Stikkord: EF Språkreiser
-
Her kan man se det, at jeg likte Hoola Hoops, før jeg flytta til England, (høsten 2004), også. Det er fordi at jeg fikk smaken for disse potetringene, da jeg var på språkreise, til Weymouth, sommeren 1986
PS.
Jeg kunne også ha tatt med Maarud Potetskruer med paprika, på den lista.
(Tenkte jeg nå).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 2 – Kapittel 32: Enda mer fra Brighton sommeren 1990
Øystein drakk ikke, så det ble litt kjedelig for meg noen ganger, i Brighton, sammen med han.
Men en dag, så mente Øystein det, at jeg liksom skulle få lov å drikke meg full da.
Han mente at jeg burde drikke nede ved stranda, i Brighton Sentrum.
Noe det også ble til da.
Jeg kjøpte noen ølbokser i en Off Licence, (alkoholbutikk), da.
Øystein, (som hadde mye mer penger og sånn, enn meg), hadde også gitt meg en genser, med reklame, for en bowling, i Lørenskog.
Det var en hvit genser med svart trykk, husker jeg.
Og han dro meg med på diskoteket Top Rank, etter at jeg hadde drukket opp de ølboksene, nede på stranda der da.
Jeg satt på Top Rank der, husker jeg, i første etasjen, med en røykpakke på bordet.
Mens Øystein gjorde et eller annet da.
Plutselig så hadde noen ungdommer, som løp rundt omkring der, rappa røykpakka mi, husker jeg.
Så jeg ble fly forbanna, og spurte en av dem, om han hadde rappa røykpakka mi da.
(Jeg var nemlig lei av å bli fraranet røykpakker.
En gjeng med afrikanske unggutter hadde jo rappa røykpakka mi, i Oxford Street, i London, sommeren før og).
Men han karen lot som at han ikke skjønte noe.
Og tilbydde meg en røyk da.
Men jeg sa nei da, for det var menthol-sigaretter vel, som han hadde da.
Jeg ble jo stressa av det her.
For fler og fler folk kom til.
Så etterhvert så spurte jeg han karen, om jeg kunne få en røyk likevel.
Men da ville han ikke gi meg en røyk likevel da.
Så det her var jo bare skuespill, skjønte jeg.
Etterhvert så samlet flere og flere britiske tenåringsgutter, som var på det diskoteket seg, rundt meg, (og Øystein), da.
Og jeg fortalte til noen av dem, at noen hadde rappa røykpakka mi da.
Til slutt så gadd jeg ikke å krangle mer.
Men tenkte vel at jeg får bare kjøpe meg en ny røykpakke.
Jeg la liksom armen rundt skulderen til Øystein, etter at jeg hadde snudd meg vekk fra alle de her folka da.
For Øystein han hadde prata om at han kunne så mange slåss-triks og sånn, så jeg trodde at han var super-god til å slåss da.
(Det inntrykket hadde jeg fått ihvertfall).
Det som skjedde så.
(Etter at jeg hadde snudd meg, og skulle gå bort derfra).
Det var at en kar, som var bygd som en tønne, må man vel si.
Han slo et svingslag mot meg, bakfra.
Akkurat mens jeg snudde meg, for å se om noen av dem fulgte etter meg.
Slaget snitta kinnbenet, (tror jeg det heter), mitt.
Men det bare snitta da, så det gjorde ikke noe vondt, eller noe.
Men da skjønte jeg at alle disse britiske ungdommene.
De var ute etter meg da.
Så jeg løp ut av diskoteket der.
Med masse britiske ungdommer i hælene da.
Men jeg hadde på meg jakke, så jeg bare løp ut av diskoteket, og satt meg inn i en taxi, som stod ikke så langt unna inngangen til diskoteket der da.
Og ba taxi-en om å kjøre til Shoreham da.
(Hvor Tina og Rick Hudson holdt til da).
For vakta på Top Rank, han sa til meg det, at jeg skulle bare slappe av.
Også stoppa vel vaktene de ungdommene som løp etter meg da.
Og en kar stod utafor diskoteket, og så stygt på meg, (husker jeg).
Så det er mulig at han var med på det.
Men han prøvde ikke å stoppe meg, eller noe.
(For da jeg var med STS Språkreiser, til Brighton, i 1985.
Så hadde jo hu kursleder-dama, med mørkt krøllete hår.
Fortalt om en norsk gutt, som ble skjært opp, med sånn tapetkniv, utafor Top Rank, etter en lignende episode vel.
Og som måtte sy 100-200 sting, eller noe, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein løp ikke ut av diskoteket.
Så han ble vel bare stående der, tror jeg.
Men jeg fikk inntrykk av at det var meg, som disse britiske ungdommene, var ute etter da.
Men Øystein og jeg, vi hadde lagd en avtale, (som jeg hadde foreslått), noen dager før det her.
Om at hvis en av oss kom opp i noe bråk.
Og vi kom bort fra hverandre.
Da skulle vi møtes på togstasjonen da, i Brighton.
Så jeg ba taxi-sjåføren, om istedet å kjøre til Hove togstasjon, (når jeg kom på denne avtalen).
(Hove lå på veien mellom Brighton og Shoreham da).
Også tok jeg toget, fra Hove og tilbake til Brighton da.
Og der, (på jernbanestasjonen i Brighton), så gikk Øystein rundt og traska, så jeg, nesten med en gang, etter at jeg hadde gått av toget.
Og så tok vi toget tilbake til Shoreham vel.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein sa seinere at han ikke likte det, at han ble stående igjen der aleine, inne på det diskoteket.
Men hva skulle jeg gjøre da?
Det var jo en gjeng, på 10-12 briter, som skulle ‘ta’ meg der.
Jeg hadde jo ingen sjanse til å klare å handle opp med alle disse selv.
Og Øystein, (som jeg trodde at var super-god til å slåss), han hadde jo ikke gjort noenting, for å hjelpe meg heller.
Så Øystein burde kanskje ha løpt ut, etter meg, det er mulig.
De britene hadde visst løpt etter meg.
Fram til utgangen til Top Rank der.
Også hadde de snudd, i døra.
Også hadde de gått tilbake igjen vel.
Og møtt Øystein da.
Noe sånt.
Men Øystein hadde de visst latt være i fred da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein dro meg også med, for å se filmen ‘Witches’, (basert på en film av Roald Dahl), på en kino der, i Brighton.
Jeg syntes at dette var en litt barnslig film, for to karer, i slutten av tenårene, å gå for å se.
Men Øystein ville gjerne se den, så jeg ble med da.
I filmen så var det en gutt, som hadde en bestemor fra Norge, som sa at alle med svart hår var hekser, og alle med lyst hår var snille da.
Og Øystein spurte meg etter filmen: ‘Hva synes du da?’.
Jeg svarte vel det, at jeg bare syntes at det var noe tull.
En engelsk far med noen unger med mørkt hår, begynte vel å grine mer eller mindre, av dette, at det ble sagt, at alle med mørkt hår var hekser vel.
Noe sånt.
Så det var litt dumt, mente jeg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De tyske språkstudentene, som også bodde hos Tina og Rick Hudson, i denne ferien.
De ble visst litt lei av det, at jeg sa ‘Auswitch’, osv., hele tida der.
De fikk ihvertfall tak i en komedie-kassett, av en tysk komiker.
Som gjorde narr av Norge da.
De satt i stua der, i Gordon Road, og hørte på en tysker, som vel prata noe om elger og stabbur og sånn da.
Og som gjorde narr av Norge og nordmenn da.
Men hvor de tyske gutta hadde klart å få tak i den kassetten, i England, det veit jeg ikke.
Det var vel kanskje litt rart, at de skulle klare det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var også noen norske jenter, som var på språkkurs, med EF Språkreiser, som bodde hos naboen, i Gordon Road, en av disse tre somrene, som jeg var der.
(Det var jo sommeren 1988, sommeren 1989 og sommeren 1990).
Tina og Rick Hudson ville vel at jeg skulle si hei til en av de, (eller noe).
Hu stod da i hagen, til naboen der.
Mens jeg stod i hagen til Rick og Tina Hudson der da, og spilte fotball, eller noe vel.
Men jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, til hu her norske språkskole-jenta.
Øystein så jo rimelig spesiell ut, (han gikk alltid svart skinnjakke og hadde en spesiell frisyre), og var veldig kul da.
Så det var nesten sånn at vi for kule, til å ta med noen jenter ut på byen og.
Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.
Men Øystein og jeg var liksom ikke kamerater da.
Vi var mer to tremenninger enn to kamerater liksom.
For jeg måtte hele tida prøve å stagge Øystein liksom.
For Øystein kunne være veldig dominerende, og han ville liksom ikke alltid høre på fornuft, syntes jeg.
Så det var ofte mer som at vi var i konflikt, enn at vi var kamerater liksom.
Så det var liksom nesten som en evig kamp, mellom Øystein og meg, om hvem som liksom skulle være den mest dominerende da.
Og hvor jeg vel syntes at jeg var den som representerte det ‘vanlige’ synet på ting, ofte.
Mens Øystein kanskje levde mer i en skrekk-film/dataspill/heavy-musikk-verden, hvor skrekkfilm-figurer som Freddy Kruger og Jason, og heavy-musikk-figurer som Eddie, (fra Iron Maiden-plate-coverene), og halvveis hat-figurer som Jostein fra Lauritzen Bokhandel i Drammen, og lederen fra da vi var med EF Språkreiser, til Brighton, to år før det her, Paul Wilkie, var viktige personer da.
(Så Øystein hadde kanskje ikke beina sine så mye på jorda alltid, syntes kanskje jeg da).
Og Øystein var også veldig bestemt da, og skulle alltid ha alt på sin måte da.
Så å begynne å dra inn noen språkskole-jenter, inn i de byturene, til Øystein og meg.
Det hadde kanskje funka dårlig, var jeg redd for.
Siden Øystein var rimelig bortskjemt og umoden og litt slitsom og vanskelig da, (må man vel nesten si).
Så jeg det var ikke sånn, at jeg spurte noen språkskole-jenter, som bodde hos naboen der, i Shoreham, om å bli med Øystein og meg, ut på byen, eller noe.
Nei, jeg var kanskje litt flau over Øystein, som var litt spesiell da.
Det er mulig.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som skjedde, på denne ferien, til Brighton, sommeren 1990.
Dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 31: Mer fra Brighton sommeren 1990
Den forrige gangen, som vi var i Brighton, så hadde Øystein vært så fan av å spise på fast-food restauranter som Burger King og Pizza Hut.
Øystein likte Whooper Cheese-burgere.
Men han ville ha dem ‘without onion’.
Og på Pizza Hut så ville Øystein ha en amerikansk type pizza med tjukk bunn, som jeg ikke hadde sett før.
Det hendte at Øystein og jeg spiste pizza, i Lørenskog og, et par ganger.
Og der likte Øystein å gå på en pizzarestaurant, som var like over veien, for Maxi der cirka, på Skårer.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men denne sommeren, (sommeren 1990).
Så hadde Øystein blitt fan av kebab.
Når vi dro fra Shoreham til Brighton, så pleide vi å ta toget, denne ferien, (og ikke bussen, som vi pleide da vi dro med EF Språkreiser).
Og på veien, fra togstasjonen i Brighton, og ned til ved Churchill Square der.
Så lå det en kebab-sjappe da.
Og der kunne man kjøpe en god kebab, (som jeg aldri hadde smakt før, men syntes at smakte ok), for 2-3 pund da vel.
Og det var mange forskjellige sauser, i mange forskjellige farger, som man kunne ha på kebaben, husker jeg.
Jeg skjønte vel aldri helt hvilken saus som het hva.
Så det ble litt tilfeldig hvordan kebab jeg fikk.
Jeg prøvde bare å peke litt på noe som ligna på noe thousand island-dressing, (eller noe), vel.
Men ganske godt var det, med kebab, må jeg innrømme.
Hvor Øystein hadde fått sansen for å spise kebab fra.
Det vet jeg ikke.
Men Øystein var jo fra Lørenskog, som jo lå mye nærmere Oslo, enn Berger, hvor jeg var fra.
Så det er mulig at denne kebab-spisingen, til Øystein, var noe han begynte med, i Oslo, et år eller to kanskje, før denne Brighton-turen, sommeren 1990 da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Den kebabsjappa, som vi pleide å dra på, i Brighton, den lå like ved en databutikk, som het ‘Computer Aids’, forresten.
Og det skiltet syntes vel jeg at var morsomt da.
Og Øystein sa vel da noe om, at ‘computer-aids, nei det hadde Jostein’.
(Jostein var en butikkmedarbeider, som jobba på Lauritzen bokhandel, i Gågata, på Bragernes, i Drammen, og som Øystein ikke likte da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ikke nok med at det var masse tyske språkstudenter, i huset Øystein og jeg bodde i, i Gordon Road.
Det var også mange tyske språkstudenter i nabohuset og.
Og en kveld, så hang en av disse tyske tenåringsguttene utafor huset til Hudson-familien da.
Og så sa han til Øystein, (mens jeg også hørte det), ‘have you fucked Vicky yet?’.
Vicky var den vel cirka femten år gamle dattera til Tina og Rick Hudson da.
Og da brøyt Øystein nesten sammen.
Tina Hudson måtte trøste han, midt på natta.
(Hu måtte stå opp vel muligens).
Og Øystein sa til henne at, ‘I’m not like that’.
Jeg kjefta litt på han tyske språkstudenten etterhvert, siden han hadde fått Øystein til å grine da.
Og Tina sa til Rick, at det Øystein var ok, men at det var meg hu var bekymret for.
(Av en eller annen grunn).
Noe sånt.
Da sa jeg ikke noe, for Øystein dreiv jo å grein der, og jeg skjønte ikke helt hva hu mente.
Hu hadde kanskje ikke likt at jeg hadde kjefta på han tyske tenåringen, som hang utafor inngangsdøra der da, og prata piss da, og fikk tremenningen min til å begynne å grine.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Øystein må forresten ha vært ganske nærme Tina Hudson.
Øystein kalte henne for hennes kjælenavn ‘Tin’, foran hennes ektemann Rick Hudson, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror at Øystein hadde hatt tysk på skolen.
Men jeg selv hadde ikke hatt tysk på skolen da.
Og jeg likte ikke helt tyskere, for å være ærlig.
Så jeg dreiv og sa sånn ‘Auswitch’ og sånn, hele tida der da.
(Jeg var vel litt umoden da kanskje).
Og jeg skulle liksom prate tysk en gang da.
Så jeg fortalte om da jeg hadde skutt et ekorn med luftpistol en gang, på tysk.
Ekorn var ‘eichoniken’, eller noe, på tysk.
(Fant vi ut).
Og jeg bare tulla og sa ‘der eichoniken ge-shotsen ge-shotsen’.
Og ‘der eichoniken ge-skriken ge-skriken’, osv.
Og ‘der eichoniken ge-fallen ge-fallen’.
Og ‘der eichoniken ge-toten ge-toten’.
Noe sånt da.
Jeg prøvde å fortelle hele historia om hvordan Ulf Havmo og meg, hadde skutt et ekorn, (eller to), da, noen år før det her da.
På tulle-tysk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han ene tyske studenten, han var fra Essen, mener jeg å huske.
Og han var litt tjukk, så jeg tulla da, og sa at han hadde ‘essen’ for mye.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen av de tyske språkstudentene.
Han digga Depeche Mode, husker jeg.
Og han var der både sommeren 1989 og 1990, mener jeg.
Men jeg likte ikke han så bra, og klarte ikke å kommunisere så bra med han vel.
Så jeg nevnte ikke det, Cecilie Hyde, (venninna til søstera mi), i Norge, var en stor Depeche Mode-fan, som hadde sin egen ‘Depeche-gjeng’, i Drammen, til og med.
Det gadd jeg ikke å nevne for han tyske språkstudenten da.
For han var kanskje litt sånn sur og arrogant da, hvis jeg husker det riktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det dukka også opp en dansk språkstudent der, fra København, mens Øystein og jeg, var hos familien Hudson, denne sommeren.
Han danske språkstudenten, han kunne man ikke prate til på norsk.
Da forstod han ingenting.
Nei, man måtte snakke til han på engelsk.
Dette syntes jeg at var litt dårlig, siden jeg selv er kvart dansk, osv.
Men dette fikk jeg aldri forklart, til han danske språkstudenten.
Siden jeg først pratet til han på norsk da.
Noe han ikke forstod.
Og etter det, så ble vel det at han dansken ikke ville svare, når jeg sa noe til han på norsk.
Det ble vel som noe som stod i veien for den videre kommunikasjon kanskje.
(At jeg da nok ble litt overraska over dette, og også kanskje hang meg litt opp i det).
Jeg syntes at dette var merkelig, (jeg som hadde en dansk mormor osv., som bodde i Norge), at dansker plutselig ikke forstod norsk lenger.
For det hadde alle danske som jeg hadde prata med før gjort ihvertfall.
(Selv om det kanskje ikke var så mange).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, på den ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om i de neste kapitlene av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 41: Mer fra sommeren 1988
Den første vertsfamilien, hadde visst sagt til Øystein, at det var bare meg de ikke likte.
(Noe som var gjensidig, jeg likte ikke dem heller).
Og de tok med Øystein, på et flyshow, utenfor Brighton, like før vi måtte flytte, til der Hudson-familien bodde da.
Men jeg ble altså ikke invitert på flyshow da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kursleder Paul Wilkie, (var det vel), hadde i en time, en konkurranse, om hvem som visste, når London brant.
Jeg svarte riktig, til slutt, (1666), også vant jeg en boks øl.
Og ble litt brisen.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var på enda en strandfest, og da prøvde jeg å prate litt, til hu med krøllene, fra Hammerfest.
Men hu ville ikke prate med meg da.
Han som var sammen med hu andre fra Hammerfest, med det lyse håret.
Han spurte meg en dag, utenfor diskoteket Top Rank, om jeg kunne ‘passe på’ dama hans.
Jeg skjønte ikke helt hva han mente.
Men jeg prøvde å holde litt øye med henne da.
Men jeg bare tenkte det, at hu klarte seg vel selv.
Og bare gikk et annet sted vel.
Så sånn var det.
Jeg hadde tulla litt på skjemaet, til EF.
For jeg var litt lei av å bli kalt ‘babyface’ og latterliggjort, siden jeg så yngre ut, enn det jeg var.
Så jeg skreiv at bursdagen min var 25. august, på EF-skjemaet, (og ikke 25. juli, som den egentlig er).
For jeg ville ikke ha noe oppmerksomhet, om 18 års dagen min.
(som jeg altså fylte, mens jeg var i Brighton, denne sommeren).
Men jeg hadde lest, i en bok, av Ken Follet, (eller om det var Robert Ludlum, eller Alistar McLean), at briter godtar nesten hva som helst, som legitimasjon.
Så da han kavaleren, til hu lyshåra, fra Hammerfest.
Da han spurte, om jeg kunne kjøpe tre halve vodkaflasker, for dem, (var det vel).
Så gjorde jeg det da.
Og da bare viste jeg EF-kortet mitt, (eller hva det var), og sa når jeg var født, og så fikk jeg kjøpt vodka for dem da.
(Så sånn var det).
Jeg hadde også fått kjøpt vodka, til meg selv, før den første strandfesten da.
Så jeg hadde kanskje vokst litt i høyden, da jeg var sånn 17-18, og så kanskje ikke like ung ut, for alderen lenger da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Men men.
Noen inviterte meg, på en fotballkamp, en søndag.
Det var noen på EF-kurset.
Jeg måtte ta tog, og surra, og havna på Gatwick Airport.
For jeg hadde tatt feil tog.
Men da bare tok jeg et annet tog tilbake igjen, husker jeg.
På det engelske laget, så var det en skikkelig svær spiller, som en på det norske laget, klagde på, til meg.
Og han takla meg noe så skikkelig, sånn at jeg gikk i bakken, og ble nesten mørbanka.
Men jeg takla han bakfra, en gang seinere da.
Så jeg fikk tatt igjen litt, men han takla meg mye hardere da.
Så sånn var det.
Men men.
Men etter kampen, så hadde noen brent hull, i den hvite bomullsbuksa, som mora mi og søstera mi, hadde valgt ut til meg, i Tønsberg, noen dager før jeg dro til Brighton da.
Og jeg husker at de to Hammerfest-jentene, og han kavaleren, til hu ene, med det lyse håret, satt og så på oss, mens vi spilte.
Så jeg regner med at det nok var de som brente hull i buksa.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Men men.
Paul Wilkie sa noe om at han trodde at mange av gutta, på kurset var jomfruer, men ikke mange av jentene.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Det var på skolen, forresten.
Men men.
Noen kjøpte spansk flue, i en sex-butikk, og helte det i drinken, til to jenter.
Hu ene sendte meg brev, eller noe, tror jeg, etter kurset.
Noe sånt.
Hu andre, det var ei, fra ei bygd, som så litt ut som en gutt.
Noen andre, på et annet norsk kurs, spurte vel Øystein og meg, om hu var gutt eller jente, en gang, på Churchill Square.
Det var ikke så mange kjekke gutter, der hu var fra, sa hu, derfor var hu jomfru, sa hu.
Etter at de Gulskogen-folka, (var det vel), hadde gitt spansk flue til hu da.
Noe sånt.
Hu andre, (hu som sendte brev vel), hu møtte to muslimer, (eller noe), som begynte å klå på henne, (var det vel).
Men da sa hu, (I’m not that kind of girl).
Ei på kurset, het Guro, og var fra Skjetten, (var det vel).
Hu ropte på meg, en gang, på McDonalds.
Og så kom Øystein opp.
Også erta han meg.
Også sa han:
‘Erik har bare sjangs på stygge jenter’.
Noe sånt.
Så han ble kanskje misunnelig.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Men men.
Hos Hudson-familien, så flyttet det inn en spansk språkstudent, husker jeg.
Jeg måtte vise han hvor han skulle gå av bussen.
Jeg sa at han måtte bare se på et reklameskilt, for en møbelbutikk, eller noe.
Når han så det skiltet, så måtte han gå av bussen, sa jeg.
Og det skjønte han da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Høsten 1988, så var det en fest, i Sjølyst-hallen, i Oslo, for de som hadde vært med EF språkreiser, til England, sommeren det året, forresten.
Og da skjedde det mye rart.
Pia og Christell, de hadde vært i Bournemouth, den samme sommeren.
Og jeg husker at jeg prata med de, og to pene jenter, fra Oslo vel, i trappa, opp til andre etasje, på Sjølyst der da.
Hu ene pene jenta, det var niesa til Sylvia, fra Bergeråsen, viste det seg.
Sylvia, hu sa en gang, noen år før, når jeg snakket om at jeg hadde planer om å studere i Oslo.
Så sa Sylvia, at en gang hadde hu vært på restaurant i Oslo, og blitt tilsnakket av en russer da.
Så sånn var det.
Men men.
Faren vår hadde også bedt Pia og meg, om å besøke Sylvia, (som også bodde på Nedre, på Bergeråsen), en lørdagskveld, et par-tre år før det her vel.
Og da måtte jeg ha på meg et rart, egytisk eller afrikansk kostyme, eller noe.
For i huset til Sylvia, så pleide dem å kle seg ut, på lørdagene, sa hu.
(Det var vel bare hu som bodde der, tror jeg).
Så skjedde det, at Sylvia var på Prima, en gang, som jeg gikk innom den butikken, etter å ha vært borte hos Ågot.
Så sa Sylvia det, at hu skulle hilse til meg, fra niesa si.
Og så sa hu noe til kassadama, om at hu ikke syntes at jeg var noe kjekk, eller noe.
Når jeg kom bort til Leirfaret 4B.
Så var Pia, i gangen, i leiligheten min da.
(Som faren min sa, at vi ikke behøvde å låse.
Av en eller annen grunn).
Også nevnte jeg det da, at Sylvia hadde hilst, fra hu pene niesa si.
Men da sa bare Pia, at hu niesa, hu var sånn, at ‘hu lå med alle’.
(Selv om jeg kanskje dreit i det, som atten-åring.
Jeg hadde vel syntes det hadde vært artig, å hatt ei pen og deilig 16-17 år gammel jente, som jeg kunne ha knulla litt med, vil jeg vel si.
Hu var jo drit-deilig, så om hu var litt horete.
Så hadde nok jeg driti i det.
For jeg var jo såpass ung selv, så jeg var vel først og fremst ute etter sex selv vel og.
Jeg skulle jo studere i Oslo, osv., så jeg hadde jo ikke tenkt å stifte familie da akkurat.
Men men).
Men Pia tilbydde seg ikke, å gi meg telefonnummeret, eller adressen, eller noe, til hu niesa, til Sylvia da.
Og jeg ble litt paff, og visste ikke hva jeg skulle si, da Pia sa, at hu niesa til Sylvia, hu var sånn, at hu lå med alle da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Noen jenter, som jeg hadde vært på kurs med, sommeren før, sa at jeg så stilig ut, (mener jeg at jeg overhørte).
Jeg gikk med tweed-jakke, (som jeg hadde fått av Ruth Furuheim, før konfirmasjonen min vel), svart genser fra Dressmann, i Drammen, og nye mokasiner, som jeg hadde kjøpt, i en skobutikk, i Drammen, (da møtte jeg forresten Ove Reiersrud og ei jente fra språkkurset, med mørkt hår vel).
De digga vel Depeche Mode, tror jeg, de jentene.
Noe sånt.
En av de fra Gulskogen, (en kraftig kar vel), sa at han skjønte det, at jeg ikke ville ha så mye, med hu Hammerfest-jenta, med mørkt, krøllete hår, å gjøre.
For hu hadde visst sugd tre gutter, på en Paris-tur, som hu var på, med EF språkreiser, en av helgene, mens vi var i Brighton da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Selv om jeg kanskje angret litt da, når jeg hørte det, på at jeg hadde sagt at jeg var homo, til henne.
Men hva skulle jeg si til dem da, når de satt liksom i ‘fjortis-fylla’, oppå den gangbrua.
(Øystein sa jo at jeg burde gå bort, og prate med dem).
Nei, det skjønte jeg ikke.
Så det stokka seg helt, og ble bare tull da.
(Siden jeg var edru da, og de to jentene var rimelig fulle vel).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg likte ikke han som ble kalt for Eggemøller’n.
(Han var vel også fra Drammen, tror jeg).
For han, han var litt sånn spydig, tror jeg.
(Eller om det var, at jeg bare ikke likte navnet hans).
Noe sånt.
Men men.
Så da jeg møtte han på doen, på Sjølyst der, så dytta jeg han inntil veggen der da.
Og jeg spurte først, de andre folka fra Gulskogen, om det var greit, at jeg banka opp Eggemøller’n.
Og det sa dem at var greit.
Men men.
Men da jeg stod på dansegulvet, seinere, og prøvde å rocke da.
Så kom søren meg Eggemøller’n ut på dansegulvet.
Og begynte å skulle sparke og slå meg.
Og han Eggemøller’n var ganske lav.
Så jeg ble litt flau.
Og prøvde å få’n til å gå bort.
Og forsvant til slutt da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Øystein, han var forbanna på Paul Wilkie.
Så nede i første etasje, på Sjølyst, så stod Øystein og Paul Wilkie lenge, i en teatralsk-aktig positur, vil jeg si.
Øystein stod og lata som at han slo et karate-slag, (eller noe), i magen, på Paul Wilkie.
Mens Paul Wilkie, (som var dobbelt så høy som Øystein, nesten).
Han stod helt stille han og.
Det var som at de var frosset fast.
Og sånn stod de i 10-15 minutter vel.
Jeg prøvde å prate til Øystein, for å få han til å slutte.
Og til slutt, så ga det seg da.
Men da Øystein og jeg, dro til Brighton igjen sammen, sommeren 1990, (når vi fikk bo hos Hudson-familien), så ville Øystein fortsatt banke opp Paul Wilkie, (som vi så på Churchill Square, fra bussen eller noe vel), husker jeg.
Så sånn var det.
En kar, med lyst hår, som jeg sjekka damer sammen med, på et diskotek, i Brighton.
Han syntes heller ikke, at hu fra Hammerfest, med krøllete hår, var hans type.
(Når jeg sa det, at jeg ikke syntes at hu var min type).
Jeg lovte at jeg skulle vise han Christell, på Sjølyst der.
Men da stod Christell helt aleine ute, og liksom så så ung ut da.
(Vil jeg vel si).
Med noe ekstra klær på seg, over skuldrene, eller noe, vel.
Så da likte ikke han karen, (som ligna litt på Ole I’Dole, kanskje), Christell likevel da.
Så sånn var det.
Men men.
Vi kjørte til Sjølyst, med faren min, mener jeg å huske, både Christell, Pia og meg da.
Så sånn var det.
Da vi tre kom hjem fra England, den sommeren.
Så hadde jeg kjøpt en kassett, som het ‘the Hits of House are Here’, på en platebutikk, i Brighton.
Men da sa Pia det, når hun så den kassetten.
At jeg måtte ikke si det til Christell, at jeg hørte på house-musikk.
For Christell hadde vært forelska, i Bournemouth, i en som hørte på house-musikk da.
Så sånn var det.
Uten at jeg vet hvorfor jeg ikke kunne si det til Christell.
Men da tenkte jeg på det andre Pia sa da.
Så da ble jeg litt paff da kanskje.
Men jeg kjente jo ikke søstera mi så bra.
Samtidig som at jeg ikke hadde så mange andre, i livet mitt.
Så det var ikke sånn, at jeg liksom prøvde å sette Pia på plass, eller noe.
Jeg var nok kanskje litt for rund mot henne, når jeg tenker tilbake på det nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde også en stor, gul skjorte, med meg til Brighton, husker jeg.
Som mora i vertsfamilien, spurte hvem var sin.
Da hu hadde vaska klær.
(Tina Hudson het hu da).
‘Who do you think’, sa Øystein, og gliste da.
Det var en skjorte, som jeg ikke hadde kjøpt da, men funnet i et skapene til faren min vel.
Så sånn var det.
Jeg kjøpte også en Levis t-skjorte, denne sommeren, var det vel.
I Brighton da.
Som var ganske populær, og som mange folk gikk med der, husker jeg.
En hvit t-skjorte med svart og rødt trykk.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Rick Hudson sa at de puttet ‘camel-shit’, i Marlboro-sigarettene.
Så det var kanskje derfor jeg begynte å kjøpe Prince-sigaretter der nede.
Det er mulig.
Men men.
Den siste dagen der. så hadde vertsfamilien fest for oss.
Rick kjøpte vodka.
Noe kona hans, Tina, sa at han ikke tålte.
Rick dro med Øystein og meg, en gang, et sted, og da satt han på en benk, og drakk øl, husker jeg.
(For at ikke Tina skulle merke at han drakk, tror jeg).
Jeg kjøpte vel Fosters øl, på the Off Licence, (spritbutikken), tror jeg.
Uten at jeg husker hvorfor, jeg syntes vel bare at de så kule ut.
Noe sånt.
Ellers kjøpte jeg også Carlsberg, når jeg handla øl, sammen med han Rick Hudson.
Siden Carlsberg var dansk da.
Rick Hudson kjøpte Holsten lager, mener jeg det var.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Tina og Rick hadde også fortalt Øystein, om et triks.
Øystein dro med meg til en videoutleie-butikk, og fikk leie 4-5 videofilmer.
Som han tok med tilbake, til Norge.
(Uten å levere tilbake da).
I Shoreham.
Og Ole Morten Halvorsen, i Larvik, fikk en av dem da.
Det var en film han hadde bestilt.
Øystein kjøpte også en film som het ‘Brain Damage’, i London vel.
Samt at han dro meg med, på en heavy-musikk-sjappe, i London, som han ville besøke.
Og i mange videofilm-butikker vel, i Tottenham Court Rd. da, som jeg visste om, siden Kenneth Sevland, og de klassekameratene hans, fra Svelvik, hadde dratt meg med dit, da vi var på språkreise, to år før.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Øystein var også glad i å gå på Burger King, i Brighton.
Og han pleide å kjøpe ‘Whopper without onion’.
Noe sånt.
Og han var også glad i å dra på Pizza Hut, hvor det første gang jeg spiste sånn amerikansk pizza vel, (må jeg vel kalle det), med tjukk bunn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg ble skikkelig full, den siste kvelden, i Brighton.
Faren til Øystein, Kai Andersen, henta oss på Fornebu.
Han var grei, og kjørte meg hjem, til Bergeråsen, etter at jeg hadde vært hos Øystein og dem, en time kanskje.
(En kjøretur på cirka en og en halv time da.
Hvor jeg bare lå og halsov i baksetet av bilen vel, tror jeg.
For jeg var ikke vant til å være voksen ennå da.
Så jeg satt meg fortsatt noen ganger inn i baksetet, hvis jeg satt på med noen da.
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og jeg, vi så noen filmer forresten, i Brighton.
Det var Pet Shop Boys-filmen, som jeg ville se.
Men som var litt surrete kanskje.
Og vi så også ‘Heksene’, av Roald Dahl.
(Hvis ikke det var sommeren 1990 da).
Det var egentlig en barnefilm, men Øystein ville se den da.
Fortelleren sa hans norske bestemor, hadde sagt det at folk med mørkt hår, var hekser.
Jeg syntes synd på noen folk, med mørkt hår, etter filmen, husker jeg.
En far og en datter vel.
Noe sånt.
‘Hva syntes du da’, sa Øystein.
Jeg sa at jeg syntes det var noe tull, (eller noe), vel.
Jeg trodde ikke at det var sånn at alle med mørkt hår var hekser.
Jeg syntes synd på de med mørkt hår, som så den filmen, husker jeg.
For de måtte vel føle seg uglesett, når de så den filmen.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi så vel også ‘Bright Lights Big Ciy’ vel.
Som jeg ville se, siden jeg var litt Michael J. Fox-fan, etter Back to the Future-flimene.
(Pia hatet forresten Michael J. Fox.
Etter å ha sett Teenwolf vel, som jeg ikke hadde sett).
Og det første året, som jeg var i Brighton, så så jeg James Bond-filmen ‘A View to a Kill’, med ei mørk syngedame, som jeg har glemt navnet på nå.
Grace Jones, var det.
Men da skreik folk i kinosalen, på Odeon der, for de syntes at filmen var kjedelig da.
Jeg så de fleste filmene på Odeon.
Untatt den ‘Heksene’ da, som var på en annen kino, som jeg ikke husker hva het akkurat nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rick og/eller Tina Hudson.
De fikk Øystein og meg, til å se på Top of the Pops, en gang.
Og da var det ei mørk dame, med lyst hår, som sang, på slutten da.
(Jeg husker ikke sangen nå men).
Men da spurte hu jenta, fra Vestlandet, som så ut som en gutt, Øystein og meg, om vi hadde sett den sangen, husker jeg.
Da var det noe med hu farga dama da, skjønte jeg.
At hu hadde lyst hår sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo egentlig fylt 18 år, i England.
Men jeg hadde ikke feiret dagen.
For jeg hadde vært litt flau, over at jeg så yngre ut.
(Da jeg reiste med STS til Brighton, tre år før det her, så sa jo hu ene engelske lærerinna, at jeg så ut som at jeg var tolv år, da jeg var femten år da).
Men men.
Så jeg hadde ikke feiret bursdagen min, mens jeg var i England da.
Men Pia var en del oppe hos meg, i Leirfaret 4B, etter at jeg kom hjem fra England.
Og da fikk jeg en ide, å arrangere 18 årsdag, helgen etter, eller noe.
Og jeg sa til Pia, at hu kunne si fra, til folk hu kjente, om at jeg skulle ha fest da.
(For jeg håpet på det, at hun kom til å be noen pene venninner da).
Også sa jeg fra til folk, som Frode Kølner, og han Roger fra Fjell, og Øystein Andersen da, at jeg skulle ha fest da.
Frode Kølner og de, skulle møte meg, borte på Sand da, hos bestemor Ågot, siden det var lettere å finne fram dit vel.
Og på festdagen, så venta Pia og meg der da.
Jeg hadde tenkt å kjøpe øl da, etter at de dukka opp.
For Frode Kølner hadde også med seg en kamerat, som jeg ikke kjente, fra før da.
Og da de dukka opp, så ville de ikke dra til meg, i Leirfaret, og drikke øl og spise pizza.
Nei, de ville bort på Sandvika.
(Den stranda hvor jeg så Line Nilsen og de andre jentene i klassen toppløse, noen måneder før det her da, forresten).
Jeg ville ikke til Sandvika.
Jeg hadde bare vært der en gang før omtrent.
Sandvika, det var liksom der Christell og Jan Snoghøj og dem var, tenkte jeg.
Det var jo mitt bursdagsselskap.
Men jeg mista kontrollen.
Og ble dratt bort til Sandvika da, for Pia ville også det, at vi skulle dra dit.
Men jeg ble svimmel, når jeg kom bort dit.
For jeg hadde vel ikke spist noe særlig, den dagen, tror jeg.
Også begynte Frode, kameraten hans og Pia, å mase, om at jeg måtte la Frode Kølner og kameraten hans, få låne vannsenga mi.
Da ble det litt mye, syntes jeg.
De kapret bursdagsselskapet, og dro meg med, bort på Sandvika, mot min vilje, må jeg si.
Også begynte de å mase mye, og legge press på meg, om å få låne vannsenga mi også.
(Jeg hadde jo sønvproblemer, som jeg skrev om i et av de tidligere kapitlene.
Det var derfor jeg prøvde den ene sovepilla til Haldis, (eller hva det var), som jeg fant i veska hennes, den gangen).
Så jeg ville nødig ofre vannsenga mi, selv for en natt.
Jeg hadde jo gjesterom der, (mitt tidligere soverom), hvor Christian Grønli, hadde sovet, da han var på besøk, i Leirfaret 4B, fra Spania, sommeren 1982 da.
Så jeg lurte på hva som foregikk.
Jeg var ikke vant til å bli behandlet så dårlig.
Bergerfolk hadde mobba meg, men denne gangen ble jeg helt svimmel, husker jeg.
Jeg tenkte at jeg burde dra noen Berger-folk inn i det her.
For Pia hadde jo bodd tre år, eller noe, lenger, i Larvik, enn meg.
Så hu var jo kanskje mer en Larvik-jente, enn en Berger-jente.
Og jeg var kanskje mer en Berger-kar enn en Larvik-kar.
(Siden jeg flyttet til faren min, på Berger, cirka tre år før Pia da).
Og jeg tenkte det, at jeg hadde jo litt ‘å gå på’, ovenfor Annika Horten, (som hadde klaget til meg, over at hu hadde firkanta tannstilling, og liksom latt meg inspisere tenna sine, noen år før det her da).
Og også ovenfor Anne Uglum, som jeg hadde vært hjemme hos, en gang, en nyttårsaften, et år eller to, før det her da, når jeg hjalp henne, mange ganger, med å komme seg unna Espen Melheim, når han var fæl til å klenge på henne da, i fylla.
Så jeg sa bare til Pia, Frode og kameraten til Frode, at i vannsenga, der ska jeg og Anne og Annika ligge.
Og da sa Pia ‘å jasså’.
Noe sånt.
Og var det noen Berger-folk, som gikk forbi vel, og så at jeg så svimmel ut vel.
Og da ville Frode Kølner og de, kjøre bort til Leirfaret 4B, likevel.
Men jeg fikk ikke fram, at jeg ikke hadde øl.
For jeg ble litt surrete, av det, at jeg måtte bort på Sandvika, enda jeg ikke ville det da.
Det var jo lørdag og alt, så jeg ville pizza, og sitte i stua, og kanskje se på TV da, eller noe.
Eller høre på musikk, eller noe da.
Det var jo flere som var invitert på den festen og.
Så sånn var det.
Øystein Andersen, dukka opp hos meg, like etterpå.
Han var invitert på festen da, og foreldra hans hadde kjørt ut til Sand, dagen før sikkert, fra Lørenskog da.
Frode Kølner hadde med en flaske Jagermaister, som han la i fryseboksen til Haldis, som stod inne på mitt tidligere soverom, (der Christian Grønli hadde bodd, i 1982, var det vel).
Der lå det noe kjøtt, uten noe sørlig merking vel, som jeg forklarte om, at var Haldis sitt da.
Noe sånt.
Frode Kølner spurte Øystein Andersen, om han likte Jagermaister.
‘Hostesaft’, sa Øystein Andersen da.
Noe sånt.
Og da, så gikk Frode Kølner og henta Jagermaister-flaska si, i fryseren til Haldis, igjen.
Før den hadde blitt kald da.
Også hørte jeg det, at han sa til kameraten sin.
Noe om at ‘det skjer så mye her nå’, eller noe.
Også kjørte de bare tilbake til Larvik igjen.
Lenge før festen hadde begynt.
Men da, så var jo Prima stengt.
Og jeg hadde ikke fått kjøpt noe øl, pizza og potetgull.
(På grunn av det her Sandvika-greien og maset om vannsenga, til Pia, Frode Kølner og kameraten da.
Jeg fikk jo ikke fram et ord, om at jeg måtte dra på Prima.
Så jeg fikk ikke kjøpt noe til festen da.
Så sånn var det.
Men men).
Geir Arne JØrgensen, Ditlev Castellan og Lille-Oddis vel.
De kom innom.
For Pia hadde invitert de til bursdagsselskapet mitt da.
Jeg trodde det, at Pia skjønte det, at jeg ville at hun skulle inviterte noen pene damer.
Men tydeligvis ikke.
Så det var siste gangen, at jeg ba Pia, om å invitere noen, til en fest.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Men men.
Geir Arne, Ditlev og Lille-Oddis, de kjeda seg, naturlig nok, på festen.
Siden det ikke var noen drikkevarer der.
Det var bare Øystein som satte på filmer vel.
Noe sånt.
Så Geir Arne, var det vel, (hvis det ikke var Ditlev), spurte om ‘er det her festen’.
‘Ja’, sa jeg da.
For jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så Geir Arne og de stakk.
Så kom han Roger fra Fjell, (som jeg hadde møtt i Drammen, etter en kjøretime igjen vel).
Og han hadde med en hel bil, full av folk, fra Drammen da.
Men jeg bare sa det, at festen var avlyst.
For da var det vel bare meg og Øystein der vel.
Og jeg slapp dem ikke inn da.
For jeg syntes ikke at jeg kunne be inn noen flere folk der, etter at Geir Arne og dem hadde stikki.
Etter at dem hadde klagd på festen da.
Så sånn var det.
Men men.
Så dro plutselig Pia med meg, til Rødtangen.
Hu fikk noen folk, som hu kjente, (kanskje siden hu var mye mer ute og festa, i årene før det her, på Berger, enn det jeg var), til å kjøre oss over, fra nedenfor Teskjekjærringa der da.
På stranda nedenfor Teskjekjærringa, der satt forresten Annika Horten.
Hu klagde, og sa det, at hu og en kar, som jeg ikke visste hvem var, hadde tenkt seg på festen min.
(Så Pia hadde tydeligvis sagt fra, til noen pene damer, om den festen, likevel.
Men jeg visste ikke det, at Annika Horten var ‘opptatt’.
Jeg hadde ikke sett han kavaleren hennes før.
Og visste ikke hvem han var da.
Men men.
Så sånn var det).
På Rødtangen, så kjente jeg nesten ingen.
Så jeg bare hang med søstera mi der.
Pia, Christell og jeg, vi hadde forresten vært en tur sammen, på Rødtangen, sommeren 1987, altså sommeren før det her, må det vel ha vært.
(Før den båten ble ødelagt, i en storm, høsten 1987 vel).
Og da, så røyka Pia, husker jeg.
Så det var nok etter at vi hadde vært i Sveits, sommeren 1987.
Så dette var nok i midten eller slutten av juli, i 1987.
Jeg kjørte båten da, siden Pia og Christell, ikke hadde fått opplæring i å kjøre båt enda, (noe jeg fikk av faren min), siden de ikke var 16 år enda da.
Og Pia hadde klart det kunstykket, å poffe en eske med fyrstikker, mens hun tente seg en røyk, foran uteserveringa, på Rødtangen.
Som var stapp full da.
‘Pia Charlotte’, ropte jeg da.
Og da lurte Pia fælt, på hvorfor jeg kalte henne ‘Charlotte’ også, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Faren min lærte meg å kjøre den båten til Haldis, enten sommeren jeg fylte 15 eller sommeren jeg fylte 16, husker jeg.
Og det ble min favoritt-hobby, må jeg vel si, å kjøre med den båten, på fjorden, om sommeren.
Jeg likte meg spesielt godt i Holmsbu, som var en fin liten sørlandsby nesten, på Hurumlandet, mellom Verket og Rødtangen da.
Så sånn var det.
Faren min lærte meg at like sør for Berger-bukta, så var det noen skjær, som jeg måtte holde meg unna.
Så sånn var det.
Det lå cirka fire bensinkanner, i båten.
men en av dem, måtte jeg ikke bruke, sa faren min, for den bensina var det rusk i, sa han.
Noen ganger kjørte jeg i en båt, med faren min, og da, så hendte det at vi dro til Holmsbu bad, på kafeterian der.
Og da kunne jeg få et rekesmørbrød eller karbonadesmørbrød, husker jeg.
En gang fikk jeg både et rekesmørbrød og seinere også et karbonadesmørbrød, husker jeg.
Så der var det gode smørbrød, det er helt sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
En gang, så ville Ulf Havmo ut med båten, tror jeg.
Han var ihvertfall med i båten.
Og det var den første gangen jeg kjørte den båten omtrent, tror jeg.
Og da var det seilbåt-regatta, eller noe, tror jeg.
Så jeg måtte skikkelig svinge, mellom seilbåtene, og huske på det med vikeplikt og sånn da, husker jeg.
Men men.
Ulf Havmo måtte også hjelpe til å pusse skjell, av bunnen, på den båten, en vår, husker jeg.
Det var kanskje våren 1986 da.
Noe sånt.
Men men.
En annen gang, når ulf Havmo og jeg, kjørte med den båten, fra Rødtangen vel, og til Holmsbu.
Så tøffa jeg sakte avgårde, med den båten, ganske nærme land da.
For jeg syntes det var morsomt da.
Jeg kjørte litt nærme land.
Men jeg kjørte også veldig sakte da.
Som om det var en sånn snekke kanskje.
Noe sånt.
Og da, så kjørte jeg plutselig på en ganske stor stein, som lå, en del meter fra Hurumsida da.
Og da, så kom jeg ikke av den steinen.
Uansett hvor mye jeg ga gass, bakover og forover.
Men det som hjalp, det var at jeg hoppet over rekka av båten.
Og så opp på den steinen.
Og da fikk jeg ganske lett, dyttet den båten, av den steinen igjen da.
Så kjørte jeg videre til Holmsbu igjen da.
Og båten var ikke skadet.
For jeg hadde kjørt så sakte da.
For jeg bare slappa av liksom.
Som er digg det og, på fjorden, om sommeren da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, som Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan, var det vel.
Ville at jeg skulle kjøre ut med båten.
Så ville de det, at jeg skulle kjøre til Berger-bukta.
Dette var den første sommeren, som jeg kjørte med den båten.
Og da, på tilbakeveien, så gikk båten tom for bensin.
Og jeg måtte fylle bensin.
Og da var det bare en kanne igjen, i båten.
Og det var den med rusk i da, fant jeg ut.
For da jeg skulle starte båten, utafor Ulvikfjellet.
Så starta ikke motoren.
Og Carl Fredrik Fallan.
Som kjørte sin egen båt, (som han ville at jeg skulle prøve en gang, i Berger-bukta, (hvor han hadde båtplass), et år eller to før det her vel. En båt med 9.9 hester).
Han ville ikke taue båten min.
Som Ulf og jeg satt i da.
(Hvis det ikke var Espen Melheim og meg).
Carl ville absolutt se, hva jeg ville ha gjort, hvis han ikke hadde vært der.
Merkelig nok, tenker jeg nå.
For Carl hadde jo også oppført seg veldig rart, da han sparka overende den bensinflaska, i hagen, i Leirfaret 4B der, da han ba meg om å lage en sånn bombe der, vil jeg si.
Så Carl han oppførte seg rart/merkelig, flere ganger, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg måtte ta av meg en t-skjorte som hadde havna opp hos meg, fra Haldis sikkert.
Og det var en t-sjorte, med noen striper og stjerner på da, som så nesten ut som det amerikanske flagget, husker jeg.
Også måtte jeg bruke den t-skjorta, til å filtrere bensinen i, som jeg fylte i bensintanken da, til den 7.5 hesters motoren, som faren min hadde da.
Og så, så virka motoren igjen, husker jeg.
Så jeg fikk kjørt tilbake, til båtplassen da, som var på brygga til Kai Andersen og de.
Men faren min ble sur vel, seinere, siden han måtte rense motoren.
Men jeg ble jo stressa, av Carl og de, som absolutt ville dra meg med ut på fjorden da.
Og jeg hadde ikke brukt så mye bensin selv, (sånn som jeg husker det).
Og faren min burde vel ikke hatt forurenset bensin, i båten.
Hvorfor fjernet ikke faren min den kanna?
Og hvordan hadde den kanna blitt forurenset?
Og hvorfor ville ikke Carl taue båten min?
Og hvor hadde blitt av de andre bensintankene?
Og hvorfor skulle de absolutt ha meg med, til å kjøre den båten, bort til Berger-bukta, (jeg likte jo best å kjøre bort til Holmsbu, osv, på den andre sida av fjorden).
Hm hm.
Dette virker nesten som noe lureri, fra faren min og/eller Carl Fredrik Fallan, for meg nå.
Så sånn er det.
Det var også så mye strøm, i fjorden, den dagen.
At da jeg prøvde å ro, (før jeg kom på den ideen, å rense bensina, med t-skjorta mi).
Så kom jeg ikke av flekken.
Siden jeg rodde mot strømmen da, utafor Ulvikfjellet der, mens Carl Fredrik Fallan så på fra sin båt da.
Og Ulf Havmo var det vel, satt i ‘min’ båt da, og så på da.
Så det var rimelig flaut, hele den episoden der, husker jeg.
Jeg tror nok at jeg kanskje ble litt tullet med av noen da, vil jeg nok tippe på.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da faren min skulle lære meg opp, til å kjøre den båten.
Sommeren 1986, var det vel.
Så så vi også Geir Arne Jørgensen og Ditlev Castellan, (var det vel).
De hadde lagt masse tyvegods, ut på det svaberget, nedafor Teskjekjærringa der.
(Hvor onkel Håkon hadde tatt meg med, for å sole meg, sammen med Tone, Lene og hu venninna til Lene, med rødt hår, en gang, da jeg var sånn 10-11 år).
Tyvegodset, (som jeg trodde at det måtte være, ihvertfall), det var masse fiskekroker, og sånn, sånn som jeg skjønte det.
Faren min sa vel ikke noe, til de her gutta, når vi gikk forbi.
Og det gjorde ikke jeg heller.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det er mulig at de hadde med en tredje ‘tyv’ der.
Om det kan ha vært Lill-Oddis, eller Ulf Havmo, eller hvem det kan ha vært.
Det husker jeg ikke nå, må jeg innrømme.
Men de så ganske innbitte ut, (husker jeg), der de satt på kne vel, og foredelte noen fiskekroker og sånn vel, som de hadde liksom plassert ut på det svaberget der da, mellom seg vel.
Noe sånt var det vel, at de dreiv med da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Tilbake til attenårs-selskapet mitt, igjen.
Pia og jeg, vi stod lent mot en båt, eller noe vel, som lå til land vel, på Rødtangen der da.
Så plutselig så dukka Turid Sand, (dattera til jordbærbonden og bondekona Sand, fra Sand), opp der.
Hu sa at hu hadde møtt en kavaler, fra Oslo, som hadde fingra henne, sa hu.
Han hadde gått for å hente en kondom, (sikkert på campingplassen der), sa hu Turid Sand da.
Hu sa også det, til søstera mi, at hu syntes det var kjempedeilig, (eller noe), og hu rådet søstera mi, til å også prøve det da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sa søstera mi det, til meg, at dette var ikke noe som jeg måtte si til noen andre.
Det som hu Turid Sand hadde sagt da.
Så sånn som jeg ser det nå, så prøvde søstera mi, å kontrollere meg, må jeg vel si.
Jeg fikk ikke lov å si det som Turid Sand hadde sagt.
Og jeg fikk ikke lov til å si til Christell, at jeg likte house-musikk.
Dette var den samme sommeren, at Pia kom med disse ‘ordrene’ da, til meg, (eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Så fikk Pia noen folk, (som plutselig bare dukka opp vel), til å kjøre oss tilbake, til Berger-sida igjen da.
(Uten at vi måtte betale for bensin, eller noe, vel.
Kanskje merkelig nok.
Men men).
Så sånn var det.
Og da, så ble ikke Pia med opp til meg, i Leirfaret 4B vel.
Sånn som jeg husker det.
For jeg husker det, at det bare var Øystein og meg, som satt i sofaen der, og så på video, var det vel.
Så dukket det plutselig opp en hel gjeng der.
De var ledet av Arve aka. Bergen, fra klassetrinnet under meg.
En hel gjeng begynte å romstere på kjøkkenet, og fant masse burgere i fryseren under kjøleskapet, som de lagde.
(Jeg hadde vel tre frysere der, selv om jeg aldri brukte frysere omtrent.
Annet enn til is eller grandiosa, en sjelden gang).
Jeg sa til dem, at burgerne nok var gått ut på dato.
Men da ble de sure, og sa noe sånt, som at da gjør det jo ikke noe at vi spiser dem da.
Noe sånt.
(Jeg klarte vel ikke å lage burgere, på den her tiden, tror jeg.
Ulf Havmo og jeg, vi hadde laget eggerøre vel, en gang vel.
Og vi klarte å lage te.
Som vi syntes var godt, med masse sukker.
Men en gang, så var det ikke sukker, som stod i skapet, med salt.
Jeg trodde at det var sukker.
Så da spytta vi, når vi smakte teen, husker jeg.
Så det ble mislykka.
Etter det så spiste jeg vel stort sett bare Grandiosa der, tror jeg.
Ihvertfall fram til høsten etter dette, da jeg begynte å jobbe i en matbutikk, på CC, i Drammen, som het CC Storkjøp).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den gjengen, (som var på 5-6 personer vel.
Som jeg bare kjente Arve aka. Bergen av vel.
Men jeg tror det var Berger-folk.
Siden de turte å gå inn der, mener jeg.
Enda jeg sa nok sa det, at festen var avlyst/ferdig, vil jeg nok tippe på.
Men men).
Den gjengen, de bare forsvant igjen, når de hadde lagd mat der da, og spist opp det meste av maten, som var i frysern under kjøleskapet der da.
Og det ble jo kjempemye oppvask.
Noe faren min klagde på, en gang han var opp i leiligheten der, i Leirfaret 4B, noen uker seinere da.
Og da kjefta faren min, og sa at jeg måtte vaske opp.
Men da svarte jeg det, at det var ikke min oppvask.
Men det var Bergen og dem sin, (som hadde ‘kræsja’ den avlyste festen min da).
Og en dag, når jeg kom hjem fra skole, (og muligens også jobb), i Drammen, høsten etter det her.
Så var all oppvasken på kjøkkenet, vaska opp da.
Men hvem som måtte ta den oppvasken, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min hadde sendt, (3-4-5 år før det her kanskje), to jenter, (Connie tror jeg muligens, og ei til vel), fra klassetrinnet over meg.
De hadde faren min sendt til meg, i Leirfaret 4B, en gang, husker jeg, for å ‘hjelpe meg å lage mat’.
Noe sånt.
De jentene, de sa det, at faren min hadde sagt det, til dem, at jeg var sånn, at jeg kunne sulte ihjel, foran kjøleskapet.
(Det var nok fordi at jeg var deprimert.
Og jeg var også litt bortskjemt.
OG likte å trøstespise.
Og jeg syntes ikke at kneipskiver med smør og hvitost, (som mora mi sa, istedet for gulost, av en eller annen grunn), var noe spesielt godt da.
Så hvis jeg ikke hadde noe god og lettvint mat, i huset, så var det ofte at jeg ikke spiste så mye da, må jeg innrømme.
For jeg hadde ikke så god matlyst da.
Det hendte ofte at jeg kasta matpakka, som faren min lagde, i søpla, da jeg gikk på barneskolen, husker jeg.
Etter kanskje å ha spist en brødskive, eller noe da.
For jeg mangla matlyst, før jeg begynte å jobbe på CC Storkjøp, husker jeg.
Jeg kunne noen ganger sitte en hel søndag vel, uten å spise noe særlig mat.
Og så gå ned til Haldis, om kvelden, for å se om det lå noe is i frysern der da.
Så jeg var glad i mat, som var lett å lage, og som jeg likte da, som Pizza Grandiosa og potetgull osv. da.
Og jeg klarte også å lage pizzasmørbrød, husker jeg.
(Det var brødskiver, som ble stekt i steikovnen, med topping fra en hermetikkboks, som het ‘Pizzasmørbrød’ da, var det vel, oppå da).
Så jeg klarte å lage mat.
Men jeg var veldig kresen da, i matveien, som tenåring.
Hvis det var mat jeg likte, så kunne jeg spise mye.
Men hvis jeg ikke likte maten, så var det ofte sånn, at jeg ikke spiste, i det hele tatt.
Brødskiver, det minnet meg kanskje for mye om skolen.
Hvor jeg mistrivdes, kjedet meg, og ble mobbet, husker jeg.
Så det var sjelden jeg spiste brødskiver, i Leirfaret 4B, må jeg innrømme.
Brødkniven der, den ble oftest brukt til å skjære opp Pizza Grandiosa-pizzaer, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Høsten 1988, så begynte jeg på Datalinja, på Gjerdes Videregående, i Drammen.
Og jeg fikk meg også deltidsjobb, på CC Storkjøp, (en matbutikk), på Brakerøya, (ikke så utrolig langt fra skolen min), i Drammen.
Hva som skjedde, under dette skoleåret.
(Når jeg også var blåruss).
Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapitellet.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
