Stikkord: Elverum

Min Bok 4 – Kapittel 29: Rep-øvelse

Man skulle kanskje tro, at Forsvaret ville la meg hvile litt, etter den tøffe førstegangstjenesten, i infanteriet, som jo var det tøffeste, (ifølge Andre Willassen, fra Gjerdes VGS., ihvertfall).

Men neida, bare såvidt over et år etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet, så var det inn til rep-øvelse, i mob-hæren, i to-tre uker, (var det vel).

Det var vel til Jørstadmoen, at vi først skulle.

(Noe sånt).

Men jeg lurer på om jeg møtte opp på Lutvann, eller noe, og fikk utstyret der.

Men dette husker jeg ikke helt sikkert.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eller nå kom jeg på det.

At jeg gikk vel alene inn på Jørstadmoen der vel.

Så jeg hadde nok tatt toget dit.

Og der møtte jeg Warming, fra Geværkompaniet.

Warming var en slags ansvarlig, på den her øvelsen, da.

Og Warming var faktisk en av de første, som jeg så, da jeg dukka opp på Jørstadmoen der, da.

Jeg var litt stressa, og lurte på om jeg skulle gå gjennom teltet, som de ansvarlige hadde satt opp der.

Men da forklarte Warming at det skulle jeg ikke, da.

Og en kvinnelig kollega av Warming lo av meg vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kom på et lag, sammen med noen folk, som jeg ikke likte noe særlig, må jeg si.

Lagføreren var en kar, med skjegg, mener jeg å huske.

Og en av de andre på laget, han var fra Torshov, husker jeg.

For han fikk med seg fotballen min, (som jeg tok med iløpet av den første uka vel, for da fikk vi dra hjem igjen, om kveldene, de første dagene, da).

Så da måtte jeg dra oppom han karen, i hovedgata liksom, på Torshov der, for å få tilbake fotballen min, som han stakk av med da.

(For den lå i bilen hans, da).

Dessuten så var det en kar som jobba i Zurich forsikring, som dukka opp på laget vårt, i siste liten, husker jeg.

Og en kar fra Stabæk vel, (eller Bærum ihvertfall), som havna i bråk med en vestlending, på den her øvelsen, husker jeg, (og jeg måtte nesten prøve å hjelpe han da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg ble litt forfjamset, over å plutselig være i militæret igjen, (husker jeg).

Så jeg klarte å ringe faren min, og klage, husker jeg, fra en telefonkiosk, på Jørstadmoen der, da.

(Noe jeg hadde holdt meg for god til liksom, hele året, i Geværkompaniet).

Men faren min mente vel at når jeg klarte meg gjennom et år, i førstegangstjenesten, så burde jeg vel klare å komme meg gjennom noen uker, på rep-øvelse også.

Og det burde jeg vel.

Men jeg hadde vel kanskje ikke våkna helt opp, på den rep-øvelsen ennå da, da jeg ringte faren min.

Det er mulig.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var som sagt sånn, at man fikk lov, til å dra tilbake til Oslo, om kveldene, på den her øvelsen.

Og da var det sånn at jeg pleide å få sitte på, med noen medsoldater, som var på øvelsen, da.

Og da hendte det, at jeg ga dem jeg fikk sitte på med, noen røykpakker, husker jeg.

Av de som Glenn Hesler pleide å kjøpe med for meg, i Sverige.

(Når han tømte automater, like ved svenskegrensa).

Som takk for skyssen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen av de på laget, det var en kar, som jobba på Tollpost-Globe, eller hva det firma heter igjen, på Karihaugen der.

(Like ved Ellingsrudåsen der, da).

Og han gadd faktisk å hente meg, (til og med), ved Torgbua der, ihvertfall en morgen, (husker jeg).

(En morgen som jeg var litt treig også vel).

Så det var ikke dårlig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det gikk mye i grisehistorier, på det her laget, da.

Han lagføreren med skjegget, han fortalte det, at han hadde vært sammen med ei finsk dame, en gang.

Og hu hadde plutselig bare løfta på dyna og fisi, sa han.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Alle fortalte grisehistorier, unntatt han fra Tollpost-Globe og meg vel.

Men han fra Tollpost-Globe, han fortalte meg det, (da jeg hadde vakt, eller noe), at da han var i militæret, så var de i Amerika, (eller noe), som del av noe militære greier, da.

Og på en festival der, så hadde en soldat gått inn i et smug, for å pisse, og da hadde ei dame, (som også skulle pisse der), bare satt rumpa i været, og latt han pule henne der, da.

Og den historien gjenfortalte jeg da, til resten av laget, mens de fortalte grisehistoriene, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han fra Torshov, han fikk hele laget til å bli med på å spleise på et fenalår, som han gikk og spikka på, og delte ut biter fra, under øvelse Elg-delen, av den her rep-øvelsen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mange av de på laget, var litt kua, til vanlig, tror jeg.

For når vi var på rep., så skulle de absolutt drikke så mye, da.

Inne i skauen og overalt da.

Noe jeg ikke helt skjønte poenget med da.

(For jeg syntes vel at det var artigere, å drikke på byen og sånn, da.

Istedet for i noen grøfter inne i skauen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg kjøpte ikke noe alkohol, under selve Øvelse Elg 1994, som var den øvelsen, som vi var med på da.

(Og vi forflyttet oss, fra Jørstadmoen til HV-leieren på Terningmoen, hvis jeg husker det riktig, under den her øvelsen, da.

Når vi ikke var i skogen, i Kongsvinger-traktene, da).

Og den første dagen, (var det vel), under Øvelse Elg.

Så huska ingen på laget, (unntatt meg), hvordan man kneppet syvduker-telt.

Men de andre på laget, (han fra Torshov vel), de hadde fått en bensinstasjon-kar, i Kongsvinger-traktene, til å levere noen kasser med ølbokser, opp til der vi hadde teltplass, da.

Inne i skauen, da.

(Uten at skjønte hvordan de klarte det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det var liksom min tur, til å også gå og kjøpe meg noen aviser og potetgull og sånn da, på bensinstasjonen der, da.

Så da, så bare tegna jeg en tegning, av hvordan man knepte et sånt sjuduker-telt, da.

(For jeg huska det i huet da, fra Geværkompaniet).

Og så stakk jeg bare ned på bensinstasjonen, og lot de andre kara kneppe teltet, da.

Og da jeg skulle gå tilbake igjen fra bensinstasjonen, så stoppa han lederen for hele rep.-øvelsen meg, og ba om å få kikke oppi bæreposen min, da.

(For han så kanskje etter øl, eller noe sånt, da).

Noe jeg klagde over, (da jeg kom tilbake til laget), for jeg var ikke sikker på om han høye offiseren hadde lov til å liksom nesten ransake meg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

10 Torp var forresten også på Jørstadmoen, husker jeg, på den her øvelsen.

Han gikk rundt aleine på Jørstadmoen der, en gang, mens jeg gikk rundt med noen fra det her laget, da.

Og 10 Torp, (fra Geværkompaniet, han verneombudet, som fikk sparken som verneombud der), han kalte meg ‘Ribs’, (som var klengenavnet mitt, på Terningmoen), og sa hei da.

Og jeg rakk vel bare såvidt å si fra, til 10 Torp, om at jeg også hadde møtt Warming der.

Før jeg måtte stikke, da.

For de her folka, på laget mitt, de venta vel ikke på meg akkurat, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første natta, som vi sov i telt der, så hadde visst jeg den uvanen fortsatt, som jeg vel også fikk tyn for, (eller ihvertfall ble baksnakket på grunn av), av Bø, i Geværkompaniet.

At jeg liksom, (som min fars kamerat Atle, fra Oslo, hadde gjort, husker jeg, på 70-tallet, i Leirfaret 4B, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), nemlig laget ‘koselyder’, når jeg skulle sove.

Og det reagerte de her på laget mitt skikkelig sterkt på da, (husker jeg).

Så det er kanskje ikke sånn, som min fars kamerat Atle, fra Oslo, fortalte meg, da jeg var barn, nemlig at ‘alle har koselyder’.

(Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg gjorde det ikke så bra på skytinga, på Jørstadmoen der, husker jeg.

Jeg hadde jo klart å få sju merker, da jeg var i Geværkompaniet.

Så jeg ble litt sur, når jeg skøyt så dårlig, på den her rep-øvelsen da.

Men det var kanskje fordi at min ‘øvelse-AG’ var ekstra skranglete.

Eller at siktet var dårlig stilt inn.

Eller at jeg var stressa da.

(Noe sånt).

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på bussen, etter skytinga, så var det en på laget, som tilbydde meg en slurk med tyrker-shot, (som han hadde laget selv vel), på en lommelerke da, var det vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg har jo aldri vært noe glad i melk.

Så på den her øvelsen, så prøvde jeg det, å unngå å drikke melk, da.

Og når noen spurte meg mer om det.

Så måtte jeg svare noe, syntes jeg.

Og da sa jeg at ‘melk er for kalver’, da.

Men de ordene måtte jeg nesten spise opp, husker jeg.

For jeg husker at jeg ble sliten, på slutten av den her øvelsen.

Så jeg drakk melk likevel, en av de siste dagene der da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker ikke alt fra den her rep-øvelsen så veldig bra.

Men det var sånn, at vi først var på Jørstadmoen da, i noen dager, (og bodde i lagstelt vel, som er sånne ganske store telt, med vedovner i, da).

Og så var vi noen dager, på Terningmoen, (i HV-leiren vel, som også består av sånne lagstelt, da).

Og så var vi en del dager på Øvelse Elg, da.

(En uke kanskje, i knappetelt, da).

Og på Terningmoen, så fikk vi også fri, om kveldene.

Og jeg var så vant, til å dra på diskoteket Alexis, på torsdagskveldene, fra da jeg avtjente førstegangstjenesten, i Elverum, et drøyt år, før det her, da.

Så jeg dro jo da selvfølgelig med meg hele det her laget, til Alexis da, på torsdagskvelden.

I feltuniform og sånn, da.

Noe som vel ikke var så vanlig, på Alexis.

