johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet på Bergeråsen her.

    Og jeg tenkte på bestemora mi Ingeborg osv., som bebreider meg, at søstra mi, i Oslo, begynte å vanke sammen med litt dårlig selskap, og fikk en unge med en somalier som ikke var noe ansvarlig far osv.

    Mens hun bodde på Ungbo, hvor jeg også bodde, og hvor jeg fikk ordna henne et rom da.

    Etter at hun de første månedene fikk bo på rommet mitt.

    Bestemor Ingeborg, tror kanskje at Pia ble villstyrlig da, mens hun bodde hos meg i Oslo.

    Men nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet, mens Pia bodde hos fattern og dama hans Haldis, i Havnehagen.

    Jeg bodde jo i Leirfaret aleine.

    Og der ville ikke Pia bo, etter at hun flytta til Berger fra Larvik, for muttern klarte ikke å ta seg av henne lenger.

    Pia rømte hjemmenfra.

    Til en dame, som ringte politi eller barneværnet eller noe.

    På Tagtvedt i Larvik.

    Så ble hun boende hos fattern i Havnehagen da, frem til 1989, da hun bodde noen måneder hos meg i Leirfaret, før fattern solgte huset, sommeren 1989.

    Men fra 83, var det vel, så bodde hun hos fattern og dem i Havnehagen.

    Og en gang, da hun var sånn 16 år, tenker jeg.

    Da hadde hun og ei jente som ble kallt Tina Turbo.

    Hvis det ikke var Eva Olsen.

    Da hadde de sitti på med en gutt fra Svelvik, som ikke hadde lappen.

    Og dem hadde kjørt ut av veien, ved Grunnane, mellom Svelvik og Berger.

    Og knekt en lyktestolpe, sånn at strømmen gikk i Svelvik, var det vel.

    Noe sånt.

    Og jeg var mer sånn, at jeg satt hjemme og drev med data, eller spillte fotball med Berger IL, eller var ute med båten og sånn.

    Jeg var vel ikke sånn ungdomskriminell, eller noe.

    Jeg var litt kleptoman en periode da.

    Da jeg var sånn 15-16 år osv.

    Men jeg la det av meg, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring.

    Og da jeg gikk på skole i Drammen som 18-åring.

    Men jeg var ikke sånn at jeg røyka og sånn.

    Og jeg synes ikke det var så artig å drikke heller.

    Men jeg syntes musikk, og parabol-tv, og nye rambo og rocky og mad-max-filmer og sånn var kult.

    Og å dra ut med båten på fjorden, og å dra på ferie til England, på språkreise om sommeren, og andre ferier, og engelsk fotball osv.

    Det syntes jeg var kult.

    Og jeg festa litt i England da.

    Så det var ikke sånn, at jeg bare satt hjemme, f.eks. da jeg var på språkreise i Brighton, da var jeg alltid ute om kveldene.

    Men på Bergeråsen, så var det ikke så mye å gjøre, så da satt jeg mye hjemme og dreiv med data og så på sport på TV og sånn.

    Tremenningen min i Lørenskog, Øystein, han skaffa de nyeste dataspillene, og de nyeste action-filmene osv., så da ble jeg litt populær faktisk, de siste årene jeg bodde på Bergeråsen.

    For da var det noen som skulle låne filmer osv.

    Så sånn var det.

    Men søstra mi, bodde jo nede hos fattern og Haldis.

    Så hva som foregikk i det huset der, det vet jeg ikke.

    Jeg bodde jo i Leirfaret.

    Og bestemor Ågot, var vel den i familien, som jeg kom best overens med.

    Og hun var snill og gudfryktig osv.

    Ihvertfall kristen.

    Og hun var veldig opptatt av hva som gikk ann å gjøre osv.

    Og at man måtte ikke gjøre sånn og sånn.

    Men hun begynte å bli litt senil, og hadde vel ikke gått så mange år på skole.

    Så det var like mye hun som hørte på meg noen ganger, som omvendt, nesten.

    Det var ikke sånn at jeg hørte på alt hun sa, uten å vurdere det liksom.

    Men etterhvert, så klarte jeg meg mest selv.

    Og lagde mat selv og sånn, på Bergeråsen.

    Selv om det gikk mye i Pizza Grandiosa osv., det må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    En av de som pleide å låne filmer av meg, som jeg kopierte av Øystein.

    Fatter fikk tak i et videokamera, på en eller annen måte, og jeg hadde video, først en som fattern kjøpte, og så en jeg kjøpte selv, da jeg begynte å jobbe på CC, i Drammen, i 88.

    En som oftest pleide å låne filmer, det var Ole Tony Bergum. Eller om det skrives Ole Tonny.

    Noe sånt.

    Og det året jeg jobba og gikk på skole i Drammen.

    Det var 88/89.

    Da var jeg innom vannsengbutikken, til fattern og Haldis, på Strømsø i Drammen, etter skolen.

    Og da var Christell der, dattra til Haldis.

    Hu må ha gått på Sande VGS. det året der, vil jeg tippe.

    Det var første året hun gikk på videregående, siden hun gikk to år under meg.

    Hun gikk på almenn, selv om hun vel ikke gikk for å være så smart.

    Men hun skrev en særoppgave, om Australia, året før, tror jeg det var.

    Og da måtte jeg skrive den inn på skrivemaskin.

    For det hadde ikke hun.

    Men jeg gikk på handel og kontor, så jeg hadde en nerdete casio skrivemaskin.

    Men det var vel kult å ha sånn skrivemaskin da, syntes jeg, med minne osv., fordi det var i 1986, eller noe, som jeg kjøpte den, da jeg fikk stipend.

    Noe sånt.

    Så da måtte jeg skrive inn særoppgave om Australia da, på Casio skrivemaskin.

    Og da fikk Christell M, eller noe, tror jeg.

    Så det innholdet var ikke dårlig, på den oppgaven.

    Så hun er nok ikke så dum egentlig, som hun kanskje virker noen ganger.

    Noe sånt.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Men da fortalte Christell meg, at skolebussen, som hun satt på.

    De hadde kjørt forbi en bil, på vei fra Sande til Berger, like ved Nesøya der, eller hva det heter igjen.

    Der hvor Herodes Falsk har sommersted, mener jeg å ha lest i avisa.

    Det er en øy, hvor de har en vei som er bygget opp, i fjorden, et par hundre meter vel ut til den øya.

    Bjerkøya, heter det vel.

    Det er en kiosk også der, ved hovedveien, der hvor den veien går ut til Bjerkøya.

    Hvis ikke kiosken er konkurs nå da.

    Sånne kiosker som det, har det vel blitt færre og færre av, opp gjennom årene, så det er mulig den kiosken er stengt nå.

    Hvem vet.

    Det er en slags bro, under den veien.

    så hvis man har en lav båt, så kan man kjøre under den veien.

    Det prøvde jeg en gang, med båten til Øystein og dem, da vi kjørte til Sande, for jeg måtte kjøre båten, for Øystein, tremenningen min, var ikke så vant til å kjøre båt, mens jeg hadde kjørt båten til Haldis, før den ble vraka, i en høststorm, på 80-tallet.

    Men men.

    Så det går ann å kjøre under den veien.

    Det fant vi ut, da vi skulle besøke Kjetil Holshagen, som vi pleide å vanke med på Bergeråsen.

    Men han flytta til Sande, Dunihagan, eller noe, i 87, eller noe.

    Så da kjørte vi båten til Sande da.

    Og det var ganske langt egentlig med båt.

    Lengre enn man tenker seg.

    For det er ikke så langt med bil.

    Men med båt, så går det treigt.

    For båten går jo ikke like raskt som bilene.

    Så det er faktisk kortere vei til Holmestrand, mener jeg å huske, med båt, fra Berger, enn det var til Sande.

    Men med bil, så er det dobbelt så langt til Holmestrand.

    Det høres kanskje rart ut, men sånn er det bare.

    Men Ole Tony, han var dau, sa Christell.

    For dem hadde sett bilen, fra skolebussen.

    Så det var ikke så artig.

    Han gikk i klassen min fra 79 til 86, var det vel.

    Så selv om han ikke var bestekameraten min eller noe.

    Så var han vel en av de mer normale i klassen, må jeg vel si, når jeg tenker tilbake.

    Selv om jeg kanskje kødda litt med noen av filmene jeg spilte inn til han, med trackinga osv., som det var på video-spillere da.

    Og han ble vel litt kødda med, av Odd-Einar og sånn, i klassen.

    Så han var litt mobbeoffer kanskje, nesten på samme måte som meg.

    At folk dreiv og kødda og sendte meldinger osv.

    Noe sånt.

    Hvertfall Odd Einar kødda med han, hvis jeg husker riktig.

    Selv om jeg ikke husker om Ditlev og Odd Einar kødda med han.

    Men alle de tre kødda med meg, og Karl Fredrik noen ganger, og Erik Ree osv.

    Så jeg fikk min del med kødding jeg og.

    Men Ole Tonny, han hørte jeg sjelden noe kødding fra.

    Så han var vel faktisk en av de mer normale i klassen.

    Selv om jeg aldri var bestekamerat med han.

    Så var det ikke noe kult å høre Christell fortelle at han hadde daua da.

    Så sa jeg, at jeg ikke trodde det var sant.

    At Christell hadde misforstått.

    Men da sa hu, at folka som hadde gått i klassen min og sånn, var det vel, hadde sagt det på bussen, at Ole Tonny hadde daua i ulykken, da han kjørte av veien da.

    Så da skjønte jeg, at hun hadde skjønt det riktig.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var i det hele tatt ganske mange som daua de årene jeg bodde på Bergeråsen, av ungdommer osv.

    En som het Stenberg vel, han løp utfor et stup en kveld var det vel, og daua.

    Ole Tonny, kjørte ut og daua.

    Eirik Furuheim, kjørte av veien, og da kunne storebroren til Karl Frederik, se inn i hjernen hans, fikk vi høre.

    Så trodde Carl, eller Karl, at da hadde han blitt hjerneskada, eller noe.

    Så vi skeptisk til han da, da han kom tilbake fra sjukehuset.

    Men han var egentlig grei da, tror jeg.

    Jeg lånte luftgevær av han, en gang.

    Jeg og Ulf Havmo.

    Da var på verkstedet til fattern, på Sand.

    Og da var det noen fra byen, enten Oslo eller Drammen, på ei hytte, som ringte noen, så kom det noe helikopter over hue på vårs.

    Så da glemte vi geværet ute.

    Ulf sa han satt det i hjørnet på verkstedet.

    Så fant ikke jeg det.

    Så var det på hjørnet, utafor verkstedet.

    Så da hadde luftgeværet rusta.

    Men Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, eller hva han het.

    Han ble ikke sur engang.

    Så han var egentlig ikke så ille, selv om han hadde vært i bilulykke, mener jeg å huske i hvertfall.

    Men men.

    Mer da.

    Ole Tonny daua ja.

    Han yngste sønnen til Ruth Furuheim, han døde, i hagan til Christian og Petter Grønli, i 79, eller 80, var det kanskje.

    Da de lagde snøhule, og den fallt over han, da Petter og Christian var inne og spiste middag.

    Så Tove, mora dems, ga ikke middag til han sønnen til Ruth Furuheim.

    Enda jeg, jeg fikk ofte mat hos dem.

    Så det var litt rart.

    For jeg ble kamerat med Petter og Christian, etter at han sønnen til Ruth døde da.

    For da flytta jeg dit fra Larvik.

    Men mora dems, Tove, hu døde også, i 81, eller 82, eller noe.

    Noe sånt.

    Og det var også en gutt som døde, som fallt i fjorden, fra fjellet ved Ulvika, eller om det var lengre bort mot Berger.

    Og kattene mine, som jeg hadde da jeg bodde i huset i Leirfaret aleine.

    De ble borte hele tida.

    Enda jeg sørga for at dem fikk mat osv.

    Så det var litt rart, hvorfor alle kattene døde.

    Men fattern sa at kattene klarte seg ute, når de var et par måneder gamle, mente han.

    For kattene nede hos Haldis gikk ute aleine.

    Men den katten så vi aldri igjen.

    Det var vel den andre katten jeg hadde det da.

    Like etter at den første katten, fra Larvik døde.

    Så var det en katt som het Tiger, også en av kattungene til Susi, katten til Christell.

    Den levde litt lengre enn den andre, men den døde den og.

    Så var det den fjerde katten.

    Den het Kitty, sa Christell.

