johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • StatCounter: Han med Mac-en på Fornebu søker på ‘mye sex prat i humblen olsen familien?’, på Google. (In Norwegian)

    StatCounter: Han med Mac-en på Fornebu søker på ‘mye sex prat i humblen olsen familien?’, på Google. (In Norwegian)



    PS.

    Hva dem prata om der, det vet jeg ikke.

    Altså jeg skal forklare.

    Jeg var egentlig ikke i den familien.

    Det var en familie som bodde i huset til Haldis.

    Og det var Haldis Humblen, Christell Humblen, Viggo Snoghøj, Jan Snoghøj, (begge de Snoghøj-gutta var sønner av Haldis, fra et tidligere ekteskap), så var det faren min, Arne Mogan Olsen og søstra mi, Pia Ribsskog.

    Viggo flytta ut først, og søstra mi flytta inn der seinest.

    Det var vel i 1982 kanskje, som søstra mi flytta dit.

    Noe sånt.

    Så dem var nok som en familie.

    Men jeg bodde i min egen leilighet, opp en vei og en bakke, kanskje hundre eller hundre og femti meter unna.

    Noe sånt.

    Så man kan kanskje regne det som at jeg var i slekt med den her Humblen-Mogan Olsen-Snoghøj-Ribsskog familien, som bodde nesten nederst i Havnehagen.

    Men jeg var ikke i familie med dem.

    Så hva dem prata om der nede, hos Haldis, det veit ikke jeg, det må du nesten spørre en av dem som bodde der om.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvordan jobbing jeg gjorde for Strømm Trevare mm. (In Norwegian)

    Hvis man leser den forrige bloggposten, så tror man kanskje at jeg aldri jobba, men bare så på når de andre i familien jobba.

    Men det var nok ikke riktig, det tenkte jeg på nå.

    Neida, jeg var ofte med inn til Oslo, fra jeg var sånn ni år da.

    For faren min solgte køyesenger fra Strømm Trevare i Aftenposten.

    Og da var det sånn, at han trengte hjelp til å bære.

    Så da var jeg med å bar køyesenger og seinere vannsenger da.

    Og noen ganger var jeg med å montere disse.

    På Sand, så hadde jeg jobben å pakke skruer til sengene.

    Det var skruer og muttere og umbraco-nøkler, som skulle pakkes i en pose som skulle stiftes ordentlig da.

    Så det ble min jobb, da jeg flytta til Berger, i 1979.

    Jeg hadde også jobben å kjøre ved fra tønner på verkstedet, med en trillebår, de ganske få meterne opp til huset til foreldrene til faren min.

    Da skulle denne veden kastes gjennom et åpent kjellervindu, (som vel omtrent alltid stod på gløtt, ihvertfall om våren og sommeren), og ned i kjelleren til Ågot.

    Så sånn var det.

    Kjelleren var som et industrilokale, det var ikke innreda der.

    Enda huset ble bygget på 50-tallet kanskje.

    Noe sånt.

    Og det her var 20-30 år seinere vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, faren min bygde noen hus, i Sandsveien, på slutten av 80-tallet, og da var jeg med og la sånn, hva heter det, panel.

    Jeg la sånn panel på veggen, tror jeg det var.

    Sikkert furu, og jeg mener jeg spikra med sånn spikerpistol også.

    Jeg var også med onkelen min, Håkon, en sommer, og bygde på ei hytte, bort mot Sande vel, som han gjorde for en som hadde kontakta verkstedet, eller noe sånn.

    Og et par sommre så plukka jeg jordbær, for gården Sand da, (for det var et par klassekamerater, Karl og Ulf vel, som dro meg med for å spørre om jobb da).

    (Det var dattera på gården der, Turid Sand, som gikk i klassen til søstra mi og Christell, og som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

    Men men.

    Og jeg skreiv også en bok av morfaren min, Johannes Ribsskog, ‘Mannen i skogen’, inn på maskin.

    Morfaren min hadde skrevet med kulepenn, så satt jeg og skreiv inn på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde kjøpt før skoleåret 1986/87 da, for stipendet fra lånekassa, siden jeg gikk på handel og kontor da.

    Det var mormora mi, Ingeborg Ribsskog, som da bodde i Stavern, som satt meg til å skrive inn boka til Johannes på maskin da.

    Og så kopierte jeg den boka, i fire-fem eksemplarer, for Ingeborg da, på kontoret i huset til Ågot, på Sand.

    Så tok jeg toget og bussen, til Stavern, en søndag, mens jeg gikk andre året på handel og kontor, husker jeg det var, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88.

    Og mormora mi begynte å klage, på at jeg var bleik, og ble andpusten, eller noe, av å gå opp til der hun bodde i Stavern.

    Men det var kanskje fordi det var kaldt.

    Det var det samme skoleåret jeg fikk fem i gym, så hu hadde egentlig ikke noe grunn til å klage.

    Jeg hadde noe feber tror jeg, den søndagen, at jeg brygga på noe influensa eller forkjølelse, eller noe.

    Så da begynte mormora mi å hakke da.

    Istedet for å si takk for at jeg hadde skrevet inn den boka, kopiert opp boka, og tok toget og bussen til Stavern, på en fridag, ens ærend for å ordne det med boka til Johannes for henne da.

    Så hun mormora mi, Ingeborg, hun er litt spesiell, må man nok si.

    Men, det har jeg syntes allerede fra jeg var guttunge.

    Jeg likte meg alltid bedre på Sand, enn på Sætre, hvor Ribsskog-familien bodde, husker jeg.

    Jeg husker er gang, da mora mi og Arne Thormod, skulle til Mallorca.

    Da klagde jeg fælt, for da skulle søstra mi være hos Ågot og dem, og jeg skulle være hos Ingeborg og dem, på Sætre, rundt 1974 kanskje, og jeg likte ikke hun Ingeborg så godt, men jeg trivdes bedre på Sand da, for hun Ågot var mer menneskelig.

    Ingeborg, hun var aldri blid, men var alltid så streng og alvorlig da, husker jeg at jeg syntes.

    Så jeg tok ikke den klaginga hennes, den søndagen, som var i det skoleåret 1987/88, så alvorlig.

    Så sånn var det.

    Jeg skreiv også en særoppgave for Christell, da hun gikk i niende klasse, inn på maskin.

    En særoppgave om Australia.

    Det var en av de sjeldne gangene som Haldis var oppe i Leirfaret, da hun fikk meg til å hjelpe Christell da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Ja, jeg gjorde noen ganger kontorarbeid for faren min.

    Sånn som å kopiere vannsengbrosjyrer, og finne på navn på vannsengene osv.

    Da kalte jeg dem bynavn.

    Sånn som New-York og Paris og sånn.

    Men Haldis likte ikke de brosjyrene, så jeg tror ikke dem ble brukt så mye i vannsengbutikken.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men dette var på midten av 80-tallet vel, da vannseng-populariteten var på det høyeste.

    Så da kunne det være så mange kunder inne i vannsengbutikken, på en lørdag, at vel faren min bare gikk å gjemte seg, eller noe, og kundene måtte vente i kanskje en time, før de fikk prate med Haldis.

    Det kunne være kanskje helt opp i fire-fem par samtidig, i vannsengbutikken i Drammen.

    Og enkelte par snudde nok også i døra da, når det var så fullt i butikken.

    Så da tenkte faren min at de andre kunne lese brosjyrer da, som jeg lagde.

    Men det likte ikke Haldis, så det ble ikke noe av.

    Kanskje dem skulle hatt noe ekstrahjelp, det er mulig.

    Og seinere, så fikk de en pen, ung, blond dame fra Drammen, i tjueåra, med pasjeklipp, husker jeg, for det herma Christell etter, og fikk samme frisyre.

    Og hun jobba litt i butikken i Drammen.

    Og faren min slo seg sammen med tre andre, og starta vannsengbutikk, eller møbelbutikk, ved IKEA på Billingstad, rundt 1986 kanskje.

    Men den gikk konkurs, for den lå litt unna E18.

    Så jeg foreslo at dem kunne hatt en sånn ballong, eller lite luftskip, med reklame, som man kunne se andre steder fra E18.

    Men da var det visst bestemt alt at dem skulle stenge butikken da.

    Så faren min hadde jo fått hun blonde dama fra Drammen til å jobbe der.

    Så faren min bare tok med en del skinnsofaer, for sin andel av egenkapitalen da, som gikk tapt.

    Som han satte i stua til Haldis.

    Og da sa jo ikke hun Drammensdama noe.

    For hun var jo vant til å jobbe for faren min og Haldis.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke hadde jobba noe da, før jeg begynte på CC Storkjøp i Drammen, ved siden av tredjeåret på handel og kontor.

    Neida, jeg hadde mange interesser, som fotball og data og elektronikk og jeg leste bøker og aviser og hørte på radio og plater og så på TV og alt mulig.

    Men jeg kunne også jobbe, hvis jeg var forberedt på det.

    Så var ikke det noe problem liksom.

    Det skjedde vel aldri at jeg nekta på å jobbe.

    Det skjedde at jeg utsatte å klippe plenen til Ågot noen ganger sikkert.

    Men jeg gjorde det vel til slutt.

    Jeg likte ikke å få nye plikter, som ikke var avtalt ordentlig.

    Så jeg sa vel, at jeg skulle klippe plenen dagen etter, noen ganger.

    Men jeg gjorde det til slutt da.

    Så en god stund, så pleide jeg vel å klippe plenen både utafor huset til Ågot på Sand, og utafor leiligheten min i Leirfaret.

    Selv om jeg pleide å drøye det her, lengst mulig da.

    Men jobbing for faren min, det gjorde jeg med en gang da.

    Sånn som å pakke skruer og lage brosjyrer og kjøre ved og sånn, det gjorde jeg med en gang, når jeg ble bedt om det da.

    Og jeg pleide ikke å nekte på å bli med til Oslo å levere senger.

    Neida, det syntes jeg var artig, for da fikk jeg is og brus og sånn da.

    Og jeg fikk kanskje 300 kroner i uka, etterhvert, til mat.

    Som jeg kunne bruke nesten som jeg ville da.

    Jeg fikk hundre kroner av gangen da.

    Også kunne jeg kjøpe hva jeg ville av snacks og aviser og tegneserier og godteri og sånn da.

    Jeg spiste jo middag hos Ågot, så hun fikk også penger av faren min, for mat til meg.

    Og det som ble til overs av de hundrelappene, det sparte jeg da.

    Så jeg hadde alltid penger.

    Og noen ganger, så sparte jeg hele hundrelappen.

    Så jeg hadde vanligvis ca. tusen kroner, i hundrelapper, liggende i leiligheten i Leirfaret da.

    Før jeg begynte å røyke og sånn, som søstra mi påvirka meg litt til.

    Men men.

    Så det var ikke sånn at jeg bare hadde lata meg, før jeg begynte å jobbe på CC, ved siden av skolen.

    Det var sånn at jeg også hadde jobba med en del forskjellig før det.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: De samme folka søker på ‘erik fortell om mob-arne (fattern)’, på Google. (In Norwegian)

    StatCounter: De samme folka søker på ‘erik fortell om mob-arne (fattern)’, på Google. (In Norwegian)


    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20fortell%20om%20mob-arne%20(fattern)&btnG=Google-søk&meta=&aq=f&oq=

    PS.

    Ja, hva skal man fortelle da.

    Da vi var i Jugoslavia, i nåværende Kroatia, på ferie, sommeren 1980.

    Jeg og faren min og Haldis Humblen og Christell Humblen.

    Det var sommeren jeg fylte 10 år, og Christell er drøyt to år yngre, så hun fylte åtte år seinere samme året.

    Det virker kanskje i ettertid, som at Christell der ble voldtatt av noen lokale mafisoer.

    Noe sånt.

    Og hun ble sengeliggende, i mange dager.

    Ei kone, (i mafiso-familien), fant fram noen kålblader, som hun la på hue til Christell visstnok, og redda mer eller mindre livet hennes med, skjønte jeg fra Haldis og faren min.

    En av de siste dagene der, så kjørte faren min med meg, inn til den kroatiske byen som vi bodde like ved da.

    Og vi dro til konfektforretningen, som de hadde i det ennå kommunistiske Jugoslavia.

    En butikk med bare konfektesker.

    Kanskje 10-20 slag.

    Noe sånt.

    Så kjøpte vi en fin eske til hun kona da.

    Og da satt faren min lenge i bilen, uten å si noe.

    Så om han skulle ta noe forklarings da, om det her mafian-greiene.

    Det er mulig.

    Det ble til at han ikke sa noe.

    Og det samme gjentok seg nesten i Italia.

    På veien hjem.

    Vi dro tidlig hjem, når Christell var frisk nok til å reise.