Og jeg tenkte jo heller ikke på det, at vi jo var rep-soldater, og ikke unge førstegangstjeneste-soldater, (sånn som jeg hadde vært, da jeg var i Geværkompaniet, et drøyt år, før det her), da.

Så vi passa vel kanskje ikke så utrolig bra inn, på Alexis, for å si det sånn.

Men vaktene slapp oss inn, da.

Så de kjente meg kanskje igjen fra tiden i Geværkompaniet?

(Eller de syntes kanskje at det var greit, med rep-soldater der?).

Hva vet jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi skjønte vel det, at vi ikke passa så bra inn, på Alexis.

Så vi dro heller videre, til noen andre steder, i Elverum, da.

Blant annet til et sted, hvor folk tok av til trekkspill-musikk, (fra noen plater, vel), husker jeg.

Og der gikk en høy, kraftig kar, (med mørkt hår), på laget, (fra Stovner vel), på henda, på dansegulvet, husker jeg.

Noe jeg ble rimelig flau for, husker jeg.

Siden jeg liksom var i lag med han ‘harry’ karen som gikk på henda, på dansegulvet der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han på laget, fra Bærum, han gikk rundt og lukta skyllemiddel, på enten Jørstadmoen eller Terningmoen.

For dama/kona hans, hadde vaska feltjakka hans, og brukt skyllemiddel da.

(En av de kveldene, som vi hadde fått lov, til å dra hjem).

Men det var en på laget, som sa til han, (og det hadde vi vel også lært, i Geværkompaniet, mener jeg å huske), at man skulle ikke bruke skyllemiddel, på de feltjakkene.

For da ble impregneringa, på de feltjakkene, ødelagt da, (mener jeg å huske, at ble sagt, ihvertfall).

Og han fra Bærum, han kom også med noen grisehistorier da, husker jeg.

Han fortalte det, at kona hans pleide å suge han, når hu var gravid, (istedet for å la han knulle henne, da).

Jeg regner med at det var det han mente, ihvertfall, for han sa vel noe sånt, som at det var andre ting, som det gikk an, å gjøre og.

(Enn å ha samleie da, var det vel, som han ‘babla’ om, da).

Og en gang, (fortalte han også), som han og noen venner av han, hadde dratt til Sørlandet, (eller noe), i bil, (på hyttetur, eller noe), da.

Så hadde dama hans plutselig bare begynt å suge han, i baksetet, på bilen, mens folka, i de andre bilene, som også stod i kø der, kunne se alt som foregikk da, gjennom sidevinduene, i bilene sine da, (fortalte han).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da vi kom på Øvelse Elg, så var det plutselig en vestlending, som stod og ‘gaula’, på vestlandsk dialekt, langt ute i skauen, ved Kongsvinger der, da.

Og da ble vi fra Østlandet ganske sure, da.

For å høre en som skriker på vestlandsk, (eller om det var bergensk), i skogene på Østlandet.

Nei, det var noe som skurra ved det, liksom, (syntes jeg da).

Så han fra Bærum, han gikk bort til han vestlendingen, som var så forbanna, da.

Og jeg gikk også bort til dem, da.

(Mens resten av laget så på, da).

For jeg tenkte vel det, at jeg måtte hjelpe han, på laget, (fra Bærum).

For han var kanskje litt utafor, siden han dreiv og fortalte sånne private sex-historier, om hva kona gjorde, mens hu var gravid, og sånn, tenkte vel kanskje jeg, da.

(Noe sånt).

Så jeg bare holdt AG-en foran meg, da.

Klar til å kline til han vestlendingen, med kolben, på AG-en, hvis han begynte å slåss med han fra Bærum, eller meg, da.

Og da bare gikk han vestlendingen bort, etterhvert.

Men jeg ble ganske skjelven, av det her, da.

(Men jeg tenkte vel det, at jeg måtte hjelpe han på laget, da.

Spesielt etter det som hendte, med at jeg ikke hadde hjulpet fetteren min Ove.

Da han ble banka opp, bak Stortinget der, mens vi venta på nattbussen, noen måneder før det her da, (sommeren 1994).

Da hu døve kusina vår Lene også var der, blant annet.

Så jeg syntes at det var tåpelig, av Ove, å starte å bråke da, med en svær brande der, mens vi venta på nattbussen, da.

Og jeg mente vel det, at det var mer min jobb, å prøve å beskytte Lene, som var døv, enn å prøve å beskytte Ove, som liksom var en ‘idiot’ da, og som begynte å bråke, på byen, i Oslo, selv om vi var i lag, med den døve kusina vår, og søstera mi, osv., der).

Men det ordna seg ihvertfall, uten at det ble noe slåsskamp og skader, eller noe sånn, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Øvelse Elg, så ble ‘alle’ plutselig helt dritings, mens vi lå i knappetelt, inne i en skau, da.

Jeg også ble full, husker jeg.

Han fra Torshov tulla, og spurte om jeg skulle ha litt sprit oppi noe frukt-cocktail, som jeg dreiv og spiste av, da.

(Fordi ingen andre ville ha den boksen vel).

Og jeg sa at det var greit.

For det er mulig at jeg var med og spleisa på den spriten og.

Ihvertfall så var jeg med og spleisa på det fenalåret da, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og vi på laget, vi hadde vel en vakt, som lå en del meter unna teltet, ved et jorde, eller noe.

Og han var det noen som skulle prate med, da.

(Muligens lagføreren vel).

Men det var vanskelig å finne han da, for mellom vakta og teltet, så lå det fler andre telt og.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Og det var mørkt, og alle var fulle da.

Men jeg mener at jeg fant han vakta ‘borti der’ et sted, da, (i fylla).

Og fikk ‘babla’ noe greier til han, da.

(Jeg mener at han vakta kan ha vært han fra Stovner, som gikk på henda, inne på det utestedet, i Elverum, torsdagen før det her.

Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at vi traska rundt, i Kongsvinger-skogene der.

Og en gang, mens vi stod ute i regnet, under en nattmarsj, da.

(Var det vel).

Så kom Warming, fra Geværkompaniet, bort til meg, husker jeg.

Også sa han bare ‘hater du nå, Ribsskog?’.

Også gikk han bort igjen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde blitt litt sterkere, på det drøye året, som hadde gått siden førstegangstjenesten.

Og jeg hadde holdt meg i form, for jeg hadde trent mye fotball, tennis og badminton, da.

Så jeg prøvde meg faktisk på å bære MG-en, noen få kilometer, ihvertfall.

Ute i skogen, på en marsj, på den her øvelsen, da.

Og det klarte jeg ganske greit, vel.

Så jeg hadde nok blitt litt sterkere, av å ha ansvaret for å stable kjølevarene, i Rimi.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På et lag, så var det ei dame, som var med, (mener jeg å huske).

Og ifølge lagføreren vår, så hadde visst hu liggi, mer eller mindre, ‘kuk i ræv’, (som de kalte det, i militæret), med to mannfolk, (med arma dems oppå seg, og sånn, vel), i teltet, da.

(Enda hu hadde type vel, mener jeg at noen sa).

Altså at de nesten hadde hatt sex, med klærne på, mens de lå der, tett i tett, i knappeteltet sitt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel også muligens på den her øvelsen, at jeg begynte å bable om noe som Magne Winnem hadde fortalt meg, den gangen som han dro meg med, på møte i Unge Høyre, i Stortingsgata, sommeren 1991.

Nemlig at Anniken Huitfeldt, i Arbeiderpartiet, hadde ei søster, (Cathrine Huitfeldt), i Høyre, (siden noen nevnte Anniken Huitfeldt vel, på den øvelsen da, antagelig).

(Selv om jeg seinere har funnet ut, at Winnem tok feil vel, og at de to egentlig er kusiner).

Men da var det noen som så stygt på meg vel, når jeg begynte å prate om de her Huitfeldt-politiker-damene, da.

Så det var det visst ikke lov å prate om, da.

(Så etter det her, som var på begynnelsen av øvelsen vel, så holdt jeg vel mest kjeft, vel.

Hvis det ikke var på en HV-rep, at jeg begynte å prate om det her, da.

Bare for å ha noe å prate om vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den siste dagen, på øvelsen, så gikk vi enda mer, inni skogene, på Kongsvinger, da.

Jeg husker at de fleste vel var rimelig lei all den her gåinga, på den her øvelsen.

Han troppsjefen, (eller hva han var), gikk rundt med en stor radio der da.

(Hvis det ikke var noen andre som hadde radioen).

Og jeg tulla litt da, og sa at de kunne hatt en sånn ‘Motorola’.

For Motorola hadde begynt å selge GSM-mobiler, (var det vel), på den her tida, da.

Og en gang, mot slutten av Øvelse Elg 94 vel, forresten.

Så spurte noen på laget vårt, (var det vel), han troppsjefen, om hva som skjedde.

Og da, så svarte ikke troppsjefen.

Men han begynte bare å synge på en sang, av ei svensk dame, (som var populær, på den her tiden), og som gikk sånn her, ‘vem vet, inte du, vem vet, inte jag’.

(Så det var nesten som at han var med i en musikal, eller noe, kan man kanskje si.

For å overdrive litt kanskje, men likevel.

Det var ikke langt unna, liksom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker det, at jeg spiste tortilla-chips og salsa-dressing, fra Maarud vel, mens vi venta på et tog, eller noe.

Tilbake til Jørstadmoen, kanskje.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da vi dro fra Jørstadmoen.

Så stakk han fra Torshov som sagt av, med fotballen min.

For med en gang vi fikk lov til å dra.

Så bare stakk han, fort som faen da.

Men jeg fikk telefonnummeret, til han fra Torshov, av noen på Jørstadmoen, da.

Så jeg ringte han da, og fikk adressen hans.

Og han stod i et vindu, i andre eller tredje etasje, ut mot ‘hovedgata’, (som lå i en bakke, må man vel si, hvor trikken kjørte vel, liksom oppover forbi Ringnes/Frydenlund bryggeri der, osv., overfor Birkelunden), på Torshov der, da.

Og han gjenkjente meg, da jeg kom traskende oppover den gata, etter å ha tatt trikken, (eller noe), et stykke, vel.

Også fikk jeg fotballen min da, og stakk tilbake Ungbo, på Ellingsrudåsen.

