johncons

Stikkord: Christell Humblen

  • Min Bok 3 – Kapittel 30: Trøndelag

    På seinhøsten, i 1992, (må det vel ha vært), så skulle Geværkompaniet opp på en ganske stor øvelse, (hvor det også var med rep.-soldater, osv.), oppe på Fosen-halvøya da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fosen og Bjugn, hvor øvelsen skulle være, hadde jo vært mye i media, i årene før det her, på grunn av noen pedofile barnehageonkler, osv.

    Og det var vel også på grunn av den saken, at jeg reagerte så sterkt, i Kristiansand, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), da Christell og Pia fortalte meg, på en restaurant der, at faren min hadde misbrukt Pia, som lita jente da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geværkompaniet kjørte Østerdalen nordover da, til Trøndelag, og vi tok en ferje, over til Fosen-halvøya.

    Troppsjef Frøshaug sa til oss, at vi skulle ta fra rep.-soldatene cola-en deres, osv.

    (Og skikkelig kødde med dem da, under øvelsen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var på reservelaget, under denne øvelsen, og fire-fem av oss, vi var avgitt, til to jeger-befal.

    Det var en ganske lav kar, med mørkt hår, og en sersjant, (eller noe), med et russisk navn, fra Sandefjord, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første kvelden, så hadde vi bare satt opp teltene våre, i en leir, som kunne ha vært en campingplass, eller noe, nesten.

    Vi hadde ikke ordentlig begynt på øvelsen da.

    Men da jeg fikk fyringsvakt, så sleit jeg, siden dette ikke var et ordentlig geværlag da.

    Jeger-befala, de hadde ikke lagt en lommelykt, ved primusen, sånn som geværlaga pleide å ha da.

    Så jeg så ingenting, når jeg fylte opp primusen, og jeg var også trøtt da.

    Så jeg hadde klart å hele noe rødsprit, ut på bakken, i teltet da.

    Og jeg måtte trampe som en gal, med feltstøvlene mine, som jeg ikke hadde fått knytt igjen da, siden det var så mørkt der.

    Og jeg ropte også ‘våkn opp’ da, flere ganger.

    Og han laveste, av jeger-befalene, han dro ut to teltplugger, sånn at flammene ikke skulle brenne gjennom toppduken, (siden primusen, (og den brennende rødspriten, på bakken), da liksom havna utafor teltet, da).

    Og jeg fikk slukket flammene, ved å trampe på bakken da, med feltstøvlene mine.

    For det lå heller ikke noe vann, ved primusen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterpå, så måtte jeg ta skolisser, av to liggeunderlag, (hvert liggeunderlag, hadde to skolisser da, for å binde rundt liggeunderlaget, når det var rullet sammen. Men det holdt egentlig med en sånn skolisse, for å få rullet sammen liggeunderlaget da).

    For mine egne skolisser, de hadde begge halvveis brent opp da.

    Siden skolissene mine ikke var knytt, når jeg trampa på flammene, siden det hadde vært så mørkt der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterpå så husker jeg det, at en av de jeger-befala, han liksom herma etter meg, i teltet da, og peip ‘våkn opp’, til han andre da.

    Og at en eller annen på laget mitt, han sa det, at det var nesten at han hadde tatt bajonetten, og skjært seg gjennom teltduken.

    Jeg lurer på om dette kan ha vært Sundheim, men isåfall så var jeg nok på lag 2, under denne øvelsen.

    Hm.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi var vel som jegere, under denne øvelsen, tror jeg.

    Vi satte opp et telt, nedenunder et fjell.

    Og det teltet, det var en slags lyttepost, tror jeg.

    Vi hadde en ekstra toppduk, på teltet, og også en plastduk, (som var litt lys grønn nesten), over den igjen.

    For været i Trøndelag, det var helt forferdelig da.

    Det var hagl, sol, snø og regn, om hverandre.

    Og det blåste ofte fælt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi lå mye og lytta på radio, inne i det teltet da.

    Men vi var også på ulike patruljer, oppå fjellet der.

    En gang så ville han russeren at jeg skulle bli med han, på en patrulje, oppå fjellet der da.

    Og oppå fjellet, så møtte vi en patrulje, på 4-5 mann vel, som bestod av rep.-soldater da.

    Og vi liksom angrep dem da, og gikk gjennom tinga deres.

    Og han ene, han hadde med masse snusbokser, i stridssekken sin da, (husker jeg).

    Og da tenkte jeg det, at jeg kunne ta med, disse snusboksene, tilbake igjen, til teltet.

    (For Frøshaug hadde jo sagt det, at vi skulle rappe cola-en dems, osv).

    Men da, så ble han rep.-soldaten så sur da, og holdt på å gå til angrep på meg.

    Men da bare så jeg litt stygt på han.

    Og da sa han, at ‘er det den her befalskolen?’, (eller noe), til meg da.

    Men jeg svarte ikke noe da.

    (For det var jo han russeren som var sjefen, på ‘vårt lag’ der, da).

    Og han russeren, han var fornærma, da vi gikk bort derfra, siden vi hadde fått høre det, at vi var fra befalskolen, da.

    (Husker jeg, at han prata om.

    For han sa liksom sånn ‘befalskolen’, mens han nesten spytta da, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han russeren, han hadde også store vanskeligheter med å orientere seg, (når det gjaldt hvor ‘fi’, (altså rep.-soldatene var), oppe på fjellet der da), husker jeg.

    Så han spurte hele tida meg, om jeg klarte å høre, hvor de var, osv., da.

    For det klarte han visst ikke å høre selv da.

    For først så gikk vi vekk fra dem da, når vi hørte at dem nærma seg.

    Og når de så gikk tilbake igjen.

    Så fulgte vi etter dem, og tok liksom et overraskelsesangrep på dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen før den her patrulja, som jeg var med på, på fjellet.

    Så skulle de andre reservene, (eller om det var lag 2-folk), på en patrulje.

    Men da slapp jeg, siden jeg heller ville gå uten pakning, (eller noe), dagen etter da.

    Men da fikk jeg i jobb, å stramme den plastduken, som var over teltet vårt, sånn at snøen skulle skli rett av da.

    Og det klarte jeg å få til, (mener jeg).

    Så selv om det snødde og regna og hagla, og det som var.

    Så var det helt tørt, inne i teltet vårt da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de siste dagene, inne i det teltet, så begynte han russeren å prate om, om vi geværtropp-soldata, ikke hadde lyst til å bli grenaderer.

    Det vil si at man jobba i Forsvaret vel.

    (For vi hadde visst ikke noe framtid, i det sivile liv da, skjønte jeg, på de her jeger-befala, at dem trodde, da).

    Men da ble jeg rimelig fornærma.

    For jeg hadde jo gått to år på NHI, jeg var jo økonom, markedsfører og data og informasjonsbehandler, (og hadde generell studiekompetanse), fra videregående.

    Og jeg hadde også jobba i to år på OBS Triaden, et år på CC Storkjøp og noen måneder i Det Norske Hageselskap, mm.

    Så det siste jeg ønsket ut av livet mitt, det var å jobbe som en grenader, i Forsvaret da.

    (For å si det sånn).

    Jeg var jo nesten som en japp, så jeg ville ha en bra jobb og et suksessfullt og bekymringsfritt liv, med masse penger og sånn, da.

    Så når de her jeger-befala prøvde å få oss til å bli grenaderer, da ble jeg nesten kvalm, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en morgen, da jeg våkna, i det her teltet, hvor vi lå og lytta da.

    Så lå den her radioen, ved siden av meg, da jeg våkna, husker jeg.

    Så da hadde noen nok gitt meg den, uten å vekke meg, da.

    Så ingen hadde lytta, etter det vi liksom skulle lytte etter, (som var ‘Alpha’ kanskje, eller noe), den natta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi i Geværkompaniet, vi bevegde oss etterhvert, i retning av Ørlandet flyplass, (var det vel), som lå nesten ytterst på Fosen-halvøya vel.

    Dette var en gåtur, i mørket, på nesten to mil vel, (mener jeg å huske).

    Og jeg, jeg kjeda meg litt, på denne øvelsen.

    Så da et eller annet befal, i en annen tropp, ville ha to folk, som frivillige.

    Som skulle lage gapahuk, (eller noe), istedet for å gå, i en klynge, gjennom Fosen-halvøya da.

    Så meldte Frisell seg først som frivillig da, husker jeg.

    Og jeg, jeg var så lei av troppsbefalet, (eller noe), så jeg meldte meg også som frivillig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det ble ikke noe av, at vi skulle ligge i gapahuk, likevel.

    Så Frisell, han befalet og jeg.

    Vi gikk gjennom skogen da, i et par mil, eller noe.

    Og Frisell, (som var dobbelt så stor, som meg, omtrent), han måtte bære på en tung radio da, i tillegg til pakningen sin.

    Og Frisell klagde også fælt, og lagde nesten myteri, må man vel si.

    Og han befalet, han sa etterhvert at vi kunne sitte bak et hus, (som jeg tror at var en barnehage), og røyke, (når vi kom til Bjugn, var det vel).

    For da ville folk bare tro at dette var noen tenåringer, mente han.

    Og dette var nok den beryktede barnehagen i Bjugn, som vi satt og røyka utafor, i en pause, på denne lange gåturen vår, i mørket, (mistenker jeg nå).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle ha en ny leir, like ved en travbane der, ved Ørlandet flyplass da.

    Og der var det også en kafeteria, som vi kunne sitte i.

    Og jeg fikk vel beskjed, om å ligge i det og det teltet vel, når vi kom fram til den leiren da.

    Og så gikk jeg, og satt meg i kafeteriaen der da.

    Og bestilte en vaffel, med brunost, som en lokal ‘gubbe’, dreiv og solgte der da.

    Og mens jeg satt der, og venta på at vaffelen min, skulle bli ferdig.

    Så kom Frisell også inn der da.

    Og jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden han Frisell, hadde måttet bære den tunge radioen, hele den veien, gjennom skogen, (og jeg hadde sluppet da).

    Så jeg spurte Frisell om han også ville ha en vaffel da, (siden jeg hadde tatt med noen penger da).

    Og det ville Frisell da.

    Men da måtte han som lagde vaflene, han måtte da lage ny røre da, tror jeg at det var.

    (Mener jeg, at han babla om).

    Så hva som skjedde med den første vaffelen, som jeg bestilte, det veit jeg ikke.

    Men dette var seint på kvelden da, så det var kanskje slutt på vaffelrøra.

    Men vi fikk ihvertfall en vaffel hver, med brunost, til slutt, (det husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi hadde leir, ved travbanen, på Ørlandet, der.

    Så fikk jeg i oppdrag, av troppsbefalet, å legge en sambandsledning, fra tropps-ko, (tropps-hovedkvarteret), og opp til et lag, som holdt til, oppe på et fjell der da.

    Dette var om natta, (eller noe), og like før vi ble angrepet, av alle de her rep.-soldatene, tror jeg.

    Og når man la en sånn sambandsledning, så hadde vi lært det, at da måtte vi vikle rundt noen trær og sånn, for rundt hver meter omtrent da.

    Hvis ikke, så ville ledningen bli nappet ut, av radioene, som den forbandt, når noe snublet i ledningen da.

    (For det var nesten uungåelig, at noen snubla i ledningen, i mørket, under en sånn øvelse, hvor masse soldater, fløy fram og tilbake, hele tida da).

    Og jeg hadde også med en kar.

    (Sann.-mann., kanskje?).

    Som hjalp meg, med å holde ledningsrullen da, mens jeg bestemte hvor ledningen skulle ligge da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den ledningen, den gikk vel kanskje hundre meter, eller noe, opp på et fjell, hvor det gikk folk, hele tida.

    Og jeg måtte vel ta av isolasjon, på ledningene, for å få radioen, til det laget, som lå oppå fjellet der, til å virke da.

    (Noe sånt).

    Men jeg fikk radioen til å virke.

    Og ledningen ble ikke nappet ut heller, av folk som snubla.

    (Ettersom det jeg fikk med meg, ihvertfall).

    Siden jeg hadde festa den ledningen, mange steder, på veien da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo reserve, på den her øvelsen.

    Så jeg ble blant annet brukt, til å stå vakt, foran veien, som førte inn til leiren da.

    Og vi hadde jo lært det, at det kom til å komme ‘spioner’, som prøvde å finne ut ting om oss da.

    Noe slags etterretningsavdelinger, (eller noe), var også med på øvelsen da.

    Og vi på vårt ‘lag’ da, vi hadde oransje teip, på feltluene og bilene våre, (husker jeg).

    Men når det dukka opp en lastebil der, (eller noe), full av folk.

    (Og med en litt feil nyanse, på den oransje teipen vel).

    Og begynte å spørre om dette var bil-verkstedet, (eller noe).

    så ble jeg litt mistenksom da.

    Så jeg vinka på lagfører Warming, på lag 3, som var oppå et fjell, like ved der jeg stod da.

    For radioen, til kompani-ko, den virka ikke da.

    Så jeg fikk Warming, til å passe på den bilen da, mens jeg selv, traska tilbake, til kompani-ko da.

    For å melde om den her mistenkelige lastebilen da.

    Men da jeg kom fram til kompani-ko, så var det han samme adm. off.-en, som var der, som hadde mobba meg, (må jeg vel si), da jeg var ukehavende da.

    Og ingen av befala der, gadd å bli med meg tilbake, for å se på den her mistenkelige lastebilen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom tilbake igjen, til vaktposten.

    Så stod Warming der ennå vel.

    Men den lastebilen, den hadde bare kjørt da, (fortalte Warming).

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Men det var vel heller ikke noe, som Warming kunne ha gjort, for å ha stoppa den her lastebilen akkurat.

    Det var jo ikke sånn at vi skøyt med skarpe skudd heller, på den her øvelsen.

    Og ikke skøyt vi med miles, (et laserstråle-øvelsessystem), heller.

    Neida, vi skøyt bare med vanlige rødfis, som kun lagde et smell da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kvelden før, at vi begynte å bevege oss, over Fosen-Halvøya der, og til like ved den flyplassen da.

    Så husker jeg det, at jeg stod utendørs, om natta da.

    Og da så jeg det, at mange sånne BV-er, kjørte etter hverandre, på en vei, om natta da.

    (Det må vel ha vært Geværkompaniet sine BV-er, mener jeg).

    Og disse så jeg på litt avstand da.

    Så det så ut som noe fra en science-fiction-film, husker jeg.

    Og det var også stjerneklart den kvelden/natta, mener jeg.

    Så jeg mener også at jeg så en del nordlys der faktisk, (den kvelden da).

    (Som jeg hverken har sett før eller siden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer også på om dette var den øvelsen, hvor Bricen ble tatt til fange.

    Av ‘fi’, (eller fienden da).

    Og hvor Bricen sa, (mener jeg å huske), at han som avhørte han, hadde vært grei, og sånn, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mas, mens vi satt i den kafeteriaen der, husker jeg.

    Om å flytte noen miner, i full fart, eller noe.

    Og jeg husker også, at en gang jeg satt i den kafeteriaen der, så sa noen på et annet lag, i troppen, (om meg, mens jeg overhørte det).

    At jeg hadde klart meg bra, på den her øvelsen da.

    (De syntes vel at jeg så ut til å være i fin form, eller noe, da).

    Og i sånne baner, det hadde jeg ikke tenkt selv, (husker jeg).

    Så da ble jeg litt satt ut, husker jeg.

    Over at folka i troppen, prata sånn her om meg, og som om jeg ikke var der, omtrent.

    (Det var vel kanskje Bakke, nestlagføreren i kanonlaget, som sa det her, mener jeg å huske.

    Ihvertfall så var det nok noen på kanonlaget).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Da vi tok ferja, tilbake, over fra Fosen-halvøya igjen, etter øvelsen.

    Så husker jeg at jeg spurte, han laveste, av de jeger-befala, (som vi hadde vært avgitt til, på begynnelsen, av øvelsen da), om han kunne låne meg noen penger, til vi var tilbake igjen, på Terningmoen, (for å handle for, i kafeteriaen, på ferja der da).

    (For jeg så han tilfeldigvis, inne på ferja der da).

    Men da var det slutt på den kameratslige tonen da, (skjønte jeg).

    For han ville ikke låne meg noen penger, (enda han vel var sersjant, (eller noe), og tjente mye mer, enn oss vernepliktige da).

    Han svarte bare ‘nei’ da, (når jeg spurte om å få låne penger).

    Så det er mulig at han var blakk og.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 17: Mer om Nina Monsen

    I militæret, så fikk jeg en del tyn, på grunn av barbermaskinen min.

    (Vel, jeg fikk ihvertfall en kommentar).

    Dette var den barbermaskinen, som jeg kjøpte, i en elbutikk, i Gågata, i Drammen, det året, som jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    En rød og grå elektrisk Philips barbermaskin, var det vel.

    Denne barbermaskinen, den var veldig bra, (og den hadde kosta fire-fem hundre, ihvertfall, mener jeg å huske), men kun et av hjulene virket på den da.

    (Den var jo da cirka fire år gammel, denne barbermaskinen, da jeg var i Geværkompaniet.

    Og jeg hadde kanskje klart å miste den i gulvet, mens jeg var fyllesyk en gang, eller noe.

    Ettersom kun et av de to barberhodene virket da.

    (Hvem vet).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var en helg, som jeg haika, med et par karer, tilbake til Oslo.

    For vi ikke rakk det vanlige toget, (eller noe sånt).

    Han siste, han tror jeg at jeg haika med, cirka fra Ilseng, (eller hva det heter igjen), der dem spikrer paller da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig da).

    Og vi krangla om EU, nesten hele veien, ned til Oslo.

    Jeg var for EU, og han jeg haika med var mot da.

    Jeg spurte om hvorfor ‘hu Gro’, var for EU, hvis det var så fælt da.

    Men det kunne han ikke svare på da.

    Men vi ble likevel ikke enige.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han karen skulle til et sted, i Groruddalen, (på Stovner-sida vel), og jeg gikk av der da, og tok T-banen hjem, etter såvidt ha kikka på en ICA-butikk, oppi der et sted vel.

    Så dro jeg på Stovner Senter, dagen etter.

    For jeg tenkte at der hadde de sikkert barbermaskiner.

    For jeg syntes egentlig at Drammen var bedre på el-butikker, enn Oslo, men jeg regna med at de burde ha en brukbar el-butikk, på Stovner Senter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var våren 1993, husker jeg.

    Og jeg hadde frihelg, fra både Geværkompaniet og Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Stovner Senter, så gikk jeg nesten rett inn i Nina Monsen, (som jeg da ikke hadde sett, siden 1988 vel), og typen hennes.

    De dro meg med ned på en cafe, som lå i kjelleren, på Stovner Senter der.

    (Nina Monsen bodde tydligvis ikke på Lillehammer lenger.

    Sånn som Christell hadde fortalt meg, da jeg ringte henne, høsten 1989, da jeg bodde et par uker, i Uelands gate, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2)).

    Det endte med at Nina Monsen sin kjæreste, (som prata dialekt vel), og jeg, satt og diskuterte EU, høyrøstet, i en time, eller noe, (ihvertfall), vel.

    Kjæresten til Nina Monsen, han var også mot EU, da.

    (Sånn som han jeg hadde haika med dagen før).

    Og jeg var fortsatt for EU da.

    Så diskusjonen var omtrent som dagen før, med han karen som jeg hadde haika med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi satt der så lenge at senteret begynte å nærme seg stengetid vel.

    Og jeg visste ikke egentlig ikke hvor el-butikken var der.

    (For jeg bodde et stykke unna, så jeg var ikke på Stovner Senter så ofte da).

