johncons

Stikkord: Christell Humblen

  • Min Bok – Kapittel 83: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 5)

    En sankthansaften, før søstera mi flytta til Berger vel.

    Så var Tom Ivar Myrberg og jeg oppe i S-Svingen, (om kvelden da), for å prøve å fange flaggermus.

    Da skulle man ta en stein og binde fast i et hvitt lommetørkle.

    Og så kaste steinen opp i lufta.

    Og så ville flaggermusen bli fanget, inne i lommetørkleet da.

    (Ifølge en eller annen kamerat av oss på Bergeråsen da sikkert).

    Noe som ikke funka da selvfølgelig.

    Men jeg tulla litt.

    Også beit jeg to hull, i lommetørkleet.

    Sånn at det så ut som at en flaggermus hadde biti i det.

    Og plutselig så dukka Christell Humblen og Nina Monsen opp der.

    (Kanskje de hadde vært hjemme hos Nina Monsen, som bodde like ved.

    Hvem vet).

    Og da viste jeg dem det lommetørkleet da.

    Og sa at det var nære på, at vi hadde klart å fange en flaggermus.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var jeg også i S-Svingen der, (noen år seinere da), og skulle skyte flaggermus, med luftgevær da.

    En lørdagskveld vel.

    Og da, så hadde onkel Håkon grillfest, (eller noe), like oppi der da, (hvor han bodde da).

    Og Fru Løff, (Håkon sin svigermor, fra Drammen), var der.

    Og det skjønte jeg, siden jeg plutselig hørte et høyt skrik.

    Og noe om noe ‘gevær’ da.

    Etterfulgt av at Håkon sa at ‘det er jo bare Erik, jo’.

    (Eller noe).

    Så dem trengte ikke briller, noen i den familien der, det er helt sikkert.

    (Kanskje unntatt Fru Løff).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ved siden av S-Svingen der, så bodde Rolf og Edel Stenberg, (mener jeg at dem het).

    Og Gry Stenberg, hu forklarte en gang, at hu hadde vært barnevakt der.

    Og tarmen til baby-gutten, som hu var barnevakt for, pleide visst å falle ut.

    Og da hadde visst Edel sagt til Gry Stenberg da, at da var det bare å dytte inn tarmen igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ågot viste meg noen gamle brev en gang, borte på Sand.

    Og de brevene, (eller om det kan ha vært noen postkort), hadde poststed ‘Sandbu’ da, husker jeg.

    (Og ikke ‘3075 Berger’, som det var, da jeg bodde der).

    Postkontoret, (på den tida, som de her brevene var fra), var liksom butikken til Oddmund Larsen da, på Sand da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så der hadde det kanskje vært butikk også i gamle dager da, lurer jeg på nå.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den ene katten jeg hadde, som ble født nede hos Christell og dem, av Christell sin katt Susi.

    Og som het Tiger, (noe Jan Snoghøj fortalte meg, da jeg fikk den katten).

    Det navnet ‘Tiger’, det uttalte Jan Snoghøj på engelsk da.

    Så da fortsatte jeg også med det da.

    Siden jeg fikk en katt, av Jan og Christell og dem.

    Og de sa at den katten het ‘Tiger’ da, med engelsk uttale.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på barneskolen, så skulle Berger Skole, på noe besøk, i Berger Kirke.

    På lærerværelset, så hadde vel lærerne pratet sammen, og blitt enige om det, at vår klasse, (vi gikk vel i femte klasse da, tror jeg), var den stilleste, på skolen.

    Så vi skulle sitte i andre etasje der da, i kirken, (i ‘sakrestiet’ da, eller hva det heter).

    Men det hadde nok ikke vår klasse tenkt på før, at vi ble sett på som å være den stilleste klassen.

    Så etter det, så begynte vi å bråke ganske fælt og bli en del villere vel.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Noe som varte ut ungdomsskolen, (ihvertfall), vel.

    Jeg tror det var mange av gutta i klassen, som ikke ville ha på seg det, at vår klasse var den stilleste klassen på skolen da.

    Noe sånt.

    For vi fikk vel kjeft av klasseforstander Allum, fordi at vi hadde bråka, etter det her kirkebesøket da.

    Så sånn var det.

    (Ihvertfall sånn som jeg husker det).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ditlev Castelan han ble en gang tatt for å ha rappa potetgull på Prima, husker jeg.

    Det var vel Geir Arne Jørgensen, som sa det, eller noe, tror jeg.

    Så han fikk ikke lov å handle på Prima, (i en periode ihvertfall), mener jeg å huske.

    Noe som ikke kan ha vært så artig, tror jeg.

    Siden Prima, (tidligere Oddmund Larsens kolonial), var den eneste butikken på Sand da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim.

    De kom en gang på døra mi, i Leirfaret 4B, for å selge meg en klokkeradio.

    (Dette var mens vi gikk på ungdomsskolen vel).

    Carl hadde rappa klokkeradioen, fra bestemora si.

    Og han trengte penger da.

    Så de tagg meg om jeg kunne kjøpe den klokkeradioen da.

    Siden de mente at jeg trengte en klokkeradio da.

    Siden jeg vel ofte forsov meg på skolen da.

    Så det ble til at jeg kjøpte den klokkeradioen, for 30-40 kroner vel.

    Noe sånt.

    Og den klokkeradioen, den var litt spesiell.

    Den var sånn, at alarmen kun virket, hvis det siste tallet, på vekke-tidspunktet, var et ni-tall.

    Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

    Så jeg måtte bare huske at det siste tallet måtte være et nitall da.

    Når jeg stilte alarmen.

    Noe jeg skjønte etterhvert vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk hos mora mi i Larvik.

    Da hu bodde på Tagtvedt.

    Så hadde jeg kjøpt luftpistol da.

    (En luftpistol som lå på Berger da).

    Men det var seksten års aldersgrense, på luftpistol-kuler da.

    Så jeg fikk med mora mi, til å bli med meg, i en sportsbutikk, som lå like ved Thorfinns der.

    Like nedenfor Jegersborggate der, (i Larvik da).

    Sånn at jeg fikk kjøpt luftgeværkuler da.

    Mens vi likevel var i Larvik Sentrum liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre ganger, (et år eller to før det her vel).

    Så kunne mora mi dra meg med på lekebutikken, nedenfor Torget, i Larvik der.

    For hu ville at jeg skulle kjøpe meg en smurf.

    Mora mi mente det da, at jeg burde kjøpe mange smurfe-figurer da.

    Dette hendte vel en 2-3-4 ganger, vil jeg vel si.

    At mora mi dro meg med på den lekebutikken, for å kjøpe smurfefigurer da.

    (Som vel kosta 6-7 kroner vel.

    Eller noe).

    Mora mi babla ihvertfall ofte om de her smurfene da.

    Selv om jeg egentlig hadde vokst fra smurfer, og ikke syntes at de var så artige lenger vel.

    Så det var vel ikke sånn at mora mi klarte å overtale meg, til å bruke så mange penger, på smurfer akkurat.

    Men hu klarte ihvertfall å dra med Pia og meg, inn på den lekebutikken noen ganger da, for å se på de her smurfene da.

    (Enda jeg vel egentlig gikk på ungdomsskolen, på den her tiden antagelig, og nok var litt for gammel for å leke med smurfer vel.

    Men mora mi kunne være litt masete da, noen ganger).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig jeg har skrevet om det her før.

    Men vi på Berger IL sitt guttelag, (eller noe).

    Vi vant altså Vinn Sande Cup, mens vi gikk på ungdomsskolen.

    Vi slo vel Vinn Sande i finalen etter å ha vunnet den første kampen mot Selvik, (eller noe), vel.

    Og jeg redda på streken og redda også et frispark(!). (i sluttminuttene), husker jeg.

    Odd Einar Pettersen scorte vinnermålet vårt mot Vinn Sande, mener jeg å huske.

    (Kampen endte ved 1-0 til oss vel).

    Selv om dette var mot alle odds, at vi fra Berger, (som var et ganske lite sted), skulle klare å slå Vinn Sande, (siden Sande var et større sted da).

    (Og hendte også på hjemmebanen til Vinn Sande da.

    I Sande).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da var også Ronald Lund, (som nettopp hadde flytta til Sande, sammen med sine et år eldre tvillingbrødre Arnt og Eirik.

    Siden faren deres hadde gått konkurs vel.

    Eller noe).

    Han Ronald da, (i klassen vår), han spilte ikke på Berger IL.

    Men han var tilskuer da.

    Og gikk i lag med flere 3-4 unge Sande-frøkner, rundt banen vår da, før kampen, mener jeg å huske.

    Så Ronald Lund hadde nok sjekketriksene i orden, vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før vi skulle ha gym, på ungdomsskolen.

    Så hadde Stig Melling i klassen, (en idrettsmann som drev mye med ski og orientering).

    Han hadde på seg en treningsbukse, som var så trang, at en blodåre, i tissen hans, var synlig.

    Og da kom Jeanette Auli bort til oss gutta.

    Fra jentene sin kø da.

    (For vi måtte vente utafor gym-garderobene da, til gym-læreren låste opp).

    For å chatte med Stig Melling da.

    Og det var vel litt spesielt, må man vel si.

    Hvorfor ville Jeanette Auli chatte med Stig Melling, akkurat når man kunne se tissen hans, gjennom treningsbuksa?

    Nei, det var spesielt vil jeg si.

    Jeanette Auli var jo hu som hadde tatt med seg en svært dildo på ungdomsskolen og.

    (Som hu hadde fått i gave, av en kar fra Svelvik, som hadde kjøpt en sånn dildo hver til Jeanette Auli og Line Nilsen da.

    Fortalte Jeannete Auli meg en gang, ihvertfall, da jeg møtte hu i gangen, på Svelvik Ungdomsskole da, mens hu gikk og bar på den her dildoen da.

    Så sånn var det).

    Og Jeanette var jo hu som stod utafor Sande Videregående, da jeg var innom der, en gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.

    (Russeåret).

    Og hadde et russekort, som det stod ‘Jeanette ‘låvedøra’ Auli’ på.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frode Holm, han sa en gang, i et friminutt, på Svelvik Ungdomsskole, at på loftet hjemme hos dem.

    Så hadde de funnet en bok, hvor det stod ‘jødelort’, osv.

    Fra før krigen da sikkert.

    Men hvorfor Frode Holm fortalte meg det her, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var også på besøk hos mora mi, på Tagtvedt, den helgen som Bobbysocks vant Melodi Grand Prix.

    Jeg husker at jeg gikk bort til Nanset Marked der, og kjøpte avisa.

    For å ha noe å gjøre der.

    Dette var vel i 1985, så jeg var altså bare 14 år da.

    Men pleide nok å lese avisa nesten hver dag, allerede.

    (Enten VG eller Dagbladet da, som jeg kjøpte selv, for penger jeg fikk av faren min.

    Eller Aftenposten, Drammens Tidende og/eller Svelvik Nytt, borte hos Ågot da.

    Siden hu abonnerte på de avisene).

    Så aånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi hørte da på Axel, som jo var født i 1978.

    Så han fylte syv år, seinere dette året da.

    (Så Axel var seks og et halvt år da).

    Likevel så ville Axel sitte i barnevogna da.

    Når mora vår, Pia, Axel og jeg, skulle gå i butikken, for å handle mat, den helgen, (var det vel. Ihvertfall var dette på rundt den her tida, mener jeg).

    Og jeg ble dritflau da, siden mora mi hørte på Axel.

    Og gikk med på å kjøre Axel i barnevogna, enda Axel var 6-7 år.

    Så det var jo som noe reinspikka galskap, mener jeg.

    Jeg satt vel ikke i barnevogna, etter at jeg ble 2-3 år, mener jeg.

    Så at en 6-7 åring skulle sitte i barnevogna.

    Nei, det er det vel ingen som har hørt om før, (omtrent).

    Ingen normale unger vil vel sitte i barnevogna, når de er 6-7 år?

    Og ingen normale mødre vil vel adlyde en unge, på 6-7 år, som absolutt vil sitte i barnevogna?

    Og ingen normale storesøstre vil vel synes at dette er normalt heller?

    Men Pia klagde ikke da, på at Axel skulle sitte i barnevogna.

    Og jeg ble flau husker jeg, over de her ‘galningene’ da, (må man vel kalle dem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var med på et skoleball, på Svelvik Ungdomsskole, et år og.

    Det var vel i syvende klasse, mener jeg å huske.

    Jeg mener å huske at Carl Fredrik Fallan og jeg, vi prata litt om ei jente, (som også var på det her skoleballet da), fra Svelvik eller Nesbygda, (eller noe), med lyst hår vel.

    Som ihvertfall Carl ‘sikla’ litt på vel.

    Men jeg husker ikke om han turte å sjekke henne opp.

    Og jeg sjekka vel heller ikke opp noen damer, på det her skoleballet, (som var i gymsalen, på Svelvik Ungdomsskole), tror jeg.

