johncons

Stikkord: Danmark

  • Min Bok 5 – Kapittel 218: Mer fra Nevlunghavn

    Hovedformålet med mitt besøk, i Nevlunghavn, denne sommeren.


    Det viste seg å være det, at bestemor Ingeborg ville gi meg et veldig fint, antikk sølv-ølkrus, i bursdagsgave, (jeg fylte 34 år, denne sommeren).
    Bestemor Ingeborg forklarte at Gjedde, (som henne morfar, Anders Gjedde Nyholm, var etter, på morssiden), hadde hatt en herregård, på Mors, (i Danmark), som het Højris.

    Bestemor Ingeborg viste meg at det lå et svart-hvitt postkort, av Højris, oppi sølv-ølkruset.

    Og hun sa at jeg burde dra dit en gang og se.

    Bestemor Ingeborg visste meg også det, at noen av kruset, (som var fra 1700-tallet vel), sine tidligere eiere, hadde gravet inn ‘Gedde’, på toppen, av kruset.


    Og kruset hadde en dansk sølvmynt foran, (som var fra slutten av 1700-tallet, vel).

    Og en løve, med krone, på toppen, (av lokket).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia oppførte seg ganske underlig, under dette besøket mitt, (i Nevlunghavn), husker jeg.

    Ikke så lenge etter at jeg hadde kommet inn døra, (hos bestemor Ingeborg), på lørdagen, (må det vel ha vært).

    Så dro Pia meg ned, til selve havna, i Nevlunghavn.

    Og der ville hu at jeg skulle fiske krabber, sammen med hennes unge mulatt-sønn, Daniel.

    (Av en eller annen grunn).

    Dette var ytterst på brygga, forbi gjestgiveriet der, (husker jeg).

    Og det var vel mens Pia dro meg med på det her, at jeg la merke til det, at det hadde dukket opp en ny pub, (som muligens var på en slags lekter, eller noe sånt), i vannkanten, nede i havna der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, så ville Pia det, at vi heller skulle gå bort på Omrestranda, (like ved der maleren Odd Nerdrum bor), for å istedet fange krabber der, da.

    Og mens vi gikk mot gjestgiveriet, så husker jeg det, at ei tenåringsjente, som nettopp hadde vært på do, (så det ut som), dreiv og dro på seg buksa si, mens hu gikk, like foran oss, da.

    (For det hadde hu visst ikke tenkt på å gjøre, mens hu var på do, da.

    Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at Daniel og meg, fiska krabber, på Omrestranda, da.

    Mens det begynte å nærme seg kveld, vel.

    Muligens på et sted, som jeg selv kan ha fisket krabber, som gutt, på 70-tallet, (på et av mine Nevlunghavn-besøk, da bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, bodde i Blombakken).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På søndagen, så pakket bestemor Ingeborg inn det nevnte sølv-ølkruset, i en skoeske, (uten lokk), husker jeg.

    (Sølv-ølkruset fikk vel ikke helt plass, i skoesken.

    Så lokket ville vel bare ha falt av, tror jeg).

    Og så stappet bestemor Ingeborg den skoesken, oppi bagen min, (hvor jeg hadde hatt reine klær, for søndagen, vel).

    Og den bagen, den var ikke så stor.

    Så den bagen bulte liksom, (på grunn av skoesken), da.

    (Der den stod, i gangen, hos bestemor Ingeborg.

    Hvor hu hadde plassert den, etter å ha lagt sølv-ølkruset oppi den).

    Og jeg husker at jeg gikk ut i gangen der, og lurte litt på hvordan det kom til å gå, med det sølv-ølkruset, (etter at bestemor Ingeborg nevnte at hu hadde pakka det ned i bagen min), siden det kunne virke som at det sølv-ølkruset, hadde fått litt tøff behandling, (av bestemor Ingeborg), da.

    Men jeg tenkte vel det, at jeg fikk bare finne ut hvordan det hadde gått med sølv-ølkruset, når jeg kom tilbake, til Oslo, da.

    Siden bestemor Ingeborg kunne være litt vanskelig, å liksom prate fornuft med, noen ganger, da.

    Vi hadde vel krangla allerede, under dette besøket, (dagen før vel), da bestemor Ingeborg mente at det var min feil, at søstera mi hadde fått en negerunge, da.

    Som jeg skrev om i det forrige kapittelet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg fikk bortimot tusen kroner, i ‘ekstra-bursdaggave’, av bestemor Ingeborg, (under dette besøket mitt i Nevlunghavn), husker jeg.

    Dette stusset jeg litt over, (husker jeg).

    Jeg hadde fått gaver av bestemor Ingeborg tidligere.

    (Blant annet noen papirer og fotografier etter Anders Gjedde Nyholm, (generalen, som ble Chef for Generalkommandoen, (det vil si en slags forsvarssjef), i Danmark, i mellomkrigstiden), og hans eldre bror, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, (som var dommer i Egypt og i folkedomstolen i Haag).

    På den tiden som jeg hadde klart artium, og blitt dataøkonom, etter at jeg gikk tre år på handel og kontor, på 80-tallet.

    En gave som bestemor Ingeborg seinere ville ha tilbake.

    (Litt ut på 90-tallet).

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).

    Men jeg hadde aldri fått noe så fint, som det sølv-ølkruset, i bursdaggave.

    Vanligvis ville jeg kanskje ha fått en konvolutt, med en tohundrelapp i, (i posten), i bursdaggave, (av bestemor Ingeborg).

    (Noe sånt).

    Så et så fint sølvøl-krus, (som var taksert til 20.000, eller noe sånt, lå det vel en lapp om, oppi kruset), det var veldig spesielt, å få i bursdaggave, må jeg si.

    (Jeg har seinere tenkt det, at bestemor Ingeborg kanskje var redd for å dø.

    For hu fikk etterhvert underlivskreft, vel.

    Så hun ville kanskje gi meg denne gaven, før hun eventuelt døde, da.

    Hva vet jeg).

    Men at jeg så i tillegg skulle få nærmere tusen kroner, i penger, i bursdaggave, (denne sommeren), av bestemor Ingeborg.

    Det ble nesten litt for mye av det gode, (må man vel si).

    Så jeg stusset litt over dette, (husker jeg).

    Men jeg har egentlig aldri forstått meg helt, på bestemor Ingeborg.

    (Og jeg syntes jo at det var greit, å få noen ekstra lommepenger, (denne sommeren), også).

    Så jeg klagde jo ikke noe, (da jeg fikk denne ekstra bursdagsgaven da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle jo tilbake igjen til Oslo, (og min sommerbutikksjef-jobb, på Rimi Langhus), på søndagen, (altså dagen etter at jeg hadde dukket opp der).

    (Så jeg var der ikke så lenge, da).

    Men før jeg skulle ta bussen tilbake igjen, til Larvik.

    Så skulle bestemor Ingeborg, (og muligens Pia), lage noe slags spesiell middag, da.

    Og den middagen, den bestod av noe slags kjøtt, som var blandet med masse spesielle krydder, (var det vel).

    Og jeg har aldri spist noe så sterk mat, hos bestemor Ingeborg før, (vil jeg si).

    (Uten at jeg husker nøyaktig hvordan mat dette var.

    (Altså hva denne middagsretten ble kalt).

    Noe som kanskje er litt merkelig, for jeg pleier vel å ha ganske god ‘husk’, når det gjelder mat, mener jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer om hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er det diskoteket, (i Løkken), som jeg har skrevet om, i Min Bok 5. Det var min assistent-kollega, (på Rimi Bjørndal), Irene Ottesen, som anbefalte meg, å dra på ferie, til Løkken, (da jeg nevnte det, at jeg kanskje skulle dra på bilferie, sommeren 1996). Jeg hadde aldri hørt om denne feriebyen engang, (før Irene Ottesen nevnte den), hvis jeg skal være ærlig

    pakhuset løkken

    http://www.dagbladet.no/2013/06/02/nyheter/danmark/drapsforsok/lokken/27486122/

  • Min Bok 5 – Kapittel 185: Mer fra festingen med David Hjort

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken, så kjente jeg David Hjort, fra vi jobbet sammen, på Rimi Bjørndal, i 1997.

    Og jeg flytta til England, i 2004.

    Og i løpet av disse årene, så mista jeg aldri kontakten, med David Hjort, da.

    (For å si det sånn).

    For David Hjort, han ville flere ganger i året, (de fleste av de her årene, ihvertfall), invitere meg med, på fester, både her og der, da.

    Og jeg hadde jo ikke så mange andre, å gå ut med.

    (For Magne Winnem, han ble jo etterhvert ‘tøffel’, (må man vel si), etter at han gifta seg.

    Og Axel, han var jo broren min.

    Og han syntes nok kanskje det, at det var mest gjevt, å feste sammen med storebroren sin, (nemlig meg), når han var i 17-18 års-alderen.

    Og han var kanskje litt lei av, å feste sammen med meg, når han begynte å komme opp i 20-åra, da.

    Virka det litt som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For eksempel, så var det sånn, (husker jeg).

    At da Danmark vant Melodi Grand Prix, med Olsen-brothers.

    Så var jeg på en fest, (som David Hjort hadde dratt meg med på), i Rimi-bygget, på Sagene, da.

    Muligens hjemme hos hu svenske Linda, fra Rimi Bjørndal.

    (Hvis ikke det var hos en av naboene hennes, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette sjekket jeg på Wikipedia nå.

    Og det var 13. mai 2000, at denne festen ble arrangert, av noen Rimi-folk, på Sagene, da.