    Den ble vel nesten to år kanskje, så døde den og.

    Den fikk jeg da den egentlig var for ung til å være borte fra moren sin.

    Så den måtte jeg roe ned, hele dagen og natta, den første tida jeg hadde den.

    Men den drakk melk av en skål da, eller skje, var det kanskje.

    Så det gikk greit.

    Men den var nok litt for ung, til å være borte fra moren sin.

    Men det var sommerferien.

    Og da gikk det ann å passe på katten da, siden det ikke var skole osv.

    Men etter at den også døde, med at noen hadde slått istykker kjeven, og tarmen hang ut osv.

    Fattern fant katten, og sa den hadde blitt overkjørt av moped.

    Det var rart at katta ikke dukka opp, da jeg ropte, syntes jeg.

    Men den var der, da fattern kom opp fra Haldis, i et eller annet ærend.

    Men etter at den katta også måtte bli avlivet, hos dyrlegen, da ville jeg ikke ha fler katter.

    Da ble det litt mange katter som døde.

    Det var slitsomt, for man ble jo knytta til de kattene.

    Fordi jeg bodde jo aleine i det huset, så når man da hadde katt, så ble jo det litt selskap da nesten.

    Selv om det ikke var som at et menneske bodde der.

    Så var det i hvertfall en katt som man ga mat til og ropte på, for å komme hjem om kvelden osv.

    Så det var jo bedre enn ikkenoe liksom.

    Men det var så slitsomt siden de døde hele tiden.

    Og ingen av de døde naturlig.

    Men de tre første, bare forsvant.

    Fettern min Tommy, fant den første, etter noen måneder, og sa den katta, Pusi, hadde blitt kjørt over av en bil, og at noen hadde hivd den ti meter ned en skråning.

    Ved bussholdeplassen ved gamlehjemmet.

    Men jeg så ikke noe skader på katta.

    Så jeg syntes det hørtes rart ut.

    Så hva som skjedde, det veit jeg ikke.

    Den andre katta, Pusi 2, den ble borte etter en uke, eller noe, for fattern sa den klarte seg ute, da vi skulle kjøre bort på Sand, eller til Oslo, eller noe.

    Så fikk jeg ikke ta med katta.

    Den tredje katta, Tiger, den ble vel bare borte, tror jeg.

    Etter noen måneder vel.

    Mens den fjerde katta, den levde et år, eller to, før fattern fant den på terrassen da, med kjeven knust, og med tarmen hengende ut.

    Eller det var vel jeg som så det.

    Fattern sa bare at katta var på verandaen da.

    Men han la ikke merke til, at katta var skada.

    Det var det jeg som så.

    Enda jeg så jo det med en gang, at kjeven var knust osv.

    Tenna stod vel vanlig, men kjeven hadde løsna fra tannraden da, så den kjeven hang under tenna.

    Men det gikk ann å fikse, det kunne katta overleve, sa dyrlegen.

    Men han dyrlegen i Sande, han var en litt eldre kar.

    Så han så ikke det med en gang, at tarmen også hang ut.

    Så jeg måtte vise han det.

    Og da skjønte jeg på at han, at da ble det vanskelig.

    Da måtte katta på dyre-sykehus, osv.

    Men det orka ikke jeg.

    Med fattern osv.

    Som egentlig ikke likte katter.

    Han ville jo at den to måneder gamle kattungen, Pusi 2, at den skulle gå aleine, rundt huset, mens ingen var hjemme.

    Altså den fikk ikke være inne.

    Så den ble borte.

    Og da å få til det, at fattern betalte mange tusen, for at katten skulle være på dyre-hospital.

    Og kanskje ikke overleve alikevel.

    Og at det skulle ta tid fra skole osv.

    Nei, det ble litt for mye styr osv.

    Da ville nok folka på Bergeråsen, trodd at vi var gærne, hvis vi brukte mange tusen, på en katt, på sykehus.

    Så da ble det til, at jeg sa at han skulle bare avlive katta.

    For det ble nok bare tull, med sånn dyrehospital osv.

    Jeg tenkte vel at det var noe galt.

    Siden katta kom, først når fattern dukka opp.

    Etter at jeg hadde ropt på katta, i timesvis mer eller mindre.

    Så da orka jeg å stresse med fattern, at nå må vi på dyrehospitalet, og se hvordan det går med katta osv.

    Jeg orka ikke sånn tull.

    Jeg var ikke så på bølgelengde, med fattern, på den tida der.

    Og har heller ikke vært det seinere.

    Så det var vel ikke sikkert at katta hadde blitt seg selv igjen heller.

    Og i ferier og sånt, så var det tungvint med katta.

    For bestemor Ågot, hu klarte ikke å ta seg av katta.

    For hu likte ikke katter, og den begynte å mjaue og sånn, og lurte på hvor jeg var da, hvis vi var på ferie på Gol osv.

    Som vi var, i 83, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da ringte vi bestemor Ågot, på lørdagen, og da var hu fortvila, og katta mjaua i bakgrunnen.

    Så det var siste gangen hu ville ha katta.

    Så det var nok best å avlive katta da.

    Og da fattern spurte meg, om jeg ville ha ny katt, neste gang Susi fikk kattunger.

    Nei, da orka jeg ikke mer.

    Det var artig å ha katt, og jeg synes de var fine dyr.

    Men når de døde hele tida, så ble det så slitsomt, så jeg orka ikke å ha flere katter da.

    Når fire katter hadde dødd, fra 1981 til 1984, eller noe.

    Da var det liksom nok.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Her er meg og katta, sommeren 83, eller noe, da jeg og søstra mi, var på besøk hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes (som er i bakgrunnen på bildet), i Nevlunghavn:

    Det var katten som Christell sa het Kitty.

    Det var vel den fjerde og siste katten jeg hadde.

    Dette her var vel sommeren 83, da jeg var sånn 12-13 år, og den katten døde vel året etter, hvis jeg husker riktig.

    Noe sånt.

    Det er fra et bilde, som bestemor Ingeborg sendte meg, da jeg bodde her i Liverpool, i Walton, for to-tre år siden.

    Men men.

    Dette var altså ferien etter, at vi var på Gol.

    Jeg tror det her kanskje var sommeren, som søstra mi flytta til Bergeråsen.

    For jeg tror ikke hun var med til Gol, som nok var påsken før det her.

    Så om jeg fikk katta sommeren et år før det her bildet.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Og at katta døde høste, et drøyt etter det her.

    Noe sånt.

    Jeg måtte ta med katta til Nevlunghavn, siden bestemor Ågot ikke orka å passe katta, siden hun ikke likte katter.

    Enda hun var oppvokst på gård.

    Gården Mogan, i Numedal.

    Selv om hun ikke ligna på bildet som hun viste men.

    “Je’ vet itte je’, sa hu mor”.

    Det pleide Ågot å si noen ganger.

    Så hun var vel fra der dem prata sånn da.

    Noe sånt.

    Jeg veit ikke om dem snakka sånn i Numedal, på Rollag.

    Men dem gjorde vel det da, siden Ågot sa det.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så da vi var i Nevlunghavn, den sommeren, så passa jeg veldig bra på katta.

    For jeg hadde hatt problemer, med at de første kattene, ble borte.

    Jeg lot katta gå rundt i hagen der.

    Det gikk greit.

    Men, jeg hadde katta på rommet, om natta.

    Det var det gamle rommet til Martin.

    Og det gikk litt på nervene løs, å bo der.

    Fordi bestemor Ingeborg, hun var så streng og fant på så mye rare ting.

    Hun er jo oppvokst i København og i Tyrol osv., fra noen kjente danske familier, som heter Hedegaard og Nyholm og Gjedde osv.

    Så hun er vel litt prega av det da.

    Så hun skal sjefe hele tiden, i hvertfall da, og finne på ting og pirke på.

    Så jeg mistrivdes der.

    Så jeg var helt vanlig da jeg dro dit, husker jeg.

    Men etter noen dager, så ble jeg litt apatisk.

    Og klarte ikke å tømme kassa til katta osv., som stod på rommet der.

    Så det lukta kattepiss, på rommet der.

    Og jeg tror også katta ble litt stressa av å være der, med bestemor Ingeborg, som maste hele tida osv.

    Så etter noen dager, så bare gleda jeg meg til å dra hjem.

    Som om hvis man er i militæret omtrent.

    Omtrent det eneste vi gjorde, var å lese bøker der.

    Vi var der to somre etter og, tror jeg det var.

    Og da bestefar Johannes død.

    Han døde året etter i Spania, eller noe.

    Og katta døde vel også det året.

    Så to somre seinere, så var det bare jeg og søstra mi og bestemor Ingeborg der.

    Da gikk jeg litt på stranda med metalldetektoren osv., som jeg hadde kjøpt på postordre.

    Og da var ikke bestemor Ingeborg så slitsom.

    For da fant jeg noen nøkler, til en utebod, som bestefar Johannes hadde leita etter osv.

    Og da ble hun litt trist, for da tenkte hun på Johannes da.

    Så da var hun ikke så sjefete og slitsom.

    Og jeg var noen år eldre, så jeg takla vel sånn oppførsel bedre da.

    Så da ble jeg vel ikke sånn apatisk nesten, av å være der.

    Den sommeren som bilde er fra, da ble jeg sendt opp på loftet, for å hente fler bøker.

    Vi leste en bok om dagen omtrent, da vi var der.

    Bestemor har mange bøker, og muttern og tante Ellern og onkel Martin, de leste mye under oppveksten.

    Så skulle jeg opp å finne enda fler bøker på loftet da.

    Så snubla jeg over en eske med russiske fotoapparat, fra 60-tallet kanskje.

    Og det var ikke så vanlig, i Nato-landet Norge, på 80-tallet.

    Midt under den kalde krigen.

    Så hvordan de kameraene hadde endt opp der, det veit jeg ikke.

    Bestemor Ingeborg, sa på telefon, tidligere i år, at det var fra den forrige beboeren, som hadde bodd der før dem.

    En fyrvokter, som visstnok var gal, og stal blomster, og gravde de ned i hagen.

    Noe sånt.

    Så jeg og søstra mi, fikk hvert vårt russiske kamera, og tok med tilbake til Bergeråsen.

    Så, som jeg har skrevet om før.

    Da fotballlaget dro på tur til Gøteborg, et år etter det her, eller noe.

    Da hadde jeg med det russiske kamera, og tok bilder på Liseberg osv.

    Men kamera fallt ut av kameraveska, i en karusell, og ble knust da.

    For det var ikke riktig kamraveske egentlig, så man kunne ikke skru fast kamera.

    Det var 5-6 russiske fotoapparat, som lå i den esken på loftet der.

    Så det var vel litt rart kanskje.

    Men men.

    Men jeg og søstra mi, var med til Gøteborg, med fattern og Haldis, samme sommer, 83, tror jeg, som det bildet over ble tatt.

    Så jeg var 13 år den sommeren, og søstra mi elleve og et halvt, da vi ble sendt til Liseberg aleine, en fredagskveld, sommeren 83 da, med noen penger, fra et hotell i Gøteborg, med beskjed om å ta taxi til Liseberg.

    Men jeg huska navnet på hotellet og nummeret til rommet til Haldis og fattern på hotellet.

    Så vi kom vårs tilbake og.

    Etter kanskje fire-fem timer på Liseberg, da vi prøvde alle karusellene omtrent.

    Noe sånt.

    Så det var jo flaks.

    Så da vi var i Gøteborg, med fotballlaget, som nesten var det samme som å dra med klassen.

    Da visste jeg hvordan billettsystemet var.

    Så da forklarte jeg trenern, Skjeldsbekk, at vi burde kjøpe sånn hefte, sånn at alle fikk et hefte, til 20-30 kroner, som var stapp fullt av biletter, til karuseller.

    For da kunne man få prøvd nesten alle de kule karusellene, uten at det kosta så mye.

    Så da fikk jeg prøvd alt på Liseberg, omtrent, to år på rad da.

    Men det var litt kjedelig, å dra der to år på rad.

    Så jeg måtte nesten finne på noe artig, andre året.

    Så da tok jeg med det russiske kameraet, og begynte å prate litt russisk der noen ganger og.

    Eller lata som da.

    Så da så gamle koner rart på meg osv.

    Det her var jo under den kalde krigen, så det her var artig.

    Men jeg tok ikke med kamera, når jeg dro til Liseberg, med fattern og dem.

    Enda jeg tror det var uka etter at vi var hos Ingeborg.

    Men da måtte katta kanskje katta være hos Ågot igjen da.

    Men da gikk det kanskje bedre.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så det var ikke så praktisk å ha katta i ferier, men det var greit i skoleåret, når jeg var mye aleine hjemme.

    Men det var aldri på tale, å ha katta nede hos Haldis og dem.

    For dem stolte jeg ikke på.

    Jeg husker Petter og Christian Grønli.

    Dem hadde to hamstere, som Pia og Christell tok var på.

    Som het Whiskey og Vodka.

    Og da hadde visst en eller to av de stryki med, mens Haldis eller Pia og Christell passa på dem da.

    Det må ha vært i en ferie, som Pia var på besøk fra Larvik.

    Noe sånt.

    Så de dyra de strøk med.

    Men Susi levde lenge, katta til Christell.

    Men den katta var ikke helt god.

    Jeg tror det var fordi, at den hadde liggi bak kjøleskapet, i tre dager, eller noe, da den var ung.

    Før jeg flytta til Bergeråsen, var det vel.

    Og at Jan og Viggo hadde finni katta bak kjøleskapet da.

    Noe sånt.

    Men Christell gikk vel bra med Susi.

    Men hun er vel kanskje litt som Susi, at hun kanskje har blitt litt fucka opp hun og.

    Hva vet jeg.

    Hun er vel veldig overfladisk, må man vel si.

    Jeg tror ikke hun skjønte det, at Susi nok var litt fucka opp.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Jeg lurer på om Christell mangler litt evnen til å se under overflaten, på ting og situasjoner osv.

    At hun ikke er så moden og sofistikert.

    At hun er enkel sjel.

    Eller noe sånt.

    Men nå er det jo lenge siden jeg har hatt så mye med Christell å gjøre.

    Og det har omtrent alltid vært andre folk i nærheten da.

    Når jeg har prata med henne.

    Sånn som søstra mi, eller brødrene hennes, eller noen av vennene eller venninnene hennes.

    Så hvordan Christell egentlig er, det veit jeg ikke helt.

    Men om hun skal regnes som stesøstra mi, eller ei jente fra Bergeråsen, siden hun var dattra til dama til fattern, og de bodde i et annet hus på Bergeråsen.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg kjenner egentlig ikke Christell så bra.

    Siden hun bodde i et annet hus osv.

    Så jeg skal ikke si helt sikkert hvordan hun er egentlig.

    Men jeg tror hun er ganske overfladisk, og samtidig tøff til å være jente.

    Men helt nøykaktig hvordan hun er, det skal jeg ikke si sikkert.

    Jeg trodde ikke hun var så smart, men hun kom jo inn på almenn.

    Så det er vel sånn at jeg har et spørsmålstegn, på Christell nå.

    Så får vi se, om det er mulig å finne ut mer om hva som foregår.

    Men hun får bare ha det spørsmålstegnet, inntil videre.

    Det er jo ikke så mye, som jeg har med familien i Norge osv. å gjøre nå.

    Så om det er mulig å finne ut noe mer, om hva som skjuler seg bak det spørsmålstegnet.

    Det veit jeg ikke.

    Men den som lever får se.

    Vi får se.

    PS 3.

    Den andre katten jeg hadde, det var Pusi 2.

    Det var fordi at jeg var så trist, etter at Pusi, den første katten døde.

    Den katten fikk vi, i 76, tror jeg det var, i Mellomhagen.

    Så flytta jeg til fattern, i 79.

    Så flytta Pia og muttern og Arne Thormod og Axel, til Stenseth Terrasse, i Solbergelva, samme året, var det kanskje.

    En gang jeg var på besøk der, så så jeg, at katta var så stressa.

    For Axel, han lærte å gå der, mener jeg å huske.

    Og han ble født i 78.

    Så da flytta de nok til Drammen, like etter at jeg flytta til Berger.

    Eller om det var året etter.

    Noe sånt.

    Da lærte vel Axel å gå i Larvik da.

    Noe sånt.

    Men, katta var så skremt der, på Stenseth Terrasse.

    For det var så mye bråk, i det huset.

    Muttern var jo ofte mer eller mindre hysterisk, og Axel grein, og Pia var ikke akkurat en samlende person, for familien kanskje.

    Jeg vet ikke.

    Jeg og søstra mi var vel ganske nærme da.

    Hu introduserte meg, for vennene sine, på Stenseth Terrasse osv.

    Og det gjorde hun også, seinere, på Tagtvedt.

    Og dem flytta også tilbake til Jegersborggate, en stund seinere.

    Så tok jeg med katta tilbake, etter noen måneder.

    Så var katta på Stenseth Terrasse, en stund.

    Vi hadde en sånn avtale, at jeg skulle ha katta litt, og dem skulle ha katta litt.

    Muttern gikk med på det.

    Så hun var ikke alltid slem, som vi sa.

    Hun var kanskje litt forstyrra, eller i hvertfall hysterisk.

    Og fant alltid på et eller annet merkelig.

    Så hun var ikke en person som gjorde andre rolige da, for å si det sånn.

    Men det var kanskje ikke så kult for søstra mi og dem, at jeg tok med katta.

    Men jeg vet ikke om dem brydde seg.

    Dem gjorde vel det.

    Så tok jeg med katta tilbake.

    Så dro jeg dit noen måneder seinere.

    Og da var det min tur til å ha katta igjen.

    Men da hadde noen andre på Stenseth Terrasse, adopert katta.

    Så da måtte jeg stå der, i en halvtime og krangle med en familie jeg ikke kjente, for å få tilbake katta da.

    Jeg måtte rope og krangle, og forklare at katta var min, i en halvtime, eller noe da.

    Og tilslutt så gikk ei jente og henta katta.

    Jeg vet ikke hvorfor katta var der.

    Det er ikke lett å si.

    Om dem ikke trodde katta hadde det bra hos muttern og dem.

    Eller om muttern og dem ikke ville at jeg skulle ta med katta, og hadde katta hos dem.

    Det var ingen som sa det i såfall.

    Søstra mi sa bare at de hadde tatt katta.

    Men jeg fikk katta tilbake da.

    Og da fikk ikke katta lov å være på Stenseth Terrasse lengre.

    Siden de folka prøvde å rappe katta.

    Men muttern og dem, flytta tilbake, til Jegersborggate i Larvik da.

    Og da hadde jeg med katta tilbake en gang.

    Så katta levde vel i et år eller to, på Bergeråsen.

    Noe sånt.

    Men jeg ble så trist, når den katten døde.

    Så da fikk jeg ny katt, som så nesten lik ut, da Susi, katten til Christell, fikk kattunger.

    Og den var bare en måned eller to.

    Det her var om sommeren, antagelig et halvt år etter at den første katten døde.

    Og da sa fattern, at katten klarte seg ute, selv om vi dro.

    For de andre kattungene, de klarte seg ute, nede hos Haldis.

    Men de hadde jo moren sin, Susi, og de var jo født og oppvokst der.

    Så kanskje den kattungen, Pusi 2, prøvde å finne de andre kattene, og moren sin, nede hos Haldis da.

    Noe sånt.

    For da hadde jeg bare hatt den katten, en uke, eller noe.

    Men den katten, den fant vi aldri igjen, da vi kom tilbake.

    Men da fikk jeg en annen katt.

    Som het Tiger.

    Det var Jan, broren til Christell og Viggo, som sa at den katten het Tiger.

    Det var med engelsk uttale.

    Men den katten ble også borte, selv om jeg hadde den, i noen måneder i hvertfall.

    Eller et år kanskje.

    Noe sånt.

    Så Pusi 2 og Tiger, de var altså brødre.

    Og Kitty, var også kattungen til Susi.

    Men den ble født seinere da, etter at Tiger døde.

    Fattern skulle sikkert avlive de andre kattene, det var sikkert defor jeg fikk den siste katten, da den var så ung.

    Det tror jeg var om sommeren.

    Eller i hvertfall i en helg.

    For da måtte jeg passe på den katten, og roe den ned, hele dagen og kvelden da, for at denne skulle bli vant til å være borte fra de andre kattene da.

    Men den overlevde, selv om den vel egentlig var for ung til å skilles fra moren sin, vil jeg tro.

    Men da ble vel den katten ekstra knyttet til meg da, siden jeg fikk den katten, da den var så ung.

    Og jeg prøvde også å passe ekstra på den, siden de andre kattene hadde blitt borte.

    Men jeg lot katten gå ut og sånn da.

    Det ville vel vært dyreplageri, å ikke latt katten gå ute, for alle kattene på Bergeråsen, fikk lov til det.

    Men den sommeren, da det bildet ble tatt.

    Eller om det var sommeren etter.

    Da var jeg hjemme, og kjeda meg da.

    Så pleide jeg å dra bort til Ågot, på Sand, og få noe mat.

    Og da tok jeg med katta.

    For jeg kjeda meg, og jeg prøvde å passe på katta osv. da.

    Og da kunne jeg sette den katta, oppå skuldern min, mens jeg sykla.

    Og katta hoppa ikke av skuldern.

    Det var vel mest fordi jeg kjeda meg, eller for morro skyld, at jeg tok med katta.

    Så da fikk katta være hos Ågot og, og det virka det som at katta syntes var morsomt.

    Og da tror jeg også Ågot syntes at katten var litt morsom.

    Det er mulig.

    Så den var ganske tam den katten.

    Så da var det ikke så artig, at jeg fant den katten, på verandaen med ødelagt kjeve, og med tarmen hengende ut osv.

    Det var ikke så artig.

    Så etter det, så skjønte jeg vel det, at det var ikke så greit å ha katt, når man bodde alene osv., så da orka jeg ikke det, å ha fler katter, når fattern spurte om det, seinere, neste gang Susi fikk kattunger.

    Så sånn var det.

  • Fattern medlem i noe mafia? (In Norwegian).

    Nå driver jeg egentlig å lager mat.

    Men nå tenkte jeg på.

    Grunnen til at fattern ringer hele tida.

    Er han med i noe mafia eller illuminati, eller noe.

    For han har jo ringt over 20 ganger, de siste tre ukene.

    Enda vi ikke har hatt så bra kontakt, de siste 30 årene.

    Altså, vi har ikke vært på bølgelengde.

    Fattern har f.eks. aldri fortalt meg hvorfor jeg måtte bo alene på Bergeråsen fra jeg var ni.

    Og hvorfor jeg ikke fikk lov å bo nede hos han og Haldis og Christell og Jan og Viggo.

    Ikke engang etter at Jan og Viggo flytta ut.

    For de var jo mye eldre enn meg.

    Men men.

    Så jeg og fattern har kanskje snakka sammen, maks en gang i året, siden jeg flytta fra Berger, i 1989.

    Og nå ringer han tjue ganger, på tre uker.

    Kan det være noe mafia, eller noe, som ringer fattern, og ber han ringe meg?

    Noe illuminati, krig mot blonde folk, eller noe?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på når jeg dreiv og lagde mat.

    Det høres ut som om det skjer noe ut på kjøkkenet der, med at noe vann koker osv.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mattips fra 70-tallet: Thousand Island dressing-oppskrift. (In Norwegian).

    Mattips fra 70-tallet: Thousand Island dressing-oppskrift. (In Norwegian).


    På 70-tallet, så bodde jeg hos muttern, sammen med søstra mi, og stefaren vår, Arne Thormod.

    Jeg husker nok mest fra de siste årene jeg bodde sammen med dem, før jeg flytta til fattern, det var i Jegersborggate, i Larvik sentrum.

    På 70-tallet, så var nok vil jeg tro, livet litt enklere enn det ofte er nå, så noe av det værste som kunne skje på 70-tallet, tror jeg, det var at man gikk tom for Thousand Island-dressing.

    Men da visste muttern råd.

    Hun var ikke alltid like flink til å lage middag osv., det gikk mye i billig lungemos fra Thorfinns osv., som ofte havna i søppla.

    Jeg og søstra mi var bare sju-åtte år osv., så når muttern lagde noe vond mat, og stakk inn i stua, så havna maten ofte i søppla.

    Så ofte gikk vi ganske sultne, men vi spiste matpakke på skolen osv., eller brødskiver da, så vi daua ikke, som man sa på den tida.

    Men noen ganger, så kunne muttern klare noen matting da.

    Det er vel stygt å skrive stygt om henne, siden hun er død.

    Men Thousand Island dressing, det var bare å blande ketchup og majones, så var den middagen reddet.

    Det husker jeg muttern pleide å lage et par ganger, i Jegersborggate.

