johncons

Stikkord: Cecilie Hyde

  • Min Bok 5 – Kapittel 99: Tante Ellen sin femtiårsdag

    Sommeren 2001, så var det ned til Nevlunghavn igjen, for tante Ellen sin femtiårsdag.

    Jeg henta Pia og Daniel, i Tromsøgata, (med den svarte Sierra-en min).

    Og så kjørte jeg til Aker Brygge, for å hente Axel, som hadde kommet hjem fra Spania.

    Og som hadde vært hos Barbie-Heidi, som hadde fått seg en leilighet, på Aker Brygge, (av faren sin, eller noe sånt, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter at han hadde satt seg inn i passasjersetet, (var det vel), så begynte Axel å babla om det.

    At han hadde begynt å fått viker han og, (som meg), så nå var det ‘førstemann til månen’, (som han sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, høsten 1998, like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    At David Hjort, (må det vel ha vært), dro meg med på Burger King, i Grensen.

    Og der satt Jan-ern, (fra Rimi Nylænde), hvor jeg nettopp hadde begynt som butikksjef, da.

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte det, at Jan-ern baksnakka meg, ovenfor kameratene sine, da.

    Og at han nærmest var i sjokk, siden han mente det, at jeg hadde begynt å miste håret, da.

    (Men det er mulig at det bare så ut som at jeg begynte å miste håret.

    Siden at jeg så bleik ut.

    Siden jeg hadde blitt dratt med til Storefjell, den første uka, som butikksjef.

    Og siden jeg på Storefjell fikk en telefon, fra Pia, om at mora vår hadde fått kreft.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så etter det her, så dro jeg på Bentsebrugata Legesenter.

    (Som Cecilie Hyde, fra Svelvik, hadde anbefalt i sin tid.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og fikk først noe spray, og så noen piller, mot hårtap, da.

    For jeg fikk litt komplekser, (må man vel kalle det), av å bli baksnakka sånn her, da.

    Ihvertfall så ble det som en distraksjon da, for karrieren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg satt liksom i mine egne tanker da, på E-18.

    Og tenkte vel på hårtap og problemene mine på jobben kanskje, i de siste månedene.

    Så da jeg så at jeg nesten hadde kjørt forbi avkjøringa, til Statoil-stasjonen, på Billingstad.

    (Hvor David Hjort hadde bodd, ikke så lenge før det her).

    Så kjørte jeg likevel inn til den bensinstasjonen, da.

    Med alt for høy fart, da.

    Så da måtte jeg pumpebremse, en god del ganger, for å unngå å kræsje, på veien fram til bensinstasjonen der, da.

    Men det gikk greit, da.

    Selv om Pia vel våkna opp, husker jeg, da jeg nesten glemte avkjøringa.

    Og smilte og sa en halv setning, vel.

    Om at dette var som noe action, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det var liksom en tradisjon, at Pia, Axel og jeg, kjørte innom Statoil-stasjonen på Billingstad.

    Når vi skulle besøke våre slektninger, i Larviks-området, da.

    Ihvertfall så hadde vi stoppa der to gangen, når vi skulle besøke onkel Martin, i Kvelde.

    (Året før, da).

    For jeg hadde jo den vanen, at jeg pleide å stå opp seint.

    Så jeg pleide ikke å smøre meg noen kjedelige brødskiver, til frokost.

    (For å si det sånn).

    Så jeg pleide heller å kjøpe meg en baguette, med reker, (eller noe sånt), da.

    Når vi kom til Statoil-stasjonen ved Billingstad der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så kom vi fram til bestemor Ingeborg, i Skoleveien, i Nevlunghavn, uten noen fler problemer, vel.

    Og jeg husker at jeg kjørte bilen sakte derfra, og ned til biblioteket, (den gamle skolebygningen), i Skoleveien, der.

    Mens Axel, Pia og Daniel gikk nedover Skoleveien, ikke så langt unna bilen, vel.

    For middagsselskapet, det skulle være, i den gamle skolebygningen der, da.

    Og vi skulle også ligge over der, da.

    Så det passa best, at bilen min stod utafor det gamle biblioteket der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahel var også der, og ‘babla’ om at hu hadde spilt inn noen kortfilmer, vel.

    Og jeg sa det, at jeg regna med å se henne, i oppfølgeren til den tyske filmen, (som jeg hadde sett på Canal +, (var det vel, siden jeg hadde kjøpt meg en parabolantenne, for noen av de pengene jeg fikk, etter at mora mi døde), nemlig ‘Run Lola Run’.

    (Noe sånt).

    Og Rahel hadde med seg en ‘haug’ med tyske venner, som hu forklarte hvem jeg var til, vel.

    (Noe sånt).

    Og noen norske damer kikka på Axel og meg, mens de gikk forbi oss, oppover Skoleveien, vel.

    Og jeg mener at jeg overhørte det, at Pia sa til noen.

    At Axel og jeg var så attraktive, at sånne fine damer så på oss, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Pia, ville at jeg, skulle fikse et bord, som bestemor Ingeborg hadde.

    Dette var et rundt bord, som jeg seinere har lurt på, om bestemor Ingeborg hadde arvet, etter Magna og  Holger Adeler.

    (Noe sånt).

    Bordplaten hadde løsnet, fra en rund stolpe, som var det eneste beinet, som dette bordet hadde.

    Og tuppen av stolpen, den var liksom litt spisset, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og det var noe rødt, som var nesten som blod, på den øverste delen, av den stolpen da, (husker jeg).

    Så jeg har seinere lurt på om mora mi ble inpalert, på denne stolpen.

    Og at blodet stammet derfra.

    Og at det var derfor, at mora mi så femti år eldre ut, enn det hu var, etter at hu hadde dødd, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hvem vet.

    Men dette tenkte jeg ikke på, på den her tida.

    Så jeg bare festa bordplata på den stolpen, da.

    Ved hjelp av noe verktøy, som enten Pia eller bestemor Ingeborg hadde der, vel.

    (Selv om bordet ble litt sjanglete, vel.

    For jeg ble kanskje litt kvalm, av det her blodet, (eller hva det var), som var på den her stolpen, da.

    Noe sånt).

    Før Pia og jeg dro ned igjen til de andre, ved biblioteket der da, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kjørte og gikk mellom eldreboligen til bestemor Ingeborg og det gamle biblioteket.

    (Som lå cirka hundre meter fra hverandre, kanskje).

    Så husker jeg det, at jeg la merke til det, at en kar, dreiv og bygde et nytt hus, (eller om han bygde på det gamle), i Skoleveien der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og middagen, den var i kjelleren, i den gamle skolebygningen der, da.

    Og vi satt i det rommet, som var nærmest fjorden, (eller havna da), husker jeg.

    Og der var det vel fire-fem bord, vel.

    Som det satt fem-seks mennesker rundt, vel.

    (Noe sånt).

    Det var en del Nevlunghavn-folk men også tante Ellen sine bekjente, innen Steiner-skolen, fra Moss og sånn, vel.

    Og også Rahel sine tyske skuespiller-venner, da.

    Og mens Pia, Daniel, Axel og meg, satt ved det samme bordet der.

    Så kom onkel Martin plutselig inn der da, husker jeg.

    Og da sa jeg hei til Martin da, husker jeg.

    (Som vi jo hadde besøkt, i Kvelde, et par ganger, året før).

    Og Martin satt seg ned, ved det samme bordet, som oss, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til middag, så var det stekt ørret med agurksalat, mener jeg ganske klart å huske, (som jeg skal komme tilbake til).

    Og dette selskapet, det var også bestemor Ingeborg sin 89-års dag da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det var vel egentlig derfor at jeg dro dit, tror jeg.

    Fordi at Pia hadde sagt at bestemor Ingeborg hadde bursdag, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter middagen, så gikk hele selskapet bort til en strand, bort mot Mølen, vel.

    (Noe sånt).

    Jeg husker at noen lokale folk, reagerte på at det ble skrytt så mye av Rahel, da.

    Siden at hu hadde gått på skuespillerskole, i Berlin, da.

    For den og den Nevlunghavn-dama, hu hadde jo gått på skuespillerskole, i Oslo, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hele selskapet, gikk bort til en vik, (eller en strand), som lå cirka en kilometer å gå, (gjennom skogen), fra Skoleveien, da.

    Og på veien, fra huset til bestemor Ingeborg og ‘tante Ellen-stranda’, så gikk vi forbi en ganske kjent hytte, som er formet som en ufo da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi gikk på den stien, gjennom skogen, så husker jeg at Axel ‘babla’ om, (til noen), om at ‘vi har vin’.

    Men det var egentlig min vin, da.

    Jeg hadde tatt med meg noen øl, som jeg hadde hatt i kjøleskapet.

    Og noe vin, som jeg hadde fått av Ove.

    Som de hadde laget, ute i Son, da.

    Og tappet på noen saftflasker, (eller noe sånt), da.

    For Axel hadde ikke tatt med seg noe å drikke.

    Og ikke Pia heller, vel.

    Og Rahel sine tyske guttevenner.

    (Som vel var homo, mener jeg at tante Ellen sa).

    De var veldig uhøflige, da.

    For plutselig så kom de ned fra et fjell, på tante Ellen-stranda.

    Og tagg til seg hver sin øl, fra meg, da.

    Og Axel drakk opp ‘Ove-vinen’ min, da.

    (Som Ove hadde gitt meg 3-4 flasker av, vel.

    Og som jeg hadde hatt stående i barskap-hylla mi, da.

    Siden Ove hadde pleid å få bomme noen flasker av Rimi sin julegave-vin, fra meg, da.

    Den vinen som Rimi-Hagen hadde bestilt, for å selge i butikkene, men som han istedet ga i julegave, til de ansatte, (siden det likevel ikke ble lov, å selge vin, i butikkene, i Norge).

    På slutten av 90-tallet).

    Og disse tyske skuespiller-guttene.

    De hadde visst også campet lenge i bestemor Ingeborg sin hage.

    Og spist opp all maten hennes, og sånn, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Oppå det ‘tyskerhomo-fjellet’, så ble det etterhvert underholdning, husker jeg.

    Tante Ellen spilte Mor Åse, (må det vel ha vært), og sa ‘Peer du lyver’, (mener jeg å huske).

    Mens at en tysk homsegutt løp over fjellet der, som bukken eller Peer, da.

    (Noe sånt).

    Og Rahel og noen andre unge, tyske damer.

    De sang sangen ‘My Boy Lollipop’, (og sånn), da.

    På en ganske proff måte, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg prøvde å prate med Sophia Legind, (Rahel sin danske venninne, som hadde vært på besøk hos bestemor Ingeborg, den sommerferien, i Stavern, som jeg fikk et kyss av Hege Furfjord, sommeren 1990, vel).

    Og hennes foreldre, da.

    (Som vel alle tre, var innen Steinerskole-miljøet, tror jeg.

    Og som forresten inviterte Axel og meg, til Nord-Jylland, vel.

    Ikke for å feriere, men for å jobbe med å bygge på deres feriehus der, eller noe sånt.

    Noe sånt).

    Men akkurat da jeg skulle prate med Sophia Legind, så begynte Daniel å forstyrre meg, (husker jeg).

    På en irriterende måte, da.

    Så Pia passet ikke på Daniel, må man vel si.

    (Hvis ikke det var Pia som hadde bedt Daniel om å tulle med meg, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden Axel drakk opp all Ove-vinen min.

    Og siden de tyske homsene snylta øl av meg.

    Så gikk jeg ganske tidlig tom for alkohol, da.

    Men da ga Rahel meg en flaske Martini, som hu hadde kjøpt på flyet, (eller noe).

    (Av en eller annen grunn, da).

    Så da fikk jeg mer å drikke, på tante Ellen-stranda der, da.

    Men det skulle kanskje bare mangle, siden at de tyske homsevennene, til Rahel, hadde rappa øl av meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg prøvde å få litt kontakt, med de tyske ‘sigøyner-vennene’, til Rahel, da.

    Litt seinere, utpå kvelden der.

    Og jeg spurte de, (som satt i en gruppe, for seg, ikke så langt unna der Pia, Axel og jeg satt vel), om de hadde hørt om et tysk band, (som jeg hadde hørt på MTV, det året jeg leide et rom, av Arne og Mette, i Høybråtenveien der).

    Som het Fantastischen Vier.

    Og en sang som het ‘Tag am Meer’, da.

    Og den sangen, den hadde de hørt, da.

    Og jeg spurte om ‘meer’ betydde elv da, husker jeg,

    (På engelsk, da).

    Men det betydde visst hav, da.

    Svarte en tysk sigøyner-jente der, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake til biblioteket der, så var jeg rimelig full, husker jeg.

    Og det var mørkt, da.

    Og vi gikk på en sti der, da.

    Midt i skogen.

    Uten lys.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Jeg husker at jeg prata såvidt med Rahel, vel.

    Som lå over inne hos bestemor Ingeborg, vel.

    Mens Pia, Daniel og jeg, vi skulle ligge, inne i biblioteket der, da.

    (Som tante Ellen hadde leid, vel).

    Men hvor Axel ble av, det vet jeg ikke.

    Han forsvant bare plutselig.

    (Sa han lå kanskje og knulla, et eller annet sted, med Rahel eller Sophia Legind eller en av de tyske sigøynerjentene.

    Hva vet jeg).

    Og han dukket ikke opp igjen, før dagen etter, da.

    Og da ville han bare bli kjørt, til Larvik togstasjon da, husker jeg.

    Og jeg hadde drukket så mye, kvelden før, så jeg ville vente litt, før jeg kjørte da, (husker jeg).

    Og da spurte tante Ellen, om hu kunne låne bilen min, da.

    For å kjøre Axel til Larvik, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Og tante Ellen syntes vel at bilen min, (Sierra-en), var grei å kjøre da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom til biblioteket, så var det redd opp til Pia, Daniel og meg, like ved kjøkkenet der da, (husker jeg).

    Og jeg syntes at det bråkte så mye, fra et kjøleskap, på kjøkkenet der.

    Så jeg dyttet det kjøleskapet, inn i det rommet, hvor vi hadde spist middag da, (husker jeg).

    Sånn at laken fra agurksalaten, rant ut på gulvet, vel.

    (Etter at Pia og Daniel hadde sovnet, vel).

    Og dagen etter, så hadde jeg en diger buse, i nesa, husker jeg.

    Og jeg tulla litt med Daniel.

    (Som var litt innpåsliten, kanskje).

    Og viste han busa, (som jeg hadde funnet i nesa mi), og spurte om han ville ha den, da.

    Men det ville han ikke, da.

    Og da, så var det en dansk familie, (eller noe), som satt og spiste, rett utafor biblioteket der.

    (Og som så på at jeg tulla med den busa, vel.

    Noe sånt).

    Og de hadde kommet fram, litt for seint, dagen før, (var det vel).

    Så de hadde ikke fått blitt med på middagen, da.

    Og de hadde heller ikke funnet fram, til tante Ellen-stranda der, da.

    Noe Pia lo av vel, like etter at vi hadde gått i mørket, på den stien der, da.

    Og etterhvert, når jeg hadde fått tatt meg en dusj, i bibliotek-bygningen der, og blitt litt mer edru, da.

    Så kjørte jeg vel, med Pia og Daniel, tilbake igjen til Oslo, tror jeg.

    For jeg kan ikke huske, at det var så mye mer som skjedde, under det her besøket, da.

    (Hvis jeg husker det, riktig).

    Og det er forresten mulig, at den gangen som foreldrene til Sophia Legind, inviterte Axel og meg, til å jobbe, på sommerhuset deres, i Danmark.

    Det kan også ha vært den neste sommeren.

    Nemlig sommeren 2002, da jeg nettopp hadde slutta, som butikksjef i Rimi, for å begynne å studere, på en bachelor IT-grad, ved HiO IU, høsten 2002.

    For sommeren 2002, så var det bestemor Ingeborg sin 90-årsdag da, som ble feiret, i Guvika, igjen.

    (På samme måte som på hennes 80- og 85- årsdag, da).

    Så det kan også ha vært da, som foreldrene til Sophia Legind, inviterte Axel og meg, til å jobbe, på deres feriehus, i Danmark, da.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt, nøyaktig.

    (Men det må vel ha vært enten sommeren 2001 eller sommeren 2002, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg tror at frateret var like ille på 80-tallet, for da måtte de pule eksospotter, sa Cecilie Hyde. Så jeg synes det blir feil å skylde på dagens unge

    like ille i 1988

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10045871

  • Det er det her jeg har skrevet om, i Min Bok. Selv om Pia og Cecilie Hyde dro meg med for å se seremonien for gutta, (som er enda verre)

    har skrevet om i min bok

    http://www.dagbladet.no/2012/09/17/nyheter/innenriks/drammen/23444701/

  • Min Bok 5 – Kapittel 23: Enda mer fra Danmark

    Da jeg kjørte fra campingplassen, (i Løkken), og de to unge damene fra Setesdal, forresten.

    Så mener jeg å huske det, at jeg overhørte det, at hu av dem, som jeg prata mest med.

    Hu sa til hu med det lyse håret.

    Noe sånt som at, ‘hvis han bare kjører nå, så’.

    (Noe sånt).

    Men jeg følte meg litt dum da, siden jeg ikke kunne spille fotball likevel.

    Grunnet det dårlige kneet mitt.

    Så det ble til at jeg bare kjørte da, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte nesten å prate dansk, i butikkene, da jeg var der nede, (husker jeg).

    Jeg begynte å si sånn ‘et halvt friskt brød, takk’, (eller noe sånt).

    Og friskt brød, det betydde fersk brød, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det jeg pleide å spise der.

    (Siden jeg hadde så lite penger, de siste dagene).

    Det var et halvt friskt brød, som jeg kjøpte i en butikk.

    Også kjøpte jeg en billig og god type skinkesalat, (som var i beger, omtrent som rekesalat, i Norge), i en annen butikk, da.

    (Også rev jeg liksom biter av brødet og dyppet det i skinkesalaten, da.

    Noe som smakte godt og var enkelt liksom, da).

    Og dette kostet vel en tier tilsammen, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og det ble jeg ganske mett av, da.

    Og jeg kjøpte nok litt mer mat og drikke og ved siden av og.

    (Ihvertfall de fleste dagene).

    Så dette var liksom det absolutte minimum, av det jeg spiste, der nede, på en dag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spurte forresten de damene fra Setesdal, en morgen, hvordan pålegg, som det var smart, å ha med seg, på campingtur, (for jeg var ikke så vant til å være på campingtur, da).

    (Fordi da jeg gikk for å dusje og pusse tenna, osv.

    Så gikk jeg forbi teltet deres, da.

    Var det vel).

    Og da sa hu fra Setesdal, (som snakka mest).

    At, ‘ja, si det, du’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tulla også litt med de Setesdal-damene, siden de ikke drakk.

    (Noe jeg regna med at kom av at de var kristne da, antagelig).

    Også lå det en øl, utafor bilen min vel.

    (Antagelig den samme ølen, som politiet hadde klagd på, da jeg bodde oppe ved den gården der.

    For det frista antagelig ikke så mye, med lunka øl da, antagelig.

    Siden jeg ikke hadde noe kjøleskap der).

    Også tulla jeg, da jeg gikk forbi de her Setesdal-damene, da.

    Og spurte om de ville ha ‘en øl til frokosten’.

    Men det ville de ikke, da.

    Og det svaret hadde jeg egentlig regna med å få og.

    Men jeg prøvde bare å være litt morsom, da.

    Og skøye litt med de her damene, som vel må ha vært omtrent de eneste, på hele campingen, som ikke drakk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kjørte til Hirtshals.

    (Som var en tur på to-tre-fire timer, (eller noe), vel).

    Så kjørte jeg non-stop, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg hadde kjøpt godt med bensin da, i Løkken.

    Det var det jeg brukte mesteparten av pengene min på der.

    Så jeg kunne nok ha kjøpt litt mindre bensin.

    Og litt mer mat.

    Men jeg hadde ikke noe lyst til å drite meg ut igjen, da.

    Ved å gå tom for bensin, for eksempel.

    Siden jeg hadde kjørt i grøfta, på veien til Løkken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kjørte fra Løkken til Hirtshals der.

    Så blåste det så fælt, da.

    Så hele bilen holdt på å blåse av veien, da jeg kjørte på en slette der, husker jeg.

    Ihvertfall så merka jeg det at vinden liksom tok tak i bilen, da.

    Men den holdt seg på veien, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, jeg kjørte vel innom en matbutikk, på veien til Hirtshals, mener jeg å huske.

    Hvor jeg vel brukte mine siste penger, da.

    På noe brød og noe å drikke, vel.

    Men i Hirtshals, så spurte jeg en eldre kar, som satt på en benk der.

    Om man kunne drikke vannet i springen, på et offentlig toalett der, (eller hva det var).

    Og da svarte han gubben, at det vannet, det var jo fra havet der, (mens han pekte ut på Skagerak, da).

    Og det svaret, det ble jeg vel ikke helt overbevist av, (må jeg innrømme).

    For såvidt jeg visste, så var jo Skagerak fylt med saltvann, da.

    Men det sjøvannet, det gikk vel antagelig gjennom en slags renselsesprosess da, (regner jeg med ihvertfall), før det havna i springen der, i Hirtshals, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da ferje kom over til Larvik igjen, så husker jeg at jeg hørte på ny Suede-sang, (var det vel), på bilradioen, mens jeg stod i køen, for å kjøre ut av ferjeleiet der, da.

    (Noe sånt).

    Men så ble jeg sannelig vinket inn, av en toller.

    Og han skulle se gjennom hele bilen min, da.

    (Inne i en sånn spesiell bygning, vel).

    Og når dette begynte å ta en del minutter.

    Så sa jeg det, at jeg måtte ringe til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, siden jeg ble forsinka, da.

    For dette var om kvelden da, (husker jeg).

    Og da spurte han tolleren meg rett ut.

    Om jeg hadde noe ulovlig med meg.

    Og da bare forklarte jeg det, at jeg ikke hadde det, da.

    Også fikk jeg kjøre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så kjørte jeg opp til den bensinstasjonen, som ligger mellom buss-stasjonen og Bøkeskogen, i Larvik der.

    Og der kjøpte jeg blant annet en stor flaske Urge, (husker jeg).

    (På det kredittkortet, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videospillerne vel, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Noe sånt).

    For det så så fristende ut, med Urge da, (husker jeg).

    For jeg jobba jo i matbutikk, så jeg må innrømme at jeg hadde kjøpt noen flasker Urge, når den brusen kom på markedet, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

    (For jeg hadde jo gått på markedsføringslinja osv., og vært en del i England, og kjøpt forskjellige ‘ukjente’ brus-slag der.

    Så jeg syntes vel at jeg kunne kjøpe Urge, da.

    Selv om det vel ble sett på som å være en ‘kul’ drikk, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av grunnene til at jeg skulle kjøre ut til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn igjen.

    Det var fordi at hu hadde insistert på det, (før jeg tok ferja til Danmark), vel.

    Og jeg hadde også spurt henne, om det var noe, som jeg skulle kjøpe med for henne, i Danmark.

    (Hvor hu jo var fra).

    Og da ville hu det, at jeg skulle kjøpe med en pose, av en slags te, som ble kalt ‘kinesisk te’, (mener jeg å huske).

    Og det var en ganske billig te-type, da.

    Hvor teen ikke lå i poser, men bare var i løs vekt, da.

    Og det var på det supermarkedet, hvor jeg fant det fluepapiret, (Super-Brugsen?), som jeg også fant den teen, til bestemor Ingeborg da, (hvis jeg husker riktig).

    (Og den teen, den kosta vel bare 10-15 kroner kanskje, for en ganske stor pakke, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Super-Brugsen der, (var det vel), så var de også veldig flinke med frukta, (sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Jeg hadde jo vært på fruktkurs, osv., et år eller to, før det her.

    Og jeg jobba jo også en del med frukta, på Rimi Bjørndal der, da.

    Så jeg husker det, at jeg ble stående og nesten studere en butikkdame, i 30-40-årene vel, inne på Super-Brugsen der, da.

    Mens hu la opp noen svære og fine kålhuer, (eller noe sånt), var det vel.

    For jeg var så imponert over de danske grønnsakene, da.

    Som var ganske store og fine, (og nokså billige vel), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg igjen, i Skoleveien, i Nevlunghavn.

    Så hadde hu lagd noe, som jeg bare hadde spist en gang før, (husker jeg).

    Og det var brunost-pizza(!)

    Og det hadde jeg bare spist den gangen, som søstera mi og Cecilie Hyde, hadde invitert meg hjem, til mormora til Cecilie Hyde, i Svelvik.

    Da Cecilie Hyde sin venn, (må man vel kalle han), Stian, (fra Lyche/Depeche-gjengen), i Drammen, hadde lagd den samme retten, (nemlig brunost-pizza da), husker jeg.

    Og jeg spiste vel noen biter, av denne merkelige pizzaen, (må man vel kalle den), som bestemor Ingeborg hadde laget, da.

    (En pizza som vel heller ikke så helt rund ut, vel).

    Siden jeg vel var ganske sulten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også kjørte jeg tilbake til Oslo igjen da, dagen etter, (eller noe sånt).

    Og da tror jeg ikke at jeg behøvde å fylle bensin, i Norge, i det hele tatt, før jeg var tilbake, i Oslo.

    Så jeg hadde nok kjøpt rimelig mye bensin, i Løkken der, da.

    Må man nok si.

    Men det viktigste, det var jo å få bilen tilbake til Hirtshals, sånn at jeg kom meg med ferja, over til Larvik igjen, da.

    På den dagen som billetten min gjaldt for da.

    Hadde jeg nok tenkt, mens jeg var i Løkken der, da.

    (Etter at jeg ble jagd fra der jeg stod parkert, ved den gården der).

    Så jeg hadde nok kjøpt litt vel mye bensin, for sikkerhets skyld kanskje, da.

    Muligens fordi at dette var min første tur, med egen bil, til utlandet, osv., da.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå glemte jeg det i farta.

    At jeg jo kjørte innom en del steder, på veien tilbake til Oslo og.

    Jeg stakk vel såvidt innom en OBS, (eller noe sånt), som jeg mener å huske at lå langs E18, i Tønsbergsdistriktet vel.

    (Noe sånt).

    Og da jeg kom til Sande, så tok jeg av til høyre, og kjørte ut mot Berger, da.

    (For jeg hadde jo nettopp fått lappen.

    Og jeg hadde ikke kjørt til Berger, med min egen bil, før).

    Og jeg kjørte innom Kjetil Holshagen og dem, (husker jeg), som bodde ikke så langt unna den bensinstasjonen, som ligger langs E18, i Sande, der avkjøringa til Berger og Svelvik er, da.

    Kjetil Holshagen var ikke hjemme.

    Men mora og stefaren hans var hjemme, da.

    Men jeg skjønte det på dem, at Kjetil Holshagen ikke var så interessert, i å noe mer med meg å gjøre, da.

    Foreldrene hans var nesten litt uvennlige vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Ihvertfall så var de avvisende, (vil jeg si).

    Så det her var litt trist da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte så videre, til jeg kom til huset til bestemor Ågot der.

    Men der var det ingen hjemme, da.

    Noe som jeg syntes at også var litt trist, vel.

    (Når jeg først hadde fått meg lappen og bil, liksom).

    Så jeg stakk ned på verkstedet, til bestefar Øivind der, da.

    Men der var det noen folk som jeg ikke visste hvem var, som holdt på.

    Jeg forklarte det, at det var farfaren min, som hadde bygd det verkstedet, i sin tid.

    Og da fikk jeg lov til å komme inn der, for å se litt, da.

    (Av en eldre kar, som produserte noen kjøkken der, var det vel).

    For jeg syntes at det ble dumt, hvis jeg stoppa der, og så ikke fikk komme inn, i hverken huset eller på verkstedet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk inn på kontoret, på verkstedet der.

    (For det var der jeg følte meg mest hjemme, da).

    Og da hørte jeg det, at han eldre karen, (som vel leide av faren min, og onkel Håkon, tror jeg).

    Sa det, til en yngre kollega der, vel.

    At der hadde ikke jeg noe å gjøre.

    Og så heiv han meg ut, av verkstedet der da, (må man vel si).

    Men jeg forklarte det da, (sånn at han skulle skjønne det, at jeg ikke var interessert i papirene hans, for eksempel).

    At på det kontoret, så hadde jeg pleid å sitte, og pakke skruer, som barn.

    Og noen ganger, hvis jeg kjeda meg, så hadde jeg også pleid å tegne noen sånne forskjellige tegninger, på det tre-skrivebordet, som stod inne på kontoret der, da.

    Og jeg viste vel han ‘gubben’ det og da, at den og den tegningen, den hadde jeg tegna, i sin tid, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte så videre, mot Svelvik.

    Og akkurat da jeg svingte ut fra ved bestemor Ågot der.

    Så mener jeg at jeg så det, at Hans Martin Fallan.

    (Lillebroren til Carl Fredrik Fallan, fra Min Bok).

    Han kjørte forbi den andre veien, (mot Bergeråsen der), mens han glante skikkelig på meg, (og HiAce-en min), da.

    (Og måpte, (må man vel si), som om han nesten hadde sett et spøkelse, eller noe sånt, vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte så videre mot Svelvik, og jeg dro innom Rimi-butikken på Skjønnhaug der, da.

    (Som ligger like før man kommer inn til Svelvik sentrum, der).

    For jeg syntes vel nesten at jeg måtte studere den Rimi-butikken litt.

    Siden jeg jo selv jobba som leder, i Rimi.

    Og var fra Berger/Svelvik, da.

    Og Magne Winnem jo pleide å drive med det samme, da selv han jobba, som leder, i Rimi.

    Nemlig å studere andre Rimi-butikker litt, da.

    (Sånn som den gangen som Magne Winnem og jeg dro for å besøke Andre Willassen, på Åskollen, (da han hadde kjøpt den Depeche Mode cd-en, som het ‘Songs of Faith and Devotion’), og Magne Winnem ville studere en Rimi-butikk, som lå mellom Glassverket og Rundtom, (eller noe), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvem møtte jeg inne på Rimi Skjønnhaug?

    Jo, onkel Håkon, igjen(!)

    Onkel Håkon hadde forflyttet seg fra Nevlunghavn, og tilbake til Bergeråsen, da.

    Og han pleide å handle, på Rimi Skjønnhaug der, da.

    (Hvor også bestemor Ågot pleide å handle, de siste årene, som hu bodde, i ‘Ågot-huset’, da.

    For hu likte ikke hu innvandrer-dama, i butikken, på Sand.

    For hu slo inn for mye på kassa da, mente bestemor Ågot.

    Så bestemor Ågot pleide på den første delen av 90-tallet, å sitte på med onkel Håkon, inn til Rimi-butikken på Skjønnhaug da, når hu skulle handle).

    Onkel Håkon gikk i bar overkropp.

    Og i bare en ola-shorts, vel.

    Så jeg ble nesten litt flau, på hans vegne da, (husker jeg).

    Onkel Håkon kunne fortelle det, at bestemot Ågot, hadde flytta, til sykehjemmet, i Svelvik.

    Noe som var nytt for meg.

    Men jeg spurte onkel Håkon om hvor det sykehjemmet lå igjen, da.

    Og jeg fortalte vel det, at jeg da ville prøve å få besøkt bestemor Ågot der, mens jeg først var i nærheten, da.

    Jeg fortalte også onkel Håkon det, at jeg hadde vært og sett inne på verkstedet der, da.

    (Siden ingen var hjemme i huset).

    Og at jeg hadde prata med en eldre kar der, som var i 50-åra, (eller noe sånt).

    Onkel Håkon, (som vel selv hadde blitt nesten 50 år, på den her tida), retta på meg, og fortalte at han ‘kjøkken-gubben’, var i 70-åra, da.

    Og onkel Håkon likte vel dårlig det, (tror jeg), at jeg hadde dratt innom der, da.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Onkel Håkon fortalte også det, at det var for det meste han assistenten, (en ung gutt vel), i den Rimi-butikken der, som pleide å bestille varer, (og sånn), da.

    (Noe som han vel mente at var butikksjefen sin oppgave, egentlig.

    Hvis jeg skjønte han riktig, da).

    Etter at jeg vel først hadde forklart det, at grunnen til at jeg dro innom den Rimi-butikken, var fordi at jeg syntes at det var litt artig, å kikke litt, i andre Rimi-butikker også, (siden jeg jo selv jobba, som leder, i en Rimi-butikk), da.

    Liksom for å se hvordan andre Rimi-butikker, løste ditt og datt, av forskjellige utfordringer, i butikken, da.

    (For å liksom få litt ideer og inspirasjon kanskje, da.

    Til hvordan ting og tang kan gjøres, i en Rimi-butikk, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon gikk så bort til kassa, og stakk hjem igjen, vel.

    Mens jeg selv kikka litt mer rundt i den butikken, som jeg mener å huske at var en Prima-butikk, på den tida, som jeg gikk på ungdomsskolen, i Svelvik.