    Og grunnen til at jeg husker det, at Danmark vant Melodi Grand Prix, denne lørdagskvelden.

    Det er fordi, at David Hjort, han gikk da rundt, og fortalte alle, at Danmark hadde vunnet Melodi Grand Prix, da.

    Men jeg, jeg hadde jo nesten vært i Lyche-gjengen, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    (Siden søstera mi Pia var i den gjengen.

    Og jeg selv gikk på skole, i Drammen, det året).

    Og den gjengen, de likte ikke Kjetil Stokkan og sånn, da.

    (Han som sang sangen ‘Romeo’).

    Pias nazistvenn Kjetil, (kameraten til Noah), han skulle ikke se på Kjetil Stokkan, husker jeg, (for jeg hang ganske mye, på Drammensmessa, siden faren min og Haldis, pleide å ha vannseng-stand, på den messa , så jeg kom vel inn gratis der, mener jeg litt vagt å huske, ihvertfall).

    Så jeg var vant til det, at Grand Prix, det var ikke noe kult, da.

    (For folka i den Lyche-gjengen, til Pia, de så vel ned, på Grand Prix, da.

    Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men David Hjort, han digga Grand Prix da, (skjønte jeg).

    Så da syntes jeg at David Hjort var litt døv, (husker jeg), siden han gikk rundt og spredde det, (på lørdagskvelden), at Danmark hadde vunnet Grand Prix, liksom.

    Men da tenkte jeg vel forresten også det, at David Hjort da visste det, at han egentlig er dansk.

    Jeg selv, jeg ble ikke noe glad over, at Danmark hadde vunnet Eurovision Song Contest, med Olsen Brothers, (husker jeg).

    For jeg ser på meg selv som norsk da, (og ikke dansk), for å si det sånn.

    (For jeg er jo bare kvart dansk, (etter min mormor, som flytta til Norge, før jeg ble født).

    Og jeg har aldri bodd i Danmark, (for å si det sånn)).

    Men David Hjort, han ser nok muligens på seg selv, som mer dansk, enn norsk, (tror jeg).

    Hvis jeg skulle dømme, av den måten, som han fløy rundt, på den nevnte festen, i Rimi-bygget, på Sagene, for å fortelle alle det, (hvis det ikke var bare meg han fortalte om dette til da), at Danmark hadde vunnet Melodi Grand Prix.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var vel på kanskje tre-fire fester, tilsammen, i Rimi-bygget, på Sagene.

    Og alle disse gangene, så var det vel David Hjort, som dro meg med dit.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og på en av disse festene, så hadde hu svenske Linda fra Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Hu hadde et slags tre stående, i en potte, akkurat der hvor David Hjort og jeg, vel såvidt fikk plass vel, i stua hennes, (som var rimelig full av folk), da.

    (For det var ganske mange folk, på den her festen, da.

    Husker jeg).

    Og dette treet, det var det nok, at man såvidt kom borti, da.

    Og så falt det ned, da.

    For det her treet, det var veldig ustøtt, da.

    Så jeg måtte jo nesten sitte hele kvelden, og holde fast, det her treet, da

    For at det ikke skulle velte, da.

    Eller, nå overdriver jeg litt.

    For jeg fikk vel plassert dette treet, sånn at det stod lent, inntil veggen, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Og selv om jeg var, på fest, i Rimi-bygget, på Sagene der.

    Så betydde ikke det, at det var sånn, at jeg ble der her kvelden og natta, liksom.

    Nei, jeg havna ofte på et utested, i Oslo sentrum, når jeg var ute på fest, her og der, da.

    Så det var ikke sånn, at David Hjort og meg, pleide å sitte og kjede oss, hvis vi var på en fest, liksom.

    Nei, vi var begge ganske rastløse, av natur da, (må man vel si).

    Så vi stakk ganske ofte ut på byen, for å kjøpe oss noe mat eller drikke noen halvlitere, da.

    (Istedet for å sitte å kjede oss, på en ‘døv’ fest, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også på en fest, i Rimi-bygget, på Sagene, at jeg tok et sånt nærkamp-triks, (som jeg hadde lært i militæret), på Jan Henrik, assistenten min, fra Rimi Nylænde, (som også var på den samme festen da, mens som hadde blitt dratt med dit, av noen andre folk, enn David Hjort, vel).

    Og det kan ha vært sånn, at jeg ble så lei, av å sitte å holde, på det ‘dumme’ treet, (til hu svenske Linda, fra Rimi Bjørndal).

    (Og at jeg følte meg litt dum, på grunn av den ‘tre-holdinga’, da).

    Og at jeg derfor, liksom måtte tulle litt, med Jan Henrik aka. Jan-ern, (i fylla), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og David Hjort, han fortalte også det, en gang.

    På en fest, i Rimi-leilighetene, på Sagene, (var det vel).

    At hans far, jobbet som fengselsprest, i Danmark.

    Og at det i det fengselet, som hans far jobbet.

    Hadde skjedd en fæl avstraffelse da, (ifølge David  Hjort).

    En upopulær fange hadde nemlig fått kokende olje, (eller noe lignende), slengt opp i ansiktet sitt, mens han hadde hatt kjøkkentjeneste, da.

    (Noe sånt).

    Og dette var det noen medfanger, som stod bak da, (forklarte David Hjort).

    Og både fangene og de som jobbet, i dette fengselet, hadde visst vært svært preget, av denne avstraffelsen, da.

    (Hvis jeg forstod det riktig).

    Men hvorfor David Hjort, begynte å fortelle om noe sånt her, på en fest.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også ei annen dame, som bodde, i Rimi-leilighetene, på Sagene der.

    (Det var jo forresten også, (som jeg jo har skrevet om tidligere), Rimi-leiligheter, på St. Hanshaugen.

    (Hvor jeg jo selv bodde).

    Og også på Carl Berner/Tøyen.

    Hvor jo Fredrik og Toro, (som begge jobbet på Rimi Bjørndal), bodde.

    Og også på Billingstad, (ved IKEA der).

     (Hvor jo David Hjort og Linn Korneliussen bodde, i en periode, i år 2000, vel).

    Så det var Rimi-leligheter, (altså leiligheter for folk, som jobba, i Rimi), på ihvertfall fire steder, i Oslo-området, da.

    Som jeg veit om, da.

    Men det kan jo ha vært Rimi-leiligheter, på enda fler steder og, som jeg ikke har fått med meg.

    Det er mulig).

    Og hu dama, hu var i begynnelsen av 20-årene og hadde lyst hår, vel.

    (Muligens med et slags midtskill).

    Og hu var en bekjent, av David Hjort, da.

    Og hu var med, på den dansketuren, som Kjetil Prestegarden, (fra Rimi Kalbakken), arrangerte, på begynnelsen av år 2001, da.

    Men jeg tror at hu, (og ei venninne av henne, som også bodde, i Rimi-lelighetene, på Sagene, vel), muligens dro på denne dansketuren, som vanlige passasjerer, og at de altså ikke, hadde ordnet billett, gjennom han Kjetil Prestegarden, da.

    Det var sånn det virka som, for meg, ihvertfall.

    For David Hjort, han pekte på hu lyshåra ‘Rimi-bygget på Sagene-dama’, gjennom et vindu, (eller noe sånt), på den her dansketuren da, (mener jeg å huske).

    Så jeg lurer på om hu lyshåra dama, (med midtskill), var dratt med dit, av David Hjort, (på en eller annen måte), og ikke av Kjetil Prestegarden, da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Forresten, så kom jeg på nå, at det ikke var Kjetil Stokkan, som han Kjetil, (nazist-vennen til Pia), fra Drammen, ikke ville se.

    Det var Dan Børge Akerø, (huska jeg nå), som han ‘nazi-Kjetil’, ikke hadde tenkt til å se på, på Drammensmessa.

    Men det var sånn, i Lyche-gjengen da, (husker jeg).

    At de ikke likte Grand Prix.

    Spesielt Cecilie Hyde, var det vel, som ikke likte Grand Prix.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For de i Lyche-gjengen, de likte liksom mye mer sofistikert musikk, enn den musikken, som var med, i Grand Prix, da.

    For Lyche-gjengen, de likte ikke kommersiell musikk, da.

    (Men for det meste alternativ musikk da, må man vel si.

    Selv om denne gjengen, (som søstera mi var i), også ble kalt for ‘Depeche-gjengen’.

    Og Depeche Mode, de var vel egentlig ganske kommersielle, vel.

    Så Lyche-gjengen, de var kanskje litt dobbeltmoralske, da.

    Når de sa at de ikke likte kommersiell musikk, samtidig med at de hørte på Depeche Mode, liksom.

    Men det de i Depeche-gjengen kan ha ment, var at de ikke likte ‘hyper-kommersiell’ musikk, liksom.

    Som Grand Prix, da.

    Og jeg selv, jeg hadde jo hørt mye på nærradio, i de årene, som jeg bodde alene, på Bergeråsen, (på 80-tallet)..

    Så jeg var lei av en type musikk, som ble kalt for ‘SAW’, etter produsentene Stock, Aitken and Waterman.

    Så jeg fikk litt sansen, for noe av musikken, som den her gjengen, hørte på, da.

    For disse folka, de dukka etterhvert opp, i stua mi, på Bergeråsen.

    Siden at søstera mi Pia, flytta inn hos meg der, og arrangerte fester der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Jeg sendte en e-post, til min avdøde mor, (Karen Ribsskog), sin danske fetter, Steffen Heegaard, som jobber som direktør, i et dansk forsikringsselskap


    Gmail – Problemer med forsikring

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>

    Problemer med forsikring


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Tue, Mar 12, 2013 at 5:11 AM

    To:
    she@topdanmark.dk

    Cc:
    Lars Aasen <lbf@lbf.no>, Runcorn Office <runcornoffice@taroe.org>, Info <info@tpas.org.uk>

    Hei steffen,

    du som er min avdøde mors fetter og direktør i et dansk forsikringsselskap.

    Stemmer det at jeg ikke skal få forsikring, for alt dette tullet, som har skjedd, på en av mine tidligere adresser, her i England?

    Mvh.

    Erik Ribsskog


    25 attachments
    barclays forsikring svar.jpg
    74K
    barclays 1.jpg
    84K
    barclays 2.jpg
    125K
    barclays 3.jpg
    112K
    barclays 4.jpg
    109K
    barclays 5.jpg
    100K
    barclays 6.jpg
    103K
    barclays 7.jpg
    119K
    barclays 8.jpg
    111K
    barclays 9.jpg
    96K
    barclays 10.jpg
    92K
    barclays 11.jpg
    112K
    barclays 12.jpg
    107K
    barclays 13.jpg
    103K
    barclays 14.jpg
    89K
    vedlegg 1.jpg
    56K
    vedlegg 2.jpg
    99K
    vedlegg 3.jpg
    48K
    vedlegg 4.jpg
    111K
    vedlegg 5.jpg
    78K
    vedlegg 6.jpg
    24K
    vedlegg 7.jpg
    130K
    vedlegg 8.jpg
    49K
    vedlegg 9.jpg
    47K
    vedlegg 10.jpg
    47K

  • Min Bok 5 – Kapittel 173: Mer fra tiden da jeg bodde på St. Hanshaugen

    På den tida, som David Hjort, var sammen med Linn Korneliussen.

    (Det vil si fra 1999 til år 2000, vel.

    Noe sånt).

    Så dukka begge disse en gang opp, på døra mi, (i Rimi-leiligheten min), på St. Hanshaugen.

    De virka litt opprørte, (må man vel si).

    Og de begynte å ‘bable’ om hvilket land i verden, som var mest rasistisk.

    ‘Danmark er mest rasistisk’, sa Linn Korneliussen.

    (Noe sånt).

    ‘Nei, Tyskland er mest rasistisk’, sa David Hjort da.

    (Noe sånt).

    Men hvorfor de begynte å bable om det her, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje noe som foregikk, da.

    Som de bare ville si ‘A’ om, men ikke ‘B’.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette kunne kanskje ha noe med en forsnakkelse, som Linn Korneliussen kom med, på et sikkerhetskurs, på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen.

    Linn Kornelussen, hu jobba jo som kassadame, i den butikken, (Rimi Nylænde), hvor jeg var butikksjef.

    Og David Hjort satt vel også på med meg, til dette kurset, som for det meste var, for nye ansatte, vel.

    Selve kurset, det foregikk i et slags auditorium, (må man vel kalle det), som befinner seg like ved resepsjonen, (hvis jeg husker det riktig), i Hakon-gruppen, (som nå er eiet av ICA), sitt hovedkontor, i Sinsenveien.

    David  Hjort og jeg.

    Vi hadde jo vært på sikkerhetskurs, (husker jeg), da vi jobba på Rimi Bjørndal.

    (Sammen med hu assistent Merethe, fra Ski).

    Et kurs som ble avholdt, på Rimi Prinsdal, (eller om det var ICA Prinsdal), ikke så langt unna Rimi Bjørndal, (var det vel).

    Så dette kurset, det var vel mest repetisjon, for oss.

    Men jeg husker det, at det var litt stress for meg, likevel.

    For jeg måtte vel ordne med transport, av Rimi Nylænde sine medarbeidere.

    Fram og tilbake til Sinsen, da.

    Og i en pause, fra det her sikkerhetskurset.

    Mens Linn Korneliussen, David Hjort og meg, stod utafor Rimi sitt hovedkontor der.

    Og muligens tok oss en røyk, (eller ihvertfall fikk oss litt frisk luft).

    Så henvendte plutselig Linn Korneliussen til meg.

    (Mens hu så litt sjokkert ut nesten, vel).

    Og så forklarte hu det, at hu hadde kalt sin Rimi Nylænde-kollega Warsan, (fra Somalia vel), for ‘Warszawa’.

    Jeg ble litt oppgitt, siden hu Linn Korneliussen hadde klart å si noe så dumt, (for det syntes ihvertfall jeg at det var).

    Men jeg sa vel ikke noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ansatte hun Warsan, forresten.

    Det var fordi at Rimi sendte en organisasjon, (som jeg ikke husker akkurat hvilken var nå, men det er mulig at det kan ha vært en håndballklubb, eller noe sånt).

    For å hjelpe til, under en av våre varetellinger, mens jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og det var mest foreldre, som dukket opp, for å telle varer.

    Og mora til Warsan, hu var initiativrik, (sånn som jeg husker det).

    Og spurte hva som var igjen å telle, osv.

    Så dette var ikke en sjenert dame, (husker jeg).

    Og hun sa at jeg kunne få ha datteren hennes, jobbende, i butikken.

    Og da ble det litt vanskelig for meg, å si nei, til dette.

    (Husker jeg, at jeg syntes).

    Siden at hu mora til Warsan, var en litt sånn dominerende og voksen dame da, (må man vel nesten si), som var med i en lokal organisasjon, osv.

    Og Warsan var vel bare 17 år, (eller noe sånt).

    Men dette var på slutten av 90-tallet, mens det var oppgangstider.

    Så det var vanskelig å få tak i nok folk, i butikkene, da.

    Så jeg kunne bruke Warsan til å sette opp varer osv., (forestilte jeg meg, ihvertfall), for Rimi hadde nettopp kastet ut industrien av butikkene, (på den her tida).

    (Selv om dette kanskje virker litt rart nå.

    Rimi kastet ut industrien, for å få kontroll, i butikkene.

    Og på den samme tida, så begynte Rimi å bruke utenforstående organisasjoner, som billig hjelp, under varetellinger.

    Det virker kanskje litt som at den ene hånden, ikke viste hva den andre hånden gjorde, i Rimi, da.

    Noe sånt).

    Og Warsan hadde også mange venninner, som trengte jobb.

    (Som ekstrahjelper, da.

    (Som vanligvis jobbet et par vakter i uka, ved siden av skolen).

    Noe også Warsan jobbet som.

    Før hun fikk sparken, (for å stjele røyk), som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og på slutten av 90-tallet, (og vel også tildels på begynnelsen av 2000-tallet).

    Så var det vanskelig å få tak i nok folk.

    Og jeg lot alle de nye medarbeiderne, få lese personalhåndboka og et hefte, som Rimi hadde laget, for nye medarbeidere.

    Før de fikk begynne å jobbe, oppe i butikken, da.

    Og jeg tenkte det, at Rimi var jo en kjede, (og ikke bare Rimi Nylænde).

    Så jeg lærte også opp ei venninne av Warsan, som begynte å jobbe på Rimi Munkelia, (husker jeg).

    (Hvor butikksjef Thomas Kvehaugen, også hadde mangel på folk, da).

    Siden mange av venninnene til Warsan kunne jobbe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at David Hjort en eller to ganger, i løpet av den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Plutselig ville si til meg det, at han og noen kamerater, hadde planlagt å flytte til Danmark.

    For å liksom komme seg bort fra Oslo, da.

    Og da kunne jeg få bli med dem, og flytte dit, hvis jeg ville, sa David Hjort.

    Et prosjekt som aldri ble noe av, vel.

    Og jeg forstod ikke helt hva det var, som gjorde David Hjort så nedtrykt, over å bo, i Oslo.

    Men søstera til David Hjort, (nemlig Venevil), hu sa også noe sånt en gang, som at Oslo var et jævla drittsted, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Og hu flytta jo etterhvert til ut Ås, i Follo, da hu begynte å nærme seg 20 år, vel.

    (Nemlig det samme stedet, som onkelen min Runar, jobber som tannlege, og er deleier i blant annet et lite senter, som heter Åstunet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i 1996, like etter at jeg hadde kjøpt meg PC, (fra Vision), og fått meg internett.

    Så kom Glenn Hesler på besøk hos meg, (i Rimi-leiligheten min), for å prøve internett, da.

    Og Google, fantes ikke ennå, på den her tida.

    Men det fantes søkemotorer, som Lycos og Yahoo!, da.

    Så istedet for å vise Glenn Hesler en bok, med linker i, (som Magne Winnem hadde gjort, da han skulle lære meg om internett, året før, (på gjesterommet, til han og kona hans Elin), på Bergkrystallen).

    Noe som jeg husker at jeg syntes, at ble litt kjedelig, da.

    Å taste inn kolon og dobbelt-slash osv., (fra en bok), for å se på diverse litt trøtte nettsider, da.

    (Det var jo ikke før Magne Winnem, våren 1996, (var det vel), dro meg med på BI, (hvor han studerte, på den tida).

    At jeg fikk dilla, på internett.

    Siden BI hadde linket til så mange artige, utenlandske web-chatter, fra sin startside, på maskinene, i datasalen deres, da).

    Istedet for å gjøre det, på den litt kjedelige måten, (syntes jeg), som Magne Winnem hadde gjort det, (året før).

    Så viste jeg bare Glenn Hesler hvordan de søkemotorene, (Lycos og Yahoo! osv, som det hadde stått om, i Schbsted Nett sin internett-manual vel),  fungerte, da.

    Og sa at han bare kunne søke på det han var interessert i, også dukka det opp linker, på skjermen, da.

    (Jeg tenkte at han kanskje ville søke om fotball osv., da.

    Siden han holdt med Nottingham, da.

    For jeg pleide å søke en del om Everton, på nettet, på den her tida, husker jeg).

    Men jeg syntes at det ble litt kjedelig, å bare se på at Glenn Hesler, søkte på nettet, da.

    Så jeg gikk på Shell, som lå cirka fem minutter å gå, fra der jeg bodde, da.

    (For dette var vel antagelig en søndag, vel.

    Og Rimi-butikken, i første etasje, i det bygget, (Waldemar Thranes gate 5), som jeg bodde i.

    Den butikken var bare åpen, fra mandag til og med lørdag, da).

    For å kjøpe noe cola og noe potetgull, (eller noe sånt), vel..

    Og da jeg låste meg inn i leiligheten min igjen.

    Så hadde Glenn Hesler et forskrekka ansiktsutrykk, (husker jeg).

    Og det var fordi, at den internettlinja, som jeg hadde, (og som var vanlig på den her tida), var ganske treig.

    For dette var bare et modem da, som var kobla til telenettet.

    (Et 28.8-modem, heter det vel.

    Noe sånt.

    Som var vanlig på den her tida, da).

    Så det tok lang tid, noen ganger, å få bort noe fra skjermen, da.

    Hvis det var problemer med datakommunikasjonen, for eksempel.

    Noe vi lærte om på NHI, forresten.

    Det var noe som het Manchester-kode, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og det var masse lag, i datakommunikasjon, da.

    Lag som var abstrakte, vel.

    Og som gjorde at man kunne ha sikker dataoverføring, på en usikker linje.

    Som vel telenettet må sies å være.

    (Noe sånt).

    Men da vil det noen ganger ta lang tid, for dataene, å overføres.

    Og akkurat da jeg kom tilbake fra Shell, så var det problem, med det fysiske laget da, (eller noe sånt).

    (Som vi hadde lært om, på NHI).

    Ihvertfall, så hadde skjermbildet, på Lycos, (eller om det var Yahoo!), liksom frosset, da.

    (Fordi at internett-linja av en eller annen grunn var veldig treig, da.

    Akkurat mens jeg gikk inn døra).

    Og jeg kunne se at Glenn Hesler satt foran PC-en min, med et rimelig forskrekket ansiktsuttrykk, mens søkeordene ‘child porn’, stod på skjermen, da.

    Så det her var jo rimelig spesielt, (må man vel si).

    Men om Glenn Hesler er pedofil.

    Eller om han bare kødda.

    Det veit jeg ikke.

    Men det var det her som skjedde, ihvertfall.

    Og dette var jo som noe rimelig pinlig, (må man vel si).

    Så det er ikke sånn at jeg har diskutert denne episoden, med Glenn Hesler, (eller noen andre vel), i ettertid, (må jeg inntrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er min danske grandonkel Louis. Han bodde visst på Odense slott

    dansk grandonkel louis

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om grandonkel louis

    http://johncons.angelfire.com/om.html

  • Her kan man se det, at de har Aldi, i Danmark. Så istedet for at Rimi skal bli en del av Norgesgruppen, så kunne man kanskje solgt Rimi-butikkene, (med distribusjon), til for eksempel Aldi. Så ville det blitt mer konkurranse, på det norske markedet, og antagelig fler varer og lavere priser

    har aldi i danmark

    http://www.bt.dk/krimi/bevaebnede-aldi-roevere-skraemte-ansatte

  • En av mine danske tipptippoldefedre, Anker Heegaard, er til og med kjent i Sverige, for sin industrivirksomhet

    dansk tipptippoldefar

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om anker heegaard

    http://da.wikipedia.org/wiki/Anker_Heegaard

  • Min Bok 5 – Kapittel 158: Mer fra tiden da jeg studerte ved ingeniørhøyskolen

    De DVD-spillerne, som Rimi solgte, for cirka tusen kroner, høsten 2002.

    De var veldig populære, (husker jeg).

    David Hjort ville, (av en eller annen grunn), at jeg skulle kjøpe med en sånn DVD-spiller, for han.

    Fra Rimi-butikken, som lå i Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.

    Og så ville han at jeg skulle ta med den DVD-spilleren opp til han.

    Med T-banen, til Ammerud.

    Og det gjorde jeg da.

    Og jeg fikk vel penger av David Hjort, for DVD-spilleren.

    (Selv om jeg ikke har fått alle pengene han skyldte meg.

    Han skylder meg vel et par-tre tusen enda vel.

    På det tidspunktet, som jeg skriver dette, nemlig 24. januar 2013).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort er halvt dansk, (mener jeg at jeg har forstått, ihvertfall).

    Og faren hans, er fengselsprest, i Danmark, har David Hjort fortalt.

    Og David Hjort fortalte det, (på et av mine besøk, hos han og Melina, på Ammerud).

    At han hadde vært i Tyskland, og kjøpt mange forskjellige slags brennevin, shots og likører, da.

    (Noe sånt).

    David Hjort fortalte det, at han kunne bare gå rett gjennom tollen, med masse sprit, osv.

    (Av en eller annen grunn).

    Og David Hjort serverte meg kjempemange ‘smaksprøver’, på alle de forskjellige alkoholslagene, som han hadde kjøpt, (i Tyskland).

    Mens han var blid, på sin karakteristiske, (og vel kanskje litt overfladiske), måte da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under oppveksten, så hadde David Hjort bodd dels på ungdomshjem, i Danmark.

    Og dels i Oslo sentrum.

    (Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Og man kunne kanskje høre det noen ganger, på språket til David Hjort, at han hadde bodd i Danmark.

    Men han snakket med norsk uttale.

    Selv om han vel noen ganger brukte noen danske vendinger liksom, når han pratet norsk, da.

    David Hjort brukte vel for eksempel ordet ‘hvornår’, (mener jeg å huske), når han snakka norsk, da.

    Selv om det ordet vel ikke brukes i norsk egentlig.

    (Jeg har ihvertfall ikke hørt det, hverken før eller senere, fra noen andre, som prater norsk.

    Ikke som jeg kan huske, ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort sin karriere, i Rimi, det gikk ganske raskt.

    Han jobba vel mindre enn et år, (som butikkmedarbeider), på Rimi Bjørndal, før han ble assistent, på Rimi Ljabru.

    Og etter det igjen, så ble han assistent, på Rimi Karlsrud, (mener jeg å huske).

    Men etter det igjen, så slutta vel David Hjort, i Rimi.

    Og han begynte så å jobbe som hjelpepleier, i Groruddalen.

    Noe også hans samboer, Melina, jobba som.

    (De var vel ansatt på det samme arbeidsstedet, tror jeg.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Og jeg lurer på om det var hu Melina, som skaffa David Hjort den jobben.

    Noe sånt).

    Og da jeg spurte David Hjort om hva den jobben hans gikk ut på, (eller noe sånt).

    Så svarte David Hjort det, at han ‘tørka gamlinger i rumpa’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Melina hadde vel en ung sønn, fra et tidligere forhold, (tror jeg).

    Men man må vel si det, at David Hjort og Melina, var flinkere enn Magne Winnem, til å organisere livene sine, (eller hva man skal kalle det).

    For det var aldri sånn, (såvidt jeg kan huske ihvertfall), at sønnen til Melina, fløy rundt i stua hos dem, mens David Hjort, Melina og meg, satt og drakk der, på de tre-fire lørdagskveldene, som jeg var på besøk der, da.

    Så Magne Winnem hadde kanskje hatt noe å lære, om å organisere livet sitt, av David Hjort og Melina, da.

    Det er mulig.

    (Bare noe jeg tenkte på nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg var på besøk, hos David Hjort og Melina, (på Ammerud).

    Så ble også Axel med, (husker jeg).

    Og da skulle David Hjort absolutt ha boksekonkurranse, (husker jeg).

    (For han hadde vel kjøpt seg et eller to par boksehansker, tror jeg).

    Og det endte med at Axel, David Hjort og jeg.

    (Og muligens Erik Dahl.

    Men det husker jeg ikke helt sikkert).

    Endte opp, på plenen, utafor den svære blokka, som David Hjort og Melina bodde i, (på Ammerud), da.

    Og jeg hadde jo skada korsbåndet, i det venstre kneet mitt igjen, sommeren 2002, (var det vel).

    (På en fotballtrening, med IT Akademiet, på Voldsløkka.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så jeg måtte være forsiktig, når jeg boksa, i fylla, da.

    (Men jeg tok ikke den her boksingen så alvorlig, da.

    Men jeg måtte liksom bli med ut, når de andre absolutt skulle lekeslåss da, (må man vel kalle det)).

    Men jeg må si at Axel imponerte, (under den her slåssinga).

    For han var klart den kraftigste og mest veltrente, av oss, som var på den her festen da, (vil jeg si).

    Så hverken David Hjort eller meg, hadde noen som helst sjanse, til å klare å slå Axel, når vi liksom skulle ha boksekamper, da.

    (Utafor blokka til David Hjort og Melina der.

    Høsten 2002, eller når det kan ha vært, igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er hu jeg klinte med på danskebåten, (den gangen Magne Winnem dro meg med til Danmark, etter at jeg hadde støttet han, da han ble mobba av Ole Skistad), som bestemor Ågot ikke likte, siden hu hørtes så barnslig ut

    bestemor ågot ikke likte

    http://incontro.no/om_oss/cv_hege_m_furfjord_/