    Og jeg hadde avtalt, med Nina Monsen, og typen hennes, om at vi tre skulle gå ut på byen, den kvelden.

    Så jeg dro bare tilbake til Ellingsrudåsen, (og Ungbo), uten å ha fått ordnet, med å kjøpe meg barbermaskin da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere den kvelden, (eller dagen etter, var det muligens).

    Så dro jeg ned til Oslo City, (husker jeg).

    Også ringte jeg Nina Monsen, fra den ‘engelske’ telefonkiosken, som var i tredje etasje der.

    Ei kone stod der lenge.

    Og jeg maste vel litt på henne, tror jeg.

    Jeg fortalte henne at hu burde passa på veska si, for noen hadde knust et lite vindu, i døra der, så kriminelle kunne bare stikke hånda si inn der, og rappe veska da.

    (Noe jeg vel hadde overhørt der en gang vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte Nina Monsen da, på telefonnummeret, som jeg hadde fått av henne.

    Men hu sa det, at de hadde ombestemt seg da, og ikke ville gå ut på byen likevel.

    (Uten å gi meg noen nærmere forklaring da.

    Men hu hørtes vel ikke uvennlig ut, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Men kanskje typen hennes var sur på meg da.

    Det er mulig.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så så jeg aldri noe mer, til Nina Monsen.

    Min søster, Pia, fortalte meg et par ganger, på 90-tallet, at Nina Monsen hadde flytta tilbake til Bergeråsen, (med unger vel).

    Men jeg var aldri på Bergeråsen, (faren min solgte jo leiligheten ‘min’ der, i 1989, og Haldis og dem hadde slutta å feire jul, på Bergeråsen, da Nina Monsen flytta tilbake dit).

    Men da Pia hadde fått meg til, å kjøre henne og hennes sønn med Keyton fra Somalia, (nemlig Daniel), til Gol, sommeren år 2000, for å dra i bryllupet, til Hege og Jan Snoghøj.

    Så fortalte Pia meg det, (like ved Vassfaret der vel, på vei opp mot Geilo, (eller om det var Gol)), at Nina Monsen hadde tatt selvmord da.

    Jeg ble litt sjokkert vel, for hu var vel ikke 30 år gammel engang.

    Og hu hadde ikke virka som for meg, som en person som lett ga opp.

    ‘Kjente du henne så bra da’, sa Pia.

    (Noe sånt).

    Jeg sa ikke noe om at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen, like før søstera mi flytta opp til ‘meg’, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, like før jul, i 1989 vel.

    Men søstera mi ga meg jo da, et julekort, fra Nina Monsen.

    Som lå i gangen min, eller noe, vel.

    Så hu måtte vel ha skjønt at jeg kjente henne.

    Jeg ble jo også invitert, av Christell, opp til Nina Monsen sin onkel sitt hus, i Ulvikveien, den kvelden, som Nina Monsen seinere ble med hjem til meg, og hadde sex da.

    Og da var jo Pia også på besøk der, (i Ulvikveien da).

    Så Pia må jo ha visst at jeg kjente henne liksom.

    Hvorfor ble jeg ellers bedt opp dit liksom?

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 14: Sommeren 1993

    Sommeren 1993, så ble bofelleskapet til Pia, Monica Lyngstad, og Siv, (Hansen vel), fra Røyken, i Christies gate, lagt ned.

    Storebroren til Monica Lyngstad, kjørte oss, ned til Christell og dem, (blant annet), mener jeg.

    De kjente også ei annen Christell, (som jeg aldri så), og hu hadde visst blitt sprøytenarkoman, hørte jeg at broren til Monica Lyngstad sa, mens vi satt i bilen vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi havna nede hos Christell, mener jeg, som viste seg å bo, ved Terningen Matcafe der, (hvor hu også jobba), nederst i Maridalsveien.

    (Eller om det var i Møllergata).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia viste meg noen fotograf-fotografier av Christell, hvor hu så litt sånn ‘budeie-aktig’ ut vel, (husker jeg at jeg syntes).

    Og Christell viste fram puppa sine, når hu kasta ut nøkla, (eller noe), husker jeg.

    Christell bodde der sammen med Hege, (Lund vel, seinere Snoghøj), fra Rødgata, i Drammen, (mener jeg).

    Jeg var på besøk der, tre-fire ganger vel, sommeren 1993.

    En gang, så hadde Christell sagt til Pia, at Pia og jeg, kunne få låne leiligheten hennes, en helg.

    Og vi kunne få se på en film som het ‘De elskende på Pont Neuf’, (en bro i Paris), eller noe.

    Om et fransk uteligger-par.

    (En film som Christell sa var bra da, da jeg spurte henne, hvorfor hun liksom ‘hypet’ den filmen).

    Jeg dro også med Pia til en videobutikk, og leide ‘Twin Peaks – Fire Walk With Me’, husker jeg.

    (Eller om jeg gikk aleine dit).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang jeg var der, så hadde Christell en veldig rar, (hvit), kakadue der.

    (Som søstera mi Pia seinere fortalte at hadde blitt sinnsyk).

    Den fuglen var visst verdt mange, mange tusen, (sa Christell).

    Og Christell passa den for en sjef av henne, (eller noe), som hadde ferie vel.

    Den fuglen, syntes visst, at jeg var veldig morsom, for jeg holdt den opp/ned, når den ble for innpåsliten da.

    Og den begynte å hakke i beltet mitt, mens jeg satt der, husker jeg.

    (Mange av Christells venner satt der og).

    Og jeg trodde ikke at det var noe farlig, at den fuglen hakket på beltet mitt.

    Men plutselig så så jeg det, at den kakadua, nesten hadde hakket av hele beltet mitt da.

    (Og fikk litt sjokk, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde også ei pen venninne, som Pia sa, etter en stund, at hadde flytta tilbake til Nord-Norge, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell fortalte også, at hu hadde hatt sex med en kar, på salongbordet der, sånn at glassplata ble ødelagt.

    Han sex-partneren hennes, hadde skåret seg, men han ville ikke på legevakta da.

    Så det ble blod overalt i senga hennes da, fortalte hu.

    ‘Har du hørt om seng eller’, sa jeg, når jeg hørte det, at hu pleide å ha sex på stuebordet der da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De bodde litt oppe i etasjene, (i tredje etasje kanskje der), og de hadde hatt det morsomt, på en fest, (eller noe), og tømt et pulver-brannslukningsapparat, i trappa der.

    Og like før de flyttet ut, så var jeg der, når Christell og Hege og en ung mann de kjente, også var der.

    Han unge mannen spurte meg, om jeg kunne vaska trappa deres.

    Noe jeg ikke syntes at var noe særlig fristende, å vaske etter min yngre stesøster, (eller hva man skal kalle henne).

    Når hu hadde vært så uansvarlig og umoden, og grisa det til sånn, så fikk hu vaske selv, mente jeg.

    Så det tilbudet, det sa jeg rimelig bestemt nei til, (for å si det sånn).

    (Mens jeg nesten lo litt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde ikke noe sted å bo, når bofelleskapet hennes, i Christies gate, ble nedlagt.

    Så jeg lot Pia flytte inn, på rommet mitt, på Ungbo.

    For de andre folka som bodde, på Ungbo, de hadde flytta ut, når jeg var ferdig, i militæret.

    Så det var bare jeg som bodde der, sommeren 1993.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk bare 5-6.000 i dimmepenger.

    Likevel så ville Pia at jeg skulle bli med ned, på visning, i leiligheten til Christell.

    For Christell og venninna skulle flytte ut derfra da.

    Og jeg mente det, at dette ble som noe meningsløst, (siden nesten ikke hadde noe penger), men Pia ville at vi skulle dra ned dit likevel da.

    Jeg bodde jo på Ungbo, så jeg trengte jo egentlig ikke å flytte.

    Men Pia dro meg med da.

    (Pia overtalte meg, ved etter en del masing, å fortelle meg, at vi behøvde ikke å leie det, selv om vi var på visningen.

    Vi kunne bare dra på visningen, som noe sosialt nærmest, sånn som jeg skjønte det, på Pia da.

    Så sånn var det).

    På noe som ble en litt flau forestilling.

    For jeg måtte jo forklare for Christell sin tidligere husvert, at Pia og jeg ikke hadde 9.000 kroner, til depositum.

    Og husverten klagde på at dem hadde tømt brannslukningsapparatet, i trappa.

    Jeg vet ikke hvorfor han klagde på det til meg.

    For jeg var nok antagelig på Terningmoen, (eller noe), da dette skjedde.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg fikk ikke helt med meg, hvor Christell skulle flytte hen, etter det her.

    Christell klagde forresten på nabodama, som bodde i leiligheten under henne, (husker jeg).

    Dette var ei innvandrerdame, som stønna, sånn at Christell hørte det, når hu hadde sex da, fortalte Christell, til Pia og meg, (en gang, som vi var på besøk der, sommeren 1993).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 12: Parade i Karl Johan

    Ved åpningen av Stortinget, høsten 1992, så skulle vi i Geværkompaniet være med, å stå parade i Karl Johan, når Kongen og Kronprinsen kjørte forbi, i limousinen sin.

    Vi tok busser ned til Oslo, fra Elverum, og parkerte ved Akershus Festning der.

    Så marsjerte vi bort til gågate-delen, av Karl Johan, på rekke, etter en del andre avdelinger, (fra andre steder i landet da).

    Geværkompaniet ‘dreit seg ut’, fordi vi marsjerte i passgang, i gågate-delen av Karl Johan, (husker jeg).

    Oslofolka, i troppen min, (tropp 1), de syntes at dette var flaut, og tok det opp, i ettertid, i troppens time, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Sånn som jeg husker det, (og sånn som det ble nevnt i ettertid, på Terningmoen også vel), så begynte denne passgangen helt foran, hos de befalene/offiserene som egentlig skulle holde takten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi i Geværkompaniet, vi hadde plassene våre nærmere Stortinget enn Slottet, (hvis jeg skal prøve å forklare).