    (Det var ihvertfall den butikken, der de hadde hatt tilbud, på klementiner.

    Den året, som jeg var konfirmant, og noen av oss konfirmantene, fra Berger, (som hadde tatt bussen, inn til Svelvik), kjøpte masse klementiner, som vi kasta noen av, på en neger-prest, fra Sør Afrika, som var innom, på en gudstjeneste, i Svelvik kirke, som var obligatorisk, for oss Berger-konfirmantene, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Den butikken ligger forresten også ved siden av Mitsubishi-butikken, til Finn Sand, (mener jeg å huske).

    Og som jeg vel har skrevet om, i Min Bok-bøkene tidligere, så blir Mitsubishi kalt for ‘Svælvik-mærsje’, i Drammens-området, vel

    Siden Finn Sand sin Mitsubishi-butikk er, (eller ihvertfall var), den eneste bilforretningen, i Svelvik, da.

    Og jeg mener også at jeg kjente igjen Nina, (venninna til Linda Moen vel), fra klassen, det andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående, i kassa, på Rimi Skjønnhaug der, da.

    (Da jeg gikk ut av den butikken).

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    (Men hu Nina, hu likte jeg vel aldri noe særlig bra.

    For jeg syntes vel at hu var litt vel rølpete, kanskje.

    Så jeg sa vel ikke hei, eller noe sånt, (tror jeg).

    Og jeg var vel kanskje ikke helt hundre prosent sikker, på at det faktisk var henne, muligens.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro så videre, til Svelvik sykehjem der, da.

    Som lå liksom bak Svelvik ungdomsskole der, da.

    (Som onkel Håkon, hadde forklart meg, inne i den Rimi-butikken, da).

    Og jeg prata med noen sykepleiersker der, da.

    Og fikk lov av dem, til å besøke bestemor Ågot, som bodde på et lite rom der, da.

    Og på det rommet, så hang mange av bildene osv., fra Ågot-huset, (husker jeg).

    Noe som jeg syntes at var litt rart, (og også litt trist vel), mener jeg å huske.

    Å liksom se de kjente tingene, (negerdama og det egyptiske farao-bildet, osv.), fra Ågot-huset, på noen andre vegger, da.

    Ågot sa noe sånt som, at ‘her bor jeg’.

    Og jeg var vel ikke helt sikker på, om Ågot kjente meg igjen, (for å være helt ærlig).

    For Ågot hadde begynt å bli litt senil, (og pleide å kalle meg Runar, osv.), de siste årene, som jeg bodde, ute på Berger der, da.

    Og plutselig, (mens Ågot viste meg rommet sitt), så bare ‘frøys’ Ågot, og stod helt stille, (uten å si noe), på en rar måte, da.

    Og da lurte jeg på om Ågot kanskje ikke skjønte hvem jeg var, da.

    Og at hu derfor var litt redd for meg, kanskje.

    Så da bare gikk jeg ut de sykepleierskene igjen, (husker jeg).

    Og sa fra til dem, om at jeg dro igjen, da.

    For jeg syntes at Ågot oppførte seg så merkelig, da.

    Så jeg ville ikke uroe henne, liksom.

    I tilfelle hu ikke kjente meg igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så kjørte jeg vel rett tilbake til Oslo, og Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, vel.

    Etter en omvei, rundt Berger og Svelvik, som ikke ble helt som jeg hadde tenkt meg den, da.

    (Siden ingen lenger bodde, i Ågot-huset, (som nesten var som et slags barndomshjem for meg), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Dette er en kar, som var i samme gjeng, (Depeche-gjengen), som min søster og Cecilie Hyde, husker jeg, fra det året jeg var blåruss, i Drammen

    medlem depeche gjengen

  • Min Bok 4 – Kapittel 47: Mer fra Norsk Idrettshjelp

    Jobben hos Norsk Idrettshjelp, den var sånn, at sjefene, (som satt inne på et eget kontor), de ville nå og da, dukke opp, inne på de rommene, hvor telefonselgerne satt og ringte.

    Og så ville de legge ut noen nye lister, med telefonnumre, til folk som bodde i nærheten, av forskjellige idrettsklubber, opp i noen kurver da, (var det vel).

    Og da, (fant jeg ut etterhvert), så lønte det seg, å finne lister, hvor mange folk, hadde kjøpt forrige gang.

    (For dette stod markert på listene, da).

    Så etterhvert, så skjønte jeg det, at jeg måtte prøve å finne lister, hvor ihvertfall en person, hadde kjøpt dopapir, under den forrige ringerunden, da.

    (I navnet til den lokale idrettsklubben, da).

    For det var ofte sånn, at de som kjøpte forrige gang, de ville også kjøpe igjen, da.

    (Fant jeg ut etterhvert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De sjefene, som jobba der, de satt nok og lyttet, på samtalene, til de forskjellige telefonselgerne, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    For en gang, så ble jeg kalt inn på kontoret, til en av sjefene der, (husker jeg).

    Og da hadde jeg vel jobba, fra klokka 7 om morgenen, på Rimi Nylænde.

    (For jeg hadde en avtalte, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om at jeg kunne ha tidligvaktene på tirsdagene da, mens jeg jobba på Norsk Idrettshjelp).

    Og så begynte jeg vel på jobb igjen, klokka 16 eller klokka 17, (eller noe sånt), på Norsk Idrettshjelp, da.

    Og da ble det lange dager.

    Og jeg er jo b-menneske, så på de dagene, som jeg begynte å jobbe klokka 7, så var jeg ofte nesten ikke menneske da, (for å si det sånn).

    Så jeg ble kalt inn på kontoret, til en sjef der, (som var en nestsjef, (eller noe), der, tror jeg), i 20-årene vel.

    Og han sa det, at han likte ikke tonen som jeg hadde hatt, på telefonen, den kvelden.

    For jeg hadde visst hørtes for trøtt og sliten ut, da.

    Så han ba meg om å gå en runde rundt i nabolaget der, for å få meg litt frisk luft, og våkne opp, da.

    (Eller noe sånt).

    Noe jeg gjorde, da.

    (Uten å møte noen horer denne gangen.

    Det var vel først en del uker etter det her, at jeg møtte hu unge, blide hora, på vei hjem fra jobb, den gangen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ikke bare horer man møtte, på vei hjem, fra den her jobben.

    Jeg tok jo T-banen fra Jernbanetorget.

    Og en gang, så gikk jeg sammen med ei ung dame fra Skedsmo, (eller noe), som også jobba på Norsk Idrettshjelp der vel, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (For hu skulle ta toget hjem fra Oslo S., vel).

    Og på den her tida, så hang ikke de narkomane, på Plata ennå.

    Så da vi svingte inn i Karl Johans gate der, fra Dronnings gate.

    Så havna vi etter noen meter inn i en svær koloni, av heroinmisbrukere, da.

    Som nesten blokkerte hele Karl Johan, (må man vel si).

    (For de var ganske mange da).

    ‘Zombier’ og ‘levende døde’, husker jeg at jeg kalte de narkomane, da.

    Til hu fra Skedsmo, da.

    Og hu var vel litt enig, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En tirsdag, som jeg var tidlig ute, på jobb, på Norsk Idrettshjelp der.

    Så hadde ikke sjefene der, dukka opp ennå, da jeg kom på jobb.

    Så jeg stod i trappeoppgangen der, og venta, sammen med blant annet ei ung brunette, (var hu vel), som også jobba der, da.

    (Og som jeg vel såvidt hadde chatta litt med, en gang, før det her, vel).

    Og hu brunetta begynte å skryte av, at hu hadde blitt invitert, til gardeballet, da.

    Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, og ikke i Garden.

    Så hva det gardeballet egentlig var, det hadde ikke jeg noe særlig greie på, på den her tida da, (må jeg innrømme).

    (Selv om jeg vel såvidt har lest om det, i Aftenposten, eller noe, seinere).

    Så da sa jeg ikke noe selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han unge, lyshåra gutten, fra Oslo Vest, som en gang sa det, at han syntes det, at jeg var treig med å få meg lappen.

    Han ringte en privat samtale, fra Norsk Idrettshjelp der, en gang, (husker jeg).

    Han spurte ei dame om hu skulle bli med å feire St. Hans, ombord på en båt, (eller noe sånt), tror jeg at det var.

    (Noe sånt).

    Og han babla vel også noe om Quart-festivalen, (som vel var en veldig kul festival, på den her tida), en gang, mener jeg å huske.

    Og jeg pleide også noen ganger, å gå på McDonalds, i pausen der, og kjøpe med meg masse burgere, for mange av de ungdommene som jobba der da, husker jeg.

    For det hendte vel at det ble prata om, hva vi skulle spise, i pausene der, (tror jeg).

    Og jeg var så glad i burgere, da.

    Så da begynte nok jeg å prate om McDonalds og Burger King da, tror jeg.

    Og da ble det vel sånn, at jeg spurte sjefen der, (ihvertfall en gang), om jeg kunne gå til pause litt tidligere, da.

    For jeg hadde da blitt overtalt, til å kjøpe med meg masse burgere og sånn, for en del av kollegene min der, (og meg selv da), på McDonalds, (på Østbanehallen der), da.

    Og det sa han sjefen at var greit da, (mener jeg å huske, ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at et tema, som de ungdommene der prata om, en gang.

    Det var hvordan han ene sjefen der, klarte å få Dr. Martens-skoa sine, så blanke.

    For Dr. Martens-sko, de var skikkelig populære, på den her tida, da.

    Og jeg gikk også med sånne Dr. Martens-sko da.

    (Nemlig modell 10 størrelse 10, mener jeg å huske).

    For det var sånn, en gang, at hu Elin, på Rimi Nylænde, hadde sagt til Elisabeth Falkenberg og meg, at ingen av oss, hadde ‘ordentlige sko’, (eller noe).

    Men Cecilie Hyde, (fra Min Bok), hu pleide å ‘hype’ Dr. Martens, da.

    Så det blei til at jeg kjøpte meg et par sånne Dr. Martens-sko, til mellom fem hundre og tusen kroner da, i en skobutikk, i Grensen, (var det vel).

    Og de skoa, de var av den lave typen Dr. Martens, da.

    Og de hadde luft i sålen, var det vel.

    Så de var gode for føttene da.

    For jeg var vel også litt lei av, å få melkecontainerne, over joggeskoa, (eller hva jeg gikk i igjen), på jobb, da.

    Men med de Dr. Martens-skoa, så merka jeg nesten ikke at sånne ting skjedde, på jobb, da.

    (For de skoa var nesten som vernesko, (eller noe), vel.

    Selv om de ikke hadde ståltupper).

    Så jeg begynte å kjøpe kanskje et par sånne Dr. Martens-sko, i året, (eller noe sånt), fram til at jeg dro for å studere, i England, i 2004, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Elin, på Rimi Nylænde, hu sa også en gang, til meg vel.

    At Lambertseter, det lå liksom i sentrum, da.

    Mens Ellingsrudåsen, (der hvor jeg bodde), det var liksom langt utafor sentrum, da.

    Selv om det vel er diskuterbart, om Lambertseter ligger i sentrum, (eller ikke).

    For Lambertseter var jo Norges første drabantby.

    Og hvis Lambertseter hadde ligget i sentrum, så hadde de vel ikke kalt stedet for en drabantby liksom, (mener jeg).

    Og jeg bodde jo selv, et år, på Abildsø, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og Abildsø, det ligger jo rett nedenfor Lambertseter der, da.

    (Bare ned Lambertseterveien der, liksom).

    Men det var aldri sånn at jeg gikk til eller fra byen, det året, som jeg bodde der, da.

    Nei, det var nesten utenkelig, husker jeg.

    (Og jeg er ikke sikker på om jeg ville ha huska veien, heller, forresten).

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å si det vel, (det året), at Abildsø lå i sentrum.

    Selv om det nok hadde gått an å gått fra Abildsø og ned til Oslo sentrum.

    Men det hadde nok tatt et par timer, (eller noe sånt), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Eller, det var vel i en skobutikk, i Østbanehallen der, som jeg kjøpte de Dr. Martens-skoa, den første gangen.

    For de hadde vel noe kampanje for de skoa, med masse kule plakater og sånn da, mener jeg å huske.

    Men de skoa ble fort stygge da, når jeg brukte de, på jobb.

    Så jeg gikk og klagde da, husker jeg.

    Men det var vel ikke så mye å gjøre med det, tror jeg.

    Men de hadde noe sånn spesiell skopuss og sånn, som man kunne bruke til de, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 92: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    En gang, sommeren eller høsten 1991, så husker jeg at jeg satt på en trikk, som kjørte over Jernbanetorget, i retning av Grev Wedels Plass.

    Jeg hadde antagelig vært på besøk hos søstera mi, i Arups gate, i Gamlebyen.

    På trikken, så satt søstera mi Pia og ei pen brunette, som jeg tror het Siri.

    Siri kom med en kommentar, som jeg angrep da.

    Og da svarte hu Siri, at ‘ja, nå hørtes jeg vel ut som en FRP-er’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var ikke sosse-jenter, dette var frike/sosialist-jenter.

    Og vi endte opp på Last Train, i Universitetsgata.

    Sikkert fordi at søstera mi ville dit.

    Siden hu kjente både hu Siri og meg da.

    På Last Train, så traff vi faktisk han høye friken, fra det første året, som jeg gikk på NHI.

    Han høye som jeg også hadde truffet på Sugarcubes-konserten.

    Og som var sammen med hu pene blondinna, som han hadde med seg da.

    Vi fire ble sittende ved et bort, midt inne på Last Train der da.

    Det her var en torsdagskveld vel.

    Han høye friken forklarte at han ikke var sammen med hu pene blondinna lenger da.

    (Når jeg spurte da).

    Men han forklarte ikke hva som var grunnen til bruddet.

    Vi hadde det vel hyggelig, må man vel si.

    Vi drakk øl, og hu pene, unge brunetta Siri, hu beinflørta med meg, hele kvelden, husker jeg.

    Under bordet på Last Train der da.

    Så jeg tok ikke den siste T-banen hjem, til Ellingsrudåsen.

    Men jeg tog det siste lokaltoget hjem, (som gikk en time eller to seinere vel), til Haugenstua stasjon.

    Også gikk jeg i 20-30 minutter kanskje, for å komme meg hjem, til Ellingsrudåsen der da.

    Og da sa han friken ‘nei’, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Når jeg skulle dra.

    (For han ville vel ikke at jeg skulle dra, tror jeg).

    Men jeg skulle jo på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.

    En fredag vel.

    Og på fredager så jobba jeg fra 10-21 fast, (mener jeg at det kan ha vært).

    (Noe sånt).

    Siden jeg studerte så ville jeg jobbe lange vakter i helgene, for å tjene litt penger da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så det ble litt dumt kanskje da, å forlate hu pene brunetta, og han friken og søstera mi, på Last Train.

    Men jeg kjente ikke alle de folka, som bodde, i det bofellesskapet, til søstera mi, i Arups gate der.

    Så jeg hadde ikke så lyst til å sove over der akkurat.

    Jeg husker hvordan det gikk, når jeg sov over hos Pia sin venninne, Cecilie Hyde, under Svelvikdagene, sommeren 1989.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Da sa Cecilie Hyde at bestemora hennes skulle vekke meg, (sånn at jeg rakk jobbben, på CC Storkjøp, dagen etter), men det skjedde ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tok ‘the last train’ hjem fra Last Train da, kan man vel si.

    For så å gå opp hele den ene dalsida, av Groruddalen, opp til Ellingsrudåsen da, fra Haugenstua.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt det kryssordprogrammet mitt, som jeg lagde, på NHI.

    Så var det rektor Ole Øren, som var ansvarlig, for det faget.

    (Som het O39/49 vel).

    Og jeg hadde derfor ihvertfall et møte, om det prosjektet, med Ole Øren.

    Ole Øren var redd for at det prosjektet skulle bli ‘bare tull’, (mener jeg å huske at han sa).

    Og jeg var ung og syntes at det var flaut, å ha møter, med Ole Øren.

    For han dreit seg ut så mye, under den åpninga, av NHI sine nye lokaler, på Helsfyr, (i begynnelsen av dette skoleåret).

    Og jeg syntes at han var rimelig nedlatende, i det møtet da, som vi hadde, i begynnelsen av dette skoleåret.

    Jeg syntes at det var flaut, å ha Ole Øren, som rådgiver da, (for å si det sånn. For de fleste andre hadde eksterne oppdragsgivere, så jeg syntes det ble kjedelig, å bare ha møter med Ole Øren liksom).

    For han var samtidig ansvarlig for faget da.

    Så jeg droppa å ha noen møter med Øren, om dette kryssordprogrammet da.

    Jeg tenkte ved tilbake, på tiden, som guttunge, da jeg bodde alene, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen.

    Og dreiv med programmering, (på fritiden).

    Jeg hadde ikke hatt noen rådgiver da liksom.

    Så jeg syntes kanskje ikke at jeg trengte å ha noen rådgiver nå heller da, når jeg skulle lage kryssordprogram.

    Jeg var kanskje også litt redd for at Ole Øren ikke skulle skjønne noe, av min programmering.

    For han kunne kanskje virke litt sånn brå, (eller hva man skal si), i det møtet, som jeg hadde med han, husker jeg.

    Så jeg bare droppa de møtene, med Ole Øren, men jeg leverte et ferdig kryssordprogram da, i tre-fire eksemplarer vel.

    (Sånn som NHI ønsket at man skulle levere den oppgaven da.

    Til hun Kari vel, som jobba i resepsjonen der).

    Og jeg hadde også skrevet noe dokumentasjon, på programmet.

    (Som jeg leverte sammen med koden til programmet og en eller flere disketter da).

    Hvor jeg forklarte hvor lang tid programmet cirka brukte, på å kompilere et kryssord, (av den og den størrelsen), da.

    Og jeg hadde vel også eksempler, på ferdige kryssord, med i den dokumentasjonen, som jeg leverte inn.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at hu Anita, fra Vestlandet, flytta ut fra Ungbo.

    Så flytta Ali, (het han vel), fra Somalia, inn, på det gamle rommet hennes.

    (Som var vegg-i-vegg med mitt da).

    En gang, så satt Ali og jeg, i stua der, på Ungbo, husker jeg.

    Noen hadde lagt en pornofilm, i stua der.

    Man kunne se at det var en pornofilm, siden en del av kassetten var i rød plast.

    (Noe som jeg vel ikke har sett hverken før eller siden vel.

    Men så hadde jeg ikke sett så mange pornofilmer heller, på den her tida.

    For det var ikke så mange butikker, som solgte pornofilmer, på Bergeråsen, akkurat).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ali og jeg, vi ble enige om å kikke litt på den pornofilmen, på videospilleren min da, (som fortsatt stod i stua der, sammen med TV-en min).

    Så kom Wenche inn i stua, mens jeg satt i sofaen, og Ali satt i en stol der, på den andre sida, av salongbordet der, da.

    Og da skrudde jeg av pornofilmen.

    Og Wenche lurte på hva vi så på da.

    Men jeg svarte vel bare at vi så på TV, eller noe.

    Så sånn var det.

    Også lo vel Ali og jeg litt da, av Wenche, når hu gikk ut av stua igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche hu gjorde en gang en rimelig rar ting, husker jeg.

    En gang, (en lørdagskveld vel), som jeg kom hjem fra jobben, på OBS Triaden.

    Så ga Wenche meg nøkla til bilen hennes, når jeg kom inn av døra, på Ungbo, der.

    Og sa at jeg kunne få kjøre bilen hennes ned til parkeringsplassen.

    (Fra der den stod, rett utafor inngangsdøra, til blokka, hvor Ungbo holdt til, i underetasjen der da).

    Jeg hadde jo hatt kjøretimer, i Drammen.

    Og jeg hadde jo kjørt både faren min og Magne Winnem rundt i fylla, ved to forskjellige anledninger.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 1 og 2).

    Så jeg bare tenkte at jeg fikk vel ikke være feig.

    Det var vel et år, eller noe, siden jeg har kjørt bil, sammen med Mette Holter, (i bilen til Arne Thomassen vel, som han en gang viste meg hvordan han skifta dekk på forresten, i kjelleren, under blokka de bodde i, på Furuset).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte vel å rygge ned mot parkeringsplassen der da.

    Og jeg var litt sliten, etter en lang dag, på OBS Triaden.

    (Jeg hadde vel jobba i ferskvaren, (hvor jeg var ganske ny da), tror jeg).

    Og jeg hadde jo ikke kjørt rundt på borettslaget der før.

    Så jeg klarte å kjøre feil, husker jeg.

    Og ned en gangvei der da.

    (For jeg var vel ganske sliten da).

    Og nesten under en gangbro og vel.

    Og da skjønte jeg etterhvert at jeg hadde kjørt på en gangvei da.

    Da våkna jeg vel litt.

    Også måtte jeg rygge, i mørket, opp en bakke, som var en gangvei og da.

    Så det var litt komplisert, husker jeg.

    Men det gikk greit da.

    Bilen til Wenche var ikke så veldig stor, det var en bybil av noe slag da.

    Muligens en Golf, kanskje.

    (Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, like etter at jeg hadde begynt å jobbe, i ferskvaren, på OBS Triaden.

    Så var jeg så sliten, etter å ha stått hele dagen, i ferskvaren der.

    Så jeg stappa beina mine oppi en bøtte, med varmt vann, for å ta et fotbad.

    Mens jeg satt og så på TV, på Ungbo der, etter jobben.

    Også kom Kjell Arild og Wenche og en eller to til inn i stua der vel.

    Og da måtte jeg unnskylde meg, syntes jeg, siden jeg satt der og tok et fotbad da.

    Kjell Arild sa at det var greit, for mora hans pleide også å gjøre det, som han vel sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den episoden, med hu jenta, som skada seg, når jeg rydda handlevogner, på OBS Triaden der.

    Og etter at de gamle sjefene mine der, (kassalederne Helene og Carmen, osv.), slutta der.

    Så syntes jeg at det virka som, at jeg lå litt tynt an der etterhvert liksom.

    Jeg tenkte sånn, at det ville vært for flaut, hvis jeg mista jobben der.

    Så derfor tenkte jeg sånn, at jeg måtte liksom skjerpe meg litt da, og bli litt mer profesjonell da.

    Så derfor begynte jeg å dusje hver dag, og sånn, husker jeg.

    Sånn at folk skulle få mindre å angripe meg for da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg dusja ikke om morgenene, sånn som jeg begynte med, etter militæret.

    Men jeg dusja om kvelden da, før jeg la meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men før dette, så pleide jeg ikke å dusje så mange ganger i uka.

    Kanskje en eller to ganger i uka bare.

    Men jeg begynte ihvertfall å dusje hver dag da.

    (Eller ihvertfall før hver dag jeg skulle jobbe).

    For jeg var så trøtt, om morgenene.

    Så jeg orka ikke å stå opp så tidlig, at jeg rakk å dusje, før jobben.

    Så derfor ble det sånn, at jeg heller dusja hver kveld da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche jobba også med å arrangere Tupperware-party-er, husker jeg.

    Jeg hadde ikke noe interesse, av å være med, på et sånt møte.

    Så jeg takket ‘nei’, og sa vel at jeg skulle jobbe, eller noe, vel.

    Men Ali fra Somalia, han hadde visst misforstått da, ifølge Wenche.

    For jeg husker det, at hu Wenche nevnte for meg, at Ali hadde trodd, at hu Wenche hadde invitert han med på party.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 67: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    Den sommeren jeg fikk så lite feriepenger, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), nemlig sommeren 1991.

    Så dro Magne Winnem med ned til hybelleiligheten hans i Waldemar Thranes gate, (husker jeg), for å spille roulette, om penger.

    Jeg forklarte at jeg hadde dårlig råd.

    Og Magne Winnem sa at jeg kunne låne penger vel.

    Men etter at vi hadde spilt, og jeg gikk i minus.

    Så sa Winnem at ville ha pengene likevel, for ellers så var det ikke noe kult å vinne.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde, hun flytta til Oslo, et par år etter meg, (mener jeg).

    Jeg husker ikke helt nøyaktig hvor hun bodde, men det var ved nederst i Maridalsveien, eller noe sånt vel.

    Jeg husker at jeg var med min søster Pia, på besøk til henne, en gang.

    Cecilie Hyde fortalte det at hun jobba med narkomane, i en avrusingsklinikk.

    Det var visst en kjent musiker der og, som var narkoman.

    ‘Er _du_ narkoman/heroinist’, hadde visst Hyde spurt denne musikeren om, da hu begynte å jobbe der, (sa hu).

    ‘Ja’, (eller noe), hadde visst musikeren svart da.

    Men Hyde fortalte det, at hu hadde taushetsplikt.

    Så hu ville ikke si hvem denne musikeren var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, før hu flytta til Oslo, så klagde forresten Hyde til meg, på at hu fikk så mange bøter, i posten, fra Oslo Sporveier.

    Hu lurte på om det var Lill (Beate Gustavesen), som sa at hu het Cecilie Hyde, når hu ble tatt i kontroller.

    Det visste ikke jeg noe om, så jeg svarte ikke.

    Men jeg lo litt inni meg ihvertfall da.

    For Cecilie Hyde var liksom litt sånn sjefete, (eller hva man skal kalle det).

    Så det var litt morsomt, hvis noen tulla med henne og, syntes jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste gangen, som jeg så Hyde, det var vel noen år etter at hu fortalte at hu jobba på avrusningsklinikk.

    Jeg dro inn på det utestedet, i Karl Johan, som lå over Manhattan/Underhuset der.

    (Et sted Winnem og jeg hadde pleid å dratt på en del, det første året, som jeg bodde i Oslo).

    Cecilie Hyde satt der, sammen med en tøff kar vel, som gikk bort fra bordet, en stund, vel.

    ‘Går du her?’, (eller noe), spurte Hyde.

    Akkurat som at jeg var for kul til å være der, eller noe.

    Jeg skjønte ikke helt hva Hyde mente.

    Men jeg skjønte at jeg ikke var ønsket da.

    Så jeg dro ut derfra igjen.

    Det hadde kanskje vært litt hyggelig å tatt en prat.

    Men når Hyde ikke ville prate engang så.

    Så var det jo hundrevis av andre utesteder i Oslo, liksom.

    Så jeg bare stakk derfra.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen år etter dette igjen forresten.

    Rundt 1996 kanskje.

    Så fortalte min søster Pia, til mora mi Karen, (mens jeg overhørte det), i Pia sin Ungbo-leilighet, i Tromsøgata, i Oslo.

    At Cecilie Hyde hadde fortalt søstera mi Pia en gang, at hu hadde vært forelska i henne.

    Så søstera mi fortalte det, til mora mi, (og meg), at Cecilie Hyde var lesbisk da.

    (Eller ihvertfall bifil).

    Og Pia sa at hu hadde fått sjokk da, (eller noe sånt), da hu hørte det, at Hyde hadde vært forelsket i henne da.

    (For mora mi spurte kanskje hvordan det gikk med Cecilie Hyde da.

    Også forklarte vel søstera mi, hvorfor hu ikke hadde noe mer med Cecilie Hyde å gjøre da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem hadde jo vært så mye hos meg, da jeg flytta til Oslo, et par år før det her.

    Så jeg var en god del, hos Magne Winnem, da han fikk seg Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, våren/sommeren 1991, var det vel.

    En gang, så var vel til og med Axel med, mener jeg å huske.

    Det var en gang som Magne ville spille badminton, oppe på toppen av St. Hanshaugen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som søstera mi Pia og jeg, var på ute på byen, eller noe.

    Sommeren 1991 kanskje vel.

    Og hu ikke hadde noe sted å sove over.

    Så dro jeg med henne opp til Rimi-leilighetene der, i Waldemar Thranes gate.

    Også maste jeg på Magne Winnem, sånn at vi begge fikk lov, til å ligge over, hos han.

    Pia sov i gangen der, og jeg på gulvet på soverommet hans vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte jo flytte ut, fra Arne og Mette der.

    Grunnet at Mette ikke ville at jeg skulle bo der lengre.

    Og Pia hadde nok prata om, at hu skulle flytte inn, til Oslo da.

    Så jeg prøvde å få med Magne Winnem, på å leie en leilighet, som han, Pia og meg, kunne spleise på da.

    Men Winnem fortalte, (enten da, eller seinere), at søstera mi, hu ville han ikke bo sammen med.

    Men han fortalte ikke hvorfor.

    Og jeg klarte ikke å se noe galt, med søstera mi.

    Så jeg skjønte ikke hva Winnem egentlig mente.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem var sånn delvis sammen med ei Rimi-dame med lyst hår og skakke tenner, da han bodde i Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gate der.

    Winnem inviterte meg ut, for å møte hu med skakke tenner, på Aker Brygge der, en gang.

    (Ved Beach Club der, eller hva det heter).

    Det er noen sånne kurver, i bakken der, på Aker Brygge, hvor skateboard-ungdommene pleier å skate vel.

    Ihvertfall så satt Winnem og så, i den retningen.

    Og plutselig så smalt det fra han, at ei uteligger-kone hadde tatt hånda si opp i fitta, mens han så på da.

    Og jeg tror det var sånn, at hu med de skakke tenna, også så dette.

    Mens jeg måtte spørre om hva det var som foregikk da.

    Mens vi satt der og drakk en halvliter vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg hadde festa, med Winnem og noen nord-norske Rimi-damer vel.

    (De pleide å dra på et utested i Pilestredet, ved et tidligere bryggeri der, eller noe.

    Men det er også mulig at vi bare festa i Rimi-bygget der, for det var vel ikke alltid at de gikk ut på byen vel).

    Så skulle dem på en burger-sjappe, (drevet av noen utlendinger vel), i Waldemar Thranes gate, på søndagen, husker jeg.

    Og jeg var så fyllesyk, at jeg klarte å knuse en cola-flaske der, husker jeg.

    Men jeg var så vant til, fra å jobbe på OBS Triaden, å tørke opp flasker, som kundene knuste da.

    Så jeg tørka opp den flaska selv, på den burger-sjappa der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem fortalte meg forresten det seinere en gang vel.

    (Muligens på innflyttingsfesten min, i Waldemar Thranes gate der, i 1996).

    At i ‘gamle dager’, (sikkert på 80-tallet da), så hadde det nesten bare bodd mannlige butikksjefer, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate.

    Og de hadde visst hatt en slags ‘avtale’, med noen sykepleierstudent-damer.

    Om å møtes på utestedet La Boheme, i Bjerregårdsgate, hver lørdagskveld da.

    Også hadde alle butikksjefene og sykepleierstudent-damene dratt tilbake til Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate der, og knulla, når La Boheme stengte da.

    Fortalte Winnem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev om det, i et tidligere kapittel, at det var enkelt, å klatre, over til terrassen til naboen, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate der.

    Men Winnem fortalte det, på begynnelsen av 90-tallet en gang.

    At en gang, så hadde ei Rimi-dame falt/hoppet ned, fra femte-sjette etasje der, og dødd da, når hu traff lageret til Rimi Waldemar Thranes gate, (eller hva det er i det bygget igjen), under terrassene der da.

    Så spurte jeg vel hvorfor hu Rimi-dama hadde drept seg selv vel.

    Men da svarte vel ikke Winnem noe vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det året jeg bodde hos Arne og Mette der.

    Så skulle Axel plutselig med skolen sin til Syden, husker jeg.

    (Til Lanzarote, var det vel kanskje).

    Og da ba Axel om å få låne et par solbriller av meg, som jeg hadde kjøpt i Brighton, sommeren før vel.

    Og da han kom hjem fra ferien, husker jeg.

    Så hadde han rota bort solbrillene mine da.

    Men han hadde kjøpt med et par høretelefoner, til walkman, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel var jo bare 11-12 år, det året jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, husker jeg.

    Men likevel, så fikk han damebesøk der, en gang, husker jeg.

    Det var noen ungjenter da, som lurte på om ei av dem hadde sjangs vel.

    Men Axel var ikke interessert da.

    Men han mente vel at han hadde sjangs på penere jenter da, mener jeg at Mette Holter sa seinere vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 65: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    I desember 1990, så var det jo mye å gjøre, på OBS Triaden.

    OBS Triaden hadde nemlig veldig gode tilbud, i forbindelse med at butikken ble omprofilert, fra Matland til OBS Triaden da.

    (Selv om jeg ikke husker hva disse tilbudene var nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I forbindelse med at jeg jobba mye overtid på OBS Triaden, før jul, i 1990 da.

    Så fikk jeg også ganske høye lønninger, selv om timelønnen min vel bare var såvidt over minstelønn vel.

    Noe sånt.

    Og da ble Mette Holter og Arne Thomassen bitt av noe slags sjalusi da.

    De glemte alt om det, at jeg egentlig skulle spare penger dette året.

    Til videre studier.

    Og at dette var grunnen til at jeg ble med på å leie et rom hos dem, for tusen kroner måneden.

    For jeg husker det, at jeg overhørte det, at Mette og Arne, de sladra til Svein Martinsen da, om at jeg fikk mye mer penger enn dem.

    Og de ble svartsjuke da, (som det vel heter).

    (Ihvertfall sånn som jeg skjønte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så var forresten pris-plakatene som hang i taket, nesten kunstnerisk utført da.

    Det var en vietnameser, (eller noe), som jobba der, som var veldig flink, til å tegne sånne plakater da.

    Men når ei kunde-dama dukka opp der, og klagde på, at det var en stavefeil, på en av plakatene.

    Så svarte vel ikke hu kassadama omtrent, som hu klagde til, (hvis det ikke var Kassaleder Liss da), sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, hu var forresten ikke bare ‘fan’ av Prince Mild-sigaretter, (var det vel).

    Hu var også fan av grønn Dent, som hu ‘alltid’ spiste da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at jeg flytta inn, hos Arne og Mette og dem.

    Så hadde Mette kjøpt noe Minde Sjokolade, som hu lagde et stort nummer av, at hadde blitt hvit.

    Så jeg ba om å få den posen da.

    (For jeg hadde nemlig sett en film, som het Breakfast Club, noen år før det her da).

    Også sendte jeg inn den sjokolade-posen, til Mette Holter, inn til Minde Sjokolade, i Bergen da.

    Også gikk det noen uker.

    Også dukka det opp en lapp, i posten, fra Minde Sjokolade da.

    Som jeg tok med til Posten vel.

    Også var det en eske, med 10-20 godteposer i da.

    Som Axel og jeg begynte å spise av da.

    Men så kom Mette Holter hjem, og da fikk ikke jeg, (og Axel), lov til å spise mer av den sjokoladen da.

    Enda det var jeg som hadde klaget da, (og betalt porto, osv.), sånn at ‘vi’ fikk masse sjokolade da.

    Og vel uten å oppgi noen grunn, for hvorfor Axel og jeg ikke fikk spise opp all den sjokoladen da.

    Og vel uten at jeg veit hvem som spiste opp resten av de sjokoladeposene, som dukka opp i posten, fra Minde Sjokolade der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De første månedene, som jeg jobba, på OBS Triaden.

    Så jobba jeg skift da.

    Tidlig-vakter en uke, og sein-vakter uka etter.

    Men noen ganger, så var det sånn, at det var vaktbytter, osv.

    Og dette kunne gjøre det litt mer komplisert da, når man skulle huske, hvilken vakt man hadde, osv.

    Uansett hva det kom av, så klarte jeg ihvertfall en gang, å dukke opp tidlig, på jobb, på OBS Triaden der.

    Når jeg egentlig skulle ha jobba seint.

    Men det var sånn der, at dem bare lot folk jobbe nærmest.

    Dem bare sa at vi kan godt ha en til på jobb.

    For da blir det mindre kø, for kundene.

    Så da ble jeg ikke sendt hjem.

    Men jeg bare ble der, og jobba dobbelt skift da.

    Så sånn var det.

    (Selv om jeg følte meg rimelig dum da, må jeg innrømme.

    Og vel kanskje fikk noen stygge blikk, fra kollegene).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under hele skole og studie-tida, og også mens jeg jobba på CC Storkjøp og hos Hageselskapet.

    Så hadde jeg jo hatt problemer med det, at jeg var rimelig b-menneske, og innimellom forsov meg da.

    Og det skjedde også, mens jeg jobba på OBS Triaden, på det vikariatet der, husker jeg.

    Dette skjedde vel 3-4 ganger ihvertfall.

    Og det var stille om morgenene der, på OBS Triaden.

    Så det var vel ikke noe krise akkurat.

    Og hver gang jeg kom for seint, (omtrent), så ville hu Elin, fra Trøndelag, spørre meg, om jeg hadde hatt ‘damebesøk’, da.

    Så det er mulig at det gikk noen rykter der, om at jeg hadde vært sammen med hu Ragnhild fra Stovner da.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i begynnelsen, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så ringte plutselig min tremenning Øystein, en kveld, husker jeg.

    Dette var vel kanskje en fredagskveld, eller noe, da.

    Øystein hadde drikki, (noe han sjelden gjorde), husker jeg.

    Øystein ville at jeg skulle gå, bort til Lørenskog, hvor han var på hjemme-alene-fest, hos en kar der da.

    Som sagt så gjort.

    Jeg gikk i et par drøye kilometer vel, gjennom ‘Suburbia’ da, (som var en Pet Shop Boys-sang, som Øystein og jeg digga, selv om Øystein vel digga ‘It’s a Sin’ mer).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hos han som hadde festen, så var det bare Øystein som var på besøk da.

    (Bortsett fra meg da).

    Øystein var full da.

    Og jeg skjønte ikke helt hvem han som hadde festen var.

    Men det var i en villa, like før Lørenskog Togstasjon der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk vel tilbake til Furuset og, etterhvert, mener jeg å huske.

    Etter en ganske intetsigende kveld, må man vel si.

    Med en full Øystein, blant annet da.

    Og også en full huseier-sønn vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På veien tilbake, (hvis dette ikke var en annen gang, som jeg gikk tilbake, til Høybråtenveien, fra Lørenskog der, siden Høybråten og Lørenskog var nabosteder da).

    Så husker jeg at jeg stod og prata litt med en bikkje en gang, som var i en hage da, på veien, tilbake til Høybråten/Furuset igjen da.

    Og da dukka det plutselig opp noen ungdommer, (husker jeg), som gikk forbi meg der, mens jeg liksom stod og prata til den hunden da, husker jeg.

    Så da ble jeg rimelig flau, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så ble jeg bedt på innflyttingsfest, (var det vel), hos Magne Winnem, som da hadde fått seg Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, (våren/sommeren 1991 vel).

    (I den samme bygningen, som jeg selv, fikk meg Rimi-leilighet, i 1996, fem år seinere).

    Winnem jobba vel også etterhvert, som Assisterende Butikksjef, mener jeg å huske, på den Rimi-butikken, som lå i samme bygg der, i Waldemar Thranes gate.

    For Winnem sa det, (husker jeg), at vanligvis, så fikk ikke Rimi-folk lov til å bo på det samme stedet, som butikken, som de hadde nøkler til, holdt til.

    Men i hans tilfelle, så hadde Rimi-sjefen, (som muligens var Knut Mørk vel, hvis jeg husker det riktig), sagt at det var greit da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magnes butikksjef, (altså hans nærmeste overordnede), da han selv jobbet som Assisterende Butikksjef, på Rimi Waldemar Thranes gate.

    Det var den samme Steinar, som seinere ble min Regionsjef, (nemlig Steinar Ohr vel), da jeg jobba som Butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001.

    (Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Og jeg husker at Magne Winnem en gang dro meg med hjem til han Steinar, (som bodde noen hundre meter nærmere Bislett der vel, en gang), for å se på en film, som dem leide på videosjappa, like ved Rimi Waldemar Thranes gate der, som het ‘Bad Company’, med Rob Lowe vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den samme Rob Lowe som Cecilie Hyde en gang prata om at hu kjente noen norske damer i USA, som kjente, husker jeg, at jeg overhørte at Hyde sa til søstera mi og meg, en gang, på begynnelsen av 90-tallet vel.

    (Hyde sa at disse norske damene nærmest lekte seg med Rob Lowe, (eller snurret han rundt fingeren, eller hva man skal kalle det), og bare kalte han ‘Rob-ern’, eller noe sånt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem skulle ha grillfest, husker jeg.

    Og han hadde fått overtalt meg, til å kjøpe en grill til han, i innflyttingsgave da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker at jeg ringte, til Statoil Kiellands Plass, for å høre om de solgte griller da.

    Noe de gjorde.

    Også kjøpte jeg med en grill der, og dro rimelig tidlig da, på festen til Magne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De fleste andre på den festen, det var vel Rimi-folk mye vel.

    En del nord-norske damer, bodde i samme etasje, som Winnem, husker jeg.

    Og dem gikk på besøk til hverandre, hele tida, og sånn, husker jeg.

    Og det var visst ganske vanlig, på de her festene, å krabbe over på hverandres terrasser, husker jeg.

    (Noe som var ganske enkelt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem kjøpte vel også et dart-spill, mener jeg, som han hadde der, i Waldemar Thranes gate.

    Og da jeg flytta inn, i det samme bygget, i 1996.

    Så var det merker etter dart-piler, på veggen, husker jeg.

    Så det er mulig at jeg hadde samme leilighet/hybel som Winnem der.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var jeg på besøk hos Winnem, i Waldemar Thranes gate der, husker jeg.

    Dette var høsten 1991 da.

    Og Winnem dro meg med ned til Spikersuppa husker jeg.

    For det skulle være valgkampåpning der, med Høyre.

    Og underholdningen til Høyre, det var bandet Teddybears, husker jeg.

    Og de kara som hadde holdt igjen Winnem og meg, på det Unge Høyre-møtet, noen måneder tidligere.

    (For å jobbe med å finpusse valgkampprogrammet, til Unge Høyre da.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

    Han ene av de ihvertfall.

    (Han som ligna litt på Fritjof Arngren, syntes jeg).

    Han tok meg i hånda da, og takka for hjelpen, med valgkampprogrammet, noen uker/måneder tidligere da.

    Og sa noe sånt som at, ‘det ble bra det’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er mulig at Winnem og jeg var spesialinvitert, (eller noe), til åpningen av Høyres valgkamp, i Spikersuppa, det året da, (altså i 1991).

    Det er mulig.

    Det var Winnem som visste hvordan dette egentlig hang sammen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 64: Gøteborg

    Sommeren 1991, så dro Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, på campingtur, til Gøteborg.

    Øystein hadde fått låne faren sin bil, (var det vel), og enten Øystein eller Glenn, hadde vel fått tak i telt og.

    Jeg hadde ikke sovepose engang, men lånte søstera mi sin, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo på OBS, så da vi så en OBS-butikk, ved Mosseveien eller E6, eller hva den veien mot Svinesund heter igjen.

    Så ‘befalte’ jo jeg selvfølgelig et stopp der.

    Og jeg spurte hva det het der, og det het ‘Råne’, syntes jeg at hu dama i kassa svarte da.

    Noe jeg lo en del av da, (på vei inn i bilen igjen osv., da).

    For søstera mi og Cecilie Hyde, som bodde hos meg, i Leirfaret, noen måneder, et par år, før det her.

    De hata jo rånere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når vi kjørte videre.

    Så så jeg jo det da, at det ikke het Råne der likevel, med Råde.

    På et veiskilt der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel ikke så god råd, tror jeg.

    Mye penger hadde sikkert gått med på Biljardhallen osv., siden mine kamerater, på den her tiden, Øystein og Glenn, hadde en nokså dyr livsstil da.

    Og jeg røyka også på den her tiden.

    Så jeg kjøpte meg vel en six-pack med den billigste øl-en som de hadde på OBS Råde der vel.

    Som vel var Borg-øl, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var vel den eneste av oss, som kjøpte øl der, tror jeg.

    Og den øl-en ble rimelig varm, (husker jeg), bak i bilen til faren til Øystein der da.

    For vi hadde vel ikke med oss kjølebag, tror jeg.

    (Ihvertfall så hadde ikke jeg det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde ikke bestilt noe campingplass, før vi dro.

    Vi tok det på sparket, sånn som faren min og onkel Runar gjorde, da vi dro på camping, i Brunlanes, på midten av 80-tallet, en gang.

    Dette var min ide da.

    Jeg sa vel til Øystein, at det var bare å dra, så fant vi alltids en campingplass da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi var en del mil over grensa til Sverige.

    Så stoppa vi på et feriested, hvor de hadde utleie av hytter, eller noe.

    Ei kone og ei pen lyshåra ungjente jobba der, mener jeg å huske.

    Og Øystein og jeg, vi fikk noen brosjyrer, som vi kunne kikke i, når det gjaldt campingplasser, og sånn, da.

    Jeg kikka på kartet, og sa at vi kunne dra til Askim Camping.

    For i Askim, der hadde jeg vel vært med faren min, og levert køyesenger, eller noe, som guttunge.

    Så det hørtes litt kjent ut da, med Askim Camping, siden vi jo hadde Askim i Norge også da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at vi stoppa et sted, og så ringte jeg vel, og hørte, om dem hadde ledige campingplasser, på Askim Camping da.

    (Hvis jeg ikke husker det helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram, til Askim Camping, (som lå ved sjøen, like utafor Gøteborg Sentrum).

    Så sa de andre i bilen, at jeg måtte ordne med campingplassen da.

    Så jeg måtte gå aleine inn i resepsjonen der da, til Askim Camping.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så var det ikke bare, å betale for campingplass.

    Neida, man måtte oppgi personnummer også.

    Da fortalte jeg det, at i Norge, så pleide man ikke å oppgi personnummer, for ting som å leie campingplasser, osv.

    Men det var vanlig i Sverige da, fikk jeg som svar tilbake.

    (Av noen ungdommer som jobba der).

    Så jeg måtte fylle inn et norsk personnummer, som er på elleve siffer.

    Inn på et svensk campingkortskjema-felt, for personnummer, som i Sverige er på tolv siffer da.

    Så dette var jo bare som noe dumt, hvis man spør meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi fikk en teltplass som lå like nede ved sjøen vel.

    Noe som var greit.

    For det var varmt å ligge i det teltet.

    Og det gikk an å vasse, fra der teltet vårt lå, og bort til en ganske fin badestrand, hvor Magne Winnem og jeg, gikk og snakka litt med ei pen, lyshåra, toppløs svensk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, som lå og solte seg, på stranda der, (mens hu leste i en bok vel), og jeg bomma vel en røyk av henne og, (som hu hadde i et sånt stilig sigarett-etui vel), siden jeg ikke hadde fått med meg røyken min, siden den sikkert lå i teltet da, siden vi vel hadde vassa bort til den stranda der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi stoppa på veien til Gøteborg, på noen gatekjøkken, som het Sibylla, eller noe, (husker jeg).

    Men de burgerne var ikke så gode, som de jeg var vant med, fra Lørenskog, Brighton og Oslo.

    Så da klagde jeg litt, husker jeg, på de burgerne.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De hadde også burgersjappe, på campingen der, og der pleide jeg å kjøpe burger, husker jeg.

    Og de burgerne var vel greie, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo på OBS, og jeg hadde også vært en del i Gøteborg tidligere.

    På det senteret, som het Femman-senteret vel, (eller noe).

    Der bestemor Ågot hjalp meg å få kjøpt kinaputter, en gang.

    Så vi dro enten på matbutikken, ved Femman-senteret, for å kjøpe mat.

    Eller så dro vi på OBS, som lå like utenfor Gøteborg, på den andre siden av Sentrum, mot Norge igjen.

    Som vi hadde sett på veien da.

    Hvor de hadde bra utvalg av mat.

    Selv om vi ikke hadde kjøleskap og sånn.

    Men vi fikk ferskvareavdelingen, på OBS, til å skjære opp noe ost, (eller hva det var da).

    For å spise brødskiver med ost og skinke vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi klagde på brødet, i Gøteborg, husker jeg.

    Fordi alt brødet var loff, som var ferdig oppskjært da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Selv om jeg må innrømme det, at brødet her i England, også er mye sånn.

    Men her er ikke det brødet loff da, men det er vanlig brød liksom.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det var ikke noen utesteder, ved campingen, som vi var på.

    Noe som var litt kjedelig da.

    Magne Winnem og jeg, vi ville ut og feste.

    Men vi bodde ganske langt unna Sentrum da.

    Og jeg hadde ikke så bra råd, tror jeg.

    Så det ble ikke til det, at vi dro ut, på byen der.

    Men en kveld, så drakk vi ihvertfall, på campingen der da.

    Og Glenn Hesler, han pleide aldri å drikke, men han drakk den kvelden da, husker jeg.

    Og vi møtte en gjeng, fra Skåne der, husker jeg.

    Og de sa at de var fra ‘Skaune’, husker jeg.

    Og ei tenåringsjente, som var med i den gjengen.

    Hu viste meg et triks hu kunne, husker jeg.

    Nemlig at hu klarte å bite av korken, på en ølflaske, med tenna.

    (Noe jeg vel også hadde klart, noen år før det her vel.

    Mener jeg å huske.

    Mens jeg bodde på Bergeråsen da.

    Men som jeg vel hadde sluttet med, etter at jeg flytta inn til Oslo da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til, at jeg kom på det her, å dra med kameratene mine, på campingtur, til Sverige da.

    Det var nok kanskje fordi, at min fetter Ove, sommeren før det her vel, (i huset til Ågot på Sand).

    Han hadde pratet om det, at han ville det, at han og vår fetter Tommy, og meg, skulle dra på bil/camping-turer, til Sverige, osv., da.

    (Sånn som våre fedre hadde dratt på sammen, under ‘raggar-tida’ da, på 60-tallet).

    Men jeg prøvde jo å kutte ut min far og hans slekt.

    Gradvis, må man vel si.

    Så jeg ønska ikke å dra på sånne ferieturer med Ove da.

    Så derfor prøvde jeg vel heller å få med kamerata mine, på sånne ferieturer da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, på denne ferieturen vår, til Gøteborg.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

    PS.

    Mens jeg husker det.

    Kjetil Holshagen han hadde begynt å høre på noe skikkelig tung musikk, husker jeg, på den tida her.

    Han prata om at han digga Megadeath, var det vel.

    Og noen andre heavy-band, som jeg ikke husker navna på nå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen, han bare ‘bitcha’ liksom, mot meg, hele tida, på den turen her.

    (Av en eller annen grunn).

    Han var skikkelig sur da, og kom alltid med grinete kommentarer, til meg, som satt i baksetet der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem han oppførte seg plutselig helt som en ‘gærning’, en gang, på denne ferien.

    Mens jeg var ute i vannet, samtidig med han.

    Så begynte han plutselig å løpe, rett mot meg.

    Og han prøvde å dytte meg overende da.

    Inne på grunna der.

    Noe som kunne ha vært farlig da, mener jeg.

    For man vet jo aldri hvor man kan slå hue, hvis man faller, inne på grunna, på en strand liksom.

    (For det her var en slags strand, inne på campingplassen.

    Og ikke den fine badestranda da, som var ikke så langt unna).

    Og det var vel noen bryggekanter og sånn, i nærheten også.

    (Noe sånt).

    Og steiner i vannet vel.

    Og vi var ikke så langt ute i vannet, når Winnem begynte med det her dytte-forsøket sitt.

    Og det bare var såvidt jeg fikk kommet meg unna.

    Når han løp mot meg da, husker jeg.

    Og jeg veide vel bare drøye 60 kilo vel, (på den her tida).

    Mot Winnem, som vel veide rundt 100 kilo, (vil jeg vel tippe på), siden han var 1.99 høy da, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler og jeg, vi likte å kaste frisbee.

    Så vi kjøpte en frisbee der da.

    Men den var sånn, at den lagde en fløytelyd, når man kastet den.

    Og den var laget av hardplast da, (må man vel kalle det materialet).

    Og Hesler og jeg, vi kasta den frisbee-en, på badestranda der da.

    Og plutselig, så kasta Hesler frisbee-en, utafor min rekkevidde, og rett i tenna, på ei lyshåra, svensk jentunge, ute i vannet der da.

    Og jeg var redd for at hu skulle begynne å grine.

    Og jeg var redd for at vi skulle få kjeft, og liksom oppmerksomhet rettet mot oss da.

    For jeg var bare 20 år enda vel, og fortsatt ganske sjenert vel.

    Så jeg måtte trøste hu jenta da, tenkte jeg da, så jeg tok henne på skulderen da, for å liksom trøste henne, og prøve å roe henne ned.

    Siden Glenn hadde kasta frisbee i kjeften på henne da.

    (Og hu liksom stod der som paralysert da.

    Og jeg venta nesten på at hu skulle begynne å hylgrine).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den frisbee-en, den var ganske hard da.

    Så det må ha gjort rimelig vondt, å få den i kjeften, (for å si det sånn).

    Så det er mulig at hu måtte til tannlegen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men etter dette, så gadd ikke jeg, å kaste noe mer med den frisbe-en der, husker jeg.

    For den frisbe-en, den var litt dumt konstruert da, vil jeg si.

    Den gjorde også vondt å ta imot, (husker jeg), siden den var laget av hardplast da, og ikke av mer bøyelig plast, som ‘vanlige’ frisbee-er da.

    Så etter at Glenn Hesler hadde kasta frisbee-en, i kjeften, på hu svenske jentungen, så stakk Glenn Hesler og jeg tilbake til teltet vårt igjen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det var vel band som Metallica og Slayer, som Kjetil Holshagen også hørte på, i 1991, mener jeg å huske.

    Om det var Kjetil Holshagen eller Øystein Andersen som digga Megadeath-sangen ‘Symphony of destruction’, det husker jeg ikke nå.

    Men den sangen husker jeg ihverfall, fra den her tida da.

    Så den har jeg nok hørt hjemme hos Øystein eller i bilen på vei til Gøteborg, på den her campingturen da.

    Noe sånt.

    Øystein hørte også på et band som het LA Guns, eller noe, vel.

    (Med ‘Ballad of Jayne’, mm.

    Og en annen heavy-sang, som jeg husker, at Øystein hørte mye på, på den her tida, (eller like før), det var Skid Row med ’18 and life’).

    Pluss at Glenn og Øystein digga Guns and Roses, og var helt med, når deres to nye album, Appetite for Destruction I og II, kom ut, på begynnelsen av 90-tallet, husker jeg.

    Selv om Øystein også sa at han ikke like Axl Rose, for han trodde han var Jesus.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Magne Winnem og jeg.

    Vi likte ikke heavy.

    Vi likte mer listepop og/eller new wave/80-talls musikk/synth kanskje.

    Men siden jeg hang så mye sammen med Øystein og Glenn, (som jeg ikke hadde så mye felles med kanskje), så måtte jeg høre på masse heavy-musikk hele tida da, på rommet til Øystein, osv.

    Når vi tre hang der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.