PS.
Jeg kunne også ha tatt med Maarud Potetskruer med paprika, på den lista.
(Tenkte jeg nå).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
Stikkord: EF Språkreiser
-
Min Bok 2 – Kapittel 32: Enda mer fra Brighton sommeren 1990
Øystein drakk ikke, så det ble litt kjedelig for meg noen ganger, i Brighton, sammen med han.
Men en dag, så mente Øystein det, at jeg liksom skulle få lov å drikke meg full da.
Han mente at jeg burde drikke nede ved stranda, i Brighton Sentrum.
Noe det også ble til da.
Jeg kjøpte noen ølbokser i en Off Licence, (alkoholbutikk), da.
Øystein, (som hadde mye mer penger og sånn, enn meg), hadde også gitt meg en genser, med reklame, for en bowling, i Lørenskog.
Det var en hvit genser med svart trykk, husker jeg.
Og han dro meg med på diskoteket Top Rank, etter at jeg hadde drukket opp de ølboksene, nede på stranda der da.
Jeg satt på Top Rank der, husker jeg, i første etasjen, med en røykpakke på bordet.
Mens Øystein gjorde et eller annet da.
Plutselig så hadde noen ungdommer, som løp rundt omkring der, rappa røykpakka mi, husker jeg.
Så jeg ble fly forbanna, og spurte en av dem, om han hadde rappa røykpakka mi da.
(Jeg var nemlig lei av å bli fraranet røykpakker.
En gjeng med afrikanske unggutter hadde jo rappa røykpakka mi, i Oxford Street, i London, sommeren før og).
Men han karen lot som at han ikke skjønte noe.
Og tilbydde meg en røyk da.
Men jeg sa nei da, for det var menthol-sigaretter vel, som han hadde da.
Jeg ble jo stressa av det her.
For fler og fler folk kom til.
Så etterhvert så spurte jeg han karen, om jeg kunne få en røyk likevel.
Men da ville han ikke gi meg en røyk likevel da.
Så det her var jo bare skuespill, skjønte jeg.
Etterhvert så samlet flere og flere britiske tenåringsgutter, som var på det diskoteket seg, rundt meg, (og Øystein), da.
Og jeg fortalte til noen av dem, at noen hadde rappa røykpakka mi da.
Til slutt så gadd jeg ikke å krangle mer.
Men tenkte vel at jeg får bare kjøpe meg en ny røykpakke.
Jeg la liksom armen rundt skulderen til Øystein, etter at jeg hadde snudd meg vekk fra alle de her folka da.
For Øystein han hadde prata om at han kunne så mange slåss-triks og sånn, så jeg trodde at han var super-god til å slåss da.
(Det inntrykket hadde jeg fått ihvertfall).
Det som skjedde så.
(Etter at jeg hadde snudd meg, og skulle gå bort derfra).
Det var at en kar, som var bygd som en tønne, må man vel si.
Han slo et svingslag mot meg, bakfra.
Akkurat mens jeg snudde meg, for å se om noen av dem fulgte etter meg.
Slaget snitta kinnbenet, (tror jeg det heter), mitt.
Men det bare snitta da, så det gjorde ikke noe vondt, eller noe.
Men da skjønte jeg at alle disse britiske ungdommene.
De var ute etter meg da.
Så jeg løp ut av diskoteket der.
Med masse britiske ungdommer i hælene da.
Men jeg hadde på meg jakke, så jeg bare løp ut av diskoteket, og satt meg inn i en taxi, som stod ikke så langt unna inngangen til diskoteket der da.
Og ba taxi-en om å kjøre til Shoreham da.
(Hvor Tina og Rick Hudson holdt til da).
For vakta på Top Rank, han sa til meg det, at jeg skulle bare slappe av.
Også stoppa vel vaktene de ungdommene som løp etter meg da.
Og en kar stod utafor diskoteket, og så stygt på meg, (husker jeg).
Så det er mulig at han var med på det.
Men han prøvde ikke å stoppe meg, eller noe.
(For da jeg var med STS Språkreiser, til Brighton, i 1985.
Så hadde jo hu kursleder-dama, med mørkt krøllete hår.
Fortalt om en norsk gutt, som ble skjært opp, med sånn tapetkniv, utafor Top Rank, etter en lignende episode vel.
Og som måtte sy 100-200 sting, eller noe, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein løp ikke ut av diskoteket.
Så han ble vel bare stående der, tror jeg.
Men jeg fikk inntrykk av at det var meg, som disse britiske ungdommene, var ute etter da.
Men Øystein og jeg, vi hadde lagd en avtale, (som jeg hadde foreslått), noen dager før det her.
Om at hvis en av oss kom opp i noe bråk.
Og vi kom bort fra hverandre.
Da skulle vi møtes på togstasjonen da, i Brighton.
Så jeg ba taxi-sjåføren, om istedet å kjøre til Hove togstasjon, (når jeg kom på denne avtalen).
(Hove lå på veien mellom Brighton og Shoreham da).
Også tok jeg toget, fra Hove og tilbake til Brighton da.
Og der, (på jernbanestasjonen i Brighton), så gikk Øystein rundt og traska, så jeg, nesten med en gang, etter at jeg hadde gått av toget.
Og så tok vi toget tilbake til Shoreham vel.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein sa seinere at han ikke likte det, at han ble stående igjen der aleine, inne på det diskoteket.
Men hva skulle jeg gjøre da?
Det var jo en gjeng, på 10-12 briter, som skulle ‘ta’ meg der.
Jeg hadde jo ingen sjanse til å klare å handle opp med alle disse selv.
Og Øystein, (som jeg trodde at var super-god til å slåss), han hadde jo ikke gjort noenting, for å hjelpe meg heller.
Så Øystein burde kanskje ha løpt ut, etter meg, det er mulig.
De britene hadde visst løpt etter meg.
Fram til utgangen til Top Rank der.
Også hadde de snudd, i døra.
Også hadde de gått tilbake igjen vel.
Og møtt Øystein da.
Noe sånt.
Men Øystein hadde de visst latt være i fred da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein dro meg også med, for å se filmen ‘Witches’, (basert på en film av Roald Dahl), på en kino der, i Brighton.
Jeg syntes at dette var en litt barnslig film, for to karer, i slutten av tenårene, å gå for å se.
Men Øystein ville gjerne se den, så jeg ble med da.
I filmen så var det en gutt, som hadde en bestemor fra Norge, som sa at alle med svart hår var hekser, og alle med lyst hår var snille da.
Og Øystein spurte meg etter filmen: ‘Hva synes du da?’.
Jeg svarte vel det, at jeg bare syntes at det var noe tull.
En engelsk far med noen unger med mørkt hår, begynte vel å grine mer eller mindre, av dette, at det ble sagt, at alle med mørkt hår var hekser vel.
Noe sånt.
Så det var litt dumt, mente jeg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De tyske språkstudentene, som også bodde hos Tina og Rick Hudson, i denne ferien.
De ble visst litt lei av det, at jeg sa ‘Auswitch’, osv., hele tida der.
De fikk ihvertfall tak i en komedie-kassett, av en tysk komiker.
Som gjorde narr av Norge da.
De satt i stua der, i Gordon Road, og hørte på en tysker, som vel prata noe om elger og stabbur og sånn da.
Og som gjorde narr av Norge og nordmenn da.
Men hvor de tyske gutta hadde klart å få tak i den kassetten, i England, det veit jeg ikke.
Det var vel kanskje litt rart, at de skulle klare det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var også noen norske jenter, som var på språkkurs, med EF Språkreiser, som bodde hos naboen, i Gordon Road, en av disse tre somrene, som jeg var der.
(Det var jo sommeren 1988, sommeren 1989 og sommeren 1990).
Tina og Rick Hudson ville vel at jeg skulle si hei til en av de, (eller noe).
Hu stod da i hagen, til naboen der.
Mens jeg stod i hagen til Rick og Tina Hudson der da, og spilte fotball, eller noe vel.
Men jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, til hu her norske språkskole-jenta.
Øystein så jo rimelig spesiell ut, (han gikk alltid svart skinnjakke og hadde en spesiell frisyre), og var veldig kul da.
Så det var nesten sånn at vi for kule, til å ta med noen jenter ut på byen og.
Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.
Men Øystein og jeg var liksom ikke kamerater da.
Vi var mer to tremenninger enn to kamerater liksom.
For jeg måtte hele tida prøve å stagge Øystein liksom.
For Øystein kunne være veldig dominerende, og han ville liksom ikke alltid høre på fornuft, syntes jeg.
Så det var ofte mer som at vi var i konflikt, enn at vi var kamerater liksom.
Så det var liksom nesten som en evig kamp, mellom Øystein og meg, om hvem som liksom skulle være den mest dominerende da.
Og hvor jeg vel syntes at jeg var den som representerte det ‘vanlige’ synet på ting, ofte.
Mens Øystein kanskje levde mer i en skrekk-film/dataspill/heavy-musikk-verden, hvor skrekkfilm-figurer som Freddy Kruger og Jason, og heavy-musikk-figurer som Eddie, (fra Iron Maiden-plate-coverene), og halvveis hat-figurer som Jostein fra Lauritzen Bokhandel i Drammen, og lederen fra da vi var med EF Språkreiser, til Brighton, to år før det her, Paul Wilkie, var viktige personer da.
(Så Øystein hadde kanskje ikke beina sine så mye på jorda alltid, syntes kanskje jeg da).
Og Øystein var også veldig bestemt da, og skulle alltid ha alt på sin måte da.
Så å begynne å dra inn noen språkskole-jenter, inn i de byturene, til Øystein og meg.
Det hadde kanskje funka dårlig, var jeg redd for.
Siden Øystein var rimelig bortskjemt og umoden og litt slitsom og vanskelig da, (må man vel nesten si).
Så jeg det var ikke sånn, at jeg spurte noen språkskole-jenter, som bodde hos naboen der, i Shoreham, om å bli med Øystein og meg, ut på byen, eller noe.
Nei, jeg var kanskje litt flau over Øystein, som var litt spesiell da.
Det er mulig.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som skjedde, på denne ferien, til Brighton, sommeren 1990.
Dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 31: Mer fra Brighton sommeren 1990
Den forrige gangen, som vi var i Brighton, så hadde Øystein vært så fan av å spise på fast-food restauranter som Burger King og Pizza Hut.
Øystein likte Whooper Cheese-burgere.
Men han ville ha dem ‘without onion’.
Og på Pizza Hut så ville Øystein ha en amerikansk type pizza med tjukk bunn, som jeg ikke hadde sett før.
Det hendte at Øystein og jeg spiste pizza, i Lørenskog og, et par ganger.
Og der likte Øystein å gå på en pizzarestaurant, som var like over veien, for Maxi der cirka, på Skårer.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men denne sommeren, (sommeren 1990).
Så hadde Øystein blitt fan av kebab.
Når vi dro fra Shoreham til Brighton, så pleide vi å ta toget, denne ferien, (og ikke bussen, som vi pleide da vi dro med EF Språkreiser).
Og på veien, fra togstasjonen i Brighton, og ned til ved Churchill Square der.
Så lå det en kebab-sjappe da.
Og der kunne man kjøpe en god kebab, (som jeg aldri hadde smakt før, men syntes at smakte ok), for 2-3 pund da vel.
Og det var mange forskjellige sauser, i mange forskjellige farger, som man kunne ha på kebaben, husker jeg.
Jeg skjønte vel aldri helt hvilken saus som het hva.
Så det ble litt tilfeldig hvordan kebab jeg fikk.
Jeg prøvde bare å peke litt på noe som ligna på noe thousand island-dressing, (eller noe), vel.
Men ganske godt var det, med kebab, må jeg innrømme.
Hvor Øystein hadde fått sansen for å spise kebab fra.
Det vet jeg ikke.
Men Øystein var jo fra Lørenskog, som jo lå mye nærmere Oslo, enn Berger, hvor jeg var fra.
Så det er mulig at denne kebab-spisingen, til Øystein, var noe han begynte med, i Oslo, et år eller to kanskje, før denne Brighton-turen, sommeren 1990 da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Den kebabsjappa, som vi pleide å dra på, i Brighton, den lå like ved en databutikk, som het ‘Computer Aids’, forresten.
Og det skiltet syntes vel jeg at var morsomt da.
Og Øystein sa vel da noe om, at ‘computer-aids, nei det hadde Jostein’.
(Jostein var en butikkmedarbeider, som jobba på Lauritzen bokhandel, i Gågata, på Bragernes, i Drammen, og som Øystein ikke likte da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ikke nok med at det var masse tyske språkstudenter, i huset Øystein og jeg bodde i, i Gordon Road.
Det var også mange tyske språkstudenter i nabohuset og.
Og en kveld, så hang en av disse tyske tenåringsguttene utafor huset til Hudson-familien da.
Og så sa han til Øystein, (mens jeg også hørte det), ‘have you fucked Vicky yet?’.
Vicky var den vel cirka femten år gamle dattera til Tina og Rick Hudson da.
Og da brøyt Øystein nesten sammen.
Tina Hudson måtte trøste han, midt på natta.
(Hu måtte stå opp vel muligens).
Og Øystein sa til henne at, ‘I’m not like that’.
Jeg kjefta litt på han tyske språkstudenten etterhvert, siden han hadde fått Øystein til å grine da.
Og Tina sa til Rick, at det Øystein var ok, men at det var meg hu var bekymret for.
(Av en eller annen grunn).
Noe sånt.
Da sa jeg ikke noe, for Øystein dreiv jo å grein der, og jeg skjønte ikke helt hva hu mente.
Hu hadde kanskje ikke likt at jeg hadde kjefta på han tyske tenåringen, som hang utafor inngangsdøra der da, og prata piss da, og fikk tremenningen min til å begynne å grine.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Øystein må forresten ha vært ganske nærme Tina Hudson.
Øystein kalte henne for hennes kjælenavn ‘Tin’, foran hennes ektemann Rick Hudson, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror at Øystein hadde hatt tysk på skolen.
Men jeg selv hadde ikke hatt tysk på skolen da.
Og jeg likte ikke helt tyskere, for å være ærlig.
Så jeg dreiv og sa sånn ‘Auswitch’ og sånn, hele tida der da.
(Jeg var vel litt umoden da kanskje).
Og jeg skulle liksom prate tysk en gang da.
Så jeg fortalte om da jeg hadde skutt et ekorn med luftpistol en gang, på tysk.
Ekorn var ‘eichoniken’, eller noe, på tysk.
(Fant vi ut).
Og jeg bare tulla og sa ‘der eichoniken ge-shotsen ge-shotsen’.
Og ‘der eichoniken ge-skriken ge-skriken’, osv.
Og ‘der eichoniken ge-fallen ge-fallen’.
Og ‘der eichoniken ge-toten ge-toten’.
Noe sånt da.
Jeg prøvde å fortelle hele historia om hvordan Ulf Havmo og meg, hadde skutt et ekorn, (eller to), da, noen år før det her da.
På tulle-tysk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han ene tyske studenten, han var fra Essen, mener jeg å huske.
Og han var litt tjukk, så jeg tulla da, og sa at han hadde ‘essen’ for mye.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen av de tyske språkstudentene.
Han digga Depeche Mode, husker jeg.
Og han var der både sommeren 1989 og 1990, mener jeg.
Men jeg likte ikke han så bra, og klarte ikke å kommunisere så bra med han vel.
Så jeg nevnte ikke det, Cecilie Hyde, (venninna til søstera mi), i Norge, var en stor Depeche Mode-fan, som hadde sin egen ‘Depeche-gjeng’, i Drammen, til og med.
Det gadd jeg ikke å nevne for han tyske språkstudenten da.
For han var kanskje litt sånn sur og arrogant da, hvis jeg husker det riktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det dukka også opp en dansk språkstudent der, fra København, mens Øystein og jeg, var hos familien Hudson, denne sommeren.
Han danske språkstudenten, han kunne man ikke prate til på norsk.
Da forstod han ingenting.
Nei, man måtte snakke til han på engelsk.
Dette syntes jeg at var litt dårlig, siden jeg selv er kvart dansk, osv.
Men dette fikk jeg aldri forklart, til han danske språkstudenten.
Siden jeg først pratet til han på norsk da.
Noe han ikke forstod.
Og etter det, så ble vel det at han dansken ikke ville svare, når jeg sa noe til han på norsk.
Det ble vel som noe som stod i veien for den videre kommunikasjon kanskje.
(At jeg da nok ble litt overraska over dette, og også kanskje hang meg litt opp i det).
Jeg syntes at dette var merkelig, (jeg som hadde en dansk mormor osv., som bodde i Norge), at dansker plutselig ikke forstod norsk lenger.
For det hadde alle danske som jeg hadde prata med før gjort ihvertfall.
(Selv om det kanskje ikke var så mange).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, på den ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om i de neste kapitlene av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 41: Mer fra sommeren 1988
Den første vertsfamilien, hadde visst sagt til Øystein, at det var bare meg de ikke likte.
(Noe som var gjensidig, jeg likte ikke dem heller).
Og de tok med Øystein, på et flyshow, utenfor Brighton, like før vi måtte flytte, til der Hudson-familien bodde da.
Men jeg ble altså ikke invitert på flyshow da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kursleder Paul Wilkie, (var det vel), hadde i en time, en konkurranse, om hvem som visste, når London brant.
Jeg svarte riktig, til slutt, (1666), også vant jeg en boks øl.
Og ble litt brisen.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var på enda en strandfest, og da prøvde jeg å prate litt, til hu med krøllene, fra Hammerfest.
Men hu ville ikke prate med meg da.
Han som var sammen med hu andre fra Hammerfest, med det lyse håret.
Han spurte meg en dag, utenfor diskoteket Top Rank, om jeg kunne ‘passe på’ dama hans.
Jeg skjønte ikke helt hva han mente.
Men jeg prøvde å holde litt øye med henne da.
Men jeg bare tenkte det, at hu klarte seg vel selv.
Og bare gikk et annet sted vel.
Så sånn var det.
Jeg hadde tulla litt på skjemaet, til EF.
For jeg var litt lei av å bli kalt ‘babyface’ og latterliggjort, siden jeg så yngre ut, enn det jeg var.
Så jeg skreiv at bursdagen min var 25. august, på EF-skjemaet, (og ikke 25. juli, som den egentlig er).
For jeg ville ikke ha noe oppmerksomhet, om 18 års dagen min.
(som jeg altså fylte, mens jeg var i Brighton, denne sommeren).
Men jeg hadde lest, i en bok, av Ken Follet, (eller om det var Robert Ludlum, eller Alistar McLean), at briter godtar nesten hva som helst, som legitimasjon.
Så da han kavaleren, til hu lyshåra, fra Hammerfest.
Da han spurte, om jeg kunne kjøpe tre halve vodkaflasker, for dem, (var det vel).
Så gjorde jeg det da.
Og da bare viste jeg EF-kortet mitt, (eller hva det var), og sa når jeg var født, og så fikk jeg kjøpt vodka for dem da.
(Så sånn var det).
Jeg hadde også fått kjøpt vodka, til meg selv, før den første strandfesten da.
Så jeg hadde kanskje vokst litt i høyden, da jeg var sånn 17-18, og så kanskje ikke like ung ut, for alderen lenger da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Men men.
Noen inviterte meg, på en fotballkamp, en søndag.
Det var noen på EF-kurset.
Jeg måtte ta tog, og surra, og havna på Gatwick Airport.
For jeg hadde tatt feil tog.
Men da bare tok jeg et annet tog tilbake igjen, husker jeg.
På det engelske laget, så var det en skikkelig svær spiller, som en på det norske laget, klagde på, til meg.
Og han takla meg noe så skikkelig, sånn at jeg gikk i bakken, og ble nesten mørbanka.
Men jeg takla han bakfra, en gang seinere da.
Så jeg fikk tatt igjen litt, men han takla meg mye hardere da.
Så sånn var det.
Men men.
Men etter kampen, så hadde noen brent hull, i den hvite bomullsbuksa, som mora mi og søstera mi, hadde valgt ut til meg, i Tønsberg, noen dager før jeg dro til Brighton da.
Og jeg husker at de to Hammerfest-jentene, og han kavaleren, til hu ene, med det lyse håret, satt og så på oss, mens vi spilte.
Så jeg regner med at det nok var de som brente hull i buksa.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Men men.
Paul Wilkie sa noe om at han trodde at mange av gutta, på kurset var jomfruer, men ikke mange av jentene.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Det var på skolen, forresten.
Men men.
Noen kjøpte spansk flue, i en sex-butikk, og helte det i drinken, til to jenter.
Hu ene sendte meg brev, eller noe, tror jeg, etter kurset.
Noe sånt.
Hu andre, det var ei, fra ei bygd, som så litt ut som en gutt.
Noen andre, på et annet norsk kurs, spurte vel Øystein og meg, om hu var gutt eller jente, en gang, på Churchill Square.
Det var ikke så mange kjekke gutter, der hu var fra, sa hu, derfor var hu jomfru, sa hu.
Etter at de Gulskogen-folka, (var det vel), hadde gitt spansk flue til hu da.
Noe sånt.
Hu andre, (hu som sendte brev vel), hu møtte to muslimer, (eller noe), som begynte å klå på henne, (var det vel).
Men da sa hu, (I’m not that kind of girl).
Ei på kurset, het Guro, og var fra Skjetten, (var det vel).
Hu ropte på meg, en gang, på McDonalds.
Og så kom Øystein opp.
Også erta han meg.
Også sa han:
‘Erik har bare sjangs på stygge jenter’.
Noe sånt.
Så han ble kanskje misunnelig.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Men men.
Hos Hudson-familien, så flyttet det inn en spansk språkstudent, husker jeg.
Jeg måtte vise han hvor han skulle gå av bussen.
Jeg sa at han måtte bare se på et reklameskilt, for en møbelbutikk, eller noe.
Når han så det skiltet, så måtte han gå av bussen, sa jeg.
Og det skjønte han da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Høsten 1988, så var det en fest, i Sjølyst-hallen, i Oslo, for de som hadde vært med EF språkreiser, til England, sommeren det året, forresten.
Og da skjedde det mye rart.
Pia og Christell, de hadde vært i Bournemouth, den samme sommeren.
Og jeg husker at jeg prata med de, og to pene jenter, fra Oslo vel, i trappa, opp til andre etasje, på Sjølyst der da.
Hu ene pene jenta, det var niesa til Sylvia, fra Bergeråsen, viste det seg.
Sylvia, hu sa en gang, noen år før, når jeg snakket om at jeg hadde planer om å studere i Oslo.
Så sa Sylvia, at en gang hadde hu vært på restaurant i Oslo, og blitt tilsnakket av en russer da.
Så sånn var det.
Men men.
Faren vår hadde også bedt Pia og meg, om å besøke Sylvia, (som også bodde på Nedre, på Bergeråsen), en lørdagskveld, et par-tre år før det her vel.
Og da måtte jeg ha på meg et rart, egytisk eller afrikansk kostyme, eller noe.
For i huset til Sylvia, så pleide dem å kle seg ut, på lørdagene, sa hu.
(Det var vel bare hu som bodde der, tror jeg).
Så skjedde det, at Sylvia var på Prima, en gang, som jeg gikk innom den butikken, etter å ha vært borte hos Ågot.
Så sa Sylvia det, at hu skulle hilse til meg, fra niesa si.
Og så sa hu noe til kassadama, om at hu ikke syntes at jeg var noe kjekk, eller noe.
Når jeg kom bort til Leirfaret 4B.
Så var Pia, i gangen, i leiligheten min da.
(Som faren min sa, at vi ikke behøvde å låse.
Av en eller annen grunn).
Også nevnte jeg det da, at Sylvia hadde hilst, fra hu pene niesa si.
Men da sa bare Pia, at hu niesa, hu var sånn, at ‘hu lå med alle’.
(Selv om jeg kanskje dreit i det, som atten-åring.
Jeg hadde vel syntes det hadde vært artig, å hatt ei pen og deilig 16-17 år gammel jente, som jeg kunne ha knulla litt med, vil jeg vel si.
Hu var jo drit-deilig, så om hu var litt horete.
Så hadde nok jeg driti i det.
For jeg var jo såpass ung selv, så jeg var vel først og fremst ute etter sex selv vel og.
Jeg skulle jo studere i Oslo, osv., så jeg hadde jo ikke tenkt å stifte familie da akkurat.
Men men).
Men Pia tilbydde seg ikke, å gi meg telefonnummeret, eller adressen, eller noe, til hu niesa, til Sylvia da.
Og jeg ble litt paff, og visste ikke hva jeg skulle si, da Pia sa, at hu niesa til Sylvia, hu var sånn, at hu lå med alle da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Noen jenter, som jeg hadde vært på kurs med, sommeren før, sa at jeg så stilig ut, (mener jeg at jeg overhørte).
Jeg gikk med tweed-jakke, (som jeg hadde fått av Ruth Furuheim, før konfirmasjonen min vel), svart genser fra Dressmann, i Drammen, og nye mokasiner, som jeg hadde kjøpt, i en skobutikk, i Drammen, (da møtte jeg forresten Ove Reiersrud og ei jente fra språkkurset, med mørkt hår vel).
De digga vel Depeche Mode, tror jeg, de jentene.
Noe sånt.
En av de fra Gulskogen, (en kraftig kar vel), sa at han skjønte det, at jeg ikke ville ha så mye, med hu Hammerfest-jenta, med mørkt, krøllete hår, å gjøre.
For hu hadde visst sugd tre gutter, på en Paris-tur, som hu var på, med EF språkreiser, en av helgene, mens vi var i Brighton da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Selv om jeg kanskje angret litt da, når jeg hørte det, på at jeg hadde sagt at jeg var homo, til henne.
Men hva skulle jeg si til dem da, når de satt liksom i ‘fjortis-fylla’, oppå den gangbrua.
(Øystein sa jo at jeg burde gå bort, og prate med dem).
Nei, det skjønte jeg ikke.
Så det stokka seg helt, og ble bare tull da.
(Siden jeg var edru da, og de to jentene var rimelig fulle vel).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg likte ikke han som ble kalt for Eggemøller’n.
(Han var vel også fra Drammen, tror jeg).
For han, han var litt sånn spydig, tror jeg.
(Eller om det var, at jeg bare ikke likte navnet hans).
Noe sånt.
Men men.
Så da jeg møtte han på doen, på Sjølyst der, så dytta jeg han inntil veggen der da.
Og jeg spurte først, de andre folka fra Gulskogen, om det var greit, at jeg banka opp Eggemøller’n.
Og det sa dem at var greit.
Men men.
Men da jeg stod på dansegulvet, seinere, og prøvde å rocke da.
Så kom søren meg Eggemøller’n ut på dansegulvet.
Og begynte å skulle sparke og slå meg.
Og han Eggemøller’n var ganske lav.
Så jeg ble litt flau.
Og prøvde å få’n til å gå bort.
Og forsvant til slutt da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Øystein, han var forbanna på Paul Wilkie.
Så nede i første etasje, på Sjølyst, så stod Øystein og Paul Wilkie lenge, i en teatralsk-aktig positur, vil jeg si.
Øystein stod og lata som at han slo et karate-slag, (eller noe), i magen, på Paul Wilkie.
Mens Paul Wilkie, (som var dobbelt så høy som Øystein, nesten).
Han stod helt stille han og.
Det var som at de var frosset fast.
Og sånn stod de i 10-15 minutter vel.
Jeg prøvde å prate til Øystein, for å få han til å slutte.
Og til slutt, så ga det seg da.
Men da Øystein og jeg, dro til Brighton igjen sammen, sommeren 1990, (når vi fikk bo hos Hudson-familien), så ville Øystein fortsatt banke opp Paul Wilkie, (som vi så på Churchill Square, fra bussen eller noe vel), husker jeg.
Så sånn var det.
En kar, med lyst hår, som jeg sjekka damer sammen med, på et diskotek, i Brighton.
Han syntes heller ikke, at hu fra Hammerfest, med krøllete hår, var hans type.
(Når jeg sa det, at jeg ikke syntes at hu var min type).
Jeg lovte at jeg skulle vise han Christell, på Sjølyst der.
Men da stod Christell helt aleine ute, og liksom så så ung ut da.
(Vil jeg vel si).
Med noe ekstra klær på seg, over skuldrene, eller noe, vel.
Så da likte ikke han karen, (som ligna litt på Ole I’Dole, kanskje), Christell likevel da.
Så sånn var det.
Men men.
Vi kjørte til Sjølyst, med faren min, mener jeg å huske, både Christell, Pia og meg da.
Så sånn var det.
Da vi tre kom hjem fra England, den sommeren.
Så hadde jeg kjøpt en kassett, som het ‘the Hits of House are Here’, på en platebutikk, i Brighton.
Men da sa Pia det, når hun så den kassetten.
At jeg måtte ikke si det til Christell, at jeg hørte på house-musikk.
For Christell hadde vært forelska, i Bournemouth, i en som hørte på house-musikk da.
Så sånn var det.
Uten at jeg vet hvorfor jeg ikke kunne si det til Christell.
Men da tenkte jeg på det andre Pia sa da.
Så da ble jeg litt paff da kanskje.
Men jeg kjente jo ikke søstera mi så bra.
Samtidig som at jeg ikke hadde så mange andre, i livet mitt.
Så det var ikke sånn, at jeg liksom prøvde å sette Pia på plass, eller noe.
Jeg var nok kanskje litt for rund mot henne, når jeg tenker tilbake på det nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde også en stor, gul skjorte, med meg til Brighton, husker jeg.
Som mora i vertsfamilien, spurte hvem var sin.
Da hu hadde vaska klær.
(Tina Hudson het hu da).
‘Who do you think’, sa Øystein, og gliste da.
Det var en skjorte, som jeg ikke hadde kjøpt da, men funnet i et skapene til faren min vel.
Så sånn var det.
Jeg kjøpte også en Levis t-skjorte, denne sommeren, var det vel.
I Brighton da.
Som var ganske populær, og som mange folk gikk med der, husker jeg.
En hvit t-skjorte med svart og rødt trykk.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Rick Hudson sa at de puttet ‘camel-shit’, i Marlboro-sigarettene.
Så det var kanskje derfor jeg begynte å kjøpe Prince-sigaretter der nede.
Det er mulig.
Men men.
Den siste dagen der. så hadde vertsfamilien fest for oss.
Rick kjøpte vodka.
Noe kona hans, Tina, sa at han ikke tålte.
Rick dro med Øystein og meg, en gang, et sted, og da satt han på en benk, og drakk øl, husker jeg.
(For at ikke Tina skulle merke at han drakk, tror jeg).
Jeg kjøpte vel Fosters øl, på the Off Licence, (spritbutikken), tror jeg.
Uten at jeg husker hvorfor, jeg syntes vel bare at de så kule ut.
Noe sånt.
Ellers kjøpte jeg også Carlsberg, når jeg handla øl, sammen med han Rick Hudson.
Siden Carlsberg var dansk da.
Rick Hudson kjøpte Holsten lager, mener jeg det var.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Tina og Rick hadde også fortalt Øystein, om et triks.
Øystein dro med meg til en videoutleie-butikk, og fikk leie 4-5 videofilmer.
Som han tok med tilbake, til Norge.
(Uten å levere tilbake da).
I Shoreham.
Og Ole Morten Halvorsen, i Larvik, fikk en av dem da.
Det var en film han hadde bestilt.
Øystein kjøpte også en film som het ‘Brain Damage’, i London vel.
Samt at han dro meg med, på en heavy-musikk-sjappe, i London, som han ville besøke.
Og i mange videofilm-butikker vel, i Tottenham Court Rd. da, som jeg visste om, siden Kenneth Sevland, og de klassekameratene hans, fra Svelvik, hadde dratt meg med dit, da vi var på språkreise, to år før.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Øystein var også glad i å gå på Burger King, i Brighton.
Og han pleide å kjøpe ‘Whopper without onion’.
Noe sånt.
Og han var også glad i å dra på Pizza Hut, hvor det første gang jeg spiste sånn amerikansk pizza vel, (må jeg vel kalle det), med tjukk bunn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg ble skikkelig full, den siste kvelden, i Brighton.
Faren til Øystein, Kai Andersen, henta oss på Fornebu.
Han var grei, og kjørte meg hjem, til Bergeråsen, etter at jeg hadde vært hos Øystein og dem, en time kanskje.
(En kjøretur på cirka en og en halv time da.
Hvor jeg bare lå og halsov i baksetet av bilen vel, tror jeg.
For jeg var ikke vant til å være voksen ennå da.
Så jeg satt meg fortsatt noen ganger inn i baksetet, hvis jeg satt på med noen da.
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og jeg, vi så noen filmer forresten, i Brighton.
Det var Pet Shop Boys-filmen, som jeg ville se.
Men som var litt surrete kanskje.
Og vi så også ‘Heksene’, av Roald Dahl.
(Hvis ikke det var sommeren 1990 da).
Det var egentlig en barnefilm, men Øystein ville se den da.
Fortelleren sa hans norske bestemor, hadde sagt det at folk med mørkt hår, var hekser.
Jeg syntes synd på noen folk, med mørkt hår, etter filmen, husker jeg.
En far og en datter vel.
Noe sånt.
‘Hva syntes du da’, sa Øystein.
Jeg sa at jeg syntes det var noe tull, (eller noe), vel.
Jeg trodde ikke at det var sånn at alle med mørkt hår var hekser.
Jeg syntes synd på de med mørkt hår, som så den filmen, husker jeg.
For de måtte vel føle seg uglesett, når de så den filmen.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi så vel også ‘Bright Lights Big Ciy’ vel.
Som jeg ville se, siden jeg var litt Michael J. Fox-fan, etter Back to the Future-flimene.
(Pia hatet forresten Michael J. Fox.
Etter å ha sett Teenwolf vel, som jeg ikke hadde sett).
Og det første året, som jeg var i Brighton, så så jeg James Bond-filmen ‘A View to a Kill’, med ei mørk syngedame, som jeg har glemt navnet på nå.
Grace Jones, var det.
Men da skreik folk i kinosalen, på Odeon der, for de syntes at filmen var kjedelig da.
Jeg så de fleste filmene på Odeon.
Untatt den ‘Heksene’ da, som var på en annen kino, som jeg ikke husker hva het akkurat nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rick og/eller Tina Hudson.
De fikk Øystein og meg, til å se på Top of the Pops, en gang.
Og da var det ei mørk dame, med lyst hår, som sang, på slutten da.
(Jeg husker ikke sangen nå men).
Men da spurte hu jenta, fra Vestlandet, som så ut som en gutt, Øystein og meg, om vi hadde sett den sangen, husker jeg.
Da var det noe med hu farga dama da, skjønte jeg.
At hu hadde lyst hår sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo egentlig fylt 18 år, i England.
Men jeg hadde ikke feiret dagen.
For jeg hadde vært litt flau, over at jeg så yngre ut.
(Da jeg reiste med STS til Brighton, tre år før det her, så sa jo hu ene engelske lærerinna, at jeg så ut som at jeg var tolv år, da jeg var femten år da).
Men men.
Så jeg hadde ikke feiret bursdagen min, mens jeg var i England da.
Men Pia var en del oppe hos meg, i Leirfaret 4B, etter at jeg kom hjem fra England.
Og da fikk jeg en ide, å arrangere 18 årsdag, helgen etter, eller noe.
Og jeg sa til Pia, at hu kunne si fra, til folk hu kjente, om at jeg skulle ha fest da.
(For jeg håpet på det, at hun kom til å be noen pene venninner da).
Også sa jeg fra til folk, som Frode Kølner, og han Roger fra Fjell, og Øystein Andersen da, at jeg skulle ha fest da.
Frode Kølner og de, skulle møte meg, borte på Sand da, hos bestemor Ågot, siden det var lettere å finne fram dit vel.
Og på festdagen, så venta Pia og meg der da.
Jeg hadde tenkt å kjøpe øl da, etter at de dukka opp.
For Frode Kølner hadde også med seg en kamerat, som jeg ikke kjente, fra før da.
Og da de dukka opp, så ville de ikke dra til meg, i Leirfaret, og drikke øl og spise pizza.
Nei, de ville bort på Sandvika.
(Den stranda hvor jeg så Line Nilsen og de andre jentene i klassen toppløse, noen måneder før det her da, forresten).
Jeg ville ikke til Sandvika.
Jeg hadde bare vært der en gang før omtrent.
Sandvika, det var liksom der Christell og Jan Snoghøj og dem var, tenkte jeg.
Det var jo mitt bursdagsselskap.
Men jeg mista kontrollen.
Og ble dratt bort til Sandvika da, for Pia ville også det, at vi skulle dra dit.
Men jeg ble svimmel, når jeg kom bort dit.
For jeg hadde vel ikke spist noe særlig, den dagen, tror jeg.
Også begynte Frode, kameraten hans og Pia, å mase, om at jeg måtte la Frode Kølner og kameraten hans, få låne vannsenga mi.
Da ble det litt mye, syntes jeg.
De kapret bursdagsselskapet, og dro meg med, bort på Sandvika, mot min vilje, må jeg si.
Også begynte de å mase mye, og legge press på meg, om å få låne vannsenga mi også.
(Jeg hadde jo sønvproblemer, som jeg skrev om i et av de tidligere kapitlene.
Det var derfor jeg prøvde den ene sovepilla til Haldis, (eller hva det var), som jeg fant i veska hennes, den gangen).
Så jeg ville nødig ofre vannsenga mi, selv for en natt.
Jeg hadde jo gjesterom der, (mitt tidligere soverom), hvor Christian Grønli, hadde sovet, da han var på besøk, i Leirfaret 4B, fra Spania, sommeren 1982 da.
Så jeg lurte på hva som foregikk.
Jeg var ikke vant til å bli behandlet så dårlig.
Bergerfolk hadde mobba meg, men denne gangen ble jeg helt svimmel, husker jeg.
Jeg tenkte at jeg burde dra noen Berger-folk inn i det her.
For Pia hadde jo bodd tre år, eller noe, lenger, i Larvik, enn meg.
Så hu var jo kanskje mer en Larvik-jente, enn en Berger-jente.
Og jeg var kanskje mer en Berger-kar enn en Larvik-kar.
(Siden jeg flyttet til faren min, på Berger, cirka tre år før Pia da).
Og jeg tenkte det, at jeg hadde jo litt ‘å gå på’, ovenfor Annika Horten, (som hadde klaget til meg, over at hu hadde firkanta tannstilling, og liksom latt meg inspisere tenna sine, noen år før det her da).
Og også ovenfor Anne Uglum, som jeg hadde vært hjemme hos, en gang, en nyttårsaften, et år eller to, før det her da, når jeg hjalp henne, mange ganger, med å komme seg unna Espen Melheim, når han var fæl til å klenge på henne da, i fylla.
Så jeg sa bare til Pia, Frode og kameraten til Frode, at i vannsenga, der ska jeg og Anne og Annika ligge.
Og da sa Pia ‘å jasså’.
Noe sånt.
Og var det noen Berger-folk, som gikk forbi vel, og så at jeg så svimmel ut vel.
Og da ville Frode Kølner og de, kjøre bort til Leirfaret 4B, likevel.
Men jeg fikk ikke fram, at jeg ikke hadde øl.
For jeg ble litt surrete, av det, at jeg måtte bort på Sandvika, enda jeg ikke ville det da.
Det var jo lørdag og alt, så jeg ville pizza, og sitte i stua, og kanskje se på TV da, eller noe.
Eller høre på musikk, eller noe da.
Det var jo flere som var invitert på den festen og.
Så sånn var det.
Øystein Andersen, dukka opp hos meg, like etterpå.
Han var invitert på festen da, og foreldra hans hadde kjørt ut til Sand, dagen før sikkert, fra Lørenskog da.
Frode Kølner hadde med en flaske Jagermaister, som han la i fryseboksen til Haldis, som stod inne på mitt tidligere soverom, (der Christian Grønli hadde bodd, i 1982, var det vel).
Der lå det noe kjøtt, uten noe sørlig merking vel, som jeg forklarte om, at var Haldis sitt da.
Noe sånt.
Frode Kølner spurte Øystein Andersen, om han likte Jagermaister.
‘Hostesaft’, sa Øystein Andersen da.
Noe sånt.
Og da, så gikk Frode Kølner og henta Jagermaister-flaska si, i fryseren til Haldis, igjen.
Før den hadde blitt kald da.
Også hørte jeg det, at han sa til kameraten sin.
Noe om at ‘det skjer så mye her nå’, eller noe.
Også kjørte de bare tilbake til Larvik igjen.
Lenge før festen hadde begynt.
Men da, så var jo Prima stengt.
Og jeg hadde ikke fått kjøpt noe øl, pizza og potetgull.
(På grunn av det her Sandvika-greien og maset om vannsenga, til Pia, Frode Kølner og kameraten da.
Jeg fikk jo ikke fram et ord, om at jeg måtte dra på Prima.
Så jeg fikk ikke kjøpt noe til festen da.
Så sånn var det.
Men men).
Geir Arne JØrgensen, Ditlev Castellan og Lille-Oddis vel.
De kom innom.
For Pia hadde invitert de til bursdagsselskapet mitt da.
Jeg trodde det, at Pia skjønte det, at jeg ville at hun skulle inviterte noen pene damer.
Men tydeligvis ikke.
Så det var siste gangen, at jeg ba Pia, om å invitere noen, til en fest.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Men men.
Geir Arne, Ditlev og Lille-Oddis, de kjeda seg, naturlig nok, på festen.
Siden det ikke var noen drikkevarer der.
Det var bare Øystein som satte på filmer vel.
Noe sånt.
Så Geir Arne, var det vel, (hvis det ikke var Ditlev), spurte om ‘er det her festen’.
‘Ja’, sa jeg da.
For jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så Geir Arne og de stakk.
Så kom han Roger fra Fjell, (som jeg hadde møtt i Drammen, etter en kjøretime igjen vel).
Og han hadde med en hel bil, full av folk, fra Drammen da.
Men jeg bare sa det, at festen var avlyst.
For da var det vel bare meg og Øystein der vel.
Og jeg slapp dem ikke inn da.
For jeg syntes ikke at jeg kunne be inn noen flere folk der, etter at Geir Arne og dem hadde stikki.
Etter at dem hadde klagd på festen da.
Så sånn var det.
Men men.
Så dro plutselig Pia med meg, til Rødtangen.
Hu fikk noen folk, som hu kjente, (kanskje siden hu var mye mer ute og festa, i årene før det her, på Berger, enn det jeg var), til å kjøre oss over, fra nedenfor Teskjekjærringa der da.
På stranda nedenfor Teskjekjærringa, der satt forresten Annika Horten.
Hu klagde, og sa det, at hu og en kar, som jeg ikke visste hvem var, hadde tenkt seg på festen min.
(Så Pia hadde tydeligvis sagt fra, til noen pene damer, om den festen, likevel.
Men jeg visste ikke det, at Annika Horten var ‘opptatt’.
Jeg hadde ikke sett han kavaleren hennes før.
Og visste ikke hvem han var da.
Men men.
Så sånn var det).
På Rødtangen, så kjente jeg nesten ingen.
Så jeg bare hang med søstera mi der.
Pia, Christell og jeg, vi hadde forresten vært en tur sammen, på Rødtangen, sommeren 1987, altså sommeren før det her, må det vel ha vært.
(Før den båten ble ødelagt, i en storm, høsten 1987 vel).
Og da, så røyka Pia, husker jeg.
Så det var nok etter at vi hadde vært i Sveits, sommeren 1987.
Så dette var nok i midten eller slutten av juli, i 1987.
Jeg kjørte båten da, siden Pia og Christell, ikke hadde fått opplæring i å kjøre båt enda, (noe jeg fikk av faren min), siden de ikke var 16 år enda da.
Og Pia hadde klart det kunstykket, å poffe en eske med fyrstikker, mens hun tente seg en røyk, foran uteserveringa, på Rødtangen.
Som var stapp full da.
‘Pia Charlotte’, ropte jeg da.
Og da lurte Pia fælt, på hvorfor jeg kalte henne ‘Charlotte’ også, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Faren min lærte meg å kjøre den båten til Haldis, enten sommeren jeg fylte 15 eller sommeren jeg fylte 16, husker jeg.
Og det ble min favoritt-hobby, må jeg vel si, å kjøre med den båten, på fjorden, om sommeren.
Jeg likte meg spesielt godt i Holmsbu, som var en fin liten sørlandsby nesten, på Hurumlandet, mellom Verket og Rødtangen da.
Så sånn var det.
Faren min lærte meg at like sør for Berger-bukta, så var det noen skjær, som jeg måtte holde meg unna.
Så sånn var det.
Det lå cirka fire bensinkanner, i båten.
men en av dem, måtte jeg ikke bruke, sa faren min, for den bensina var det rusk i, sa han.
Noen ganger kjørte jeg i en båt, med faren min, og da, så hendte det at vi dro til Holmsbu bad, på kafeterian der.
Og da kunne jeg få et rekesmørbrød eller karbonadesmørbrød, husker jeg.
En gang fikk jeg både et rekesmørbrød og seinere også et karbonadesmørbrød, husker jeg.
Så der var det gode smørbrød, det er helt sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
En gang, så ville Ulf Havmo ut med båten, tror jeg.
Han var ihvertfall med i båten.
Og det var den første gangen jeg kjørte den båten omtrent, tror jeg.
Og da var det seilbåt-regatta, eller noe, tror jeg.
Så jeg måtte skikkelig svinge, mellom seilbåtene, og huske på det med vikeplikt og sånn da, husker jeg.
Men men.
Ulf Havmo måtte også hjelpe til å pusse skjell, av bunnen, på den båten, en vår, husker jeg.
Det var kanskje våren 1986 da.
Noe sånt.
Men men.
En annen gang, når ulf Havmo og jeg, kjørte med den båten, fra Rødtangen vel, og til Holmsbu.
Så tøffa jeg sakte avgårde, med den båten, ganske nærme land da.
For jeg syntes det var morsomt da.
Jeg kjørte litt nærme land.
Men jeg kjørte også veldig sakte da.
Som om det var en sånn snekke kanskje.
Noe sånt.
Og da, så kjørte jeg plutselig på en ganske stor stein, som lå, en del meter fra Hurumsida da.
Og da, så kom jeg ikke av den steinen.
Uansett hvor mye jeg ga gass, bakover og forover.
Men det som hjalp, det var at jeg hoppet over rekka av båten.
Og så opp på den steinen.
Og da fikk jeg ganske lett, dyttet den båten, av den steinen igjen da.
Så kjørte jeg videre til Holmsbu igjen da.
Og båten var ikke skadet.
For jeg hadde kjørt så sakte da.
For jeg bare slappa av liksom.
Som er digg det og, på fjorden, om sommeren da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, som Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan, var det vel.
Ville at jeg skulle kjøre ut med båten.
Så ville de det, at jeg skulle kjøre til Berger-bukta.
Dette var den første sommeren, som jeg kjørte med den båten.
Og da, på tilbakeveien, så gikk båten tom for bensin.
Og jeg måtte fylle bensin.
Og da var det bare en kanne igjen, i båten.
Og det var den med rusk i da, fant jeg ut.
For da jeg skulle starte båten, utafor Ulvikfjellet.
Så starta ikke motoren.
Og Carl Fredrik Fallan.
Som kjørte sin egen båt, (som han ville at jeg skulle prøve en gang, i Berger-bukta, (hvor han hadde båtplass), et år eller to før det her vel. En båt med 9.9 hester).
Han ville ikke taue båten min.
Som Ulf og jeg satt i da.
(Hvis det ikke var Espen Melheim og meg).
Carl ville absolutt se, hva jeg ville ha gjort, hvis han ikke hadde vært der.
Merkelig nok, tenker jeg nå.
For Carl hadde jo også oppført seg veldig rart, da han sparka overende den bensinflaska, i hagen, i Leirfaret 4B der, da han ba meg om å lage en sånn bombe der, vil jeg si.
Så Carl han oppførte seg rart/merkelig, flere ganger, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg måtte ta av meg en t-skjorte som hadde havna opp hos meg, fra Haldis sikkert.
Og det var en t-sjorte, med noen striper og stjerner på da, som så nesten ut som det amerikanske flagget, husker jeg.
Også måtte jeg bruke den t-skjorta, til å filtrere bensinen i, som jeg fylte i bensintanken da, til den 7.5 hesters motoren, som faren min hadde da.
Og så, så virka motoren igjen, husker jeg.
Så jeg fikk kjørt tilbake, til båtplassen da, som var på brygga til Kai Andersen og de.
Men faren min ble sur vel, seinere, siden han måtte rense motoren.
Men jeg ble jo stressa, av Carl og de, som absolutt ville dra meg med ut på fjorden da.
Og jeg hadde ikke brukt så mye bensin selv, (sånn som jeg husker det).
Og faren min burde vel ikke hatt forurenset bensin, i båten.
Hvorfor fjernet ikke faren min den kanna?
Og hvordan hadde den kanna blitt forurenset?
Og hvorfor ville ikke Carl taue båten min?
Og hvor hadde blitt av de andre bensintankene?
Og hvorfor skulle de absolutt ha meg med, til å kjøre den båten, bort til Berger-bukta, (jeg likte jo best å kjøre bort til Holmsbu, osv, på den andre sida av fjorden).
Hm hm.
Dette virker nesten som noe lureri, fra faren min og/eller Carl Fredrik Fallan, for meg nå.
Så sånn er det.
Det var også så mye strøm, i fjorden, den dagen.
At da jeg prøvde å ro, (før jeg kom på den ideen, å rense bensina, med t-skjorta mi).
Så kom jeg ikke av flekken.
Siden jeg rodde mot strømmen da, utafor Ulvikfjellet der, mens Carl Fredrik Fallan så på fra sin båt da.
Og Ulf Havmo var det vel, satt i ‘min’ båt da, og så på da.
Så det var rimelig flaut, hele den episoden der, husker jeg.
Jeg tror nok at jeg kanskje ble litt tullet med av noen da, vil jeg nok tippe på.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da faren min skulle lære meg opp, til å kjøre den båten.
Sommeren 1986, var det vel.
Så så vi også Geir Arne Jørgensen og Ditlev Castellan, (var det vel).
De hadde lagt masse tyvegods, ut på det svaberget, nedafor Teskjekjærringa der.
(Hvor onkel Håkon hadde tatt meg med, for å sole meg, sammen med Tone, Lene og hu venninna til Lene, med rødt hår, en gang, da jeg var sånn 10-11 år).
Tyvegodset, (som jeg trodde at det måtte være, ihvertfall), det var masse fiskekroker, og sånn, sånn som jeg skjønte det.
Faren min sa vel ikke noe, til de her gutta, når vi gikk forbi.
Og det gjorde ikke jeg heller.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det er mulig at de hadde med en tredje ‘tyv’ der.
Om det kan ha vært Lill-Oddis, eller Ulf Havmo, eller hvem det kan ha vært.
Det husker jeg ikke nå, må jeg innrømme.
Men de så ganske innbitte ut, (husker jeg), der de satt på kne vel, og foredelte noen fiskekroker og sånn vel, som de hadde liksom plassert ut på det svaberget der da, mellom seg vel.
Noe sånt var det vel, at de dreiv med da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Tilbake til attenårs-selskapet mitt, igjen.
Pia og jeg, vi stod lent mot en båt, eller noe vel, som lå til land vel, på Rødtangen der da.
Så plutselig så dukka Turid Sand, (dattera til jordbærbonden og bondekona Sand, fra Sand), opp der.
Hu sa at hu hadde møtt en kavaler, fra Oslo, som hadde fingra henne, sa hu.
Han hadde gått for å hente en kondom, (sikkert på campingplassen der), sa hu Turid Sand da.
Hu sa også det, til søstera mi, at hu syntes det var kjempedeilig, (eller noe), og hu rådet søstera mi, til å også prøve det da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sa søstera mi det, til meg, at dette var ikke noe som jeg måtte si til noen andre.
Det som hu Turid Sand hadde sagt da.
Så sånn som jeg ser det nå, så prøvde søstera mi, å kontrollere meg, må jeg vel si.
Jeg fikk ikke lov å si det som Turid Sand hadde sagt.
Og jeg fikk ikke lov til å si til Christell, at jeg likte house-musikk.
Dette var den samme sommeren, at Pia kom med disse ‘ordrene’ da, til meg, (eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Så fikk Pia noen folk, (som plutselig bare dukka opp vel), til å kjøre oss tilbake, til Berger-sida igjen da.
(Uten at vi måtte betale for bensin, eller noe, vel.
Kanskje merkelig nok.
Men men).
Så sånn var det.
Og da, så ble ikke Pia med opp til meg, i Leirfaret 4B vel.
Sånn som jeg husker det.
For jeg husker det, at det bare var Øystein og meg, som satt i sofaen der, og så på video, var det vel.
Så dukket det plutselig opp en hel gjeng der.
De var ledet av Arve aka. Bergen, fra klassetrinnet under meg.
En hel gjeng begynte å romstere på kjøkkenet, og fant masse burgere i fryseren under kjøleskapet, som de lagde.
(Jeg hadde vel tre frysere der, selv om jeg aldri brukte frysere omtrent.
Annet enn til is eller grandiosa, en sjelden gang).
Jeg sa til dem, at burgerne nok var gått ut på dato.
Men da ble de sure, og sa noe sånt, som at da gjør det jo ikke noe at vi spiser dem da.
Noe sånt.
(Jeg klarte vel ikke å lage burgere, på den her tiden, tror jeg.
Ulf Havmo og jeg, vi hadde laget eggerøre vel, en gang vel.
Og vi klarte å lage te.
Som vi syntes var godt, med masse sukker.
Men en gang, så var det ikke sukker, som stod i skapet, med salt.
Jeg trodde at det var sukker.
Så da spytta vi, når vi smakte teen, husker jeg.
Så det ble mislykka.
Etter det så spiste jeg vel stort sett bare Grandiosa der, tror jeg.
Ihvertfall fram til høsten etter dette, da jeg begynte å jobbe i en matbutikk, på CC, i Drammen, som het CC Storkjøp).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den gjengen, (som var på 5-6 personer vel.
Som jeg bare kjente Arve aka. Bergen av vel.
Men jeg tror det var Berger-folk.
Siden de turte å gå inn der, mener jeg.