    Men jeg var ihvertfall der da.

    Et år ihvertfall.

    Før jeg syntes at det ble for mye mobbing vel, på den skolen kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg tror ikke at jeg var med på noen skoleball der, i åttende og niende klasse.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, mens jeg bodde hos bestemor Ågot, den siste sommeren, før jeg flytta til Oslo.

    (En lørdagskveld vel).

    Så ringte Magne Winnem meg, og ville møte meg, i Drammen.

    Så dro jeg inn til Drammen da, (med bussen), for å feste.

    Vi dro på Rica, (eller hva det het. For Winnem ville vel dit da), ved den gamle brannstasjonen, på Bragernes da.

    (Cirka der jeg hadde vært på den russekroa vel, hvor jeg møtte hu Hege Rønjom igjen da).

    Så sånn var det.

    Dette kan også ha vært på et helgebesøk, hos Ågot, som jeg var på en cirka 5-6-7-8 av kanskje, etter at jeg flytta inn til Oslo da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Nå har jeg skrevet om alt jeg husker, fra tida før jeg flytta til Oslo.

    Så nå er Min Bok ferdig, mener jeg.

    Jeg planlegger også å skrive en Min Bok 2, om det skjedde mens jeg bodde i Oslo, fra 1989 til 2004.

    Og så også en Min Bok 3, om det som skjedde, etter at jeg flykta fra Oslo, (etter å ha overhørt at jeg var forfulgt av noe kalte ‘mafian’ der), i 2004 da.

    Så jeg regner med at jeg blir ferdig med begge de bøkene, neste år.

    (Altså i 2012 da).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 82: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 4)

    Ulf Havmo og jeg, (var det vel), vi lagde også en dirk, på verkstedet til faren min da.

    Da vi gikk på ungdomsskolen, var det vel.

    Den dirken var for å dirke opp hengelåser da.

    Som noen sa at var artig da.

    Det var en metallplate, som man måtte file, sånn at den ble spiss da.

    Og noen hengelåser, var vanskelige å dirke opp.

    Det var for eksempel Master og ABUS.

    De klarte vi ikke å dirke opp.

    Mens for eksempel Crown-hengelåser, de var lette å dirke opp da.

    Det var ganske kjedelig, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.

    Så da ble det til at man fant på sånne ting som å prøve å dirke opp hengelåser, osv.

    Men for min del ihverfall, så var dette mest for sportens skyld da.

    Så det var ikke sånn at jeg rappa noe særlig, som jeg kan huske ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei engelsk språklærerinne, som vi hadde i Weymouth vel.

    Hu var litt rebelsk, husker jeg, at hu fortalte.

    Hu hadde blitt bedt på noe greier hos Dronningen, siden hu var adelig, eller noe.

    Også hadde hu rappa en teskje, fra teselskapet hos Dronningen da, husker jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg flytta til Berger.

    (Var det vel).

    Så hadde jeg en gang en konkurranse, borte hos Ågot og Øivind.

    Jeg solgte lodd da, til en krone loddet.

    Og man kunne vinne ti kroner.

    Jeg tenkte jeg skulle tjene penger på det.

    Så jeg ville selge 20 lodd da.

    Men da ble onkel Runar sur, når han hørte det.

    Det var ikke bra da, skjønte jeg, at jeg prøvde å tjene penger på det her loddsalget da.

    Så da jeg hadde solgt ti lodd, så slutta alle å kjøpe lodd.

    Så da hadde vel alle fått ordre av Runar kanskje, om å slutte å kjøpe lodd.

    Hvem vet.

    Lene vant førstepremien, på ti kroner da.

    Og det som skjedde, etter at Lene, (som jo var døv), vant den premien da.

    Det var at bestefar Øivind så gikk inn på rommet sitt, og henta en tikrone-seddel til meg.

    Så da tjente jeg penger likevel da, på det her loddsalget da, må man vel si.

    Men det var ikke uten forviklinger, må man vel si.

    Det var en del sterke personligheter, i slekta etter Ågot og Øivind, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell sa en gang, da jeg gikk ned til ved huset deres, i Havnehagen.

    At ‘rødt og rosa passer ikke sammen’.

    Så Christell er flink på moteklær og sånn da.

    Uten at jeg vet om hvorfor hu sa det her til meg.

    Som ikke pleide å bruke hverken rødt eller rosa noe særlig akkurat vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da Petter og Christian var på besøk hos mora mi i Larvik, en helg, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så var vi innom bingo-en, i Larvik faktisk.

    Og spilte noe bingo og sånn der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, seinere på 80-tallet, da jeg hadde vært og klipt meg, i Drammen.

    Så visste Christell om at jeg hadde klipt meg, der og der da.

    Eller noe.

    Og erta meg om at jeg var forelska i frisørdama, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg lå bak i en av amerikanerne til faren min.

    Så kjørte faren min og onkel Runar satt ved siden av han da.

    Og da husker jeg at onkel Runar nevnte det da, på Svelvikveien, (var det vel).

    At det lett kunne hende, at noen så lå bak i en sånn bil, (sånn som jeg gjorde da), kunne brekke nakken.

    Hvis man bråbremsa og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var Haldis på noe smile-kurs, eller noe, mens hu jobba, i Vannsengbutikken.

    Og når hu kom tilbake til Drammen, så var hu helt opprørt, husker jeg.

    For på det kurset, så skulle man være private, og fortelle om seg selv, og nesten vrenge sjela si da.

    Og så hadde det vist seg, at noen andre folk, som var på det samme kurset, var i slekta til faren til Christell, eller noe.

    Og de hadde plutselig sagt noe sånt som at ‘min far har også en datter som heter Christell’, eller noe.

    Så Haldis var jo oppløst i tårer da, når hu kom hjem fra det her selvutviklings-kurset, (eller hva det var).

    En annen gang, så var det Jehovas Vitner, som hadde skremt Haldis, hjemme i Havnehagen.

    Og en tredje gang, så var det det, at faren min hadde gått inn, hjemme hos Solveig, på Holmen, i Oslo, mens Haldis sin eksmann, Oddbjørn Humblen, også var der.

    Noe som fikk Haldis til å begynne å grine da.

    (For hu ville ikke at faren min og hennes eksmann skulle møte hverandre, eller noe da.

    Noe sånt).

    Så ihvertfall tre ganger, så kan jeg huske å ha sett Haldis nesten ‘oppløst’ da, i tårer da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ole-Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89).

    Han syntes ikke at jeg var noe kul, på ungdomsskolen, husker jeg.

    For han hadde hørt på nærradioene i Oslo, lenger enn meg, husker jeg at han sa.

    Så Ole-Tonny fulgte med på det som skjedde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å handle burgere, på flere ‘sjapper’, i Drammen.

    Blant annet på den burgersjappa, som lå like ved Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.

    En gang, så måtte jeg vente lenge på burger der da.

    Det var en pakistaner, som dreiv den burgersjappa da.

    Men burgerne var gode, må man vel si.

    Han pakistaneren, han sa det da, at nye kunder der, fikk ekspedering først.

    Og gamle kunder måtte vente.

    Så jeg var nesten fast kunde der da, i den burgersjappa som var nærme Vannsengbutikken til faren min og Haldis da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen burgersjappe, som jeg kjøpte burgere hos.

    Det var på ‘Buss-burger’n’.

    Det var en burgersjappe som lå på Rutebilstasjonen da, i Drammen.

    Det var en del salgslokaler der, som mange av stod tomme, (ihvertfall på 80-tallet da).

    Men så, det året jeg gikk på skole i Drammen.

    (Var det vel).

    Så dukka den burgersjappa opp da.

    Eieren var litt sånn kul liksom, og dem solgte Monte Frank-pølser, som eieren kalte for ‘pikk i sovepåsa’, husker jeg.

    Jeg husker også at noen lokale ungdommer fortalte eieren der, om at den og den datoen så var det heavy-konsert, i Drammenshallen.

    Og at på den og den datoen, da kom det til å dukke opp mange rare folk, i Drammen, for da var det the Cure-konsert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gry Johansen, fra Nedre, på Bergeråsen.

    Hu begynte etterhvert å jobbe, i den burgersjappa.

    Det hendte at jeg satt på henne, (ihvertfall en gang vel), hjem fra Drammen og til Bergeråsen da.

    Etter at jeg flytta til Oslo.

    Så var jeg innom Buss-Burger’n en gang.

    Og spurte om Gry Johansen jobba der fremdeles.

    Nei hu hadde fått sparken, eller slutta.

    Noe sånt.

    Sa ei ung dame der.

    ‘Hvorfor det’, spurte jeg.

    ‘Ja, spørr henne om det du’, svarte hu unge dama der da.

    Gry Johansen prata om at det, (når jeg satt på med henne vel), at det beste hu visste, det var å dra på Syden-ferie.

    Enten til Spania eller Hellas eller Tyrkia, eller noe vel.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvor det var, som hu pleide å dra.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, dette skoleåret, så dro jeg innom Lizzy’s, i Drammen.

    For å spise.

    Jeg hadde vel vært der, på en klassetur, med Sande Videregående, en gang, tror jeg.

    For å spise pizza vel.

    Men den gangen jeg var der aleine, så kjøpte jeg bare en salat vel.

    (Som var moderne på 80-tallet da).

    Salaten kosta vel cirka 80-90 kroner, med drikke vel.

    Så jeg la bare en hundrelapp der, og gikk da.

    Så kom kelneren, (en pakistaner vel), løpende etter meg da.

    Så forklarte jeg at det lå penger på bordet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da jeg bodde i Oslo, en 10-12 år etter det her vel.

    Så var jeg med David Hjort, fra Rimi Bjørndal, Rimi Ljabru og Rimi Karlsrud, osv., ut på byen da.

    Og da hadde jeg nachspiel hjemme hos meg.

    Og David Hjort fikk med noen folk dit da.

    Og det viste seg, at hu ene dama, som ble der natten over.

    (Uten at det skjedde noe så utrolig seriøst men).

    Hu var fra Drammen, og het Malena og jobba på nettopp Lizzy’s da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, han gjorde en gang, et poeng av, at hans døve datter Lene, hadde teksttelefon.

    På midten av 80-tallet en gang vel.

    Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Nå er det bare en bunke med notater igjen her.

    Så nå blir det vel bare en eller to deler til, på dette kapittelet, og så er jeg ferdig, med Min Bok.

    Vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 81: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 3)

    Jeg husker fra da jeg klagde på at Odd Einar Pettersen, satte seg oppå meg, i et friminutt, i niende klasse.

    Da måtte jeg snakke med sosiallærer Marit Enger, på Svelvik Ungdomsskole.

    Hu spurte meg om hva jeg hadde tenkt meg framover.

    Jeg sa vel det, at jeg hadde tenkt til å gå på Handel og Kontor vel.

    ‘Skal du bli revisor’, sa hu da.

    Det hadde jeg egentlig ikke tenkt til.

    Så da ble jeg litt fornærma, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når faren min var i USA, (eller noe).

    Så var jeg borte hos Ågot og Øivind da.

    Av en eller annen grunn så fikk jeg ikke lov å bo alene, når faren min var på ferie.

    Enda jeg bodde alene hele resten av året.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var det sånn, at klokka skulle stilles.

    Pga. sommertid da.

    En søndag.

    Som jeg bodde hos Ågot og Øivind da.

    Og da mente Øivind at klokka skulle stilles den veien da.

    Også mente Ågot og jeg, at klokka skulle stilles den andre veien da.

    Og Øivind hadde rett da, fant vi ut, etterhvert.

    Så det var litt flaut vel.

    Men men, jeg hadde ikke vært så skråsikker selv da.

    Ågot var vel mer sikker, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min hadde med to flasker med ølpulver en gang, da han kom hjem fra USA, forresten.

    Han hadde kjøpt dem av en kar, på en strand, sa han.

    Og de flaskene, de satt han i kjøkkenskapet, hos ‘meg’ da.

    Men han hadde blitt lurt, sa han, for det var bare sand, i de flaskene da.

    Likevel så stod de flaskene der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Line Nilsen, fra Svelvik, sa en gang til meg, på Svelvik Ungdomsskole.

    At ‘sånn burde du ha håret ditt altså’.

    En gang som jeg hadde tatt gele i det, eller noe.

    Så hu fulgte med på sånt, kan det se ut som.

    Hu ble det sagt om, da jeg gikk i samme klasse som henne, det andre året på videregående.

    At hu likte feminine gutter.

    Som vel også var moten, på 80-tallet.

    Og jeg var såpass seint i puberteten, så jeg så vel rimelig feminin ut, til å være gutt, på den her tida, vil jeg tippe på.

    Jeg ble kalt ‘babyface’, av noen jenter, på Bragernes Torg, en gang, husker jeg.

    (Som jeg har skrevet om tidligere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil Holshagen, han sa en gang, (mens vi gikk på ungdomsskolen vel).

    I huset deres i Havnehagen da.

    At han ikke likte navnet ‘Berger’, og heller ikke stedsnavnet ‘Skoger’, (som lå like ved Sande).

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lene Andersen, hu spurte meg en gang, på skolebussen, til Svelvik Ungdomsskole, om jeg brukte lebestift.

    Men det gjorde jeg nok ikke dessverre.

    Jeg vet ikke hvorfor hu lurte på det.

    Det må ha vært fordi at jeg var bleik og at leppene mine så røde ut, mot den hvite huden min kanskje.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    (Så hu var rimelig uhøflig mot meg da, må man vel si.

    Lene Andersen altså.

    Så sånn var nok det.

    Men jeg var vel litt trøtt, eller noe, så jeg fikk aldri tatt igjen for det vel.

    Kanskje med unntak av den gangen jeg klarte å sneipe en røyk, i en vinduslist, inne i Open Manta-en hennes.

    Så jeg får kanskje si at vi er skuls da.

    Hvem vet).

    Han Steinar, som leide et rom, (Pia sitt gamle rom), av mora mi, på Tagtvedt.

    På den tida som jeg gikk på ungdomsskolen.

    Han prata om at han hadde blitt skada, eller noe, av en kar, med en knust flaske, eller noe.

    Steinar var bitter husker jeg.

    For dommeren hadde sagt det, at ‘man kan vel ikke kalle en flaske for et dødelig våpen’, eller noe.

    Så han som stakk fikk lav straff da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg gikk på videregående, så var det ei jente, som het Bianca vel, som bodde mellom Bjerkøya og Sande.

    Og hver gang hu gikk på bussen, (virka det som omtrent), så begynte de her Jensemann, og dem, på årstrinnet over meg da.

    Å si sånn ‘Autobianca’, osv.

    Og da begynte hu å smile fælt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, rundt den tida, som søstera mi flytta opp til meg.

    Så dro hu meg en gang med på en fest, på en hytte.

    En hytte, på Sand, hvor Ditlev Castelan og Geir Arne Jørgensen, (var det vel), hadde fest da.

    Og det var vel ikke deres hytte, tror jeg.

    Men det var vel en de hadde en nøkkel som virka til da.

    Sånn at de kunne bruke hytta, når hytteeieren var hjemme i Drammen eller Oslo, eller hvor han var fra.

    Så søstera mi Pia, hu kjente mine, (tidligere), uvenner da.

    Geir Arne og Ditlev.

    Men hvordan Pia ble kjent med de her, det veit jeg ikke.

    For Pia bodde jo nede hos Haldis da, fra hu var 11 til hu var nesten 17 vel.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ulf Havmo og jeg.

    Vi gikk noen ganger rundt, og skøyt med luftgevær, på Sand.

    På hyttefeltet Bascomti, heter det vel.

    Vi fant et hus der, hvor vi kunne bruke en 8-nøkkel, (en standard nøkkeltype for innedører, ihvertfall på 80-tallet, mener jeg), for å komme inn.

    (Mener jeg det var).

    Det var et typisk feriehus vel.

    (Som lå helt nede ved fjorden der.

    Nedafor huset til Ågot da).

    Eieren hadde blant annet et diplom på veggen, husker jeg.

    Et slags svennebrev, eller noe, tror jeg.

    Men vi rappa vel ikke noe særlig der, tror jeg.

    Vi bare så litt vel.

    For spenningens skyld mest vel.

    Mens vi egentlig vel dreiv og skøyt med luftgevær og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nedafor verkstedet til faren min.

    (Altså Strømm Trevare).

    Så lå det en madrass, i skogen der.

    Og noen hadde også begynt å lage noen le-vegger rundt vel.

    Dette spredde Geir Arne, på ungdomsskolen, mener jeg.

    At jeg liksom hadde en hytte med seng i da.

    Men den hytta, den var det ikke jeg som hadde lagd.

    Jeg veit ikke hvem kan ha vært, som lagde den.

    Men jeg la også merke til denne hytta da, en gang.

    Og da tok Geir Arne det bare ut av lufta, at det var en hytte som jeg hadde lagd.

    Men det var det ikke, dessverre.

    Men det kan kanskje ha vært Erik Thorhallsson, som jobba mye for faren min, som lagde den hytta.

    Jeg tørr ikke å si noe sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lene Andersen og Frode Holm prata om penis en gang, i et friminutt, på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg.

    Lene Andersen lurte på om penis alltid var like stor.

    Ja, bortsett fra når den var hoven, svarte Frode Holm da, husker jeg.

    Så man kunne nok skjønne det, at Lene Andersen var enebarn.

    Siden hu måtte prate med gutta i klassen, i friminuttene, om sånt her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Søren Larsen, (som jeg gikk i klasse med, det første året på handel og kontor), og dem.

    (Det vil si blant annet faren hans, som var direktør, på papirfabrikken, i Selvik).

    De lånte en gang en film av meg, som jeg hadde kopiert, fra en film jeg hadde leid vel.

    Det var en film som het Terminator.

    Og den filmen syntes de at var bra da, husker jeg, at han Søren Larsen sa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi hadde noen rare piller, på badet, da vi bodde ute i Brunlanes, husker jeg.

    Og vi fikk nesten aldri godteri der.

    Så det hendte en gang, at jeg spiste noen sånne piller, som mora mi hadde på badet der, husker jeg.

    Uten at jeg husker hvordan piller det var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, han ble også deleier, i en møbelforretning, ute i Billingstad.

    Like bak IKEA der cirka.

    Faren min var en av fire eiere vel, som eide cirka like mye da.

    Jeg husker at jeg var i den butikken, den dagen jeg skulle dra til Weymouth, på språkreise, sammen med Kenneth Sevland og dem.

    ‘Er det en gutt’, husker jeg at ei dame, som var inne i butikken der, sa om meg.

    Så jeg var nok ganske tynn og sånn da.

    Og jeg gikk en del i en rød skjorte, som jeg hadde funnet, i klesskapet til faren min da, i Leirfaret 4B.

    Så man kunne merke det, at jeg var seint i puberteten, mener jeg.

    Når hu dama begynte å spørre sånn, osv.

    Jeg hadde jo ikke fått hår på tissen enda da.

    (Dette var jo sommeren 1986, og jeg fikk ikke hår på tissen, før sommeren etter, altså sommeren 1987, husker jeg).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Om den butikken, i Billingstad.

    Så sa faren min, husker jeg, da han diskuterte den butikken, (med en annen deleier da).

    At han hadde ‘ei’, som kunne jobbe der.

    Og det var hu i vannsengbutikken, i Drammen, som hadde pasje-klipp.

    (Hu som Christell herma etter frisyren til, på 80-tallet en gang.

    Når jeg trodde hu sa at hu hadde fått seg ‘apache-klipp’).

    Så hu med pasje-klippen da, hu ble da etterhvert jobbende ute i Billinstad da, i en møbelbutikk, som faren min eide en fjerdedel av aksjekapitalen til, (eller noe), da.

    Den butikken gikk ikke så bra.

    Så en gang, som jeg var med faren min inn dit.

    Og faren min chatta med en annen deleier da.

    Så foreslo jeg, at dem kunne ha hatt en sånn slags reklame-luftskip-ballong der.

    Sånn som andre firma i nærheten hadde, (hadde jeg lagt merke til).

    For da hadde folk kunne ha sett det, fra E18, (altså fra motorveien, mellom Oslo g Drammen da), at det var en ny møbelbutikk der.

    Men det var kanskje ikke så lett, å ha en ny møbelbutikk, like ved IKEA.

    Det ble vel som å hoppe etter Wirkola nesten.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da konkursen nærma seg.

    Så kjørte bare faren min inn dit.

    Og henta seg noen skinnsofaer, for å dekke sitt utlegg, i det firmaet da, husker jeg.

    Skinnsofaer, som havna i stua til Haldis, (nede i Havnehagen), da.

    Hva som hendte med hu ‘pasje-klipp-dama’, det hørte jeg aldri noe om.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ved huset til Ågot, på Sand, så pleide det forresten å stå en traktor.

    Som jeg noen ganger kjørte litt rundt med, hvis jeg kjeda meg.

    Men jeg var ikke sikker på hva alle de forskjellige bryterne og spakene var til.

    Så jeg var rimelig forsiktig da, når jeg kjørte rundt med den traktoren da.

    Som hadde jekk bak også, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så nevnte jeg det i klassen, at Christell snorka fælt.

    (Mens jeg gikk på ungdomsskolen, og jeg kjeda meg vel, i et friminutt da).

    For Odd Einar Pettersen, og dem.

    Og da skulle de ha det til, at jeg hadde tulla med henne, eller noe da.

    Men det var fra ferier og sånn, at jeg visste det, at hu snorka da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg har fortsatt noen fler notater, som jeg ikke har fått med enda, i Min Bok.

    Så det blir vel et par kapittel-deler til, av denne boken, ihvertfall, vil jeg tippe på.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hvor raskt jeg klarer å bli ferdig med dette.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til Northumbria-politiet og FN







    Gmail – Report of crime







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Report of crime




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Thu, Dec 29, 2011 at 2:09 PM





    To:

    e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk


    Cc:

    gbrlo <gbrlo@unhcr.org>



    Hi,

    the police put me at a good templar hostell, by talking with the Sunderland Council, behind my back.
    My step-sister, Christell Humblen, spoke about joining the Good Templars, in the 80's.

    I smell a conspiracy here.
    Where are my rights?
    Are you in the Police at war against me, because of something from my more or less retarded step-sister?
    She didn't even know that the 'G' in NGU meant Good Templar.

    Why don't the UN do anything?

    Erik Ribsskog






  • NGU/Godtemplar-organisasjonene, (som Christell muligens ble med i, på 80-tallet), er visst bygget opp på en lignende måte av frimureri

    godtemplar

    http://en.wikipedia.org/wiki/International_Organisation_of_Good_Templars

  • Min Bok – Kapittel 79: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo

    Like etter at jeg flyttet til Berger, fra Larvik, som ni-åring, i 1979.

    Så pratet jeg en del med bestefar Øivind, (farfaren min), borte i huset til Ågot, hvor jeg gikk for å spise middag, hver dag, etter skolen.

    Øivind hadde en sånn, (mer eller mindre), artig ting, som han gjorde.

    Noen ganger så kunne han vise meg en knyttet neve.

    Også sa han:

    ‘Ser du han her?’.

    Også sa han:

    ‘Her er broren hans’.

    Også viste han meg den andre neven og, (som også var knyttet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spilte jo fotball, for Berger IL, aldersbestemte lag.

    (Fordi at mora mi ville det).

    Geri, (dvs. Geir Arne Jørgensen, min uvenn fra Sand), han var jo keeper, på det samme laget.

    Og en gang, som jeg spilte i forsvar, mot Selvik eller et Sande-lag, eller noe.

    Så dempa jeg ballen og sentret samtidig, til Geri da.

    Med et slags volleyspark.

    Når jeg stod like ved siden av målet.

    Og hadde en angriper i nærheten vel.

    Og Geri han lagde da selvmål.

    Han fanget ballen, men så snudde han seg rundt.

    Sånn at rumpa hans vendte ut mot banen.

    Og sånn at ballen havnet såvidt innenfor målstreken da.

    Mens han holdt den da.

    Geri tok en slags piruett da.

    Så det ble dømt som mål til motstanderlaget da.

    Så jeg kunne nesten ikke spille i forsvar da.

    Kunne det virke som.

    Siden Geri nok satt dette at vi var uvenner, over det at vi spilte på det samme laget da.

    Så Geri prøvde å få det til sånn da, at jeg lagde sjælmål, osv da.

    Geri lagde med vilje selvmål.

    For at jeg skulle få skylden, virka det som for meg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spilte også en kamp på Hurumlandet.

    Mot Filtvedt, eller noe sånt vel.

    Da fikk Geri kjeft av trener Skjelsbekk, husker jeg.

    Fordi at han hadde gjort noen ablegøyer, som keeper, og ‘driti ut’/erta motstanderne da.

    Etter den kampen, så sa vel Geri det, at de folka var så små, at de bare sklei over banen.

    Som var litt våt da, etter noe regnvær, tror jeg.

    Så det kan være at Geri ikke likte meg.

    Siden at farfaren min var fra Hurum.

    (Fra Holmsbu, rett over fjorden fra Bergeråsen da).

    Det er mulig at Geri hadde noe hat mot Hurum-folk.

    Han gjorde ihvertfall ekstra mye ablegøyer, i den kampen vi spilte, på Hurumlandet, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi bodde på den hytta i Brunlanes.

    Mora mi, søstra mi, Arne Thomassen, og jeg.

    Rundt 1975 vel.

    (For jeg husker at jeg fylte fem år, da vi bodde der).

    Så hadde mora mi et sånn slankeapparat, på lekerommet til Pia og meg der, husker jeg.

    Det var et sånt massasjeapparat, med et sånt bredt bånd på da.

    Som man skulle ha rundt livet da.

    Mens hele maskinen vibrerte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det tegnebrettet, som jeg foreslo, for døvekurset til Lene, å bruke.

    (Til hu lærerinna fra Døveskolen i Holmestrand da).

    Det het ‘Magna Doodle’, har jeg funnet ut seinere.

    (Mens jeg har bodd her på hostellet.

    Det var om på et TV-program, som jeg tilfeldigvis så her).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia sa også det, mens Pia og Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.

    (Nede i Havnehagen der en gang vel).

    At Christell var flau, siden hu hadde en pupp, som var større enn den andre.

    Under puberteten da.

    (Mener jeg å huske at Pia sa, ihvertfall.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg gikk på videregående vel.

    Så kom Christell opp til meg, i Leirfaret.

    Også sa hu at den og den gutten, (som jeg ikke visste hvem var), ville ha henne med, på noe som het NGU.

    (I Drammen, tror jeg).

    Jeg forklarte det, at NGU, det var liksom noe sånn litt ‘fanatiske’ greier da.

    Som stod for ‘Norsk Godtemplar Ungdom’.

    Og at det gikk ut på at man ikke skulle røre alkohol.

    (For jeg hadde jo sett den Emil-episoden, hvor Emil ble full av å spise kirsebær, som det hadde blitt brygget vin på, og da måtte han ha møte med Godtemplar-ene vel.

    Og jeg hadde også hørt på Radio Ung, en nærradio i Oslo, som var drevet av NGU, mener jeg.

    Så derfor visste jeg hva NGU var da).

    Men nei, sa Christell.

    NGU betydde ikke noe med ‘Godtemplar’ da.

    Så ble hu sur da, og stakk ned til Haldis igjen da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Drammensfjorden, som Bergeråsen ligger vel.

    Så pleier det forresten noen ganger å kjøre noen kjempestore båter forbi.

    Dette er båter med biler, fra Japan, eller noe.

    Som skal inn til Drammen Havn, hvor de fleste bilene, som importeres til Norge, blir levert til vel.

    Da blir det ganske høye bølger, i Drammensfjorden, må man si.

    Så det er ikke som i en innsjø akkurat.

    Selv om det er som i indre Oslofjord, mer eller mindre, kanskje.

    Men det kommer noen ganger noen ganske store bølger da, fra disse bilbåtene og andre skip da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Ulf Havmo og jeg, kjørte inn til Drammen, med bussen.

    Så var fjorden full, av tyske krigsskip.

    De skulle på noe vennskaps-greier, (eller noe), til Drammen.

    Det var et spesielt syn, husker jeg.

    Jeg kan ikke huske å ha sett krigskip før, i Drammensfjorden, hverken før eller etter dette.

    Men her var det da kanskje 8-10-12 tyske krigskip.

    Som seilte i samlet flokk, må man vel si, gjennom Drammensfjorden da.

    Så det var jo som en hel armada nesten, må jeg nok si.

    Og Ulf Havmo og jeg, vi trodde vel nesten ikke være egne øyne.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen gang, som Ulf Havmo og jeg, dro inn med bussen, til Drammen.

    Så hadde det vært en front mot front-kollisjon, mellom en lastebil og en trailer vel.

    Han i lastebilen døde.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Han hadde kjørt forbi bussen, mener jeg.

    Og råkjørt litt da, i Svelvik vel.

    Noe sånt.

    En olje-bil, (som Ågot og faren min noen ganger pleide å få levert olje av, til huset på Sand vel), han hadde stått feil parkert, eller noe.

    Og så hadde det vel blitt som et kjørefelt der da.

    Eller noe.

    Ei sladrekjærring, hos Ågot, var det vel som sa det, seinere, til meg.

    At den oljebilen egentlig skulle ha stått parkert der og der da.

    Noe sånt.

    Odd Einar Pettersen, han satt vel på med en bil, inn til Drammen, tror jeg.

    Han gikk jo i klassen til Ulf og meg.

    Men Odd Einar var så storvokst, på denne tida, (da vi gikk på ungdomsskolen).

    Så han hjalp til med redningsarbeidet.

    De andre voksne, de trodde nok at Odd Einar var en voksen kar.

    Og ikke en ungdomsskole-elev.

    Så sånn var nok det.

    Ulf og jeg vi ble ikke bedt om å hjelpe til.

    Bussjåføren gikk fra myntapparatet sitt, mener jeg å huske.

    Så jeg kunne ha rappa noen mynter der vel.

    Men det gjorde jeg vel ikke, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En lille julaften, eller noe.

    Når jeg gikk på ungdomsskolen da.

    Så ble jeg rastløs.

    Også fikk jeg med Carl Fredrik Fallan og enten Ulf Havmo eller Espen Melheim.

    På å bli med inn til Drammen.

    Bare for å finne på noe da.

    Og da så vi faktisk Tom-Ivar Myrberg, ved rutebilstasjonen i Drammen vel.

    Han gikk ganske tett sammen med to kamerater.

    Vi sa vel ‘hallå Tommy’, eller noe.

    Men han svarte vel ikke, tror jeg.

    Han var vel kanskje litt sjenert.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som jeg var på besøk hos Espen Melheim, mens jeg gikk det første året, på videregående, eller noe, vel.

    (Eller dette kan også ha vært et av de siste årene, på ungdomsskolen).

    Så var vi en tur ut i stua dems.

    (Vi satt mest foran data-en, på rommet til Espen Melheim da.

    Men tok en tur ut på kjøkkenet, for å finne noe å drikke, eller noe, vel).

    Og der var mora til Espen Melheim, og den yngste søstera hans, (som jeg tror at heter Anette vel).

    Og hu Anette var sur da, og ville ikke ha middagen, som mora prata om da.

    For Anette ville bare ha ‘pølse’ da, som hu sa.

    Og Espen Melheim bare rista på hue da.

    Og gliste litt kanskje.

    Men han sa ikke noe.

    Også gikk vi tilbake til rommet hans.

    For å drive mer med data da.

    Mens mora og søstera hans sikkert fortsatte å krangle ute på kjøkkenet da.

    (Eller noe).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Pia bodde på Bergeråsen.

    Så hadde hu en gang et brev, liggende borte hos Ågot.

    Brevet lå der så lenge.

    Og lå liksom på kjøkkenbenken da.

    Som for å friste meg, eller noe, som ikke fikk noen brev selv, på den her tida vel.

    Så til slutt så ble jeg så lei.

    Så jeg bare åpna det her brevet da.

    Men det var vel bare noe fra ei venninne av henne, eller noe, tror jeg.

    Men hvorfor det brevet til Pia, skulle ligge borte på Sand, når Pia bodde hos Haldis.

    Nei, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg har fortsatt en del fler notater her, som jeg ikke har fått skrevet om enda, i memoarene mine da.

    Så det blir nok en del fler deler, av dette kapitellet.

    Så jeg få se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt lenge.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 75: Mer fra Sand

    Fra den siste tiden, fra før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Så husker jeg det, at under den tre dagers-eksamenen, som vi hadde, i datafag da.

    Så stakk jeg bort på hamburgerrestauranten Snappys, like ved Gjerdes Videregående der da.

    Og der spiste jeg en cirka 130 grams cheeseburger vel.

    Eller noe.

    Noe sånt.

    Og jeg drakk sikkert en cola da.

    Noe sånt.

    Og da var det to syklister der vel, som også spiste der da.

    Og som sykla noe langdistansetrening, eller noe.

    Jeg spurte dem om hva dem dreiv med, for det hadde ikke jeg ikke sett før, husker jeg.

    At folk som tok sykling så seriøst også spiste på hamburgerrestaurant.

    Men men.

    Midt i eksamen, var vel det her vel.

    Men vi hadde det veldig fritt da, også under eksamen.

    På datalinja da.

    Så jeg angrer ikke at jeg valgte å gå den linja.

    Et år til med ‘Case’, og markedsføring, i Sande, det hadde nok blitt ganske så kjedelig, er jeg redd.

    Så jeg er glad at jeg slapp unna det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det året jeg gikk på Gjerde, så klarte jeg også å forsove meg, til en norsktentamen, en gang.

    (En juletentamen, var det vel kanskje.

    Hvis det ikke var en påsketentamen).

    Jeg fikk haik med en ung forretningskar, (må det vel ha vært), helt fra Bergeråsen og til Gjerde da.

    Han kjørte meg helt bort til skolen.

    Jeg fikk også låne mobiltelefonen hans, og ringte rådgiveren da.

    Og forklarte at jeg var på vei, til skolen.

    Jeg dukket opp der en par timer for seint vel.

    Men jeg forklarte rådgiveren det, (han lave, med det mørke, krøllete håret).

    At jeg var ganske rask, til å skrive, så jeg ville nok ikke ha noen problemer, med å klare å få gjort unna den tentamenen, på tre-fire timer da.

    (Istedet for på fem-seks timer da, som var den ‘vanlige’ tiden).

    Jeg bare satt meg ned, et par-tre timer, og skreiv tre sider da, om den amerikanske valgkampen, eller noe.

    Noe om Reagan, eller noe, tror jeg.

    Jeg fikk dårlig karakter, av Høstmælingen.

    (Norsklærerinna).

    Hu ga meg bare 3+, eller 3/4, eller noe, vel.

    Jeg klagde, (noe jeg sjelden gjorde), og fikk så en 4-er vel.

    Hu sa da at ‘det var egentlig en god stil du hadde skrevet, Erik’.

    Noe sånt.

    Men den stilen må hu jo ha fått av Rådgiveren.

    Utenom den bunken som de andre stilene lå i.

    Så Rådgiveren hadde kanskje prata noe dritt om meg da.

    Til Høstmælingen.

    Om at jeg hadde kommet for seint, og ikke engang sitti tida ut, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Sånn at hu liksom straffa meg, fordi at jeg kom for seint til tentamen da.

    Ved å trekke ned karakteren litt.

    Men jeg mente det da, at jeg godt kunne skrive en sånn stil da, på to-tre timer.

    Uten at den stilen burde være dårligere enn at den burde fått en 4-er, for eksempel.

    Jeg hadde jo hatt ‘S’, i norsk, i karakterboka, et halvår, på ungdomsskolen, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk litt sjokk da, når jeg forsov meg, på norsk tentamen.

    Så jeg glemte å ta med skrivesaker og.

    Så jeg måtte gå innom den kiosken, som lå på skrått, ovenfor inngangporten, til Gjerdes Videregående der da.

    (Der jeg pleide å kjøpe Basic-sjokolade da).

    For å få låne en kulepenn, av hu dama som jobba der.

    Sånn at jeg hadde noe å skrive med da.

    Og slapp å spørre Fådgiveren, (som jeg huska at var litt sur, fra den gangen jeg måtte spørre spesielt, om å få busskortet mitt. Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da, mellom Buskerud og Vestfold, og derfor ikke fikk utdelt busskortet mitt, samtidig med folka fra Kongsberg, osv. da), om å få låne noe å skrive med og da.

    Da hadde jeg nok bare blitt kasta ut derfra.

    Det var bare såvidt jeg fikk lov til å ta den norsktentamen da.

    Siden jeg dukka opp der for seint da.

    Jeg måtte liksom forklare det da, at jeg ikke behøvde så spesielt lang tid da, på å få skrevet den stilen da.

    Jeg var fornøyd hvis jeg kunne sitte der, i et sånt ‘kott’, eller værelse, (eller noe), ovenfor en gang, fra Rådgiverens kontor der da.

    Og da satt jeg jo helt uforstyrret der.

    Så da var det jo ikke noe problem, å få skrevet ferdig en sånn stil, på kortere tid, syntes jeg.

    Fordi der satt jeg jo helt uforstyrret liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev vel om det, i et tidligere kapittel, at faren min fant masse Donald-blader, fra 60-tallet, til kusina mi Lene, og meg, i et falleferdig hus, som var borte ved den tidligere Systua, til Margit og Anne, (Ågot sine søstre, som seinere flytta til Drammen), der.

    Like før han solgte Leirfaret 4B, (var det vel), så prata faren min med meg, om penger, var det vel.

    Han sa at han ville selge de Donald-bladene, for meg, i Drammen, (mener jeg det var).

    Og det gjorde han, og han ga meg noen hundrelapper da, (var det vel).

    Så faren min hadde nok dårlig råd.

    Dette tolket jeg som at han ikke hadde noen penger.

    Og at jeg måtte klare meg selv.

    Og det var ikke så mye penger, som jeg fikk, for de Donald-bladene.

    Et par hundre, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For å ta med om alt, så spurte faren min også en gang, om jeg hadde tenkt å ta med de tinga som lå under den gamle senga mi, på det tidligere rommet mitt, inn til Oslo.

    Når jeg skulle flytte inn dit, for å studere.

    ‘Nei’, sa jeg.

    Eller om jeg rista på huet.

    Jeg hadde ikke lyst til å ta med alt mulig av leker og lego og sånn, inn til Oslo.

    Til en liten studentleilighet.

    Jeg så på meg selv som ganske voksen da.

    Og jeg ville ikke ha for mye ting, med meg inn til Oslo.

    For jeg ville se fremover da, og fokusere på studier og studentlivet mitt, osv.

    Men jeg hadde jo aldri forestilt meg, at faren min bare ville kaste de tingene, som lå i en sånn stor ‘tre-oppbevarings-kasse’, med hjul på da, under den gamle senga mi.

    Jeg trodde at jeg ville få de tingene stående, i noen esker, eller noe, borte hos Ågot, eller noe.

    Sånn at jeg liksom kunne se på de tingene, når jeg var på ferie og sånn da, på Berger/Sand.

    Og jeg forventet ikke, at faren min skulle selge leiligheten, uten å be meg om å ta de tinga jeg ville ha, først.

    For det skjedde ikke.

    Jeg fikk ikke noe forvarsel.

    Plutselig hadde dem bare flytta tinga mine, (faren min og Erik Thorhallsson).

    Så jeg fikk ikke ‘redda’ de tingene jeg ønsket å ta vare på da.

    Så dette var som et slags sjokk for meg, må jeg si.

    Det var nesten som at jeg ble voldtatt, vil jeg si.

    Og jeg vet ikke om jeg noen gang kom meg helt over det.

    At jeg plutselig mista mesteparten av de gamle tinga mine, fra Larvik og Bergeråsen da, som jeg hadde vært glad i, under oppveksten da.

    Det var nesten som noe nokså traumatiserende, vil jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I russetida, så følte jeg meg ikke alltid helt hjemme.

    Ihvertfall ikke når vi var på russekroer, på diskoteker, i Oslo.

    Jeg husker på en russekro.

    Det kan ha vært på Cats, i Storgata, eller der det seinere ble So What, i Grensen.

    Jeg stod ved porten liksom, fra smuget utestedet lå i da.

    Og stura, må jeg si.

    I russedressen min da.

    Ingen ville snakke til meg der vel.

    På russekroa da.

    Så jeg kjeda meg fælt da.

    En gruppe russedamer stod ikke langt unna meg da.

    Opptatt med sitt da.

    En fyllik kom forbi, og sa ‘du vil få din tid, det ser jeg i øya dine’.

    Eller noe sånt.

    Så det var jo rimelig flaut da.

    Den eneste som syntes synd på meg, det var en gammel fyllik, som gikk forbi, i Storgata eller Grensen da.

    Selv ikke etter dette, så sa disse russedamene noe til meg vel.

    Så i Oslo, der var det vanskelig å bli kjent med folk, syntes jeg.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg jobba på CC Storkjøp, så hadde jeg også klart å ta imot en falsk sjekk.

    Noe som jeg fikk kjeft for, (noe jeg fikk rimelig ofte der, på CC Storkjøp, som jeg også har skrevet om tidligere), av butikksjef Karin Hansen da.

    Sjekker var mye mer vanlig å bruke, på 80-tallet, enn nå for tiden da.

    Det var kanskje 10-20 kunder, som på en vanlig dag, betalte med sjekk, i kassa mi da.

    Noe sånt.

    Og vi hadde vel ikke bankterminaler, i kassene våre, mener jeg å huske.

    (Det fikk dem sikkert seinere der, men jeg tror ikke at dem hadde det, (sånn som jeg husker det), i 1988/89, da jeg jobba der).

    Den som lurte meg, det var en utlending.

    En farget mann, med tynt ansikt, hadde bankkortet til en annen farget mann, med litt tjukkere ansikt vel.

    Noe sånt.

    Og jeg husker at jeg så det, at dette ikke var den samme personen.

    Men jeg følte meg kanskje litt truet, av han voksne mannen da.

    I 50-åra kanskje.

    Jeg var jo fra Berger, og ikke vant med utlendinger.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når noen kom med falskt bankkort.

    Det bare gikk automatisk liksom, at jeg ga han penger igjen, for en sjekk på 500 kroner vel.

    Jeg var vel sliten og trøtt og, tror jeg.

    Og det var kanskje Karen Hansen, (hu sure butikksjefen), som jobba som sjef, på den vakta da.

    Det er mulig.

    Og de hadde ikke calling der heller.

    Bare en ringeklokke.

    Og når man trykket den, så dukka bare han Henrik opp da.

    Som var en ganske røff, mer eller mindre kriminell, kar da.

    Som jobba på gølvet da.

    Så det skjærte seg der gitt.

    Så jeg klarte å ta imot en falsk sjekk da.

    Men det var uvant for meg, med fargede personer, fra en annen kultur da.

    Jeg var jo ganske ung da, og fortsatt i tenårene.

    Og var fra Berger, hvor det ikke var noen fremmedkulturelle folk da.

    De eneste fargede på Berger, de var adopterte.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det fantes ikke noen muslimer, eller noe, på Bergeråsen, på 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dukka visst også opp noen signøyere, under ei motorveibru, eller noe, like ved CC Brakerøya der.

    Mens jeg jobba der da.

    De stjal visst fælt, mener jeg at han Harald, fra Lier vel, sa.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henrik visste meg en gang det.

    Inne på garderoben, på CC Storkjøp der.

    At han hadde en sex-kontrakt, med dama si.

    Dama måtte gi han sex da, så og så ofte da.

    Og på den og den måten da.

    (Noe sånt var det vel).

    Dette var en kontrakt skrevet på skrivemaskin da.

    Og som jeg ikke har sett noe lignende av.

    Hverken før eller seinere vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På bursdagen min, 25. juli 1989.

    Så hadde jeg vel fått litt nok, av Pia, Cecilie, (og bestemor Ågot), igjen vel.

    Jeg gikk ned på stranda, nedenfor Ågot der.

    Og lå i sola en del og sånn vel.

    Jeg gikk også etterhvert bort til Krok der.

    (Noe jeg ikke pleide å gjøre.

    Kanskje det var fordi at det var bursdagen min.

    Og jeg tenkte det, at jeg måtte gjøre noe spesielt).

    Noen tenåringsjenter, fra Oslo vel, hoppa i vannet, fra en brygge, (eller noe), på Krok da.

    Akkurat da jeg dukka opp der.

    Jeg tok også tok meg en dukkert da, like ved der de jentene bada.

    (Mora til ei av dem var der også, mener jeg å huske.

    Og nesten heiv dem uti vel.

    Noe sånt).

    For det var så langgrunt, på den stranda, nedafor Ågot der.

    Så man måtte gå utover i flere hundre meter da, for å få bada.

    Og det hadde jeg nok ikke gjort da.

    Jeg hadde nok bare liggi i sola, eller slappa av ihvertfall da.

    Etter at jeg hadde bada, så gikk jeg litt utover, på en vei, som gikk ut på Krok der da.

    En grusvei vel.

    To av de ‘bade-jentene’, de satt oppi fjellet der cirka.

    Jeg spurte dem vel, om de hadde fyr vel.

    Og de sa at jeg kunne få fyr da.

    (Noe sånt).

    Så satt jeg der, og chatta litt med dem da.

    I en halvtime kanskje.

    Noe sånt.

    Ei ung og smekker brunette, fra Oslo.

    Hu hadde skadet beinet sitt.

    Eller noe.

    Så hu satt liksom å skræva der da, i bikinitrusa si.

    Noe hu unnskyldte seg for da.

    Jeg sa det ikke gjorde noe.

    Hu sa også det, at hu hadde vært på konsert, i Italia.

    (Jeg nevnte kanskje at jeg hadde vært på the Cure-konsert, noen måneder tidligere).

    Og der hadde folka skikkelig klådd på henne, sa hu, mens hu hadde gått fram og tilbake da, på en konsert der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så gikk jeg tilbake til Ågot.

    Jeg hadde ikke vært hjemme på hele dagen cirka.

    Jeg var vant til å bo alene, så jeg ville ha litt tid, for meg selv da.

    I stua til Ågot, så satt hele Svelvik-avdelingen, av Lyche/Depeche-gjengen da.

    Det var Pia, Cecilie og Pia sine kommunist-venninner da, fra Svelvik.

    Det var de som hadde hatt den festen, (som jeg har skrevet om tidligere), hvor de spilte Laibach/Across the Universe, på.

    Mens hu Heidi, (fra Lyche-gjengen og Drammen vel), ble knulla sånn at hu stønna sånn at det hørtes i hele leiligheten da.

    Mens en blond gutt vel, fra Drammen satt der mens han kjælte med en kniv da.

    Mot armene sine, osv.

    (Noe sånt.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel da).

    Alle disse jentene var jo drit sure da.

    Og Ågot og vel.

    De skulle vel ha noe overraskelsesselskap for meg, eller noe.

    Også visste de ikke hvor jeg hadde vært da.

    Men dette var jo Pia sine venner.

    Jeg var jo egentlig ikke i den kommunist/Lyche/Depeche-gjengen.

    Så jeg syntes bare at dette var morsomt da.

    (At de kommunist-venninnene osv., til Pia, fra Svelvik, ble så sure på meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fortalte vel ikke søstera mi og Cecilie og dem det.

    At jeg hadde prata med noen Oslo-jenter da, nede på Krok der.

    Det tror jeg ikke at jeg prata noe med dem om.

    For dem var rimelig sure da.

    Sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at jeg flytta til Oslo.

    Så bodde jeg de første to ukene, i Haldis sin leilighet, ved Kiellands plass, (i Uelands gate der).

    Jeg hørte på radioen, (på nærradiostasjonen Radio 1 vel antagelig), at det var noe slags jubileum, eller noe, på Oslo City.

    Noe sånt.

    Så jeg dro ned dit.

    Og gikk opp i tredje etasje der.

    For å se på noe musikk-show der da, eller noe.

    Og hvem dukket opp der?

    Jo.

    Guro, (fra Skjetten og EF Språkreiser-turen, til Brighton, sommeren 1988).

    (Hu som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, at var stygg.

    Eller han sa, (om meg), da hu Guro flørta litt med meg vel.

    I andre etasje på McDonalds der, ved Churchill Square, i Brighton.

    At, ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvem hang Guro sammen med der?

    Jo, hu Oslo-jenta, som jeg hadde møtt på Krok, på bursdagen min.

    Hu smekre/ganske hotte brunetta.

    Som hadde sitti og skrævi, i bikinitrusa der da, oppe på en sånn ‘hemmelig’ røykeplass da, som hu og noen venninner av henne hadde vel, oppi en slags fjellside der da, på Krok da.

    Hu som hadde blitt så fælt klådd på da, på en konsert sa hu, nede i Italia da.

    Hu dama, hang sammen med Guro da.

    (Uten at jeg visste det, at de to kjente hverandre, fra før).

    Jeg hadde jo sagt til de to Hammerfest-jentene, som jeg syntes at var litt vel rølpete og litt vel mye, på ‘fjortiss-fylla’, i Brighton.

    At jeg var homo.

    Bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.

    Siden Øystein og dem venta på meg.

    Øystein mente først at jeg burde gå bort til dem, der de satt, på en gangbru, over Old Shoreham Road vel, (mens dem var på fjortiss-fylla da).

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel da.

    Uten at jeg skjønte hvorfor Øystein sa det.

    Men men).

    Så jeg chatta med Guro da.

    Og sa hei til hu fra Krok og vel, (vil jeg tippe på ihvertfall).

    Jeg husker ikke om hu kjente meg igjen, eller ikke.

    Men Guro kjente meg igjen, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Jeg spurte Guro om hu kunne anbefale noen diskoteker, i Oslo.

    (Jeg hadde jo festa mye i Oslo, sammen med Magne Winnem og også i russetida.

    Og vært på alle diskotekene i Oslo omtrent).

    Men hu sa, ‘vi har jo Metro da’, hu Guro da.

    (Noe sånt).

    Og Metro, det var et homse-diskotek, mente jeg, at jeg hadde hørt.

    Så da bare tuppa jeg til henne da, (jeg hadde vel på meg joggesko sikkert).

    Siden hu var så uhøflig da.

    (Jeg ville ikke ha rykte på meg for å være homo, i Oslo liksom.

    Det var tøft nok, (syntes jeg), da det her foregikk, i Brighton liksom, året før da.

    For det ble en sånn anspent stemning der, på det språkkurset, syntes jeg, etter at jeg hadde sagt at jeg var homo, til de her to jentene, fra Hammerfest, som var på fjortis-fylla da, bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.

    Siden det ikke gikk an å prate med dem omtrent da.

    Når dem satt oppå den her gangbrua da.

    Siden dem var så fulle og rølpete da.

    Så sånn var det).

    Jeg flytta ikke til Oslo, for at sånne frekke jenter skulle kødde med meg der liksom.

    Nei, det fant jeg meg ikke i.

    Så sånn var det.

    Og så stakk bare de jentene da.

    Og etter det, så har jeg ikke sett noe, til hverken hu Guro, eller hu som skræva så fælt, (i bare bikinitrusa), nede på Krok der, igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe snnet, rimelig rart, skjedde også rundt denne tida.

    (Dette var kanskje i juli 1989 da.

    Noe sånt).

    Pia og Christell, dro meg med, for å ligge i sola, på stranda, mellom Sand og Bergeråsen der.

    (En strand, hvor folk nesten aldri solte seg.

    Det er vel ganske langgrunt der.

    Og den stranda blir en god del brukt av folk, som går mellom Bergeråsen og Sand.

    (For eksempel, så var det sånn.

    At den sommeren, som vi plukka jordbær, for familien Sand.

    Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og meg.

    Et par-tre år, tidligere på 80-tallet.

    Så gikk vi langs akkurat den stranda der da, (hvor Christell og Pia plutselig ville sole seg), hver morgen da, når vi skulle plukke jordbær.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så derfor er det sjelden at folk ligger der, for å sole seg.

    For å si det sånn.

    Da ligger dem heller på Ulvika, eller på Sandvika, eller på svabergene i retning Ulvika, (fra der Pia og Christell ville ligge), eller på/ved flytebrygga lenger mot moloen på Sand der).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell lå der i bikini, husker jeg.

    Og Pia lå der i badedrakt eller bikini vel.

    (Det husker jeg ikke helt, hva Pia lå i av badetøy akkurat.

    Jeg så nok ikke så nøye på søstera mi, tror jeg.

    Men men).

    Så dukket plutselig Espen Melheim, Annika Horten og Anne Uglum opp der.

    Så dette ble bare rarere og rarere.

    De skulle windsurfe der.

    Espen Melheim hadde surfebrett.

    Og skulle lære Anne og Annika å surfe.

    Anne og Annika gikk der i bare bikinitrusa.

    De var toppløse.

    Og hadde vel gått toppløse ihvertfall fra parkeringsplassen ovenfor Teskjekjærringa der, vil jeg nok tippe på.

    (Om ikke gjennom Havnehagen da.

    Selv om dem vel antagelig ikke ville ha turt det).

    Anne og Annika var jo to veldig smekre, pene og vakre tenåringsjenter da.

    De gikk i klassen til Christell og Pia, på grunnskolen.

    Jeg var jo kamerat, med Espen Melheim.

    Som hadde gått i klassen min tidligere.

    Og det virka jo litt døvt, å bare ligge å sole meg, sammen med søstra og stesøstera mi.

    Når Espen Melheim og Anne og Annika, skulle windsurfe, like ved der vi lå.

    (Vanligvis var det lite som skjedde, på denne grunne stranda.

    Som det ikke var så mye sand på heller.

    Så dette var nok noe planlagt noe, hele greia, vil jeg nok tippe på).

    Jeg gikk bort til Espen og dem.

    Da de dukka opp der.

    (Jeg kjente jo Annika fra før.

    Hu hadde jo vært med Haldis til CC, sammen med meg og Christell, en gang.

    Og Anne Uglum og Espen Melheim.

    De hadde jeg jo festa sammen med, en nyttårsaften, et år eller to før det her vel.

    Og jeg hadde jo da til og med vært inne i stua, hos Anne Uglum og dem da.

    Siden jeg trodde at festen skulle fortsatte der.

    Etter at Espen Melheim hadde klenga på henne.

    I oppkjørselen til Espen Melheim og dem da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De her tre folka.

    De hadde med en våtdrakt.

    Som Anne, Annika og meg, bytta på, å låne.

    Jeg gjorde det vel best vel, (syntes jeg), når det gjaldt windsurfinga.

    Espen Melheim stod bare og så på.

    Hverken Anne Uglum, Annika Horten eller meg, hadde prøvd windsurfing før.

    Men jeg syntes ikke bare at jeg kunne ligge der, sammen med søstera mi og stesøstera mi da.

    Når Espen Melheim dukka opp der da.

    Så sånn var det.

    Både Annika og Anne var lyshårede skjønnheter da.

    Annika hadde litt større pupper vel, (enn Anne Uglum da).

    Nesten like store som Christell sine vel.

    (Som jeg jo hadde sett, noen uker før, på Marienlystbadet, (var det vel).

    Da hu gikk rundt toppløs der, mener jeg).

    Men Anne var kanskje litt mer smekker enn Annika da.

    (Det er mulig).

    Så de var cirka like sexy-e, de her to jentene, vil jeg si.

    Og hvis man tar med Christell, så var det jo tre skikkelig sexy og hotte 16 år gamle jenter, det her, vil jeg si.

    Dette var vel de tre mest sexy og hotte damene på hele Bergeråsen, på den her tida, vil jeg vel tippe på.

    Så det var kanskje litt rart, at alle de tre skulle befinne seg toppløse eller i bikini da.

    Rundt Espen Melheim og meg der.

    For Espen Melheim var en stille kar på skolen da.

    Som nesten aldri prata noen med noen av jentene i klassen, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Og jeg selv, jeg hadde jo vært mobbeoffer, på ungdomsskolen.

    Og hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, osv.

    Så at Melheim og jeg, plutselig skulle ha selskap av alle disse utrolig fine tenårinsjentene, (det vil si Anne, Annika og Christell da), på stranda, på Sand der da.

    Det syntes jeg at nesten var for utrolig til å være sant.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi prøvde windsurfing, sånn cirka tre ganger hver vel.

    Og Anne, Annika og jeg.

    Vi bytta på, å ha på oss den våtdrakten, til Espen Melheim da.

    Så ble hu Anne Uglum litt rar, husker jeg.

    Hu begynte å gå utover på en flytebrygge, (eller noe), der.

    (Var det vel).

    Og jeg lurte på om hu gråt, (eller noe), husker jeg.

    Jeg fulgte etter henne, som for å spørre henne, om hva som var galt.

    Men Annika sa at hu Anne Uglum var ok da.

    Og så gikk Espen Melheim, Annika og Anne tilbake, bort fra stranda igjen.

    Like fort som de hadde dukka opp cirka da.

    Christell spurte meg om, ‘liker du dem?’.

    (Hu mente vel Anne og Annika da).

    ‘Ja’, svarte jeg.

    De var jo to pene og sexy tenåringsjenter, begge de to da.

    De hadde begge pent lyst hår.

    Og de var slanke og smekre.

    Og de hadde jo pupper og sånn.

    Og de var vel litt solbrune og kanskje.

    Så de var jo veldig attraktive begge to, må jeg jo si.

    De var cirka like attaktive som Christell var, syntes jeg.

    Henne ble det jo sunget om, i konfirmasjonssangen hennes, at ‘hadde det vi kaller sex-appeal’.

    Og det var vel mer enn et år før det her, tror jeg.

    Og Christell var også lyshåret, (som Anne og Annika da).

    Og var også slank og smekker.

    Og hadde også pupper og sånn, som Anne og Annika.

    Så de her tre tenåringsjentene, de kunne vel nesten ha vært som tre ‘sex-kittens’ da.

    Kan man vel nesten si.

    De var alle tre veldig hotte og sexy-e da, syntes jeg.

    Det var kanskje litt rart, at alle disse tre ‘sex-kittens-ene’, hadde gått i samme klasse.

    At tre så hotte, blonde damer, skulle ende opp, med å gå i den samme klassen liksom.

    (Selv om de vel gikk i tre forskjellige klasser, på videregående, vil jeg ihvertfall tro, på den her tiden).

    Det var kanskje litt spesielt,

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det skjedde også en del fler ting, på denne tiden, før jeg flytta til Oslo.

    Det får jeg prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet.

    Vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 66: Kristiansand

    Våren 1989, så var det bryllup, i Christell sin slekt, i Kristiansand.

    Haldis, faren min, Christell, Jan, Pia og meg, skulle ta toget ned til Kristiansand, en fredag, våren 1989.

    Der skulle vi bo på et hotell, som het Norrøna, (eller noe), tror jeg.

    Dette var samme helgen som Heysel-tragedien, husker jeg.

    Vi var litt i seineste laget, da vi kjørte fra vannsengbutikken og i retning av Drammen Togstasjon.

    Så Haldis ringte fra en mobiltelefon, i drosjen, og ba toget om å vente.

    NSB svarte at de kunne vente i 2-3-4-5 minutter, men ikke lenger.

    Noe sånt.

    Så vi løp på toget da, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Og rakk såvidt å komme oss med det da.

    Hvordan Haldis kunne få toget til å vente, det veit jeg ikke.

    Kanskje hu kjente stefaren til Kjetil Holshagen, (min tidligere kamerat fra Havnehagen), som jobba som vaktmester, eller noe, på Drammen Jernbanestasjon?

    (For å fleipe litt).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo tatt toget mange ganger, til Larvik.

    Og jeg hadde jo kjørt bil, med mora mi og Arne Thomassen, til Kristiansand, sommeren 1979.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Og faren min, Haldis, Christell og jeg.

    (Jeg husker ikke om Pia var med).

    Vi hadde jo kjørt til ‘tante Lete’ og de, (i Stavanger), i amerikaneren til faren min, en gang.

    På begynnelsen av 80-tallet.

    Og da kjørte vi jo om Kristiansand da.

    (Må man vel si, veien gikk vel ihvertfall rett ved Kristiansand der, tror jeg

    Vi kjørte langs kysten, (mer eller mindre), hele veien da.

    For å si det sånn).

    Så jeg trodde at toget skulle kjøre til Larvik, Brevik, Kragerø, Arendal, Grimstad, Risør, Lillesand og alle de byene der, langs kysten, på Sørlandet.

    Men så ikke.

    Togstasjonene som dukket opp hadde rare navn som Nordagutu, osv.

    Noe jeg klagde på, på toget da.

    Siden jeg husker at mora vår og Arne Thomassen, de pleide å kjøre innom alle disse fine sørlandsbyene, på veien ned til Kristiansand da, sommeren 1979.

    Så istedet for fine sørlandsbyer, så dukka det opp fjellsteder med rare navn da, fant jeg ut.

    Så da måtte jeg nesten klage litt, syntes jeg.

    Jan Snoghøj, (Christell sin 8-10 år eldre storebror, som kalte meg for ‘sønn til Arne’), begynte å snakke om at Nordagutu var gildt da, (eller noe).

    Noe sånt.

    Jeg var ikke helt sikker.

    Men men.

    Så dette toget kjørte vel til Kongsberg, mener jeg, og over noe fjellparti, (eller vidde), i innlandet.

    Istedet for å kjøre langs kysten da.

    Noe som jeg syntes var litt kjedelig da.

    Jeg som hadde dratt så mange ganger med toget til Larvik, på Vestfoldbanen, og som kjente meg mer hjemme, nedover i Vestfold og på Sørlandet da, enn oppå noen fjellpartier, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Haldis og dem hadde med noen søppelsekker, med noen puter og sånn i.

    Som var en gave til brudeparet da.

    I Kristiansand så gikk vi gjennom Sentrum, før vi kom til hotellet.

    Og en kar, som stod ved en stand, fortalte noe om en organisasjon som het Akademikernes Fellesorganisasjon, (eller noe sånt).

    (Kanskje jeg kan melde meg inn der nå?

    Nå som jeg har en Høgskolekandidatgrad, fra HiO IU.

    Hvem vet).

    Da vi kom til hotellet, så jobba det noen eldre damer, i resepsjonen der.

    Jeg var jo i russetida, så jeg tok ting rimelige lite seriøst.

    Familien vår var jo også basert på noe hykleri, i og med at vi bare var samlet i ferier osv., siden jeg bodde aleine, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B, fra jeg var ni år da.

    Jeg sa sånn lett nonsjalant, til Jan, eller noe, at ‘hva med ranspengene da?’.

    Mens vi stod i resepsjonen, på Hotell Norrøna da.

    (Jeg hinta til den søppelsekken, som var Haldis sin vel, og som var full av puter osv., (var det vel), til brudeparet da, fra Vannsengbutikken).

    Og da gikk ei kone, (som jobba i resepsjonen der da, og som var ganske nærme pensjonsalderen vel, vil jeg nok tippe på), fram til den søppelsekken til Haldis da, og kikka oppi den da.

    For å se om vi hadde noen ranspenger der.

    Men hu sa ikke noe.

    Og hu ble kanskje litt skuffa, når hu bare fant noen sofaputer og sånn, i den søppelsekken til Haldis da.

    Det er mulig.

    Men men.

    På kvelden, den dagen, så dro Jan, Pia og Christell meg med, til en restaurant, i Kristiansand Sentrum, for å spise middag.

    Faren min og Haldis skulle ikke være med, av en eller annen grunn.

    Jeg var ikke så kjent i Kristiansand.

    Jeg hadde bare såvidt vært i den byen en gang, som ni-åring.

    Så jeg fulgte etter de andre da.

    Mens vi gikk gjennom gatene i Kristiansand.

    På vei til en restaurant, som Jan tydeligvis kjente til fra før vel.

    Jan Snoghøj er cirka 7-8 år eldre enn meg, (hvis jeg husker det riktig).

    (Jeg sjekka skattelistene, på nettet nå.

    Jan heter egentlig Jan Christian Snoghøj, og er født i 1962.

    Altså 8 år før meg, og 9 år før Pia og 10 år før Christell da.

    Så sånn er det.

    Han hadde en inntekt på 294.000, i 2009, stod det også der, forresten:

    http://www.kjendis.no/skatt/sok/?op=Person&id=1743498&ar=2009&urlnavn=JAN+CHRISTIAN+SNOGH%d8J).

    Jeg var jo 18 år dette skoleåret.

    Og Jan var da 26 år.

    Og Pia var 17 år.

    Og Christell 16 år da.

    Så vi må vel si det sånn, at det var Jan som dro med oss tre videregående-elevene, på restaurant da.

    Siden både Christell, Pia og meg, fortsatt gikk på videregående, dette skoleåret.

    Jeg sjekket på Wikipedia nå, og Heysel-tragedien, den fant sted 29. mai 1989.

    Så dette var 28. mai da, som vi var på den restauranten.

    Vi satt alle fire, rundt et firkanta bord der.

    På noen slags kraker vel.

    Vi satt nesten i en bås da.

    Det var ganske privat.

    Fordi det var ikke så fullt der vel.

    Men vi var ikke skjult der.

    Så det var egentlig ikke en bås.

    Det var et bord, med noen krakker eller stoler ved.

    I andre eller tredje etasje, (tror jeg), av en bygning da.

    I sentrum av Kristiansand.

    Jeg satt sånn at jeg hadde Jan, på min venstre side.

    Til venstre for Jan, så var det et vindu, (mener jeg).

    Pia satt foran meg vel.

    Og Christell satt foran Jan vel.

    Noe sånt.

    Og en del meter bak Pia og Christell så var kassaområdet da, hvor man bestilte mat osv., da.

    Hvis vi ikke bestilte ved bordet da.

    Jeg husker ikke hva jeg bestilte.

    Jeg var kanskje litt trøtt etter russetida.

    Det er mulig.

    Plutselig så begynner Christell å si det, at faren vår, hadde ‘fingra’ Pia.

    Jeg nekta, (eller jeg trodde at Christell tulla da).

    (Det er mulig at det var Jan som først begynte å ta opp dette.

    Det husker jeg ikke helt).

    Så sa Pia at det var sant.

    Og hun fortsatte, og spurte meg om jeg husket da vi var små, og bodde hos mora vår i Larvik.

    Og at Pia hadde sagt til faren vår, når vi var på besøk hos han, i Hellinga 7B, i 1975 eller 1976 kanskje, at hu ikke ville sove i dobbeltsenga, sammen med han.

    Og da hadde faren vår sagt at det måtte hu.

    (Men det var bare en enkeltseng der.

    Som jeg sov i.

    Så hvor Pia ellers skulle ha sovet, det veit jeg ikke).

    Jeg huska jo den episoden, fra 13-14 år tidligere kanskje.

    Og jeg måtte nesten markere avstand mot det som faren min hadde gjort.

    Dette var jo mens Bjugn-saken var i nyhetene ganske mye, mener jeg.

    Så jeg sa at jeg hata faren min, eller noe, (på grunn av det her da).

    ‘Det gjør du ikke det’, sa Christell.

    Noe sånt.

    Men jeg ble sinna.

    Og spurte om vi skulle kutte ut faren min.

    (Og så tenkte jeg litt).

    Også sa jeg, ‘unntatt når det gjaldt penger’.

    (For jeg hadde ikke så mye penger da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jan sa noe sånt, (til meg), som at ‘så du …’.

    (Så han ville vite noe om hva jeg skulle gjøre i forbindelse med dette, (eller i forbindelse med livet mitt), fremover da).

    Men ellers ble det ikke sagt noe.

    Pia og Christell sa vel ingenting da.

    Og Jan svarte heller ikke på det, om han skulle bli med å kutte ut faren min.

    Så derfor sa ikke jeg noe mer heller.

    Men det er mulig at dette var noe i regi av Jan da, for alt hva jeg vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg pleide å se på Tippekampen, og Hotell Norrøna hadde en TV, i lobby-en.

    Så på lørdagen, så gikk jeg ned der, etter å ha gått og sett litt i Kristiansand vel.

    Men tippekampen var ikke noe artig, denne ettermiddagen.

    Det var jo kaos på tribunene, og kampen ble avlyst.

    Folk døde i hopetall, på grunn av at for mange tilskuere var sluppet inn på Heysel Stadion.

    Skadede og døde ble båret inn på banen.

    Så det var jo ikke noe artig, å se på tippekampen akkurat, denne ettermiddagen.

    (Det var forresten finalen i serievinnercupen, mener jeg, mellom Juventus og Liverpool, denne dagen, noe som vel er ganske kjent).

    Så ble vi hentet av noen slektninger av Haldis.

    Vi kjørte forbi banen til Start, husker jeg.

    Og opp en bakke og litt lenger vel.

    Til et byggefelt der.

    Og han som var forlover, (eller noe), han var nervøs, og tente på noe greier, ute på kjøkkenet, eller noe.

    Og forklarte til oss, fra Drammen da, (må man vel si), om hvor nervøs han var da, og hvor skuffa han var over seg selv.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kjørte innover mot Kristiansand Sentrum igjen.

    Så satt jeg i baksetet, (i en av bilene), husker jeg.

    Og la merke til at Jan stirra inn i øynene på ei tenåringsjente, som gikk på fortauet.

    Mens vi kjørte forbi.

    Det var nesten som at Jan prøvde å hypnotisere denne Sørlandsjenta, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var vel i en nedoverbakke, like før Start-banen der, mener jeg.

    Noe sånt.

    Jeg husker ikke om vi var i noe kirke.

    Men vi var ihvertfall i et selskapslokale, i Kristiansand Sentrum, hele kvelden.

    Jeg hadde på meg en hvit Ball-genser og tweed-jakka, som jeg hadde fått, (eller arvet brukt vel), av Ruth Furuheim, (etter en av sønnene henne sikkert da), en 6-7 år før det her vel.

    Noe sånt.

    Jan sa til meg at han også hadde vurdert å gå kledd sånn.

    Men han hadde vel dress da.

    (Men jeg hadde jo ikke noen skjorter, dresser, smokinger, slips eller smoking-sløyfer, som jeg har forklart om, i det forrige kapittel, var det vel.

    Så jeg bare improviserte litt da.

    Og brukte en tynn,hvit Ball-genser, under jakka, istedet for skjorte og slips da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Den lørdagen, (var det vel), så tok Pia, Christell og jeg, heisen sammen, (husker jeg), på hotellet, (da vi skulle i det bryllupsselskapet da).

    Christell sa til Pia, (mens jeg også gikk sammen med dem da, og kjøre heis sammen med dem), at den og den, hadde så tettsittende øyne.

    Så Christell likte ikke en kar da, på grunn av dette da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og da måtte jo jeg si noe.

    Så jeg spurte om jeg hadde tettsittende øyne.

    Men det hadde jeg visst ikke da, skjønte jeg, på Pia og Christell da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det var ikke så hyggelig, i det middagsselskapet, syntes jeg.

    Det var noe dans og sånn der.

    Men Pia og Christell prata jeg ikke så mye med, husker jeg.

    Jeg prøvde å sjekke opp en flott brunette, (var hu vel), i 20-åra vel, i baren der.

    Etter middagen.

    Og etter diverse drikke og dans, osv.

    Men hu dama sa bare noe sånt som at ‘hvis du hadde vært noen år eldre så’.

    Noe sånt.

    Etterhvert så fikk Christell meg til å kjøpe Tequila.

    Som hu, (og muligens Pia), lærte meg hvordan man skulle drikke da.

    Man skulle først ta salt på hånda.

    Og så drikke Tequila-drinken.

    Og så spise en sitronskive.

    Jeg drakk to eller tre sånne, tror jeg.

    Enda jeg vel var ganske full fra før av og.

    Så jeg ble jo helt svimmel.

    Og måtte legge hodet ned på et bord, i et naborom, som stod tomt der.

    Mens jeg venta på at de andre skulle bli ferdige da.

    For dette var like før det skulle stenge.

    Jeg syntes jeg hørte noe om at Christell skulle dra på et utested som het ‘Downtown’, eller noe.

    At ei tante av Christell begynte å bable om det, eller noe.

    (Hvis ikke dette var den andre av de helgene vi var i Stavanger da).

    Men jeg hadde jo nettopp vært gjennom russetida.

    Og jeg hadde jo sett disse forfærdelige TV-bildene, fra Heysel, på hotellet.

    Og det vet jeg ikke om de andre i bryllupet hadde sett.

    Så jeg var kanskje litt trist/melankolsk, (eller noe), på denne festen.

    Det var bar der, osv., så dette var nok et utested, (en pub eller diskotek), som de hadde leid da, for å ha denne festen da.

    Så dette var ikke noen kjempekristne folk, eller noe.

    (Jeg har vært i andre bryllup seinere, (det vil si bryllupet til Magne Winnem).

    Hvor det ikke ble drukket alkohol, i det hele tatt.

    Men sånn var det ikke her da, for å si det sånn.

    Her var det dans og drikking hele kvelden.

    Til klokka 1-2-3 om natta kanskje.

    Noe sånt).

    Og på hotellet, så hadde jeg fortsatt vært ‘svingstang’.

    (Etter tequila-ene, som jeg ikke veit hvor Pia og Christell hadde lært å drikke).

    Jan fortalte meg dagen etter, at jeg hadde bare tippa ned i fotenden av senga til Christell.

    Med alle klærna på.

    Etter at hu hadde lagt seg vel.

    For alle vi fire yngste, (det vil si Jan, Christell, Pia og meg da).

    Vi sov på samme rom da, på det hotellet.

    Mens faren min og Haldis hadde sitt eget rom da.

    Og dagen etter, så stod det om Heysel-tragedien, på forsidene, av både VG og Dagbladet da.

    (Eller Søndag-Søndag, var det vel, ved nærmere ettertanke, som var den eneste søndagsavisen, på den her tiden, (hvis jeg ikke tar helt feil)).

    Og jeg syntes at alle på togstasjonen var sure, (eller noe).

    (Jeg var kanskje fortsatt litt full).

    Faren min var sur og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det var kanskje på grunn av Heysel-tragedien.

    Det er mulig.

    Men den hadde jo jeg fått med meg om, dagen før.

    Men jeg fortalte ikke noe om dette, til Jan, Pia, Christell, Haldis eller faren min.

    For jeg visste det, at de ikke var så fotballinteresserte, som meg.

    En gang som vi så en fotballkamp, nede hos Haldis.

    Så hadde Jan snakka om, (når jeg lå på gulvet foran TV-en, på en slags skinnfell, eller noe), at han kunne se tissen, til en fotballspiller.

    Men det var mens jeg så bort.

    Så det var kanskje en litt kjedelig kamp.

    Det var ihvertfall ikke en Everton-kamp.

    Så jeg kunne også kjede meg, mens jeg så på fotball.

    Men jeg syntes at ‘pling’-en, var morsomt da.

    For å se om Everton scorte.

    Det var mye derfor jeg fulgte med på fotball-kamper, på TV, selv om Everton ikke spilte, i den TV-sendte kampen.

    Men jeg trodde ikke at Jan, Christell, Pia, Haldis og faren min, var så interesserte i fotball.

    Så det var ikke sånn, at jeg snakka med dem, før og under bryllupet, om den her Heysel-tragedien da, (som jeg hadde sett på TV, i TV-rommet på hotellet da).

    De var liksom i en annen verden, enn meg, vil jeg nok kanskje nesten si.

    De var litt fjerne kanskje.

    Jeg fant ihvertfall ikke noen anledning, når det var naturlig for meg, å nevne denne tragedien.

    Til noen av dem.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter dette, så forandret mitt forhold til faren min seg veldig.

    Jeg hadde alltid sett opp til faren min, før denne fredagen, og det restaurantbesøket, i Kristiansand, hvor Pia og Christell fortalte om at faren min hadde misbrukt Pia seksuelt da.

    Men etter dette, så har jeg nesten ikke hatt noe med faren min å gjøre.

    Så denne turen til Kristiansand, den har liksom satt rammen, for det meste av min kontakt da, med ‘Haldis og Arne-familien’, i så godt som alle år etterpå, vil jeg vel nesten si.

    Jeg var jo litt bundet, av det jeg hadde sagt der, ved restaurantbordet, i Kristiansand, og.

    Så jeg har hatt litt kontakt med faren min, men ikke mye, etter dette.

    Pia sa jo det, høsten etter, at faren min hadde sagt, at han ikke trodde det var meninga, at han skulle betale husleia, for hybelen min, i Oslo, (hvor jeg studerte), hver måned.

    Så etter at Pia sa det, så kutta jeg også ut faren min når det gjaldt penger.

    For det meste ihvertfall.

    Med noen få unntak.

    Så etter at jeg flyttet til Oslo, som 19-åring.

    Så har jeg klart meg selv økonomisk, uten at jeg har fått mer penger, enn kanskje 10.000 tilsammen, på 15 år vel, fra faren min og Haldis da, (hvis man regner med penger jeg har fått i julegaver av dem også).

    (Hvorav det største beløpet, som jeg fikk av dem.

    Det var mens jeg avtjente Førstegangstjenesten, på Terningmoen.

    Og fikk en regning, fra Lånekassa, mens jeg var der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå er klokka et om natta, her på hostellet.

    I de neste kapitlene, så tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om russetida.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og hvem de folka egentlig var, som vi var i bryllup hos?

    Nei, det ante jeg egentlig ikke da.

    Og det aner jeg fortsatt ikke nå.

    Men det var vel noen i slekta til Haldis da, på en eller annen måte.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Sånn her var Christell og, da hu var i puberteten, at puppene hennes ikke var like store, (noe som hu visstnok hadde komplekser for), sa Pia, en gang

    christell puberteten

    http://www.kjendis.no/2011/12/19/kjendis/eli_kari_gjengedal/vermelder/tv_2/veret/19475548/

  • Min Bok – Kapittel 64: Jula 1988

    Jula 1988, så skulle vi, (det vil si Haldis, faren min, Pia, Christell og meg), være inne hos Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, der, på Holmen, i Oslo, på julaften.

    Dette var første gangen, som jeg feiret jul, i Oslo.

    Dette var på beste Oslo Vest, må man vel si.

    Solveig hadde en stor villa, like ved Stasjonsveien der, på Holmen.

    Ikke mange meterne fra en bensinstasjon der.

    Holmen ligger like nedenfor Holmenkollen.

    Og den gangen som Vegard Oppås hoppet så langt, i Holmenkollen, (i tåka som var da), at de måtte begynne på nytt, så var jeg der.

    Og da hadde vi parkert nede hos Solveig.

    Også gikk vi, (faren min, Haldis, Christell, Pia og jeg), opp til Holmenkollen da.

    Og så på hopprennet der.

    Det var masse andre folk, som også gikk oppover den bakken da, (fra Holmen der, og til Holmenkollen), denne dagen.

    Faren min nevnte vel at kongen stod der og der, tror jeg.

    (Det var vel isåfall Kong Olav).

    Men jeg skjønte aldri helt hvor dette var.

    Selv om jeg fløy fælt mye rundt der, og så her og der da.

    For å se om det var noe som var morsomt der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde med den tweed-dressen min.

    Og jeg hadde tenkt å skifte, til pentøy.

    Men ingen andre skiftet til pentøy.

    Så jeg ble bare sittende der.

    Og plutselig så var middagen servert.

    Og vi spiste da.

    Og åpnet noen pakker vel.

    Jeg kjedet meg ganske mye, og gikk tidlig til sengs.

    Jeg sov på et soverom, i andre etasje etasje der, husker jeg.

    Plutselig, så kom Christell inn på rommet mitt der, etter at jeg hadde lagt meg.

    Hun hadde på seg en hvit blonde-body, som var nesten gjennomsiktig, vil jeg si.

    Også begynte hun å gå en runde, inne på soverommet mitt, sånn at jeg fikk sett på henne i det blonde-undertøyet hennes da.

    Av en eller annen grunn.

    Hu smatt ut igjen like raskt som hu hadde dukka opp.

    Så jeg fikk ikke spurt henne hva hun dreiv med heller.

    Jeg lå jo der og prøvde å sove, så jeg hadde ikke akkurat forestilt meg at Christell skulle dukke opp i undertøyet, (i noe julegave-undertøy vel), heller.

    (Christell var jo bare 16 år da vel.

    Men det ble jo sagt om henne, allerede i konfirmasjons-sangene hennes, at hun hadde ‘sex-appeal’.

    Og hun hadde nok pupper i bh-størrelse ‘D’, allerede som 16-åring, da hun gikk på denne ‘undertøys-paraden’, inne på soverommet mitt, hos Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), der, vil jeg nok tippe på.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Noe sånt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hvorfor vi var hos Solveig der i jula, det veit jeg ikke.

    Men det hadde jo vært en episode, jula før, (var det vel).

    Da var det sånn, i huset til Haldis.

    At faren min sa til Pia, Christell og meg.

    På en truende måte.

    At ‘jeg vet ting om alle dere’.

    Jeg var misfornøyd da, fordi at Pia og Christell hadde klaget til meg, før den jula vel, på at Pia hadde hatt en abort, nede hos Haldis, osv.

    Og da sa jeg, at jeg skulle ta en prat med faren min.

    Men da sa Christell bare at, ‘hvorfor drikker Jeppe, Erik’.

    Flere ganger.

    Dette skjedde oppe hos meg, i Leirfaret 4B.

    Mens trusselen fra faren min, den skjedde nede hos Haldis, i Havnehagen.

    (Begge stedene på Nedre felt, på Bergeråsen).

    Ellers husker jeg ikke så mye, fra julen hos Solveig.

    (Som var en venninne av Haldis.

    Og som faktisk var på vakt, som telegrafist, under Scandinavian Star-ulykken.

    Og som vel også vitnet i rettsaken etter den ulykken, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen måneder tidligere, så var det også et selskap, som jeg måtte være med på.

    Det var Christell sin onkel og tante, fra Bergen, som kom på besøk.

    Jeg måtte være med, sa faren min.

    Fredagen så begynte faren min og Haldis, å lage noe suppe, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.

    Det skjedde så og si aldri, at Haldis var der.

    Så dette satte meg ut litt, husker jeg.

    Et par, i 20-årene vel, som jeg ikke kjente, skulle låne vannsenga mi.

    Så jeg måtte sove på det gamle rommet mitt, i en vanlig enkeltseng der.

    Og da ble jeg litt ‘uggen’, husker jeg.

    Det var kanskje fordi det var kaldt på det gamle rommet mitt.

    Eller fordi at jeg ikke var vant med at de var andre folk i leiligheten, enn meg.

    (Det paret lagde også hull i vannsenga, forresten).

    Eller fordi at Haldis og faren min hadde stressa så mye, med å koke suppe, på kjøkkenet, dagen før.

    Noe var det ihvertfall som gjorde meg nedfor, og jeg hadde ikke ork, til å dra på jobben, på CC Storkjøp, denne lørdagen.

    Det kan ha vært at jeg ønsket å følge med litt, på det paret, som plutselig var i leiligheten min.

    Og som jeg ikke visste hvem var.

    Det er mulig.

    Jeg gikk ihvertfall ned til Haldis og lånte telefonen der, og ringte CC Storkjøp da, og sa at jeg var syk.

    Dette var vel i oktober kanskje, så jeg hadde bare jobbet der et par måneder.

    Så dette var nok den første gangen, som jeg var borte fra jobb, pga. sykdom, (eller ‘sykdom’), vil jeg nok tippe på.

    Selskapet skulle være der Jan Snoghøj, (Haldis sin yngste sønn), bodde, på Gulskogen.

    Pia skulle også dit.

    Men ikke Christell, av en eller annen grunn.

    Enda dette var Haldis sin søster Asbjørg, fra Bergen.

    Og hennes ektemann.

    I selskapet så satt Pia og jeg, nærmest soverommet til Jan der.

    Og Haldis og faren vår, satt ved den andre enden av bordet.

    Som stod i stua til Jan.

    Cirka der jeg pleide å sove, på en madrass på gulvet, de gangene som jeg overnatta der.

    Pia og jeg, vi begynte å prate med tante Asbjørg og mannen hennes.

    Tante Asbjørg må jo ha vært søsteren til tante ‘Lete’, (som Christell visstnok hadde sagt som barn), fra Stavanger.

    Men det var ikke sånn, at jeg noen gang hadde sett tante Asbjørg og mannen hennes før.

    Jeg hadde vært med på to helgebesøk, hos tante Lete og onkel Per, i Stavanger.

    Men tante Asbjørg og ektemannen, fra Bergen.

    De hadde jeg aldri møtt før.

    (Jeg sjekket på nettet nå, (siden Haldis sin familie er på et slektsforsknings-nettsted), og Asbjørg er eldre enn Haldis, men yngre enn Anne Margrethe aka. Lete.

    Ektemannen til Asbjørg heter Jan Leknes, står det også der, forresten).

    Onkel Jan sa til Pia og meg, at vi burde bare røyke og drikke alt vi klarte.

    De røyka selv og, og det var godt med en røyk etter maten, (husker jeg).

    Onkel Jan og tante Asbjørg, de fikk høre det, at jeg ikke hadde dratt på jobben den dagen.

    (Jeg var jo bare 18 år, og denne jobben på CC Storkjøp, det var jo bare en jobb jeg hadde fått, etter en impuls, at jeg spurte Arnt Lund, om de hadde ledig jobb der, når jeg skulle kjøpe brukte skolebøker av han.

    Det var ikke sånn at jeg egentlig hadde planlagt på forhånd, å jobbe ved siden av skolen, dette skoleåret.

    Det var bare en impulshandling, som fikk meg til å spørre om de hadde ledig jobb, på CC Storkjøp, for å si det sånn.

    Så jeg tok ikke den her jobben så kjempe-seriøst, må jeg vel innrømme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Onkel Jan og tante Asbjørg, de fortalte det, at de drev butikk selv, i Bergen vel.

    (Uten at jeg er sikker på om dette var en matforretning, eller om det var en annen type butikk).

    Og en stund senere, så sa onkel Jan det.

    At han og tante Asbjørg, de hadde vært med Englands-ferja, fra Bergen til Newcastle.

    På veien tilbake, så hadde kapteinen invitert dem, med på et eller annet da.

    Og da fortalte onkel Jan og tante Asbjørg det, (altså de var ikke min onkel og tante da, men de var Christell, Jan og Viggo sin onkel og tante, egentlig. Men søstera mi Pia, kaller jo hu (Anne) Margrethe for ‘tante Lete’, så da blir jo dette tante Asbjørg og onkel Jan da, hvis man skal følge den logikken).

    Onkel Jan og tante Asbjørg, de fortalte til kapteinen, på Englands-ferja, (sa onkel Jan).

    At de hadde spist på en kinarestaurant, i Newcastle, og maten hadde vært så god der.

    Så dro de på besøk til Newcastle igjen, året etter, (eller noe).

    Og igjen så hadde de blitt invitert for å møte kapteinen da, på Englands-ferja, som de dro med, fra Bergen til Newcastle da.

    Og da viste kapteinen dem et avisoppslag, fra en britisk avis.

    Om at på den kinarestauranten, som onkel Jan hadde anbefalt, til kapteinen.

    De hadde brukt kattemat, istedet for ordentlige kjøttvarer, i rettene de serverte der da.

    Så kapteinen hadde vel vært arg, (tror jeg nok), på onkel Jan da.

    Så det var en fortelling som jeg ikke glemmer, tror jeg.

    Det var en artig fortelling, (må man vel si), det er helt sikkert.

    Onkelen og tanta til Christell hadde spist kattemat i Newcastle, og hadde også fått en ferje-kaptein til å gjøre det samme.

    Det var spesielt, det er helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tante Asbjørg og onkel Jan var veldig hyggelige, husker jeg.

    Og Pia og meg, vi satt såpass langt fra faren vår og Haldis, ved det spisebordet.

    Så vi veksla vel ikke et ord omtrent, med dem, under dette selskapet.

    Men vi chatta litt med tante Asbjørg og onkel Jan da.

    Som begge var i ganske godt humør, (sånn som jeg husker det).

    Ihvertfall i begynnelsen av selskapet vel.

    Men hva som var anledningen, for at dette middags/familie-selskapet ble arrangert.

    Nei, det veit jeg ikke, dessverre.

    Ingen forklarte noe om det til meg.

    Og ingen forklarte heller noe om hvorfor Pia og meg måtte være der, når Christell, (som var niesa til de her Asbjørg og Jan), tydeligvis slapp unna da.

    Hvem veit.

    Jeg husker at jeg brukte denne dagen, til å lappe vannsenga mi.

    Og etterfylle vann i den da.

    Siden det paret, i 20/30-åra, hadde klart å lage hull i den da.

    (Jeg husker ikke om det paret var på selskapet der, hos Jan heller.

    Men det er mulig at de var der.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del annet, som skjedde, dette skoleåret.

    Men det får jeg prøve å få skrevet mer om seinere.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.