johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Min Bok 4 – Kapittel 80: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIX

    En gang, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    Så dukka det opp en annen kar, fra ‘Abildsø-tida’, som sa ‘hei’, der.

    Og det var en kar, med rødt hår, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og jeg lurer på om det var han, som fikk den ekstra-jobben, på Rimi Ryen, som ble utlyst, mens jeg bodde, på Abildsø der.

    Det er mulig.

    Men jeg kjente ikke igjen han karen, (etter militæret, osv).

    For det var ganske mange folk, på Abildsø, som jeg ble kjent med, da.

    Og jeg vanka ikke sammen med den Abildsø-gjengen _så_ mye, liksom.

    Så det var for det meste Annette, Lene, Anne Lise, Kjetil og Henning, som jeg klarte å huske fra hverandre, av de Abildsø-folka, da.

    (Og også ‘brunkrem-trynet’, da.

    Hu glemte jeg i farta, så jeg nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var i militæret.

    Så hadde jeg helgeperm da, og dro ned i Oslo sentrum, (husker jeg), på lørdagskvelden, (var det vel).

    Og da, så hadde jeg jo ikke den kule ‘party-dressen’ min lenger, som jeg hadde hatt, det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Jeg hadde vel bare på meg den grå skinnjakka, som jeg kjøpte, etter Gøteborg-ferien, et år eller to, før det her, vel.

    Og derfor, så var jeg ikke sikker på, om jeg skulle dra på noen diskoteker.

    (Siden jeg nok syntes selv, at jeg så litt ‘harry’ ut, da).

    Men jeg dro på en biljardpub, som het ‘Den Runde Tønne’, (eller noe), ved Youngstorget, vel.

    Og der var det sånn, at man kunne spille mot vinneren, osv.

    Hvis man la en tier, oppå biljarbordet, da.

    Noe sånt.

    Og jeg spilte litt biljard der da, (husker jeg).

    Men jeg husker også det, at det var en kar, i 40-årene vel, (eller noe).

    Som sa det, (om meg), at jeg bomma på de enkle støtene, men traff på de vanskelige.

    Jeg vet ikke hva det kom av.

    Men jeg hadde jo lært noen triks, av Glenn Hesler og Øystein Andersen da, som spilte mye biljard, i Biljardhallen, på Skårer der.

    Så jeg viste hvor på den hvite kula, som jeg burde støte, for å få den til å ikke følge etter den kula jeg siktet på, ned i et av hullene, på siden av biljardbordet, da.

    (Nemlig nederst, på den hvite kula, da).

    Så det var kanskje derfor at jeg fikk til de vanskelige støtene.

    Men jeg manglet nok litt basis-trening, i biljard.

    Så det var kanskje derfor at jeg bommet, på mange av de enkle støtene, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    (Da jeg jobba som aspirant, (eller noe), der vel).

    Så dukka det opp ei kunde-dame der, som dro meg med ut på parkeringsplassen der.

    Og spurte meg om jeg kunne hjelpe henne, med å låse opp bilen hennes, (som var en ganske gammel bil, da).

    For hu dama hadde klart å låse inn nøklene sine, i bilen, da.

    Og jeg hadde hørt det, en eller annen gang, (mens jeg bodde på Bergeråsen, vel).

    At man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp, en gammel bil.

    Så jeg prøvde bare å bruke nøkkelen til flaskeautomaten, (mener jeg å huske, at det var), som jeg hadde på nøkkelknippet mitt, med nøklene til butikken, da.

    Og det funka da, husker jeg.

    Og hu dama, (som var ei dame i 40-50 årene vel, og som så nesten ut som en forretningskvinne vel, med ikke så utrolig langt hår, vel).

    Hu ble ikke overrasket, over det her, da.

    (At jeg faktisk klarte å låse opp den bilen).

    Men det virka som at hu regna med, at jeg skulle klare det, å låse opp bilen hennes, da.

    Så det var kanskje litt rart da, syntes jeg.

    For hvordan kunne hu vite det liksom, at jeg hadde overhørt det, som tenåring, at man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp en gammel bil?

    Nei, det veit jeg ikke.

    (Det var jo bare flaks, at jeg huska det, liksom).

    Men hu kunde-dama kom seg videre ihvertfall, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg spilte fotball, med ‘Tom-gjengen’ og Glenn Hesler, ved Åråsen.

    Så skulle jeg ta en straffe en gang, (hvis det ikke var et frispark, da).

    (Det her var forresten året før, (eller noe), at jeg vant den straffespark-konkurransen, eller hva den her gjengen, kalte den typen fotball-konkurranse, igjen).

    Og da, så gikk jeg noen skritt bakover, da.

    Før jeg skulle løpe mot ballen, og skyte.

    Og da, så var det et hull, i banen, (eller noe), som jeg tråkka ned i, da jeg rygga.

    Også skada jeg foten, da.

    Så jeg tråkka over, på en ganske fæl måte da, (eller noe sånt).

    (Jeg klarte å skade foten litt, da).

    Og da sa vel han Thorstein aka. Dhalsim, (var det vel), noe lignende av, ‘hvordan er det mulig å skade seg, ved å ta straffespark?’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide jo å lese gratisavisen Natt og Dag ganske ofte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    For jeg var jo nede i Oslo sentrum, ihvertfall et par ganger i måneden vel, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde der, og bodde, på Ellingsrudåsen, da.

    Og da, så stod jo Natt og Dag, i noen sånne stativer, utafor noen klesbutikker osv., inne på kjøpesenteret Oslo City, (for eksempel).

    Så da bare tok jeg med meg et eksemplar, av den gratisavisen, da.

    Og leste i Natt og Dag, etter at jeg var ferdig, med å lese i VG, Dagbladet eller Aftenposten, da.

    Mens jeg satt i stua på Ungbo der, da, (etter at jeg hadde spist middag, osv).

    Og i Natt og Dag, så stod det jo forslag til kule steder, som man kunne gå ut på, i Oslo, da.

    Og jeg husker at det stod nevnt om baren i SAS-hotellet der.

    Så jeg dro dit, (ved St. Olavs plass og Forsvarets Overkommando der, (hvor jeg jo hadde jobbet, en helg, (med Arne Thomassen som sjef), noen få år, før det her), en eller to ganger da, på midten av 90-tallet.

    For å prøve de drinkene, som de hadde der, osv.

    For det stod vel i Natt og Dag at de hadde så gode drinker der, da.

    Så jeg prøvde en drink, som het Margarita der, (mener jeg å huske), som jeg hadde sett, i en amerikansk film en gang, at folk drakk, da.

    Og det var vel en drink med tequila i, og som hadde salt, på kanten av glasset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så da tusla jeg litt rundt på SAS-hotellet der da, husker jeg.

    For jeg var vel litt nysgjerrig, da.

    Så jeg måtte liksom se meg _litt_ rundt der også, mens jeg var der, liksom.

    (Sånn som da jeg var på hotell, i Gøteborg, (med faren min og Pia, osv.), i mine yngre dager).

    Selv om jeg vel for det meste bare tok heisen rett opp og ned, til og fra baren, i en av de øverste etasjene der, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 77: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XVI

    Til sammen så spilte jeg vel fotball, en 20-30 ganger kanskje, (i løpet av 4-5 år vel, fra 1994), med ‘Tom-gjengen’, på enten Ellingsrud eller Åråsen.

    Men det var ikke sånn at jeg noen ganger spilte fotball med dem, uten at Glenn Hesler også dro.