(Han var forresten rørlegger, eller noe, han fra Torshov, vel.

Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På veien tilbake, fra Jørstadmoen, til Oslo.

Så fikk jeg forresten haik, med en kar, i en svær, (og muligens gammel, men oppusset), amerikaner, (som til og med var en cabriolet, vel).

(Et ‘glis’, som man vel kaller det).

Han fikk jeg haik med til Eidsvoll, (eller hva det stedet i nærheten av Jørstadmoen, heter igjen).

Jeg huska det, at det hadde vært et mord, på ei tenåringsjente, ved Jørstadmoen, like før den her øvelsen.

(Noe jeg hadde lest om i VG og Dagbladet, vel).

Men jeg måtte nesten spørre han i amerikaneren, for å være sikker, da.

Og han kunne bekrefte det, at det var sånn, at ei tenåringsjente hadde blitt funnet myrdet der, (like ved der jeg stod og haika vel), et par uker tidligere, da.

Og etter det her, så ble han litt rar, han som kjørte den amerikaneren, vel.

(Ihvertfall så ble det ikke sagt så mye mer, etter det her, vel).

Og jeg gikk ut av bilen hans, midt i et kryss, i Eidsvoll der, (var det vel).

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Men det var jo kult gjort, å la meg få sitte på, inn til der toget gikk fra da, må man jo si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg var på den her øvelsen, så leste jeg forresten om det, i avisene.

At det hadde vært ran, på en Rimi, på Lambertseter.

Og jeg lurte på om det var på Rimi Nylænde da, husker jeg.

(For det lå jo tre Rimi-butikker, på/ved Lambertseter, på den her tida, da.

Nemlig Rimi Nylænde, Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, da).

Og det var det visst, da.

Og det var Morgan Lunde, (en kjent håndballspiller og rocke-vokalist, i bandet Svidd Grevling, som kjente Sanne-brødrene, Thomas og Henning, som jobba på Rimi Nylænde, og derfor fikk ekstrajobb, i butikken, mens han studerte på BI, og spilte håndball, sammen med Sanne-brødrene, på Bækkelaget, vel), som hadde sitti i kassa, under ranet, (husker jeg at jeg fikk vite, da jeg kom tilbake på jobb igjen).

Raneren hadde visst tatt tak i Rimi-skjorta til Morgan, og trua han med kniv, da.

Og Morgan hadde da bare rygga tilbake, (så hardt han kunne vel), på kontorstolen sin, i kasse 2 der, da.

Og så hadde raneren tatt noen penger, i kassaskrinet der, da.

(Men man må vel si at han Morgan gjorde det riktige.

For vi lærte jo på ranskurs, i Rimi, at man ikke skulle ofre liv og helse, for å stoppe ranere, da.

Rimi ville heller miste noen penger, enn å miste sine medarbeidere, liksom.

Ble det sagt ihvertfall, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i den neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg sjekka det på nettet nå.

Og det var ikke Jørstadmoen, som vi først var på, på den her rep-øvelsen.

Men det var Sessvollmoen, vil jeg si, at det virker som, når jeg søkte om navn på militærleire, osv., på nettet nå.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

På den her rep-øvelsen, så var det forresten en på laget vårt, som var web-designer, husker jeg.

Men han slapp unna øvelsen da, pga. jobb, eller noe, vel.

Og det var litt flaut for meg, husker jeg, som hadde gått på NHI og datalinja, på handel og kontor, og sånn.

Og som jobba på Rimi.

At det var en vellykket web-designer, på laget, som slapp unna øvelsen, da.

Så da ble jeg ikke akkurat mer fornøyd vel, på den her øvelsen, etter denne episoden.

Det var nesten som å få meg et slag på trynet, (eller noe), må jeg vel nesten si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Han fra Torshov, (som ‘rappa’ fotballen min, den siste dagen, av den her øvelsen).

Han sa ikke pils eller øl, om pils, da.

Men han brukte ordet ‘bayer’, husker jeg.

Og det var et ord, som jeg ikke hadde hørt før, (mener jeg å huske, ihvertfall), brukt om pils, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Det var også sånn, på denne øvelsen, (må det vel ha vært), da vi var på Terningmoen, de dagene.

At vi skulle ha en økt, (var det vel), i skytebane-området der.

(Ikke så langt unna gassbua vel, på Terningmoen, da).

Og laget vårt, vi ble kjørt, i en Volvo Jeep, (var det vel), av en eller annen grunn.

Og han fra Torshov, (var det vel), og de andre på laget da, de visste vel det, at jeg nettopp hadde vært et år, i Geværkompaniet, da.

(For det hadde jeg vel sagt, når vi fikk vite at vi skulle være, på Terningmoen der, i noen dager, da).

Så de spurte meg, når det var en bil som stod i veien vel, på skytebaneveien.

Om jeg visste en annen vei, til det området, som vi skulle til, da.

Og da kunne jeg fortelle det da, at skytebaneveien, den gikk liksom i sirkel, da.

Så da kjørte han sjåføren ned igjen til ved skytebane 1 og 2 der, (hvor jeg hadde vært med i garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, et par år før det her, da).

Og der så surra jeg litt, så vi tok av til nettopp de skytebanene da, husker jeg.

Men så klarte jeg å forklare den riktige veien, da.

Og så kjørte han Volvo Jeep-sjåføren opp der, hvor vi hadde gått på marsj, opp noen seige bakker, mens det fortsatt var sommer, (må man vel si), sommeren/høsten 1992, under rekrutten, i Geværkompaniet, da.

Noe jeg sa fra om til de andre i bilen og vel.

At her gikk vi ofte marsj, og sånn, da.

Da vi kjørte opp de fæle bakkene, da.

(På skytebaneveien).

Men vi kom fram dit vi skulle til slutt, da.

Ved å kjøre den omveien som jeg visste om, da.

Hvis ikke dette var på en seinere HV-rep, da.

For mob-hæren ble veldig redusert, noen år etter den kalde krigens slutt, så jeg ble etterhvert overført til Heimevernet, (til en slags elite/spesial-avdeling der, som het 2018 støtteområde, i HV02), seinere på 90-tallet, (et par år etter denne rep-øvelsen, med mob-hæren, i 1994, da).

For også på noen av HV-rep-ene, så hendte det at vi havna på min gamle ‘hjem-leir’, Terningmoen, da.

Så det er mulig at jeg blander litt mellom den ene mob-hæren rep-en, som jeg var på, høsten 1994, og noen av de første HV rep-ene, som jeg var på, fra 1996 da, (var det vel).

For på de første HV rep-ene, så var vi som nevnt også noen ganger på Terningmoen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 5.

Jeg sjekka tjenestebeviset mitt nå, (som jeg har lagt ut på nettstedet mitt), og der står det, at denne rep-øvelsen, var fra 5. til 19. september, i 1994.

Og jeg dimma jo fra førstegangstjenesten, i slutten av juni, i 1993.

Så denne rep-øvelsen, den var jo bare et år og et par måneder, etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet.

Så det var jo nesten mer som at jeg hadde hatt en lang ferie fra Geværkompaniet, nesten.

Enn at jeg skulle inn på rep, da.

(Hvis man overdriver litt, men likevel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

23. juni 2012
Min Bok 3 – Kapittel 62: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet X

På den siste øvelsen, som var den siste uka, (eller noe), av førstegangstjenesten.

(Den øvelsen som Bekklund viste meg hvordan man ‘splætta’ mygg på).

På den øvelsen, så delte vi fire soldatene, (var det vel), som var igjen, på lag 2, telt, med to stridsdommere, (eller noe), som var med på øvelsen, for å gi karakter, på vårt befal, eller noe, (tror jeg).

(Noe sånt).

Og middagsmaten, som vi hadde fått, fra staben, på Terningmoen, på denne øvelsen.

Det var boksmat.

‘Tror dem at vi har med boksåpner på øvelse eller’, sa de stridsdommerne, (eller hva de var), til hverandre da.

Og da visste Skjellum og Sundheim, at jeg hadde kjøpt en boksåpner, (muligens før jeg havna på reservelaget og), så de sa vel noe sånt som, at ‘Ribsskog har det’.

Og så fant jeg fram den boksåpneren da, (som jeg vel hadde kjøpt, en frihelg, som jeg surra rundt, og så på butikker, på Grønland, siden jeg vel hadde vært på den platebutikken, (Platekompaniet), på T-banestasjonen, på Grønland der), som jeg hadde, i en sidelomme, på pakksekken min vel.

(Og den dagen, så kjøpte jeg også et billig skopusse-sett, husker jeg.

Som hadde en sånn smart, rund børste, til å smøre skokrem med.

Og en større børste til å ‘shine’ med da.

For den skokrem-børsten, til Forsvaret, denne hadde bare en børste da.

Så man kunne glemme hvilken side man brukte til skokrem og hvilken side man brukte til å shine med, liksom.

Men for å få virkelig bra skopuss, så brukte vi nylonstrømper, (tror jeg at det var), som var veldig bra, for å få skikkelig bra finish, på skopussen, da.

Sånn at vi passerte ‘helgeperm-inspeksjonen’, på troppens oppstillingsplass, og fikk lov å dra ‘ta helga’, da.

Selv om jeg skjønner at det kan høres rart ut, at vi bruke nylonstrømper, til å pusse sko med.

Men jeg mener at det var sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når søstera mi Pia, Monica Lyngstad og Siv Hansen, bodde i Christies gate.

Så pleide de å spørre gjestene om de ville ha ‘kanel i teen’, husker jeg, en av de første gangene, som jeg var der, vel.

Jeg hadde vel lest det, et eller annet sted, at kanel, det var egentlig barken, på kaneltreet.

Og dette her med kanel i teen, det hadde jeg aldri hørt at noen hadde ‘babla’ om, før det her da.

Så jeg tulla litt, og foreslo det, at de kunne jo bare ha et sånt kaneltre stående der, i stua, da.

Og når de da fikk gjester, så kunne de liksom bare skrape litt bark, av det treet da, og oppi tekoppene til gjestene, (mens de satt i stua der, og prata liksom), da.

