johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Snekkerverkstedet til farfaren min, Øivind Olsen, blir visst kalt for Berger Bil, i dag. Men Sand ligger ikke på Berger, Berger ligger sør for Sand

    berger ikke på sand

    http://www.oledavid.com/Tommermannshjemmet/index.php?kap=leina

    PS.

    Her kan man se det, at Sande og Strømm, pleide å være samme herred, (eller kommune ville vi vel kanskje sagt i dag):

    sande og strømm samme herred

    http://www.oledavid.com/Tommermannshjemmet/index.php?kap=leina

    PS 2.

    Han som har skrevet dette, han nevner ikke Høyen, Sand og Bergeråsen, i det hele tatt, (som jeg kan se).

    (Men han nevner steder som Holmestrand og Mølen og Rødtangen osv., ganske ofte).

    Så det er mulig at også Bergeråsen hørte til Høyen da.

    (Selv om det heter noe med Berger).

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her kan man se at faren min solgte leiligheten ‘min’, i Leirfaret, midt i eksamensstria. Ting ble borte, siden han og Erik Thorhallsson flytta i fylla

    6 juni

    http://forbruker.dt.no/eiendomsbasen/searchresult/display/s/leirfaret%204%20b/datesort/desc

    PS.

    Og det var så hektisk på den tida her.

    Og jeg bodde også hos Cecilie Hyde og dem, en del, i russetida.

    Så da Magne Winnem dro med meg og en som het Stein, på Danmarkstur, var det vel.

    I begynnelse av juni 1989 da.

    Så kjørte dem meg hjem, til Bergeråsen da, (de kjørte om Svelvik til Drammen, for vi var med Petter Wessel, (dvs. Larvik – Fredrikshavn-ferja), til Danmark, for Magne Winnem og dem hadde noen aksjer i det firmaet, var det vel).

    Så sa jeg i bilen, etter at vi tok av fra Sande vel.

    At vi kan jo dra innom hjemme hos meg, og spise noe pizza og sånn.

    Også fikk jeg dem til å stoppe, på butikken i Selvik vel, for å kjøpe en grandiosa, eller to, da.

    Også kjørte dem meg hjem til Bergeråsen da

    (Det var vel Winnem antagelig som kjørte, jeg hadde ikke bil og lappen på den tida).

    Men så kom vi fram til Leirfaret 4B.

    Så smeller det fra meg, ‘å faen, faren min har jo solgt leiligheten’.

    Det hadde jeg glemt i all russe og eksamensstria gitt.

    Så faren min fikk meg nesten til å miste litt ansikt der, må jeg si.

    Også kjørte dem meg bort på Sand da, til Ågot.

    Men hu var litt sånn ‘atal’, eller hva man skal kalle det.

    At hu var litt slitsom da, og hadde vel kanskje ikke tålt det, at jeg dro innom henne, på vei hjem fra en russekro, for å låne 300 kroner, i russetida, på vei til Cecilie Hyde og dem da.

    Hva vet jeg.

    (Det var vel på vei hjem fra den russekroa i Hokksund/Vikersund, som Hyde var med meg på.

    Det er mulig).

    Så jeg turte ikke å ta med Winnem og Stein inn til Ågot, (og Pia vel).

    For Ågot hadde kanskje blitt litt redd da.

    For hu gikk vel bedre med unger enn med mannfolk, tror jeg.

    Jeg vet ikke om jeg hadde klart å forklare hvem Winnem og Stein var.

    Ågot hadde kanskje blitt litt engstelig, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og sånn var det jo nå og.

    Farfaren min Øivind og farmora mi Ågot.

    De diskuterte med sine tre sønner, Arne, Håkon og Runar.

    Om hvordan de skulle gjøre det, med arv og forskudd på arv.

    Det ble tidlig bestemt, (mens begge min fars foreldre var i live).

    At faren min og Håkon, skulle arve verkstedet.

    Og Runar skulle arve huset.

    Men man kan se at min far og hans samboer Haldis.

    (På tross av at min søster Pia, har fortalt meg, at vi alle ungene til faren min og Haldis skal arve likt, ifølge hva hu hadde blitt fortalt på 90-tallet, vel).

    De bare tuller med meg.

    For, (som man kunne se i den forrige bloggposten), så har de solgt eiendommen, i Rødgata 8, på Gulskogen, i Drammen, uten engang å si fra til meg.

    Noe sånt kunne aldri Ågot og Øivind ha funnet på å gjøre.

    Så det viser at jeg ikke er faren min og Haldis sin sønn, på samme måte som faren min var Ågot og Øivind sin sønn.

    Så faren min og Haldis de bare kødder med meg, vil jeg si.

    Og får meg til å miste ansikt, hele tida.

    Andre ting min far har gjort:

    – Kidnappet meg og søstera mi, fra mora vår, da vi var små.

    – Lot meg bo alene fra jeg var ni år, (og var heller nede hos Haldis).

    – Ville ikke være med i konfirmasjonen min, (hverken i kirka, eller på middagen).

    – Solgte leiligheten jeg bodde i, midt i eksamenstida, i russeåret.

    – Da jeg flytta til Oslo, så lurte han meg til å leie hybel i en del av Oslo som var kjempelangt unna Frysja, hvor høgskolen jeg gikk på, NHI, lå.

    – Faren min skal visst også ha misbrukt søstera mi seksuelt, som barn, ifølge søstera mi og Christell.

    – Faren min har også drevet med telefonterror mot meg, i de senere åra, (og har sendt mye uønskede e-poster).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Hellinga-tegneserie

    hellinga tegneserie

    hellinga 2

    hellinga tegneserie

    hellinga 4

    hellinga 5

    PS.

    Det her begynte med at faren min, meldte seg inn i en lokal sykkelklubb, våren 1980.

    (Jeg hadde begynt å spille fotball, etter at mora mi hadde dukka opp i ‘Ågot-huset’, noen måneder tidligere vel, og sagt at jeg ikke fikk lov til å bare sitte der og lese avisa og løse kryssord, jeg måtte også spille fotball.

    Og Ågot og Øivind holdt med henne vel.

    Så jeg begynte å trene med Berger IL., på Berger skole, den vinteren vel.

    Men men).

    Faren min kjøpte en Peugeot racersykkel.

    Han ble kjent med den da 16 år gamle gutten Jan Snoghøj, som også var i sykkelklubben.

    Og han ble gjennom Jan kjent med Jans mor Haldis.

    Så begynte faren min å besøke Haldis og Jan og de, om kveldene, og jeg ble sittende aleine, i noen timer.

    Det syntes jeg ikke var noe hyggelig.

    Men så en kveld, så kom ikke faren min hjem i det hele tatt.

    (Enda jeg trodde at han kom til å bare være borte noen få timer, nede hos Haldis, som jeg ikke hadde møtt selv enda da).

    Det syntes jeg ikke var noe hyggelig.

    Kan dette ha vært noe hevn fra faren min mot mora mi, siden hu fikk meg til å spille fotball?

    Og så hevna faren min seg på meg?

    Jeg følte meg liksom sånn tom innvendig, når jeg satt oppe lenger og lenger, den kvelden faren min ikke kom hjem, fra Haldis, som jeg ikke visste hvor bodde.

    Jeg ble trist og følte meg sånn at det stakk inni meg og jeg ble liksom tom innvendig.

    Eller hva man skal kalle det.

    Så det var som et sjokk for meg.

    Så da jeg en av de neste dagene ble med faren min ned til Haldis.

    Så var jeg ikke helt meg selv.

    Men bare satt rett opp og ned, foran TV-en, uten å si et ord til noen.

    Men jeg hadde hatt en lillesøster, i Larvik, nemlig Pia.

    Og jeg visste at sånne lillesøstere, de måtte man kryne og sånn, for å få respekt av.

    Så da faren min og Haldis forsvant inn på soverommet.

    Så begynte jeg med en gang og løpe etter hu Christell, sånn at hu skulle skjønne det, at hu måtte skjerpe seg.

    (Eller hva man skal si).

    For at hu skulle få litt respekt og sånn, eller hva man skal si.

    Så sånn var det.

    Det var bare sånn jeg var vant til å behandle lillesøstera mi Pia, da vi vokste opp.

    Selv om det var noen år tidligere, i Larvik-området.

    Så sånn var det.

    Men jeg fikk ikke tak i Christell, for hu var så smidig, og løp så raskt.

    Og det var vanskelig å løpe rundt det bordet der.

    Og jeg var kanskje litt sånn stiv og unaturlig, siden jeg hadde fått sjokk, siden faren min plutselig slutta å komme hjem om kvelden, uten å si fra.

    Det er mulig.

    Så jeg fikk ikke tak i henne.

    Enda vi løp rundt det bordet en stund.

    Men men.

    Kanskje Christell er neanderthal, tenker jeg litt nå.

    Siden jeg ikke klarte å få tak i henne.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en ny e-post til Line Holshagen







    Gmail – Kusine til Kjetil Holshagen?







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Kusine til Kjetil Holshagen?





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Fri, Apr 29, 2011 at 6:41 AM





    To:

    lineholshagen@hotmail.com



    Hei,

    det er glimrende!
    Jeg er så lei den masinga hennes, om at hu skal burne på isen ved Gulskogen-senteret.
    (Selv om hu vel bare har sagt det en gang, når jeg satt på med henne, til togstasjonen i Drammen, etter en julefeiring, på Bergeråsen, på 90-tallet).

    Og hu blir redd, hvis hu tror at purken kjører bak henne.
    Så hu burde kanskje øve seg litt på kjøring og sånn.
    Mange takk for svar og fortsatt lykke til med sesongen.
    Hils Kjetil & Co. hvis du prater med dem.
    Mvh.
    Erik Ribsskog

    2011/4/28 Line Holshagen <klorekatte86@hotmail.com>

    Heihei!:)
    Ja jeg husker deg. Kjetil snakker jeg ikke så ofte med, vi er som regel opptatte med vårt begge to. Har hu lyst til å kjøre, så kan hu jo sjekke ut http://vrooom.no/ ?

    Eller så er det bilcross og rallycross på lørdag og søndag på Lyngåsbanen. Starter kl 0900 begge dager:)

    – Line Holshagen –


    Date: Tue, 26 Apr 2011 21:21:27 +0100

    Subject: Kusine til Kjetil Holshagen?
    From: eribsskog@gmail.com
    To: klorekatte86@hotmail.com

    Hei,

    er det du som er kusina til Kjetil Holshagen, som kontakta meg på Facebook, for et par år sida?
    Grunnen til at jeg kontakter deg, er fordi jeg tenkte på min fars stedatter, Christell Humblen, som bor på Konnerud.

    Hu er så glad i å burne på isen, på parkeringsplassen, ved Gulskogen senteret.
    Så jeg lurte på om hu kanskje kunne fått vært med å prøvd noe rallycross?
    Kjetil husker sikkert henne, for dem var nesten naboer, i Havnehagen på Bergeråsen, før Kjetil og dem flytta til Sande.

    Du får hilse hvis du tilfeldigvis prater med dem, jeg husker også såvidt mora, som jobba på Aass bryggeri, og jeg fikk være med på hytta, på Hurumlandet, en gang.
    Men men.

    Håper dette er i orden!

    Mvh.

    Erik Ribsskog






  • Her var det Rutebilstasjon og Bussburger’n tidligere. Der jobba Gry Johansen, fra Nedre, som den et år yngre stesøstera mi, Christell, arva klær fra

    rutebilstasjon buss burgern

    PS.

    Bussburger’n hadde gode burgere, så jeg pleide å dra innom der, når jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand, etter at jeg flytta til Oslo.

    Og hu Gry Johansen, fra Bergeråsen, begynte også å jobbe der faktisk.

    Men det gikk nedover med det stedet, og en gang jeg var der, med broren min Axel, (det året jeg leide et rom av dem, på Furuset, skoleåret 1990/91 vel), så ble jeg angrepet av en skummel narkoman der, når jeg skulle innom og kjøpe burger, sammen med Axel da.

    (Det må vel ha vært sommeren 1991, like før jeg og Øystein Andersen og Glenn Hesler og Magne Winnem og Kjetil Holshagen, dro på camingtur, til Gøteborg.

    Det må ha vært den gangen, som broren min Axel, maste til seg myntsamlingen, med gamle mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot.

    Og jeg ga også Axel noen fotografier, av vår danske tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, som min mormor, Ingeborg Ribsskog, hadde sendt med søstera mi Pia, tror jeg, til ‘Ågot-huset’, sammen med memoarene, til Ingeborgs grandonkel, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.

    Men men.

    Og jeg spurte en gang, etter hu Gry Johansen der.

    På Bussburger’n.

    En gang ut på 90-tallet, når jeg skulle besøke bestemor Ågot da.

    Antagelig i 1991 en gang.

    Og så svarte hu Drammens-jenta, som jobba der, at hu Gry Johansen, fra Bergeråsen, hadde fått sparken hos dem.

    Også spurte jeg om hvordan det kunne ha skjedd, at hu Gry Johansen hadde fått sparken.

    Også svarte hu Drammens-jenta at, ‘ja, spørr henne om det du’.

    Også lo a litt vel.

    (Eller ihverfall smilte vel).

    Så der var visst noe som hadde foregått.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det med Gry Johansen, på Bussburger’n.

    Det kan også ha vært sånn, at jeg spurte om Gry Johansen jobba der fortsatt.

    Og at hu Drammens-jenta svarte, noe sånt som, ‘nei, hu har slutta’.

    Og så ble jeg kanskje litt overraska og nysgjerrig da, og spurte om hvorfor hu Gry Johansen hadde slutta der.

    Og så svarte hu Drammens-jenta, noe sånt som, ‘ja, spørr henne om det du’.

    På en sånn munter-aktig måte, eller hva man skal kalle det.

    Som at noe var morsomt, eller noe, ihvertfall.

    Syntes jeg at jeg merka, på tonen hennes.

    Men men.

    Så det er mulig at det var sånn det var.

    (Det her er jo cirka 20 år siden nå så.

    Så jeg må tenke meg om et par ganger her, merker jeg, for å prøve å få det riktig).

    Men men.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Ned her, så lå lokalet Fremad, hvor min fars stedatter, Christell, pleide å dra meg med, en del ganger, høsten 1988

    fremad selvik

    PS.

    På det lokalet, så skjedde det mye rart.

    Christell ble alltid borte, så jeg veit ikke hva hu dreiv med.

    Men men.

    En gang klinte jeg med ei jente der, som egla seg innpå meg, innpå lokalet der.

    Ei med lyst hår vel.

    Som det kjentes ut som, at hadde slim i kjeften.

    Men men.

    Det var den gangen jeg møtte hu Lill Doris, i klassen min fra Sande Videregående, 2. året, der.

    Hu var der sammen med kusina si, som jeg husker jeg syntes at var rimelig fin.

    (Selv om at jeg kanskje hadde litt ølbriller da).

    Noe annet som skjedde, var at hu Monica Nebel, (som gikk i 2. klasse, på Gjerdes VGS., det året jeg gikk i 3. klasse der. Og hu var fra Svelvik, og sammen med min fars kollega, Erik Thorhallsson, fra Berger).

    Hu Monica Nebel, dansa med Arnt Lund der vel.

    Og tråkka meg på beina, sa hu, i ettertid vel.

    (Det er mulig at dette var før jeg begynte på Gjerde, for jeg hilste vel ikke så nøye på Arnt Lund tror jeg, enda vi seinere ble kollegaer på CC Storkjøp).

    Men men.

    Hu Lill, som jeg seinere ble kjent mer med, inne i Oslo.

    Hu var også på det dansegulvet da.

    Og hu kræsja rett inni meg.

    Og seinere, så fortalte hu det, da hu bodde i Oslo.

    (I den falleferdige bygården, på Grønland).

    At favoritt-sjekketrikset hennes, var å bare kræsje rett inn i folk, på et diskotek, eller lignende.

    Men men.

    Tina Turbo ville også ta meg med bort i en skogkant, eller noe, en gang der.

    Men jeg var litt skeptisk, for jeg trodde det bare var for å hevne seg på en som ble kalt Stekke, (som var kamerat av Kjetil Holshagen, som flytta fra Berger til Sande).

    Så jeg ble ikke med hu på noe kos, (eller hva det var, som hu hadde i tankene).

    Men men.

    En fra Skafjellåsen, (tror jeg det må ha vært).

    Han begynte å krangle med meg.

    Og sa at Handel og kontor ikke var noe bra.

    Man måtte gå på ‘mekken’, for da kunne man bli flymekaniker, og tjene masse penger.

    Men men.

    Og søstera mi, Pia, gikk imellom.

    Men han ‘kranglern’, han ba henne med på ‘te-party’.

    Og da ble søstera mi med.

    Så det var litt dårlig av søstera mi, Pia, syntes jeg.

    Å bli med han ‘fienden’ min, på et såkalt ‘te-party’.

    Som jeg tenker at nok heller var en orgie i andre ting enn te, for å si det sånn.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, en gang, så dro Christell og Pia meg med dit.

    Og når jeg hadde kommet meg ned på Fremad.

    Og allerede var pussa.