    Det her var Glenn Hesler sine kamerater, da.

    Og de spilte kanskje fotball hundre ettermiddager, (hvis jeg skulle tippe), i løpet av de her årene, da.

    Så jeg var ikke fast med på fotballen med Tom-gjengen, da.

    Men jeg var kanskje med på en femdel eller en tidel av treningene deres da, (eller noe sånt).

    Siden jeg kjente Glenn Hesler, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så begynte jeg å syntes at fotball var mer morsomt, enn badminton.

    Mens Glenn Hesler syntes at badminton var mer morsomt, enn fotball da, (tror jeg, ihvertfall).

    Så det ville ofte være jeg som ønsket at vi skulle spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, da.

    Selv om dette var Glenn Hesler sine kamerater, da.

    (For jeg hadde kontakt med Glenn Hesler på irc, på internett, etterhvert.

    Så vi diskuterte sånt som trening og sånn der, da).

    Og jeg syntes at det var litt kjedelig, at Glenn Hesler ble så god, i badminton.

    Og man måtte også betale kontingent, for å spille badminton.

    Men jeg var mye plaget av kneskader, innimellom, så jeg hadde sjelden mulighet til å spille badminton en hel sesong, da.

    Og jeg hadde inntrykk av at lederne, i Skøyenåsen Badmintonklubb, kanskje var litt sure på meg.

    Så jeg syntes at badminton ble litt ‘svett’ kanskje, etterhvert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tom i Tom-gjengen, han tulla litt med meg, noen ganger, husker jeg.

    En sommer, så hadde jeg lagt på meg noen kilo.

    (Etter å ha vært skadet i kneet, vel).

    Og da sa Tom det, til Thorstein, og/eller noen av de andre, i Tom-gjengen da, (husker jeg).

    At ‘Giraffen har spist for mye giraff-mat’.

    (Noe sånt).

    Om meg liksom, da.

    Og en annen gang, så begynte Tom og kalle meg for ‘giraf’, (med engelsk uttale vel), istedet for ‘giraffen’, da.

    Og da begynte vel også alle de andre, i Tom-gjengen, å kalle meg for giraf, (med engelsk-aktig uttale da), tror jeg.

    (Av en eller annen grunn, som jeg ikke skjønte helt, da).

    Så de her i Tom-gjengen, de var noen snålinger da, må man vel kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler fortalte en gang til Tom-gjengen, at jeg holdt med Vålerenga, (husker jeg).

    Men det at jeg holdt med Vålerenga, det var ikke noe som stakk veldig dybt, da.

    Jeg holder jo mer med Fram, Berger og Everton, for å si det sånn.

    Så Vålerenga, det var mitt fjerde lag, (eller noe), da.

    For da jeg vokste opp, på Berger, så var vel Mjøndalen, det beste laget, i Drammensregionen.

    Men Mjøndalen, det var liksom et ganske lite sted, som lå lenger fra Berger, enn det Drammen ligger, da.

    Så det var liksom ikke vanlig for Berger-folk å holde med Mjøndalen heller, tror jeg.

    Og Strømsgodset var langt nede i divisjonene, på den her tiden, da.

    Så det var liksom enten Lillestrøm eller Vålerenga, som det var aktuelt å holde med, for gutter på Bergeråsen, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og det var nesten hipp som happ, syntes jeg, hvem av dem, som man holdt med.

    Men jeg holdt med Vålerenga da, siden Petter og Christian Grønli, holdt med Lillestrøm, da.

    Da vi så en cup-finale, fra begynnelsen av 80-tallet, en gang, hjemme hos Petter og Christian og dem, i Havnehagen, på Bergeråsen, da.

    Så for meg så var ikke dette rivaleriet mellom Vålerenga og Lillestrøm, noe jeg tok noe særlig seriøst.

    Da var jeg mer interessert i å følge med på fotballkamper mellom Everton og Liverpool, (for å si det sånn).

    Selv om det vel var på 80-tallet, (under oppveksten), at jeg var mest fotball-gal.

    Men Tom-gjengen, de hadde vel Lillestrøm, som en slags religion, tror jeg.

    Så når Glenn Hesler fortalte dem, at jeg holdt med Vålerenga.

    Så begynte de å ta av helt, og trykte opp t-skjorter og sånn, hvor det stod at Lillestrøm hadde slått Vålerenga 5-1, (eller noe sånt), da.

    Så det her var jo bare dumt, (syntes jeg).

    For jeg ville jo aldri ha gått på en eneste Vålerenga-kamp, hvis jeg ikke hadde fått kommisjonærkort, som tippeansvarlig på Rimi Bjørndal, (fra 1996 eller 1997 vel), og samtidig bodd noen få minutter å gå, fra Bislett Stadion.

    Så dette ble bare som noe dumt for meg, (må jeg innrømme).

    Siden jeg aldri jo aldri har eiet så mye som en Vålerenga-vimpel, engang.

    Men jeg syntes nesten at jeg måtte holde med et lag, i toppen av norsk fotball også, da.

    Så da ble det bare tilfeldigvis Vålerenga da, (må jeg vel si).

    Men jeg var jo mye mer Everton, Berger og Fram-fan, egentlig.

    Så jeg var fan av Vålerenga, på en helt annen måte, enn Tom-gjengen var fan av Lillestrøm, da.

    Så å bare si at jeg var fan av Vålerenga, til noen sånne gale Lillestrøm-supportere, det ble litt feil, syntes jeg.

    Jeg var på fotballkamper, på Bislett, mer som tippeansvarlig, (som har pleid å se litt på Sportsreyen og sånn), enn som en Vålerenga-supporter, vil jeg si.

    Så det var ikke sånn, at jeg ville kjøpt en billett, for å se Vålerenga mot Liverpool, (for eksempel).

    Men da jeg flykta til England igjen, i 2005, så ønsket jeg å se Everton spille, da de kom seg til Champions League-kvalifisering, (husker jeg).

    Så da kjøpte jeg en billett, på Goodison Park, og så den kampen, da.

    (Siden jeg tilfeldigvis var i Liverpool, da den kampen ble spilt, da).

    Men hvis Vålerenga hadde kommet seg til Champions League, så hadde jeg nok ikke giddet å kjøpt billett, for å se de kampene, liksom.

    Jeg var ikke så Vålerenga-fan, liksom.

    Jeg var mer en Everton, Berger og Fram-fan, liksom.

    (Selv om det med Berger og Fram mest var da jeg bodde, på Berger og i Larvik.

    Så jeg får vel si det sånn, at jeg var mer en Everton-fan, enn en Vålerenga-fan, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tom i Tom-gjengen, han dreiv også prata om, at jeg hadde noe slags ‘giraff-spark’, mener jeg å huske.

    (Fra da jeg spilte fotball, med Glenn Hesler og Tom-gjengen, da).

    Og Øystein Andersen, han var også med Tom-gjengen og spilte fotball, et par ganger, etter at han hadde kutta meg ut, som kamerat, (husker jeg).

    Men Øystein Andersen, (min adoptiv-tremenning), han var langt fra noe fast medlem, i Tom-gjengen da, (sånn som jeg skjønte det).

    Han var ihvertfall ikke med å spille fotball med dem, mer enn cirka hver tiende gang de spilte, (eller noe sånt noe).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Magne Winnem, han var også med, å spille fotball, sammen med Tom-gjengen, ihvertfall en gang, på Ellingsrud der, husker jeg.

    (Det var vel en gang jeg vrikket ankelen, eller noe, vel).

    Men da var nok Magne Winnem med Glenn Hesler og meg.

    Det var nok ikke sånn, at Magne Winnem kjente Tom-gjengen, fra før liksom.

    Magne Winnem var jo fra Røyken, og var nok ikke så mye ute i Romerike der, (tror jeg).

    Selv om jeg husker det, at Magne Winnem og jeg, vi dro på utestedet Spør Gunnar, på Triaden-senteret, en gang.

    Det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Etter å ha fått tips om at det utestedet var populært, av en taxi-sjåfør, en gang, som vi skulle ut på byen i Oslo da, husker jeg.

    (Selv om jeg vel syntes at det var litt kjedelig der, muligens.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, da jeg var med Glenn Hesler og Tom-gjengen å spille fotball, på Ellingsrud der.

    Så var det en keeper, som også var med å spille der, (bare den ene gangen, vel).

    Og han var veldig god, (og nesten umulig å score på da), sånn som jeg husker det.

    Og jeg var litt treig i beina, husker jeg, etter kanskje å ikke ha spilt fotball, på en stund, da.

    (Sommeren 1995, kanskje).

    Eller om jeg var sliten, i beina.

    Ihvertfall så bomma jeg, på et skudd, når jeg fikk ballen rett foran mål, da.

    (På en rimelig humpete bane da, (vil jeg si), som kanskje var nesten litt som en åker.

    Ihvertfall rett foran det ene målet der).

    Jeg klarte ikke å stokke beina ordentlig da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Men likevel, så stoppa jo ballen, i føttene mine, da liksom.

    (Selv om jeg først hadde ‘kåla’).

    Men jeg var rimelig trøtt i beina, og han keeperen var veldig god, da.

    Så jeg bestemte meg for det, at her måtte jeg liksom prøve å få til noe spesielt da, hvis jeg skulle ha noen sjanse, til å score.

    Så jeg snudde meg, sånn at jeg stod vendt vekk fra målet, da.

    (Etter å først ha bomma, aleine med keeper, da).

    Og så tok jeg et hardt hælspark, fra der jeg stod, noen meter foran målet, da.

    Istedet for å prøve et vanlig skudd, igjen da.

    (Siden jeg var så trøtt og treig i beina, da).

    Og da skreik keeperen ‘nei’, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Mens ballen gikk forbi han, og inn i mål, da.

    Så jeg pleide å score en del mål, på de kampene, som jeg spilte, sammen med Tom-gjengen og Glenn Hesler, da.

    Han ene keeperen, (Anders fra OBS Triaden, var det vel), han var ikke så veldig god kanskje, vel.

    Så jeg pleide å score omtrent fra midtbanen noen ganger og, vel.

    (Spesielt på den tida som vi spilte på Ellingsrud, vel).

    Så jeg var vel nesten en slags topscorer, (vil jeg nok si, ihvertfall), når jeg spilte fotball sammen med Tom-gjengen og Glenn Hesler og dem, da.

    Ihvertfall hvis man bare regnet med de treningene, som jeg selv var med på, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at Tom-gjengen, begynte å spille fotball, på de treningsbanene, ved Åråsen der, (istedet for på Ellingsrud), på søndagene.

    Så vant jeg en gang en straffespark-konkurranse der, husker jeg.

    Som dem hadde, en gang, da de kanskje var litt lei, av å spille ‘vanlig’ fotball, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg igjen litt mer enn et A4-ark, med notater, for denne boken.

    Så det blir kanskje 5-6 kapitler til, (ihvertfall), av Min Bok 4, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg skal prøve å få skrevet disse siste kapitlene, innen ikke alt for lang tid, da.

    Så vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Hvis jeg lot badeshortsen tørke på kroppen, som barn, så sa Christell at jeg kom til å få blærekatar. Christell ignorerte at gutter har lengre ledning

    blærekatar christell

    http://svelviksposten.no/nyheter/aller-best-pa-skjera-og-stikker-n-1.7479633

  • Mer fra Trine Skei Grande

    mer fra trine skrei grande

    http://www.facebook.com/trinesg/posts/393179867398274?notif_t=feed_comment

  • Min Bok 4 – Kapittel 59: Mer fra jula 1995

    Da jeg kom hjem, fra Berger, første juledag, 1995.

    Så hadde jeg en del fridager, fra jobben, (husker jeg).

    (Det er mulig at jeg hadde noe ferie til gode, eller noe.

    Jeg husker ikke helt nøyaktig).

    Og jeg befant meg vel nokså alene, på Ungbo der, (mener jeg å huske).

    Så jeg bestemte meg for det, at jeg måtte finne på noe, da.

    For jeg kjeda meg fælt, da.

    Og de første årene, som jeg jobba som leder, i Rimi.

    Så pleide jeg noen ganger å gå og se, i andre Rimi-butikker, (for å se hvordan de drev butikken, da).

    (Blant annet i den i VG-huset vel, og også den i Byporten-senteret, (heter det vel), på Strømsø, i Drammen.

    Jeg så på ting som hvordan fruktposestativer, som de forskjellige Rimi-butikkene hadde, da.

    Sånn at jeg visste hva jeg kunne be om, fra fruktkonsulenten, for eksempel, i ‘vår’ butikk, da.

    Sånne ting.

    Siden jeg tok jobben min i Rimi ganske seriøst, da.

    For jeg hadde jo ambisjoner om å bli butikksjef, osv.

    (Og det var også noe av grunnen til at jeg ville ha meg lappen.

    For jeg forestilte meg det, at det var enklere å bli butikksjef, hvis man hadde lappen.

    For man fikk kjøregodtgjørelse, osv., som butikksjef, da.

    Og dette visste jeg siden jeg kjente Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, da.

    Og butikksjefene måtte også noen ganger få tak i varer selv, fra andre butikker.

    Så jeg hadde vel fått inntrykket av, at det lønte seg å ha lappen, for å bli butikksjef, da.

    Dessuten, så var det liksom noe med selvtilliten og.

    Det var liksom noe med å fullføre det man hadde begynt med, (må man vel si).

    Jeg hadde jo begynt å ta kjøretimer, i Drammen, i skoleåret 1987/88.

    Så da tenkte jeg vel sånn, at jeg burde fullføre det jeg hadde begynt på, også da.

    Noe sånt).

    Og en gang, så fikk Anne-Katrine Skodvin, Elisabeth Falkenberg og meg, til å kjøre ut til Rimi Siggerud, (i Elisabeth Falkenberg sin bil, da), da den butikken ble åpnet, med Leif Jørgensen, som butikksjef, i 1995, eller noe, vel.

    Og Siggerud, det lå ute langs en svingete vei, cirka en halvtime å kjøre vel, fra Lambertseter, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og den butikken, den så vel helt standard ut, mener jeg å huske.

    Så hvorfor Anne-Katrine Skodvin ville at Elisabeth Falkenberg og meg, skulle dra ut dit, det veit jeg ikke).

    Men jeg trodde det da, at Christell ville holde seg, ute på Bergeråsen der, en stund, i jula.

    Så jeg tenkte det, at dette ville være en bra sjanse, til å dra å se litt nærmere, på Rimi Skøyen, da.

    En butikk, som jeg hadde lagt merke til, den gangen som Pia, Axel og meg, besøkte Christell, vel.

    (Og som virka å være en ganske stor Rimi-butikk, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom ut til Rimi Skøyen der.

    Og etter at jeg hadde sett meg rundt i butikken der en stund, og så gått ut igjen.

    Så hvem dukka opp på parkeringsplassen der?

    Jo, selvfølgelig Christell og Jan Snoghøj.

    (Hvis jeg så riktig, ihvertfall).

    Christell dreiv og pekte på meg vel, sånn at armen hennes nesten gikk ut av ledd, så det ut som, for meg.

    (Og Christell, hu har jo også noen rare tomler, som hu klarer å bøye det ytterste leddet på, 180 grader.

    Så det er kanskje noe lignende med armene hennes og.

    Det er mulig.

    Albuleddet hennes så ihvertfall nesten ikke menneskelig ut, syntes jeg, da hu pekte på meg, da, (hvis jeg husker det riktig).

    Hvis det var hu da.

    Noe jeg tror det må ha vært, siden det vel skal litt til, å finne to personer, som ligner på både Christell og Jan Snoghøj da, og som bor på samme sted, osv).

    Men jeg hadde egentlig hatt nok, av Christell og dem.

    Jeg hadde ihvertfall ikke gått dit, for å møte Christell og Jan Snoghøj, da.

    Jeg trodde at de skulle holde seg hjemme på Berger, (eller i Drammen), i jula.

    Så jeg bare gikk mot jernbanestasjonen igjen da, og prøvde å late som ingenting.

    Da Christell stod der og pekte på meg, da.

    (For at Jan skulle se at det var meg som var der da, eller noe, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg var tilbake på jobb igjen.

    Så husker jeg det, at jeg ringte faren min, for å få telefonnummeret, til Christell.

    (For jeg tenkte at jeg måtte ringe da.

    For jeg var ikke sikker på om det var henne, som jeg hadde sett, utafor Rimi Skøyen.

    Og Christell hadde jo også hinta, (mer eller mindre, ihvertfall), om at hu ville på kino, på julaften, da).

    Og faren min, han bare ga meg telefonnummeret til Christell.

    Som da var hos Jan vel, og Erik Thorhallsson, (var det vel), svarte, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg spurte Christell om hu ville være med på kino, da.

    Men det ville hu ikke.

    Og da sa jeg vel det, at hu fikk bare si fra, hvis hu ombestemte seg.

    Og det sa hu at hu skulle gjøre, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg hørte aldri noe, da.

    Så hva Christell mente, da hu babla om den filmen, som het ‘Engelskmannen som gikk opp en ås og kom ned av et fjell’, det veit jeg ikke.

    Men det veit hu vel kanskje selv.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I romjula, så var det også sånn, (mener jeg å huske), at Glenn Hesler, (som vel altså da må ha bodd på Ungbo, ihvertfall ut 1995), hadde besøk, av kamerater, som Bengt Rune og Kalle, (fra Biljardhallen, på Skårer), som han spilte brettspillet Axis and Allies med, vel.

    For jeg husker det, at jeg gikk ned på Torgbua, sent en kveld, (mens jeg hadde alle de kvisene), og kjøpte noe godteri, for meg selv og noen av de folka, da.

    Og da hadde Torgbua egentlig stengt, for jeg var der akkurat klokka 23 da, (var det vel).

    Men en kar litt oppi åra der, slapp meg inn likevel, (for han så vel at jeg var en kjent kunde da, antagelig).

    (Og det var muligens også denne romjula, som den episoden skjedde, med halvbroren min Axel.

    At han ba hele den kameratgjengen, til Glenn Hesler, om å heller komme seg ut på byen, og finne seg damer, eller noe.

    Enda Axel jo er født i 1978 og bare var 17 år, på den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på varetellinga, på nyåret, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

    At jeg husker at jeg overhørte det, at Henning Sanne, (eller hvem det kan ha vært), kommenterte om det, at jeg ikke hadde barbert meg, på grunn av alle de her kvisene, da.

    For jeg tenkte vel noe sånt, som at jeg ville få arr, hvis jeg barberte meg, når jeg hadde alle de her kvisene.

    Så jeg prøvde å roe ned de kvisene litt, da.

    Og noen dager etter det her igjen, så begynte alle kvisene å gå bort, da.

    Så en uke eller to ut på nyåret, (eller noe), så var kvisene forsvunnet da, (må jeg vel si).

    Og uten at det ble noe arr, (eller lignende), av dem heller vel.

    Så det var bare et engangstilfelle, at jeg har fått mer enn to-tre kviser samtidig.

    Så det at jeg fikk alle de kvisene samtidig, like før jul, i 1995, det synes jeg fortsatt at var litt rart, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en Facebook-melding til Athina Humblen

    athina humblen facebook

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om ronja lindblom

  • Min Bok 4 – Kapittel 58: Jula 1995

    Jula 1995, så var det eneste stedet jeg var invitert, det var til Haldis og dem.

    (Pia skulle vel være hos bestemor Ingeborg, (eller om det var hos mora vår), på julaften, da.

    Men jeg fikk vel aldri noe invitasjon dit, som jeg kan huske, ihvertfall).

    Haldis og dem, de skulle denne jula feire på Bergeråsen, (i Havnehagen der), og ikke i Drammen, (som året før).

    Det ble sagt av faren min, på telefonen vel, (hvis ikke det var Pia som sa det her), at hvis jeg tok toget til Sande, på julaften, så ville Christell kjøre og hente meg der, da.

    Men da jeg kom til Sande, så var det faren min som stod og venta på meg, i en bil, ved Sande togstasjon der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til ‘Haldis-huset’, så satt Christell i sofaen der, (var det vel), og leste Drammens Tidende da, husker jeg.

    Mens hu prata høyt ut i stua, om en film som gikk på kino, på den her tida, som het ‘En engelskmann som gikk opp en ås’, (eller noe sånt).

    (Så da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så lurte jeg på, om Christell hadde hinta om, at hu ville bli bedt ut på kino, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting som hendte, før middagen, den her julaftenen, (må det vel ha vært).

    Det var at jeg overhørte det, at Christell og hennes eldre halvbror, Jan Snoghøj, prata høyt sammen, mens Christell var på badet der.

    Jan Snoghøj sa det, (til Christell, da), at han syntes det, at Christell hadde så mye hår, på musa si.

    (For han hadde sett musa hennes en gang, mens hu hadde dusja, var det vel, at han sa).

    Christell svarte det, at hu hadde prøvd å barbere beina, en gang, og etter det så hadde det kommet ut noen svære, svarte hår, (sånn at hu alltid hadde måttet barbere beina sine da, etter det her).

    (Noe sånt).

    Så hu ville ikke barbere musa si, da, (fortalte hu).

    Jeg holdt bare kjeft når dem prata om det her da, forresten.

    For jeg syntes at dem prata om litt vel private ting da, (for å si det sånn).

    (Og jeg veit ikke hvorfor de prata så høyt.

    For de måtte jo skjønne at jeg også kunne høre det her, da.

    Og ikke veit jeg hvorfor Jan Snoghøj blanda seg opp i om lillesøstera hans barberte fitta si, eller ikke, heller).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under middagen, så viste jeg fram det nye førerkortet mitt, (som jeg nettopp hadde fått meg), til folka ved bordet der, da.

    Jeg hadde jo fått lappen, den samme uka, eller noe.

    Og jeg veit ikke om faren min og dem, hadde fått med seg det, at jeg hadde fått lappen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, det var at denne jula, så hadde jeg plutselig fått så mange kviser.

    Det hendte at jeg hadde en eller to kviser.

    Men denne jula, så hadde jeg plutselig fått kanskje tjue kviser da, (eller noe).

    Så jeg lurte på om dette var fordi jeg hadde anstrengt for mye, under oppkjøringa, (som var midt i julestria, for butikken som jeg jobba i), osv.

    Eller om det var fordi noen hadde putta noe rart i maten min, eller lignende.

    For jeg lagde jo sånn selvlaget Bostonpostei-aktig leverpostei, (i den Tupperware-boksen til Wenche), mye av den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

    Så noen kan ha tulla med den, for eksempel, (hvis jeg spiste det, på den her tida også, da).

    Jeg syntes ihvertfall at det her var rart, da.

    Men jeg tørr ikke å si noe sikkert.

    (Og de her kvisene mener jeg at jeg overhørte, at Christell kommenterte, (ovenfor Jan Snoghøj vel), ved matbordet, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, fra den her julemiddagen.

    Det var at jeg satt på springen, på doen, når jeg gikk på do, under middagen.

    Og da kommenterte dem det, ute i stua, (husker jeg, at jeg overhørte).

    At det ikke var vanlig å sette på springen når man bare skulle pisse.

    Det var visst bare vanlig, hvis man skulle drite, da.

    Så dem la merke til sånne her ting om meg da, skjønte jeg.

    (Og jeg var kanskje var for sånt, etter at jeg hadde fått høre det, på vorspielet, til julebordet, til Rimi Nylænde, det her året, (noen uker tidligere), at jeg hadde sunget i dusjen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen merkelig ting, (må man vel si), som hendte, den her julaftenen, da.

    Det var det, at plutselig, så forsvant Haldis Humblen og Jan Snoghøj fra stua og kjøkkenet, i Haldis-huset der.

    Og da, så var det bare Christell, faren min og jeg, som var igjen, ved middagsbordet der, da.

    Og plutselig, så gikk Christell, og stelte seg bak faren min.

    Og begynte så å ta han på skuldrene, da.

    Så da begynte jeg å lure på hva det var som foregikk, husker jeg.

    Hadde Christell og faren min et forhold?

    Nei, det fikk jeg meg ikke til å spørre om, husker jeg.

    Så da fikk jeg litt sjokk, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke helt om jeg lå over, hos bestemor Ågot, på Sand, den her jula også.

    (Som jeg hadde gjort, to år tidligere, da jeg også feira jul, hos Haldis og dem, på Bergeråsen).

    Men sommeren etter, (sommeren 1996), så bodde ihvertfall Ågot, på sykehjemmet i Svelvik, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett om det var sånn, at jeg lå over hos bestemor Ågot eller hos Haldis og dem, natt til første juledag.

    Så var det ihvertfall sånn, at jeg satt på med Christell, (husker jeg), inn til Drammen, på første juledag.

    (Noen må ha tilbudt meg å sitte på med henne, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Christell, hu sa det, at jeg burde kjøpe meg bil, for da fikk jeg meg sikkert dame, (husker jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi kjørte ute ved Glassverket der, (var det vel), like før Drammen da, (på Svelvikveien).

    Så sa plutselig Christell: ‘Faen purken!’.

    Og så spurte jeg Christell om hvorfor hu var så redd for purken, (som tydeligvis kjørte bak oss, i en sivil politibil, da).

    Men da svarte ikke Christell noe, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kom fram til Drammen jernbanestasjon der.

    Så fortalte Christell meg det, mens jeg gikk ut døra.

    At hu skulle kjøre til parkeringsplassen, ved Gulskogen Senteret der, og burne på isen.

    (Noe som jeg syntes at hørtes merkelig ut, for en ung dame, på 23 år vel, å drive med, da.

    Så da sa jeg vel ikke noe, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 27: Enda mer fra Rimi

    Hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu bodde jo mellom stasjonene Haugerud og Furuset, (langs Furusetbanen), et sted.

    Så hu dro jo samme vei, hjem fra jobben, som meg.

    (For ingen av oss hadde bil.

    Selv om hu Hilde noen ganger ble henta av faren sin, og da hendte det at jeg også fikk sitte på, og de vel kjørte meg, til Torgbua der, vel.

    Og jeg husker det, at jeg diskuterte slipsknuter, en gang, med faren til hu Hilde, fra Rimi Hellerud, mens han kjørte hu Hilde og meg, hjem fra jobb, på Rimi Nylænde.

    For Rimi-uniformene, på den tida, de var som de første uniformene, på OBS Triaden hadde vært.

    Nemlig at de bestod av skjorte og slips da, (blant annet).

    Så et tema, som kunne gå igjen, i Rimi-butikkene, på 90-tallet.

    Det var slipsknuter da.

    Siden ikke alle som jobba i Rimi, (ihvertfall ikke en del av damene, husker jeg), kunne knyte slipsknuter, da.

    Men Arne Thomassen, (faren til Axel), hadde lært meg det, (å knyte slips), mens jeg jobba på OBS Triaden, og leide et rom av Axel og dem, på Furuset, i studieåret 1990/91, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som hu Hilde fra ved Furuset og meg, skulle ta T-banen hjem, etter jobb, fra Lambertseter T-banestasjon der.

    (Vi tok først Lambertseterbanen, (i retning sentrum), ned til Brynseng, hvor vi byttet til Furusetbanen, som kom fra sentrum, da).

    Så stod det ei kjent dame, som plutselig sa hei, på T-banestasjonen, på Lambertseter der, husker jeg.

    Og det viste seg å være Ruth Furuheim, fra Bergeråsen, som hilste på Hilde og meg.

    Vi hadde vel Rimi-uniformene på oss, tror jeg.

    For hu Hilde likte ikke å vente på folk, mens de skifta da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg mener å huske at det var ganske varmt i lufta.

    Så dette var vel våren/sommeren 1994, vil jeg nok tippe på.

    Ruth sa at hu hadde vært og solgt leiligheten til Dag.

    Dag var sønnen hennes, og vel hennes eldste sønn, tror jeg.

    Dag Furuheim hadde jo jobba for faren min, på Strømm Trevare, på 80-tallet, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Jeg fikk meg ikke til å spørre om hvorfor Dag ikke solgte leiligheten sin selv.

    For det lukta alkohol, av pusten til Ruth Furuheim, da.

    Så jeg skjønte at hu enten hadde vært på flaska eller drukket noen glass vin, (eller noe), da.

    Så jeg ble litt flau over Ruth Furuheim, da.

    Så da Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, satt for oss selv, på T-banen, når den dukket opp der, da.

    Så unnskyldte jeg hu Ruth da, ovenfor hu Hilde.

    Men Hilde mente det, at hu Ruth ikke var noe å unnskylde, da.

    Men jeg ble litt flau over hu Ruth Furuheim, siden det var tydelig for meg, at hu hadde drukket, da.

    Og at Dag Furuheim hadde bodd i Oslo, det var nytt for meg.

    Så jeg ble også litt overrasket over dette at Dag hadde bodd i Oslo, og jeg ble overrasket over å møte noen fra Bergeråsen der også, (like ved der jeg jobbet i Oslo), for det var ikke ofte at det skjedde, (for å si det sånn).

    Og jeg ble flau, siden Ruth Furuheim hadde drukket, da.

    Så Ruth Furuheim er kanskje nesten en sånn mystisk figur, i livet mitt.

    For hu var jo i konfirmasjonen min, selv om ikke faren min var der.

    (Borte hos Ågot, som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og det var jo sønnen hennes, (Thor Furuheim), som døde, i hagen, til mine tidligere bestekamerater, Petter og Christian Grønli, like før, at jeg ble kjent med dem, noen måneder etter at jeg flytta til faren min, høsten 1979.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Nylænde, så var det også en Ringnes-konsulent, som het Kjell.

    Som stabla Ringnes-varene og som tok bestillinger, da.

    Og han husker jeg at sa det, etter at Hilde hadde begynte som assistent i Rema og så seinere blitt butikksjef der.

    At hu Hilde, hu jobba bra, som assistent, men som butikksjef, så jobba hu visst ikke i et like raskt tempo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På 30-års dagen til butikksjef Elisabeth Falkenberg.

    Så ville Hilde fra Rimi Hellerud, at jeg skulle bli med på å spleise, på gave, til butikksjefen.

    Enda jeg ikke var invitert i 30 års-laget(!)

    Vi prata vel om å kjøpe en flaske alkohol, til Falkenberg, og at det hadde vært en grei gave, da.

    For vi fant ikke på noe annet.

    Og da foreslo jeg whisky da, siden Falkenberg jo var lesbisk, og vel mannen i forholdet, (regna jeg med, ihvertfall).

    Så Hilde fra Rimi Hellerud, og meg, vi spleisa på en ganske dyr flaske whisky da, (som kosta rundt 400-500 kroner vel), til Elisabeth Falkenberg, (på 30 års-dagen hennes), som Hilde kjøpte på Vinmonopolet, (var det vel).

    Men jeg ble ikke invitert på feiringa, da.

    Og uka etter den her festen, så fikk jeg noen rare spørsmål, fra Falkenberg, om hvorfor vi hadde gitt whisky i gave, til henne, da.

    Så det var kanskje feil gave, som jeg hadde foreslått å gi, da.

    (Siden vel både Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, begynte å ‘bable’ om den her gaven, i dagene etter festen, da.

    Så det var et eller annet med den whisky-flaska, da.

    Men jeg at jeg skjønte, ihverfall).

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdag, i 1993 eller 1994, så ringte Magne Winnem meg, på Rimi Nylænde, og spurte om jeg ville være med, på bursdagen til Geir, (assistenten til Magne Winnem, som bodde, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gt. 5, på St. Hanshaugen).

    Winnem sa til meg, at de som egentlig var invitert, i bursdagen til Geir, ikke kunne komme, likevel.

    Men jeg svarte det, at ikke gjorde meg noe da, at jeg egentlig ikke hadde blitt invitert, (for jeg hadde ikke så mye sosial-liv, på den her tida), da.

    Og jeg så vel på det her, som en sjanse til å møte noen damer da kanskje, for eksempel hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, som jeg mente at jeg hadde lagt merke til, at gikk ganske greit, sammen med han Geir, vel.

    (Så jeg regna vel kanskje med at hu kom til å være der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hos Geir, så var vel både Sophie og ei nord-norsk dame, mener jeg å huske.

    Jeg ble ganske full, og det var vel sånn, at jeg var på to fester, hos han Geir, som hu Sophie også var på, mener jeg.

    Og på en av de festene, så tulla de fælt, husker jeg.

    For de satt fram et glass, som alle skulle helle slunker i, og spytte i, og sånn.

    (Forklarte hu Sophie meg, på begynnelsen av festen, mens jeg fortsatt var edru, husker jeg).

    Og senere på kvelden, på den festen, når jeg hadde blitt ganske så full, og satt og prata med hu Sophie, i sofaen der.

    Så klarte jeg å begynne å drikke av det ekle glasset, da.

    Mens jeg satt i en sofa og prata med hu Sophie der da, var det vel.

    (For jeg ble rimelig full etterhvert der, da.

    Kanskje fordi at jeg hadde jobba den dagen, eller noe

    Det er mulig).

    Så det var veldig flaut da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, på Rimi Nylænde, før jeg dro på den festen.

    Så flørta vel hu fine, blonde kassadama der litt med meg og, (tror jeg).

    (Selv om hu var sammen med han Magne, (fra Rimi Nylænde), vel).

    For da jeg kjøpte øl, (må det vel ha vært).

    Så klønte hu dama så mye, at hu klarte å få til det, at et hjul, på kontorstolen, som hu satt på, i kassa, falt ned, i et hull, som var i gulvet, i kasse 1, på Rimi Nylænde.

    (For Rimi Nylænde var en gammel butikk, da.

    Som hadde hett Balstad, like etter krigen, da blokkene på Lambertseter ble bygget, som Norges første drabantby.

    Og folk hadde visst stått i kjempelange køer, for å handle på Balstad, i gamle dager, (fortalte noen, mener jeg å huske).

    Og det hadde nok vært diverse ombygninger osv., i den butikken, siden den tid.

    Så det var en litt nedslitt butikk, (som vi jobba i), og det var en del utfordringer der, som man ikke hadde, i mer moderne butikker, som masse rare lagerrom og ganger, (som noen kalte for katakomber), i kjelleren, og diverse hull i gulvet og upraktiske søyler osv., i første etasje, (hvor salgsområdene var da), husker jeg).

    Sånn at hu ‘dreit seg ut’ da, må man vel ihvertfall si.

    (Når jeg betalte for ølen, etter å ha prata med Winnem på telefonen der, da.

    Var det vel, hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Nå er Min Bok – Første bind klar til salg. Den er på 796 sider. Andre bind kommer snart

    min bok første bind 796 sider

    https://www.createspace.com/3912012

    PS.

    Her er mer om dette:

    min bok godkjent 1

    min bok godkjent 2

    min bok godkjent 3

    min bok godkjent 4

  • Min Bok 4 – Kapittel 24: Mer fra 1994

    Sommeren/høsten 1994, (må det vel ha vært), så kom Pia en natt til søndag, hjem til Ungbo, etter å ha vært på utestedet Baronen og Baronessen.

    Jeg er jo b-menneske, så jeg satt fortsatt oppe og så på TV, da Pia dukka opp.

    Så jeg la jo merke til det, at Pia hadde med seg en ny afrikaner hjem.

    Og dette var en som var større, (og vel også litt eldre), enn de tre, som hadde liggi over på Ungbo, da jeg sparka den fotballen i veggen der, tidligere dette året, da.

    Så Pia hadde nok en slags fetisj, for afrikanere, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Og den kraftige afrikaneren og Pia, de gikk nesten rett inn, på rommet til Pia, men de smilte vel bare såvidt, litt lurt, fra gangen der, før de gikk inn, på rommet til Pia da, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og senere i 1994, så kom det en ny overraskelse, fra Pia.

    Pia fortalte det, at hu var gravid med Keyton.

    Og da jeg foreslo det, at hu burde ta abort, siden hu og Keyton ikke hadde noe sted å bo, og Keyton var arbeidsledig.

    Og siden jeg jo var sikker på det, at dette med alle afrikanerne, bare var en slags fetisj, fra Pia, og at hun bare ønsket å leve ut sine seksuelle fantasier, før hun etablerte seg.

    (For Pia likte også ‘Like a Prayer’-videoen, til Madonna, forresten.

    Hvor de har med en afrikansk Jesus, som henger på korset, osv., vel).

    Så jeg fikk jo sjokk, da Pia fortalte det, at hu var gravid.

    Jeg var jo fra Bergeråsen hvor det ikke bare var sånn, at det ikke fantes homo-er.

    Det fantes heller ikke negre der, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jula 1994, så var jeg invitert på julefeiring, i vannsengbutikken, i Drammen.

    Solveig, (telegrafisten fra Scandinavian Star-ulykken), var også der.

    Jeg var tidligere ute, enn vanlig, og det var vel ikke bare artig.

    For Haldis og Solveig og dem, de hadde bundet fast juletreet til veggen.

    Og jeg mente det, at hva hvis vi skulle gå rundt juletreet.

    (Som mora mi pleide å gjøre da).

    Men da sa Haldis at hu ikke trodde det, at vi skulle gå rundt juletreet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solveig klagde også på sin lokale kjøpmann, på Holmen, i Oslo Vest.

    For de ville alltid selge ut den melka, med dårligst dato, før de satt fram den, med bedre dato.

    Da fortalte jeg det, at man måtte selge ut den melka med dårligst dato først, for hvis ikke så fikk man svinn, som det het.

    Og da mente Solveig det, at matbutikkene, de fikk igjen pengene, fra meieriet, for melka, som fikk dårlig dato.

    Men da måtte jeg prøve å forklare det, at sånn var det ikke, dessverre.

    Så jeg var kanskje litt glad, for at jeg ikke jobba i en Rimi, på Oslo Vest.

    For så vanskelige var det sjelden, at kundene, på Lambertseter var, for å si det sånn.

    Men jeg forklarte jo også det, at hvis noen spurte, så gikk vi Rimi-medarbeiderne inn på melkekjøla, og henta en melkekartong, med bedre dato på, hvis kundene spurte om det.

    Men Solveig mente visst at det ikke var aktuelt da, å spørre om å få melk med den beste datoen på.

    Så dette ble nesten som en krangel, husker jeg.

    Men jeg husker jo det, fra å ha jobba i matbutikk, at når melka dukker opp, i butikken, så har den en holdbarhet, på 7-8 dager.

    Så om melka går ut om seks dager eller syv dager, så er vel kanskje ikke det verdens største problem, tenkte jeg kanskje, da.

    Når jeg bestilte melk selv, da.

    For man må jo prøve å passe på to ting.

    Nemlig at melka ikke går ut på dato.

    Og at det ikke blir utsolgt.

    (Som jo Claus ofte ‘dreit seg ut’ ved å gjøre, på OBS Triaden, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, og da ble baksnakket.

    Sånn som den gangen, som jeg nevnte det, for Knut Hauge, at OBS Triaden burde hatt ei ku, oppe på taket av Triaden-senteret, siden Claus så ofte glemte å bestille melk, da.

    (Noe Knut Hauge hadde fortalt meg, vel).

    Men den OBS Triaden-kua, den tenkte jeg ikke på, å fortelle Solveig om, da.

    Da hadde hu vel bare blitt enda surere, tror jeg.

    Hvem vet).

    Så når man bestiller melk, så må man ikke bestille for lite og ikke for mye.

    Så det er nesten som en kunst, (vil jeg kanskje si), å bestille melk, i matbutikker, da.

    (Ihvertfall i Oslo).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På julaften, så husker jeg det, at Christell skulle ha meg med, ut på en balkong, i andre eller tredje etasje, i vannsengbutikken der, for å ta en røyk.

    Men jeg hadde noen måneder før det her, slutta å røyke.

    Så det gadd jeg ikke, da.

    Viggo Snoghøj/Snowhill, han var også der, forresten.

    Og hans unge sønn Simon, som plutselig klinte til meg, midt på trynet, på julaften.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg måtte være julenisse, mener jeg å huske.

    Og Viggo sa også det, (til Jan Snoghøj da), at Simon pleide å si, ‘det er Jan’, når han så på TV, (i Danmark sikkert da), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også den jula her, at Viggo sa til faren min og meg, (når vi var ute og kjørte bil, eller noe, vel), at han ikke skjønte noe av den julekalenderen, som het ‘the Julekalender’.

    (Som vi på Ungbo syntes at var artig da.

    Ihvertfall Axel vel, som syntes at Hansi, (eller om det var Günter), var så morsom, for han hadde ‘the ugliest clothes and the longest face’.

    (Noe sånt).

    Viggo begynte å prate om det her, når den ‘Støveldance’-sangen var på radio, i en bil vi kjørte, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av min mor, så fikk jeg en bok, til jul, som het ‘En fantastisk mann’.

    Noe som friket meg ut litt, husker jeg.

    For det var jo litt rart, syntes jeg, å gi sin sønn, en bok, med en sånn tittel.

    Og den boka, den klarte jeg vel heller ikke å få med meg tilbake, til Ungbo, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk prata litt med Christell, husker jeg, på julaften, var det vel.

    Jeg nevnte vel, for Christell, at Pia, (som feira julaften, med mora vår og bestemor Ingeborg, enten i Stavern eller på Nøtterøy vel), hadde blitt gravid.

    Christell lurte vel også på, hva jeg hadde kjøpt til Pia, i julegave.

    (Eller om det var bursdaggave.

    For Pia har bursdag første juledag.

    Og hu skulle komme til Drammen, første juledag, da).

    Og det var en CD-singel, nemlig Cranberries, med ‘Zombie’, (en sang jeg syntes var bra selv), som jeg hadde kjøpt, til søstera mi da, husker jeg.

    Etter julemiddagen, så satt jeg i stua, til Christell der, etterhvert vel.

    Og hu bodde ut mot Konnerud.

    Men fortsatt i Drammen sentrum, da.

    Og Christell dro noen folk ned dit, som digga Pink Floyd, husker jeg.

    Og da hadde jeg nettopp sett en Pink Floyd-video, på TV vel, som het ‘High Hopes’, og som jeg syntes at var bra, da.

    Men den sangen, den tror jeg ikke han Pink Floyd-digger’n hadde hørt.

    (Selv om jeg vel ikke huska navnet på sangen selv da, så det er mulig at det var jeg som rota).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde stadig nye folk innom, hos seg, den jula, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det virka som at hu var i en gjeng, av sånne litt ‘halvklysete’ folk, kunne man kanskje ha sagt, hvis man ønsket å være litt ondsinnet, (ihvertfall muligens).

    Han ene kjøpte aviser tidlig første eller andre juledag, og la på bordet i stua vel.

    (Hvis ikke dette var da Christell bodde i Oslo.

    Ved Terningen Matcafe der.

    Og at jeg husker litt feil).

    Christell bestilte pizza, (på første eller andre juledag), når hu fikk lyst på det, vel.

    Og den dagen, så satt eller lå det, en del folk, i den gjengen, og så på tegnefilmer, (eller om det var en vanlig film), på TV-en, i stua til Christell der, da.

    Det var den stilen der, liksom.

    Og jeg sov på sofaen, i stua, til Christell der da, mener jeg å huske.

    Og det er mulig at hu Hege fra Rødgata også bodde der, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På første juledag, så måtte jeg liksom ut litt, for å få meg litt frisk luft, og litt tid, for meg selv.

    (Uten de her nesten ukjente folka, som jeg ikke kjente noe særlig, for å si det sånn).

    Så da, så gikk jeg, til den bensinstasjonen, som er ved siden av det bygget, hvor Strømsø Supermarked og den kjøreskolen, som jeg gikk på, da jeg bodde på Bergeråsen, ligger da.

    Og da, så kjøpte jeg brus og pølse med rekesalat og sånn vel, på den bensinstasjonen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg ville gjerne ha litt tid for meg selv, da.

    For jeg følte meg vel ikke akkurat så hjemme der, hos Christell, vil jeg vel si, med alle de her ukjente folka der, da.

    (Og Christell kjente jeg jo ikke heller så bra, på den her tida, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia dukka opp, hos Christell der, (var det vel), på første juledag.

    Så prøvde jeg, å få Christell, til å be Pia, om å ta abort.

    (For jeg var i sjokk, siden Pia skulle ha en negerunge, da).

    Men Christell hørtes ikke så overbevisende ut, i sine forsøk, på å overtale Pia, til å ta abort da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og Pia blåste i hva Christell sa, og hørte hverken på henne eller meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var de her dagene, at Christell forklarte meg det, at hu hadde vært på jorda rundt-reise, sammen med en venninne vel.

    De hadde vært i USA, under fotball-VM, og kjørt rundt i den bilen, som var i musikkvideoen, til det svenske VM-laget, nemlig ‘När vi gräver gull i USA’, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var visst i California, mener jeg å huske.

    Og Christell likte seg ikke der, for man måtte kjøre alle steder, mener jeg å huske.

    Og Christell hadde heller ikke likt seg, i New York, som hu ikke syntes, at var noe spesielt, men mer som alle andre steder, mener jeg at hu sa.

    (Noe sånt).

    Og hu advarte meg vel nesten, mot å dra til USA, tror jeg.

    (Det var ikke langt ifra, ihvertfall vel).

    Christell fortalte også, at på kamelreisen, i ørkenen, i Afrika vel.

    Så hadde hu blitt så vant, til å bruke venstrehånda si, som dohånd.

    Så da de kom til Singapore, (eller hvor det var), så hadde Christell bare fortsatt, å bruke venstrehånda si, som dohånd, på hotellet der, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde også vært i Austrialia, og der hadde hu jobba som servitør-dame, på en strippeklubb, (mener jeg at hu sa).

    Og hu hadde også vært i USA, (var det vel), under den kampen, da Norge spilte 0-0, mot Irland, vel.

    Og da hadde hu skammet seg så fælt, over å være norsk, (der hu satt aleine på en sportspub vel), siden Norge hadde spilt så kjedelig fotball, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På første juledag, så var det middagsselskap, i sengebutikken i Tordenskioldsgate, igjen.

    Jeg husker ikke om Solveig, fra Holmen, var der fortsatt.

    Men Jan og Viggo Snoghøj var der.

    Og Faren min og Haldis var der.

    Og Pia, Christell og jeg var der, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de spurte Pia, om hvorfor hun bare var sammen med afrikanere.

    Pia svarte det, at hu ‘bare hadde hatt to’, (eller noe).

    Og det var vel Negib fra Etiopia og Keyton fra Somalia, som hu mente, da, (tror jeg).

    Men da måtte jeg hoste litt, syntes jeg.

    (Sånn som man liksom gjorde, hvis det var noe, som ikke var sant, da.

    Som vel muligens Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å gjøre vel.

    Eller om jeg hadde det fra noen andre).

    For Pia hadde jo, som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapittelet, også hatt med seg en svær afrikaner, fra utestedet Baronen og Baronessen, med seg hjem, til Ungbo.

    Og hu hadde jo også hatt meg seg Keyton sine to kamerater, (var det vel), med seg hjem og også besøkt dem vel, en del ganger da.

    (Pia sa ihvertfall at de to spiste grisete, for de spiste med henda da, sa hu).

    Så man kunne vel kanskje like gjerne sagt at hu hadde hatt fem afrikanere, som to.

    (Ville nok jeg tippet på, ihvertfall).

    Så derfor liksom hosta jeg fælt da, ved matbordet, mens den her pratinga pågikk, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av kveldene der, (enten julaften eller første juledag), så var det sånn, at Jan Snoghøj, han angrep meg bakfra, mens jeg satt på en stol, ved middagsbordet der, i andre eller tredje etasje, i sengebutikken, i Tordenskioldsgate.

    Jan tok kvelertak på meg, uten noen grunn, (som jeg klarte å forestille meg, ihvertfall).

    Jeg satt bare fredelig ved bordet, og hadde også drukket en del øl, til maten, osv.

    Og jeg ble sur, på Jan da, som også hadde kødda med meg, og liksom nesten startet slåsskamp, tidligere, like før middagen, på julaften, (var det vel).

    (Jan Snoghøj spurte meg om hva gjør du hvis jeg prøver å banke deg nå, eller noe.

    Og da hadde jeg bestikket, i hånda, for vi bedt om å hente det, eller noe.

    Så da sa jeg vel at jeg hadde kniv og gaffel der, til å forsvare meg med da.

    Noe sånt).

    Så jeg tok armene mine bak ryggen, og begynte å løfte på Jan, (som vel veide over hundre kilo, ihvertfall).

    (Siden han tok kvelertak på meg, da).

    Og jeg slang nesten Jan over ryggen, og opp på middagsbordet, da.

    Men så skreik Haldis, (var det vel).

    Så jeg satt ned Jan igjen.

    (Jeg hadde vel ikke tenkt å kaste han.

    For da kunne vel strupen min ha gått og kanskje, siden Jan Snoghøj liksom hadde kvelertak på meg, hele tiden, mens det her foregikk, da).

    Så jeg satt Jan ned igjen da.

    Og så heiste jeg han opp, og satt han ned igjen, enda en gang.

    (For jeg var litt full, da).

    Mens noen av damene ved bordet skreik muligens vel.

    Men det her var det Jan som startet og jeg er en fredelig kar, som ikke pleier å bråke i fylla.

    Men Jan Snoghøj var så bøllete da.

    Og Jan var også så redd, (lot han som ihvertfall), for at stolen, (en vanlig trestol vel), som jeg satt på, kunne ha blitt skadet, etter at jeg satt han ned, husker jeg.

    For jeg hadde kanskje fått en ganske sterk rygg da, etter å ha hatt ansvaret for kjølevarene, på Rimi Nylænde, en god del måneder, og etter å ha vært i Geværkompaniet, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når vi dro tilbake til Christell, denne kvelden, så tok jeg med en god del flasker øl, husker jeg, fra sengebutikken.

    For jeg var ganske full da, og lurte sikkert på om Pia, Christell og jeg skulle fortsette å drikke, borte hos Christell, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Haldis hu kommenterte det, den her jula, (må det vel ha vært).

    At den talende alarmklokka, (som sa tiden på engelsk, når man trykket på en knapp, og som også galte som en hane, når den varslet vekking), som jeg hadde kjøpt til henne og faren min, i julegave, jula 1989, da vi var på Highland hotell, på Geilo, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Den vekkerklokka, den hadde hu enda, på slutten av 1994, (altså fem år seinere da), fortalte hu.

    Og Haldis mente det, at den klokka, den var som en trøst, for henne, når hu var aleine hjemme.

    For da trykket hu bare oppå klokka, og så sa den klokka tiden på engelsk, og da følte hu seg ikke ensom lenger da, fortalte hu.

    Så Haldis må ha vært noe slags spesielt overfladisk mennesketype, tenkte vel jeg, da jeg hørte det, at Haldis sa det her.

    Men jeg lurte også på det, om Haldis fleipa, husker jeg.

    Men så godt kjenner jeg ikke min fars nye livspartner, at jeg kunne si det sikkert, om Haldis tulla eller ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.