http://en.wikipedia.org/wiki/International_Organisation_of_Good_Templars
Stikkord: Christell Humblen
-
Min Bok – Kapittel 79: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo
Like etter at jeg flyttet til Berger, fra Larvik, som ni-åring, i 1979.
Så pratet jeg en del med bestefar Øivind, (farfaren min), borte i huset til Ågot, hvor jeg gikk for å spise middag, hver dag, etter skolen.
Øivind hadde en sånn, (mer eller mindre), artig ting, som han gjorde.
Noen ganger så kunne han vise meg en knyttet neve.
Også sa han:
‘Ser du han her?’.
Også sa han:
‘Her er broren hans’.
Også viste han meg den andre neven og, (som også var knyttet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg spilte jo fotball, for Berger IL, aldersbestemte lag.
(Fordi at mora mi ville det).
Geri, (dvs. Geir Arne Jørgensen, min uvenn fra Sand), han var jo keeper, på det samme laget.
Og en gang, som jeg spilte i forsvar, mot Selvik eller et Sande-lag, eller noe.
Så dempa jeg ballen og sentret samtidig, til Geri da.
Med et slags volleyspark.
Når jeg stod like ved siden av målet.
Og hadde en angriper i nærheten vel.
Og Geri han lagde da selvmål.
Han fanget ballen, men så snudde han seg rundt.
Sånn at rumpa hans vendte ut mot banen.
Og sånn at ballen havnet såvidt innenfor målstreken da.
Mens han holdt den da.
Geri tok en slags piruett da.
Så det ble dømt som mål til motstanderlaget da.
Så jeg kunne nesten ikke spille i forsvar da.
Kunne det virke som.
Siden Geri nok satt dette at vi var uvenner, over det at vi spilte på det samme laget da.
Så Geri prøvde å få det til sånn da, at jeg lagde sjælmål, osv da.
Geri lagde med vilje selvmål.
For at jeg skulle få skylden, virka det som for meg.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi spilte også en kamp på Hurumlandet.
Mot Filtvedt, eller noe sånt vel.
Da fikk Geri kjeft av trener Skjelsbekk, husker jeg.
Fordi at han hadde gjort noen ablegøyer, som keeper, og ‘driti ut’/erta motstanderne da.
Etter den kampen, så sa vel Geri det, at de folka var så små, at de bare sklei over banen.
Som var litt våt da, etter noe regnvær, tror jeg.
Så det kan være at Geri ikke likte meg.
Siden at farfaren min var fra Hurum.
(Fra Holmsbu, rett over fjorden fra Bergeråsen da).
Det er mulig at Geri hadde noe hat mot Hurum-folk.
Han gjorde ihvertfall ekstra mye ablegøyer, i den kampen vi spilte, på Hurumlandet, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi bodde på den hytta i Brunlanes.
Mora mi, søstra mi, Arne Thomassen, og jeg.
Rundt 1975 vel.
(For jeg husker at jeg fylte fem år, da vi bodde der).
Så hadde mora mi et sånn slankeapparat, på lekerommet til Pia og meg der, husker jeg.
Det var et sånt massasjeapparat, med et sånt bredt bånd på da.
Som man skulle ha rundt livet da.
Mens hele maskinen vibrerte da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det tegnebrettet, som jeg foreslo, for døvekurset til Lene, å bruke.
(Til hu lærerinna fra Døveskolen i Holmestrand da).
Det het ‘Magna Doodle’, har jeg funnet ut seinere.
(Mens jeg har bodd her på hostellet.
Det var om på et TV-program, som jeg tilfeldigvis så her).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Pia sa også det, mens Pia og Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.
(Nede i Havnehagen der en gang vel).
At Christell var flau, siden hu hadde en pupp, som var større enn den andre.
Under puberteten da.
(Mener jeg å huske at Pia sa, ihvertfall.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg gikk på videregående vel.
Så kom Christell opp til meg, i Leirfaret.
Også sa hu at den og den gutten, (som jeg ikke visste hvem var), ville ha henne med, på noe som het NGU.
(I Drammen, tror jeg).
Jeg forklarte det, at NGU, det var liksom noe sånn litt ‘fanatiske’ greier da.
Som stod for ‘Norsk Godtemplar Ungdom’.
Og at det gikk ut på at man ikke skulle røre alkohol.
(For jeg hadde jo sett den Emil-episoden, hvor Emil ble full av å spise kirsebær, som det hadde blitt brygget vin på, og da måtte han ha møte med Godtemplar-ene vel.
Og jeg hadde også hørt på Radio Ung, en nærradio i Oslo, som var drevet av NGU, mener jeg.
Så derfor visste jeg hva NGU var da).
Men nei, sa Christell.
NGU betydde ikke noe med ‘Godtemplar’ da.
Så ble hu sur da, og stakk ned til Haldis igjen da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I Drammensfjorden, som Bergeråsen ligger vel.
Så pleier det forresten noen ganger å kjøre noen kjempestore båter forbi.
Dette er båter med biler, fra Japan, eller noe.
Som skal inn til Drammen Havn, hvor de fleste bilene, som importeres til Norge, blir levert til vel.
Da blir det ganske høye bølger, i Drammensfjorden, må man si.
Så det er ikke som i en innsjø akkurat.
Selv om det er som i indre Oslofjord, mer eller mindre, kanskje.
Men det kommer noen ganger noen ganske store bølger da, fra disse bilbåtene og andre skip da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som Ulf Havmo og jeg, kjørte inn til Drammen, med bussen.
Så var fjorden full, av tyske krigsskip.
De skulle på noe vennskaps-greier, (eller noe), til Drammen.
Det var et spesielt syn, husker jeg.
Jeg kan ikke huske å ha sett krigskip før, i Drammensfjorden, hverken før eller etter dette.
Men her var det da kanskje 8-10-12 tyske krigskip.
Som seilte i samlet flokk, må man vel si, gjennom Drammensfjorden da.
Så det var jo som en hel armada nesten, må jeg nok si.
Og Ulf Havmo og jeg, vi trodde vel nesten ikke være egne øyne.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En annen gang, som Ulf Havmo og jeg, dro inn med bussen, til Drammen.
Så hadde det vært en front mot front-kollisjon, mellom en lastebil og en trailer vel.
Han i lastebilen døde.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Han hadde kjørt forbi bussen, mener jeg.
Og råkjørt litt da, i Svelvik vel.
Noe sånt.
En olje-bil, (som Ågot og faren min noen ganger pleide å få levert olje av, til huset på Sand vel), han hadde stått feil parkert, eller noe.
Og så hadde det vel blitt som et kjørefelt der da.
Eller noe.
Ei sladrekjærring, hos Ågot, var det vel som sa det, seinere, til meg.
At den oljebilen egentlig skulle ha stått parkert der og der da.
Noe sånt.
Odd Einar Pettersen, han satt vel på med en bil, inn til Drammen, tror jeg.
Han gikk jo i klassen til Ulf og meg.
Men Odd Einar var så storvokst, på denne tida, (da vi gikk på ungdomsskolen).
Så han hjalp til med redningsarbeidet.
De andre voksne, de trodde nok at Odd Einar var en voksen kar.
Og ikke en ungdomsskole-elev.
Så sånn var nok det.
Ulf og jeg vi ble ikke bedt om å hjelpe til.
Bussjåføren gikk fra myntapparatet sitt, mener jeg å huske.
Så jeg kunne ha rappa noen mynter der vel.
Men det gjorde jeg vel ikke, sånn som jeg husker det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En lille julaften, eller noe.
Når jeg gikk på ungdomsskolen da.
Så ble jeg rastløs.
Også fikk jeg med Carl Fredrik Fallan og enten Ulf Havmo eller Espen Melheim.
På å bli med inn til Drammen.
Bare for å finne på noe da.
Og da så vi faktisk Tom-Ivar Myrberg, ved rutebilstasjonen i Drammen vel.
Han gikk ganske tett sammen med to kamerater.
Vi sa vel ‘hallå Tommy’, eller noe.
Men han svarte vel ikke, tror jeg.
Han var vel kanskje litt sjenert.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, som jeg var på besøk hos Espen Melheim, mens jeg gikk det første året, på videregående, eller noe, vel.
(Eller dette kan også ha vært et av de siste årene, på ungdomsskolen).
Så var vi en tur ut i stua dems.
(Vi satt mest foran data-en, på rommet til Espen Melheim da.
Men tok en tur ut på kjøkkenet, for å finne noe å drikke, eller noe, vel).
Og der var mora til Espen Melheim, og den yngste søstera hans, (som jeg tror at heter Anette vel).
Og hu Anette var sur da, og ville ikke ha middagen, som mora prata om da.
For Anette ville bare ha ‘pølse’ da, som hu sa.
Og Espen Melheim bare rista på hue da.
Og gliste litt kanskje.
Men han sa ikke noe.
Også gikk vi tilbake til rommet hans.
For å drive mer med data da.
Mens mora og søstera hans sikkert fortsatte å krangle ute på kjøkkenet da.
(Eller noe).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens Pia bodde på Bergeråsen.
Så hadde hu en gang et brev, liggende borte hos Ågot.
Brevet lå der så lenge.
Og lå liksom på kjøkkenbenken da.
Som for å friste meg, eller noe, som ikke fikk noen brev selv, på den her tida vel.
Så til slutt så ble jeg så lei.
Så jeg bare åpna det her brevet da.
Men det var vel bare noe fra ei venninne av henne, eller noe, tror jeg.
Men hvorfor det brevet til Pia, skulle ligge borte på Sand, når Pia bodde hos Haldis.
Nei, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg har fortsatt en del fler notater her, som jeg ikke har fått skrevet om enda, i memoarene mine da.
Så det blir nok en del fler deler, av dette kapitellet.
Så jeg få se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt lenge.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 75: Mer fra Sand
Fra den siste tiden, fra før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.
Så husker jeg det, at under den tre dagers-eksamenen, som vi hadde, i datafag da.
Så stakk jeg bort på hamburgerrestauranten Snappys, like ved Gjerdes Videregående der da.
Og der spiste jeg en cirka 130 grams cheeseburger vel.
Eller noe.
Noe sånt.
Og jeg drakk sikkert en cola da.
Noe sånt.
Og da var det to syklister der vel, som også spiste der da.
Og som sykla noe langdistansetrening, eller noe.
Jeg spurte dem om hva dem dreiv med, for det hadde ikke jeg ikke sett før, husker jeg.
At folk som tok sykling så seriøst også spiste på hamburgerrestaurant.
Men men.
Midt i eksamen, var vel det her vel.
Men vi hadde det veldig fritt da, også under eksamen.
På datalinja da.
Så jeg angrer ikke at jeg valgte å gå den linja.
Et år til med ‘Case’, og markedsføring, i Sande, det hadde nok blitt ganske så kjedelig, er jeg redd.
Så jeg er glad at jeg slapp unna det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det året jeg gikk på Gjerde, så klarte jeg også å forsove meg, til en norsktentamen, en gang.
(En juletentamen, var det vel kanskje.
Hvis det ikke var en påsketentamen).
Jeg fikk haik med en ung forretningskar, (må det vel ha vært), helt fra Bergeråsen og til Gjerde da.
Han kjørte meg helt bort til skolen.
Jeg fikk også låne mobiltelefonen hans, og ringte rådgiveren da.
Og forklarte at jeg var på vei, til skolen.
Jeg dukket opp der en par timer for seint vel.
Men jeg forklarte rådgiveren det, (han lave, med det mørke, krøllete håret).
At jeg var ganske rask, til å skrive, så jeg ville nok ikke ha noen problemer, med å klare å få gjort unna den tentamenen, på tre-fire timer da.
(Istedet for på fem-seks timer da, som var den ‘vanlige’ tiden).
Jeg bare satt meg ned, et par-tre timer, og skreiv tre sider da, om den amerikanske valgkampen, eller noe.
Noe om Reagan, eller noe, tror jeg.
Jeg fikk dårlig karakter, av Høstmælingen.
(Norsklærerinna).
Hu ga meg bare 3+, eller 3/4, eller noe, vel.
Jeg klagde, (noe jeg sjelden gjorde), og fikk så en 4-er vel.
Hu sa da at ‘det var egentlig en god stil du hadde skrevet, Erik’.
Noe sånt.
Men den stilen må hu jo ha fått av Rådgiveren.
Utenom den bunken som de andre stilene lå i.
Så Rådgiveren hadde kanskje prata noe dritt om meg da.
Til Høstmælingen.
Om at jeg hadde kommet for seint, og ikke engang sitti tida ut, eller noe.
Hva vet jeg.
Sånn at hu liksom straffa meg, fordi at jeg kom for seint til tentamen da.
Ved å trekke ned karakteren litt.
Men jeg mente det da, at jeg godt kunne skrive en sånn stil da, på to-tre timer.
Uten at den stilen burde være dårligere enn at den burde fått en 4-er, for eksempel.
Jeg hadde jo hatt ‘S’, i norsk, i karakterboka, et halvår, på ungdomsskolen, for eksempel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk litt sjokk da, når jeg forsov meg, på norsk tentamen.
Så jeg glemte å ta med skrivesaker og.
Så jeg måtte gå innom den kiosken, som lå på skrått, ovenfor inngangporten, til Gjerdes Videregående der da.
(Der jeg pleide å kjøpe Basic-sjokolade da).
For å få låne en kulepenn, av hu dama som jobba der.
Sånn at jeg hadde noe å skrive med da.
Og slapp å spørre Fådgiveren, (som jeg huska at var litt sur, fra den gangen jeg måtte spørre spesielt, om å få busskortet mitt. Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da, mellom Buskerud og Vestfold, og derfor ikke fikk utdelt busskortet mitt, samtidig med folka fra Kongsberg, osv. da), om å få låne noe å skrive med og da.