    Så satt faren min bare i bilen, mens vi var på et italiensk kjøpesenter, eller butikkområde da.

    Så sånn var det.

    Men faren min bodde jo allerede da nede hos Haldis.

    Så jeg kjente ikke faren min så bra.

    For jeg bodde jo hos moren min, til jeg var ni år.

    Og når jeg var ni og et halvt år, så flytta faren min ned til Haldis.

    Men jeg veit at faren min jobba alltid lengre enn onkelen min, Håkon.

    Håkon gikk hjem klokka 16 hver dag, fra snekkerverkstedet, Strømm Trevare.

    Mens faren min så godt som alltid jobba minst en time lengre.

    Jeg spurte Håkon om det her, og han sa at han hadde kone og barn han.

    Så om han mente at faren min ikke hadde kone og barn, hva vet jeg.

    Han hadde jo dame, Haldis, og en sønn, meg, så man må vel si at faren min også hadde en familie på samme måte som onkelen min.

    Likevel så gikk alltid onkelen min tidligere hjem.

    Men men.

    Så faren min kan nok ikke sies å være lat, det vil jeg ikke si.

    Han har også bygget store villaer, og ledet omtrent alt arbeidet i forbindelse med dette.

    For eksempel villaen til onkelen min, Runar Olsen, (som er tannlege i Ås), i Son, den bygget faren min og folk som jobba for han, (blant annet Erik Thorhaldsson fra Berger, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, at han engang sa at han hadde fått nøkkelen til Hege Rønjom etter en russekro).

    Det huset bygde faren min omtrent selv, med hjelp av Erik Thoraldsson og sånne nesten ungdommer fra Berger da.

    Og elektrikker og sånn.

    Mer da.

    Jo, faren min begynte å bygge en havseiler en gang.

    Han støpte bunnen på en båt, i betong, som var over 30 fot lang vel.

    Men han fikk ikke tid å bygge båten ferdig, så han solgte den halvferdige havseileren da.

    Og en gang så kjørte jeg og faren min på fjorden, fram og tilbake litt vel, i Drammensfjorden og Oslofjorden, med en båt faren min brukte, til å kjøre til Son og tilbake, da han bygde det huset der.

    Og da møtte vi dem som hadde kjøpt båten.

    Han hadde ikke satt seil på båten, men han tøffa bare rundt i det betongunderstellet da.

    Så den båten så litt merkelig ut, mener jeg å huske.

    Men det er mulig han hadde bygd noe inni båten, og noe slags styrehus da, det er mulig.

    Men men.

    Mer da, faren min drikker hver dag, ihvertall gjorde han det da jeg bodde på Berger, på 80-tallet.

    Han drakk på jobb.

    Øl da, sånne såkalte ‘alkisbomber’.

    Han drakk i bilen på vei hjem til Berger.

    Og han drakk nede hos Haldis.

    Så han er vel kanskje litt prega av den her drikkinga, det er nok ikke umulig.

    Christell sa en gang, ‘Hvorfor drikker Jeppe, Erik’, om faren min.

    Jeg skjønte ikke hva hu mente nøyaktig.

    Men det er vel noe med Haldis da.

    Er faren min en slags slave for Haldis?

    Hvem vet.

    Men men.

    En gang, mens jeg holdt på å ta lappen i Drammen.

    Da jobba jeg på CC i Drammen, 3-4 vakter i uka, og gikk på Gjerdes Videregående, like ved gågata på Bragernes i Drammen.

    Og da skulle jeg få kjøre da, på veien tilbake til Berger, en dag.

    En HiAce, som faren min hadde.

    Og da klagde faren min, på at jeg kjørte for sakte.

    Så han sa at jeg måtte gi gass i begynnelsen av svingen, og ikke etter svingen, eller så gikk det for treigt.

    Og da kræsja jeg nesten da jeg kom til Svelvik, i svingen etter Samfunnshuset der, ved en butikk som lå der.

    Så faren min tenker ikke så langt alltid.

    Så det var sånn, at hvis jeg skulle be om råd om noe, så spurte jeg aldri faren min.

    For han kunne man ikke ta alvorlig.

    Søstra mi sa, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne som barn.

    Så jeg kutta ut faren min, gradvis, det neste året.

    Og siden 1990, så har jeg ikke hatt så mye med faren min å gjøre.

    Og nå tidligere i år, så begynte faren min å ringe meg omtrent døgnet rundt.

    30-40 ganger vel, enda jeg hadde sagt fra at jeg ikke ville prate mer med han.

    Så jeg måtte kjøpe ny mobil.

    Så nå har jeg ikke mer med faren min å gjøre.

    Så da slipper jeg sånn kødderinging ihvertfall, så det er jo en fordel, hvis man vil prøve å ha et vanlig liv.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til høsten 1979. (In Norwegian)

    Det var kanskje høsten 1979 det, det som jeg skrev om i den forrige bloggposten, om at faren min lot meg være alene en helg, i leiligheten i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    Det var ihvertfall insekter utafor, og det var ikke snø, naturlig nok.

    Jeg hadde fått bensin, til frimerkene jeg samla på.

    Så det kan ha vært våren 1980 og, det her.

    Det er mulig.

    Faren min var borte fredag og lørdag vel, og kom hjem på søndag.

    Allerede fredag kveld, så syntes det var litt rart å være helt aleine hjemme.

    Jeg var jo bare ni år da.

    Det var vel mat i kjøleskapet og sånn da, det er mulig.

    Men men.

    Men det var noe sånn tordivel, som surra rundt utelampa, over trappa.

    Bergeråsen er egentlig på landet, må man vel si.

    Eller ved fjellet og skogen og fjorden.

    Så det er ikke i byen da, for å si det sånn.

    Det var på landet.

    Jeg spurte faren min hvorfor det ikke var ringeklokke.

    Og da sa faren min at jeg var på landet nå, og der banka dem på døra.

    (Det her tror jeg var da faren min hadde en kamerat på besøk, eller noe, og faren min likte nok ikke det, at jeg klagde på, eller spurte om, at det ikke var ringeklokke).

    Så sånn var det.

    Men jeg var aleine hjemme, og ville jage bort den her tordivelen da, som fløy rundt utelyset.

    Så jeg helte noe bensin, fra en ganske liten sånn bensinflaske da, som jeg hadde kjøpt på apoteket.

    Som man brukte, for å se om det var vannmerke, eller ikke, på frimerker.

    For da gikk det ann å se det, hvis man dryppa bensin på frimerkene, med en pinsett da.

    Nei, ikke med pinsett.

    Med en dråpeteller, heter det.

    Men men.

    Og da tente jeg på bensinen da, som var i en skål, eller noe, kanskje.

    Og gikk ut mot gangen og trappa og utelyset da.

    Men da ble den tallerkenen eller skåla, så varm, at jeg orka ikke å holde den lenger.

    Like før jeg kom til gangen, som var bare en kvadratmeter eller to.

    Så jeg mista skåla og bensina rant ut på vegg-til-vegg teppet, som var fliser.

    Så jeg måtte vel tråkke på de flammene, tror jeg, sånn at dem slukka.

    Og det gjorde dem til slutt.

    Men, det var jo skikkelig brennmerker i teppet da.

    Like på innsida av døra fra gangen til stua.

    Så sånn var det.

    Så var jeg aleine hjemme lørdagen og så på TV og sånn.

    Og aleine hjemme søndagen og så på TV da.

    Jeg kjente vel ingen på Bergeråsen da, tror jeg, så jeg var nok ikke ute av døra engang.

    For jeg tror ikke jeg hadde noen penger til å gå i butikken med, eller noe.

    Så sånn var det.

    Så på søndagen, kanskje på formiddagen eller ettermiddagen.

    Noe sånt.

    Så lå jeg i sofaen og så på TV da.

    Så dukka faren min opp, i full fart opp trappa.

    Sammen med to andre karer, med bart muligens, i 20-30 åra da, som jeg ikke kunne huske å ha sett før.

    De løp opp trappa, mener jeg å huske.

    Dem bråka ihvertfall da.

    Så jeg ble litt skremt, av den løpinga og bråkinga opp trappa da.

    Så jeg begynte å grine, for jeg trodde jeg skulle få kjeft pga. teppet da.

    Først så reiste jeg meg fra sofaen og gikk nesten bort til vinduet.

    For jeg hadde hoppa ut av vinduet i det huset før, så det kunne jeg gjort da og, hvis jeg ble for skremt.

    Jeg kunne prøvd ihvertfall.

    Det var nesten som at dem angrep meg, faren min og de to jevnaldrene karene han hadde med.

    Men, dem slutta da.

    Kunne det virke som.

    Noe sånt.

    Kanskje fordi jeg grein, eller kanskje fordi at teppet var ødelagt.

    Hvem vet.

    Men, kanskje de tenkte sånn, at de trengte ikke å drepe meg.

    Hvis de lot meg bo alene, så kom jeg antagelig til å brenne ned hele huset etterhvert.

    (Som jeg husker at Petter og Christian Grønli vel gjorde en gang.

    De hadde visst brent ned ei hytte, eller noe).

    Men men.

    Så flytta jeg til Leirfaret da, da jeg var 11 år.

    Enda jeg bodde aleine i en to-roms leilighet, i Hellinga.

    Men da fikk jeg egen tre-roms leilighet i Leirfaret da.

    Ei kone på byggefeltet spurte faren min hvorfor vi flytta.

    (For faren min skulle liksom ha det til at han bodde der jeg bodde da).

    Og da sa faren min at det var fordi vi ikke hadde nok plass til klærna våre, i klesskapet, i det gamle huset.

    Noe jeg kanskje ikke huska, men så var ikke jeg så opptatt av klær da, da jeg var sånn ni år og sånn.

    Men men.

    Så, hva skulle jeg si.

    Jo, sommeren 1981, må det ha vært.

    På seinsommeren.

    Så skulle faren min ha innflyttingsfest, i Leirfaret.

    Og da ville absolutt Karl Fredrik Fallan, i klassen, at jeg skulle brenne noe frimerke-bensin, i hagen der, den første uka, eller noe, som jeg bodde der.

    Og jeg gikk med på det, etter en del masing.

    Jeg hadde brent så mye greier, på den tida her, så jeg hadde gått litt lei av den her brenninga.

    Men men.

    Men da tok Karl, eller Carl, og tuppa til frimerke-bensin flaska, så all bensina rant ut på plenen, til den nye leiligheten, i Leirfaret.

    Så måtte jeg tuppe den frimerke-bensin flaska, over hele plenen, og ned i en bekk, som var helt i ytterkant av vår eiendom da, ca. 8-10 meter kanskje, fra hagedøra vår, en bekk som seinere ble lagt i rør, et par år seinere.

    Men men.

    Og så inviterte jeg masse unger, i klassene under meg og Carl da, på Bergeråsen, til fotballkamp.

    Også fant jeg noe grass, på Ulviksletta, tror jeg det var.

    Som jeg klipte opp og strødde ut over plenen.

    Og da kunne ikke noen se det, at det hadde brent, på plenen våres.

    For det skulle være stor fest, med kanskje 20-30 gjester, eller noe.

    Så sånn var det.

    Og dem skulle grille i hagen da.

    Som dem gjorde, og det var høy musikk og full fest da.

    Selv om vel faren min nok ikke sov en eneste natt i det huset, som han eide fra 1981 til han solgte det i 1989.

    Han bodde nede hos Haldis.

    Så sånn var det.

    Men om da dette var noe plott?

    Og så skulle faren min si til alle på festen, at ja Erik, ja han var fæl til å brenne ting.

    Så skulle dem brenne ned huset da.

    Og så ville alle folka på festen, (som også var mye Bergeråsen-folk), dem ville da sagt, at, åja, han Erik ja, sønnen til Arne, han brente i hagan og sånn han, så han var fæl til å brenne.

    Sånn ville dem nok sagt da.

    Og han onkelen min, Håkon, som nok også var noe ‘mafian’.

    Kanskje enda mer ‘mafian’, enn faren min.

    Han Håkon, han likte ikke naboen, som bodde vegg i vegg med meg, et eldre par.

    Som bodde i Leirfaret 4A.

    (Jeg likte ikke dem jeg heller da.

    Men men).

    Men Håkon sa at dem var sånn, at da gubben hadde fått nyrestein, så hadde han tatt med den på et glass, og vist fram til naboene og sånn, visstnok, før jeg flytta dit da.

    Og en gang jeg dro til England på språkreise.

    Enten om det var da jeg dro til Brighton, sommeren 1985, eller om det var da jeg var i Weymouth, sommeren 1986.

    Da hadde jeg en klokkeradio, som jeg hadde kjøpt av Carl Fredrik Fallan, som han hadde rappa av bestemora si, tror jeg, som bare virka hvis du stilte alarmen på et minutt-tall som slutta med -9.

    Jeg kjøpte den klokkeradioen for kanskje 30-40 kroner da.

    For jeg pleide å forsove meg så mye, siden jeg bodde aleine da.

    Men men.

    Så, hva skulle jeg skrive.

    Jo, jeg lot klokkeradioen stå på.

    På vekking grytidlig.

    Kanskje klokka 5 om morgenen, eller noe.

    Så da jeg kom hjem fra språkreise, så fikk jeg høre at Håkon hadde måttet gått inn i leiligheten og skru av klokkeradioen.

    (Og ikke faren min, av en eller annen grunn).

    Kanskje han var på ferie.

    Og det må jeg innrømme, at det var litt med vilje, for jeg likte ikke de her naboene så bra da.

    For dem klagde hvis vi sparka fotball og fotballen havna i hagen dems da.

    Så var det så fælt da, hvis vi måtte hente ballen.

    Så sånn var det.

    Men om det her kan ha vært noe sånt plott?

    Det var så rart at Karl Fredrik, eller Carl Fredrik, Fallan, skulle tuppe til den her frimerke-bensin flaska.

    Han sa det var for at han ikke ville at det skulle begynne å brenne inni flaska, for da ville flaska ha eksplodert, mente han.

    Men jeg kunne ikke skjønne at det skulle være noe fare for det, for flaska stod jo et godt stykke unna der den bensina brente da.

    Så her var det nok noe plottings, vil jeg tippe.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Christell Humblen og Jan Snoghøj. (In Norwegian)

    Christell har jo en 8-9 år eldre halvbror vel, Jan Snoghøj, som alltid pleide å henge rundt meg og Christell, etter at faren min flyttet ned til Haldis.

    Det første ett eller to årene, etter at faren min flyttet ned dit, i 1980, så pleide jeg å henge rundt der da.

    Jeg ville egentlig ikke gå ned dit, for jeg var litt misfornøyd med at faren min slutta å være hjemme, men ble hos Haldis, som jeg ikke kjente, enda jeg bare var ni år da.

    Så faren min ringte ikke engang, første kvelden han flytta ned dit.

    (Vi hadde ikke telefon da. Men han sa ikke fra da).

    Så jeg gikk jo nesten inn i traume, for jeg var bare ni år, og var ikke vant til å være aleine i en leilighet om natta.

    Eller, jeg hadde vært aleine der en helg før, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    Men da sa faren min fra, så da var jeg forberedt.

    Mens, når han ble hos Haldis, den første dagen og natta da.

    Da hadde ingen sagt fra til meg om dette, så da ble jeg litt traumatisert, av dette, å måtte være alene hjemme om kvelden og natta, som niåring.

    Jeg hadde bare bodd på Berger noen måneder, for jeg pleide å bo hos moren min i Larvik, 8-10 mil unna.

    Så sånn var det.

    Så jeg var litt såra og traumatisert av den her behandlingen da.

    Siden det var uforberedt for meg, som niåring.

    Men, faren min forsøkte å lokke meg ned til Haldis da.

    Og da lokket han meg med at det var to jenter der, på min alder.

    Det var Nina Monsen, som var et år yngre enn meg, og som man vel må si bodde hos Haldis og dem.

    Også var det Christell Humblen, som var to år yngre enn meg.

    Jeg var ni år, så Nina var vel åtte år da og Christell syv år.

    Jan var vel 16 år tror jeg.

    Og han hang alltid rundt meg og Christell da.

    Så han skulle vel passe på Christell da.

    Selv om han var ni år eldre.

    Jeg husker Nina og Christell gikk opp til meg en gang, i Hellinga.

    Og da spilte jeg blokkfløyte for dem.

    Og da kyssa jeg med begge de.

    Og jeg og Christell leika og tulla litt, hos Haldis og dem og.

    Men ikke noe alvorlig.

    Bare lek.

    Vi bare kyssa, og ikke tungekyssa engang.

    Det var bare for moro skyld, må man si.

    Og da luska han Jan på oss, husker jeg.

    Og spurte meg hva vi dreiv med, ganske aggresiv.

    Han satt på rommet til Haldis, hvor jeg og Christell leika under senga.

    Men ikke noe alvorlig som sagt.

    Sommeren etter, var det vel, så hadde Jan trent opp Christell, til å ta armhevinger, fra, hva heter det, sånne rør, takrenner.

    Jan, som 17-åring vel, hadde trent opp Christell som åtte-åring, til å ta armhevinger fra takrenna på huset til Haldis.

    Og det var jo ganske spesielt.

    Jeg tror ikke vi gutta hadde klart det.

    Så da så vi på Christell da, når hun tok armhevinger.

    Og da så jeg at det gnistra i øya til Jan da, siden jeg så på Christell, da hu gjorde det.

    Så jeg lurer på to ting, eller tre ting.

    Om Christell har vært, og er, under kontroll av Jan.

    Og om Jan holdt Christell litt for nær.

    Hva var det mer jeg lurte på da.

    Ja, det var noe sånt.

    Kanskje det er noe Illuminati-greier dette.

    Jan ville at Christell skulle være noe gutte-jente(?)

    Men Christell er egentlig ikke som en gutt, vil jeg si, fra sånn jeg kjenner henne, så er ikke hun egentlig noe gutte-jente.

    Men Jan ville vel ha henne til å være gutte-jente da.

    Hva vet jeg.

    Nå kjenner ikke jeg Christell så bra da, så det er mulig at hun egentlig er mer gutte-jente, enn det jeg vet.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Men litt spesielt forhold her, mellom Jan og Christell, vil jeg nok mene.

    Bare for å ta med om det på bloggen og.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen lurer på om jeg kan slette det som står om Nina Monsen på bloggen. (In Norwegian)

    StatCounter: Noen lurer på om jeg kan slette det som står om Nina Monsen på bloggen. (In Norwegian)



    PS.

    Ja, jeg kan slette det, når jeg vet hva som foregår.

    Det er tydelig at det er noe rart rundt faren min, Arne Mogan Olsen og Haldis Humblen, og de bodde jo i Havnehagen, og der bodde jo hun Nina Monsen også, i flere år, nesten som om hun var søsteren, eller et leketøy, for Christell Humblen.

    Noe sånt.

    Og det er tydelig at det er noe galt i Norge, når man kan få noe ‘mafian’ etter seg, og hverken politiet eller noen andre vil si hva som foregår.

    For det tredje, så synes jeg det var litt rart at hun Nina Monsen, ville ta selvmord, mens hun fortsatt var i 20-åra vel, og vel også hadde barn hun skulle ta seg av.

    Så det her ligner ikke på hun Nina Monsen, sånn som jeg kjente henne.

    Hun var vel litt tøff og hun var vel ikke sånn at hun ga opp lett, tror jeg.

    Hun var vel ikke sånn, at hun så bare mørkt på livet liksom, ihvertfall ikke da jeg kjente henne som barn og ungdom.

    Men men.

    Men jeg skal ta det bort, når jeg vet mer om hva som foregår.

    Og det er vel ikke sånn at jeg har tenkt å skrive så mye om henne på bloggen akkurat nå heller så.

    Men jeg skal gjøre det sånn som jeg har sagt til de andre, at jeg skal ta bort alt sånt, når jeg vet hva som foregår, og det har kommet i avisene osv.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Det at jeg skriver seriøse e-poster til UD osv. (In Norwegian)

    Det virker kanskje rart, at jeg som har jobba mange år på Rimi i Oslo osv., driver å skriver seriøse e-poster, til UD osv., sånn som i den forrige bloggposten.

    Men da jeg gikk på skolen, så gikk jeg vel for å være ganske smart og fornuftig.

    Og på ungdomsskolen, så gikk jeg med et sånt klistremerke på ranselen:

    ‘Nei til overformynderne’, eller noe sånt, ‘Stopp overformynderne nå’.

    Noe sånt.

    Fra en organisasjon som het Libertas, eller noe, som jeg så annonserte i Aftenposten, eller noe.

    Så sendte jeg inn en kupong da, så fikk jeg klistremerker i posten da.

    Så jeg var engasjert i politikk, da jeg var ungdom, på ikke-sosialistisk side.

    Jeg lå vel et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet, tror jeg.

    Faren min stemte Fremskrittspartiet.

    Men jeg syntes det kanskje var litt for langt til Høyre, så jeg holdt meg mest til Høyre da.

    Som jeg oftest har stemt på ved valg.

    Men på Berger, så gikk jeg vel for å være ganske smart og fornuftig da, blant folk som kjente meg fra klassen osv.

    Så da Fremskrittspartiet startet eget lag i Svelvik, så dukket Ulf Havmo fra klassen min, på barneskolen og ungdomsskolen opp på døra mi, i Leirfaret, på Bergeråsen, og spurte om jeg skulle være med.

    Enda jeg ikke visste at dem skulle starte Fremskrittsparti-lag, engang.

    Jeg var egentlig uvenner med Ulf, på den her tida, for Ulf hadde 300 kroner av meg, som han ikke hadde betalt tilbake, et par år før.

    Og da hadde han også drivi og begynt å slåss med meg, i gangen der.

    I den gangen som han seinere banka på utgangsdøra til, og spurte om jeg skulle være med dem i Fremskrittspartiet i Svelvik.

    Da begynte han å slåss mot meg der, da vi var sånn 15-16 kanskje.

    Og skikkelig moste beina inn i magan min osv., mens han hadde ryggen mot veggen i gangen da.

    Men, jeg var litt sånn at jeg var ikke tjukk.

    Men jeg var så glad i potetgull og cola, og hadde ikke så mange venner.

    Så jeg satt ofte å leste VG og Dagbladet, etter skolen, og spiste snacks og drakk cola.

    Så jeg hadde litt mage da.

    Så det mageflesket tror jeg beskytta de indre organene mine litt, når han Ulf begynte å skikkelig mose beina hardt oppi magan min, mens han hadde ryggen støtta mot veggen da.

    Og jeg lå mot den andre veggen i gangen.

    For den gangen var ikke så brei.

    Så det var ganske flaks egentlig da, tror jeg, at jeg var litt tjukk da.

    Så jeg ble ikke med i Fremskrittspartiet i Svelvik, rundt 1986/87, var det vel.

    Av to grunner.

    Det var Ulf som spurte og han hadde lånt 300 kroner av meg, uten og betale tilbake og samtidig nesten drept meg, i gangen i leiligheten jeg bodde på Bergeråsen der.

    Uten at han noen gang forklarte hva det gikk ut på.

    Og den andre grunnen var at jeg nok allerede da så på Fremskrittspartiet som litt rølpete og ikke helt stuereint da.

    Så jeg var nok mer Høyre enn Fremskrittspartiet.

    For jeg er vel ikke noe sånn ekstremist, eller noe, så jeg tror Høyre passer bedre for meg, enn Fremskrittspartiet, siden jeg ikke har pleid å ha så ekstreme meningen akkurat.

    Men det varierer jo fra sak til sak det da.

    Så det er vel ikke så lett å finne et parti, som man er enig med i alt.

    Men jeg tror for øyeblikket, så ville jeg nok stemt Høyre igjen.

    Selv om de kanskje ikke er det mest spennende partiet, for øyeblikket.

    Men, jeg tror det er de jeg er mest enig i politikken til.

    Og jeg vet at hun Siv Jensen, i Fremskrittspartiet, er på Bilderberger-møter osv.

    Og det liker jeg ikke helt, når jeg tenker på hva jeg har lært, eller lest, om det ‘New World Order’-aktige greiene som foregår i verden for tiden.

    Erna Solberg, hun tror jeg ikke er med der.

    Og hun har jeg lest et par fornuftige ting om, som hun sa på Høyres landsmøte, ifjor, var det vel.

    Om at myndighetene burde ha respekt for folks universale rettigheter osv.

    Og da ble jeg litt imponert, for det tror er noe som er av det mest alvorlige i det norske samfunnet for tiden.

    Som jeg har opplevd selv også, at myndighetene bare blåser i folks rettigheter.

    Men men.

    Men jeg er ikke noe sånn superfan av Høyre eller Erna Solberg.

    Det er ikke sånn at jeg har meldt meg på Facebook-sida, til Erna Solberg eller Høyre, eller noe.

    Men for øyeblikket, så synes jeg at de er det partiet som har den mest fornuftige politikken da.

    Hvis jeg skal flagge om det.

    Men ikke dermed sagt at jeg er enig med de i absolutt alt de sier.

    Min mening varierer nok fra sak til sak, avhengig av hvilket tema det er, så varierer det nok, hvilket parti jeg er mest enig i.

    Så sånn er det.

    Så spørsmålet er om det parlamentariske systemet er så veldig bra.

    Da må det ihvertfall være åpenhet i samfunnet, og partiene må si klart fra om hva man stemmer på.

    Men vi får se hva som skjer, om det er mulig å bli noe klokere på det her fremover.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Det her er favorittartisten til Christell, Annie Lennox. Jeg ga Christell en Eurythmics-kassett til jul engang, som hu visst ikke likte, sa søstra mi

    Det her er favorittartisten til Christell, Annie Lennox. Jeg ga Christell en Eurythmics-kassett til jul engang, som hu visst ikke likte, sa søstra mi

    PS.

    Det her er sikkert favorittsangen til Christell da:

  • Da jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg en kamerat som het Kjetil Holshagen. Og han så alltid på svensk TV, også kom han opp til meg, og hypa seriene

  • Mer fra 18-års dagen min. (In Norwegian)

    Jeg skrev jo på bloggen igår, fra 18-års dagen min, på Berger, i 1988, var det da.

    Jeg kjente jo folk ganske mange steder, så jeg hadde bedt en del folk da.

    For jeg syntes jeg måtte ha fest, når jeg fylte 18 år.

    Så jeg ba som sagt Frode Kølner, fra Larvik, siden jeg har bodd mange år i Larvik.

    Og han hadde med en kamerat.

    Så ba jeg han tremenningen min, fra Lørenskog, som ofte var på Berger, for de hadde sommerhus der.

    Han Øystein Andersen, som er adoptert fra Korea vel.

    Jeg pleide å ta kjøretimer i Drammen.

    Og jeg var en del i Drammen, siden faren min og Haldis hadde vannsengbutikk der.

    Og søstra mi, Pia, hun dro meg med på diskotek i Drammen, en gang eller to.

    Og hun var mye i Drammen, så jeg kjente noen Drammensfolk og, selv om det her var før jeg begynte på skole i Drammen og før jeg begynte å jobbe i Drammen.

    Det var sånn tivoli i Drammen, som var ganske artig, for man kunne spille OutRun-bilspill og man kunne skyte med luftgevær.

    Så da ble jeg kjent med en som het Roger, fra Fjell, som også var på det tivoliet og skøyt med luftgevær da.

    Så vant vi premier, som vi ga til noen damer.

    Eller jenter heter det vel, dem var vel tenåringer dem og da, selv om dem vel var et år eller to yngre enn oss.

    Men men.

    Men jeg var litt sjenert ovenfor jenter, da jeg var i den 17-18 års alderen vel, så jeg prata ikke med hu jenta, selv om ikke stakk av akkurat, da hun fikk den premien.

    Noe blomst, eller noe, muligens.

    Som man vant på skytebanen.

    Noe sånt.

    Så jeg hadde vel fortalt han Roger-karen og, at jeg hadde fest, eller hvordan han hadde fått vite det.

    Men Frode og søstra mi, de kødda med meg, og dro meg med bort på Sandvika, og der, så la de press på meg, for at jeg skulle la Frode låne vannsenga mi.

    Det gadd ikke jeg.

    Men jeg ble jo helt svimmel, må jeg si.

    Når søstra mi og Frode begynte å kødde med meg.

    Jeg var ikke vant til at folk hersja med meg sånn.

    Så jeg ble helt svimmel, må jeg si, jeg hadde ikke venta at søstra mi skulle kuppe det besøket fra kameraten min i Larvik, Frode.

    Hm.

    Så jeg ble helt svimmel, av å plutselig være på Sandvika, enda jeg ikke ville være der.

    Så jeg glemte å kjøpe øl og alt mulig.

    Jeg var jo ikke vant til å ha fest da.

    Annet enn at jeg og søstra mi og Espen Melheim pleide å drikke hos meg på nyttåraftenene, et par år.

    Så sånn var det.

    Frode og dem hadde med Jägermeister, som dem la i frysern til Haldis, som hu hadde fått satt på det gamle rommet mitt.

    Og Øystein Andersen fra Lørenskog hang rundt der.

    Men jeg var vel ikke helt fornøyd, etter å ha blitt tulla med, av søstra mi og Frode.

    Og jeg ga ikke han Frode lov til å ligge i vannsenga mi.

    Så dem dro hjem til Larvik, han Frode og han kameraten hans.

    Øystein sa at Jägermeister var hostesaft osv., da Frode spurte Øystein om han like Jäger.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, søstra mi hadde jo spredd det, at jeg skulle ha fest.

    Så Geir Arne og Ditlev og Odd-Arne, tror jeg det var, dukka jo opp.

    Hvis ikke det var Jan.

    Men det var ikke noe kul stemning.

    Jeg hadde jo ikke noe drikkevarer og sånn heller.

    Jeg var ikke helt med, jeg var ikke meg selv, fordi søstra mi og Frode tulla så mye med meg.

    Så dro Geir Arne og Ditlev og dem, for dem kjeda seg.

    Så dukka søstra mi opp, og dro meg med til Rødtangen, tror jeg, med noen folk i en båt.

    Der dukka hun Turid Sand opp.

    Litt full.

    Og snakka om, til søstra mi, om at hun hadde latt en gutt fingre seg osv.

    Og sa til søstra mi, at hun også burde prøve å ha litt sex.

    Søstra mi, var skikkelig kald, og hadde kontrollen, og var ‘laid back’ da, selv om hun Turid Sand fortalte om sexeventyrene sine da.

    Så sa søstra mi til meg, på en sånn nesten ned-talende måte, at nå måtte ikke jeg drive å si det her rundt.

    Det med hun Turid Sand.

    Jeg pleide ikke å spre sånt, så det var ikke noen grunn for søstra mi, til å prate til meg, på den nedlatende måten.

    Så hun var skikkelig hurpe på Rødtangen og, må jeg si.

    (Som hun var tidligere på dagen, på Sandvika).

    Så dro vi til Berger igjen.

    Og da traff vi Annika og en kar hun var sammen med, som jeg egentlig ikke kjente.

    Og var Annika litt sur, for dem hadde tenkt seg på fest til meg, sa hu.

    For sånne rykter sprer seg fort på steder som Bergeråsen, at jeg skulle ha fest.

    Men da var vi på vei til Rødtangen da vel.

    Så dro jeg hjem igjen.

    Og prata med Øystein igjen vel.

    Han dukka vel opp kanskje.

    Og det var ikke ferdig med ting som skjedde enda.

    Nei da.

    Da hadde jeg jo sagt til Annika at det ikke skulle være fest likevel.

    Frode og dem hadde dratt tilbake til Larvik.

    Og søstra mi dro meg med til Rødtangen.

    Så dukke det opp en bil med folk fra Drammen.

    Han Roger, fra Fjell, og en gjeng han kjente.

    Jeg bare sa at det ikke var fest, så måtte dem dra tilbake til Drammen igjen.

    Det ble så tullete hele opplegget.

    Jeg mener, når jeg tenker tilbake på det nå, at søstra mi saboterte hele festen, og ødela 18-års dagen min, ved å dra med meg til Sandvika og Rødtangen, og overalt, så jeg ble helt svimmel og fikk ikke ordna med å kjøpe øl engang.

    Fy fillern.

    Så hele bilen fra Drammen, måtte dra tilbake til Drammen.

    Det var bare meg og Øystein der, og vi bare chilla, vi drakk ikke, så det ville bare vært dumt å hatt fest.

    Men det var det en kar i Drammen, som mobba meg for, et år eller to seinere vel.

    Om jeg var han som fikk en hel bil med folk på døra, til fest, og heiv dem ut, før dem fikk komme inn på festen.

    Ja, det var meg.

    Så det her var kjent i Drammen.

    Så sånn er det, med kamerater og søstre, som skal begynne å dra en til Sandvika og Rødtangen, og stjele senga ens, og hive Jägermeister i frysern.

    Og ingen blir med å kjøpe øl, og sitte og prate og høre på musikk og ha det hyggelig.

    Neida, alle skulle bare drive med tull og kødding.

    Mer da.

    Jo ut på natta, så dukka en som het Arve opp, som var et år yngre enn meg, og for det meste ble kalt ‘Bergen’, for han var fra Bergen, og prata Bergensdialekt.

    Så sånn var det.

    Og han hadde med en hel bøling, som begynte å lage all maten, i frysern.

    Frysern på kjøkkenet denne gangen.

    Noe mat som sikkert Haldis hadde kjøpt, eller noe.

    De bare gikk rett inn i huset de.

    Og jeg husker ikke hva de andre folk heter nå.

    Jeg viste vel knapt navna dems da.

    Det var sånne som bare ødela fester og sånn.

    De bare gikk rett inn i huset.

    Inn på kjøkkenet.

    Og begynte å lage all maten i frysern.

    Ledet av han Bergen da, hvis jeg husker riktig.

    Søstra mi var ikke der da, men det var nok hu som hadde spredd det.

    Så sånn var det.

    Så møkka dem til alle tallerkenene, og bestikk osv.

    Og så gikk dem igjen, når dem hadde spist opp all maten.

    Så sånn var det.

    Det var litt surrealistisk, omtrent.

    Men dem nekta å gå ut, når jeg sa at dem ikke fikk lov å komme inn der.

    Så sånn var det.

    Og dem var 5-6 stykker vel, så det var ikke så mye jeg kunne gjøre.

    Men jeg likte ikke å vaske opp.

    Og jeg spiste for det meste pizza selv.

    Så all oppvasken, som var ganske grisete, siden de hadde steika noe gamle, frosne karbonader og sånn.

    All oppvasken, den ble bare liggende der.

    I noen uker.

    Så dukka faren min opp, på en sjelden inspeksjon i leiligheten, eller hva man skal kalle det.

    Siden det var han som eide leiligheten.

    Så sa han, om at jeg ikke kunne vaske opp litt på kjøkkenet osv., for det så helt jævlig ut der.

    Det her var kanskje 2-3 uker etter festen.

    Noe sånt.

    Hvis det ikke var 3-4 uker etter.

    Så sa jeg at det var ikke min oppvask.

    Men det var Bergen og en annen sin oppvask da.

    Som jeg ikke husker hva heter da.

    Men faren min, han er jo fra Berger, så han kjenner masse folk osv. der.

    Så da tror jeg det var sånn, at dem måtte dukke opp i leiligheten, en gang jeg var på jobb eller skole i Drammen, og vaske opp den oppvasken, en måned seinere, eller noe.

    Jeg skal ikke si at det var dem, men jeg lurer på om faren min fikk dem til å vaske opp igjen da, eller hvordan han ordna det.

    Noe var det.

    Så sånn var det her.

    Så igjen et spørsmålstegn ved den her lure-aktig oppførselen til søstra mi, med å dra meg med til Sandvika, mot min vilje omtrent.

    Og med å lokke meg med til Rødtangen.

    Var det her med hun Turid Sand, noe tull, for å dekke over det med at Frode skulle låne vannsenga, og dro tilbake til Larvik, når han ikke fikk lov til det?

    Ikke vet jeg hva det her var.

    Men mye rart var det, må jeg si.

    Og søstra mi var uhøflig i tonen, til meg.

    Hun sa det på en uhøflig og nedlatende måte, til meg, at jeg ikke måtte si det Turid Sand sa, om at hun hadde tulla litt med å la en gutt fingre seg, på Rødtangen, og at hun anbefalte søstra mi å prøve det.

    Men han gutten hadde gått for å hente kondom, sa hun Turid Sand, som da var 16 år vel.

    Søstra mi gikk i samme klassen.

    Men søstra mi var et år eldre enn de andre nesten, så hun var nok 17.

    Eller 16 og et halvt, var hun nok.

    Men men.

    For søstra mi var født i 1971, men hun gikk i 1972-klassen, siden hun var født helt på slutten av 1971, og hun begynte i første klasse, i 1978/79.

    Men da ble hun sendt hjem første uka, og begynte da i første klasse igjen, i 1979/80, på nytt altså, på Torstrand skole i Larvik.

    Forstå det den som kan.

    Men søstra mi var kanskje litt dum for alderen da, det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok.

    Men men.

    Så her var det nok noe lurings, fra søstra mi.

    Så hun ødela festen min på 18-års dagen, vil jeg si, og det var ikke noe hyggelig fest, som jeg hadde tenkt at det skulle være.

    Så det var litt kjedelig.

    Men sånn var det, så får jeg håpe at jeg ikke blanda fester og sånn her.

    Det høres kanskje litt rart ut at jeg var på Rødtangen på samme dagen som alt det andre skjedde, men jeg mener det var sånn.

    Søstra mi visste om noen som kunne kjøre oss over fjorden osv. vel, som jeg ikke kjente.

    Men men, sånn er det.

    Man kan ikke skjønne alt.

    Så sånn er det.