    Jeg mener at jeg stod litt nærmere Slottet, enn Lille Grensen der.

    (Ovenfor Saras Telt der cirka vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han soldaten som stod rett ovenfor meg, han ba om å bli bytta ut, husker jeg.

    Og en slags gatesanger, satt på bakken, på fortauet, ikke så langt unna meg der jeg stod, og sang en sang som gikk sånn her, ‘hei, lille venn, har du lenge igjen. Har du ni eller ti, det driter jeg i’, (husker jeg), en sang som handler om mobbing av folk som nettopp har kommet inn i militæret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var heller ikke så god i slutta orden, så jeg var litt i utakt, når vi skulle ta ‘bajonett på’, ‘presenter gevær’ og disse drillene da.

    Men jeg mista ihvertfall ikke AG3-en i bakken, som noen hadde klart å gjøre en gang, mens han stod parade, i Karl Johan, (var det vel noen som sa, på Terningmoen, før vi dro på denne paraden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi ble vel stående der, i bortimot et par timer vel.

    Mens Kongen og Kronprinsen var inne og åpnet Stortinget da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle egentlig se rett fram.

    Men jeg var litt nysgjerrig.

    Så da limousinen til Kongen og Kronprinsen dukka opp.

    (På vei tilbake til Slottet igjen).

    Så så jeg litt til venstre, (må jeg innrømme), og så nysgjerrig inn i limousinen til Kongen og Kronprinsen, da den kjørte forbi da.

    (Siden jeg kjeda meg litt da).

    Og når jeg så inn i limousinen, så så jeg rett inn i øya til Kongen faktisk.

    (Det vil si Kong Harald da).

    Kong Harald hadde et fast/strengt blikk, syntes jeg, som han så tilbake på meg med da.

    Han likte kanskje ikke det, at vaktsoldatene så inn i bilen hans.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kronprins Haakon, han så ikke tilbake på meg, forresten.

    Han satt bare og så rett fram, og så ikke ut av vinduene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Kronprins Haakon, han var kanskje ikke så streng/våken som Kongen da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter paraden, så fikk vi som bodde i Oslo, lov til å sende med geværene våre, med bussen, tilbake til Terningmoen.

    Også fikk vi lov til å ta helgeperm, i Oslo da.

    Sånn at vi kunne rekke å være hjemme, mange timer tidligere, enn på en vanlig fredag da.

    Siden vi vanligvis tok 13-toget, (eller noe), fra Elverum vel.

    Men denne fredagen, (var det vel), så fikk vi perm, på rundt det samme tidspunktet, i Oslo da.

    (Så vi var i Oslo, og hadde helgeperm, ihvertfall to-tre timer før vi vanligvis hadde det, på en vanlig fredag da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde fortalt meg det, at Christell hadde flytta til Oslo, og gikk på Bjørknes.

    (Var det vel).

    Bjørknes var en privat skole, for elever, som ikke hadde klart videregående da.

    Så Christell hadde vel antagelig strøket på noen fag, på allmenn da.

    Jeg visste ikke hvor Christell bodde.

    (Så det var ikke sånn at jeg pleide å besøke Christell ofte, den tida hu bodde i Oslo, akkurat.

    Ikke det første året, ihvertfall.

    Og hu besøkte ikke meg på Ungbo heller.

    Selv om hu var der et par-tre ganger, etter at Pia flytta inn der også, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23).

    Men jeg tenkte at Christell kanskje syntes at det hadde vært morsomt, å se meg i permuniform, og høre om Kongen, osv.

    Og om det at jeg hadde stått parade i Karl Johan da, selvfølgelig.

    (Og siden ingen i slekta mi, hadde vært der for å se på meg, mens jeg stod parade, i Karl Johan, da).

    Så jeg ringte Bjørknes da, og fikk høre når Christell slutta.

    For det sa ei kontordame til meg, uten at jeg behøvde å presentere meg vel.

    (Men jeg var i litt militært ‘humør’ da sikkert.

    Og kanskje litt stressa på grunn av det med Kongen, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg rakk å gå på McDonalds, (i Nedre Slottsgate der vel), før Christell slutta på skolen vel.

    Og så gikk jeg bort til skolen til Christell da, som lå ikke så langt unna Steen og Strøm der vel, i Kvadraturen da, (heter det vel).

    Men jeg syntes at de folka, som gikk ut fra Bjørknes, så litt flaue ut.

    (De fleste av dem hadde vel strøket, på videregående, tenkte jeg).

    Og jeg var litt usikker på om permuniformen min lukta vondt.

    (Noe den noen ganger kunne gjøre.

    Siden vi ble drevet rimelig hardt, i Geværkompaniet da).

    Så jeg stod bare på hjørnet, av en bygning, som lå ovenfor der skolen til Christell lå da.

    (Jeg tror at det var Bjørknes, den skolen het, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Jeg tenkte vel at jeg ville kjenne igjen Christell, på lang avstand, med hennes lange, lyse hår.

    Men jeg stod der, i 10-15 minutter vel.

    Og jeg så ikke noe til Christell.

    Men jeg så noen som så ut av et vindu der, (i andre etasje der), eller noe, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så det er mulig at det var Christell, og at hu ikke ville treffe meg da.

    (Noe sånt).

    Så etterhvert, så dro jeg bare hjem.

    Jeg handla noe mat på Rimi vel.

    Og dro hjem til Ungbo, i Skansen Terrasse 23, da.

    (Hvis det ikke var etter at jeg prøvde å finne Christell, at jeg kjøpte burger på McDonalds da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 10: Enda mer fra Terningmoen

    Etter at jeg hadde mistet den datakurs-jobben, som jeg kun fikk ha, i en dag.

    (En jobb jeg gjerne ville ha, for jeg regnet med at en sånn jobb øket mine sjanser, til å få en jobb, innen data, etter militæret).

    Så skulle vi på lag 2, gjennom en av de fæleste tingene, (må man vel si), dette året, i Geværkompaniet.

    Nemlig noe som het stridsløype.

    Stridsløypa starta med at vi hoppa opp i en ganske dyp grop med sølevann, med uniform og alt av utstyr på oss.

    Så måtte vi krype, i noen bekker/grøfter, som det var lagt noen plater over.

    (Må det vel ha vært).

    Alt mens vi på laget dytta på en ammunisjonspakke, som veide en del kilo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det, oppåfor den her grøfta da.

    Så fløy troppsbefalet rundt, og sprengte knallskudd, osv., for å få det til å ligne på en krig da.

    Og sersjant Dybvig, han visste nok det, at jeg nettopp hadde mista den nevnte jobben, for han ropte til meg, (husker jeg), mens vi krøyp i gjørma der, at ‘kom igjen Ribsskog, dette er mye bedre enn EDB’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Paulsen skulle dytte den ammunisjonsboksen, så somla han litt, (må man vel si).

    Så jeg ble hengende foran de andre, på laget.

    (For jeg hadde vært den første som dytta da).

    Og jeg lurte litt på hva Dybvig mente, med den her ropinga si.

    Så jeg klatra faktisk opp av den grøfta, (og opp til Dybvig og dem da), og så litt ned på de andre på laget, mens jeg venta på at de skulle ta meg igjen da.

    For jeg var så langt foran dem plutselig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom tilbake til HV-leieren, så måtte vi nok bytte alt av tøy da.

    Og vi hadde jo bare lagstelt der, men det tørka vel.

    Men det kjedeligste, (syntes jeg), det var å pusse AG3-en, i HV-leieren der.

    For da måtte vi sitte inne på noen do/bad-brakker, husker jeg, og pusse.

    Og da pussa jeg ikke så utrolig bra da, for jeg syntes kanskje at det var nesten som at vi var på øvelse, når vi var i HV-leieren der.

    Men Paulsen, som satt ved siden av meg, og pussa våpen, på do/bade-brakka, i HV-leieren der.

    Han pussa AG3-en bedre vel.

    Men jeg sa det vel sånn, at jeg tok det litt slappere.

    Jeg var kanskje sliten og lei, etter å ha mista den jobben og etter stridsløypa da, og siden vi måtte bo i telt, i HV-leieren, istedet for på brakkene våre.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sersjant Dybvig, han klagde på våpenpussen min, husker jeg.

    Men jeg husker at jeg var sliten da, av en eller annen grunn.

    Jeg var nok sliten allerede før jeg begynte i Geværkompaniet, etter to års ganske slitsom jobbing, på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av rekrutten, (var vel det her), så skulle vi liksom søke på stillinger.

    De fleste søkte vel på sin egen stilling.

    Ihvertfall gjorde jeg det.

    Jeg søkte på Geværmann 2, i lag 2.

    Men det viste seg det, at Paulsen, (fra Kløfta), han hadde søkt på _min_ stilling.

    Han var vel Geværmann 1, (tror jeg), men han ville heller være Geværmann 2 da, (tror jeg).

    Og min søknad var vel kanskje ikke så overbevisende, for jeg ville jo egentlig helst ha datajobb.

    Og min våpenpuss etter stridsløypa, den hadde ikke vært så bra da.

    (Noe sånt).

    Så Paulsen fikk faktisk min stilling, som Geværmann 2, i lag 2 da.

    Og jeg selv, jeg måtte over på reservelaget da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Reservelaget, de holdt til på det første rommet, som jeg hadde vært på, cirka vel.

    Og de på reservelaget, de var helt gærne.

    Det var Årnes, (tror jeg), Frisell, Andresen, Pålhaugen, Skjærbekk, Staff, Torp og meg selv vel.

    (Noe sånt).

    Stoler ble kasta rundt omkring der.

    Folk røyka og drakk, (mener jeg å huske, ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så lå jeg og sov, i senga mi, mens de gærningene der, dreiv og tulla da.

    De tok bort sengebunnen, i senga til Torp.

    (Som lå over meg).

    Så det var nesten at Torp falt oppå meg.

    Men han klarte å holde seg fast, i overkøya, sånn at han ikke falt ‘gjennom’ senga da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg satt på med Årnes, (var det vel), og noen andre på reservelaget, inn til Hamar, (må det vel ha vært), og at Årnes satt på Red Hot Chili Peppers-kassetten vel, (nemlig ‘Blood Sugar Sex Magik’), som var så populær, på den her tiden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så skulle vi ha en patrulje-øvelse, (eller hva man skal kalle det), like ved en kraftgate, (heter det vel), inne på leirområdet.

    Jeg husker at Odd Sundheim og meg, var med.

    Og patruljen var ledet av sersjant Johansen.

    Dette var folk fra forskjellige lag, mener jeg, og jeg var så forfjamset, når jeg ble henta, for å være med på den her nattpatruljen.

    Jeg skulle ta en drill, som het ‘tøm våpen kontroller’.

    Men folka venta ikke på meg, så jeg ble stressa, og klarte å fyre av en rødfis, (i lufta da).

    (Dette var vel den eneste gangen jeg klarte det, for å si det sånn).

    Jeg var den bakerste personen, i denne nattpatruljen da.

    Odd Sundheim, (fra Valdres), han var nest bakerst.

    Han var litt tjukk, så han ble fort andpusten da, (husker jeg).

    Når vi skulle ha en chat, i skogen der, om natta, om patruljen da, så kunne vi nesten ikke høre sersjant Johansen, (husker jeg), for Sundheim pusta og pesa så fælt da.

    (Siden han var andpusten da, av den her raske gåinga, i skogen, midt på natta).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden Sundheim var så andpusten, så var jeg ekstra våken, som bakerste mann da.

    Og en gang, som Sundheim mista de andre i patruljen, av syne.

    Så pekte jeg, og sa at ‘dem er der’, (eller noe).

    Og Sundheim sa en gang til meg seinere, (etter jul, når vi var på samme lag, nemlig lag 2), at han under denne patruljen, tenkte sånn, at han som gikk bak han, måtte ha vært en god/dyktig soldat da.

    (Siden jeg klarte det, å se hvor patruljen var, når Sundheim mista kontakten da, antagelig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne patruljen gikk dårligere og dårligere.

    Sersjant Johansen mista all kontroll, og visste ikke hvor vi var hen.

    (Vi gikk oss bort da).

    Jeg husker at vi satt i kraftgata der, på leirområdet, midt på natta, etter å ha susa rundt, i en time eller to, i skogen, i øvelsesområdet, (i høyt tempo), da.

    Jeg husker at jeg var våt på beina, og at jeg tok av meg feltstøvlene, og vridde opp sokkene mine.

    For de var gjennomvåte da.

    Jeg husker at det var stjerneklart, og at jeg så stjerneskudd.

    Og vi var utslitte, siden sersjant Johansen ikke fant fram da.

    Og da jeg så stjerneskudd, så husker jeg den gangen, på 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), som Christell og jeg, gikk opp, fra deres hus, til min leilighet, på Bergeråsen.

    For da så jeg nemlig et stjerneskudd.

    Og spurte Christell om hu så det, (men det gjorde hu ikke da).

    Og da virka dette, som en mye bedre verden, enn det helvete vi var i, på denne patrulja, hvor vi hadde gått oss bort da, og satt og frøys, i kraftgata der.

    (Husker jeg).

    For hodet mitt, på den her tida, det var nesten bare fylt av militær-ting.

    For det var såpass tøft, innimellom, i Geværkompaniet.

    Så man kutta nesten bort alt det sivile, og tenkte bare på hvordan man skulle komme seg gjennom dagen der da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at patruljen vår hadde gått rundt i blinde, i et par timer kanskje vel.

    Så slo troppsjef Frøshaug alarm.

    (Var det vel).

    Biler stod og tuta fælt, ikke så langt unna der vi var.

    Og vi så vel nødbluss og muligens, (uten at jeg husker dette helt sikkert).

    Men sersjant Johansen, han gikk ikke bort, til den bilen, som stod og tuta.

    Nei, han drøyde det da.

    Så den bilen stod vel og tuta der, i en halvtime, eller noe.

    Før Johansen dro oss med bort dit da.

    Jeg var jo bakerste mann, og kjente ikke de andre, i den her patrulja, så jeg måtte bare henge på liksom.

    Og jeg prøvde å passa på at ingen mistet kontakten med patruljen da.

    (For tempoet var ganske raskt og, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da patruljen endelig kom tilbake, til leieren.

    Så var jeg jo våt og utslitt.

    Men jeg fikk ikke lov til å varme meg i teltet.

    For da måtte jeg ha vakt da, sa nestlagfører Henriksveen, på lag 3 da, (som jeg var avgitt til, som reserve).

    Og da jeg var ferdig med vakta, så skulle jeg prøve å få meg litt søvn, i teltet.

    Men de på lag 3, de var så storvokste, så det var ingen steder, hvor det var plass til meg.

    Så jeg måtte legge meg på et liggeunderlag, som lå utafor teltet.

    For jeg var så sliten og trøtt, etter den her tøffe patrulja da.

    Så jeg måtte liksom legge meg ned da.

    Og jeg husker at jeg frøys veldig.

    Og så slutta jeg plutselig å fryse, (husker jeg).

    Også husker jeg at jeg våkna, og at da var det lyst igjen.

    For Andresen, (fra Vinstra), han hadde sparka i feltstøvelen min da.

    For å sjekke om jeg hadde fryst ihjel, antagelig.

    Og da våkna jeg da.

    Men jeg kunne nok like gjerne ha fryst ihjel, tror jeg.

    Så jeg husker at jeg var glad, og nesten ikke kunne tro, at jeg fortsatt levde da.

    Da jeg våkna av at Andresen hadde sparka meg i feltstøvelen da.

    For jeg hadde bekymra meg for, om jeg kom til å fryse ihjel, der jeg lå, husker jeg.

    Men jeg var så sliten, og det var ikke noen andre steder jeg kunne gjøre av meg liksom.

    Folk, (spesielt nestlagfører Henriksveen, som ‘alltid’ satt meg på vakt først), var så uvennlige der.

    Og Frøshaug var sur, på grunn av problemene med patrulja da.

    Og Johansen var jo helt sinnsyk nesten, (må man vel si), siden han tulla så fælt, under den her patrulja da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mine klassekamerater Erland Borgen og Ole Skjelsbekk har vunnet slalom, i Fossekleiva. Christell og Pia stod også slalom, men de vant vel aldri noe

    tidligere klassekamerater

    http://svelviksposten.no/nyheter/svelvik-vokser-i-hvertfall-slik-planene-er-lagt-1.7212704

    PS.

    Erland Borgen har jo ikke forandret seg i det hele tatt siden han var 17-18:

    mulig å se forrandring borgen hm

    http://www.facebook.com/photo.php?fbid=5159151846&set=a.433201091846.218410.605686846&type=3&theater

    PS 2.

    Ole Skjelsbekk har visst giftet seg med ei Johanna:

    ole gift med johanna

    http://www.facebook.com/profile.php?id=526276789

    PS 3.

    Men i PS-et ovenfor, så har Ole Skjelsbekk skrevet, at han har gått på videregående, i Sande, i Møre og Romsdal.

    Men det er nok ikke riktig, dessverre.

    Sånn som jeg husker det, (og dette her burde jeg kunne, siden jeg jo har gått i klasse med Skjelsbekk, blant annet), så gikk Ole Skjelsbekk på videregående, i Sande i _Vestfold_.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her er mer om tannklinikken til onkel Runar, fra siste kapittel, av Min Bok 2

    tannklinikken til onkel runar

    http://www.tannlegeolsen.no/

    PS.

    Man kan se at onkel Runar nesten er som en analfabet.

    For han klarer ikke å skrive ‘bestilling’ riktig, det skal jo være to l-er, selvfølgelig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Man kan se at onkel Runar også har en kollega, som heter Jens.

    Og Jens, det er jo en versjon av Johannes.

    Og jeg har jo Johanitterordenen, i min fars nye slekt.

    (Nemlig min fars stedatter Christell Humblen sin halvbror Bjørn Humblen, på Vestlandet.

    Som er nyutmeldt, at Johanitterordenen, som jeg har skrevet om på bloggen en del ganger før).

    Så om onkel Runar også er med i denne Johanitterordenen?

    Hm.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Jeg har jo jobba litt ute i Follo selv også, som butikksjef, (blant annet), på Rimi Langhus, fra 2001 til 2002.

    Så det med ‘ting oss’, istedet for ‘ring oss’, det tror jeg nok at er ganske vanlig å si, ute i Follo der.

    Hvis noen fra Langhus, for eksempel begynner å snakke om en ‘ski-tur’.

    Så mener de ikke det, at de skal gå på langrenn-ski.

    Nei, da mener de det, at de skal med toget, (for eksempel), inn til Ski, da.

    (Husker jeg fra en prat med medarbeidere, (det vil si verneombud Morten), på Rimi Langhus, da jeg jobbet som butikksjef der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 103: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IX

    Jeg husker også en bytur, som må ha vært, i 1991, eller noe.

    (For jeg husker at jeg gikk med et par svarte bomullsbukser, som jeg hadde kjøpt på en klesforretning, på Oslo City, i 1990, eller noe).

    Og da var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, på utestedet Snorre.

    Hvor også Magne Winnem og jeg, også var et par ganger vel, da det het Comeback.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette som skjedde da Winnem, Willassen og jeg, var på Snorre Kompagniet.

    Det sa jeg ikke noe om, til Willassen og Winnem.

    Men tre hotte damer, i slutten av tenårene.

    (Brunetter vel, mener jeg å huske).

    De gikk forbi oss tre, på vei ut av Snorre Kompagniet, når vi tre nettopp hadde kommet inn der.

    Og ei av de damene, hu masserte faktisk pikken og bjellene mine litt, mens vi passerte hverandre.

    Jeg ble så paff, så det var ikke sånn at jeg sa noe til Winnem og/eller Willassen, om det her.

    Det hele gikk så raskt, så jeg rakk omtrent ikke å reagere engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også noen spesielle byturer, det første året, som jeg bodde på Ungbo.

    Jeg husker en annen gang, som jeg var på nettopp Snorre Kompagniet vel.

    De stengte, og jeg gjorde det samme, som Winnem og jeg, hadde pleid å gjøre, i russetida.

    Nemlig å ta med halvliteren på innerlomma ut.

    Og vakta stoppa meg først, så jeg måtte liksom prøve en gang til da.

    Men jeg var for laid-back.

    For jeg stod utafor diskoteket og skålte mot vakta vel.

    I fylla da.

    (Jeg hadde hatt en kjedelig kveld, tror jeg).

    Men så så jeg det, at vakta bevegde seg mot meg, gjennom den ganske store folkemengden, som stod utafor Snorre Kompagniet, ved stengetid da.

    Så jeg tok beina fatt, og løp ned Karl Johan, og svingte så til høyre, inn i Universitetsgata.

    Og så ble jeg ganske andpusten, så jeg stoppa opp utafor utestedet Last Train der.

    Fremdeles med halvliteren i hånda da.

    Og jeg stod og drakk litt av den vel, da han dørvakta tok meg igjen da.

    Og han begynte å si at han kunne ha knust nesa mi, hvis han ville.

    Også tok han halvliterglasset, og gikk tilbake, til Snorre Kompagniet igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjeda meg fortsatt og havna nesten i bråk, med to svære chilenere, eller noe, etter dette igjen da.

    (Hvis jeg husker det riktig, så var dette samme gangen).

    Og de to chilenerne, (eller hva de var), de hadde ei pen norsk dame med seg.

    De var alle tre pent kledd, i dress osv.

    Og hu dama begynte nesten å grine, husker jeg.

    Siden den nesten ble bråk vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så gikk jeg videre, og det eneste stedet som var åpent da, det var et sted som het Why Not, eller noe.

    Og det var et homsested.

    Men jeg ga faen, for jeg ville bare drikke mer øl da.

    Og jeg havna også der, en annen gang.

    Og da var det ei dame der, som lærte meg å spille piano, i både dur og moll da.

    Noe jeg ikke kunne fra før.

    (Jeg hadde bare lært å spille Lisa gikk til skolen, og sånn, at Frode Kølner og faren, i Larvik, på 70-tallet.

    Men hu dama, hu lærte meg å spille med flere fingre samtidig da, på det pianoet som stod der da.

    Så vi satt ved siden av hverandre, ved det pianoet og spilte et stykke som hu kunne da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu dama, (som vel var et såkalt fag-hag vel), hu prøvde å dra meg med, i en drosje, et eller annet sted da.

    Men da ble det dramatikk, for da ble han homo-en hennes sur, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så jeg droppa det, og dro bare hjem da.

    Så jeg ble aldri sjekka opp, eller noe, når jeg var på det homsestedet da.

    Jeg gikk i dress og sånn vel, og var ihvertfall drita full, så dem skjønte nok at jeg ikke var homo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så husker jeg at noen av folka som jobba der, prata om at det stedet, (som het Why Not vel), var homsested da.

    Men da meldte jeg meg ikke på i samtalen.

    Da bare holdt jeg kjeft.

    (For da var jeg litt flau, for å si det sånn).

    Og jeg dro ikke til det stedet noe mer, etter den gangen som hu dama hadde lært meg å spille piano der, (og det ble dramatikk da).

    Og den eneste grunnen til at jeg havna der, på det utestedet, en eller to ganger, det var at det stedet, det holdt lengre åpent, enn de andre utestedene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen.

    Så var jeg veldig full, og en amerikaner, som hadde hilst på John Eastwood, (eller om det var Jane Fonda, eller noe. Hm.), da han jobba på en fabrikk, eller noe, i USA.

    Han dro meg med gjennom horestrøket.

    Eller det var en afrikaner som dro meg med først vel, og så hang han amerikaneren seg på også.

    Før begge to stakk til slutt da, når vi hadde gått en runde gjennom horestrøket, fra Karl Johan der, og endte opp nede ved Jernbanetorget der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen, så skulle jeg liksom ta en T-bane som gikk seint hjem vel.

    Men jeg var så full, så jeg måtte bare sitte i flere timer, før jeg orka å gå på T-banen da.

    På Stortinget T-banestasjon der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var jeg drita full, på dassen på Manhattan, (som senere skifta navn til Underhuset), og spøy der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så ble jeg vel en gang uglesett, som sosialist/kommunist, av en som het Glenn, som jobba på gølvet der.

    Og en annen kar vel.

    Som satt ved et annet bord, inne på spiserommet der.

    Siden jeg leste Dagbladet, som hadde rød logo da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, av den ‘sladeren’, som jeg overhørte, så var det vel sånn, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, i noen helger, de første årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Så pleide jeg å få med meg, et hjemmebakt brød, inn igjen, til Oslo.

    Men Ågot begynte å bli gammel og senil, og kalte meg ofte for Runar, osv.

    Og jeg spiste mye junkfood, på den her tida.

    Så det var vel ikke sånn at jeg spiste de her brøda, akkurat.

    Det var vel mest for å være høflig, at jeg sa ja takk, når Ågot spurte om jeg ville ha med et hjemmebakt brød, med tilbake igjen, inn til Oslo da.

    Men de brøda, de havna nok for det meste i søppelkassa, uspist, vil jeg nok dessverre si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe som gjorde meg litt sur, når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot.

    Det var det, at hu noen ganger ga meg en hundrelapp.

    Og så sa hu det, at det hadde bestefar Øivind pleid å gjøre, når Runar studerte i Oslo, 15-20 år før meg da.

    At Øivind hadde pleid å gi Runar en hundrelapp da.

    Men det var litt forskjell, på 1975 og 1991 liksom.

    Det var heller sånn at jeg ble sur, når jeg fikk en hundrelapp av Ågot på den måten der.

    For en hundrelapp, den var jo verdt like mye, i 1991, som den var på begynnelsen av 70-tallet.

    Og folk brukte også mer penger, på 90-tallet.

    Det var jo jappetid, osv.

    Så da ble jeg nesten bare irritert, når Ågot ga meg en hundrelapp, og gjorde et stort nummer ut av det da.

    For en hundrelapp, det monnet ikke så mye for meg, som var student, og røyka en 20-pakning om dagen og ikke hadde lært å lage mat, og derfor kjøpte mye dyre junkfood, osv.

    Så da ble jeg bare litt irritert på Ågot, husker jeg.

    Som jeg syntes at var litt dum da.

    Siden hu ikke skjønte at det var noe som het inflasjon da.

    Som gjorde at pengene ble mindre verdt, ettersom årene går da.

    Sånn at den hundrelapp i 1991, kanskje bare var verdt en brøkdel av hva en hundrelapp var verdt, i 1971 liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det var etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    At jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til Arne og Haldis, i Drammen.

    Og at Christell og Haldis, ba meg om å skrive en søknad for Christell, for ekstrajobb, på McDonalds.

    (Som nettopp hadde åpnet en restaurant, i Drammen).

    Og som folk som har lest bloggen min, kanskje har skjønt.

    Så er ikke jeg akkurat noen ekspert egentlig, på jobbsøking.

    Så jeg vet ikke hvorfor Christell og Haldis spurte akkurat meg, om det her.

    Men jeg prøvde nå å skrive en søknad for Christell da.

    På skrivemaskinen, i butikken til Haldis og faren min da.

    Og Christell fikk komme på jobbintervju, på McDonalds, fortalte hu meg seinere.

    Men så hadde sjefen der, spurt henne, (under intervjuet), om ‘hvorfor skal jeg ansette deg?’, (og ikke en annen søker da).

    Klagde Christell på til meg.

    (For da hadde vel ikke Christell visst hva hu skulle svare da).

    Så jeg vet ikke om Christell mente at det var min skyld, at hu ikke fikk jobben, på McDonalds der.

    Siden hu ikke klarte å svare for seg, på jobbintervjuet der da.

    Men Christell var altså veldig treig, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), til å lære seg, å lese undertekstene, på TV, (under oppveksten da).

    Så det er nok ikke bare Ågot, i slekta mi, som var/er litt dum.

    Så Christell og Haldis mente kanskje at jeg var ekspert i jobbsøking, siden jeg hadde hatt skrivemaskin, da jeg gikk på handel og kontor?

    Og Christell mente kanskje at det var den som skrev jobbsøknaden sin feil, hvis hu dreit seg ut, i jobbintervjuet.

    Hva vet jeg.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å skjønne helt nøyaktig hvordan Christell så for seg det her.

    (For Christell har liksom en litt brå væremåte noen ganger da.

    Og hu kan også være litt vag, når hu skal kommunisere da).

    Men hu skjønner kanskje selv hva det var hu mente.

    (Man kan kanskje kalle Christell for noe lignende av ‘tåka’ da, muligens.

    (Altså at hun kan være litt rørete noen ganger kanskje vel).

    Siden det noen ganger kanskje kan virke som at det er litt uklart, oppe i tankeboksen hennes da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var den gangen, som Axel var med meg, for å besøke bestemor Ågot og Pia, på Sand, sommeren 1991.

    (Den gangen som Axel tagg til seg den blikk-safen med mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, og jeg da også ga han noen fotografier, av vår tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, (som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, et par år før det her vel)).

    Da, så var Pia, jeg, (og vel også Axel, tror jeg), på McDonalds, på Bragernes Torg, i Drammen da.

    Og jeg følte meg ikke helt bra, og måtte på do da.

    Og jeg hadde liksom badetiss da.

    (Kanskje fordi jeg hadde litt feber, eller noe).

    Og da jeg stod og tissa, så gikk det ei tenåringsjente, forbi herretoalettet, på McDonalds der.

    For å komme seg inn på dametoalettet da.

    Og da kunne jeg se det, at hu så i speilet, på innsiden av døra, på herretoalettet der, (mens hu gikk forbi da).

    Og at hu så tissen min, (som var i badetiss-tilstand, (altså veldig liten)), i det speilet da.

    Og da både jeg og hu Drammensjenta igjen satt i restauranten der, noen få minutter seinere.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte det, (hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall), at hu sa til noen andre tenåringsjenter der, at hu hadde sett tissen, til ‘han der’, da.

    (Noe sånt).

    Så McDonalds, de hadde altså lagd doene sine på en spesielt dum måte, sånn at damene fikk se tissefantene, til de som stod og tissa, i pissoaret, hvis en annen kunde, åpna døra, til herredoen, når damene gikk forbi, på vei til dametoalettet da.

    Så det var jo nesten helt genialt, av McDonalds, å konstruere toalettene sine sånn, må man vel kanskje si.

    Når man vet hvor lett sladder osv., kan oppstå.

    Så jeg vil ikke akkurat nominere McDonalds til noen arkitekurpris, for konstruksjonen av de doene der, for å si det sånn.

    (Dette var i den gamle børs-bygningen forresten, (het det vel), på Bragernes Torg, i Drammen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, de første årene jeg bodde i Oslo, før jeg dro i militæret.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de/det neste kapitellet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 97: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo III

    En kveld, (sikkert en fredag eller lørdagskveld da), som jeg satt sammen med Glenn og Øystein, hjemme i stua, til Øystein og dem, i Lørenskog.

    (Når foreldra til Øystein ikke var hjemme, av en eller annen grunn).

    Så sa Glenn Hesler til meg, plutselig, utenfor sammenhengen, at ‘hvorfor drar du ikke til California da?’.

    Eller om det var Hollywood.

    Glenn Hesler mente at jeg så så pen/kjekk ut, at jeg burde prøve å bli skuespiller, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare.

    Jeg var ikke så vant til å få komplimenter, for utseendet mitt.

    Da jeg gikk på skolen, så ble jeg liksom sett på som han smarte.

    Så jeg syntes det var litt nedverdigende egentlig, å bli sett på som han pene, (hvis jeg skjønte det riktig), av Glenn Hesler.

    Kanskje det var derfor jeg bestemte meg for å lage kryssordprogram, det siste året på NHI, og at jeg dro det med hjem til han, på Skjetten, i påskeferien, og jobba med det der.

    Sånn at jeg slapp å få flere lignende kommentarer.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein Andersen kom også med et lignende utbrudd, noen år før det her igjen, da jeg var på besøk hos han, før jeg flytta til Oslo, (mener jeg at det vel må ha vært).

    Øystein mente at jeg burde bli jagerflyver.

    For jeg hadde bra hørsel og syn og ingen skavanker liksom da.

    Øystein sa at han hadde gjerne blitt jagerflyver selv, men han var for lav, mente han.

    Men jeg mente også da, at dette her var som noe tull da.

    Jeg kjørte heller mitt eget løp.

    Og var ikke interessert, i å ha en risikofylt jobb, (for å si det sånn).

    Jeg var for glad i livet, (må man vel si), til det.

    Jeg ønsket å være som en japp, mer eller mindre, vil jeg vel si.

    Og få meg en bra betalt jobb, og et fint hus, og ei fin kone, og en fin bil og kanskje en fin hytte ved sjøen og.

    Og dra på masse kule ferier og sånn da.

    Noe sånt.

    Jeg ville bli en suksessfull forretningsmann, og ikke en villmann, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han gikk jo på spesialskole.

    Så jeg husker at jeg sleit, når jeg skulle prøve å lære han klokka, mm.

    Det at en og en halv, var det samme som halvannen, det var vanskelig.

    Axel var jo født i november 1978, (mener jeg å huske), så i 1990, så da jeg flytta inn hos Arne og Mette og dem, det var like før han fylte tolv år da.

    Og Axel klarte da det kunststykket å si, at en og en halv, var det samme, som ‘en og halvannen’, husker jeg.

    Så selv om Axel fikk bra oppfølging vel, på spesialskolen, på Majorstua, så rota han litt og, må man vel si.

    Axel skjønte heller ikke det med klokka 20 osv.

    Hvor mye var klokka, når den var 20?

    Enda det mente jeg å huske, at jeg selv skjønte, allerede som førsteklassing vel, da jeg bodde på Østre Halsen.

    At klokka 18 var klokka seks om ettermiddagen.

    For jeg pleide jo ofte å se på Barne-TV, på NRK, som barn.

    For vi hadde ikke satelitt-TV, i Larvik, på 70-tallet.

    Og da pleide søstera mi Pia og meg, og sitte å si sånn ‘nnnnnnnnnå’, mener jeg, når sekundviseren gikk de siste sekundene, før klokka ble 18 da, og Barne-TV begynte.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så jeg lærte ihvertfall tidlig det, mener jeg, at for eksempel klokka 18 var klokka seks da.

    Men Axel skjønte vel ikke dette, før etter at jeg hadde mast på han, om hvordan dette var, et par ganger vel.

    Jeg mener ihvertfall at Axel nevnte det, noen måneder seinere vel, (eller noe), at nå så forstod han det her, med klokka 20 og sånn da.

    Så det er mulig at Axel skjønte dette hvis han ville, det vet jeg.

    Men kanskje han bare var ukonsentrert, eller noe.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men mest sannsynlig, så hadde vel Axel en del utfordringer, som for eksempel søstera mi og meg, ikke hadde.

    Når det gjaldt å lære ting, og sånn da.

    Han ligna vel sånn sett mer på Christell kanskje.

    Som jeg husker, at ved en anledning, spurte mange ganger, som nesten tenåring vel, om hva det stod, på underteksten, på TV-en, når det var program, om han Erik Disen, i USA da.

    Et program, på NRK, om sånne fornøyelsesparker, som Disney World, og sånn da, i USA.

    Og Christell klarte heller ikke å si for eksempel ‘kjøtt’, husker jeg.

    Hun sa ‘schøtt’ da.

    Noe sånt.

    Men jeg maste litt på henne, om det med kj-lyden, husker jeg.

    Mens Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.

    (Før Pia flytta til Bergeråsen vel).

    Og jeg hang utafor garasjen til Haldis og dem vel, i Havnehagen der da.

    Så til slutt, så klarte vel Christell å si dette riktig, tror jeg.

    Hvis jeg ikke tar helt feil da.

    Og Axel klarte også det med halvannen og klokka 20, etterhvert, det året jeg bodde hos dem, på Furuset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Det var jo sånn, at jeg prøvde jo også å lære søstera mi Pia å prate, da vi var små, og bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Da sa jeg en gang, noe sånt som at, ‘si *et eller annet*’, (husker jeg).

    Og da sa Pia, ‘si *et eller annet*’.

    Så Pia rota også, for det var jo ikke meninga, at hu skulle gjenta ‘si’ også, da.

    Men Pia var vel bare drøye to år gammel, når det her skjedde, så hu skjønte det vel ikke helt da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er nesten like mye sånn, at Pia, Christell og Axel, er nesten som barna mine, som at de er søsknene mine, kan man kanskje si.

    Eller, jeg er ihvertfall storebroren da, for å si det sånn.

    Jeg har hjulpet dem litt, med å lære dem å prate og sånn da, alle tre, må man vel si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel pleide, før jeg leide et rom hos dem, å sitte mye aleine hjemme, og se på TV, tror jeg.

    Ihvertfall så var det sånn, at den første gangen, som jeg besøkte Axel og dem, på Furuset, etter at jeg flytta til Oslo, (for å studere på NHI, som jeg nå har sett, på nettet, at var eid av det store, franske firmaet Vivendi, som skiftet navn til Næringsakademiet, og som også hadde NII, (Norsk Informatikk Institutt), som var grunnlagt av Norsk Data.

    Han dyktige finnen, som jeg har skrevet om, at jeg gikk på samme årstrinn som, i 1989/90, og som pleide å dra meg med, fra datasalen, noen ganger, for å spise noe varm mat, (som jeg riktignok vel kanskje syntes at var litt kjedelig, siden jeg vel var mer glad i burgere, fra Burger King og McDonalds, osv., enn kantinemat, for å si det sånn), han gikk på den tekniske linjen, på NHI, husker jeg, og den linjen ble vel også da kalt for NII da, mener jeg, og han sa også en gang, (husker jeg), at jeg burde ha gått på NII istedet for NHI, siden jeg var så god i programmering, (selv om han vel kalte det teknisk linje og ikke NII, hvis jeg hsuker det riktig)), så var Axel aleine hjemme.

    Så Axel så en god del på TV, under oppveksten, hvis jeg skjønte det riktig.

    Og Arne og Mette, de hadde satelitt-TV.

    Så Axel så mye på DJ Kat Show og sånn, tror jeg.

    Og He Man og Masters of the Universe da.

    Istedet for å se på Barne-TV, på NRK, som søstera mi og jeg pleide å gjøre da.

    Så Axel er liksom en annen generasjon, enn Pia og meg, på ihvertfall en måte, vil jeg si.

    Siden han liksom er en attpåklatt, og vokste opp mye på 80-tallet da.

    Mens Pia og jeg vokste opp på 70-tallet da.

    (Selv om jeg vokste opp mer på Berger, enn Pia, som vokste opp mer i Larvik da.

    Selv om vi begge var på ferier, der hvor den andre bodde.

    Så man kan kanskje si at både Pia og meg, vokste opp på Berger og i Larvik.

    Men vi bodde ikke i samme hus, for det meste da.

    Kun i ferier og noen helger da, etterhvert, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    At Axel så mye på TV, det husker jeg fra ting han kunne nevne, sånn utenfor sammenhengen vel.

    Han så mye på et program, med Johnny Depp, om noen politifolk, som infiltrerte en ungdomsskole.

    Og det programmet het 21 Jump Street da.

    Og Axel oversatte dette til norsk, og pleide å si ‘tjueen hopp gate’, da.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel sa også en gang, ‘pretty please with sugar on top’, husker jeg.

    (Som han kanskje hadde hørt blitt sagt, i en film, på Canal +, eller noe da.

    Det er mulig).

    Men jeg forstod ikke helt, hvorfor Axel sa den engelske setningen, husker jeg.

    Men det kanskje ha vært fordi at Axel var en yngre generasjon enn meg da.

    Så det var ikke sånn at jeg skjønte alt Axel sa og gjorde, for å være ærlig.

    Selv om jeg vel må si at jeg nok prøvde.

    Siden Axel jo var (halv)-broren min, som jeg ikke kjente så bra fra før da.

    (Siden vi var en slags ‘Tore på sporet’-familie da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23.

    Så var Kjetil Holshagen, (fra Drammen, Bergeråsen og Sande), også en gang på besøk, hos Øystein Andersen, i Lørenskog.

    (Det var jo Ketil Holshagen som introduserte meg for Øystein Andersen.

    Det var ikke sånn at jeg kjente Øystein først av oss, selv om han var tremenningen min, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ville Kjetil Holshagen så gjerne se rommet mitt, på Ungbo, (husker jeg).

    For han husket det, sa han, at jeg hadde så kult rom, på Bergeråsen.

    Men det rommet mitt på Ungbo, var ikke noe kult.

    Rommet var ikke pusset opp, på flere år, og flekker av tapet, var revet av, husker jeg.

    (Eller, det var vel kanskje malt, på veggene der.

    Uansett så var det flekker på veggen der da, husker jeg.

    For jeg husker at jeg prøvde å feste masse postkort, på veggen der, med Blue Tack vel.

    Noen postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, på Galleri Oslo.

    Men da sa Øystein Andersen, at jeg var nesten gæern, (eller noe sånt), husker jeg.

    Når han så alle de postkortene, som jeg hadde festa, på veggen der, i Skansen Terrasse 23 da.

    For det så nesten psykedelisk ut da, må man vel si.

    Så jeg tok vel ned de postkortene igjen, etterhvert, mener jeg å huske).

    Og de kule plakatene mine, de ble jo kasta, da faren min og Erik Thorhallsson, tømte Leirfaret 4B.

    Når faren min solgte den leiligheten, like etter russetida mi vel.

    Men før eksamenene mine, ved Gjerdes Videregående da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Kjetil Holshagen, han kom vel bare med noen slags bjeffeaktige lyder, eller noe.

    (Når han så seg rundt i rommet mitt da).

    Siden han ikke syntes at rommet mitt så noe kult ut da.

    Og jeg selv, jeg syntes vel det var litt rart, at Kjetil Holshagen, absolutt skulle se på rommet mitt.

    Det var ikke det jeg tenkte mest på, på den her tida, om rommet mitt var kult, for å si det sånn.

    Jeg tenkte vel mer på studier og jobbing, vil jeg si.

    Jeg var jo fortsatt student, og hadde ikke egentlig begynt på karrieren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, de første par årene, som jeg bodde i Oslo.

    Så fant jeg også en eske, med postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, inne på Galleri Oslo.

    (Like ved den utgangen, som var ved Cafe Fiasko der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var nemlig en pub og en hamburgerbar, som lå ganske langt inne i Galleri Oslo der, som Magne Winnem pleide å dra meg med på, husker jeg.

    Så jeg hadde kanskje vært og kjøpt en halvliter eller en burger da, før jeg skulle ta toget til Drammen, for å besøke bestemor Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var vel mens jeg leide av Arne og Mette, på Furuset.

    På bussen mellom Drammen og Svelvik, så møtte jeg hu Camilla Skriung, fra kvinneradioen på Blitz, og som også har vært leder, i Natur og Ungdom.

    Hu og dama hennes, (tror jeg at man vel må kalle henne), Anette vel, (ei jente som var stille/sjenert, og med lyst hår vel).

    De satt på bussen da.

    Og de hadde jo vært på fest hos meg, når søstera mi Pia hadde flytta inn hos meg, i Leirfaret 4B, et par år før det her.

    Så vi kjente hverandre litt da, må man vel si.

    Jeg visste dem den esken med hundrevis av postkort, som jeg hadde funnet da.

    Men Camilla Skriung likte ikke James Dean da.

    (Enda et tegn på at hu var lesbisk vel).

    Hu likte heller ikke den nye musikken, som jeg hadde sett på MTV, hos Arne og Mette og dem.

    (Dette var vel fra tiden før jeg hadde oppdaget MTV-programmet Post Modern vel, som spilte mye bra, alternativ, indie-musikk).

    Og det var Psychedelic Furs, (med en sang jeg ikke husker helt hva heter nå), og Siouxie and the Banshees vel, med ‘Kiss them for me’.

    Men Skriung likte ikke disse sangene, husker jeg.

    Det var jo ikke sånn, at jeg ‘eide’ fjernkontrollen, hele tida, da jeg leide hos Arne og Mette og dem, husker jeg.

    Arne Thomassen likte en sang, med Rod Stewart, som jeg ikke husker navnet på nå.

    Og jeg likte også REM med ‘Loosing My Religion’, som var ny, på den her tida, husker jeg.

    Og Axel, han likte ‘Ring, ring, ring’, med De la Soul.

    ‘Harry’, med CC Cowboys.

    ‘Last Train to Transcentral’, med KLF.

    (Mens jeg selv syntes den første sangen, med KLF, var kul, nemlig ‘3AM Eternal’ vel).

    Og ‘Luka’, med Suzanne Vega, husker jeg, (i en remix-versjon vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Camilla Skriung likte heller ikke Roger fra Fjell, husker jeg.

    Fra en tidligere gang, som jeg møtte henne, på den samme bussruta, før jeg flytta til Oslo vel.

    (Mener jeg at det må ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært fan, av Terminator-filmen, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg hadde vel til og med rappa coveret, til den filmen, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

    I den videobutikken, på Bragernes, i Drammen, hvor jeg leide ‘Wall Street’, og leverte den for seint, og fikk råd av ei som jobba der, som var på samme diskotek som meg, på Fremad, i Selvik, om å bare legge en hundrelapp, inni coveret, siden det var vanlig da, (sa hu ihvertfall).

    Så da Terminator 2 kom på kino, på Colosseum.

    Så dro jeg aleine, og så den, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke dro sammen med Glenn og Øystein.

    Men de to kara var jo ganske kortvokste, så jeg var kanskje litt flau, for å vise meg for mye, nede i Oslo Sentrum, osv., sammen med dem.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den filmen, den var ihvertfall veldig ‘hypet’.

    Og Øystein Andersen, han hadde jo spilt en av sangene, fra soundtracket, til den filmen, (Guns and Roses, med ‘You Could Be Mine’), mange ganger, mens jeg var på besøk hos han da, i månedene før den filmen hadde premiere.

    Uansett hvordan det hadde seg, så ville jeg se den filmen på kino da.

    (Med eller uten selskap da).

    Og helst på Colosseum, siden den kinoen hadde så stort lerret og bra lyd da.

    (Siden jeg liksom var Terminator-fan da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter kinoen, så gikk jeg fra Colosseum kino, og i retning av Majorstua T-banestasjon, husker jeg.

    Og det var vel i Bogstadveien, som jeg gikk, tror jeg, da jeg møtte Camilla Skriung, og noen venninner av henne vel, (som jeg ikke tror at jeg visste hvem var).

    Så da hadde altså Camilla Skriung flytta inn til Oslo da.

    Et år eller to etter meg da.

    Og vi hilste, når vi møttes, i Bogstadveien der da.

    (På fortauet som gikk ved siden av gjerdet mot T-banestasjonen der vel).

    Jeg var vel litt sånn ‘rar’, etter å ha sett den action-filmen, med høy lyd, osv.

    Skriung spurte meg, hva jeg hadde gjort.

    ‘Jeg har sett Terminator 2’, sa jeg, (ganske glad vel).

    Skriung svarte vel ikke så mye.

    Hu sa vel bare ‘åja’, eller noe.

    Dette var nok ikke en film, som var sær nok for henne, tror jeg.

    Men jeg selv, jeg hadde ikke noe imot, å se en ‘mainstream’-film, på kino da.

    Så selv om jeg hadde kjent mange folk, i Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen, (gjennom søstera mi da).

    Så var jeg liksom ikke så sær som mange av dem da, (vil jeg si).

    Jeg kunne liksom gå å se en Hollywood-film uten å føle meg så veldig flau over det, (for å si det sånn).

    Selv om jeg skjønte det, at dette nok ikke egentlig var ‘kosher’ da, i det liksom kule miljøet som min søsters venninner Cecilie Hyde og Camilla Skriung, fra Svelvik, (med flere), var i da.

    Men jeg var altså ikke så mye i det miljøet, at jeg ikke kunne gjøre ‘vanlige’ ting liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så så jeg vel aldri Camilla Skriung igjen, (tror jeg).

    Unntatt en gang, på TV, da jeg bodde på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 da).

    Dette var vel da Pia også bodde på Ungbo, (tror jeg).

    Så dette var vel kanskje i 1994 eller 1995, eller noe.

    Camilla Skriung var da leder i Natur og Ungdom.

    Og hu stod nede i Oslo Sentrum, under noe som ble kalt for ‘bilfri dag’, eller noe vel.

    Og hu fikk noe slags anfall, husker jeg, og sa noe sånt som at ‘hvorfor kjører de likevel’, eller noe.

    Når noen biler, (som sikkert skulle et eller annet), bare kjørte forbi Natur og Ungdom-sperringene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Han her var søstera mi, (Pia), interessert i, under oppveksten, mener jeg å huske

    pia interessert i oppveksten

    http://www.facebook.com/profile.php?id=592340333&ref=pb

    PS.

    Her er mer om dette:

    svoger leif arne