Stikkord: Cecilie Hyde
-
Min Bok – Kapittel 77: Enda mer fra Sand, (del 2)
En gang, sommeren 1989, så begynte faren min, å chatte med meg, i gangen, i huset til Ågot.
Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), kjente en som eide noen studenthybler, (som jeg tror at var Anker Studenthybler), i Oslo.
Faren min sa at det ble avgjort ved loddtrekning, om man fikk hybel der.
Jeg sa det var greit, at han sa til Solveig, at jeg var interessert, i å være med på en sånn loddtrekning da, for en sånn studenthybel da.
Derfor gikk dette med hybel i Oslo, litt i glemmeboka, for meg.
Men så, i juli, (eller om det var i august), en gang, så sa vel faren min fra om, at jeg ikke hadde fått plass, hos de studenthyblene, til hu Solveig da.
Så da måtte jeg sette inn annonse i Aftenposten, husker jeg.
NHI hadde noe de kalte for løpende opptak.
Så jeg fikk ganske tidlig svar, fra NHI, om at jeg hadde kommet inn der.
På et to-års NHI-kandidat-studie, (som de kalte det), i Informasjonsbehandling da.
Jeg ringte Aftenposten.
Jeg jobba jo 9-17 vakter, eller noe, på CC Storkjøp.
Hvis det ikke var 10-18 vakter, eller noe.
Og jeg hadde jo merka at Ågot hadde begynt å bli litt senil.
Og jeg syntes også at Ågot kanskje var litt dum og barnslig osv.
Og litt umoden da.
Så jeg ville ikke at Ågot skulle svare telefonene.
For jeg orka ikke noe tull da, for å si det sånn.
(Hu hadde jo ‘gura’ om den underbuksa til faren min, osv.
(Jeg var vokst opp på landet.
Og det å kjøpe underbukser, det var kanskje litt vanskelig da.
Det var kanskje litt flaut, for det første.
Og for det andre, så måtte man jo skjønne størrelsene og sånn da, på underbuksene.
Og jeg var ikke så flink i klesforretninger da.
Og jeg var vant til å få sånt som underbukser og sokker, av mora mi da, da jeg bodde i Larvik.
Så sånn var det).
Og Ågot kalte meg jo for Runar, istedet for Erik, osv).
Så jeg skrev noe sånt som at ‘rolig student søker hybel i Oslo’.
Og at folk skulle ringe, enten før klokken 16.
(For da kunne dem prate med onkel Håkon, nede på verkstedet).
Eller etter klokken 20.
(For da var jeg hjemme fra jobb, i Drammen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rich Hudson og dem, de hadde forresten fått Sky-antenne, av Soutwick Council, (eller noe), den sommeren, husker jeg.
Jeg var litt ovenpå, når det gjaldt sånn.
Siden jeg jo blant annet hadde vært den første, på Bergeråsen, som hadde fått video, TV-spill, elektronisk spill og digitalt armbåndsur, osv.
Hudson var vant til at jeg latterliggjorde deres engelske arbeiderklasse-hjem litt da.
Og fortalte om hvordan jeg var vant til å ha det, på Bergeråsen, og sånn, da.
(Jeg fikk jo mye ting, under oppveksten, så det var kanskje nesten som å vokse opp i USA.
Jeg hadde to TV-er, på 80-tallet, video, vannseng, oppvaskmaskin, ‘konge-stol’, datamaskiner, videokamera, brusmaskin, osv., osv.).
Rick og Tina Hudson, de sendte meg inn, til naboen deres.
(Ikke hu som hadde begravd en baby i hagen.
Men til de andre naboene, som også hadde språkstudenter boende hos seg, om somrene.
Og hvor mannen i huset noen ganger var med, på å spille fotball, i hagen, hos Hudson og dem da.
En høy kar med mørkt hår vel).
Kona i huset viste meg en telefonautomat, som hu hadde kjøpt.
Man skulle putte mynter, på en automat, og så kunne man ringe da.
Jeg lo jo fælt da, siden noen ville ha en sånn mynt-telefon, i sitt eget hjem, liksom.
Dette var ikke noe jeg hadde sett i Norge.
Men jeg skjønner det nå, hvis den her ekteparet, syntes at jeg var uhøflig.
Men jeg hadde jo gått Markedsføringslinja og sånn, på handel og kontor da.
Så jeg var vel en sånn utadvendt type da, på denne tiden.
Som kunne gå rett inn i huset til folk, og prate med dem om alt da.
Det er mulig.
Men jeg skjønner det hvis dem egentlig ble sure.
For jeg var vel ganske ovenpå da.
Og prata liksom dritt om arbeiderklasse-tinga dems da.
Men Rick og Tina Hudson, de liksom fyrte meg opp ganske mye da.
Og fikk meg til å prate dritt om naboene sine da.
Ved å fortelle meg om ting de hadde kjøpt, (før de sendte meg inn dit), som jeg syntes var dumme da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg dro til Brighton, så ga jeg en konvolutt og en tier kanskje, til Andre Willassen da.
For å få han til å sende meg vitnemålet mitt.
(Hjem til Ågot da).
Siden jeg ikke fikk vært med på skoleavslutninga, på Gjerde.
Siden Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett til England, på den samme dagen, som skoleavslutningen var da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg kom tilbake til Norge igjen.
Så jobba jeg vel på CC, en dag da.
Ihvertfall så gikk jeg innom Vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen da.
Og da ga faren min meg vitnemålet mitt, fra Gjerde.
Det var mest fem-ere, men også en to-er i Matte Valgfag, husker jeg.
Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel vel.
Så fikk Magne Winnem meg til å skulke, noen av de matte-timene.
Og jeg syntes at han matte valgfag-læreren var noe helt forferdelig ustrukturert da.
Og også for streng mot meg, syntes jeg.
Men men.
Jeg hadde jo allerede kommet inn, på NHI, så det spilte ikke så stor rolle, husker jeg, at jeg syntes.
Men det var høyt fravær, på vitnemålet.
Det var sånn, at jeg nesten ikke fikk karakter, i Sos. Øk., husker jeg.
For jeg lå helt på grensa.
Sos. Øk.-lærer Herbjørnsen, han sa det, i en time, (når jeg hadde forsovet meg vel), at jeg hadde for mye fravær, i Sos. Øk., så jeg kunne bare gå igjen.
(Når jeg kom inn i timen da).
Man kunne ha 10 timer fravær, i løpet av skoleåret, og jeg hadde da akkurat 10 timer fravær da.
(Som jeg skreiv opp, og holdt oversikten over, i en skoledagbok, eller noe, da).
Jeg kontaktet klasseforstander Karlsen, og forklarte det, at Herbjørnsen hadde hivd meg ut, av klasserommet da.
Og sagt at jeg hadde for høyt fravær.
Jeg mente at det måtte være sånn, at når grensa var 10 timer.
Så var det greit å ha 10 timer fravær.
Men ikke 11 timer.
Så jeg mente at jeg ikke hadde gått over grensa da.
Og det mente vel Karlsen også, tror jeg.
Han tok en chat med Herbjørnsen ihvertfall.
Og jeg fikk så fortsette, å ha Sos. Øk. da.
Og dette var vel rundt påsketider vel, at denne episoden oppstod, i en av Sos. Øk.-timene, til Herbjørnsen da.
Og etter påske, så skjerpa jeg meg da.
Så jeg hadde ikke så mye fravær, etter påske.
Så jeg fikk karakter i alle fag da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg var litt flau, sommeren 1989, over alt fraværet, på vitnemålet mitt.
Jeg var kanskje blakk, etter Brighton-turen og russetida.
Så jeg skulle kanskje sitte på med faren min, tilbake til Sand, eller noe.
Jeg kjeda meg ihvertfall, husker jeg.
Samtidig, så hadde jeg jo hatt Kontorfag, i første klasse, på handel og kontor.
Så jeg tenkte at jeg kunne leke meg litt, med kopimaskinen, som stod der.
Mens jeg kjeda meg da, i Vannsengbutikken, i Tordenskiolsgate, i Drammen da.
Jeg dreiv og tygde på noe tyggegummi.
Jeg tok ut en bit tyggegummi, fra kjeften, og klinte tyggegummien over fravær-tallet da, på vitnemålet.
(For enten antall dager eller timer).
Også skulle jeg se, om det tall-feltet, ble blankt da, på kopien.
Noe det vel ikke ble.
Dette var bare noe jeg gjorde for morro skyld, siden jeg kjeda meg der, i Vannsengbutikken da.
(Jeg var ikke så hjemme der.
Siden jeg var uvenn med Haldis da, under hele oppveksten.
Og dette liksom var mest Haldis sin butikk da.
Så det vitnemålet, det var omtrent det eneste jeg kunne ‘drive med’, mens jeg holdt på å ‘kjede meg ihjel’ der da).
Det var stille i sommerferien, og ingen kunder der, husker jeg.
Det var ikke så smart, å tulle, med å ta tyggegummi på vitnemålet, merka jeg.
For den var umulig å få bort igjen, merka jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Men jeg tok det ikke så nøye, for jeg hadde jo allerede kommet inn på NHI.
Og da var det jo papirene fra NHI, som telte, når man var ferdig der da.
Tenkte jeg.
Så jeg tulla egentlig bare fælt.
Men jeg gjorde egentlig ikke noe galt da.
Jeg hadde ikke tenkt til å bruke den forfalskede versjonen, av vitnemålet, fra Gjerde, til noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg stod sånn, og tulla, med det vitnemålet.
Så dukka Viggo Snoghøj, (Haldis sin bodybuilder-sønn), opp i vannsengbutikken der.
Og kom med en, (ganske overlegen vel), kommentar, til meg da, om at jeg dreiv og tulla med vitnemålet da.
Også gikk han ut igjen.
Viggo Snoghøj, (kjent som Viggo Snowhill i USA), han bodde vel egentlig i Danmark, (på den her tiden), tror jeg.
Men han var kanskje på sommerferie-besøk, hos Haldis og dem, (i Norge), da.
Noe sånt.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Viggo forsvant ut av Vannsengbutikken igjen, like raskt som han hadde dukket opp der.
Så jeg fikk ikke forklart for han, at jeg allerede hadde kommet inn på NHI.
Og at jeg bare tulla med vitnemålet fra Gjerde, siden jeg kjeda meg fælt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble vel også kanskje litt sur, siden faren min hadde vitnemålet mitt der.
Det skulle jo egentlig ha dukket opp med posten, hos Ågot, mener jeg.
Jeg ba jo Willassen, om å sende det.
Men hva som egentlig hadde skjedd, siden vitnemålet mitt var i Vannsengbutikken, og ikke hos Ågot.
(Da jeg kom hjem fra England).
Det vet jeg ikke.
Faren min forklarte ikke noe om hvordan han hadde fått tak i vitnemålet mitt.
Han bare sa noe sånt som at ‘her er vitnemålet ditt’, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble vel jeg opptatt av å kikke på det da.
For å se hvilke karakterer jeg fikk.
Eller det visste jeg vel, for det hadde Karlsen lest opp, i en time, på skolen, en av de siste dagene.
Og da gjorde han et stort poeng ut av det, at jeg fikk en 2-er i matte valgfag og en 3-er i Sos. Øk., husker jeg.
Enda jeg vel omtrent hadde flest 5-ere, av alle i klassen, vil jeg nok nesten tippe på.
Men Karlsen liksom hevet stemmen da, når han fortalte om at jeg hadde fått 3-er i Sos. Øk., osv. da.
Sånn at den ‘opplesings-seansen’ hans, ble som noe dramatisert nesten, (sånn som jeg husker det).
Så folk som ikke fulgte med, i timen.
Men bare våkna av Karlsen ble dramatisk da.
De må vel ha trodd at jeg fikk skikkelig dårlige karakterer, eller noe.
Når jeg egentlig kanskje fikk best karakterer, av alle på datalinja ihvertfall.
Hvis jeg skulle gjette.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Geri hadde mobba meg, da han var ‘narver’, utafor Prima på Sand.
Etter at jeg hadde flytta til Ågot da.
Han syntes vel at jeg så for fin og sossete ut.
Med mine nye sossete Levis-gensere, fra Drammen.
Og med min vel litt kanskje jålete pigg/gele-frisyre.
Så Geri begynte å kalle meg ‘Erika’ da, husker jeg, noen ganger, den siste tiden, før jeg flytta til Oslo.
Dette var mens jeg bodde på Sand.
Og jeg hadde ikke lenger leiligheten min, i Leirfaret 4B.
Og Geri, han var i denne narver-gjengen da.
Men det var ikke jeg, for å si det sånn.
Jeg var ikke i noen gjeng.
(Selv om søstera mi var i Lyche/Depeche-gjengen.
Så var ikke jeg det.
Jeg kjente bare en del av folka i den gjengen.
Og det var også en ganske pysete gjeng, sånn som jeg skjønte det.
Omtrent som en Goth-gjeng kanskje.
Som tenkte mye på hvordan de så ut og sånn da.
Og som kanskje ikke var noe flinke til å slåss, og sånn.
Hvem vet.
Cecilie Hyde, sa seinere, etter at jeg flytta til Oslo, at hu ‘hadde det i kjeften’.
‘Det har jeg og’, svarte Magne Winnem da.
En helg de begge var på besøk hos meg, samtidig, i Haldis sin leilighet, i Uelands gate da.
I august 1989 da.
Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, da Geri kalte meg for ‘Erika’.
Dette var jeg ikke vant med, av mobbing, fra før.
Så det endte vel med, at jeg ikke gjorde noe.
Jeg var ikke vant til å bli mobba, på skolen eller jobben. (på den her tiden).
Det var kanskje fordi jeg var på den samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold da.
Jeg følte meg ihvertfall ganske ‘important’ da, dette skoleåret.
Siden jeg hadde kommet inn på den avtalen da, som var for elever med gode karakterer da.
Og siden jeg hadde fått busskort, som gjaldt mellom Drammen og Bergeråsen da.
(Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da).
Og siden jeg hadde fått meg jobb på CC, osv.
Så jeg tok det kanskje ikke så nøye, disse kommentarene fra Geri da.
Siden jeg var ganske ovenpå, på den her tiden da.
Siden jeg hadde så stor suksess, på skolen, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første skoledagen min, i Oslo.
Så skulle jeg ta buss og tog, til Oslo, sa faren min.
Men jeg klagde, for den første bussen gikk ikke tidlig nok.
Da måtte jeg sitte på med Bertil, sa faren min, inn til Drammen.
Så en kamerat av faren min, som het Bertil.
Han venta på meg, ved butikken på Sand da.
I 6-7 tida, en morgen, rundt 18. til 20. august, i 1989 da.
Han hadde en gammel Volvo Amazon, eller noe, tror jeg.
Og jeg fikk sitte på med han, (som jeg syntes at var nokså mye som en sånn original, eller noe), inn til togstasjonen i Drammen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde, hun lånte meg noe musikk, sommeren 1989.
Mens jeg bodde hos Ågot da.
Hu lånte meg en maxi-singel/EP, med Martin Gore, som het Counterfeit, eller noe, vel.
Det var cover-versjoner, som Martin Gore, i Depeche Mode, hadde spillt inn da.
Jeg vet ikke hvorfor Cecilie Hyde ville låne meg denne plata.
Hu syntes kanskje at jeg ligna på Martin Gore da, eller noe.
Hva vet jeg.
Hvem vet.
Hyde lånte meg også en kassett, (var det vel), med Ole I Dole.
(Altså Ole Evenrud da).
Hyde likte spesielt sangen, ‘hvis jeg var Gud’, fortalte hun meg.
Jeg hadde jo stereoanlegget mitt, fra Leirfaret, stående inne på rommet, til Pia og meg, på Sand der da.
Og en gang, som jeg spilte musikk der, (husker jeg).
En fridag, fra jobben i Drammen vel.
Så var Inger, (kona til Runar), utafor huset til Ågot der.
(Og rett utafor vinduet ‘mitt’ da).
For å plukke plommer, fra plommetreet, til Ågot.
(Uten at jeg hadde fått med meg det, at Inger hadde dukka opp der).
Jeg satte på musikken høyt, husker jeg.
Og spilte den ‘hvis jeg var Gud’, av Ole I Dole, rimelig høyt der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde var glad i bøker.
Hun spurte ofte, ‘Har du lest Beatles da?’, til folk, (sånn som jeg husker det).
Da mente hun ikke bandet Beatles, skjønte jeg etterhvert.
Men en ungdomsroman, som var nesten litt som den Lillelord-boka, (av Johan Borgen), som norsklærer Samland, på Sande Videregående, hadde fått oss til å lese, året før da, da jeg gikk andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående da.
Lillelord, det var vel den første boka jeg leste, tror jeg, som ikke var krim eller historie da.
Før det, så hadde jeg lest masse krim-bøker, av forfattere som Follett, McLean, Bagley, Le Carre og Ludlum.
Bøker som jeg hadde kjøpt, som pocket-bøker, på Varemagasinet Lyche da, i Drammen.
(De hadde stort utvalg i krim pocket-bøker der, husker jeg).
Jeg hadde også lest to danske, historiske bøker, om Napoleon.
Som jeg hadde fått av Arne Thomassen.
En gang jeg besøkte mora mi i Larvik.
(Og de bøkene, de lurer jeg på om ka ha vært etter Holger Adeler, eller noe.
Siden de var på dansk.
Og de lå i en eske da, (sammen med mange andre bøker), i garasjen til mora mi og Arne Thomassen.
Under en blokk, i Hestehavna der da, på Tagtvedt, i Larvik).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde også lest noen Morgan Kane-bøker, skrekk-bøker og sex-historie-bøker, som faren min hadde kjøpt selv, eller tatt med opp fra Haldis.
For noen av Morgan Kane-bøkene jeg leste, (blant annet den om en kar som brukte en avskjært kvinnepupp, som tobakkspung, eller noe), var egentlig Jan Snoghøj sine da, skjønte jeg.
Men faren min tok de med opp til Leirfaret.
Av en eller annen grunn.
Enda han vel ikke leste de der selv.
(For han var der aldri lenge av gangen.
Eller så og si aldri, ihvertfall).
Dette var den første tiden jeg bodde i Leirfaret, husker jeg.
For jeg husker at jeg leste de Morgan Kane-bøkene.
På senga.
I det første soverommet, som jeg hadde der.
Altså før faren min satte inn en vannseng, i Leirfaret 4B der da.
På det største soverommet.
(Så jeg pleide å lese Morgan Kane-bøker da, som 10-11-12 åring, eller noe, kanskje.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Men men).
Hyde ‘hypet’ også andre forfattere, som jeg ikke hadde hørt om.
Hun hypet jo ‘Beatles’ og Lars Saaby Christensen.
Men hu hypet også Ingvar Ambjørnsen og en bok han hadde skrevet, som het ‘Hvite Niggere’, husker jeg.
Hvite Niggere handlet om Ambjørnsen sin oppvekst, i Larvik vel.
Og jeg husker at Ambjørsen skrev om at de dro på telttur.
Og at de hadde sett nabojenta si naken mange ganger.
For hu hadde epilepsi.
Og hver gang hu besvimte tre ganger, og tok ‘en trippel’, som Ambjørnsen skrev.
Så kom det ei nabokone ut.
Og reiv av hu pene nabojenta hans buksa og trusa.
Og stakk en stikkpille, oppi rumpa på henne.
(Eller noe).
Mens alle de andre ungene i bakgården der visstnok stod og så på da.
Så man kan kanskje si det.
At jeg ikke bare er inspirert litt av Knausgård og Åpen Post, (og kanskje også litt av Hamsun, siden jeg har lest mange av hans bøker, opptil to ganger vel).
Men jeg hadde også lest Ambjørnsen og Lars Saaby Christesen, og Johan Borgen allerede, i slutten av tenårene.
Etter råd fra norsklærer Thor Samland og Cecilie Hyde, (min søsters venninne), da.
Så det er kanskje derfor at jeg tar med om alt som har skjedd, i detalj da.
Også når det gjelder pupper, osv.
Siden jeg har lest Ambjørnsen og sånn da.
Når han skriver, om ting fra sin ungdomstid, i Larvik, vel.
(Selv om jeg ikke kan huske å ha sett Ambjørnsen, da jeg bodde i Larvik.
Så det er ikke sånn at jeg visste hvor han bodde, eller noe.
Han bodde nok i en annen del av Larvik, enn meg, vil jeg nok kanskje tippe på.
Selv om jeg veit hvor den ene fabrikken han jobba på.
(Rockwool vel).
Ligger hen.
Den ligger vel ut mot Østre Halsen der, fra Larvik, tror jeg.
(Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).
Isåfall, så gikk vi gikk forbi den fabrikken, når vi gikk i 17. mai-toget, med Østre Halsen skole.
17. mai 1978 da.
Da jeg gikk i første klasse.
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Kanskje Ambjørnsen var på jobb, på Rockwoll da?
Når jeg gikk forbi i 17. mai-toget der.
(Den dagen rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde).
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Men men.
Den tida, som jeg bodde hos Hyde, i Svelvik.
Det vil si rundt russetida da.
(For Hyde inviterte jo meg, til å bo hos henne litt, siden hu hadde bodd, i 2-3 måneder vel, mye hos meg, i Leirfaret 4B der da).
Hyde fant fram en bok, i Svelvik, til meg.
Hu spurte, ‘har du lest ‘Uten en tråd’ da?’.
Og fant fram Jens Bjørnebo sin halvpornografiske roman, til meg.
Den boken hadde jo vært forbudt, i Norge, på 70-tallet vel.
Noe sånt.
Det var jo ikke så mye annet å gjøre der.
Så jeg leste den boka da.
Det var noe pornografiske greier, husker jeg.
Som gjorde meg rimelig kåt da, husker jeg.
Jeg husker at jeg lå i dobbelsenga til ‘mor’ og leste.
Mens Cecilie Hyde, lå og sov der, (ved siden av meg, i senga), med klærna på da.
Jeg må innrømme at jeg tok meg en ‘stille Anders’ da.
(I senga til ‘mor’ der da).
Siden jeg ble så kåt av å lese den boka da.
Og dagen etter, så skjønte Cecilie Hyde det, (at jeg hadde runka), tror jeg.
For jeg overhørte at hu sa det til søstera mi.
At ‘hva hvis mor … senga’.
Noe sånt.
Men jeg hadde ikke ‘sperma’ i senga til mor da.
Jeg fant vel noe dopapir på doen dems, eller noe, og fikk sæden ned i doen vel, på en eller annen måte da.
Men men.
Men hvordan Cecilie Hyde skjønte det, at jeg hadde runka, i senga til ‘mor’.
Mens jeg leste i den ‘porno-boka’, til Bjørnebo da.
Og mens Hyde lå og sov, i senga, ved siden av meg der.
Med klær på.
Det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og hvorfor jeg lå i senga til ‘mor’.
Det var fordi at ‘mor’ var på ferie, eller noe.
Og fordi at jeg ikke hadde noe eget rom der.
Og hvorfor Hyde også lå i den senga.
Det veit jeg ikke.
Jeg var jo i russetida, og tok ikke det så nøye, siden Hyde hadde klær på og sånn da.
Så var ikke dette som noe spesielt seksuelt for meg.
For jeg var jo vant til å se russejenter som sov, med klær på, osv., når de russejentene, fra Drammen, som Tim Jonassen, i klassen, kjente, henta meg hos Hyde da, i Svelvik.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i Leirfaret 4B, så hadde jo Pia og Cecilie pleid å ligge, i vannsenga ‘mi’, sammen med meg da, de første nettene, etter at de flytta inn der.
Det var jeg også vant til, fra tidligere på 80-tallet.
At Christell og Gry Stenberg og Tom Ivar Myrberg osv., lå i den senga sammen med meg der da.
(Alle med klær på da).
Siden vannseng var så kult da, på 80-tallet.
Så ‘alle’ liksom ville prøve det da, å ligge i den vannsenga da.
I den ‘gjengen’ vår da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hyde nevnte vel også en bok, som het ‘Den store revejakta’, av Ambjørnsen.
Men det var vel ikke sånn, at jeg lånte den først, tror jeg.
Det var vel ‘Hvite Niggere’, som jeg lånte først, av henne og søstera mi, tror jeg.
Selv om jeg nok syntes at det navnet på den boka, nok var litt rart da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom hjem fra England.
(Sommeren 1989 da).
Og var ferdig, med å lese den ‘Watership Down’-boka.
(Som jeg hadde fått låne av Pia da.
Etter råd fra henne da).
Så hadde jeg ikke noen bøker, å lese på, husker jeg.
Så jeg prøvde meg, på en bok jeg fant, i bokhylla til Ågot da.
Jeg hadde vel også lest ‘Mysterier’, av Hamsun, denne sommeren, tror jeg.
En bok jeg likte godt, og som jeg hadde fått av mora mi til jul, tror jeg.
Noe sånt.
Men jeg så gjennom bokhylla til Ågot da.
Men ikke noen bøker fristet.
Jeg lurte litt på noen russiske klassikere, som stod der.
Det stod en eller to russiske klassikere, i den bokhylla der, (husker jeg).
(Oversatt til norsk da).
Jeg prøvde meg på en av de da.
(‘Stille flyter Don’, eller noe, tror jeg.
Men det kan også ha vært en helt annen bok.
(Men det var ihvertfall en bok av en russisk forfatter da, det husker jeg).
Det er mange år siden det her, så jeg husker ikke helt).
Men den russiske boka.
Den måtte jeg bare legge fra meg, husker jeg.
Den klarte jeg ikke.
Den var så ‘fæl’, hadde jeg nesten sagt.
Jeg fiksa ikke å lese den.
Den var kjedelig og sånn da, husker jeg, at jeg syntes.
Den bydde meg nesten imot, etterhvert, å lese, husker jeg.
(Siden den var så kjedelig, osv).
Selv om jeg prøvde å lese den.
For jeg prøvde å skjønne hva den boken gikk ut på da.
Jeg prøvde kanskje å analysere den boken litt da.
Av nysgjerrighet kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg ikke fant noe interessante romaner, i bokhylla til Ågot.
(De fleste bøkene der, var nok noen Øivind hadde kjøpt, vil jeg nok tippe på).
Så leste jeg litt i den Kinsey-rapporten der, husker jeg, en gang.
Kinsey-rapporten, det var en bok, (en da ganske kjent bok vel), om sex-vanene, til det amerikanske folket, etter krigen, mener jeg.
Hvorfor Øivind hadde kjøpt den, (i sin tid), det veit jeg ikke.
Men han var vel nysgjerrig da kanskje.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det stod for eksempel der, i den boka, at så og så mange av amerikanerne, hadde forsøkt seg på, å ha sex med dyr, osv., da.
Dette var visst vanligst på landet, (mener jeg at det stod).
Noe jeg syntes var artig da.
At besteforeldrene mine hadde en sånn bok, hvor det stod om sånne her rimelige tabuiserte ting da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Natta før jeg forsov meg, til jobben på CC Storkjøp, forresten.
(Sommeren 1989, under Svelvikdagene).
Så lå vi en del kjente av Cecilie Hyde, og sov, i kjelleren, i huset til ‘mor’ der da, i Svelvik.
Hyde hadde en del folk på besøk, siden det var Svelvikdagene da.
Folk syntes vel at det var artig, med fest og feiring og sånn da.
Jeg kjente få av disse, som var ungdommer vel.
Og husker dem bare ganske vagt.
Men jeg husker det, at Hyde satte på radioen, nede i kjelleren til ‘mor’ der da.
Før vi sovna.
Og da var det Nattønsket.
(Eller noe).
På NRK radio da.
Noen hadde ønsket å høre DumDumBoys, med ‘Slave’.
Og den hørte vi på da.
Og Hyde syntes det var bra da, (og nesten utrolig vel), at NRK spilte så bra musikk, (til en forrandring), akkurat da hu skrudde på radioen.
Husker jeg.
Dette var vel første gang, som jeg ordentlig hadde lytta, til DumDumBøys.
Og skjønt litt av hvordan musikken til det bandet egentlig var da.
På Bergeråsen, så pleide vi vel å si noe sånt som at, ‘bra til å være norsk’, om norsk musikk, og sånn da.
Så musikk på norsk.
Det var jeg ikke så vant til å ta seriøst da.
Men denne sommeren, så hadde jeg jo prata med hu frike-dama, i Stavern.
Som hørte på Jokke og Valentinerne da.
Og Hyde hørte jo på DumDumBoys, og syntes at det var bra musikk da.
Så det var kanskje litt de rare ‘frike-damene’, som fikk meg til å begynne å ta norsk musikk og litteratur, på alvor igjen.
Sammen med norsklærer Thor Samland da, på Sande Videregående.
Og mora mi da, som ga meg bøker av Knut Hamsun, i julegave da.
På det meste av 80-tallet, så hadde jeg vel vært ganske amerikanisert vel.
(Som min far kanskje vel.
Eller ihvertfall Haldis vel).
Men på 90-tallet, så begynte jeg vel å høre mer på norsk musikk og sånn og, tror jeg.
Selv om jeg jo hadde sett på norsk TV mye også, på 80-tallet.
Jeg pleide alltid å se på Halv-Sju og Midt i Smørøyet, sammen med den ‘Havnehagen-gjengen’ mye da, på 80-tallet.
Og jeg hørte jo på norske band noen ganger og.
Som the Kids da.
Og hadde også kjøpt to singler, av de norske artistene, Jan Teigen og Janniche.
(På Lyche Platebar, i Drammen, på begynnelsen av 80-tallet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har fortsatt litt mer her, på den notatboka mi, over ting som skjedde, dette siste året, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.
Det får jeg prøve å skrive mer om, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 76: Enda mer fra Sand
Sommeren 1989, (hvis det ikke var sommeren etter), så hjalp jeg også onkel Håkon, (etter at faren min hadde bedt meg om å hjelpe), med å gjøre noe reparasjonsarbeid, på noen hytter, mellom Bjerkøya og Sande et sted vel.
Han som eide hytta ble litt sur.
For at han måtte betale full timepris for meg.
For han syntes vel at jeg så ganske ung ut da.
Onkel Håkon forklarte hva jeg skulle gjøre.
Og jeg gjorde det da.
Og det gikk vel stort sett ganske greit vel.
Men jeg fikk en betydelig lavere timelønn da.
Enn det Håkon fikk av han hytteeieren da.
Så Håkon tjente også penger på det her da.
Så jeg ble kanskje litt lurt.
Det er mulig.
Men sånn er vel Håkon, (må man vel si), at han kan kanskje være litt sur, og kanskje litt smålig da.
Når det kommer til skillinger, for å si det sånn.
Det mente vel Cecilie Hyde og, tror jeg.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så jeg jobba altså ikke bare på CC Storkjøp, denne ferien da.
(Hvis det ikke var sommeren etter da, at jeg jobba sammen med Håkon, på den hytta.
Hvem vet).
Sommeren etter, (må det vel ha vært), så måtte jeg hjelpe faren min, med å spikre parkett.
I de nye husene, som han hadde bygget, i Sandsveien.
Det var furuparkett vel.
Og den parketten skulle både på gulvet og veggene i stua, i Sandsveien der da.
Jeg måtte bruke spikerpistol.
Og noe elektrisk eller vanlig sag, av noe slag vel.
Pluss at jeg måtte bruke metermål da.
Jeg mener det var sånn, at de ytterste par centimeterne, av hvert parkett-bord, måtte sages av.
Fordi endene ofte kunne være litt flisete da, eller noe.
Jeg mener jeg fikk parketten til å se ok ut.
Selv om dette var nytt arbeid for meg.
Så jeg har også jobba litt som snekker da faktisk.
Selv om jeg ikke fikk jobbe noe sørlig som snekker, på Strømm Trevare.
Det var bare de par første åra vel, som jeg bodde på Bergeråsen, at jeg jobba der.
Før jeg begynte på ungdomsskolen kanskje.
Så industriell produksjon av trevarer, det har jeg ikke jobba så mye med.
Hvis jeg sier at jeg jobba med å lage elementer, til senger, en vakt i året.
I gjennomsnitt.
I de ti årene jeg bodde, på Berger.
Så blir vel det et noenlunde riktig tall, tror jeg.
Men hvorfor jeg ikke ble bedt om å jobbe mer, med produksjon av senger og elementer, nede på verkstedet.
Det veit jeg ikke helt.
Men faren min ville ikke at jeg skulle jobbe så mye der da.
Han mente at det var som et mareritt, å jobbe som Selvstendig Næringsdrivende.
Og at det ville være mye smartere av meg, å få meg en godt lønnet stilling, i et firma da.
Og jeg måtte jo høre på faren min.
Farfaren min døde ikke lenge etter at jeg flytta til Berger.
Så det var faren min som var ‘sjefen’ på verkstedet der, liksom da.
Han var jo faren min, og han var jo også eldre enn Håkon.
Og da Ulf Havmo og jeg, skulle jobbe der, som noe slags valgfag, i niende klasse.
Så stod faren min og en annen kar der, og bare og stirra på oss, når vi gikk inn, på verkstedet der.
Så jeg skjønte det, at faren min ikke ville at jeg skulle jobbe der.
Og lære å stille inn maskinene, og sånn.
Og det var kanskje litt rart.
Siden dette egentlig var en familiebedrift.
Må man vel si.
Men i ettertid, så har jeg jo sett det, på nettet.
At leiekontrakten, på eiendommen, som verkstedet lå på.
Den var bare på 50 år.
Så det var nok bra at jeg ikke begynte å jobbe der.
For da kunne jeg jo ha mistet kontrollen, på situasjonen, rundt år 2010 eller 2015 eller 2020.
Da hadde kanskje en Bøhmer, eller noe, dukka opp på døra mi.
Og sagt at han ville ha verkstedet og huset til Ågot.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Da jeg var i Brighton, denne sommeren, (sommeren 1989).
Så var det første som skjedde, forresten.
Da jeg dukka opp i Shoreham der.
(Hvis jeg husker det riktig).
Det var at Rick Hudson dro meg med på en fotballkamp.
Jeg forklarte at jeg ikke var så sikker på mine ferdigheter i fotball.
Men da dumma jeg meg visst ut.
For han hadde ikke ment at jeg skulle spille.
Men Rick Hudson skulle være keeper da.
Og jeg og ungene til Hudson, skulle stå og se på kampen.
Fra andre etasje, i en idrettshall da.
Jeg syntes det ble litt rart, å stå sammen med ungene til Rick Hudson der.
Så jeg lot de stå for seg selv, for det meste.
Så jeg gikk bort til et annet rom da, og så på kampen derfra.
Mens jeg noen ganger sjekka at de ungene ikke fant på noe tull da.
Så sånn var det.
(De ungene, de stod langs kortsida, og så på kampen.
Mens jeg stod i det rommet, som var langs langsida da, av hallen).
Hudson gjorde et par praktredninger, mener jeg.
Han gikk vel ut i spagaten, eller noe, (omtrent ihvertfall), og.
Dette var vel noe bedriftsfotball, eller noe, kanskje.
Og det var innendørs da.
Med håndballmål, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det kan ha vært i den samme hallen.
Som jeg var og spilte volleyball-turnering i.
(Der hvor det stod noen jenter, (sa en på laget mitt), som lo av meg, hver gang jeg rørte ballen, eller noe.
Oppe på tribunen da.
Hvem vet).
Med EF Språkreiser-kurset.
Sommeren 1988 da.
(Når Øystein Andersen ikke var med tror jeg.
Så det var ikke sånn at jeg alltid gjorde det samme som han heller, der).
Så sånn var muligens det.
Hvem vet.
Vi satt på med en kamerat av Rick Hudson, til den kampen vel.
Rick Hudson hadde ikke bil selv, tror jeg.
Og han kameraten ble litt sur, tror jeg.
Siden jeg, (som var fra Norge da), skulle være med da.
(Eller hva grunnen kan ha vært).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ågot ‘gura’ på meg en gang, mens jeg bodde på Sand.
For hu likte ikke underbuksa ‘mi’.
Men det var en blå underbukse, som var faren min sin, mente jeg.
For den hadde jeg funnet, blant hans klær da, på rommet ‘mitt’ da, på Bergeråsen.
Det var bare tull, mente Ågot.
Hvordan kunne faren min få plass til utstyret sitt, i den lille underbuksa der, sa Ågot.
Men da ble jeg fornærma.
For jeg hadde vel ikke noe liten tiss selv jeg.
(Selv om jeg ikke hadde sammenligna min tiss med faren min sin heller, akkurat).
Men Nina Monsen hadde ihvertfall virka fornøyd, med størrelsen på pikken min.
Da jeg knulla henne, den natta, i Leirfaret 4B, et halvt års tid før det her vel.
Hu hadde da sagt, at ‘jeg har kjent større faktisk’.
Men da hadde hu nok også kjent mindre, mener jeg.
(Når hu sa det, på den måten der).
Men Ågot hadde jo ikke ‘kuke-stell’ selv.
Så hu skjønte kanskje ikke hvordan det med ståtiss og badetiss og sånn var da.
Og Ågot hadde kanskje vært bortpå faren min da?
Hvordan kunne Ågot vite hvor stor tissen til faren min var?
Nei, dette var helt rart, syntes jeg.
Og den underbuksa, den hadde Erik Thorhallsson mobba faren min for.
For det var visst en silkeunderbukse, husker jeg.
Fra da jeg var med dem til Son, en gang, når dem jobba på huset til Runar der.
(Mener jeg at det kan ha vært).
Erik Thorhallsson, han hadde ihvertfall sett faren min, i den underbuksa, skjønte jeg.
Og ledd av faren min da, (skjønte jeg).
Siden det var en silkeunderbukse.
Eller kanskje ikke silke, akkurat.
Så jeg visste det, at faren min hadde gått med den underbuksa.
Men jeg var kanskje ikke så flink, til å handle undertøy selv, i Drammen, osv.
Jeg syntes kanskje, at det var flaut.
Derfor brukte jeg kanskje av det tøyet jeg fant, på Bergeråsen da.
Og under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.
Så hadde kanskje noen av underbuksene mine blitt borte da.
Så derfor gikk jeg kanskje i den underbuksa som egentlig var faren min sin da.
Men jeg måtte jo bruke sokkene hans.
Jeg hadde ikke egne sokker ihvertfall.
(Ihvertfall ikke før jeg begynte å kjøpe tennissokker selv, når jeg gikk på videregående).
Så jeg måtte en god del ganger bruke de gamle klærna til faren min da.
Mens jeg bodde på Berger.
Etter at jeg hadde begynte på videregående, osv.
Siden jeg ikke hadde noen mor, som sørget for at jeg hadde nok, av egne klær da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette skjedde, mens jeg var på rommet ‘mitt’, på Sand.
Så hvorfor Ågot gikk inn der, mens jeg gikk rundt i underbuksa.
Det veit jeg ikke.
Hu gikk kanskje litt for nærme, syntes jeg nok.
Og det som kom ut av kjeften hennes.
Det var så dumt, og som noe tåpelig kvinnfolk-prat.
(Syntes jeg).
Men Ågot var jo gammel.
Og fra landet, i Rollag.
Og hu hadde ikke noe skolegang, å snakke om vel.
Og hu begynte jo å bli senil.
Hu kalte meg jo hele tida for Runar, for eksempel.
Så jeg brydde meg ikke så mye om det her tullet hennes.
At hu ‘gura’ over den underbuksa da.
Jeg tok ikke Ågot helt alvorlig da, siden hu var såpass gammel og senil og dum da.
Eller man burde kanskje ikke si dum.
Men hu var gammeldags vil jeg si.
Senil, virka det klart for meg, at hu hadde begynt å bli.
Og hu var trangsynt, mange ganger, vil jeg si.
Og kunne være vanskelig å diskutere med.
Og hu var u-utdannet da, blir vel det riktige ordet.
Hu hadde vel bare gått på skole, i 5-6-7 år, eller noe.
Oppe i Rollag, tror jeg.
Og kunne ikke skrive så bra, og sånn, mener jeg å huske.
Så jeg tok ikke Ågot helt på alvor alltid da.
Siden jeg syntes at hu kunne være litt sånn nesten skrullete noen ganger da.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kenneth Sevland.
Han hadde fått meg til å kjøpe med en Depeche Mode eller Pet Shop Boys, videokassett, til han, i Brighton, den sommeren, som jeg bodde på Sand.
Vi prata sammen, på telefonen, etter at jeg hadde kommet tilbake til Sand.
(Det var muligens derfor, at jeg dro på den dagsturen, til London, den dagen, som jeg seinere møtte hu Sari Arokivi, i Brighton.
For å finne den videofilmen, til Sevland).
Jeg hadde jo ikke noen penger, etter russetida og ferien til Brighton.
Og Sevland var jo fra Svelvik, og ikke fra Berger.
Så jeg tulla litt, og la på noe vekslegebyr, eller noe da.
Videokassetten, den kosta vel 10 pund, tror jeg.
Og jeg sa til Sevland, at den kosta 120 kroner da.
Noe sånt.
(Men jeg tror at kursen på pund, var cirka 10 kroner da.
Så den kosta vel egentlig bare 100 kroner cirka da.
Men man får jo litt dårligere kurs, når man kjøper valuta, på postkontoret, osv.
Og man må jo betale gebyr og sånn).
Men Sevland ga meg bare en hundrelapp, på trappa til Ågot.
Uten å forklare hvorfor han ikke ga 120.
Kanskje han også hadde dårlig råd, etter russetida?
Kanskje han visste at den videokassetten bare kosta 10 pund, i England?
Hva vet jeg.
Han så litt stygt på meg, mener jeg.
Så det er mulig at han skjønte det, at jeg prøvde å lure han litt.
Jeg lurte han jo en gang før og.
Når det gjaldt det cover-et, til den Rambo First Blood II-filmen.
Som Sevland og jeg, hadde spleisa på, i London, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986.
For da hadde jeg gitt bort det coveret, til Øystein Andersen, husker jeg.
Samtidig med at jeg hadde solgt min andel, av den filmen, til Kenneth Sevland.
Så jeg tulla litt der.
Men jeg måtte liksom gi noe tilbake til Øystein Andersen, syntes jeg.
Siden han hadde med så mange kule filmer og spill, til Bergeråsen, nesten hver helg da.
Rundt 1986 og 1987 da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg slapp ikke inn Sevland, hos Ågot.
Jeg hadde vel aldri noen kamerater, på besøk, den tiden jeg bodde hos Ågot.
Dette var vel på grunn av det som hadde skjedd.
Da jeg ba Ågot, om å fortelle om den historia, som hu først hadde fortalt til meg, om den dram-flaska, fra polet i Drammen, som Jebsen hadde kjøpt på hennes rasjoneringsklipp, under krigen.
Til Ulf Havmo, (sånn at han også kunne få høre denne artige historia da, tenkte jeg).
Da ble jo Ågot så flau, og hu blei helt satt ut da.
Da jeg spurte om hu kunne fortelle den historia, til Ulf Havmo.
Dette må vel ha vært mens vi gikk på ungdomsskolen vel.
Så etter det, så turte jeg vel ikke å ta med kamerater, inn hos Ågot, tror jeg.
For Ågot hadde vært så barnslig da, og liksom blitt så flau og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Ågot var nok flinkere med jenter, sånn som Pia og venninnene hennes.
Men med mannfolk, så veit jeg ikke helt, hvordan Ågot var.
Jeg turte ihvertfall ikke å ta med kamerater, som Magne Winnem, Stein og Kenneth Sevland, inn til Ågot.
(Selv om Ågot ikke var hjemme, da Sevland dukka opp der).
For jeg var litt flau over Ågot da.
For hu var så nervøs ofte.
Og urolig da.
Og vel litt uutdannet/dum da.
(Selv om Ågot også hadde veldig mange bra sider.
Så hadde hun også en del sider som man kunne bli litt flau over da, (syntes jeg), ovenfor kamerater og sånn da).
Og jeg visste aldri hva som kunne få henne til å ‘gure’ da.
Så jeg ba ikke inn Winnem og Stein der, hos Ågot.
Og da ble det bare sånn, at jeg ikke ba inn han Kenneth Sevland der heller da.
Selv om vel Ågot ikke var hjemme akkurat da, som Sevland dukka opp der.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Men hu kunne jo ha dukka opp mens han var der kanskje.
Jeg husker ikke hvordan jeg tenkte, men jeg ba ihvertfall ikke han Kenneth Sevland, fra Svelvik, inn der da
(Selv om han hadde vært på besøk hos meg, i Leirfaret 4B, sammen med Trond Johansen en gang da.
Så sånn var det).
(Og da Kenneth Sevland var der, for å hente den videokassetten.
Det var før Pia og Cecilie Hyde, hadde kommet tilbake fra Spania, mener jeg.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Bare noe jeg tenkte på).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var enda noen ting, som skjedde, disse par-tre månedene, som jeg bodde hos Ågot, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989.
Og det skal jeg se om jeg klarer å få skrevet mer, en av de nesten dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 74: Sand
Som jeg har skrevet om tidligere, så delte Pia og jeg, et rom, hos Ågot.
Det var det største soverommet, som vendte ut mot hagen.
Hvorfor vi skulle dele rom, det forklarte ingen om til meg.
Men dette var noe Ågot og Pia ville da, skjønte jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg tror at jeg bare hadde en madrass på gulvet, og ikke en ordentlig seng engang.
Det husker jeg ikke ordentlig.
Men det var ikke skrivebord der ihvertfall.
Og på kontoret, så var det Håkon som hadde tatt over.
Og i stua så romsterte Pia og Ågot.
Så å lese lekser der, det var vel ikke noe jeg gjorde noe særlig, tror jeg.
Så jeg leste nok ikke så mye til muntlig eksamen, i data der, sånn som jeg husker det.
Jeg var jo vant til å runke, minst en gang hver dag, siden jeg var sånn 11-12 år vel.
Jeg begynte vel ikke så lenge etter at jeg flyttet inn i Leirfaret 4B, som 10-åring vel.
Jeg lurte på hvordan man runka.
(Jeg hadde jo lest om runking i pornoblader vel.
Og jeg tror også muligens at vi hadde noe seksualundervisning, på Berger skole.
Men det husker jeg ikke hundre prosent sikkert).
Og fant plutselig en teknikk da, som gjorde at jeg fikk min første orgasme, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og jeg bodde jo alene, så da ble det til at jeg hadde sjangs til å runke mye og, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nabojentene, (Lisbeth og/eller Bente Vaage vel).
De klagde på at jeg satt i sofaen min, om kveldene, og grein, i Leirfaret 4B.
Mens jeg ropte ‘hvor er pappaen min’, eller noe.
Og jeg hadde visst også hendene mye i fanget, sa de.
Men det måtte kanskje ha vært at de så gjennom gardinene at jeg runka, lurte jeg på da, ihvertfall.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Det her kan vel ha vært mens jeg gikk på ungdomsskolen kanskje, at de jentene sa det her til meg da.
Eller mens jeg gikk i 6. klasse kanskje.
Hvem vet).
Så jeg ble litt desperat, da jeg bodde hos Ågot.
Noen ganger.
Jeg fikk hemorider, husker jeg.
Noe jeg ikke hadde hatt før.
Men det lå noe hemoride-salve, på badet til Ågot, som jeg rappa litt av da.
Så gikk det over.
Jeg hadde jo søstera mi boende på samme rom som meg.
Så jeg fikk ikke runka så mye da.
Og Ågot fulgte jo med også.
Så det ble ikke så mye privatliv der, hos Ågot, for meg, for å si det sånn.
Faren min hadde jo et gammelt hus, i Sandsveien.
Hvor noen ting, fra Leirfaret 4B lå.
(Mest noe skrot vel.
Jeg fant ihvertfall ikke så mye av de tingene jeg savnet fra Leirfaret 4B der).
Men jeg husker det, at jeg prøvde å runke, stående, på doen, i det huset i Sandsveien.
Siden jeg ikke turte å runke så mye, borte hos Ågot da.
Men det var vel ei gammel kjærring, som hadde dødd, (eller noe), som hadde bodd i det huset før meg.
Og dassen var vel gammel og sånn.
Og jeg var vel vant til å sitte i sofaen, i Leirfaret 4B, når jeg runka.
Eller å runke, mens jeg lå i vannsenga da.
Så det funka dårlig, å runke stående, på den lille doen, i det gamle huset, i Sandsveien der da, husker jeg.
Jeg klarte ikke å få noe særlig orgasme der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Kanskje fordi jeg lurte på om de ‘narverne’, som hang utafor Prima der, (øverst i Sandsveien), skjønte at jeg runka.
Det var Åse Stadheim, hennes yngre bror Jan Stadheim, Geir-Arne Jørgensen vel, og hans yngre søster og bror vel, (som var tvillinger da).
Det var en hel ‘narver-aktig’ gjeng, som hang øverst i Sandsveien der da.
På trappa til Prima.
Jeg spurte lillesøstera til Geir Arne en gang.
Om hvorfor dem ikke dro inn til Drammen og sånn, istedet.
Istedet for å bare henge på Sand.
‘Hvis du betaler billetten så’, sa lillesøstera til Geir Arne da, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Småsøsknene til Geir Arne, de var litt sånn møkkete av seg, mener jeg at jeg syntes.
De bodde jo bare i en ganske liten hytte der, på veien ned til Snippen da.
(En hel familie på to voksne og tre barn da).
Så de vaska seg kanskje sjelden da.
Det er også mulig at min tremenning, (som jeg ikke visste om at hu var da).
Stine Mogan Olsen, pleide å ‘narve’ der, utafor Prima da.
Så sånn var det.
Men men.
Prima ble forresten etterhvert en innvandrerbutikk.
Og bestemor Ågot slutta etterhvert å handle der, (fordi hu utenlandske dama slo inn for mye på kassa, mener jeg at Ågot sa), og fikk istedet onkel Håkon til å kjøre henne, inn til Rimi, på Skjønnhaug.
(Som var cirka en halv mil, nordover.
Nesten i Svelvik da.
Ved siden av bilforretningen til Finn Sand der.
En kar som solgte Mitshubishi-biler, blant annet, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg gikk forbi Prima der, med den grønne og hvite Levis-genseren min.
Så var det en som spurte meg, om det stod ‘Elvis’, på genseren min.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så satt det en soss der.
Fra Drammen vel.
Sammen med narverne da.
Jeg hadde jo gått markedsføring.
Så jeg prøvde å plassere han litt.
Og spurte om han brukte Studio Line-hårgele.
Og det gjorde han.
Han var liksom typisk en som brukte det, syntes jeg.
Med fønet gelefrisyre vel.
Og sosseklær.
Og fra Drammen da, hvor dem pleide å ha Studio Line-gele, i butikkene da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Åse Stadheim, hu var ei dame, som var et år eldre enn meg.
Hu hadde krøllete hår.
Og virka vel heller ikke som den typen, som dusja hver dag liksom.
Håret hennes virka ikke nyvaska alltid, for å si det sånn.
Men dette var jo på landet, og på 80-tallet.
Så det var kanskje ikke så vanlig, å bade eller dusje hver dag da.
Som det for eksempel var i Oslo, da jeg bodde der.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang så fortalte hu Åse Stadheim en vits, til meg, utafor Prima der da.
Hvor hu satt og ‘narva’ da.
Ei jente satt på toget til Geilo.
Oppå fanget til typen sin.
Også ridde hu på kuken til typen.
Også reiste hu seg opp, og spurte alle folka i togvogna, om ‘skal du til Geilo?’.
Og så den neste personen, ‘skal du til Geilo?’.
Og når hu hadde spurt alle, så var hu fortsatt ikke fornøyd.
Men så bare reiste hu seg opp og ned da, og sa ‘Alle skal til Geilo’ da, flere ganger.
Til hu ble fornøyd da.
Jeg syntes at dette var en litt vågal vits, av ei dame, å fortelle meg.
Men jeg sa ikke noe.
Jeg bare lo litt vel, og gikk bort til Ågot da.
Dette var ikke en gjeng, som jeg var med i.
Men jeg kunne chatte litt med de da, når jeg gikk forbi dem.
På vei bort til Ågot da.
Og de tolererte meg, virka det som.
Jeg ble aldri trua med bank av dem ihverfall, for eksempel.
Sånn som det var, da jeg gikk på barneskolen.
Da kunne jeg noen ganger få meg en på trynet, fra Geir Arne Jørgensen.
Når han lurte meg opp i stry.
Før han løp vekk da.
Med meg etter seg.
Men etter at den Sand-gjengen ble som narvere.
Etter det, så hendte det aldri at jeg var i slåsskamp med dem.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg kom hjem fra Brighton, så begynte jeg å jobbe på CC Storkjøp igjen da.
Jeg jobba fra 9-16 cirka vel.
Fem dager i uka vel.
Jeg mener at jeg kopierte opp en kassett, til hu Sari da.
Hvis ikke det var etter at jeg flytta til Oslo da.
Hvem vet.
Jeg hadde stereoanlegget mitt, fra Leirfaret 4B, stående på rommet til Pia og meg da, hos Ågot da.
Og det stereoanlegget, det var det en dobbel kassettspiller på.
Så jeg kunne komponere mine egne kassetter da.
Noe som var ganske vanlig, på 80-tallet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg gikk innom faren min, etter jobben på CC, noen ganger.
I vannsengbutikken der da.
Faren min spurte meg en dag, etter jobben på CC Storkjøp vel.
Om jeg kunne gå på postkontoret, på Strømsø.
(Der jeg hadde gått for å sende post, da jeg jobba på Kontorland, under arbeidsuka, i første klasse, på handel og kontor, på Sande Videregående).
For Pia hadde ringt han, og bedt han om å sende penger til henne, i Spania.
Jeg sa det var greit.
Jeg hadde tid til å stikke innom posten.
Faren min sa det, at han bare ville sende 300 kroner.
(Av en eller annen grunn).
Jeg gadd ikke å diskutere med faren min.
Han var ofte uklar og vag.
Og var også en dranker, (må jeg si).
Så han visste man aldri om hvordan kunne være, mener jeg.
Så jeg bare smilte litt av dette vel.
Og så gikk jeg på Posten da.
Der var det innmari kø.
Kanskje fordi at dette var i sommerferien.
(Kanskje det var noe med fellesferien.
Og at folk skulle veksle til utenlandsk valuta og sånn.
Hvem vet).
Jeg måtte stå i kø der, i 30-40 minutter vel.
Og det var varmt der, og masse mennesker da.
Men jeg ga meg ikke, jeg tenkte at dette var viktig, at jeg måtte være ansvarlig, og få sendt disse pengene til Pia da.
Siden Pia var blakk i Spania da.
Jeg la til og med ut gebyret, på cirka 150 kroner.
Som Posten skulle ha, for å sende pengene til Spania da.
For ellers så ble det nok ihvertfall for lite penger, tenkte jeg.
Jeg hadde jo ikke jobbet noe i russetida.
Så jeg hadde ikke noe særlig penger selv heller.
Men jeg la ut for gebyret, ihvertfall.
(Penger som jeg aldri fikk tilbake, av hverken faren min eller søstera mi da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia lagde et helvetes rabalder, når hu kom hjem fra ferien sin.
Jeg fikk masse kjeft av henne, på rommet vårt hos Ågot da.
Siden faren min bare ville sende 300 kroner da.
Så Pia trodde nok kanskje at faren min og jeg var samme person.
Hva vet jeg.
Hvis Pia ville at jeg skulle sende henne penger, så burde hun vel ha ringt meg, borte hos Ågot da.
Men så ikke.
Og når Pia pratet med faren min, på telefonen.
Så burde hu vel ha tatt det med faren min, hvis noe ble galt da.
Men så ikke.
Jeg fikk den ene skyllebøtta, etter den andre, av en sur Pia, etter at hu og Hyde, kom hjem fra Spania da.
Pga. de her 300 kronene da.
Jeg vet ikke om Pia fikk med seg, at jeg la ut for gebyret.
Hu er sånn noen ganger, at hu ikke klarer å prate sivilisert.
Men hu får raserianfall da.
Sånn at det er vanskelig, å slippe til.
Derfor fikk ikke jeg fortalt Pia og Hyde, om alle de damene jeg traff på Braemar, og om hu Sari da, som jeg traff i Brighton.
Det var vel omtrent bare enveiskommunikasjon, fra Hyde og Pia da.
De pratet hele tiden om to spanske gutter da, som de hadde truffet på Pacha vel.
Og de var kule, eller hyggelige da.
Men disse gutta hadde visst på en eller annen måte, blitt erstattet, (sa Pia), av noen eldre kamerater, (eller slektninger), av dem da.
Som ikke var like hyggelige da, skjønte jeg på Pia.
Hyde fortalte meg det, når jeg begynte å prate om Braemar.
At de egentlig også skulle ha reist med Braemar.
(Med en buss da).
Men at det istedet ble sånn, at de kjørte med en buss, gjennom Sverige.
Da sa jeg vel noe sånt, som at ‘søren, det var dumt, tenk så kult det hadde vært, hvis vi hadde festa sammen på Braemar.
Det var dumt’.
Noe sånt.
Men så ville de vel ikke høre noe særlig mer, fra ferien min, virka det som, for meg.
Jeg vet ikke hvor Pia og Hyde fikk penger fra, til å dra på ferie.
Men Pia hadde ihvertfall ikke noen jobb, dette skoleåret.
(Og ikke Cecilie heller).
Og meg fikk de ikke noen penger av.
De spurte ikke heller.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Da Cecilie og Pia planla ferien sin, i Leirfaret 4B.
Så må de ha nevnt Håkon.
Cecilie sa til meg, at Håkon ikke var noe bra/snill.
Noe sånt.
(Så hu prøvde å programmere meg nesten da, virka det som.
Men men).
Og grunnen til at det ble prata om Håkon, det var vel fordi at de lurte på hvem som skulle hente dem vel.
Noe sånt.
Jeg tror at Håkon kjørte å henta dem i Oslo, og ikke faren min.
Hvem vet.
Og da de planla turen, så husker jeg det, at Hyde maste på søstera mi, om å bli med henne, å jobbe, i Amsterdam.
Før de dro til Spania.
Så jeg lurer på om de også var i Amsterdam, og jobba som horer, eller noe, før de dro videre til Spania da.
Kanskje det var dette søstera mi, (som er rimelig vag ofte vel), mente, da hu prata om noen eldre karer, i Spania, som ikke var så hyggelige som de fra Pacha da.
Hvem vet.
Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars, er det jo en bok som heter.
Isåfall så er nok Pia fra Merkur, som ligger enda lengre vekk fra jorda, enn Venus da.
Sikkert noe sånt.
For Pia er rimelig vag noen ganger, må jeg vel si.
Hu sier bare at den og den, ‘ikke er noe snill’.
At Kenneth, (som hu lå med, på en Hemsedal-tur, med Berger Alpinklubb vel), ‘ikke var noe snill’.
Men hva mente Pia med dette?
Tråkket han på en maur?
Stjal han mat i kjølekapet?
Det er ikke mulig å skjønne særlig mye, når folk er så ‘vagistiske’, som Pia er, mener jeg.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, som jeg gikk gjennom Drammen sentrum, etter jobben på CC Storkjøp.
Så var det ei nesten hemma dame, må man vel si.
Som prata om at hu hadde liggi med sønnen til eieren, av et supermarkedet, i Tordenskioldsgate, husker jeg.
(Skjønnhaug, eller noe, tror jeg).
Hu ville også ligge med en annen kar, i Gågata, husker jeg.
(Som også var sønnen av en butikkeier, tror jeg).
Jeg gikk forbi, etter jobben, akkurat da dette skjedde.
Så jeg fikk med meg denne flaue forestillingen da.
Fra ei hjerneskada dame da.
(Virka det som for meg, at hu var, syntes jeg, ihvertfall).
Som var på min alder eller litt eldre da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Drammen var mye kjedeligere, i sommerferien, husker jeg at jeg syntes.
Jeg fant jo ingen kamerater fra skolen, og Pia og Cecilie og resten av Lyche-gjengen, så jeg heller ikke noe til, husker jeg.
Så tiden da jeg jobbet heltid, på CC Storkjøp, sommeren 1989.
Det var en rimelig tom og kjedelig tid for meg, husker jeg.
Jeg dro også ned til bestemor Ingeborg, i Stavern, en tur, på ferie, husker jeg, denne sommeren.
Der prata jeg vel med Frode Kølner.
Han visste jo om at jeg hadde rota med ei stygg Larvik-dame, (må man vel nesten kalle henne), på Petter Wessel da.
Og han og en kamerat, kjørte til hytta til Kølner-familien.
Mens jeg også satt på.
Og de klagde på at en kar, på en hytte like ved.
At han lå på plenen, og solte seg, med det ene beinet sånn, at han så ut som en dame, eller noe.
(Husker jeg).
Så de kara var ganske ovenpå, husker jeg.
Frode og kameraten, de hadde fått seg jobb, med å ‘kjøre morrabrød’, husker jeg, at de sa.
(Hvis ikke det var sommeren etter da).
De kjørte brød til Sandefjord, for et Larvik-bakeri, husker jeg.
Sommeren etter, så møtte jeg også Kølner.
Jeg hadde på meg en svart jakke, som jeg hadde kjøpt på Kappahl, på Oslo City.
Kølner sa at ‘jasså, du har på deg pilotjakke, kanskje jeg skal begynne å gå med det jeg og’.
I Stavern der da, ved en matbutikk, ikke langt fra Tivoliet der, nede ved havna.
Vi dro til ved Lydhus-stranda der.
Kameraten til Kølner, skulle møte ei brunette der.
Så dem gikk og kikka på ei som lå toppløs og solte seg der.
Ei veldig smekker dame, som lå og sov, toppløs, midt på stranda.
I kun bikinitrusa, mens hu skøyt ut rumpa, eller noe.
Så det var jo nesten som porno.
‘Kanskje det er hu der’, sa kameraten til Kølner.
Men det viste seg å være en annen dame da.
Kølner var høyt oppe, i Larvik Unge Høyre, (mener jeg å huske).
(Han var Formann der, (eller noe sånt), tror jeg).
Jeg prata med de tre andre, om politikk.
Og fortalte det, at jeg syntes at valgordningene var litt urettferdige.
For en stemme i Nord-Norge, telte mer enn en stemme, på Østlandet.
Siden man hadde fler stortingsmandater, pr. stemme, i nord, enn i sør da.
Noe som jeg syntes at var dårlig da.
Siden man da liksom hadde mindre stemmerett, i Sør-Norge da, mente jeg.
Kølner hadde ikke lyst til å diskutere det her, tror jeg.
Han karen og hu dama svømte ut til en flytebrygge.
Jeg svømte ut til dem der en lite tur, og tilbake da.
Jeg lot dem for det meste være i fred.
Men en svømmetur ut dit, det kunne jeg ta, syntes jeg.
Men så lot jeg de være ifred igjen da, og svømte inn til land igjen da.
Mens dem lå på den flytebrygga da.
En annen dag, enten sommeren 1989 eller 1990.
Så lå Kølner, kameraten og jeg, på en strand, ikke langt fra Lydhus der da.
Så skulle ei jente skifte.
Og jeg skimta litt på henne da.
‘Jeg driter i om han der ser på, jeg bare skifter’, sa hu jenta, (om meg), til noen karer da.
Men da bare så jeg bort.
Da ble det litt for dumt, å se på henne da, syntes jeg.
Selv om det vel er lov å smugkikke litt på stranda kanskje.
Hvem vet.
Så sånn er kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Kølner hadde ei dame, som også var ganske stygg, husker jeg.
(Eller kanskje ikke så veldig smekker og vakker da).
Hu møtte jeg en gang, sommeren 1989 eller 1990 da.
På hytta til Kølner og dem da.
Jeg møtte henne såvidt.
Nå lurer jeg på om det kan ha vært den samme dama, som runka meg, på Petter Wessel, den gangen, (da Magne Winnem lå og kniste, i senga over oss, i lugaren, til Winnem og meg).
(For Kølner kjente jo hu der ‘runke-dama’ da, fortalte han meg seinere).
Hu som mista passet sitt, i lugaren til Magne Winnem og meg da.
Og som ble ropt opp, ombord på Petter Wessel da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hadde jo skjedd mye, siden sommeren 1988, da Kølner og en kamerat, bare hadde stikki fra bursdagen min.
Etter å ha prøvd å ’tilrane’ seg vannsenga mi da.
Så jeg fikk aldri tatt opp dette mer, med Kølner.
(Jeg glemte det vel antagelig bort da).
Om hvorfor dem var så ‘kåte’, på vannsenga mi da.
Var dem homser/bifile?
Kølner prata. (i Stavern eller Larvik, sommeren 1989 eller sommeren 1990 da), til kameraten sin, om å ‘legge inn noen aksjer’, på den og den dama da, (mens jeg også stod der da).
(Som jeg ikke visste hvem var da, siden jeg ikke var fra Larvik).
Ofte ettefulgt av en rimelig feminin latter, fra Kølner da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hang ikke sammen med Kølner og dem, hele tiden, når jeg var hos bestemor Ingeborg.
(Jeg kjente jo heller ikke Kølner så bra lenger, på den her tiden.
Det var nesten som noe pliktaktig, over det at vi hang sammen, disse sommerene, kan man var kanskje si.
Det kan godt ha vært at det var bestemor Ingeborg, som foreslo at jeg skulle ringe Kølner.
For bestemor Ingeborg ble etterhvert kjent med faren til Kølner, (som jobba i Larvik E-verk), husker jeg, (siden Frode Kølner var kamerat med meg da, mens jeg bodde i Larvik, hos mora mi, på slutten av 70-tallet).
Sånn som jeg skjønte det ihvertfall.
For bestemor Ingeborg prata med faren til Kølner, på telefonen, en gang jeg besøkte henne, i Nevlunghavn, i eldreboligen hennes der, sommeren 1996 vel, da jeg hadde en rød Toyota HiAce.
Og da gjorde bestemor Ingeborg et poeng ut av det vel, at hu prata med nettopp Hans Kølner da.
Ovenfor meg da.
Selv om hun vel ikke hilste fra han, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Sommeren 1989, så gikk jeg en gang ned til stranda, aleine.
Med stranda i Stavern, så mener jeg den som er bak den militærleieren der, i sentrum av Stavern.
Det var den stranda, som mora mi og bestemor Ingeborg nevnte da.
Og som mora mi en gang dro med Pia og meg på da.
Et år eller to før denne sommeren, (sommeren 1989), da.
Jeg gikk ikke ned på stranda.
Men bestemor Ingeborg, (var det vel), hadde fortalt meg det, at mange ungdommer heller valgte å ligge å sole seg, på et fjell, like ved stranda der.
Jeg hadde ikke med badetøy, så jeg ville gjemme meg bort litt da.
Siden jeg da måtte ligge i underbuksa, istedet.
(Noe som vel ble cirka det samme, tenkte jeg.
Om jeg lå og solte meg i en underbukse eller badebukse).
Men jeg turte ikke å sprade rundt på stranda, i underbuksa.
Men om jeg lå litt for meg selv, oppe på det ene fjellet der da, i underbuksa.
Og solte meg.
Så gjorde ikke det noe, tenkte jeg.
Jeg kom i snakk med to unge Stavern-frøkner, mens jeg lå og solte meg der da.
De lå toppløse, i bare bikinitrusa da, like ved meg da.
De hadde ikke så store pupper, så de var kanskje bare 15-16 år gamle.
Noe sånt.
Men de var slanke og litt lekre da.
(De var jo solbrune, og sånn).
Og de var høflige da, og svarte meg ordentlig og sånn da, når jeg snakka med dem.
De visste hvem hu Hege fra Stavern var, sa de.
(Hu jeg hadde møtt på Petter Wessel, på den dagsturen, med Winnem og dem, fra Røyken.
Helt i begynnelsen av det skoleåret, som jeg gikk, på Gjerdes Videregående da).
Hu Hege var litt flau, sa disse Stavern-ungjentene da.
‘For hu hadde så store pupper’, sa de.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fortalte vel det, at jeg egentlig var fra Larvik, men bodde i Oslo da.
De jentene gikk litt lenger borti der.
(I bare bikinitrusa, tror jeg).
Og signaliserte vel sånn halvveis til meg, at jeg kunne følge etter dem, tror jeg.
(Lurte jeg på ihvertfall).
Men jeg tror at de var under 16 år, så jeg bare lot de gå da.
Så sånn var det.
For Ågot hadde jo ‘gura’ så fælt, da hu Hege hadde ringt henne, borte på Sand.
For hu var visst bare en ‘jentunge’, sa Ågot.
Men hu var vel 16 år, eller noe, tror jeg.
Noe sånt.
Hu hadde store pupper ihvertfall, som de to ungjentene sa da.
(De to som ikke hadde så store pupper, for å si det sånn).
Så jeg turte ikke å kontakte hu Hege, den sommeren.
(Siden Ågot hadde ‘gura’ da).
Men jeg ringte henne, da jeg besøkte bestemor Ingeborg igjen, den neste sommeren, (sommeren 1990).
Og jeg møtte hu Hege, og ei venninne, i Stavern da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg husker også det, at det skoleåret, som jeg gikk på Gjerde vel.
Visste faren min, noen bilder, som vertsfamilien min, i Shoreham, hadde sendt til meg.
(Rick Hudson og de da).
‘Hu så jo rimelig vill/tøysete ut hu der da’, sa faren min, om hu ungjenta Kelly Hudson da.
Noe som jeg syntes var å gå litt over streken kanskje, fra faren min.
Siden hu Kelly Hudson vel bare var sånn 10-11 år, eller noe, på det bildet da.
Men hu lagde liksom grimase og søkte oppmerksomhet da, eller noe.
Men hvorfor Hudson-familien sendte meg bilde, av deres datter Kelly, som var så ung.
Det veit jeg ikke.
Det husker jeg ikke helt nå, hvordan det var.
Men det brevet fikk jeg vel borte hos Ågot, tror jeg.
Så jeg viste bildene til faren min da, en gang som vi begge var i stua til Ågot da.
Og sa vel noe sånt som at, ‘her er den vertsfamilien jeg pleier å dra til i England’, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg møtte også noen frike-jenter, i Stavern, sommeren 1989.
De hørte på the Cure og sånn vel.
Og the Clash vel.
Noe sånt.
Jeg prata litt med dem, for jeg syntes de minte meg om de i Lyche/Depeche-gjengen, som jeg hadde blitt kjent med, gjennom søstera mi, i Drammen da.
Hu ene, (lederen til frikene i Stavern, eller noe, vel), hu sa at hu likte ikke syntere, (da jeg nevnte Depeche Mode/Depeche-gjengen), for dem var så nøye med at hvert eneste hårstrå lå rett liksom.
Jeg mente at de burde stikke innom Cafe Lyche, hvis de var i Drammen.
For da kunne de møte fler ‘raringer’, mente jeg da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu likte Jokke og Valentinerne, mener jeg, at hu unge frike-dama, som jeg prata med, den sommeren, 1989, i Stavern, sa da.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Under Svelvikdagene, så dro søstera mi og Hyde meg med, for å gå rundt sammen med dem, rundt Samfunnshuset der, i Svelvik.
Det var tjukt av folk der.
Blant annet noen fra Drammen, som ropte ‘Depeche’, hver gang dem så Cecilie Hyde da.
Og skulle banke oss opp da.
Det var noen fra Konnerud, eller Åskollen, (eller noe sånt), tror jeg.
De var ihvertfall fra ved Drammen da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En hel gjeng av folk, (som jeg ikke visste hvem var omtrent), lå over, sammen med meg, i kjelleren, hos Cecilie Hyde.
Jeg skulle på jobb, dagen etter.
‘Mor’ vekker deg, sa Hyde, da jeg spurte henne om vekking da.
Jeg var ikke helt sikker, på dette, for jeg hadde ikke fått med meg det, at Cecilie Hyde, hadde vekket ‘mor’.
Men hvordan dem prata sammen, det visste jeg ikke.
Så kanskje dem hadde prata sammen likevel.
(Selv om jeg ikke hadde fått det med meg).
Tenkte jeg.
Men ingen vekte meg tidlig nok, dagen etter.
Jeg ble vekt av at Ågot ville prate med meg, på telefonen, til Hyde og dem da.
I etasjen ovenfor.
Jeg fortalte Ågot det, at ingen hadde vekt meg.
Ågot hadde fått vite det, at jeg hadde forsovet meg.
(Uten at jeg vet hvem som fortalte Ågot dette).
Så Ågot var sinna og fortvila da.
Jeg ringte med en gang til CC Storkjøp, og forklare dem situasjonen.
Og jeg spurte om de ville det, at jeg likevel skulle dra på jobb.
(Selv om jeg ble rimelig forsinket).
Ja, det ville de da.
Og da var det sånn, at ingen buss, gikk fra Svelvik, til Drammen, før klokka 11-12, eller noe, kanskje.
Så jeg var vel kanskje ikke på jobben, før klokka 12-13, eller noe da.
Det var sånn, (i Svelvik), på lørdager, (i sommerferien), at hvis jeg ikke rakk, for eksempel en buss som gikk klokken 9, til Drammen.
Så gikk den neste bussen klokken 11 da.
Og den bussen ville da være i Drammen, rundt klokken 12 da.
(Den bussen brukte kanskje 40 minutter da, fra Svelvik til Drammen.
Noe sånt).
Og så måtte jeg jo også gå, fra Rutebilstasjonen, (eller Bragernes Torg), og bort til Brakerøya da.
En gåtur som ihvertfall tok 15-20 minutter, (vil jeg vel tippe på), hvis bussen ikke gikk lenger enn til Rutebilstasjonen da.
(Jeg husker ikke helt om alle busser gikk til Bragernes Torg, eller om bare noen gikk dit).
Så hvis jeg våknet klokken 8.30, i Svelvik.
Og så pratet i telefonen, (og sånn), til klokken 9, med Ågot og CC Storkjøp.
Så ville kanskje den neste bussen gått, klokken 11 da.
Og da ville jeg vært i Drammen sentrum, klokken 11.45 kanskje da.
Og så på Brakerøya, klokken 12 kanskje da.
Noe sånt.
Så da fikk jeg kjeft da, på jobben, fordi jeg var så seint på jobb.
Jeg forklarte at jeg forsov meg.
‘Hvordan kan man forsove seg så lenge’, sa butikksjef Karin Hansen da.
(Noe sånt).
Hu lot som om hu ikke skjønte det, at det ikke gikk så ofte busser, fra Svelvik da.
Så hu lata som at hu var dum da, vil jeg si.
(Ellers så var hu bare dum da.
Hvem vet).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det skjedde også mer, denne sommeren 1989.
Men det får jeg prøve å skrive mer om, i et senere kapittel vel.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 73: Mer fra Brighton sommeren 1989
Jeg spiste kanskje noe mat, på McDonalds eller Burger King, i Brighton.
Det er mulig.
Før jeg dukka opp hos vertsfamilien der da, fra året før.
Hudson-familien i Shoreham-by-Sea.
Der min adoptiv-tremenning Øystein og jeg, hadde vært, sommeren før.
De klagde litt, siden mitt brev til dem, om at jeg ville besøke dem, hadde kommet på så kort varsel.
Og jeg vet ikke om jeg klarte å forklare dem, om dette med Cecilie Hyde.
Jeg tror ikke at jeg prøvde, engang.
Jeg hadde rasket med meg noe godteri til dem, som gave, fra Tax-Free-en, på Braemar.
Det var noen seigmenn og noe annet norsk godteri.
Og noen belgiske skjell-sjokolader, til Tina da, (kona i familien).
Tina ‘gura’ litt over seigmennene, og sa at det var ‘jelly-babies’, til Gary, (den yngste sønnen i familien, som nettopp hadde lært å gå vel.
Og som var oppkalt etter Gary Lineker vel.
Etter at han ble toppscorer i Mexico-VM, i 1986, (altså tre år før det her), mens han spilte for Everton da.
Lineker ble rett etter kjøpt opp av Tottenham, (og spilte bare en sesong i Everton da.
En sesong Everton ikke vant noe i vel.
Men hvor Lineker ble toppscorer i den øverste divisjonen i England vel.
Hvis jeg husker det riktig.
Det var det året Everton spilte med NEC-reklame vel, og et ganske stort, firkantet hvitt felt, øverst på draktene.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Men men.
Jeg hadde fått låne en bok av Pia, som het Watership Down, eller noe.
Det var en bok som var morsom, mente hun.
Den handlet om kaniner, som tenkte og snakket, som mennesker vel.
Noe sånt.
Jeg fikk ha det samme rommet der, som Øystein og jeg hadde hatt på deling, året før.
Et rom i første etasje der.
(Der hvor jeg var for et par år siden, i 2009, da jeg prøvde å finne Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea.
Han som hadde huset da, slapp meg inn for å låne telefonen.
Men han fant ikke ut noe.
Hudson-familien hadde visst flytta til Southwick, sa ei nabodame.
Som vel må ha vært hu som Hudson-familien forresten sa om, på slutten av 80-tallet da, at hadde en død baby begravet i hagen, eller noe.
Kom jeg på nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Jeg bestemte meg for å dra til London igjen.
En av de første dagene.
Jeg husker ikke hva jeg skulle der.
Men det var kanskje for å kjøpe musikk eller videofilmer, eller noe.
Jeg husker at Tina sa til Rick, at jeg hadde ‘a hard on’, og tok meg med til en pub, for å drikke en halvliter, (som de noen ganger kunne gjøre), før jeg dro til London.
Etter at jeg kom hjem fra London, på begynnelsen av kvelden.
Så gikk jeg til Churchill Sq., i sentrum av Brighton.
Jeg var litt som i en døs.
Jeg hadde ikke sovet hele natten, men lest den boken til Pia da.
Jeg kom i prat med to italienske jenter, på Churchill Sq.
Jeg hadde vel på meg den svarte genseren, fra Dressmann, i Smuget, på Bragernes, i Drammen vel.
(Samt solbriller, tror jeg).
Og jeg bar på den Nike-bagen min, (hvis jeg husker det riktig).
Dette var to italienske jenter.
Ei pen og sprek ei.
Og ei litt tjukkere/styggere.
Jeg prata mest til hu tjukke, selv om jeg likte hu slanke best da.
Vi snakka på engelsk da.
Dette var nok språkskole-elever, som var et år yngre enn meg kanskje.
Disse jentene stod sammen med noen italienske gutter da.
Som begynte å mobbe meg.
For de trodde at jeg likte hu styggeste jenta best.
Siden jeg snakka mest med henne da.
Noe sånt.
Men men.
Jeg avtalte å møte disse to italienske jentene, på Piren, et par timer seinere vel.
(De skulle kanskje hjem til vertsfamilien, for å spise middag, eller noe.
Hvem vet).
Piren var forresten en veldig lang brygge, som gikk noen hundre meter ut i den engelske kanalen da.
På Piren så var det masse tre-bygninger, fylt med spilleautomater og kiosker, osv.
Og Piren hadde også til og med sin egen radiostasjon.
Hvor Pat Sharp(!), mener jeg det var, jobbet, ihvertfall en sommer vel.
(Hvis jeg ikke skjønte det feil).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg gadd ikke å dra tilbake til Shoreham, bare for å så måtte dra tilbake til Brighton igjen, nesten med en gang.
Bussen tok jo litt tid.
Så det ville jo bare blitt stress, tenkte jeg.
Så jeg ble værende litt i sentrum av Brighton da.
Samtidig som at jeg bevegde meg litt sakte i retning av Piren da.
For å møte de her italienske jentene der da.
Da jeg kom til ved diskoteket Top Rank der.
(Som hadde vært STS-diskoteket vel, sommeren 1985.
Noe sånt).
Så bestemte jeg meg for å stikke innom baren, på kinoen Odeon, like ved siden av.
Dette var et sted, hvor jeg hadde vært, sommeren før vel.
Og hvor jeg ikke følte meg så dum, selv om jeg gikk dit alene vel.
Jeg kjøpte meg vel en drink, eller en halvliter da.
Så så jeg det, at det satt to jenter, på min alder, ved et bord, like ved.
Hu ene var ei pen, hvit jente, mens hu andre var asiatisk da.
(Antagelig adoptert, tippa jeg).
Jeg gikk bort til de, og spurte om de hadde fyr, eller noe.
Siden de vel røyka da.
Det viste seg at de var finske(!)
Da forklarte jeg det, at jeg var norsk, og lurte på om det var greit, hvis jeg satt meg ned sammen med de, og chattet litt, mens vi drakk da.
Det var greit, sa de.
Det visste seg at de var 17 år gamle, begge disse jentene vel.
Og de var på språkreise med EF da.
Og skolen deres holdt til, i Southwick Community Centre.
Den samme bygningen, som jo Øystein og jeg, hadde vært på EF språkskole, sommeren før.
Så det var en tilfeldighet, kan man si.
Så jeg satt der og skravla og drakk da, med de her to finske jentene da.
Hu hvite, som het Sari Arokivi, (og som var fra Vantaa, like ved Helsingfors).
Hu var rimelig pussa, og i godt humør.
Og hu tålte nok ikke det, at jeg chatta med hu som var adoptert, fra Korea.
Så hu begyne å beinflørte skikkelig med meg, og sparka meg i beinet, og sånn da.
Jeg tror at jeg klinte med henne inne på baren der.
Men jeg husker det ikke helt sikkert.
Men men.
Men vi klinte vel ihvertfall utafor der og sånn.
Jeg gikk inn på Burger King, for å kjøpe noe mat vel, og for å låne toalettet.
‘I can go in here’, sa Sari.
Også fulgte hun etter meg inn på herretoalettet, på Burger King da.
(Som lå på veien mellom Odeon/Top Rank og Churchill Square der da).
Vi var jo begge fulle og hadde klint og sånn.
Så jeg syntes bare det var som noe morsomt da.
Bussene hadde streik plutselig(!)
Så Sari sleit litt.
Hu hadde vel ikke penger til drosje, tror jeg.
Men jeg var jo kjent i Brighton, så jeg fulgte henne hjem.
Hu bodde like ved Southwick togstasjon.
Ved Old Shoreham Road der vel.
Hu hadde aldri tatt toget hjem fra byen før.
Så jeg måtte følge henne da.
Og jeg fant stedet hu holdt til da.
Også gikk jeg, de 1-2 kilometerne da, fra Southwick til Shoreham-by-Sea.
I mørket.
Mens jeg var brisen.
Men jeg fant fram da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så traff jeg hu venninna til Sari, dagen etter, eller noe.
(Hu koreanske).
Og hu var blid, og dro meg med, til der hvor hu Sari var da.
Jeg tror hu var på noe EF Språkreiser-fest, nede på stranda, eller noe.
Og da hadde visst hu først blitt paff sa hu.
For hu trodde at jeg hadde blitt sammen med hu koreanske da, istedet.
(Jeg vet ikke hvor oppriktig hu var da men).
Men men.
Sari var veldig pen, og slank, og delikat, må man vel nesten si.
Hu hadde et par veldig pene grønne øyne.
Men hu kunne kanskje hatt litt større pupper, hvis man skulle finne noe å klage på.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg hadde jo egentlig ikke så mye planlagt, å drive med, i den her ferien.
Så dagen etter dette igjen, så dro jeg innom skolen, til Sari.
Jeg gikk fordi en jenteskole, (eller noe), hvor 8-10 britiske jenter vel, i uniform, dreiv med noe kostskolegreier kanskje.
I en andre etasje, i et hus da.
Og de plystra etter meg, da jeg gikk forbi, husker jeg.
Jeg dukka opp på skolen der, og de hadde friminutt, og jeg hilste på Sari da.
Som begynte å bable om at hu måtte ha briller, eller noe, tror jeg.
Jeg ble med Sari og søstera, inn i timen deres.
Og lærerinna spurte, på engelsk, om hva hu måtte svare, hvis noen spurte, hva hu dreiv med.
Jeg svarte, ‘I teach’, eller noe.
Og det var visst riktig da.
(For jeg gjetta på at hu var lærerinne i Finland og da).
Sari sin lillesøster var også veldig pen.
Og disse jentene, de oppførte seg veldig pent i klasserommet de.
Og sa ikke en lyd nærmest vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en finsk gutt der, som var litt som Øystein kanskje.
Han gikk nemlig med Freddy Kruger t-skjorte.
(Fra a Nightmare on Elm Street-filmene).
Og jeg kalte han bare for Freddy da.
Noe han kanskje ikke likte.
Det er mulig.
Men men.
Vi fikk en oppgave, av hu finske lærerinna.
Vi skulle gå rundt og intervjue noen lokale briter om forskjellige ting da.
Hu koreanske sleit litt.
Noen britiske damer, i Southwick, skulle svare oss på spørsmål om hva de syntes om språkreise-elever.
Men de spurte også et spørsmål.
De spurte hu koreanske, om hvor hu/vi var fra.
‘Finnland’, svarte hu koreanske.
‘Oh Greenland’, svarte hu ene britiske dama da.
Også begynte hu koreanske å si noe om ‘eskimo’ da husker jeg, til hu Sari da, etter at vi hadde prata ferdig med dem.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Norge het Norja på finsk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sari og jeg, vi dro på et diskotek, som het Pink Coconut, en kveld.
Det var EF diskoteket da.
Da satt vi bare i en sofa, og klinte, hele kvelden.
Hu Sari satt vel overskrevs, oppå meg, i den sofaen, tror jeg.
Mens vi klinte da.
Noe sånt.
Det var ihvertfall ganske hett, sånn som jeg husker det.
(Sangene vi klinte til.
Det var blant annet Breakfast-club sangen, husker jeg.
Nemlig Simple Minds, med ‘Don’t You Forget About Me’.
Og Jason Donovan, med ‘Sealed With a Kiss’, eller noe.
Skikkelige romantiske klinesanger, eller noe.
Noe sånt).
Men men.
En av lederne til Sari, sa vel noe sånt som at ‘take good care of that girl, she’s special’, eller noe.
(Til meg da).
‘I know’, svarte vel jeg bare da.
(Noe sånt).
På veien tilbake til Churchill Square.
Så kjøpte jeg en milkshake da, husker jeg.
(På Burger King vel).
På Churchill Sqare, så gikk en britisk tenåringsgutt bort til oss.
Sari ble aggressiv, og kalte han ‘you moron’, eller noe.
Noe som vertsfamilie-mora hennes, visstnok hadde lært henne å si, eller noe.
Jeg ble bekymret, for jeg pleide aldri å være så aggressiv.
Jeg ble litt sjokkert over at Sari, som jo ellers var så veloppdragen, kunne oppføre seg så kranglevorent, eller utagerende, eller hva man skal kalle det.
Jeg prøvde å roe det ned, sånn at det ikke skulle bli noe slåsskamp.
Jeg trodde at han engelske gutten, var en fattig, arbeiderklasse-gutt, som tagg da.
Og at han var misunnelig på milkshaken min, eller noe.
Noe sånt.
Så jeg ga han milkshaken min da.
Han tok den.
Men krangelen fortsatte.
Jeg sa vel til slutt, at hvorfor holder dette på enda, du har jo fått milkshaken min, og alt.
Noe sånt.
På engelsk da.
‘I don’t want your milkshake’, sa han engelske gutten da.
Også helte han ut milkshaken min, over hue på meg.
Også stakk han av vel.
Så det var jo rimelig flaut.
Omtrent som sommeren før, da jeg fikk meg en ‘på tygga’, også på Churchill Square der da.
Så sånn var det.
Men men.
(Det er mulig at dette skjedde før jeg besøkte Sari på språkskolen.
Det er mulig.
Og at jeg blander dagene litt her.
Hvem vet).
Sari og jeg kom oss på bussen tilbake til Soutwick og Shoreham ihvertfall, uansett.
Jeg måtte jo gjøre noe, syntes jeg.
Så jeg tok av meg genseren min da.
(Eller om det var en t-skjorte).
Og brukte den til å tørke milkshaken ut av håret mitt da.
Så jeg satt der i bar overkropp da, på bussen.
Og virka rimelig teit da.
Så sånn var det.
Og jeg var også veldig forbanna.
Sari gikk av bussen da, der hu bodde da.
Og jeg gikk av like etter.
Fire engelske jenter, (tror jeg de var), som bodde i Gordon Road vel.
Og som gikk av på samme stopp som meg.
De lo fælt av meg da, seg imellom da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så jeg banna og ropte vel noen ukvemsord, (eller noe), etter dem da.
Som kanskje fikk dem til å holde litt kjeft.
Det er mulig.
Men men.
Rick og Tina, de dro meg med på stranda, en dag.
Vi dro til Hove.
Like nedenfor der kursleder Paul Wilkie hadde bodd vel, sommeren før det her.
Der lå det en kjempefin sandstrand, som Rick og Tina visste om da.
Vi dro også innom en Off Licence, (en alkoholbutikk), og kjøpte en god del kalde øl da, i bokser, som vi drakk på stranda.
Ungene deres.
Det vil si Vicky, Kelly, Richard og Gary, var også med.
(Eller Gary var vel kanskje ikke med.
Det husker jeg ikke helt).
De kunne ikke svømme.
Og Rick og Tina kunne ikke svømme heller.
(Ihvertfall ikke Rick).
Så jeg skulle liksom passe på dem, og lære dem å svømme, og sånn, da.
(Tenkte jeg).
For jeg tenkte at det var farlig, for de ungene, når de skulle bade.
Hvis de ikke kunne svømme da.
Men det var visst feil av meg da, skjønte jeg.
At jeg skulle lære de ungene å svømme og sånn da.
For Rick og Tina ropte meg bort til dem da.
De skulle bare ligge på stranda, og drikke, mens ungene bada for seg da.
Noe jeg ikke helt skjønte med en gang.
Siden ungene ikke kunne svømme da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men været var veldig fint.
Det var 30 varmegrader kanskje.
Og solfri himmel.
Og øl-en smakte godt, husker jeg.
Tina spurte om jeg ville at hun skulle smøre meg inn med solkrem.
Men Tina var jo kona til Rick.
Så jeg ville ikke skape noe sjalusidrama, eller noe, der.
Så jeg takket nølende nei, etter å ha tenkt litt først vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi var der i 2-3 timer kanskje.
Men dette var jo lenger sør, enn i Norge.
Og jeg ble skikkelig brun, husker jeg.
Stranda der, (i Hove), den var også nesten som en slags hemmelig skatt, vil jeg nesten si.
Stranda i Brighton, ved Piren der.
Den var det ‘pebbles’ på.
Altså småstein da.
Selv om den stranda var veldig populær.
Men stranda i Hove, det var en kjempefin sandstrand.
Omtrent som for eksempel Hvittensand, (i Østre Halsen, ved Larvik), kanskje.
Så den stranda i Hove, den kan jeg anbefale.
Å ligge der med en bok eller en avis.
Og noen kalde øl, fra en av butikkene like ved.
Og sola varmer også mer enn i Norge, siden dette er nesten som i Frankrike vel.
Siden det er helt sør i England da.
Noe sånt.
Så jeg ble jo kjempebrun, etter å ha vært på den stranda der, i noen timer.
Sari klagde på at jeg ikke vaska ut milkshaken helt ordentlig, av håret mitt.
Men jeg var så opptatt av hårfrisyren min, osv.
Så jeg tenkte at det ble som noe hårkur nesten.
(Selv om jeg aldri har brukt noe hårkur da).
Sari sa også det, at det virka som at milkshaken var bra for håret mitt.
Noe sånt.
For jeg hadde sånn slags blanding av piggsveis vel, og sleik muligens.
Håret mitt var ihvertfall litt kronglete, husker jeg at jeg syntes.
Og vanskelig å få til ordentlig alltid da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rick og Tina visste meg en Argos-katalog, som de hadde, i England.
(Argos er en katalog-butikk, hvor man skriver opp et varenummer, på et skjema.
Og så henter betjeningen varen, inne på et lager da, mens man venter i noen minutter.
Dette er en kjedebutikk, som finnes i omtrent alle engelske byer, vil jeg si).
Jeg ville kjøpe en gave til Sari, før jeg skulle tilbake til Norge.
Jeg var bare i Brighton en ukes tid cirka.
Jeg skulle vel på jobb, mandagen, eller noe, en drøy uke, etter at jeg dro til England vel.
Jeg fant en grønn ring, hos Argos, som jeg tenkte at matchet øynene til hu Sari da.
Det var en grønn edelsten da.
Safir, eller noe.
Tina prata vel også om at plaskebassenget til Gary, som dem hadde kjøpt på Argos vel, hadde blitt ødelagt.
Så jeg kjøpte et nytt sånt plaskebasseng, i gave til familien da.
Pluss at jeg kjøpte en CD-spiller, eller om det var en dobbelt kassettspiller, eller noe, til dem, i den stereobutikken, i Hove, som han vertsfamiliefaren, det første året, jeg var i Brighton, hadde tatt meg med til, sommeren 1985 da, (altså fire år før det her da).
(Han som var gift med hu indiske dama).
Jeg kjøpte også noe røyk og sånn til dem vel.
Siden de ikke ville ha husleie da.
Jeg møtte Sari, ved der hun bodde.
Ringen passet ikke, den var for smal.
Så jeg måtte bytte den, i en tjukkere ring.
Men da hadde ikke Argos den i grønn.
Så hu måtte få en ring med en rød edelsten, i stedet da.
En kveld, så hang Sari og jeg, nede på stranda, i Brighton.
Hu ville ikke gå på diskotek, av en eller annen grunn.
Vi gikk bortover strandpromenaden, om kvelden da.
Helt til Hove da.
Jeg husker at jeg gikk innom en pub der, for å kjøpe røyk vel.
Og så kyssa jeg henne.
Når vi kom ut fra puben, og venta på bussen.
Men hu klagde da, over tannhygienen min da.
(Eller noe).
Hu sa at det smakte røyk av meg, (eller noe).
Det er mulig at det var venninna som røyka, (den kvelden jeg møtte dem).
Og hu sa det, at hu var full, den første kvelden vi møttes.
Og at det var derfor, at hu klinte, (og muligens røyka), den kvelden.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg tok med Sari, hjem til Rick og Tina og dem, en gang og.
Jeg tok henne med inn på rommet mitt der.
Og liksom nikket mot senga.
Men Sari satt opp en grimase, (må man vel si)
Så hu var ikke klar for noe sengekos, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Sari var kristen, og hadde et kors rundt halsen da, husker jeg.
Jeg visste henne kaninene, som Hudson-familien hadde, ute i hagen sin.
De bodde i et typisk engelsk rekkehus.
Hele Gordon Road er sånn cirka, at nesten alle husene ser like ut.
Det er rekkehus, i noen hundre meter.
Og det er hage på baksiden da.
Hvor vi pleide å spille en god del fotball.
Den eldste sønnen, Richard, (som var 10-12 år da kanskje).
Han ville bli fotballspiller.
Og det ble han også.
Han har spilt for Worthing og Bognor Regis, (har jeg sett på nettet, og han har også fortalt det på Facebook, for noen år siden).
Da han var i tenårene, så fikk han en lærlingeplass, av Charlie Nicholas vel, i en toppklubb i London vel.
Men Nicholas fikk sparken, like etter, så det ble visst ikke noe av likevel da.
Så det var rimelig ergerlig, må man vel si.
Jeg hadde jo spilt en del kamper, som guttespiller, osv., for Berger, noen år før det her.
Så jeg hang vel greit med, når det ble spilt fotball, i hagen der.
De hadde også en ‘haug’, (må man vel nesten si), med tyske språkstudenter, boende der.
Så Hudson-familien, de må ha sovet alle på et rom, tror jeg.
Det var vel to eller tre tyske studenter der.
Som var et eller to år yngre enn meg, kanskje.
Noe sånt.
Vi pleide å drikke og røyke og spille fotball der, om kveldene.
Så det var ikke sånn at jeg pleide å kjede meg, selv om jeg ikke dro på byen, en kveld.
En gang, så klarte jeg vel å skade en tysk språkskoleelev der, i fylla, tror jeg.
Han slo seg ihvertfall.
Jeg skulle liksom være snill da, og prøve å hjelpe han opp.
Men da klagde hu Tina, mener jeg å huske.
Jeg måtte også gå bud for henne, i dyrebutikken der.
I Shoreham-by-Sea.
For å spørre om geitemelk, til en kattunge, (eller om det var en kaninunge), som hu prøvde å redde.
Som moren hadde avvist, eller noe.
Men dyrebutikken, den hadde ikke geitemelk.
Så jeg måtte bare svare det, at det hadde dem ikke, til hu Tina da.
En gang, når Rick og Vicky og jeg, hadde vært i Brighton sentrum, eller noe.
Så hadde jeg glemt veien, til supermarkedet der.
Så sa Rick, at Vicky skulle vise meg veien da.
(Jeg var litt i ørska vel.
Det hadde jo skjedd mye, siden året før, da Øystein og jeg, vel pleide å gå på det supermarkedet).
Vicky og dem hadde ikke sommerferie enda.
Og det var litt rart å se dem i skoleuniform, husker jeg.
Vicky var 14-15 år kanskje.
Men så ung ut for alderen da.
Tina hadde jo fortalt meg det, en gang, at Vicky ikke var Rick sin datter.
Men hennes fra et tidligere forhold.
Men en mann, som ingen likte, og som hu derfor fikk barn med.
(Forstå det den som kan).
Vicky hadde lyst hår, til forskjell fra mora og lillesøstera Kelly, som begge hadde brunt hår vel.
Vicky og Kelly, det var døpenavnene deres.
Vicky skulle man kanskje tro at var en kortform, av Victoria.
Men nei, hu var visst døpt Vicky da.
Så sånn var det.
Vicky forklarte meg hvor supermarkedet var.
Og jeg spurte om hu ville ha en brus, i kiosken der.
Etter at jeg hadde handla.
Og det ville hu ha da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rick og dem dro meg med til et friområde, i Gordon Road der vel.
Og lot meg teste en slags bomerang, (eller noe), husker jeg.
Det er mulig at det var året før, eller noe, og.
Jeg besøkte den her vertsfamilien, tre somre.
Det var sommeren 1988, da Øystein og jeg dro dit med EF Språkreiser.
Det var denne sommeren, (sommeren 1989), da jeg dro dit alene.
Og Øystein og jeg, vi dro dit også igjen, sommeren 1990.
Da det var fotball-VM, i Italia, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den siste kvelden, så skulle dem ha avskjedsfest, for meg der.
Sari var og invitert.
Men hu ville ikke bli der så lenge.
Hu ville på en strandfest, med EF-kurset hennes, inne i Brighton sentrum da.
Jeg fulgte henne til toget.
Jeg sa til henne, før hun skulle gå på toget.
At ‘we had some fine time’.
Med trykk på ‘some’ da.
Så holdt vi rundt hverandre da.
For å si hadet da.
Mens vi visste at vi nok ikke kom til å se hverandre igjen da.
Toget stod og venta, i flere minutter, vil jeg si, mens vi stod sånn da.
Vi var nok kanskje et ganske vakkert par.
Begge høye og ganske tynne/elegante vel.
Noe sånt.
Så togsjåføren, han bare venta, til vi hadde stått der lenge nok da.
Noe som tok litt tid.
Det var sørgelig og deilig samtidig liksom.
Å vite at man sa hadet, og samtidig var det digg å kjenne tenåringsjentekroppen til Sari, mot min da, mens toget stod og venta på oss der da.
Det tok noen minutter, før vi klarte å ta farvell med hverandre da.
Så vi var nok litt forelska vel.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Sari fortalte det, at hu dreiv med ballett.
Men at hu var for brei, mellom magen og beina liksom.
Hva heter det området der da.
At hu hadde for brei rumpe da, kan man vel kanskje si.
Sånn at hun hadde ikke noen sjangse, til å bli en stor ballett-stjerne, (eller noe), fortalte hun.
Den kvelden vi gikk langs strandpromenaden der.
For vi satt også litt på en benk og prata da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå jobber Sari, helt øst i Finland, (nesten på grensen til Russland vel).
Som ballettinstruktør, for unge jenter vel.
Jeg har aldri sett hu Sari igjen, etter denne ferien.
Men jeg ringte henne, etter at jeg kom hjem til Norge.
Fra telefonen til Ågot da.
Og spurte om hu kunne kjøpe en plate for meg, (som en tjeneste), i Brighton da.
For hu skulle være i Brighton, i enda en uke eller to vel.
Etter at jeg dro hjem da.
Etter kun cirka en uke der vel.
Men Sari sendte ikke noe plate, og det var vel ikke så farlig heller.
Det er mulig at det ble noe misforståelse og.
Hvem vet.
Da jeg bodde på Abildsø, i Oslo, det neste skoleåret.
Så fikk jeg en dag, et postkort, fra Sari.
Hu var med klassen sin, på skoletur, til Stockholm.
Og sendte et kort derfra da.
Jeg hadde visst hatt en flekk, på olabuksa mi, i Brighton.
Hva er det, sa vel hu Sari da.
‘Oil’, tippa jeg.
Jeg tenkte at det kanskje var noe jeg hadde fått på buksa, da jeg gikk rundt på dekk, på Braemar, noen dager før da.
For jeg likte å gå litt rundt på dekk der.
Og se på de andre skipene, i Nordsjøen der da.
Man kunne se fiskebåter, og alt mulig, i havet utafor Hirtshals der da.
Og de trønderdamene og jeg, vi lå vel litt i noen dekkstoler muligens der og vel.
Noe sånt kanskje.
Jeg likte å gå å se litt på dekk der, ihvertfall.
Mora til Sari, var frisør, eller noe, mener jeg at hu fortalte meg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel åpen hjemreise, på flybilletten min.
Jeg måtte ihvertfall gå på et reisebyrå, i Brighton, for å få billetter.
Dem sa at jeg behøvde bare kvitteringa.
Men da jeg kom til Gatwick, så klagde dem, på at jeg ikke hadde billetten da.
En kjempetjukk brite, måtte ringe rundt som bare søren, for at jeg skulle få billetten fakset dit da.
Reisebyrået sa at jeg hadde surra.
Men jeg lurer på om det var de som hadde surra.
De hadde ikke engang riktig dato, på kalenderen der, husker jeg.
Så det måtte jeg si til dem da.
Og da tok de vel bort gårsdagens datoark, fra en sånn veggkalender da, (som banker og sånn pleide å ha i gamle dager vel).
(Mens ei dame der beklagde da, sånn som jeg husker det).
Så kanskje de ble sure på meg, siden jeg ferska dem, i å ha glemt kalenderen.
Og tulla med billetten min.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En toller, begynte å gå gjennom bagen min.
Og fant vel noen brukte underbukser og sånn vel.
En afrikaner, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg var litt likegyldig.
Vi hadde hatt en skikkelig fyllefest, i Gordon Road, etter at jeg fulgte hu Sari, til toget, mener jeg.
Jeg skreiv en lapp, om at det hadde vært en fin ferie, eller noe.
Og la i vinduet på rommet mitt der da.
For jeg var glad for å komme tilbake til Brighton, som sagt.
Som jeg skrev om, i begynnelsen på dette kapittelet.
Så det var kanskje derfor, at jeg skrev den lappen.
Eller kanskje det var fordi at jeg ble sammen med hu Sari.
(Selv om vi ikke sa det rett ut da, at vi var sammen.
Men vi møttes jo hele tida, og jeg var jo på skolen hennes, og vi klinte jo flere kvelder, ganske heftig, til tider.
Og jeg kjøpte jo en ring til henne og.
Selv om det bare var ment som en slags avskjedsgave da.
Og ikke som noe forlovelsesring, eller noe.
Jeg skjønte vel ikke helt det, at hvis man gir en ring, til en dame, så burde det vel være som en forlovelsesgave, eller noe sånt, kanskje.
Men jeg var litt forelska da, i hu pene, unge finske jenta da.
Hu var pen og innbydende, og nesten delikat vel, (som søstera mi Pia, kanskje ville ha sagt det).
Og hu hadde veldig pene grønne øyne da.
Så sånn var det.
Jeg gikk vel rundt med grønske på olabuksa mi, mener jeg, på flyet tilbake til Fornebu.
Jeg hadde vel bare tatt med meg en olabukse, tror jeg.
Noe av tøyet mitt hadde kanskje blitt borte, under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.
Det er mulig.
Men jeg var veldig sommerbrun da.
Og hadde fått energi av å ligge i sola kanskje.
Og jeg hadde drukket mye.
Så jeg var både litt sånn ovenpå og litt likeglad kanskje da.
Og blåste i om at jeg hadde fått grønske på buksa kanskje, for å si det sånn.
Jeg var kanskje litt sånn salig, (som Cecilie Hyde vel kanskje ville ha sagt det), siden jeg hadde hatt ei pen finsk dame der da, i Brighton.
Og hadde klint masse, og sånn, med hu.
Tremenningen min Øystein, hadde jo sagt det, sommeren før, da vi var på språkreise, med EF.
På McDonalds der, like bortenfor Churchill Sq., i Brighton.
At ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’.
(Noe sånt).
Da ei som het Guro, (eller noe), fra Skjetten, ville prate med meg, oppe i andre etasje, på McDonalds der da.
Jeg vet ikke om Øystein ble sjalu, på en eller annen måte.
Eller hva det kan ha vært.
Men hu Sari Arokivi, kunne man kanskje si litt av hvert om.
Men stygg var hun ihvertfall ikke, vil jeg nok si.
Så da var det kanskje ikke sånn likevel da, som Øystein hadde sagt året før.
At jeg bare hadde sjangs på stygge damer.
Noe som vel kanskje gikk litt inn på meg.
Kanskje jeg fikk litt komplekser, (eller noe), etter at Øystein sa det her da.
Jeg var jo seint i puberteten, og hadde jo ikke rota med noen jenter, på 4-5-6 år vel, før den her språkreisen da, i 1988.
Så jeg var kanskje litt skjør.
Når det gjaldt selvtilliten min, og sånt, når det gjaldt damer da.
Så sånn var nok antagelig det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min henta meg på Fornebu, og kjørte meg til Drammen vel.
Hvis han ikke kjørte meg helt til Sand da.
Hvem vet.
Han så litt surt på meg vel.
Kanskje det var fordi at jeg hadde grønske på buksa.
Hvem vet.
Jeg nevnte nok ikke Sari og hu fra La Vita og de trønder-damene, (og sånn), til faren min.
(For han tålte jo ikke det, at naboen i Leirfaret 4B, hadde sagt at jeg hadde hatt damebesøk, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.
Da naboen hadde trodd at Pia og Ulf Havmo, (som hadde langt hår), hadde være noe ‘damebesøk’ da, en vår eller sommerkveld vel).
De italienske damene, de gikk jo i glemmeboka, da jeg traff de finske.
Jeg kunne ikke gå fra de finske, etter at beinflørtinga og/eller klininga hadde begynt, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Bedre med en fugl i hånden, enn ti på taket.
Er det ikke det det heter?
Dessuten, de italienske damene, de kjente jo mange italienske gutter, som mobba meg litt da.
Og Finland er jo tross alt et naboland av Norge.
Noe ikke Italia er da.
Så jeg hadde kanskje mer til felles med de finske jentene, som jeg traff, den samme dagen da, i Brighton da, regna jeg kanskje med da.
Jeg kunne nesten ikke ta med de finske jentene, ned på Piren der, for å møte de italienske jentene, syntes jeg.
(Det hadde kanskje blitt litt vel mye vel).
Men men.
Og vi drakk jo ganske tett der.
Så det gikk jo bare i glemmeboka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva som skjedde, etter at jeg kom hjem fra Brighton, denne sommeren.
Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.
Så får vi se når jeg klarer å få skrevet det.
Vi får se.
PS.
Det var forresten en episode, med han Richard, sønnen til Rick, i Brighton, denne sommeren.
Jeg gikk mot badet.
For jeg måtte på do.
Men da hadde hans søster Kelly, vært inne på badet, lenge da.
Og da stoppet han Richard meg, før jeg fikk tatt i døra, til badet.
Og sa at søstera hans var på badet da.
Men det var jo lås på døra.
Så han behøvde jo ikke å fortelle meg det.
Jeg kunne jo ikke ha kommet inn på badet, når den døra var låst liksom.
Også måtte jeg vel på do da.
Mens jeg hadde, mer eller mindre, hele Hudson-familien rundt meg der da.
(Mellom kjøkkenet og hagen der vel.
Eller noe).
Så da var han Richard ganske ‘tøff i trynet’, husker jeg.
(Enda han bare var 10-12 år, eller noe, vel.
Så dette her var nok ganske tøffe, engelske arbeiderklasse-folk, eller noe, vil jeg nok si).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok – Kapittel 72: Brighton sommeren 1989
Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett, med en ferjatur til England, (med Breamar), som gikk på den siste skoledagen.
(En fredag rundt den attende eller tjuende juni vel, i 1989 da).
Så jeg måtte få Andre Willassen, fra Røyken, (som satt ved siden av meg), til å motta vitnemålet mitt, fra Gjerde, på vegne av meg da.
På skoleavslutningen, på Gjerde.
(Så jeg gikk glipp av den da).
Jeg ga vel Willassen en konvolutt, som jeg skrev addressen min, hos Ågot på, (tror jeg).
Selv om jeg mottok dette vitnemålet, etter Brighton-ferien, hos faren min, i vannsengbutikken, på Strømsø.
Men hvordan dette vitnemålet havnet hos faren min, i Tordenskioldsgate, det veit jeg ikke.
Det har jeg aldri klart å få Andre Willassen, til å forklare.
(Andre Willassen, han pekte forresten, en gang, i et spisefriminutt, eller noe, på en stort avisoppslag, i VG eller Dagbladet, som jeg leste, på skolen.
Jeg pleide å kjøpe avisa hver morgen, og lese litt i den, når jeg var tidlig ute.
Siden skolebussen min gikk så tidlig.
Så jeg hadde nesten en time dødtid, hver morgen.
Hvis jeg tok den 7-bussen da, fra Berger.
Willassen sa at han der, (en som hadde reddet noen folk, fra å brenne ihjel, i forbindelse med en gasseksplosjon, på en bensinstasjon), er onkelen min altså.
På midten av 90-tallet, så bodde han onkelen hos Andre Willassen, på Strømsø.
(I en blokk rundt der E-18 forsvinner ut av Drammen, i retning Sande vel).
Willassen hadde laget noe søndagsmiddag, som jeg ikke var så fornøyd med vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For jeg jobba og trente så mye, etter infanteriet.
At jeg pleide å spise en hel pakke kjøttdeig selv.
(Når jeg lagde meg sånn Pasta de Napoli og sånn, fra Toro da, til meg selv da.
En søndag kanskje, etter at jeg hadde trent eller jobbet mye, i en periode kanskje).
Men Willassen brukte en pakke kjøttdeig, til en middag for fem personer vel, (han selv, onkelen sin, Magne Winnem, Magnes kone Elin og meg).
Så jeg syntes ikke at det var noen gild middag for karer liksom, (for å si det sånn).
Nei, dette var nok mer som for eksempel den maten jeg hadde fått, av farmora mi, under oppveksten, på en ukedag kanskje.
Men men.
Jeg ble kanskje litt bortskjemt, når det gjaldt mat, etter at jeg lærte meg å lage mat selv, etter militæret, i 1992/93.
Winnem skulle i minibanken, ved Globusgården vel.
Jeg fortalte Willassen at jeg hadde lyst til å ta et kurs i Windows NT-server, for å kanskje få meg en datajobb, (for å prøve å komme meg ut av jobben min i Rimi da, hvor jeg på den tiden jobbet som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal).
(Dette var vel i 1996 eller 1997 vel.
Og Magne Winnem hadde dratt meg med til Drammen, en søndag vel).
Willassen virka litt sur på meg, husker jeg.
Av en eller annen grunn.
Jeg skjønte meg ikke helt på hvorfor han onkelen hans, (som var en kjent helt fra VG og Dagbladet da, fra skoleåret 1988/89), bodde hos han.
Onkelen var en stille kar, virka det som for meg.
Og det virka nesten som noe litt ynkelig, syntes jeg, (for meg), over det at han måtte bo hos sin nevø da.
Men men.
Man kan jo ikke skjønne alt).
Bare noe jeg tenkte på.
Cecilie og Pia hadde fått faren min, til å kjøre oss inn, til ferjekaia, i Oslo.
(Vippetangen heter det vel der).
Pia og Cecilie skulle ta en buss.
Cecilie fortalte seinere den sommeren, at de egentlig skulle tatt Braemar, (den ferjeavgangen som jeg selv tok, til England), til Hirthals, sammen med bussen sin.
Men at dette ble forrandret, og at de istedet kjørte gjennom Sverige.
‘Hvorfor det’, spurte jeg Hyde, i det største soverommet hos Ågot vel, hvor Hyde, Pia og meg pratet om ferien da.
Da svarte vel ikke Hyde noe.
(Mener jeg å huske).
Nå lurer jeg på om det var fordi at Pia og Hyde byttet buss-billettene sine.
Og at de istedet først dro med en buss til Amsterdam.
Istedet for å ta den som gikk direkte til Spania.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den siste uka av skolen, så hadde vi hatt mye fri.
Jeg ble litt lei av å bare henge sammen med Hyde og Pia, hos Ågot hele tiden.
Det ble som noe litt ‘klamt’ over det, syntes jeg, å ha Hyde og Pia så nærme, hver eneste dag, borte hos Ågot da.
Så en dag, så fant jeg på at jeg måtte gjøre noe uten dem.
Så jeg dro inn til Marienlyst-badet, (i Drammen), med bussen da.
Noe jeg fortalte Pia og Hyde om, (noen timer før jeg dro inn dit da).
Med en gang etter at jeg gikk inn porten til utebadet der, så møtte jeg Christell, som var toppløs.
Kun iført en liten bikinitruse.
Hun hadde virkelig fått noen flotte pupper da, husker jeg at jeg syntes.
De var kjempestore, men likevel spise, må man vel si.
Størrelse D, vil jeg vel tippe på.
Samtidig var hun veldig slank og smekker.
Og hadde langt lyst hår da.
Og var også sjarmerende/imøtekommende, og vennlig mot meg da.
Og dro meg med bort til der hun lå, og solte seg.
Terje Bakken, (fra Lyche-gjengen), stod også der.
Men ikke i badetøy, han hadde masse klær på seg vel, (sånn som jeg husker det).
Han spurte meg, om han kunne henge sammen med Christell og meg.
Jeg syntes det var noe litt unaturlig, over Terje Bakken da.
(Terje Bakken var han pønkeren, som Cecilie og søstera mi kjente, og som hadde tatt med seg dynamitt, inn på ungdomsdiskoteket Skyline, en tid før det her da).
Jeg syntes at Bakken var litt keitete.
Så jeg bare blei med Christell, og ignorerte Bakken litt da.
Jeg syntes vel også at det var litt rart, at jeg skulle møte både en nesten naken Christell og Bakken, samtidig, med en gang jeg gikk av bussen omtrent, inne på Marienlyst-badet der da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så jeg ignorerte Bakken litt.
For Christell var jo liksom stesøstera mi og da.
Hvorfor skulle Bakken henge med meg, når jeg hang med Christell liksom.
En gang møtte jeg Bakken og dama hans, som satt på en benk, (en gang Pia dro meg med på ungdomsdiskoteket på Park vel).
Og da sa jeg bare hei vel, og gikk videre.
Det var ikke sånn at jeg ville sitte mellom dem, mens dem satt der, liksom.
For å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Christell dro meg med for å svømme i bassenget der.
Og sa, ‘jeg tar på meg bikinioverdel altså’.
Det skjønte jeg egentlig, for hu hadde jo fått så svære, (og fine), pupper.
Så de måtte da senke svømmehastigheten hennes betydelig, skulle man vel tro.
Selv om de riktignok så rimelig strømlinjeformede ut.
Må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg skulle bare få meg litt brunfarge.
Og litt fri fra Ågot, Pia og Cecilie.
Så at jeg traff Christell, (og Bakken), med en gang jeg gikk inn på Marienlyst-badet der, på Strømsø.
Det var vel litt rart, må jeg vel si.
Men når Christell var så vennlig og hyggelig.
Så måtte jeg nesten bli med henne, bort til der hun lå og hadde håndkleet sitt lagt ut på plenen der da, syntes jeg.
Så jeg lå der og solte meg i et par-tre timer vel.
Før Christell dro til Jan vel, på Gulskogen vel.
Og jeg dro hjem.
Hva Bakken gjorde, det veit jeg ikke helt.
Men han lå vel ikke sammen med Christell og meg der, tror jeg.
Selv om han var der, når Christell gikk rundt toppløs der, (rett etter at jeg dukket opp der), husker jeg.
Og traff meg, like etter at jeg gikk av bussen da.
Hu gikk jo bare rundt i en liten bikinitruse.
Så Christell kunne jo nesten like gjerne ha gått rundt naken.
Så Terje Bakken har nesten sett Christell naken da.
For å si det sånn.
Kanskje Pia og Cecilie ringte Christell og Bakken og fikk dem til å møte meg?
Hva vet jeg.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Seinere denne sommeren, så møtte jeg Eva Olsen, etter jobb, på CC Storkjøp.
Like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.
Hvor jeg pleide å gå, noen ganger ihvertfall, etter jobben.
(Av gammel vane vel.
Må man vel si.
Jeg savnet kanskje klassekameratene mine og sånn.
Det er mulig).
En gang, i Tordenskioldsgate der vel, så møtte jeg Eva Olsen da.
Mora hennes dreiv et solstudio, like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.
Og Eva Olsen jobba der en del da, skjønte jeg.
Jeg hadde tatt soltime, på et solstudio, på Bragernes, (tidligere dette skoleåret).
Etter at jeg begynte å ta soltimer i Brighton vel, sommeren før, eller noe.
Noe sånt.
Og der stod det at man måtte vaske solariet etter bruk.
Så jeg spurte Eva Olsen om det var mye krem og sånn, som hu måtte vaske av solariene, etter kundene.
Ja, de kunde-damene brukte så mye krem og sånn, sa Eva Olsen.
Hu nevnte også Terje Bakken.
Eva Olsen visste også hvem Terje Bakken var, sa hu.
Hu sa at hu irriterte seg over han.
Fordi han var sånn, at han hadde en frisyre, hvor hvert hårstrå alltid lå perfekt.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sa jeg vel hadet til Eva Olsen da.
Som jeg tilfeldigvis møtte i gata der da, på Strømsø.
Og som jeg prøvde å være høflig mot da.
Enda hu hadde dårlig rykte, og ble kalt ting som Svelvik Open og hore og sånn vel.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Eva Olsen var jo ei venninne av søstera mi, og hu hadde jo ligget over hos Haldis og dem, (og knulla med en kar, i dusjen der).
Sånn som jeg skjønte det, på søstera mi.
Så jeg prøvde å være høflig da.
Dessuten så var jeg fortsatt litt sjenert, når det gjaldt damer.
Og prøvde å oppføre meg bra vel.
Så det var ikke sånn at jeg pleide å kalle damer for horer, eller noe.
Neida, jeg prøvde å være høflig mot alle, for å si det sånn.
Hvis ikke så hadde nok bestemor Ågot fått høre om det.
(Gjennom hennes nettverk av sladrekjærringer da).
Så dette hadde jeg alltid i bakhodet, alle de årene jeg bodde på Berger.
At ‘hva hvis bestemor Ågot, får vite om dette?’.
Altså, Berger var et lite sted, hvor alle kjente alle, (hadde jeg nær sagt).
Så man måtte hele tiden tenke på nesten hver eneste ord man sa da.
Både i klassen, (spesielt den vi hadde på ungdomsskolen vel), og på fritiden da.
Må jeg vel si.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg hadde bestemt meg for det.
At jeg skulle prøve å overvinne sjenansen min litt, på den her ferien.
Så jeg hadde som mål, å prøve å sjekke opp fem damer, hver dag, husker jeg.
Jeg begynte med en gang, på Braemar.
Tre damer gikk ned for å finne lugaren sin, samtidig med meg.
De skulle Isle of White, fortalte de meg.
Dette var Siri Rognli Olsen, og to venninner av henne, fra Trøndelag.
Visste det seg seinere.
Det var både kino og et flott diskotek, ombord på Braemar.
Og jeg møtte disse trønderdamene, (som var på min alder), igjen, i diskoteket der, seinere.
Braemar gikk fra Oslo til Harwich.
Og kjørte også innom Hirtshals.
(Som var en litt stygg by, iforhold til Fredrikshavn, husker jeg at jeg syntes.
(For vi kunne jo se byen, fra ferja).
Så jeg var ikke iland i Hirtshals, husker jeg.
Jeg hadde jo vært på mange dansketurer, med Magne Winnem, dette skoleåret.
Så det var ikke sånn, at det var så fristende for meg, å løpe rundt i butikkene i Hirtshals, akkurat.
Ihvertfall ikke etter at jeg så hvordan den byen så ut, fra ferja da.
Så sånn var det.
Men men).
Det var to overnattinger, mener jeg.
Så båtturen var nesten som å dra med danskebåten.
Eller, det ble som å ta Kiel-ferja.
Nesten.
Men en Kiel-ferje, som dro innom Danmark først.
Så det var som en skikkelig kul Kiel-ferje da kanskje.
Må man vel si.
Noe sånt.
Jeg hadde jo kjørt med Braemar før, da jeg var I Weymouth, sammen med Kenneth Sevland og dem, fra Svelvik, sommeren 1986.
(Altså tre år før det her).
Så jeg kjente meg hjemme på den båten da, for å si det sånn.
Det eneste jeg syntes var kjedelig.
Det var at det var en pakistaner, i lugaren min.
Det hadde jeg ikke skjønt.
Så jeg lurer på om reisebyrået i Drammen, (og/eller Cecilie Hyde), tulla med meg da.
Ingen av de hadde sagt til meg det, at jeg måtte dele lugar med en pakistaner.
Pakistaneren satt for det meste på lugaren.
Og han spiste noe kjeks, som han hadde kjøpt i en butikk, før han gikk på ferja da.
Så det var jo rimelig døvt, syntes jo jeg da.
Som liksom var en kul data/markedsførings-økonom, som nettopp hadde blitt ferdig med russeida da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo klart å ‘robbe’ en spilleautomat, den forrige gangen, som jeg reiste med Braemar.
(Som jeg har skrevet om tidligere).
Og jeg ble litt rastløs av å bare sitte sammen med Siri Rognli Olsen, og hennes venninner, i diskoteket der.
Og jeg trengte litt tid for meg selv og.
Og var vant til å gå rundt på båten, fra mange tidligere dansketurer, da jeg var yngre.
Så jeg gikk også rundt på båten, og så på automatene.
Og i etasjen under diskoteket vel.
Så stod det ei veldig vakker jente, som var et par år yngre enn meg vel.
Hu hadde vunnet billetter, for enten en tur til Hirtshals eller Harwich.
Etter å ha vunnet en øldrikke-konkurranse, på La Vita, sa hu.
Hun stod helt aleine og spilte, om natta.
Like ved lugaren hennes.
(Turen hun vant var for to personer.
Og hun hadde tatt med seg sin mor.
Som lå og sov, i lugaren).
Så jeg kom i prat med henne da.
For det var bare henne og jeg, som gikk rundt og spilte der, om natta, på båten da.
Jeg fortalte at jeg var fra Svelvik vel.
Og at jeg hadde pleid å være en del på La Vita, sammen med en kamerat, (Magne Winnem da).
Hu jenta var fra Oslo vel.
Jeg spurte henne om hvorfor hu ikke var i diskoteket, tror jeg.
Hu svarte vel at hu ikke var 18 år ennå.
(Men bare 17, tror jeg.
Jeg selv var jo fortsatt 18 da).
Og at mora hennes var med på turen.
Og at hu derfor ikke gikk i diskoteket vel.
Så sånn var det.
Jeg gikk noen ganger ut av diskoteket.
For å høre på walkman, (for jeg var litt sjenert, ovenfor de her Trøndelag-jentene).
Og måtte liksom psyke meg opp litt da.
De var ganske modne, de her tre trønderdamene.
Så jeg hørte på Depeche Mode og sånn da, på walkman-en min.
Og tenkte jeg kanskje på Cecilie Hyde og de andre venninnene til søstera mi.
Så da ble det ikke så uvant kanskje, med alle de tre trønderdamene, som jeg hang med da.
Jeg vant faktisk 500-600 kroner, på en enarmet banditt, i samme etasjen, som diskoteket.
Og jeg gikk ned og vekslet masse femere, (var det vel).
I en resepsjon der da.
Hu jenta ville gjerne se, hvilken automat jeg vant på.
Og den hadde ingen andre rørt, i mellomtiden.
(Naturlig nok.
De fleste folka på båten var enten i diskoteket.
Ellers så sov de da).
Så jeg viste hu jenta fra La Vita da, hvilken automat jeg hadde vunnet på.
Sånn at hu kunne se at jeg ikke tulla da.
Siden det var tre like, på den automaten da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
(Da lønner seg forresten å spille en gang til.
Hvis man vinner gevinst.
på en sånn enarmet banditt.
I tilfelle man får ‘hold’.
Da kan man bare trykke hold, tre ganger.
Også vinner man igjen.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på nå.
Så sånn var det).
Jeg vet ikke helt hvordan hu jenta kom seg inn på La Vita.
Og hvordan hu klarte å vinne en ølstafett.
Siden hu var for ung til å reise alene med danskebåten.
Men hu var veldig pen da.
Og hu hadde kanskje sminka seg opp da.
Hvem vet.
Men hvordan hu vant ølstafetten, det veit jeg ikke.
Hu virka ikke så rå, på båten der.
Hu drakk jo ikke i det hele tatt.
Men hu ble kanskje litt som et dyr da, når hu dro på diskotek.
Hva vet jeg.
Jeg lurte litt på det her ihvertfall, husker jeg.
Siri Rognli Olsen.
Og venninnene hennes, som het Viviann og Caroline vel.
De dro meg meg på kinoen der.
Vi så ‘Dangerous Liasons’, eller noe.
Caroline, (ei med blondt hår, som er en av verdens største the Alarm-fans, tror jeg), satt ved siden av meg, på min venstre side.
Også satt de to andre, på min høyre side vel.
Caroline satt bak noen høye folk, tror jeg.
Ihvertfall så la hu huet sitt, på skulderen min.
Mens vi så på filmen da.
Siden hu ikke klarte å se så mye ellers da.
Etter kinoen, så spurte Vivian vel, om jeg hadde sett ‘Heksene i Eastwick’.
(Med Jack Nicholson vel.
Han bodde visst sammen med tre hekser, eller noe).
Det hadde jeg ikke, sa jeg.
(Men jeg hadde sett et par filmer, sammen med Willassen, på Kinoens Dag, eller noe, i Drammen.
Skoleåret før.
På Snorre Kino vel.
(Eller om den kinoen het Saga kino).
Noen måneder før det her da.
For da var det halv pris, på kinoen, den dagen.
Og det var som vanlig lite å gjøre, i datasalen.
Så vi tok oss vel noen fritimer da.
Som vel ingen merka, tror jeg.
Så sånn var det.
Vi så en amerikansk ungdomsfilm om en som skulka skolen, eller noe.
Pluss en annen film da.
Noe sånt).
Hu Siri Rognli Olsen, hu hadde gått ut på dekk der, på Breamar.
Og jeg fulgte etter.
Etter at vi hadde møttes, i diskoteket der.
Og det var en fin solnedgang, eller noe, tror jeg.
Og vi chatta litt der da.
Olsen var ei dundre, må jeg nok si.
Men ei litt kul dundre, må man vel si.
Men jeg var jo fortsatt bare 18 år.
Og jeg hadde vel bare hatt sex med Nina Monsen.
(Bortsett fra at jeg kom på noe her om dagen.
At på den andre Danmarksturen, til Winnem og meg.
Så traff jeg ei litt sånn ‘drog’-aktig dame, fra Larvik vel.
Som runka meg, i senga, under der Winnem lå.
Jeg ba henne om jeg kunne få knulle henne.
Men det måtte bli senere, sa hu.
Jeg syntes ikke at hu var så særlig fin.
Så jeg kontaktet henne ikke igjen da.
Og Winnem lå der og kniste hørte jeg.
I senga over oss.
Mens hu runka meg da.
Og mens jeg maste om å få knulle henne da.
(For jeg syntes kanskje at runking det litt kjedelig.
Det kunne jeg nesten like gjerne gjøre selv, syntes jeg kanskje.
For å si det sånn.
Og hu jenta mista passet sitt, (eller noe), på lugaren til Winnem og meg da.
Og vi ga den til vaskehjelpen, eller lot det passet ligge igjen.
Winnem mente det og det var smart vel.
Mens jeg hadde litt bondeanger kanskje da, etter å ha rota med ei stygg dame i fylla da.
Og da ble hu dama ropt opp på høytalerannlegget, på Petter Wessel.
Siden personalet på ferja fant passet hennes da).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og seinere den sommeren, så var jeg på besøk hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Og da møtte jeg Frode Kølner.
Enten tilfeldig, eller om jeg ringte han, fra Ingeborg.
Siden han bodde i Larvik, like ved Stavern.
Og da, så var jeg med han på hytta en dag, husker jeg.
Hvor jeg hadde vært som gutt og, en sommer.
Den hytta til faren til Kølner, i Brunlanes.
En kamerat av Kølner var også der, (mener jeg).
Og i denne ferien, (var det vel), så nevnte Kølner hu fra Larvik.
Som jeg hadde møtt på danskebåten.
(Dette kan ha vært sommeren etter og.
Jeg husker ikke dette helt sikkert).
Og da ble jeg flau, husker jeg.
For hu var jo det ‘droget’, for å si det sånn.
Ei jeg traff i fylla på danskebåten da.
Og som kanskje er den styggeste dama, som jeg noen gang har klint med, (eller noe), tror jeg.
Eller, det var vel kanskje ikke så ille.
Men jeg var jo vant med pene damer som Christell, Anne Uglum, Annika Horten og Gøril, osv.
Så jeg var kanskje litt bortskjemt da.
Det er mulig.
Så sånn var nok det).
Rognli Olsen digga også the Cure, husker jeg.
Disse her trønder-damene, var sånn at de nok kunne ha vært med i den Lyche/Depeche-gjengen i Drammen, forestilte jeg meg.
(Men der hadde nok ikke hu fra La Vita passet inn, tror jeg.
Men hu kunne jeg nok hatt som dame, tror jeg.
Selv om hu var et eller to år yngre enn meg.
Hvis man så på klesstil og sånn, tror jeg.
For hu var ganske mainstream.
Og jeg var ganske mainstream da.
Så hvorfor jeg så ofte hang med frike-damer, det skoleåret.
Det er litt rart.
Men det er nok fordi at jeg ble kjent med min søsters venner i Lyche-gjengen da.
Og syntes at dem var morsomme da.
Omtrent som tegneserie-figuer nesten da, på en måte.
Men men).
Rognli Olsen fortalte at de pleide å ofte dra til Isle of White, om sommerne.
De hadde vel vært på språkreise der, flere ganger tidligere, tror jeg.
Rognli Olsen, (som var fra Ranheim, ved Trondheim), fortalte også det, at dem solgte masse kule bootleg-kassetter og plater.
På et kjøpesenter som het Kensington Market, i London.
For jeg hadde tenkt meg på en handletur, i London, før jeg dro videre til Brighton da.
Etter at ferja kom fram til England.
Rognli Olsen, Caroline, Vivian og meg.
Vi tok toget sammen, fra Harwich til London da.
På toget, så satt det også en engelskmann.
Som vi hadde festa litt sammen med, i diskoteket, på båten.
Det var vel ikke så mange folk, som var på båten, mellom Hirtshals og Harwich.
Så derfor ble det kanskje sånn, at vi ble kjent med han engelskmannen da.
Både han engelskmannen og meg og de trønderdamene og vel.
Vi hang litt rundt DJ-en der, husker jeg.
På båten.
Han hørte at jeg ikke skulle være med tilbake til Oslo igjen.
Som mange nok skulle.
De skulle kanskje bare handle tax-free kvoten i Harwich da.
Hvem vet.
Men det var en morsom båt, syntes jeg, Braemar.
Så det var litt ergerlig, (heter det vel), at de la ned den ferjeruten, på 90-tallet en gang vel, syntes jeg.
Men men.
Han engelskmannen ble sentimental, på toget, husker jeg.
Han fortalte at i Soho, i London, (i en bestemt gate der), så fantes det noen hyggelige restauranter, (som han hadde savnet da), hvor man kunne ta med vin selv.
Til maten.
Jeg fortalte at jeg hadde kjøpt en kalkulator eller klokke, eller noe, i den gata.
En gang jeg hadde vært på sightseeing og shopping-tur, i London.
En gang jeg var på språkreise, til Brighton eller Weymouth da.
Det tålte ikke han briten.
Han ble drit sur på meg.
Og ropte ut, (i sin sentimentale tilstand).
At her prater han om hyggelige restauranter, også begynner jeg å prate om en klokke/kalkulator.
Noe sånt.
Foran Rognli Olsen og de to andre damene da.
Da holdt jeg bare kjeft.
Da skjønte jeg at han briten var litt sentimental da.
Så da sa jeg ikke så mye mer vel, på den togturen.
Og hele togvognen må vel ha hørt hva vi prata om.
For han var ganske høyrøstet, han briten da.
Men han hadde bodd mange år i Norge, tror jeg.
Også skulle han tilbake til England igjen.
Sikkert for å møte familie og venner.
Og se de igjen.
For første gang, på mange år.
Så det var kanskje derfor, at han var så sentimental da.
Og han hadde vel drikki mye og, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rognli Olsen og jeg, vi ga hverandre adressene våre vel, i Norge da.
Noe sånt.
Og hu Caroline fikk meg til å se dum ut, i London.
For hu var mye flinkere til å kjøpe Underground-billett, enn det jeg var da.
Som ikke huska hva man skulle si da.
Så sånn var det.
Så dro de tre jentene til Isle of White, tror jeg.
Mens jeg dro på litt shopping og sightseeing da.
Mens jeg likevel var i London liksom.
Og jeg fant også en the Cure-bootleg-kassett, som var ganske kul, på Kensington Marked.
Hu Rognli Olsen hadde lånt meg en the Cure-kassett, med sanger som ‘Killing an Arab’, på vel.
På båten da.
(Jeg fortalte nok at jeg hadde vært på the Cure-konserten, i Drammenshallen, noen måneder før det her da).
Rognli Olsen fortalte at noen nazister, (eller noe), hadde gått på the Cure-konsert, fordi de trodde at det var et nazi-band, (eller noe), siden de hadde en sang som het Killing an Arab.
I begynnelsen av karrieren til the Cure da.
Ok, sa vel jeg.
Og hørte litt på det albumet hu lånte meg da.
Som var ‘Boys Don’t Cry’, tror jeg.
Eller, ‘Three Imaginary Boys’, var det kanskje.
(Det var vel den kassetten med ‘Why can’t I be you’, (som var the Cure sin første hit vel), på, tror jeg).
Rognli Olsen fortalte vel også det, at selv om Robert Smith, (vokalisten i the Cure), brukte sminke.
(Noe jeg lurte litt på da, siden jeg hadde overhørt kommentarer, fra vaktene i Drammenshallen, under the Cure-konserten.
At de kunne tåle frikete klær.
Men ikke gutter som brukte sminke rundt øya.
Noa Pia jo nettopp hadde tatt på meg, like før da, i køen, for å komme inn på konserten).
Så jeg lurte litt på det her da.
Nå skjønner jeg vel det, at the Cure, de var i kategorien ‘New Romance’ og/eller ‘New Wave’-band.
Adam and the Ants, var jo et populært band, som fantes, like før the Cure dukket opp da.
På begynnelsen av 80-tallet vel.
Og Adam and the Ants, de var vel et New Romance-band vel, (tror jeg).
Og de brukte jo sminke, og hadde noen slags streker i trynet, og sånn.
Så det var kanskje bare for å se romantiske ut, for damene, at Robert Smith og Adam and the Ants, sminket seg da.
Jeg hadde vel lurt på om Robert Smith, var homo.
Men jeg lurer på om det var Siri Rognli Olsen, som sa det, at Robert Smith, var gift og hadde unger.
Så han var altså ikke homo, selv om han sminket seg da.
Men the Cure hadde ‘lidende’, sørgelige og følsomme tekster og sanger.
Så det var vel musikk for følsomme og romantiske tenåringsgutter mye da.
Sånn som jeg vel var, (ihvertfall på den her tiden).
Så the Cure passet bra for meg, sånn sett, som favoritt-band da.
Det var musikk for folk som var ulykkelig avstandforelsket og sånn kanskje.
The Cure var nok musikk for den tynne gutten i klassen, som hadde blitt mobbet på ungdomsskolen.
Må man vel si.
Så det var musikk, som passet for meg da, (sånn sett).
For folk som ikke var overfladiske, men som var kulturelle og sånn da.
Som likte å lese en bok, kanskje.
Og som likte å bruke hodet sitt kanskje.
Og som var i kontakt med følelsene sine da, liksom.
Noe sånt.
Det var musikk for intelektuelle kanskje.
Det er mulig.
For folk som ikke bare ville være en sau i flokken.
Noe sånt.
Selv om folk i Drammen/Lyche-gjengen vel sa at folk som hadde spilt i korps, ofte likte the Cure.
(Av en eller annen grunn.
Og uten at jeg vet om det stemmer.
Men men).
Så det at Robert Smith brukte sminke.
Det betydde ikke at han var homo da, (sånn som jeg skjønte det).
(Dette var litt viktig for meg, å få fram, når jeg pratet med folk, om the Cure.
Siden jeg var fra Berger, hvor det ikke fantes en eneste homo da.
Såvidt jeg visste om, ihvertfall).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så i årene etter dette, da jeg bodde i Oslo, så pleide jeg vel alltid å nevne det, når jeg jeg snakket om det, at jeg likte blant annet the Cure.
At Robert Smith ikke var homo da, selv om han brukte sminke.
Men at han var et slags musikalsk geni da, som også hadde kone og barn.
Det var vel noe sånt som jeg pleide å si da, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel bare den Nike-bagen min med meg, på denne en ukes ferien, mener jeg.
I Oxford Street, så ble jeg antastet, (må man vel si), av en guttegjeng, på 3-4 afrikanske gutter.
(En litt eldre, og tre yngre vel).
Han ene fiska oppi bagen min, på min venstre side, (mener jeg at jeg skjønte seinere).
Mens han største påkalte min oppmerksomhet, på min høyre side da.
(Noe sånt).
Disse gutta, var det vanskelig å få fred for.
I folkevrimmelen, på fortauet, i Oxford Street da.
Det var også vanskelig for meg, (som var fra Norge), å vite hvordan jeg skulle slå alarm da.
Ingen hadde vel hjulpet meg der, uansett, tror jeg.
Siden jeg sikkert hadde sagt noe feil.
Og siden folk kanskje ikke så ofte hjelper ukjente, i storbyen.
Jeg ble stressa, (etter at de her hadde gått. De forsvant etterhvert over på den andre siden av gaten), og ville ta meg en røyk.
Men fant ikke Marlboro-pakka, (var det vel jeg røyka i England, siden de ikke hadde Prince).
Så de neger-gutta, (som kanskje var fra den litt skumle vel bydelen Brixton, innbilte jeg meg kanskje.
Den bydelen som jeg hadde hørt om, på Speakers Corner, noen år før det her, på en språkreise-tur.
At det foregikk rasisme mot hvite.
Fortalte en hvit man, i 30-40 årene om vel.
Som stod oppå en kasse da, på Speakers Corner, et par stasjoner med the Underground vel.
Fra der jeg nettopp hadde bli fraranet røykpakka mi.
I Oxford Street da).
De hadde nok rappa røykpakka mi.
Men jeg klarte fortsatt å finne lommeboka mi, (etterhvert ihvertfall), nede i den Nike-bagen min da, husker jeg.
Så jeg hadde flaks da.
Hvis han negergutten, som rota nedi bagen min, hadde fått med seg lommeboka mi og.
Så hadde jeg driti meg skikkelig ut.
Og ikke visst hva jeg skulle ha gjort.
Uten penger i London liksom.
Men jeg hadde flaks da.
Det lå så mye klær, kassetter, bøker, hårgele og annet, oppi bagen min.
Så det var vanskelig å finne noe der da.
Så sånn var det.
Så jeg kunne bare kjøpe meg en ny røykpakke da.
Også tok jeg vel ganske raskt toget ned til Brighton da.
Etter det her da.
Og det var jo min favorittby, må jeg vel si.
Jeg pleide å ha et postkort, fra Brighton, hengende over skrivebordet mitt, på ‘hoved-soverommet’, i Leirfaret 4B da.
Fra den første språkreisen, som jeg var på, til Brighton, med STS, sommeren 1985 da.
Så sånn var det.
Så å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, på togstasjonen i Brighton, når toget dukket opp der.
Det var hyggelig syntes jeg.
Og jeg ble litt glad og nesten rørt, må jeg vel nesten si.
Samtidig med at jeg kjente en ganske varm, nesten sydlansk sommertemperatur der da, på denne her ettermiddagen da.
(Var det vel).
Så dette var noe som fylte meg litt med glede, husker jeg.
Å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, og å være tilbake i Brighton, da.
Etter at jeg gikk av toget vel, på Brighton togstasjon der da.
Så Brighton var nesten som en slags hjemby for meg, på den her tiden.
Må jeg vel nesten si.
Etter to begivenhetsrike språkreiser her, tidligere på 80-tallet.
Det var i Brighton jeg begynte å gå på byen, og spise på McDonalds, osv.
Og hvor jeg begynte å kline med damer igjen, etter en ulykkelig ungdomstid, hvor jeg måtte bo alene, og hvor jeg var veldig seint i puberteten da.
Sånn at jeg hadde dårlig selvtillit, ovenfor damer.
Og jeg ble mobba av folk i klassen, og andre, siden jeg ikke hadde fått hår på tissen, og fordi jeg så så ung ut da, og hadde såkalt ‘babyface’ da, (som jeg fikk høre av noen jevnaldrende jenter på Bragernes Torg en gang da, mens jeg gikk det første året på videregående, eller noe, vel).
Men nå var jeg tilbake i Brighton.
Jeg tørr ikke skrive ‘mitt kjære Brighton’.
For jeg pleide alltid å bli mobba og slått, av britiske ungdommer der.
Men det var en levende by, ihvertfall, for ungdommer, å være i, syntes jeg.
Så jeg våknet opp ihvertfall.
Så jeg var i godt humør, da jeg gikk fra toget og langs perrongen, mot billettkontrollen der da.
Jeg ikke ikke alene der, for å si det sånn.
Brighton var endestasjonen da.
Og mange folk fra London, (og sånn), pleide ihvertfall på den tiden, å feriere i Brighton da.
Så det var mange feriestemte mennesker, som gikk sammen med meg, på plattformen der da.
Jeg lot de gå foran meg.
For det meste vel.
(Mens jeg kanskje tente en røyk, eller noe, vel).
Men jeg smilte litt inni meg kanskje da, (som det vel så fint heter).
Og mens det kanskje til og med kriblet litt inni meg.
Siden jeg var så glad for å være tilbake i Brighton igjen da.
Og mens jeg gikk glad og fornøyd bortover der da, på perrongen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er klokken over et om natta, her på hostellet.
Hva som videre skjedde, på denne feriereisen, til Brighton, i slutten av juni, i 1989.
Det skal jeg prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Hu La Vita-jenta, på Braemar, forresten.
Hu var så stolt, for hu hadde vunnet en veldig bra lugar da.
Så hu inviterte meg inn på lugaren der da, mener jeg.
For å se på lugaren da.
Men mora lå vel og sov der vel.
Så jeg fikk vel bare se på badet vel.
Noe sånt.
Men hu var kanskje litt sånn reservert og sånn da.
Så det ble ikke til det, at jeg sjekka henne skikkelig opp liksom.
Jeg bare prata vanlig med henne, som om hu var ei jente som gikk i klassen min kanskje.
Noe sånt.
Hun var nesten blendende vakker og veldig smekker, slank, sexy, deilig og hot da, (må man vel si).
Og jeg hadde vel drukket litt og.
Så det var ikke sånn at jeg fikk somla meg, til å spørre om telefonnummeret hennes, eller noe.
Jeg var kanskje litt skeptisk til henne og.
Hvordan kunne ei så ung jente klare å vinne en rimelig rølpete drikkekonkurranse, på La Vita?
Nei, det var litt spesielt, syntes jeg.
Så jeg var litt skeptisk da, til hu her Oslo-jenta.
Selv om hu var veldig pen og sånn da, må jeg jo si.
Og jeg syntes også at det var litt rart, at hu ikke gikk til diskoteket.
Men bare stod for seg selv, og spilte på automater.
Men hu hadde kanskje ikke vært så mye på danskebåten og sånn før da.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
-
Min Bok – Kapittel 71: Mer fra CC Storkjøp
Jeg får ikke sove, før det jobbintervjuet i Gateshead, seinere idag.
Så jeg tenkte at jeg like gjerne kunne skrive litt mer, på Min Bok.
Det var aldri personalmøter, på CC Storkjøp.
(Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).
Bare noe jeg kom på.
Men men.
Våren 1989, (var det vel), så spurte Nils-Egil meg, om noe, når jeg kom på jobb, etter skolen, på Gjerde, en dag.
Om, siden jeg var fra Sand der, (han visste kanskje hvem farfaren min var, siden han var fra Nesbygda).
Nils-Egil lurte på om jeg visste hvem ei Gøril fra Høyen var.
Det var ei som hadde sendt dem brev, om sommerjobb.
Jeg var ikke vant til å bli spurt om sånt her.
Men jeg huska jo de jentene på Høyen.
Det var jo de 3-4 slanke og pene jentene, som hadde sett meg i øynene nærmest, da jeg var ny, på Berger.
I tredje klasse en gang vel.
Da jeg hadde gått bort til Ågot, etter skolen, for å spise middag en dag.
(Enda de gikk på barneskole i Svelvik.
Så de hadde kanskje vært og handla, i butikken til Oddmund Larsen.
Det er mulig).
Så da huska jeg de her 3-4 Høyen-jentene da.
Det hadde jo bare vært jenter, og ingen gutter.
Jeg visste ikke om noen gutter, som bodde på Høyen.
Og jeg hadde aldri sett de her jentene på Sand, ellers.
Jeg hadde aldri sett dem sammen med Geir Arne Jørgensen, for eksempel.
Så det smalt bare fra meg, (som ble litt overraska, over å bli spurt om noe sånt, for jeg trodde at sjefene der, kanskje var litt sure på meg).
At ‘det er en av de dydige jentene på Høyen’, eller noe.
Siden jeg bare hadde sett jenter fra Høyen da, og ikke gutter.
Og aldri hadde sett de jentene fra Høyen sammen med noen gutter.
Jeg regna ikke med at det var noe tull med henne liksom.
Jeg hadde aldri hørt om noe tull med hu Gøril ihvertfall.
Men nå var jo ikke jeg egentlig fra Sand da.
Jeg var jo fra Larvik og Bergeråsen.
Og Høyen og Sand var veldig forskjellig.
På den måten at Høyen-folk, de gikk på skole i Svelvik.
Og Sand-folk de gikk på skole på Berger.
Så Høyen kunne for meg nesten like gjerne ha ligget på månen.
Selv om det jo egentlig lå like bak hekken til Ågot der.
Jeg gikk aldri ned til de ‘jentene på gården’, som Ågot kalte dem.
Selv om Ove og dem gjorde det.
(Jeg hadde jo gått på ski, på jordet deres, da jeg var sånn 9-10 år.
Siden Ågot hadde sagt, at jeg kunne/burde gjøre det).
Men jeg var nå liksom fra Berger da.
Og var uvenn med Geir Arne, (og gjengen hans), på Sand.
Så det var ikke sånn, at jeg hadde lyst til å bli kjent med de jentene fra Høyen.
Det var dramatikk nok, med Geir-Arne og dem, fra før liksom.
Så jeg holdt meg unna de jentene.
Hvorfor skulle jeg gå ned på gården deres?
De var jo aldri oppe på verkstedet ‘vårt’ liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvem foreldra til hu Gøril var, det visste jeg heller ikke.
Det var ikke sånn at de på ‘nabo-gården’, (den tidligere gården til Lersbryggen, var det vel), pleide å dra til Ågot og drikke kaffe.
Det var ikke sånn at noen ganger, når jeg kom fram til Ågot, for å spise middag, etter skolen.
Så satt Gøril og søstera og mora der, og drakk kaffe og spiste kaker.
Nei, det var noe som aldri hadde skjedd.
Så dette kom litt bardus på meg, at Nils-Egil spurte meg om det her.
Så jeg svarte bare noe jeg kom på om det.
Men jeg hadde aldri hørt noe ‘dritt’ om hu Gøril.
Og jeg syntes det var litt artig, hvis hu skulle jobbe der.
Siden hu var fra like ved der Ågot bodde da.
Så derfor prøvde jeg å gi et såpass bra inntrykk av henne, ovenfor de andre som jobba der, som jeg kunne da, (uten å juge liksom).
Selv om jeg også ble litt paff, og litt flau kanskje, over denne nye oppmerksomheten. (og kanskje tilliten), så jeg svarte ikke så mye da.
Bare noen få, ganske keitete linjer, (var det vel), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Gøril dukka opp der den sommeren da, og hu utstrålte alt annet enn dydighet, må man vel si.
Hu var jo den kåte dama, kan man vel nesten si.
Gøril hadde lappen selv, og jeg fikk sitte på med henne, i sommerferien.
For jeg fikk ikke så mye lønn, i juni/juli-måned.
Siden jeg ikke hadde jobba noe særlig, i mai-måned, grunnet russetid og eksamener da.
Så i juli-måned, så måtte jeg ofte haike hjem fra Drammen, husker jeg.
Kanskje fordi jeg hadde kjøpt røyk, for buss-pengene, som jeg hadde fått av Ågot.
Det er mulig.
Noe sånt.
Gøril satt på ‘Mother’, med Pink Floyd, husker jeg, mens vi kjørte, mellom Svelvik og Høyen vel.
Hu sa at det var en spesiell sang for henne da.
Så hu måtte bare sette på den, sa hu.
På bensinstasjonen på Rundtom, så hadde Gøril møtte en tidligere klassekamerat, eller noe.
En som var veldig kraftig, (ihvertfall i forhold til meg), må jeg vel si.
Og Gøril gliste fælt, og flørta med han da, (enda hu vel hadde type), husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så jeg var litt bekymret, på om Gøril skulle vise seg å ikke være noe flink.
Sånn at jeg fikk mer kjeft, av de her sjefene, på CC Storkjøp da.
Men jeg tror at hu for det meste jobba bra.
Ihvertfall sånn som jeg husker det da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Gøril hadde sendt brev, til ‘ørten’ matforretninger, i Drammen.
For hu ville ha sommerjobb da.
Hva de dreiv med, nede på den gården deres, det veit jeg ikke.
Men jeg tror dem hadde noen hester der, ihvertfall.
(Mener jeg at Ove og Heidi og dem prata om).
Men jeg er ikke helt sikker.
Jeg mener det, at jeg har lest det seinere, at den gården også hadde eiendom i skogen, i bakkant av Drammensfjorden der.
Men jeg har ikke hørt dette helt sikkert.
Det er mulig at de bare kjøpte gården der da.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg trodde kanskje at Gøril ‘kødda’ litt med meg.
Siden hu satt på den ‘Mother’-sangen, når jeg satt på hjem med henne, en av de første gangene.
Og hu var jo liksom på en måte nabojenta, borte på Sand der, ihvertfall.
Så en gang, sommeren 1989, så må jeg innrømme at jeg kødda fælt med henne, (tilbake).
Jeg tenkte at jeg måtte være litt tøff jeg og.
I tilfelle hu hadde kødda med meg da, med den her ‘Mother’-sangen da, eller noe.
Så jeg skjønte at hu stod og skifta, etter at hu var ferdig å telle kassa, for kvelden.
Men likevel så gikk jeg bare rett inn i fellesgarderoben der da.
(Uten å banke på).
Og der stod Gøril, i bare tanga-trusa.
Skikkelig sexy dame, må jeg si.
Jeg tror ikke jeg har sett mange som har vært sett mer yppige ut, er vel kanskje det riktige ordet.
Hu hadde brunt, ganske langt hår vel.
Og var ganske høy.
Og hu var slank, og veldig smekker, må jeg si.
Hun var sommerbrun.
Og med yppige bryster, må man vel si.
I størrelse ‘B’ eller ‘C’ kanskje.
Noe sånt.
Samt et ganske pent ansikt vel.
Så det var et slående syn, må jeg nesten si, å se hu Gøril der, i bare tanga-trusa, i den fellesgarderoben der, på CC Storkjøp da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg prøvde å late som ingenting.
Jeg spurte henne om, ‘vil du at jeg skal gå ut eller?’.
‘Ser du noe du ikke liker, eller?’, svarte Gøril.
Jeg kunne ikke si det, at jeg gjorde det.
Så jeg tok det som et klarsignal, for at jeg fikk lov til å være der da, og skifte, sammen med henne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg måtte liksom vise at jeg også kunne være litt tøff, syntes jeg.
Selv om Nancy hadde klaget til meg, for en lignende episode, i garderoben der, høsten før da, da jeg var ny der.
(Den første arbeidsdagen min, eller noe).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg fikk lov å prøve meg litt på gulvet, etterhvert der, våren/sommeren 1989.
Hu Førstedama fra Bergeråsen, hu tok over kassa mi.
Og sa at jeg måtte stable opp noen bokser, på en kvartpall vel.
Det var to forskjellige slag bokser.
Og hu forklarte meg det her, i kassaområdet da.
Så jeg misforstod det.
For jeg hadde satt et slag bokser, bak det andre slaget.
Men hu ville at jeg skulle sette de to slagene ved siden av hverandre da.
Så hu lo litt av meg da.
Og så måtte jeg gjøre det på nytt da.
Så sånn var det.
Nils-Egil, han kjefta fælt på meg, en gang, husker jeg.
Det her var vel etter russetida, tror jeg.
Han ville at jeg skulle ta over for han, når det gjaldt å stable sukker.
Han hadde kjørt en ny pall med 10 kg-pakker, med sukker, ut i butikken.
(Hvis ikke det var hvetemel da).
Jeg begynte jo da selvfølgelig å hive en og en 10 kg-pakke, med sukker, oppå de som var der fra før.
Men da fikk jeg den skyllebøtta, fra Nils-Egil da.
Det han ville, det var at jeg skulle ta bort den gamle pallen.
Og så sette den nye pallen, der den gamle hadde stått.
Og så hive oppå restene fra den gamle pallen, oppå den nye pallen.
Men jeg tok jo over det her, midt i arbeidsoppgaven, må jeg vel si.
(Virker det som for meg nå, ihvertfall).
Og hadde vel ikke fått noe opplæring på gulvet.
Ingen hadde forklart meg hva rullering, (det at de nye varene alltid skal være bakerst/nederst), betydde.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så da gikk det som det nesten måtte gå.
Når han dro meg dit fra kassa.
For å gjøre noe jeg ikke hadde fått opplæring i.
Da fikk jeg kjeft så det holdt, husker jeg.
‘Er du dum, eller’, sa vel han Nils-Egil da.
Mens en selger, eller noe, hørte på vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe som var litt rart forresten, det var at onkel Håkon, han ville at jeg skulle jobbe i butikk da.
(Enda faren min jo hadde babla om jobber med 300.000 i begynnerlønn, inne i Oslo.
Og enda jeg pleide å være en av de beste i klassen).
Jeg hadde aldri sett for meg det, at jeg skulle jobbe i matbutikk.
Men Håkon prata en gang om en gutt, fra Bergeråsen.
(En som ligna litt på Arnt Lund vel).
Om at han drømte om å jobbe i butikk.
Han hadde jobba på Prima, på Sand, ved siden av skolen vel.
Og han hadde nå fått butikkjobb, i Krokstadelva, eller noe, mener jeg at Håkon sa da.
Noe sånt.
(Dette var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, eller noe, tror jeg.
Noe sånt).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Da jeg var blakk, etter russetida, så spurte jeg en gang, hu Førstedama fra Bergeråsen.
Om jeg kunne få låne en tier av henne, til noe mat.
Det var ikke så mye mat, som man kunne få, for ti kroner.
Så jeg kjøpte noe sånn baconsvor da, eller noe.
På CC Matsenter da.
Bare for å få i meg noe.
Og da klagde hu Førstedama, husker jeg.
Når jeg kjøpte sånn dansk fleskesvor da.
(Eller noe).
At det var kanskje ikke noe bra kjøp, eller noe.
Jeg ville vel heller ha kjøpt meg en baguette.
Men de baguettene der, de kosta vel mer enn 10 kroner da.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Ei dame fra Freia, dukka opp på CC Storkjøp der, en uke, våren 1989 vel.
Noe sånt.
Og jeg ble på en vakt, plassert til å stå sammen med henne, ute i Hallen, utafor CC Storkjøp der.
Og etter en time eller noe, så gikk hu hjem.
Og da stod jeg der aleine, i to-tre timer da.
Og hu Freia-dama, hu hadde visst blitt ganske imponert av meg.
For jeg hadde visst solgt ganske mye sjokolade da.
Men jeg hadde jo gått på Markedsføringslinja.
Så jeg var litt frekk, og brøyt opp en eller to sjokolader ekstra.
For å få fart på salget der da.
Og da spurte jeg alle da, som gikk forbi der da.
Om de ville ha en smaksprøve på sjokolade da.
Og jeg solgte vel sjokolade, for 3-4.000, mener jeg at det var.
(Noe sånt).
Og da hadde visst hu Freia-dama skrytt fælt at meg.
Noe sånt.
Så hu Freia-dama, hu ville at det skulle være meg, som skulle stå der, (ute i Hallen), også den neste dagen, som jeg skulle jobbe, den uka.
Men da syntes jeg kanskje at de ble litt vel mye, av det gode.
Så da var jeg kanskje ikke like ivrig, med å tilby smaksprøver da.
Det er mulig.
Det kom karer i 40-50-åra der, som spurte om ‘er det lovlig å ta en smak eller?’.
Så det blei litt spesielt, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu Førstedama, fra Bergeråsen, hu lo fælt av meg igjen.
For jeg lurte på hvilket kassenummer, som jeg skulle skrive på skjema, når jeg solgte den sjokoladen uti der da.
‘Hallen’, sa hu Førstedama fra Bergeråsen da.
Og det skjønte jeg ikke helt.
Så jeg da hadde skrevet ‘Kasse: 1/2’, på det oppgjørsskjemaet da.
Og da lo hu Førstedama fra Bergeråsen fælt av meg da, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Den måneden, som jeg hadde dårlig råd, på grunn av russefeiringa da.
Så hadde dem 10-kroners tilbud, ute i Hallen der.
Og da ble jeg satt til å stå aleine der, på en del vakter.
Og da hadde jeg ikke råd til bussen, (som vanlig, den måneden).
Så da må jeg innrømme det, at jeg rappa en tier, som jeg ikke slo inn på kassa.
(For å få råd til bussbillett hjem).
Som ei dame hadde lagt ved kassa der da.
For noe sånn plast-greier da, til 10 kroner da.
Det var ganske hektisk til tider, å stå og selge de 10-kroners varene.
De solgte mer enn sjokoladen, sånn som jeg husker det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, (en lørdag vel), så gikk Arnt Lund og jeg, bort til spiserommet, til CC Matsenter, for å ha matpause da.
Og da hadde jeg vært så røyksugen, så jeg hadde begynt å røyke.
Men Arnt begynte jo å spise.
Så da måtte jeg også begynne å spise, syntes jeg.
Så jeg hadde røkt og spist og drukket samtidig da.
(Noe sånt).
Og da fikk jeg høre det, fra ei brunette, (i midten av 20-åra vel), fra CC Matsenter der da.
(Ei som fulgte med på oss da).
At ‘på Storkjøp, der røyker dem og spiser dem samtidig der’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg tulla med Arnt Lund litt en gang der og.
Jeg chatta med han om noe greier, mens vi gikk inn på lageret der, eller noe.
(Arnt Lund ble etterhver sjef der, så han skulle kanskje forklare meg hvordan jeg skulle gjøre en arbeidsoppgave der da, eller noe).
Det var sånn at jeg kopierte en vits fra Billy, eller noe.
Det var kanskje angående at faren min hadde solgt leiligheten.
Hva vet jeg.
(Eller dette hendte vel før det igjen, så det var nok om noe annet).
‘Det er frukostrerende’, tulla jeg, (som i den Billy-vitsen jeg hadde lest da, et år eller to før det her kanskje da).
‘Frustrerende, mener du?’, sa Arnt Lund da.
(Så han sa også det samme, som i den Billy-vitsen faktisk).
Så da tok jeg rute tre.
Og der var:
‘Ja, det og’.
(Dette her var Nullet, eller hva han het, som var litt dum da, i Billy).
Og Arnt begynte å knise litt vel.
Og jeg lot som ingenting og som at jeg var helt idiot da.
Så jeg vet ikke om Arnt noen gang skjønte at jeg kødda.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Det var også en som het Harald, som jobba der.
Han gikk på Handelsgym, tror jeg.
(Hvis jeg husker det riktig da.
Kanskje han gikk på St. Halvards videregående, i Lier, eller noe?
Ved nærmere ettertanke).
Drammen Handelsgym, det lå på Strømsø-sida, (mener jeg).
Og det var vel noe lignende av Gjerde da.
Men Gjerde hadde best rykte, i klassen min, på Sande Videregående.
Gjerde ble vel nesten støtt nevnt der.
(Som en bra skole da.
Kanskje av Snorre Skaug, for eksempel).
Men jeg hørte vel aldri at Drammen Handelsgym, ble nevnt der.
Og jeg vet ikke om de hadde datalinje der heller.
Men Gjerde hadde vært privat handelsskole da.
Men på slutten av 80-tallet, så var vel de her skolene nesten like, i pensumet, vil jeg nok tippe på.
Begge de to skolene, (som begge lå i Drammen Sentrum, på hver sin side av elva da).
De tilbydde begge utdannelse innen Handel og Kontor da.
Man ble blåruss på begge de to skolene da, for å si det sånn.
Så man kunne vel nesten litt se det, at i gamle dager, så var Strømsø og Bragernes to forskjellige byer faktisk.
Det er mulig.
Berger lå jo på Strømsø-sida.
Mens Gjerde lå på Bragernes og Oslo-sida da.
Så det var nesten som at jeg begynte på skole i Oslo, kan man kanskje si, dette skoleåret da.
Etter å ha gått to år, på en litt bortgjemt skole da, i Sande, hvor det ikke fantes butikker, eller noe, i nærheten da.
Så det var litt av en overgang, må jeg vel si.
Selv om jeg var vant til å gå litt rundt i Drammen Sentrum og se på data og elektronikk-varer og videofilmer, (som jeg pleide å leie og ofte kopiere da, siden ‘jeg’ hadde både video og videokamera), og sånn da.
Siden faren min og Haldis hadde vannsengbutikk.
Og siden jeg kjente Kjetil Holshagen, som var fra Drammen, og som noen ganger fikk meg med på å skulke ungdomsskolen en dag da, og dra inn til Drammen.
For eksempel på et års dagen, (var det vel), for Gågata da.
(Eller om det var for Risto-senteret).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Det hendte også at det gikk en slags alarm, på slutten av dagen, på CC Brakerøya.
Og da satt vaktmesteren på en kassett, noen ganger vel.
Eller det hendte at vi fikk bombetrusler der.
Så vi måtte gå ut da.
Noe sånt.
Og da måtte vi bare la kassa stå igjen i butikken, husker jeg at han Nils-Egil sa da.
Men jeg låste vel ihvertfall kassa, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Roger fra Fjell, han var også bortom CC Storkjøp, og hilste på meg der, en gang, husker jeg.
(Kanskje for å låne en videofilm, eller en kassett, eller noe.
Eller kanskje jeg hadde lånt noen penger.
Eller at han kanskje hadde lånt noen penger.
Vi pleide jo noen ganger å spille dart og drikke øl, på den puben, ved Gjerdes Videregående der da).
Og Roger fra Fjell.
Han klagde seinere til meg.
(Eller om han sa det til en kamerat, mens jeg var der).
På at han syntes synd på kundene, på CC Storkjøp, som måtte se på ‘det kjedelige trynet til Erik’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men man falt liksom inn i en slags trance, mens man satt i kassa, syntes jeg.
Man ble jo som bundet til kassa, i 2-3 timer kanskje.
Og jeg satt vel der nesten som hypnotisert kanskje, og slo inn varene, for kunde etter kunde da.
Mens jeg ventet på at de 2-3 timene skulle bli ferdige da.
Sånn at jeg kunne ta meg en 5-minutter pause eller en spisepause da.
Så det var ikke sånn at jeg jobba på CC Storkjøp fordi at jeg syntes at det var morsomt, eller noe.
Det var sånn at det var for å tjene penger da, siden jeg var russ og sånn da.
Og faren min sitt verksted, Strømm Trevare, hadde vel gått konkurs, tror jeg.
(Mener jeg at faren min sa, ihvertfall).
Noe sånt.
Og Vannsengbutikken i Drammen, den var det kanskje litt uklart for meg, hvem som eide.
Jeg trodde kanskje at den var Haldis sin.
(Og det vet jeg ikke sikkert nå heller, hvem som eide den butikken, på papiret.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Jeg spurte jo også faren min, om jeg skulle ta opp studielån, etter jul, dette skoleåret.
For jeg visste at faren min hadde det vanskelig økonomisk da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg måtte jo kjøpe vifteovn og sånn, til Leirfaret 4B, husker jeg, dette skoleåret.
Og mat til Pia og meg.
(Som reger Trøndersodd-hermetikk, eller Pizza Grandiosa, fra CC Storkjøp da.
Som jeg lagde når jeg kom hjem fra jobb, i 22-tida kanskje.
Og som Pia kanskje også spiste litt av vel.
Ihvertfall hvis det var sodd, tror jeg).
Fred Bing, (fra klassen, på Gjerdes Videregående).
Mora hans, hu jobba som sånn ‘Mystery Shopper’, (eller noe), fortalte han meg.
De kjøpte bare noe hermetikk, (eller andre tørrvarer, som ikke ble lett ødelagt da), og la bare pengene der, og gikk.
(For å sjekke om kassereren slo inn pengene på kassaapparatet da).
Fortalte Bing meg.
Likevel var det noe rart som hadde skjedd der.
For jeg begynte å engste meg litt, for som jeg trodde kunne ha vært noe ‘Mystery Shopper’ da, (eller noe).
Eller ‘kassakontroll’ da, husker jeg, at jeg prata med Bing om da, i en datatime vel, når vi satt i kafeteriaen på Risto-senteret der vel.
Noe sånt.
(Siden vi ofte ble raskt ferdig med dataoppgavene da.
Eller det kunne ha vært at vi skulka en time.
Eller om vi hadde spisefri.
Hvem vet.
Det var ganske fritt, på datalinja.
Karlsen var sjelden i datasalen, for å si det sånn.
Han satt mest i klasserommet).
‘Jeg har jo fortalt deg om hvordan de som sjekker kassererne jobber’, fortalte Bing meg da, husker jeg.
Men men.
Så noe krøll var det nok på CC Storkjøp.
Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva det var, (som var årsaken til at Bing og jeg pratet om det her da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Thorgills, som jobba der, han var fra Lier vel.
Og han var Nils-Egil sin favoritt-medarbeider, tror jeg.
Han gikk jo på Gjerde, og jeg hadde Matte-valgfag sammen med han.
Selv om vi ikke satt sammen der, eller noe.
Jeg satt sammen med Andre Willassen vel.
Og Thorgills satt sammen med hu jenta med lyst hår der da.
(Også fra Lier da).
Som hadde ‘velkommen i det grønne sa jenta, hu strødde persille i senga’, på russekortet sitt da.
Hu som inviterte meg på en russefest, som det bare var Lier-damer på vel, en gang, i russetida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Litt etter at jeg begynte å jobbe, på CC Storkjøp.
Så begynte også en som het Robert, å jobbe der.
Robert var et år eldre enn meg vel.
(Noe sånt).
Han hadde en leilighet, (eller hybel), like ved CC Storkjøp der.
Og i en spisepause, så inviterte han meg med, hjem til seg, for å spise.
Han hadde en avtale, med ei av de damene, som jobba på Narvesen der.
Om at han kunne få låne VG og/eller Dagbladet, av dem, i matpausen da.
Jeg trodde han mente at den avtalen også gjaldt meg.
Så jeg også lånte en avis der da.
Men når vi kom opp til Robert der da, for å spise.
Så sa han til meg, at jeg måtte være forsiktig med å ta aviser der da.
(Noe sånt).
Så den avtalen gjaldt visst bare for han da, skjønte jeg.
Men det skjønte jeg litt seint da.
Så det er mulig at han nå sier at jeg rappa en avis der, eller noe.
Hvem vet.
Siden han var litt vel lett å misforstå, må jeg vel si.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var kanskje også en litt vel rar avtale.
Hvorfor gjaldt den avtalen kun for en CC Storkjøp-medarbeider?
Men ikke for den andre?
Nei, det var vel kanskje litt rart.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Sommeren 1989, etter at både Pia og Cecilie Hyde, og meg selv, hadde kommet hjem fra ferie, fra Amsterdam og Spania, (når det gjaldt Pia og Cecilie), og fra Brighton, (når det gjaldt meg).
Så prata jeg med kollegene mine på CC Storkjøp da.
En dag på jobben, når det var ganske stille, i fellesferien vel.
(Det var Henrik, Harald og Robert vel).
Og jeg fikk med dem da, på å bli med ut på byen, i Drammen.
Etter jobben, en lørdag da.
Dette var vel en slags bursdagsfest, for meg, mener jeg.
(Dette var vel rundt da jeg fylte 19 år, mener jeg.
Altså rundt 25. juli 1989 da).
Jeg tok med Pia, og muligens Cecilie Hyde.
(Jeg husker ikke helt om Hyde ble med.
Eller jo, det gjorde hun vel).
Pia og jeg, vi bodde jo borte hos Ågot, denne sommeren.
Og det gjorde delvis Cecilie Hyde og, (må man vel si).
Hu hang der en del om dagene, ihvertfall.
Selv om hu vel ikke overnatta der, så ofte, tror jeg.
(Som hun hadde gjort, i Leirfaret 4B, noen månender før).
Men men.
Borte hos Ågot, så klagde Pia til meg, om at jeg måtte huske å også barbere halsen min, husker jeg.
Da sjekka jeg halsen min.
Og da så jeg at jeg hadde fått noen sånne lange, svarte fjoner, (eller hva det heter).
Jeg hadde visst fått noen slags ganske så lange, svarte hårstrå da.
Fordelt utover halsen da.
Som jeg ikke hadde lagt merke til før.
Men som Pia fortalte meg om da.
Så etter det, så begynte jeg også å bruke barbermaskinen på halsen, husker jeg.
Men jeg tror jeg fikk noen sår, på halsen, fra barbermaskinen.
For huden på halsen, var ganske tynn da.
Fant jeg ut.
Den lørdagskvelden da.
Etter at jeg barberte meg og sånn, så tok Cecilie Hyde, Pia og meg, bussen inn til Drammen da.
Vi dro på den kinarestauranten, på CC Brakerøya der da.
(Siden dette var, (en slags), CC-fest da).
Jeg vet ikke om Pia og Cecilie gikk så bra overens, med Robert, Harald og Henrik.
Jeg tror at Cecilie Hyde forlot festlaget, ihvertfall.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Cecilie hadde jo klaget til meg, da hun bodde hos ‘meg’ i Leirfaret 4B.
På at hun og Pia ikke hadde fått treffe kameratene mine.
(Selv om jeg jo hadde fått treffe vennene til Pia, i Lyche/Depeche-gjengen da).
Men nå fikk ihvertfall Pia og Cecilie Hyde treffe tre kolleger av meg, fra CC Storkjøp da.
Så Cecilie Hyde ble kanskje litt flau, siden hu hadde vært litt frekk, mot meg, noen måneder før da.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Vi dro så på diskoteket Blix, på Strømsø.
Her drakk vi, og jeg møtte såvidt, ei litt lav medruss-dame vel, fra Gjerde, som vel jobba i bokhandelen, på Gulskogen Senteret, mener jeg å huske.
Jeg kjøpte noen raketter, på Gulskogen-senteret, like før nyttårsaften, dette skoleåret vel.
Kanskje det var da Christell ville ha meg med på jobben sin der, på Casa, da hu viste meg hvordan hu telte kassa der.
Hva vet jeg.
Jeg mener at jeg da, (eller en tidligere gang), så hu litt lave dama da, på bokhandelen på Gulskogen-senteret da.
Og at jeg da vel kjente henne igjen da, som medruss vel, fra Gjerdes Videregående.
Noe sånt.
(Hvis jeg ikke tar helt feil da).
Hu dama sa vel hei til meg, tror jeg.
Og jeg sa vel hei tilbake da.
Festlaget ble vel oppløst litt, etterhvert, tror jeg.
Pia og jeg må vel kanskje ha ligget over, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen, hvis jeg skulle tippe.
Jeg tror neppe at vi rakk den siste bussen hjem, hvis jeg skulle gjette.
(Men dette husker jeg ikke hundre prosent sikkert).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nancy ble forresten skikkelig misunnelig på meg, sommeren 1989, husker jeg, på CC Storkjøp.
Jeg hadde nemlig kjøpt meg en hvit Levis t-skjorte, i Brighton.
En som var veldig populær der da.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
En hvit Levis t-skjorte, med rødt og svart trykk på da.
‘Alle har så kule t-skjorter unntatt meg’, sa Nancy, i garderoben der da, mener jeg å huske.
Noe sånt.
(Jeg hadde vel den t-skjorta på meg, under den røde CC Storkjøp-frakken, som jeg fikk der vel).
Jeg haika også mye, med Gøril og dem, i juli-måned, sommeren 1989.
Siden jeg var blakk etter russetida da.
Det var ofte Gøril sin type, (som jeg egentlig ikke visste hvem var), som kjørte.
Og lillesøstera til Gøril, pleide også ofte å sitte på da.
(Av en eller annen grunn).
En gang, som Gøril jobba samme skift som meg.
Så fikk jeg ikke lov til å sitte på med dem.
For dem skulle et eller annet da.
Så jeg begynte å gå i retning Svelvik.
Og da jeg hadde gått i fire-fem kilometer kanskje.
(Mens jeg haika da).
Så dukka Gøril og dem opp da.
De kom kjørende fra Drammen da.
Og da fikk jeg lov til å sitte på med dem likevel.
Så det var litt spesielt, husker jeg.
Jeg hadde jo lånt 300 kroner, av Ågot, i russetida.
Så jeg fikk vel ikke låne noen særlig fler penger av henne, tror jeg.
(Annet enn til bussen vel).
Ågot smurte også matpakke til meg, hver dag, denne sommeren, husker jeg.
Og jeg jobba vel 9-16 vakter, hver dag, tror jeg.
Noe sånt.
(Unntatt i tre ferieuker, var det kanskje).
Og jeg kom vel aldri for seint, denne sommeren, (tror jeg).
(Ihvertfall ikke de dagene jeg bodde hos Ågot.
Jeg kom nå på, at under Svelvikdagene, så bodde jeg hos Cecilie Hyde.
Og da sa Hyde det, (til meg), at ‘mor’ vekker deg.
For jeg skulle jobbe dagen etter.
(En lørdag).
Men ingen vekte meg.
Og Ågot ringte dit, og kjefta på meg da.
Så Hyde tulla fælt da.
Hu skrønte vel, må jeg vel si.
Enten det, eller så glemte ‘mor’ å vekke meg.
Så jeg fikk kjeft igjen da, av butikksjef Karin Hansen.
Siden jeg hadde kommet så seint på jobb da.
For bussene uti der, de gikk bare annenhver time, (på lørdagene ihvertfall).
Og det tok jo nesten en time, inn til Drammen, med bussen og.
Så jeg var vel ikke på jobb før klokka 12-13 kanskje.
Enda jeg skulle ha begynt klokka 8-9 vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
For Ågot vekte meg da, en time kanskje, før bussen gikk.
Og jeg fikk frokost og kanskje også kakao da.
Og matpakke da.
Og ble minnet om at nå måtte jeg gå da.
For å rekke bussen.
Så Ågot var flink som husmor, må man vel si.
Hu var vel nesten som en mor for meg, innimellom, (som denne sommeren), må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det siste dagen min, på CC Storkjøp.
(For jeg skulle jo begynne å studere, på NHI, i Oslo, mandagen etter dette da.
Dette var nok da rundt 15. august, 1989 da.
Noe sånt).
Så var hu Førstedama, fra Bergeråsen, rimelig sur på meg, (mener jeg å huske).
Siden jeg skulle slutte kanskje.
Jeg sa hadet vel.
Også klarte jeg å glemme igjen walkman-en min, husker jeg.
Så jeg måtte gå inn på kontoret en gang til, for å hente den, husker jeg.
Så tok jeg vel bussen hjem, tror jeg.
For jeg fikk jo lønning igjen, i slutten av juli da kanskje.
For timene mine i juni da.
Så jeg hadde penger fra rundt 20. juli vel.
Men de første par ukene i juli, (etter at jeg kom hjem fra Brighton), så hadde jeg dårlig råd da.
Siden jeg hadde hatt fri i russetida da, og ikke jobbet noe i mai da.
Samtidig så ville jeg ikke prate så mye, med faren min.
På grunn av det som skjedde i Kristiansand.
At Pia og Christell sa det, at faren min hadde fingra Pia, som lita jente.
Og jeg likte heller ikke den måten som faren min hadde ordna flyttinga, fra Leirfaret 4B på.
Ikke nok med at jeg hadde måttet bo alene fra jeg var ni år.
Og ikke nok med at mange ting jeg hadde, (som minner fra barndommen min og oppveksten min), hadde blitt borte, under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.
Jeg måtte også bli med faren min opp, til den nye eieren, av Leirfaret 4B, som prata til meg om, at det ikke hadde blitt utført bra renhold der, eller noe.
(Jeg lurer på om det var en purk?).
Jeg vet ikke hvem han nye eieren var.
Og han skjønte vel ikke det, at jeg hadde måttet bo alene der, fra jeg var barn.
Og hadde blitt utsatt for omsorgssvikt og var i sterk opposisjon da, til faren min og Haldis.
(Noe vel også farmora mi Ågot var, må jeg vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så derfor så ville jeg vel ikke be faren min om penger da, på den her tida, når jeg hadde dårlig råd, etter russetida og Brighton-turen da.
Det mulig.
Noe sånt var det kanskje.
Harald han hadde en moped, eller scooter, som han kjørte med, til jobben, på CC Storkjøp.
Jeg fikk lov til å prøve den, en gang, etter jobben da, sommeren 1989 vel.
Og kjørte rundt på parkeringsplassen, på CC der da.
Men jeg var ikke så vant til å kjøre moped.
Men jeg kræsja ikke, ihvertfall da.
Så det var litt morsomt, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg møtte også Harald og også Robert, et par ganger, etter at jeg flytta til Oslo.
Begge de møtte jeg på diskoteket Radio 1 Club, i Storgata da, i Oslo.
Og jeg veksla noen ord med dem da.
En gang, når jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand, en helg.
Mens jeg studerte i Oslo.
Så dro jeg innom CC Storkjøp da, en lørdag, for å hilse på folka der.
Arnt Lund ble forbanna, da han så meg.
Og spurte om jeg kunne jobbe den dagen da.
(Mens han liksom freste fram ordene da.
Må man vel si).
Men jeg hadde jo slutta der, noen måneder før.
Så jeg kunne jo selvfølgelig ikke jobbe.
Ågot venta vel også på meg, ute på Sand da.
Så jeg kunne ikke tulle, med besøkstidspunktet, så mye, syntes jeg.
Jeg var ikke så ofte på besøk, på Sand liksom.
Så hvis jeg hadde dukket opp der alt for seint.
Så ville det nok vært uhøflig, må man vel si.
Dette var jo bare et besøk, hos Ågot, som varte fra lørdag til søndag da.
Så da kunne jeg heller ikke dukke opp der for seint, syntes jeg.
Men Arnt hadde blitt leder der da.
(I mellomtiden).
Og var sinna da, skjønte jeg.
Så jeg bare kom meg ut av butikken igjen.
Rimelig sjokka da, (må jeg nok si).
Og det var den siste gangen, som jeg var på CC Storkjøp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del som skjedde, sommeren 1989, før jeg flytta til Oslo, for å studere, i slutten av august-måned.
Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Hu Førstedama fra Bergeråsen.
Hu ble også sur på meg.
Fordi jeg dro for tidlig på ferie, mente hu.
Jeg dro en uke til Brighton, rundt 18. juni vel.
(Fordi Cecilie Hyde hadde dratt meg med til et reisebyrå, i Drammen.
For hu ville at jeg skulle dra til England, samtidig med at hu og søstera mi dro til Amsterdam og Spania da).
Det var hu Førstedama, fra Bergeråsen, som hadde fått ansvaret, for å sette opp ferie-bemanningen.
Men jeg vet jo det fra å ha jobbet som butikksjef selv, i Rimi.
At man kan ikke vente helt til siste halvdel av juni, med å godkjenne ferieuke-ønsker.
Da blir det jo umulig, å dra på ferie, den første uka, etter skoleslutt da.
Det går jo ikke an, mener jeg nå.
Men jeg fikk kjeft igjen, husker jeg.
Siden jeg hadde dratt på ferie.
Før CC Storkjøp hadde fått godkjent ferielista da.
Men jeg mener nå, at dette må sies å ha vært CC Storkjøp sin feil.
Siden dem var så treige med å sette opp ferie-bemanninga da.
Jeg var treg selv, noen ganger sikkert, med å lage sånne lister, da jeg jobba som butikksjef i Rimi.
Men jeg skyldte vel ikke på bemanningen, sånn som jeg husker det.
Og jeg ble jo dratt til det reisebyrået da, av hu Cecilie Hyde da.
Som maste fælt da.
Ellers så hadde jeg vel ikke dratt til England, i det hele tatt, den sommeren, tror jeg.
Så det her var vel ikke bare min feil, at det ble krøll, mener jeg.
Jeg syntes det var litt urettferdig, å få kjeft, fordi jeg ville ha ferie, den første uka etter at skolen slutta.
Det er vel ganske vanlig, vil jeg tippe på, at noen folk vil ha ferie da.
Jeg jobba jo også bare som ekstrahjelp.
Men men.
Men jeg husker at hu Førstedama babla noe, om noe sånt da, for å være ærlig.
At hu skulle fylle ut ferielistene.
Og at jeg måtte vente, eller noe.
Men jeg hadde jo bestilt billetter.
Så jeg kunne jo ikke vente, til etter at ferja til England hadde gått da.
Det ble ihvertfall noe krøll der da.
Jeg mener at jeg ikke gjorde noe galt.
Men at CC Storkjøp var treige med å få ordnet med ferie-bemanningslister da.
Sånn som jeg kan skjønne det.
Så det var vel kanskje litt urettferdig, syntes jeg nå.
At jeg fikk kjeft for det her da.
At jeg tok den første ferieuka mi, allerede fra 18. juni da, eller noe.
Det er vel ikke sånn, at det egentlig er noe galt, tror jeg.
Ifølge arbeidsmiljøloven, osv.
Man må jo ha litt tid, for å bestille feriebilletter osv.
Så sånne lister burde godkjennes før i slutten av juni, vil jeg si.
Så her tulla nok CC Storkjøp litt, vil jeg nok si.
(Hvis jeg husker det riktig da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok – Kapittel 69: Den siste tiden i Leirfaret 4B
Det var noen fler ting, som skjedde, før jeg flytta bort til Ågot, på Sand, forresten.
I påsken 1989, så var Pia og jeg der, men ikke Cecilie Hyde, (sånn som jeg husker det).
Plutselig fikk vi Arve aka. Bergen på døra.
Jeg likte ikke Bergen, men han kom inn der likevel.
Så jeg må nesten si at det var søstera mi Pia, som slapp han inn.
Det var ikke meg ihverfall.
Men Pia var så glad i å være sosial og sånn da.
Så jeg var redd for at hu ville blitt sur, hvis jeg ikke hadde sluppet inn Bergen.
Noe sånt.
Bergen var visst forfulgt, (skjønte jeg av noe Pia hadde sagt, før det her vel), av en som het Rune Olaussen, (eller noe).
Hver gang Bergen hørte en bil.
Så kvakk han visst til, (ifølge søstera mi da), og sa ‘Rune Olaussen’ da.
(Før han begynte å løpe, eller noe, da.
Var det vel.
Noe sånt).
Men hvorfor han var redd for Rune Olaussen, det veit jeg ikke.
Bergen var vanskelig, å få til å gå igjen.
Han ble bare sittende og preike, hele kvelden.
Og kveld ble til natt, og Bergen satt der fremdeles.
Så sånn var det.
Bergen preika om at hu jeg hadde klint med, på Samhold, (hu fra Svelvik), ikke kunne kline.
Og at han likte damer som var stramme.
Noe sånt.
Til slutt, så gikk Pia ned til Haldis.
Og Bergen sov på rommet til Pia da.
I to-tre netter.
Den andre natta, (var det vel).
Så sa jeg til Bergen, at han ikke kunne bo der lenger.
Og Bergen sa at det var greit.
Og spurte om jeg hadde et pornoblad.
Og så fant jeg enten et av mine eller faren min sine pornoblader, (fra Narvesen da. Jeg pleide å kjøpe mine pornoblader, på Narvesen, i Globusgården, på Strømsø, i Drammen).
Og lot Bergen få låne det da.
Og dagen etter så stakk han.
Og da flytta Pia opp igjen da.
Så det at Pia bodde i Leirfaret 4B, det funka ikke alltid like bra.
Jeg hadde aldri pleid å hatt ‘åpent hus’ der, før Pia flytta inn der.
Og Pia kunne visst også bo nede hos Haldis, når det passet henne.
Men det kunne ikke jeg da.
Jeg hadde aldri noe rom nede hos Haldis da.
Og hadde vel spurt Haldis en gang, om jeg kunne bo der, når Jan skulle få seg egen bolig.
Men jeg fikk ikke noe klart svar.
Sånn som jeg husker det.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
I påskeferien, før Bergen dukka opp der.
Så hadde Pia og jeg gått opp til onkel Håkon en gang, husker jeg.
Og han gadd å kjøre oss, til den storkiosken, i Svelvik, (like ved der Cecilie Hyde bodde).
Sånn at vi fikk kjøpt noe mat og godteri da, i påskehelgen.
(Som var kjedelig, må jeg si).
Så det var så dårlige relasjoner, mellom faren vår og Haldis.
Og Pia og meg.
At Pia og jeg, vi maste heller på onkel Håkon, om å kjøre oss inn til Svelvik.
Før vi maste på faren vår.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde og Pia, de planla jo også sommerens feriereise, i Leirfaret 4B, husker jeg.
De skulle til Torrevieja, i Spania, hvor Hyde hadde vært før.
De skulle ta buss.
I Torrevieja, så fantes det et diskotek, som het Pacha, hvor man kunne feste helt til klokken 6-7 om morgenen da.
Noe sånt.
(Det hadde jeg ikke hørt om før, at diskoteker var så lenge oppe).
Hyde visste dette, for hun hadde vært der tidligere da.
Men jeg tror ikke at Pia hadde vært der før.
Hu var jo i Bournemouth, på språkreise, med EF Språkreiser, sommeren før.
Hyde ville også dra innom Amsterdam, på veien ned til Spania.
Noe Pia var litt skeptisk til vel.
(De satt og prata, på gulvet i Leirfaret 4B, med masse lapper og notater rundt seg.
De satt cirka der hvor det skulle ha vært spisestuebord da.
Men det hadde jeg aldri i Leirfaret 4B, så det var liksom nesten som at det var dansegulv der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hyde fortalte, til søstera mi, (mens jeg også satt der, siden jeg bodde der, og skulle på ferie i England da, noe Hyde maste på meg om), at hu kjente en kar i Amsterdam, som ‘kunne skaffe dem jobb’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
De første kveldene, etter at søstera mi flytta opp til meg.
Så hadde Hyde, Pia og jeg, sittet oppe utover i nattetimene, og chatta om alt mulig da.
Så Hyde visste det, at den vertsfamilien, som min tremenning Øystein, og jeg, hadde hatt i Brighton, sommeren før.
(Den siste vertsfamilien.
Nemlig Rick Hudson og dem, som bodde i Shoreham-by-Sea).
Hyde visste at de hadde sagt til Øystein og meg, at vi var velkommen tilbake dit.
Så en gang, etter skolen, i Drammen.
Så dro Hyde med meg til et reisebyrå, på Bragernes der.
(Ikke så langt unna Bragernes Kirke der).
Og så fikk hun meg til å bestille en billett med Braemar, til England, og en flybillett tilbake.
For det ble billigst da, sa dama på reisebyrået vel.
Og Hyde fikk meg til å dra den samme dagen, som hu og Pia, skulle til Spania, (og Amsterdam), da.
Det vil si den siste skoledagen.
Som var en fredag, i slutten av juni da.
18.-20. juni kanskje.
Noe sånt.
Så jeg måtte sende brev da, til vertsfamilien i Brighton.
Som hadde sendt brev til meg, (som jeg viste til faren min en gang).
Med bilder av alle i familien, osv.
Og det brevet, det skrev jeg vel, da jeg bodde hos Ågot, tror jeg.
Så dette var sånn i mai/juni, i 1989 da.
Egentlig etter at Hyde hadde flytta tilbake til ‘mor’, vil jeg si.
(Hvis jeg husker det riktig da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I slutten av mai, så var det også slektssamling, hos foreldra til Øystein Andersen, nedenfor Teskjekjærringa der.
Jeg hadde blitt bedt om å dukke opp der.
(Av faren min vel).
Men dette var egentlig i russetida mi, mener jeg.
(Eller like etterpå).
Men jeg gikk ned dit likevel, (kledd i vanlige klær da).
Jeg satt meg ned ved siden av faren min.
Det var fullt av gamle ‘tanter’ og ‘onkler’ der.
Jeg vet ikke helt om dette var Ågot eller Øivind sin slekt.
Jeg kan ikke huske at Ågot var der.
Så det var kanskje Øivind sin slekt da.
Det er mulig.
Jeg fikk en 0.7 liter øl, av faren min.
Og jeg var jo russ, så jeg drakk jo bare av flaska da.
Kai Andersen, (som arrangerte slektstreffet).
Han kom og planta hendene sine hardt, over skuldrene mine.
På en nesten truende måte, vil jeg si.
Jeg tenkte da, at dette nok var på grunn av det, at jeg hadde sett han og en negergutt der, i sommerhuset deres, nedafor Teskjekjærringa der, høsten før det her da.
(Noe som jeg fortalte om til faren min.
Men ikke til noen andre vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon kom bort til meg, og sa det, at jeg måtte drikke av glass.
For de gamle tantene i slekta, de hadde klaget da, sa han.
Siden jeg drakk av flaska da.
De var kanskje ikke vant til russ.
Det er mulig.
Men jeg hadde ikke fått noe glass da, av Reidun og Kai.
Men jeg dukka kanskje opp der litt for seint.
Jeg hadde vel ikke noe tidspunkt så klart i hue.
Og jeg var jo russ, så jeg syntes vel at det var greit, bare jeg dukka opp der, tror jeg.
Anita, (kusina til Øystein, fra Lørenskog, som en gang hadde spandert burger på meg, på Robsrudjordet Grill, hvor hu jobba, ved siden av skolen da).
Hu løp bare rundt der, sammen med sin fetter vel, (han fra ved Kommersøya der, tror jeg).
Og hu oppførte seg som en unge da.
Må jeg vel si.
Selv om hu var på min alder da.
Så det var ikke sånn at hu satt på en stol der, og drakk.
Og prata med slektninger.
Neida.
Selv om hu vel må ha vært over 18 år da.
Så løp hu bare rundt der, som om hu bare skulle ha vært omtrent halve den alderen, vil jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg ble bedt om å være med på et sånt spill, hvor man skulle kaste ringer, rundt noen pinner, som ga forskjellige poeng da.
Og da tok jeg igjen den nazi-hilsenen, som jeg hadde fått meg tillært i fylla.
Da jeg festa med vennene til Pia, inne i Drammen da.
Tidligere det her skoleåret.
(Det var kanskje noe jeg hadde lært den gangen dem tok tannpasta under nesa mi?
Hvem vet).
Det var bare at jeg kopierte de vennene til Pia da.
Som Pia og Cecilie Hyde ufarliggjorde da, og sa at var ‘søte’.
Men det var ikke sånn at jeg tenkte over det, at det var noe nazi-hilsen, eller noe.
Det var bare noe jeg hadde lagt meg til i fylla, etter å ha festa med de her vennene til Pia da, inne i Drammen da.
Så sånn var det.
Men i det samme som jeg gjorde det.
Så huska jeg jo hva hu russedama, fra russedåpen, hadde sagt.
Om at det var en nazi-hilsen.
Så da angra jeg det, med en gang.
Og gjorde vel aldri den hilsenen igjen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men alle de gamle tantene og onklene da, i slekta til faren min og mora til Øystein Andersen vel.
De må vel ha sett det her da.
Og jeg skjønte at jeg ikke var populær der fra før da.
Siden jeg hadde drikki av flaska, etter at jeg hadde dukka opp der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Inger, (kona til onkel Runar), fra Sande.
(Hu som er i Jehovas Vitner).
Hu ville spille badminton med meg.
Noe som hu sikkert visste at jeg kunne.
Etter at jeg spilte en del badminton, med hennes sønn, (min fetter), Ove, noer år før det her da.
(Den sommeren som Ove ville plukke jordbær, nede hos familien Sand da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde forresten vunnet en badminton-konkurranse, i gymmen, på Gjerdes Videregående, (i Drammenshallen), det her skoleåret.
Magne Winnem, han skulle ha noe slags treningsprogram da, for klassen.
(Jeg tror at muligens alle måtte ha det, en gang, det her skoleåret.
Noe sånt).
Det var sånn, på slutten av timen.
At alle skulle spille badminton da.
En i køen foran, skulle slå ballen.
Så kom det en ny person, på den andre siden av nettet.
Så måtte den slå ballen.
Og når man gjorde en feil.
Så måtte den personen gå i dusjen da.
(For det var på slutten av timen).
Til slutt, så var det bare Monika Ødegaard, (fra Svelvik), og meg igjen.
Og Monika Ødegaard gjorde en feil da.
Så jeg vant konkurransen da.
Og jeg vet ikke om Winnem gratulerte.
Det er vel mulig at han gjorde det.
Så om jeg ikke imponerte i Cooper-testen, det her skoleåret.
Så vant jeg ihvertfall den badminton-konkurransen til Magne Winnem da.
I gymmen da, i Drammenshallen der da.
Det var vel bedre enn ikke noe, skulle man vel tro.
Men nå er klokken over 23, her på hostellet.
Så jeg får vel vurdere å ta kvelden her nå vel.
Så får jeg se om jeg klarer å få skrevet noe mer på den boken her, i morgen, (eller noe).
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var også noe mer som skjedde, den siste våren i Leirfaret 4B, som jeg kom på nå.
Plutselig en dag, som jeg hadde fri fra jobben vel, på CC Storkjøp.
Så dukka Espen Melheim opp på døra mi, i Leirfaret 4B.
Og han insisterte på å dra meg med på en joggetur, over skog og hei, (hadde jeg nær sagt).
Opp til ved Brekke Gård der cirka da.
Og ved den veien inne i skogen der, i bakkant av Drammensfjorden.
Hvor faren min hadde kjørt opp med den gule Chevy Van-en sin, en gang.
Da det var teknisk kontroll, ved Gamlehjemmet der.
En gang.
(Der hvor Ulf Havmo og jeg hadde vært og skutt fugler, med luftgeværet mitt.
Og hvor jeg vel blant annet skøyt en rødstrupe i strupen, som jeg sa til Ulf Havmo da, (var det vel).
Så sånn var det.
Oppi der, så jogga Espen Melheim, med meg på slep, i en halvtime cirka da kanskje.
Noe sånt.
Men hvorfor han ville ha meg med på den her joggeturen, det veit jeg ikke.
Det var ikke sånn at det her var noe vanlig.
Det hadde aldri skjedd meg før, at folk hadde dukka opp på døra mi, for å få meg til å bli med på en joggetur, rundt på Berger der da.
Så det her var rimelig spesielt, må jeg nok si.
Espen Melheim var kanskje litt som en gammel gubbe, som bodde aleine, i et hus inne i skogen, (som jeg vel også har skrevet tidligere, i denne boken).
Han forklarte ihvertfall ikke hvorfor han ville ha meg med ut å jogge.
Han ville også høre på musikken min.
Jeg hadde kjøpt meg en ny singel, på den her tiden, i en platebutikk i Drammen vel.
Og det var the Timelords med ‘Doctorin’ the Tardis’.
Noe sånt.
En sang som jeg syntes var artig, etter å ha musikkvideoen, på Super Channel da.
Like før det her da.
(Timelords var vel forløperen til KLF.
Som kanskje er mer kjente.
De med ‘3AM eternal’, osv).
Dette var ikke noe sånn seriøs musikk da.
Men jeg syntes det var en morsom sang.
Jeg var sånn at jeg hadde likt den sangen som het ‘Ute til Lunch’, (som jeg syntes at var ganske morsom da), og som kom ut et år eller to før det her vel.
Så det hendte at jeg digga morsomme sanger og.
Det var ikke sånn at jeg bare hørte på sørgelige sanger liksom.
Selv om jeg hadde vært med søstera mi og Lyche/Depeche-gjengen, på the Cure-konsert, inne i Drammen da.
Da stod stereoanlegget mitt inne på rommet mitt, forresten, tror jeg.
Så jeg hadde vel flytta det tilbake inn dit.
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Men men.
Espen Melheim ristet bare på hodet, av denne sangen.
Uten å si noe.
Det var et eller annet rart da, skjønte jeg.
Men hva det var, som Espen Melheim prøvde å kommunisere, med denne masingen sin om løpetur i skogen, og denne hoderistingen, over den nyinnkjøpte singelen min.
Det veit jeg ikke.
Dette er som en gåte for meg, den dag i dag, må jeg innrømme.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Magne Winnem dro meg også med på enda en Danmarkstur, med Petter Wessel, fra Larvik, dette skoleåret.
Dette var på den tiden som faren min solgte leiligheten i Leirfaret 4B.
Så det ble litt problematisk.
Det var noen greier jeg ikke fant.
Og Winnem skulle ta bussen, fra Drammen, til Larvik da.
Larvik Line-bussen, eller noe.
Noe sånt.
Så jeg måtte ta bussen, inn til Drammen.
For å møte Winnem der da.
Så sånn var det.
Men det var noe greier jeg ville ha med meg.
Så jeg fikk faren min, til å kjøre bort til huset i Sandsveien.
Hvor en god del av tinga mine lå da.
Men faren min hadde drikki sa han.
(Dette var kanskje en søndag da).
Så jeg måtte kjøre da.
(Jeg dreiv jo å tok kjøretimer, så det gikk greit.
Den bilen var også lettkjørt, husker jeg.
Det var en bil som var nesten som en Toyota HiAce.
Bare at det var et annet japansk merke vel.
Som var litt mindre enn en HiAce da.
Det var nesten som å kjøre en lekebil, husker jeg at jeg syntes.
Giret gled lett og forstillinga var vel ikke vinglete, eller noe, husker jeg at jeg syntes.
Noe sånt).
Jeg kjørte ned til Sandsveien der, og leita etter noe greier da.
Som jeg vel ikke fant, tror jeg.
Så kjørte jeg tilbake igjen, mot Bergeråsen da.
Så kom bussen bak meg, så jeg.
Jeg tuta fælt, på bussen, og fikk den til å stoppe da.
Så parkerte jeg på bussholdeplassen, i retning Drammen, ved Gamlehjemmet der da.
Mens jeg tok bussen, i retning Sande.
(Som jeg hadde fått til å stoppe, da jeg tuta da).
Jeg regna med at faren min klarte seg, de siste meterne, med bilen, bort til Haldis da.
Siden han ofte pleide å kjøre i fylla, (eller ihvertfall mens han drakk), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke så mye fra denne Danmarksturen.
Men jeg mener at Winnem sa sånn ‘pip-pip, der er det ei dame’.
Hver gang vi møtte noen damer, i korridorene der, inne på Petter Wessel da.
Jeg hadde jo klint med hu fra Stavern der, den forrige gangen, som jeg ble bedt med på Danmarkstur, sammen med Winnem.
Og jeg trodde vel bare at denne pip-ingen, til Winnem, hver gang vi så en dame, var som noe morsomt da.
(Men nå syntes jeg vel at dette kanskje at virker litt merkelig.
Når jeg tenker tilbake på dette.
Winnem liksom skulle hypnotiserte meg, (eller noe), til å se på alle de damene jeg møtte, må jeg vel kanskje si.
Noe sånt).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg var nok ganske sliten, etter all festingen, i russetida.
For jeg hadde ikke lyst til å gå iland, i Fredrikshavn, husker jeg.
Jeg ble bare med for å være sosial og omgjengelig, på den her dansketuren, tror jeg.
Ei vaskedame, ombord på båten, maste fælt vel.
Og jeg dro meg vel iland tilslutt, sammen med Winnem da.
Da vi skulle tilbake igjen på båten, så var det kø.
Og Winnem skøya med køen og sa noe sånt som at ‘er det ikke Sissel Kyrkjebø som står der borte?’.
For å prøve å lure køen, sånn at vi skulle komme først tilbake igjen på båten da.
Men det mislyktes vel.
Det var vel ikke noen som gikk på spøken til Winnem, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg tror at Winnem hadde fått Stein til å hente han, i Drammen.
(Eller om det kan ha vært i Larvik).
Noe sånt.
Jeg husker ihvertfall at Stein og Winnem kjørte meg hjem til Berger, etter denne Danmarksturen da.
Dette var kanskje en mandag da.
Jeg fikk Stein til å stoppe, ved butikken i Selvik.
Sånn at jeg kunne få kjøpt med en Pizza Grandiosa da, som jeg tenkte at vi kunne spise, i Leirfaret 4B da.
Men da vi kom fram til Leirfaret 4B, så huska jeg det, at faren min hadde solgt leiligheten.
Så da måtte jeg bare beklage, og be Stein, om han kunne være grei, og kjøre meg bort til Ågot, på Sand, istedet.
(Så det var rimelig flaut da, må jeg si.
Men men).
Da vi kom fram dit, så var Ågot i kjøkkenvinduet da, og så litt forskrekka ut vel.
Så jeg turte ikke å be inn Stein og Winnem dit, for å spise pizza.
Så jeg sa vel bare hadet da, og takka for turen, eller noe sånt.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da var vel Pia også hos Ågot, tror jeg.
Pia og jeg måtte dele det tidligere rommet, til Ågot og Øivind der.
For Ågot flytta ut fra det rommet, da Øivind døde.
En del år før det her da.
Og inn på det midterste soverommet der.
Men hvorfor Pia og jeg måtte dele på et soverom.
Når det var tre soverom der, og vi var tre personer, som bodde der.
Det veit jeg ikke.
Det ytterste soverommet der.
Det var liksom onkel Runar sitt soverom da.
Det var der han pleide å ligge å sove, nesten hele søndagen.
Når han og familien hans, var på sine ganske hyppige helgebesøk, borte hos Ågot da.
Det var kanskje fordi det var sånn, at onkel Runar skulle arve huset.
(Mens faren min og onkel Håkon, allerede hadde arvet verkstedet da.
Et verksted som ble mindre og mindre brukt.
Ettersom faren min begynte å jobbe sammen med Haldis, i vannsengbutikken, i Drammen.
Og siden at onkel Håkon også hadde fått skadet en arm, i forbindelse med at han og faren min, var i en bilulykke, på Mosseveien, mens de jobbet med å bygge et hus, for onkel Runar da, i Son.
Ikke lenge etter at faren deres, (min farfar Øivind), døde da).
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok – Kapittel 67: Russetida
Jeg var på flere russekroer, i dette skoleåret.
Den første mener jeg at var på Madonna, i Holmestrand.
Jeg husker ikke mye fra denne russekroa.
Men jeg lurer på om jeg satt på med noen fra klassen, på Gjerde.
Det er mulig.
Den andre russekroa, det var nok den hvor jeg traff Hege Rønjom, ved den gamle brannstasjonen, på Bragernes, i Drammen.
Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel.
Den tredje russekroa, det var nok den kroa, i Hokksund, da jeg liksom skulle sitte på med Magne Winnem, sammen med Astrid Sand og Jarle Hallingstad.
Men jeg skjønte ikke helt buss-systemet, ute på Gulskogen.
(Siden jeg var fra Berger og ikke vant med ring-busser, eller hva man skal kalle det.
Bussen gikk fra annenhver side, av veien, annenhver gang.
Og det ble litt for mye å skjønne noe særlig av, for meg, som var litt pussa.
Pluss at jeg kanskje syntes at det nok ble litt mye Magne Winnem.
Som jeg ikke hadde kjent, før dette skoleåret.
Men som dro meg med på masse forskjellig, etter at jeg hadde støttet han, etter at han ble mobbet, av Ole Skistad, som klassens tillitsmann vel.
Ellers kunne jeg nok ha tatt en taxi, til Drammen.
Men jeg hadde nok hatt litt nok av Winnem kanskje.
Og jeg tenkte kanskje det, at det var jo så mange russekroer.
Så om jeg ikke var med på en av de, så var vel ikke det så farlig.
For det var også et nesten lystig lag, som festa, oppe hos Jan Snoghøj, på Gulskogen.
(Og Christell var vel der også, tror jeg).
Noen Berger-folk, som jeg ikke kjente så bra, osv.
Så jeg ble heller der og drakk litt mer da, siden jeg jo hadde begynt å drikke der.
Og ikke skjønte så mye av bussen.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg husker at Winnem, Raymond og meg, var på russekro, på Cats i Oslo.
Winnem babla også om at på Blix, på Strømsø, så var det en russekro, hvor noen kristenruss, (eller noe), drakk melk, (istedet for øl da).
Noe sånt.
Men det syntes ikke jeg at hørtes så tøft ut, for å si det sånn.
Men men.
Første mai, så dro Stein, Winnem og meg, til en russekro, i Kongsberg.
Stein kjørte, og holdt på å kjøre av veien.
Jeg satt foran, (på passasjersetet).
Og Stein så ikke en venstresving, men kjørte rett mot autovernet.
Jeg kjente ikke Stein og Winnem så bra, så jeg fikk ikke fram et ord.
(Jeg fikk liksom sjokk da, og lurte på om Stein bare kødda kanskje).
Men Winnem, som satt i baksetet, han tok armen mot rattet, og sa noe til Stein da, om at han måtte svinge.
Og så våkna Stein, og kjørte ikke ut, likevel.
Men det var ganske nærme, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var forresten ikke vant til å dra så mye til Kongsberg, så jeg kjente ikke veien så bra heller.
Så jeg var litt døsig kanskje, og følte meg kanskje ikke helt hjemme, når jeg satt i bilen der da.
Så hvorfor jeg ble sittende foran, det vet jeg ikke.
Men men.
Det var jo Stein og Winnem som kjente hverandre fra tidligere år, ute i Røyken, liksom.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde forresten vært på et par messer, med Stein og Winnem, dette skoleåret.
Vi var på Hjem og Hobby-messa, på Sjølyst.
Husker jeg.
Der var det skyting med luftpistol.
Og da trodde jeg, at jeg kunne imponere litt.
(Siden jeg jo hadde hatt luftpistol selv, på Berger, noen år før det her).
Men så ikke.
Både Stein og Winnem skøyt som de mesterskytterne.
Og begge av dem slo meg vel, på den skytinga da.
Så da ble jeg nok litt stille, må jeg nok innrømme.
Men men.
Vi tre var også på Drammensmessa, en gang.
Stein var FRP-er, og han ville chatte med en kar, på Fremskrittspartiet sin stand der da.
Stein likte ikke innvandrere, så han ville få det bekreftet, at FRP var mot innvandring.
Men han som stod på Fremskrittspartiet sin stand der.
Han sa det, at Fremskrittspartiet var et liberalt parti, som var for fri innvandring, osv.
(Noe som vel kanskje høres litt rart ut i våre dager.
Men dette var på Drammensmessa i 1989 vel.
Må det vel ha vært.
Hvis det ikke var i 1988 da.
Men mest sannsynlig var nok dette i 1989, (vil jeg nok tippe på).
Jeg husker ikke på rams hvilke måneder som Drammensmessa pleier å være i.
Men jeg tror det her må ha vært i 1989, før Stortingsvalget vel, som var den høsten vel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
På Kongsberg, (hvis jeg husker det riktig. Dette kan kanskje ha vært fra en annen russekro).
Ihvertfall så var det sånn, at Magne Winnem ville at jeg skulle dytte han rundt i en handlevogn der.
Ved et supermarked i Kongsberg, eller noe, vel.
Noe han syntes var morsomt da.
Men som jeg ikke helt skjønte poenget med vel.
Noen russejenter lo ihvertfall av oss, mener jeg å huske, når de så oss da.
To Kongsberg-karer, fra Markedsføringsdelen, av klassen vår.
(Han med kort, lyst hår og Gagarin-jakke, og han med mørk sleik).
De hadde prata sammen i et friminutt, om at på første mai, i Kongsberg, så var det mange tenåringsjenter, som prøvde å miste møydommen, osv.
Uten at jeg vet hvorfor de prata sånn, i klasserommet vårt, på Gjerde.
Jeg var jo fra Berger, og var vant til lignende tilstander, i Svelvik, på 16. mai, (og kanskje også på Svelvikdagene).
Og Winnem og Stein inviterte meg vel da, til Kongsberg da.
Men kanskje de fra Markedsføringsdelen av klassen min, skulle ha det til at jeg ble med på den russekroa, på grunn av det de hadde prata høyt om, i det friminuttet da.
(Tenker jeg nå).
Isåfall, så var dette konstruert.
Jeg hadde jo knulla med hu Nina Monsen, ikke så mange månedene før det her.
Så jeg var ikke så desperat, eller noe.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
I Kongsberg, så gikk jeg mye alene rundt på et avskjermet ‘russefest-område’ der, husker jeg.
Og drakk øl og spiste burgere vel.
Uten at jeg klarte å komme i snakk med noen vel.
Så dette var en rimelig kjedelig russefest, husker jeg.
Det var vanskelig å komme i kontakt med russejenter, fra andre skoler og klasser, husker jeg at jeg syntes.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg bodde jo en del hos Cecilie Hyde og dem, i Svelvik, under russetida.
En gang, når det var russekro, på Rockefeller, i Oslo.
Så ringte jeg vel Magne Winnem da, og spurte om hva som skjedde.
For i mai-måned, så var det nemlig vanlig, at folk som var russ, som jobba på CC Storkjøp, fikk fri da, fra alle vaktene sine.
Så jeg behøvde ikke å spørre om dette, jeg fikk det fortalt, at det var vanlig, at russen fikk fri derfra i mai-måned da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Winnem ba meg vel om å ringe Tim, tror jeg.
Noe jeg gjorde.
Og Tim fikk noen russejenter, fra Gjerde, til å hente meg, ute i Svelvik.
Jeg skulle ‘ta kassa’, denne dagen, (hadde jeg bestemt meg for).
(Hvis man drakk en kasse øl, på mindre enn 24 timer, så fikk man nemlig en ølkork, i russelua, sa russeknute-reglene våre da).
For å prøve å ihvertfall få en ølkort, i russelua.
(Som i hele russetida lå i Leirfaret 4B.
For Gjerde-russen, de hadde bare på seg russelua, på 17. mai, (var det vel).
Noe sånt.
Av en eller annen grunn.
Og da fikk jeg ikke med Winnem og dem, på å hente russelua mi, på Bergeråsen.
For jeg bodde jo hos Hyde og dem, i Svelvik, i mai 1989 da.
Så jeg var så og si aldri hjemme på Bergeråsen.
Ikke ofte ihvertfall.
I løpet av to-tre ukers tid da, i mai 1989 da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Jeg kjøpte vel en kasse med Aass fatøl, 0.33 liter da.
Og drakk disse i russebilen til de her russejentene da, som Tim, fra Hyggen, hadde fått til å hente meg, ved Svelvik Ungdomsskole der da, like ovenfor der Cecilie Hyde bodde.
Så dro vi på Rockefeller, etterhvert.
I den russebussen, så var Giske, fra Markedsførings-klassen, husker jeg.
Men ellers så husker jeg ikke helt hvem de andre russejentene var.
Men ei med lyst hår, fra Drammen, var sjåfør, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
På Rockefeller, så var årets russehit, ‘Splitter Pine’, med DumDumBoys.
Men i russetida, så skjønte jeg ikke det, husker jeg.
At den sangen var på norsk.
Jeg syntes at dem sang ‘speak to demon’, (eller noe), husker jeg.
Så jeg fikk en aha-opplevelse, noen år etter russetida da, når jeg skjønte at det egentlig var en norsk sang da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg drakk halvlitere inne på Rockefeller, og prøvde å regne ut, hvor mye det ble, i 0.33-liters flasker.
Sånn at det skulle passe inn i det at jeg skulle drikke en kasse øl, på 24 timer da.
(For å få en ølkork, i russelua da).
De damene som var på den russebussen.
De hadde jeg jo fortalt det til, at jeg prøvde å ta kassa.
Så de fulgte vel kanskje litt med på meg.
Der jeg stod ganske så dritings, bakerst på Rockefeller der da.
Ved trappa opp til andre etasje der vel.
(Noe sånt).
Plutselig så hadde de Drammensjentene tatt med seg ei blondinne, (som jeg ikke visste hvem var), bort dit jeg stod.
(Sånn tror jeg at det var ihvertfall, fra det jeg husker, fra denne fyllekula).
Og hu begynte jeg å kline med da, inne på Rockefeller der da.
Så jeg hadde nok litt ølbriller.
For på en av de neste russekroene, den var i Vikersund, tror jeg.
Cecilie Hyde, (som jeg bodde hos, på den her tida), hu ville være med meg på russekro.
Selv om hu ikke var russ.
Hu gikk jo sitt tredje førsteår, eller noe, på Sande Videregående, dette skoleåret.
Cecilie Hyde, hu hadde kikka gjennom russekortene mine, (husker jeg), en tid før det her da.
Og sett spesielt mye på Astrid Sand sitt russekort.
Og Hyde spurte meg, om ‘er Astrid pen?’.
(Jeg tror at Pia satt der og, da dette foregikk).
‘Ja’, sa jeg.
(Hu var vel kanskje ikke så pen, men hu var grei liksom.
Noe sånt).
Dette var muligens på grunn av at Hyde var lesbisk, (som Pia jo sa noen år seinere), og var interessert i hu Astrid Sand da, at hu ville være med på russekro.
(Det tenker jeg nå, ihvertfall).
Vi satt vel på med noen Svelvik-russ, opp til den russekroa, tror jeg.
(Uten at jeg husker det helt sikkert men).
Da Hyde og jeg skulle gå inn på den russekroa.
Så traff vi Jan Snoghøj sin eksdame, fra Åmot.
Hu stod ved inngangen der.
(Som var ned en trapp vel, utendørs, fra bakkeplan.
Noe sånt).
Hu eksdama til Jan, hu lurte på hva jeg skulle gjøre fremover.
(Eller noe).
Jeg sa noe om at jeg tenkte fremover og ikke ville kaste bort tid, på å gråte over min oppvekst liksom.
Noe sånt.
‘Det der har du hørt av Jan’, sa hu eksdama til Jan da.
(Det var hu eksdama som dro med Christell, Pia og meg, inn for å se på filmen Tootsie, på kino, i Drammen en gang.
Da jeg heller ville gå rundt i Drammen og spille på spilleautomater, osv.
Og det var også hu som en gang fikk faren min til å hente meg, en julaften.
Da jeg var hos Haldis, men ikke likte meg så bra der.
Og heller ville gå tidlig hjem, for å se på TV aleine hjemme, i Leirfaret 4B da.
Så sånn var det.
Men men).
Cecilie Hyde kjente også hu blonde dama fra Åmot, skjønte jeg.
Og det visste jeg ikke fra før.
Så det var nok en tilfeldighet, må man vel kanskje si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu eksdama til Jan Snoghøj, hu dro like etter at hu hadde prata med Hyde og meg.
Så hva hu gjorde på den russekroa, det veit jeg ikke.
Hu var var vel i 22-23-24 års alderen da kanskje.
Så hu var vel kanskje litt vel gammel til å være på russekro.
Det er mulig.
Men kanskje hu kjente noen som jobba der, og bare tilfeldigvis var innom.
Det er mulig.
Hvem vet).
Jeg mener at dette var i Vikersund.
Men det kan også ha vært i Hokksund, (eller noe).
For jeg er ikke så kjent i bygdene vest for Drammen og Krokstadelva der, (blir det vel).
Noe sånt.
På den russekroa, så var også hu blondinna, som jeg hadde klint med, på Rockefeller.
Den gangen jeg prøvde å ta kassa.
(Da hadde jeg forresten vært drita full, da de russejentene kom tilbake til Drammen.
Og Giske hadde sagt at jeg kunne ligge onve hos henne, på Konnerud.
Noen andre av de russedamene, de ville bare legge meg på en benk, på Drammen Jernbanestasjon der.
Så jeg hadde nok flaks, siden jeg fikk ligge over hos Giske og dem, (vil jeg si).
For vaktene på Drammen Jernbanestasjon, kan være litt ‘døve’, husker jeg fra en senere anledning.
Hvor de bare begynte å prate dritt om meg der, husker jeg, en gang jeg var på besøk i Drammen, mens jeg studerte i Oslo.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hos Giske, så sov jeg i et rom, i andre etasje der, tror jeg det var.
Jeg fikk lov å spise frokost der, og måtte spise sammen med mora til Giske.
(Som var fra Nord-Norge vel).
Og også broren til Giske, som var litt yngre enn Giske vel.
(Giske var ei jente, bare for å ta med om det og.
Det var hu som jobba i den videokiosken på Gulskogen.
Og som hadde spurt Jan Snoghøj om han hadde en bror som het Erik.
Og da hadde ikke Jan skjønt noen ting.
Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Jeg forklarte mora og broren til Giske, at jeg prøvde å ta kassa.
Og at det var derfor jeg hadde blitt så ‘fyllik’.
Jeg fortalte at jeg var fra Berger, og at jeg nå skulle prøve å drikke opp de siste seks ølflaskene, (som jeg mente at jeg hadde igjen, for å klare kassa), på bussen hjem til Berger.
Sånn at jeg klarte kassa da.
Det syntes dem vel at var litt artig, tror jeg.
Hvem vet.
Men jeg var så fyllesyk, så jeg må innrømme at jeg droppa det.
Jeg ble kvalm bare av å tenke på øl, denne formiddagen.
Så jeg klarte vel bare cirka 18 øl, (var det vel), på 24 timer, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Så det ble ikke noe ølkork i russalua for meg, dessverre.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Hyde sa om hu blondinne-russedama, fra Rockefeller.
At hu ‘hadde jo ingenting’.
Hu var liksom ikke noe pen, (mente Hyde), og hu hadde ikke noe sjarm heller.
(Mente Hyde da).
Og jeg var ganske enig.
Så jeg prøvde bare å komme meg bort fra hu russedama da, som jeg hadde klint med, på Rockefeller.
Jeg var ikke så full, på den her russekroa.
Så jeg ble ikke noe sørlig frista, til å kline med henne, den her gangen da.
Så sånn var det.
Dessuten var jeg jo der, med hu frøken Hyde.
Som hadde bodd hos meg, på Bergeråsen, (sammen med søstera mi), i et par måneder vel.
Så jeg var liksom der sammen med kjente da.
Og måtte liksom prøve å oppføre meg litt mer, syntes jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg traff Kristin Sola der, (som hadde gitt meg det skjemaet, for å søke meg inn, på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, skoleåret før).
Sola ba meg om å sette meg ned ved siden av henne, i en ganske rolig del, av diskoteket der da.
Sola sa det, at Trond Gurrik, fra Holmestrand, hadde fått plassen min på Sande Videregående.
Etter at jeg ikke hadde dukket opp der.
(Jeg kom jo inn i både Drammen og i Sande.
Så jeg hadde tulla litt da, med de i Sande.
(Siden jeg liksom var klassens klovn og ‘duks’ da, skoleåret før).
Så jeg sa ikke fra til Vestfold fylke, om at jeg skulle gå i Drammen.
Så folka i den gamle klassen min, de ble kanskje litt sure da.
Det er mulig.
Linda Moen, (var det vel), bli ihvertfall sur, året før, da ei jente, fra Sande eller Svelvik vel, gjorde det samme.
Og begynte på skole i Drammen.
Uten å si fra til Vestfold og Sande da.
Så jeg herma litt etter henne, må jeg nok innrømme.
Ved å ikke si fra til Vestfold da.
Om at jeg hadde kommet inn i Drammen.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Sola sa også det, at hu hadde hatt kyssesyken, i månedene før denne russekroa.
Så hu kunne ikke drikke, sa hu.
Jeg syntes det hørtes litt rart ut.
Hvordan hadde Sola klart å få seg kyssesyken?
Hm.
Det likte jeg ikke helt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ole Skistad, (som jeg jo hadde sett mobbe Magne Winnem, i klasserommet vårt, noen måneder før det her).
Han dro meg bare med ut på dansegulvet der, og fikk også tre russedamer med, på å danse i ring, ute på dansegulvet da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hyde sa det, inne på diskoteket der.
At på diskotek og sånn, så burde man stå et sted, hvor man ble lagt merke til.
(Av en eller annen grunn.
Jeg vet ikke hvorfor Hyde sa det her.
Men men.
Så sånn var det).
Hyde ble også sur på meg.
Fordi hu mente det, at hu Astrid Sand, ikke var noe pen.
(Som jeg hadde sagt da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Line Nilsen, (fra klassen på Svelvik Ungdomsskole, og også fra klassen, på Sande Videregående, året før).
Hu stod bare rett opp og ned, innpå diskoteket der.
I den blå russedressen sin, husker jeg.
Like ved der Kenneth Sevland og jeg, (med flere), satt, husker jeg.
Det var liksom litt som at hu stod der og bydde seg fram, husker jeg.
Hu begynte kanskje å få litt feite lår, syntes jeg.
Men men.
(Det var kanskje bare russedressen hennes, som fikk det til å se sånn ut.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg hadde jo møtt hu Line Nilsen, og typen hennes, mange ganger.
På Drammensmessa, noen måneder før det her.
Var det vel.
(Muligens den gangen, som jeg prøvde å prute på den lighteren).
Og jeg var rimelig lei av Drammensmessa, egentlig.
(Siden jeg hadde vært der mye, siden faren min og Haldis pleide å ha stand der, for vannsengene sine).
Så jeg kjeda meg ganske mye egentlig, inne på Drammensmessa der.
Og det ble liksom litt dumt, å møte Line Nilsen og han sønnen til gymlærerinna fra Sande der, (som gikk arm i arm vel), så mange ganger, på Drammensmessa der da, på en dag.
Så jeg gadd ikke å prate med Line Nilsen da.
Det hadde blitt litt flaut og.
Siden hu liksom stod ganske mye på utstilling der, syntes jeg.
Og hu stod også foran Kenneth Sevland og flere andre Svelvik-folk der da.
Som kanskje hadde blitt sure på meg, hvis jeg hadde sjekka opp ei fin Svelvik-dame, som Line Nilsen, foran øya på dem liksom.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk etterhvert ut.
Og der stod Jan Tore, fra klassen min, det første året, på Sande Videregående.
(Det var han som var i den familien, som hadde den bikkja, som nesten beit over strupen på meg, det skoleåret, da Søren Larsen og jeg, dro på besøk til Jan Tore og dem, på Ebbestad vel, (eller noe), i Svelvik.
Det var også Jan Tore som fikk blått øye, etter en kamp, mellom Svelvik og Berger.
Hvor Snorre Skaug, (tror jeg det var ihvertfall), simulerte å bli skadet, i ansiktet, da jeg prøvde å sparke ballen.
Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Jan Tore diskuterte med en annen kar, (muligens Bjørn Hovland vel, fra Svelvik).
Hovland, (eller hvem det var), sa at Jan Tore hadde kjørt ut, (med en russebil da), på vei hjem fra en russekro, mellom Oslo og Drammen.
(Hvordan han nå hadde klart det, på motorveien, hvor dem vel har autovern, osv).
‘Det var ikke min feil’, sa Jan Tore.
Hvis det var du som kjørte, så var det din feil, sa han andre da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hyde og jeg fikk sitte på med Kenneth Sevland og dem, tilbake til Svelvik.
(Var det vel).
Jeg fikk dem til å kjøre innom Ågot.
(For dem kjørte rundt Sande da.
Av en eller annen grunn).
For jeg hadde litt lite penger igjen.
Etter all russefestinga.
Jeg vekte Ågot, (som ble litt ‘gæern’, må man vel si).
Og fikk låne 300 kroner da.
Så skjønte kanskje Ågot hva det var jeg dreiv med, i russetida, tenkte jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den neste skoledagen, på Gjerde.
Så sa hu Lise, (fra Drammen vel), i Markedsføringsdelen, av klassen.
At ‘hu har hatt tre aborter’, eller noe.
Da jeg gikk inn i klasserommet.
Så da skjønte jeg det sånn, at hu Lise mente Cecilie Hyde.
Som liksom var en venn av familien min da.
Og som hadde fått bo hos meg, i Leirfaret 4B, i 2-3 måneder vel, like før det her.
Så da ble jeg skikkelig irritert, husker jeg.
Hva hadde hu Lise med det her å gjøre, tenkte jeg.
Cecilie Hyde var jo også datteren til ei venninne av mora mi, (hadde jeg skjønt).
Og Cecilie Hyde kjente vel også faren min og onkel Håkon, mener jeg å huske.
Så da ble jeg skikkelig irritert, husker jeg.
Når hu Lise fra Drammen da, begynte å prate dritt om Cecilie Hyde da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka over tolv om natta, her på hostellet.
Så jeg får prøve å skrive mer om russetida, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 62: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 12)
Magne Winnem var forresten ganske dekadent, på den her tiden.
Hans livmotto var, (som han sa), ‘dø ung og bli et vakkert lik’.
Hans mor var strengt religiøs, og Winnem var en slags opprører da, i familien sin.
Han likte ikke religion og sin strenge familie så bra, sa han.
En gang, da jeg var på besøk hos han, så satt han på Depeche Mode, (som han også hørte på, som min søster og Cecilie Hyde), og sangen ‘Blasphemous Roumours’, som handlet om blasfemi.
Også sang han høyt, (utafor huset dems, eller noe vel, i Røyken, like før russetida begynte for alvor vel), at ‘I don’t want to start any blasphemous roumours but I think that God has a sick sense of houmour, and when I die, I expect to find him laughing’.
Og jeg hadde jo hørt denne sangen såvidt, i stua mi vel, siden min søster var venninne med Cecilie Hyde, og disse to hadde flytta inn hos meg, og spilte Depeche Mode da.
Samtidig hadde jeg fått to LP-er, med Depeche Mode da, av min fetter Ove, (var det vel), til jul, i 1988 da.
Noe sånt.
Så jeg sang vel såvidt med, på denne sangen.
Men grunnen til at jeg hørte på Depeche Mode, det var vel fordi at Cecilie Hyde skikkelig idoliserte de.
Og Cecilie Hyde var veldig sånn lidenskapelig, når det gjaldt musikken hun likte, osv.
Så det var lett å bli litt smittet da, og ihvertfall bli litt nysgjerrig på den her musikken.
Siden jeg jo omgikks mye med søstera mi og Cecilie Hyde, i noen måneder da, dette skoleåret.
Og hun Hyde, hun ‘messa’ jo om den her musikken hele tiden da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Depeche Mode var jo ikke så ekstrem musikk da.
Det var jo popmuskk, som brukte synthesizere, som en del av lydbildet.
Istedet for bassgitar kanskje.
Hva vet jeg.
Men Depeche Mode var jo på Ti i skuddet og VG-lista og sånt også.
Så før jeg ble kjent med Cecilie Hyde, så så jeg bare på de som et vanlig band, nesten som Duran Duran kanskje.
Jeg hadde jo hørt sanger som ‘People are People’, osv., fra hitlistene.
Men etter å ha sittet oppe kveld eller kveld, sammen med Cecilie Hyde og Pia, i Leirfaret 4B.
Etter at Pia flytta opp til meg.
Og hørt på at Hyde fortalte fælt mye om Depeche Mode og annen musikk da.
Så ble jeg litt interessert i disse bandene selv.
Og jeg skrev også en tentamen, eller noe, faktisk, i norsk, om Depeche Mode da.
Basert på ting jeg hadde hørt om bandet, fra Cecilie Hyde, om kvelden, i leiligheten ‘min’ da.
Men jeg var jo egentlig ikke så fan av Depeche Mode.
Så jeg hadde jo klart å skrive navnet på gruppa feil, osv.
Så da Pia viste stilen min til Lyche-gjengen, så ble han Andreas, som solgte bakte poteter på Torget og var den første i Drammen, som begynte å gå med frakk, (var det vel han sa, mener jeg).
Han ble så sur, at han bare gikk fra Cafe Lyche da, da han så at jeg hadde skrevet Depeche Mode feil.
Så det var litt flaut da.
Men jeg var egentlig ikke så Depeche Mode-fan.
Men jeg hadde litt problemer, med å finne på noe å skrive om, på en stiloppgave da.
Så derfor ble det bare sånn, at jeg skrev om Depeche Mode da.
Siden jeg hadde fått ‘tutet ørene fulle’, (som bestefar Johannes sa det), om det her bandet da, av Cecilie Hyde og søstera mi og resten av Depeche/Lyche-gjengen da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Magne Winnem og Raymond, de dro meg med på et kjøpesenter ut mot Krokstadelva en gang.
(Av en eller annen grunn).
Jeg så gjennom platene der og fant en kul maxi, med Depeche Mode da.
Det var Shake the Disease-maxi-en, og den var trykket på en spesiell, spraglete/flerfarget vinyl, som fikk den til å se artig ut da.
Dette var vel en sang jeg husket fra Ti i skuddet, og nærradioene, mener jeg.
Jeg hadde ihvertfall hørt den før, mener jeg.
Og siden den plata så så artig ut og, så kjøpte jeg den da.
Den var ikke så dyr heller, mener jeg.
Den kosta kanskje en 50-lapp, eller noe da.
Noe sånt.
Raymond likte bedre ‘Flexible’ husker jeg, som var sangen på baksiden av den maxi-en da.
Hvor vi digga den plata, det husker jeg ikke.
Men det var kanskje hjemme hos Winnem da.
Hvem vet.
Hm.
(Jeg tror aldri at Winnem var på besøk hos meg, da jeg bodde i Leirfaret 4B.
Men det er mulig at jeg husker feil, og at han var der en gang, for eksempel.
Men jeg kan ikke huske det sikkert.
Men men).
Eller, en gang, så kjørt Stein og Magne Winnem meg hjem, etter russetida vel.
Og da, så kjørte Stein om Sande, var det vel.
Så sa jeg, kan vi ikke stoppe på matputikken her i Selvik, (en Prix/Samvirkelag-butikk vel), og kjøpe en Grandiosa, eller to.
Også kan vi spise den hos meg, sa jeg.
Men da vi kom til Leirfaret 4B, så måtte jeg unnskylde meg.
For jeg hadde glemt det, at faren min hadde solgt leiligheten.
Og at jeg hadde flytta bort til Ågot.
For den flyttinga skjedde så raskt.
Og jeg hadde bodd i Leirfaret 4B, i åtte år, eller noe.
Altså i hele min ungdomstid da, eller hva man skal kalle det.
Så vi måtte kjøre bort på Sand.
Men Ågot var sånn at hu alltid gikk bort til vinduet, hvis hu hørte en bil.
Og jeg syntes at Ågot så så forskrekka ut.
Så jeg turte ikke å be med Winnem og Stein, inn til Ågot da.
For å spise Grandiosa.
For det var jo Ågot sitt hus.
Og Ågot var jo gammel, så hu hadde kanksje blitt litt redd, fryktet jeg.
Det hadde nok blitt mye styr da, er jeg redd, hvis jeg hadde bedt inn Winnem og Stein, på Grandiosa, hos Ågot da.
Uten å ha spurt på forhånd.
Så det orka jeg rett og slett ikke.
Så dette var en litt døv episode da.
Da jeg kjøpte Grandisa i Selvik.
For å spise den sammen med Stein og Winnem i Leirfaret da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Gjerdes Videregående, den skolen var jo fra gammelt av en privat handelsskole.
Da jeg gikk der, så ble det vel sagt, at det var en ‘halvprivat’ skole, mener jeg.
Den skolen hadde godt rykte da, fra gamle dager, i Nordre Vestfold, ihvertfall.
Men jeg tenker nå, at det er mulig at det gikk litt nedover med den skolen, etter at myndighetene kjøpte den opp.
Hvem vet.
Nå er skolen nedlagt ihvertfall.
Men det var ihvertfall en skole som bare undervist i Handel og Kontor-fag da.
Så det var mest kontor-folk der da.
Eller unge forretningsfolk da.
Eller hva man skal si.
Unge japper, var det kanskje en del av liksom da.
Det var mange unge japper, må man vel kanskje si, som delte en ganske liten skole, midt i Drammen sentrum da.
Så det var helt annerledes enn på Sande Videregående, hvor vi Handel og Kontor-folka bare hadde et brakkebygg, (mer eller mindre), med to klasserom i da, litt bortenfor selve skolebygningen.
Og dette var jo også året jeg var russ, så det skjedde veldig mye, dette skoleåret.
Og jeg jobbet jo også mye.
Men jeg hadde jo drevet mye med programmering, fra jeg var 11-12 år gammel vel.
Så det var ikke sånn at jeg leste mye lekser, dette skoleåret.
Jeg leste vel nesten aldri lekser.
Men norsk og engelsk var jeg jo stødig i.
Og det samme med data.
Så jeg må vel nesten si at jeg tok nesten hele dette skoleåret litt sånn på sparket da.
Siden jeg jobba så mye, og dreiv med så mye annet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev tidligere i kapitellet at Nitzer Ebb, var et ‘nazi-aktig’ band, som Cecilie Hyde og, (mer eller mindre), resten av Lyche-gjengen ‘hypet’.
Navnet på det andre ‘nazi-bandet’, som de hypet, det kom jeg ikke på tidligere, da jeg skrev om dette.
Men jeg har kommet på det nå seinere.
Og det var Front 242, som de digga, husker jeg.
Så Lyche-gjengen de digga band som Nitzer Ebb, Front 242 og Skinny Puppy da, (hvis man tar med Kenneth Ek ihvertfall, for han digga det bandet).
Så vennene til Pia, de digga nazi-musikk da, (som de kalte det, på Platebaren, på Lyche Varemagasin da, husker jeg).
Men de ufarliggjorde det, og det var liksom som Depeche Mode da, nærmest, virka det som på dem, (vil jeg si).
Og det var jo også nazister, som Kjetil og Noah, i vennekretsen til søstera mi.
Så jeg skjønner de som sier, at det er kort vei, fra ytterste venstre til ytterste høyre.
For søstera mi kalte også bestemor Ågot og faren min, og dem, for ‘rasister’.
Og søstera mi hadde en plakat på rommet sitt hos Ågot, etterhvert, med bilde av en gutt fra Libanon.
Som var offer for en krig der da.
En Sosialistisk Ungdom-plakat, eller noe, tror jeg.
Og søstera mi hadde jo venner, i Svelvik, som var kommunister da, sånn som jeg skjønte det.
Så om Pia var nazist eller kommunist, eller hva hu var.
Det veit jeg ikke.
Men hu var også veldig sur, fordi at jeg hadde fått mer lommepenger enn henne, av faren vår, da vi var yngre.
Så Pia var kanskje feminist også, det er mulig.
Så Pia var ihvertfall rimelig ekstrem da.
Så søstera mi var ikke ‘main-stream’, hu hadde nesten bare ekstreme venner.
Men hvor søstera mi passa inn, blant alle disse ekstreme folka.
Det hadde jeg vanskelig for å finne ut.
Pia gikk ikke med bare svarte klær.
Og Pia hadde ikke pønker-frisyre, eller noe.
Pia gikk kledd litt gammeldags, vil jeg si.
Konformt, kan man kanskje si.
Hu gikk ikke med ‘horete’ klær, sånn som jeg husker det.
Men gikk kledd omtrent som mora vår kanskje.
Samtidig så omgikk hun seg med alle disse ekstreme folka, og kalte disse for ‘vennene sine’.
Så Pia var nesten som et mysterium, vil jeg si.
Ihvertfall på den her tida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde sa en gang, at ‘man kan si mye rart om prinsesse Martha, men god smak når det gjelder gutter, det har hun ihvertfall’.
(Noe sånt).
Sånn ut av løse lufta, i Svelvik en gang.
Så Cecilie Hyde, som liksom skulle være så kul da.
Hu kunne også noen ganger høre litt ut som om hu leste mye i Se & Hør da, (kunne det kanskje virke som).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den butikken som var i Storgata i Svelvik, oppafor der Cecilie Hyde og ‘mor’ bodde.
Den butikken ble til en kiosk etterhvert, tror jeg.
Noe sånt.
Det dukket ihvertfall opp en slags kiosk der, etterhvert.
Og der gikk jeg innom for å kjøpe røyk en gang vel.
Før jeg skulle ned til Cecilie Hyde og dem, (siden jeg nesten bodde der, i noen uker, da ‘mor’ var på ferie vel, siden Hyde og søstera mi inviterte meg dit da).
Og da hadde visst ei tenåringsjente, som jobba i den kiosken.
Hu hadde visst skjønt at jeg skulle til Cecilie og dem.
For da hadde visst hu i kiosken lurt på hvem jeg var da, og sagt at jeg var ‘kjekk’, eller noe, da.
Uten at jeg veit hvordan hu visste at jeg skulle til Hyde og dem.
Hu jenta i kiosken hadde visst også skryti av han Stian, til hu Hyde da.
Skjønte jeg, på hva jeg overhørte at Hyde sa til noen andre som var på besøk hos henne vel.
Mens hu gliste litt vel.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang like før ‘mor’ dro på ferie.
Så kom jeg hjem fra jobben i Drammen.
Da hadde Pia og Cecilie tatt opp et nytt band, på videoen min.
De hadde sett på et program på Super eller Norge eller Sverige, eller noe.
Det bandet var Sugarcubes, fra Island.
Pia og Cecilie begynte å spille ‘Birthday’, og ‘Motorcrash’-videoene, som de hadde tatt opp, med videoen min da.
Så sånn var det.
De syntes at Sugarcubes var et så kult band da.
Det var første gangen jeg hørte om det bandet.
Så de var skikkelig musikk-friker, det skal de ha.
Den kjente islandske artisten Bjørk var forresten vokalist i det bandet.
Og hu ligna kanskje litt på Cecilie Hyde forresten.
Begge to har mørkt hår og et ganske barnslig ansikt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de var kanskje litt sure, da de dreiv og spilte av det opptaket vel.
Ihvertfall søstera mi vel.
Hvis det ikke bare var noe jeg syntes da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En dag, når jeg hadde planleggingsdag, eller noe, på Gjerdes Videregående.
Så kjeda jeg meg.
Jeg hadde ikke noe å finne på.
Så jeg tenkte at jeg kunne jo stikke innom Sande Videregående en tur.
Og hilse på Pia der.
Vi hadde jo blitt så gode venner.
Ihvertfall så ‘messa’ søstera mi om hvor fint det var å være sosial og vennlig mot andre mennesker og sånn da.
Jeg dro dit, og der møtte jeg ihvertfall Jeanette Auli, fra Svelvik, husker jeg.
Vi bytta russekort.
På mitt russekort, så stod det en vits, som jeg så, på det forslaget, fra de som trykte russekortene.
Og det var ‘roser er røde, fioler er blå, jeg er schizofren, og det er jeg og’.
Jeg syntes bare at det var en morsom vits da.
Siden man absolutt måtte ha et valgspråk på russekortet da.
På Jeanette sitt russekort, så stod det Jeanette ‘Låvedøra’ Auli.
Og det syntes jeg at var en morsom vits da.
At Jeanette hadde tulla sånn med navnet sitt.
Hu var jo ikke så feit liksom.
Selv om rumpa hennes kanskje hadde blitt litt brei.
Men men.
Men det var visst bare Ole Christian Skjellsbekk som hadde kødda, sa Jeanette.
Jeanette hadde ikke skrevet på ‘Låvedøra’, på skjemaet for russekort.
Men Ole, (som også gikk allmenn, på Sande Videregående), han hadde klussa med skjema, og satt på ‘Låvedøra’, mellom Jeanette sine navn da.
Siden Ole var i russestyret, eller noe, og skulle tulle da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var mens vi stod nede ved hovedinngangen til Sande Videregående cirka.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ei annen jente stod også der, sammen med oss da, og det var muligens Vibeke Kjølstad.
Også fra klassen på ungdomsskolen.
Men det husker jeg ikke hundre prosent sikkert, om det var Vibeke Kjølstad.
Det kan ha vært ei annen Svelvik-jente, eller noe, også vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den festen, som hu Heidi, fra Lyche-gjengen, sa at jeg skulle få ‘et knull’, hvis jeg ga henne en øl og noen sigaretter.
Så var det også noen ungdommer fra Drammen, som ikke var i Lyche-gjengen vel.
(Som søstera mi hadde invitert da).
En gutt som pleide å vanke i Drammen sentrum.
(På Bragernes Torg da).
Han sa det, at jeg hadde ‘mye å lære’, husker jeg.
Siden jeg ikke svarte noe når hu Heidi sa at jeg skulle få ‘et knull’ da.
Men søstera mi Pia skreik jo ‘nei’.
Så det var kanskje noe galt, tenkte jeg.
Og jeg var jo også vant til å ha ei farmor, (Ågot), som var veldig ‘på’ meg, hvis ei sladrekjærring sa et eller annet stygt om meg da.
Så jeg måtte nesten prøve å oppføre meg litt, syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
De her Tom Bråten og Erik Thorhallsson og de.
De prata om ganske ‘voksne’ ting da, de gangene jeg havna på fest sammen med de, hos Jan Snoghøj da.
En ting de prata om, husker jeg, var det.
At hvis noen knulla i en hage, eller noe.
Så var det kriminelt å skille dem.
Til og med politiet kunne ikke gjøre det.
(Sa Tom Bråten vel).
Dem tulla sånn, og forestilte seg at dem knulla noen, mens politiet var der for å fakke dem da.
En av dem sa sånn ‘jeg har’n inne’, ‘jeg har’n inne’.
De forestilte seg at de kunne flykte fra politiet ved å knulle ei dame, samtidig som at de stakk av da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, ikke lenge før russetida vel.
Så ringte Magne Winnem meg, på jobben, på CC Storkjøp.
(Noe sånt).
Ihvertfall så ble jeg invitert på fest på Blommenholm da, hos noen unge damer der.
Det var noen damer, fra jobben til Winnem vel.
Nancy, (som var mulatt-datter eller adoptiv-datter, av butikksjef Karin Hansen, (som hadde en farget mann, mener jeg, ihvertfall så satt hun på kontoret med en farget mann en gang vel)), hun la merke til denne samtalen da.
Så klagde Nancy på at Winnem og jeg ikke dro på Circus.
Nancy likte ikke at vi skulle på fest i Blommenholm.
Jeg hadde vel fortalt Nancy om at Winnem og jeg pleide å dra på La Vita og Circus, inne i Oslo.
For Nancy hadde vel spurt.
(Circus var et sted vi bare var en eller to ganger vel, og ikke ble kjent med noen folk.
Det var et diskotek som lå i kjelleren på Chatou Nouff.
Altså Circus lå i kjelleren på Studentersamfunnet sin bygning, i Bogstadveien vel, på Majorstua.
Like vel Politihøyskolen og Musikkhøyskolen og ‘Bibelhøyskolen’ der, (eller hva de akademiene heter igjen).
Så sånn var det).
Men det var jo ikke sånn at jeg vanligvis dro til Bærum, for å feste.
Dette var jo den første gangen, som jeg skulle feste i Bærum, (mener jeg).
Og jeg ble jo invitert dit.
Det var jo ikke sånn at valget stod mellom Blommenholm og Circus heller, (for meg).
Jeg gadd jo ikke å dra på Circus aleine når jeg ble bedt på fest på Blommenholm, for å si det sånn.
Så valget mitt var mellom å dra på fest i Blommenholm eller å sitte hjemme aleine på lørdagskvelden.
Og hva hadde hu Nancy med det her å gjøre egentlig?
Nei det her ble litt spesielt.
Men men.
Men jeg tok toget inn til Blommenholm da, etter jobben.
Og drakk litt sammen med Winnem og noen Blommenholm-damer der da.
Det var kanskje disse jeg hadde tulla med, på Rimi Asker, og spurt om, ‘vil du ha en femmer’.
Det er mulig.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Noen i Lyche-gjengen sa det, husker jeg, at Marlboro-sigarett-pakkene, hadde noen elementer fra logoen til Ku Klux Klan, eller noe.
(Noe sånt).
Da svarte vel jeg det, som jeg hadde lært i Brighton, at det gikk rykter i England, om at det var ‘camel-shit’, i de sigarettene.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Klasseforstander Arne Karlsen, han tok oss en gang med, på bedriftsbesøk, hos en bank, ved Bragernes Torg der vel.
De hadde også inngang fra Gågata, (mener jeg, eller om det kan ha vært gata ovenfor, altså i retning av Bragernes kirke), og vi gikk inn der vel.
(Dette var vel i faget Organisasjon, tror jeg).
Vi hørte på at en Personalsjef, hos den banken, forklarte om jobben sin.
Hans jobb var å sørge for at ingen i firmaet var uerstattelige, husker jeg, at han sa.
Jeg husker at jeg enten spurte, eller lurte på å spørre om, om han også måtte passe på at han selv ikke ble uerstattelig.
Siden han også jobbet i banken da.
Men men.
Så dette var litt lærerikt, vil jeg si.
Jeg tror dette var noe med Gjerdes Videregående.
Men et ørlite forbehold for at det kan ha vært noe med Sande Videregående.
Men jeg tror det var med Gjerdes Videregående.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Cecilie Hyde likte ikke helt stilen min, skjønte jeg.
Hyde sa det, at hu hadde ikke noe mot sosser, men da måtte det være ‘gjennomført’, sa hun.
Samtidig med at hun skulte litt på meg da.
Jeg hadde jo bodd alene siden jeg var ni år, så klær var vel ikke det jeg var flinkest til å finne ut av kanskje.
Jeg gikk vel med kule merke-gensere.
Og litt kule, syrevaskede jeans, fra Hennes og Mauritz.
Men skoa og sokkene mine, de likte ikke Cecilie Hyde, skjønte jeg.
Jeg gikk vel i enten joggesko eller mokasiner.
Og med tennissokker, vil jeg tro.
Tennisskokker med en rød og blå stripe da.
Som man kunne få kjøpt på Prima, og i andre matbutikker da.
Så sånn var det.
Hyde var veldig stilbevisst og hypet skomerker som Dr. Martin osv. da.
Hun klagde på at noe av det værste hun visste det var å ha ‘knær’, i buksene.
(det vil si at man hadde noe merker i buksene, etter knærna da.
Det likte ikke Hyde, husker jeg).
Så jeg lærte litt om klesstil og sånn da, av å høre på klagene til Hyde da.
Det var sånn som jeg husket i bakhodet liksom da.
Og kanskje tok hensyn til seinere da, når jeg bodde i Oslo, osv.
At jeg prøvde å bli flinkere med klær og sånn da.
Det var jo, (som jeg skrev om i et tidligere kapitellet), ingen klesforretninger, ute på Berger.
Så klær, det var det vel ikke så mange på Berger som brydde seg så utrolig om, tror jeg.
Det var liksom bare å kjøpe seg en ny bukse eller et nytt par sko, hvis man var i Drammen eller Svelvik.
(Det kunne hende at faren min maste om dette, noen ganger).
Men det var ikke sånn at jeg pleide å gå i klesforretninger og kikke akkurat.
Ikke så mye ihvertfall.
Ihvertfall ikke før jeg begynte i andre klasse, på Handel og Kontor, og gikk på Markedsføringslinja.
Da begynte jeg å tenke litt mer på merkeklær, osv., siden mye av det vi dreiv med, på Markedsføringslinja, handlet om varemerker da.
Men skoforretninger, de gikk jeg ikke så ofte i, må jeg innrømme.
Så Cecilie Hyde hadde nok et poeng.
Men det var vel ikke sånn heller, at jeg prøvde å være så soss.
Jeg var en vanlig kar liksom.
Og var ikke hverken soss eller frik, liksom.
Men jeg hadde gått på Markedsføringslinja da.
Og derfor syntes jeg at jeg måtte ha noen kule gensere, ihvertfall.
Jeg syntes ikke at jeg kunne ha de kjedeligste klærna på skolen liksom, når jeg gikk på markedsføringslinja, i en delt markedførsings og regnskaps-klasse liksom.
Så jeg begynte å kjøpe meg Ball-genser og sånn da, året før jeg gikk på Gjerde da.
Men det var ikke sånn at jeg prøvde å være soss.
Men jeg tenkte kanskje på han læreren vår Steiro, som vi hadde i engelsk, det første året, på Sande Videregående.
Han gikk ‘alltid’ i en grønn og blå strikkegenser.
Så jeg tenkte vel heller sånn, at jeg måtte ihvertfall ha tre gensere, som jeg byttet på å gå med.
For han Steiro, han fikk så mye meldinger da, fra jentene i klassen, osv.
(Bak hans rygg da).
På at han alltid gikk med den samme genseren.
Så jeg tenkte det da, at hvis jeg hadde tre gensere, så kunne ihvertfall ingen si det, om meg, at jeg var like kjedelig, som han Steiro da.
For jeg var jo litt vant til å bli baksnakka, på ungdomsskolen osv.
Så jeg hadde det litt i bakhodet da, at jeg ikke skulle bli for mye baksnakka da.
Så derfor ville jeg gjerne ha mer enn en genser da.
Så jeg hadde en svart genser, fra Dressmann, en lilla O’Neil-genser, og en hvit Ball-genser vel, (for å variere litt da).
Disse tre genserne gikk jeg vel med, dette skoleåret.
Også kjøpte jeg meg den grønne og hvit-stipete Levis-genseren da, den gangen som Christell dro meg med på kleshandling, i Drammen, sammen med kjæresten sin Iver, og resten av Stripe-gjengen vel, fra Sande Videregående, (som søstera mi Pia kalte dem).
Så sånn var det.
Men jeg prøvde vel egentlig ikke å være soss.
Jeg ville bare vise meg med litt forskjellige gensere, sånn at jeg ikke skulle få rykte på meg, for å alltid gå med den samme genseren da.
(Som for eksempel Steiro da).
Det var ikke sånn at jeg tok klesstil, så veldig alvorlig liksom.
Det var bare noe litt tilfeldig for meg, nesten.
Men Cecilie Hyde, hun tok sånt som musikk og klesstil så nøye da.
Så etter at jeg ble kjent med henne, (gjennom søstera mi da), så tenkte vel jeg også mer på sånne ‘livsstil-ting’ da, (må man vel kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi på datalinja, vi dro en eller to ganger, på datamesse, på Sjølyst, (inne i Oslo), husker jeg.
Det var der jeg først hørte om NHI, (mener jeg å huske)..
NHI hadde nemlig stand, på en sånn messe, og jeg fikk en brosjyre av de, mener jeg.
Det var vanskelig for meg, å orientere meg, om studiemulighetene, som jeg hadde, etter vidergående, husker jeg.
NHI var de eneste jeg kom i kontakt med, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Ingen hadde jo hørt om internett, på denne tiden.
Og i datasalen på Gjerde så var det ikke nettverk mellom PC-ene engang.
Så sånn var det.
Så jeg spurte rådgiveren, (han lave med det mørke, krøllete håret), om jeg kunne få råd om BI osv. da, (hvor min far ville at jeg skulle gå).
Jeg fikk en rådgivingstime, men han rådgiveren var bare mutt, og sa ikke noe informativt om hverken BI, eller noe annet, vil jeg si.
Så det var helt verdiløst, vil jeg si, å be om råd fra han rådgiveren der.
Det var bare bortkasta tid, vil jeg si.
Så jeg ble veldig skuffa da.
Så jeg fikk ikke noe informasjon om BI i Sandvika, (som jeg eventuelt ville gått på da, for jeg syntes at å bare gå et år, i Drammen, for å bli bedriftsøkonom, var et litt for kort/lett studie da.
For faren min hadde jo sagt til meg det, en del år før det her, at jeg burde få meg en jobb, i Oslo, og tjene 300.000 i begynnerlønn, osv).
Jeg hadde jo hatt et helvete, under oppveksten, når jeg bodde aleine.
Og så på Haldis og faren min, og resten av familien, som rimelig hykleriske.
Siden de bare lot som at alt var bra, og aldri pratet noe om dette om at jeg måtte bo alene.
Som jeg så på som noe nedverdigende og som noe vondt da, (må jeg vel si).
Så jeg ville bort fra dette hykleriet, og begynne et nytt liv, inne i Oslo da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tim Jonassen, fra Hyggen, han var en utadvent kar, som det var lett å bli kjent med.
Da vi dreiv med russekortene, så gikk noen rundt i klassen, og lurte på hvordan bilde de andre skulle ha på russekortet, osv.
Jeg bare tok et bilde, som jeg ikke så så kul ut på vel.
Jeg var ikke så god til å vite hvordan jeg skulle be frisørene om å klippe håret mitt, og sånn.
Så jeg så kanskje ikke så kul ut på det bildet da.
Det er mulig.
Jeg så vel mer vanlig ut kanskje.
Hvem vet.
Men med fønet hår og hårgele og sånn da, som var vanlig på 80-tallet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så noen sa ‘nei’, skal du ha det bildet, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel såvidt spurt Tim, på begynnelsen av skoleåret, om han skulle være på noen russebil.
Så husker jeg det, at jeg overhørte, at Tim prata med noen andre, i en annen klasse.
Om at da fikk de kanskje med Monika Ødegård og.
Noe sånt.
Men det tok de aldri opp med meg.
Men Monika Ødegård flytta seg jo bort til de Kongsberg-damene, (Trine og Hege), på den andre sida av klasserommet.
Så det er mulig at Tim fikk til det på en eller annen måte, (tenker jeg sånn halvveis nå).
Siden jeg hørte han prate om hu Monika Ødegård og meg da, og russetida da, med noen jeg ikke visste hvem var da.
De diskuterte litt.
Han andre ville ikke ha med meg, (på russebil da, tenkte jeg).
Men Tim sa, at ‘jo, bli med på det da, for (bla bla) Monika Ødegård og’.
Noe sånt.
Så der var det noe rart som foregikk, tror jeg.
Men dette ble jo tatt bak ryggen på meg, så jeg fikk liksom ikke helt med meg hva dette egentlig var om da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Tim skrev også på russekortet: ‘Medlem av A.I.D.S (Aass Irregular Drinking Supporters).
Jeg visste ikke hva jeg skulle skrive på det feltet, på russekoret.
Så jeg spurte Tim om jeg også kunne skrive det.
(For å ikke se dum ut da, siden det ikke stod noe morsomt, på russekortet da).
Og da sa Tim det, at det var greit.
Men var jo bare tilfeldig egentlig, hva som havna på russekortet mitt, vil jeg si.
Det var jo bare noe jeg fant på, for å ikke virke for kjedelig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tim inviterte noen gutter i klassen, på fest, hos han, i Hyggen, en gang.
Hyggen lå ved Drammensfjorden, men helt innerst i Drammensfjorden da.
Noe sånt.
Ikke så langt fra Røyken og Hurum vel.
Tim og dem hadde en stor villa.
Og Tim var alene hjemme på den her festen da.
Det første man så, hos Tim og dem, det var en flokk med ganske gale hunder, (vil jeg si at de var).
Aggressive hunder, som bodde i et slags uterom, (ved inngangsdøra deres), som var bygget av blant annet noe netting da.
Så man kunne se disse gærne hundene, og høre dem, men de kom ikke ut av det store ‘buret’ deres da.
Likevel, så kunne disse sinte hundene virke ganske skremmende da, husker jeg.
Når man skulle gå inn i huset til Tim og dem da.
(Ihvertfall hvis man ikke visste om disse hundene fra før da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var også noen lokale Hyggen-ungdommer, på denne festen.
Ei av dem, (ei jente i 16-17 års alderen kanskje), sa, (om Tim), at ‘det er jo bare Tim, jo’.
Så det er mulig at Tim pleide å være et mobbeoffer, da han var yngre, ute i Hyggen der da.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Andre som var på denne festen, hos Tim, det var Magne Winnem og Andre Willassen vel.
Og muligens også Fred Bing, som også gikk i dataklassen da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem var heller ikke med på noen russebil.
Men han hadde jo en pastellblå Volvo bybil.
Og han brukte denne delvis som en slags russebil da, i russetida.
Og jeg satt på en del med Winnem, i russetida og da, siden vi pleide å feste en del, i Oslo osv., fra før russetida begynte, for alvor.
En gang, så skulle Raymond, Winnem og jeg, (var det vel), på russekro, på Cats, i Storgata, (var det vel), i Oslo.
Noe sånt.
(Hvis det ikke var på Marylin, i Grensen.
Noe sånt).
Winnem ringte Willassen, for å høre om han skulle være med.
Men Willassen ville ikke være med.
For ‘det var noe bra på TV’, sa Winnem, at Willassen hadde sagt da.
Noe sånt.
(Det er mulig at dette var før vi skulle på en annen bytur, men det var ihvertfall noe som skjedde dette skoleåret da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så etter dette, så mobba vi Willassen litt da, (ihvertfall Winnem), for å være litt kjedelig da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg husker det, at Raymond, Winnem og meg, vi var i kjelleren på Marylin eller Cats der.
Også skreiv Raymond, (som var en slags forfatter vel, eller noe, tror jeg).
Han skrev dikt, til noen russejenter da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Raymond ga penger til tiggere, husker jeg, i Torggata der.
Det gjorde ikke Winnem, husker jeg, han hata vel tiggere, tror jeg.
Raymond gikk også inn i en lyktestolpe, (var det vel), også muligens i Torggata vel.
(Under russetida, mener jeg at det var).
Raymond lot som at han ikke så stolpen da, og gikk inni den for moro skyld da, (sånn som jeg skjønte det).
Mens Winnem lo litt vel.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå har jeg skrevet i et par timer her vel.
Så får jeg vel kanskje ta en pause.
Jeg har noen få sider med notater igjen, fra dette skoleåret, på Gjerdes Videregående.
Så tenker jeg også på å skrive et kapitellet om hva som skjedde, da jeg ble med ‘Haldis-familien’, på bryllup i Kristiansand, våren 1989 da.
Og jeg får vel skrive et kapitell, eller to, om russetida og CC Storkjøp og.
Og også om sommeren 1989 da.
Og jeg har også en del fler notater, fra tiden før 1989, som jeg har tenkt å skrive om, i noen ‘ekstra-kapitler’, etter at jeg har fått skrevet disse andre kapitlene først da.
Så jeg blir nok ikke ferdig før jul, med Min Bok, tror jeg.
Det blir nok ut på nyåret en gang, hvis jeg skulle tippe.
Men men.
Så vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.