johncons

Stikkord: Christell Humblen

  • Dagens StatCounter III: Noen med Mac søker på ‘mafia kjøp av erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter III: Noen med Mac søker på ‘mafia kjøp av erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).


    http://www.google.no/search?hl=no&q=mafia%20kj%C3%B8p%20av%20erik%20ribsskog&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=

    PS.

    Er det ment at det var foreldrene mine som solgte meg da?

    Jeg visste ikke at det var mafia i Norge engang jeg.

    Men foreldra mine, dreiv og hviska og tiska mye, da de pratet sammen, i huset til muttern, i Jegersborggate i Larvik, den dagen jeg flytta til fattern, i 1979.

    Så hvem vet.

    Det er mye rart som har skjedd opp i gjennom årene.

    Så det er nok ikke så usannsynelig, som det kan høres ut.

    Men jeg synes man burde ta en ting av gangen.

    Og først få ut dette, om at det faktisk er mafia i Norge.

    Fordi, det har jeg aldri lest om, at f.eks. den sicilianske mafian, skal være aktive i Norge, sånn som det kanskje kan se ut som, på søkene til denne personen med Mac da.

    Nå søker jo han på mye rart, som jeg ikke orker å kommentere alt på, fordi mye av det er veldig villt.

    Jeg har aldri vært nærmere Gaustad, enn trikkeholdeplassen f.eks.

    For søstra mi jobba på en barnehage der oppe.

    Tussebo, hvis jeg husker riktig.

    På begynnelsen av 90-tallet.

    Hun bodde vel der også en periode.

    Eiet av han Frp-politikeren med lapp over øyet, hvis jeg skjønte det riktig.

    Holstad vel.

    Men men.

    Men det virker som at det er mye rykter som går.

    Så hvis noen vil kommentere, så er det å skrive melding her på bloggen.

    Man må ha blogspot-nick, men det er vel ikke så kronglete, uten at jeg husker det i huet.

    For det er slitsomt, hvis man får mye anonym trakassering osv.

    For de mafia-folka, eller hvem dem er, er ganske råe på å trakassere folk på nettet, virker det som.

    Men jeg oppfordrer presse og politi og politikere i Norge, til å fortelle folk, hvordan ståa er.

    For hvis ikke politiet og avisene forteller folk, om den her mafian, eller ‘mafian’, eller hva det er.

    Så kan jo ikke folk som meg, skrive om dem på blogg, og samtidig kreve å bli tatt seriøst.

    Så her har politikere og politiet og pressen i Norge, litt å svare for, synes jeg.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Nå var vi jo, i familien min, på farssiden, på ferie, på Istra-halvøya, i det gamle Jugoslavia, sommeren 1980.

    Fattern og onkelene mine planla turen om kvelden i huset til Ågot, husker jeg.

    Med kart osv.

    Denne turen har jeg jo skrevet om, på bloggen tidligere.

    Istra-halvøya, er jo rett ovenfor Italia, på andre siden av Adriaterhavet.

    Og da jeg skrev om turen, så leste jeg om Istra-halvøya, som er ikke så langt unna Firenze osv., Nord-Øst, i Italia.

    Og på Wikipedia, så stod det at Istra hadde italiensk kultur, fra gammelt av.

    At romerne hadde står påvirkning, og det er jo like ved Italia, så de var kanskje like mye italienske der, som jugoslaviske eller kroatiske.

    Det er mulig.

    Selv om dette var under kommunisttiden.

    Vi dro jo blant annet til et Coluseum, i en by som het, artig nok, Pula.

    På sydspissen av Istra.

    Og der, ble jeg sendt med onkelen min, Runar.

    Og da, så ble jeg og fetteren min, Ove, som var to år yngre enn meg vel.

    Så jeg var ti, og Ove var åtte år da.

    Vi ble sendt, til å løpe opp til et utkikkspunkt, høyt oppe i Collusseumet.

    Eller hvordan det staves.

    Og dette Colluseumet, det var jo 2000 år gammelt, eller noe.

    Så det var et hull der, i gulvet, som man kunne falle hundre meter ned gjennom, eller noe.

    Mennesker så i hvertfall ut som maur omtrent, oppe fra den høyden i Colluseumet.

    Og da virka det for meg, som om fetter Ove, prøvde å få meg til å få fram, foran det hullet, og så skulle han gå bak meg, og dytte meg ned.

    Så jeg reagerte på den måten, at jeg trakk meg unna, for jeg likte ikke å ha han Ove bak meg der.

    For han virka så våken og full av adrenalin, og at han luska på meg, og prøvde å få meg til å stå der og der.

    At han hadde raske bevegelser og liksom venta til øyeblikket var inne, for å dytte meg ned i det hullet.

    Sånn virka det for meg.

    Så da holdt jeg meg litt unna det hullet i gulvet.

    Og lot han Ove gå mot det hullet og kikke der og sånn.

    For det virka som for meg da, at han skulle dytte meg, eller noe.

    Det inntrykket fikk jeg i hvertfall.

    Det kom jeg på nå, når jeg leste om de søkene til han karen med Mac-en.

    Så sånn var det.

    Og fattern gjorde også et slags tegn, da vi skulle ha leilighet, første dagen der.

    ‘We are’, sa han, på turist-kontoret, også noe tegn.

    Og da ble vi innkvatert hos en lokal mafia-familie, tror jeg de må ha vært.

    Og Christell lånte sommerfuglhoven min.

    Og kom tilbake med den spjæra.

    Så hva som kan ha skjedd da.

    De hadde en naken jentunge i hagen også.

    På min alder.

    Og jeg fylte ti år den sommeren.

    Og hvordan Christell kunne klare å spjære sommerfuglhoven.

    Hun ble sengeliggende, etter dette.

    Og holdt på å stryke ned.

    Hun fikk kålhoder på panna, eller noe, etter anbefaling fra bestemora i mafia-familien, hvis de var det.

    Og Haldis var skikkelig sur på han mafia-karen i huset, da vi skulle kjøre hjem.

    Om det var mafia da.

    Og hvordan syk Christell var?

    Noen ganger så var det noe at hun hadde tråkka på noe insekt på stranda.

    Så hadde hu blitt smitta av en fugl vi fant, en av de første dagene, da fattern leita etter Runar og Håkon og dem på nudiststranda der.

    Men jeg lurer på hva som skjedde den dagen sommerfuglhoven spjæra.

    Det kan man lure på.

    Da fikk jeg ordre om å bli på gårdsplassen der, mens Christell gikk for å fange sommerfugler, eller hva hun gjorde.

    Men hun grein ikke noe særlig.

    Men hvordan kunne hun dette sånn, at hoven spjæra så mye.

    Jeg begynte å kjefte på hu da, siden hu hadde ødelagt hoven.

    Og da begynte hu å grine.

    Så hva vet jeg.

    Så ble hu sengeliggende i dagevis.

    Og jeg fikk ikke lov å gå inn på rommet hennes engang.

    Selv om jeg gjorde det en gang jeg kjeda meg, og ga hu noen tegneserier osv.

    Men hva som egentlig skjedde, det vet jeg ikke.

    Men Christell vil ikke snakke om gamle dager.

    Så det er ikke så lett å finne ut.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet på Bergeråsen her.

    Og jeg tenkte på bestemora mi Ingeborg osv., som bebreider meg, at søstra mi, i Oslo, begynte å vanke sammen med litt dårlig selskap, og fikk en unge med en somalier som ikke var noe ansvarlig far osv.

    Mens hun bodde på Ungbo, hvor jeg også bodde, og hvor jeg fikk ordna henne et rom da.

    Etter at hun de første månedene fikk bo på rommet mitt.

    Bestemor Ingeborg, tror kanskje at Pia ble villstyrlig da, mens hun bodde hos meg i Oslo.

    Men nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet, mens Pia bodde hos fattern og dama hans Haldis, i Havnehagen.

    Jeg bodde jo i Leirfaret aleine.

    Og der ville ikke Pia bo, etter at hun flytta til Berger fra Larvik, for muttern klarte ikke å ta seg av henne lenger.

    Pia rømte hjemmenfra.

    Til en dame, som ringte politi eller barneværnet eller noe.

    På Tagtvedt i Larvik.

    Så ble hun boende hos fattern i Havnehagen da, frem til 1989, da hun bodde noen måneder hos meg i Leirfaret, før fattern solgte huset, sommeren 1989.

    Men fra 83, var det vel, så bodde hun hos fattern og dem i Havnehagen.

    Og en gang, da hun var sånn 16 år, tenker jeg.

    Da hadde hun og ei jente som ble kallt Tina Turbo.

    Hvis det ikke var Eva Olsen.

    Da hadde de sitti på med en gutt fra Svelvik, som ikke hadde lappen.

    Og dem hadde kjørt ut av veien, ved Grunnane, mellom Svelvik og Berger.

    Og knekt en lyktestolpe, sånn at strømmen gikk i Svelvik, var det vel.

    Noe sånt.

    Og jeg var mer sånn, at jeg satt hjemme og drev med data, eller spillte fotball med Berger IL, eller var ute med båten og sånn.

    Jeg var vel ikke sånn ungdomskriminell, eller noe.

    Jeg var litt kleptoman en periode da.

    Da jeg var sånn 15-16 år osv.

    Men jeg la det av meg, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring.

    Og da jeg gikk på skole i Drammen som 18-åring.

    Men jeg var ikke sånn at jeg røyka og sånn.

    Og jeg synes ikke det var så artig å drikke heller.

    Men jeg syntes musikk, og parabol-tv, og nye rambo og rocky og mad-max-filmer og sånn var kult.

    Og å dra ut med båten på fjorden, og å dra på ferie til England, på språkreise om sommeren, og andre ferier, og engelsk fotball osv.

    Det syntes jeg var kult.

    Og jeg festa litt i England da.

    Så det var ikke sånn, at jeg bare satt hjemme, f.eks. da jeg var på språkreise i Brighton, da var jeg alltid ute om kveldene.

    Men på Bergeråsen, så var det ikke så mye å gjøre, så da satt jeg mye hjemme og dreiv med data og så på sport på TV og sånn.

    Tremenningen min i Lørenskog, Øystein, han skaffa de nyeste dataspillene, og de nyeste action-filmene osv., så da ble jeg litt populær faktisk, de siste årene jeg bodde på Bergeråsen.

    For da var det noen som skulle låne filmer osv.

    Så sånn var det.

    Men søstra mi, bodde jo nede hos fattern og Haldis.

    Så hva som foregikk i det huset der, det vet jeg ikke.

    Jeg bodde jo i Leirfaret.

    Og bestemor Ågot, var vel den i familien, som jeg kom best overens med.

    Og hun var snill og gudfryktig osv.

    Ihvertfall kristen.

    Og hun var veldig opptatt av hva som gikk ann å gjøre osv.

    Og at man måtte ikke gjøre sånn og sånn.

    Men hun begynte å bli litt senil, og hadde vel ikke gått så mange år på skole.

    Så det var like mye hun som hørte på meg noen ganger, som omvendt, nesten.

    Det var ikke sånn at jeg hørte på alt hun sa, uten å vurdere det liksom.

    Men etterhvert, så klarte jeg meg mest selv.

    Og lagde mat selv og sånn, på Bergeråsen.

    Selv om det gikk mye i Pizza Grandiosa osv., det må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    En av de som pleide å låne filmer av meg, som jeg kopierte av Øystein.

    Fatter fikk tak i et videokamera, på en eller annen måte, og jeg hadde video, først en som fattern kjøpte, og så en jeg kjøpte selv, da jeg begynte å jobbe på CC, i Drammen, i 88.

    En som oftest pleide å låne filmer, det var Ole Tony Bergum. Eller om det skrives Ole Tonny.

    Noe sånt.

    Og det året jeg jobba og gikk på skole i Drammen.

    Det var 88/89.

    Da var jeg innom vannsengbutikken, til fattern og Haldis, på Strømsø i Drammen, etter skolen.

    Og da var Christell der, dattra til Haldis.

    Hu må ha gått på Sande VGS. det året der, vil jeg tippe.

    Det var første året hun gikk på videregående, siden hun gikk to år under meg.

    Hun gikk på almenn, selv om hun vel ikke gikk for å være så smart.

    Men hun skrev en særoppgave, om Australia, året før, tror jeg det var.

    Og da måtte jeg skrive den inn på skrivemaskin.

    For det hadde ikke hun.

    Men jeg gikk på handel og kontor, så jeg hadde en nerdete casio skrivemaskin.

    Men det var vel kult å ha sånn skrivemaskin da, syntes jeg, med minne osv., fordi det var i 1986, eller noe, som jeg kjøpte den, da jeg fikk stipend.

    Noe sånt.

    Så da måtte jeg skrive inn særoppgave om Australia da, på Casio skrivemaskin.

    Og da fikk Christell M, eller noe, tror jeg.

    Så det innholdet var ikke dårlig, på den oppgaven.

    Så hun er nok ikke så dum egentlig, som hun kanskje virker noen ganger.

    Noe sånt.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Men da fortalte Christell meg, at skolebussen, som hun satt på.

    De hadde kjørt forbi en bil, på vei fra Sande til Berger, like ved Nesøya der, eller hva det heter igjen.

    Der hvor Herodes Falsk har sommersted, mener jeg å ha lest i avisa.

    Det er en øy, hvor de har en vei som er bygget opp, i fjorden, et par hundre meter vel ut til den øya.

    Bjerkøya, heter det vel.

    Det er en kiosk også der, ved hovedveien, der hvor den veien går ut til Bjerkøya.

    Hvis ikke kiosken er konkurs nå da.

    Sånne kiosker som det, har det vel blitt færre og færre av, opp gjennom årene, så det er mulig den kiosken er stengt nå.

    Hvem vet.

    Det er en slags bro, under den veien.

    så hvis man har en lav båt, så kan man kjøre under den veien.

    Det prøvde jeg en gang, med båten til Øystein og dem, da vi kjørte til Sande, for jeg måtte kjøre båten, for Øystein, tremenningen min, var ikke så vant til å kjøre båt, mens jeg hadde kjørt båten til Haldis, før den ble vraka, i en høststorm, på 80-tallet.

    Men men.

    Så det går ann å kjøre under den veien.

    Det fant vi ut, da vi skulle besøke Kjetil Holshagen, som vi pleide å vanke med på Bergeråsen.

    Men han flytta til Sande, Dunihagan, eller noe, i 87, eller noe.

    Så da kjørte vi båten til Sande da.

    Og det var ganske langt egentlig med båt.

    Lengre enn man tenker seg.

    For det er ikke så langt med bil.

    Men med båt, så går det treigt.

    For båten går jo ikke like raskt som bilene.

    Så det er faktisk kortere vei til Holmestrand, mener jeg å huske, med båt, fra Berger, enn det var til Sande.

    Men med bil, så er det dobbelt så langt til Holmestrand.

    Det høres kanskje rart ut, men sånn er det bare.

    Men Ole Tony, han var dau, sa Christell.

    For dem hadde sett bilen, fra skolebussen.

    Så det var ikke så artig.

    Han gikk i klassen min fra 79 til 86, var det vel.

    Så selv om han ikke var bestekameraten min eller noe.

    Så var han vel en av de mer normale i klassen, må jeg vel si, når jeg tenker tilbake.

    Selv om jeg kanskje kødda litt med noen av filmene jeg spilte inn til han, med trackinga osv., som det var på video-spillere da.

    Og han ble vel litt kødda med, av Odd-Einar og sånn, i klassen.

    Så han var litt mobbeoffer kanskje, nesten på samme måte som meg.

    At folk dreiv og kødda og sendte meldinger osv.

    Noe sånt.

    Hvertfall Odd Einar kødda med han, hvis jeg husker riktig.

    Selv om jeg ikke husker om Ditlev og Odd Einar kødda med han.

    Men alle de tre kødda med meg, og Karl Fredrik noen ganger, og Erik Ree osv.

    Så jeg fikk min del med kødding jeg og.

    Men Ole Tonny, han hørte jeg sjelden noe kødding fra.

    Så han var vel faktisk en av de mer normale i klassen.

    Selv om jeg aldri var bestekamerat med han.

    Så var det ikke noe kult å høre Christell fortelle at han hadde daua da.

    Så sa jeg, at jeg ikke trodde det var sant.

    At Christell hadde misforstått.

    Men da sa hu, at folka som hadde gått i klassen min og sånn, var det vel, hadde sagt det på bussen, at Ole Tonny hadde daua i ulykken, da han kjørte av veien da.

    Så da skjønte jeg, at hun hadde skjønt det riktig.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var i det hele tatt ganske mange som daua de årene jeg bodde på Bergeråsen, av ungdommer osv.

    En som het Stenberg vel, han løp utfor et stup en kveld var det vel, og daua.

    Ole Tonny, kjørte ut og daua.

    Eirik Furuheim, kjørte av veien, og da kunne storebroren til Karl Frederik, se inn i hjernen hans, fikk vi høre.

    Så trodde Carl, eller Karl, at da hadde han blitt hjerneskada, eller noe.

    Så vi skeptisk til han da, da han kom tilbake fra sjukehuset.

    Men han var egentlig grei da, tror jeg.

    Jeg lånte luftgevær av han, en gang.

    Jeg og Ulf Havmo.

    Da var på verkstedet til fattern, på Sand.

    Og da var det noen fra byen, enten Oslo eller Drammen, på ei hytte, som ringte noen, så kom det noe helikopter over hue på vårs.

    Så da glemte vi geværet ute.

    Ulf sa han satt det i hjørnet på verkstedet.

    Så fant ikke jeg det.

    Så var det på hjørnet, utafor verkstedet.

    Så da hadde luftgeværet rusta.

    Men Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, eller hva han het.

    Han ble ikke sur engang.

    Så han var egentlig ikke så ille, selv om han hadde vært i bilulykke, mener jeg å huske i hvertfall.

    Men men.

    Mer da.

    Ole Tonny daua ja.

    Han yngste sønnen til Ruth Furuheim, han døde, i hagan til Christian og Petter Grønli, i 79, eller 80, var det kanskje.

    Da de lagde snøhule, og den fallt over han, da Petter og Christian var inne og spiste middag.

    Så Tove, mora dems, ga ikke middag til han sønnen til Ruth Furuheim.

    Enda jeg, jeg fikk ofte mat hos dem.

    Så det var litt rart.

    For jeg ble kamerat med Petter og Christian, etter at han sønnen til Ruth døde da.

    For da flytta jeg dit fra Larvik.

    Men mora dems, Tove, hu døde også, i 81, eller 82, eller noe.

    Noe sånt.

    Og det var også en gutt som døde, som fallt i fjorden, fra fjellet ved Ulvika, eller om det var lengre bort mot Berger.

    Og kattene mine, som jeg hadde da jeg bodde i huset i Leirfaret aleine.

    De ble borte hele tida.

    Enda jeg sørga for at dem fikk mat osv.

    Så det var litt rart, hvorfor alle kattene døde.

    Men fattern sa at kattene klarte seg ute, når de var et par måneder gamle, mente han.

    For kattene nede hos Haldis gikk ute aleine.

    Men den katten så vi aldri igjen.

    Det var vel den andre katten jeg hadde det da.

    Like etter at den første katten, fra Larvik døde.

    Så var det en katt som het Tiger, også en av kattungene til Susi, katten til Christell.

    Den levde litt lengre enn den andre, men den døde den og.

    Så var det den fjerde katten.

    Den het Kitty, sa Christell.

    Den ble vel nesten to år kanskje, så døde den og.

    Den fikk jeg da den egentlig var for ung til å være borte fra moren sin.

    Så den måtte jeg roe ned, hele dagen og natta, den første tida jeg hadde den.

    Men den drakk melk av en skål da, eller skje, var det kanskje.

    Så det gikk greit.

    Men den var nok litt for ung, til å være borte fra moren sin.

    Men det var sommerferien.

    Og da gikk det ann å passe på katten da, siden det ikke var skole osv.

    Men etter at den også døde, med at noen hadde slått istykker kjeven, og tarmen hang ut osv.

    Fattern fant katten, og sa den hadde blitt overkjørt av moped.

    Det var rart at katta ikke dukka opp, da jeg ropte, syntes jeg.

    Men den var der, da fattern kom opp fra Haldis, i et eller annet ærend.

    Men etter at den katta også måtte bli avlivet, hos dyrlegen, da ville jeg ikke ha fler katter.

    Da ble det litt mange katter som døde.

    Det var slitsomt, for man ble jo knytta til de kattene.

    Fordi jeg bodde jo aleine i det huset, så når man da hadde katt, så ble jo det litt selskap da nesten.

    Selv om det ikke var som at et menneske bodde der.

    Så var det i hvertfall en katt som man ga mat til og ropte på, for å komme hjem om kvelden osv.

    Så det var jo bedre enn ikkenoe liksom.

    Men det var så slitsomt siden de døde hele tiden.

    Og ingen av de døde naturlig.

    Men de tre første, bare forsvant.

    Fettern min Tommy, fant den første, etter noen måneder, og sa den katta, Pusi, hadde blitt kjørt over av en bil, og at noen hadde hivd den ti meter ned en skråning.

    Ved bussholdeplassen ved gamlehjemmet.

    Men jeg så ikke noe skader på katta.

    Så jeg syntes det hørtes rart ut.

    Så hva som skjedde, det veit jeg ikke.

    Den andre katta, Pusi 2, den ble borte etter en uke, eller noe, for fattern sa den klarte seg ute, da vi skulle kjøre bort på Sand, eller til Oslo, eller noe.

    Så fikk jeg ikke ta med katta.

    Den tredje katta, Tiger, den ble vel bare borte, tror jeg.

    Etter noen måneder vel.

    Mens den fjerde katta, den levde et år, eller to, før fattern fant den på terrassen da, med kjeven knust, og med tarmen hengende ut.

    Eller det var vel jeg som så det.

    Fattern sa bare at katta var på verandaen da.

    Men han la ikke merke til, at katta var skada.

    Det var det jeg som så.

    Enda jeg så jo det med en gang, at kjeven var knust osv.

    Tenna stod vel vanlig, men kjeven hadde løsna fra tannraden da, så den kjeven hang under tenna.

    Men det gikk ann å fikse, det kunne katta overleve, sa dyrlegen.

    Men han dyrlegen i Sande, han var en litt eldre kar.

    Så han så ikke det med en gang, at tarmen også hang ut.

    Så jeg måtte vise han det.

    Og da skjønte jeg på at han, at da ble det vanskelig.

    Da måtte katta på dyre-sykehus, osv.

    Men det orka ikke jeg.

    Med fattern osv.

    Som egentlig ikke likte katter.

    Han ville jo at den to måneder gamle kattungen, Pusi 2, at den skulle gå aleine, rundt huset, mens ingen var hjemme.

    Altså den fikk ikke være inne.

    Så den ble borte.

    Og da å få til det, at fattern betalte mange tusen, for at katten skulle være på dyre-hospital.

    Og kanskje ikke overleve alikevel.

    Og at det skulle ta tid fra skole osv.

    Nei, det ble litt for mye styr osv.

    Da ville nok folka på Bergeråsen, trodd at vi var gærne, hvis vi brukte mange tusen, på en katt, på sykehus.

    Så da ble det til, at jeg sa at han skulle bare avlive katta.

    For det ble nok bare tull, med sånn dyrehospital osv.

    Jeg tenkte vel at det var noe galt.

    Siden katta kom, først når fattern dukka opp.

    Etter at jeg hadde ropt på katta, i timesvis mer eller mindre.

    Så da orka jeg å stresse med fattern, at nå må vi på dyrehospitalet, og se hvordan det går med katta osv.

    Jeg orka ikke sånn tull.

    Jeg var ikke så på bølgelengde, med fattern, på den tida der.

    Og har heller ikke vært det seinere.

    Så det var vel ikke sikkert at katta hadde blitt seg selv igjen heller.

    Og i ferier og sånt, så var det tungvint med katta.

    For bestemor Ågot, hu klarte ikke å ta seg av katta.

    For hu likte ikke katter, og den begynte å mjaue og sånn, og lurte på hvor jeg var da, hvis vi var på ferie på Gol osv.

    Som vi var, i 83, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da ringte vi bestemor Ågot, på lørdagen, og da var hu fortvila, og katta mjaua i bakgrunnen.

    Så det var siste gangen hu ville ha katta.

    Så det var nok best å avlive katta da.

    Og da fattern spurte meg, om jeg ville ha ny katt, neste gang Susi fikk kattunger.

    Nei, da orka jeg ikke mer.

    Det var artig å ha katt, og jeg synes de var fine dyr.

    Men når de døde hele tida, så ble det så slitsomt, så jeg orka ikke å ha flere katter da.

    Når fire katter hadde dødd, fra 1981 til 1984, eller noe.

    Da var det liksom nok.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Her er meg og katta, sommeren 83, eller noe, da jeg og søstra mi, var på besøk hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes (som er i bakgrunnen på bildet), i Nevlunghavn:

    Det var katten som Christell sa het Kitty.

    Det var vel den fjerde og siste katten jeg hadde.

    Dette her var vel sommeren 83, da jeg var sånn 12-13 år, og den katten døde vel året etter, hvis jeg husker riktig.

    Noe sånt.

    Det er fra et bilde, som bestemor Ingeborg sendte meg, da jeg bodde her i Liverpool, i Walton, for to-tre år siden.

    Men men.

    Dette var altså ferien etter, at vi var på Gol.

    Jeg tror det her kanskje var sommeren, som søstra mi flytta til Bergeråsen.

    For jeg tror ikke hun var med til Gol, som nok var påsken før det her.

    Så om jeg fikk katta sommeren et år før det her bildet.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Og at katta døde høste, et drøyt etter det her.

    Noe sånt.

    Jeg måtte ta med katta til Nevlunghavn, siden bestemor Ågot ikke orka å passe katta, siden hun ikke likte katter.

    Enda hun var oppvokst på gård.

    Gården Mogan, i Numedal.

    Selv om hun ikke ligna på bildet som hun viste men.

    “Je’ vet itte je’, sa hu mor”.

    Det pleide Ågot å si noen ganger.

    Så hun var vel fra der dem prata sånn da.

    Noe sånt.

    Jeg veit ikke om dem snakka sånn i Numedal, på Rollag.

    Men dem gjorde vel det da, siden Ågot sa det.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så da vi var i Nevlunghavn, den sommeren, så passa jeg veldig bra på katta.

    For jeg hadde hatt problemer, med at de første kattene, ble borte.

    Jeg lot katta gå rundt i hagen der.

    Det gikk greit.

    Men, jeg hadde katta på rommet, om natta.

    Det var det gamle rommet til Martin.

    Og det gikk litt på nervene løs, å bo der.

    Fordi bestemor Ingeborg, hun var så streng og fant på så mye rare ting.

    Hun er jo oppvokst i København og i Tyrol osv., fra noen kjente danske familier, som heter Hedegaard og Nyholm og Gjedde osv.

    Så hun er vel litt prega av det da.

    Så hun skal sjefe hele tiden, i hvertfall da, og finne på ting og pirke på.

    Så jeg mistrivdes der.

    Så jeg var helt vanlig da jeg dro dit, husker jeg.

    Men etter noen dager, så ble jeg litt apatisk.

    Og klarte ikke å tømme kassa til katta osv., som stod på rommet der.

    Så det lukta kattepiss, på rommet der.

    Og jeg tror også katta ble litt stressa av å være der, med bestemor Ingeborg, som maste hele tida osv.

    Så etter noen dager, så bare gleda jeg meg til å dra hjem.

    Som om hvis man er i militæret omtrent.

    Omtrent det eneste vi gjorde, var å lese bøker der.

    Vi var der to somre etter og, tror jeg det var.

    Og da bestefar Johannes død.

    Han døde året etter i Spania, eller noe.

    Og katta døde vel også det året.

    Så to somre seinere, så var det bare jeg og søstra mi og bestemor Ingeborg der.

    Da gikk jeg litt på stranda med metalldetektoren osv., som jeg hadde kjøpt på postordre.

    Og da var ikke bestemor Ingeborg så slitsom.

    For da fant jeg noen nøkler, til en utebod, som bestefar Johannes hadde leita etter osv.

    Og da ble hun litt trist, for da tenkte hun på Johannes da.

    Så da var hun ikke så sjefete og slitsom.

    Og jeg var noen år eldre, så jeg takla vel sånn oppførsel bedre da.

    Så da ble jeg vel ikke sånn apatisk nesten, av å være der.

    Den sommeren som bilde er fra, da ble jeg sendt opp på loftet, for å hente fler bøker.

    Vi leste en bok om dagen omtrent, da vi var der.

    Bestemor har mange bøker, og muttern og tante Ellern og onkel Martin, de leste mye under oppveksten.

    Så skulle jeg opp å finne enda fler bøker på loftet da.

    Så snubla jeg over en eske med russiske fotoapparat, fra 60-tallet kanskje.

    Og det var ikke så vanlig, i Nato-landet Norge, på 80-tallet.

    Midt under den kalde krigen.

    Så hvordan de kameraene hadde endt opp der, det veit jeg ikke.

    Bestemor Ingeborg, sa på telefon, tidligere i år, at det var fra den forrige beboeren, som hadde bodd der før dem.

    En fyrvokter, som visstnok var gal, og stal blomster, og gravde de ned i hagen.

    Noe sånt.

    Så jeg og søstra mi, fikk hvert vårt russiske kamera, og tok med tilbake til Bergeråsen.

    Så, som jeg har skrevet om før.

    Da fotballlaget dro på tur til Gøteborg, et år etter det her, eller noe.

    Da hadde jeg med det russiske kamera, og tok bilder på Liseberg osv.

    Men kamera fallt ut av kameraveska, i en karusell, og ble knust da.

    For det var ikke riktig kamraveske egentlig, så man kunne ikke skru fast kamera.

    Det var 5-6 russiske fotoapparat, som lå i den esken på loftet der.

    Så det var vel litt rart kanskje.

    Men men.

    Men jeg og søstra mi, var med til Gøteborg, med fattern og Haldis, samme sommer, 83, tror jeg, som det bildet over ble tatt.

    Så jeg var 13 år den sommeren, og søstra mi elleve og et halvt, da vi ble sendt til Liseberg aleine, en fredagskveld, sommeren 83 da, med noen penger, fra et hotell i Gøteborg, med beskjed om å ta taxi til Liseberg.

    Men jeg huska navnet på hotellet og nummeret til rommet til Haldis og fattern på hotellet.

    Så vi kom vårs tilbake og.

    Etter kanskje fire-fem timer på Liseberg, da vi prøvde alle karusellene omtrent.

    Noe sånt.

    Så det var jo flaks.

    Så da vi var i Gøteborg, med fotballlaget, som nesten var det samme som å dra med klassen.

    Da visste jeg hvordan billettsystemet var.

    Så da forklarte jeg trenern, Skjeldsbekk, at vi burde kjøpe sånn hefte, sånn at alle fikk et hefte, til 20-30 kroner, som var stapp fullt av biletter, til karuseller.

    For da kunne man få prøvd nesten alle de kule karusellene, uten at det kosta så mye.

    Så da fikk jeg prøvd alt på Liseberg, omtrent, to år på rad da.

    Men det var litt kjedelig, å dra der to år på rad.

    Så jeg måtte nesten finne på noe artig, andre året.

    Så da tok jeg med det russiske kameraet, og begynte å prate litt russisk der noen ganger og.

    Eller lata som da.

    Så da så gamle koner rart på meg osv.

    Det her var jo under den kalde krigen, så det her var artig.

    Men jeg tok ikke med kamera, når jeg dro til Liseberg, med fattern og dem.

    Enda jeg tror det var uka etter at vi var hos Ingeborg.

    Men da måtte katta kanskje katta være hos Ågot igjen da.

    Men da gikk det kanskje bedre.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så det var ikke så praktisk å ha katta i ferier, men det var greit i skoleåret, når jeg var mye aleine hjemme.

    Men det var aldri på tale, å ha katta nede hos Haldis og dem.

    For dem stolte jeg ikke på.

    Jeg husker Petter og Christian Grønli.

    Dem hadde to hamstere, som Pia og Christell tok var på.

    Som het Whiskey og Vodka.

    Og da hadde visst en eller to av de stryki med, mens Haldis eller Pia og Christell passa på dem da.

    Det må ha vært i en ferie, som Pia var på besøk fra Larvik.

    Noe sånt.

    Så de dyra de strøk med.

    Men Susi levde lenge, katta til Christell.

    Men den katta var ikke helt god.

    Jeg tror det var fordi, at den hadde liggi bak kjøleskapet, i tre dager, eller noe, da den var ung.

    Før jeg flytta til Bergeråsen, var det vel.

    Og at Jan og Viggo hadde finni katta bak kjøleskapet da.

    Noe sånt.

    Men Christell gikk vel bra med Susi.

    Men hun er vel kanskje litt som Susi, at hun kanskje har blitt litt fucka opp hun og.

    Hva vet jeg.

    Hun er vel veldig overfladisk, må man vel si.

    Jeg tror ikke hun skjønte det, at Susi nok var litt fucka opp.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Jeg lurer på om Christell mangler litt evnen til å se under overflaten, på ting og situasjoner osv.

    At hun ikke er så moden og sofistikert.

    At hun er enkel sjel.

    Eller noe sånt.

    Men nå er det jo lenge siden jeg har hatt så mye med Christell å gjøre.

    Og det har omtrent alltid vært andre folk i nærheten da.

    Når jeg har prata med henne.

    Sånn som søstra mi, eller brødrene hennes, eller noen av vennene eller venninnene hennes.

    Så hvordan Christell egentlig er, det veit jeg ikke helt.

    Men om hun skal regnes som stesøstra mi, eller ei jente fra Bergeråsen, siden hun var dattra til dama til fattern, og de bodde i et annet hus på Bergeråsen.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg kjenner egentlig ikke Christell så bra.

    Siden hun bodde i et annet hus osv.

    Så jeg skal ikke si helt sikkert hvordan hun er egentlig.

    Men jeg tror hun er ganske overfladisk, og samtidig tøff til å være jente.

    Men helt nøykaktig hvordan hun er, det skal jeg ikke si sikkert.

    Jeg trodde ikke hun var så smart, men hun kom jo inn på almenn.

    Så det er vel sånn at jeg har et spørsmålstegn, på Christell nå.

    Så får vi se, om det er mulig å finne ut mer om hva som foregår.

    Men hun får bare ha det spørsmålstegnet, inntil videre.

    Det er jo ikke så mye, som jeg har med familien i Norge osv. å gjøre nå.

    Så om det er mulig å finne ut noe mer, om hva som skjuler seg bak det spørsmålstegnet.

    Det veit jeg ikke.

    Men den som lever får se.

    Vi får se.

    PS 3.

    Den andre katten jeg hadde, det var Pusi 2.

    Det var fordi at jeg var så trist, etter at Pusi, den første katten døde.

    Den katten fikk vi, i 76, tror jeg det var, i Mellomhagen.

    Så flytta jeg til fattern, i 79.

    Så flytta Pia og muttern og Arne Thormod og Axel, til Stenseth Terrasse, i Solbergelva, samme året, var det kanskje.

    En gang jeg var på besøk der, så så jeg, at katta var så stressa.

    For Axel, han lærte å gå der, mener jeg å huske.

    Og han ble født i 78.

    Så da flytta de nok til Drammen, like etter at jeg flytta til Berger.

    Eller om det var året etter.

    Noe sånt.

    Da lærte vel Axel å gå i Larvik da.

    Noe sånt.

    Men, katta var så skremt der, på Stenseth Terrasse.

    For det var så mye bråk, i det huset.

    Muttern var jo ofte mer eller mindre hysterisk, og Axel grein, og Pia var ikke akkurat en samlende person, for familien kanskje.

    Jeg vet ikke.

    Jeg og søstra mi var vel ganske nærme da.

    Hu introduserte meg, for vennene sine, på Stenseth Terrasse osv.

    Og det gjorde hun også, seinere, på Tagtvedt.

    Og dem flytta også tilbake til Jegersborggate, en stund seinere.

    Så tok jeg med katta tilbake, etter noen måneder.

    Så var katta på Stenseth Terrasse, en stund.

    Vi hadde en sånn avtale, at jeg skulle ha katta litt, og dem skulle ha katta litt.

    Muttern gikk med på det.

    Så hun var ikke alltid slem, som vi sa.

    Hun var kanskje litt forstyrra, eller i hvertfall hysterisk.

    Og fant alltid på et eller annet merkelig.

    Så hun var ikke en person som gjorde andre rolige da, for å si det sånn.

    Men det var kanskje ikke så kult for søstra mi og dem, at jeg tok med katta.

    Men jeg vet ikke om dem brydde seg.

    Dem gjorde vel det.

    Så tok jeg med katta tilbake.

    Så dro jeg dit noen måneder seinere.

    Og da var det min tur til å ha katta igjen.

    Men da hadde noen andre på Stenseth Terrasse, adopert katta.

    Så da måtte jeg stå der, i en halvtime og krangle med en familie jeg ikke kjente, for å få tilbake katta da.

    Jeg måtte rope og krangle, og forklare at katta var min, i en halvtime, eller noe da.

    Og tilslutt så gikk ei jente og henta katta.

    Jeg vet ikke hvorfor katta var der.

    Det er ikke lett å si.

    Om dem ikke trodde katta hadde det bra hos muttern og dem.

    Eller om muttern og dem ikke ville at jeg skulle ta med katta, og hadde katta hos dem.

    Det var ingen som sa det i såfall.

    Søstra mi sa bare at de hadde tatt katta.

    Men jeg fikk katta tilbake da.

    Og da fikk ikke katta lov å være på Stenseth Terrasse lengre.

    Siden de folka prøvde å rappe katta.

    Men muttern og dem, flytta tilbake, til Jegersborggate i Larvik da.

    Og da hadde jeg med katta tilbake en gang.

    Så katta levde vel i et år eller to, på Bergeråsen.

    Noe sånt.

    Men jeg ble så trist, når den katten døde.

    Så da fikk jeg ny katt, som så nesten lik ut, da Susi, katten til Christell, fikk kattunger.

    Og den var bare en måned eller to.

    Det her var om sommeren, antagelig et halvt år etter at den første katten døde.

    Og da sa fattern, at katten klarte seg ute, selv om vi dro.

    For de andre kattungene, de klarte seg ute, nede hos Haldis.

    Men de hadde jo moren sin, Susi, og de var jo født og oppvokst der.

    Så kanskje den kattungen, Pusi 2, prøvde å finne de andre kattene, og moren sin, nede hos Haldis da.

    Noe sånt.

    For da hadde jeg bare hatt den katten, en uke, eller noe.

    Men den katten, den fant vi aldri igjen, da vi kom tilbake.

    Men da fikk jeg en annen katt.

    Som het Tiger.

    Det var Jan, broren til Christell og Viggo, som sa at den katten het Tiger.

    Det var med engelsk uttale.

    Men den katten ble også borte, selv om jeg hadde den, i noen måneder i hvertfall.

    Eller et år kanskje.

    Noe sånt.

    Så Pusi 2 og Tiger, de var altså brødre.

    Og Kitty, var også kattungen til Susi.

    Men den ble født seinere da, etter at Tiger døde.

    Fattern skulle sikkert avlive de andre kattene, det var sikkert defor jeg fikk den siste katten, da den var så ung.

    Det tror jeg var om sommeren.

    Eller i hvertfall i en helg.

    For da måtte jeg passe på den katten, og roe den ned, hele dagen og kvelden da, for at denne skulle bli vant til å være borte fra de andre kattene da.

    Men den overlevde, selv om den vel egentlig var for ung til å skilles fra moren sin, vil jeg tro.

    Men da ble vel den katten ekstra knyttet til meg da, siden jeg fikk den katten, da den var så ung.

    Og jeg prøvde også å passe ekstra på den, siden de andre kattene hadde blitt borte.

    Men jeg lot katten gå ut og sånn da.

    Det ville vel vært dyreplageri, å ikke latt katten gå ute, for alle kattene på Bergeråsen, fikk lov til det.

    Men den sommeren, da det bildet ble tatt.

    Eller om det var sommeren etter.

    Da var jeg hjemme, og kjeda meg da.

    Så pleide jeg å dra bort til Ågot, på Sand, og få noe mat.

    Og da tok jeg med katta.

    For jeg kjeda meg, og jeg prøvde å passe på katta osv. da.

    Og da kunne jeg sette den katta, oppå skuldern min, mens jeg sykla.

    Og katta hoppa ikke av skuldern.

    Det var vel mest fordi jeg kjeda meg, eller for morro skyld, at jeg tok med katta.

    Så da fikk katta være hos Ågot og, og det virka det som at katta syntes var morsomt.

    Og da tror jeg også Ågot syntes at katten var litt morsom.

    Det er mulig.

    Så den var ganske tam den katten.

    Så da var det ikke så artig, at jeg fant den katten, på verandaen med ødelagt kjeve, og med tarmen hengende ut osv.

    Det var ikke så artig.

    Så etter det, så skjønte jeg vel det, at det var ikke så greit å ha katt, når man bodde alene osv., så da orka jeg ikke det, å ha fler katter, når fattern spurte om det, seinere, neste gang Susi fikk kattunger.

    Så sånn var det.

  • Ringte Christell. (In Norwegian).

    Jeg ringte Christell, hu var på gråten, eller hørtes helt rar ut.

    Eller om hun lo, eller var nervøs, eller nedbrutt.

    Jeg kjente ikke igjen stemmen ordentlig.

    Jeg sa hu skulle si fra til fattern at han skulle slutte å ringe, for han har ringt 20 ganger de siste ukene.

    Og bare prater om døde katter osv.

    Så jeg ville ikke prate mer med han.

    Og Viggo var visst ikke gigolo, sånn som Pia sa.

    Så det er mye rart.

    Vi får se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mattips fra 70-tallet: Thousand Island dressing-oppskrift. (In Norwegian).

    Mattips fra 70-tallet: Thousand Island dressing-oppskrift. (In Norwegian).


    På 70-tallet, så bodde jeg hos muttern, sammen med søstra mi, og stefaren vår, Arne Thormod.

    Jeg husker nok mest fra de siste årene jeg bodde sammen med dem, før jeg flytta til fattern, det var i Jegersborggate, i Larvik sentrum.

    På 70-tallet, så var nok vil jeg tro, livet litt enklere enn det ofte er nå, så noe av det værste som kunne skje på 70-tallet, tror jeg, det var at man gikk tom for Thousand Island-dressing.

    Men da visste muttern råd.

    Hun var ikke alltid like flink til å lage middag osv., det gikk mye i billig lungemos fra Thorfinns osv., som ofte havna i søppla.

    Jeg og søstra mi var bare sju-åtte år osv., så når muttern lagde noe vond mat, og stakk inn i stua, så havna maten ofte i søppla.

    Så ofte gikk vi ganske sultne, men vi spiste matpakke på skolen osv., eller brødskiver da, så vi daua ikke, som man sa på den tida.

    Men noen ganger, så kunne muttern klare noen matting da.

    Det er vel stygt å skrive stygt om henne, siden hun er død.

    Men Thousand Island dressing, det var bare å blande ketchup og majones, så var den middagen reddet.

    Det husker jeg muttern pleide å lage et par ganger, i Jegersborggate.

    Så da jeg flytta til fattern på Bergeråsen, så pleide jeg å lage det på Sand da.

    At bestemuttern hadde ketchup og majones, så lagde jeg thousand island dressing, til maten da.

    Sikkert fordi noen satt fram ketchup osv.

    Jeg var ikke så fan av kethchup osv., i Larvik.

    Vi ble ganske disiplinert hvis Arne Thormod bodde der.

    Men han var i perioder på opp til et år omtrent, i Oslo og jobba.

    Og da var det mye friere for meg og søstra mi.

    Da spiste ikke muttern sammen med oss.

    Hu bare steika noe lungemos, og gikk inn i stua.

    Så kasta vi maten, som ikke var så forseggjort, og stakk ut for å leike med kamerater.

    Så sånn var livet i Jegersborggate, fram til lillebroren vår, Axel, ble født.

    Da fikk vi hushjelp.

    Men månedene før hushjelpen dukka opp.

    Da var ikke Arne Thormod boende der, så da var det ganske artig.

    Untatt at muttern ikke hadde så mye penger, så katta fikk ikke så mye mat.

    Muttern hadde en barnevakt, som var 16 år, en gutt, som bodde i ei gate nerafor oss.

    Og han ga oss penger til kattemat en gang.

    Men det var ikke så lett å åpne den boksen.

    Og en boks gjør jo ingen sommer, for å si det sånn.

    Så vi oppbevarte vel kattematen på rommet, eller noe, så om katta fikk all maten, det er vanskelig å si.

    Den skulle vel vært oppbevart kjølig.

    Men Fru Landhjem, som eide kolonialbutikken, på hjørnet, to-tre hus og over en vei, fra oss, hun var sånn katte-dame, så hun pleide å ta inn katta vår på spiserommet hennes i kjellern der, og gi katta mat da.

    Hu malte også opp kaffe, mens kundene venta.

    Så det var favorittkaffen, til muttern og Arne Thormod da.

    Hver gang jeg og søstra mi var på Bergeråsen og Sand, så fikk vi en del mynter og noen ganger tiere.

    Så sparte jeg ofte mye av de pengene.

    Mens når Arne Thormod og muttern, var blakke.

    Så var det en gang spesiellt husker jeg, så måtte jeg gå å kjøpe kaffe for _mine_ penger, som jeg hadde fått av fattern på Bergeråsen da.

    Hos fru Landhjem.

    Og så kjøpe noe andre greier andre steder.

    Så kjøpte jeg en karamell, til 50 øre, hos Fru Landhjem.

    Så klagde ei kone som hang i butikken og sladra da, på at jeg kjøpte karamell, for penga til foreldra mine.

    Så forklarte jeg det da, at penga var mine.

    Så hvis jeg ville kjøpe karamell, for 50-øre, av mine ca. 15-20 kroner.

    Så syntes jeg at jeg kunne få lov til det.

    Så da sa ikke hu kona og heller ikke Fru Landhjem noe.

    Så sånn var det.

    Jeg bare sa kaffe.

    Så spurte Fru Landhjem, om jeg skulle ha kokemalt eller filtermalt.

    Da skjønte jeg ikke så mye gitt.

    For jeg var vel bare sju-åtte år, og drakk ikke kaffe.

    Det var for kjærringer og sånn.

    Men Fru Landhjem, prata litt med kona, og sa at dem drikker kokemalt der osv.

    Så lagde hu det da.

    Så det var ganske greit å bo i Jegersborggate.

    Midt i Larvik.

    Da jeg var fire og fem år, da bodde vi et år eller to, på en hytte, ute i skogen, ved Brunlandnes.

    Uten ordentlig do, vi måtte ta med dopapir i skogen.

    Og uten dusj eller badekar, så vi måtte dra til foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, annenhver uke, og låne badet der osv.

    Så det var litt spesiellt.

    Men vi fikk sånn kjemikaliedo da.

    Eller hva det heter.

    Og også noe dusj muligens, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

    Og der bodde det ingen på vår alder.

    Så det var å sitte hjemme å tegne, eller å gå ut i skogen.

    Eller høre på Robin Hood, på LP-plate.

    Eller se på barne-TV da.

    Så da var det litt artigere å bo på Østre Halsen, i Mellomhagen, men der var det så tøffe nabogutter.

    Tre brødre, som jeg aldri kom overens med.

    Mens i Jegersborggate, der var folk fredelige, og ingen skulle løpe etter meg, og prøve å banke meg, som nabogutten i Mellomhagen.

    Pål Andre, eller noe.

    Som var et år eldre enn meg.

    Men jeg var vant til, fra Brunlandnes, at ingen tulla med meg.

    Så jeg bare ble uvenn med de tre naboguttene, for jeg likte ikke å bli tulla med.

    Så ble vi heller fiender, og hadde aldri noe med hverandre å gjøre.

    Heller det, enn å bli kødda med, hver dag.

    For jeg var vant til å være selvstendig og ha kontrollen, fra Brundlandnes, hvor det knapt var noen på min alder.

    Så i Larvik, så bodde vi på et øde sted, i skogen.

    Vi bodde i to drabantbyer, eller faktisk tre steder på Østre Halsen.

    Storgata, Mellomhagen og i Skreppestad-blokkene, et par måneder.

    Og vi bodde også noen uker, i Larvik, hos noen venner av Arne Thormod, opp mot Bøkeskogen der.

    Og også i et hus på landet, det første stedet vi bodde i Larvik, ved en bondegård, i Vestmarka.

    Og altså halvannet år, i Jegersborggate.

    Men jeg dro tilbake til Jegersborggate, hver tredje helg ca., etter at jeg flytta til fattern, så det var nesten som om jeg bodde der dobbelt så lang tid omtrent.

    Noe sånt.

    Muttern flytta vel til Stenseth Terrasse i Drammen, så jeg ble kjent med noen folk der og, og var der en jul og nyttår blant annet.

    Selv om søstra mi kjente folka bedre.

    Så flytta muttern tilbake til huset i Jegersborggt. 16, mener jeg, så hu bodde der et stykke ut på 80-tallet vel.

    Og der hadde jeg et par kamerater osv., og pleide å ta med kamerater fra Berger også dit.

    Petter og Christian, og fettern min Ove, og Christell, dattra til Haldis var også med en helg, selv om hun da kanskje mer besøkte Pia.

    Det er nok mulig.

    Så sånn var det.

  • Jeg prøver å ta kontakt med Viggos nevø, som jeg ikke vet hvem er, på et dansk forum. (In Norwegian).

    Jeg prøver å ta kontakt med Viggos nevø, som jeg ikke vet hvem er, på et dansk forum. (In Norwegian).

    essensen skrev:
    Ja, han gør det skam godt, min kære onkel. Jeg kan berette om han stadig holder en ret god intensitet under hans træningspas på trods af de 47 år. Jeg havde fornøjelsen af at besøge ham i Florida sidste sommer og træne med ham – det var sgu fedt

    Jeg lavede i øvrigt i den sammenhæng denne lille video:

    Jeg håber han klarer det godt til Atlantic city pro – jeg ved han har lagt en stor indsats i at komme tilbage i topform.

    Jeg har for resten nogle billeder fra da han var i storform i 94 liggende jeg kan uploade hvis det har interesse ?

    Hei Essensen,

    hvem er du da?

    Mitt navn er Erik Ribsskog, jeg er sønn av Arne Mogan Olsen, som har vært samboer med Viggos norske mor, Haldis Humblen, siden 1980.

    Jeg har ikke så meget med Halis og min far å gjøre nå.

    Men, min søster, Pia Charlotte Ribsskog, hun fortalte meg, for noen år siden, at Viggo var i USA, som en slags ‘gigolo’, for en amerikansk dame.

    Jeg også på YouTube, at noen skriver om Viggo, med navnet ‘Haldis Brekke’, på perfekt engelsk.

    Det er Viggos mors pikenavn.

    Men hun heter jo Haldis Humblen nå, og skriver slett ikke så god engelsk.

    Så jeg undrer hvem som skriver i Haldis sitt navn, på YouTube?

    Det er så meget underlig som foregår, så jeg tenkte at jeg kunne jo forsøke å ta kontakt.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    http://www.bodybuilding.dk/viewtopic.php?p=386092#386092

    PS.

    Jeg synes de amerikanerne får Viggo til å se så femi ut.

    Jeg lurer på om de tuller med han.

    Jeg tror noe må være galt:

    http://forum.body.se/showthread.php?t=28249

    Og det her, (fra YouTube-video i linken over):

    Også skal jeg ta med et bilde fra da jeg gikk ut på byen, i Liverpool, forrige helg:

    https://johncons-blogg.net/2008/10/jeg-har-jo-skrevet-tidligere-at-jeg.html

    Dette her er noe Illuminati eller mafia, i praksis, mistenker jeg – krig mot blonde.

    PS 2.

    Jeg husker også farmora mi, på Sand, Ågot Mogan Olsen.

    Hun ble litt senil.

    Eller lata som om hun ble senil.

    På 80-tallet.

    Fattern, han dreiv med litt omsorgssvikt, da jeg flytta til Berger, da jeg var ni år.

    Så han lot meg bo aleine, i den gamle leiligheten hans, i Hellinga, da jeg var ni år.

    Selv så flytta han ned, til Jan og Viggo, og Haldis og Christell, i Havnehagen.

    Men der fikk ikke jeg bo, jeg ble boende alene, i Hellinga.

    Og ingen sørget for at jeg kom meg på skolen, eller gjorde lekser.

    Men jeg hadde lett for skolearbeid, og hadde ikke fravær fra Larvik, hvor jeg gikk 1. og 2. klasse, og litt av 3. klasse, så jeg hadde bra grunnlag, må jeg si, fra Østre Halsen skole, og Torstrand skole.

    Så jeg fløyt litt på det.

    Men men.

    Jeg fikk ikke å lov å bo sammen med fattern og Haldis og Christell og Jan og Viggo, nede i Havnehagen.

    Christell var liksom gullet til Haldis.

    Så hun fikk masse klær og hadde mange folk rundt seg alltid da.

    Mens jeg var det ingen som brydde seg om.

    Jan og Viggo var jo slutten av tenårene da, så de klarte seg selv.

    I 17-mai toget, i 6. klasse, så bærte jeg det norske flagget, da vi gikk opp mot skolen, etter at 17. mai toget, hadde gått rundt på Berger.

    Så stod Haldis og fattern på gangbrua, over riksveien mellom Sande og Svelvik.

    Og jeg så stolt.

    Nå skulle fattern og Haldis få se på meg, som bærte det norske flagget, sånn stort flagg, foran i toget.

    Jeg gikk og bærte flagget, og observerte fattern og Haldis, oppå gangbrua.

    De så ikke meg i det hele tatt, selv om jeg gikk foran med flagget, de stod og så en helt annen vei, og pekte etter Christell, som gikk et godt stykke lengre bak i toget.

    Så det var litt sånn oppveksten min var der da, jeg ble litt stemoderlig behandlet, av fattern og Haldis.

    Jeg ble også kastet ut av familien, da jeg var 18, og fikk ikke noe mer støtte da.

    Så da stod jeg uten noen penger, annet enn studielån, og uten noe foreldrehjem.

    Men jeg leide hybel i Oslo, på studielånet.

    Så sånn var min barndom og ungdom.

    Det var litt sånn omsorgssvikt i barndommen, og ikke noen støtte, når man ble myndig og skulle studere osv.

    Så sånn var det.

    Mens Christell f.eks., hun fikk mye omsorg, og sikkert også mye støtte, selv etter hun ble 18.

    Så det var ikke sånn at en unge var en unge, i vår familie.

    Nei det var sånn klassedeling av barn, fra fattern og Haldis.

    Søstra mi, fikk bo nede hos Haldis, da hu flytta til Berger, kanskje fire år etter meg.

    Men hu også ble litt stemoderlig behandlet, tror jeg da.

    Jeg var ikke der nede så mye, så kan ikke svare sikkert på det.

    Så sånn var det.

    Farmora mi, Ågot, hun var den snilleste personen jeg visste omtrent.

    Fattern var vel ikke direkte slem han heller, selv om dreiv med den her omsorgssvikten sin.

    Jeg pleide å sitte på med fattern til Oslo, for å hjelpe å bære køyesenger og vannsenger, da jeg var snørris.

    Fattern aveterte i Aftenposten osv., og kunder ringte og bestillte da, så kjørte fattern inn til Oslo, og leverte senger, et par-tre ganger i måneden kanskje, på 80-tallet.

    Og da pleide jeg ofte å bli med.

    Og da kunne jeg spørre om alt mulig da, mens vi satt i amerikanern til fattern, en Ford Lincoln Continental.

    Det var en av bilene han hadde.

    Men tilbake til bestemor Ågot da.

    Jeg lurer på om hun bare lot som om hun ble senil.

    Og at det var noe galt med Viggo.

    Og at hu prøvde å fortelle meg det.

    For hun sa, i hvertfall 4-5 ganger, i løpet av de åra jeg var sånn 10 – 15 år kanskje.

    Noe sånt.

    Så spurte hu, ‘Hva heter sønn til Haldis igjen, er det Hugo?’.

    En gang i året kanskje, under 80-tallet.

    Nei, han heter Viggo.

    Den stilen der.

    Om Bergeråsen, så kan jeg si mer.

    Jeg hadde to kamerater, som heter Petter og Christian Grønli.

    Mora døde, på begynnelsen av 80-tallet, og de flytta til faren sin i Mexico.

    På begynnelsen av 2000-tallet, så søkte jeg på navnet til Christian, på Google.

    Og da studerte han grafisk design, i Barcelona.

    Men han skulle en tur til Oslo, i 2002 kanskje.

    Noe sånt.

    Og da dro vi på byen, og tok noen øl, på Studenten, hvor han ikke likte seg, og seinere på So What, før det skifta navn til Garage.

    Så sånn var det.

    Han sa at han syntes Bergeråsen var et sånnt ‘white trash’-sted.

    Det hadde aldri jeg tenkt.

    Jeg har alltid syntes at Bergeråsen var et fint sted, ved fjorden, fjellet og skogen osv.

    Og masse fine damer osv.

    Så jeg syntes at Bergeråsen var et fint sted.

    Litt tøft og mye mobbing og sånn var det for meg da, som var så pinglete under oppvoksten, og litt grunnet den her omsorgssvikten til fattern og blant annet, så spiste jeg ikke så mye mat, og var vel den tynneste gutten på skolen ofte.

    Så da ble det litt mobbings ja.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Christell, hun er jo nå skikkelig sånn ovenpå, har jeg inntrykk av.

    Hun vil sikkert ikke vedkjenne seg oppveksten sin på Bergeråsen.

    Og om hun vil vedkjenne seg halvbroren sin Viggo Snoghøj, eller Viggo Snowhill da, som han heter nå for tida.

    Og at han er gigolo for en dame i USA, som søstra mi sa, for noen år siden.

    Jeg vet ikke om det passer med snobbe-imaget til stesøstra mi, eller dattra til Haldis, Christell Humblen.

    Jeg vet ikke om hun er så flink søster, til å hjelpe storebror Viggo, som tydeligvis er i problemer i USA.

    Jeg ringte Christell, for noen måneder siden, og hørte om hun kunne svare på noen spørsmål fra gamle dager, (hun og søstra mi har jugi om noe misbruk osv).

    Men det ville ikke Christell svare på.

    Så hun er ikke så snill ste-søster, mot meg.

    Når jeg er i problemer her i England.

    Hun har jo hatt en mye enklere oppvekst, med at hun har fått mye støtte av begge foreldre, mens jeg og søstra mi ikke har fått en dritt, eller noe støtte i det hele tatt.

    Men hun er vel for bortskjemt, rett og slett, til å klare å bry seg om noen andre, enn seg selv, og sin egen vellykkede verden, på Konnerud, i Drammen.

    Det er mulig.

    Det virker ikke som om hun hjelper broren sin Viggo, som blir tullet med i USA, i hvertfall.

    Så hva man skal med sånne søsken, det lurer jeg på.

    Men kanskje Viggo eller Christell veit det.

    Det er mulig.

  • Flashback til sommeren 1988. (In Norwegian).

    Flashback til sommeren 1988. (In Norwegian).

    Sommeren 1988, da var jeg og tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, på språkreise i Brigton.

    Da skjedde det mye forskjellig, vi bytta vertsfamilie blant annet, og mye artig, osv.

    Men men.

    Men på den tida, så synes jeg sånn housemusikk, var så artig.

    Så da kjøpte jeg en kassett, med housemusikk, på HMV eller Virgin i Brigton.

    Den som ligger like ved McDonalds, som er like ved Chrurchill Square.

    Den samme sommeren hadde søstra mi og Christell, vært på språkreise i Bournemouth.

    Hos en rik familie, såvidt jeg forstod.

    Så var søstra mi oppe i leiligheten min da, på høsten, etter at vi hadde kommet hjem fra språkreise.

    Og da, så så søstra mi den her house-kassetten da.

    Det var et samlealbum, med gult cover, som het noe med the hits of house, eller noe.

    Så sa hun det til meg da.

    At da måtte ikke jeg si det til Christell, at jeg likte house.

    Fordi Christell, hadde vært så forelska, i en gutt, som var med på språkreise i Bournemouth, og som likte house da.

    Noe sånt.

    Men jeg skjønner ikke.

    Det burde vel ikke spille noen rolle det.

    Det var jo ikke sånn, at jeg kjøpte kassetten, på grunn av noe som skjedde i Bournemouth, eller noe.

    Det var fordi det var den musikken som var populær på den tida.

    Så det var kanskje litt rart, at Pia skulle bestemme hva man kunne prate med Christell om.

    Det er mulig.

    Men man kan vel ikke skjønne alt.

    Det tror jeg nok ikke.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg hadde ikke så mange venner, rundt 87 og 88, da jeg gikk på Sande VGS.

    Men jeg pleide å henge med tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, og Kjetil Holshagen, som flytta til Sande, i helgene, oppe hos meg, i leiligheten min, og spille dataspill og se de nye Rambo og Rocky og Mad Max og Zombie-filmene osv.

    Men jeg var litt musikk-frik og.

    Så jeg pleide å ta opp musikk, og også kjøpe noe musikk i Drammen osv., og ta med på skolen, i markedsføringsklassen da.

    For da fikk vi noen ganger lov å spille musikk, i markedsføringstimene, til og med.

    Det var et ganske fritt yrke og felt da.

    Man må være kreativ osv., for å drive med markedsføring da, så det er ikke sånn arbeid man forbinder med veldig strenge regler osv., det er ganske fritt da, for de ansatte, i den bransjen.

    Og det gjenspeilet seg vel i timene også, at vi hadde det ganske fritt.

    Det hadde vi også i tredje klasse, på Gjerde i Drammen, i data-timene, som var halvparten av alle timene omtrent, på datalinja, som jeg gikk.

    Men men.

    Men folk slang meldinger og sånn da.

    Og det var alltid masse Liverpool-fans, i klassen, mens jeg holdt med Everton.

    Så det var en del fotball-diskusjon også, i klassen.

    Så da pleide vi å sende meldinger, hver mandag osv., om fotball-greier da.

    Snorre i klassen, fra Svelvik, sønn til ordføreren.

    Han sa, at det gikk ann å høre på en eller annen kamp, på BBC.

    På radio.

    Og det funka.

    Og når jeg spillte den her sangen, i klassen.

    Jeg hadde en sånn walkman, med høytalere, med innebygde forsterkere osv.

    Da smallt det fra Snorre, om det var sportsrevyen.

    Fordi noe som er sampla, i den her sangen, var kjennemelodien på Sportsrevyen.

    Så det var ikke sånn at jeg hørte om house-musikk i Brighton.

    For jeg gikk i Markedsførings-klassen, før jeg dro til Brighton.

    Så jeg hørte på house-musikk, før jeg dro til Brighton.

    Men det gjorde vel ganske mange, for det var den musikken som var populær da.

    Og når man leste markedsføring, så ble man mer bevisst, på hva som var moderne osv., for man ble vant til å tenke sånn, når man skulle løse oppgaver osv.

    Eller ‘case’, som oppgavene ble kallt, i markedsføring.

    Så da begynte jeg å gå med Ball-gensere, og syrevaskede jeans osv., som var populære på den tida, for da begynte jeg å prøve å skjønne mer om sånne ting da.

    For i markedsføringsklassen, da lærte vi om det her da, at det var noe som het trendsettere, så kom det de som var tidlig ute, og så kom resten av folka, og så begynte produktet eller moten, og dabbe av da.

    Et produkts livssyklus, kaltes det.

    Og da begynte man vel å tenke mer på det her og da.

    Eller i hvertfall, så hadde man det i bakhue mer, siden man lærte om det på skolen osv.

    Men det var ikke sånn at jeg ble sånn krampe-soss, eller noe, over natta.

    Det var vel heller sånn, at det begynte jeg å skjønne mer om produkt og moters livssyklus osv., og hadde det i bakhue.

    Men det var ikke sånn at jeg var helt prega av det her, men jeg hadde vel litt mer distanse til det sosse-greiene og hva som var nytt og kult osv.

    Så det var sånn at jeg skjønte litt av det greiene, plutselig, men det var vel ikke så ille, at jeg ble helt prega av det.

    Men at jeg heller hadde litt distanse forhåpentligvis.

    Noe sånt.

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Det her var tredje gangen jeg var i Gøteborg.

    Det var etter den gangen, som jeg og Pia og fattern og Haldis, dro på hotell i Gøteborg, hvor det var stort casino blant annet.

    Dette var vel rundt 1982 kanskje, like etter at Pia hadde flytta til Bergeråsen, fra Larvik.

    Det første som skjedde, da vi kom fram til hotellet.

    Var et jeg og Pia, vi var 12 og 10 år da vel.

    Noe sånt.

    Vi ble gitt penger til taxi og inngang på Liseberg.

    Fattern og Haldis, skulle ikke være med på Liseberg.

    Det var første gangen vi var i Gøteborg.

    Men vi tok taxi til Liseberg, og kjøpte et sånn billetthefte, til 30 kroner ca., og dro på omtrent alle karusellene.

    Det var tre berg og dal-baner der, husker jeg.

    En liten, en stor, og loopen.

    Så det var veldig artig, for det her var før tusenfryd, dukka opp i Norge.

    Og, vi hadde bare vært på Tivoli i København, før.

    Men Tivoli i København, er nok artigere for voksne, enn barn, i hvertall i forhold til Liseberg.

    Det var en fredag, det her tror jeg, om sommeren.

    Så begynte klokka å bli 22, eller noe, og billettene var sånn mer eller mindre brukt opp.

    Og da var problemet, hvordan huske navnet på hotellet, etter alle karusellene?

    Jeg huska det.

    Det var hotell Scandinavia, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så vi kom oss tilbake til hotellet, med taxi.

    Men da kom vi ikke inn på rommet.

    For da drev fattern og Haldis med noe veldig tidkrevende sengegymnastikk.

    Så vi satt på gangen der, i en time, eller noe, og venta.

    Så dro vi på casinoet.

    Men jeg hadde vært så mye på casino, på kiel-ferga og danskebåten osv., så jeg synes det var kjedelig.

    Så vi fant heller noen isbitmaskiner, i korridorene, på hotellet, og heiv de litt rundt osv.

    Noe sånt.

    For det var en del lugubre folk, i casinoet, så der gadd ikke jeg å henge.

    Men men.

    Andre gangen jeg var i Gøteborg, var med fotball-laget, og trener Skjeldsbekk.

    Da forklarte jeg om de billettheftene da, som bare kosta 30 kroner, eller noe, men da fikk man lov å kjøre alle karusellene omtrent.

    Men men.

    Dette her var vel i 7. klasse, eller kanskje 8. klasse, kan jeg tenke meg.

    Så den tredje gangen, som jeg var i Gøteborg.

    Da husker jeg at jeg var litt tjukk.

    Så det var nok vinteren 1986, kanskje.

    Da jeg var 15 år.

    Nei, jeg tror nok det var før jeg dro til Brighton, på språkreise.

    Så vinteren 1985, kanskje.

    Da jeg var fjorten år.

    Noe sånt.

    Da dro jeg og Haldis, og bestemor Ågot, og Pia og Christell, og Solveig, som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star.

    Vi dro på busstur, fra Oslo til Gøteborg.

    Jeg ville egentlig ikke være med, siden det var bare jenter og damer som skulle dra.

    Men fattern sa jeg måtte være med.

    Bussen stoppa på en resturant, over grensa til Sverige, hvor de hadde noen troll, av tre, stående utenfor.

    Det var litt snø igjen på bakken, men jeg husker jeg så en hare der.

    Så det var nok våren 1985, vil jeg tippe.

    I ukene før vi dro.

    Så maste Christell og Pia, om at det var svømmebasseng der.

    Så jeg måtte huske å ta med svømmeshorts, sa de.

    Jeg hadde ikke så system i klærna mine, men en hvit shorts, en badeshorts vel, med noe slags underbukse inni.

    Jeg vet ikke om det var fotballshorts eller badeshorts.

    En hvit shorts var det i hvertfall.

    Så jeg heiv med den oppi en bag eller noe da sikkert.

    Da vi kom til hotellet.

    Hotell Europa, eller Skandinavia.

    En av de, mener jeg å huske.

    Så gikk vi ut for å kjøpe mat.

    Så skulle jeg bestemme, sa Haldis.

    Jeg valgte jo da selvfølgelig pizza.

    Vi gikk inn på en pizzaresturant, hvor noen albanere, eller noe, jobba.

    Det var vel om kvelden, og de hadde ikke så mye deig igjen, så de måtte lage deigene veldig tynne, fordi vi skulle ha så mange pizzaer.

    Noe sånt.

    Så dro vi tilbake til hotellet.

    Og da, så skulle Pia og Christell, ha meg med å bade.

    Hvis det her var våren 1985, så var jeg 14 år.

    Da var Christell 12 år, og Pia 13 år.

    Dem dro meg med ned i svømmebassenget, som var i den nederste etasjen.

    Det er mulig at Christell var 13 år og Pia 14 år, og jeg 15 år.

    Og at det her var i 1986.

    Det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men enten i 85 eller 86.

    Og det som skjedde, var at Christell, hadde jo allerede et ganske imponerende sett med brystparti, husker jeg.

    Og de spruta vann på meg, og viste fra puppene sine, må man vel si.

    Begge flørta med meg, i vannet, vil jeg si.

    Og Christell, er jo veldig pen, og hun lente seg forover, sånn at man så puppene osv. da.

    Og Pia var et år eldre enn Christell, men hun hadde ikke så mye pupper osv., husker jeg.

    Men jeg reagerte nok litt på hun Christell, for hun flørta så mye i vannet, og lente seg forover, og viste fram puppene sine.

    Og da skjedde det vel det, som skjer etter at man har spist, og når pene jenter, med pene pupper, flørter med en.

    Da fikk jeg en naturlig reaksjon, eller hva man skal kalle det.

    Jeg var helt uforberedt, på at Christell og Pia, skulle begynne å oppføre seg sånn.

    Og jeg hadde ikke tenkt over det, at shortsen ble gjennomsiktig, i vannet.

    Jeg kjente egentlig ikke igjen den shortsen, så hvordan den havna på badet, det lurer jeg på.

    Men det kan vel ha vært at fattern hadde en finger med i spillet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så da gikk jeg opp av bassenget da, for jeg fikk jo bennern, som dem sier.

    Så skifta jeg, og gikk opp på rommet da.

    Men jeg måtte hente nøkkla, hos han albanske badevakten, i 20-30 åra.

    Og han ga meg feil nøkkel først.

    Kanskje jeg så ut som jeg hadde pupper nesten, for jeg var litt tjukkas.

    Så det er mulig vakta ga meg nøkkelen til dame-garderoben.

    Jeg hadde også langt hår, jeg var ikke sånn at jeg klipte meg en gang i måneden.

    Og baby-face, fikk jeg høre noen ganger, i Drammen osv., av jenter som slang kommentarer.

    Siden jeg var sein i puberteten osv.

    Jeg trøstespiste mye, etter skolen osv., for jeg ble mye mobba.

    Det var vel antagelig i 86 det her da.

    Året jeg fyllte 16, i såfall, og Pia 15, og Christell 14.

    Noe sånt.

    Jeg lot dem være der nede i bassenget.

    Jeg vet ikke hvor lenge dem var der, men dem ble der nok en stund.

    Dem gikk ikke opp når jeg gjorde det.

    Christell var så stille og holdt seg unna, dagen etter.

    Christell var altså godt ute i puberteten, i 1986, å dømme av puppene hennes osv.

    Jeg tror søstra mi var litt seinere i puberteten, enda hun var et år eldre.

    Og jeg var ikke i puberten, før året etter, i 1987, hvis jeg husker riktig.

    Så selv om stesøstra mi Christell, var drøye to år yngre enn meg, så var alikevel hun nok et par år tidligere enn meg i puberteten.

    I tilfelle noen ikke likte at jeg likte stesøstra mi, siden hun var to år yngre.

    Så var nok hun alikevel i puberteten minst to år tidligere enn meg, siden hun var mye tidligere utviklet osv.

    Det var kanskje fordi at jeg bodde i en leilighet helt for meg selv, fra jeg var ni år.

    Det var kanskje derfor jeg var så seint i puberteten.

    Noe sånt.

    Men men.

    Dagen etter, så var som sagt Christell veldig rar, eller stille.

    Jeg vet ikke om han badevakten kan ha hatt noe med det, at hun oppførte seg rart.

    Det skal jeg ikke si.

    Men vi tok trikken, til et senter i Gøteborg, som het Femman-senteret, eller noe.

    Og jeg tok med farmora mi, opp i sportsbutikken, i 2. etg. der, og kjøpte 100 0.8 grams kinaputter.

    For man måtte vel være 18 år, for å kjøpe de.

    Jeg fikk ikke kjøpe, uten farmora mi.

    De damene der, trodde først at jeg var sønnen til en som skulle kjøpe Västra Frölunda pins, eller noe sånt.

    Jeg tror det var den klubben.

    For jeg drøyde lenge med å spørre om jeg kunne få kjøpe kinaputter, siden jeg visste det var 16 eller 18-års grense.

    Men men.

    Så dro jeg opp farmora mi da.

    Og da trodde de damene der, de lo litt, og trodde det var en lokal dame, jeg hadde fått til å hjelpe meg, virka det som.

    Men da ble jeg sur, siden de lo av farmora mi.

    Så da fikk jeg de 100 kinaputtene.

    Det var 10 pakker av 10 kinaputter.

    Og de kosta 10 kroner pakka.

    Så det var 100 kroner.

    Jeg tror det her må ha vært 85 vel.

    Jeg husker jeg gikk rundt i Paris, i 1985, da jeg var på språkreise, i Brighton, med helgetur til Paris, og prøvde å spørre franskmenna om ‘fireworks’.

    Men da fant jeg ikke noe kinaputter osv.

    Men men.

    Så jeg tror den Gøteborg-turen, må ha vært i 85.

    For jeg hadde ikke så mye å gjøre med Haldis og Christell og dem, i 86.

    Da var Christell sammen med Simen Grossvoll, fra Svelvik, og gikk på ungdomsskolen.

    Jeg tror jeg hadde huska det i Gøteborg, hvis Christell og Pia, hadde gått på samme skole, det tror jeg ikke dem gjorde.

    Så da var det i 85.

    Våren 85.

    Men men.

    Det som skjedde, var at søndag morgen.

    Den siste dagen der.

    Da kom Christell inn på rommet til meg og Pia.

    Jeg var opptatt av å kaste kinaputter, fra ca. 6-7 etasje, på måkene, på parkeringsplassen, eller hva det var, utenfor.

    Dette hotellet, var like ved vannet.

    Hotell Scandinavia, kanskje.

    Jeg kan søke på det.

    Christell skulle ha med meg, i bassenget igjen, som to dager tidligere.

    Enda hun kommenterte om, at shortsen min var gjennomsiktig.

    Men jeg ville ikke gå i bassenget, med gjennomsiktig shorts.

    Og Christell hadde flørta så mye, og spruta vann, og så på meg hele tida, i et ganske lite basseng, og bøyde seg sånn at hun viste fram puppene.

    Så jeg fikk ganske sjokk da egentlig.

    For de årene jeg gikk på ungdomsskolen, så var jeg veldig deprimert, og upopulær, blant jenter.

    Men jeg ville ikke gå ned der med gjennomsiktig shorts, og med Christell som oppførte seg rart.

    Jeg vet ikke hvorfor hun absolutt skulle ned dit.

    Eller, jeg vet ikke hvorfor hun absolutt skulle ha med meg ned dit.

    Men noe var det vel.

    Jeg ble så irritert på masinga til Christell.

    Og da var klokka sånn i 8-tida, om morgenen, kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg glemte å se ut av vinduet, før jeg heiv kinaputten.

    Jeg heiv kinaputten, fra der jeg satt, kanskje en meter inni hotellrommet.

    Jeg tror jeg satt på senga, eller en stol, eller noe.

    For jeg ble litt irritert av den masinga til Christell.

    Så jeg var litt rastløs da.

    For hun var jo pen og se på, det var ikke det.

    Men hun var jo stesøsteren min.

    Så det var mest plagsomt, å bade sammen med henne, når hun skulle vise fram diverse ting osv.

    Og den shortsen var jo gjennomsiktig, så jeg synes ikke det var noe særlig god ide.

    Jeg synes det ville vært litt umoralskt, eller flaut, eller ikke ordentlig, å gått ned der en gang til, med gjennomsiktig shorts.

    Så hva det her var fra Christell, det veit jeg ikke.

    Men jeg så ut av vinduet, og da var det ei litt eldre kone, som gikk tur med bikkja.

    Morgentur, søndag morgen.

    Så smallt kinaputten like over dem.

    Og kona løp en vei, og bikkja en annen vei.

    Så jeg lurer på om hu dama kan ha blitt skada.

    Siden hun begynte å løpe mener jeg.

    Eller om hun bare var sjokka.

    Jeg tror ikke hun ble skada.

    Hun ble nok bare skremt.

    For en hotelldirektør og Haldis, dukka opp på hotellrommet, og sa at vi hadde skutt etter noen.

    Men vi sa bare, at vi hadde ikke skutt etter noen.

    Og det hadde vi vel strengt tatt ikke.

    Jeg kjøpte også en eske, med sånne kuler med krutt, men sånn tvinnet papir rundt, som man kunne kaste i asfalten, for eksempel, og da smallt dem.

    Jeg ville ikke bli med inn på den troll-stua, eller resturanten, eller hva det var, på turen tilbake til Oslo.

    På middagen på lørdag f.eks., på hotellet.

    Da sa kelneren til Haldis, at han hadde problem å se, om jeg og Pia og Christell, hvor gamle vi var.

    Om vi skulle ha barnemenyen, eller ikke.

    Da sa Haldis, at det forstod hun.

    Men, jeg mener at det var litt vel frekkt, for jeg hadde pleid å bestille fra vanlig meny, i mange år da, når vi var på hotell og ferie osv.

    Så det var litt uhøflig, syntes jeg.

    Men på den her troll-resturanten, mellom Gøteborg, og grensa til Norge.

    Der ville jeg ikke spise, på søndagen.

    Jeg likte ikke sånne kjedelige, formelle middager.

    Jeg var mest vant til pizza osv.

    Men men.

    Men da heiv jeg en kinaputt oppi trollet.

    Og jeg fulgte etter en hare.

    Så kom Haldis og Christell og Pia og bestemor Ågot og Solveig, og dem andre på bussen, etterhvert ut.

    Og da begynte Christell, å si ett eller annet, på bussen.

    Noe frekt, eller noe da, antagelig.

    Hun var vel litt hurpete.

    Og da tok jeg en sånn kruttkule, og kasta like ved der hun satt, sånn at det smallt da.

    Så dukka Haldis opp, og resonerte, at da hadde jeg jugi om den her skytinga, på hotellet.

    Så det var mye rart.

    Så sånn var det.

    Og det var heller ikke siste gang jeg dro til Gøteborg, men det får være, for den her gangen ihvertfall.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg fant ikke det hotellet på nettet nå.

    Men det var sånn, at vi gikk ut til høyre, ut utgangen, og gikk hundre eller to hundre meter, og da fant vi pizza-resturanten.

    Noe sånt.

    Og det var et ganske lite svømmebasseng i kjelleren.

    Og det var casino der, men det var bare et roulettebord.

    Det var ikke så stort casino der, som det var, på det første hotellet vi var på, da jeg og Pia, var på Liseberg, et par år tidligere.

    Men jeg tror begge hotellene hadde samme eier.

    At det var Scanic hotell.

    Så det ut som, på nettet nå.

    Men hva dette hotellet het.

    Jeg tror vi tok trikken, for å komme til kjøpesenteret.

    Men det er mulig jeg blander, og at kjøpesenteret var Nordstan, og at hotellet var Europa, men det skal jeg ikke si sikkert.

    Vi hadde isbitmaskin, i gangen, og det var ved vannet, så det var måker der, og det var en høy bygning.

    Så sånn var det.

  • Flashback til julen 1994. (In Norwegian).

    Jeg tror det her må ha vært jula 94.

    Da var jeg invitert på julemiddag, hos fattern og Haldis og dem.

    Hvor jeg var noen julaftner, på begynnelsen av 90-tallet.

    For jeg hadde ikke noe annet sted å dra.

    Jeg vet ikke hvor søstra mi var, men hu var ikke der.

    Det som skjedde, var at jeg nevnte, at jeg var boksemester, på rommet, på lag 2, i militæret.

    Tidligere samme år, var det vel.

    Da sa Christell til Jan, at hva er det dem driver med der.

    Men hva hun mente med ‘dem’.

    Det vet ikke jeg.

    For det var vel ikke organisert, fra militæret.

    Det var bare noe vi fant på, på rommet.

    Så hvorfor hun refererte til oss på rommet, som ‘dem’, til Jan.

    Det hørtes rart ut.

    Hun kjente jo ikke dem andre på rommet.

    Men men.

    Da var også han enkemannen til Tulla, eller Tutta, eller hva hun het.

    Hun på Berger, like ovenfor bedehuset.

    Som var venninne med Haldis.

    Men som ikke ville slutte å røyke, for det var den eneste gleden hennes, nevnte fattern.

    Så hu var vel sjuk da.

    Han enkemannen hennes, han svarte ikke på spørsmål engang, når jeg spurte om Tutta hadde dødd, eller hva det var.

    Da holdt han bare kjeft.

    Så her var det vel noe rart.

    Men han var kanskje i sorg da.

    Noe sånt.

    Men det er mye rart.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 1989. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1989, da jeg bodde på Abildsø, og studerte på NHI, Norges Høyskole for Informasjonsteknolgi, på Frysja, i Oslo.

    Da var det sånn, at jeg pleide noen ganger, å dra tilbake til Berger, eller i hvertfall Sand, siden fattern hadde solgt leiligheten i Leirfaret.

    Så jeg hadde ikke mitt eget sted på Berger lengre.

    Men jeg hadde jo spist middag, hos bestemor Ågot, på Sand, omtrent hver dag, i oppveksten, fra jeg var ni år da.

    Og da bodde jo Pia i Larvik, hos muttern, i enda tre-fire år vel.

    Noe sånt.

    Og Pia bodde jo nede hos Haldis, som jo jobba i Drammen, men Pia og Christell pleide vel å lage mat selv mye, etter det her.

    Pia og Christell, pleide å spise kyllingboller i kraft, fra hermetikkboks.

    Sikkert kjøpt av Haldis på CC, i Drammen.

    Som de varma opp i noe gryte da.

    Og sikkert makaroni, og sånt.

    Sånne ting.

    Men men.

    Men jeg var jo hver dag borte hos Ågot, og var et par-tre timer.

    Jeg gikk ikke bort på Bergeråsen igjen, før maten hadde synki og jeg hadde lest avisa og sånn.

    Og jeg pleide også å gå på hyttefeltet der, Krokåsen, å skyte med luftgevær osv.

    Og jeg hadde mine egne skuffer i stue-reolen, hos bestemora mi.

    Så det var nesten litt mitt hjem der.

    Selv om jeg sov på Bergeråsen.

    Så jeg hadde liksom to steder, som jeg kunne gjøre nesten som jeg ville.

    Selv om jeg måtte spørre bestemora mi, på Sand, hvis jeg ville ta en telefon, eller lignende.

    Men da sa hu aldri, at nei det fikk jeg ikke lov til, for eksempel.

    Men jeg måtte oppføre meg da.

    Jeg kunne gjøre noe gæernt, da ble bestemor fortvila osv.

    Så det var nok bestemors hus det huset.

    Men jeg følte meg ganske hjemme der selv og da, siden jeg spiste middag der hver dag osv.

    Så det var nesten som at det var mitt hus også.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde jo leilighet på Bergeråsen, så jeg var litt bortskjemt med husrom.

    Men jeg var ikke borskjemt med at det bodde andre folk der.

    Siden jeg bodde aleine der, til søstra mi flytta dit, da jeg var 18, og hun var 17 vel.

    Og hadde med seg hu venninna si, Cecilie, mer eller mindre omtrent hele tida.

    Men men.

    Det som skjedde, var vel at det var ganske tøft å bo i Oslo.

    Oslo var ikke som Drammen.

    Jeg husker jeg dreit meg ut, første dagen i Oslo, på 18-bussen, og ba om billett til Norol-stasjonen i Uelandsgate.

    Det her var før Norol skifta navn til Statoil, tror jeg.

    Men men.

    Og da var det en fyllik, på bussen, som lo av meg høyt, og dreit meg ut, siden jeg sa det feil da.

    Jeg skulle ha spurt om en enkeltbillett.

    Så sånn var det.

    Jeg tror ikke det hadde skjedd i Drammen.

    Der var folk mindre sånn brautende.

    Men men.

    Og i Oslo, så var det også kjempemange tiggere, narkomane, og utenlanske gjengmedlemmer, som kødda med deg, hvis du var nede i byen.

    I Drammen så var det nesten ikke tiggere, narkomane og utenlandske gjengmedlemmer.

    Selv om det kanskje er værre nå.

    Hva vet jeg.

    I Oslo, så kunne du ikke gå fra Sentrum til Uelandsgate, hvor Haldis hadde en leilighet, som jeg bodde i, i et par-tre uker, før jeg flytta til Abildsø.

    I Uelands-gate, så var det en nabo, som brøyt seg inn i leiligheten.

    For det var ikke lov for folk som ikke var i familie, å bo der.

    Alstå i familien til Haldis.

    Så han dytta opp døra, og ødela sikkerhetslenka.

    Jeg måtte si at navnet mitt var Erik Humblen Ribsskog, eller noe.

    For å late som at jeg var i slekt med Haldis.

    Hun var nesten stemora mi, så jeg var kanskje i slekt med henne.

    Hva vet jeg.

    Det er den svære bygningen, som er ovenfor Statoil, på Kiellands Plass.

    Hvor det er statuer av to ulver, eller noe, på hver sin side av trappa.

    Så gikk man til høyre, etter å ha gått opp den første trappa, eller noe.

    Der hadde Haldis leilighet.

    En gang, på slutten av 90-tallet, da jeg bodde noen få kvartaler fra Statiol Kiellands Plass.

    Nærmere bestemt i Rimi-leilighetene, i W. Thranes gt., på Ila eller St. Hanshaugen.

    Da ringte fattern meg, mens jeg kjørte hjem fra jobb.

    Da hadde jeg en rød Toyota Hi-ace, og jobba på Rimi Bjørndal, som assisterende butikksjef vel.

    Så det her var nok i 1996 eller 97.

    Etter at jeg hadde operert kneet.

    Da ville fattern, at jeg skulle bære ned en seng, for dem, fra leiligheten i Uelands gate der.

    For fattern hadde problem med ryggen, sa han.

    Så måtte jeg bære ned senga da.

    Dette var en veldig sjelden episode.

    For jeg hadde praktisk talt ikke noe med fattern og Haldis å gjøre, fra 1990 eller 1991 til 2008, hvor fattern har ringt en del ganger.

    Bortsett fra et par julaftener, når Pia har vært hos bestemor Ingeborg, eller noe, da har jeg vært hos fattern og Haldis og Christell og dem, i Drammen.

    Men på slutten av 90-tallet, så begynte søstra mi, å arrangere jul, etter at hun flytta til egen leilighet, i Tromsøgata.

    Den andre leiligheten hun hadde der.

    Så da feira vi jul der, for jeg var skeptisk til det her greiene, med fattern og Haldis osv.

    Siden Pia hadde jo fortalt meg, at fattern misbrukte henne da hun var lita jente osv.

    I 1989, så sa Pia det, på våren, da vi var i Kr. Sand på bryllup til noen i slekta til Haldis.

    Og da vi var i bryllupet til Jan Snoghøj og Hege fra Rødgata, i Drammen.

    Da hadde nok ikke Haldis og fattern skyss til kirka.

    Men jeg dro dit mest fordi søstra mi maste.

    Og jeg spurte ikke dem, om dem skulle sitte på med meg, ned til kirka på Geilo, fra hotellet oppi åsen der.

    Fordi jeg hadde ikke så mye til overs for dem, rett og slett, etter at jeg ble boende aleine, på Bergeråsen, på hele 80-tallet, og etter at Pia sa at fattern hadde misbrukt henne.

    Så fra ca. 92 til 08, så prata jeg med fattern kanskje 10 ganger, eller noe.

    Og det var mest, når dem var innom Pia, på julaften, med gaver osv.

    Så jeg prata kanskje med fattern, en gang annenhvert år, i gjennomsnitt, på 90-tallet, og 2000-tallet.

    Og da var det oftest bare hei, da dem dukka opp hos Pia på julaften.

    Så at fattern skulle ringe, og be om hjelp med å bære en seng.

    Det var litt rart.

    Men men.

    Det som skjedde da jeg var på besøk hos Ågot og Pia, en av helgene jeg var der, i 1989, etter at jeg hadde flyttet til Oslo.

    Da var jeg kanskje litt tøffere, fordi folk generellt, var vel tøffere i Oslo.

    Man måtte konsentrere seg om hva man sa, og hva man gjorde hele tiden der.

    Ellers så kunne du få problem med en uteligger, eller en tigger, eller et gjengmedlem, eller noe.

    Hvis du var å gjorde noen ærend i byen f.eks.

    Noe jeg ofte var.

    For jeg fikk ikke lov å lage mat, av hun fruen i huset på Abildsø, som jeg leide leilighet av.

    Så jeg spiste på burger-resturanter, som Clock og Maliks osv., nede i Sentrum.

    Og dette her var før internett.

    Men jeg var ganske musikk-frik, så jeg gikk i plateforretninger hele tida og sånn.

    Og jeg pleide å kjøpe mat på Oluf Lorentzen, i kjellern på Oslo City der osv.

    Så jeg var mye nede i sentrum, fordi jeg måtte bytte buss, fra 71 bussen, til 18 bussen, for å komme til og fra skolen.

    Og da måtte jeg bytte nede i sentrum.

    Det var fattern som sa at Abilsø lå nærme Frysja, og at jeg burde skrive det i Aftenposten, at jeg ville bo rundt Østensjø der.

    Men Abildsø viste seg, å være 40-50 minutter, med to busser, fra Frysja.

    Så jeg kunne nesten like gjerne bodd i Drammen.

    Men jeg kom ihvertfall litt unna de problemene i familien og sånn da.

    Og jeg kunne nesten ikke bo på Sand.

    Da hadde jeg ikke kommet tidsnok til skolen, pga. dårlig bussforbindelser osv.

    Da hadde det tatt over to timer, å komme seg til skolen.

    Så det var uaktuellt.

    Jeg hadde ikke råd til bil, og hadde ikke tatt ferdig lappen da.

    Det var ikke sånn at jeg fikk bil av foreldrene mine, på 18-års dagen, eller noe, som andre fikk.

    Det var sånn, at fattern sa, at han tok vare på vårs, med penger osv., til vi ble 18 år, men da var det nok.

    Da fikk vi klare oss selv.

    Jeg fikk noen penger, da jeg var 19 år, til husleie, på Abildsø osv.

    Men søstra mi, sa til meg fra fattern, om det var meninga at han skulle betale husleie hver måned.

    Og da spurte jeg ikke fattern om mer penger.

    Frem til i år 1993, da søstra mi bodde hos meg på Skansen Terrasse, etter jeg var i militæret.

    Da hadde vi dårlig råd, så da lånte jeg 1000 kroner.

    Etter vi var over kneika.

    Det var mest for å se, om jeg hadde fått lånt noe penger.

    Han har ikke bedt om å få dem tilbake enda.

    Men men.

    Så fra 1990, så har jeg bare bedt fattern om penger en gang, det var i 1993, og da lånte jeg 1000 kroner.

    Og også en gang da jeg var i militæret.

    Da dro jeg til Havnehagen, en lørdag, i permuniform, for å få billig togbillett.

    Og da fikk jeg låne til å betale studielånet.

    Men de pengene tror jeg at jeg betalte tilbake, eller fikk, det ble i hvertfall ordnet.

    Haldis lurte på om jeg ville ha Christell da, for hun var så umulig, sa Haldis.

    Men det tror jeg bare var kødd fra Haldis.

    Fordi jeg tenkte at sånt måtte vel Christell bestemme selv.

    Så jeg hadde ikke forventet at Haldis skulle begynne å prate om Christell, så da svarte jeg ikke noe.

    Men jeg skjønner meg ikke så mye på Haldis, så hva det var, det kan man lure på.

    Men men.

    I huset til Ågot, så diskuterte vel jeg og Pia, søstra mi, noe da.

    I 1990, da jeg var på helgebesøk, hos Ågot og Pia.

    Og da var jeg kanskje ikke sånn, at jeg lot søstra mi overkjøre meg f.eks., sånn som jeg kanskje hadde gjort litt, i 89 osv., da søstra mi bodde hos meg i Leirfaret, siden jeg var rimelig nedfor i de åra jeg bodde der, siden jeg ikke likte å bo der aleine.

    Men det som skjedde da, etter at jeg og søstra mi, hadde diskutert noe greier.

    Det var at fattern kom inn der, han hadde jo verksted, noen få meter fra huset, selv om han vel jobba i senge-butikken til Haldis i Drammen da.

    Da spratt søstra mi opp fra sofaen.

    Og løp ut i gangen til fattern.

    Og sa, at ‘jeg orker ikke mer av han jeg’.

    Om meg.

    Hun klagde på meg, at jeg var der, i huset til Ågot, hvor jeg spiste middag hver dag, fra jeg var ni år.

    Og også hadde vært mye, i alle år, fra jeg ble født.

    Det var liksom mitt hus, mer enn søstra mi sitt hus, mente jeg.

    Selv om søstra mi, hadde bodd der noen måneder da.

    Men hun var nesten aldri hjemme.

    Og Ågot klagde en gang, en helg jeg var der, på søstra mi, at hu orka ikke all flyinga til søstra mi.

    Og hu orka ikke å ha søstra mi boende der lengre, og Ågot var på gråten, og var ganske nedbrutt da, vil jeg si.

    Jeg skjønte ikke hva hu mente, da.

    Så jeg prøvde å roe det ned.

    Det var ikke så mye jeg kunne gjort heller.

    For jeg kunne vel ikke bestemme over Pia.

    Det måtte blitt fattern da, som bestemte over hu.

    Men jeg var ikke på talefot med fattern, eller bølgelengde, etter at søstra mi sa at fattern hadde misbrukt henne.

    Men da ville ikke Pia og Jan og Christell, bli enige om hvordan vi skulle løse det, med situasjonen i familien.

    Etter at de fortalte meg, at fattern hadde misbrukt Pia.

    Da vi satt på en resturant, i Kr. Sand, i 89.

    Neida.

    De ville ikke ble enige med meg, om noen ting, angående hvordan vi skulle ta opp det her, og gå videre.

    Neida.

    De svarte ingenting.

    De ville nok bare høre, hva jeg ville gjøre videre.

    Og jeg kutta ut fattern, etter det her, i 1989.

    Jeg sa, skal vi kutte ut fattern, og bare ha med han å gjøre om penger osv.

    Det var kanskje litt tåpelig sagt.

    Hvis vi skulle kutte ut fattern, så burde vi vel kutte han ut helt.

    Men jeg var litt bortskjemt på den tida der, og hadde ikke engang begynt på studiene.

    Og jeg måtte jo si noe kritikk av fattern, og ta avstand fra det her.

    Og jeg ble skikkelig skuffa og forbanna på fattern og.

    For jeg hadde ikke hørt noe sånt før.

    Men jeg skjønte ikke hvorfor ikke Pia og Christell og Jan, sa noe mer, om hva vi skulle gjøre med det her.

    De sa ikke et kvekk.

    Så det skjønner jeg fortsatt ikke.

    Si noe sånt, og så bli stumme som østers.

    Det er veldig rart, vil jeg si.

    Men men.

    Og Pia, som gikk til fattern, og klagde, at hu ikke orka meg, i 1990.

    At hu ikke orka at jeg var på besøk i huset til Ågot, som var mer eller mindre som et barndomshjem for meg.

    Det syntes jeg var rart, av to årsaker.

    Jeg syntes jeg burde få lov å besøke bestemora mi, og dra på helgebesøk i huset hennes på Sand, siden det omtrent var barndomshjemmet mitt.

    Og for det andre, så hadde jeg latt søstra mi, bo hos meg, et års tid tidligere, i leiligheten hvor jeg bodde, i Leirfaret.

    Og latt henne bruke tv-en min, stereoanlegget mitt, videoen min.

    Og latt henne arrangere fester der, for vennene hennes fra Drammen.

    Latt henne hatt venninna si Cecilie der.

    Og også kjøpt mat til henne, fra CC i Drammen, og også til og med gitt henne lommepenger noen ganger, siden jeg jobbet ganske mye på CC, og ikke sløste så mye, hele tida, selv om det gikk litt penger.

    Så det var derfor jeg begynte å skrive nå.

    For hva søstra mi dreiv med, da hu sa til fattern, at hu orka ikke meg.

    Eller, ‘jeg orker ikke han der altså’.

    Eller noe sånt.

    Om broren sin, jeg som lot henne bruke leiligheten i Leirfaret, som om det var hennes leilighet.

    I et halv år, et års tid før det her.

    Nei, når jeg tenker tilbake på det.

    Så var det bare dritt hele greiene, med søstra mi og fattern.

    Og det her var fattern, som søstra mi, beskylde for å ha misbrukt henne som barn.

    Det sa hun våren 89, i Kr. Sand.

    Og det her, var vel under et år seinere.

    Så hva som foregår inne i hue til søstra mi, det vet jeg ikke.

    Men hun sier en ting, og så oppfører hun seg, på en måte som ikke passer i det hele tatt.

    Helt falsk hele jenta, mener jeg.

    Eller forstyrra.

    En av de.

    Men om Pia og fattern samarbeider om noe mafia-plot da.

    Det kan jo eventuellt være.

    Men jeg vet ikke hva som foregikk, de årene søstra mi bodde hos fattern og Haldis, i Havnehagen.

    Fra 82 til 88.

    For jeg var nesten aldri der nede, i de årene.

    Jeg var der noen få ganger, rundt 1980 og sånn, da jeg og Christell var nesten på talefot.

    Men det var ikke så ofte jeg var der nede da heller.

    Så hva som foregikk der til vanlig, det vet jeg nesten ingenting om.

    Så det kan man lure på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Bush vil la vanlige folk betale for bankenes utlånsiver. (In Norwegian).

    Det som skjer i USA nå, mener jeg er et eksempel på det her New World Order-greiene, som går på å lure penger, fra vanlige folk og til plutokratene.

    Nå må vanlige folk i USA, betale for bankenes utlånsiver.

    Plutokratene, manipulerer hele økonomier, og bruker bankene, for å skape bobler, og kunstige høye boligpriser osv.

    Men hva skjer.

    Joda, det blir krakk.

    Og hvem må betale.

    Jo da, vanlige folk, må selge boligene sine, for de har ikke råd å betale lånene.

    Så da må de selge boligen, mye billigere, enn de kjøpte den, og leve med dyre lån, i årevis.

    Og hvor havner pengene?

    Joda, hos plutokratene, som spekulerer i å lage krakk, og kunstige bobler i økonomien, for at de super-rike, kan lure pengene, fra vanlige folk.

    Dette er New World Order i praksis.

    At dette, at man ikke kunne holde på med å låne ut så mye penger, i USA, og også i Europa.

    Det er noe bankene skjønte.

    Men hva skjer i USA nå?

    Joda, Bush vil redde bankene, som har sikkert sopt inn mer og mer penger.

    Og hvordan vil han redde bankene?

    Joda, vanlig folk, må betale 2000 milliarder mer i skatt de neste årene, eller noe.

    Et ran av 2000 milliarder, eller hva det var, fra vanlige folk, til de rikeste, mener jeg.

    For de pengene, som bankene har fått inn, de må ha havnet et sted, mener jeg.

    Sannsynligvis tatt ut i gevinst, av de superrike eierne.

    Sånn er det vanlig folk blir lurt, av de superrike NWO-folka, med Rodschilds og Rockefeller osv., i spissen.

    Christell Humblen, stesøsteren min, hun sa en gang, at fattern, hadde sagt til henne, at man burde ikke kjøpe på kreditt.

    Man burde vente til man hadde råd til noe, før man kjøpte det.

    Det er nok ikke så dumt det.

    Fattern sa aldri det til meg.

    Men han var jo mest nede hos Haldis og Christell osv., så da var det vel ikke så rart.

    Så hvis folk begynner å låne, da mister dem kontrollen, og blir lurt av plutokratene.

    Og da blir de offer for svingninger i økonomien, og får masse gjeld og blir utnyttet av de som har pengene fra før.

    Sånn mener jeg det her nok er.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog