![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
FW: Reminder/Fwd: [Fwd: To the Head-master: Lies from theLanguage-center?]
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Oct 22, 2009 at 4:40 PM | |
|
To: Les Brown <l.brown@sunderland.ac.uk> | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
FW: Reminder/Fwd: [Fwd: To the Head-master: Lies from theLanguage-center?]
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Oct 22, 2009 at 4:40 PM | |
|
To: Les Brown <l.brown@sunderland.ac.uk> | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
FW: Purring/Fwd: Kursbevis for EF språkreiser
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Aug 11, 2009 at 10:52 AM | |
|
To: AnneCathrine Syrrist <AnneCathrine.Syrrist@ef.com> | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
FW: Purring/Fwd: Kursbevis for EF språkreiser
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Aug 11, 2009 at 10:19 AM | |
|
To: AnneCathrine Syrrist <AnneCathrine.Syrrist@ef.com> | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
FW: Purring/Fwd: Kursbevis for EF språkreiser
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Aug 11, 2009 at 9:02 AM | |
|
To: AnneCathrine Syrrist <AnneCathrine.Syrrist@ef.com> | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Purring/Fwd: Kursbevis for EF språkreiser
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, Aug 10, 2009 at 10:17 AM | |
|
To: lena.hansen@ef.com | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Fraværende: Kursbevis for EF språkreiser
|
Mariann Myrli <Mariann.Myrli@ef.com> |
Sat, Aug 1, 2009 at 10:22 AM | |
|
To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Kursbevis for EF språkreiser
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sat, Aug 1, 2009 at 10:33 AM | |
|
To: lena.hansen@ef.com | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Kursbevis for EF språkreiser
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sat, Aug 1, 2009 at 10:21 AM | |
|
To: Mariann.Myrli@ef.com | ||
| ||

PS.
Sånn ser de sikringene ut, som sitter inni støpslene, i England:
Og sånn her ser sikringsskapet ut i leiligheten, med automatsikringer:
PS 2.
I Norge, så har man vel bare sikringsskap.
Så hvorfor man har to systemer med sikringer i England, ved at man også har sikringer inni støpslene, det veit jeg ikke.
Men det er det kanskje noen andre som vet.
Det får man regne med.
PS 3.
Det var den sommeren jeg var på språkreise, i Weymouth, sammen med Kenneth Sevland, og noen andre folk fra parallell-klassen i Svelvik, som var på samme gruppe i bordtennis og sjakk valgfag.
Sommeren 1986.
Det var da jeg lærte om det her.
Jeg hadde jo vært på språkreise i Brighton, aleine, året før.
Og Brighton er en mye større by enn Weymouth.
Så jeg syntes at det alkoholfrie EF-diskoteket i Weymouth var så kjedelig.
For jeg bodde hos samme vertsfamilie, som en svenske, som hadde vært i Brighton en god del dager, før vi norske dukka opp der.
Og da var jeg med dem ut på byen i Brighton, de første ukene, og vi drakk mange steder i byen.
Så det EF-diskoteket i Weymouth ble litt kjedelig, syntes jeg.
Så jeg satt mye hjemme hos vertsfamilien, i Weymouth, og så på engelsk TV, om kveldene.
De hadde en sånn jobb, at de skulle feste sammen noen kuler, med en strikk, for en fabrikk, til noe sånne snorer til å dra i, for å dra ned i do, eller noe.
Så det stod en sekk, midt på gulvet i stua da.
Og da måtte jeg også hjelpe til med de kulene da, mens jeg så på TV.
Så det var sånn ekstrainntekt de hadde.
Så sånn var det.
Og jeg hadde en kamerat på Bergeråsen, Kjetil Holshagen, som var så flink med elektronikk og sånn.
Og begge var interessert i data og da.
Og festing og sånn og da, og mer vanlige ting.
Men han spilte ikke fotball, og likte seg ikke i skogen, og kunne ikke sykle.
Så han tror jeg var den første nerden jeg så.
Men han ble med å skyte med luftgevær noen ganger tror jeg.
Nei, det var kanskje Ulf det.
Men, han lærte meg noe elektronikk-greier da.
Så jeg var vant til å skru og mekke på sånn elektronikk-greier, som sånne støpsler og sånn da.
Jeg hadde et sånn støpsel, som var ‘tjuvkobla’, eller kortslutta, med en ledning, som gikk fra den ene pinnen, til den andre, på støpselet.
Det støpselet, det lå i ranselen, det skoleåret 85/86, så hvis lærerne begynte med overhead f.eks, eller film.
Da bare stappa jeg det støpselet i veggen.
(Jeg satt like ved vinduet).
Og da gikk sikringen hele tida.
Så fikk vi se fortvilte lærere da, som en slags underholdning.
(Jeg vet ikke om de andre i klassen skjønte at det var meg som gjorde det. Men men).
Så da spurte jeg om de støpslene da, i Weymouth, til han faren i huset da.
Og han forklarte at de hadde sikringer inni støpslene i England da.
Og jeg forklarte, at i Norge, så hadde vi sikringer i sikringskapet da.
Og da forklarte han, at det hadde dem i England og.
Dem hadde sikringsskap også.
Da visste jeg ikke hva jeg skulle si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på nå.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 4.
Han Kenneth Sevland, han var ikke noe nerd, sånn som han Kjetil Holshagen.
Han ‘Sevvi’, som han ble kalt i Svelvik, han var god til å spille fotball osv.
Jeg tror han hadde med fotball, eller om vi kjøpte en fotball.
Så like ved der vi tok bussen til skolen fra.
Der var det en stor slette da.
Så dro vi dit, en av de første dagene da, og spilte fotball da.
Vi spilte med en lokal kar vi traff der, som var litt yngre enn oss, men som var god til å spille fotball da.
Og som så ut som om han var halvt innvandrer, eller noe.
Og det var ikke så mange utlendinger i Berger og Svelvik, så jeg begynte å mobbe han litt, og spurte om han var ‘pakkis’, ‘are you ‘pakkis’?’.
Så jeg var ikke så snill, på den tida der.
Men men.
Men han var god til å spille fotball da, og lærte meg et triks jeg skulle bruke hvis Sevland skjærma ballen med rompa, som han pleide å gjøre.
Da skulle man bare stikke fram beinet, og drite i fintene hans, så ville du da få han til å miste ballen da.
Men men.
Men det var sommeren jeg fylte 16 år det her vel.
Jeg husker at det var også et supermarked like ved der.
Og da pleide jeg å kjøpe cola-bokser, til 16 pence, tror jeg, og barbeque Hola-Hoops, eller om det heter Hoola-Hops, det var favoritt-snacksen min, muligens fra Brighton året før, eller om det var der jeg begynte å spise de.
Så kjøpte jeg også Judge Dreed, i bladkiosken der.
Og det var muligens der jeg begynte å drikke Cherry Cola og, og Dr. Pepper, hvis ikke det var i Brighton da, enten sommeren 1985 eller 88.
Aero, husker jeg også at jeg spiste, i 85 da.
Men men.
Og sånne peanøtter, som var tørr-ristede.
Men men.
Jo, mens vi spilte fotball i parken der.
Så møtte jeg og Kenneth to norske jenter, på vår alder vel.
De var ute med den single faren i vertsfamilien.
Det var faren og en unge, som lå i barnevogn, mener jeg å huske.
Og de to norske språkreise-jentene.
(Som var på et annet kurs enn oss, for vi hadde nettopp dukket opp på stedet).
De norske jentene måtte gjøre alt husarbeidet, og var omtrent som slaver, for han enslige vertsfamilie-faren, skjønte vi.
Så måtte de gå da.
Så vi visste ikke hva vi skulle gjøre med det.
Vi syntes det var veldig rart, men jeg tror ikke vi fikk navna dems.
Vi hørte bare at de var norske, på pratinga, eller noe.
De var fortvilte, husker jeg.
Og klagde da, på at de måtte gjøre husarbeidet og sånn.
Jeg kunne ikke de reglene så bra, for hva man kunne bli satt til å gjøre, som språkskole-elev.
Og var ikke helt meg selv, etter å ha blitt mobba, hele 9. klasse, husker jeg.
Men men.
Så vi gjorde ikke noe med det her.
Men vi var nettopp med siste året på ungdomsskolen da.
Så vi var ikke så vant til å ta opp sånne ting da, med språkskolen og sånn.
De måtte gå de jentene, og jeg tror det var første dagen vi var der, eller noe.
Så det ble ikke sånn, at vi så bra kjent med dem, at vi kunne forslå noe.
Vi prata bare med dem, i et minutt, eller noe, så måtte de gå til han single vertsfamilie-briten da.
Så han hadde kanskje noe kontroll på dem da.
Så det var bare noe jeg kom på nå, når jeg skrev om den språkreisen.
Så selv om de var to jenter, kanskje i 16-års alderen, så hadde ikke de noe å stille opp med, mot han briten, de måtte gjøre alt han sa, sa de.
Så sånn var det.
Nå fikk jeg flashback til 1988 mener jeg det var.
Da jeg og tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen min, hvis det er noe som heter det, siden Øystein egentlig er adoptert fra Korea), fra Lørenskog, var på språkreise i England.
(Vi var også å besøkte de samme folk to år seinere, så det kan eventuellt ha vært i 1990 det her og, men jeg tror nok at det var mest sannsynlig i 1988).
Det som skjedde var at siste dagen, før vi dro tilbake til Norge.
Så fikk Øystein et sånt tips, av kona i vertsfamilien, Tina.
At å gå på videobutikken, i Shoreham-by-sea, og låne maks antall filmer og ta de med tilbake til Norge.
Jeg var med i videobutikken da.
Og Øystein lånte vel tre filmer.
Det er mulig jeg lånte en og, (eller, de ble vel lånt i navnet til Øystein, men at en av filmene muligens havnet hos meg på Bergeråsen da. Det er mulig), for jeg var vel ikke så voksen på den her tida, så jeg var med i butikken og sånn.
Selv om jeg slutta med sånne ting, som å snike på t-banen osv., etter at jeg flytta til Oslo i 1989.
Men men.
Så det var vel litt på kanten.
Men dette her var før internett osv., så det var vel den eneste måten å få tak i VHS-filmer billig.
Det er mulig.
De kosta ofte mange hundre kroner, men å leie de kosta vel bare 3-4 pund, eller noe.
Så det var bare noe jeg kom på nå og fikk noe flashback til, for det var flere ting som foregikk i de feriene, som jeg har skrevet om på bloggen osv., så da tenkte jeg at da skjønner man at de i vertsfamilien, (og Øystein), at det var ikke sånne som gikk i søndagsskolen hver søndag tror jeg.
Ihvertfall kunne de kanksje gått oftere.
Men men.
Samme det.
Bare noe jeg kom på.
Jeg og Øystein, vi bytta familie, så jeg burde egentlig ikke klage.
For den første familien vi bodde hos, den var sånn, at der bodde det en dame som lå i sykeseng i et hjørne i stua, og som ble regelmessig bedøvet eller dopa ned.
Dette var med EF Språkreiser, i 1988, men jeg husker ikke navnet på veien akkurat nå.
Men det var King et eller annets road, i Shoreham eller Soutwick da.
Så ble det sånn at vi flytta derfra til en annen familie da.
Pga. at vi gikk ikke særlig bra overens.
Jeg ble slått ned der en kveld husker jeg, i Brighton, eller jeg fikk meg en på tryne.
På hovedtorget i byen, som het Churchill Sq.
Av en engelsk ungdom som bare løp forbi og ropte ‘I got one’, ‘I got one’.
En som jeg aldri hadde sett før.
Men alle studentene på torget ble terrorrisert av en gjeng med engelske ungdommer da, som startet slåsskamper helt tilfeldig da.
Så sånn var det.
Men overhørte jeg og Øystein, at hu kona og mannen i huset, i den første familien som hadde hun dama i sykeseng i stua, at de forstod de engelske ungdommene, siden vi studentene hadde så mye penger.
Så da ble jeg litt irritert da.
Og en gang så skulle jeg se fotball-EM, i stua, for jeg hadde fått lov å se TV de årene jeg hadde vært på språkreise i England før, i 1985 og 86. (I 1987 så dro jeg ikke til England, for da dro jeg og søstra mi på ferie til tanta vår i Sveits).
Men mens jeg satt i stua, (som egentlig lukta litt rart, fra hu dama i sykesenga. Kursleder Paul Wilkie, en amerikaner med mørkt hår som snakka norsk, han sa da vi skulle flytte at det lukta kattepiss i huset, men det trodde jeg da var mest fra hu dama i sykesenga i stua. Og jeg sa at jeg trodde det kanksje var en slektning. Men jeg visste jo egentlig ikke det da. Men men).
Det som skjedde var at like før fotball-EM kampen begynte, så reiste hu dama seg sånn halvveis opp i senga, i sånn panikk omtrent, og begynte å lage sånne panikklyder, selv om hu ikke kunne prate.
At noe var galt da.
Hu var vel kanskje i 40-åra, eller noe, hu dama. Hva vet jeg.
Men da så kom hu kona i huset og dopa ned hun i sykesenga da.
Og heiv meg ut av huset.
Jeg fikk ikke lov å se på fotball-EM lenger, enda jeg hadde sitti der i 15-20 minutter kanskje, og fulgt med på EM-sendingen da.
Så jeg lurer på om noe var galt med hu dama i sykesenga.
Og jeg og Øystein fikk ikke nøkler, som jeg hadde hatt hos de andre vertsfamiliene jeg hadde bodd hos i England.
(Det første året i Brighton, så havna jeg hos samme vertsfamilie med en som het Frederik Axelsson fra Gøteborg, på min alder, og jeg gikk mye på byen med de svenskene, selv om det var året jeg fyllte 15, så fikk vi servering overalt. Så det er mulig de folk skjønte seg på sånt. Men der sa familien, en lærer med indisk kone vel, at de trodde han svensken hadde dårlig inflytelse på meg osv., så vi måtte flytte.
Men i 1986, da bytta jeg ikke vertsfamilie. Så det var bare to ganger av tre at jeg bytta vertsfamilie.
Men men.
Jeg var jo vant til å bo aleine, på Bergeråsen, så det var kanskje ikke så rart at det skjærte seg noen ganger.
Men da bodde jeg tilsammen altså hos fem vertsfamilier da.
Og den her familien med hu dama i sykesenga i stua, de var de eneste hvor vi ikke fikk nøkler, mener jeg å huske.
Så da vi skulle spille fotball, så måtte jeg og Øystein klatre inn vindu, i huset og så hente fotballtøyet da.
Men men).
Så det var et par ting som skjedde på den ferien i 1988.
Men sånn er det.
Jeg og Øystein var også på EF Språkreiser gjenforeningsfest, like før jul, i 1988.
Det var det året jeg var russ, så det var en del festing det året.
Søstra mi og stesøstra mi Christell, var også der, for de var i Bournemouth, samme sommeren, i 1988.
Og på den festen, som var i Sjølyst-hallen, så skjedde det også et par ting.
Øystein skulle banke opp kursleder Paul Wilkie, som var dobbelt så stor, eller tre ganger så stor, som Øystein.
Så han stod i karatestilling, i 5-10 minutter, og skulle slå Wilkie i magan.
Men jeg prøvde å roe det.
I 1990, da jeg og Øystein var i Brighton, så skulle også Øystein banke Wilkie.
Men han forklarte ikke hvorfor.
Men men.
Søstra mi og Christell hadde noen pene venninner som jeg prata med på Sjølyst der.
Blant annet ei fra Oslo, med lyst hår, som var veldig fin, mener jeg å huske.
Og hu var visst niesa til Sylvia som bodde på Bergeråsen.
Så etter den festen.
En gang jeg gikk i butikken på Sand.
Så var Sylvia der, og da hilste hu meg fra niesa si.
Så nevnte jeg det her for søstra mi da.
At hun venninna hennes fra Bournemouth, som var niesa til Sylvia, at hun virka fin osv., og at jeg var litt interessert i få høre mer om henne da.
Men søstra mi, som flytta opp til meg i Leirfaret på den her tida.
Hu sa bare at hu niesa til Sylvie var litt sånn ‘at hun lå med alle’.
Så det var ikke sånn at søstra mi ga meg telefonnummeret til hun niesa til Sylvia, eller noe.
Neida, det stoppa helt opp det greiene der.
Så det er ikke alltid at det er så hjelp å ha søstre som kjenner damer osv.
Det kan like gjerne gå andre veien også det, virker det som.
Uten at jeg vet om det greiene.
Men jeg tror ikke hun jenta hadde giddi å hørt med tanta si, om å hilse til meg, hvis hun var sånn at hu bare lå med alle.
Da hadde hu vel ikke turt det kanskje.
Uten at jeg er noe ekspert på sånt.
Men jeg så aldri hu niesa til Sylvia igjen da.
Det var bare noe jeg kom på nå.
Så sånn var det.
Det skjedde alltid noe på de her språkreisene, og Øystein han var jo sånn at han fant alltid på noe han og, så det det var ikke like kjedelig som det kunne være, å være hjemme på Berger hele sommerferien, eller bestemor Ingeborg i Nevlunghavn.
Men men.
Før vi dro på den her språkreisa.
Så hadde jeg og søstra mi, vært hos muttern, i Tønsberg.
På Borgheim het det vel, i Nøtterøy.
Og dem tok meg med på Hennes og Mauritz eller om det var Cubus, i Tønsberg sentrum, og kjøpte klær til meg.
(For det her var før jeg ble så særlig interessert i klær egentlig.
Dette her kan ha vært to år før, men jeg tror det var i 88.
Og da kjøpte de en hvit jakke og en hvit bukse til meg.
Det var kanskje i 1986 det.
Bare at jeg hadde med de klærna i 88 og?
Ikke spørr meg.).
Så jeg husker jeg gikk på fotballtrening, i Brighton, i 1988, for vi spillte et par fotballkamper der, og da gikk jeg i de klærna.
Og da var det noen som brant hull i buksa.
Med en sigarett.
Mens jeg spillte fotball da.
Jeg tror det kan ha vært de folka fra Hammerfest, eller noe.
Det er mulig.
Men jeg gikk i den buksa alikevel husker jeg.
Jeg var sånn at jeg var vant til å bare bruke de klærna jeg fant i klesskapa osv.
Jeg var ikke så interessert i klær osv. da.
Selv om da jeg flytta til Oslo, i 1989, og da jeg gikk på skole i Drammen og Sande, i 86-89, da begynte jeg å kjøpe noen klær selv da.
Så det var egentlig litt rart det, at muttern og søstra mi absolutt skulle få det for seg at jeg trengte noen nye klær, i 1988.
For dem pleide aldri å bruke tid på å hjelpe meg med noe.
Men da skulle begge to bli med på Hennes og Mauritz i Tønsberg gitt, og jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt, dem fant hvit bomullsjakke og hvit bomullsbukse, og jeg hadde ikke stemmerett.
Så sånn var det.
Men man kan ikke skjønne alt.
(Det var kanskje i 86 eller 87 og det, med at muttern og søstra mi skulle kjøpe klær.
Det er mulig.
Men men).
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog

Sommeren 1988, da var jeg og tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, på språkreise i Brigton.
Da skjedde det mye forskjellig, vi bytta vertsfamilie blant annet, og mye artig, osv.
Men men.
Men på den tida, så synes jeg sånn housemusikk, var så artig.
Så da kjøpte jeg en kassett, med housemusikk, på HMV eller Virgin i Brigton.
Den som ligger like ved McDonalds, som er like ved Chrurchill Square.
Den samme sommeren hadde søstra mi og Christell, vært på språkreise i Bournemouth.
Hos en rik familie, såvidt jeg forstod.
Så var søstra mi oppe i leiligheten min da, på høsten, etter at vi hadde kommet hjem fra språkreise.
Og da, så så søstra mi den her house-kassetten da.
Det var et samlealbum, med gult cover, som het noe med the hits of house, eller noe.
Så sa hun det til meg da.
At da måtte ikke jeg si det til Christell, at jeg likte house.
Fordi Christell, hadde vært så forelska, i en gutt, som var med på språkreise i Bournemouth, og som likte house da.
Noe sånt.
Men jeg skjønner ikke.
Det burde vel ikke spille noen rolle det.
Det var jo ikke sånn, at jeg kjøpte kassetten, på grunn av noe som skjedde i Bournemouth, eller noe.
Det var fordi det var den musikken som var populær på den tida.
Så det var kanskje litt rart, at Pia skulle bestemme hva man kunne prate med Christell om.
Det er mulig.
Men man kan vel ikke skjønne alt.
Det tror jeg nok ikke.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Jeg hadde ikke så mange venner, rundt 87 og 88, da jeg gikk på Sande VGS.
Men jeg pleide å henge med tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, og Kjetil Holshagen, som flytta til Sande, i helgene, oppe hos meg, i leiligheten min, og spille dataspill og se de nye Rambo og Rocky og Mad Max og Zombie-filmene osv.
Men jeg var litt musikk-frik og.
Så jeg pleide å ta opp musikk, og også kjøpe noe musikk i Drammen osv., og ta med på skolen, i markedsføringsklassen da.
For da fikk vi noen ganger lov å spille musikk, i markedsføringstimene, til og med.
Det var et ganske fritt yrke og felt da.
Man må være kreativ osv., for å drive med markedsføring da, så det er ikke sånn arbeid man forbinder med veldig strenge regler osv., det er ganske fritt da, for de ansatte, i den bransjen.
Og det gjenspeilet seg vel i timene også, at vi hadde det ganske fritt.
Det hadde vi også i tredje klasse, på Gjerde i Drammen, i data-timene, som var halvparten av alle timene omtrent, på datalinja, som jeg gikk.
Men men.
Men folk slang meldinger og sånn da.
Og det var alltid masse Liverpool-fans, i klassen, mens jeg holdt med Everton.
Så det var en del fotball-diskusjon også, i klassen.
Så da pleide vi å sende meldinger, hver mandag osv., om fotball-greier da.
Snorre i klassen, fra Svelvik, sønn til ordføreren.
Han sa, at det gikk ann å høre på en eller annen kamp, på BBC.
På radio.
Og det funka.
Og når jeg spillte den her sangen, i klassen.
Jeg hadde en sånn walkman, med høytalere, med innebygde forsterkere osv.
Da smallt det fra Snorre, om det var sportsrevyen.
Fordi noe som er sampla, i den her sangen, var kjennemelodien på Sportsrevyen.
Så det var ikke sånn at jeg hørte om house-musikk i Brighton.
For jeg gikk i Markedsførings-klassen, før jeg dro til Brighton.
Så jeg hørte på house-musikk, før jeg dro til Brighton.
Men det gjorde vel ganske mange, for det var den musikken som var populær da.
Og når man leste markedsføring, så ble man mer bevisst, på hva som var moderne osv., for man ble vant til å tenke sånn, når man skulle løse oppgaver osv.
Eller ‘case’, som oppgavene ble kallt, i markedsføring.
Så da begynte jeg å gå med Ball-gensere, og syrevaskede jeans osv., som var populære på den tida, for da begynte jeg å prøve å skjønne mer om sånne ting da.
For i markedsføringsklassen, da lærte vi om det her da, at det var noe som het trendsettere, så kom det de som var tidlig ute, og så kom resten av folka, og så begynte produktet eller moten, og dabbe av da.
Et produkts livssyklus, kaltes det.
Og da begynte man vel å tenke mer på det her og da.
Eller i hvertfall, så hadde man det i bakhue mer, siden man lærte om det på skolen osv.
Men det var ikke sånn at jeg ble sånn krampe-soss, eller noe, over natta.
Det var vel heller sånn, at det begynte jeg å skjønne mer om produkt og moters livssyklus osv., og hadde det i bakhue.
Men det var ikke sånn at jeg var helt prega av det her, men jeg hadde vel litt mer distanse til det sosse-greiene og hva som var nytt og kult osv.
Så det var sånn at jeg skjønte litt av det greiene, plutselig, men det var vel ikke så ille, at jeg ble helt prega av det.
Men at jeg heller hadde litt distanse forhåpentligvis.
Noe sånt.