Enda jeg sa nok sa det, at festen var avlyst/ferdig, vil jeg nok tippe på.
Men men).
Den gjengen, de bare forsvant igjen, når de hadde lagd mat der da, og spist opp det meste av maten, som var i frysern under kjøleskapet der da.
Og det ble jo kjempemye oppvask.
Noe faren min klagde på, en gang han var opp i leiligheten der, i Leirfaret 4B, noen uker seinere da.
Og da kjefta faren min, og sa at jeg måtte vaske opp.
Men da svarte jeg det, at det var ikke min oppvask.
Men det var Bergen og dem sin, (som hadde ‘kræsja’ den avlyste festen min da).
Og en dag, når jeg kom hjem fra skole, (og muligens også jobb), i Drammen, høsten etter det her.
Så var all oppvasken på kjøkkenet, vaska opp da.
Men hvem som måtte ta den oppvasken, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min hadde sendt, (3-4-5 år før det her kanskje), to jenter, (Connie tror jeg muligens, og ei til vel), fra klassetrinnet over meg.
De hadde faren min sendt til meg, i Leirfaret 4B, en gang, husker jeg, for å ‘hjelpe meg å lage mat’.
Noe sånt.
De jentene, de sa det, at faren min hadde sagt det, til dem, at jeg var sånn, at jeg kunne sulte ihjel, foran kjøleskapet.
(Det var nok fordi at jeg var deprimert.
Og jeg var også litt bortskjemt.
OG likte å trøstespise.
Og jeg syntes ikke at kneipskiver med smør og hvitost, (som mora mi sa, istedet for gulost, av en eller annen grunn), var noe spesielt godt da.
Så hvis jeg ikke hadde noe god og lettvint mat, i huset, så var det ofte at jeg ikke spiste så mye da, må jeg innrømme.
For jeg hadde ikke så god matlyst da.
Det hendte ofte at jeg kasta matpakka, som faren min lagde, i søpla, da jeg gikk på barneskolen, husker jeg.
Etter kanskje å ha spist en brødskive, eller noe da.
For jeg mangla matlyst, før jeg begynte å jobbe på CC Storkjøp, husker jeg.
Jeg kunne noen ganger sitte en hel søndag vel, uten å spise noe særlig mat.
Og så gå ned til Haldis, om kvelden, for å se om det lå noe is i frysern der da.
Så jeg var glad i mat, som var lett å lage, og som jeg likte da, som Pizza Grandiosa og potetgull osv. da.
Og jeg klarte også å lage pizzasmørbrød, husker jeg.
(Det var brødskiver, som ble stekt i steikovnen, med topping fra en hermetikkboks, som het ‘Pizzasmørbrød’ da, var det vel, oppå da).
Så jeg klarte å lage mat.
Men jeg var veldig kresen da, i matveien, som tenåring.
Hvis det var mat jeg likte, så kunne jeg spise mye.
Men hvis jeg ikke likte maten, så var det ofte sånn, at jeg ikke spiste, i det hele tatt.
Brødskiver, det minnet meg kanskje for mye om skolen.
Hvor jeg mistrivdes, kjedet meg, og ble mobbet, husker jeg.
Så det var sjelden jeg spiste brødskiver, i Leirfaret 4B, må jeg innrømme.
Brødkniven der, den ble oftest brukt til å skjære opp Pizza Grandiosa-pizzaer, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Høsten 1988, så begynte jeg på Datalinja, på Gjerdes Videregående, i Drammen.
Og jeg fikk meg også deltidsjobb, på CC Storkjøp, (en matbutikk), på Brakerøya, (ikke så utrolig langt fra skolen min), i Drammen.
Hva som skjedde, under dette skoleåret.
(Når jeg også var blåruss).
Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapitellet.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en ny e-post til Northumbria-politiet
fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
toe-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.ukcc”sprakreiser@ef.com”
bccTAYLORG@unhcr.org
dateThu, Oct 27, 2011 at 3:04 PM
subjectReport of crime
mailed-bygmail.comhide details 3:04 PM (0 minutes ago)
Hi,
today, at the hostell, which Northumbria Police and Sunderland City Council sent me to after the Police threw me out from University of Sunderland, Clanny House, and Leather Lane in Liverpool, a week before that.
I recieved a letter from Tomorrows World saying ‘Miss Erik Ribsskog’.
It’s sexual harassment to call me ‘Miss’ I think, since I’m a man.
At least it’s an insult.
I attach pictures showing this.
I suspect it could be my earlier host-family from when I was a student with EF in Brighton in 1988, who are sending this.
Mr. Rick Hudson formerly of Hamar, Norway and Gordon Rd., in Shoreham-by-Sea, near Brighton.
My third-cousin Oeystein Andersen and me, went of summer-school, with EF Language-Schools, and ended up staying with this family.
They said we could visit them later, in Shoreham, and I went there two summers and Oeystein one summer, I think it was, in 1989, I went there for around a week alone, and in 1990 Oeystein and me went there, for around a week.
They are labour-class, I think.
Ricks wife Tina told us that Rick sometimes rapes her, that he can’t drink vodka, only wine/beer, etc.
They named their daughter Vicky and not Vicktoria, and she don’t have any contact with them any longer her sister Kelly told me on Facebook, a couple of years ago.
Tina got Vicky with a man in her home-town since she felt sorry for him since he was unpopular, she told me once, for some reason.
They named one of their sons Gary after Gary Lineker, (after the World Cup in 1986).
But they support Arsenal, and then Gary Lineker joined Tottenham.
A German student, (who lived with their neighbour-family who also had students), asked Oeystein, in 1990, ‘have you fucked Vicky yet’.
She was just a school-girl then, and Oeystein told Tina, that ‘I’m not like that’.
I shouthed a bit on the German for upseting my third-cousin.
Oeystein called Tina ‘Tin’, so they were close perhaps.
I thought I had to visit them since I’d moved to the UK, so a couple of years ago I went to Shoreham, (Christmas 2009 I think), with some wine-bottles I’d bought at Marks and Spences, with a voucher I got at Learn Direct, after I became unemployed, in November 2008.
And some chocolate.
Maybe Mr. Hudson who is an alcoholic, (I think I have to say), and sometimes drinks beer on a beer, I remember, with Oeystein and I, from 1988.
Maybe he got upset since I didn’t buy vodka, but wine, as Christmas presants?
Their neigbour told me they’d moved to Southwick, (the neighbour town, where our language-school was).
I went there, but had to go back to London to catch my bus to Liverpool, so I didn’t find out where they lived, but I just left the presants at the video-rental, Tomorrows World.
And sent Kelly a Facebook-message, and they went there and got the presants, I think.
So maybe that’s why I’m getting these harassing letters, I’m wondering.
I don’t think EF should have families like this, who harass the earlier students, so I also forward this e-mail to them.
Regards,
Erik Ribsskog
PS.
I also got these letters, (from Tomorrows World calling me ‘Miss’ etc.), when I lived in Liverpool, so it’s like I’m being followed a bit almost.
Something like this.
PS 2.
I’ve also complained to the institution behind Tomorrows World about this problem.
But they still send the unwanted letters.
2 attachments — Download all attachments View all images
PIC_3996.JPG
93K View Download
PIC_3997.JPG
98K ViewPS.
Her er vedleggene:
-
Min Bok – Kapittel 33: Weymouth
Noen uker før sommerferien, som var etter niende klasse, når jeg var med Kenneth Sevland, Ingolf Lønseth vel og en annen kar som het Erik vel, til England.
(Det er mulig at det var med enda en fra Svelvik og, det skal jeg ikke si helt sikkert).
Så var det idrettsdag, i niende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.
Ihvertfall så husker jeg det, at jeg var oppe på en fotballbane, i Svelvik.
Og da stod jeg og trillet en fotball, sammen med Kenneth Sevland, (som jeg kjente fra før da), og Lille-Oddis, fra Bergeråsen, (og en til).
Så Kenneth Sevland kjente Lille-Oddis, husker jeg.
Selv om jeg ikke veit hvordan.
Men men.
Når jeg gikk på videregående, så haika jeg en gang, fra Bergeråsen til Sande, med faren til Kenneth Sevland.
Og han kjørte frossen fisk, husker jeg, for et eller annen firma vel.
Og var fra Nord-Norge, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi skulle reise med ferja Braemar, fra Oslo til Hastings.
Faren min kjørte meg inn til Oslo.
Jeg introduserte faren min for Kenneth Sevland.
(Som jeg vel hadde fortalt om at gikk i parallellklassen min, på Svelvik Ungdomsskole da.
Og at vi hadde det sjakk/bordtennis-valgfaget sammen).
Og faren min lurte på om han var lederen, for språkreisene.
Så faren min dreit seg kanskje ut litt da.
For Kenneth Sevland var jo bare 15-16 år gammel da.
Men han så kanskje litt myndig ut, i blikket osv., det er mulig.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg husker at vi gikk rundt på båten og så på diskoteket osv., vel.
Og butikken og sånn, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Vi begynte med to-tre dager i London, mener jeg, på denne turen.
Lederne var et ektepar fra Vestlandet vel, i 40-50-årene kanskje.
Ingolf, var det vel, hadde kjøpt seg den nye Madonna-kassetten, husker jeg.
Og det var True Blue vel.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg husker at jeg før denne ferien hadde sett på videoen ‘Pappa Don’t Preach’, med Madonna, på TV-en, som var på soverommet mitt, (eller egentlig faren min sitt).
Kjetil Holshagen, han forklarte meg det, at jeg kunne stipend, hvis faren min ikke tjente så mye.
Og det var allerede på ungdomsskolen vel, mener jeg.
Stipendet var fra Statens Lånekasse da.
Og jeg kjøpte en TV, på Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen.
TV-en var en 20 tommer Mitshubishi TV.
Den kosta egentlig 3.990, men jeg fikk pruta den ned til 3.900.
Så kjøpte Kjetil Holshagen og jeg burgere på Snappys Burger, ikke langt fra Aass Bryggeri.
Mens vi venta på at mora til Kjetil Holshagen skulle bli ferdig med jobben, på nettopp Aass Bryggeri da.
For da hadde jeg en TV i stua, (som var faren min sin), og en på soverommet.
Også flyttet jeg datamaskinen inn på soverommet.
Jeg satt TV-en på soverommet, oppå det symaskinskapet, til Ågot.
Som faren min hadde tatt med bort på Bergeråsen.
Og jeg lånte også en drill, borte på verkstedet, og borra hull i veggen, inn til stua.
Sånn at jeg kunne ta en antenneledning, inn til soverommet ‘mitt’, (det store soverommet, som egentlig var faren min sitt, men som han aldri brukte).
Og så kunne jeg også se på TV, på soverommet.
Så jeg lå i vannsenga og så på den Madonna-videoen, Papa don’t Preach, husker jeg, før den Weymouth-ferien da.
Så sånn var det.
Men men.
Madonna var jo en kjent artist, som hadde slått gjennom med låten ‘Like a virgin’, et eller to år tidligere da.
(Også mens jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg).
Men jeg skjønte ikke at hun var feminist, og en foregangskvinne for girl power vel, osv.
Jeg så bare på Madonna som popmusikk.
Så sånn var det.
Så jeg spurte Ingolf om det Madonna-albumet var bra da.
Og det var det visst, svarte han eller om det var han Erik.
En av dem.
Så sånn var det.
Ingolf var forrsten sønn av inspektøren, på Svelvik Ungdomsskole.
Og han sendte meg en e-post med alle karakterene mine, mens jeg bodde i Liverpool.
Så der kunne man se, at jeg hadde en god del ‘S’-er, i karakterboka, mens jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole.
Men inspektør Lønseth ville ikke sende noe dokumentasjon, på hvor mye fravær jeg hadde.
Som jeg tenkte jeg kunne bruke i omsorgssviktsaken mot faren min, eventuelt.
Så hvorfor han ikke ville det, det veit jeg ikke.
Men det hører vel kanskje ikke hjemme i et kapitell fra 80-tallet heller.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg hadde jo vært på Madamme Thussauds før, så jeg forklarte at vi som var en gruppe, vi skulle inn gruppeinngangen, til kurslederen, fra Vestlandet.
Og da skrøyt han av meg, husker jeg, og sa høyt, at jeg hadde spart oss for mye venting, ved å informere om dette da.
Så sånn var det.
Jeg brukte ikke den hvite genseren med blå tau på, som jeg fikk året før, av faren min.
Denne sommeren så fikk jeg ikke noe nytt tøy, før språkreisen.
Men jeg brukte en rød skjorte, som jeg hadde funnet, i et av faren min sine klesskap.
Klesskapet mitt, det var inne på mitt gamle rom, og klærna som lå i det, de var for små for meg.
Så jeg brukte ofte av faren min sine klær.
Som han noen ganger fikk med opp fra Haldis vel.
Som vel vasket tøy for han, tror jeg.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Vi fikk noen matbonger, av EF Språkreiser, i London, som vi kunne bruke på mange restauranter.
Og også på McDonald’s, husker jeg.
På hotellet vårt, så var det en gruppe på 5-6-7 svenske skinnheads, husker jeg.
De hadde nesten blitt kasta ut, for å spille høy musikk, husker jeg at de forklarte.
De var bare litt eldre enn oss, og en av de var på min alder, mener jeg å huske.
De forklarte det, at grunnen til at de dro til London, var å slåss mot pønkere.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hotellet var i Bayswater/Knightsbridge-området i London.
Ikke langt unna Oxford St., forresten.
En kveld, så gikk Kenneth Sevland og jeg, til McDonald’s, ikke langt unna.
Og plutselig, så tok Sevland fram en lommekniv, som han holdt foran seg, mens vi gikk tilbake til hotellet.
Og en gruppe på 3-4 unge innvandrere vel.
De stoppet opp, og spurte Sevland om hvorfor han hadde en utslått kniv, som han holdt foran seg, på gata.
Men Sevland sa ikke noe.
Jeg sa heller ikke noe.
Jeg lurte egentlig på det samme selv, (for å være ærlig).
Kanskje det var noe subtil mobbing, fra Sevland, siden jeg hadde stått med en kniv, på cirka samme måten, på Svelvik Ungdomsskole, noen måneder tidligere, da jeg ble mobba så fælt, av Odd Einar Pettersen og dem, i klassen?
(Det tenkte jeg på nå ihvertfall).
Hvem vet.
Hm.
Bare noe jeg tenkte på.
Sevland ville også til Wembley.
Jeg var ikke så fotballgal, som Sevland, selv om jeg også var fotballinteressert.
Så jeg hadde nok ikke funnet på å dratt til Wembley, hvis jeg hadde reist alene.
Men jeg var jo i London, på et par dagsturer, med STS Språkreiser, året før.
Så jeg hadde fått med meg Oxford St., osv., fra før.
Så jeg ble med å ta undergrunnen da, til Wembley.
Siden Sevland ville dette.
Det gikk en svær gate nærmest, fra undergrunnstasjonen og fram til Wembley stadion.
Men den gaten var ikke for biler.
Den var for mennesker, som skulle til eller fra fotballkamp da.
Så sånn var det.
Vi måtte ta undergrunnen i en time nesten, for å komme til Wembley Stadion.
Den fotballbanen lå et stykke unna Oxford Street da.
Og vi måtte bytte tog flere ganger.
Så sånn var det.
Men men.
Det var noen bygningsarbeidere, som jobbet på Wembley stadion.
Det skulle være Queen-konsert der, noen dager senere.
Men Sevland og jeg spurte en byggeleder.
Og han sa at vi kunne få gå inn og se, hvordan det så ut, inne på arenaen da.
Men vi fikk ikke lov å ta bilder, nede på gresset, sa han lederen der da.
For det var noen som hadde kjøpt rettighetene til å ta bilder, på banen der da.
Så det fikk vi ikke lov til.
Men jeg tok noen bilder av Sevland, med hans fotoapparat da, rundt omkring inne på Wembley der da.
Jeg hadde vel ikke med fotoapparat tror jeg.
Hvis jeg ikke jeg kjøpte meg et engangskamera.
Det husker jeg ikke.
Det er jo noen år siden så.
Men jeg tror ikke at jeg har hatt noen bilder, fra den turen.
Jeg var medlem av en fotoklubb, men det var alltid prpblemer med de filmene som jeg sendte inn.
Jeg fikk vel bare to bilder fremkalt vel.
Og det var av en elefant, som jeg så i Karstad sentrum, (som reklame for et sirkus), den gangen.
Og et av Frode Kølner, en gang jeg var på besøk hos mora mi i Jegersborggate da.
Så at det finnes digitale kamera, det er veldig bra, synes jeg.
For jeg lurer på om den postordre-fotobutikken, kanskje tulla med meg.
Ihvertfall så kunne sånne filmer bli ødelagt, hvis de ble eksponert for lys, på en eller annen måte.
Men men.
Så sånn var det.
Så jeg brøt nesten litt sammen, husker jeg, som barn, borte hos Ågot, en gang, et år etter at jeg flyttet til faren min vel.
Når også cirka den tredje filmen jeg sendte inn, var uten noen vellykkede bilder.
Jeg husker jeg åpnet forsendelsen fra foto-firmaet, mens onkel Håkon så på vel.
Og jeg husker skuffelsen over meg selv, når jeg så det, at jeg ikke hadde fått noen bilder, den gangen heller da.
Så hva det skyldtes, det veit jeg ikke.
Men noe var det vel.
Men men.
Så sånn var det.
Så da er det bedre med digitale kamera, synes jeg.
Det er helt sikkert.
Men men.
Sevland og jeg, vi skulle bo hos samme vertsfamilie, i Weymouth.
Det var et ektepar, som hadde en sønn, som var yngre enn Sevland og meg da.
Sønnen digget A-ha, og det var vel derfor tror jeg, at dem ville ha noen studenter fra Norge der da.
Noe sånt.
Sevland og jeg, vi gikk vel allerede den første dagen der, ut til en park, for å spille litt fotball.
Vi spilte sammen med en litt mørkhudet vel gutt der.
Og Sevland hadde et sånt triks, at han liksom skjermet ballen da, ved å sette ut rompa, eller hva det var.
Og jeg klarte ikke å ta ballen fra Sevvi, når han skjermet ballen sånn da.
Men han engelske gutten, han ga meg det rådet, at når Sevvi skjermet ballen, med rumpa, (eller hvordan det var igjen), på den måten.
Så skulle jeg bare sette fram beinet.
Og da ville Sevvi miste ballen, mente han.
Og det trikset funka, husker jeg.
Så han engelske gutten, han hadde litt peiling på fotball, husker jeg.
Han var ikke helt engelsk, han var litt mørk, syntes jeg.
Så da vi hadde spilt i et par timer vel.
Så lurte jeg på hvor han var fra egentlig.
Så begynte jeg å kødde litt da, og spurte ‘are you pakkis?’.
Og Sevvi lo litt vel.
Men han gutten ble bare sur.
Han sa ikke hvor han var fra.
Men kalte meg for ‘Pakistan-shit’, eller noe.
Så sånn var det.
Men men.
Sevvi og jeg, vi møtte også to norske jenter, i den parken, enten den samme dagen, eller en av de neste dagene vel.
De var på et annet språkkurs, også med EF vel.
Og de hadde vært i England, lenger enn oss da.
I et par uker vel, eller noe.
Og de bodde hos en singel mann, var det vel.
Som muligens hadde en unge, eller noe.
Og de måtte gjøre alt husarbeidet og sånn, sa de.
De var rimelig fortvilet, vil jeg si.
Vi spurte vel om de hadde klaget til EF, eller noe.
Men det husker jeg ikke om det hadde gjort.
De ville kanskje ikke det.
De klagde til oss, ihvertfall.
Og så måtte de gå, for de turte ikke å la han vertsfaren vente for lenge, på dem.
Så det var ikke så lett å finne damer, i Weymouth.
De var visst allerede funnet, av voksne briter, virka det som.
Men men.
Så sånn var det.
Så hvis jeg hadde hatt en datter, som ville dra på språkreise, så er jeg ikke sikker på om jeg hadde svart ‘ja’, for å si det sånn.
Det er ikke alltid at de familiene er fra de øvre sosiale lag, for å si det sånn.
Det er mye arbeiderklassefamilier osv., som eleven havner hos, hvis dem drar på språkreise til England.
Og dem har kanskje en tøffere kultur, enn i Norge, det er mulig.
Men men.
Så sånn er kanskje det.
Hvem vet.
Der vi bodde så kunne vi se noen åser og jorder og sånn, i horisonten, hvis man kom opp til den parken osv. da.
Så det var litt landlig.
På bussen til Weymouth, så kjørte vi forbi en kjempestor blomsterdekorasjon, som forestilte King George, (eller noe), til hest.
Men da King George hadde sett den kjempe-dekorasjonen.
Så hadde han blitt sur, så kursleder-kona, (var det vel).
For på den dekorasjonen, så gikk hesten til King George, i retningen vekk fra Weymouth.
Og ikke til Weymouth.
Så da King George fikk se den dekorasjonen, så bare snudde han, og nektet å besøke byen, (eller noe), var det vel.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
I det bygget, som skolen vår var.
Så hang det en plakat, hvor alle Everton og Liverpool-spillerne, stod side ved side, husker jeg.
Dette var vel fordi at Everton og Liverpool, var de to beste fotballagene, i England, på den her tiden.
Og de pleide vel å møtes i Charity Shield-kamper, osv.
For Weymouth er jo i Syd-England, og Liverpool og Everton er jo begge lagene fra Liverpool, i Nord-England.
Men men.
Så sånn var det.
De hadde også en spilleautomat, som het Commando der, husker jeg.
Et spill som jeg syntes var kult.
Det var et skytespill, hvor man skulle være som Arnold Swartzenegger, i Commando da.
Den filmen hadde jeg vel sett, en stund før denne reisen.
Det er mulig at Jan Snoghøj hadde tatt med den filmen, opp til meg, for å se den der.
Det hendte at han gjorde det, noen ganger, de første årene jeg bodde i Leirfaret 4B.
Jeg husker at han tok med Haisommer, og andre skrekkfilmer, og også en krigsfilm, om en tysk nazist, hvor en tysk soldat fikk tissen sin bitt av, av noen russiske damer, og bare ble forlatt, av sine medsoldater. Steiner, het vel kanskje den filmen. Noe sånt.
Og da pleide også Jan Snoghøj å ta med en del kamerater, opp til meg.
Selv om Jan Snoghøj og jeg nesten ikke var på talefot.
Men men.
Christell og Pia pleide også å være med da.
Så det ble sett filmer i Leirfaret 4B, også før jeg ble kjent med Øystein Andersen.
Jeg selv pleide også noen ganger å leie filmer, i videobutikkene.
Så sånn var det.
Men men.
En av de første dagene, så dukket det opp en kristen forening, som het noe med Noas ark, eller noe, for å reklamere for sin virksomhet.
Det var også en spillehall, som het noe med Noas ark.
Jeg spurte om dem var derfra, for å fleipe litt.
Men det var dem ikke da.
Men men.
Jeg var egentlig nesten i sjokk, under denne språkreisen.
Eller at jeg hadde nesten sånn post-traumatisk-stress-disorder.
Siden niende klasse hadde vært så tøff.
Så jeg tok det mye roligere, på denne språkreisen, enn på den året før, til Brighton.
EF-diskoteket, i Weymouth, det var et trangt lokale, nesten stapp fullt av ungdommer, fra mest Nord-Europa da.
Men jeg ble skuffet, over diskoteket, siden det diskoteket, i Brighton, som var STS-diskoteket, det var Top Rank.
Og Top Rank var i flere etasjer, og var et veldig stort diskotek.
Så å stå som sild i tønne, i det trange EF-diskoteket, i Weymouth.
Det orka jeg ikke.
Så der var jeg bare en gang, eller noe.
Så sånn var det.
Men men.
Men jeg gikk en del i spillehaller og sånn da.
Og en gang, så hørte jeg at to engelske jenter, sa om meg, at de ikke trodde jeg var typen, til å gå på diskotek.
Så de spurte pent om de kunne få en billett hver, av meg, til EF-diskoteket da.
(Vi fikk fire-fem sånne gratisbilletter, var det vel, av EF da.
Noe sånt).
Og da ga jeg de bare en billett hver da.
Men jeg fikk ikke noe klem eller noe.
Så de jentene i Weymouth var nok litt mer gammeldags kanskje, enn jentene i Brighton, som kunne være nesten innpåslitne, husker jeg.
Jeg husker ei ung engelsk jente, i Brighton, som liksom egla seg innpå meg, og begynte å prate fransk, og si ‘mon amor’, eller noe.
Men men.
Sånn tror jeg ikke at jentene i Weymouth var.
Det virka ikke sånn på de som jeg ga gratisbilletter ihvertfall.
Weymouth var en mye mindre, og roligere by, vil jeg si, enn Brighton.
Men det passet meg bra, som prøvde å slappe av igjen, etter det tøffe sisteåret, på ungdomsskolen.
(Hvor det var mye mobbing, osv).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg skulle liksom vise at jeg hadde vært på språkreise i England før da.
Og Fredrik Axelsson, og dem, var det kanskje, hadde visst meg det, at noen engelske fyrstikker, som het noe med ‘Swan’ vel.
At de kunne man tenne på, ved å risse de, på nesten hva som helst.
Så da vi fra Berger/Svelvik, satt på en buss, på vei til Weymouth.
Så kjøpte jeg en eske sånne fyrstikker, i en kiosk, eller noe.
Så viste jeg de Svelvik-folka, hvordan de fyrstikkene var, ved å risse en fyrstikk, mot siden av bussen.
Og så flammet fyrstikken opp.
Men bussjåføren ble jo drit sur.
Jeg prøvde å forklare at jeg bare skulle vise de andre, hvordan engelske fyrstikker var.
Men så sa bussjåføren til leder-kona, at jeg kunne jo ha tent på bensinlokket.
Men jeg sa det, at jeg hadde jo vært i England før, så jeg visste jo hvordan de fyrstikkene var, så jeg ville ikke tent på dem, på bensinlokket.
Så sånn var det.
Så jeg hadde en krangel med hu leder-dama og den engelske bussjåføren, før vi engang hadde kommet til Weymouth.
Så det var bra jobba.
Men men.
Så sånn var det.
Men jeg var liksom sånn laid-back da.
Så da vi fikk sånn rebus-oppgave, å gå rundt, i byen for å finne ut om Weymouths historie, osv.
Så prøvde jeg å slippe unna all gåingen, ved å ringe museumet, i byen, fra en telefonkiosk da.
Men de ville ikke svare på alle spørsmålene.
Så da var jeg nesten like langt.
Men men.
Det var vel verdt et forsøk kanskje.
Det var mulig.
Det var jo liksom ferie, det her, mente jeg.
Så at vi plutselig måtte trave rundt i byen, en dag, istedet for å ha noen ganske slappe engelsktimer.
Det syntes jeg var litt stressete da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Kenneth Sevland kjøpte seg fler og fler Lenin og kommunistmerke-pins, mens vi var i Weymouth, husker jeg.
(De pinsene ble solgt på gata der, osv., av folk som hadde noen salgsbord stående osv. da).
Jeg spurte han, om hvor han kjøpte sånne Lenin-pins, osv.
Men det ville han ikke svare på.
Men han var vel kanskje kommunist da.
Det er mulig.
Men det hadde aldri Sevland sagt fra om til meg.
Før vi reiste til England.
At han var kommunist.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Stranda i Weymouth, var nesten midt i sentrum av byen vel.
Men vi fra Nordre Vestfold fant ikke den stranden så innbydende.
Det var mest eldre briter som satt/lå i strandstoler der.
I Norge så er det jo vanlig å bare legge seg ned på et håndkle, på stranden.
Men det blir rart, syntes jeg, når alle de andre ligger i strandstoler.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg husker at noen ungdommer skulle møtes i en park, i sentrum, en kveld.
Og at jeg kjøpte med Shandy, en drikk som var en blanding av øl og brus, (som vi hadde lært om, i valgfaget ‘De britiske øyer’ vel, som lærer Tangen hadde, på Berger skole).
Jeg kjøpte den boksen, og en cola-boks vel, av en som mann, som gikk rundt med en tralle, og solgte brus da, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
En av gutta, som var med på kurset, hadde fått jente-busskort, husker jeg.
Jeg husker at jeg bare var glad for at det ikke var meg.
Siden jeg så så ung ut, siden jeg var så sent i puberteten, så så jeg ikke så mandig ut kanskje da.
Men men.
Så sånn var det.
En gang som vi skulle spille fotball, eller noe.
Så var jeg med til der noen andre på kurset bodde.
Og da venta jeg og en annen norsk gutt, utenfor huset der Ingolf og dem bodde kanskje.
(Like ved en butikk og en bro, tror jeg.
Noe sånt.
Der hvor vi bodde, det var forbi en kirkegård, og en kirke med falsk fasade, husker jeg.
Vi måtte vel ta bussen i et kvarters tid vel, tror jeg, for å komme inn til sentrum.
Noe sånt).
Han norske gutten, han spytta tøft, i blomsterbedet, til naboen, til han vi venta på.
Og da kom det en tøff engelsk gutt, ut av nabohuset.
Og sa det at ‘don’t spitt in our garden’.
Noe sånt.
Og så, ‘yes, you Blondie’.
Noe sånt.
Så han ble jo dritsur.
Fordi han på kurset spytta i blomsterbedet da.
Men men.
Det var vel kanskje noe som ingen i Norge hadde brydd seg om.
Det var jo bare i blomsterbedet liksom.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi spilte fotball, på en fotballbane og.
Sammen med noen britiske ungdommer vel og, tror jeg.
Ihvertfall så husker jeg det, at noen britiske ungdommer, pratet seg imellom, om jeg var engelsk eller student.
Jeg gikk ikke med så kule klær, som de andre fra Norge, så jeg skilte meg nok kanskje ut litt da.
Ved å se mindre kul ut kanskje.
Så sånn var nok det.
Men men.
(Jeg hadde jo ikke så god greie på klær.
Jeg hadde jo ikke noen mor, som kjøpte så mye klær til meg.
Og jeg var jo fra Berger, hvor det ikke fantes noen klesforretninger.
Så sånn var det.
Men men).
Som i Brighton, så var det også i Weymouth, en Dixons-butikk, i sentrum.
Jeg gikk og sikla på en Casio-klokke der.
Den var digital, men hadde også en gammeldags klokke, med visere.
Men den klokken var også digital.
Så det var to digitale klokker da.
En med tall nederst, og en med visere øverst.
Og den klokka hadde også en svart plastrem, som ikke var for tøff, (eller tjukk), liksom.
Så den klokka likte jeg designen på, husker jeg.
Men prisen var vel 30-40 pund, mener jeg.
Og jeg hadde vel en del reisesjekker, men ikke så mange, at jeg hadde råd til å kjøpe den klokka, uten å bli rimelig blakk etterhvert.
Så sånn var det.
Men men.
Men da jeg kom tilbake til Norge, så sjekka jeg hos en urmaker, ved Bragernes Torg, i Drammen.
Og han hadde den samme klokka, til 600-700 kroner, var det vel.
Så da ringte jeg fra huset til Ågot, til den Dixons-butikken, i Weymouth.
Og spurte om de kunne sende klokka, om jeg sendte de penger.
Så sendte jeg 30-40 pund, i en konvolutt da, til den butikken i England da.
Og fikk klokka tilbake, i posten, et par uker seinere vel.
Den måtte hentes på postkontoret på Bragernes, i Drammen, av en eller annen grunn.
Og faren min kjørte og henta den.
Og faren min sa at det var en gave.
Hvis ikke så måtte vi ha betalt toll.
Det tenkte ikke jeg på, da jeg bestilte klokka.
Men vi slapp å betale toll da, siden faren min sa det var en gave.
Så sånn var det husker jeg.
Men men.
Og den klokka, den ligger hos City Self-Storage, i Oslo.
Sammen med de andre tingene, som jeg ikke tok med meg til England, i 2004.
Og den klokka, den mista jeg en gang, i militæret.
6-7 år seinere.
(Uten at jeg skjønner hvordan jeg klarte det).
Så det var en klokke som var av bra kvalitet, vil jeg si.
Sersjant Johanesen, var det vel, fant klokka.
Og da måtte jeg si at det var en Casio-klokke da.
Så fikk jeg den tilbake.
Så sånn var det.
Men men.
Og dette var vel i 1992.
Altså seks år etter at jeg kjøpte den klokka.
Så sånn var det.
Så den klokka, den sleit jeg ut en del reimer på.
Og batterier også selvfølgelig.
Men selve uret, det virka, i år etter år.
Og det virker ennå tror jeg.
Så hvis jeg får de tingene mine igjen, som jeg la hos City Self-Storage i Oslo.
Så regner jeg med at den klokka ligger der fortsatt.
Og at den fremdeles virker.
Vi får se.
En dag, så dro vi på dagstur, til Bournemouth.
(Som også ligger i grevskapet Dorset vel, som Weymouth).
Jeg så litt i sentrum der.
Men jeg hadde jo vært i Brighton, året før.
Og jeg syntes at Bournemouth sentrum liksom var nesten lik som Brighton sentrum og Weymouth sentrum.
Det var de samme butikkene.
Det var McDonalds, det var Dixons og alle de samme butikkene liksom da.
(Sånn er det vel med alle britiske hovedgater, tror jeg.
At butikkene er så og si de samme.
Men men).
Så jeg syntes det virket artigere, å gå å se litt, utenfor byen.
Så jeg gikk en vei, hvor jeg kunne se ned på de praktfulle strendene og den fine kysten, som Bournemouth hadde.
Så jeg gikk tur der da, fram til en hageby, eller noe da.
Og tilbake da.
Og der var det virkelig en praktfull utsikt, husker jeg.
Så jeg angra ikke på det, når jeg var tilbake, ved der bussen var osv.
At jeg hadde gått for meg selv, og heller sett på naturen der, istedet for å gå i en handlegate, som var nesten lik de handlegatene, som jeg hadde sett før, i Brighton, London og Weymouth da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg var med STS i Brighton, året før.
Så var vi også i Portsmouth, husker jeg.
Og det er en havneby, hvor vi tok toget til, med STS, (mener jeg det var).
Og da så vi på Lord Nelson sitt skip, Victory, fra slaget om Trafalgar vel, (som lå i Portsmouth havn da).
Det lå vel også noen moderne krigskip der, mener jeg å huske litt vagt.
Og vi var ute i en båt der, husker jeg.
For en av de på kurset, han mista lommeboka si, nedi vannet, fra en båt, i havnebassenget, i Portsmouth der da, husker jeg.
For jeg satt rett ved siden av han, husker jeg.
Så vi var kanskje på noe sightseeing, eller noe, der.
Noe sånt.
Jeg husker ikke helt nøyaktig.
Men vi så ihvertfall det skipet som het Victory, da vi var i Portsmouth, husker jeg.
(Og den dagsturen mener jeg var med STS, i 1985.
Men jeg tar et lite forbehold, om at det kan ha vært med EF i 1986 og.
Men Bournemouth-turen, den var i 1986, det mener jeg å huske helt sikkert.
Så sånn var det.
Men men).
Like ved der vertsfamilien vår i Weymouth bodde, så var det et supermarked.
Det var ganske stort, og jeg husker at cola-bokser bare kostet 20 pence, eller noe.
Så det var billig å handle der og, husker jeg.
(20 pence er cirka to kroner da).
Så sånn var det.
En gang, som Kenneth Sevland og jeg, gikk av bussen, ved det supermarkedet.
(For vi måtte gå av bussen der, tror jeg det var, pga. bussruta).
Så fikk vi en gjeng, med folk i skinnjakker, etter oss.
Ungdommer på vår alder vel.
Sevland var i bedre form, (må jeg innrømme).
(Som trener Skjellsbekk sa, så hadde jeg bra løpsteknikk, men jeg mangla litt ‘kjøtt på beina’).
Så Sevland løp mye raskere enn meg.
Ihvertfall en god del raskere.
Men jeg også løp raskere enn de i skinnjakker.
Så de klarte ikke å ta oss igjen.
Sevland løp til en telefonkiosk, hvor han ringte noen da.
Husker jeg at jeg så, da jeg også kom fram dit.
Men da hadde den gjengen, med skinnjakker osv., slutta å løpe etter oss, husker jeg.
Men det her tror jeg faktisk kom i avisa.
Ihvertfall så stod det noe i avisa, om at det var mye vold i Weymouth, husker jeg.
(Noen viste meg en lokalavis, hvor det stod om dette, på skolen, eller hos den familien vel).
Og det stod nevnt noe om en ‘boys-crowd’, nede ved det supermarkedet da.
At de hadde truet noen, eller noe da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men hvem Sevland ringte igjen, det husker jeg ikke.
Men det var kanskje politiet da.
Så sånn var kanskje det.
Hvem vet.
Men men.
I det supermarkedet, så gikk jeg ganske ofte.
Jeg kjøpte Hula Hoops, med Barbeque-smak, som jeg syntes var veldig godt.
De hadde også en bladbutikk, hvor jeg kjøpte Judge Dredd, husker jeg.
Men Cherry Cola det hadde dem vel ikke begynt med i England enda da, tror jeg.
Så det gikk vel mest i vanlig Cola.
Cherry Cola er også veldig søtt, men jeg var liksom ‘coca-coliker’ da, så jeg syntes det var morsomt, når det dukket opp nye smaker av Coca Cola, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg var som sagt ikke så imponert over studentdiskoteket i Weymouth, osv.
Og jeg trengte litt ro, etter et traumatiserende siste år, på Svelvik Ungdomsskole.
Så jeg satt mye hjemme i stua, til vertsfamilien, om kveldene.
Mora i huset var hyggelig, og kunne ganske ofte spørre meg, om jeg ville ha en pose potetgull, (av de ganske små posene, som er vanlige her i England), eller lignende.
Det stod en søppelbøtte, bak sofaen, og det var ganske praktisk da, husker jeg.
Og jeg satt sammen med den her familien da, og så på engelske TV-programmer da, om kveldene.
Humor-programmer og sånn, var det vel.
Noe sånt.
Denne familien hadde som jobb, å knyte sammen noen dingser, som ble brukt som håndtak, for toaletter, som hadde en sånn snor, som hang i lufta, til å dra i.
Noe sånt.
Så man skulle feste sammen to-tre deler laget av tre da, med en strikk.
Og så satt hele familien, og monterte de delene da, mens de så på TV.
Og kasta de oppi en sekk, som stod på gulvet.
Og de lærte også meg å gjøre dette.
Så jeg også lagde vel en del hundre sånne dingser, den tiden, som jeg bodde i Weymouth.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Fotball-VM var over, men en dag, så ble det vist en kamp, på TV, hvor verdenslaget møtte England.
(Var det vel).
Men dette var samme dag, som bryllupet, mellom Sarah Ferguson og Prince Andrew, (var det vel).
Og hu kona i huset, var helt gal, etter kongestoff da.
Så hu satt hele dagen, og så på det bryllupet da.
Og han vertsfamilie-faren, Kenneth Sevland og meg, vi måtte sitte på kjøkkenet, og se på den fotballkampen da, husker jeg, på en knøttliten TV da.
Mens mora i familien så på det kongelige bryllupet, på den store TV-en i stua da.
Så sånn var det.
Men men.
Da ble jeg litt sur, husker jeg, for jeg var glad i se på fotball på TV.
Og jeg var vant til å være den som hadde fjernkontrollen, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg tulla også litt, ved matbordet, med faren og mora i vertsfamilien.
Og kalte hu dama for ‘feit’ osv., mens Kenneth Sevland hørte på da.
Og lo da.
Men faren og mora i vertsfamilien.
De hørte også på, og prøvde kanskje å skjønne hva jeg sa på norsk da.
Briter kan kanskje skjønne litt av hva som blir sagt, på norsk, har jeg tenkt seinere.
Men hvem vet.
Han faren i vertsfamilien, han forklarte meg det en gang, at i England, så har man også sikringer, inni støpslene.
Jeg forklarte det, at i Norge, så hadde vi sikringer, i sikringsskap da.
Og da forklarte han faren i vertsfamilien det, at de hadde sikringsskap _også_ i England.
Så da skjønte jeg ikke helt poenget.
Hvorfor har dem både sikringer i støpselene og i tillegg sikringsskap.
Jeg prøvde å tenke litt på det da.
Og det er kanskje en slags dobbelt sikkerhet.
Det er mulig.
Men elektronikk er som tidligere nevnt kun en hobby for meg.
Så jeg tørr ikke å påstå at jeg er nok ekspert, på sånne ting.
Så jeg bare tenkte på det som en anekdote, eller noe.
Hvis jeg hadde gått på elektro, på videregående, så hadde jeg sikkert kunne forklart mer om dette.
Hva fordelen var med å ha sikringer også i støpslene.
Men det er vel kanskje delte meninger, i Norge og England da, om dette.
I Norge er det jo veldig mange trehus, og også husbranner vel.
Så det hadde kanskje vært en ide, også i Norge, å hatt sånne ekstra sikringer da, i støpslene, i hjemmene da.
Hva vet jeg.
Noen som har gått elektro har kanskje noen sterkere meninger, om dette.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Vertsfamilien hadde en hund, som jeg dro med inn på rommet til Kenneth Sevland og meg, en gang.
Men da fikk jeg høre det, både av Kenneth Sevland og kona i vertsfamilien.
Kenneth Sevland hadde nemlig astma og måtte bruke sånn astma-spray, siden jeg hadde hatt den bikkja inne på rommet vårt da.
Så sånn var det.
Men men.
Kona i vertsfamilien, sa at jeg ikke måtte gi den bikkja mer sjokolade-biter, (som jeg hadde kjøpt på en godtebutikk, ikke langt unna Dixons der da).
For da begynte bikkja å prumpe, da hu.
Men men.
En gang så spurte hu kona meg også, om jeg var en ‘weakling’, eller noe.
Hvis man hadde en hvit farge, under øyelokkene, så var man visst en weakling, sa hu.
Men jeg husker ikke hvilken farge jeg hadde under øyelokka.
Jeg svarte ingenting ihvertfall.
Jeg er jo for tidlig født, og hadde vært utsatt for omsorgssvikt, og var tynn og hadde blitt mye mobba, og hadde ennå ikke fått hår på tissen, osv.
Men om jeg var en ‘weakling’, det veit jeg ikke.
Det tror jeg ikke nå ihvertfall, som jeg veier rundt 100 kilo, osv.
(Etter å ha trent en del og jobbet som tømmerhogger, (må man vel kalle det), på Løvås Gård, i 2005).
Jeg lo vel litt av Kenneth Sevland, siden han måtte bruke astma-spray da.
Og en dag så så han litt stygt på meg vel, og sa at jeg ligna på en kar fra Svelvik, som var tynn og hadde uklipt hår vel.
Så kanskje Kenneth Sevland fikk noe hat til meg, i Weymouth.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Sevland holdt også med Argentina, og hans favorittspiller var Maradonna.
Vi spleisa på en fotball, var det kanskje.
Og ‘Sevvi’, (som han ble kalt, av sine kamerater i Svelvik, ihvertfall).
Han skreiv Maradonna, på ballen.
Jeg holdt med England.
Det engelske laget, i Mexico-VM, hadde jo hatt fire Everton-spillere, eller noe, på laget vel.
(Det var vel Gary Lineker, Peter Reid, Gary Stevens og Trevor Steven.
Noe sånt).
Så jeg skrev under, ‘is the worlds best handball-player’.
Siden han scorte med hånda mot England da.
Så sånn var det.
Men men.
Da vi tok ferja tilbake til Norge.
Så var det et stykke å gå, fra ferjeterminalen.
Og jeg delte tralle, med ei hyggelig jente, som var på kurset vel.
Og noen jenter på båten, de spurte meg om det, om jeg hadde begynt å ta sleiken den andre veien, eller noe.
(Uten at jeg kan si at jeg hadde det).
Men jeg var kanskje litt sjenert ovenfor jenter da, siden jeg var så seint i puberteten, osv.
Jeg hadde jo også blitt mye mobba, spesielt det siste året, på ungdomsskolen, hvor jeg ble fryst ut i klassen, osv.
Så sånn var det.
Men men.
Noen på Breamar, (noen eldre karer, som ikke hadde vært på språkreise).
De slo hull på en spilleautomat, av typen enarmet banditt med knapper da.
Så jeg begynte å tømme den da.
For da funka den maskinen sånn, at hvis man la på en tier, så kunne man stikke en pappbit, inn i det hullet, også landet mynten oppå pappbiten.
Og man kunne ta ut mynten igjen da.
Men man beholdt de ti ‘credit’-ene.
Så man kunne spille gratis da.
De kara trua meg, når jeg så på den spilleautomaten, og sa at jeg måtte gå vekk fra de automatene.
Så jeg bytta til en annen genser, på lugaren, husker jeg.
Og fortsatte å tømme den automaten da.
Men den automaten, den var litt ‘sleip’.
Så jeg måtte spille i mange timer, for å få ut 500-600 kroner da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg delte ikke lugar med Kenneth Sevland, på båten, tilbake til Norge, husker jeg.
Men med en annen gutt, som lånte noe hårgele, eller noe, av meg vel.
(Jeg prøvde å bruke sånn hårgele, for det var moderne, på den her tiden.
Jeg hadde vel funnet noe hårgele, nede hos Christell og dem, tror jeg.
Noe sånt).
En gutt, fra Oslo, eller noe vel, som hadde vært i England med familien sin vel.
Han ble med å tømme den automaten da.
Og han vinka vel, fra baksetet av en Mercedes, eller noe, når jeg gikk iland i Oslo.
Han trodde kanskje at jeg var yngre, enn det jeg var, for han kalte noen andre, på min alder, for ‘noen ungdommer’.
Men jeg var jo egentlig ungdom jeg og.
Men men.
Dette var jo sommeren jeg fylte 16 år.
Selv om jeg kanskje så litt yngre ut da.
Men jeg syntes ikke det var artig, å gå i diskoteket, for å sjekke damer, når jeg likevel ikke hadde lyst til å gå ‘all the way’, med de.
Siden jeg var sjenert for at jeg var seint i puberteten og ikke hadde hår på tissen ennå, osv.
Så jeg syntes det var artigere, å tømme en sånn spilleautomat da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg vet ikke hvor Kenneth Sevland blei av, da vi kom tilbake til Norge.
Men vi blei vel kanskje litt lei av hverandre, i Weymouth da.
Så han ble vel henta, av faren sin kanskje.
Hvem vet.
Jeg ringte vannsengbutikken, hvor Jan Snoghøj svarte vel.
Faren min hadde jo henta meg, da jeg kom med flyet, fra Brighton, sommeren før.
Men jeg fikk bare høre, fra Drammen, at jeg måtte ‘ta toget’.
Så jeg måtte ta toget hjem da.
Og da måtte jeg spørre ei gammel dame, i Oslo, om hvor Vestbanen var.
For jeg trodde at det var fra Vestbanen, at togene til Drammen gikk fra.
Men før det, så stakk jeg innom en sportsbutikk, på Jernbanetorget, og kjøpte et kikkertsikte, til luftgeværet mitt, husker jeg.
Like før 17. mai, så hadde Arnt, Eirik og Ronald Lund, kontaktet meg, (Ronald spurte meg i klasserommet da), om jeg ønsket å kjøpe luftgeværet deres.
For de visste vel at jeg hadde hatt luftpistol.
Det er mulig.
Og dette var like før 16. mai, som er en stor festdag, for ungdom, i Svelvik.
Og disse gutta trengte penger da.
For faren deres hadde gått konkurs, var det vel som ble sagt, av folk på Bergeråsen, osv.
Jeg måtte møte dem, på Berger-kafeen.
Og Eirik Lund spurte om han også kunne få ei pølse i brød, i betaling, (med rekesalat vel).
Jeg sa det var greit.
men det stod nok ikke så bra til med økonomien i den familien, siden Eirik Lund var så sulten.
Men men.
Også fikk de vel drøye 300 kroner også, i betaling, for det luftgeværet.
Siktet var litt ødelagt, (ble jeg fortalt), men jeg syntes det var greit å sikte med.
Og en av dem, hadde visst også skutt Odd Einar Pettersen, i låret, med det luftgeværet.
(Sa Odd Einar, i klasserommet vårt vel).
Så det var et kjent luftgevær, på Øvre, virka det som.
(Uten at jeg fikk med meg, hvor de Lund-gutta, hadde kjøpt det luftgeværet.
Men Ronald sa en gang, på barneskolen, at de også hadde bodd en stund i Sverige, husker jeg.
Så det var kanskje der de hadde kjøpt det luftgeværet da.
Hvem vet).
Lund-familien hadde vel flytta fra Øvre til Sande, (eller noe), da faren gikk konkurs, (tror jeg det var), en stund før det her vel.
Så sånn var vel det.
Men men.
Jeg hadde jo gått til Kafeen.
Så jeg måtte liksom halvveis gjemme det luftgeværet inni buksa mi da.
Mens jeg gikk tilbake til Bergeråsen.
Siden det var mye trafikk, på den veien jeg gikk på.
Og aldersgrensen for å ha luftgevær var vel 16 år, tror jeg.
Og jeg var jo bare 15 år da.
Så jeg prøvde å skjule luftgeværet litt da, (mens jeg gikk).
(Det er mulit at dette var i mai 1985 og.
Men jeg tror det var mest sannsynlig, i mai 1986.
Siden jeg kjøpte kikkertsikte, til det geværet, noen måneder seinere).
Ulf Havmo og jeg, vi pleide å skyte en del, med det luftgeværet.
‘Jeg skøyt en rødtrupe i strupen’, husker jeg at jeg skrøyt.
Sånne ting.
Vi gikk inn i skogen, fra ovenfor jordbæråkeren til familien Sand der.
(Inn en vei, hvor faren min kjørte en gang, når det var fartskontroll, borte ved Gamlehjemmet.
Så kjørte faren min tilbake til Strømm Trevare.
Men lensmannen kjørte etter.
Og faren min fikk mangellapp, for noe med lysa, eller dekka, eller noe, vel.
Noe sånt).
Og skøyt fugler da.
Og plutselig så hørte Ulf Havmo og jeg, at det kom noen folk der.
Så jeg gjemte luftgeværet.
Så var det Paul, (kameraten til Petter Grønli), og en annen kar.
‘Få se geværet da’, sa Paul.
‘Ingen går hit uten gevær’, sa han.
Så vi måtte finne geværet.
Men han var fornøyd da vel, han prøvde ikke å rappe det, eller noe.
En gang, da jeg gikk fra Bergeråsen til Sand, så hadde han Paul gått samme veien, med en kamerat.
Noen år før det her.
For dem skulle til butikken vel.
Og jeg var jo vant til å gå den veien raskt, for jeg gikk jo den veien hver dag, for å spise middag, hos Ågot, på Sand.
Og da, så nekta han Paul meg, å gå forbi han, husker jeg.
Flere ganger.
Paul var adoptert fra Sør-Korea vel, og gikk i klassen over meg da.
Men jeg veit ikke hvorfor han bølla sånn.
Han visste kanskje ikke at jeg gikk bort til bestemora mi, som bodde på Sand.
Hva vet jeg.
Jeg sladra vel ikke om det her, til faren min, eller noen, tror jeg.
Men jeg nevnte det kanskje for noen kamerater.
Det er mulig.
Men men.
Men når jeg seinere satt på det kikkertsiktet, på det luftgeværet, så fikk jeg litt problemer.
For da måtte jeg liksom lene meg over geværet, med huet, for å se inn i kikkertsiktet, med det venstre øyet.
For jeg var vant til å sikte med det venstre øyet, når jeg sikta, i kornsiktet da, på det luftgeværet.
Så jeg fiksa ikke å skyte, med det luftgeværet, når det var kikkertsikte på det.
For jeg syntes det ble så kronglete å sikte, på ‘min’ måte.
Og jeg syntes det ble veldig uvant å sikte, med det høyre øyet.
Så det endte med at jeg tok av det kikkertsiktet igjen, av luftgeværet.
For jeg likte bedre å sikte med det kornsiktet, som var på det luftgeværet, fra før, (for å være ærlig).
Jeg syntes jeg traff minst like bra da, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg var i infanteriet, under førstegangstjenesten.
Så lærte vi det, at det var noe som het ‘mesterøye’.
Og mitt mesterøye, er nok da det venstre, vil jeg tippe på.
(Hvis jeg skjønte det greiene riktig).
Samtidig med at jeg er høyrehendt.
Så da blir det kronglete, med kikkertsikte da.
For da må man enten vri huet litt unaturlig, (vil jeg si), for å sikte.
Eller så må man, (har jeg fått høre seinere, av onkel Martin kanskje, som har masse rifler og hagler og revolvere, osv), liksom holde børsa med venstrearmen da.
For å liksom få kikkertsikte nære mesterøye da.
(Hvis man har ventre som mesterøye).
Men å holde børsa mot den venstre skulderen.
Det synes jeg høres ut som noe ukomfertabelt, hvis jeg skal være ærlig.
Under Førstegangstjenesten, som rep-soldat, og i HV, så skøyt vi med AG-3 maskingevær da, på enkeltskudd oftest.
Og de hadde også et slags kornsikte, eller hva man skal kalle det igjen.
Det var et sikte man fint kunne sikte med, selv om man hadde venstre som mesterøye og var høyrehendt.
Så det funka greit i militæret.
Jeg fikk skarpskyttermerket i både bronsje og sølv.
Så sånn var det.
Men hvis jeg skal skyte med våpen, som har kikkertsikte, så sliter jeg litt da, fant jeg ut.
Så sånn var det.
På toget, til Drammen, så husker jeg at jeg tenkte med meg selv.
At ‘jeg syntes synd på den ungen der, han ligna sånn på Ditlev’.
Men det kan jo også ha vært Ditlev Castellan, som satt på toget der.
Hva vet jeg.
Jeg har jo seinere funnet ut at mora hans bodde på Nesodden så.
Så det er kanskje ikke umulig at han gutten var Ditlev.
Men jeg trodde altså at det var en yngre gutt, som ligna på Ditlev da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I det neste kapitellet, så skal jeg skrive om hvordan det gikk, da jeg begynte på Handel og Kontor, på videregående.
Vi får se om jeg får til å skrive om det ganske snart.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
