johncons

Stikkord: Dag Anders Rougseth

  • Enda mer fra Facebook

    ….4. mai

    13:39Utvid

    Vis bilderErik Ribsskog

    Hei,

    nå har the Jobcentre tulla me arbeidsledighetstrygden min igjen.

    Så hvis du fortsatt har noen penger å låne meg, så hadde det vært bra.

    Send på paypal eribsskog@gmail.com.

    (Helst litt mer enn hundre kroner, hvis du har råd til det).

    Bare til jeg får arbeidsledighetstrygd igjen liksom.

    Så kan jeg sende på PayPal eller annen måte.

    Håper dette er i orden, og beklager hvis det blir mye Facebook-meldinger.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ….mandag

    10:40Utvid

    Vis bilderDag Anders Rougseth

    Kan godt sende deg noen kron. Om det kan hjelpe. Er allikevel noe bekymra over situasjonen din. Anbefaler at du kommer hjem. Her er det jobb å få

    ….

    12:19Utvid

    Vis bilderErik Ribsskog

    Hei,

    det hadde vaert bra.

    Faar vanligvis arbeidsledighetstrygd hver fjortende dag, men har naa av en eller annen grunn ikke faatt det siden midten av april.

    Trenger penger til stroem, mat og til kontantkort-mobil, (for aa ringe the Jobcentre), mm.

    Saa hvis du har noen hundrelapper aa laane meg, saa hadde det vaert kult!

    Min PayPal-adresse er: eribsskog@gmail.com

    Du faar de tilbake med en gang jeg faar arbeidsledighetstrygden av the Jobcentre.

    Den siste tida jeg bodde i Norge, saa fikk slekta mi meg til aa bo paa en liten, uisolert hytte, (uten vann), paa en gaard i Kvelde, hvor jeg maatte jobbe gratis, (for min onkel, som jeg ikke kjenner saa bra egentlig og hans samboer-dame).

    Og jeg maatte ogsaa gaa til psykolog.

    Saa jeg har ikke noe oenske om aa dra tilbake til Norge.

    Blir nok enten tvangsinnlagt ellers saa maa jeg jobbe gratis paa den gaarden igjen, som en slags slave.

    Har frostskade paa oeret fra foerstegangstjenesten og, som ble verre, da jeg bodde i den uisolerte hytta.

    Noen proevde a drepe meg der og, (saann som jeg skjoente det ihvertfall).

    Saa jeg stakk til England, (igjen), i 2005.

    Det er kanskje letter aa faa jobber i London-omraadet.

    Jeg faar se, jeg driver ogsaa aa laerer mer webdesign osv., (og driver nettbutikk), saa jeg har nok aa holde paa med egentlig.

    Paa forhaand takk for eventuelt laan!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ….I dag

    14:38Utvid

    Vis bilderErik Ribsskog

    Hei,

    dette er ikke noe morsomt altsaa Dagga.

    Jeg har ikke spist ordentlig i hele mai maaned her.

    Hvis du sier du kan laane meg penger og saa ikke gjoer det, saa oedelegger det litt for meg.

    For jeg kunne da proevd aa faa mat fra noen kirker, eller lignende, istedet for aa gaatt paa biblioteket for aa sjekke Facebook/PayPal idag.

    Heller ikke artig aa blogge fra biblioteket.

    Jeg er ikke helt paa topp naa og jeg blir noen ganger svimmel.

    Antagelig grunnet at jeg ikke har spist saa mye de siste ukene.

    Hvis jeg glemmer aa logge av gmail, saa kan neste person slette bloggen min og det som er, naar jeg blogger fra biblioteket.

    Jeg sier ikke at dette er din feil, men jeg publiserer dette paa bloggen min saa kan andre folk ogsaa sitte aa se paa.

    (For aa vaere litt sarkastisk).

    Erik Ribsskog

  • Mer fra Facebook

    • 4. mai
    • Erik Ribsskog

      Hei,

      nå har the Jobcentre tulla me arbeidsledighetstrygden min igjen.
      Så hvis du fortsatt har noen penger å låne meg, så hadde det vært bra.
      Send på paypal eribsskog@gmail.com.
      (Helst litt mer enn hundre kroner, hvis du har råd til det).
      Bare til jeg får arbeidsledighetstrygd igjen liksom.
      Så kan jeg sende på PayPal eller annen måte.
      Håper dette er i orden, og beklager hvis det blir mye Facebook-meldinger.
      Mvh.
      Erik Ribsskog
    • I dag
    • Dag Anders Rougseth

      Kan godt sende deg noen kron. Om det kan hjelpe. Er allikevel noe bekymra over situasjonen din. Anbefaler at du kommer hjem. Her er det jobb å få
    • Erik Ribsskog

      Hei,

      det hadde vaert bra.
      Faar vanligvis arbeidsledighetstrygd hver fjortende dag, men har naa av en eller annen grunn ikke faatt det siden midten av april.
      Trenger penger til stroem, mat og til kontantkort-mobil, (for aa ringe the Jobcentre), mm.
      Saa hvis du har noen hundrelapper aa laane meg, saa hadde det vaert kult!
      Min PayPal-adresse er: eribsskog@gmail.com
      Du faar de tilbake med en gang jeg faar arbeidsledighetstrygden av the Jobcentre.
      Den siste tida jeg bodde i Norge, saa fikk slekta mi meg til aa bo paa en liten, uisolert hytte, (uten vann), paa en gaard i Kvelde, hvor jeg maatte jobbe gratis, (for min onkel, som jeg ikke kjenner saa bra egentlig og hans samboer-dame).
      Og jeg maatte ogsaa gaa til psykolog.
      Saa jeg har ikke noe oenske om aa dra tilbake til Norge.
      Blir nok enten tvangsinnlagt ellers saa maa jeg jobbe gratis paa den gaarden igjen, som en slags slave.
      Har frostskade paa oeret fra foerstegangstjenesten og, som ble verre, da jeg bodde i den uisolerte hytta.
      Noen proevde a drepe meg der og, (saann som jeg skjoente det ihvertfall).
      Saa jeg stakk til England, (igjen), i 2005.
      Det er kanskje letter aa faa jobber i London-omraadet.
      Jeg faar se, jeg driver ogsaa aa laerer mer webdesign osv., (og driver nettbutikk), saa jeg har nok aa holde paa med egentlig.
      Paa forhaand takk for eventuelt laan!
      Mvh.
      Erik Ribsskog
  • Min Bok 5 – Kapittel 156: Mer fra tiden etter at jeg sluttet som butikksjef

    En gang, mellom august 2002 og desember 2003, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg plutselig en telefon, fra Gerd Jorun Vik, fra datalinja, på Gjerdes videregående, (i Drammen), skoleåret 1988/89, (altså nesten femten år tidligere), husker jeg.

    Gerd Jorun ringte fra USA, (tror jeg at det var).

    Hun spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å jobbe i USA, (i det firmaet hun jobbet for), husker jeg.

    Dette kom som en stor overraskelse for meg, (husker jeg), at Gerd Jorun Vik ringte meg, på denne måten.

    For vi hadde vel ikke gått spesielt godt sammen, på skolen.

    (Selv om hun satt, (alene), bak Andre Willassen, som satt ved siden av meg, i klasserommet.

    Og bak Gerd Jorun igjen, så var inngangsdøra, til klasserommet.

    Så vi satt nesten som en liten koloni, i klasserommet, Andre Willassen, Gerd Jorun Vik og meg.

    Til denne kolonien, så hadde også Monika Ødegård, fra Svelvik, hørt til.

    (Hun hadde nemlig sittet på plassen ved siden av Gerd Jorun Vik).

    Men hun flyttet en av de første ukene, over til motsatt side, av klasserommet.

    Like ved der Trine og Hege, (som var to jenter fra Kongsberg), satt.

    Og uten at jeg vet hvorfor Monika Ødegård forlot vår ‘koloni’.

    Men etter dette så var Gerd Jorun Vik litt sur, hadde jeg inntrykk av.

    Og Monika Ødegård, hu hadde måttet melde flytting, til sin tante, i Drammen, for å få gå på Gjerdes videregående.

    Mens jeg selv kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold, da.

    (Og fikk busskort, som var gyldig, helt fra Bergeråsen til Drammen.

    En bussreise på tre-fire mil, som krysset fylkesgrensen, mellom Vestfold og Buskerud).

    Siden jeg hadde så gode karakterer, fra de to første årene, på Sande videregående, da.

    Noe vel muligens ikke Monika Ødegård hadde.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Selv om mora hennes var lærerinne, på Svelvik ungdomsskole.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg husker at jeg tenkte på Gerd Jorun Vik, som litt dum, (eller som litt ‘dust’, kan man vel si).

    Så at hu skulle ringe og tilby meg jobb i Amerika, det var omtrent det siste jeg hadde ventet, at skulle skje, i verden.

    Men det var fordi at hun husket Andre Willassen og meg, som to av de flinkeste i klassen, (som hu sa det, da jeg spurte henne, om hvorfor hu ringte akkurat meg).

    Men da ble jeg litt sur, (husker jeg), for jeg så vel på meg selv, som en mye flinkere elev, enn det Willassen var, liksom.

    Jeg hadde liksom alltid vært en av de beste i klassen, helt fra jeg gikk i første klasse, (på Østre Halsen skole), liksom.

    Så at Gerd Jorun Vik så på Andre Willassen som like flink som meg, det ble jeg litt fornærmet over, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må innrømme at jeg ble litt nysgjerrig, på dette jobbtilbudet, i USA.

    For jeg kjedet meg litt i Norge, (for å si det sånn).

    Så jeg ringte Magne Winnem og Andre Willassen da, (fra dataklassen), for å høre hva de syntes, om dette jobbtilbudet, da.

    (For jeg studerte jo, på den her tiden.

    Så jeg var ikke bundet av noen heltidskontrakter, med lang oppsigelsestid, eller noe lignende).

    Men jeg fant vel ut det, at dette jobbtilbudet ikke virker så utrolig seriøst.

    (Etter å ha Googlet navnet på dette firmaet, som Gerd Jorun Vik jobbet for.

    Som var et firmanavn, på tre bokstaver, eller noe, vel).

    Men jeg husker ikke helt hva denne jobben gikk ut på.

    Men det virket litt fristende å jobbe i utlandet, (husker jeg).

    Og jeg følte meg litt treig, (må jeg innrømme), siden jeg ikke hadde jobba i utlandet selv, da Gerd Jorun Vik, (som Magne Winnem forresten pleide å kalle for ‘Gerdie’), plutselig ringte meg, om det her.

    Men jeg ringte bare Gerd Jorun Vik tilbake, og sa at jeg ikke var interessert, da.

    Siden jeg tok studiene mine ganske seriøst, da.

    For jeg hadde jo utsikter til en bra betalt jobb, i 500-600.000 kroner i året-klassen, etter tre år, på bachelor IT, ved HiO IU.

    (For jeg fulgte med i avisene, om hvordan etterspørselen var, etter datafolk, på jobbmarkedet.

    Og den etterspørselen ble spådd å være på topp, i 2005, da jeg etter planen skulle være ferdig, med IT-studiene mine, ved HiO IU, da).

    Så jeg falt ikke for fristelsen, til å jobbe for Gerd Jorun Vik, i Amerika, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På HiO IU, så var det sånn, at min studiekamerat Dag Anders Rougseth aka. Dagga, han holdt med Liverpool.

    Mens jeg holdt med Everton, da.

    Og da Dagga spurte meg, om jeg ble med på et veddemål.

    Nemlig at hvis Liverpool kom over Everton, på tabellen, så måtte jeg kjøpte en kasse øl, til han.

    Og hvis Everton kom over Liverpool, på tabellen, så måtte han kjøpe en kasse øl, til meg.

    Så syntes jeg nesten ikke, at jeg kunne si nei, til å bli med, på det, da.

    Så både våren 2003 og våren 2004, så måtte jeg kjøpte en kasse øl, til Dagga, da.

    Og våren 2005, da Everton kom høyest, (av de to lagene), på tabellen.

    Det studieåret, (2004/05), så var jeg jo University of Sunderland-student.

    Så da fikk jeg ikke noe ølkasse, selv om Everton endte over Liverpool, på tabellen, (i 2004/05-sesongen), da.

    Så det var litt urettferdig kanskje.

    Men det var jo artig at Everton endte over Liverpool på tabellen, likevel, må jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke så lenge før jeg slutta, som butikksjef, i Rimi.

    (Må det vel ha vært).

    For å begynne å studere, ved ingeniørhøyskolen og jobbe som låseansvarlig, på først Rimi Bjørndal og så både Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.

    Så flytta hu butikksjef Sophia, fra Rimi Skullerud, ut av naboleiligheten, i tredje etasje, i Rimi-bygget.

    Og istedet, så flytta det inn ei ung blondinne, fra Nord-Norge, som jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Ringen, (husker jeg).

    Og en gang, som jeg prata med henne, utafor leilighetene våre.

    (Mens jeg var på vei inn døra, eller noe sånt).

    Så spurte jeg henne, om hvordan han sjefen hennes, på Rimi Ringen, var å jobbe for, da.

    (Bare for å ha noe å prate om, vel.

    Han sjefen var forresten en ganske ung butikksjef, som jeg såvidt visste hvem var, fra Rimi sine butikksjef-seminarer, på Storefjell.

    Dette var en butikksjef som drev med elgjakt, mener jeg ihvertfall at jeg overhørte at butikksjef Kristian Kvehaugen, (fra Rimi Bjørndal), begynte å prata med han om, et år, på Storefjell.

    Noe sånt).

    ‘Han er en djevel’, svarte hu nordlending-dama da, (husker jeg).

    Noe som jeg stusset en del over, (husker jeg).

    Og som jeg kanskje fortalte videre, til Magne Winnem, eller noe sånt.

    (Det er mulig).

    Det var også sånn, at jeg hadde jo en ganske ny TV og jeg hadde også PC-en kobla til stereoanlegget.

    Så en gang, så fikk jeg hu nordlending-dama, på døra mi, i bare morgenkåpa.

    For hu fikk ikke sove, fordi at jeg bråkte sånn da, (mente hu).

    Så da skrudde jeg ned lyden, på TV-en, da.

    (For det var jo bare TV-en, liksom.

    Så jeg skjønte ikke det, at den bråkte så mye, da).

    Og etter det her, så ble vi enige om det, at hu skulle bare banke i veggen.

    Hvis jeg glemte meg igjen, og ikke hadde skrudd ned lyden på TV-en, om kvelden, da.

    (Mens jeg satt på irc, og chatta på #blablabla, og var op på #quiz-show osv., da).

    Og det hendte vel en fire-fem ganger kanskje, at hu nordlending-dama begynte å banke i veggen.

    (På grunn av TV-en min, da).

    Men da skrudde jeg med en gang ned lyden på TV-en min, da.

    For det var ikke meninga mi, å bråke, liksom.

    Jeg bare levde litt i min egen verden, på fritida.

    Siden jeg var så mye på irc osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 150: Mer fra HiO IU og Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på ingeniørhøyskolen, at Dag Anders Rougseth aka. Dagga der, plutselig en dag.

    (Høsten 2003, tror jeg det må ha vært).

    Begynte å ‘bable’ om, (utenfor sammenhengen, må man vel si), at alle i Oslo-politiet, var ‘fra Toten’.

    Noe han sa på en slags Toten-dialekt da, (må det vel ha vært).

    (Av en eller annen grunn).

    Denne bablinga, til Dagga, om ‘Toten-purker’.

    Den satt meg litt ut.

    Så jeg ble vel bare paff, og sa vel ikke noe selv, da han Dagga begynte med den her kryptiske bablinga si.

    For dette var liksom som noe helt utafor sammenhengen, (syntes jeg), da.

    Hvorfor begynte Dagga å nevne det her, liksom?

    Var det noe galt, som foregikk, som lettlurte Toten-purker aldri kom til å skjønne noe av?

    Var det noe Dagga tulla om her, som han bare ville si ‘A’, men ikke ‘B’, om?

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var en farget kunde, (i 20-åra vel), ved navn Muhammed, på Rimi Bjørndal, på den tida, som jeg jobba som låseansvarlig der, (husker jeg).

    Og dette var den samme Muhammed, som David Hjort hadde ment om, at var med på et stort tobakkstyveri, på Rimi Bjørndal.

    På den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef der, (nemlig fra 1996 til 1998), da.

    (For han Muhammed, han hadde da stått og hengt, ved frukt-avdelinga.

    I mange minutter, den siste timen, (var det vel), en lørdag, som jeg hadde jobbvakt, (husker jeg).

    Og den siste timen, på Rimi Bjørndal, på lørdager.

    Den timen er veldig travel, da.

    Så jeg kunne liksom ikke fokusere på han Muhammed, hele tida, da.

    Og finne ut hvorfor han hang i frukta, (like ved en alarm-sensor, som ble satt ut av spill, ved at den ble sprayet over, med noe slags lakk, vel).

    For det var så mye annet som heftet meg, da.

    Og da David Hjort ringte og vekte meg, mandagen etter.

    Så bare sa jeg ‘nei’, da David Hjort mente at han Muhammed hadde vært med på det her ranet, da.

    For jeg hadde jo ikke noe bevis for det, liksom.

    (For det kunne jo ha vært noe lureri og, tenkte jeg kanskje.

    Og David Hjort, han hadde fortalt meg det.

    Like etter at han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    At han pleide å ha mange kriminelle kamerater, osv.

    Så jeg syntes kanskje det ble litt rart, at David Hjort, som hadde mer eller mindre vært kriminell selv, ringte meg om det her, da).

    Og jeg likte ikke å bli veket på den måten heller, av en hysterisk David Hjort, (må man vel si at han var).

    Så jeg prøvde vel å roe det ned, da.

    For hvorfor ringte David Hjort meg om dette, liksom?

    Han var jo ikke noe sjef, (eller noe), på Rimi Bjørndal.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hun Songül Özgyr, (fra Rimi Bjørndal), hun kjente han ‘kunde-Muhammed’ da, (husker jeg).

    (Altså ikke broren hennes Muhammed, men en annen Muhammed, da).

    Og det ble også til at jeg vekslet noen ord, med han kunde-Muhammed, noen ganger da, (husker jeg).

    For leder-kollega Fredrick og jeg.

    Vi hadde møtt han Muhammed, på T-banen, ned til sentrum, en gang, da.

    (Så han Fredrick må vel muligens ha kjent han kunde-Muhammed, da.

    Siden vi satt liksom i en gruppe med han, på T-banen, på vei ned til sentrum, da.

    For jeg kjente ikke egentlig han kunde-Muhammed, da.

    Så det hadde nok ikke vært naturlig for oss, å sitte sammen på T-banen, hvis ikke han Fredrick hadde vært der, da.

    For å si det sånn.

    Så kunde-Muhammed og jeg, vi kjente hverandre, gjennom han lederkollega-Fredrick, da.

    For å få med om det).

    Og da hadde han Muhammed prata om, at han hadde tenkt å flytte til London, (eller noe sånt), da.

    (For han var arbeidsledig, men kjente noen folk som bodde i London, da.

    Noe sånt).

    Og seinere, så spurte jeg han Muhammed, om han hadde vært i London, (eller noe sånt), da.

    Men da svarte vel han Muhammed ved å spørre meg et spørsmål om en tilbudsplakat, som hang på veggen, i kassaområdet, på Rimi Bjørndal, da.

    Noe sånt.

    (Så dette må vel ha vært mens jeg dreiv og stengte butikken da, antagelig.

    Og etter at han kunde-Muhammed hadde preika med hu Songül, i posten, vel.

    Noe sånt).

    Så han kunde-Muhammed, han svarte ikke alltid klart på det jeg spurte han om, da.

    (For å si det sånn).

    Og en gang, (når han var og handla, på Rimi Bjørndal).

    (Og jeg også stod i kassaområdet der.

    Og han vel også prata med hu Songül, i posten, først).

    Så spurte jeg han kunde-Muhammed, om hvorfor han gikk på krykker da, (eller noe sånt).

    Og da svarte han kunde-Muhammed, at han hadde ‘blitt skutt’ da, (husker jeg).

    Så Bjørndal var nesten litt som New York da, (kan man vel kanskje si).

    Siden folk ble skutt der, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 145: Mer fra høsten 2003

    Laptoper, de var ganske dyre, i 2003, (husker jeg).

    Men jeg fikk en Elkjøp-brosjyre i posten, (må det vel ha vært), og der reklamerte de med en Toshiba-laptop, til 7-8.000, da.

    (Noe som var nesten halv pris, av vanlig pris, på laptoper, på den her tiden.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg dro til Elkjøp, på Carl Berner, for å kjøpe denne laptopen, så hadde de den ikke på lager, (husker jeg).

    Jeg måtte forhåndsbetale, og hente laptopen, en del uker seinere, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og når jeg fikk laptopen, så var det en piksel-feil, (nemlig en død piksel, heter det vel), på skjermen, (husker jeg).

    Og Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (må det vel ha vært), han sa det, at det ville ikke han ha funnet seg i, da.

    (Noe sånt).

    Men da jeg gikk for å bytte laptop-en, så fikk jeg ikke ny laptop, siden den piksel-feilen dekket mindre enn en prosent av skjermen da, forklarte de hos Elkjøp.

    (Og da hadde man ikke rett til å få ny laptop, hvis det var snakk om pikselfeil på mindre enn en prosent av skjemen, mente han Elkjøp-karen som jeg prata med, da).

    Så de som bestemte i Elkjøp, de hadde visst ikke gått på handel og kontor, (sånn som meg), og lært at kunden alltid har rett, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det.

    Etter at tredje semester var godt i gang.

    Og jeg hadde installert Linux, (en Red Hat-distro, (som det vel heter), siden han Dagga likte den Linux-versjonen da), på laptop-en, siden Dagga og jeg, hadde et Linux-fag, ved HiO IU, da.

    Så virka plutselig ikke laptopen lenger.

    Og jeg måtte levere den inn til reparasjon, på Elkjøp, på Carl Berner.

    (Midt i tredje semesteret, da.

    En laptop som bare var noen få måneder gammel).

    Og det tok jo ihvertfall en måned, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Før jeg fikk tilbake den laptopen, fra Elkjøp, da.

    Og jeg fikk ikke noe tilbud om låne-PC, (eller noe lignende).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så problemene med Elkjøp og den Toshiba-laptopen, de ødela jo for hele tredje semesteret mitt, på HiO IU, (vil jeg si).

    Siden Dagga og jeg, ikke fikk jobbet med Linux, (den ganske lange tida, som den laptopen, var inne til reparasjon), og siden disse problemene med den Toshiba-laptopen gjorde meg stresset og anspent da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagga og jeg, vi brukte jo min Rimi-leilighet, som en slags datalab, nesten.

    Og en gang, (kom jeg på nå), så prata vi også om litteratur, (husker jeg).

    (Antagelig fordi at jeg hadde en del paperback-bøker, stående, i de to ‘Rimi-reolene’ mine, da).

    For jeg husker at jeg, (av en eller annen grunn), forklarte Dagga det, at jeg ikke skjønte noe, av de Macht und Rebel-bøkene, til Matias Faldbakken, da.

    (For de syntes jeg at bare ble vulgære da, liksom).

    ‘Matias ja’, nærmest fnøs Dagga, da.

    (Noe sånt).

    For det viste seg at Dagga kjente Matias Faldbakken, (men vel ikke likte han, hvis jeg skjønte det riktig), siden de begge var fra Hamar, (og vel vanket i de samme kretsene der), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo sånn, at jeg var litt nedfor, etter sommerferien, i 2003.

    (Eller ihvertfall litt skuffet).

    Siden jeg hadde måttet jobbe så mye, den sommeren, da.

    (På Rimi Langhus).

    Når jeg egentlig hadde planlagt å ligge på stranda osv., og lese til den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, som Dagga mente at det var mulig å ta, høsten 2003, da.

    Men jeg fikk jo som tidligere nevnt et par høye lønninger, (i juli og august), må det vel ha vært.

    Etter all denne jobbingen min, på Rimi Langhus, sommeren 2003, da.

    Så det var derfor jeg kjøpte meg den Toshiba-laptopen, på Elkjøp, da.

    Siden de liksom ‘kuleste’ studentene, ved HiO IU, (på den her tiden).

    De satt med laptoper, i auditoriet, da.

    (Istedet for å sitte å kladde, i en blokk, da).

    Så jeg følte meg kanskje litt dum, da, (i første og andre semester).

    Siden jeg satt der og klussa på noen ark da, og ikke skrev direkte inn i Word, som vel de kule gutta der gjorde, (må man vel si).

    Så det var vel mye derfor at jeg ville ha meg laptop da, (for å si det sånn).

    Siden det liksom var et slags press, om å være kul, på HiO IU, da.

    For da ble jeg liksom en av de kule gutta jeg og da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Dagga og jeg, begynte å ‘surre’, med de Red Hat-Linux CD-ene, til Dagga.

    Så hadde jeg lest om noen Linux-kommandoer, på nettet, (eller noe sånt), vel.

    (På den stasjonære PC-en min, da).

    Så plutselig, så hadde jeg en laptop, som var ‘dual bot’ da, (som det vel heter).

    Nemlig at det var både Linux og Windows, på PC-en, da.

    Så når man startet laptopen min, så kunne man trykke på en knapp, da.

    Og så startet Linux.

    Og hvis man ikke trykket på noen knapp, så starta vel Windows XP da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så var jeg vel kanskje litt morsom jeg og da, tenkte jeg vel.

    Siden jeg hadde en sånn ny laptop, som jeg klarte å ha både Windows og Linux på samtidig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ikke ville drive å jobbe med Linux, på den stasjonære PC-en min.

    (Som var ganske moderne, på den her tiden, (må man vel si).

    For jeg hadde jo oppgradert hovedkortet, og kjøpt TV-kort og en del sånt, til den.

    For noen av de pengene jeg fikk, etter at moren min døde, da).

    Det var det, at jeg var jo op, på #quiz-show.

    Og jeg hadde jo også chatte-kanalen #blablabla.

    Så hvis jeg skulle ha installert Linux, på den stasjonære PC-en min.

    (Som del av det faget, hvor vi lærte om Linux, på ingeniørhøyskolen, da).

    Så kunne nok dette lett endt med at jeg hadde fått slettet alle mp3-ene mine, (som jeg hadde på PC-en), for eksempel.

    Og jeg forestilte meg også det, at jeg da lett kunne endt opp med en PC, som kanskje ikke hadde den samme funksjonaliteten lenger, da.

    (Hvis jeg hadde begynt å ‘surre’, med Linux, på den stasjonære PC-en min).

    For jeg var så vant med å bruke Windows, på den PC-en.

    (Etter å ha gått på det Windows NT Server-kurset, hos Global Knowledge Network blant annet, i 1998, da).

    Så å drive å ‘knote’, med å finne irc-program, mp3-program, video-program og drivere osv., til Linux.

    Det tror jeg nok at hadde gjort meg veldig stressa, på den her tida, da.

    Og jeg hadde jo også studiene mine ved ingeniørhøyskolen og jobb som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, å tenke på.

    Og dessuten, så var jeg jo op på #quiz-show og hadde chatte-kanalen #blablabla, da.

    Og jeg var også veldig glad i mp3-samlingen min, som jeg hadde brukt opp mange år, på å bygge opp, da.

    (Og dette var vel før nesten alle kjente sanger havnet på YouTube, for eksempel.

    Og YouTube blir kanskje ikke det samme som mp3, heller.

    Når det gjelder lydkvaliteten, osv.

    Hva vet jeg.

    Og for å høre på YouTube, så må man jo ha en rask internettforbindelse, da.

    Og det trenger man jo ikke, for å høre på mp3).

    Så jeg ville ikke drive å ‘surre’ for mye, med min ‘kjære’ stasjonære PC, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg skriver om mp3-samlingen min.

    Så kan jeg jo også ta med om det.

    At i 1999, (må det vel ha vært).

    (Året etter at jeg hadde gått på det kurset, i Windows NT Server Core Tech, hos Global Knowledge Network, på Skullerud.

    Som jeg jo har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så dukka plutselig Øystein Andersen opp, (under nicket Heihachi), på irc-kanalen #blablabla, som jeg hadde startet, året før da, (må det vel ha vært).

    Og dette kom som et slags sjokk på meg, (husker jeg).

    For som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, i Min Bok 4.

    Så dukket jo Øystein Andersen opp, på et slags seremonielt vis, (må man vel si), på Ungbo, i Skansen Terrasse.

    For å si fra til meg, (like etter militæret, i 1993), at han ikke ville ha noe mer med å gjøre lenger.

    (Uten å oppgi noen grunn for dette, da).

    Og det var jo en ting.

    Og det taklet jeg såvidt.

    Men når han så, fem-seks år senere, plutselig dukket opp, på #blablabla.

    På tross av at han i 1993, hadde sagt det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

    Nei, da ble jeg litt redd for Øystein Andersen, (må jeg innrømme).

    For han viste vel da, at han ikke var mann for sitt ord, liksom.

    Så Øystein Andersen, han er vel ikke som en mann, (vil jeg si).

    Han er vel mer som en bortskjemt drittunge, (må man vel si).

    Noe sånt.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil av han, da).

    Og like etter det, at jeg kicket og bannet Øystein Andersen, fra #blablabla.

    (Etter alle disse årene.

    Siden jeg ble redd for han, da.

    Siden han ikke hadde holdt det han hadde sagt, i 1993, da.

    Nemlig at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

    Og siden #blablabla jo var min irc-kanal, (må man vel si).

    Så ønsket jeg ikke å ha Øystein Andersen der, da.

    Siden han skremte meg litt, da.

    For å si det sånn.

    Så jeg kick-bannet han derfra, da).

    Og like etter dette igjen, så skjedde det, at noen slettet cirka halvparten, av mp3-ene mine, fra harddisken, PC-en min.

    (Ved å hacke PC-en min, da).

    Og disse hackerne, de endret også passordet, på PC-en min, til ‘idiot’, (eller noe sånt), da.

    Men jeg hadde på den her tiden en slags dual-bot, (eller hva det heter igjen), på den stasjonære PC-en min, da.

    For jeg hadde jo fått en CD, med Windows NT Server på.

    Da jeg tok det kurset, (i nettopp Windows NT Server), hos Global Knowledge Network, i 1998, da.

    Og jeg hadde vel også fått en Windows XP-cd, av Magne Winnem, (må det vel ha vært).

    Så da den hackeren endret passordet, på mitt ene operativsystem, da.

    Så kom jeg meg med en gang på irc igjen, via det andre operastivsystemet, som jeg også hadde installert, på den samme PC-en, da.

    Så jeg var på irc hele tida, selv om jeg hadde blitt hacket, da.

    Og Glenn Hesler, (som brukte nicket Kazuya, på irc), han fortalte meg det, at passordet, til det hackede operativsystemet mitt, det var ‘idiot’ da, (eller noe lignende).

    Så Glenn Hesler, han var også litt innblandet i den her hackingen, da.

    (Må man vel si).

    Det var ihvertfall han jeg fikk vite det endrede passordet av.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og etter det her igjen, (seinere i 1999 en gang, må det vel ha vært), så kontaktet forresten Øystein Andersen meg, på message, en gang, (på irc).

    Og da ville han at jeg skulle kjøre og møte han, på en veikro, (eller om det var et gatekjøkken), langt inn i Romerike et sted da, (var det vel).

    Men det syntes jeg at virka litt utrygt da, (husker jeg).

    Så jeg sa det til han, at det turte jeg ikke.

    For jeg syntes at Øystein Andersen virka litt ustabil da, (må man vel si).

    Siden han først hadde kuttet meg ut, (på en sermoniell måte, må man vel si).

    Og så plutselig ønsket å møte meg, på en veikro, ute i ‘Huttaheita’, seks år seinere, da.

    Nei, da virka det litt som at det var noen ugler i mosen, syntes jeg, (må jeg innrømme).

    Så jeg gadd ikke å bli med på å møte Øystein Andersen igjen, langt oppi ‘bygda’, da.

    For jeg visste at han kjente mange kriminelle, osv.

    For han hadde pleid å nevne det, på den tida, som vi var kamerater, (nemlig på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).

    At han hadde masse ‘kontakter’, da.

    (Som han kalte det).

    Og jeg hadde ikke noe lyst til å for eksempel plutselig bli bortført, av noen av Øystein Andersen sine kriminelle kontakter, like ved en veikro, langt oppe i Huttaheita, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg droppa å møte Øystein Andersen igjen, da.

    (For det syntes jeg ikke at var verdt risikoen da, må jeg innrømme.

    Etter at han kutta meg ut, i 1993, så kunne vel aldri kameratskapet vårt bli som før igjen uansett, mente vel jeg, da.

    For Øystein Andersen hadde jo ikke da lenger noe troverdighet, (må man vel si).

    Og hvem vi ha en kamerat som ikke har noe troverdighet?

    Nei, ikke jeg, ihvertfall.

    Så etter denne formelle avskjeden, som Øystein Andersen tok med meg, i 1993.

    Så kan det ikke lenger bli noe troverdig kameratskap, mellom Øystein Andersen og meg igjen, mener jeg.

    Så det ville bare blitt som noe tull, at Øystein Andersen og jeg, skulle hatt noe mer med hverandre å gjøre, etter denne sermonielle ‘begravelsen’, som Øystein Andersen foretok, av kameratskapet vårt, i 1993, da.

    Mener nå jeg ihvertfall, da).

    Og jeg har ikke hatt noe direkte med Øystein Andersen å gjøre, siden han kutta meg ut, (på sermonielt vis, må man vel si), i 1993.

    Jeg jobba på TG, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, i 1994.

    Men det var etter at Glenn Hesler hadde spurt meg, (og ikke Øystein Andersen), da.

    Og jeg har vel også skrevet noen få Facebook-meldinger, til Øystein Andersen, etter at jeg flyktet hit til England, i 2005.

    Og Øystein Andersen og jeg, vi har et par ganger begge samtidig vært med ‘Tom-gjengen’, å spille fotball, (på Ellingsrud), uten å si ‘hei’ en gang, hvis jeg husker det riktig.

    Men det er det, liksom.

    Så jeg har ikke vært kamerat, med Øystein Andersen, siden 1993, da.

    (For å si det sånn).

    Og jeg fikk litt sjokk, må jeg innrømme, da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (i 1999, var det vel).

    Og liksom ødela den fine stemningen, som vi hadde der, da.

    (For å si det sånn).

    Siden Øystein Andersen hadde oppført seg så teatralsk, (må man vel si), da han besøkte meg, på Ungbo, (mens Pia også var der), i 1993, ens ærend for å fortelle meg det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, da.

    Noe som liksom satt et støkk i meg, da.

    Siden Øystein Andersen oppførte seg så rart, da.

    Så derfor reagerte jeg ganske kraftig, (må meg innrømme).

    Da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (som jo var min irc-kanal, må man vel si), så mange år etter, at han hadde kutta meg ut, som kamerat, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 144: Etter London-turen

    Etter London-turen, (på slutten av sommeren, 2003), så fikk jeg litt oppmerksohmhet, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Unge Chris, (som hadde slekt i Ålesund, var det vel), han lurte på om jeg hadde prøvd kokain i London, (husker jeg).

    (Og han kalte meg for ‘Erik kokain’, da).

    Men da svarte jeg ikke noe husker jeg.

    Og hvordan han skjønte det, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde det liksom fortsatt litt i blodet, (fra da jeg hadde jobbet som butikksjef, like før jeg begynte, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), at jeg prøvde å være sosial med de ansatte, og komme meg litt på bølgelengde, med dem, da.

    For som butikksjef, så må man liksom være litt jovial, for hvis ikke så kan spesielt de unge ansatte nesten få buksevann, bare man prater til dem, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg prøvde å være jovial, og komme meg bølgelengde, med de ansatte, selv om jeg var en av de eldste som jobba der, (på Rimi Bjørndal), da.

    (For jeg begynte jo liksom å jobbe der, som en slags sommerbutikksjef, sommeren 2002.

    Så derfor ble det bare sånn liksom).

    Og Rimi Bjørndal, det var også en sosial arbeidsplass, da.

    Og oss butikkledere, vi ble vel nesten beordret til å være moderne ledere, som var rimelig på ‘dus’, med kollegene våre, da.

    Så Chris og jeg, vi prata om musikk osv., mens vi rydda hyller, på Rimi Bjørndal der, husker jeg.

    Og Chris likte hip-hop, (husker jeg), og spilte vel også i en nystartet hip-hop-gruppe, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og en gang, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    Så fortalte jeg det til Chris, at jeg hadde hørt en hip-hop-versjon, av Toto sin gamle 80-tallsslager ‘Africa’, en gang jeg hadde trent på Sats, (på Ila), noen dager tidligere, da.

    Nemlig en hip-hop-sang med artisten Ja Rule, da.

    Men da mente Chris at det var feil å like Ja Rule, da.

    For det skulle liksom være ‘west-coast’, (altså i USA), og ikke east-coast hip-hop, (som Ja Rule visstnok var da), mente Chris.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Chris han minna meg litt om min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, forresten.

    For Chris, han hadde også en del sånne rare ‘slang-gloser’, på lager, da.

    (Som Øystein Andersen hadde hatt, på 80-tallet, cirka 15-20 år, før det her, da).

    Og jeg husker at Chris nevnte det, at slang-uttrykket: ‘Alt er chill i spinneville-villen’, (eller noe sånt).

    Det betydde at alt stod bra til i heimen, da.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg vet hvorfor han Chris plutselig begynte å ‘bable’, om det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Chris, han mente også det, at parkas-jakker, var ‘hip-hop-jakker’, da.

    Men det var ikke jeg helt sikker på, (husker jeg).

    Jeg hadde jo lest om parkas-jakker, i FHM, (for å si det sånn).

    Og der stod det ikke noe om, at det liksom skulle være hip-hop-jakker.

    Men det her, det prata jeg ikke noe om, med Chris, da.

    For det ble litt dumt å diskutere, husker jeg, at jeg syntes.

    Og Dagga, på HiO IU, han gikk vel med parkas-jakke, mener jeg å huske.

    Men han var vel ikke akkurat hip-hop-er.

    Han hadde jo spilt i power-pop-bandet, (heter det vel), Autopulver.

    Og på HiO IU, så hadde han også en gang med seg en sang, som han hadde jobba med, som han kalte for ‘Ramsund’, (husker jeg).

    Og da jeg spurte han Dagga, om hvorfor den ene sangen hans, het Ramsund.

    (For jeg hadde ikke hørt om noe sted, med det navnet, da).

    Så spurte han Dagga meg, om jeg hadde hørt om bandet Rammstein, (husker jeg).

    (Og det hadde jeg jo, for David Hjort, han var jo kjempefan av bandet Rammstein, på den her tida.

    Men jeg svarte ikke noe, for noen andre folk, i datasalen der, begynte å sukke, (eller noe sånt), da.

    Mener jeg å huske.

    Etter at han Dagga hadde nevnt bandet Rammstein, da.

    Må det vel ha vært).

    Så jeg tror ikke at Dagga var hip-hop-er, (for å si det sånn).

    Men likevel så brukte han parkas-jakke, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men halve Oslo gikk vel med sånne parkas-jakker, på den her tida, (mener jeg å huske).

    Så det var ikke sånn at jeg gadd å kjøpe meg det, bare fordi at han Chris, dreiv og ‘hypet’ sånne jakker.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Chris gikk også på Oslo Handelsgym, (heter det vel), hvis jeg husker det riktig.

    (Som vel var noe lignende av handel og kontor, hvor jeg selv hadde gått, på slutten av 80-tallet).

    Og den skolen til Chris, den lå vel også i, (eller like ved), Cort Adelers gate.

    (Altså i samme gate som der ingeniørhøyskolen min lå, da).

    Hvis jeg har skjønt det riktig.

    Men det var ikke sånn at jeg begynte å surre meg opp til Oslo Handelsgym, liksom.

    (I pauser fra HiO IU, osv).

    For å leite etter Chris der.

    Nei, Chris var en kollega, (eller en ‘undersått’), og ikke en kamerat liksom, (sånn som jeg så det), da.

    Så jeg hadde ikke noe med han Chris å gjøre på fritida da, (for å si det sånn).

    (Bare for å ta med om det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg var litt nedfor, høsten 2003.

    Og det kan ha vært fordi at det gikk skeis, med den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, (var det vel), som Dagga og jeg hadde avtalt å ta, høsten 2003, da.

    (Istedet for å ta den eksamenen, våren 2003, da.

    For Dagga hadde ikke fått lest, våren 2003, så han fikk meg med på en plan, om at vi skulle lese sammen, til den eksamenen, sommeren 2003, da.

    Noe som ikke ble noe av.

    For jeg hørte ikke et ‘kvekk’, fra Dagga, mellom slutten av andre semester og begynnelsen av tredje semester, da.

    Så jeg ble liggende en eksamen på etterskudd, på HiO IU, etter det første året der, da.

    Noe som ikke var så bra, for jeg lå 7 vekttall på etterskudd, fra NHI også.

    Og man kunne bare være et år forsinket, før man mistet studielånet, (på den her tiden).

    Så sommeren 2003, så var jeg cirka et halvt år forsinket, da.

    Så etter dette, så ble liksom ikke studenttilværelsen min like bekymringsløs lenger, da.

    For jeg måtte jo da begynne å tenke på at jeg burde bli for mye forsinket.

    Noe som gjorde meg litt nedfor, da.

    Så jeg begynte å krisemaksimere litt, høsten 2003, (husker jeg).

    Ovenfor han Dagga, da.

    For å liksom våkne opp litt, da.

    For å få meg en grad, i IT, det var jo hovedmålet mitt, på den her tida.

    Og jeg prøvde vel kanskje også å vekke opp han Dagga litt, da.

    For han hadde jo plutselig begynt å ‘drite i’ den nevnte Relasjonsdatabaser-eksamenen, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Og det med at de skulle ha eksamen, i det faget, (nemlig Relasjonsdatabaser), både våren og høsten 2003.

    Det virka vel kanskje litt rart.

    Men Dagga mente at det var sånn, da.

    Men det var ikke så vanlig, (vil jeg si), å ta den eksamenen, etter sommerferien, (og ikke før), da.

    Og Dagga klagde også over, på begynnelsen av høstsemesteret, 2003.

    Over at det ikke var noen særlig fine damer lenger, på HiO IU der, etter at hu ‘Vestlandsdama’ hadde dratt tilbake, til Vestlandet, da.

    (Noe sånt).

    Så begge de jeg pleide å være på gruppe med, ved HiO IU.

    Nemlig Dagga og Vestlandsdama.

    De mista kontrollen da, og begynte å tulle, når det gjaldt studiene, må man vel si.

    Så da ble det ikke så lett for meg heller, liksom.

    Og jeg ble litt lei og demotivert da, på begynnelsen av tredje semester, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002.

    Så gikk jeg ned Cort Adelers gate, (fra ingeniørhøyskolen), til Aker Brygge der, (husker jeg).

    Og på Aker Brygge der, så lå det en DNB-filial, som jeg ikke hadde vært på før, (husker jeg).

    Og jeg gikk inn der, og jeg spurte om jeg kunne få et forbrukslån, for å ha i bakhånd, den tida jeg skulle studere.

    For jeg var jo vant til å ha butikksjeflønn, (på den her tida), så jeg ville gjerne gjøre overgangen til studenttilværelsen, litt mykere, da.

    (Og jeg var jo optimist, når det gjaldt mine framtidsutsikter.

    Siden det jo stod i avisene, at det kom til å være mangel, på IT-folk, i Norge, på den tiden, som studiet mitt, ville være ferdig, (nemlig sommeren 2005), da.

    Så det virket som at jeg hadde gode fremtidsutsikter, på den her tiden, da.

    Så min gjeld, (som var på noen få hundre tusen, på den her tiden), den var ikke noe særlig høy, for meg, som lå an til å få meg en årslønn, på mer enn en halv million, i året da, tre år seinere).

    Og da ringte han bak skranken, hos DNB der, til en annen kar, (husker jeg).

    Og han så så litt på meg, og så ‘sju’, eller noe sånt.

    Til han på telefonen.

    (Så om han bedømte utseendet mitt, eller noe sånt).

    Og så fikk jeg et forbrukslån, på 70-80.000, vel.

    For å ha i reserve, for å liksom komme meg gjennom disse ‘halv-stusslige’ årene, som student, da.

    For jeg var jo litt nedfor, siden jeg hadde måttet slutte som butikksjef.

    Noe som var et slags fall i status for meg, (må man vel si).

    Og problemene i Rimi, de lå ikke så oppe i dagen, så de måtte jeg nok ha skrevet bok om, hvis jeg ville at folk skulle ha forstått, hva som egentlig hadde foregått.

    Så jeg ønsket ikke å gå så mye ned i levestandard da, selv om jeg hadde begynt å studere, igjen.

    Siden jeg var litt nedfor, fordi at jeg hadde måttet slutte, som butikksjef, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde egentlig ikke behøvd å jobbe så mye heltid, sommeren 2003, på Rimi Langhus, som det ble til at jeg gjorde, da.

    (For jeg hadde jo mye igjen, av det forbrukslånet, fra DNB).

    Men jeg stilte opp for Rimi da, (må man vel si), sommeren 2003, også.

    Og dette at jeg jobbet som låseansvarlig, både på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.

    Det gjorde meg rimelig sliten, da.

    For jeg hadde jo konflikter, (må man vel si), med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.

    Og det var grunnen til at jeg også ønsket å jobbe, på Rimi Langhus, da.

    For å ha fler bein å stå på, innen Rimi, liksom.

    (Siden jeg jo bodde i Rimi-bygget, og ikke ville risikere å miste leiligheten min der.

    Som jeg jo har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men dette gikk litt ut over studiene mine da, (tror jeg), høsten 2003.

    Dette at jeg stilte opp så mye, for Rimi Langhus da, (tidligere dette året).

    For jeg hadde jo sagt ja, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle jobbe noen vakter, på Rimi Langhus, for å prøve å roe ned en konflikt der, mellom butikksjef Thomas Brun og resten av de ansatte, (var det vel, sånn som jeg skjønte det, på Skodvin, ihvertfall).

    Og jeg sa også ja, da butikksjef Thomas Brun spurte meg, om jeg kunne være en slags sommerbutikksjef der, på Rimi Langhus, (da han selv var på ferie), sommeren 2003.

    Og jeg stilte vel også opp som assistent, på Rimi Langhus, sommeren 2003, når assistent Sølvi Berget var på ferie, eller var sykmeldt, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Og butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal), og butikksjef Thomas Brun, (på Rimi Langhus).

    De hadde forresten avtalt, (bak min rygg, må jeg nok si), at jeg ikke skulle jobbe noe, på Rimi Bjørndal, sommeren 2003, da.

    Så da mistet jeg litt kontroll, ovenfor butikksjef Thomas Brun, på Rimi Langhus, da.

    Og jeg måtte da nesten jobbe de vaktene, som han spurte meg om å jobbe, (syntes jeg).

    Siden jeg da ikke kunne si for eksempel det, at jeg måtte jobbe, på Rimi Bjørndal da, osv.

    For jeg hadde egentlig planlagt å nyte den sommeren 2003 mer, (vil jeg si).

    Og bare jobbe mine vanlige vakter, (for det meste), den sommeren, da.

    Og liksom få meg litt hvile da, siden jeg var overarbeidet, fra den tiden jeg hadde jobbet, som butikksjef.

    For disse nye studieårene mine, de skulle jo liksom være noen rolige år, som jeg skulle bruke, på å få meg litt overskudd, igjen.

    Men det funka ikke som planlagt, da.

    Siden at butikksjef Johan, (fra Rimi Bjørndal), og butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), tydeligvis hadde andre planer, da.

    (Må man vel si, at grunnen var).

    Så høsten 2003, så husker jeg at Fredrick, på Rimi Bjørndal, gjorde et poeng av, at jeg jo skulle kjøpe meg laptop.

    For å prøve å muntre meg opp, (eller noe lignende), må det vel ha vært.

    Så Fredrick, fra Rimi Bjørndal, han la nok merke til det, at jeg var litt nedfor, (på den her tiden), da.

    Og jeg hadde jo fra første stund, (må man vel si), konflikter, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.

    For jeg syntes at den måten han dreiv butikken på, (hans ledelsesstil da), den stred mot alt jeg hadde lært selv, som butikksjef, i Rimi, i de foregående årene, da.

    Så jeg husker at jeg pleide å sitte på T-banen ned til sentrum, sammen med Toro og Fredrick, (etter å ha jobba seinvakta, sammen med dem, på torsdagene, på Rimi Bjørndal).

    Og da pleide jeg å prøve å forklare for Toro og Fredrick, om hvordan jeg hadde lært det selv, (som butikksjef), at ‘ståa’ skulle være, når det gjaldt hvordan butikksjefen ledet butikken, da.

    (Uten at jeg husker detaljene om dette nå).

    Men jeg lurer på om jeg prata litt over hodene, til Toro og Fredrick, om den her ledelsesteorien osv., da.

    Ihvertfall så møtte etterhvert lite forståelse fra dem, (mener jeg å huske ihvertfall), da.

    Men etter at Johan hadde vært butikksjef, i et halvt år, (eller noe sånt), på Rimi Bjørndal.

    Så begynte også de andre medarbeiderne der, å klage på han Johan, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    For ingen hadde vært noe særlig interessert, da jeg selv klagde på han Johan, en del måneder tidligere, da.

    (Jeg ble vel heller nesten latterliggjort, vel).

    Så da syntes jeg at det hele ble litt dumt da, (for å så det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenke jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå var det kanskje ikke helt riktig av meg, å prate så mye om ledelsen av Rimi Bjørndal, på T-banen, (etter jobben).

    (For andre folk, (som satt på T-banen), kunne kanskje høre, hva jeg prata om, med mine Rimi Bjørndal-kolleger Toro og Fredrick, da).

    Men jeg fikk litt sjokk, (må jeg innrømme), da han Johan ble butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    For han var så autoritær, og han ville ikke høre noe, på det jeg hadde å si, om jobbinga, i butikken, da.

    (Enda jeg jo selv blant annet hadde vært sommerbutikksjef der, sommeren 2002, altså mange måneder før han selv ble butikksjef der, da).

    Så jeg fikk litt sjokk, da.

    For da jeg selv var butikksjef, så ble mindre problemer enn dette, (når det gjaldt relasjonen mellom butikksjefen og de andre ansatte), liksom blåst opp, av sjefene over meg i systemet, til å bli kjempestore, da.

    Og jeg ville jo ikke miste Rimi-leiligheten min, liksom.

    Så jeg ble derfor litt uroet, av dette, at vi fikk en så autoritær butikksjef der, (på Rimi Bjørndal), da.

    For jeg skjønte da, at min ekstrajobb, som låseansvarlig, lett kunne gå ‘rett vest’ da, med en så autoritær butikksjef.

    Som kanskje ikke brydde seg noe særlig om normene og reglene, i arbeidslivet, da.

    (Virket det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men nå var jo både Toro og Fredrick lederkolleger av meg, på Rimi Bjørndal.

    (Begge var assistenter der, mener jeg huske, på den her tiden.

    Så de var ikke vanlige ansatte liksom, da).

    Så det ble liksom som at vi hadde noen slags ledermøter, (eller noe lignende), på T-banen der, da.

    Og som at problemene, på Rimi Bjørndal, liksom fulgte med oss, på T-banen også, da.

    Dette ble vel bare sånn, liksom.

    For jeg regnet vel med at Toro og Fredrick også var interessert i de her temaene, da.

    (Som var innen feltet ledelse, osv).

    Siden de også jobbet som ledere, i Rimi, da.

    Og vel satset på en karriere, som ledere, i Rimi.

    (Sånn som det virket som, for meg, ihvertfall).

    Og butikksjef Johan, han hadde aldri noe ledermøter, (eller noe lignende).

    Og han ville ikke kommunisere engang, (sånn som jeg husker det).

    Så fra han, så var det bare snakk om enveiskommunikasjon, da.

    Og da stod jo jeg ofte igjen der, (utafor kontoret, på Rimi Bjørndal).

    Med masse meninger og synspunkter, som jeg ikke fikk lov til å uttrykke, da.

    Så når jeg da havna på T-banen, (etter jobben).

    Så kom liksom alle de synspunktene mine, (som jeg ikke hadde fått lov til å forklare om, på jobben), fram, da.

    Så jeg ble nok rimelig trakassert, av butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.

    (Vil jeg si).

    Siden jeg ikke fikk lov å til å komme med mine synspunkter der engang.

    Alt skulle liksom gå fra han, og til oss andre som jobbet der, da.

    Og han ønsket ikke å høre hva vi andre som jobbet der, syntes om ditt og datt, i det hele tatt, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 137: Mer fra HiO IU

    I faget Java-programmering, så hadde vi en foreleser, som het Grønning, (til etternavn), husker jeg.

    Og han Grønning, han var en sur gubbe, (vil jeg si).

    Jeg husker at en gang, så skulle jeg bli med han opp på kontoret hans, (i cirka fjerde etasje vel, på ingeniørhøyskolen der).

    For å få tilbake en obligatorisk oppgave, (eller noe sånt).

    (Og det samme skulle en annen student, da).

    Men jeg husker det, at han Grønning, han reagerte liksom på meg, og ville at jeg skulle gå bak han, opp trappene, på HiO IU der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Noe som jeg syntes at var veldig rart da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok kanskje litt lett på programmeringsfaget, ved HiO IU.

    Og det var fordi at jeg hadde hatt så mye Pascal-programmering, på Gjerdes videregående og NHI, tidligere.

    Men jeg fant etterhvert ut det.

    (På rundt den tida da hu Vestlandsdama, popstjernen Dag Anders Rougseth og meg, jobba med den første obligatoriske oppgaven, i programmering).

    At Java og objekt-orientert programmering, (som vi lærte om, på HiO IU).

    Ikke var det samme, som strukturert programmering og Pascal, som jeg hadde lært, fra før, da.

    Så det jeg gjorde, det var at jeg tenkte at jeg kunne jo prøve å få tak i en Java-bok, på norsk.

    For jeg var vel fortsatt litt stresset og distre, etter å ha jobbet i flere år, som butikksjef, i Rimi, da.

    Så jeg tenkte at det var enklere for meg, å skjønne Java, hvis jeg hadde en lærebok som var på norsk, da.

    Så jeg fant en Java-bok, på norsk, på Tanum bokhandel da, (må det vel ha vært).

    Og den var skrevet av en pakistansk-norsk foreleser, ved universitetet i Bergen, da.

    (Noe sånt).

    Men da syntes jeg at det ble enklere, (for meg som ikke var så mye på forelesningene, og sånn), å lære meg Java, da.

    Siden den boka var på norsk, og den var heller ikke så tjukk, som den engelske boka, som vi hadde, i det faget, ved HiO IU, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg merka at jeg hadde litt problemer, med å sette meg ned og drive med programmering, hjemme.

    (Ihvertfall i begynnelsen).

    For jeg var vel så vant med å bruke hjemme-PC-en min, til å chatte, quizze og surfe med, osv.

    Og jeg var vel fortsatt litt sliten og deprimert, etter alle problemene, i Rimi, da.

    Så en dag, så dro jeg bare med 21-bussen, til HiO IU.

    Og så satt jeg meg ned alene, i en av datasalene, (i andre etasje der), da.

    (Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, både på Gjerdes videregående og NHI).

    Og så bare skrev jeg inn en kode-snutt, fra en av lærebøkene jeg hadde, i Java, da.

    Og fikk så fikk jeg det programmet til å virke, da.

    Og så begynte jeg bare å forandre på den koden, da.

    For å få det programmet til å gjøre andre ting, da.

    (Og fortsatt fungere, liksom).

    Bare for å komme igang, med Java-programmeringa, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men miljøet, ved HiO IU.

    Det var så dårlig.

    Så da jeg satt meg ned aleine, i den ene datasalen, på ingeniørhøyskolen der.

    Så ble jeg med en gang angrepet, (må jeg vel si), av en gjeng pakistanere og andre, som liksom ‘bodde’, i de her datasalene, da.

    (Noe sånt).

    For jeg overhørte at en norsk kar baksnakka meg, (i datasalen ved siden av), fordi at jeg skreiv inn noe kode, fra en bok, (eller om det var et ark), da.

    Og jeg tror at de her gutta må ha hacket den PC-en jeg satt ved.

    For plutselig så forsvant bare all koden, som jeg hadde skrevet inn, på skjermen, da.

    (Eller om det var sånn at PC-en plutselig restartet.

    Noe sånt.

    Like etter at jeg hadde overhørt at de her gutta, i den klikken, hadde baksnakka meg, da).

    Så jeg måtte skrive inn all koden på nytt, da.

    Men ikke nok med det.

    Plutselig så ble hele den datasalen, (som jeg først hadde sittet aleine i vel), liksom ‘innvadert’, av en ganske stor gjeng, med unge pakistaner-gutter, da.

    Som studerte ved HiO IU, da.

    Og som snakka veldig høyt, seg imellom da, (husker jeg).

    Blant så skrøyt de høyt av at han ene pakistaner-gutten hadde flydd F16, i Forsvaret, da, (husker jeg).

    Så jeg må si at miljøet ved HiO IU, det var veldig dårlig.

    Det gikk ikke an å bare sette seg ned, ved en PC der, og regne med å få være i fred, (vil jeg si).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I faget Programmering, (som vi hadde i første semester), så var det ihvertfall to obligatoriske oppgaver, (mener jeg å huske).

    Og hu Vestlandsdama, hu var bare med på den første av disse obligene, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og han popstjerna Dagga.

    Han hadde jo som et slags motto, at han skulle klare å få seg en bachelor-grad i IT, (ved HiO IU), uten å lære seg programmering, da.

    (Som jeg har nevt tidligere i denne boken).

    Så da var det egentlig bare meg igjen, fra den opprinnelige Programmering-gruppa, som kunne lage den siste obligen da, i faget Programmering.

    Og det jeg gjorde.

    Det var at jeg fortsatte å jobbe, med den programmerings-snutten, som jeg hadde skrevet, i datasalen, på HiO IU, der.

    (Som jeg har skrevet om ovenfor).

    Og så utvidet jeg liksom den program-snutten, da.

    Og lagde så mye av obligen, som jeg rakk, innen fristen, da.

    Og vi hadde vel ikke klart alt, på den første obligen.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg regna vel med at det var greit, at jeg, (og Dagga), ikke ble ferdig med alt, på den andre obligen, heller.

    Men da begynte Grønning å klage, (husker jeg).

    Han ville ikke godkjenne obligen min, (og Dagga sin), da.

    For jeg hadde ikke gjort ditt og datt, da.

    Så jeg lurer på om Grønning var strengere mot meg, (og Dagga), enn mot de andre studentene.

    For jeg måtte liksom ha alt perfekt, for å få godkjent min, (og Dagga sin), oblig, da.

    Men jeg huska jo fra NHI, at det var mulig å få godkjent obliger der, uten at alt var perfekt, liksom.

    Så jeg lurer på om han Grønning tulla med meg.

    For Grønning, han pekte på, at jeg ikke hadde gjort det og det, da.

    Og da jeg så kom tilbake, på ingeniørhøyskolen der, noen dager senere.

    Og hadde gjort det og det, da.

    Så ville han Grønning klage på at noe annet ikke var der, da.

    (Nemlig fil-lagring, vel).

    Men da, så hadde jeg rukket å komme meg litt mer ajour.

    (Siden jeg leverte den siste versjonen av obligen).

    For da hadde jeg en annen diskett med meg.

    Som jeg hadde såvidt begynt å teste fil-lagring på da, (i tilfelle Grønning ville klage på det, at fil-lagring ikke var med, på den sist innleverte versjonen, av den obligen, da).

    (Og som jeg nettopp hadde fått ferdig, da.

    Men som jeg ikke hadde fått sjekket ordentlig for ‘bugs’ og sånn da, muligens.

    Noe sånt).

    Så da Grønning klagde på, at jeg, (og Dagga), ikke hadde med fil-lagring, da.

    Så ga jeg bare Grønning den andre disketten min, da.

    (En diskett som liksom var ‘arbeidsdisketten’ min, da.

    Så etiketten til den disketten, den var det litt klussa på og sånn, da.

    Noe sånt).

    Og da fikk jeg, (og Dagga), den siste obligen i Programmering godkjent, da.

    Men Grønning virka litt motvillig, til å godkjenne min, (og Dagga sin), oblig, da.

    (Må jeg vel si).

    Av ukjente grunner for meg.

    Jeg syntes at det virka som at Grønning liksom prøvde å finne opp grunner, til å ikke godkjenne min, (og Dagga sin), oblig, da.

    For jeg mener å huske det, at obliger, de behøvde vanligvis ikke være helt perfekte, for å bli godkjent, da.

    Men jeg syntes at når det gjaldt Grønning, og den siste obligen i faget Programmering, i første semester, på bachelor IT, ved HiO IU, høsten 2002.

    Så ville han at min, (og Dagga sin), oblig.

    Skulle være bortimot perfekt, før han godkjente den, da.

    Så jeg må innrømme at jeg mistenker noe slags ‘urent trav’, (eller noe), fra Grønning her.

    Jeg mistenker at han var strengere, mot meg, (og Dagga), enn mot de andre studentene, som også hadde faget Programmering, det her semesteret, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.