Da hadde jeg nok bare blitt kasta ut derfra.
Det var bare såvidt jeg fikk lov til å ta den norsktentamen da.
Siden jeg dukka opp der for seint da.
Jeg måtte liksom forklare det da, at jeg ikke behøvde så spesielt lang tid da, på å få skrevet den stilen da.
Jeg var fornøyd hvis jeg kunne sitte der, i et sånt ‘kott’, eller værelse, (eller noe), ovenfor en gang, fra Rådgiverens kontor der da.
Og da satt jeg jo helt uforstyrret der.
Så da var det jo ikke noe problem, å få skrevet ferdig en sånn stil, på kortere tid, syntes jeg.
Fordi der satt jeg jo helt uforstyrret liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev vel om det, i et tidligere kapittel, at faren min fant masse Donald-blader, fra 60-tallet, til kusina mi Lene, og meg, i et falleferdig hus, som var borte ved den tidligere Systua, til Margit og Anne, (Ågot sine søstre, som seinere flytta til Drammen), der.
Like før han solgte Leirfaret 4B, (var det vel), så prata faren min med meg, om penger, var det vel.
Han sa at han ville selge de Donald-bladene, for meg, i Drammen, (mener jeg det var).
Og det gjorde han, og han ga meg noen hundrelapper da, (var det vel).
Så faren min hadde nok dårlig råd.
Dette tolket jeg som at han ikke hadde noen penger.
Og at jeg måtte klare meg selv.
Og det var ikke så mye penger, som jeg fikk, for de Donald-bladene.
Et par hundre, eller noe, kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
For å ta med om alt, så spurte faren min også en gang, om jeg hadde tenkt å ta med de tinga som lå under den gamle senga mi, på det tidligere rommet mitt, inn til Oslo.
Når jeg skulle flytte inn dit, for å studere.
‘Nei’, sa jeg.
Eller om jeg rista på huet.
Jeg hadde ikke lyst til å ta med alt mulig av leker og lego og sånn, inn til Oslo.
Til en liten studentleilighet.
Jeg så på meg selv som ganske voksen da.
Og jeg ville ikke ha for mye ting, med meg inn til Oslo.
For jeg ville se fremover da, og fokusere på studier og studentlivet mitt, osv.
Men jeg hadde jo aldri forestilt meg, at faren min bare ville kaste de tingene, som lå i en sånn stor ‘tre-oppbevarings-kasse’, med hjul på da, under den gamle senga mi.
Jeg trodde at jeg ville få de tingene stående, i noen esker, eller noe, borte hos Ågot, eller noe.
Sånn at jeg liksom kunne se på de tingene, når jeg var på ferie og sånn da, på Berger/Sand.
Og jeg forventet ikke, at faren min skulle selge leiligheten, uten å be meg om å ta de tinga jeg ville ha, først.
For det skjedde ikke.
Jeg fikk ikke noe forvarsel.
Plutselig hadde dem bare flytta tinga mine, (faren min og Erik Thorhallsson).
Så jeg fikk ikke ‘redda’ de tingene jeg ønsket å ta vare på da.
Så dette var som et slags sjokk for meg, må jeg si.
Det var nesten som at jeg ble voldtatt, vil jeg si.
Og jeg vet ikke om jeg noen gang kom meg helt over det.
At jeg plutselig mista mesteparten av de gamle tinga mine, fra Larvik og Bergeråsen da, som jeg hadde vært glad i, under oppveksten da.
Det var nesten som noe nokså traumatiserende, vil jeg nok si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I russetida, så følte jeg meg ikke alltid helt hjemme.
Ihvertfall ikke når vi var på russekroer, på diskoteker, i Oslo.
Jeg husker på en russekro.
Det kan ha vært på Cats, i Storgata, eller der det seinere ble So What, i Grensen.
Jeg stod ved porten liksom, fra smuget utestedet lå i da.
Og stura, må jeg si.
I russedressen min da.
Ingen ville snakke til meg der vel.
På russekroa da.
Så jeg kjeda meg fælt da.
En gruppe russedamer stod ikke langt unna meg da.
Opptatt med sitt da.
En fyllik kom forbi, og sa ‘du vil få din tid, det ser jeg i øya dine’.
Eller noe sånt.
Så det var jo rimelig flaut da.
Den eneste som syntes synd på meg, det var en gammel fyllik, som gikk forbi, i Storgata eller Grensen da.
Selv ikke etter dette, så sa disse russedamene noe til meg vel.
Så i Oslo, der var det vanskelig å bli kjent med folk, syntes jeg.
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg jobba på CC Storkjøp, så hadde jeg også klart å ta imot en falsk sjekk.
Noe som jeg fikk kjeft for, (noe jeg fikk rimelig ofte der, på CC Storkjøp, som jeg også har skrevet om tidligere), av butikksjef Karin Hansen da.
Sjekker var mye mer vanlig å bruke, på 80-tallet, enn nå for tiden da.
Det var kanskje 10-20 kunder, som på en vanlig dag, betalte med sjekk, i kassa mi da.
Noe sånt.
Og vi hadde vel ikke bankterminaler, i kassene våre, mener jeg å huske.
(Det fikk dem sikkert seinere der, men jeg tror ikke at dem hadde det, (sånn som jeg husker det), i 1988/89, da jeg jobba der).
Den som lurte meg, det var en utlending.
En farget mann, med tynt ansikt, hadde bankkortet til en annen farget mann, med litt tjukkere ansikt vel.
Noe sånt.
Og jeg husker at jeg så det, at dette ikke var den samme personen.
Men jeg følte meg kanskje litt truet, av han voksne mannen da.
I 50-åra kanskje.
Jeg var jo fra Berger, og ikke vant med utlendinger.
Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når noen kom med falskt bankkort.
Det bare gikk automatisk liksom, at jeg ga han penger igjen, for en sjekk på 500 kroner vel.
Jeg var vel sliten og trøtt og, tror jeg.
Og det var kanskje Karen Hansen, (hu sure butikksjefen), som jobba som sjef, på den vakta da.
Det er mulig.
Og de hadde ikke calling der heller.
Bare en ringeklokke.
Og når man trykket den, så dukka bare han Henrik opp da.
Som var en ganske røff, mer eller mindre kriminell, kar da.
Som jobba på gølvet da.
Så det skjærte seg der gitt.
Så jeg klarte å ta imot en falsk sjekk da.
Men det var uvant for meg, med fargede personer, fra en annen kultur da.
Jeg var jo ganske ung da, og fortsatt i tenårene.
Og var fra Berger, hvor det ikke var noen fremmedkulturelle folk da.
De eneste fargede på Berger, de var adopterte.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så det fantes ikke noen muslimer, eller noe, på Bergeråsen, på 80-tallet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det dukka visst også opp noen signøyere, under ei motorveibru, eller noe, like ved CC Brakerøya der.
Mens jeg jobba der da.
De stjal visst fælt, mener jeg at han Harald, fra Lier vel, sa.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Henrik visste meg en gang det.
Inne på garderoben, på CC Storkjøp der.
At han hadde en sex-kontrakt, med dama si.
Dama måtte gi han sex da, så og så ofte da.
Og på den og den måten da.
(Noe sånt var det vel).
Dette var en kontrakt skrevet på skrivemaskin da.
Og som jeg ikke har sett noe lignende av.
Hverken før eller seinere vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På bursdagen min, 25. juli 1989.
Så hadde jeg vel fått litt nok, av Pia, Cecilie, (og bestemor Ågot), igjen vel.
Jeg gikk ned på stranda, nedenfor Ågot der.
Og lå i sola en del og sånn vel.
Jeg gikk også etterhvert bort til Krok der.
(Noe jeg ikke pleide å gjøre.
Kanskje det var fordi at det var bursdagen min.
Og jeg tenkte det, at jeg måtte gjøre noe spesielt).
Noen tenåringsjenter, fra Oslo vel, hoppa i vannet, fra en brygge, (eller noe), på Krok da.
Akkurat da jeg dukka opp der.
Jeg tok også tok meg en dukkert da, like ved der de jentene bada.
(Mora til ei av dem var der også, mener jeg å huske.
Og nesten heiv dem uti vel.
Noe sånt).
For det var så langgrunt, på den stranda, nedafor Ågot der.
Så man måtte gå utover i flere hundre meter da, for å få bada.
Og det hadde jeg nok ikke gjort da.
Jeg hadde nok bare liggi i sola, eller slappa av ihvertfall da.
Etter at jeg hadde bada, så gikk jeg litt utover, på en vei, som gikk ut på Krok der da.
En grusvei vel.
To av de ‘bade-jentene’, de satt oppi fjellet der cirka.
Jeg spurte dem vel, om de hadde fyr vel.
Og de sa at jeg kunne få fyr da.
(Noe sånt).
Så satt jeg der, og chatta litt med dem da.
I en halvtime kanskje.
Noe sånt.
Ei ung og smekker brunette, fra Oslo.
Hu hadde skadet beinet sitt.
Eller noe.
Så hu satt liksom å skræva der da, i bikinitrusa si.
Noe hu unnskyldte seg for da.
Jeg sa det ikke gjorde noe.
Hu sa også det, at hu hadde vært på konsert, i Italia.
(Jeg nevnte kanskje at jeg hadde vært på the Cure-konsert, noen måneder tidligere).
Og der hadde folka skikkelig klådd på henne, sa hu, mens hu hadde gått fram og tilbake da, på en konsert der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så gikk jeg tilbake til Ågot.
Jeg hadde ikke vært hjemme på hele dagen cirka.
Jeg var vant til å bo alene, så jeg ville ha litt tid, for meg selv da.
I stua til Ågot, så satt hele Svelvik-avdelingen, av Lyche/Depeche-gjengen da.
Det var Pia, Cecilie og Pia sine kommunist-venninner da, fra Svelvik.
Det var de som hadde hatt den festen, (som jeg har skrevet om tidligere), hvor de spilte Laibach/Across the Universe, på.
Mens hu Heidi, (fra Lyche-gjengen og Drammen vel), ble knulla sånn at hu stønna sånn at det hørtes i hele leiligheten da.
Mens en blond gutt vel, fra Drammen satt der mens han kjælte med en kniv da.
Mot armene sine, osv.
(Noe sånt.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel da).
Alle disse jentene var jo drit sure da.
Og Ågot og vel.
De skulle vel ha noe overraskelsesselskap for meg, eller noe.
Også visste de ikke hvor jeg hadde vært da.
Men dette var jo Pia sine venner.
Jeg var jo egentlig ikke i den kommunist/Lyche/Depeche-gjengen.
Så jeg syntes bare at dette var morsomt da.
(At de kommunist-venninnene osv., til Pia, fra Svelvik, ble så sure på meg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fortalte vel ikke søstera mi og Cecilie og dem det.
At jeg hadde prata med noen Oslo-jenter da, nede på Krok der.
Det tror jeg ikke at jeg prata noe med dem om.
For dem var rimelig sure da.
Sånn som jeg husker det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter at jeg flytta til Oslo.
Så bodde jeg de første to ukene, i Haldis sin leilighet, ved Kiellands plass, (i Uelands gate der).
Jeg hørte på radioen, (på nærradiostasjonen Radio 1 vel antagelig), at det var noe slags jubileum, eller noe, på Oslo City.
Noe sånt.
Så jeg dro ned dit.
Og gikk opp i tredje etasje der.
For å se på noe musikk-show der da, eller noe.
Og hvem dukket opp der?
Jo.
Guro, (fra Skjetten og EF Språkreiser-turen, til Brighton, sommeren 1988).
(Hu som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, at var stygg.
Eller han sa, (om meg), da hu Guro flørta litt med meg vel.
I andre etasje på McDonalds der, ved Churchill Square, i Brighton.
At, ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvem hang Guro sammen med der?
Jo, hu Oslo-jenta, som jeg hadde møtt på Krok, på bursdagen min.
Hu smekre/ganske hotte brunetta.
Som hadde sitti og skrævi, i bikinitrusa der da, oppe på en sånn ‘hemmelig’ røykeplass da, som hu og noen venninner av henne hadde vel, oppi en slags fjellside der da, på Krok da.
Hu som hadde blitt så fælt klådd på da, på en konsert sa hu, nede i Italia da.
Hu dama, hang sammen med Guro da.
(Uten at jeg visste det, at de to kjente hverandre, fra før).
Jeg hadde jo sagt til de to Hammerfest-jentene, som jeg syntes at var litt vel rølpete og litt vel mye, på ‘fjortiss-fylla’, i Brighton.
At jeg var homo.
Bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.
Siden Øystein og dem venta på meg.
Øystein mente først at jeg burde gå bort til dem, der de satt, på en gangbru, over Old Shoreham Road vel, (mens dem var på fjortiss-fylla da).
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel da.
Uten at jeg skjønte hvorfor Øystein sa det.
Men men).
Så jeg chatta med Guro da.
Og sa hei til hu fra Krok og vel, (vil jeg tippe på ihvertfall).
Jeg husker ikke om hu kjente meg igjen, eller ikke.
Men Guro kjente meg igjen, ihvertfall.
Så sånn var det.
Jeg spurte Guro om hu kunne anbefale noen diskoteker, i Oslo.
(Jeg hadde jo festa mye i Oslo, sammen med Magne Winnem og også i russetida.
Og vært på alle diskotekene i Oslo omtrent).
Men hu sa, ‘vi har jo Metro da’, hu Guro da.
(Noe sånt).
Og Metro, det var et homse-diskotek, mente jeg, at jeg hadde hørt.
Så da bare tuppa jeg til henne da, (jeg hadde vel på meg joggesko sikkert).
Siden hu var så uhøflig da.
(Jeg ville ikke ha rykte på meg for å være homo, i Oslo liksom.
Det var tøft nok, (syntes jeg), da det her foregikk, i Brighton liksom, året før da.
For det ble en sånn anspent stemning der, på det språkkurset, syntes jeg, etter at jeg hadde sagt at jeg var homo, til de her to jentene, fra Hammerfest, som var på fjortis-fylla da, bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.
Siden det ikke gikk an å prate med dem omtrent da.
Når dem satt oppå den her gangbrua da.
Siden dem var så fulle og rølpete da.
Så sånn var det).
Jeg flytta ikke til Oslo, for at sånne frekke jenter skulle kødde med meg der liksom.
Nei, det fant jeg meg ikke i.
Så sånn var det.
Og så stakk bare de jentene da.
Og etter det, så har jeg ikke sett noe, til hverken hu Guro, eller hu som skræva så fælt, (i bare bikinitrusa), nede på Krok der, igjen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe snnet, rimelig rart, skjedde også rundt denne tida.
(Dette var kanskje i juli 1989 da.
Noe sånt).
Pia og Christell, dro meg med, for å ligge i sola, på stranda, mellom Sand og Bergeråsen der.
(En strand, hvor folk nesten aldri solte seg.
Det er vel ganske langgrunt der.
Og den stranda blir en god del brukt av folk, som går mellom Bergeråsen og Sand.
(For eksempel, så var det sånn.
At den sommeren, som vi plukka jordbær, for familien Sand.
Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og meg.
Et par-tre år, tidligere på 80-tallet.
Så gikk vi langs akkurat den stranda der da, (hvor Christell og Pia plutselig ville sole seg), hver morgen da, når vi skulle plukke jordbær.
Bare noe jeg tenkte på).
Så derfor er det sjelden at folk ligger der, for å sole seg.
For å si det sånn.
Da ligger dem heller på Ulvika, eller på Sandvika, eller på svabergene i retning Ulvika, (fra der Pia og Christell ville ligge), eller på/ved flytebrygga lenger mot moloen på Sand der).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Christell lå der i bikini, husker jeg.
Og Pia lå der i badedrakt eller bikini vel.
(Det husker jeg ikke helt, hva Pia lå i av badetøy akkurat.
Jeg så nok ikke så nøye på søstera mi, tror jeg.
Men men).
Så dukket plutselig Espen Melheim, Annika Horten og Anne Uglum opp der.
Så dette ble bare rarere og rarere.
De skulle windsurfe der.
Espen Melheim hadde surfebrett.
Og skulle lære Anne og Annika å surfe.
Anne og Annika gikk der i bare bikinitrusa.
De var toppløse.
Og hadde vel gått toppløse ihvertfall fra parkeringsplassen ovenfor Teskjekjærringa der, vil jeg nok tippe på.
(Om ikke gjennom Havnehagen da.
Selv om dem vel antagelig ikke ville ha turt det).
Anne og Annika var jo to veldig smekre, pene og vakre tenåringsjenter da.
De gikk i klassen til Christell og Pia, på grunnskolen.
Jeg var jo kamerat, med Espen Melheim.
Som hadde gått i klassen min tidligere.
Og det virka jo litt døvt, å bare ligge å sole meg, sammen med søstra og stesøstera mi.
Når Espen Melheim og Anne og Annika, skulle windsurfe, like ved der vi lå.
(Vanligvis var det lite som skjedde, på denne grunne stranda.
Som det ikke var så mye sand på heller.
Så dette var nok noe planlagt noe, hele greia, vil jeg nok tippe på).
Jeg gikk bort til Espen og dem.
Da de dukka opp der.
(Jeg kjente jo Annika fra før.
Hu hadde jo vært med Haldis til CC, sammen med meg og Christell, en gang.
Og Anne Uglum og Espen Melheim.
De hadde jeg jo festa sammen med, en nyttårsaften, et år eller to før det her vel.
Og jeg hadde jo da til og med vært inne i stua, hos Anne Uglum og dem da.
Siden jeg trodde at festen skulle fortsatte der.
Etter at Espen Melheim hadde klenga på henne.
I oppkjørselen til Espen Melheim og dem da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
De her tre folka.
De hadde med en våtdrakt.
Som Anne, Annika og meg, bytta på, å låne.
Jeg gjorde det vel best vel, (syntes jeg), når det gjaldt windsurfinga.
Espen Melheim stod bare og så på.
Hverken Anne Uglum, Annika Horten eller meg, hadde prøvd windsurfing før.
Men jeg syntes ikke bare at jeg kunne ligge der, sammen med søstera mi og stesøstera mi da.
Når Espen Melheim dukka opp der da.
Så sånn var det.
Både Annika og Anne var lyshårede skjønnheter da.
Annika hadde litt større pupper vel, (enn Anne Uglum da).
Nesten like store som Christell sine vel.
(Som jeg jo hadde sett, noen uker før, på Marienlystbadet, (var det vel).
Da hu gikk rundt toppløs der, mener jeg).
Men Anne var kanskje litt mer smekker enn Annika da.
(Det er mulig).
Så de var cirka like sexy-e, de her to jentene, vil jeg si.
Og hvis man tar med Christell, så var det jo tre skikkelig sexy og hotte 16 år gamle jenter, det her, vil jeg si.
Dette var vel de tre mest sexy og hotte damene på hele Bergeråsen, på den her tida, vil jeg vel tippe på.
Så det var kanskje litt rart, at alle de tre skulle befinne seg toppløse eller i bikini da.
Rundt Espen Melheim og meg der.
For Espen Melheim var en stille kar på skolen da.
Som nesten aldri prata noen med noen av jentene i klassen, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).
Og jeg selv, jeg hadde jo vært mobbeoffer, på ungdomsskolen.
Og hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, osv.
Så at Melheim og jeg, plutselig skulle ha selskap av alle disse utrolig fine tenårinsjentene, (det vil si Anne, Annika og Christell da), på stranda, på Sand der da.
Det syntes jeg at nesten var for utrolig til å være sant.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi prøvde windsurfing, sånn cirka tre ganger hver vel.
Og Anne, Annika og jeg.
Vi bytta på, å ha på oss den våtdrakten, til Espen Melheim da.
Så ble hu Anne Uglum litt rar, husker jeg.
Hu begynte å gå utover på en flytebrygge, (eller noe), der.
(Var det vel).
Og jeg lurte på om hu gråt, (eller noe), husker jeg.
Jeg fulgte etter henne, som for å spørre henne, om hva som var galt.
Men Annika sa at hu Anne Uglum var ok da.
Og så gikk Espen Melheim, Annika og Anne tilbake, bort fra stranda igjen.
Like fort som de hadde dukka opp cirka da.
Christell spurte meg om, ‘liker du dem?’.
(Hu mente vel Anne og Annika da).
‘Ja’, svarte jeg.
De var jo to pene og sexy tenåringsjenter, begge de to da.
De hadde begge pent lyst hår.
Og de var slanke og smekre.
Og de hadde jo pupper og sånn.
Og de var vel litt solbrune og kanskje.
Så de var jo veldig attraktive begge to, må jeg jo si.
De var cirka like attaktive som Christell var, syntes jeg.
Henne ble det jo sunget om, i konfirmasjonssangen hennes, at ‘hadde det vi kaller sex-appeal’.
Og det var vel mer enn et år før det her, tror jeg.
Og Christell var også lyshåret, (som Anne og Annika da).
Og var også slank og smekker.
Og hadde også pupper og sånn, som Anne og Annika.
Så de her tre tenåringsjentene, de kunne vel nesten ha vært som tre ‘sex-kittens’ da.
Kan man vel nesten si.
De var alle tre veldig hotte og sexy-e da, syntes jeg.
Det var kanskje litt rart, at alle disse tre ‘sex-kittens-ene’, hadde gått i samme klasse.
At tre så hotte, blonde damer, skulle ende opp, med å gå i den samme klassen liksom.
(Selv om de vel gikk i tre forskjellige klasser, på videregående, vil jeg ihvertfall tro, på den her tiden).
Det var kanskje litt spesielt,
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det skjedde også en del fler ting, på denne tiden, før jeg flytta til Oslo.
Det får jeg prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet.
Vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 66: Kristiansand
Våren 1989, så var det bryllup, i Christell sin slekt, i Kristiansand.
Haldis, faren min, Christell, Jan, Pia og meg, skulle ta toget ned til Kristiansand, en fredag, våren 1989.
Der skulle vi bo på et hotell, som het Norrøna, (eller noe), tror jeg.
Dette var samme helgen som Heysel-tragedien, husker jeg.
Vi var litt i seineste laget, da vi kjørte fra vannsengbutikken og i retning av Drammen Togstasjon.
Så Haldis ringte fra en mobiltelefon, i drosjen, og ba toget om å vente.
NSB svarte at de kunne vente i 2-3-4-5 minutter, men ikke lenger.
Noe sånt.
Så vi løp på toget da, (mer eller mindre, ihvertfall).
Og rakk såvidt å komme oss med det da.
Hvordan Haldis kunne få toget til å vente, det veit jeg ikke.
Kanskje hu kjente stefaren til Kjetil Holshagen, (min tidligere kamerat fra Havnehagen), som jobba som vaktmester, eller noe, på Drammen Jernbanestasjon?
(For å fleipe litt).
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo tatt toget mange ganger, til Larvik.
Og jeg hadde jo kjørt bil, med mora mi og Arne Thomassen, til Kristiansand, sommeren 1979.
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Og faren min, Haldis, Christell og jeg.
(Jeg husker ikke om Pia var med).
Vi hadde jo kjørt til ‘tante Lete’ og de, (i Stavanger), i amerikaneren til faren min, en gang.
På begynnelsen av 80-tallet.
Og da kjørte vi jo om Kristiansand da.
(Må man vel si, veien gikk vel ihvertfall rett ved Kristiansand der, tror jeg
Vi kjørte langs kysten, (mer eller mindre), hele veien da.
For å si det sånn).
Så jeg trodde at toget skulle kjøre til Larvik, Brevik, Kragerø, Arendal, Grimstad, Risør, Lillesand og alle de byene der, langs kysten, på Sørlandet.
Men så ikke.
Togstasjonene som dukket opp hadde rare navn som Nordagutu, osv.
Noe jeg klagde på, på toget da.
Siden jeg husker at mora vår og Arne Thomassen, de pleide å kjøre innom alle disse fine sørlandsbyene, på veien ned til Kristiansand da, sommeren 1979.
Så istedet for fine sørlandsbyer, så dukka det opp fjellsteder med rare navn da, fant jeg ut.
Så da måtte jeg nesten klage litt, syntes jeg.
Jan Snoghøj, (Christell sin 8-10 år eldre storebror, som kalte meg for ‘sønn til Arne’), begynte å snakke om at Nordagutu var gildt da, (eller noe).
Noe sånt.
Jeg var ikke helt sikker.
Men men.
Så dette toget kjørte vel til Kongsberg, mener jeg, og over noe fjellparti, (eller vidde), i innlandet.
Istedet for å kjøre langs kysten da.
Noe som jeg syntes var litt kjedelig da.
Jeg som hadde dratt så mange ganger med toget til Larvik, på Vestfoldbanen, og som kjente meg mer hjemme, nedover i Vestfold og på Sørlandet da, enn oppå noen fjellpartier, osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Haldis og dem hadde med noen søppelsekker, med noen puter og sånn i.
Som var en gave til brudeparet da.
I Kristiansand så gikk vi gjennom Sentrum, før vi kom til hotellet.
Og en kar, som stod ved en stand, fortalte noe om en organisasjon som het Akademikernes Fellesorganisasjon, (eller noe sånt).
(Kanskje jeg kan melde meg inn der nå?
Nå som jeg har en Høgskolekandidatgrad, fra HiO IU.
Hvem vet).
Da vi kom til hotellet, så jobba det noen eldre damer, i resepsjonen der.
Jeg var jo i russetida, så jeg tok ting rimelige lite seriøst.
Familien vår var jo også basert på noe hykleri, i og med at vi bare var samlet i ferier osv., siden jeg bodde aleine, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B, fra jeg var ni år da.
Jeg sa sånn lett nonsjalant, til Jan, eller noe, at ‘hva med ranspengene da?’.
Mens vi stod i resepsjonen, på Hotell Norrøna da.
(Jeg hinta til den søppelsekken, som var Haldis sin vel, og som var full av puter osv., (var det vel), til brudeparet da, fra Vannsengbutikken).
Og da gikk ei kone, (som jobba i resepsjonen der da, og som var ganske nærme pensjonsalderen vel, vil jeg nok tippe på), fram til den søppelsekken til Haldis da, og kikka oppi den da.
For å se om vi hadde noen ranspenger der.
Men hu sa ikke noe.
Og hu ble kanskje litt skuffa, når hu bare fant noen sofaputer og sånn, i den søppelsekken til Haldis da.
Det er mulig.
Men men.
På kvelden, den dagen, så dro Jan, Pia og Christell meg med, til en restaurant, i Kristiansand Sentrum, for å spise middag.
Faren min og Haldis skulle ikke være med, av en eller annen grunn.
Jeg var ikke så kjent i Kristiansand.
Jeg hadde bare såvidt vært i den byen en gang, som ni-åring.
Så jeg fulgte etter de andre da.
Mens vi gikk gjennom gatene i Kristiansand.
På vei til en restaurant, som Jan tydeligvis kjente til fra før vel.
Jan Snoghøj er cirka 7-8 år eldre enn meg, (hvis jeg husker det riktig).
(Jeg sjekka skattelistene, på nettet nå.
Jan heter egentlig Jan Christian Snoghøj, og er født i 1962.
Altså 8 år før meg, og 9 år før Pia og 10 år før Christell da.
Så sånn er det.
Han hadde en inntekt på 294.000, i 2009, stod det også der, forresten:
http://www.kjendis.no/skatt/sok/?op=Person&id=1743498&ar=2009&urlnavn=JAN+CHRISTIAN+SNOGH%d8J).
Jeg var jo 18 år dette skoleåret.
Og Jan var da 26 år.
Og Pia var 17 år.
Og Christell 16 år da.
Så vi må vel si det sånn, at det var Jan som dro med oss tre videregående-elevene, på restaurant da.
Siden både Christell, Pia og meg, fortsatt gikk på videregående, dette skoleåret.
Jeg sjekket på Wikipedia nå, og Heysel-tragedien, den fant sted 29. mai 1989.
Så dette var 28. mai da, som vi var på den restauranten.
Vi satt alle fire, rundt et firkanta bord der.
På noen slags kraker vel.
Vi satt nesten i en bås da.
Det var ganske privat.
Fordi det var ikke så fullt der vel.
Men vi var ikke skjult der.
Så det var egentlig ikke en bås.
Det var et bord, med noen krakker eller stoler ved.
I andre eller tredje etasje, (tror jeg), av en bygning da.
I sentrum av Kristiansand.
Jeg satt sånn at jeg hadde Jan, på min venstre side.
Til venstre for Jan, så var det et vindu, (mener jeg).
Pia satt foran meg vel.
Og Christell satt foran Jan vel.
Noe sånt.
Og en del meter bak Pia og Christell så var kassaområdet da, hvor man bestilte mat osv., da.
Hvis vi ikke bestilte ved bordet da.
Jeg husker ikke hva jeg bestilte.
Jeg var kanskje litt trøtt etter russetida.
Det er mulig.
Plutselig så begynner Christell å si det, at faren vår, hadde ‘fingra’ Pia.
Jeg nekta, (eller jeg trodde at Christell tulla da).
(Det er mulig at det var Jan som først begynte å ta opp dette.
Det husker jeg ikke helt).
Så sa Pia at det var sant.
Og hun fortsatte, og spurte meg om jeg husket da vi var små, og bodde hos mora vår i Larvik.
Og at Pia hadde sagt til faren vår, når vi var på besøk hos han, i Hellinga 7B, i 1975 eller 1976 kanskje, at hu ikke ville sove i dobbeltsenga, sammen med han.
Og da hadde faren vår sagt at det måtte hu.
(Men det var bare en enkeltseng der.
Som jeg sov i.
Så hvor Pia ellers skulle ha sovet, det veit jeg ikke).
Jeg huska jo den episoden, fra 13-14 år tidligere kanskje.
Og jeg måtte nesten markere avstand mot det som faren min hadde gjort.
Dette var jo mens Bjugn-saken var i nyhetene ganske mye, mener jeg.
Så jeg sa at jeg hata faren min, eller noe, (på grunn av det her da).
‘Det gjør du ikke det’, sa Christell.
Noe sånt.
Men jeg ble sinna.
Og spurte om vi skulle kutte ut faren min.
(Og så tenkte jeg litt).
Også sa jeg, ‘unntatt når det gjaldt penger’.
(For jeg hadde ikke så mye penger da).
Men men.
Så sånn var det.
Jan sa noe sånt, (til meg), som at ‘så du …’.
(Så han ville vite noe om hva jeg skulle gjøre i forbindelse med dette, (eller i forbindelse med livet mitt), fremover da).
Men ellers ble det ikke sagt noe.
Pia og Christell sa vel ingenting da.
Og Jan svarte heller ikke på det, om han skulle bli med å kutte ut faren min.
Så derfor sa ikke jeg noe mer heller.
Men det er mulig at dette var noe i regi av Jan da, for alt hva jeg vet.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg pleide å se på Tippekampen, og Hotell Norrøna hadde en TV, i lobby-en.
Så på lørdagen, så gikk jeg ned der, etter å ha gått og sett litt i Kristiansand vel.
Men tippekampen var ikke noe artig, denne ettermiddagen.
Det var jo kaos på tribunene, og kampen ble avlyst.
Folk døde i hopetall, på grunn av at for mange tilskuere var sluppet inn på Heysel Stadion.
Skadede og døde ble båret inn på banen.
Så det var jo ikke noe artig, å se på tippekampen akkurat, denne ettermiddagen.
(Det var forresten finalen i serievinnercupen, mener jeg, mellom Juventus og Liverpool, denne dagen, noe som vel er ganske kjent).
Så ble vi hentet av noen slektninger av Haldis.
Vi kjørte forbi banen til Start, husker jeg.
Og opp en bakke og litt lenger vel.
Til et byggefelt der.
Og han som var forlover, (eller noe), han var nervøs, og tente på noe greier, ute på kjøkkenet, eller noe.
Og forklarte til oss, fra Drammen da, (må man vel si), om hvor nervøs han var da, og hvor skuffa han var over seg selv.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kjørte innover mot Kristiansand Sentrum igjen.
Så satt jeg i baksetet, (i en av bilene), husker jeg.
Og la merke til at Jan stirra inn i øynene på ei tenåringsjente, som gikk på fortauet.
Mens vi kjørte forbi.
Det var nesten som at Jan prøvde å hypnotisere denne Sørlandsjenta, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Dette var vel i en nedoverbakke, like før Start-banen der, mener jeg.
Noe sånt.
Jeg husker ikke om vi var i noe kirke.
Men vi var ihvertfall i et selskapslokale, i Kristiansand Sentrum, hele kvelden.
Jeg hadde på meg en hvit Ball-genser og tweed-jakka, som jeg hadde fått, (eller arvet brukt vel), av Ruth Furuheim, (etter en av sønnene henne sikkert da), en 6-7 år før det her vel.
Noe sånt.
Jan sa til meg at han også hadde vurdert å gå kledd sånn.
Men han hadde vel dress da.
(Men jeg hadde jo ikke noen skjorter, dresser, smokinger, slips eller smoking-sløyfer, som jeg har forklart om, i det forrige kapittel, var det vel.
Så jeg bare improviserte litt da.
Og brukte en tynn,hvit Ball-genser, under jakka, istedet for skjorte og slips da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Den lørdagen, (var det vel), så tok Pia, Christell og jeg, heisen sammen, (husker jeg), på hotellet, (da vi skulle i det bryllupsselskapet da).
Christell sa til Pia, (mens jeg også gikk sammen med dem da, og kjøre heis sammen med dem), at den og den, hadde så tettsittende øyne.
Så Christell likte ikke en kar da, på grunn av dette da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og da måtte jo jeg si noe.
Så jeg spurte om jeg hadde tettsittende øyne.
Men det hadde jeg visst ikke da, skjønte jeg, på Pia og Christell da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Det var ikke så hyggelig, i det middagsselskapet, syntes jeg.
Det var noe dans og sånn der.
Men Pia og Christell prata jeg ikke så mye med, husker jeg.
Jeg prøvde å sjekke opp en flott brunette, (var hu vel), i 20-åra vel, i baren der.
Etter middagen.
Og etter diverse drikke og dans, osv.
Men hu dama sa bare noe sånt som at ‘hvis du hadde vært noen år eldre så’.
Noe sånt.
Etterhvert så fikk Christell meg til å kjøpe Tequila.
Som hu, (og muligens Pia), lærte meg hvordan man skulle drikke da.
Man skulle først ta salt på hånda.
Og så drikke Tequila-drinken.
Og så spise en sitronskive.
Jeg drakk to eller tre sånne, tror jeg.
Enda jeg vel var ganske full fra før av og.
Så jeg ble jo helt svimmel.
Og måtte legge hodet ned på et bord, i et naborom, som stod tomt der.
Mens jeg venta på at de andre skulle bli ferdige da.
For dette var like før det skulle stenge.
Jeg syntes jeg hørte noe om at Christell skulle dra på et utested som het ‘Downtown’, eller noe.
At ei tante av Christell begynte å bable om det, eller noe.
(Hvis ikke dette var den andre av de helgene vi var i Stavanger da).
Men jeg hadde jo nettopp vært gjennom russetida.
Og jeg hadde jo sett disse forfærdelige TV-bildene, fra Heysel, på hotellet.
Og det vet jeg ikke om de andre i bryllupet hadde sett.
Så jeg var kanskje litt trist/melankolsk, (eller noe), på denne festen.
Det var bar der, osv., så dette var nok et utested, (en pub eller diskotek), som de hadde leid da, for å ha denne festen da.
Så dette var ikke noen kjempekristne folk, eller noe.
(Jeg har vært i andre bryllup seinere, (det vil si bryllupet til Magne Winnem).
Hvor det ikke ble drukket alkohol, i det hele tatt.
Men sånn var det ikke her da, for å si det sånn.
Her var det dans og drikking hele kvelden.
Til klokka 1-2-3 om natta kanskje.
Noe sånt).
Og på hotellet, så hadde jeg fortsatt vært ‘svingstang’.
(Etter tequila-ene, som jeg ikke veit hvor Pia og Christell hadde lært å drikke).
Jan fortalte meg dagen etter, at jeg hadde bare tippa ned i fotenden av senga til Christell.
Med alle klærna på.
Etter at hu hadde lagt seg vel.
For alle vi fire yngste, (det vil si Jan, Christell, Pia og meg da).
Vi sov på samme rom da, på det hotellet.
Mens faren min og Haldis hadde sitt eget rom da.
Og dagen etter, så stod det om Heysel-tragedien, på forsidene, av både VG og Dagbladet da.
(Eller Søndag-Søndag, var det vel, ved nærmere ettertanke, som var den eneste søndagsavisen, på den her tiden, (hvis jeg ikke tar helt feil)).
Og jeg syntes at alle på togstasjonen var sure, (eller noe).
(Jeg var kanskje fortsatt litt full).
Faren min var sur og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Det var kanskje på grunn av Heysel-tragedien.
Det er mulig.
Men den hadde jo jeg fått med meg om, dagen før.
Men jeg fortalte ikke noe om dette, til Jan, Pia, Christell, Haldis eller faren min.
For jeg visste det, at de ikke var så fotballinteresserte, som meg.
En gang som vi så en fotballkamp, nede hos Haldis.
Så hadde Jan snakka om, (når jeg lå på gulvet foran TV-en, på en slags skinnfell, eller noe), at han kunne se tissen, til en fotballspiller.
Men det var mens jeg så bort.
Så det var kanskje en litt kjedelig kamp.
Det var ihvertfall ikke en Everton-kamp.
Så jeg kunne også kjede meg, mens jeg så på fotball.
Men jeg syntes at ‘pling’-en, var morsomt da.
For å se om Everton scorte.
Det var mye derfor jeg fulgte med på fotball-kamper, på TV, selv om Everton ikke spilte, i den TV-sendte kampen.
Men jeg trodde ikke at Jan, Christell, Pia, Haldis og faren min, var så interesserte i fotball.
Så det var ikke sånn, at jeg snakka med dem, før og under bryllupet, om den her Heysel-tragedien da, (som jeg hadde sett på TV, i TV-rommet på hotellet da).
De var liksom i en annen verden, enn meg, vil jeg nok kanskje nesten si.
De var litt fjerne kanskje.
Jeg fant ihvertfall ikke noen anledning, når det var naturlig for meg, å nevne denne tragedien.
Til noen av dem.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter dette, så forandret mitt forhold til faren min seg veldig.
Jeg hadde alltid sett opp til faren min, før denne fredagen, og det restaurantbesøket, i Kristiansand, hvor Pia og Christell fortalte om at faren min hadde misbrukt Pia seksuelt da.
Men etter dette, så har jeg nesten ikke hatt noe med faren min å gjøre.
Så denne turen til Kristiansand, den har liksom satt rammen, for det meste av min kontakt da, med ‘Haldis og Arne-familien’, i så godt som alle år etterpå, vil jeg vel nesten si.
Jeg var jo litt bundet, av det jeg hadde sagt der, ved restaurantbordet, i Kristiansand, og.
Så jeg har hatt litt kontakt med faren min, men ikke mye, etter dette.
Pia sa jo det, høsten etter, at faren min hadde sagt, at han ikke trodde det var meninga, at han skulle betale husleia, for hybelen min, i Oslo, (hvor jeg studerte), hver måned.
Så etter at Pia sa det, så kutta jeg også ut faren min når det gjaldt penger.
For det meste ihvertfall.
Med noen få unntak.
Så etter at jeg flyttet til Oslo, som 19-åring.
Så har jeg klart meg selv økonomisk, uten at jeg har fått mer penger, enn kanskje 10.000 tilsammen, på 15 år vel, fra faren min og Haldis da, (hvis man regner med penger jeg har fått i julegaver av dem også).
(Hvorav det største beløpet, som jeg fikk av dem.
Det var mens jeg avtjente Førstegangstjenesten, på Terningmoen.
Og fikk en regning, fra Lånekassa, mens jeg var der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka et om natta, her på hostellet.
I de neste kapitlene, så tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om russetida.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Og hvem de folka egentlig var, som vi var i bryllup hos?
Nei, det ante jeg egentlig ikke da.
Og det aner jeg fortsatt ikke nå.
Men det var vel noen i slekta til Haldis da, på en eller annen måte.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok – Kapittel 64: Jula 1988
Jula 1988, så skulle vi, (det vil si Haldis, faren min, Pia, Christell og meg), være inne hos Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, der, på Holmen, i Oslo, på julaften.
Dette var første gangen, som jeg feiret jul, i Oslo.
Dette var på beste Oslo Vest, må man vel si.
Solveig hadde en stor villa, like ved Stasjonsveien der, på Holmen.
Ikke mange meterne fra en bensinstasjon der.
Holmen ligger like nedenfor Holmenkollen.
Og den gangen som Vegard Oppås hoppet så langt, i Holmenkollen, (i tåka som var da), at de måtte begynne på nytt, så var jeg der.
Og da hadde vi parkert nede hos Solveig.
Også gikk vi, (faren min, Haldis, Christell, Pia og jeg), opp til Holmenkollen da.
Og så på hopprennet der.
Det var masse andre folk, som også gikk oppover den bakken da, (fra Holmen der, og til Holmenkollen), denne dagen.
Faren min nevnte vel at kongen stod der og der, tror jeg.
(Det var vel isåfall Kong Olav).
Men jeg skjønte aldri helt hvor dette var.
Selv om jeg fløy fælt mye rundt der, og så her og der da.
For å se om det var noe som var morsomt der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde med den tweed-dressen min.
Og jeg hadde tenkt å skifte, til pentøy.
Men ingen andre skiftet til pentøy.
Så jeg ble bare sittende der.
Og plutselig så var middagen servert.
Og vi spiste da.
Og åpnet noen pakker vel.
Jeg kjedet meg ganske mye, og gikk tidlig til sengs.
Jeg sov på et soverom, i andre etasje etasje der, husker jeg.
Plutselig, så kom Christell inn på rommet mitt der, etter at jeg hadde lagt meg.
Hun hadde på seg en hvit blonde-body, som var nesten gjennomsiktig, vil jeg si.
Også begynte hun å gå en runde, inne på soverommet mitt, sånn at jeg fikk sett på henne i det blonde-undertøyet hennes da.
Av en eller annen grunn.
Hu smatt ut igjen like raskt som hu hadde dukka opp.
Så jeg fikk ikke spurt henne hva hun dreiv med heller.
Jeg lå jo der og prøvde å sove, så jeg hadde ikke akkurat forestilt meg at Christell skulle dukke opp i undertøyet, (i noe julegave-undertøy vel), heller.
(Christell var jo bare 16 år da vel.
Men det ble jo sagt om henne, allerede i konfirmasjons-sangene hennes, at hun hadde ‘sex-appeal’.
Og hun hadde nok pupper i bh-størrelse ‘D’, allerede som 16-åring, da hun gikk på denne ‘undertøys-paraden’, inne på soverommet mitt, hos Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), der, vil jeg nok tippe på.
Hvis jeg skulle gjette.
Noe sånt).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hvorfor vi var hos Solveig der i jula, det veit jeg ikke.
Men det hadde jo vært en episode, jula før, (var det vel).
Da var det sånn, i huset til Haldis.
At faren min sa til Pia, Christell og meg.
På en truende måte.
At ‘jeg vet ting om alle dere’.
Jeg var misfornøyd da, fordi at Pia og Christell hadde klaget til meg, før den jula vel, på at Pia hadde hatt en abort, nede hos Haldis, osv.
Og da sa jeg, at jeg skulle ta en prat med faren min.
Men da sa Christell bare at, ‘hvorfor drikker Jeppe, Erik’.
Flere ganger.
Dette skjedde oppe hos meg, i Leirfaret 4B.
Mens trusselen fra faren min, den skjedde nede hos Haldis, i Havnehagen.
(Begge stedene på Nedre felt, på Bergeråsen).
Ellers husker jeg ikke så mye, fra julen hos Solveig.
(Som var en venninne av Haldis.
Og som faktisk var på vakt, som telegrafist, under Scandinavian Star-ulykken.
Og som vel også vitnet i rettsaken etter den ulykken, mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen måneder tidligere, så var det også et selskap, som jeg måtte være med på.
Det var Christell sin onkel og tante, fra Bergen, som kom på besøk.
Jeg måtte være med, sa faren min.
Fredagen så begynte faren min og Haldis, å lage noe suppe, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.
Det skjedde så og si aldri, at Haldis var der.
Så dette satte meg ut litt, husker jeg.
Et par, i 20-årene vel, som jeg ikke kjente, skulle låne vannsenga mi.
Så jeg måtte sove på det gamle rommet mitt, i en vanlig enkeltseng der.
Og da ble jeg litt ‘uggen’, husker jeg.
Det var kanskje fordi det var kaldt på det gamle rommet mitt.
Eller fordi at jeg ikke var vant med at de var andre folk i leiligheten, enn meg.
(Det paret lagde også hull i vannsenga, forresten).
Eller fordi at Haldis og faren min hadde stressa så mye, med å koke suppe, på kjøkkenet, dagen før.
Noe var det ihvertfall som gjorde meg nedfor, og jeg hadde ikke ork, til å dra på jobben, på CC Storkjøp, denne lørdagen.
Det kan ha vært at jeg ønsket å følge med litt, på det paret, som plutselig var i leiligheten min.
Og som jeg ikke visste hvem var.
Det er mulig.
Jeg gikk ihvertfall ned til Haldis og lånte telefonen der, og ringte CC Storkjøp da, og sa at jeg var syk.
Dette var vel i oktober kanskje, så jeg hadde bare jobbet der et par måneder.
Så dette var nok den første gangen, som jeg var borte fra jobb, pga. sykdom, (eller ‘sykdom’), vil jeg nok tippe på.
Selskapet skulle være der Jan Snoghøj, (Haldis sin yngste sønn), bodde, på Gulskogen.
Pia skulle også dit.
Men ikke Christell, av en eller annen grunn.
Enda dette var Haldis sin søster Asbjørg, fra Bergen.
Og hennes ektemann.
I selskapet så satt Pia og jeg, nærmest soverommet til Jan der.
Og Haldis og faren vår, satt ved den andre enden av bordet.
Som stod i stua til Jan.
Cirka der jeg pleide å sove, på en madrass på gulvet, de gangene som jeg overnatta der.
Pia og jeg, vi begynte å prate med tante Asbjørg og mannen hennes.
Tante Asbjørg må jo ha vært søsteren til tante ‘Lete’, (som Christell visstnok hadde sagt som barn), fra Stavanger.
Men det var ikke sånn, at jeg noen gang hadde sett tante Asbjørg og mannen hennes før.
Jeg hadde vært med på to helgebesøk, hos tante Lete og onkel Per, i Stavanger.
Men tante Asbjørg og ektemannen, fra Bergen.
De hadde jeg aldri møtt før.
(Jeg sjekket på nettet nå, (siden Haldis sin familie er på et slektsforsknings-nettsted), og Asbjørg er eldre enn Haldis, men yngre enn Anne Margrethe aka. Lete.
Ektemannen til Asbjørg heter Jan Leknes, står det også der, forresten).
Onkel Jan sa til Pia og meg, at vi burde bare røyke og drikke alt vi klarte.
De røyka selv og, og det var godt med en røyk etter maten, (husker jeg).
Onkel Jan og tante Asbjørg, de fikk høre det, at jeg ikke hadde dratt på jobben den dagen.
(Jeg var jo bare 18 år, og denne jobben på CC Storkjøp, det var jo bare en jobb jeg hadde fått, etter en impuls, at jeg spurte Arnt Lund, om de hadde ledig jobb der, når jeg skulle kjøpe brukte skolebøker av han.
Det var ikke sånn at jeg egentlig hadde planlagt på forhånd, å jobbe ved siden av skolen, dette skoleåret.
Det var bare en impulshandling, som fikk meg til å spørre om de hadde ledig jobb, på CC Storkjøp, for å si det sånn.
Så jeg tok ikke den her jobben så kjempe-seriøst, må jeg vel innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Onkel Jan og tante Asbjørg, de fortalte det, at de drev butikk selv, i Bergen vel.
(Uten at jeg er sikker på om dette var en matforretning, eller om det var en annen type butikk).
Og en stund senere, så sa onkel Jan det.
At han og tante Asbjørg, de hadde vært med Englands-ferja, fra Bergen til Newcastle.
På veien tilbake, så hadde kapteinen invitert dem, med på et eller annet da.
Og da fortalte onkel Jan og tante Asbjørg det, (altså de var ikke min onkel og tante da, men de var Christell, Jan og Viggo sin onkel og tante, egentlig. Men søstera mi Pia, kaller jo hu (Anne) Margrethe for ‘tante Lete’, så da blir jo dette tante Asbjørg og onkel Jan da, hvis man skal følge den logikken).
Onkel Jan og tante Asbjørg, de fortalte til kapteinen, på Englands-ferja, (sa onkel Jan).
At de hadde spist på en kinarestaurant, i Newcastle, og maten hadde vært så god der.
Så dro de på besøk til Newcastle igjen, året etter, (eller noe).
Og igjen så hadde de blitt invitert for å møte kapteinen da, på Englands-ferja, som de dro med, fra Bergen til Newcastle da.
Og da viste kapteinen dem et avisoppslag, fra en britisk avis.
Om at på den kinarestauranten, som onkel Jan hadde anbefalt, til kapteinen.
De hadde brukt kattemat, istedet for ordentlige kjøttvarer, i rettene de serverte der da.
Så kapteinen hadde vel vært arg, (tror jeg nok), på onkel Jan da.
Så det var en fortelling som jeg ikke glemmer, tror jeg.
Det var en artig fortelling, (må man vel si), det er helt sikkert.
Onkelen og tanta til Christell hadde spist kattemat i Newcastle, og hadde også fått en ferje-kaptein til å gjøre det samme.
Det var spesielt, det er helt sikkert.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Tante Asbjørg og onkel Jan var veldig hyggelige, husker jeg.
Og Pia og meg, vi satt såpass langt fra faren vår og Haldis, ved det spisebordet.
Så vi veksla vel ikke et ord omtrent, med dem, under dette selskapet.
Men vi chatta litt med tante Asbjørg og onkel Jan da.
Som begge var i ganske godt humør, (sånn som jeg husker det).
Ihvertfall i begynnelsen av selskapet vel.
Men hva som var anledningen, for at dette middags/familie-selskapet ble arrangert.
Nei, det veit jeg ikke, dessverre.
Ingen forklarte noe om det til meg.
Og ingen forklarte heller noe om hvorfor Pia og meg måtte være der, når Christell, (som var niesa til de her Asbjørg og Jan), tydeligvis slapp unna da.
Hvem veit.
Jeg husker at jeg brukte denne dagen, til å lappe vannsenga mi.
Og etterfylle vann i den da.
Siden det paret, i 20/30-åra, hadde klart å lage hull i den da.
(Jeg husker ikke om det paret var på selskapet der, hos Jan heller.
Men det er mulig at de var der.
Det skal jeg ikke si helt sikkert).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del annet, som skjedde, dette skoleåret.
Men det får jeg prøve å få skrevet mer om seinere.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Nyhetsspeilet skriver om Johanitterordenen/Malteserordenen, som jeg har i slekta
http://www.nyhetsspeilet.no/2010/03/malteserordenen-monstermakt-i-fordums-drakt/
PS.
Christell sin eks-svigerinne Nadine Humblen, (som er medlem i den norske Johanitterordenen).
Hun skifter forresten navn til Nadine Sulebakk nå, etter å ha skilt seg fra Christell sin halvbror, (på Vestlandet), Bjørn Humblen.
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
http://www.facebook.com/nadine.humblen
PS 3.
Enda mer om dette:
https://johncons-blogg.net/2010/05/jeg-sendte-en-ny-e-post-til-bjrn_4742.html
PS 4.
Her kan man se det, at begge disse, (Nadine Snart Sulebakk og Bjørn Humblen), er/har vært med, i Johanitterordenen/Malteserordenen:
https://johncons-blogg.net/2009/08/her-kan-vi-se-at-slekta-til-christell.html
PS 5.
Her kan man se det, at Johanitterordenen og Malteserordenen er, (ihvertfall mer eller mindre), det samme:
http://no.wikipedia.org/wiki/Johanitterordenen
PS 6.
Her kan man se det, at Bjørn Humblen, skriver om abort, i Bergens Tidende sin nettutgave:
http://old.bt.no/nyheter/lokalt/Omstridte-ritualer-ved-selektiv-abort-1080794.html
-
Min Bok – Kapittel 61: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 11)
En fredag, som Christell og Pia dro meg med på Fremad, så var også Lene, (vår døve kusine), der.
Jeg ble fortalt det, at det var jeg som måtte passe på Lene, når jeg kom fram til Fremad der.
Jeg syntes jeg måtte gjøre som de sa, siden jeg skjønte at de var uansvarlige da.
Men det var jo de som hadde tatt med Lene dit.
Så at jeg skulle ha ansvaret for å få henne med hjem.
Det hørtes jo helt borti natta ut, for å si det sånn.
Men jeg gadd ikke å krangle med to uansvarlige Pia og Christell-er, på Fremad, foran masse andre ungdommer, (for å si det sånn).
Så jeg bare prøvde å få henne med hjem.
Jeg hadde vel drukket litt muligens, før jeg fikk denne beskjeden, om at jeg måtte få med Lene hjem.
Og jeg hang ikke sammen med Lene der, hele tida.
For hu hang vel sammen med Pia og Christell vel.
Jeg glemte bort tida litt, og rakk ikke den siste bussen.
Jeg spurte noen damer fra Sande der, om hva jeg burde gjøre.
Jeg sa at jeg hadde ansvaret for den døve kusina mi, og hadde mistet den siste bussen tilbake til Berger.
‘Ta drosje’, sa de.
De fortalte at jeg kunne be om å få låne telefonen, hos Fremad, for å ringe drosje da.
Dette var mens de stengte, så klokka var kanskje 23.30, eller noe.
Noe sånt.
Jeg fikk låne telefonen, men mens jeg ventet, så spurte en som jobbet der meg om:
‘Hvor er hu dama jeg så deg med her for et par uker siden da’.
Noe sånt.
Han trodde sikkert at Lene var dama mi.
Og var sur fordi jeg hadde mange damer.
Jeg skjønte ikke hvilken dame han mente.
Men når jeg tenker nå, så var det mye annet som også skjedde, på de fredagene, på Fremad, som jeg skal komme tilbake til.
Drosjen dukket opp, og Lene og jeg, vi kjørte til Bergeråsen da.
Jeg hadde ikke penger nok til drosjen, så jeg gikk ned til faren til Lene, (onkel Håkon), for å be om penger til drosjen.
Der hadde de trukket for gardinene, (det var ihvertfall ganske mørkt der, husker jeg), og det var røyk og adrenalin i lufta i stua der, (virka det som for meg).
Og faren min, satt i sofaen der, overraskende nok.
(For faren min pleide ikke å være så ofte oppe hos Håkon, etter at han ble sammen med Haldis.
For Håkon og Haldis skydde hverandre da).
Faren min så ganske molefonken ut, (sånn som jeg husker det), og han sa vel nesten ikke noe vel, da jeg dukket opp der.
Det satt også en mann, (som så ganske tøff ut, syntes jeg), med bart der.
(Som jeg ikke visste hvem var da).
Jeg gikk opp til drosjen, med pengene jeg hadde fått av Håkon.
Så gikk jeg tilbake, med vekslepengene.
Håkon sa at nå skulle jeg få fler kjøretimer, med han.
Men det var jo med den gamle Peugeot-en hans, med gir på styret.
Så det var kanskje ikke så gjevt.
Fordi at det ble jo litt ‘surrings’ da, når jeg kom tilbake igjen til kjøreskolen, og så skulle kjøre en bil, som hadde gir montert i gulvet.
For å si det sånn.
Håkon og dem spurte om jeg ville være der litt, men jeg sa at jeg skulle jobbe dagen etter, eller noe.
Så jeg stakk bare hjem da.
Lene bare gikk inn på rommet sitt, tror jeg.
Uten å få sjokk over at det var noen tøffe menn, i stua, og at gardinene var trekt for vel, osv.
Så hu var kanskje vant med å se han karen med bart der da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, da Christell dro meg med på Fremad der.
Så satt jeg rimelig full, inne på Fremad der.
Og ei jente skulle kline.
Ei med lyst hår vel.
Ei som var på alderen med de jeg hadde klint med, i Brighton, sommeren før vel.
Noe sånt.
Og jeg møtte også ei jente i klassen der.
Lill Doris Gustavsen.
Hu var der med kusina si, som var veldig fin, husker jeg.
Jeg prata litt med dem, men hu som skulle kline med meg, kom vel også bort til meg vel.
Jeg var full, og forklarte vel til Lill Doris og kusina hennes, at det var som at hu ‘kline-jenta’ hadde melk i kjeften.
Når vi klinte da.
Så gudene veit hva det var med henne.
Lill Doris og kusina ble litt sure på meg vel, eller kanskje sjalu.
Kusina til Lill Doris var mye finere enn hu ‘kline-jenta’.
(Husker jeg at jeg syntes).
Men det var jo ikke sånn at kusina til Lill-Doris ville kline, husker jeg.
Lill-Doris var litt sånn tjukk og dvask i figuren da.
Så det overraska meg litt at hu hadde ei så fin kusine da, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Lill Doris pleide å lese Margit Sandemo-bøker, husker jeg, i friminuttene, skoleåret før, da vi gikk i samme klasse, på Sande Videregående.
Hu hadde visst lest alle Margit Sandemo-bøkene flere ganger, sa hu til meg, da jeg spurte henne om de bøkene da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så var det en på mekken, på Sande Videregående, som skulle bråke med meg, på Fremad.
Han var fra Skafjellåsen, husker jeg.
Han sa det, at hvis du var flymekaniker, så kunne du tjene mye mer, enn hvis man gikk handel og kontor.
Jeg var ikke enig da, og krangla tilbake da.
Og så dukka søstera mi Pia opp der.
Så spurte han fra Skafjellåsen søstera mi, om hu ville bli med på ‘te-party’.
Og da endte det med at søstera mi ble med han på te-party da, på Skafjellåsen.
Så det var litt spesielt, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Kjetil Holshagen sin kamerat Stekke, pleide også å være på Fremad.
Tina ‘Turbo’ var forelska i han, husker jeg.
En gang, så spurte Tina ‘Turbo’ meg om jeg visste hvor Stekke var.
På Fremad da.
Det visste jeg ikke, sa jeg.
Så spurte Tina Turbo meg, om jeg ville bli med litt borti skogkanten der, (eller noe).
(For å ha sex, regna jeg med).
Men sånn som jeg skjønte det, så var Tina Turbo sammen med Stekke.
Og jeg var vel fortsatt jomfru, da det her hendte.
Så jeg bare svarte ikke noe.
Jeg hadde ikke lyst til å bli mer uvenn med Stekke liksom, som sammen med Kjetil Holshagen var ganske sur på meg, fordi jeg ville ha en hundrelapp, eller noe, i pris, for en walkman, som Kjetil Holshagen hadde tatt fra meg, (må man vel si), enda jeg egentlig ikke ville selge den.
Holshagen mente at jeg ikke kunne forlange mer enn 20-30 kroner, for den joysticken.
Men jeg mente at Holshagen ikke både kunne forlange å få kjøpe en joystick av meg og bestemme prisen.
Selv om vi hadde vært kamerater.
Så jeg fikk litt kjeft av Stekke og Kjetil Holshagen for det her da.
Og Kjetil Holshagen skyldte meg også noen penger, sånn som jeg husker det.
Sånn at det ble kanskje 200 kroner, tilsammen, i gjeld og for den joysticken da.
Men jeg fikk vel aldri et øre, tror jeg, av Kjetil Holshagen.
Hverken for den gjelden eller for den joysticken.
Det var ikke så mye penger, men det var vel sånn jeg la merke til da, at enkelte folk ikke klarte å oppføre seg normalt, når det gjaldt å betale tilbake penger de skyldte og når det gjaldt å ‘tvangskjøpe’ joystikker, osv.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang jeg var full, på Fremad, så sa Stekke det, at han og noen andre Selvik-folk, skulle banke opp noen fra Drammen.
Og jeg kjente jo han Stekke, så jeg ble med for å se på det her da.
Men vi traff ingen fra Drammen, (eller noen andre).
Vi gikk på den grusveien fra Fremad og opp til riksveien der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så hadde jeg leid en videofilm, i en videobutikk, ikke langt fra CC Storkjøp, i Drammen.
Men så hadde jeg glemt å levere den.
Og på Fremad, en fredag da, så sa ei jente der, at hu var i slekt med de som dreiv den videobutikken.
(Sånn utenfor sammenhengen nærmest).
Da fortalte jeg det, at jeg hadde glemt å levere en film, i den videobutikken.
Og da sa hu det, at de pleide å si at det var greit, hvis man bare la en seddel, (en femtilapp eller hundrelapp, eller noe), inni videocoveret da, sammen med kassetten.
Så det gjorde jeg dagen etter da, etter at jeg hadde jobba på CC Storkjøp.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg traff også Stekke i Drammen en gang, dette skoleåret.
Jeg skulle på Hennes og Mauritz, og kjøpe meg olabukse.
Så hang Stekke der.
Og han fortalte meg det, at han hadde en sånn dings, til å fjerne alarmbrikker med.
(Som han hadde fått tak i da.
Kanskje han hadde fått den av Annika Horten som jobba i etasjen under?
Hvem vet).
Stekke sa at jeg kunne få den buksa for halv pris av han.
(Noe sånt).
Jeg måtte bare møte han i en sidegate til Gågata da, et kvarter seinere, eller noe.
Og jeg syntes nesten at jeg måtte si at det var greit.
Siden Stekke var en kamerat av min kamerat Kjetil Holshagen da.
Så jeg turte nesten ikke å si nei.
Man måtte nesten være litt tøff, når man bodde ute på Berger der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også på bursdagen til Tina Turbo faktisk, i Drammen, dette skoleåret.
Det var vel søstera mi Pia, som dro meg med.
Noe sånt.
Vi dro på Peppes, (tror jeg det var), og spiste Pizza, på Bragernes.
(Hvis det ikke var på Lizzy’s Pizza).
Hu ‘kommunist-venninna’, til søstera mi, fra Svelvik, var også der.
Hu spurte meg om vi skulle spleise på en ‘Plain Jane’-pizza.
Og det sa jeg at var greit, for den pizzaen var ikke så dyr, og ingen andre foreslo å dele en pizza med meg.
Det var bare meg og en haug med unge damer der vel.
(Av en eller annen grunn).
Pia var også i den bursdagen, så også Eva Olsen og Cecilie Hyde vel.
Etter bursdagen så var jeg plutselig aleine i Drammen sentrum, med Tina Turbo og Eva Olsen.
De hadde jo begge dårlig rykte, men de var ganske fine da.
(Ihvertfall Eva Olsen).
Selv om de kledde seg litt ‘horete’ kanskje.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg turte ikke å ta de med opp til Jan Snoghøj, som jeg skulle overnatte hos, siden jeg skulle jobbe på CC Storkjøp, dagen etter.
Jeg var redd for at jeg hadde fått kjeft av Jan, hvis jeg hadde tatt med de her jentene, med dårlig rykte da.
Tina Turbo hadde jo rappa ei røykpakke, av ei dame, når vi fikk haik, med båt, fra Berger Brygge til Kommersøya, søstera mi, Tina Turbo og jeg, sommeren før.
Så jeg var kanskje litt redd for det, at Tina Turbo og Eva Olsen, ville begynne å stjele ting, fra leiligheten til Jan Snoghøj da.
Og jeg var vel fortsatt jomfru, da det her skjedde.
Hvis ikke så kunne jeg jo ha tatt de med, hjem til Jan Snoghøj og kanskje hatt en fantastisk natt med dem.
Hvem vet.
Men det turte jeg altså ikke.
Jeg lot de sitte på i taxi-en over bybrua.
Men da taxi-en skulle svinge opp mot Gulskogen, så ba jeg taxisjåføren stoppe da, og så heiv jeg ut Tina Turbo og Eva Olsen da.
Så jeg var kanskje litt slem mot dem.
Men dem hadde jo så dårlig rykte så.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia var venninne med både Tina Turbo og Eva Olsen.
Pia fortalte meg det en gang, at hu en gang hadde hatt Eva Olsen på besøk.
Nede hos Haldis.
En gang Pia hadde huset til Haldis aleine.
Og da hadde visst en kar, (Knut fra klassen under meg, var det kanskje, det husker jeg ikke helt), knulla med hu Eva Olsen, på badet til Haldis da.
Sa Pia.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg var altså redd for å få kjeft av Jan Snoghøj og/eller Haldis.
Så jeg turte ikke å ta med Eva Olsen og Tina Turbo opp til han.
Da hadde det nok blitt rabalder, er jeg redd.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia sa også det en gang, et år eller to kanskje, før hu flytta opp til meg.
At hu pleide å gå og finne seg litt nattmat, i kjøleskapet til Haldis, noen ganger, om natta da.
(Uten at Haldis merka det kanskje).
Så søstera mi tulla litt nede hos Haldis, husker jeg.
Det var kanskje derfor at søstera mi ikke turte å bo hos Haldis lengre.
Kanskje Haldis fant ut at Pia pleide å robbe kjøleskapet hennes om natta?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia og jeg ble også kjent med tre jenter fra Hokksund, husker jeg, som pleide å henge på Cafe Lyche eller Cafe Risto der, i Gågata i Drammen, dette skoleåret.
Men da de jentene dukka opp, og snakka med Lyche-gjengen osv. da.
Så ble visst Lyche-gjengen oppløst da.
Fordi ingen visste hvem som var med i gjengen lengre.
Jeg visste ikke om de jentene fra Hokksund var med i den gjengen liksom.
Men de satt der noen ganger da, så Pia og jeg pleide å prate med dem ihvertfall.
Men om de var med i Lyche-gjengen egentlig.
Det veit jeg ikke.
Det var vel Stian som sa det, at det til slutt ikke var noen som visste hvem som var med i den gjengen lengre.
Og det var kanskje Cecilie Hyde da, som var lederen i den gjengen.
Så hu visste det kanskje.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, en god del år før det her, så hadde jeg forresten gått bortover Tollbugata, var det vel.
Mot Strømsø sentrum da, fra den gamle vannsengbutikken, til Haldis og faren min da.
Og da så jeg en motorsyklist, som lå velta, halvveis under en bygning der.
Men jeg hadde aldri sett noe lignende tidligere.
Og følte meg ikke så hjemme i Drammen.
Så jeg bare gikk videre da.
Men jeg fortalte vel om det her til Espen Melheim, mener jeg å huske, seinere da.
Jeg var vel bare 13-14 år kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Magne Winnem, han jobba som låseansvarlig, på Rimi Asker, dette skoleåret.
(Mener jeg å huske).
Han sa en gang det, at han besøkte han Raymond, i Drammen, etter jobben en gang.
Og da hadde han glemt å dra innom nattsafen, med kassabeholdningen.
Så da fikk han sjokk, husker jeg at Magne Winnem sa da.
Da måtte han vel kjøre tilbake til Asker med pengene, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem kalte også han kameraten sin Stein, fra Røyken, for ‘Pac-Man’, husker jeg.
Men hvorfor han kalte han det, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så dro vel nettopp Magne Winnem, Stein og jeg, innom Rimi Asker.
Jeg pleide å sitte i kassa, på CC Storkjøp.
Så jeg tulla litt med hu i kassa da.
Og lata som at jeg var dum, og sa ‘vil du ha en femmer?’.
For det var sånn kundene på CC Storkjøp pleide å si da, når de skulle ha veksel.
Og da måtte man regne i huet da, hvor mye kundene skulle ha tilbake.
Hvis kunden skulle ha tilbake 5 kroner og 10 øre.
Så kunne det hende at kunden spurte om, ‘vil du ha en femmer’, da.
Så fikk kunden tilbake en tier istedet da.
Og fikk da mindre småpenger.
Siden det vel fantes tier-sedler, den gangen.
Hvis jeg husker det riktig.
Men men.
Jeg var jo russ, så jeg måtte nesten tulle litt, husker jeg.
Og hu dama møtte jeg en gang seinere, husker jeg.
(Selv om jeg ikke husker hva hu heter nå).
Men hu hadde visst trodd at jeg var veldig dum da.
For det passa jo ikke, med de myntene jeg fikk tilbake da.
La oss si at jeg fikk tilbake to kroner da.
Også sa jeg ‘vil du ha en femmer’.
Og da ble det jo syv kroner tilbake.
Og da fikk jeg jo ikke noe mindre vekslepenger.
Så det var jo bare noe tull.
Jeg måtte tulle litt siden jeg var i Asker, (som var ganske langt fra Berger og Drammen da), syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Winnem dro meg også med hjem til han, i Røyken, en gang, før russetida vel.
Jeg husker at han viste meg platesamlinga si.
Og at han hadde plater av Scritti Politti, som jeg hadde hørt på nærradio da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så sa Ole Skistad, i markedsføringsdelen, av klassen, til meg, i et friminutt, at han hadde sett meg gå over bybrua, sammen med noe ‘berme’.
Og det som det egentlig var, det var da jeg ble med Lyche-gjengen på the Cure-konsert.
Det var søstera mi Pia og vennene hennes da, som var det som Skistad kalte for ‘berme’ da.
Robert Smith, i the Cure, han pleide jo å sminke seg.
Og det var en gother, i den Lyche-gjengen, som skulle sminke seg rundt øynene da.
Og Terje Bakken skulle vel også sminke seg, tror jeg.
Noe sånt.
Så foreslo Cecilie Hyde, at de skulle gjøre dette, på toalettet, på Glassmagasinet.
(Ved kafeteriaen der).
Jeg hadde ikke billett til Cure-konserten.
(Som var i Drammenshallen, der hvor vi hadde gym, på Gjerdes Videregående.
På den andre sida av bybrua i Drammen da).
Men søstera mi og de andre dro meg med da.
For dem skulle drikke øl og sånn, mens dem stod i kø der, fortalte søstera mi da.
Jeg følte meg litt døll, mens jeg stod i kø der.
Så da søstera mi spurte om det var noen andre som ville ha sminke rundt øynene, så sa jeg at det var greit.
For å skille meg ut litt mindre liksom.
Så tok søstera mi noe sånn sminke av noe slag rundt øynene mine da.
Mens hu sa at jeg var enkel å sminke, for jeg hadde lik form på øynene som henne, eller noe.
Vi drakk der, og jeg ble ganske full, husker jeg.
Men jeg hadde noen solbriller da, som jeg hadde på meg, sånn at man ikke kunne se at jeg hadde sminka øynene.
(Regna jeg med ihvertfall).
Pia og hu Heidi, (som jeg nå lurer på om egentlig var en gutt), de dro meg med, til en innvandrerbutikk, på Strømsø der da.
Hu pakistanske dama der, gikk for å hente noe øl, eller noe, og da rappa jeg et par tipakninger, med sigaretter, husker jeg.
I fylla da.
Jeg skulle liksom tøffe meg da, siden jeg var sammen med de her ‘Depeche-folka’ da, som var litt spesielle, sånn at man liksom måtte tøffe seg litt, syntes jeg.
Men men.
Jeg gikk litt rundt Drammenshallen, og så der, etterhvert.
Og to gothe-damer, som ikke var fra byen, spurte meg om jeg hadde noe dop, (var det vel).
Jeg måtte svare nei, siden jeg aldri hadde sett noe dop engang.
(Selv om tante Ellen i Sveits jo pleide å dyrke noe marijuana i hagen sin, som hu fortalte Pia og meg, sommeren 1987, et drøyt år før det her da).
Så begynte konserten etterhvert.
Og jeg ble stående utafor der, og se på at folk som kom etter at konserten begynte.
At de bare stakk til vaktene en seddel, eller to, (sedler som var brettet sammen, og gjemt inne i hånda da).
Og så fikk de gå inn, på konserten da.
Jeg ble lei av å stå utafor.
En fra Gjerde vel, som var på konserten, han åpna en dør, og spurte om noen ville ha en Poco Loco-genser.
(En strikkegenser, som var populær.
En hvit genser med et mønster hvor det var bilde av et hus og sånn vel.
Noe sånt).
Ingen ville ha genseren.
Og han fra Gjerde kastet genseren, som han ikke ville ha, siden han var varm vel.
Noe sånt.
Etterhvert så fikk jeg en ide.
Jeg hadde hørt at vaktene slang meldinger om at de ikke likte gutter som brukte sminke.
(Som søstera mi hadde tatt på meg da).
Men jeg brukte jo solbriller, så om det var meg de mente, det vet jeg ikke.
Men jeg spurte til slutt, som jeg kunne få låne telefonkiosken der, for å ringe faren min.
For å få han til å hente meg da.
Og det fikk jeg lov til.
Så jeg gikk inn i hallen der da.
Forbi vaktene.
Og da jeg var ferdig med å late som at jeg ringte.
Så gikk jeg bare inn i selve hallen.
Istedet for å gå ut.
Og da gikk jeg først litt rundt der, men så gikk jeg inn i hallen.
Og det var en kul konsert, med nesten hypnotisk musikk, og masse røyk og lys.
Det var røyk og fiolett og grønt lys.
Som Robert Smith ble mer eller mindre skjult av.
Mens the Cure spilte den ene vakre, (og sørgelige), sangen etter den andre da.
Det var ‘Disintegration-tour’, som jeg var på da.
I forbindelse med the Cure sitt siste album, Disintegration.
Og etter det her, så ble jeg ganske the Cure-fan, husker jeg.
Etter konserten, så gikk jeg til en bensinstasjon, bortenfor Rutenbilstasjonen der, og vaska av meg den sminken, (mascara, tror jeg), som søstera mi hadde klint rundt øya mine da.
Også tok jeg bussen opp til Gulskogen.
Også sov jeg i stua der, på en madrass, som jeg pleide å gjøre, de gangene jeg sov over der.
Og da jeg våknet dagen etter, så spurte Christell meg, om jeg hadde sminka meg.
Jeg fortalte at det var Pia som hadde gjort det da.
(For morro skyld, regner jeg med at Christell skjønte).
Men men.
Men hvordan Christell kunne se det, etter at jeg hadde vaska bort den sminken, det veit jeg ikke.
Kanskje Pia hadde sagt det, og at Christell var falsk, og lot som at hu kunne se dette, selv etter at jeg hadde vaska bort sminken?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå begynner klokka å bli over 22 her på hostellet, og jeg har skrevet i et par timer snart nå vel.
Så jeg får ta en pause her vel.
Og heller skrive mer på dette kapitellet, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 60: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 10)
I norsk, på Gjerdes Vidergegående, så hadde vi Inga Lill Høstmælingen, som lærerinne.
Hu sa en gang til meg, (husker jeg), at ‘du burde ha fem i norsk, Erik, du som har så godt språk’.
Så det var nesten litt skummelt, husker jeg.
Siden dette jo var det første året, som jeg gikk på Gjerdes Videregående.
Så hvordan kunne hun Høstmælingen vite det liksom?
(Altså hvordan språket mitt var da).
Hadde hun hørt om meg, fra noen andre lærere, på Sande Videregående, eller noe, lurte jeg på da.
Denne gåten fikk jeg aldri svar på.
Men jeg kom på dette igjen nå da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Og hvorfor ga ikke Høstmælingen meg fem i norsk da, når hu visste at jeg hadde et så godt språk liksom?
Det var kanskje litt spesielt.
Dette har jeg tenkt på seinere, ihvertfall.
Jeg fikk vel fire i norsk, tror jeg, det året.
Og muligens fem i norsk muntlig.
Ettersom hva jeg husker i hue.
Noe sånt.
Nå sjekka jeg vitnemålet mitt, fra Gjerdes Videregående, og det stemte det som jeg huska, at jeg fikk fem i norsk muntlig, og fire i norsk skriftlig.
(Jeg fikk også fire i norsk sidemål, (altså i nynorsk), stod det også på det vitnemålet, forresten).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Jeg ble kalt inn til skoletannlege, i Drammen, dette skoleåret.
Det var ei tannlege-dame, på Bragernes.
Litt mot travbanen der, fra Bragernes Torg.
Ikke så langt fra biblioteket, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg hadde ingen hull i tennene mine, på denne tannlegesjekken, husker jeg.
Jeg gikk jo handel og kontor, og lærte at ‘kunden har alltid rett’, osv.
Så jeg dristet meg til å spørre om det, om det var mulig å få gjort noe med det, at jeg hadde så gule tenner.
(Fordi at Per Furuheim hadde jo sagt det om meg, en del år før, da jeg satt i min fars bil, utafor huset deres, nederst i Olleveien.
At jeg hadde gulere tenner enn han da.
Til noen andre unger da, i Olleveien der da.
Som hang utafor bilen som jeg satt i da.
Mens jeg venta på at faren min skulle bli ferdig med å chatte med Ruth Furuheim da.
Jeg regner med at det var Ruth Furuheim, som faren min chatta med.
For mannen hennes, han var litt sånn stille av seg.
Sånn som jeg husker det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
Hu tannlege-dama, hu ville ikke gi meg noe middel, for å få hvitere tenner.
Men hu ga meg noe middel, som jeg skulle ha i kjeften, for å få sterkere tenner da.
Og hu dukka også opp på jobben min, på CC Storkjøp, en gang.
Mens jeg satt i kassa der.
Men jeg var jo bundet til kassa, (så og si), så jeg fikk ikke sagt stort til henne.
Men hu mobba meg nesten, (sånn som jeg husker det), og sa noe sånt som at ‘skal du ikke (noe)’.
Hu forlangte liksom noe av meg da, der jeg satt, i kassa der da.
Og et par år etter det her, så hadde jeg hull i nesten alle jekslene mine.
(Da jeg bodde hos halvbroren min Axel og dem vel, skoleåret 1990/91.
Da jeg var hos onkelen min Runar, på hans tannlegekontor i Ås, og fylte amalgam, i noen av jekslene mine, husker jeg.
Enda det var i alle avisene, på den her tida, om at amalgam kunne være farlig da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det).
Så jeg har lurt på. (seinere), om den oppløsningen, som hu tannlege-dama, tok på tennene mine, kunne ha vært noe som eventuelt skada tennene mine.
Siden hu oppførte seg så spesielt da, og begynte å ‘herje’ med meg, (mer eller mindre ihvertfall), på jobben min på CC da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også på sesjon i militæret, dette skoleåret.
Sesjonen, den var borte mot Travbanen der et sted, (mot Krokstadelva), på Bragernes-sida da.
Jeg visste ikke hvor dette stedet var.
Men faren min visste det, så han kjørte meg da.
Militæret var noe som virka som noe ‘gruff’ for meg, etter å ha hatt min egen leilighet, siden jeg var ni år, osv.
Så jeg syntes ikke at dette med sesjon var som noe artig da.
Man skulle skrive om det man var allergisk mot.
Jeg skrev ‘ull’, siden en doktor i Svelvik, jo hadde sagt at jeg hadde ømfientlig hud, da jeg gikk i tredje eller fjerde klasse, var det vel.
Jeg fiksa ihverfall ikke ull.
Å ha på meg ullgensere, for eksempel, det synes jeg klør fælt og er veldig ubehagelig da.
Så det er som et mareritt for meg, å gå med ulklær da, for å si det sånn.
Og sånn er det ennå, må jeg innrømme.
Å gå med ullklær er noe av det siste jeg har lyst til nesten, for å si det sånn.
Tanken på det får meg nesten til å grøsse ennå, må jeg innrømme.
Så sånn er det.
En annen ting jeg ikke klarte, det var fisk.
Nemlig kokt torsk, osv.
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell, så måtte jeg jo be bestemor Ågot, om å slutte å gi meg Cola, sammen med fiskemiddagene på tirsdagene.
Siden jeg etter dette syntes at all cola smakte fisk.
En smak jeg hatet da).
Og jeg syntes jo at tanken på å være i militæret, sammen med masse andre gutter, ikke var noe fristende tanke da.
Ihvertfall ikke etter den oppveksten jeg hadde hatt, og jeg var jo også en spinkel gutt, som tenkte at jeg nok muligens ville bli tulla med, på grunn av at jeg var en svekling da, (må man vel si), i militæret.
Så jeg skrev også på skjema, at jeg var allergisk mot fisk.
Allergisk mot fisk, var kanskje å ta i litt.
Men jeg hatet fisk da, for å si det sånn.
Og ull, det var jeg nok allergisk mot.
Jeg hadde ømfiendtlig hud ihvertfall, sa en lege, (Dr. Moe?), i Svelvik en gang, rundt begynnelsen av 80-tallet, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fylte ut skjema, mens jeg satt på i min fars Toyota HiAce, var det vel, fra Vannsengbutikken, til sesjonskontoret da.
Man skulle skrive på skjema, om noen i familien, hadde vært sinnsyke.
Jeg spurte vel faren min, om jeg skulle skrive opp mora mi.
(For jeg hadde aldri hørt om noen diagnose, for mora mi.
Men hu tok noe slags piller, som hadde bivirkninger, hadde søstera mi sagt en gang.
Hu sa at hu skjønte det at mora vår ikke var så glad i å ta de pillene.
På grunn av bivirkningene.
Men men).
‘Du kan også skrive opp Johannes’, sa faren min.
(Noe sånt).
Da ble jeg litt trist, må jeg innrømme.
For det var nytt for meg, at min morfar, Johannes, hadde vært sinnsyk da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min venta utafor mens jeg var og tok tre slags IQ-tester, og noen andre slags tester, som gjorde at vi måtte fly rundt i underbuksa, inne på sesjonskontoret der da.
En lege sa at huden min var helt fin.
Noe sånt.
Jeg hadde satt opp ‘samband’, som ønske-tjeneste, siden jeg ikke fant noe om ‘data’, i den brosjyra, fra militæret.
(Da ble liksom samband det nærmeste jeg kom data da, syntes jeg.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten bare Drammensfolk, på den sesjonen, sammen med meg.
Eller det var ihvertfall bare folk jeg ikke kjente der.
Jeg prøvde å gjøre mitt beste, på IQ-testene, siden jeg var vant til det, fra skolen, å prøve å hevde meg, på prøver, osv.
Selvfølelsen min var liksom litt bygget litt opp på det da, at jeg pleide å være en av de flinkeste i klassen da.
Allerede fra første klasse vel, (da jeg bodde hos mora mi i Mellomhagen), må jeg vel si at det var sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde, hun hadde ikke noen mor eller far.
Eller, hun hadde ihvertfall en mor.
Men hun bodde ikke i Svelvik da.
Av en eller annen grunn.
Cecilie Hyde bodde hos ei hu kalte for ‘mor’.
Men ‘mor’, det var bestemora hennes.
(Antagelig mormora hennes, tror jeg).
En gang, så ba Cecilie Hyde, (eller om det var søstera mi), meg inn til ‘mor’ da, i Svelvik.
‘Mor’ bodde i et hus, like nedenfor Svelvik Ungdomsskole der cirka.
Ikke langt unna en småbåthavn, (der hvor Petter og Christian og jeg, hadde kikka, da vi skulle kopiere Vitseposten, hos en Petter og Christian kjente, på Adax, på begynnelsen av 80-tallet. Da vi så Gro Marit Fjellner på sykkel, og vel også gikk bort til den da nye Svelvikferja der, og seilte på isflak, hvis jeg husker det riktig), som lå litt nedafor huset deres der da.
Stian, (fra Drammen, han som var litt sånn sossete/’glatt’), skulle nemlig lage pizza.
Noe sånt.
Jeg var vel kanskje litt skeptisk til den pizza-en.
Men dem maste kanskje litt på meg da.
Sånn at jeg ga meg til slutt, og dukka opp der, for å besøke ‘mor’ da.
Det er mulig.
Men men.
Pizzaen som han Stian fra Drammen lagde hos ‘mor’, det viste seg å være en brunost-pizza(!)
Det hadde jeg aldri smakt før.
Jeg fikk vel en bit kanskje.
Men jeg spiste det da.
(Og det smakte ikke så værst faktisk, hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En eller to ganger, etter dette.
Da jeg tok bussen, fra Drammen.
Så hendte det at jeg gikk av, i Svelvik, for å besøke Cecilie Hyde og dem da.
For Cecilie Hyde, hu flytta etterhvert mer og mer tilbake hjem da, til ‘mor’.
Dette var vel under russetida.
For under russetida, så dro ‘mor’ på ferie.
Av en eller annen grunn.
Og da sa Cecilie Hyde det, husker jeg, at jeg godt kunne få bo litt hos henne, i Svelvik, siden at hun hadde bodd så mye hos meg, på Bergeråsen da, i månedene før det her da.
Så da måtte jeg nesten besøke Cecilie Hyde litt, syntes jeg.
For å ikke være uhøflig da.
Og da ville også søstera mi Pia, bo hos Ceciile Hyde da.
(Pia bodde der en god del mer enn meg da.
Som bodde der kanskje halvparten så mye som Pia kanskje.
Våren 1989 da.
Noe sånt).
Så det var sånn at i russetida, så bodde det vel ingen folk, i Leirfaret 4B, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så satt Pia, Cecilie, Eva Olsen og meg, inne på rommet, til Cecilie, hos ‘mor’ da.
Cecilie ville ofte spille Depeche Mode der.
En gang satt hun på en sang som het ‘Tora, Tora, Tora’, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Eva Olsen, hu dro meg med, bort til sine besteforeldre, like borti gata der, av en eller annen grunn.
Eva Olsen, hu hadde dårlig rykte.
Hu gikk for å være litt billig da.
Eller ‘Svelvik Open’, som vel noen sa.
Men hu var veldig pen, (og sexy, må man vel si, siden hu var slank og hadde lange bein og langt, lyst hår, osv.), da, så det var vanskelig å si mot henne, vil jeg nesten si.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Besteforeldrene til Eva Olsen, de ble litt sure, på Eva Olsen.
Da Eva Olsen presenterte meg, for dem.
For Eva Olsen hadde en type, fra Oslo vel, (en med mørkt hår), som søstera mi sa at jobba i Se & Hør.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg sa ikke noe, for jeg syntes det var litt spesielt.
Jeg syntes Eva Olsen var pen.
Men jeg visste at hu hadde dårlig rykte.
Cecilie hadde jo sagt at hu gikk med kysketsbelte, på Sande Videregående, en gang, før hu skulle på en heavy-konsert.
Så det var ganske ekstremt da, for å si det sånn.
Den gangen, som søstera mi tok meg med, på ungdomsdiskoteket Skyline, i Drammen, skoleåret før.
Så var det vel Eva Olsen, som hu ‘head-banga’ sammen med, på dansegulvet der.
Mener jeg å huske.
(Hvis det ikke var Tina ‘Turbo’ da.
Men jeg mener det var Eva Olsen).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg syntes at besteforeldrene til Eva Olsen virka ganske normale.
Huset var vel ryddig og ordentlig og sånn da.
Men jeg skjønte det, at de nok var litt oppgitte over barnebarnet sitt, Eva Olsen.
Besteforeldrene hennes sa vel noe sånt som at de trodde at forholdet hennes med han nye kjæresten, (han som søstera mi sa at jobba i Se & Hør), skulle holde litt da.
De hadde visst blitt skuffa over Eva Olsen før, virka det som for meg.
Men hvorfor Eva Olsen dro meg med dit, det veit jeg ikke.
Det virka som for meg, at Cecilie Hyde var med på det her da.
At det liksom var sånn, at hu spurte, ‘skal dere gå bort til besteforeldrene dine nå eller’.
Noe sånt.
Men det besøket der, hos besteforeldrene til Eva Olsen, det har vært litt som et mysterium for meg.
Hvorfor skulle jeg være med på det liksom.
Nei det var litt ‘raritet’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde fortalte også en gang, (på en fest eller noe kanskje), husker jeg, at hu kunne si nøyaktig hvordan han Stian så på damer.
(For hu kjente han vel bra da).
Først så han på puppa, så på hele dama, og så i øya, eller noe.
(Det er mulig jeg blander fælt på rekkefølgen nå.
Men det var noe sånt da).
At han Stian liksom hadde en slags rekkefølge da, for hvilke kroppsdeler han så på, når han møtte damer på fortauet da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var med søstera mi, inn til hu Cecilie.
Så lå Cecilie i senga, på rommet sitt.
Etter å ha hatt besøk av han Stian vel.
Cecilie lå bare i senga si.
Så jeg tror at de muligens hadde hatt mye sex.
Cecilie begynte å skulle forklare meg noe om vaselin.
At man kunne bruke vaselin, mot noen problemer da.
At vaselin var så bra for noe da.
Men så stoppa hu plutselig, midt i setningen da.
Så jeg lurer på om det var at hu tok vaselin på fitta si, eller noe.
Også huska hu det da, at jeg var en gutt da.
(Hu var kanskje litt i ørska, etter å ha hatt mye sex).
Også stoppa hu midt i setningen da, fordi at hu ikke ville si det til meg likevel, at hu tok mye vaselin på fitta, eller noe, for at fitta skulle bli fort bra igjen da, hvis hu var sår etter sex.
(Eller om det var i rompa, at hu skulle ha vaselin).
Hvem veit.
Bare noe jeg tenkte på.
Sånn virka det for meg ihvertfall, at Cecilie Hyde brukte vaselin, å smøre seg med, på sine intime steder, hvis hu var sår på disse delene, etter å ha hatt mye sex da.
Noe sånt.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell pleide å komme opp til meg, i Leirfaret, dette skoleåret, før Pia flytta opp der.
Christell pleide å dukke opp der, på en god del fredager.
Hu ville noen ganger ha med øl.
Og hu ville absolutt, at jeg skulle dra på ungdomsdiskotek, på et forsamlingslokale ved navn Fremad, i Selvik, (altså ikke i S_v_elvik, som lå 6-7 kilometer nord for Berger, men i det mindre stedet Selvik, som lå cirka en mil kanskje, sør for Berger), sammen med henne og Pia da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den første gangen jeg var der, så dansa Arnt Lund, med Monika Nebel der, husker jeg.
Og Monika Nebel, hu unnskyldte seg seinere til meg, husker jeg, for at hu hadde tråkka meg på beina, mens hu hadde dansa med Arnt Lund der da, husker jeg.
(I et friminutt på Gjerde en gang vel.
Noe sånt).
Lill Beate Gustavsen, var også der, den gangen, (var det vel), og gikk rett inn i meg, på dansegulvet der, husker jeg.
Hu var nesten litt skremmende, med sitt rød-brune, (eller om det var svarte), hår, som var sprayet med masse hårspray vel, og hu hadde masse mørk sminke rundt øynene vel, og et blekt ansikt.
Hu var i den samme gjengen som Cecilie Hyde og Camilla Skriung, (mer eller mindre), i Svelvik da.
En ‘frike/goth-gjeng’, som gikk mye i svarte klær, osv.
Og som skilte seg ganske mye ut i Svelvik da, siden de fleste folka, i Nordre Vestfold, var veldig ‘mainstream’ da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Christell var veldig pen, og ‘hot’, (må man vel si), så det var vanskelig å motstå henne, når hu maste om at jeg skulle bli med på Fremad.
Selv om jeg ikke hadde vært der før.
Og selv om jeg ikke skjønte hvorfor hu ville ha meg med.
Det var ikke sånn at hu hang sammen med meg der, når vi først kom fram dit.
For å si det sånn.
Så det er også et mysterium for meg, hvorfor Christell ville at jeg skulle dra på Fremad, så mange ganger, høsten 1988 da.
Vi måtte ta bussen dit, husker jeg.
Og den siste bussen hjem, den gikk rundt klokka 23 eller 23.15 vel.
Noe sånt.
Så det var vel aldri sånn, tror jeg, at jeg rakk den siste bussen hjem.
For jeg drakk litt der da.
Christell pleide jo å gi meg øl, for å få meg til å dra dit.
(Øl som hu sikkert hadde fått, eller rappa, av faren min.
Som alltid pleide å ha et par kasser øl stående, i garasjen til Haldis).
Man ville nok fått stempel på seg, for å være kjedelig, hvis man hadde tatt den bussen hjem derfra.
Da ville man vært cirka den første, som dro derfra.
Pia og Christell pleide aldri å ta bussen hjem, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så når det stengte der, i 24-tida kanskje, så var det bare å ta beina fatt.
Og prøve å komme seg hjem til Bergeråsen da.
Ofte skulle jeg jo jobbe dagen etter, på CC Storkjøp, når Christell dro meg med, på disse festene på ‘lokalet’ da.
Men jeg var ung, (jeg var jo bare 18 år), så det gikk ganske greit, husker jeg, på den tiden, å drikke på Fremad, på fredagskveldene.
For så å haike, eller sitte på med noen Berger-folk, (jeg husker jeg satt på med Rune Bingen en gang, tilbake til Berger, fra Fremad. Tina ‘Turbo’ banka da på vinduet, på bilen til Rune Bingen. For hu ville også sitte på. Da sa Sten Rune Nilsen, fra klassen til Rune Bingen og meg, at Tina ‘Turbo’, var ‘den værste hora på hele Bergeråsen’.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Jeg følte meg jo da litt dum.
Siden jeg jo kjente Tina Turbo.
Christian Grønli og jeg hadde jo møtt Tina Turbo og Teskjekjærringa en gang, nederst i Havnehagen, da jeg gikk i fjerde klasse, eller noe.
Og jeg hadde jo vært med søstera mi og Tina Turbo, til Kommersøya osv., en gang, noen uker før det her.
Når vi fikk haik med en båt, fra en fest vi var på, en sommerkveld, ved Berger Brygge.
(Den gangen som min tremenning, Øystein Andersen, fikk kastet sin mun-chaco, (slåsspinner), som han hadde med fra Lørenskog, ut i Drammensfjorden, av en svær kar, ved navn Tom Lillemoen, eller noe, forresten).
Så sånn var det.
Nå begynner klokka å bli ett om natta, her på hostellet.
Så jeg får skrive mer på det her kapitellet, i morgen, for eksempel.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
