johncons

Stikkord: Elin Winnem

  • Min Bok 5 – Kapittel 46: Mer fra tiden jeg jobbet på Rimi Bjørndal

    Noen måneder etter, (må det vel ha vært), at Axel inviterte meg, for å dra på Snorre, og møte han og Barbie-Heidi, fra Son.

    Så inviterte Axel meg, for å bli med han og Barbie-Heidi, på McDonalds, på Aker Brygge, (husker jeg).

    Dette ble ikke så vellykket, husker jeg.

    Barbie-Heidi, hu gikk i en DKNY-topp, (mener jeg å huske).

    Og jeg selv, jeg hadde på meg en grå genser, fra Hennes og Mauritz, (som jeg sikkert hadde skjønt at var kul, etter å ha lest i FHM, da).

    Og Axel, han hadde vel noen beige klær på seg, (tror jeg), for han syntes at den fargen var så kul, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var jo etter at jeg hadde slutta å drikke cola.

    (For jeg prøvde jo å kvitte meg med ting jeg var avhengig av.

    Nemlig cola og røyk, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så jeg bestilte en meny, med Fanta da, (husker jeg).

    Og vi gikk og satt oss, ved et bord, oppe i andre etasje der, da.

    Og jeg ble sittende rett ovenfor Barbie-Heidi der da, (husker jeg).

    Sånn at jeg kunne se rett inn i de spesielle øya hennes da, (må man vel kalle dem).

    For Barbie-Heidi, hu hadde nemlig noen slags rare regnbuehinner, (heter det vel), som var litt spesielle da, (må man vel si).

    Blåfargen i øynene hennes, den var ikke sirkelformet da, liksom.

    Men den lyseblå fargen, den ble mer og mer ujevn, dess nærmere man kom ytterkanten, av regnbuehinnene hennes, da.

    (Hvis det er mulig å forstå hva jeg mener, da).

    Resultatet ble ihvertfall noen rimelig spesielle øyne, å se inn i da, (må man vel si).

    Og hu Barbie-Heidi var vel ikke helt blid heller, (må man vel si), så de øynene hennes, de var ikke helt normale å se på da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på toppen av det hele, (må man vel si).

    Så begynte Barbie-Heidi å si det at, ‘Fanta er ekkelt’.

    For Barbie-Heidi likte ikke Fanta, da.

    Siden det er noe sånn grums, (eller berme), som vel egentlig er fruktkjøtt vel, oppi Fanta-flaskene og begrene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Axel, Barbie-Heidi og jeg, gikk fra Aker Brygge der, (foran rådhuset der), så begynte Barbie-Heidi å fekte med armene, (eller noe sånt), da.

    Sånn at Axel liksom måtte roe henne ned da, (husker jeg).

    Noe var galt da, skjønte jeg.

    Uten at jeg helt skjønte hva det var, da.

    Og Barbie-Heidi og Axel, de gikk vel så en annen vei, enn meg da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det her møtet, det ble ikke noe særlig vellykket, da.

    Men jeg var jo det tredje hjulet, på vogna liksom, da.

    Og det er vel sjelden særlig artig, (sies det vel).

    (Selv om vel ikke Elin fra Skarnes, begynte å oppføre seg så spesielt.

    Den gangen som hu, Magne Winnem og jeg, var og så JFK, på Klingenberg kino, den gangen, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2.

    Selv om hu og Magne Winnem vel begynte å gjespe litt mye kanskje, mens vi så på den filmen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på den tida, mens jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    At Magne Winnem og Andre Willassen, de inviterte seg selv, (må man vel si), på guttetur, på byen, i Oslo, med vorspiel hjemme hos meg, da.

    Og jeg dro med Magne Winnem og Andre Willassen, på Head On, da.

    Som gikk for å være det kuleste utestedet, i Oslo, på den her tida, da.

    Men der ville ikke Magne Winnem og Andre Willassen henge, da.

    For de ville på So What.

    Og på veien dit, (eller om det var på veien til Head On), så så Andre Willassen noen damer, som han mente, at ‘ble med på alt’ da, (husker jeg).

    (Uten at jeg vet hvordan han kunne vite det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På So What, så møtte vi Sophie, fra Rimi Karlsrud, (og jus-fakultetet ved UIO), husker jeg.

    Og jeg dreit meg ut litt da, (må man vel si).

    For jeg hadde lest i Natt og Dag, at rusbrus, (som var nytt på den her tida), var så kult, da.

    Så jeg hadde kjøpt sånn Zest sitron-rusbrus, da.

    (Var det vel).

    Mens Magne Winnem, Andre Willassen og Sophie fra Rimi Karlsrud alle drakk øl, da.

    Men jeg hadde jo gått på markedsføringslinja, det andre året, på handel og kontor.

    Så jeg kunne vel drikke sånne nymotens ting kanskje, da.

    Og hva Sophie fra Rimi Karlsrud gjorde på So What.

    Det veit jeg ikke.

    Hu likte ikke den U2-sangen, som het ‘Until the End of the World’, ihvertfall, (husker jeg).

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Men hvordan musikk hu Sophie fra Rimi Karlsrud likte, det visste jeg ikke, da.

    Og hu syntes jo heller ikke at Andre Willassen så ut som Richard Gere, (husker jeg), fra en fest hos han Geir, som var assisterende butikksjef, på Rimi Karlsrud, (før han fikk sparken derfra), da.

    Og jeg så vel aldri hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, på So What, hverken før eller etter det her, vel.

    (Enda det stedet vel ble nesten som et stamsted, for meg, i Oslo, (etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, da).

    Siden det var så nærme Rimi-bygget, hvor jeg bodde, da.

    Det var jo bare ned Ullevålsveien og Akersgata, liksom.

    Og siden jeg likte musikken de spilte der, da.

    Og det var jo også gratis inngang der, så).

    Men var det noe tull fra Magne Winnem og/eller Andre Willassen, det her?

    Hadde de avtalt å møte hu Sophie fra Rimi Karlsrud, på So What?

    Hvem vet.

    Det kan jeg jo ikke si helt sikkert.

    Men det virka litt rart at vi skulle møte hu Sophie fra Rimi Karlsrud, på So What da, må jeg si.

    Det var jo også sånn, på julebordet, med Rimi Nylænde, i Bekkelagshuset, jula 1995.

    At jeg lurte på om Line og Pål, hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud, om meg, bak ryggen min, da.

    Hadde Magne Winnem og/eller Andre Willassen prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud, om meg, bak ryggen min, de og?

    Hvem vet.

    Det ville vel isåfall ikke vært tegn på noe særlig bra kameratskap, syntes jeg, (hvis jeg skal si det ærlig).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og Magne Winnem, han hadde jo også bedt meg om å bla i fotoalbumet sitt.

    Da han bodde på Bergkrystallen, et par år, før han ville på den So What-turen, hvor vi traff Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Og i fotoalbuet sitt, så hadde jo Magne Winnem et bilde av nettopp hu Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok 4, vel.

    Og da jeg bladde over til den sida, i fotoalbumet til Elin og Magne Winnem, hvor det var et fotografi av Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Så var det akkurat som om Elin og Magne Winnem liksom scannet trynnet mitt, da.

    For å liksom prøve å lese om jeg hadde noen følelser for Sophie fra Rimi Karlsrud, (eller noe sånt).

    Så det ble jo rimelig rart, syntes jeg.

    Og når Magne Winnem seinere også dro meg med på So What, mens hu Sophie fra Rimi Karlsrud var der.

    Uten å nevne at hu var der på forhånd, liksom.

    Så det var liksom som at hu Sophie fra Rimi Karlsrud var noe slags agn, eller noe sånt, da.

    Uten at jeg helt skjønte hva som foregikk inne i huet, til Magne Winnem.

    Og hvilken underverden er Magne Winnem med i isåfall?

    Hvis han liksom bruker hu Sophie fra Rimi Karlsrud som noe slag agn, (eller noe)?

    Nei, det veit jeg ikke, dessverre.

    Men det er det kanskje noen andre som veit.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 27: Mer fra Rimi Bjørndal

    På Rimi Bjørndal, så skjedde det en gang noe krøll, med lablene, en mandag morgen, (husker jeg).

    Ihvertfall så ble butikksjef Kristian Kvehaugen og jeg, enige om det, å vente litt, med å ta lablene, da.

    (På grunn av at det var et eller annet spesielt, da).

    Og da assistent Irene Ottesen, kom på jobb, klokka 13 da, (var det vel).

    Så klikka hu da, (må man vel si).

    For da ringte hu og rapporterte Kristian Kvehaugen og meg, til hovedkontoret, da.

    Fordi at vi liksom hadde gjort noe galt, da.

    Når dette bare var en prioritering, av arbeidet, som vi syntes at virka fornuftig, da.

    (Selv om jeg ikke husker nøyaktig detaljene, rundt det her nå, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så fikk jeg ansvaret, for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og etter at Irene Ottesen hadde rapport Kristian Kvehaugen og meg, (var det vel).

    Så likte jeg ikke så bra å jobbe sammen med henne, da.

    Så jeg fikk etterhvert avtalt med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen, om at jeg jobba alle seinvaktene.

    (For jeg er b-menneske, da.

    Og jeg satt også vanligvis oppe, hele kvelden, mens jeg chatta og quizza, på irc, da.

    Og så jeg la meg sånn i 3-4-tida, om natta da, som regel.

    Og så stod jeg opp cirka klokka 12 da, (var det vel).

    Og heiv meg inn i dusjen.

    Og barberte meg og pussa tenna.

    Og så kjørte jeg til jobben, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For på Rimi Bjørndal, på tidligvaktene, så var det sånn, at det var to ledere, som jobba, da.

    (Ifølge turnusen, som dem fulgte der, på den tida, som jeg begynte å jobbe der, da).

    Mens på seinvakta, så var det bare en leder som jobba, da.

    Så når jeg fikk alle seinvaktene.

    Så slapp jeg å jobbe sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, mer enn en time, hver dag, da.

    (Nemlig mellom klokka 13 og 14, da.

    For klokka 14, da gikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hjem.

    Som regel på slaget, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da var det sånn, på mandagene.

    At jeg kom på jobb klokka 13, da.

    Også måtte jeg ta tippeoppgjøret, da.

    Som kan være ganske omstendelig.

    (Ihvertfall hvis det er noe som ikke stemmer).

    Og da husker jeg det.

    At når jeg dreiv på med det.

    Og gikk mellom tippekassa og tellerommet der, da.

    Så pleide spesielt Kristian Kvehaugen, (men også tildels Irene Ottesen vel), å liksom glane stygt på meg, som om jeg gjorde noe galt, da.

    Så det virka som for meg, at de ble skikkelig irriterte, hvis jeg ikke ble ferdig med tippeoppgjøret, før klokka 14, da.

    For dem var så nøye på det, (virka det som for meg, ihvertfall), at dem skulle få gå hjem, nøyaktig på minuttet, da.

    Mens jeg stressa med det her tippeoppgjøret, da.

    Men jeg ble jo så godt som alltid ferdig, før klokka 14.

    Så jeg skjønte vel egentlig aldri det, hvorfor de så så stygt på meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg lurte vel kanskje på det.

    Om grunnen til at Kristian Kvehaugen så så stygt på meg.

    Var det, at han var alkoholiker.

    Thomas Sæther mente ihvertfall det, husker jeg.

    (Han sa til meg det en gang, at butikksjefen var alkoholiker, da).

    Og Kristian Kvehaugen, han kjøpte tre sånne ‘alkis-bomber’, som kasserne der, (var det vel), kalte dem, hver dag, da.

    Nemlig tre sånne 0.7-litere, med Ringnes-pils, da.

    Men om det er nok til å bli kalt alkoholiker, det veit jeg ikke.

    Men jeg husker det, at når Elin og Magne Winnem skulle gi et eksempel, på hvorfor de ikke ville jobbe hele livet ut, i butikk.

    Så sa de bare ‘se på Kristian’.

    For de mente det, at butikk-folk, ofte så mye eldre ut, enn det de var, da.

    Også brukte de Kristian Kvehaugen som eksempel, da.

    Fordi at han så så herja ut da, (mente de vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden jeg ble ansvarlig for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal.

    Så fikk jeg etterhvert et sånt kommisjonærkort da, av butikksjef Kristian Kvehaugen.

    Så da kunne jeg gå på Bislett stadion, (husker jeg), på søndagene.

    (For det var bare et par-tre minutter, (eller noe), å gå, fra Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen der, da).

    Og få en gratis billett, i Søndre Sving der, da.

    Når Vålerenga spilte eliteserie-kamper.

    Siden jeg var tippekommisjonær, da.

    Og det var spesielt på den tida, som Drillo ble trener for Vålerenga, (husker jeg).

    At det hendte, at jeg brukte det kommisjonærkortet, for å få komme inn gratis, på Bislett stadion der, da.

    Og det kommisjonærkortet, det ga rett til to billetter da, (så det hendte et par ganger, at jeg også dro med noen andre folk dit).

    (Selv om det kommisjonærkortet bare gjaldt for billetten i Søndre Sving, (som var den svingen, som liksom var nærmest St. Hanshaugen der), som egentlig var noen av de billigste billettene, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Irene Ottesen og jeg, vi var også en gang på et ganske kort seminar, (eller noe sånt), på Royal Christiania hotell, (husker jeg).

    I forbindelse med at Norsk Tipping, begynte med et nytt spill, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når Rimi feira noe slags jubileum, (mener jeg at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin sa, ihvertfall).

    (På fjellet, eller noe sånt, vel).

    Da var jeg det jeg som måtte passe på butikken da, (husker jeg).

    For da fikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen billett dit da, (husker jeg), men ikke jeg.

    (Noe jeg ikke klagde så mye på, (må jeg innrømme).

    For jeg var ikke så vant til å feste sammen med alle de høye sjefene i Rimi liksom, da.

    Og for eksempel, så pleide Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, å si noe sånt, som at den typiske Rimi-butikksjef, var ‘harry’.

    Så jeg syntes nok kanskje, at det var mer artig, å være på byen i Oslo, for eksempel, og prøve å sjekke opp damer, enn å dra på en sånn formell jubileumstur, (eller hva det var igjen), med Rimi, da).

    Og da dem kom tilbake igjen, til butikken, da.

    Så klagde Kristian Kvehaugen fælt, (husker jeg), på Rimi-Hagen, da.

    For da fortalte Kristian Kvehaugen det, (husker jeg), at han sagt ‘hei’, til Rimi-Hagen da.

    Men da, så hadde ikke Rimi-Hagen svart engang.

    Så Kristian Kvehagen ble rimelig fornærma, da.

    For han hadde vel jobba i Rimi, i tjue år, (eller noe sånt).

    Så han syntes nok det, at han ble dårlig behandla da, av Rimi-Hagen.

    Og Kristian Kvehaugen sa også det, (husker jeg), at han var sikker på det, at Rimi-Hagen var ‘homo’.

    Siden Rimi-Hagen smilte så fælt, når han var i media og sånn da, (sa Kristian Kvehaugen).

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke hadde lagt merke til selv, hvis jeg skal være ærlig.

    For jeg var så mye på irc og sånn, da.

    Så jeg så ikke så mye på TV, (og jeg leste ikke så mye i Se og Hør, for eksempel), på den her tida, da.

    (Selv om jeg pleide å ha på TV-en, selv om jeg var på nettet, liksom.

    Men da kikka jeg bare på TV-en hvis det var noe spesielt, som ble sagt, som fanget interessen min, på nyhetene, og sånn, da).

    For jeg syntes at internett, var mye artigere, enn TV, for eksempel, da

    Med unntak av humorprogrammet, ‘Åpen Post’, som jeg var ‘fan’ av, og som jeg pleide å ta opp, på video da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 4: Enda mer fra St. Hanshaugen

    Et års tid, (eller noe sånt), før jeg flytta, til St. Hanshaugen.

    Så var Magne Winnem og jeg, og besøkte vår tidligere klassekamerat, (fra Gjerdes videregående), Andre Willassen, i Drammen.

    Dette var nok Magne Winnem sitt forslag, for både han og Andre Willassen, er fra Røyken, da.

    (Mens jeg selv er fra Berger, som er et par-tre mil, lengre i avstand, fra Drammen, enn det Røyken er, da.

    Så jeg var litt sånn ‘bonde i byen’, det året jeg gikk, på Gjerdes videregående, i Drammen, da).

    Og det var vel også Magne Winnem som kjørte.

    (Fortsatt i den samme ‘pastellblå-aktige’ Volvo ‘by-bilen’ vel, (jeg husker ikke modell-navnet), som han hadde hatt, russeåret, på Gjerdes videregående, (cirka fem år før det her vel).

    Men Magne Winnem hadde etterhvert kjøpt ut prosent-eierdelene, til sin far og sine brødre, i denne bilen, da.

    Sånn at han etterhvert ble den eneste eieren, av denne lille Volvo-en, da).

    For det her var en stund før jeg fikk lappen og bil, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre Willassen, han hadde fått seg en leilighet, på Åskollen, (eller noe), cirka ved Glassverket, i Drammen, så man måtte faktisk kjøre litt langs Svelvikveien da, (eller ihvertfall ut mot Svelvik), for å komme ut dit hvor Andre Willassen bodde.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre Willassen, han hadde fått tak i den nye CD-en, til Depeche Mode, husker jeg.

    Og det var albumet ‘Songs of Faith and Devotion’.

    Og da jeg hadde innflyttingsfest, på St. Hanshaugen, noen måneder etter at Magne Winnem og jeg, hadde vært på besøk, hos Andre Willassen, da.

    Så hadde vel jeg også kjøpt den CD-en, (mener jeg å huske).

    Ihvertfall så mener jeg å huske det, at Elin Winnem, sa det, at sangen ‘In your room’, som var på det albumet, var ‘fin’, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Magne Winnem og jeg, vi prata også om å dra innom en Rimi-butikk.

    Som lå nesten ved Rundtom der vel, i Drammen.

    (Da vi kjørte tilbake, mot Drammen igjen, fra ved Glassverket der, da).

    For å se på den butikken, da.

    For Magne Winnem likte vel å studere Rimi-butikker, da.

    Men jeg var vel ikke helt med, tror jeg.

    Så jeg husker ikke helt om det ble noe av.

    Det er mulig at den butikken hadde stengt alt.

    For dette var vel en lørdag vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det Andre Willassen, kunne forklare om, på innflyttingsfesten min, på St. Hanshaugen.

    Det var vel det, at CC Matsenter hadde blitt til en ICA-butikk.

    Og at CC Storkjøp hadde blitt til en Rimi-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så hvis jeg ikke tar helt feil, så var Andre Willassen assisterende butikksjef, på et ICA supermarked, da.

    Som tidligere hadde vært ærverdige CC Matsenter, hvor Andre Willassen vel hadde jobbet, siden tiden på Gjerdes videregående, og gradvis steget i gradene, da.

    (Og hvis jeg ikke husker helt feil, så tror jeg at mora hans, også jobba på CC Matsenter, (på slutten av 80-tallet ihvertfall), eller noe sånt, da.

    Men det her tørr jeg ikke å si helt sikkert, da).

    Men han kom ikke lenger, og begynte å jobbe på et lager, et år eller to etter det her, vel.

    Andre Willassen, han prata også om at butikkene i Drammensområdet.

    De pleide å sende hverandre grise-fakser, hvor de vitsa med reklamer osv., da.

    Blant annet så hadde de fått en faks, sa Andre Willassen, hvor det var noen som hadde laget en parodi, over den Møllers Tran-reklamen, som var kjent, på den her tiden.

    Og den gikk sånn, ‘bestefar tok du for mye Møllers Tran?’.

    Også var det noen slags pedofile grisetegninger, (eller noe sånt), ifølge Andre Willassen, på den her faksen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin Winnem, hu sa det, at det var det samme for henne, om Magne Winnem jobba i Rimi, eller ikke.

    (For Magne Winnem hadde begynt å studere på BI, på heltid, da).

    Og da Magne Winnem og jeg, var ute og besøkte Andre Willassen, på Åskollen.

    Så hadde Andre Willassen vist oss noen bilder, av ei ung kassadame, fra CC Matsenter.

    (Noen bilde av henne i bikini vel, på en fin sandstrand, da).

    Og da forklarte Andre Willassen det, at det her var ei kassadame, fra jobben hans, (PÅ CC Matsenter/ICA), da.

    (Altså en av hans ‘undersotter’, (må man vel si)).

    Som han hadde vært sammen med på ‘kjærlighetsferie’, (sa han vel), nede i Syden, da.

    Og det her var ei kassadame som så rimelig fin og sprek ut, mener jeg å huske, (sånn at man nesten ble litt sjalu på Andre Willassen, vel), på de her bikinibildene, da.

    Og dette var muligens den samme dama, som Andre Willassen hadde med seg, på innflyttingsfesten min.

    Men det har jeg aldri fått bekreftet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre Willassen, han fortalte også en litt rar historie, da Magne Winnem og jeg, var og besøkte han, ute i Åskollen der, i 1995 en gang, (må det vel ha vært).

    Og det var det, at han hver dag, før han dro på jobb.

    Ikke rakk å barbere seg, før han dro på jobben, da.

    For han stod opp på et sånt tidspunkt, at han måtte velge bort noe, da.

    Ellers så kom han for seint på jobben, da.

    Så han måtte liksom velge om han skulle kutte ut å dusje, før han dro på jobb.

    Eller om han skulle kutte ut å pusse tenna, før han dro på jobb.

    Eller om han skulle kutte ut å barbere seg, før han dro på jobb.

    Og da kutta han ut å barbere seg, fortalte Andre Willassen, da.

    Så Andre Willassen, han hadde altså stokka om, på rutinene sine, fra det skoleåret, som han satt på pulten ved siden av meg, (russeåret), på Gjerdes videregående, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    For da pussa han nok ikke tennene sine, om morgenen, tror jeg.

    For den ånden, som Andre Willassen hadde, det skoleåret.

    Det er den verste ånden jeg noen gang har lukta da, (vil jeg si).

    (Og Tim Jonassen, fra Hyggen, han fikk meg jo også med, på å kjøpe en tannbørste og en tannpasta-tube, i julegave, til Andre Willassen.

    Siden han hadde så dårlig ånde, da.

    En julegave som det ble min jobb, å lure oppi ranselen, til Andre Willassen, da.

    (For Tim Jonassen klarte å overtale meg til å gjøre dette, da).

    Siden jeg satt på plassen ved siden av Andre Willassen, da.

    Siden dette var den eneste ledige plassen, (mer eller mindre, ihvertfall), i klasserommet, på Gjerdes videregående, da jeg dukka opp der, (med en buss fra Berger, som var framme i siste liten vel), den første skoledagen da, skoleåret 1988/89.)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 69: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VIII

    En annen ting, som jeg kom på, fra den dagen, som jeg jobbet som leder, på Rimi Nordstrand, forresten.

    (Da han butikksjefen der, Geir(?), var på VM i friidrett, i Gøteborg).

    Det var det, at de ikke hadde fryselager på Rimi Nordstrand, faktisk.

    (Noe Thomas Sanne, som jobba noen måneder der, som assistent, før han begynte å jobbe i Stabburet/Spis, også prata om en gang, husker jeg).

    Så når frysevarene kom fra Hakon sitt grossistlager, så måtte man legge de opp, med en gang.

    Så jeg mener at jeg også må ha lagt opp frysevarer der, i tillegg til at jeg tok frukta og flaskebordet, da.

    (Grunnen til at jeg husker den tidligvakta, på Rimi Nordstrand, så bra, det var fordi at det var den første vakta, som jeg jobba, som leder, i en annen butikk, enn Rimi Nylænde, (hvor jeg fikk opplæring, i å jobbe som leder, i Rimi), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når man la opp frysevarer, på Rimi Nordstrand.

    Så måtte man legge de opp, på en spesiell måte, husker jeg.

    (Noe vel Thomas Sanne også prata om en gang, mener jeg å huske).

    Fordi at siden det ikke var fryselager der, (fordi butikken var egentlig for liten, til å ha plass til hele Rimi sitt sortiment, vel).

    Så kunne man jo ikke på Rimi Nordstrand, (som i de fleste andre matforretninger), legge de frysevarene som man bestilte for mye, inn på fryselageret.

    Alt man bestilte, av frysevarer, til Rimi Nordstrand, måtte få plass, i frysedisken.

    Noe som må ha vært vanskelig, (og som jeg vel også mener å huske, at Thomas Sanne klagde over en gang.

    At hvis de bestilte for mye frysevarer, så måtte det komme en bil fra Hakon, for å hente varene igjen, og kjøre de tilbake til grossistlageret, da.

    (Noe sånt).

    Noe som vel ikke var så populært, antagelig).

    Og man måtte jo også prøve å ikke bestille for lite varer.

    For da klager jo kundene.

    Så det å jobbe med å ta bestillinger, på Rimi Nordstrand, det må ha vært ganske vanskelig da, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Som jeg vel mener å huske at Thomas Sanne klagde på en gang, som han var innom på Rimi Nylænde, var det vel.

    For Thomas og Henning Sanne, de bodde like i nærheten, av Rimi Nylænde da, fikk jeg inntrykk av ihvertfall.

    Det hendte ihvertfall at de var innom på Rimi Nylænde, selv om de ikke skulle jobbe da, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når man la opp frysevarer, på Rimi Nordstrand.

    Så måtte man liksom tenke litt utradisjonelt da.

    For noen esker, som kom med Hakon-bilen, de var det jo ikke plass til alle pakkene fra, oppi frysedisken.

    Så man måtte liksom legge opp frysevarene nesten litt som om det var frukt, (eller hvordan man skal forklare det).

    Nemlig ved at man stokket litt om på plassen, som hver enkelt vare hadde, i frysedisken, da.

    Sånn at man kunne få lagt absolutt alle frysevarene, som kom med Hakon-bilen, oppi den frysedisken, inne i butikken, da.

    For hvor skulle man ellers ha gjort av disse frysevarene, liksom?

    I en butikk uten frysedisk, (mener jeg).

    Nei, man kunne jo ikke akkurat løpe over til naboene, (som bodde i nærheten av butikken), og spurt de, om man kunne få lånt litt plass, i fryseboksene deres.

    Nei, det gikk jo selvfølgelig ikke an.

    Så da måtte man liksom prøve å ‘jukse litt’ da, (eller hva man skal kalle det), når man la opp frysevarene, på Rimi Nordstrand, der.

    For å få plass til alle frysevarene som ble levert, da.

    (Regna jeg med at det var meninga, at jeg skulle gjøre der, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba også en ledervakt, (en seinvakt), ganske tidlig, i min tid som leder, i Rimi, på Rimi Karlsrud, (husker jeg).

    Det var mens hu Cille, var butikksjef der.

    (Etter at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin antagelig hadde spurt meg, om jeg kunne jobbe, den vakta).

    Cille, det var forresten hu som var butikksjef, på Rimi Skullerud, den uka jeg jobba der, høsten 1993.

    Og hu tok over etter Magne Winnem, (fra russeklassen i Drammen, og som er med i alle Min Bok-bøkene vel), da han begynte å studere heltid, på BI, (eller om det var da han begynte å jobbe, som foreleser, på IT Akademiet).

    (Noe kona hans, Elin Winnem, sa var greit, mener jeg å huske.

    Hu sa vel det at det, at Magne Winnem ikke behøvde å jobbe i Rimi, for hennes del.

    Mener jeg å huske).

    Magne Winnem jobba også deltid som postmann, på Bergkrystallen, en periode.

    Og da hadde han brukt så lang tid, en lørdag, husker jeg at han klagde på.

    Og jeg mener også at jeg så Magne Winnem, på en Høyre-stand, ved Lambertseter senter, høsten 1995, (må det vel ha vært).

    For Magne Winnem stod på en liste, for Lambertseter Høyre, (må det vel ha vært), ved det valget da.

    Mens kona hans Elin, stod på en liste, for KRF, i Oslo, da.

    Og Elin Winnem, hu kom høyere på lista, enn Magne Winnem, mener jeg å huske, at Magne Winnem sa, en gang.

    Enda hu ikke hadde vært aktiv i politikk, så lenge som Magne Winnem, mener jeg å huske, at Magne Winnem sa.

    Så det var visst enklere, å komme høyt opp på listene, i KRF, enn i Høyre da, hvis jeg skjønte Magne Winnem riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Cille husker jeg som en veldig strukturert butikksjef.

    (Selv om jeg bare jobba i samme butikk som henne, denne ene gangen, som leder, i Rimi).

    Jeg var jo vant med å rydde alle hyllene, hver kveld, på Rimi Nylænde.

    Så jeg hadde jo tenkt til å begynne å rydde hyller, den vakta, som jeg skulle jobbe, på Rimi Karlsrud og.

    Men da forklarte hu Cille meg det.

    At hu ville at jeg først skulle henge opp noen nye plakter, (som Rimi sendte ut til butikkene, hver måned vel), i taket, på Rimi Karlsrud der.

    Og etter det, så ville hu, at jeg skulle rydde hyller, (var det vel).

    Og da ville hu at jeg skulle rydde hyller sånn, at jeg først rydda de hyllene, som var viktigst, for kundenes inntrykk av butikken, (var det vel).

    (Mener jeg å huske, at hu sa, ihvertfall).

    Og hvilke hyller som hu Cille sa at det var viktigst å rydde.

    Det husker jeg ikke nå.

    Men det var vel muligens de tørrvarehyllene med middagsmat i, (tror jeg).

    Og vel også de hyllene som kundene så, med en gang som de kom inn, i butikken.

    (For de hyllene, som var, rett etter inngangen.

    At de hyllene så ryddige ut.

    Det var visst viktig, for kundenes inntrykk av butikken, da.

    Mener jeg å huske, at ble sagt, i Rimi, ihvertfall).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den ledervakta, som jeg jobba, under hu Cille, på Rimi Karlsrud.

    Det tror jeg må ha vært en dag, vinteren 1995/1996.

    For jeg mener å huske det, at jeg ble nødt til å kjøre inn på Rema Karlsrud sin parkeringsplass der, (etter å ha stengt Rimi Karlsrud, og sluppet ut tre-fire unge damer, som jeg liksom sjefa over der da, den seinvakta).

    Og stå der litt.

    For det var så kaldt, at jeg nesten ikke så noe, gjennom vinduene, på HiAce-en min, da.

    Så dette må nok ha vært i januar eller februar, i 1996, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Så på den tida her, så hadde Magne Winnem slutta i Rimi da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det hu Cilla sa til meg, når vi snakka om hva jeg skulle gjøre på den vakta, det var vel det, at det var det samme for henne, om jeg begynte med å rydde hyller.

    (For å bli litt varm i trøya der, liksom).

    Men det hu syntes var viktigst,(sa hu), det var at jeg ble ferdig, med å henge opp de de plakatene, iløpet av den ledervakta, som jeg jobba der, da.

    Så hu Cille var veldig klar da, (vil jeg si), på hvordan hu prioriterte.

    Så da hang jeg jo selvfølgelig opp de plakatene.

    (Etter at jeg først fikk summa meg litt der, da).

    Og så var det bare å rydde hyller, (og vel muligens også melkekjøla), da.

    Men på Rimi Karlsrud, (under hu Cille), så var det ikke sånn, som det var på Rimi Nylænde, på den her tida.

    At absolutt alle hyllene skulle ryddes, (altså at alle varene skulle trekkes fram, sånn at hyllene så fullere ut), hver kveld.

    Men hvis man kikker i Rimi sin profilhåndbok.

    Som er en bok, som skal finnes i hver Rimi-butikk, vel.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så står det vel ikke noe der, om at alle hyllene i butikken, skal ryddes, hver dag.

    Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall.

    Så butikksjef Elisabeth Falkenberg, (og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), på Rimi Nylænde, de la vel lista litt høyere, (tror jeg), enn det Rimi sin profilhåndbok gjorde, da.

    Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg rydda hyllene, den tida jeg jobba, i Rimi.

    Så skar jeg samtidig firkanter, (som noen vel pleide å si, i Rimi, muligens Irene Ottesen, fra Rimi Bjøndal).

    (Det vil si å skjære bort den delen av eskene, som stod nærmest kundene.

    Sånn at kundene kun så varene og ikke noe av eskene da, i hylla).

    Hvis det var noen esker, som begynte å bli tomme.

    Så tok jeg ut varene, av de eskene, og la de varene løst, fremst i hylla, da.

    Og hvis det lå tom papp, i hyllene, så tok jeg selvfølgelig og la det, i en handlekurv, som jeg gikk rundt med, da.

    Og hvis jeg fant noen varer med ødelagt emballasje, etc., så tok jeg også med de varene, i den handlevogna, og tok de varene inn på lageret, når jeg tømte pappen, i papp-pressa.

    Og jeg pleide også å rydde topphyllene, i samme slengen.

    Ved at jeg også trakk fram de kartongene som stod på topphyllene.

    Og rydda topphyllene, ved at jeg satt eskene enten til høyre eller venstre, oppå topphylla, (sånn at det for det meste ikke stod noe, på midten av topphylla).

    Og jeg pleide også å ta ned fra topphylla, i samme slengen.

    Sånn at det var minst mulig varer på topphylla, og mest mulig i hyllene.

    Selv om jeg vel hadde noen små variasjoner i hvordan jeg rydda topphyllene, den tida jeg jobba, i Rimi.

    Men i hovedtrekk, så gjorde jeg det sånn, hele den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Sånn at jeg prøvde å få hyllene til å se strøkne ut, da.

    Og jeg facet også alle varene, i samme slengen, forresten.

    (Sånn at etikettene, på alle varene, stod vendt rett fram, da).

    Dette var sånn jeg hadde vendt meg til, å rydde hyller, da.

    Fra den tida jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde, fra 1994 til 1996.

    Og jeg hadde jo også jobbet med å rydde hyller/trekke fram varer, enkelte ganger, (sammen med Knut Hauge, blant annet), på OBS Triaden.

    (En gang det var lite å gjøre, i kassa der, vel).

    Så jeg visste jo hvordan en ‘shinet’ butikkhylle skulle se ut, (må jeg vel si).

    (Siden Matland/OBS Triaden, var en butikk, som la lista høyt, når det gjaldt butikkstandard, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Knut Hauge og jeg, lærte å shine hyller, på OBS Triaden.

    Så forklare vel han broren til hu lyshåra i frukta der det.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    At etikettene på varene, skulle faces, sånn at de stod vendt, i den retningen, som kundene pleide å gå.

    Men det her turte jeg ikke å begynne med, på Rimi.

    For jeg ville ikke begynne å spekulere, på hvilken retning, som kundene pleide å gå, inne på Rimi Nylænde der, osv.

    For jeg orka ærlig talt ikke, å risikere, å ende opp i en diskusjon, med Elisabeth Falkenberg og/eller Hilde fra Rimi Hellerud.

    Om noe som jeg ikke kunne dokumentere.

    (Sånn som hvilken vei, som kundene pleide å gå, for eksempel).

    For jeg så nok på Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, som å være litt sære/vanskelige, da.

    Så derfor holdt jeg vel heller kjeft, om at jeg hadde lært det, på OBS Triaden, at varene vel helst burde vende, mot den retningen, som kundene oftest pleide å gå, da.

    (For hvis jeg hadde begynt å ‘bable’, for mye om det her.

    Så hadde dem nok bare sagt at jeg var ‘gæern’, (eller noe), på Rimi Nylænde der, tror jeg.

    Jeg forestilte meg vel kanskje det, at dette ville ende opp i en tilnærmet endesløs diskusjon, hvis jeg begynte å ta opp det her, da.

    For en medarbeider der, hadde kanskje sett en kunde, som gikk den og den veien, en gang, da.

    (For å ta et eksempel).

    Så dette her hadde nok blitt et litt for komplisert tema, å ta opp, på Rimi Nylænde, frykta jeg nok.

    Siden jeg nok antagelig må ha syntes det, at det var en del sære folk, som jobba i Rimi, på den her tida, da.

    Noe sånt).

    Og dette her, det stod det vel heller ikke noe om, i Rimi sin profilhåndbok, (hvis jeg husker det riktig).

    For Rimi var jo en budsjettbutikk.

    Til forskjell fra Matland/OBS Triaden, som var en fullsortimentsbutikk, (eller et hypermarked, kan man vel også kalle det), som vel hadde rundt tjue ganger, (eller noe), så mange vareslag, som en vanlig Rimi-butikk, da).

    Så jeg bare facet varene, sånn at de stod vendt rett fram, da.

    (Og satset på at det ble greit, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Hu her, (dattera til Magne Winnem), var jeg barnevakt for, da hu var liten, og foreldra skulle på Ullevål sykehus, for å få lillebroren hennes

    barnevakt for da var liten

    http://littmye.blogg.no/1311537645_hanne_kristine_winnem.html

    PS.

    Det var noen som søkte på hu og mora, på Google, (så jeg på StatCounter):

    noen som søkte på google

  • Min Bok 4 – Kapittel 62: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo

    En gang, mens jeg bodde på Ungbo, og jobbet på Rimi Nylænde.

    Så hadde Magne Winnem invitert meg, til å besøke han og kona hans Elin, i leiligheten deres, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    For å se på the Simpsons(!), på TV2, (eller om det var på TV3).

    (Etter jobben en dag, på Rimi Nylænde).

    Jeg måtte gå forbi Rimi Munkelia, (eller ihvertfall nesten bort til Rimi Munkelia, for veien delte seg vel like før den butikken, vel), og så forbi to Prix-butikker, (som de hadde oppe på Bergkrystallen der, da), husker jeg.

    De har også en egen T-banestasjon, på Bergkrystallen forresten, noe som vel er ganske kjent.

    Siden det jo er en endestasjon, (for Lambertseterbanen), så står det jo ‘4 Bergkrystallen’, på mange av T-bane-togene, i Oslo.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var ved dette besøket.

    (Som jeg husker at jeg syntes at var litt merkelig.

    Hvem inviterer folk på besøk bare for å se på the Simpsons, på TV, liksom?).

    At Elin og Magne Winnem, ba meg om å kikke, i fotoalbumet sitt.

    Og jeg så på bilder av Elin og Magne Winnem og slektningene deres da, (må det vel ha vært).

    Og plutselig, (midt i familiealbumet), så dukker det opp et bilde, av Sophie, fra Rimi Karlsrud.

    Og da det bildet, av hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, dukka opp.

    Så mener jeg at det var sånn, at Elin og Magne Winnem, liksom betraktet ansiktet mitt, da.

    Liksom for å prøve å lese, om jeg hadde noen følelser, for hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den veien som Christell bodde i, på Skøyen, i 1995, den het vel forresten Hoffsveien, (mener jeg å huske).

    (Den samme veien, som mora til Anders Behring Breivik, bor i vel, forresten).

    Jeg var ikke der noe, etter 1995.

    Så jeg tror at Christell må ha flytta tilbake til Drammen, en gang, tidlig i 1996, (eller noe).

    (Men dette vet jeg ikke helt sikkert, da).

    Christell begynte så å jobbe som ambulansesjåfør, ikke så lenge etter det her, vel.

    (Husker jeg at Pia fortalte, en gang).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe som leder, på Rimi Nylænde, i 1994.

    Så måtte jeg forresten, (etterhvert ihvertfall), tegne fruktplakater, husker jeg.

    Dette var som et mareritt for meg, husker jeg.

    (Selv om vi vel såvidt hadde hatt om plakattegning, på handel og kontor, på Sande videregående).

    Så jeg brukte langt tid, på å tegne disse plakatene, da.

    (Som egentlig skulle tegnes mandag morgen, da.

    Ettersom vi fikk de nye fruktprisene, på faks, hver fredag, (var det vel).

    Og de prisene ble så lagt inn på kassene.

    (Uten at jeg husker helt hvordan dette ble gjort).

    På tidligvakta på mandag, da).

    Men jeg var så dårlig, til å tegne fruktplakater.

    Så en av de første gangene, som jeg skulle ha tidligvakt, (altså jobbe som den eneste lederen, fra klokken syv om morgenen), på en mandag.

    Så bare tok jeg med tusjene og noen blanke plakater, med meg, på T-banen, til Ellingsrudåsen, (etter å ha jobbet, fra 7 til 19, på lørdagen).

    Også satt jeg i stua på Ungbo, og tegna fruktplakater, på søndagen da, (husker jeg).

    Mens både Axel og Pia også satt i stua der, (og så på TV og prata, vel), husker jeg.

    (Men likevel, så var det mye mindre stressende, å tegne fruktplakatene, på Ungbo, da.

    For hvis jeg skulle ha tegna de på Rimi, så hadde jeg antagelig blitt avbrutt hele tida.

    (At kunder eller medarbeidere, som trengte hjelp, med et eller annet, da).

    Og annet arbeid, som rydding av hyller, med mere, ville nok ha blitt forsinket, da.

    Og jeg pleide også å være så trøtt, når jeg begynte klokken sju, om morgenen.

    At arbeid som ikke var rutinearbeid, det ble liksom som et mareritt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble også hakket litt på, på grunn av det, at jeg ikke var så flink, til å tegne plakater da, (husker jeg).

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu gjorde en gang et poeng av det, (på et personalmøte, eller om det var en personalfest, eller en varetelling, eller lignende, rundt begynnelsen av 1995 da, antagelig).

    At hu lot meg lage fruktplakater, selv om de ikke så noe fine ut, da.

    (Sa hu til en ‘flokk’ medarbeidere, mens jeg også var der da, husker jeg.

    For da ‘lærte jeg det’, (var det vel), at hu sa).

    Så jeg fikk også litt tyn da, (må man vel si), husker jeg.

    (Selv om jeg vel stort sett fikk bra tilbakemeldinger, fra butikksjef Elisabeth Falkenberg og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på arbeidet mitt, som assistent, på Rimi Nylænde.

    En gang, mens jeg lærte å ta Ringnes-bestillinga, (mens Ringnes fortsatt leverte Coca-Cola-produktene også), så sa for eksempel butikksjef Elisabeth Falkenberg til meg, at ‘du skjønner jo alt i verden, du’, (eller noe lignende)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 41: Mer fra Ungbo-tida

    Etter at Magne Winnem hadde kjøpt ny seng, fra faren min.

    Så lurte han nok på hva han skulle gjøre med den gamle.

    Nemlig en singel, (eller om det var super-singel), rammemadrass.

    (Og den rammemadrassen, den hadde påmonterte bein, så det ble som en seng, da).

    Og jeg sleit fælt med den gamle senga jeg hadde.

    (Den jeg hadde fått av faren min, da jeg flytta inn på Ungbo der).

    For den var for kort.

    Så jeg gikk med på å kjøpe Magne Winnem sin gamle seng, for 300-400 kroner, da.

    (Noe sånt).

    Og Magne Winnem satt den ramme-madrassen på toppen av Volvo by-bilen sin, da.

    (Var det vel).

    Og kjørte med den fra Bergkrystallen til Ellingsrudåsen, da.

    Men den madrassen, den hadde en del rare flekker da, husker jeg.

    Som jeg vel aldri skjønte hvordan hadde oppstått.

    Men det veit vel kanskje Elin og Magne Winnem.

    Det er mulig.

    (Og jeg fikk også med en overmadrass, på kjøpet, litt seinere vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem dro meg også med, til Tøyen, for å klatre, på et klatresenter som het Tyreli, hvor de hadde innendørs klatrevegger.

    Jeg var i god form etter militæret, og klatret ganske enkelt helt til topps, i den høye klatreveggen, på første forsøk, (må man vel si).

    Magne Winnem, han sleit litt mer, (må man vel si), da han klatra.

    Og det gjorde jeg og.

    (Når Winnem klatra, da).

    For Magne Winnem, han veide mye mer enn meg.

    Og jeg skulle liksom holde igjen tauet da.

    Så noen ganger, så letta jo jeg fra bakken, og Magne Winnem og jeg, vi ble hengende og dingle, en meter cirka, over bakken, da.

    Noe som nok så veldig dumt ut.

    Så ei dame der lo, husker jeg.

    Og det gjorde jeg og, husker jeg.

    For det var vel ikke så mye annet å gjøre.

    Men Magne Winnem ble sur på meg, (tror jeg).

    Ihvertfall så ble han sur.

    For han mente å vite at det skulle funke å holde igjen folk selv om de veide mye mer, da.

    Men vi hadde jo begge gått handel og kontor, så hvordan Newtons lover, (eller om det var Einsteins), fungerte iforhold til sånt her, det viste ikke jeg, for å si det sånn.

    Jeg bare merka at jeg letta fra bakken når jeg prøvde å holde igjen Magne Winnem, da.

    Så det var ikke sånn at vi dro dit mer enn maks et par ganger vel.

    (Og jeg lurer på om Axel var med den siste gangen.

    Men at vi ikke fikk klatra da, eller noe).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dro også Glenn Hesler meg med, ut til Strømmen, (må det vel ha vært), for å kjøpe tennisko, (husker jeg).

    Og da var Glenn Hesler nesten som Magne Winnem hadde vært, da han hjalp meg å kjøpe den smokingen, da jeg skulle være forlover for han, (husker jeg).

    For Glenn Hesler var nesten som en bekjent, av han litt eldre karen, i den sportsforretningen, på Nedre Romerike da.

    Og fikk han til å finne et par greie, hvite tennissko til meg da, (husker jeg).

    Våren/sommeren 1994, (eller når det kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At jeg så i en reklamebrosjyre, (som vi vel hadde fått i posten, hvis ikke den fulgte med Aftenposten, eller noe), at de hadde tilbud, på Phillips barbermaskiner, med tre barberhoder, på el-butikken, på Triaden-senteret.

    (Som lå rett ovenfor OBS Triaden, hvor jeg jo hadde jobba, noen år tidligere.

    Og jeg husker det, at jeg en gang gikk inn i el-butikken der, for å låne noen ruller til kort-automatene, til OBS Triaden, for OBS Triaden gikk tom for sånne bankautomat-ruller, en gang, da).

    Og da sendte jeg med penger, med Glenn Hesler.

    (Siden han jobba ute i Romerike der, da).

    Og så stakk han innom Triaden og kjøpte med en sånn barbermaskin for meg, (på vei til eller fra jobb da), husker jeg.

    (Men han kjøpte ikke med en sånn barbermaskin til seg selv også.

    Selv om han kanskje hadde trengt det).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Glenn Hesler og jeg, vi spilte også mye badminton.

    Det var på lørdager i Haugerudhallen og på tirsdager i Ekeberghallen.

    Den første lørdagen som vi dukka opp, i Haugerudhallen der.

    Så var det mesterskap, i badminton.

    (Noe vi ikke hadde fått med oss, da).

    Vi satt oss litt på en høytliggende tribune der, og så på noen unge damer, som spilte, (husker jeg).

    Glenn Hesler kommenterte at ei ung dame, (med lyst hår), hadde en litt rar teknikk.

    Når ballen kom bak henne, så hoppa hu bakover, på en rar måte, mens hu skreik, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han skaffet seg også en badminton-bok, etterhvert, husker jeg.

    Hvor det stod mye om taktikk og teknikk, når det gjaldt å spille badminton, da.

    En bok som han hadde i stua, på Ungbo der, (ihvertfall en stund), da.

    (Så det ble nesten som da Axel hadde den karateboka, i stua, på Furuset der, noen år tidligere.

    Kan man kanskje si).

    Men jeg orka ikke å ta det badminton-greiene, så seriøst.

    Det ble som da Øystein Andersen begynte å telle trekk osv., mens vi spilte sjakk, (syntes jeg).

    Dette var bare som en hobby for meg.

    Så jeg gadd ikke å lese så mye i den badminton-boka, da.

    Vi var jo tross alt allerede et godt stykke oppe i 20-åra, (på den her tida).

    Så at vi skulle bli skikkelig gode i badminton, (eller en annen sport), det manglet jeg nok litt troen på.

    Det toget hadde nok gått, (for å si det sånn).

    Så det her var bare som noe mosjons-greier, (og for å motvirke kjedsomhet og kanskje koble av/avreagere fra jobb), for meg, da.

    Så jeg gadd nesten ikke å lese noe i den badminton-boka, til Glenn Hesler, da.

    Men Glenn Hesler, han ble etterhvert veldig god, i badminton da, må man vel si.

    Og jeg mener å ha lest, på nettet, etter at jeg flytta, til England, at Glenn Hesler vel var med på å vinne et klubbmesterskap, i double, sammen med en av lederne der vel, (i Skøyenåsen Badmintonklubb da), for noen år siden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da vi bodde på Ungbo, så husker jeg, at Glenn Hesler en gang dro meg med, på Rimi-butikken, i Jerikoveien, på Furuset, der, (som var den nærmeste Rimi-butikken, fra der vi bodde, da).

    (Det her kan muligens ha vært mens jeg egentlig var på rep-øvelse, eller noe.

    Og hadde fått meg uventa fri en kveld, siden jeg ikke hadde kjøpt med meg noe mat, på vei hjem fra jobb, eller noe).

    Og da skulle jeg lage det som var, mer eller mindre, livretten min, på den her tida, da.

    Nemlig Pasta de Napoli, fra Toro, med kjøttdeig.

    Og da, så var det tomt, for kjøttdeig, i kjøledisken, på Rimi Jerikoveien der da, (husker jeg).

    Så da spurte jeg, (som jo jobba som leder, på Rimi Nylænde), en Rimi-ansatt der, om de var utsolgt for kjøttdeig, da.

    Og da fikk jeg ingen beklagelse, (eller noe lignende), tilbake.

    Det smalt bare at, ‘ja, vi er utsolgt for kjøttdeig’, og det her ble sagt på en nesten militær måte, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så seinere, så har jeg lurt på det, om det her kan ha vært storebroren til Kjetil Prestegarden, for eksempel.

    For da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000.

    Så hadde jeg en assistent der, som het Kjetil Prestegarden.

    Og han hadde tidligere jobba på Rimi Jerikoveien, før han begynte på Rimi Kalbakken da, (husker jeg).

    Og han kunne være litt sånn tøff i replikken da, noen ganger, (må man vel si).

    Men jeg husker jo det, at jeg fikk jo omtrent sjokk.

    Da han Rimi Jerikoveien-medarbeideren, svarte meg, på en så brysk måte, da.

    For jeg syntes ikke det, at det var noen måte å snakke til kundene på da, (for å si det sånn).

    For jeg hadde jo gått tre år på handel og kontor, (og lært at kunden alltid har rett, osv).

    Og jeg hadde jo også jobba på blant annet OBS Triaden, (som var en butikk som satt kundeservice høyt da, må man vel si), og også mange andre matbutikker, da.

    Så da fikk jeg jo nesten sjokk, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han dro meg med, en gang, på Megazone, (eller hva det heter igjen), ved Youngstorget der.

    Det var ikke fordi at jeg syntes at det hørtes så kult ut.

    Men Magne Winnem mente at det var artig, da.

    Så det var mest for å være kameratslig, at jeg ble med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi satt der, og venta, på at vi skulle være med på det Megazone-greiene.

    (Som mest var for unger/ungdommer, vel).

    Så snakka Magne Winnem litt rart, husker jeg.

    Han sa sånn, at hvis jeg møtte ei dame, der inne.

    Så hadde jo jeg to våpen og hu et.

    (For han mente at tissefanten liksom var et ‘våpen’, da.

    Eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu unge dama, som stod bak disken, på Megazone der.

    Hu glemte å si fra til Magne Winnem og meg, da det var vår tur.

    Så vi måtte vente en time til da, (eller noe).

    Og det hadde vi ikke tid til.

    Og Magne Winnem, han hadde jo gått tre år på handel og kontor, (som meg da).

    Og han kunne være enda bryskere enn meg, hvis han ikke møtte god kundeservice, når han kjøpte varer eller tjenester, et sted, da.

    Så Magne Winnem, han begynte jo å kjefte på hu lyshåra tenåringsdama, da..

    Siden hu ikke hadde sagt fra til oss, om at det var vår tur, da.

    Og det endte med at hu tilkalte sjefen der.

    Og Magne Winnem og jeg, vi fikk hver vår gratisbillett der, da.

    (Av han sjefen der, da).

    Og så måtte vi dra, for Magne Winnem skulle noe annet, eller noe.

    Og den gratisbilletten, den tok det lang tid, før jeg brukte, husker jeg.

    Det var en gang jeg kjeda meg veldig, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og vi dreit oss vel litt ut der og, kan man kanskje si.

    Siden vi kjefta så mye på ei ung dame der, da.

    For dette var egentlig ikke noe for voksne folk, tror jeg.

    Dette var vel egentlig bare noe for ungdommer og kanskje utdrikningslag, og sånn, da.

    Så hu unge dama, hu hadde var nok ikke vant til bryske/alvorlige/voksne folk, tror jeg.

    Hu var nok kanskje mest vant med tenåringer og litt halvfulle folk, og sånn, kanskje.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg dro dit aleine.

    (En del måneder etter det her, da).

    Bare for å få brukt opp den gratisbilletten da.

    Så var det en gjeng, med ungdommer, som ‘alltid’ hang der, da.

    Og de ville spille med noen slags spesielle regler, da, (husker jeg).

    Og det sa jeg at var greit.

    For jeg tok vel ikke det så nøye, da.

    (Jeg hadde jo fått billetten gratis og sånn, og).

    Og de var jo så vant til å spille der, (med noen slags laser-våpen da, i et mørkt rom).

    Så jeg ble jo truffet hele tida omtrent.

    Uten at jeg så hvor skuddene kom fra, engang.

    (For de var vel vant til å ‘krige’ der, og kjente nok de beste gjemmestedene, osv.

    For de ungdommene, de hadde nok dette som en livsstil, da).

    Så jeg fikk bare inn en fulltreffer da, husker jeg.

    Enda jeg hadde vært i Geværkompaniet, og trent med Miles, på AG3-en, der, osv.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og da banna han som ble truffet, husker jeg.

    Eller han klagde ihvertfall da, ovenfor de andre der, over at jeg, (som liksom var fremmed der da), fikk inn et treff, da.

    Så dette var noe ganske kjedelige greier, vil jeg si.

    Mest for den gjengen som ‘alltid’ pleide å henge der liksom, vel.

    Og som kanskje hadde kjøpt årskort der, eller noe sånt, da.

    Og man måtte være veldig våken.

    Og jeg klarte jo ikke å se hvor folka som skøyt på meg oppholdt seg, engang.

    Så det var litt rart, husker jeg.

    Men rommet der var ganske mørkt da, mener jeg å huske.

    Og det var nok ikke så lett for meg, som ikke hadde vært der før, å vite hvordan det var smart å spille der, for eksempel.

    For det var liksom ‘alle mot alle’, da.

    Så det var ikke som i vanlig krigføring.

    Hvor det var et lag som lå i forsvar og et lag som angrep, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 18: Jula 1993

    Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt, å dra til Haldis og faren min og dem, på Bergeråsen, i jula etter at jeg var ferdig, med militæret.

    Men jeg hadde ikke noe annet sted å dra.

    Og Pia fortalte meg det, at jeg var invitert, til Haldis og dem, og at ei venninne av Christell, som ble nummer tre, (eller noe), i Frøken Norge, skulle dit, på julaften, da.

    Så da syntes jeg at det virka fristende, å feire jul, hos Haldis og dem, da.

    (For jeg kjente liksom ikke noen damer som hadde vært med i Frøken Norge, og sånn).

    Så derfor dro jeg dit, da.

    (Selv om Pia selv vel skulle til bestemor Ingeborg eller mora vår, for å feire jul.

    Men dit var vel ikke jeg invitert, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kunne jo nesten ikke feire jul, hos Axel og dem, etter 1991.

    For Mette Holter kasta meg jo ut derfra, (må man vel vel si), sommeren 1991, da.

    Men sånn som jeg husker det, så feira jeg julaftenene på 90-tallet og 2000-tallet, sånn her:

    1990: Hos Metter Holter og dem, på Furuset.

    1991: Hos bestemor Ågot på Sand.

    1992: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1993: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1994: Hos Haldis og faren min i vannsengbutikken i Drammen, (lå over hos Christell, som bodde langs veien ut mot Konnerud, (fra Drammen sentrum), vel).

    1995: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1996: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1997: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1998: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1999: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2000: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2001: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2002: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2003: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kontaktet ruteopplysningen, på Oslo S., i forkant av denne julefeiringa.

    Og de sa at tog og busser gikk som vanlig, på julaften.

    Så det var jo bare tull, men jeg var stressa da, siden jeg jobba i matbutikk, (hvor det alltid er mye å gjøre, før jul).

    Så da jeg kom til Drammen, så gikk det ikke noe buss, til Berger.

    Og jeg ringte og klagde da.

    Fra Rutebilstasjonen, i Drammen.

    Til NSB vel.

    Og da mener jeg det, at Vibeke Kjølstad, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole, satt inne i ventehallen, på Drammen Rutebilstasjon, og hørte på at jeg ringte, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Videospilleren min, som Magne og Elin Winnem, hadde lånt, det året jeg var i militæret.

    Den hadde vært som ny, (vil jeg si), da de fikk låne den.

    (For jeg pleide ikke å se så utrolig mye video, på den her tida, da.

    Og jeg hadde jo hatt video, siden 1980 vel.

    Så jeg var vant til å behandle videoen og videokassettene bra, da.

    Etter å ha hatt video, i mange år).

    Men da jeg fikk tilbake videoen min, fra Magne og Elin Winnem.

    Så kunne jeg ikke bruke den videoen lengre.

    For bildekvaliteten var blitt helt elendig da.

    Videohodet hadde blitt slitt ut, rett og slett, (virka det som for meg).

    Så etter at jeg hadde fått meg de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde, (må det vel ha vært).

    Så ville jeg kjøpe meg en ny video, da.

    Og jeg fant noen nye videoer, som kosta 2000 kroner pr. stykk, (eller noe), på en elbutikk, på Bryn Senter.

    Og jeg tenkte at de var så billige, så det ville vært artig, å hatt to videoer.

    For da ble det som en dobbelt kassettspiller.

    Og jeg kunne lage musikkvideo-kassetter da, hvor sangene kom på rekkefølge, fra mine gamle opptakskassetter, (fra Abildsø, osv.), hvor det var mye musikk jeg ikke likte også på, da.

    Og jeg kunne kopiere filmer da, (som jeg også hadde pleid å gjøre, på Bergeråsen).

    Men jeg hadde ikke råd til å betale for de videospillerne kontant.

    Men jeg spurte om jeg kunne få kjøpe de på avbetaling da, (husker jeg).

    (For jeg så et sånt klistremerke, eller noe, om at de hadde avbetalingsmuligheter der, da).

    Og det var greit, sa de.

    Og plutselig, så hadde de gitt meg et kredittkort og to videospillere, da.

    (Enda jeg bare ba om avbetaling, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på julaften, i 1993, så var dette flaks, husker jeg.

    For det gikk ikke fler busser, til Berger.

    (Enda NSB i Oslo hadde fortalt meg, at disse gikk, som normalt.

    Så NSB tulla både julaften 1993 og, som julaften 1991, da jeg måtte hive meg inn i samme taxi, som en Jebsen-sønn hadde bestilt, (siden den siste (NSB)-bussen, til Berger, ikke venta på toget, i Sande), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Men NSB sa vel at de kunne betale for taxiregninga, når jeg ringte og klagde, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde ikke tatt med penger, til drosje.

    For det kosta flere hundre kroner, da.

    Men jeg satt meg inn i en drosje, på Strømsø vel.

    Også spurte jeg om han visste hvor jeg kunne bruke det kredittkortet mitt da, for å ta ut penger.

    (Noe sånt).

    Og det var utafor postkontoret, på Bragernes, (det som ble ranet av han kjente bankraneren Martin Pedersen, (eller noe), helt på begynnelsen av 80-tallet, vel).

    Og der tok jeg ut 400, (eller noe), da.

    Som drosjesjåføren mente at drosjeturen til Berger, cirka ville koste, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom fram til Haldis og dem, på Bergeråsen.

    Så viste det seg det, at hu finalisten i Frøken Norge, ikke skulle være der, likevel.

    (For det hadde visst skjedd noe, mellom henne og Jan Snoghøj da, som gjorde at hun ikke dukka opp der likevel).

    Og Christell, hu gikk bare rundt i joggebukse, hele kvelden, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis pleide alltid å lage pinnekjøtt, til jul.

    (Hu var jo fra Vestlandet).

    Så det var vel pinnekjøtt denne julen og, tror jeg.

    Og kålrabistappe og kokte poteter, vel.

    Men Haldis pleide alltid å ha litt kokte gulerøtter, i kålrabistappa, mener jeg å huske.

    Så hu hadde liksom sin egen vri da, på kålrabistappa, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel skifta, borte hos bestemor Ågot, (tror jeg).

    (Som skulle feire jul, borte hos onkel Håkon og dem vel, tror jeg).

    For Christell sa plutselig, at ‘har du på deg smokingbukse, Erik?’.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg det, at jeg hadde det, da.

    (For den vanlige dressen min, (eller ihvertfall dressbuksa), den var slitt ut, da.

    Så jeg brukte den smokingen, (eller ihvertfall buksa til den), som jeg hadde kjøpt billig, da jeg skulle være forlover, for Magne og Elin Winnem, tidligere det her året, da).

    Og da ble faren min sjalu på meg, tror jeg.

    For da sa han det, (med en sur stemme vel), at han ikke hadde hatt smoking, da han var på min alder.

    Så jeg fikk vel ikke forklart det, at jeg hadde kjøpt den smokingen, for 200-300 kroner, på Dressmann sitt restlager, i Storgata, i Oslo, da.

    Siden jeg måtte ha en smoking, siden jeg jo hadde tatt på meg det, (noe jeg vel nesten ikke kunne si nei til, siden Winnem hadde skaffet meg en jobb, på Rimi), å være forlover, for Magne Winnem, da.

    Så faren min var kanskje litt smålig da, syntes jeg kanskje.

    Og han var vel kanskje også litt ignorant, siden han jo ignorerte det, at han selv jo var oppvokst, på 50 og 60-tallet, da økonomien i Norge, var mye dårligere, siden dette jo var før Norge ble en oljenasjon, og like etter andre verdenskrig, osv.

    Og han ignorerte vel også det, at jeg som tidligere Gjerde-elev og NHI-student, pleide å bli invitert på juleball.

    Og der var egentlig dresskoden smoking, (ihvertfall gikk de fleste i det vel), selv om jeg ikke hadde hatt råd til, å kjøpe meg en smoking selv, på den tida.

    (Men jeg tenkte kanskje på at det var jul da, og at jeg ikke så de her folka så ofte, så jeg prøvde vel å roe det ned, og ikke krangle så mye, da.

    Og jeg følte meg vel kanskje ikke så hjemme der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det må ha vært på den julaftenen her, at enkemannen til Tutta, (Haldis sin venninne), fra Berger, var hos Haldis, på julaften.

    For jeg husker det, at en julaften, som jeg var hos Haldis.

    Så befant jeg meg plutselig alene, i stua til Haldis, med enkemannen til Tutta, da.

    (For faren min, (må det vel ha vært), han fortalte meg det da, at Tutta nettopp hadde dødd da, (eller noe).

    Hu som hadde sagt, noen år før det her, til faren min og Haldis, at hu ikke ville slutte å røyke, for det var den eneste gleden hennes.

    Og faren min hadde vært irritert over det her da.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og jeg spurte han enkemannen til Tutta, da.

    Om Tutta hadde dødd, (eller noe sånt).

    (For jeg syntes at jeg måtte si noe, da).

    Men da svarte ikke han enkemannen til Tutta noe, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ved julebordet der, (denne jula ihvertfall), så satt jeg vel, med ryggen, mot kjøkkenet.

    Mens faren min, han satt ovenfor meg cirka vel.

    Og mens Christell vel satt, til venstre for faren min, vel.

    Og Jan, han satt på enden av bordet, til venstre for Christell igjen, vel.

    (Noe sånt).

    Så Jan og Christell, de satt noen ganger og skravla sammen, (nesten privat), da.

    Men hvis Christell spurte meg om noe, så måtte vi prate, over hele bordet, da.

    Men jeg husker det, at vi vel såvidt prata noe om boksing eller militæret, (eller noe sånt).

    Og da skulle jeg kanskje være litt morsom, da.

    Også nevnte jeg det, at jeg hadde vunnet en boksekonkurranse, på rommet, da jeg var i militæret.

    (Den boksekonkurransen var et snaut år før det her vel, på lagsrommet, til lag 2, i troppen min, i Geværkompaniet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3)).

    Men da svarte ikke Christell meg noe.

    Men hu bare vendte seg, mot Jan, og sa at noe sånt som, at ‘fy faen, er de folka der helt gærne, eller?’).

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke skjønte noe av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 14: Mer fra Ungbo og Rimi

    Noen uker etter, at jeg hadde vært forlover, for Magne Winnem, høsten 1993, (må det vel ha vært).

    Så dro Magne Winnem meg med, til min far og Haldis Humblen sin sengebutikk, i Tordenskioldsgate, i Drammen.

    (Enda Magne Winnem visste at jeg gikk dårlig overens med slekta mi.

    Han hadde jo nevnt, for Anne-Katrine Skodvin, at jeg hadde ‘problemer med familien’, som han ikke skjønte noe av, osv.).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin Winnem var vel også med, (mener jeg å huske).

    Jeg husker ihvertfall det, at Haldis sa til Magne Winnem at han kunne få femten prosent rabatt, (tror jeg det var), siden han kjente meg, da.

    Og Winnem og jeg, vi syntes vel kanskje at det var litt lite.

    (Selv om vi ikke sa noe, da).

    Men da var Haldis enda frekkere, vil jeg si.

    For da sa Haldis det, at det tilbudet også gjaldt meg, da.

    At jeg også kunne få femten prosents rabatt, hvis jeg skulle ha meg seng, da.

    Så jeg var mer som en bekjent, av faren min og Haldis, enn som en slektning da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, han sa også det til meg, i sengebutikken, at han ikke likte Magne Winnem.

    Men jeg brydde meg ikke så mye om, hva faren min sa, for han hadde jo vært så uansvarlig, og latt meg bo aleine, fra jeg var ni år.

    (Og Winnem var jo også sjefen min i Rimi.

    Ihvertfall så hadde han da nettopp vært sjefen min der, på Rimi Munkelia).

    Så jeg likte egentlig ikke å ha så mye med faren min å gjøre, da.

    Og faren min begynte vel også å kødde, med Winnem, (må man vel si).

    Faren min venta i noen måneder vel, med å levere senga, som Winnem kjøpte, da.

    Så Magne og Elin, de måtte ligge på gulvet, på soverommet sitt, på Bergkrystallen der, i en del uker, (var det vel).

    (Husker jeg at Magne Winnem fortalte meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem fortalte meg også det, at en gang, som butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Så hadde Winnem fakka en butikktyv.

    Også hadde Winnem sagt ‘skummelt’, (eller noe), til han butikktyven.

    (Ihvertfall så hadde Winnem brukt noen ord eller uttrykk, som min adoptivtremenning Øystein Andersen pleide å bruke, da.

    Fortalte Winnem).

    Og da, så hadde visst han butikktyven blitt helt rabiat, sa Winnem.

    Så det var noe med den måten som Øystein Andersen prata på da, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så hadde visst Magne Winnem, (ifølge hu Monica som seinere ble butikksjef, på Rimi Nylænde før meg, eller om det var Ihne Vagmo, eller ihvertfall en butikkdame, fra Rimi Munkelia da), sitti i kassa, på Rimi Munkelia, og prøvd å åpne en rull, med tiøringer, ved å knekke den rullen, mot kassaskrinet.

    Sånn at tiøringene hadde flydd veggimellom da, (forstod jeg).

    Og grunnen til at Winnem gjorde det sånn, det var visst det, at jeg hadde fortalt det, at jeg pleide å knekke tiøring-rullene sånn, på OBS Triaden.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men på OBS Triaden så var kassadiskene større, og det var kanskje en list eller noe, på de kassadiskene, som gjorde det lettere, å knekke de rullene, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Rune flyttet inn, på Ungbo.

    Så tilbydde han meg, å kjøpe hans gamle PC, for 1000 kroner, husker jeg.

    Det eneste problemet, det var, at den PC-en, ikke hadde noe harddisk.

    Så man måtte starte Windows fra en diskett, hver gang man skrudde på PC-en.

    Men det funka det og.

    Og jeg fikk jo litt bedre råd, etterhvert, og begynte å spare opp litt penger.

    Så til slutt, så var det sånn at Glenn Hesler og Øystein Andersen lånte 3000 kroner av meg, husker jeg, cirka et år kanskje, etter at jeg var ferdig med militæret.

    (En gang automatfirmaet deres gikk litt trått, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den PC-en, som jeg kjøpte, av han Rune.

    Mener jeg at det må ha vært.

    Hvis ikke det var sånn, at jeg fikk låne Glenn Hesler sin PC, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Men jeg husker ihvertfall det, at jeg en helg, i Skansen Terrasse der, lagde et tippeprogram.

    Hvor jeg også nesten lagde min egen versjon av Windows, husker jeg.

    Jeg lagde et sånt system at man gikk inn i et vindu, for å velge fotball-lagene da, som skulle stå på kupongen, den uka.

    Også var selve tippeprogrammet veldig enkelt.

    Man skulle bare skrive hvor mange prosents sjanse, man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier, i hver kamp.

    Også genererte tippeprogrammet så mange rekker man ønsket da, (bortimot ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den helgen, som jeg dreiv på, med det tippeprogrammet.

    Så satt Pia i stua der, på Ungbo, (mener jeg å huske).

    Så jeg mener at jeg viste fram det her programmet, som jeg jobbet med da, til søstera mi Pia, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en lørdag ettermiddag.

    (Etter at Pia hadde flytta ut fra Ungbo, tror jeg).

    Så somla jeg meg faktisk ned til Narvesen-kiosken, på Furuset der, med en tippekupong, som jeg hadde fylt ut selv, etter noen rekker, som det tippeprogrammet mitt, hadde generert, da.

    Men da var jeg litt for seint ute, (fant jeg ut), så de tok ikke imot flere tippekuponger lenger, den dagen, da.

    Så jeg fikk ikke levert inn de her rekkene mine, da.

    Så det var litt nedtur da, husker jeg.

    Selv om jeg ikke tok det her så tungt, da.

    For før det her, så hadde jeg vel ikke tippa, siden jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg å huske).

    At jeg hadde jeg fortsatt dette tippeprogrammet mitt litt i bakhodet, da.

    Jeg gikk blant annet innom en tippekiosk, i Storgata, i Oslo, for å høre om de hadde sånne tippekuponger, med traktor-mating, sånn at man kunne få en printer, til å fylle de ut, da.

    Men jeg kom vel aldri så langt, at jeg fikk gjort ferdig selve utskriftdelen, av det tippeprogrammet, vel.

    For jeg fikk meg jo internett, etter at jeg hadde bodd, bare cirka et halvt år, i Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

    (For Magne Winnem hadde fått seg internett, allerede i 1995 vel, (hvis det ikke var på begynnelsen av 1996), i Avstikkeren der, på Bergkrystallen, husker jeg).

    Og jeg syntes jo at internett var artig.

    For Magne Winnem dro meg også med, til BI, ved Schous Plass.

    Hvor han studerte, skoleåret 1995/96, vel.

    (Etter å ha slutta som butikksjef, vel).

    Og i datasalen, på BI der, så hadde de internett, da Winnem dro meg med ned dit, (husker jeg).

    Og på de PC-ene til BI, så var det masse chatte-program, installert da, (husker jeg).

    Så jeg prøvde å chatte på nettet og sånn, på BI der, studieåret 1995/96, da.

    Og jeg ble litt hekta på det, da.

    For jeg syntes at mine bekjente.

    Sånn som for eksempel nettopp Magne Winnem, og også for eksempel søstera mi, Pia.

    At de var så alvorlige og nesten aggressive, liksom.

    Så jeg lengta nesten etter å ha kontakt med andre typer mennesker, da.

    Det føltes nesten som at jeg ble kvalt, (bildelig talt, da), på den her tiden, (husker jeg).

    Så jeg syntes det var som en befrielse, å få meg internett, sånn at jeg kunne chatte med ‘vanlige’ folk, i øst og vest, da.

    Sånn at jeg fikk litt avveksling, fra for eksempel søstera mi og Magne Winnem, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 12: Mer fra Rimi

    En gang, da jeg jobba, på Rimi Karlsrud, så husker jeg at hun ene lederen der, Liv, spurte meg om hva jeg syntes om noe politiske greier.

    (Kastrering av voldtektsforbrytere, eller noe sånt, vel).

    Men jeg hadde lest det, i VG eller Dagbladet, at det er to ting man ikke bør diskutere på jobb, og det er religion og politikk.

    Så jeg svarte ikke noe.

    Og da kom det fra hu Liv, at ‘er du ikke samfunnsbevisst da gutt?’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For hu var litt sånn ovenpå vel, hu Liv, må man vel si.

    Jeg pleide jo ikke å jobbe, på Rimi Karlsrud, så ofte, så jeg følte meg vel ikke så utrolig hjemme der kanskje.

    (Det var masse nye koder å huske på, for døra til spiserommet og døra til lageret osv. da, blant annet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tida jeg jobba på Rimi Karlsrud, (som ringehjelp da), det må vel ha vært høsten 1993, mener jeg.

    For jeg husker at jeg en gang fikk i jobb, å fylle opp klementiner der.

    (En lørdag før jul vel).

    Og da var det sånn, at det var bare å hive på de nye klementinene, oppå en kjempesvær eksponering der, (mener jeg å huske).

    Det var ikke sånn at jeg behøvde å rullere dem.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ei jente, som jobba på Rimi Karlsrud, som hadde anoreksia.

    Og hu hendte det, at var så syk, at hu ikke kunne jobbe, da.

    Så derfor var det visst at dem ringte meg, (ihvertfall etter at jeg fikk meg personsøker vel), for å høre om jeg kunne jobbe, enkelte dager, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba også en del, på Rimi Karlsrud, når den butikken ble utvidet, fra grunnsortiment til mellomsortiment, husker jeg.

    (Jeg bygde om hyller, etter planogram, (altså et slags kart), og sånn, da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin der, husker jeg.

    Og han fruktkonsulenten der, (som var fra Finstad eller Bama vel), han reagerte på noe da, husker jeg.

    Han reagerte på at distriktsjef Skodvin og butikksjef Winnem fikk meg krype rundt på alle fire og vaske gulvet der.

    (Etter at noen hyller hadde blitt flytta på).

    Han fruktkonsulenten, han mente at vi burde heller bruke en sånn langkost, (eller noe), når vi vaska der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han fruktkonsulenten, fra Finstad, (eller om det var Bama), han var også på et Høyre-møte, hjemme hos Elin og Magne Winnem, på Bergkrystallen, i 1994 eller 1995, (mener jeg å huske).

    (Som Magne Winnem hadde arrangert da.

    Av en eller annen grunn.

    Og som han ville ha meg med på, for å være sosial, eller noe, vel).

    Hun Ine Eriksen, i Høyre, (lurer jeg på om det var, ihvertfall), hu holdt et foredrag, hjemme hos Elin og Magne Winnem, om fortetning, husker jeg.

    Hu prata om fortetning, i rundt en time vel, ihvertfall, tror jeg.

    Mens vi fikk servert noe brus og sikkert noe lettvint å spise, også.

    Men fortetning, det var et tema, som jeg personlig, ikke syntes, at var noe særlig interessant da, husker jeg.

    Siden jeg jo bodde på Ungbo.

    Fortetning, det gikk på hvor mye av tomta ens, som man hadde lov til å bygge på da, osv.

    Og dette pratet hu Høyre-dama om, i det lange og det breie, da.

    Som om hu var en slags byråkrat nesten, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, i 1995, (eller noe), vel.

    Så traff jeg han Finstad/Bama-konsulenten, til Rimi Karlsrud da, (husker jeg).

    Han dreiv og surra utafor senteret, på Lambertseter der, (som er et gammeldags senter, hvor det ikke er tak, mellom butikkene og det senteret heter forresten Lambertseter Sentrum).

    Han fruktkonsulenten var stressa, og jeg spurte han vel hva som foregikk da, (eller noe).

    Og han fortalte det da, at kona hans skulle føde, så han var på vei til sykehuset, da.

    Så han var nervøs da, husker jeg.

    Og han hadde kanskje kjøpt blomster, eller noe, på Lambertseter Sentrum, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener å huske, at jeg jobba, på Rimi Munkelia, på åpningsdagen, av Lillehammer-OL, i 1994.

    For dem hadde plassert en liten TV, ved flaskebordet der, husker jeg.

    Og jeg var jo vant til å se det Vikingskipet i Hamar, bli bygd, fra ‘helgeperm-toget’, da jeg var i militæret, i Elverum.

    Så jeg syntes at det var veldig morsomt, med vinter-OL, i Norge, da.

    Så en gang, så ble jeg kanskje stående litt for lenge, å glane på åpningssermonien, (eller noe), da.

    Så da fikk jeg litt kjeft, av Leif Jørgensen, husker jeg.

    (Eller han kom ihvertfall med en kommentar, da).

    Så han, (Leif Jørgensen), han jobba nok på Rimi Munkelia, en del måneder lengre, enn Magne Winnem.

    Og da jobba nok han som assisterende butikksjef, under den nye butikksjefen Kristian Kvehaugen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil, da).

    Og så, våren 1994, (eller noe sånt), så ble Jørgensen butikksjef, på Rimi Ljabru da.

    Og dit tok med seg sin betrodde medarbeider, Terje Sjølie, (som seinere er mer kjent som nazist), da.

    Mens Ihne Vagmo, (som seinere er mer kjent, for å ha vært med, på Robinson-ekspedisjonen vel), hu slutta vel på Rimi Munkelia, på rundt den samme tiden, som Magne Winnem slutta der, tror jeg.

    Det begynte ei ny assistent der, som het Hilde, (husker jeg), og hu slutta etter noen måneder, for å begynne å jobbe på kontor, (husker jeg).

    Og da husker jeg det, at distrikssjef Anne-Katrine Skodvin sa til henne det, at det var kjedelig å jobbe på kontor, så hu burde ikke slutte å jobbe i butikk.

    (Noe sånt).

    Men hu Hilde, hu hørte ikke på Skodvin da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), og begynte å jobbe på kontor likevel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi alle tre slutta å jobbe, på Rimi Munkelia.

    Så var Ihne Vagmo, Magne Winnem og jeg, (og noen fler vel, som jeg ikke husker nøyaktig hvem var nå), med på Manpower-stafetten, i 1993, i Holmenkollen, (husker jeg).

    Og den ble vel arrangert høsten 1993, (mener jeg å huske).

    (Jeg søkte på nettet nå, og fant ut det, at Manpowerstafetten, i 1999, den ble arrangert, 21. august.

    Så det var vel rundt september 1993 kanskje, at Magne Winnem begynte som ny butikksjef, på Rimi Karlsrud da, (hvis jeg skulle tippe).

    Og så begynte Kristian Kvehaugen vel samtidig, som ny butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Manpowerstafetten der, så fikk jeg meg forresten en ubehagelig opplevelse, når jeg skulle på do, (husker jeg).

    Det var lang kø, til dame-doen der.

    Og når jeg skulle gå på herre-doen, (ved siden av), så skreik ei dame, i køen til dame-doen, at jeg måtte gå på den samme doen som dem.

    Jeg fikk ikke lov å bruke herre-doen da, mente hu.

    Og ingen av de andre damene der, sa noe mot henne.

    Så jeg skjønte jo det, at dette her var en bøling med mannevonde feminister.

    Så da gikk jeg heller inn og fant en slag resepsjon, (eller noe), i et bygg, i Holmenkollen der, og fikk låne doen der da, av de som arrangerte løpet, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også problem med det, (husker jeg), at jeg måtte spytte hele tida, mens jeg løp.

    En uvane jeg fikk, mens jeg var i militæret.

    (Av en eller annen grunn).

    Og som jeg husker at noen damer, som var med i løpet, kommenterte da.

    Men jeg mener at jeg klarte å løpe de fem kilometerne på rundt 25 minutter, (eller noe), enda det vel var en ganske tung løype, med en del bakker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at Ihne Vagmo, Magne Winnem og jeg, vi gikk ned, fra Holmenkollen igjen, da.

    (Istedet for å stå i kø, til T-banen, oppe i Holmenkollen, eller noe, da).

    Og vi gikk forbi en Matkroken-butikk, (eller noe sånt), tror jeg.

    Vi gikk ihvertfall og kikka litt og prata litt der, på vei ned fra Holmenkollen da, husker jeg.

    Så vi var nesten på noe slags ‘Holmenkollen-safari’, (eller noe), kan man kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg lurer forresten på om det var Ihne Vagmo, som klagde så fælt, på Magne Winnem, en gang.

    For de hadde vært på en slags begivenhet, for ledere, i Rimi, da.

    Også var det sånn, at alle butikkene, de skulle ta med seg noe fint, som de skulle lodde ut da, (eller noe).

    Også hadde Magne Winnem bare tatt med seg en Solo-parasoll, sa Vagmo, (mens hu nesten skreik, da).

    En Solo-parasoll, som Magne Winnem nok hadde fått gratis, av en selger, (fra Ringnes da antagelig), som kanskje hadde brukt den parasollen, i en kampanje, på Rimi Karlsrud da, (eller noe).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Ihne Vagmo, hu hadde også et annet sånt utbrudd, mens jeg jobba, på Rimi Munkelia der.

    Og da stod hu ikke så langt unna melkedisken der vel.

    Også babla hu noe om at hu ikke hadde lyst til å råtne på Rimi Munkelia, og jobbe hele livet der, osv., da.

    (Noe sånt).

    Mens hu hadde tårer i øya vel, omtrent.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Og etter at jeg ble butikksjef selv, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Så kom også Ihne Vagmo inn der en gang, for å handle, mens hu jobba i Stabburet, (som seinere skifta navn til Spis), vel.

    Og da, så tenkte jeg, at jeg skulle si hei, og slå av en prat da, med min tidligere leder, på Rimi Munkelia.

    Men da fikk Ihne Vagmo et utbrudd igjen.

    Og fortalte det, at hu var så lei av det, at hu ikke kunne gå inn i en butikk, uten å møte noen folk, som hu måtte prate med der, da.

    Så hu ville ikke prate med meg da, skjønte jeg.

    Så jeg lot henne bare gå, da.

    Selv om jeg nesten fikk sjokk, (eller ihvertfall rimelig bakoversveis), av den oppførselen, til hu Ihne Vagmo da, (må jeg vel si).

    Men jeg så henne ikke noe mer, etter det her.

    Og det var sånn, at om kveldene, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, så satt jeg mye foran PC-en og chattet og quizzet på irc, mm.

    Så det var ikke sånn at jeg så på Robinson-ekspedisjonen, på TV, der hvor hu Ihne Vagmo var med.

    Men jeg leste jo VG og Dagbladet da, på vei til og fra jobb, osv.

    Eller, jeg leste ihvertfall flere nettaviser, hver dag, da.

    Så jeg fikk jo med meg det, at hu Ihne Vagmo var med, på den her Robinson-ekspedisjonen, da.

    Men detaljene, om hva som hendte, i hvert TV-program, osv.

    Det fikk jeg ikke med meg.

    For det var ikke sånn at jeg satt klistra til skjermen, bare fordi at hu Ihne Vagmo, var med, på et sånt reality-program.

    Nei, så godt kjente jeg ikke hu Ihne Vagmo, at jeg syntes, at det var så morsomt.

    Så da dreiv jeg heller og chatta med kjente osv., på irc, istedet for å se på hu litt uhøflige dama der, på TV3, (eller hvilken kanal, som dette TV-programmet var på igjen, da), må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.