    Så sa de til meg, at jeg måtte få vår døve kusine, Lene, hjem derfra.

    Det var jo helt idiotisk!

    Enten burde vi ha avtalt det, før vi dro dit, at jeg liksom skulle få med Lene hjem.

    Ellers så burde de ha gjort det sjæl.

    For jeg pleide jo noen ganger bare å gå hjem derfra faktisk.

    Og haike på veien.

    En gang gikk jeg helt til ‘dødssvingen’, som faren min kalte det.

    Før jeg fikk haik.

    Men men.

    Men jeg kunne jo ikke ta med hu døve kusina mi, Lene, på noe haiketur, og sånn.

    (For jeg mista selvfølgelig den siste bussen, for jeg var litt pussa og surra med klokkeslettet).

    Og da var det noen Sande-damer, som råda meg til å ta drosje.

    Og jeg fikk bestilt drosje, fra inne på lokalet der da.

    (Selv om de var litt sure, og begynte å prate om at de hadde sett meg en annen dame osv.

    Selv om det ikke ga noe mening.

    Siden jeg ikke hadde noe dame.

    Og det var kusina mi, som søstra og stesøstera mi, hadde ovelatt til meg, å ta med hjem.

    Så det var vel bare for å være ondskapsfull, tenker jeg.

    Han ansvarlige der, skulle nok bare kødde med meg, å få meg til å miste, ei han trodde var dama mi, sikkert.

    (Jeg prøvde å spørre han, om hvilken dame det her skulle ha vært, som han hadde sett meg med, to uker tidligere, (eller når det var).

    Men da fikk jeg ikke noe svar.

    Selv om jeg gjenntok spørsmålet mitt flere ganger).

    Noe sånt.

    Men men.

    Men det dukka opp en drosje der etterhvert da.

    Og jeg ut av drosjen, og ned til onkel Håkon, for å få penger.

    (For jeg hadde ikke lyst til å betale drosjen, for det var egentlig ikke mitt ansvar, å få Lene hjem fra Fremad, (mente jeg da).

    Det var ikke noe foreldra til Lene hadde bedt meg om å gjøre, ihvertfall.

    Og det var ikke jeg som hadde dratt henne med dit, til Fremad.

    Men men).

    Og der var det mørkt og innestengt, syntes jeg.

    Eller ihvertfall innstengt, med adrenalin, i lufta, vil jeg si.

    Og faren min var der også(!)

    Noe som var ganske sjeldent vel.

    Og en kar, med bart, eller noe vel.

    Ganske barsk vel.

    Noe sånt.

    Og tanta mi Tone da.

    Og da satt de der omtrent med stoppeklokke.

    Og faren min så helt utafor ut.

    Og Håkon sa nærmest triumferende, et eller annet, og sa til meg, at nå skulle jeg få mange kjøretimer.

    Med den gamle Peugeoten hans.

    Men det var egentlig nesten ikke noe premie.

    For den bilen hadde gir på styret.

    Så det var nesten bare sånn, at det gjorde det vanskeligere å ta kjøretimer.

    Men men.

    (Det var en Peugeot fra 50-tallet, eller noe sånt vel).

    Så da var det nok noe plott, eller noe, tror jeg, som foregikk.

    Håkon spurte vel meg, om jeg hadde lyst til å bli der lengre.

    Men jeg sa vel bare at jeg skulle på jobb dagen etter, eller noe.

    For å bli i den innestengte, og vel svette eller ihvertfall adrenalin-fylte, (og vel røyk-fylte), stua der.

    Hvor det vel også var ganske mørkt.

    Og med karer, som faren min, som ikke var seg selv, (virka det som, ihvertfall).

    Av en eller annen grunn.

    Og en annen tøff kar, som jeg ikke visste hvem var, og som bare satt der stille vel.

    Nei, dette var ikke noe fristende sted å bli, må jeg innrømme.

    Så det gadd jeg ikke gitt.

    Men men.

    Men noe rart var det nok, som hadde foregått, i den stua, den kvelden, vil jeg si.

    Men men.

    Og noe rart var det nok som foregikk på Fremad osgå.

    I og med at jeg plutselig fikk ansvaret for hu døve kusina mi Lene der.

    Det var vel ganske merkelig syntes jeg.

    Var det tilfeldig, det at merkelige ting foregikk, både i stua til Håkon og Tone, og på Fremad, samtidig?

    Det tviler jeg kanskje litt på.

    Men men.

    her var det nok kanskje noe plott ute å gikk, vil jeg nok kanskje tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her kan man se det, at det diskoteket, som var på Fremad, de prøvde å få til å ha blåruss i Sande.

    Noe som hu i klassen min fra Svelvik, (Elisabeth?), fikk til, et eller to år seinere vel.

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    hvorfor ikke blåruss i sande

    http://www.lundhaug.no/omoss.html

  • På Gjerdes VGS., så hang det en lapp, fra Arnt Lund, fra Bergeråsen, som skulle selge skolebøker. Han jobba på CC Storkjøp, og jeg fikk også jobb der

    cc storkjøp

    PS.

    Jeg jobba på CC Storkjøp, 3-4 vakter i uka, det året jeg gikk på Gjerdes VGS.

    Jeg tok også kjøretimer, og var russ, så dette var et hektisk år.

    Søstera mi Pia, (og Cecilie Hyde), flytta også opp til meg, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen.

    Og da ble vi sittende oppe om kveldene og røyke og prate, osv.

    Men men.

    Det var litt artig for meg, som hadde bodd aleine fra jeg var ni år.

    Å få litt selskap der, på Bergeråsen.

    Men men.

    Det lå jo hele tiden i kortene, at jeg skulle flytte til Oslo, for å studere, etter videregående.

    Som min onkel Runar, hadde gjort, på 60-tallet vel.

    Det året på Gjerdes VGS., så var vi på 2-3 datamesser, på Sjølyst, osv.

    Og NHI, (Norges Høyskole for Informasjonsteknologi), hadde stand, på ihvertfall en av de messene.

    Så sånn var det, at jeg hørte om de.

    Faren min ville at jeg skulle gå på BI, i Sandvika vel.

    Og jeg kontaktet rådgiver, på Gjerdes VGS., for å få informasjon, om BI.

    Jeg fikk istand et rådgivningsmøte, som man kunne bestille.

    Men rådgiveren, (en litt lav kar, med mørkt krøllete hår, som hadde hytte på Sand vel.

    Ihvertfall møtte jeg han på stranda på Sand, en gang).

    Han ga ikke noe informasjon om BI.

    Han var bare mutt, eller ihvertfall ordknapp.

    Jeg måtte liksom dra hvert ord ut av han, og han ga ingen råd.

    Så BI, det ble det ikke til at jeg søkte på engang.

    Men jeg kom inn på NHI, på første inntak, for jeg hadde gode karakterer.

    Men NHI var en privat høgskole.

    Så studielånet strakk ikke helt til.

    Og jeg fikk meg ikke jobb, i Oslo, som i Drammen.

    (Enda jeg hadde erfaring fra CC Storkjøp.

    Noen damer fra Sande VGS., jeg såvidt kjente, (Lill og Pia fra Korea), som flytta til Oslo, (de flytta til Grønland, og bodde i en ganske falleferdig bygård), samme høst som meg, ble kjent med en som het Alf, som jobba på Jens Evensen ved Grønland T-banestasjon. Men der trengte de ikke folk, og ikke andre steder jeg sjekka heller. Men da jeg var innom i den butikken, så så jeg at det fløy ei rotte over gulvet der, og han Alf kunne også bekrefte det, husker jeg, at de hadde rotter der. Men men).

    Så de siste 2-3 månedene, av det første studieåret mitt, i Oslo, så måtte jeg få sosialstøtte, fra Ryen sosialkontor.

    Før jeg tok meg et friår, for å jobbe, på OBS Triaden.

    PS 2.

    Det første året jeg bodde i Oslo.

    Så var jeg innom bestemor Ågot, (og søstera mi Pia), på Sand, på Berger.

    I noen helger.

    Kanskje 4-5 helger, eller noe.

    Det ble litt ensomt i Oslo, noen ganger, så det kunne være litt artig, å dra å besøke bestemor Ågot.

    (Men også litt kjedelig, noen ganger kanskje.

    Men men).

    Men jeg slutta jo på CC Storkjøp, i august 1989, da jeg flytta inn til Oslo, for å studere.

    (For jeg ville også vekk fra Haldis-familien, som var nedlatende mot meg, og lot meg bo alene, under oppveksten, mm.

    Og jeg ble også mobba på ungdomsskolen, så jeg syntes det var greit å komme litt bort fra Bergeråsen/Sand.

    Og faren min solgte jo leiligheten jeg bodde i, så det var litt slitsomt for meg, som var så selvstendig, etter å ha bodd alene, fra jeg var ni år, å bo hos bestemor Ågot, som kanskje kunne være litt trangsynt og autoritær da, selv om hu ikke var så veldig sta, så det gikk vel som oftest greit.

    Det gikk ann å nesten godsnakke litt med bestemor Ågot liksom, hvis det var noe hu ikke skjønte eller likte.

    Man kunne prøve ihvertfall.

    Men men).

    Og etter at jeg hadde bodd i Oslo, i kanskje bortimot et halvt år.

    Så skulle jeg på et av mine helgebesøk til bestemor Ågot, (og Pia), da.

    Og da tenkte jeg det, (jeg dro ned på lørdagen).

    At jeg skulle stikke innom den gamle jobben min, CC Storkjøp, og hilse på.

    Og det var jo så ‘nedtur’.

    Eller ‘bomtur’.

    For det som skjedde, var at jeg møtte en kjempestressa Arnt Lund.

    Som hadde blitt noe slags sjef, eller assistent, der da.

    Etter at jeg hadde slutta der.

    Og han var jo drit sur.

    For han spurte om jeg kunne jobbe.

    Og jeg skulle jo bare si hei.

    Jeg hadde jo slutta der et halvt år tidligere.

    Og bestemor Ågot venta meg.

    Men han var jo så stressa og bare fortsatte og stresse og sverte da, og var drit sur.

    Så det var den siste gangen jeg stakk innom CC Storkjøp, for å hilse på.

    For å si det sånn.

    Hva var det han Arnt Lund tenkte på da?

    Det lurer jeg fælt på.

    Jeg hadde jo ikke kontrakt der, og hadde ikke jobba der på et halvt år, eller noe.

    Og uhøflig var han og.

    Nesten fiendtlig i tonen, vil jeg si.

    Nei dette møtet, med en sinna/rasende/stressa Arnt Lund.

    Det møtet ødela nesten hele helgebesøket mitt, i Drammen/Svelvik/Berger/Sand, hos bestemor Ågot, vil jeg si.

    Så det var litt kjedelig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Våren 74, så dro mora mi meg med, på lekeplassen, på Østre Halsen. Hu dytta meg, mens jeg satt på en huske, mot min vilje. Så jeg holdt meg ikke fast

    lekeplass østre halsen

    PS.

    For mora mi, hu gikk noen ganger liksom litt for fort fram.

    Hu tok litt for lettvint på, hva jeg syntes, syntes jeg.

    Det var sånn en gang på Bergeråsen og, at mora mi spurte om søstera mi kunne få låne traktoren min.

    Og da sa jeg ‘nei’.

    Men mora mi hørte ikke.

    Og det samme nesten, når det gjaldt den huskinga.

    Mora mi spurte ikke om jeg hadde lyst til å huske.

    Hu bare var skikkelig klar for å dra å huske.

    Ei barnepike var med og vel.

    Og mora mi var liksom veldig sånn motivert for å dra til lekeplassen, for at jeg skulle huske da.

    Jeg tror jeg satt i en barnevogn, når vi skulle til lekeplassen.

    Så ble jeg bare satt opp i huska.

    Og mora mi begynte å dytte.

    Men hu hadde ikke spurt meg, om jeg hadde lyst til å huske.

    Det var sånn, at huskinga var for hennes skyld, liksom.

    Så jeg tenkte sånn, at, var dette noe farlig?

    Dem ville vel ikke ha latt meg prøve noe farlig.

    For dette var jeg egentlig ikke med på.

    Så jeg slapp taket i tauene til huska.

    For jeg trodde ikke det kunne være noe farlig.

    Siden de tok så lettvint på det, å spørre om jeg hadde lyst til å drive med sånn husking.

    Og de fortalte meg ikke at det var farlig, hvis jeg slapp tauene.

    Så gynga jeg samtidig med huska da.

    Uten å falle av.

    Jeg holdt balansen da.

    Men jeg tror at mora mi kanskje roa seg ned litt, etter dette.

    For hu var helt manisk, vil jeg si.

    Hu bare satt meg på huska.

    Uten å forklare meg at jeg måtte være forsiktig.

    Og uten å sjekke om jeg hadde lyst til å huske.

    Så mora mi var gæern, må jeg nesten si.

    Men men.

    Så sånn var nok det, dessverre.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog