PS.
Bak trikkeholdeplassen, så hadde min studiekamerat Dag Anders Rougseth, sin private parkeringsplass, (kunne det virke som).
For han ble liksom arg, på meg, en gang, som jeg hadde parkert der, med min svarte Sierra, (som jeg hadde de første månedene, som HiO IU-student, før jeg avskiltet den, når den skulle på EU-kontroll, eller noe i den duren).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
PS.
Jeg synes forresten det, at Liv Kristin sin stefar, ligner en del på min tidligere studiekamerat ‘Dagga’, fra HiO:
https://twitter.com/dagandersen
PS 2.
Her er mer om dette:
PS.
Jeg var jo op, på irc-kanalen #quiz-show, (på efnet), i flere år, (fra 1997, var det vel).
Og etter at jeg begynte å studere, ved HiO IU, høsten 2002.
Så var jeg vel fortsatt op på quiz-show, (tror jeg).
(Selv om den irc-kanalen vel ikke var like populær lenger, på den tida).
Jeg husker ihvertfall det, at jeg spurte et quiz-spørsmål, om Autopulver sine sanger, da.
(Siden Rougseth hadde fortalt meg det, (på HiO IU), at han hadde spilt, i det bandet, da).
Og da var det av ‘quiz-erne’, som sa det, at Autopulver-sangen ‘Flycatcher’, var en ‘kongesang’, da.
(Noe sånt).
Og da ble jeg litt imponert, over Rougseth, (husker jeg).
Og jeg fortalte han om denne ‘Autopulver-skrytinga’, på ingeniørhøyskolen, da.
For jeg hadde ærlig talt ikke hørt om bandet Autopulver, før jeg ble kjent med Rougseth, (siden vi begge studerte, ved ingeniørhøyskolen), hvis jeg skal være ærlig.
Men ute i distriktene og sånn, (var det vel antagelig), så var tydeligvis bandet Autopulver ganske kjent, (og godt likt), da.
(Noe sånt).
Og det kan jo også ha vært sånn.
At jeg jobba for mye, som Rimi-butikksjef.
Sånn at jeg ikke fikk fulgt med så mye, på musikkfronten liksom, da.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg fant dessverre ikke Autopulver-sangen ‘Flycatcher’, på YouTube nå.
Hvis ikke så hadde jeg nok tatt med den sangen og, i samme slengen.
Men men.
En av de første dagene, som jeg bodde, i Sunderland.
Så traska jeg rundt, i området like ved Stadium of Light, (husker jeg).
For å finne den databutikken, som jeg hadde funnet, på Google, en av de siste dagene, som jeg bodde, i Oslo.
Og i den databutikken, (som jeg brukte litt tid på å finne, for den butikken lå inne i et slags industriområde, må man vel kalle det), da.
Så kjøpte jeg min første Windows-lisens, (husker jeg).
(For jeg tenkte vel at jeg burde være litt mer forsiktig, med å bruke, de CD-ene, (med forskjellige Windows-versjoner), som jeg hadde fått, av Magne Winnem, siden jeg nå bodde i England, (og ikke lenger i Norge), da.
(Jeg tenkte at ting som piratkopiering, kanskje ble sett litt strengere på, i England.
Mens det liksom er mer kultur, for å piratkopiere, i Norge, da.
Mener jeg at jeg har lest, i aviser osv., i Norge, noen år før jeg flytta, til England, ihvertfall).
Jeg kjøpte meg også en ny harddisk, (for jeg hadde jo kasta den gamle harddisken, før jeg flytta til England, i tilfelle det var noen ulovlige programmer osv., på den) og et nytt kabinett.
(Og sikkert mer, som jeg har glemt, og).
Og det var en liten ting, som jeg gjorde feil da, da jeg skulle bygge, den nye PC-en.
Så jeg måtte dra ned enda en gang, (med taxi, husker jeg), ned til den PC-butikken, da.
Og da forklarte de meg det, (dagen etter, eller noe sånt), at jeg hadde festet en ledning litt feil, (eller noe sånt), da.
Men jeg var kanskje litt mer utålmodig, i England, (enn i Norge), da.
For jeg hadde jo oppgradert PC-en, (og bytta kabinett og hovedkort osv.), i Norge, tidligere.
Uten at jeg hadde så utrolig store problemer med det, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Jeg brukte forresten Windows NT Server 3.0, (eller om det kan ha vært klient-versjonen, eller noe sånt), i en ganske lang periode, i Norge.
Og det var fordi, at jeg hadde fått en student-utgave, (eller noe sånt), av det operativsystemet, da.
I forbindelse med at jeg var på et fem dagers-kurs, i NT Server Core Tech, (med Global Knowledge Network), på Skullerud, i en av de første månedene, av 1998.
(Mens jeg hadde en ukes ferie, fra min jobb, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal).
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
De første dagene, som jeg var, i Sunderland, så hadde jeg også tilgang, til internett, fra St. Peter’s Campus, (husker jeg).
For i den øverste datasalen, (var det vel), i the Goldman Building.
Så fantes det noen gjeste-PC-er, (husker jeg), som man kunne låne, før man fikk seg student-login, da.
Og jeg husker at det jobba en kineser, (eller om han var japaner), som et slags orakel, i den øverste datasalen der, (hvor blant annet disse gjeste-PC-ene stod), da.
(I tillegg til at det også fantes en resepsjon, i den nederste etasjen der, da.
Eller, det er kanskje riktigere å si ‘det nederste nivået’, (eller noe sånt).
For the Goldman Building er et moderne bygg, med få vegger og mye luft, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg satt, ved en av PC-ene, i den øverste datasalen der, (i the Goldman Building), en av de første ukene, som jeg var, i Sunderland, (må det vel ha vært).
(Jeg husker ikke om det var en gjeste-PC eller om det var en student-PC, som jeg satt da).
Så så jeg det, at jeg hadde fått en e-post fra Dag Anders Rougseth, (som sa at han ble kalt Dagga), fra HiO IU, (på Hotmail), husker jeg.
Og han lurte på hvor jeg var, (eller hva jeg drev med da), husker jeg.
Og jeg svarte vel det.
(Etter en dag eller to ihvertfall, vel).
At jeg var i Sunderland, (eller ihvertfall i England), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjøpte meg også et trådløst nettverk-kort, til PC-en min, (i Sunderland), husker jeg.
(Dette var vel et CPU-kort, (som det kalles), mener jeg å huske).
Og det var fordi, at the Forge, (hvor jeg bodde), jo hadde gratis trådløst bredbånd.
Og da måtte man ha et sånt WiFi-kort da, (som det vel også heter).
Og da måtte jeg ta med det nettverkskortet, til andre etasjen, i the Goldman Building der, da.
Sånn at de oraklene der, (han kineseren og kollegene hans), kunne skrive opp MAC-addressen, til nettverkskortet mitt, da.
Og så fikk jeg en konto, på det trådløse nettverket, til the Forge, da.
(Så dette var kanskje en litt tungvint løsning.
Dette at man måtte registere MAC-adressen sin, i the Golman Building.
Andre, lignende nettverk, er vel kanskje åpne.
(Uten at jeg er noen ekspert, på dette).
Sånn at man da slipper, denne ekstra prosedyren, som det jo er, å registrere seg, (og sine forskjellige nettverkskort), på en slik måte, da.
Hvis det ble noe feil, med nettverkskortet, (og man trengte et nytt nettverkskort, med en ny MAC-adresse), så måtte man jo da dra innom, disse oraklene igjen, for å få en ny konto, da.
(For ofte, så måtte studentene på the Forge, kjøpe flere forskjellige nettverkskort, før de fikk tak i et som virket, da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Selv om jeg ikke hadde dette problemet selv, da.
Og da måtte de vel også muligens innom oraklene, i the Goldman Building, en gang, for hver gang, som de kjøpte seg et nettverkskort, da).
Noe sånt.
Så dette kunne muligens ta litt tid og krefter, da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Jeg husker at en av de første dagene, i Sunderland.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg husker ikke helt hvordan vi kom oss dit.
Men jeg husker at hu tyske Computing-dama, bare gikk rett ut i veien.
(En av de første dagene, i Sunderland).
Og da sa jeg det, (til henne), husker jeg.
(For jeg skulle vel øve på tysken min litt, da).
At: ‘To bist vansinich’.
(Som vel betyr: ‘Du er gal’, da..
Noe sånt).
Og da ble hu litt sur, tror jeg.
(Og Iwo mente vel også at jeg ikke kunne si det.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at det var en annen gang, som hu Computing-dama, var med Iwo og meg, og gikk et eller annet sted.
Og at det var Dörte, som var med Iwo og meg, på Manor Quay.
(Et utested som ligger i utkanten av St. Peters Campus.
Og som eies av University of Sunderland Students’ Union, vel.
Noe sånt.
Og som i ‘våre dager’, heter ‘North Shore’, vel.
(Mener jeg å huske, fra da jeg bodde i Sunderland, i 2011 og 2012)).
Hm.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
Men det ihvertfall sånn, (husker jeg).
At Iwo.
(Eller om det var en av de tyske damene, fra leiligheten vår).
Introduserte meg, for ei tysk dame, som het Berit, (husker jeg).
(Mens hu Berit stod, like ved dansegulvet, inne på det utestedet, da.
Noe sånt).
Og jeg spurte hu Berit, om hvordan hu hadde fått, det navnet, da.
(Husker jeg).
Og da svarte hu noe sånt, som at foreldrene hennes, var Berit Aunli-fans, da.
(Noe sånt).
Noe som nesten fikk meg til å begynne å le, (husker jeg).
Siden Berit Aunli vel blir sett på, som å være litt traust, hjemme i Norge, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Prisen på halvlitere, (eller ‘pints’, som det heter, i England), var kanskje et eller to pund, (eller noe sånt), på Manor Quay, da.
Så det var jo godt under halv pris, av i Norge da, (må man vel si).
Og det var også mulig, å få kjøpt seg burgere, (mener jeg å huske), for en ganske billig penge, inne på dette utestedet, da.
Så selv om jeg hadde vært en del ute på byen, i både Sunderland og Newcastle, (på ‘vanlige’ utesteder).
(Før jeg ble dratt med, (av Iwo, må det vel ha vært), på Manor Quay).
Så syntes jeg at dette student-utestedet var ok, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Iløpet av de to årene, som jeg studerte, ved HiO IU, (før jeg dro, til Sunderland).
Så hadde jeg aldri klart å komme meg med, på noe studentkro, (husker jeg).
(Med unntak av da jeg var i London, sommeren 2003.
Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 5).
Mye på grunn av det, at min studiekamerat, ved HiO IU, (nemlig popstjernen Dag Anders Rougseth, fra bandet Autopulver), hadde ment det, at hans ungdomstid, var over, da.
Og jeg var jo på cirka samme alder, som Rougseth, da.
(Hvis jeg husker riktig, ihvertfall).
Og Rougseth og jeg, vi samarbeida jo, på alle oppgaver, (som det var meninga at man skulle samarbeide om), ved HiO IU, da.
Så det var antagelig derfor, (fordi at jeg kjente Rougseth), at det ble til, at heller ikke jeg, dukka opp, på noen av studentkroene, ved HiO IU, da.
Men da jeg bodde på the Forge.
(Som jo var eiet av University of Sunderland, på den her tida.
Selv om jeg hørte det, i 2011, da jeg flytta til Sunderland igjen.
At the Forge da var solgt til noen private, og hadde fått egen bar-bygning, osv.
Noe the Forge ikke hadde hatt, studieåret 2004/05, (på den tida jeg bodde der), da).
Så ble det til at jeg ble med på en del studentfester, (og sånn), da.
(Som jeg blant annet skal skrive mer om, i de neste kapitlene).
For når man bodde, på the Forge, så ble man ofte liksom dratt med, av de andre studentene, som man bodde sammen med.
På studentfester osv., da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=10126658
PS.
Her er mer om Dagga, (med sitt band Autopulver):
På St. Hanshaugen så var det forresten ganske lang vei, til nærmeste McDonalds eller Burger King.
Men det lå en Maliks der, (husker jeg).
Selv om jeg slutta å gå der så mye.
For en gang jeg var der, (en søndag kveld vel), så var det en ansatt der, (en pakistaner eller noe), som var ganske uvennlig da, (mener jeg å huske).
Så etter det, så slutta jeg å kjøpe Maliks-burgere, på søndager, da.
(Selv om det hendte at jeg ble med Dag Anders Rougseth, (fra HiO IU), dit.
Hvis vi jobba med noen skoleoppgaver, hjemme hos meg.
For Rougseth var fan av Maliks, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var også et gatekjøkken til, på St. Hanshaugen.
Og det lå ved siden av postkontoret, (i krysset Waldemar Thranes gate/Ullevålsveien), husker jeg.
Og det gatekjøkkenet, det var også drevet av en pakistaner, da.
Og jeg husker jeg spurte han hvordan gatekjøkkenet gikk.
Og det gikk vel greit, hvis jeg husker det riktig.
(Noe sånt).
Jeg kjøpte vel burger der, en 3-4 ganger kanskje.
Iløpet av de siste årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg bodde, i Ila-komplekset.
(I august, i 1989).
Så fortalte Magne Winnem det, forresten.
At utestedet Tranen, som lå rett rundt hjørnet, for Ila-komplekset.
Det var et utested, med et ikke så bra klientell, da.
Så det utestedet har jeg aldri vært på.
Og det utestedet er kanskje ikke så bra, for Ila.
Hva vet jeg.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rougseth dro meg også med på en restaurant som het Schrøder en gang, (husker jeg).
Og den restauranten, den ligger i Waldemar Thranes gate, da.
Cirka ovenfor Kiwi-butikken til Tom fra ‘Tom-gjengen’.
Det var forresten utafor den restauranten, at bussen min, (21-bussen), til ingeniørhøyskolen, (eller ihvertfall Frogner), gikk.
Og den restauranten, det var et såkalt brunt sted da, (må man vel si).
Og hvorfor Rougseth likte seg der, det veit jeg ikke.
Jeg ville vel heller gått på en pub, tror jeg.
Men Rougseth ville kanskje ikke det, fordi han var ferdig med ungdomstida si da, (som han pleide å si).
Så han gikk kanskje heller på litt lugubre restauranter, da.
Det er mulig.
(Og vi kjøpte vel bare en øl der, (på restaurant Schrøder), hvis jeg husker det riktig, forresten.
Men det var jo greit, med noen avbrekk, fra skole-arbeidet, også.
Det er jo sant.
Så Rougseth var kanskje litt øl-tørst, da.
Det er mulig.
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er forresten mulig, at det Mats Karlsson sa, på Rimi Langhus, rundt 2003, (må det vel ha vært).
Om at tvillingbroren hans, (nemlig Espen Karlsson), hadde fått arbeidsuke-jobb, (eller noe lignende), på Lamborghini-butikken, i Oslo.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
At det muligens kan ha vært noe tull, (fra Mats Karlsson), da.
For finnes det egentlig en Lamborghini-butikk, i Oslo?
Hvem vet.
Hm.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
(Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1998 til høsten 2000).
Så var det noen ganger problemer med å få tak i nok folk, til å jobbe, (husker jeg).
Jeg husker at det var sånn, at en gang, så måtte jeg selv sitte i kassa, (husker jeg).
Og da dukka det opp ei pakistansk dame, i 40-åra der, som begynte å fortelle det, at hu hadde jobba på en annen Rimi, (eller noe sånt).
Og vi hadde ikke folk, da.
Så jeg spurte henne, om hu kunne jobbe, den dagen, (eller noe sånt), da.
Og det kunne hu da, (husker jeg).
Og jeg fant noe arbeidstøy til henne, osv.
Men hu gikk ikke inn på garderoben, for å skifte, (husker jeg).
Hu skifta bare rett foran meg, i det rommet, som vi tidligere pleide å utpassere fra, (den første perioden, som jeg jobbet der, fra 1993 til 1996).
(Altså i det rommet, som lå mellom garderoben og tellerommet, da).
Mens hu sa at: ‘Jeg er kvinne’, (eller noe lignende).
(Av en eller annen grunn).
Så det var vel litt rart kanskje, at hu pakistanske dama, ikke ville gå inn på garderoben, for å skifte å skifte.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg flytta til St. Hanshaugen, på begynnelsen av 1996.
Så måtte jeg henvende meg i Rimi-butikken, som ligger i det samme bygget, som leiligheten min lå i, (husker jeg).
(Det er den butikken, i Waldemar Thranes gate 5, som nå, (22. august 2013), heter ICA Nær.
Mener jeg å ha sett, på Google Maps).
Og så ringte negerdama Sophia, (som bodde i naboleiligheten, (leilighet 304), og som seinere ble butikksjef, på Rimi Skullerud), til en slags vaktmester, som het Jan Terje Syvertsen, (tror jeg).
(Noe sånt).
Og så viste han Syvertsen meg leiligheten, og så fikk jeg nøkkelen til leiligheten, da.
(Noe sånt).
Og det ble litt rart, (husker jeg, at jeg syntes), at jeg måtte gå på Rimi, for å få nøkkelen, til leiligheten, liksom.
Da ble det litt rart å handle der seinere, mener jeg.
(Det ble litt ‘svett’, liksom.
Må man vel si).
Og hu Sophia hu var også veldig mutt, (må man vel si).
Så jeg visste liksom ikke hvor jeg hadde henne, da.
(Noe sånt).
Så det var ikke sånn at jeg bare handla på Rimi i Waldemar Thranes gate 5, etter at jeg flytta inn, i det samme bygget.
Jeg pleide noen ganger å gå ned til sentrum.
(Den samme veien som Magne Winnem dro meg med.
Da han dro meg med på valgkampåpningen til Høyre, høsten 1991.
Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).
Og da pleide jeg å se, i bokhandler-butikker osv., på veien, (husker jeg).
Og jeg gikk også innom og så, i den innvandrerbutikken, som lå i Bjerregaardsgate, (like ved Ullevålsveien), husker jeg.
For i avisene så stod det jo om at det var så flott med det fargerike felleskapet, osv.
For da fikk vi nordmenn så mye god mat, som vi kunne kjøpe, (i butikkene), osv.
Men jeg fant ikke så mye god mat, i den innvandrerbutikken, (må jeg innrømme).
Men de hadde noen pistasjnøtter, (i løs vekt), som jeg kjøpte noen ganger, (og som var ganske gode da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den innvandrerbutikken, i Bjerregaards gate.
Den forrandret seg flere ganger, iløpet av de 8-9 årene som jeg bodde, på St. Hanshaugen, (husker jeg).
En sommer, (må det vel ha vært), på slutten av 90-tallet.
Så husker jeg at det plutselig var ei ung pakistansk dame, som hadde begynt å jobbe der.
Og jeg husker at jeg sa noe sånt som at butikken så mye bedre ut, (eller noe lignende).
(Noe sånt.
Jeg var kanskje litt prega av, å ha jobbet lenge i butikk, da.
Det er mulig).
Og hu pakistanske dama, sa at det hadde blitt nye eiere der, da.
(Noe sånt).
Og jeg spurte hva noe slags mat som lå utstilt der var, da.
Og den maten het visst samosa, (eller noe lignende), sa hu pakistanske dama, da.
Og jeg prøvde en sånn samosa, da.
(Som ikke kosta så mye penger, vel).
Og det var noe slags deig med kjøtt i, vel.
Noe sånt.
Og det gikk vel greit ned.
Selv om det ikke var sånn, at jeg pleide å kjøpe den retten hver dag, (for å si det sånn).
Det var mest som noe snacks-mat, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter en stund så ble det nye eiere igjen, i den butikken, husker jeg.
Jeg var innom der en gang iblant.
For denne butikken var vel åpen på søndager og, (tror jeg).
Noe sånt.
Og jeg jobba jo i butikk, så jeg syntes det var litt artig, å gå i forskjellige butikker, og se hvordan varer de solgte osv., da.
Og plutselig en gang, rundt årtusenskiftet.
Så sa en kar bak disken der til meg.
At de hadde fått en egen avdeling, for sex-leketøy osv., bak et hjørne der liksom, da.
Og da måtte jeg liksom gå og se, da.
Og der hadde de plutselig fått mye forskjellig innen dildoer og alt mulig sånt, da.
(Bak en vegg der, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og før de begynte med pornofilmer og sexleketøy, osv.
Så husker jeg det.
(Fra slutten av 90-tallet, vel).
At denne butikken ikke tok ned GB-is skiltet sitt.
Etter at GB-is, ble avviklet, i Norge.
Og det klagde jeg på en gang da, (husker jeg).
(En gang jeg tilfeldigvis gikk forbi denne butikken).
Og jeg sa at til han pakistaneren, som dreiv den butikken, at han måtte ta ned GB-klovne-skiltet, som hang, utafor butikken, da.
(Siden det var et år eller to siden, at GB-is, hadde lagt ned, i Norge, da).
Men det ville ikke han pakistaneren som jobba der da, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Så det er mulig at de som eide den butikken, ikke skjønte det, at det klovne-skiltet, hadde med GB-is å gjøre, da.
(Kanskje det skiltet hang der, da de kjøpte butikken.
Siden denne butikken vel byttet eiere ganske ofte, tror jeg.
Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at mens jeg drev på med et programerings-prosjekt, (som ble kalt ‘Eiendomsmegler-program’), i Java, i andre semester, (vår-semesteret 2003), på HiO IU.
Så holdt jeg på å gå tom for ark, til printeren, på søndagen før oppgaven skulle leveres, vel.
(Noe sånt).
For jeg var ikke så flink i Java-programmering.
Så for å få det riktig, så likte jeg å se koden på papir, mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så dette var vel nesten som noe slags luksus, må man vel si.
Når jeg jobba, med det Java-systemutviklings-prosjektet.
(For jeg vil vel nesten kalle den oppgaven, (som jeg gjorde helt aleine, med unntak av at Dag Anders Rougseth, (som var den eneste andre personen på gruppa), hjalp til litt med brukerveiledningen, den siste dagen), for systemutvikling.
Selv om vi først begynte med faget systemutvikling, i fjerde semester.
Av en eller annen grunn).
For det vanlige er jo å se på koden, på skjermen, vel.
Men jeg var så vant til strukturert programmering, i Basic og Pascal.
Men her var det snakk om objekt-orientert programmering, i Java.
Så det var ikke sånn at jeg ikke behøvde å tenke, for å komme meg gjennom fagene, ved HiO IU.
For det er stor forskjell på Pascal og Java.
Og det er også stor forskjell på objektorientert programmering og strukturert programmering, vil jeg si)).
Og da hørte jeg i denne innvandrer-butikken om de tilfeldigvis solgte pakker med printer-ark, da.
(Siden denne butikken liksom var litt ‘harry’, da.
Og for eksempel ikke tok ned GB-is-skiltet, selv om GB-is hadde lagt ned, i Norge, liksom).
Og da fikk jeg kjøpt en pakke printer-ark, for hundre kroner, (eller noe lignende da), husker jeg.
Og jeg fortalte da at de printer-ark-pakkene bare kosta halvparten, (eller noe lignende), på Rema.
(For jeg mente at jeg hadde lagt merke til det.
For jeg handla også noen ganger på Rema, i Bjerregaards gate, (på den her tida).
For jeg var litt lei av å bare handle på Rimi, da).
Og da sjekket jeg opp det, uka etter, (eller noe sånt), husker jeg.
(Hva prisen var på printer-ark-pakker, på Rema, da.
Og så fortalte jeg det, til han eieren, av denne litt lugubre innvandrerbutikken da, (må man vel kalle den), husker jeg.
Og da svarte ikke han innvandrebutikk-eieren noe, (av en eller annen grunn), hvis jeg husker det riktig.
Men jeg hadde flaks siden jeg fikk kjøpe ark der, da.
Jeg var vel nesten en kjent kunde der, tror jeg.
I perioder så var jeg helge-røyker, hvis jeg husker det riktig.
(De siste årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Etter at problemene i Rimi begynte osv., var det vel).
Så det hendte nok at jeg var innom både denne butikken, (og også for eksempel video-kiosken, ved siden av Ila Apotek), for å kjøpe en ti-pakning, med for eksempel Lucky Strike, (et sigarett-merke, som noen hadde anbefalt meg, rundt årtusenskiftet, vel).
For jeg syntes nok muligens at det da ville ha blitt litt flaut, å kjøpe røyk, på Rimi.
Siden det vel var litt kjent, i Rimi, at jeg hadde slutta å røyke, på midten av 90-tallet.
(Mens jeg jobba som butikkmedarbeider, på Rimi Lamberseter, rundt 1994, var det vel).
Og kassadamer, (som liksom var mine underordnede, på jobben, siden jeg jo jobbet som butikksjef, i en del år), de hadde vel kanskje begynt å baksnakke meg, (på jobben), hvis jeg plutselig hadde begynt å kjøpe røyk der, liksom.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