    Så da jeg flytta til fattern på Bergeråsen, så pleide jeg å lage det på Sand da.

    At bestemuttern hadde ketchup og majones, så lagde jeg thousand island dressing, til maten da.

    Sikkert fordi noen satt fram ketchup osv.

    Jeg var ikke så fan av kethchup osv., i Larvik.

    Vi ble ganske disiplinert hvis Arne Thormod bodde der.

    Men han var i perioder på opp til et år omtrent, i Oslo og jobba.

    Og da var det mye friere for meg og søstra mi.

    Da spiste ikke muttern sammen med oss.

    Hu bare steika noe lungemos, og gikk inn i stua.

    Så kasta vi maten, som ikke var så forseggjort, og stakk ut for å leike med kamerater.

    Så sånn var livet i Jegersborggate, fram til lillebroren vår, Axel, ble født.

    Da fikk vi hushjelp.

    Men månedene før hushjelpen dukka opp.

    Da var ikke Arne Thormod boende der, så da var det ganske artig.

    Untatt at muttern ikke hadde så mye penger, så katta fikk ikke så mye mat.

    Muttern hadde en barnevakt, som var 16 år, en gutt, som bodde i ei gate nerafor oss.

    Og han ga oss penger til kattemat en gang.

    Men det var ikke så lett å åpne den boksen.

    Og en boks gjør jo ingen sommer, for å si det sånn.

    Så vi oppbevarte vel kattematen på rommet, eller noe, så om katta fikk all maten, det er vanskelig å si.

    Den skulle vel vært oppbevart kjølig.

    Men Fru Landhjem, som eide kolonialbutikken, på hjørnet, to-tre hus og over en vei, fra oss, hun var sånn katte-dame, så hun pleide å ta inn katta vår på spiserommet hennes i kjellern der, og gi katta mat da.

    Hu malte også opp kaffe, mens kundene venta.

    Så det var favorittkaffen, til muttern og Arne Thormod da.

    Hver gang jeg og søstra mi var på Bergeråsen og Sand, så fikk vi en del mynter og noen ganger tiere.

    Så sparte jeg ofte mye av de pengene.

    Mens når Arne Thormod og muttern, var blakke.

    Så var det en gang spesiellt husker jeg, så måtte jeg gå å kjøpe kaffe for _mine_ penger, som jeg hadde fått av fattern på Bergeråsen da.

    Hos fru Landhjem.

    Og så kjøpe noe andre greier andre steder.

    Så kjøpte jeg en karamell, til 50 øre, hos Fru Landhjem.

    Så klagde ei kone som hang i butikken og sladra da, på at jeg kjøpte karamell, for penga til foreldra mine.

    Så forklarte jeg det da, at penga var mine.

    Så hvis jeg ville kjøpe karamell, for 50-øre, av mine ca. 15-20 kroner.

    Så syntes jeg at jeg kunne få lov til det.

    Så da sa ikke hu kona og heller ikke Fru Landhjem noe.

    Så sånn var det.

    Jeg bare sa kaffe.

    Så spurte Fru Landhjem, om jeg skulle ha kokemalt eller filtermalt.

    Da skjønte jeg ikke så mye gitt.

    For jeg var vel bare sju-åtte år, og drakk ikke kaffe.

    Det var for kjærringer og sånn.

    Men Fru Landhjem, prata litt med kona, og sa at dem drikker kokemalt der osv.

    Så lagde hu det da.

    Så det var ganske greit å bo i Jegersborggate.

    Midt i Larvik.

    Da jeg var fire og fem år, da bodde vi et år eller to, på en hytte, ute i skogen, ved Brunlandnes.

    Uten ordentlig do, vi måtte ta med dopapir i skogen.

    Og uten dusj eller badekar, så vi måtte dra til foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, annenhver uke, og låne badet der osv.

    Så det var litt spesiellt.

    Men vi fikk sånn kjemikaliedo da.

    Eller hva det heter.

    Og også noe dusj muligens, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

    Og der bodde det ingen på vår alder.

    Så det var å sitte hjemme å tegne, eller å gå ut i skogen.

    Eller høre på Robin Hood, på LP-plate.

    Eller se på barne-TV da.

    Så da var det litt artigere å bo på Østre Halsen, i Mellomhagen, men der var det så tøffe nabogutter.

    Tre brødre, som jeg aldri kom overens med.

    Mens i Jegersborggate, der var folk fredelige, og ingen skulle løpe etter meg, og prøve å banke meg, som nabogutten i Mellomhagen.

    Pål Andre, eller noe.

    Som var et år eldre enn meg.

    Men jeg var vant til, fra Brunlandnes, at ingen tulla med meg.

    Så jeg bare ble uvenn med de tre naboguttene, for jeg likte ikke å bli tulla med.

    Så ble vi heller fiender, og hadde aldri noe med hverandre å gjøre.

    Heller det, enn å bli kødda med, hver dag.

    For jeg var vant til å være selvstendig og ha kontrollen, fra Brundlandnes, hvor det knapt var noen på min alder.

    Så i Larvik, så bodde vi på et øde sted, i skogen.

    Vi bodde i to drabantbyer, eller faktisk tre steder på Østre Halsen.

    Storgata, Mellomhagen og i Skreppestad-blokkene, et par måneder.

    Og vi bodde også noen uker, i Larvik, hos noen venner av Arne Thormod, opp mot Bøkeskogen der.

    Og også i et hus på landet, det første stedet vi bodde i Larvik, ved en bondegård, i Vestmarka.

    Og altså halvannet år, i Jegersborggate.

    Men jeg dro tilbake til Jegersborggate, hver tredje helg ca., etter at jeg flytta til fattern, så det var nesten som om jeg bodde der dobbelt så lang tid omtrent.

    Noe sånt.

    Muttern flytta vel til Stenseth Terrasse i Drammen, så jeg ble kjent med noen folk der og, og var der en jul og nyttår blant annet.

    Selv om søstra mi kjente folka bedre.

    Så flytta muttern tilbake til huset i Jegersborggt. 16, mener jeg, så hu bodde der et stykke ut på 80-tallet vel.

    Og der hadde jeg et par kamerater osv., og pleide å ta med kamerater fra Berger også dit.

    Petter og Christian, og fettern min Ove, og Christell, dattra til Haldis var også med en helg, selv om hun da kanskje mer besøkte Pia.

    Det er nok mulig.

    Så sånn var det.

  • Jeg prøver å ta kontakt med Viggos nevø, som jeg ikke vet hvem er, på et dansk forum. (In Norwegian).

    Jeg prøver å ta kontakt med Viggos nevø, som jeg ikke vet hvem er, på et dansk forum. (In Norwegian).

    essensen skrev:
    Ja, han gør det skam godt, min kære onkel. Jeg kan berette om han stadig holder en ret god intensitet under hans træningspas på trods af de 47 år. Jeg havde fornøjelsen af at besøge ham i Florida sidste sommer og træne med ham – det var sgu fedt

    Jeg lavede i øvrigt i den sammenhæng denne lille video:

    Jeg håber han klarer det godt til Atlantic city pro – jeg ved han har lagt en stor indsats i at komme tilbage i topform.

    Jeg har for resten nogle billeder fra da han var i storform i 94 liggende jeg kan uploade hvis det har interesse ?

    Hei Essensen,

    hvem er du da?

    Mitt navn er Erik Ribsskog, jeg er sønn av Arne Mogan Olsen, som har vært samboer med Viggos norske mor, Haldis Humblen, siden 1980.

    Jeg har ikke så meget med Halis og min far å gjøre nå.

    Men, min søster, Pia Charlotte Ribsskog, hun fortalte meg, for noen år siden, at Viggo var i USA, som en slags ‘gigolo’, for en amerikansk dame.

    Jeg også på YouTube, at noen skriver om Viggo, med navnet ‘Haldis Brekke’, på perfekt engelsk.

    Det er Viggos mors pikenavn.

    Men hun heter jo Haldis Humblen nå, og skriver slett ikke så god engelsk.

    Så jeg undrer hvem som skriver i Haldis sitt navn, på YouTube?

    Det er så meget underlig som foregår, så jeg tenkte at jeg kunne jo forsøke å ta kontakt.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    http://www.bodybuilding.dk/viewtopic.php?p=386092#386092

    PS.

    Jeg synes de amerikanerne får Viggo til å se så femi ut.

    Jeg lurer på om de tuller med han.

    Jeg tror noe må være galt:

    http://forum.body.se/showthread.php?t=28249

    Og det her, (fra YouTube-video i linken over):

    Også skal jeg ta med et bilde fra da jeg gikk ut på byen, i Liverpool, forrige helg:

    https://johncons-blogg.net/2008/10/jeg-har-jo-skrevet-tidligere-at-jeg.html

    Dette her er noe Illuminati eller mafia, i praksis, mistenker jeg – krig mot blonde.

    PS 2.

    Jeg husker også farmora mi, på Sand, Ågot Mogan Olsen.

    Hun ble litt senil.

    Eller lata som om hun ble senil.

    På 80-tallet.

    Fattern, han dreiv med litt omsorgssvikt, da jeg flytta til Berger, da jeg var ni år.

    Så han lot meg bo aleine, i den gamle leiligheten hans, i Hellinga, da jeg var ni år.

    Selv så flytta han ned, til Jan og Viggo, og Haldis og Christell, i Havnehagen.

    Men der fikk ikke jeg bo, jeg ble boende alene, i Hellinga.

    Og ingen sørget for at jeg kom meg på skolen, eller gjorde lekser.

    Men jeg hadde lett for skolearbeid, og hadde ikke fravær fra Larvik, hvor jeg gikk 1. og 2. klasse, og litt av 3. klasse, så jeg hadde bra grunnlag, må jeg si, fra Østre Halsen skole, og Torstrand skole.

    Så jeg fløyt litt på det.

    Men men.

    Jeg fikk ikke å lov å bo sammen med fattern og Haldis og Christell og Jan og Viggo, nede i Havnehagen.

    Christell var liksom gullet til Haldis.

    Så hun fikk masse klær og hadde mange folk rundt seg alltid da.

    Mens jeg var det ingen som brydde seg om.

    Jan og Viggo var jo slutten av tenårene da, så de klarte seg selv.

    I 17-mai toget, i 6. klasse, så bærte jeg det norske flagget, da vi gikk opp mot skolen, etter at 17. mai toget, hadde gått rundt på Berger.

    Så stod Haldis og fattern på gangbrua, over riksveien mellom Sande og Svelvik.

    Og jeg så stolt.

    Nå skulle fattern og Haldis få se på meg, som bærte det norske flagget, sånn stort flagg, foran i toget.

    Jeg gikk og bærte flagget, og observerte fattern og Haldis, oppå gangbrua.

    De så ikke meg i det hele tatt, selv om jeg gikk foran med flagget, de stod og så en helt annen vei, og pekte etter Christell, som gikk et godt stykke lengre bak i toget.

    Så det var litt sånn oppveksten min var der da, jeg ble litt stemoderlig behandlet, av fattern og Haldis.

    Jeg ble også kastet ut av familien, da jeg var 18, og fikk ikke noe mer støtte da.

    Så da stod jeg uten noen penger, annet enn studielån, og uten noe foreldrehjem.

    Men jeg leide hybel i Oslo, på studielånet.

    Så sånn var min barndom og ungdom.

    Det var litt sånn omsorgssvikt i barndommen, og ikke noen støtte, når man ble myndig og skulle studere osv.

    Så sånn var det.

    Mens Christell f.eks., hun fikk mye omsorg, og sikkert også mye støtte, selv etter hun ble 18.

    Så det var ikke sånn at en unge var en unge, i vår familie.

    Nei det var sånn klassedeling av barn, fra fattern og Haldis.

    Søstra mi, fikk bo nede hos Haldis, da hu flytta til Berger, kanskje fire år etter meg.

    Men hu også ble litt stemoderlig behandlet, tror jeg da.

    Jeg var ikke der nede så mye, så kan ikke svare sikkert på det.

    Så sånn var det.

    Farmora mi, Ågot, hun var den snilleste personen jeg visste omtrent.

    Fattern var vel ikke direkte slem han heller, selv om dreiv med den her omsorgssvikten sin.

    Jeg pleide å sitte på med fattern til Oslo, for å hjelpe å bære køyesenger og vannsenger, da jeg var snørris.

    Fattern aveterte i Aftenposten osv., og kunder ringte og bestillte da, så kjørte fattern inn til Oslo, og leverte senger, et par-tre ganger i måneden kanskje, på 80-tallet.

    Og da pleide jeg ofte å bli med.

    Og da kunne jeg spørre om alt mulig da, mens vi satt i amerikanern til fattern, en Ford Lincoln Continental.

    Det var en av bilene han hadde.

    Men tilbake til bestemor Ågot da.

    Jeg lurer på om hun bare lot som om hun ble senil.

    Og at det var noe galt med Viggo.

    Og at hu prøvde å fortelle meg det.

    For hun sa, i hvertfall 4-5 ganger, i løpet av de åra jeg var sånn 10 – 15 år kanskje.

    Noe sånt.

    Så spurte hu, ‘Hva heter sønn til Haldis igjen, er det Hugo?’.

    En gang i året kanskje, under 80-tallet.

    Nei, han heter Viggo.

    Den stilen der.

    Om Bergeråsen, så kan jeg si mer.

    Jeg hadde to kamerater, som heter Petter og Christian Grønli.

    Mora døde, på begynnelsen av 80-tallet, og de flytta til faren sin i Mexico.

    På begynnelsen av 2000-tallet, så søkte jeg på navnet til Christian, på Google.

    Og da studerte han grafisk design, i Barcelona.

    Men han skulle en tur til Oslo, i 2002 kanskje.

    Noe sånt.

    Og da dro vi på byen, og tok noen øl, på Studenten, hvor han ikke likte seg, og seinere på So What, før det skifta navn til Garage.

    Så sånn var det.

    Han sa at han syntes Bergeråsen var et sånnt ‘white trash’-sted.

    Det hadde aldri jeg tenkt.

    Jeg har alltid syntes at Bergeråsen var et fint sted, ved fjorden, fjellet og skogen osv.

    Og masse fine damer osv.

    Så jeg syntes at Bergeråsen var et fint sted.

    Litt tøft og mye mobbing og sånn var det for meg da, som var så pinglete under oppvoksten, og litt grunnet den her omsorgssvikten til fattern og blant annet, så spiste jeg ikke så mye mat, og var vel den tynneste gutten på skolen ofte.

    Så da ble det litt mobbings ja.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Christell, hun er jo nå skikkelig sånn ovenpå, har jeg inntrykk av.

    Hun vil sikkert ikke vedkjenne seg oppveksten sin på Bergeråsen.

    Og om hun vil vedkjenne seg halvbroren sin Viggo Snoghøj, eller Viggo Snowhill da, som han heter nå for tida.

    Og at han er gigolo for en dame i USA, som søstra mi sa, for noen år siden.

    Jeg vet ikke om det passer med snobbe-imaget til stesøstra mi, eller dattra til Haldis, Christell Humblen.

    Jeg vet ikke om hun er så flink søster, til å hjelpe storebror Viggo, som tydeligvis er i problemer i USA.

    Jeg ringte Christell, for noen måneder siden, og hørte om hun kunne svare på noen spørsmål fra gamle dager, (hun og søstra mi har jugi om noe misbruk osv).

    Men det ville ikke Christell svare på.

    Så hun er ikke så snill ste-søster, mot meg.

    Når jeg er i problemer her i England.

    Hun har jo hatt en mye enklere oppvekst, med at hun har fått mye støtte av begge foreldre, mens jeg og søstra mi ikke har fått en dritt, eller noe støtte i det hele tatt.

    Men hun er vel for bortskjemt, rett og slett, til å klare å bry seg om noen andre, enn seg selv, og sin egen vellykkede verden, på Konnerud, i Drammen.

    Det er mulig.

    Det virker ikke som om hun hjelper broren sin Viggo, som blir tullet med i USA, i hvertfall.

    Så hva man skal med sånne søsken, det lurer jeg på.

    Men kanskje Viggo eller Christell veit det.

    Det er mulig.

  • Her er fra Berger og Drammensfjorden. (In Norwegian).

    Her er fra Berger og Drammensfjorden. (In Norwegian).

    Jeg og fattern og muttern og søstra mi, vi bodde på Bergeråsen, i 72 og 73 vel.

    Så flytta muttern til Larvik, i 73, og tok med meg og søstra mi.

    Så bytta hu etternavn på oss, fra Olsen til Ribsskog.

    I 1979, så flytta jeg tilbake igjen til Berger, etter å ha bodd i seks år, forskjellige steder i Larvik.

    Vestmarka, Storgata på Østre Halsen, Brunlandnes, Mellomhagen på Østre Halsen, noen blokker på Skreppestad, eller hva det heter, i noen måneder, og ca. halvannet år, i Jegersborggate.

    Men jeg var også på besøk hos muttern og Pia, søstra mi, i Larvik i Jegersborggate, og på Tagtvedt, på 80-tallet, ca. hver tredje eller fjerde helg, på det meste.

    Så jeg tok toget mellom Drammen eller Holmestrand og Larvik, alene, ca. hver tredje uke, fra jeg var ni år, så jeg ble ganske selvstendig.

    Og da ble det jo som om man bodde to steder omtrent.

    Så det var veldig artig husker jeg.

    Jeg hadde vel mindre kjedelig liv, da jeg var 9-10 år, enn jeg har nå, siden jeg dro til Larvik hele tida, og også til farmora mi på Sand, eller ut på fjorden med Askeladden båten til Haldis, med fatterns Mercury-motor osv., selv om det var seinere på 80-tallet.

    Noe sånt.

    Fattern sa, at jeg skulle hete Olsen, da jeg flytta tilbake til Berger, i 1979.

    Men han forrandra ikke etternavnet mitt, hos folkeregisteret.

    Så hvert år, ved skolestart, så ropte lærerne opp meg, som Erik Ribsskog.

    Men da måtte jeg krangle med lærerne, og si at jeg het Erik Olsen.

    Så ga lærerne seg, etter en stund.

    Så da gikk jeg under navnet Erik Olsen, på barneskolen, ungdomsskolen, og det første året på videregående, i Sande.

    Men andre året på videregående.

    Da var jeg 17 år osv.

    Så da syntes jeg at det var litt barnslig, å begynne å rope og skrike til lærerne, at jeg het Olsen.

    Da satt det så mange damer fra Svelvik, Sande og Berger, rundt meg, der jeg satt foran til høyre i klasserommet, ved vinduet.

    Så da gadd jeg ikke å drite meg ut, og rope til lærerne, på en barnslig måte, at ‘nei, jeg heter Olsen, ikke Ribsskog’.

    Det orka jeg ikke da.

    Så etter 2. klasse videregående, så har jeg het Ribsskog igjen.

    Det ble bare sånn.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Da jeg bodde på Bergeråsen, frem til 1989, så lagde jeg for det meste Pizza Grandiosa. (In Norwegian).

    Da jeg bodde på Bergeråsen, frem til 1989, så lagde jeg for det meste Pizza Grandiosa. (In Norwegian).

    Men søstra mi, Pia, hun lærte meg å steike kjøttdeig og sånn, da jeg og hu og en kamerat av meg, som het Glenn Hesler, bodde på Ungbo bokollektiv, på Skansen Terrasse på Ellingsrudåsen i Oslo, fra 1993 til 95.

    Så de siste 15 årene, så har jeg lagd en del vanlig mat, som biff og koteletter, og kyllingfilet og sånn da.

    Og Pasta de Napoli, fra Toro, sammen med kjøttdeig. Det var også en favoritt jeg pleide å lage, når jeg hadde jobba mye på Rimi, eller hvis jeg hadde vært på rep. med militæret eller HV.

    Og også Chilli con Carne, fra Uncle Bens, var det vel.

    Så det har ikke vært sånn, de siste 15 årene, at jeg bare har lagd pizza grandiosa.

    Da jeg bodde i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, så var det noen år som jeg kjøpte mye av maten, da jeg var butikksjef osv.

    For det var så små hybelleiligheter.

    Og det var bare to kokeplater, og ikke komfyr.

    Jeg kjøpte ny komfyr da, og oppvaskmaskin.

    Men det ble så dårlig plass på kjøkkenet der, så det ble mest til at jeg kjøpte mat.

    Men her jeg bor nå, så er det ca. tre ganger så stor plass, som i leiligheten jeg hadde i Oslo.

    Her er problemet at varmtvannet har vært borte, det siste halve året minst, enda jeg har sagt fra mange ganger.

    Men jeg er litt forsinka med leia, siden jeg bruker så mye tid, på å prøve å få rettighetene mine, fra all verdens myndigheter.

    Siden når en først har begynt å steile, og tulle med meg, så virker det som at dette er smittsomt, og jeg har hørt jeg er forfulgt av noe ‘mafia’, så jeg prøver, naturlig nok vel, å få kontroll, og finne ut mer av hva som foregår.

    Men det har vist seg ganske tidkrevende og umulig.

    Så jeg har kommet på etterskudd, med den vanlige jobben min.

    Men jeg kjøper engangsglass osv., siden det ikke er så artig å vaske opp i bare kaldt vann hele tida.

    Så får vi se hva som skjer, om det dukker opp noen rettigheter etterhvert.

    Det virker som om myndighetene er ganske gjerrige på å gi folk rettighetene sine.

    Så hvorfor de nekter folk det, det vet ikke jeg, men de har vel noe å skjule da antagelig.

    Jeg kan ikke se det på noen annen måte.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det skulle vel egentlig vært ris til det her, men jeg er litt lat.

    Jeg skjønner ikke helt vitsen med ris, når man har brødskiver uansett, men det er sikkert noe poeng.

    At maten blir varm, eller noe.

    Det er mulig.

    Men men.

    Det jeg lagde nå, var noe som heter ‘lean mince’, fra Skottland.

    Eller fra Tesco da, men det var den pakka som så best ut, den kosta bare ti pence mer, hvis den fra Skottland, og den så ut som at hadde mindre fett i osv.

    Jeg er litt vant til å kikke på maten som jeg kjøper osv., fra da jeg begynte å lage biff osv., for da leste jeg noen brosjyrer, som jeg fant på Ica Tveita osv., rundt 1994 kanskje.

    Og da stod det at man kunne se på biffen hvor mør den var, ettersom hvor mørkt kjøttet var osv.

    Så man burde ikke bare se på etiketten, men også på selve kjøttet osv.

    Men det er vet sikkert folk fra før antagelig.

    Men men.

    Lean mince, betyr slank kjøttdeig, eller noe da.

    Det er altså karbonadedeig.

    Også kjøpte jeg noe sånn saus til å steke kjøttdeig, eller egentlig kylling i, på 99 pence butikken.

    Da fikk man to sånne glass for 99 pence.

    Dem har mange rare curry-sauser osv., som er lignende av Uncle Bens-sauser i Norge.

    Bare at de har mange jeg ikke har hørt om før osv.

    Den jeg kjøpte på 99 pence butikken, den heter Rogan Josh, fra noe som heter Maharani.

    Det er vel noe indiske greier tror jeg, for det er noe elefant på glasset osv.

    Det er nok egentlig til kylling.

    Og det er mulig det passer bedre til kylling.

    Ellers så var det jeg som lagde litt for mye mat.

    Men sånn er det når man får lønning, da kjøper man halve butikken osv., så jeg måtte nesten lage den kjøttdeigen før den ble dårlig osv.

    Det er ikke sånn at jeg blir like sulten av å sitte foran dataen, og jobbe som ‘company researcher’, i emballasjebransjen.

    Ikke det at jeg har hørt sånne jobber i Norge, men det er vel en online katalog da, så finner jeg informasjon om firmaer osv., ved å ringe, eller se på websider osv.

    Jeg søkte jobb på Tesco og Lidl og Bestway, eller hva det heter, og flere andre steder.

    Men jeg fikk ikke jobb på Tesco f.eks., enda jeg har jobbet 15 år i butikk i Norge, hvorav 10 år som leder, og fire år som butikksjef.

    Og heller ikke på Spar.

    Men jeg skal ikke gjette hva det kom av.

    Men jeg fikk den jobben jeg har enda nå da, som jeg fant på den engelske arbeidsformidlingens websted.

    Så jeg regner med at det er en ordenlig jobb osv., når jeg fant den på arbeidsformidlingens websted, mener jeg.

    Så jobber jeg som selvstendig næringsdrivende da, så jeg betaler skatten på etterskudd, som man kan da.

    Siden jeg har så mye annet å drive med, siden jeg blir så mye tullet med av myndighetene.

    Men det er ikke sånn, som da jeg jobbet som ‘slave’ omtrent på Rimi, at jeg spiser en stor kebab, og en stor frossenpizza, når jeg kommer hjem fra jobb.

    For når jeg jobbet som butikksjef, da var det ofte løping og flying gjennom hele butikken, hele dagen.

    Og ingen lunchpause, vanligvis, for hvis man satt seg ned, så var det bare ‘retur’, klage, selger, kunde vil bytte vare, ‘hva koster denne varen’, osv., osv.

    Så da spiste jeg heller masse mat når jeg kom hjem.

    Så sånn var det.

    Men jeg får se om jeg klarer å få opp farta når det gjelder jobben her og, for jeg trenger å skjerpe meg litt.

    Vi får se.

    PS 2.

    Jeg tok masse bilder, i byen i dag osv., så jeg fortsatte å ta bilder av leiligheten her, og til og med meg selv, når jeg var i farta her.

    Så kan man se det, at jeg tuller ikke, når jeg skriver at den leiligheten her er tre ganger så stor, som den leiligheten jeg hadde i Oslo, og kanskje ti ganger så stor, som den hytta, eller skjulet, som jeg bodde i, da jeg jobbet som en slave, må man vel si, for onkelen min og dama hans, i Kvelde i Larvik, i 2005:




















  • Flashback til julen 1994. (In Norwegian).

    Jeg tror det her må ha vært jula 94.

    Da var jeg invitert på julemiddag, hos fattern og Haldis og dem.

    Hvor jeg var noen julaftner, på begynnelsen av 90-tallet.

    For jeg hadde ikke noe annet sted å dra.

    Jeg vet ikke hvor søstra mi var, men hu var ikke der.

    Det som skjedde, var at jeg nevnte, at jeg var boksemester, på rommet, på lag 2, i militæret.

    Tidligere samme år, var det vel.

    Da sa Christell til Jan, at hva er det dem driver med der.

    Men hva hun mente med ‘dem’.

    Det vet ikke jeg.

    For det var vel ikke organisert, fra militæret.

    Det var bare noe vi fant på, på rommet.

    Så hvorfor hun refererte til oss på rommet, som ‘dem’, til Jan.

    Det hørtes rart ut.

    Hun kjente jo ikke dem andre på rommet.

    Men men.

    Da var også han enkemannen til Tulla, eller Tutta, eller hva hun het.

    Hun på Berger, like ovenfor bedehuset.

    Som var venninne med Haldis.

    Men som ikke ville slutte å røyke, for det var den eneste gleden hennes, nevnte fattern.

    Så hu var vel sjuk da.

    Han enkemannen hennes, han svarte ikke på spørsmål engang, når jeg spurte om Tutta hadde dødd, eller hva det var.

    Da holdt han bare kjeft.

    Så her var det vel noe rart.

    Men han var kanskje i sorg da.

    Noe sånt.

    Men det er mye rart.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 1989. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1989, da jeg bodde på Abildsø, og studerte på NHI, Norges Høyskole for Informasjonsteknolgi, på Frysja, i Oslo.

    Da var det sånn, at jeg pleide noen ganger, å dra tilbake til Berger, eller i hvertfall Sand, siden fattern hadde solgt leiligheten i Leirfaret.

    Så jeg hadde ikke mitt eget sted på Berger lengre.

    Men jeg hadde jo spist middag, hos bestemor Ågot, på Sand, omtrent hver dag, i oppveksten, fra jeg var ni år da.

    Og da bodde jo Pia i Larvik, hos muttern, i enda tre-fire år vel.

    Noe sånt.

    Og Pia bodde jo nede hos Haldis, som jo jobba i Drammen, men Pia og Christell pleide vel å lage mat selv mye, etter det her.

    Pia og Christell, pleide å spise kyllingboller i kraft, fra hermetikkboks.

    Sikkert kjøpt av Haldis på CC, i Drammen.

    Som de varma opp i noe gryte da.

    Og sikkert makaroni, og sånt.

    Sånne ting.

    Men men.

    Men jeg var jo hver dag borte hos Ågot, og var et par-tre timer.

    Jeg gikk ikke bort på Bergeråsen igjen, før maten hadde synki og jeg hadde lest avisa og sånn.

    Og jeg pleide også å gå på hyttefeltet der, Krokåsen, å skyte med luftgevær osv.

    Og jeg hadde mine egne skuffer i stue-reolen, hos bestemora mi.

    Så det var nesten litt mitt hjem der.

    Selv om jeg sov på Bergeråsen.

    Så jeg hadde liksom to steder, som jeg kunne gjøre nesten som jeg ville.

    Selv om jeg måtte spørre bestemora mi, på Sand, hvis jeg ville ta en telefon, eller lignende.

    Men da sa hu aldri, at nei det fikk jeg ikke lov til, for eksempel.

    Men jeg måtte oppføre meg da.

    Jeg kunne gjøre noe gæernt, da ble bestemor fortvila osv.

    Så det var nok bestemors hus det huset.

    Men jeg følte meg ganske hjemme der selv og da, siden jeg spiste middag der hver dag osv.

    Så det var nesten som at det var mitt hus også.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde jo leilighet på Bergeråsen, så jeg var litt bortskjemt med husrom.

    Men jeg var ikke borskjemt med at det bodde andre folk der.

    Siden jeg bodde aleine der, til søstra mi flytta dit, da jeg var 18, og hun var 17 vel.

    Og hadde med seg hu venninna si, Cecilie, mer eller mindre omtrent hele tida.

    Men men.

    Det som skjedde, var vel at det var ganske tøft å bo i Oslo.

    Oslo var ikke som Drammen.

    Jeg husker jeg dreit meg ut, første dagen i Oslo, på 18-bussen, og ba om billett til Norol-stasjonen i Uelandsgate.

    Det her var før Norol skifta navn til Statoil, tror jeg.

    Men men.

    Og da var det en fyllik, på bussen, som lo av meg høyt, og dreit meg ut, siden jeg sa det feil da.

    Jeg skulle ha spurt om en enkeltbillett.

    Så sånn var det.

    Jeg tror ikke det hadde skjedd i Drammen.

    Der var folk mindre sånn brautende.

    Men men.

    Og i Oslo, så var det også kjempemange tiggere, narkomane, og utenlanske gjengmedlemmer, som kødda med deg, hvis du var nede i byen.

    I Drammen så var det nesten ikke tiggere, narkomane og utenlandske gjengmedlemmer.

    Selv om det kanskje er værre nå.

    Hva vet jeg.

    I Oslo, så kunne du ikke gå fra Sentrum til Uelandsgate, hvor Haldis hadde en leilighet, som jeg bodde i, i et par-tre uker, før jeg flytta til Abildsø.

    I Uelands-gate, så var det en nabo, som brøyt seg inn i leiligheten.

    For det var ikke lov for folk som ikke var i familie, å bo der.

    Alstå i familien til Haldis.

    Så han dytta opp døra, og ødela sikkerhetslenka.

    Jeg måtte si at navnet mitt var Erik Humblen Ribsskog, eller noe.

    For å late som at jeg var i slekt med Haldis.

    Hun var nesten stemora mi, så jeg var kanskje i slekt med henne.

    Hva vet jeg.

    Det er den svære bygningen, som er ovenfor Statoil, på Kiellands Plass.

    Hvor det er statuer av to ulver, eller noe, på hver sin side av trappa.

    Så gikk man til høyre, etter å ha gått opp den første trappa, eller noe.

    Der hadde Haldis leilighet.

    En gang, på slutten av 90-tallet, da jeg bodde noen få kvartaler fra Statiol Kiellands Plass.

    Nærmere bestemt i Rimi-leilighetene, i W. Thranes gt., på Ila eller St. Hanshaugen.

    Da ringte fattern meg, mens jeg kjørte hjem fra jobb.

    Da hadde jeg en rød Toyota Hi-ace, og jobba på Rimi Bjørndal, som assisterende butikksjef vel.

    Så det her var nok i 1996 eller 97.

    Etter at jeg hadde operert kneet.

    Da ville fattern, at jeg skulle bære ned en seng, for dem, fra leiligheten i Uelands gate der.

    For fattern hadde problem med ryggen, sa han.

    Så måtte jeg bære ned senga da.

    Dette var en veldig sjelden episode.

    For jeg hadde praktisk talt ikke noe med fattern og Haldis å gjøre, fra 1990 eller 1991 til 2008, hvor fattern har ringt en del ganger.

    Bortsett fra et par julaftener, når Pia har vært hos bestemor Ingeborg, eller noe, da har jeg vært hos fattern og Haldis og Christell og dem, i Drammen.

    Men på slutten av 90-tallet, så begynte søstra mi, å arrangere jul, etter at hun flytta til egen leilighet, i Tromsøgata.

    Den andre leiligheten hun hadde der.

    Så da feira vi jul der, for jeg var skeptisk til det her greiene, med fattern og Haldis osv.

    Siden Pia hadde jo fortalt meg, at fattern misbrukte henne da hun var lita jente osv.

    I 1989, så sa Pia det, på våren, da vi var i Kr. Sand på bryllup til noen i slekta til Haldis.

    Og da vi var i bryllupet til Jan Snoghøj og Hege fra Rødgata, i Drammen.

    Da hadde nok ikke Haldis og fattern skyss til kirka.

    Men jeg dro dit mest fordi søstra mi maste.

    Og jeg spurte ikke dem, om dem skulle sitte på med meg, ned til kirka på Geilo, fra hotellet oppi åsen der.

    Fordi jeg hadde ikke så mye til overs for dem, rett og slett, etter at jeg ble boende aleine, på Bergeråsen, på hele 80-tallet, og etter at Pia sa at fattern hadde misbrukt henne.

    Så fra ca. 92 til 08, så prata jeg med fattern kanskje 10 ganger, eller noe.

    Og det var mest, når dem var innom Pia, på julaften, med gaver osv.

    Så jeg prata kanskje med fattern, en gang annenhvert år, i gjennomsnitt, på 90-tallet, og 2000-tallet.

    Og da var det oftest bare hei, da dem dukka opp hos Pia på julaften.

    Så at fattern skulle ringe, og be om hjelp med å bære en seng.

    Det var litt rart.

    Men men.

    Det som skjedde da jeg var på besøk hos Ågot og Pia, en av helgene jeg var der, i 1989, etter at jeg hadde flyttet til Oslo.

    Da var jeg kanskje litt tøffere, fordi folk generellt, var vel tøffere i Oslo.

    Man måtte konsentrere seg om hva man sa, og hva man gjorde hele tiden der.

    Ellers så kunne du få problem med en uteligger, eller en tigger, eller et gjengmedlem, eller noe.

    Hvis du var å gjorde noen ærend i byen f.eks.

    Noe jeg ofte var.

    For jeg fikk ikke lov å lage mat, av hun fruen i huset på Abildsø, som jeg leide leilighet av.

    Så jeg spiste på burger-resturanter, som Clock og Maliks osv., nede i Sentrum.

    Og dette her var før internett.

    Men jeg var ganske musikk-frik, så jeg gikk i plateforretninger hele tida og sånn.

    Og jeg pleide å kjøpe mat på Oluf Lorentzen, i kjellern på Oslo City der osv.

    Så jeg var mye nede i sentrum, fordi jeg måtte bytte buss, fra 71 bussen, til 18 bussen, for å komme til og fra skolen.

    Og da måtte jeg bytte nede i sentrum.

    Det var fattern som sa at Abilsø lå nærme Frysja, og at jeg burde skrive det i Aftenposten, at jeg ville bo rundt Østensjø der.

    Men Abildsø viste seg, å være 40-50 minutter, med to busser, fra Frysja.

    Så jeg kunne nesten like gjerne bodd i Drammen.

    Men jeg kom ihvertfall litt unna de problemene i familien og sånn da.

    Og jeg kunne nesten ikke bo på Sand.

    Da hadde jeg ikke kommet tidsnok til skolen, pga. dårlig bussforbindelser osv.

    Da hadde det tatt over to timer, å komme seg til skolen.

    Så det var uaktuellt.

    Jeg hadde ikke råd til bil, og hadde ikke tatt ferdig lappen da.

    Det var ikke sånn at jeg fikk bil av foreldrene mine, på 18-års dagen, eller noe, som andre fikk.

    Det var sånn, at fattern sa, at han tok vare på vårs, med penger osv., til vi ble 18 år, men da var det nok.

    Da fikk vi klare oss selv.

    Jeg fikk noen penger, da jeg var 19 år, til husleie, på Abildsø osv.

    Men søstra mi, sa til meg fra fattern, om det var meninga at han skulle betale husleie hver måned.