Jeg tenkte vel det, at hvis de først skulle være originale, så kunne de like godt være skikkelig originale, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå er jeg ferdig med å gå gjennom de notatene, (som jeg har skrevet de siste ukene), fra tiden, i Geværkompaniet.

Så nå må jeg si det, at Min Bok 3, er ferdig.

Den nesten boken, (Min Bok 4), den blir om karrieren min i Rimi.

Og den skal jeg prøve å få begynt å skrive på, innen ikke alt for mange dager.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

5. juni 2012
Min Bok 3 – Kapittel 61: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet IX

Det ble også sagt, (av en soldat, i en annen tropp vel), til meg.

At det idrettsprogrammet, som dataavdelingen, på Terningmoen, hadde jobbet i flere år, med å utvikle.

At det programmet var bare kaos.

Forskjellige soldater med EDB-kunnskaper, hadde jobbet på dette programmet, i et år, av gangen, hver for seg.

Og hver soldat hadde gjort dette på sin måte, sånn at alt bare var kaos til slutt, da.

(Ble det sagt, ihvertfall).

Så jeg har jo lurt på det seinere.

Om det var derfor at jeg ikke fikk den ‘hoved-data-jobben’, for vernepliktige, da jeg søkte på den jobben.

Siden jeg jo hadde toppkarakter, (1.8), i Pascal-programmering, (blant annet).

Og disse ‘hippie-aktige’ dataoffiserene, (med skjegg, osv.), de var kanskje redd for å få en dataekspert, (må man vel kalle meg), inn på kontorene sine da.

For de var kanskje redde for, at jeg ville avsløre, at vel spesielt arbeidet med dette idrettsprogrammet, var preget av dårlig ledelse, da.

Dette har jeg ihvertfall lurt på i ettertid da, (for å si det sånn).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror at det var Furuset, (og muligens også noen andre), på lag 3, blant annet, som hadde for vane, å legge seg inne på tørkerommet, på brakka, når dem hadde vært på fylla, på Alexis, på torsdagene.

Jeg prøvde å forstå, hva som var så bra, med å sove, inne på tørkerommet.

Og Furuset svarte vel noe sånt som at det var ‘varmt der’, eller noe.

Men det var vel varmt nok, under dyna, i senga ens, tenkte vel jeg.

Så jeg skjønte aldri det her med den sovinga, inne på tørkerommet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten ikke bare MG3-ene, i det norske forsvaret, som var tyske.

Jegertroppen, (som bestod mye av idrettsutøvere vel), de hadde noen skarpskytterrifler, som tyskerne hadde lagt igjen etter seg, etter andre verdenskrig.

(Av merke Mauser, tror jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det ble også ‘babla’ noe om, blant befalet, (må det vel ha vært), at sersjant Johansen skyldte den og den, en kasse øl da, etter den ‘tabbe-patrulja’ hans, ved kraftgata, på Terningmoen, høsten 1992, (da jeg endte opp med å nesten fryse ihjel), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det gikk også en vandrehistorie, om noen soldater, som hadde lagt en rekruttsoldat, med hodet først, inni en sovepose, på badstua.

Og så snørt igjen soveposen.

Og han hadde visst daua da, (ble det sagt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var det en skoleklasse, på Terningmoen, som skulle bli undervist, i forskjellige våpentyper, da.

Og av en eller annen grunn, så måtte jeg forklare om 12.7, da.

12.7, det våpenet er et veldig stort maskingevær, kan man si.

De blir laget i USA, (av en fabrikk som heter Browning vel).

Og det står på noe som heter ‘trefot’, og den foten er laget av metall, (og ikke av tre).

Men den kalles trefot, fordi at den har tre føtter, (mener jeg at det var).

Det var en 12.7 per geværtropp, (på samme måte som at det også var en BV, (beltevogn), per geværtropp, så dette var ikke mobilt infanteri, men vi måtte gå overalt da).

12.7-toer, han måtte bære trefoten da.

Hvis han ikke hjalp å bære 12.7-en da, for den var veldig tung.

(Så 12.7-en lå nok ofte i nettopp BV-en, vil jeg nok tippe på).

Så da jeg underviste om det våpenet, for den skoleklassen.

Så sa jeg at man måtte være veldig sterk, for å bære det våpenet.

Og lot som at jeg var veldig sterk da.

For jeg var jo egentlig veldig tynn, så det var kanskje litt rart, at jeg ble satt til å vise fram 12.7.

Jeg forklarte også, at på siktet, til 12.7-en, (som jeg aldri har prøvd å skyte med selv, men vi hadde lært om dette, i en undervisningstime, eller noe, da), så var det tegnet på fly.

(Eller det siktet var vel støpt, så det var vel sånn at det var en figur, som forestilte et fly, som en del av selve siktet, da).

Og dette var et propellfly, (husker jeg), for det våpenet, det var vel fra rundt krigens dager vel.

Men det kan muligens også i tillegg, ha vært jetfly, på siktet, til 12.7-en, men det husker jeg ikke helt sikkert.

Men å treffe et fly, med en 12.7, det var kanskje ikke det enkleste i verden.

Men det som gjorde 12.7-en effektiv, i det norske forsvaret.

Det var det, at Raufoss Ammunisjonsfabrikk, de hadde utviklet en ny 12.7-ammunisjon, som het ‘Multi Purpose’, (på 80-tallet, eller noe, vel).

Og den ammunisjonen, den forvandlet 12.7-en og gjorde den om til en ‘maskin-kanon’, vil jeg si.

For Multi Purpose-ammunisjonen, den bestod av sporlys, (sånn at man kunne se hvor kula fløy), og også en sprengladning, sånn at kula kunne gå gjennom panser vel.

Og det er mulig at Multi Purpose også hadde noe brennende væske, (ala M72), som ble sprayet inn, i for eksempel en stormpanservogn, da.

(Det husker jeg ikke helt sikkert).

Men jeg fortalte vel ikke om alt det her, til den skoleklassen.

For vi skulle bare ta en kort presentasjon, da.

Og jeg var litt nervøs, siden jeg ikke var vant, til å ha noe særlig med det våpenet å gjøre selv, egentlig.

Så jeg måtte ta det her på sparket, da.

(Men til og med læreren lo vel, når jeg begynte å prate om det her med propellfly, så jeg vet ikke om de skjønte det, at jeg ikke pleide å ha noe særlig med 12.7 å gjøre, til vanlig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg jobba mine siste vakter, på OBS Triaden, i høstpermen, 1992.

Så var vel dette rett etter rekrutten.

Og jeg var ikke helt tilstede kanskje, på OBS Triaden, da.

Jeg hadde bare kjøpt meg noe riskrem, eller noe, som jeg skulle spise, i matpausen, en av dagene, (husker jeg).

For jeg tenkte vel sånn, at den tjenesten, var så tøff, så når jeg jobba i kassa på OBS Triaden, så kunne jeg bare spise noe riskrem, og sånn.

(Noe sånt).

Og noen damer, i ferskvareavdelingen, de spurte meg om alt mulig da.

Fra militæret da.

Men jeg var litt stressa, for det hadde jo vært et tema, noen måneder før det her, at man ikke fikk lov å ta pauser, på mer enn tredve minutter.

(Noe sånt).

Og jeg sleit vel litt, med å lage denne frosne riskremen, i microbølgeovnen også, (tror jeg).

(Noe sånt).

Så til slutt, så ble jeg så stressa da, at jeg ba de damene, fra ferskvareavdelingen, om jeg kunne få litt ‘matro’, (husker jeg).

For jeg skulle jo liksom spise ferdig den riskremen, før jeg måtte ned i kassa igjen, da.

Og da begynte disse ferskvare-damene, å prate om at den og den, hadde blitt så forrandra, i militæret da, husker jeg.

Men det var vel det, at jeg hadde kjøpt noe ny mat kanskje, som jeg ble litt stressa av, å lage, da.

Og de damene kommenterte også det, at riskrem var så tung mat, da.

(Når de snakka seg imellom, da).

Så det var nesten umulig å spise der, må jeg nesten si.

Når jeg jobba på OBS Triaden der, i høstpermen.

For jeg fikk ikke spise i fred da, (må jeg nesten si).

For jeg fikk så mange rare spørsmål, da.

Av de her damene, (hvorav ei var nordlending vel), i ferskvareavdelingen, da.

Men jeg var nok antagelig litt prega, av å nettopp være ferdig, med rekrutten, i Geværkompaniet, også.

For det var en tøff og krevende tjeneste, hvor man ble mast og hakka på, av befalet, omtrent døgnet rundt, i tre måneder da, mens man samtidig måtte krype i gjørma, og masse sånne ting, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Like før jul, på Terningmoen, så hadde Geværkompaniet så mye ammunisjon igjen.

Som dem ville bruke opp, (tror jeg), for å få like mye ammunisjon, også neste år.

Så noen av oss soldatene, fra tropp 1, vi fikk lov å skyte på automat, mens vi stod oppreist, på en skytebanene, på Terningmoen, da.

(Som om vi var Rambo omtrent, da).

Og da stod Frisell til høyre for meg, husker jeg.

Og på en skyting, så gikk våpenet mitt, litt ut til høyre, (av rekyllen da), husker jeg.

Og da stod ikke Frisell og jeg på rekke, men Frisell stod litt foran meg, husker jeg.

Så det var sånn da, at hvis våpenet mitt hadde gått enda lenger ut til høyre, så hadde jeg kanskje skutt Frisell, da.

Og det her sa jeg vel fra om til Frisell og.

At det nesten var nære på, at jeg traff han, da.

Så den her ‘jule-skytinga’ vår, den var kanskje litt uansvarlig da, vil jeg vel kanskje si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Alle datoene på tjenestebeviset mitt, for når jeg fikk ferdighetsmerkene mine, er forresten ikke helt riktige.

Jeg husker at jeg fikk skarpskyttermerket i både bronsje og sølv, på den samme økten.

Nemlig en økt som fenrik Brødreskift hadde, allerede under rekrutten, (eller om det var like etter), husker jeg.

Men papirene for den gjennomføringen, de ble liggende, til etter jul, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

Og på tjenestebeviset mitt, så står det to forskjellige datoer, for når jeg fikk skarpskyttermerket i bronsje og når jeg fikk skarpskyttermerket i sølv.

Men dette var egentlig den samme datoen, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

(Jeg klarte nemlig kravet, til bronsje, på det første forsøket, den dagen, som fenrik Brødreskift, dro oss med, for å prøve å ta skyttermerket, da.

Og da fikk jeg bronsjemerket, (mener jeg).

Og så klarte jeg kravet, til sølv, på det andre, (og siste), forsøket, den dagen da).

Og dette var kanskje i september/oktober/november 1992, (eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Troppsjef Frøshaug, han var jo, (og er vel fortsatt), skytter.

Så det var kanskje derfor at troppen vår prøvde seg på både NICE-merket/medaljen og Dugleiksmerket i bronsje, (som begge er skyttermerker da).

Og jeg var jo geværmann, på geværlag, (ihvertfall når jeg ikke var reserve), så jeg trengte nesten ikke å anstrenge meg, for å klare kravene, på disse to ferdighetsmerkene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Dette var to merker, som vi prøvde oss på, før juleferien, mener jeg å huske.

Mens infanterimerket, det tok jeg i september 1992, (sånn som det står på tjenestebeviset).

Og feltidrettsmerket, det tok jeg i april/mai 1993, (sånn det står på tjenestebeviset, da).

Og da er det bare igjen et merke, og det var skiskyttermerket, (som vi kalte det, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

(Men som blir kalt for skimerket, på tjenestebeviset vel).

Det tok jeg på cirka den siste snøen, som var i Elverum, våren 1993, (husker jeg).

En måned eller to etter vinterøvelsen i februar/mars, vel.

Så det var vel i april kanskje at jeg tok det skiskyttermerket.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt noe mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg leste litt på Wikipedia nå, om Multi Purpose-ammunisjonen, til Raufoss Våpenfabrikk.

Og det står at den ammunisjonen har en ‘brannsettende komponent’.

Så man kan si at Multi Purpose er nesten som M72, da.

Bare at en 12.7 kan jo spy ut mange Multi Purpose-prosjektiler, i sekundet.

Så en 12.7 med Multi Purpose-ammunisjon, det er et veldig kraftig og ‘rått’ våpen, må man vel si.

Men det står på Wikipedia, at kulene går gjennom ‘lett panser’, så det er mulig at sprengkraften i en M72-rakett er sterkere, for disse går vel gjennom tjukk panser, som på tankser, mener jeg å huske.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Her er linken til Wikipedia-artikkelen, fra PS-et ovenfor, forresten:

http://no.wikipedia.org/wiki/Raufoss_NM140_MP

4. juni 2012
Min Bok 3 – Kapittel 59: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VII

Furuset, (NM-mesteren i karate, fra Brumunddal, på lag 3), han huket tak i meg, en gang, på brakka, på Terningmoen, og forklarte meg det, at han også likte the Cure, og da spesielt en sang, som var ny, på den her tiden, som het ‘Friday I’m in Love’.

Jeg svarte vel ikke så mye, om den sangen, for jeg syntes vel det, at den var litt enkel kanskje.

Det var ikke min favoritt the Cure-sang, for å si det sånn.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men jeg fortalte Furuset det, (om det var den her gangen, eller en annen gang), at jeg hadde sett et TV-program om Brumunddal, på TV, like før det her, og ei utenlandsk, mørkhudet dame, hadde blitt intervjuet, i det TV-programmet, og hu hadde ledd litt, av det stedet, fordi at folka der, noen ganger kjørte traktor, når de skulle på byen, osv.

Furuset sa noe dritt om hu dama da, husker jeg.

Men vi snakka ikke så mye om det her.

Furuset var vel en litt ordknapp kar kanskje.

Det er mulig.

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til at jeg hadde sett på det TV-programmet, fra Brumunddal, på NRK.

Det var det, at jeg hadde først trodd det, at jeg kom til å ende opp, i Nord-Norge, (eller noe), da jeg skulle i militæret.

(Og jeg var kanskje litt redd for at videoen min ville blitt tulla med, eller brukt mye, i stua på Ungbo, mens jeg var i militæret).

Så jeg hadde lånt bort videoen min, til Magne Winnem, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet, da.

For jeg trodde vel det, at den videoen, var tryggere hos Winnem, enn i stua på Ungbo da, (mens jeg var langt unna, et sted da, mens jeg avtjente verneplikten).

Og den TV-en jeg hadde, mens jeg bodde på Ungbo.

Det var en TV, som jeg hadde kjøpt, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

(En gang jeg fikk stipend, noe som Kjetil Holshagen, hadde forklart meg om, hvordan man kunne få).

Så den TV-en, den var fra midten av 80-tallet, da.

Og det var en 20 tommers Mitsubishi-TV, husker jeg.

Som hadde kostet 3900, i sin tid.

(Men jeg hadde ikke så greie på å kjøpe TV-er, på den her tiden, (mens jeg gikk på ungdomsskolen), så jeg bare kjøpte en TV, som de hadde en stor utstilling for, på Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men den Mitsubishi-TV-en.

Den hadde ikke digital tuner.

Den hadde bare noen sånne hjul, til å skru på, for å få inn norsk og svensk TV, (for det meste, da).

Så den TV-en var nesten som en 70-talls TV da, (kan man vel kanskje si).

Så derfor fikk jeg ikke inn kanaler som MTV, osv., det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Når jeg hadde helgeperm, og satt for meg selv, (oftest), i stua, på Ungbo, (hvor jeg hadde sittet aleine, og sett på det her TV-programmet, fra Brumunddal. Kanskje mens jeg samtidig leste i avisa og spiste noe god mat, eller noe, da).

(For jeg pleide å bruke videoen sin digitale tuner, for å få sett på kanaler som MTV, for da satt jeg kanalvelgeren, på TV-en, på kanal 12, hvor videoen var stilt inn, og brukte så fjernkontrollen til videoen, for å velge TV-kanal, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det siste året, som jeg gikk, på NHI, forresten.

(Månedene før jeg måtte i militæret).

Så hadde min adoptiv-tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, tilbudt meg å få låne en timer, til stereoanlegget mitt, forresten.

For jeg hadde i perioder store problemer, det året, med å komme meg opp om morgenen, når jeg skulle på forelesninger, på NHI, da.

Så jeg fikk låne den timeren, da.

Som var til å koble på strømnettet, (altså at den hadde 220 volts strømforsyning, da).

Også kunne den timeren stilles sånn, at jeg sovnet inn, til kanskje cirka en time, med musikk, på lav lydstyrke, om kvelden.

Men om morgenen, så ville jeg våkne opp, til kjempehøy musikk, fra stereoanlegget, da.

Som da vel begynte å spille, den første sangen, som lå, i CD-magasinet, (for det var den ganske avanserte Pioneer-CD-spilleren, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, (etter at han hadde mast litt vel), det året jeg hadde det vikariatet, på OBS Triaden).

Så da våkna jeg plutselig, hver morgen, (når jeg hadde stilt inn den timeren ihvertfall), til ‘High’, med the Cure, da.

En CD-singel, som jeg hadde kjøpt, det siste året, som jeg gikk, på NHI, vel.

Så det var ikke sånn at jeg ikke visste om, at the Cure, hadde en sang, som het ‘Friday I’m in Love’.

Men jeg var ikke helt sikker, på hva jeg syntes, om det her nye the Cure-albumet da.

Og jeg hørte vel en del på den ‘High’-sangen, for å liksom prøve å bestemme meg, da.

På sammen måte som jeg vel hadde hørt en del på den ‘Never Enough’-sangen, (til the Cure), et år eller to, før det her igjen, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel også, det året, som jeg var i Geværkompaniet.

At jeg i en helgeperm, så et program, på norsk eller svensk TV.

På Ungbo da, en helg jeg satt hjemme og spiste mat kanskje, (siden jeg fikk så bra appetitt, av å være, i Geværkompaniet).

(Hvis det ikke var på MTV, eller noe, året før dette igjen da).

Og det TV-programmet, det var et musikk-program da, om blant annet Smashing Pumpkins, vel.

Og der spilte de litt av sangen Rhinoceros, (tror jeg at det må ha vært), en sang som jeg husker at jeg syntes var fin da.

Men jeg fikk ikke helt tak i hvilken sang det var.

Og jeg hadde vel aldri hørt om det her bandet før.

Men de ble rimelig kjente, i tiden etter at jeg hadde vært i militæret.

Med sanger som ‘Today’ og ‘Disarm’, og jeg kjøpte ihvertfall CD-singelen til ‘Disarm’ etterhvert, husker jeg.

Etter militæret da, mens jeg jobba på Rimi.

For så å finne igjen den Rhinoceros-sangen, på internett da, mange år seinere.

For jeg hadde ikke så god råd, etter militæret, så det ble mest CD-singler, som jeg kjøpte, på den tiden, husker jeg.

Jeg husker også at jeg kjøpte ‘Plush’, med Stone Temple Pilots vel, (blant annet), på CD-singel, etter militæret.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nestlagfører Frydenlund, sa en gang, at man kunne bruke det samme håndkleet, flere ganger, før man vaska det igjen, (husker jeg).

Til meg og noen andre på laget, som vel diskuterte om det her, på rommet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På feltidrettsmerke-konkurransen.

Som ble avholdt, 27. april 1993, (står det på tjenestebevist mitt, ihvertfall).

Så var det fortsatt litt is, på bakken, i Elverum, husker jeg.

Og da sersjant Dybvig sendte meg avgårde, i denne konkurransen.

Så sa han til meg, at han forventet av meg, at jeg kom til å vinne hele konkurransen, (eller noe).

Så jeg ble litt sånn ‘stiv’ da, av forventningspress.

(Eller hva man skal kalle det).

Og jeg falt jo på isen, (på de glatte feltstøvlene mine), allerede i den første bakken, (på den uasfalterte skytterbaneveien, må det vel ha vært), mens Dybvig og en eller to andre troppsbefal, stod og fulgte med på meg da, (husker jeg).

Og resten av konkurransen var også preget av det, at jeg kjempet for å unngå å skli, på isen, for mange ganger da, husker jeg.

Men jeg hadde jo forventingspress på meg.

(Både fra Dybvig og meg selv vel).

Så da jeg så Bø, på lag 1, under orienteringsdelen, av konkurransen.

Så bare fulgte jeg etter han, på noen poster, for jeg skjønte jo det, at vi var på den samme delen, av konkurransen, da.

Så jeg måtte liksom prøve å være ganske kald og rolig da, under den her konkurransen, for å liksom vite hvor jeg kunne løpe fort, osv.

Uten å skade meg, ved å falle på isen, da.

For jeg var jo høy og tynn, og hadde det samme problemet, på vinterøvelsen, nemlig at jeg lett falt, når jeg stod i nedoverbakker, på ski, osv.

(Noe som vel sersjant Dybvig må ha fått med seg.

For han fulgte jo med på meg, (husker jeg), ned den siste bakken, på vinterøvelsen, hvor jeg falt så mange ganger, i mørket, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

3. juni 2012
Min Bok 3 – Kapittel 58: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VI

Lagfører Bricen, (og nesten alle de andre på lag 2 vel), de var så glad, i en sang, som jeg hadde, på en opptakskassett, og som het ‘Lullaby’, med the Cure, (fra Mixed Up-CD-en vel), som jeg vel mest hadde tatt opp, fordi at det var en kjent sang, (av et av favorittbandene mine da).

Og det hendte at Bricen maste på at jeg skulle sette på den, da.

(Selv om Bricen vel kalte den sangen for ‘Spiderman-sangen’, (eller noe).

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo klart infanterimerket, på det første forsøket, (som var 25. september 1992, står det på tjenestebeviset mitt, ihvertfall, selv om ikke alle datoene, på det tjenestebeviset, er riktige, men akkurat denne datoen, den stemmer cirka med hvordan jeg selv også husker det).

Så jeg klarte altså infanterimerket under rekrutten, etter bare cirka to måneders tjeneste, i Geværkompaniet.

Jeg gjorde det vel bra på skytingen og kart-oppgaven, og jeg hadde tatt et håndkle, rundt AG-en, sånn at jeg ikke fikk de skarpe metalldelene, på ladearmen, på våpenet, slående mot ryggen, mens jeg løp.

(For før vi begynte å løpe, så hadde jeg lagt merke til det, at noen høyere offiserer, (var det vel), som også skulle være med, på infanteriløpet, hadde polstret AG-en, på en lignende måte, da.

Så da stakk jeg bare inn på rommet til reservelaget, og åpna skapet mitt der, og dro fram et håndkle som jeg festa med to buksestrikker/syltestrikker vel).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da det skulle være infanteriløp igjen, (våren 1993), så måtte jeg være med å arrangere dette løpet, husker jeg.

(Antagelig fordi at jeg allerede hadde infanterimerket vel).

Og da stod jeg ved en post da, sammen med en annen soldat i troppen vel.

Og det jeg husker best fra dette, var at noen soldater, fra en annen tropp vel, (og muligens også noen fra vår tropp, men det husker jeg ikke helt sikkert), de ville da trygle, om at vi, som stod der, skulle hjelpe dem, med oppgaven, da.

Og da, så var det vanskelig å si nei, husker jeg, at jeg syntes.

(For jeg var kanskje litt kua, på den her tida, og kanskje også litt traumatisert, etter den kalde vinteren, hvor jeg fikk frostskade, osv.

Og når militærlegen ga meg en salve, som ville fått frostskaden min, på øret, til å bli verre, da.

Noe sånt).

Så jeg må innrømme det, at jeg ga hjelp, til de som spurte, på det infanteriløpet, da.

(Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva denne oppgaven gikk på igjen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg røyka jo, under førstegangstjenesten, og en gang, før en kompanioppstilling, så kasta jeg fra meg en sneip, (husker jeg).

Så tenkte jeg meg om, for det var ikke lov å kaste ting som sneiper, i leiren, så jeg bestemte meg for å plukke opp sneipen igjen, da.

Og akkurat mens jeg plukket opp sneipen igjen, så hørte jeg, at sersjant Dybvig, (som stod å prata med noen andre befal vel, noen meter unna), ropte ‘Ribsskog’.

Mens så ropte han ikke noe mer.

(Siden jeg jo hadde plukka opp sneipen, mens han ropte).

Men jeg mener å overhøre, at han sa til de andre befala, at ‘nei, han var på nett’, (eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden det ikke var lov, å kaste sneiper, i leiren.

Så fant jeg opp en metode, etterhvert, for å kaste sneipen, mens vi gikk, på vei til eller fra en utendørs økt, (eller noe), da.

Og det jeg gjorde da, det var å rulle sneipen, mellom fingrene, øverst på filteret.

Sånn at restene av tobakk ble spredd utover, på bakken, mens vi gikk, da.

Og så, så rullet jeg filteret, mellom fingrene, til det ble som en liten kule.

Og så, så knipset jeg denne lille kulen, (som var nesten umulig å se), noen meter unna da.

Dette gjorde jeg som en rutine, (må jeg nesten si).

Siden troppsbefalet var så ‘på’ oss da.

For hvor skulle man gjøre av sigarettsneipen liksom, når man var ferdig å røyke sigaretten?

Nei, det ble vanskelig.

For det var nemlig lov å røyke, men ikke lov å kaste sneiper, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Spesielt i mine yngre dager, så hadde jeg vanskeligheter, med å stå opp tidlig, om morgenen.

Jeg var ofte helt groggy, og klarte ikke å våkne opp, men sovnet ofte igjen, etter revelje da, (som det kanskje også ble slurva litt med).

Jeg fikk en del advarsler, for dette, av daghavende offiser, (var det vel).

Men ikke så mange advarsler, (merkelig nok), til at jeg fikk refs da.

Jeg var ganske tynn, så det er mulig at det var vanskelig, for offiserene, å se om det faktisk lå en soldat, under dyna der, (i senga mi da), eller ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en ting, som jeg ikke likte, om morgenen.

Det var å gå til messa, som jeg syntes at var et stressende sted, om morgenen, før jeg liksom hadde våkna opp, da.

For der satt det hundrevis av ganske tøffe soldater, som ofte satt i grupper, som kunne tiske om en, og sånn, da.

Mens jeg oftest satt for meg selv der da.

(Hvis ikke noen ropte på meg, og ba meg om å sette meg, enten her eller der, da.

Noe som vel ikke skjedde så ofte, men noen få ganger kanskje, hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det jeg istedet ville gjøre.

Det var, å dagen før, kjøpe meg en enkel frokost, i kantina.

Ofte en God Morgen-jogurt, eller lignende.

Også satt jeg den God Morgen-jogurten, i vinduskarmen, på utsida av vinduet, like ved senga mi da, om kvelden.

(Siden det var så kaldt, i Elverum.

At man trengte ikke kjøleskap liksom, for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men når jeg tenker tilbake nå.

Så husker jeg det, at nestlagfører Frydenlund, så rart på meg en gang, mens jeg i halvsøvne, spiste en sånn God Morgen-jogurt, da.

(Som hadde stått i vinduskarmen, om natta).

For da var det sånn, (husker jeg), at noen hadde åpna folien, til jogurt-delen, av God Morgen-jogurten, (som hadde en annen type emballasje, tidligere).

Og antagelig tatt oppi noe tull, i jogurten min, da.

Men jeg var så trøtt da, og hadde liksom en som rutine, å spise en sånn God Morgen-jogurt, om morgenen, da.

Så jeg bare spiste som vanlig, (i ørska), likevel, da.

(Selv om jeg husker dette, som noe vemmelig, nå da).

Så det er mulig, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall), at Frydenlund kanskje var med på det, å tulle, med God Morgen-jogurten min, da.

Ihvertfall hvis jeg skulle gjette, utifra de blikkene, som Frydenlund sendte meg, (fylt av vemmelse vel), mens jeg spiste den her God Morgen-jogurten, som antagelig var tukla med, da.

I halvsøvne, sånn at jeg bare spiste jogurten som vanlig, da.

Jeg kunne liksom ikke forestille meg, på den her tida, at noen kunne gjøre noe så sjofelt, som å putte noe tull, i en medsoldats God Morgen-jogurt.

Men nå, så lurer jeg jo på det, hva dette egentlig kan ha vært.

Mens da, så trodde jeg vel bare det, at det var noe fabrikasjonsfeil, på jogurten, eller noe sånt, da.

(Noe sånt).

Men nå så lurer jeg jo på det, om en eller flere medsoldater, kanskje hadde tukla med den her jogurten, da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, våren/sommeren 1993.

Så husker jeg det, at like etter at vi hadde kommet tilbake igjen, til Terningmoen, etter en helgeperm.

Så fortalte lagfører Davidsen, på kanonlaget, en historie, fra helgen sin, til noen andre soldater, på kanonlaget vel, mens jeg stod like ved da, (på oppstillingsplassen, eller noe).

Og det han sa, det var at den helgen, så hadde han gått inn i en kiosk, for å kjøpe seg en is.

Og når han kom ut av kiosken, så hadde han sett det, at det var jogurt-is.

Så han hadde driti seg ut da, sa han, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så skulle vi få skyte, med en skarp M-72.

M-72, det var et ‘bruk og kast-våpen’, som det ble kalt, på Terningmoen.

Man kunne bare bruke det en gang.

Det er det samme våpenet, (mener jeg at ble sagt), som Rambo brukte, når han skøyt en russisk offiser, på slutten, av First Blood II vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

M-72, det våpenet, det ble også kalt for ‘psycho-rør’.

Og geværmann 1 og geværmann 3, på geværlaga, de måtte ha to sånne brukte våpen, festet på seg, overalt, når det var øvelse, osv.

For at man skulle bli vant til, å bære de her våpnene, da.

Og da kunne man lett bli nesten surrete, for man skulle jo også ha på seg grunnutrustningen og gassmaska.

Så da ble det veldig mye belter og reimer da, utapå uniformen.

Så derav navnet psycho-rør, siden de soldatene, som måtte gå med disse på seg, nesten ble psycho da, siden de måtte ha så mange reimer og sånn, utapå seg, og disse røra ofte sklei hit og dit og kanskje hang seg opp i ting, og sånn, da.

Så da jeg var geværmann 2, på lag 2, så måtte jeg bare ha en ganske liten sanitets-veske, (eller noe), med forskjellig bandasjer og sånn da.

(Noe som passet meg bra, siden jeg var ganske spinkel da).

Men da jeg kom tilbake, til lag 2 igjen, fra reservelaget, så måtte jeg gå med to sånne her psycho-rør, på meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

M72, det våpenet er sånn, at man fyrer av en rakett, som brenner seg gjennom panser.

Og så sprøyter den raketten, inn brennende væske, i den tanksen eller stormpanservognen, som man sikter på, da.

Og så blir alle soldatene, som er inni den tanksen, brent levende, da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og M72, det våpenet, det kan også brukes til å rydde skyttergraver, (ble det sagt).

For hvis man angriper ‘fi’, og kommer til en skyttergrav, som man vil være sikker på, at er tom.

Så kunne man bare fyre av en M72, nedi den skyttergrava, da.

For da ville raketten ta seg av de soldatene, som var på den ene sida, av der du skøyt fra, da.

Og bakblåsten, (som var flere meter lang, så man måtte alltid sjekke, at ingen stod bak en, før man avfyrte det våpenet), den ville da ta seg av, de fiendene, som var på den andre sida, av den samme skyttergraven, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenker på.

Men men.

Det var kanskje på grunn av det, at jeg var så vant til å bære rundt, på to tomme, sånne M72-rør.

Ihvertfall, så var det sånn, at jeg ikke våkna helt opp, når vi skulle skyte, med en sånn skarp M72, da.

Så jeg hadde holdt en liten bit av tommelen min, over kanten, på der hvor raketten kom ut da, husker jeg.

Men en instruktør så dette, og fikk meg til å flytte tommelen, da.

Og jeg traff det tanks-vraket, som vi skulle sikte på, ‘oppe i lia der’ da, ved en av skytebanene, på Terningmoen.

Men seinere, så fikk jeg høre det, av lagfører Warming, på lag 3, at jeg nesten hadde drept alle soldatene, som var der, (og sånn da), siden jeg hadde holdt noen få millimeter, av tommelen min, over munningen, på det våpenet, da.

(Men det her var jo den første og eneste gangen, som vi fikk bruke det våpenet, liksom.

Og det var jo en instruktør der, som sjekka, om vi gjorde noe feil, da.

Så dette var jo for å lære, å bruke det våpenet riktig, liksom.

Så Warming dramatiserte kanskje litt, siden det jo var en instruktør der, som fulgte nøye med, på hva vi gjorde, og sånn, da.

Og jeg er ikke sikker på det, at alle soldatene der, ville ha dødd, selv om noen få millimeter, av tommelen min, hadde vært over kanten av munningen, på det våpenet, når jeg trakk av.

Det høres kanskje litt usannsynlig ut for meg, men.

Så jeg må si at Warming egentlig dramatiserte fælt her, (sånn som det virker som, for meg, ihvertfall)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

2. juni 2012
Min Bok 3 – Kapittel 57: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet V

Da jeg la den sambandsledningen, oppå det fjellet, (ved Ørlandet travbane), på den øvelsen, i Trøndelag.

Så var det ikke sånn at jeg bare måtte legge en sambandsledning.

Neida, de radioene som jeg fikk med, de var ikke akkurat klar til bruk.

De måtte jeg få batteriene til å virke på, og jeg måtte ta isolasjon av noen ledninger, og sånne ting, (var det vel).

Samt at jeg måtte prøve å skjønne hvordan disse radioene fungerte, da.

Siden jeg ikke hadde drevet med de her radioene tidligere.

(For å sjekke at jeg virkelig fikk sambandet til å virke, da).

Og det var vel også ganske mørkt, mener jeg litt vagt å huske, ihvertfall.

Samt at dette var oppe på et fjell da, og været i Trøndelag, ganske seint på høsten, (var det vel), det kunne variere veldig da, (fant vi ut), med vind, snø, hagl, regn og oppholdsvær om hverandre, gjerne sånn at det skiftet en gang i timen omtrent, (for å overdrive litt kanskje, men likevel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var noen av oss soldatene, i tropp 1, avgitt, for å hjelpe noen høyere offiserer, som holdt til i kontorbygningen, til Ski og Vinterskolen, (var det vel), med et eller annet, da.

Og jeg husker det, at de offiserene, de var ikke så ‘militære’.

Så de hadde en nesten sivil omgangstone da, med oss vernepliktige.

Og han ene av dem, han fortalte det, at han fikk ikke lov, av kona si, til å spise maten, i messa, (han mente vel kanskje da offisersmessa, (som gikk for å ha god mat vel), og ikke den vanlige messa, (som vel hadde ganske dårlig rykte)), for kona klagde, (sa han), på at han prumpa så fælt, hvis han spiste den maten, som kokkene, på Terningmoen, hadde lagd, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, når noen av oss soldatene, i tropp 1, var avgitt, for å gjøre noe arbeid, for infanteriregimentet, eller noe.

Så var det en grenader, (i 30-årene vel), som ledet arbeidet, som vi skulle gjøre, da.

Og en grenader, det var visst en med sivil utdannelse, som jobbet i Forsvaret da, (eller noe).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, så var noen av oss soldatene, i tropp 1, avgitt, til å jobbe i et depot, som lå litt for seg selv, borte ved garasjene cirka, på Terningmoen.

Og da, så skulle vi vel ta imot noe utstyr, fra noen repsoldater, som hadde vært på øvelse, (eller noe).

Og jeg husker at jeg, (som jo hadde jobbet tilsammen tre år, på CC Storkjøp og OBS Triaden), jeg sa ‘takk’, hver gang noen leverte noe tøy, til meg, da.

(Som jeg pleide å si, når jeg jobba, i kassa, på OBS Triaden, for eksempel da, husker jeg).

Men da, så ble en av disse rep-soldatene sure på meg, (husker jeg), og sa at han ønsket å slippe dette med takk og hversågod, osv., i Forsvaret da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten en som hadde falt ned i en elv, (eller noe), og som lukta litt rart vel, og som hadde TS, (tap/skade-melding), på mye utstyret sitt, husker jeg, som hadde vært med, på den rep-øvelsen.

Og da var det også andre, som mangla noe utstyr, på grunn av han som hadde falt i vannet da, for de hadde da lånt kanskje jakka eller buksa si, (eller noe), til han uheldige soldaten da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en annen dag, (var det vel), som noen av oss soldatene, i tropp 1, var avgitt, til det samme depotet, da.

Så var det en pause, mens vi venta på, at noen rep-soldater, skulle dukke opp der, for å levere utstyret sitt, (etter endt rep-øvelse), da.

Og så var det sånn, at det lå noen liggeunderlag, i noen hyller, inne på det depotet der da, (eller noe).

(Noe sånt).

Så vi infanterisoldatene, vi la oss da, til å hvile, oppå noen sånne liggeunderlag, (eller om det var noen soveposer, eller noe), som lå inne på depotet der, da.

Og han ene lederen, som jobba inne på det depotet der da.

Han ble ikke sint, da han så det, at vi vernepliktige, hadde lagt oss ned, for å hvile, (for det var en ganske tøff og allsidig førstegangstjeneste, som vi hadde, da).

Men han depot-arbeideren, som ledet arbeidet vårt, (den dagen), han fortalte oss istedet et ordtak, (som vi ikke hadde hørt før), nemlig at, ‘en infanterist, han hviler når han kan’.

Og det var visst et kjent ordtak da.

(Skjønte vi).

Som vi infanterisoldatene, ikke hadde hørt før, da.

Men som vi vel fortalte videre, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), til de andre soldatene, på brakka, osv., etter tjenestetidens slutt, den dagen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nestlagfører Frydenlund, han tok en gang med, en kassett, (må det vel ha vært), med bandet Sisters of Mercy, (husker jeg), og satt på den, på kassettspilleren til Randen, (må det vel ha vært), som jeg, (og lag 2), lånte da, før han selv forsvant, inn på stabsrommet, for å spille Monopol, (eller noe), som vanlig, må man vel si, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og det var et album som det var en lang sang på, som het ‘Love is a Many Splintered Thing’, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Etter å ha søkt litt på nettet, så lurer jeg på om det Sisters of Mercy-albumet som Frydenlund satt på, på lag 2 sitt rom, må ha vært ‘Vision Thing’.

Og at den sangen jeg husket, (selv om jeg trodde at den sangen var lengre, enn jeg så at den var nå), må ha vært ‘Ribbons’.

Men jeg husker også at vi digga en sang, på det albumet, som het ‘Dr. Jeep’, vel.

Og med ‘vi’, så mener jeg da Skjellum, Sundheim og meg.

Siden vi vel var de som ble igjen, for å høre på det her albumet til Frydenlund, da.

Som vi vel hørte på flere dager og muligens.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

2. juni 2012
Min Bok 3 – Kapittel 56: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet IV

Søstera mi Pia, hu fortalte meg det, på den her tida, at det var ei norsk dame, med store pupper, som pleide å gå, på Jollys.

Og hu hadde noen smykker, rundt halsen, da.

Og da var det sånn, (sa Pia), at de afrikanerne, som var på Jollys, de pleide å si til hu dama, at ‘så fine smykker du har’, bare for å få studert puppene hennes da.

Og hu dama skjønte ingenting, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, på den her tida, så var det et par politifolk, som stoppa et par afrikanere, i Storgata, utafor Jollys, rundt stengetid vel, (eller ihvertfall seint på kvelden), og spurte disse om legitimasjon, da.

Og søstera mi, hu ble helt hysterisk og rasende, og skreik til politiet, at dette hadde de ikke lov til å gjøre, da.

Og politifolka, de sa da ikke noe.

Men lot da bare de afrikanerne gå vel.

Og politiet var kanskje litt redd for søstera mi, (av en eller annen grunn), virka det vel nesten som.

Så dette var en rimelig surrealistisk opplevelse, (vil jeg si), å se på denne episoden, (som jeg vel dessverre ikke har fått prata noe mer om, med min søster, i ettertid).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som søstera mi, hadde dratt meg med, på Jollys.

