Stikkord: Christell Humblen

Da jeg kom hjem, fra Berger, første juledag, 1995.

Så hadde jeg en del fridager, fra jobben, (husker jeg).

(Det er mulig at jeg hadde noe ferie til gode, eller noe.

Jeg husker ikke helt nøyaktig).

Og jeg befant meg vel nokså alene, på Ungbo der, (mener jeg å huske).

Så jeg bestemte meg for det, at jeg måtte finne på noe, da.

For jeg kjeda meg fælt, da.

Og de første årene, som jeg jobba som leder, i Rimi.

Så pleide jeg noen ganger å gå og se, i andre Rimi-butikker, (for å se hvordan de drev butikken, da).

(Blant annet i den i VG-huset vel, og også den i Byporten-senteret, (heter det vel), på Strømsø, i Drammen.

Jeg så på ting som hvordan fruktposestativer, som de forskjellige Rimi-butikkene hadde, da.

Sånn at jeg visste hva jeg kunne be om, fra fruktkonsulenten, for eksempel, i ‘vår’ butikk, da.

Sånne ting.

Siden jeg tok jobben min i Rimi ganske seriøst, da.

For jeg hadde jo ambisjoner om å bli butikksjef, osv.

(Og det var også noe av grunnen til at jeg ville ha meg lappen.

For jeg forestilte meg det, at det var enklere å bli butikksjef, hvis man hadde lappen.

For man fikk kjøregodtgjørelse, osv., som butikksjef, da.

Og dette visste jeg siden jeg kjente Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, da.

Og butikksjefene måtte også noen ganger få tak i varer selv, fra andre butikker.

Så jeg hadde vel fått inntrykket av, at det lønte seg å ha lappen, for å bli butikksjef, da.

Dessuten, så var det liksom noe med selvtilliten og.

Det var liksom noe med å fullføre det man hadde begynt med, (må man vel si).

Jeg hadde jo begynt å ta kjøretimer, i Drammen, i skoleåret 1987/88.

Så da tenkte jeg vel sånn, at jeg burde fullføre det jeg hadde begynt på, også da.

Noe sånt).

Og en gang, så fikk Anne-Katrine Skodvin, Elisabeth Falkenberg og meg, til å kjøre ut til Rimi Siggerud, (i Elisabeth Falkenberg sin bil, da), da den butikken ble åpnet, med Leif Jørgensen, som butikksjef, i 1995, eller noe, vel.

Og Siggerud, det lå ute langs en svingete vei, cirka en halvtime å kjøre vel, fra Lambertseter, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Og den butikken, den så vel helt standard ut, mener jeg å huske.

Så hvorfor Anne-Katrine Skodvin ville at Elisabeth Falkenberg og meg, skulle dra ut dit, det veit jeg ikke).

Men jeg trodde det da, at Christell ville holde seg, ute på Bergeråsen der, en stund, i jula.

Så jeg tenkte det, at dette ville være en bra sjanse, til å dra å se litt nærmere, på Rimi Skøyen, da.

En butikk, som jeg hadde lagt merke til, den gangen som Pia, Axel og meg, besøkte Christell, vel.

(Og som virka å være en ganske stor Rimi-butikk, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da jeg kom ut til Rimi Skøyen der.

Og etter at jeg hadde sett meg rundt i butikken der en stund, og så gått ut igjen.

Så hvem dukka opp på parkeringsplassen der?

Jo, selvfølgelig Christell og Jan Snoghøj.

(Hvis jeg så riktig, ihvertfall).

Christell dreiv og pekte på meg vel, sånn at armen hennes nesten gikk ut av ledd, så det ut som, for meg.

(Og Christell, hu har jo også noen rare tomler, som hu klarer å bøye det ytterste leddet på, 180 grader.

Så det er kanskje noe lignende med armene hennes og.

Det er mulig.

Albuleddet hennes så ihvertfall nesten ikke menneskelig ut, syntes jeg, da hu pekte på meg, da, (hvis jeg husker det riktig).

Hvis det var hu da.

Noe jeg tror det må ha vært, siden det vel skal litt til, å finne to personer, som ligner på både Christell og Jan Snoghøj da, og som bor på samme sted, osv).

Men jeg hadde egentlig hatt nok, av Christell og dem.

Jeg hadde ihvertfall ikke gått dit, for å møte Christell og Jan Snoghøj, da.

Jeg trodde at de skulle holde seg hjemme på Berger, (eller i Drammen), i jula.

Så jeg bare gikk mot jernbanestasjonen igjen da, og prøvde å late som ingenting.

Da Christell stod der og pekte på meg, da.

(For at Jan skulle se at det var meg som var der da, eller noe, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at jeg var tilbake på jobb igjen.

Så husker jeg det, at jeg ringte faren min, for å få telefonnummeret, til Christell.

(For jeg tenkte at jeg måtte ringe da.

For jeg var ikke sikker på om det var henne, som jeg hadde sett, utafor Rimi Skøyen.

Og Christell hadde jo også hinta, (mer eller mindre, ihvertfall), om at hu ville på kino, på julaften, da).

Og faren min, han bare ga meg telefonnummeret til Christell.

Som da var hos Jan vel, og Erik Thorhallsson, (var det vel), svarte, da.

(Noe sånt).

Og jeg spurte Christell om hu ville være med på kino, da.

Men det ville hu ikke.

Og da sa jeg vel det, at hu fikk bare si fra, hvis hu ombestemte seg.

Og det sa hu at hu skulle gjøre, da.

(Noe sånt).

Men jeg hørte aldri noe, da.

Så hva Christell mente, da hu babla om den filmen, som het ‘Engelskmannen som gikk opp en ås og kom ned av et fjell’, det veit jeg ikke.

Men det veit hu vel kanskje selv.

(Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I romjula, så var det også sånn, (mener jeg å huske), at Glenn Hesler, (som vel altså da må ha bodd på Ungbo, ihvertfall ut 1995), hadde besøk, av kamerater, som Bengt Rune og Kalle, (fra Biljardhallen, på Skårer), som han spilte brettspillet Axis and Allies med, vel.

For jeg husker det, at jeg gikk ned på Torgbua, sent en kveld, (mens jeg hadde alle de kvisene), og kjøpte noe godteri, for meg selv og noen av de folka, da.

Og da hadde Torgbua egentlig stengt, for jeg var der akkurat klokka 23 da, (var det vel).

Men en kar litt oppi åra der, slapp meg inn likevel, (for han så vel at jeg var en kjent kunde da, antagelig).

(Og det var muligens også denne romjula, som den episoden skjedde, med halvbroren min Axel.

At han ba hele den kameratgjengen, til Glenn Hesler, om å heller komme seg ut på byen, og finne seg damer, eller noe.

Enda Axel jo er født i 1978 og bare var 17 år, på den her tida).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på varetellinga, på nyåret, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

At jeg husker at jeg overhørte det, at Henning Sanne, (eller hvem det kan ha vært), kommenterte om det, at jeg ikke hadde barbert meg, på grunn av alle de her kvisene, da.

For jeg tenkte vel noe sånt, som at jeg ville få arr, hvis jeg barberte meg, når jeg hadde alle de her kvisene.

Så jeg prøvde å roe ned de kvisene litt, da.

Og noen dager etter det her igjen, så begynte alle kvisene å gå bort, da.

Så en uke eller to ut på nyåret, (eller noe), så var kvisene forsvunnet da, (må jeg vel si).

Og uten at det ble noe arr, (eller lignende), av dem heller vel.

Så det var bare et engangstilfelle, at jeg har fått mer enn to-tre kviser samtidig.

Så det at jeg fikk alle de kvisene samtidig, like før jul, i 1995, det synes jeg fortsatt at var litt rart, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.