    Og da spurte jeg ikke fattern om mer penger.

    Frem til i år 1993, da søstra mi bodde hos meg på Skansen Terrasse, etter jeg var i militæret.

    Da hadde vi dårlig råd, så da lånte jeg 1000 kroner.

    Etter vi var over kneika.

    Det var mest for å se, om jeg hadde fått lånt noe penger.

    Han har ikke bedt om å få dem tilbake enda.

    Men men.

    Så fra 1990, så har jeg bare bedt fattern om penger en gang, det var i 1993, og da lånte jeg 1000 kroner.

    Og også en gang da jeg var i militæret.

    Da dro jeg til Havnehagen, en lørdag, i permuniform, for å få billig togbillett.

    Og da fikk jeg låne til å betale studielånet.

    Men de pengene tror jeg at jeg betalte tilbake, eller fikk, det ble i hvertfall ordnet.

    Haldis lurte på om jeg ville ha Christell da, for hun var så umulig, sa Haldis.

    Men det tror jeg bare var kødd fra Haldis.

    Fordi jeg tenkte at sånt måtte vel Christell bestemme selv.

    Så jeg hadde ikke forventet at Haldis skulle begynne å prate om Christell, så da svarte jeg ikke noe.

    Men jeg skjønner meg ikke så mye på Haldis, så hva det var, det kan man lure på.

    Men men.

    I huset til Ågot, så diskuterte vel jeg og Pia, søstra mi, noe da.

    I 1990, da jeg var på helgebesøk, hos Ågot og Pia.

    Og da var jeg kanskje ikke sånn, at jeg lot søstra mi overkjøre meg f.eks., sånn som jeg kanskje hadde gjort litt, i 89 osv., da søstra mi bodde hos meg i Leirfaret, siden jeg var rimelig nedfor i de åra jeg bodde der, siden jeg ikke likte å bo der aleine.

    Men det som skjedde da, etter at jeg og søstra mi, hadde diskutert noe greier.

    Det var at fattern kom inn der, han hadde jo verksted, noen få meter fra huset, selv om han vel jobba i senge-butikken til Haldis i Drammen da.

    Da spratt søstra mi opp fra sofaen.

    Og løp ut i gangen til fattern.

    Og sa, at ‘jeg orker ikke mer av han jeg’.

    Om meg.

    Hun klagde på meg, at jeg var der, i huset til Ågot, hvor jeg spiste middag hver dag, fra jeg var ni år.

    Og også hadde vært mye, i alle år, fra jeg ble født.

    Det var liksom mitt hus, mer enn søstra mi sitt hus, mente jeg.

    Selv om søstra mi, hadde bodd der noen måneder da.

    Men hun var nesten aldri hjemme.

    Og Ågot klagde en gang, en helg jeg var der, på søstra mi, at hu orka ikke all flyinga til søstra mi.

    Og hu orka ikke å ha søstra mi boende der lengre, og Ågot var på gråten, og var ganske nedbrutt da, vil jeg si.

    Jeg skjønte ikke hva hu mente, da.

    Så jeg prøvde å roe det ned.

    Det var ikke så mye jeg kunne gjort heller.

    For jeg kunne vel ikke bestemme over Pia.

    Det måtte blitt fattern da, som bestemte over hu.

    Men jeg var ikke på talefot med fattern, eller bølgelengde, etter at søstra mi sa at fattern hadde misbrukt henne.

    Men da ville ikke Pia og Jan og Christell, bli enige om hvordan vi skulle løse det, med situasjonen i familien.

    Etter at de fortalte meg, at fattern hadde misbrukt Pia.

    Da vi satt på en resturant, i Kr. Sand, i 89.

    Neida.

    De ville ikke ble enige med meg, om noen ting, angående hvordan vi skulle ta opp det her, og gå videre.

    Neida.

    De svarte ingenting.

    De ville nok bare høre, hva jeg ville gjøre videre.

    Og jeg kutta ut fattern, etter det her, i 1989.

    Jeg sa, skal vi kutte ut fattern, og bare ha med han å gjøre om penger osv.

    Det var kanskje litt tåpelig sagt.

    Hvis vi skulle kutte ut fattern, så burde vi vel kutte han ut helt.

    Men jeg var litt bortskjemt på den tida der, og hadde ikke engang begynt på studiene.

    Og jeg måtte jo si noe kritikk av fattern, og ta avstand fra det her.

    Og jeg ble skikkelig skuffa og forbanna på fattern og.

    For jeg hadde ikke hørt noe sånt før.

    Men jeg skjønte ikke hvorfor ikke Pia og Christell og Jan, sa noe mer, om hva vi skulle gjøre med det her.

    De sa ikke et kvekk.

    Så det skjønner jeg fortsatt ikke.

    Si noe sånt, og så bli stumme som østers.

    Det er veldig rart, vil jeg si.

    Men men.

    Og Pia, som gikk til fattern, og klagde, at hu ikke orka meg, i 1990.

    At hu ikke orka at jeg var på besøk i huset til Ågot, som var mer eller mindre som et barndomshjem for meg.

    Det syntes jeg var rart, av to årsaker.

    Jeg syntes jeg burde få lov å besøke bestemora mi, og dra på helgebesøk i huset hennes på Sand, siden det omtrent var barndomshjemmet mitt.

    Og for det andre, så hadde jeg latt søstra mi, bo hos meg, et års tid tidligere, i leiligheten hvor jeg bodde, i Leirfaret.

    Og latt henne bruke tv-en min, stereoanlegget mitt, videoen min.

    Og latt henne arrangere fester der, for vennene hennes fra Drammen.

    Latt henne hatt venninna si Cecilie der.

    Og også kjøpt mat til henne, fra CC i Drammen, og også til og med gitt henne lommepenger noen ganger, siden jeg jobbet ganske mye på CC, og ikke sløste så mye, hele tida, selv om det gikk litt penger.

    Så det var derfor jeg begynte å skrive nå.

    For hva søstra mi dreiv med, da hu sa til fattern, at hu orka ikke meg.

    Eller, ‘jeg orker ikke han der altså’.

    Eller noe sånt.

    Om broren sin, jeg som lot henne bruke leiligheten i Leirfaret, som om det var hennes leilighet.

    I et halv år, et års tid før det her.

    Nei, når jeg tenker tilbake på det.

    Så var det bare dritt hele greiene, med søstra mi og fattern.

    Og det her var fattern, som søstra mi, beskylde for å ha misbrukt henne som barn.

    Det sa hun våren 89, i Kr. Sand.

    Og det her, var vel under et år seinere.

    Så hva som foregår inne i hue til søstra mi, det vet jeg ikke.

    Men hun sier en ting, og så oppfører hun seg, på en måte som ikke passer i det hele tatt.

    Helt falsk hele jenta, mener jeg.

    Eller forstyrra.

    En av de.

    Men om Pia og fattern samarbeider om noe mafia-plot da.

    Det kan jo eventuellt være.

    Men jeg vet ikke hva som foregikk, de årene søstra mi bodde hos fattern og Haldis, i Havnehagen.

    Fra 82 til 88.

    For jeg var nesten aldri der nede, i de årene.

    Jeg var der noen få ganger, rundt 1980 og sånn, da jeg og Christell var nesten på talefot.

    Men det var ikke så ofte jeg var der nede da heller.

    Så hva som foregikk der til vanlig, det vet jeg nesten ingenting om.

    Så det kan man lure på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til sommeren 1988. (In Norwegian).

    Nå hadde jeg den forrige posten jeg skrev, i bakhodet.

    Så fikk jeg flashback, til sommeren 1988, tror jeg det var.

    Da hadde Christell, stesøstra mi, eller dattra til Haldis, og søstra mi, Pia.

    De her bodde jo i huset til Haldis, så om de var søstrene mine, eller ikke, det er ikke så lett å avgjøre.

    Eller, søstra mi, må vel sies å være søstra mi, siden vi bodde hos muttern begge to, på 70-tallet, og også siden vi hadde samme foreldre.

    Men Christell, hun var det litt vanskeligere med.

    For vi hadde ikke bodd i samme hus, annet enn på noen ferier, kanskje hvert annet år, eller noe sånt.

    Så om hun var en jente jeg kjente på Bergeråsen, eller om hun var stesøstra mi, det er ikke så lett å si.

    Vi ble jo enige, etter Jugoslavia-ferien, som vi og brødrene til fattern sine familier, og Stenberg-familien dro på, i 1980, at vi skulle være som søsken da.

    Før det, så kjente vi vel ikke hverandre så veldig bra, men vi ble vel litt bedre kjent på den ferien, selv om det vel skjedde mye forskjellig der og.

    Og da skulle vi være som søsken da, så skulle jeg få halvparten av singel-platene, som Haldis hadde funnet på loftet.

    Og det ble vi enige om da, at da var vi som søsken.

    Men, neste gang jeg kom ned til Haldis der, så fikk jeg ikke lov å få de singlene likevel, av faren til Christell sin familie.

    Og jeg møtte aldri noen fra faren til Christell sin familie, såvidt jeg kan huske.

    Så Christell var vel en mellomting av stesøster, og en jente som bodde på samme stedet som jeg bodde.

    Noe sånt.

    Så det ble ofte litt problematisk, siden hun var liksom ikke hverken fugl eller fisk.

    Og hun var veldig pen og.

    Så hvordan jeg skulle oppføre meg mot henne, det var litt kinking.

    Men men.

    Sommeren 1988, så dro søstra mi, og Christell, meg med, på badestranda, på Sand der.

    Nesten borte ved sommerhuset, til tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, og huset til teskjekjærringa.

    Så ligger vi der og slapper av på stranda, og prøver å få litt sol.

    Jeg vet ikke hvorfor dem skulle ha meg med dit.

    Christell pleide vel å dra på Sandvika, som var en bedre og mye mer populær strand, i retning Sande.

    Men men.

    Så dukka pluteslig Espen Melheim, Annika Horten og Anne Uglum opp.

    Dette her kan også ha vært sommeren 1989.

    Jeg tror det antagelig var sommeren 1989, for jeg kan ikke huske, at jeg så Espen etter det her.

    For jeg flytta jo til Oslo, for å studere, høsten 1989.

    Og Espen bærte på et windsurfer-brett, og Annika og Anne, de gikk i bare bikinitrusa.

    Så de hadde vel gått gjennom hele Havnehagen, i bare bikinitrusa.

    Det tror jeg ikke hadde skjedd nå for tida.

    Og det var vel litt uvanlig, på den tida og, at to så pene jenter, skulle gå toppløse, gjennom hele byggefeltet.

    Men hvis det var sommeren 1989, så var vel Annika og Anne og Christell, de var vel sånn 17 år.

    Det var i hvertfall året de fyllte 17.

    Søstra mi, fyllte 18 seinere det året.

    Og jeg og Espen, fyllte 19 det året.

    Og Espen var vel den eneste kameraten min, på Bergeråsen.

    Og det var litt kjedelig å bare ligge i sola.

    Og jeg kjente jo såvidt både Annika og Anne fra før.

    De gikk i klassen til Pia og Christell, på Berger skole og Svelvik Ungdomsskole osv.

    Så jeg kjeda meg litt sammen med Christell og Pia.

    Christell så litt bleik ut, mener jeg å huske.

    Og Pia og Christell hadde vel på seg bikiner, vil jeg tro.

    Så jeg gikk jo bort til Espen og dem, når dem dukka opp.

    Jeg tenkte jeg kunne gå bort til dem, siden jeg kjente alle tre av dem, og stemningen, der jeg lå sammen med søstra mi og Christell, var ikke så bra, så jeg synes det var artig, at det dukka opp noen nye folk.

    Så fikk jeg lov å være med å teste windsurfing da.

    Espen, han hadde windsurfa så mange ganger, så han bare så på.

    Mens så bytta jeg og Anne og Annika.

    To veldig pene lyshårede jenter, må man vel si.

    De to og Christell, vil jeg si var de peneste jentene på Bergeråsen.

    Og Aina da, som bodde ovenfor huset jeg hadde, i Leirfaret, hun var også veldig pen.

    Men men.

    Men da bytta jeg og Annika og Anne, på å ha på seg en våtdrakt da, og prøve windsurfing.

    Så det var en ganske heftig opplevelse, må man vel si, for de jentene er jo veldig pene, og det var artig å teste windsurfing også, og prøve å holde balansen da.

    Så stakk Espen og Anne og Annika, omtrent like fort som de dukket opp.

    Så gikk jeg tilbake til Pia og Christell da.

    Så spurte Christell om jeg likte de, Anne og Annika da.

    Jeg kunne jo nesten ikke si at jeg ikke likte de, for de var jo veldig pene, og fine jenter.

    Greit at de var to år yngre enn meg, men jeg var jo ikke i puberteten, før jeg var 17 år, så jentene på min alder, mange av dem, dem syntes nok at jeg så alt for ung ut.

    Og de Annika og Anne, de var ganske greie og omgjengelige og vel.

    De var ikke sånn som Linda Moen for eksempel, i klassen, at hun lo meg i trynet hver gang hun så meg, omtrent.

    Nei, de Annika og Anne, og også andre av jentene i klassen til Christell, som Turid Sand, og også hun Anette, borte på Høyen vel.

    De var ofte høflige og hyggelige og sånn.

    Jeg husker noe greier fra Turid Sand, hun ble vel litt gira i fylla.

    Jeg husker, på Rødtangen, sommeren 1988, var det vel.

    Så fortalte hun søstra mi, mens jeg satt ved siden av.

    At hun hadde blitt fingra av en gutt der.

    Som ikke var fra Rødtangen.

    Og ikke fra Berger heller.

    Og gutten gikk for å hente kondom.

    Men da stakk hun.

    Hun Turid sa til Pia, at hun burde prøve å ha litt sex hun og, for det var å anbefale da, sa hun til Pia.

    Eller framkom det, av det hun Turid sa.

    Pia var ikke sjokka av det her, hun var tilbakelent.

    Jeg lurer på om det her var på 18 årsdagen min, 25. juli 1988.

    Noe sånt.

    Pia, hun beholdt kontrollen, og sa noen setninger tilbake.

    Og sa til meg, at nå skal ikke du si det her til andre osv.

    På en litt nedlatende måte vel.

    Jeg svarte ikke noe, for jeg ville ikke bli uvenner med søstra mi.

    For jeg var litt nedfor, etter å ha bodd alle årene aleine, i Hellinga, og i Leirfaret.

    Så jeg fant meg i ganske mye, fra søstra mi, vil jeg nok si, på den her tida.

    Men jeg hadde også sett at søstra mi, hadde lapper, i en eske på rommet sitt, hvor Christell hadde skrevet, før de dro til Bournemouth, sommeren 1988.

    At skal vi drikke oss fulle, og knulle gutter, i England.

    Eller, det blir kult i england, å drikke oss fulle, og knulle gutter.

    Noe sånt.

    Og den lappen tok søstra mi vare på.

    Jeg vet ikke om det var noe utpressing.

    Og skoleåret 88/89.

    Altså året etter, at jeg hørte, at Turid Sand, fortalte om, at hun ble fingra av en gutt, på Rødtangen.

    Da hørte jeg, i leiligheten til Jan, på Gulskogen.

    At Christell, sa til Tom Bråten, tror jeg det var, at han hadde vært slem, og utnytta vel, hun Turid Sand.

    Tom Bråten hadde fått Turid Sand, da de var i Holmestrand, på diskotek osv. der, til å fingre seg, i bilen, mens han så på, eller noe.

    Noe sånt.

    Dette var vel også i 1988, så både Christell og Turid Sand, var vel 16 år, det året.

    Alikevel, så kom de inn på Marylin, i Holmestrand, med 18-års grense.

    Eller hva det stedet het.

    Madonna kanskje.

    Noe sånt.

    Christell og Pia dro også meg med dit, til Holmestrand, og det diskoteket der, et par ganger, uten at jeg husker hvorfor.

    Men men.

    Så det var mye rart.

    Men hvorfor Christell lurte på, om jeg likte de her to smellvakre damene, som var 17 år da, Anne og Annika.

    Jeg vet ikke.

    Hvorfor spurte hun om det.

    Trodde hun at jeg bare likte henne?

    Mente hun at jeg ikke burde like Anne og Annika, siden de var 17 år, og jeg var 19 år.

    At de altså var to år yngre?

    Eller var hun bare nysgjerrig.

    Ikke godt å gjette på hva som foregår i hodet hennes alltid, så det tror jeg ikke at jeg skal prøve på.

    Men jeg var på Drammensbadet, på Marienlyst, forresten, et par dager før jeg dro til Brighton på ferie, sommeren 1989.

    Og da var Christell der tilfeldigvis.

    Hun var mye i Drammen, siden broren hennes bodde der, og mora henne og fattern, hadde vannsengbutikken, i Tordenskioldsgate.

    Christell bodde vel mer eller mindre hos Jan, det året, i det gamle bedehuset, i Rødgata på Gulskogen, i Drammen.

    Eller i hvertfall i helgene osv.

    Men men.

    Men da, på Marienlyst-badet, så sprada jo Christell rundt toppløs der.

    Og da hadde hun fått enda større fordeler, enn da hun fikk en edderkopp på seg, et år eller to tidligere, på terrasen dems, utenfor huset til Haldis, da jeg og Pia og Christell var der, og Christell vrengte av seg genseren, rett foran tryne på meg.

    Men da var Christell hyggelig igjen.

    Og var ikke sjenert, for at jeg, og resten av badet, så henne toppløs osv.

    Og da var vi vel som venner omtrent.

    Jeg tror ikke hun visste at jeg skulle på Marienlyst-badet, den dagen.

    Jeg bodde jo ved fjorden, men på Sand og på Berger, så er det egentlig ikke noen kjempebra strender.

    Så derfor dro jeg inn til Drammen da.

    Også for å komme litt unna Pia og Cecilie kanskje, som også bodde hos Ågot, den sommeren, i hvertfall Pia.

    For fattern hadde solgt huset i Leirfaret da.

    Jeg trengte å få meg litt ro, før jeg dro til England.

    Så da dro jeg til Marienlyst-badet da, med bussen.

    Der var Terje Bakken, og Christell.

    Terje Bakken, var en venn av Cecilie og Pia.

    En punker, som dem kjente, som var dyktig med data, husker jeg folk sa.

    Pia og Cecilie, kjente omtrent alle ungdommene i Drammen.

    I hvertfall av de som ikke var sosser.

    Men men.

    Da ville Terje Bakken henge sammen med meg, sikkert fordi jeg traff Christell der.

    Men jeg og Christell, vi var vel ikke uvenner da tror jeg.

    Men etter det her, så så jeg vel ikke Christell, på et år eller to kanskje.

    Etter at jeg dro til Oslo for å studere.

    Eller et halvt år etter, vil jeg tro det var.

    Da jeg var på besøk hos Pia og Ågot, på Sand.

    Da hadde Christell huset fullt av noen jenter, som kjente Elin, fra Nesbygda, som gikk i klassen min, i 2. klasse på handel og kontor, på Sande VGS.

    Venninna til Lene Andersen.

    Pia sa at de jentene ville at jeg skulle gå bort til huset til Haldis, i Havnehagen.

    Jeg skjønte ikke helt poenget.

    Men Christell hadde to pene venninner der vel.

    Som jeg vel prøvde å småprate litt med da.

    De jentene og Christell.

    Men Christell hadde på seg, en sånn stretch-bukse, eller hva det heter.

    Eller joggebukse kanskje.

    En sånn bomullsbukse i hvertfall, med tynt stoff, sånn at dem nesten like gjerne kunne gått nakne omtrent.

    Men men.

    Men Christell hadde en flekk på buksa da.

    Så det syntes jeg ikke var så bra, at hun gikk med en sånn bukse, med flekk på.

    Så da spurte jeg henne hva det var, og kjefta nesten litt på henne da.

    Da ble Christell borte, en stund, og drev med et eller annet.

    Om hun skifta bukse, eller hva hun gjorde.

    Vanskelig å si.

    Men hvorfor Pia ikke skulle være med, det er også vanskelig å si.

    Hvorfor skulle Christell og to jenter jeg ikke kjente, møte meg.

    Det var ikke lett å si.

    Men det var sikkert noe.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 1988. (In Norwegian).

    Da jeg bodde på Bergeråsen, de siste årene, så hadde jeg mest kamerater som bodde i Lørenskog, som tremenningen min, og i Svelvik, og Larvik og Sande og Drammen og Røyken og sånn.

    Men jeg kjente ikke så mange på Bergeråsen.

    Eller, jeg kjente dem, men jeg hadde ikke så mye med dem å gjøre osv.

    Men jeg hadde en kamerat, fra klassen på Berger skole og Svelvik Ungdomsskole, som bodde der, det var Espen Melheim.

    Og han fikk lappen, sommeren 1988, var det vel.

    Og han fikk låne den gamle bilen til foreldra sine.

    Og han synes visst det var så artig å kjøre bil.

    Men han hadde ikke noe spesielle ærend.

    Men han spurte meg, om jeg skulle noe ærend da.

    Og da var det en gang, så kjørte vi til Oslo, til en butikk på Grünerløkka, for da kjøpte jeg ny video, for pengene jeg tjente på CC.

    Og en annen gang, så kjøpte han en kasse juleøl for meg, når han kjørte i en butikk, som hadde juleøl, klasse 3, som man fikk kjøpt i butikkene på den tida.

    Jeg hadde masse penger fra jobb, så det var en god ide, synes jeg, når Espen foreslo det.

    Hvorfor ikke liksom, jeg var jo russ og greier, og hadde masse penger fra CC, og jeg pleide ikke å bruke så mye penger, på moteklær og sånn, så jeg hadde lommeboka full, og penger på kontoen og, så det var ikke sånn på den tida, at jeg tenkte på penger en gang, for jeg kunne få av fattern og farmora mi og, hvis det trengs.

    Untatt, at da hadde fattern gått konkurs, med et byggeprosjekt, i Sandsveien, så da hadde jeg studielån og, det året, så jeg spurte ikke fattern om så mye penger det året.

    Men en kasse øl, det bestillte jeg i hvertfall.

    Og satt i den ytterste boden, var det vel, i leiligheten, i Leirfaret der.

    Fordi, det pleide alltid fattern å gjøre.

    Øl skulle ikke være iskaldt, mente fattern.

    Så han hadde alltid noen kasser i garasjen, nede hos Haldis.

    Så jeg trengte egentlig ikke å kjøpe øl selv, for jeg kunne egentlig bare ha henta øl i garasjen til Haldis.

    Men jeg synes det var en bra ide, å ha en kasse juleøl, klasse 3 stående, så det slo jeg til på.

    En tredje gang, så spurte Espen, om vi skulle kjøre til Drammen.

    Jeg gikk vel på skole i Drammen, så det var kanskje ikke så spennende.

    Hvis det her ikke var sommeren før, eller noe.

    Det som skjedde, var at da vi kjørte ned fra Leirfaret, og ned til Havnehagen, så dukka Christell opp.

    Så ville vel Espen at jeg skulle høre med henne, om hun ville være med.

    Så spurte jeg henne da, og det ville hun.

    Hun ville etterhvert dra til bowlinga, på Åssida, så da ble det til det.

    Da gikk jeg og hu sammen inn der.

    Så overhørte jeg noen av de lokale heltene, kommentere, at det alltid var sånn at det var en stygg fyr, og den pene dama.

    He-he.

    Så det overhørte jeg.

    Så jeg hadde nok ikke dusja eller gredd håret, eller noe sånt.

    Men men.

    Forresten, så var jeg og Magne og Andre, fra skolen i Drammen.

    Vi var på den her bowlinga igjen, rundt 1990.

    Eller det var kanskje enda senere.

    Det kan ha vært så sent som i 1997, eller noe.

    Og da var Kjetil, fra klassen vår på handel og kontor, på Gjerde i Drammen.

    Han var da sjef for bowlinga.

    Men han var ikke på jobb da.

    Men ei jente jobba der, med noe sånne hippie-bukser, så det var nok rundt 1997, vil jeg tippe.

    Og hun bekrefta det, at han var sjef der, men ikke på jobb da.

    Men men.

    Etterpå, så kjørte vi hjem til Bergeråsen da.

    Og da kjørte vi rundt Sande, på E18 der.

    Og da skulle plutselig ikke Christell bli med tilbake hjem til Bergeråsen, likevel.

    Neida.

    Da skulle Christell besøke en venn, som bodde på en gård, eller noe, på venstre side av E18 der, før Sande.

    Som hverken jeg og heller ikke Espen visste hvem var, tror jeg.

    Kanskje en Christell kjente fra skolen i Sande, eller noe.

    Hvem vet.

    Så det var litt merkelig syntes jeg, at Christell plutselig skulle emigrere fra bilen.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog