johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Min Bok 2 – Kapittel 79: Japper

    En gang, den første tiden, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen.

    (Dette kan vel ha vært ikke så lenge etter at jeg var med Magne Winnem på møter i Oslo Unge Høyre, osv., sommeren 1991).

    Så skulle Magne Winnem på generalforsamling da, i et aksjefond.

    Som jeg skrev om i Min Bok, så hadde Winnem-familien noen aksjer i firmaet som eide Larvik Line, sånn at de skulle få tilbud på reiser med danskebåten Petter Wessel til Danmark da.

    Og Winnem-familien eide også noen aksjer i et aksjefond da.

    Nå hadde dette aksjefondet prestert dårligere enn gjennomsnittet på børsen da, (ihvertfall ifølge Winnem).

    Så Winnem ønsket å fremme noe slags mistillitsforslag, eller noe, mot styreformannen, i fondet da, (eller noe).

    Og Winnem ville at jeg skulle bli med.

    Og Winnem var jo mye flinkere med klær, enn meg, som var fra Bergeråsen.

    Så Winnem mente at jeg måtte kle meg pent og sånn, for å være med på den her generalforsamlingen da.

    For han trengte støtte da, (som han sa), når han skulle gjennomføre sitt ‘opprør’, mot dette aksjefondet da.

    Så jeg måtte ha på meg en blå blazer, som Winnem eide, og gå med en stresskoffert, som også var Winnem sin, (husker jeg).

    For Winnem mente at han kunne ta med en ekstra person, med inn på generalforsamlingen da.

    Men det var vel egentlig koner og sånn, tror jeg.

    Så Winnem tulla vel egentlig fælt her.

    Og styret i aksjefondet, de visste vel det, tror jeg, at Winnem skulle protestere mot dem.

    Så dem så jo stygt på oss da, husker jeg.

    Men når det kom til stykket, så turte ikke Winnem å protestere likevel.

    Han bare satt der.

    Og jeg skjønte ikke helt settingen.

    Så jeg rådet han ikke til å gjøre hverken det ene eller andre, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter denne mislykkede protesten, til Winnem da.

    Så tok jeg bare T-banen opp til Ellingsrudåsen, husker jeg.

    Men jeg dro innom gatekjøkkenet, på Ellingsrudåsen der, (et som var drevet av en innvandrer vel), og spilte på Terminator 2-flipperet der, husker jeg.

    Det var nesten det eneste spillet, som jeg syntes at var kult, (ihvertfall etter at Out Run hadde blitt umoderne), husker jeg.

    Selv om jeg også likte Tetris da, må jeg innrømme.

    Og andre bilspill enn Out Run syntes jeg også at kunne være artig.

    Og også skytespill, som et som Øystein og Glenn hadde, (hvor man liksom hadde en joystick formet som et maskingevær da), på The Gathering, i 1994 vel, som var i Rykkinnhallen, i Bærum.

    Da jeg jobba for dem noen vakter, i påskeferien min, fra Rimi.

    Siden de trengte hjelp der da, ifølge Glenn Hesler.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg spilte på Termintator 2-flipperet, på Ellingsrudåsen der, husker jeg.

    Så var det en kar, som ville spille mot meg, husker jeg.

    Og jeg spilte ikke så bra da, for jeg kjente ikke noen på Ellingsrudåsen, så jeg blei kanskje litt usikker da, (eller jeg hadde kanskje en dårlig dag).

    Men jeg vant ihvertfall den ‘tvekampen’ da.

    Og en annen kar kom inn der, og spurte han fra Ellingsrudåsen, om, ‘trail-ær ‘u ‘a’, eller noe sånt.

    Og ‘trails’, det visste jeg vel såvidt, fra å ha sett noe amerikansk fotball, på TV, at betydde å ligge under.

    Og jeg fortalte vel om den her episoden, til Øystein Andersen, og han gliste vel litt av den her slang-en da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg bodde på Furuset, hos Arne og Mette der, forresten.

    Så snakka jeg jo en del på kontakttelefonen, (når dem ikke var hjemme da).

    Og en gang, så snakka jeg med ei tenåringsjente, fra nettopp Ellingsrudåsen vel.

    Og hu fortalte det, at hu jobba som DJ, eller noe.

    Og at en nyttårsaften, så hadde hu sovna i badekaret, på en fest, (av en eller annen grunn).

    Og hu fortalte også det, at ‘snuten ikke var kjent for å være Einstein’, (eller noe), som hu sa da.

    For noen ungdommer på Ellingsrudåsen, de hadde visst klagd på noen kriminelle.

    Også hadde politiet gått opp deres oppgang da.

    Mens de kriminelle så på det her.

    Sånn at de kriminelle skjønte hvilke ungdommer det var, som hadde ringt og klaga til politiet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den her samtalen, den fortalte jeg vel om, til min tremenning Øystein Andersen da.

    (Kanskje siden jeg var fra Berger, og han var en lokal kar, (må man vel si), i det her området jeg bodde og jobba i).

    Og han syntes at det uttrykket var artig da.

    Så etter det her, så begynte vi tre, (Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg), også å si ‘Einstein’, en del ganger da.

    Ihvertfall Øystein og meg vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler han sa kanskje ikke Einstein like ofte, som Øystein og meg, (som tulle-uttrykk da).

    Men Glenn Hesler hadde et eget uttrykk, som han sa ofte, (husker jeg), og som jeg ikke helt skjønte hva betydde da.

    Og det var ‘host-host’.

    Og Glenn Hesler han hadde også et annet uttrykk, og det var ‘knips’.

    ‘Nå fikk du knips’, (eller noe), kunne han si, mens han knipsa i henda da, hvis det var noe han syntes var bra eller morsomt vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 76: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    En gang jeg var og besøkte min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, (på Hanaborg), så begynte han å prate om hvor han pleide å runke, husker jeg.

    (Uten at jeg husker hvorfor, dette er en del år siden nå, for å si det sånn.

    Og dette her var vel fortsatt mens jeg bodde på Bergeråsen, eller eventuelt Abildsø, hvis jeg skulle tippe).

    Men Øystein begynte uansett å prate om at han likte best å runke på doen der, hjemme hos foreldrene sine da.

    (Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein var kanskje litt sex-opptatt.

    Han fortalte det en gang, at han hadde lært, på skolen, (eller noe), at noen syntes at sex var best, når man bare såvidt førte kjønnsorganet inn i skjeden.

    Noe sånt.

    (Noe jeg ikke forstod så mye av, men Øystein mente at dette var riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare Øystein Andersen som ‘dreit seg ut’, på den her tida.

    Jeg selv, jeg pleide å kjede meg, noen ganger, når jeg gikk til bussen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, de første månedene, da jeg hadde det vikariatet der, husker jeg.

    Så jeg begynte å lage noen ‘dumme’ sanger, husker jeg, på den her tiden.

    Det var tre sanger som jeg husker ennå, og som jeg pleide å spørre Glenn og Øystein hva dem syntes om da.

    Bare sånn for tull da, for ingen av oss spilte jo i band, eller noe sånt, da.

    Den ene sangen den gikk sånn her cirka:

    ‘En kjekk ung mann fra Furuset.

    Han skulle på jobben sin på matsenteret.

    Bussen kom.

    Han så seg litt om.

    Han gikk inn døren, mens han sa til sjåføren.

    Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.

    For jeg kom jo en halvtime for seint i går.

    Oj som det går.

    (Eller noe sånt).

    Også var det vel vers to.

    En kjekk ung mann fra Furuset.

    Han var på besøk hos kjæresten sin på Alfaset.

    Hu lå på gulvet, (eller noe sånt. Også begynte dem å ha sex da).

    Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.

    For jeg kom jo en halvtime for seint i går’.

    (Eller noe sånt).

    Dette var bare noe tull jeg tenkte på, mens jeg stressa til bussen.

    Og mens jeg var veldig trøtt en morgen da.

    Og jeg hadde vel klart å forsove meg, noen ganger der.

    Så jeg stressa og prøvde å rekke bussen da.

    Mens jeg kjeda meg litt kanskje, siden jeg bare skulle på jobb på OBS Triaden, hvor det var veldig stille, om morgenene, på ukedagene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en dum rappa-sang, som jeg begynte å dikte på, mens jeg kjeda meg, på den her tida da.

    Den gikk cirka sånn her:

    ‘I saw you sitting on Burger King with a milkshake and your ugly boyfriend.

    Wearing close to nothing, but tell me how much can you swollow?

    Don’t be a loser, be a winner baby, I’m the one to follow’.

    Og Øystein mente visst at den sangen var like bra som mye av den andre ‘dritten’ som var på MTV osv., på den her tida.

    Selv om jeg bare var fornøyd med å finne på noe som rimte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg lagde disse sangene, det var vel kanskje fordi at Øystein og Glenn, de var så kule og morsomme.

    Så prøvde jeg liksom å være litt kul jeg og.

    Men det ble nesten litt sånn krampeaktig og hysterisk noen ganger dette, med at vi tre, (som var nesten som en gjeng), prøvde å være kule og morsomme, hele tida da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tredje sangen, som jeg husker, at jeg begynte å dikte på, på den her tida.

    Den gikk cirka sånn her.

    ‘Apparently.

    All you can see.

    Is an enemy.

    At the deep of the sea.

    It’s your reality.

    But I wish, that I could swim inside you like a fish.

    Bla bla bla.

    Calling my name.

    Have you no shame.

    No, cause you want me to.

    It’s your reality.

    And I know that you do.

    But I wish, that I could swim inside you like a fish.

    Osv., osv.’.

    (Noe sånt).

    Det var jo egentlig ikke noe mening bak teksten.

    Det var bare for å få sammen noen ord som rima, sånn at det ble en sang liksom.

    Som jeg prøve å snekre sammen i min kjedsomhet og i min anstrengelse for å være like kul som Glenn og Øystein da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn og Øystein mente at dette hørtes ut som noe av Depeche Mode, (eller noe), husker jeg.

    Og jeg prøvde a synge den her for søstera mi Pia en gang og.

    Men hu sa bare ‘æsj’, eller noe, tror jeg.

    Så hu liksom mente at jeg var ekkel, eller noe, siden jeg hadde dikta opp den her sangen da.

    Og funnet på noen nødrim og sånn da.

    Hu hadde ikke noen positive tilbakemeldinger ihvertfall, husker jeg.

    Det var bare at hu skulle ha det til at jeg var ekkel da, (eller noe).

    Da jeg var på besøk hos bestemor Ågot, en gang, mens Pia fortsatt bodde der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også en fjerde sang.

    Som var på norsk, og som var noe om at ‘det er ikke gull alt som glitrer’.

    ‘Det er ikke gull alt som glitrer.

    Det er ikke gull alt som glitrer.

    (Jeg husker ikke helt hvordan den her sangen var.

    Men den var kanskje litt inspirert av Stone Roses/’Fools Gold’).

    Tåpers gull.

    Jeg drikker meg full.

    Jeg p*ler ditt hull.

    Til tissen detter av.

    Men det er ikke gull alt som glitrer.

    (bla bla bla).

    Jeg tror jeg har blitt full, for nå glitrer du som gull’.

    (Noe sånt).

    Da Glenn og Øystein hørte den sangen her, mens bilen en av de kjørte stod parkert utafor Torgbua, på Ellingsrudåsen der, hvor jeg flytta til sommeren 1991.

    Så syntes de vel ikke at den sangen her, var så bra, tror jeg.

    Så dette var vel den siste sangen jeg prøvde å lage, mener jeg.

    Men jeg diktet også opp en norsk versjon av ‘Welcome to the Jungle’, med Guns ‘n’ Roses, en gang som jeg var på besøk hos Øystein, (mens jeg bodde på Bergeråsen vel), og han digga den her sangen da.

    ‘Jungel.

    Velkommen til jungel.

    La meg se deg falle ned på dine knær og la meg høre deg rope jungel.

    Velkommen til jungel.

    Jeg vil høre deg skrike’.

    Noe sånt.

    For jeg tulla litt med den sangen da sikkert.

    Siden jeg ikke var så glad i heavy da.

    Noe Øystein hørte på hele tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker fra tiden, da jeg jobba på OBS Triaden.

    At jeg overhørte at leder for den nye Spesialvare-avdelingen, Lars Erik Koritov, vel.

    Og to-tre av gutta på gølvet, på OBS Triaden der.

    At de dreiv og baksnakka meg, en gang, (mens jeg satt i kassa da).

    Noe jeg overhørte da.

    Jeg hørte ikke det første de sa.

    Men jeg hørte at han Koritov vel sa om meg, at ‘også ser han alltid ut som at han kan/skal gå ut på byen’.

    Noe sånt.

    (Så de var kanskje litt misunnelige på meg da, eller noe.

    Siden at jeg så så bra ut da, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på begynnelsen av det året, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset der.

    Så husker jeg det, at halvbroren min Axel, (som bare var 11-12 år, på den her tida), sa det.

    At han likte ikke å dusje, før han la seg, for da fikk han problemer med å sovne, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn, så nevnte Axel plutselig det her, utenfor sammenhengen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd nærmere et år, hos Arne og Mette og dem.

    Så begynte Mette Holter å mase på meg, om at jeg måtte flytte ut.

    Uten at hu sa noe om akkurat hvorfor jeg måtte flytte ut.

    Men hu mente det, at vi bare hadde avtalt, for et halvt år, eller noe.

    Mens jeg vel egentlig mente at vi hadde avtalt for et skoleår.

    Og at det var vikariatet mitt på OBS, som var for et halvt år.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg prata ihvertfall med kamerata mine om det her da.

    Og Magne Winnem, han jobba på den her tida, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen der da.

    Og to av hans kolleger, (to unge damer, i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene), i Rimi, de var på utkikk etter en tredje person, å bo sammen med dem, i et bofellesskap, viste det seg.

    Jeg ble invitert på pizza, sammen med Magne Winnem, hos de her damene da.

    For at vi skulle diskutere om jeg skulle flytte inn der da.

    De bodde like ved en ganske stor kirke, på Grunerløkka, husker jeg.

    (Omtrent der hvor vi plukka opp den Grunerløkka-klassen vel, når vi fra sjette klasse, på Berger skole, skulle på Barnas Gård, i 1982.

    Der hvor jeg ble henta, av faren min og dem, og dro for å se på at Viggo Snoghøj/Snowhill, (den eldste sønnen til Haldis), ble nordisk mester i bodybuilding for junior, i København.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Jeg var litt redd for å ta feil valg, når det gjaldt ny bolig.

    Så jeg hadde også dratt med min tremenning Øystein Andersen, på den her visningen/middagen da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Vi fikk pizza, alle tre, både Magne, Øystein og jeg da.

    Øystein er jo adoptert fra Korea, og sa kanskje ikke så mye, på det her besøket da.

    Jeg husker at dette var to attraktive unge damer.

    Som jeg sikkert hadde likt å bodd sammen med.

    Og besøket vårt der, det gikk vel stort sett greit vel.

    Men på slutten av besøket så begynte ei av de her to unge Rimi-damene, å spørre oss om, om jeg klarte å skille fargene på klesvasken.

    For de ville vel vaske klær sammen med meg da, eller noe.

    (Det mest naturlige ville kanskje vært å vaske sitt eget tøy, tenker jeg nå men).

    Jeg må vel ærlig talt innrømme det, at jeg ikke var vant til å skille mellom farget og lyst tøy, når jeg vaska klær, (på den her tida).

    Og når Øystein, Magne og jeg, gikk ut døra, etter dette besøket.

    Så begynte Magne Winnem liksom å erte meg da.

    ‘Klarer han å skille tøyet’, sa han.

    Og liksom herma etter hu ene unge dama da.

    Mens han smilte da.

    Men jeg skjønte ikke hva det var som var så morsomt.

    Og Winnem ville ikke forklare da.

    Så der stoppet dette, (for meg ihvertfall), da.

    Det rant ut i sanden, for å si det sånn.

    Og jeg hørte vel ikke noe mer fra Winnem, om det her.

    Så her mangla vel det, at Winnem var klar/tydelig, for at det skulle ha blitt sånn, at jeg flytta inn der.

    Men Winnem ble kanskje litt misunnelig da.

    Kanskje han ble sur fordi at han selv skulle ønske at han bodde sammen med de her to unge damene?

    Hva vet jeg.

    Jeg hørte ihvertfall ikke noe mer om det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg husker at jeg tenkte det, at det hadde vel sikkert endt med at jeg ble driti ut liksom.

    At disse to unge damene sikkert ville ha tatt med noen svære mannfolk hjem fra byen.

    (Jeg var jo ganske tynn, og veide såvidt over 60 kilo, og var jo helt i begynnelsen av 20-årene da).

    Mens jeg sikkert måtte ligge og høre på at de lå og peisa da, i naborommet, osv.

    Sånn at jeg sikkert ville blitt sjalu og ønsket at det var meg selv som fikk pule med disse her fine Rimi-damene da.

    Sånn her tenkte jeg litt, at det var en risiko, for at dette ville ende da.

    Og den leiligheten var vel ganske liten og, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det hadde kanskje blitt mye dramatikk og følelser som sjalusi osv., i lufta, hvis jeg skulle ha bodd der.

    Men jeg hørte ihvertfall ikke noe mer fra Magne Winnem, om det her da.

    Så jeg vet ikke hva de damene egentlig bestemte seg for.

    Så dette forble som noe litt vagt/uklart, for meg.

    Men jeg sa vel til Mette Holter, tror jeg.

    At jeg venta på å høre mer fra Magne Winnem, om den her plassen i bofelleskap da, på Grunerløkka der da.

    Når hu maste på meg igjen seinere, om å flytte da.

    Men jeg hørte vel ikke noe mer, sånn som jeg husker det, ihvertfall, fra Winnem da.

    Så det her rant ut i sanden da.

    Så om det var på grunn av Winnem eller de her Rimi-damene.

    Det veit jeg ikke.

    Men det vet de kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 75: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Høsten 1991, (må det vel ha vært), så ble Magne Winnem butikksjef, på Rimi Munkelia, ved Lambertseter.

    Han fikk seg ny Rimi-leilighet, i den leiligheten, som lå over Rimi Nylænde, (en annen butikk, på Lambertseter, hvor jeg selv ble butikksjef, i 1998).

    Et sted hvor det tidligere lå en butikk som het Balstad, som var ganske kjent.

    Lambertseter var jo Norges første drabantby, (og ble bygget etter krigen vel).

    Og Balstad var vel den første matbutikken der, tror jeg.

    Og de hadde også en prest, (har jeg lest på nettet), som bodde over Balstad der vel.

    Så Magne Winnem bodde vel i en tidligere prestebolig, tror jeg, i Nylænde der da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg besøkte Winnem, både på Rimi Munkelia og i hybelen hans da, i Nylænde.

    Jeg mener å huske at Winnem prata om at han hadde begynt å bruke fuktighetskrem, den første gangen, som jeg var på besøk der.

    Men det var ikke fordi at Winnem hadde blitt homo, (eller noe), viste det seg.

    For en gang, som jeg hadde avtalt å gå ut på byen, med Magne Winnem og min fetter Ove, (fra Son).

    Og når jeg var blakk men hadde avtalt å låne penger av Winnem da.

    Så ringte jeg Winnem, men han svarte ikke.

    Og da så fikk ikke Ove og jeg festa så mye vel.

    Og seinere, så fikk jeg høre det, av Winnem, at grunnen til at han ikke svarte.

    Det var fordi han lå og hadde sex, med hu dama han hadde fått seg ganske nylig da, nemlig Elin.

    (Som muligens var den første, (og eneste), dama han hadde/har hatt vel).

    Winnem hadde møtt Elin, (fra Skarnes), da han var innom en butikk på Nordstrand deromkring, (for å undersøke konkurransen i det området han selv var butikksjef i kanskje), og Elin satt i kassa der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen gang, som det var snakk om at jeg skulle låne penger av Winnem, (som jo jobbet som butikksjef, mens jeg var ‘fattig student’ da), husker jeg.

    Det var vel vinteren/våren 1992 vel, når jeg sendte brev til bestemor Ingeborg og, i Stavern, og lurte på om hun kunne låne meg noen penger.

    De pengene jeg skulle låne av Winnem, det var vel bare til jeg fikk meg lønning, tror jeg.

    Glenn Hesler og Øystein Andersen, de skulle kjøre meg, til Winnem da.

    I Nylænde der, på Lambertseter.

    Dette var kanskje for å ha råd til å henge på Biljardhallen, sammen med Glenn og Øystein, (hvor det vel gikk en del penger), hva vet jeg.

    Jeg husker at Magne Winnem sa noe i telefonen, eller noe, om at da så måtte han lage gjeldsbrev, hvis jeg skulle låne 1000 kroner, eller hva det var.

    Da reagerte Øystein og Glenn, husker jeg, når de fikk høre det, at Winnem hadde prata om gjeldsbrev.

    Fordi vi var liksom en kameratgjeng da.

    Og så skulle Magne Winnem lage gjeldsbrev på grunn av en tusenlapp eller to.

    Han hadde jo for eksempel fått låne TV-en og videoen min, i juleferien, et par år før det her, det året jeg bodde på Abildsø.

    Uten at jeg begynte å prate om å lage noe gjeldsbrev, (eller noe), for det lånet liksom.

    Så sånn var det.

    Jeg husker ikke helt hvordan det her endte, men jeg mener å huske at Øystein, Glenn og jeg vel kjørte til Nylænde der da, på Lambertseter.

    Og at jeg sikkert fikk låne noen penger, av Winnem da.

    Som han helt sikkert fikk tilbake, når jeg fikk lønning da.

    Men jeg så ikke noe til noe gjeldsbrev.

    Men jeg må vel si at Winnem vel dramatiserte litt, når han ville lage gjeldsbrev, for å låne meg, (som han hadde kjent siden 1988, det skoleåret vi var russ sammen, og vi hadde jo vært på ferie i Gøteborg, og på flere Danmarksturer, og på nesten utallige pub-til-pub-runder i Oslo, osv.), gjeldsbrev, for å låne tusen kroner, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at da Winnem bodde i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Så hadde han en sykkel der, husker jeg.

    Og da ville han at jeg skulle sitte på bak på sykkelen hans, mens han sykla til Schaushallen, eller noe, en sommerkveld vel.

    De drøye åtte årene, som jeg selv seinere bodde i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, (fra 1996 til 2004), så hadde jeg aldri sykkel der, for å si det sånn.

    Men jeg fikk sitte på bak på sykkelen til Magne Winnem da, husker jeg, sommeren 1991, må det vel ha vært.

    Mens vi sykla rundt, litt i fylla vel, i Oslo Sentrum da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så husker jeg at Axel prata om en tøffing.

    Og det var Jan Kvalen, som var vakt, på Tveita Senter.

    Han hadde jeg aldri hørt om før.

    Men Kvalen, han var tøff da, skjønte jeg, på Axel da.

    Som vel bare var 11-12 år, det året, som jeg leide et rom, av faren og stemora hans.

    Så Axel fulgte med på hva som skjedde, i Groruddalen, selv om han ikke var så gammel ennå da, dette året, som jeg leide av Arne og Mette og dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne og Mette kjente også en kar, som var grossist i dagligvarebransjen, mener jeg å huske.

    Nemlig en kar som ble kalt ‘Vaske-Bakke’, mener jeg at det var.

    At Mette Holter, (må det vel antagelig ha vært), fortalte meg om da, en gang, mens jeg bodde på Furuset der da.

    Så sånn var det.

    Baren noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, hu var også veldig oppsatt, på å starte bingo, det året, som jeg leide et rom av dem.

    Da regna hu med at ‘alle i familien stilte opp’, (eller noe), sa hu.

    Så da ville hu altså at jeg skulle slutte i min jobb, på OBS Triaden, for å jobbe på en bingo hu skulle starte opp da.

    Noe jeg absolutt ikke kunne tenke meg.

    Jeg syntes at bingo, inne i Oslo, virka litt lugubert.

    Og man fikk vel også bare tillatelse, for å drive bingo, for en viss tid av gangen, virka det som, for meg.

    Og man måtte også finne en veldedig organisasjon, som en del av inntektene skulle gå til da.

    Men å jobbe på bingo, det syntes jeg at virka som noe flaut, så det kunne jeg ikke tenke meg, å si opp jobben min på OBS Triaden, for å begynne å jobbe på bingo.

    (For å si det sånn).

    Og ihvertfall ikke en bingo, som Mette Holter skulle drive, for hu kunne være litt sånn spesiell/sjefete/dominerende da, som under den julemiddagen, på Furuset der, i 1990, da jeg ikke fikk lov til å prate hvordan linje-akevitten hadde fått navnet sitt, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der), så trente jeg vel ikke noe, tror jeg.

    Men jeg husker at jeg spilte squash en gang, på Sentrum Treningsstudio der, (som ligger i en sidegate av Akersgata/Ullevålsveien der), med Magne Winnem, som slo meg ganske enkelt vel, men jeg hadde en bra smash ihvertfall vel.

    Men det var nok kanskje et par måneder før at Winnem og jeg spilte squash.

    Nemlig våren 1991 kanskje, at jeg hadde lest i Groruddalens Avis, eller om det var Aker Avis.

    At det var en badmintonklubb, som het Skøyenåsen Badmintonklubb.

    Og da hadde ikke jeg trent noe, siden jeg hadde gym på Gjerdes Videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Altså et og et halvt år tidligere da.

    Så jeg følte meg nok litt daff i kroppen da.

    Så jeg bestemte meg for å prøve å spille badminton en gang da.

    Og fikk muligens låne racket, av Magne Winnem, det er mulig.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker det, at jeg klagde så fælt, til Marit, (eller hvem det var), i kassa på OBS Triaden, at jeg var så støl.

    Siden jeg hadde spilt badminton da.

    Så det at jeg dro til Oppsal der, for å trene badminton.

    Det var noe jeg bare gjorde en gang, må jeg innrømme.

    For kroppen min var liksom helt ødelagt, dagene etter den treninga.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert som jeg jobba lenger på OBS Triaden.

    Så fikk jeg prøve meg på en del forskjellig arbeid da.

    Jeg var jo avløser en del ganger.

    Jeg jobba på gølvet en del ganger, (når det var lite å gjøre i kassa).

    Og jeg begynte etterhvert også å jobbe fast, i ferskvaren, på lørdagene, faktisk.

    Med å skjære opp og veie kjøttpålegg og salater og å pakke inn fersk fisk, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting, som jeg gjorde, på OBS Triaden.

    Det var at jeg noen ganger måtte sitte i en bu der liksom.

    Og svare på telefonen.

    Og rope opp folk på callinga, osv.

    Den jobben var litt uvant for meg, husker jeg.

    Da satt man liksom på utstilling, litt høyt oppe, i en sånn bu da.

    Også var det noe jeg ikke fant der, en gang.

    Også var jeg ikke sikker på det, om jeg hadde lov til, å rote gjennom skuffene der.

    Siden jeg ikke var vant til å jobbe inne på kassaleder-kontoret der da, (eller hva det het igjen).

    Så da ropte jeg på hu Marit, (som var fra Gjelleråsen kanskje, eller om det var Blystadlia, eller noe. Ei som var i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene og jobba deltid der vel).

    Og hu fant det som jeg leita etter da, oppi en skuff der da, eller noe.

    Og sa hu et ordtak, som hu kunne, som het ‘den som leiter, han finner’.

    Men jeg hadde ærlig talt ikke prøvd å leite selv engang.

    For jeg var ikke sikker på det, om jeg hadde lov til å rote oppi de skuffene der, egentlig.

    I tilfelle det lå noe papirer der, eller noe, som bare kassalederne skulle se liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Marit, hu gjorde også en gang et stort nummer ut av det, at jeg kjøpte meg en ny tannbørste, husker jeg.

    Og hu gikk heller ikke med den blå OBS-buksa, på jobben, husker jeg.

    Hu gikk med en litt harry, syrevaska olabukse, husker jeg.

    (Nesten sånne olabukser, som jeg selv gikk med, når jeg bodde på Bergeråsen, og gikk markedsføringslinja, på Sande Videregående, en del år før det her da).

    Grunnen til at jeg husker det.

    Det var fordi jeg var litt frekk en gang, og tok henne med fingern, på låret hennes, husker jeg.

    En gang vi begge var i samme kasse, av en eller annen grunn.

    Kanskje i forbindelse med at det ble fylt opp røyk eller at det var pause-avløsing, eller noe.

    Men det likte visst ikke hu Marit, skjønte jeg.

    For hu hadde med typen sin, (var det vel), med på jobb, en gang seinere der da, husker jeg.

    Så hu var liksom opptatt da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 72: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Det her er ikke så lett å skrive om, men jeg får vel prøve å komme meg igjennom det.

    Jeg hadde jo mitt eget rom, hos Arne og Mette og dem.

    Og jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år.

    Så jeg var vant til å ha litt privatliv, for å si det sånn.

    Så det hendte at jeg runka da, på det rommet.

    Og noen ganger på dagen, uten å skru av lyset vel.

    Og det lyset, det var jo det fra Forsvarets Overkommando der.

    Som var for bruk i kontorbygninger egentlig.

    Og det var en lysrør-lampe da, og ikke en lyspære-lampe.

    Så den lyste skikkelig opp da.

    Og det tenkte jeg på, fordi jeg en gang overhørte det, at noen unge damer, i den blokka, som var ovenfor vinduet mitt vel, de sa noe sånt som at, ‘har vi ikke fått bra underholdning da?’.

    (Noe som jeg kunne høre inne på rommet mitt da).

    Og da lurte jeg på det, (husker jeg), om de her unge dame-stemmene, som jeg overhørte, utafor vinduet mitt, prata om meg da.

    (Og om de kunne se meg gjennom gardinene, på rommet mitt da, siden den taklampa på rommet mitt, lyste så sterkt da).

    Så etter det her, så pleide jeg vel å runke under dyna, og med lyset slått av, vil jeg vel tippe på.

    For den lampa som jeg fant hos Forsvarets Overkommando der da, (og som Arne Thomassen sa at det var greit at jeg tok med, for det var ikke taklampe på rommet mitt da, og Forsvarets Overkommando hadde så mange sånne taklamper på lager), den var nok ikke ment for hjemmebruk, (vil jeg si), for lyset var så sterkt da.

    Samtidig, så var jeg bare nettopp fylt 20 år, da jeg flytta inn der.

    Så jeg var ikke vant til å gjøre innkjøp av taklamper osv., for å si det sånn.

    Så hvordan jeg skulle få tak i en taklampe der, det var nesten som et mysterium for meg.

    Og den lampa fra Forsvarets Overkommando, den datt ned igjen.

    Så store deler av tida, som jeg bodde der, så var jeg vel uten lys i taket, på rommet mitt da.

    Så hvis jeg skulle lese, (eller noe sånt), så måtte jeg gjøre det i stua da.

    (Hvor det ofte kunne være masse andre folk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det året jeg bodde på Abildsø, forresten.

    Noen måneder etter at jeg hadde besøkt mora mi i Tønsberg, rett etter nyttår, i 1990 vel.

    Så ville mora mi møte meg i Oslo, husker jeg.

    Hu ville møte meg på Theatercafeen, av alle steder.

    Jeg hadde vel kanskje vært såvidt innom der, en gang, sammen med Magne Winnem, siden vi pleide å fly rundt, på alle stedene i byen, og nok var litt nysgjerrige på Hotell Continental og Theatercafeen da, (som lå i samme bygning der, i Stortingsgata vel).

    Jeg var så vant til å ha boblejakker, fra da jeg gikk på skole, på 80-tallet, at jeg må innrømme det, at jeg kjøpte meg en blå og lilla, (eller noe), boblejakke, på Dressmann, det første året jeg bodde i Oslo.

    For jeg regna med at jeg burde ha en boblejakke, om vinteren da.

    For jeg var vant til litt kaldere forhold, på Berger da.

    (Seinere, så fant jeg ut, at det sjelden blir så utrolig kaldt i Oslo Sentrum.

    Ihvertfall så ligger sjelden snøen lenge av gangen der.

    Det er kanskje alle bilene og menneskene som gjør at snøen smelter så raskt.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må innrømme at jeg var litt flau, over å møte mora mi, på Theatercafeen der.

    For jeg var jo en vanlig ung mann, fra Bergeråsen.

    Og på Theatercafeen, så var det veldig snobbete.

    Det var en kelner ved bordet, som oppførte seg veldig høflig og formelt, vil jeg si.

    Mora mi ville ikke sette seg innerst, i Theatercafeen der.

    Men satt ved et bord, ved vinduet, like etter inngangen der, (mener jeg at det var).

    Jeg tror vel bare at jeg drakk et glass cola, eller noe sånt der, kanskje.

    Jeg husker ikke helt.

    Men mora mi drakk vel kanskje te eller kaffe da.

    (Noe sånt).

    Det er mulig.

    Mora mi klagde på boblejakka mi, husker jeg.

    Hu mente vel noe sånt, som at det ikke passet seg, for en ung mann, som meg, å gå med en såpass feminin boblejakke, som hadde lilla felter på skuldrene og sånn da.

    Men det hadde ikke falt meg inn da, for på 80-tallet, så var det moderne, for gutter/menn, å se litt femi ut da.

    Så det var liksom en typisk 80-talls boblejakke kanskje, som jeg hadde kjøpt, (trodde ihvertfall jeg da).

    Jeg ville bare ha en jakke, for å holde varmen, og som ikke så stygg ut liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stakk vel fra Theatercafeen, etter en halvtime eller time, eller noe sånt vel.

    Og mora mi, hu dro vel tilbake til Tønsberg/Borgheim da, (hvis hu ikke skulle noe annet i Oslo, mens hu først var der, det husker jeg ikke helt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde vært på jobb, på OBS Triaden, og jobba tidligvakt vel, (det var ihvertfall ganske lyst, den her dagen, sånn som jeg husker det, men dette kan jo ha vært en lys sommerkveld og).

    Og kanskje sitti på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen, hjem fra jobben da.

    Så gikk jeg gjennom Høybråtenveien der da, husker jeg.

    Og kanskje hundre meter før oppgangen, som Arne og Mette bodde i, (nemlig i Høybråtenveien 25D da).

    Så måtte jeg gå forbi Axel, og noen andre unger, som dreiv og leika i veien som gikk utafor blokkene der da.

    Axel sa ikke hei til meg, så jeg regner med, at han ikke kjente igjen meg da.

    Men jeg kjente jo igjen Axel, og la merke til hva han dreiv med, mens jeg gikk forbi de her ungene da.

    Og det Axel dreiv med, det var at han sa til ei rødhåra jente der, på sin alder, (det vil si i 11-12 års alderen vel), at ‘har du drukket for mye gulerot-saft eller?’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble jeg litt sjokka, husker jeg, over at Axel kunne være såpass frekk, og mobbe jenter, osv.

    For sånn pleide ikke jeg selv å oppføre meg, da jeg vokste opp på Bergeråsen, husker jeg.

    Selv da jeg var 9-10 år, så oppførte jeg meg vel mer snilt/voksent enn det, tror jeg.

    (For det meste ihvertfall vel).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det første året, som jeg bodde i Oslo, og leide en hybel, på Abilsø.

    Så hendte det jo, at jeg besøkte Axel og dem, da og.

    Og en gang, så var Axel og jeg, i nærmeste butikken der, som bare lå et par hundre meter unna blokka til Axel og dem vel, opp en gangvei da, i retning av den ‘egentlige’ Høybråtenveien liksom da.

    Ihvertfall så husker jeg det, at Axel og jeg, vi gikk sammen, ned den gangveien igjen, tilbake, i retning av oppgangen som Arne og Mette bodde i da.

    (Det var kanskje da Axel ville at jeg skulle prøve å stå på skateboard.

    Noe jeg ikke hadde så veldig lyst til, for å si det sånn.

    For jeg var høy og tynn og var redd for å skade meg da).

    Og mens vi gikk ved siden av hverandre, bort mot oppgangen, til Arne og Mette der da.

    Så gikk vi forbi ei nabojente, av Axel, som var noen år yngre enn han vel.

    Og muligens var mørkhudet, tror jeg.

    (Men det husker jeg ikke helt sikkert).

    Og hu spurte Axel, om ‘er det faren din eller?’.

    Så på den tida, som Axel og jeg, ble kjent.

    (For vi hadde vel bare møtt hverandre, en 4-5 ganger kanskje, etter at Axel flytta til faren sin, som tre-åring vel).

    Så var jeg mye eldre enn Axel.

    Jeg var 19 år.

    (Og jeg var 1.85 høy, selv om jeg var tynn da).

    Og det her, det var høsten 1989, som jeg flytta til Oslo, og tok kontakt med Axel og dem da.

    Og Axel, han er jo født høsten 1978.

    Så Axel, han fylte vel elleve år, (må det vel ha vært), på den tida, som jeg flytta til Oslo, for å studere da.

    Så når jeg, (som var 19 år), gikk ved siden av Axel, (som vel var 11 år da), i Høybråtenveien der.

    Høsten 1989 da.

    Så var det sånn, at noen av de unga, som var enda yngre enn Axel igjen da, og som var naboer av Axel, i Høybråtenveien-blokkene der.

    De lurte på om jeg var faren til Axel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde også en tøff kamerat, som muligens hadde rødt hår vel.

    Og muligens het Ronny, eller noe sånt vel.

    Men det her husker jeg veldig vagt da.

    Det var også noen unger på Furuset der, som brant en del gressbranner og sånn, på den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem der da.

    Men om Axel var med på det, det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Selv om jeg lurer på om han kanskje babla litt om noe sånt.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her kan man se det, at på Bergeråsen, så kjører det noen ganger veldig store bilbåter forbi, som lager veldig store bølger

    veldig store bilbåter

    http://dt.no/nyheter/storskip-vakte-oppsikt-1.7070117

  • Min Bok 2 – Kapittel 69: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    På OBS Triaden, så begynte det også å jobbe en ung mann etterhvert, som var sønn av en Nille-grunder, husker jeg.

    Dette var en kar med lyst hår, (og briller muligens), mener jeg å huske.

    På julebordet, (det andre, altså det i 1991), så fikk jeg med han, for å sjekke opp ei dame, som satt alene, hele kvelden vel.

    Og det var ei som het Helene vel.

    Det var liksom litt mer kjedelig, dette julebordet, i det forsamlingslokalet.

    Så hu pene kassadama satt der uten å bli sjekka opp hele kvelden vel.

    Hu sa til meg og han Nille-sønnen at hu hadde kjeda seg, men at det var bedre der, når vi dukka opp hos henne.

    Noe sånt.

    Dette var ikke kassaleder-Helene, men ei annen Helene.

    Hu hadde øyer som skinte/lyste, overhørte jeg at broren til hu lyshåra snella i frukta sa en gang, på spiserommet vel, (og det skulle visst være muligens som mine øyne og, hvis jeg husker det jeg overhørte riktig. Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I kassa så hadde det også begynt ei dame, som jeg syntes at var litt for naturlig nesten.

    (80-tallet var jo såvidt passert).

    Så hu dama var ganske deilig, men hu ble litt for naturlig for meg.

    Og hu hadde også ‘kommune-farget’ hår vel.

    På julebordet, i 1991, (i det forsamlingslokaet, på Rasta der), så hintet vel kassaleder-Helene, om at jeg skulle sjekke opp hu naturlige unge dama, (mener jeg å huske).

    Hu var ganske fin hu naturlige dama.

    Hu hadde fin og sexy kropp vel.

    Men hu minte meg kanskje litt om for eksempel Vigdis Tysnes, (eller noe), i trynet, (ei jente fra Bergeråsen, som ikke gikk for å være så populær da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men, jeg kjeda meg etterhvert litt, på det julebordet.

    Og gikk ned i kjelleren der.

    (For dette julebordet hadde ikke for eksempel gratis røyk da, som det forrige.

    Og ikke fri bar heller, tror jeg.

    Butikksjef John Ellingsen hadde vel til og med glemt å ta med smør).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men da jeg var nede i første etasje der, husker jeg.

    Litt utpå kvelden da.

    Så så jeg plutselig at en ung dame og en ung mann, kom ut fra herredoen der.

    Og det var hu naturlige dama, (som ganske nylig hadde begynt i kassa da), og han Nille-sønnen da, (husker jeg).

    (Så de hadde hatt sex inne på doen der da, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noe slags konkurranse, på det her julebordet.

    Jeg tror det var sånn, at alle måtte ta med seg en gave.

    Også var det ei kjedelig kontordame, (eller noe), som delte ut disse gavene.

    Og da vant jeg en halvoppdrukket halv whiskey-flaske, (mener jeg det var), som var gitt av broren til Cathrine Løvdahl, (mener jeg at det var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde hatt fri denne lørdagen, (mener jeg å huske).

    Dagen før så hadde jeg igjen vært på Radio 1 Club, husker jeg

    Og der møtte jeg ei ung, nett, (og veldig ‘hot’, må man vel si), dame, (i slutten av tenårene vel), som ble med meg ut, etter at diskoteket stengte.

    Men jeg fikk vel ikke prata ordentlig med henne, (tror jeg).

    Og det var ikke sånn at hu skikkelig runka meg, (med hånda inni buksa mi), ved et bord, inne på Radio 1 Club der, sånn som hu Ragnhild fra Stovner hadde gjort, et drøyt år før det her, liksom.

    Og når vi kom bort til Jernbanetorget, så spøy hu.

    Og da visste ikke jeg hva jeg skulle gjøre.

    For hu spøy borte ved en gjeng med pakistanske tenåringsgutter der.

    (Og jeg var rimelig pinglete på den her tida, for å si det sånn.

    Dette her var før jeg var i militæret, osv., så jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo vel).

    Og jeg fikk liksom ikke noe særlig mer kontakt med henne.

    Så det ble ikke til at jeg ble med henne hjem, eller at hu ble med meg hjem, liksom.

    Men til slutt så prata vi ikke mer med hverandre engang, på Jernbanetorget der, så jeg tok vel bare nattbussen hjem, (eller noe), tror jeg.

    Uten at jeg vet hvordan hu kom seg hjem.

    Men det stod så mange pakistanske tenåringsgutter, like ved der hu stod.

    Så jeg var kanskje litt redd for de og, må jeg innrømme.

    (Siden jeg var så pinglete).

    Jeg tenkte at de kanskje ikke likte at jeg hang sammen med hu fulle tenåringsjenta da.

    (For jeg syntes kanskje at de så litt stygt på meg da).

    Selv om jeg bare var 21 år gammel selv da.

    Så var jeg jo to-tre år eldre enn henne vel, hvis jeg skulle gjette.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg selv hadde også drukket mye, på Radio 1 Club.

    (Eller om det utestedet hadde byttet navn til Hit House, på den her tida).

    Selv om jeg ikke spøy selv, på Jernbanetorget der.

    Men jeg husker at jeg brukte lang tid, på å finne ‘varmen’ liksom da, på det her julebordet da.

    (Som var dagen etter at jeg var på Radio 1 Club/Hit House).

    Så jeg satt vel og så bleik ut der, mener jeg at Frank, (eller hvem det kan ha vært), sa.

    Før jeg etterhvert våkna da.

    (Kanskje etter at jeg hadde fått drukket en del, osv).

    Så jeg var nok rimelig fullesjuk og utafor da, (i begynnelsen av det her julebordet, ihvertfall), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på Radio 1 Club/Hit House forresten.

    Så traff jeg hu fine dama, i den trappa, som gikk fra ved dansegulvet og opp til ikke langt fra garderoben der, på Radio 1 Club da.

    Og hu virka like interessert som meg, må jeg vel si.

    Jeg spurte henne hvor hu var fra.

    Og hu svarte ‘Holmenkollen’.

    Og jeg trodde jo at det liksom skulle bli den samme rutinen, som med Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner.

    (Som jeg også møtte på Radio 1 Club).

    At vi skulle først drikke og flørte der, og så dra hjem til en av oss, og ha one-night-stand kanskje, (eller noe sånt da).

    For hu var veldig fin, og virka interessert, og kjemien stemte liksom da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Også kommer plutselig vakta der bort til oss.

    (En svær kar med hvit skjorte og som veide over hundre kilo vel).

    Til oss to unge voksne som stod der og prata på en veldig sivilisert og dannet måte, (må man vel nesten si).

    Jeg hadde vel dress på meg antagelig, og hu dama hadde vel kjole, tror jeg, (eller vi var ihvertfall begge to veldig formelt kledd da).

    Også brauter bare han vakta fram, at ‘her i trappa kan dere ikke stå’.

    (Noe sånt).

    Det var akkurat som at han gikk inn for å ødelegge for meg, mener jeg.

    Vi hadde vel ikke tenkt å stå i trappa hele natta heller.

    Men vi bare flørta litt der da, og prøvde bare å bli litt kjent med hverandre da.

    Og hu Holmenkollen-dama var jo dritfin da.

    Så han vakta på Radio 1 Club/Hit House, han gjorde jo sånn at jeg mista hu strøkne, deilige og fine dama, vil jeg si.

    Han ble vel antagelig sjalu, (eller noe), hvis jeg skulle gjette.

    (Hvem vet).

    Så det husker jeg at var skikkelig døvt, for å si det sånn.

    Ihvertfall når dette skjedde et par ganger da.

    For hu nette og hotte dama, som jeg møtte på Radio 1 Club der, dagen før julebordet, til OBS Triaden, i 1991.

    Det opplegget med henne.

    Det falt jo også i fisk liksom.

    Når hu begynte å spy, på Jernbanetorget der da.

    Så selv om jeg traff to damer, på Radio 1 Club, som jeg hadde sex med, (for å si det sånn).

    (Nemlig Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner).

    Så var det også to veldig fine damer, som det liksom virka som at jeg skulle få snøret i bånn hos da.

    Men så skjedde det noe tull da, (eller sabotasje, kan man kanskje kalle det, fra han Radio 1 Club-vakta, og den pakistanske guttegjengen da), sånn at jeg ikke fikk snøret i bånn likevel da liksom.

    Så disse to episodene, de gjorde meg kanskje litt utilfreds da.

    Siden jeg var så nære, å få snøret i bånn, med to sånne skikkelig hotte og deilige unge damer da.

    Uten å lykkes likevel liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg satt på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen etter jobben, på OBS Triaden.

    Så begynte Knut Hauge og jeg, å prate om musikk da.

    Og så begynner Knut Hauge å si, at han digga Koto.

    (Et 80-tallsband vel).

    Også sier svarer jeg, åja Koto ja, det er de som har den ‘Dragons Lair’-sangen det.

    Men sangen het ‘Dragons Legend’ da, rettet Knut Hauge på meg da.

    Men den sangen, den var faktisk på en reklame, for et spill.

    Som het Dragons Lair, til Commodore 64.

    Det husker jeg, fordi at Kjetil Holshagen, han dro meg med til Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen, midt på 80-tallet.

    Spesielt for å vise meg den reklamen, (nærmest), vel.

    Den reklamen, den var for et spill, om en prinsesse, som en ridder skulle redde fra en drage da.

    (Eller noe sånt).

    Så derfra husker jeg den sangen da.

    Men jeg kjøpte vel også den sangen, på et samlealbum, det første året, som jeg bodde i Oslo, (nemlig da jeg bodde på Abildsø der).

    (Noe sånt).

    Sånn at jeg egentlig visste at den sangen het ‘Dragons Legend’ da.

    Men jeg sa vel bare ‘Dragons Lair’ da, uten å tenke meg så mye om kanskje.

    Siden jeg var litt ‘laid back’, muligens.

    Men Knut Hauge var vel ikke like laid back, tror jeg.

    Jeg mener at han lagde et nummer ut av det, at jeg sa feil navn, på den sangen, muligens.

    Men egentlig så var det bandet rimelig sært da.

    Eller ihvertfall rimelig ukjent.

    Så at vi begge hadde hørt om det bandet, (som Knut Hauge digga da, og som jeg syntes at den ene sangen til, var kul da), det var vel rimelig spesielt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til NRK







    Gmail – Etterlysning/Fwd: Oppdatering







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Etterlysning/Fwd: Oppdatering




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Sat, Mar 3, 2012 at 6:32 PM





    To:

    info@nrk.no



    Hei,

    jeg kontaktet dere på Facebook angående hvorfor jeg ikke får svar:

    Beklager hvis jeg ble hissig og sendte mange klager, men jeg er ikke vant til å bli prata om på TV, og bor i England, hvor jeg ikke kan få sett på NRK, sånn at jeg fikk litt sjokk her, og skjønte ikke helt hva som ble sagt om meg, på tweet4tweet.

    Er fra et lite sted i Norge, som heter Bergeråsen, hvor nesten aldri noen fra er på TV nemlig.
    Mvh.
    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2012/2/26
    Subject: Oppdatering
    To: info@nrk.no

    Cc: PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>

    Hei,

    jeg har jo ikke bodd i Norge, siden 2005, så jeg må prøve en del ganger for å prøve å få klagen min, på tweet4tweet, riktig.

    Altså, hvorfor tillater NRK Seltzer å tulle med en som bor i England, og som ikke får sett disse programmene, og ikke klarer å se, om hva slags mobbing dette var, for jeg har bare sett et lite utdrag av programmet, på YouTube.

    Seltzer sier at han blir hypnotisert, av å lese mine memoarer, på min blogg.
    Da lurer jeg på hvordan jeg skal tolke dette.
    Han sier også at jeg skriver 100 sider hver dag, noe som ikke stemmer.

    Og de i studio sier at jeg blander børs og katedral.
    Dette er jo bare tull, som jeg har forklart om tidligere.
    Altså, min mor, Karen Ribsskog, hun ville vel ha sagt det, om en som ble hypnotisert, av å lese memoarer.

    At denne personen var åndsvak.
    Hvorfor lar dere åndsvake være programledere i NRK?
    Hvorfor lar dere hun Skavlan være programleder, hun har åpenbart ikke kontrollen.

    Jeg har sendt klager til PFU tidligere, og vet at NRK er ansvarlig for det som blir sagt, i deres program.

    NRK er ansvarlig redaktør.
    Så jeg må klage på NRK og ikke på Seltzer eller Skavlan.
    Det virker som at NRK prøvde å få meg til å virke skummel, siden man kan bli hypnotisert, av bloggen min.

    Dette er som sensur av min blogg, mener jeg.
    NRK/Staten vil ikke at Ola Nordmann skal lese johncons-blogg, og angriper meg og min integritet.
    Dere sier jeg selger godteri på min blogg, noe som er en løgn.

    Trekk tilbake dette, om at jeg selger godteri på min blogg og at man kan bli hypnotisert av å lese den.
    PFU dere har jeg egentlig null tillit til.
    Dere har tullet med meg før.

    Så jeg er irritert når jeg skriver det her.

    For det er som at Norge en dag later som om de er en flokk med skrudde, inavla kjærringer.

    Mens neste dag så er de Turbojugend.

    Den kjøper ikke jeg altså.
    Her er det sleipheten som råder, i Norge.
    Dere får vise at dere har baller, både NRK og PFU og gjøre jobben deres, og slutte å være som en gjeng med firfisler.

    Som tuller med alt mulig.
    Jeg er den som roper ulv.
    Jeg har hørt jeg er overhørt av 'mafian', i Oslo, i 2003.
    Dere kan ikke kreve av meg at jeg også skal være en som roer ned folka i Norge, og duller med dere, og sier at nei, det var egentlig bare en søt liten puddel-hvalp.

    Nå er jeg lei av å bli kødda med i Norge.
    Det er jo som at det bare sitter gnomer rundt omkring i Norge.
    Ingen gjør jobben sin.
    Har dere flytta til hytta?

    Nei det her er for dumt altså.
    Jeg får håpe at Island tar over Norge, eller noe.
    For jeg vet ikke hvem som har kontrollen i Norge nå, men det er ikke nordmennene tror jeg.

    Jeg håper ikke nordmenn er så sleipe, som det inntrykket jeg har nå, etter å ha prøvd å få mine rettigheter, siden 2005.
    Lykke til med å behandle min klage på saklig måte, uten å gnome det til, eller pisse i motvind.

    Erik Ribsskog





  • Jeg sendte en ny e-post til Statens Sivilrettsforvaltning. (For eksempel denne saken kunne vel NRK tatt opp, istedet for å tulle med nettbutikken min)







    Gmail – Søknad om rettferdsvederlag







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Søknad om rettferdsvederlag




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Wed, Feb 29, 2012 at 1:17 PM





    To:

    post@sivilrett.no



    Hei,

    jeg skjønner at jeg ikke kommer noen vei, i min omsorgssvikt-sak, mot min far.
    (Politiet vil ikke etterforske, og jeg får ikke Fri Rettshjelp).
    Så jeg søker herved om rettferdsvederlag/billighetserstatning, siden min far lot meg bo alene, (på Bergeråsen, i Nordre Vestfold), fra jeg var ni år, til jeg ble myndig, uten at det offentlige gjorde noe.

    Mvh.

    Erik Ribsskog






  • Min Bok 2 – Kapittel 65: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    En dag, mens jeg bodde hos Mette og Arne.

    Så sa Mette til meg, at Barnevernet skulle på besøk der.

    Den samme dagen, (var det vel).

    Og hu ville at jeg også skulle være der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dame og en mann, fra Oslo kommune, dukka opp der da.

    Jeg fortalte dem, at dette med Barnevernet, det ble som noe litt rart for meg.

    For jeg hadde jo bodd alene som barn.

    Så jeg syntes at det var rart, at de besøkte Axel, som bodde hos Arne og Mette da.

    Siden jeg selv aldri fikk besøk av Barnevernet, alle de årene, som jeg bodde alene, på Bergeråsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein, Glenn og jeg, vi hadde jo en litt fleipete tone, oss imellom, på fritiden.

    Så noen ganger på jobb, på OBS Triaden, så begynte jeg å bruke den tonen der og, husker jeg.

    Det var en som het Anders vel, (med mørkt hår vel), som jobba på gølvet, på OBS Triaden der.

    Og han sa en gang til meg, at ‘du har fått for liten bukse’.

    (En gang som jeg gikk rundt på gølvet der, og skulle finne prisen på en vare kanskje, eller noe).

    Og da kontret jeg med en gang, (for jeg likte ikke at han vurderte meg så nøye kanskje da. Han karen var ikke sjefen min, eller noe, da, for å si det sånn.), og sa med en gang tilbake, at ‘du har fått for liten hjerne’.

    Noe jeg fortalte om, til Øystein og dem da, etter jobben en dag, da sikkert.

    Og dette ble til et nytt fenomen, som vi vel kalte for ‘hjernevitser’, og som vi noen ganger prata om da.

    Det var liksom nesten som noe påtvunget dette.

    At alltid når Øystein, Glenn og jeg, hang sammen.

    Så måtte vi være så vittige og som noen ordkunstnere eller komikere nesten da.

    Så dette ble kanskje litt slitsomt, i lengden.

    Så sånn var nok kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    OBS Triaden, det var jo en veldig stor matbutikk, nemlig et såkalt hypermarked da.

    Og det jobba vel over 50 personer der vel, hvis jeg skulle tippe.

    Og det var stadig noe krøll, husker jeg, med de andre som jobba der.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, og var nok ikke så høy i hatten, ovenfor de her Romeriks-folka da.

    Og det var veldig travle dager, i kassa, på OBS Triaden der.

    Så i begynnelsen der, når noen fra Ferskvaren dukka opp, og henta en røykpakke, i kassa mi, og sa at de skulle betale for den seinere.

    (Ei ung med mørkt hår der vel.

    Og muligens hu litt eldre der).

    Så lot jeg dem få røykpakka, mot løfte å betale seinere, i starten da.

    (For dem overraska meg kanskje, mens jeg var stressa der da, i begynnelsen, eller noe.

    Det var nesten sånn at dem rana meg da, for å si det sånn).

    Jeg var liksom i et sånt ‘kunde-service-modus’ da, når jeg satt i kassa der.

    Men jeg husker at jeg skreik ut, når jeg så dem en gang, på spiserommet.

    At dem måtte betale for røykpakka da.

    Og da skjedde vel ikke det.

    Men de her Ferskvare-avdeling-folka, de slutta ihvertfall å gå for å hente røyk, i kassa mi, uten å betale med en gang da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, at jeg ikke ropte på kassalederne, om sånne her ting.

    Men hun Helene fra Finland, hu hadde kanskje en litt for personlig tone da.

    Og hu litt eldre, hu hadde jo mista sønnen sin, og sånn, så det ble litt rart med hu og, syntes jeg.

    Og hu Carmen, hu var også veldig sånn feminin, (eller hvordan man skal forklare det igjen).

    Og det samme med hu Liss da.

    Ingen av disse fire hadde vel noe særlig naturlig autoritet, vil jeg si.

    Så det var liksom bare som vanlig prating, (som på fritida), det som skjedde på jobben der, syntes jeg.

    Det var ganske flatt der da, må man vel si.

    Det var kanskje fordi at jeg hadde jobba på Hageselskapet, hvor det var høye direktører, osv., at jeg ikke reagerte helt, på de her kassalederne, på OBS Triaden da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Knut Hauge og meg, vi ble noen ganger brukt på gølvet, da jeg hadde det seks-måneders vikariatet der.

    En gang, så måtte vi fylle opp en stor kjøledisk, med en kilos Norvegia-oster, husker jeg.

    Dette var vel noen som hadde dårlig dato, og som skulle selges billig vel.

    Noe sånt.

    Men det var mye rart da.

    Og vi måtte stable osten to ganger, for vi hadde ikke stabla dem fint nok, den første gangen da.

    Sa han storebroren til hu lyshåra ‘snella’ i frukta der, var det vel.

    Så det var rimelig strengt da, når det gjaldt butikkstandard, på Matland/OBS Triaden.

    De gutta som jobba på gølvet der, de var skikkelig ‘proffe’ da, når det gjaldt å få butikken til å se bra og sånn da.

    Det var liksom ikke noe sånn ‘hulter til bulter’ der.

    Der skulle det mer være som i Amerika, (eller noe sånt), vil jeg si.

    Der skulle butikken se tipp-topp ut da, (selv om det etterhvert ble OBS der, som kanskje ikke hadde så bra rykte, for å ha bra standard vel.

    Som for eksempel MAXI Skårer kanskje).

    Det lå jo også en OBS, på Løren, (ved Sinsen, eller Økern, vel), og den så litt trist/slitt ut, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg var med Knut Hauge og Lene dit engang vel.

    Men i Lørenskog, så var det så stor konkurranse, mellom matbutikkene da.

    Så butikken skulle liksom se tipp-topp ut da, uansett om den het Matland eller OBS Triaden da.

    Og det var ikke sånn, at alle slutta, når butikken begynte å hete OBS Triaden liksom.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Det var mye de samma folka, som fortsatte å jobbe der, (også etter at det ble OBS Triaden), ihvertfall når det gjaldt folka på gølvet, virka det som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg og en annen i kassa, (muligens Knut Hauge vel).

    Vi ble opplært, av en av gutta på gølvet, (muligens han broren til hu lyshåra i frukta vel).

    Til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden der da.

    Og jeg husker forskjellen på hvordan jeg ble opplært, til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden, og på Rimi.

    På Matland/OBS Triaden, der skulle varene trekkes fram da, (som på Rimi).

    Men hvis du hadde en enkelt vare, til overs, fra den fremste esken, i hylla.

    Så skulle man dytte den varen, bak den bakerste esken da.

    Sånn at man bare så den fulle esken da.

    Mens på Rimi, så skulle man ikke legge varer, bak eskene, i hylla.

    Men hvis det var noen løse varer, (når man ryddet hyller), i Rimi.

    Så skulle disse stilles foran eskene da, i hylla.

    (Men varene skulle fremdeles trekkes fram da, sånn at de stod kant-i-kant, med fronten på hylla da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som vi var på campingferie i Sverige forresten, sommeren 1991.

    Så hadde det visst vært en episode, i butikken, på campingplassen der.

    Dette var muligens mens jeg var og chatta med hu pene, svenske, toppløse blondinna, (som jeg bomma røyk av), sammen med Magne Winnem, (på stranda der).

    For det her fikk jeg seinere referert, av Øystein Andersen, var det vel.

    Og det var at Kjetil Holshagen og Øystein og/eller Glenn vel.

    De hadde altså gått i butikken, på campingen der da.

    For å kjøpe noen sånne is-brikker til å ha i en kjølebag kanskje, (eller noe sånt da).

    Også hadde en unge begynt å skrike så fælt, inne i den camping-butikken der da, (fortalte Øystein da, var det vel).

    Og da hadde det visst smelt fra Kjetil Holshagen, at ‘ta og skyt den ungen da’.

    Også hadde visst noen svenske damer der blitt sure da.

    Og sagt noe sånt som, at ‘skjuta ungen? Vi kan inte skjuta ungen’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 64: Mer fra Gøteborg

    Øystein, Glenn, Magne, Kjetil og meg.

    Vi dro en eller to ganger til Liseberg.

    For de fleste av oss var jo Blackjack-spillere, (eller ‘Svarte-Jonas’, som Øystein kalte det spillet).

    For i en spillehall, ganske langt inne, på Liseberg der, så hadde de Blackjack-bord, og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som vi var på Liseberg, denne ferien.

    Så kom vi tilbake til bilen, som Øystein hadde lånt av faren sin vel.

    Også hadde en plate, som Øystein hadde kjøpt, i en spesial-platebutikk, for heavy-musikk, (var det vel).

    Den hadde bøyd seg skikkelig, i sola da, husker jeg.

    (Der den lå i baksetet av bilen da).

    Så det var varmt disse dagene, må man nok si.

    Så dette var vel kanskje i juli-måned da, i 1991, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nordstan-senteret het forresten det senteret, hvor vi pleide å handle mat, (når vi ikke dro på OBS da).

    Og noe av det rareste, med denne ferien.

    Det var at Øystein og Glenn de ville nesten hver dag, henge i en, (litt luguber vel), spillehall/bule, i andre etasje, på Nordstan-senteret der.

    Et sted hvor vi tre andre, (Magne, Kjetil og jeg), ikke gikk inn døra til, engang.

    Magne, Kjetil og jeg, vi ville heller gå rundt i Gøteborg Sentrum, og kikke på damene kanskje, og sitte og spise noe mat, på en fortausrestaurant, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da vi kjørte på motorveien, fra Askim Camping, og inn til Gøteborg.

    Så var det Øystein som kjørte.

    (Oftest var det vel Glenn som kjørte tror jeg.

    Disse to bytta vel på å kjøre vel).

    Og så begynte plutselig Øystein, å skulle ta feltskifte.

    Også var det en bil, i blindsona hans.

    Som han ikke så da.

    Så Øystein kjørte jo nesten inn i en bil, som lå i blindsona hans da.

    Når han skulle skifte felt, på motorvegen i Gøteborg der da

    Men den bilen som lå i feltet utafor oss, den tuta vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ofte, (eller ihvertfall en gang iblant), så pleide også Glenn, å kjøre feil, i Gøteborg.

    Ihvertfall så hendte det, (et par tre ganger der), at han eller Øystein, tok en 180 graders-sving, midt i veien.

    (Hvis det var lite trafikk der da).

    Og da hendte det, at det smalt fra meg, at dem ‘tok en spansk en’.

    (Som var et kjent uttrykk, fra oppveksten min, på Bergeråsen, husker jeg).

    Men da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.

    Og sa, at dem ‘tok en afrikansk en’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så kjørte vi ved siden av en bil full av svenske damer, som vi vel også sa hei til, gjennom vinduene på bilen, mener jeg å huske.

    Når vi skulle til Nordstan-senteret der en gang vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og meg, vi pleide jo å ofte å krangle, liksom om hvem som skulle være ‘sjefen’ av oss to, (eller hva man skal kalle det).

    Jeg var jo eldst.

    Men jeg hadde jo ikke lappen og bil.

    Og Øystein hadde jo mye mer penger å rutte med, enn meg.

    Og han hadde også mange flere kamerater osv., ute i Lørenskog der, osv.

    Uansett hva det kom av, så ga Øystein meg et mareritt, på den her turen, husker jeg.

    Så jeg måtte prøve å ta igjen litt.

    For Øystein var så sur og spydig mot meg, på hele turen da.

    Så tilslutt så smalt det vel fra meg, at jeg ikke orka noe mer ‘Øystein-fascisme’, (eller noe sånt).

    For jeg syntes nok at han oppført seg litt som Hitler da, eller noe.

    Og dette ble et fast uttrykk ihvertfall, som Øystein brukte mye selv etterhvert, at det og det, var ‘fascisme’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var jo ganske liberal, så når vi begynte å tulle sånn, og si at det og det var ‘fascisme’.

    Så skulle jeg vel være enda mer morsom da.

    Også begynte jeg å kalle politiet for ‘Gestapo’.

    Og Securitas, (som hadde vaktholdet, på Askim Camping der), for ‘Securitate’ da, (etter noen sikkerhetsstyrker, som de hadde hatt i Romania, før jernteppets fall, noen år før det her da).

    Bare for å være morsom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På fritida, på campingplassen der, så pleide vi enten å spille badminton eller sjakk.

    Det var vel sånn at Glenn, Øystein og meg, vi spilte alle tre sjakk, ihvertfall vel.

    Og Magne Winnem spilte vel også sjakk.

    Og badminton det spilte vel Magne Winnem, Glenn Hesler og meg, tror jeg.

    Og muligens også Øystein.

    Men om Kjetil Holshagen spilte badminton eller sjakk, det tviler jeg vel litt på vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var noen på den campingplassen, som spilte badminton, med noen kjempestore badminton-racketer, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og det var vel to damer, som var i den Skåne-gjengen, mener jeg vel å huske.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hang Øystein og jeg, borte ved burgersjappa der, på campingplassen.

    (Av en eller annen grunn).

    Også dukka det opp ei veldig pen svensk tenåringsjente der.

    Som kanskje var så ung at hu dro på ferie, med familien sin.

    Men jeg var vel fortsatt bare 20 år selv, så jeg begynte å tulle litt med hu her svenske jenta da, som var 16-17 år kanskje da.

    Og tok en tulle-samtale, etter en sang, som jeg hadde sett på TV, (og som Kjetil Holshagen hadde digga vel), da jeg bodde på Bergeråsen, (på 80-tallet da).

    Så jeg spurte hu pene jenta da.

    Om, ‘hva heter du då?. Hva heter du då?’.

    (Etter en svensk sang da).

    Også sa jeg sånn, ‘jag heter Lennart. Jag heter Lennart’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da svarte hu pene svenske jenta da, at hu var fra det og det distriktet, i Sverige da.

    (Et sted jeg ikke hadde hørt om før, tror jeg).

    Men hu forklarte det da, at det var ‘et landskap’, da.

    Og spurte, ‘forstår du?’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For jeg ble litt flau, siden jeg ikke visste hvor det her stedet var da.

    Og hu jenta var kanskje litt ung da, siden jeg regna med at hu var på ferie sammen med foreldra sine kanskje.

    Selv om hu var sånn 16-17 år vel, hvis jeg skulle gjette.

    (Hu så ihvertfall så gammel ut vel.

    Og var veldig pen da).

    Øystein bare stod og så på det her vel.

    Mens jeg tulla da.

    Og hu jenta gikk til TV-stua, eller noe sånt der, kanskje.

    (Hvor vi aldri pleide å henge da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi var i Gøteborg, i 4-5 netter kanskje.

    Og jeg var jo vant til å bo aleine.

    Så det ble litt rart for meg, etterhvert, siden jeg ikke fikk runka og sånn da, (for å være ærlig).

    Så en natt, så prøvde jeg å snike meg inn på herredoen der, for å ta meg ‘en stille Anders da’.

    Men det var litt uvant for meg, å runke på en sånn do.

    Men jeg hadde noe solkrem, (eller noe), som jeg prøvde å ta på pikken, mens jeg runka.

    Men det funka ikke.

    Men jeg mener å høre at noen svensker hørte at jeg runka på doen der da.

    (Selv om dette var midt på natta vel).

    Så dette var en frustrerende ferie, husker jeg.

    For jeg klarte vel ikke å runke til jeg fikk orgasme da, når det var folk overalt, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg ble litt sløv, på slutten av den her ferien da.

    Og glemte å betale for burgeren en gang, husker jeg, i burgersjappa, på campingen der, (og sånn), da.

    Og jeg fikk også dårlig mage, på grunn av det svenske brødet vel.

    Så den siste dagen vår der, så var jeg lenge på do.

    (Muligens fordi jeg prøvde å runke igjen kanskje.

    På et toalett på Nordstan-senteret, var dette vel).

    Og da ble Kjetil Holshagen sur, husker jeg, fordi jeg var så lenge på do da.

    Og sa at han og Magne Winnem, (var det vel), hadde møtt masse svenske damer, utafor doen da, mens jeg hadde vært på do, osv.

    Så noe var det ihvertfall.

    Kanskje hu fine, toppløse, lyshåra, svenske dama, i begynnelsen av 20-åra, som Magne Winnem og jeg traff, i begynnelsen av den her ferien.

    Som fikk meg til å bli litt sånn døsig og utilfreds da.

    Hvis det ikke var hu fra Skåne da, som åpna en ølflaske, med kjeften sin, foran meg.

    Eller om det var hu veldig fine ungjenta, som var fra et svensk landskap da.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Jeg ‘klikka’ uansett litt ihvertfall der, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at vi lå og solte oss, på badestranda der.

    Og da var det noen damer, fra Sverige, som vi prata med der.

    Og jeg, (var det vel), spurte om det var noen bra utesteder, i Gøteborg.

    Og de damene svarte da, at like ved en kirke, (som jeg spurte om var en stenkirke, noe de bekreftet), så var det et bra utested da.

    Om man ikke hadde noe imot mørkhudede, eller noe, understreket de damene så.

    Jeg svarte ikke noe da.

    Men jeg spurte om det var ved den stenkirken da.

    Men Magne Winnem og jeg, (som var de av oss, som var mest hyppe, på å komme oss ut på byen, om kvelden, i Gøteborg).

    Vi kom oss aldri på noe utested der da.

    For Glenn og Øystein, de hadde ikke lyst til å dra på noe utested.

    Og Magne og jeg, vi da ha tatt drosje eller buss, noe som ble veldig ‘prosjekt’ da, (må man vel si).

    Og å få Glenn og Øystein til å være sjåfører, for Magne og meg, der.

    Hvis vi skulle på diskotek.

    Det kunne vi nok bare glemme, tror jeg.

    Det prøvde vi vel ikke på engang, å få til, tror jeg.

    For de var ganske sure og sære da, under den her ferieturen vel.

    (Og ellers og, til vanlig, til en viss grad, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.