Så sa hu til meg, (utafor sammenhengen vel), at ‘du får ikke noe hjelp av politiet’.

Men hva hu mente med det, det skjønte jeg ikke.

Jeg tok det vel ikke så veldig seriøst.

Hvorfor skulle jeg ha hjelp av politiet liksom, tenkte jeg vel.

(Noe sånt).

Og hvordan kunne søstera mi uttale seg om dette, liksom.

Hm.

Det skjønte jeg ikke helt.

Men det var litt ‘far out’ da, så jeg ble liksom litt satt ut, og visste ikke helt hva jeg skulle si tilbake.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En helg, som jeg var, i bofelleskapet, til søstera mi, Monica Lyngstad og Siv Hansen, i Christies gate.

Så babla Monica Lyngstad noe om, at de hadde noen venner, som hadde drevet med klatring, og de klatret bare opp til andre etasje, og gikk inn en dør der, når utgangsdøra, var låst.

Så når jeg kom hjem, aleine der, (i fylla vel), om kvelden, en gang.

Som det var avtalt at jeg skulle ligge over der.

Og døra til oppgangen deres plutselig var låst.

Så prøvde jeg å klatre opp den veien jeg og, (som Monica Lyngstad hadde babla om, at noen andre hu kjente, hadde gjort).

Og da fikk jeg hull i buksa mi, husker jeg.

På rumpa, må man vel si.

Fordi at det var noen sånne jernspisser, på toppen av det gjerdet, som jeg måtte klatre over, for å komme inn, i andre etasje der da.

Og det nevnte jeg for Monica Lyngstad dagen etter da, at jeg hadde fått hull i buksa, når jeg klatra der hvor hu hadde nevnt at det gikk an å klatre da.

(Hvis døra nede var stengt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, når søstera mi hadde dratt meg med, på Jollys.

Så stod vi i en bar der, hvor Pia sin bartender-venn Michael, (fra Afrika vel), jobba.

(For Pia syntes at han Michael var så snill da, eller noe).

Og så hendte det, at jeg måtte jeg på do.

Og da jeg kom tilbake, så stod det to norske karer, der hvor jeg hadde stått, noen få minutter tidligere.

Så det var ikke plass til meg lengre, ved bardisken der da.

Men jeg spilte jo mye fotball, på fritida, i Leto-hallen, i Elverum, med soldat-kolleger, på den her tida.

Så jeg tok bare liksom en sånn skuldertakling, på han karen som hadde tatt plassen min der da.

(For jeg regna med at de norske kara, ikke var så hjemme der, siden det nesten bare var afrikanere som gikk på Jollys da, (og noen norske damer da, som søstera mi og Monica Lyngstad og Siv Hansen).

Og jeg var også rimelig full da).

Og vips, (hadde jeg nær sagt), så var det plass til meg der likevel, (mellom de norske kara og søstera mi der, da).

Og da spanderte han bartenderen Michael, en halvliter eller et glass øl, på meg, på vegne av utestedet, siden noen hadde tatt plassen min da, når jeg var på do der, (regna jeg med at det var, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som jeg var med søstera mi og Monica Lyngstad, på Jollys.

Så var det en brite der, i 40-årene vel, som jeg lurte på om var sjømann, eller noe.

Og han gikk rundt i en trang t-skjorte der, (var det vel), og med muskuløse armer, (tror jeg at det var), og liksom flørta med alle mennene som satt ved bordene der da, (inkludert meg).

Før han ble kasta ut, av en vakt der, da.

Så det var et rimelig spesielt sted, husker jeg, Jollys.

Og etter det her, så var det vel ikke sånn, at jeg dro på Jollys, så mange fler ganger, vel.

Jeg følte meg jo ikke så hjemme der, fra før heller, for å si det sånn.

Siden dette vel egentlig var et afrikansk sted, da.

Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Paulsen, (på lag 2), han nevnte en gang, på rommet, til lag 2, at han hadde kjøpt det siste Pearl Jam-albumet, (Ten).

Jeg hadde jo hørt singlene ‘Even Flow’, (som jeg likte), og ‘Jeremy’, (som også var ok vel), på MTV, (må det vel ha vært), så jeg spurte om det albumet var bra, da.

Og det mente Paulsen at det var da.

(Så jeg kjøpte vel det albumet, i Platekompaniets butikk, på Grønland T-banestasjon, var det vel.

Der hvor Kenneth Sevland hadde dratt meg med, en gang, på klassetur, med Svelvik ungdomsskole, når det het Platebaren på Grønland der vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Paulsen han led forresten, av et eller annet.

Så han var nesten aldri med lag 2, på det vi dreiv med, etter jul, (av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En fredag, som jeg tok ‘helgeperm-toget’, tilbake til Oslo.

Så begynte Paulsen, å surre rundt gjennom alle togvognene, sammen med ei ‘hot’, ung dame, like før han skulle gå av toget, på Kløfta, da.

Paulsen fant ikke bagen sin, (eller hva det kunne ha vært).

Så han gikk distre rundt på toget der da, med hu unge dama på slep, mens hu holdt på å le seg ihjel, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, på slutten av førstegangstjenesten.

Så hadde jeg noen sivile sko, som sålen hadde løsna litt på, (eller noe).

Så jeg spurte, om noen visste om hvor jeg kunne finne noe lim, til å lime på sålen igjen, (eller noe sånt).

Og da sa Paulsen det, at den og den personen, i skolebygningen vel, hadde lim da.

Så da gikk jeg dit da.

Men han ble litt overraska, tror jeg.

Men jeg fikk vel limt det jeg skulle ha limt, tror jeg.

(Hvis jeg ikke husker helt feil da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, så ble noen soldater, i troppen, bedt om å gjøre noe kontorarbeid.

(Av sersjant Dybvig vel).

Jeg tror at troppsbefalet visste hvem som hadde gått på handel og kontor.

For det var en del ganger, at jeg ble satt til, å gjøre diverse kontorarbeid, da.

(Som kopiering, osv).

Denne gangen, så var det blant annet en bruksanvisning, for primusen, som alle soldatene skulle få, da.

Og den kopierte jeg, på en nesten finurlig måte vel, (på et eller annet kontor i skolebygningen der), sånn at det nesten ble som en brosjyre, som man kunne ha, i lomma, eller noe, da.

Men hvorfor vi fikk en brosjyre, for hvordan man skulle bruke primusen, (som var av et merke, som het Primus Optimus vel), en av de siste månedene, (og ikke en av de første månedene der), det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sundheim, (som hadde køya over meg, på lag 2), han kjente noen i kompanistaben, (eller noe).

Så han hadde alltid noen rykter, på lager, om ditt og datt, da.

Men ofte, så var de jo de her ryktene, helt feil.

Så til slutt så måtte jeg bare slutte å høre på han, husker jeg.

Det ble også sagt, på kompanioppstillinger og sånt vel, at det eneste vi skulle høre på, det var ting som kom ordreveien da.

Men det kunne noen ganger være litt vanskelig, når man hadde troppsbefal, som man ikke gikk så bra overens med, da.

Men det ble nå sagt ihvertfall da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sundheim, (fra Valdres), han var også veldig kunnskapsrik, når det gjaldt våpen.

Så hvis man for eksempel lurte på hva tjenestevåpenet, for geværsoldater, i USA var.

Så kunne Sundheim enkelt svare, at det var M6, (eller noe), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første dagene, som jeg var, i Geværkompaniet.

Så ringte jeg min bestekamerat, på den her tiden, (må man vel kalle han), Magne Winnem.

Og prata med han, om hvordan det var, på Terningmoen, osv., da.

Så det var ikke sånn at jeg ringte til mora eller faren min, eller noen av søsknene mine, liksom.

For jeg var vel ikke så på bølgelengde, med noen av de, liksom.

Og når jeg ringte til Winnem, (fra en telefonkiosk, som var rett på utsida, av vaktbygningen der, på Terningmoen).

Så kunne jeg høre det, at noen inne i vaktbygningen, lo av meg, da.

(Hvis jeg ikke hørte helt feil).

For de kunne visst høre hva jeg sa da, (virka det som, ihvertfall).

Og jeg hørte også at noen sa, at ‘han grein ihvertfall ikke han’.

(Noe sånt).

For det var visst noen som grein da, når de ringte hjem, til familien sin og sånn da, de første dagene, av rekruttskolen, på Terningmoen.

For det var ganske tøft der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg var i Geværkompaniet.

(Muligens etter at jeg hadde begynt å jobbe i Rimi).

Så dro Magne Winnem meg med, på en fest, på Grunerløkka.

Muligens en slags Rimi-fest, (hvis jeg husker det riktig), i et lokale, ganske langt opp, på Grunerløkka, mellom Sannergata og Birkelunden, (tror jeg), og vel litt nærmere Ila, enn Birkelunden.

(Noe sånt).

Og denne festen var litt kjedelig, (mener jeg å huske).

Og hvor Magne Winnem ble av, det husker jeg ikke.

Men han tok vel muligens en drosje hjem til General Ruges vei, på Nordstrand, (hvor han vel bodde, på den her tiden, sammen med Elin fra Skarnes).

Det er mulig.

Jeg selv, jeg gikk i retning av sentrum, for å ta en av de siste nattbussene hjem, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært).

Og akkurat da jeg skulle krysse Akerselva, (var det vel), like ved Legevakta der, på Nedre Grunerløkka.

Så møtte jeg søstera mi Pia, som var ute og gikk, midt på natta, en natt til søndag, da.

Pia mente at jeg måtte bli med henne, opp på Øvre Grunerløkka, igjen.

For da kunne jeg ligge over hos henne, i Christies gate da, mente hu.

Så det var litt rart, husker jeg.

At jeg møtte Pia, midt på natta, i Oslo.

Men hu virka ikke redd, eller noe, over å gå rundt alene, i de mørke gatene, mellom Oslo sentrum og Grunerløkka, i 2-3-4-tida om natta, en natt til søndag, (eller om det var en natt til lørdag), muligens våren 1993 vel, (eller om det var høsten 1992), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

30. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 55: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet III

Det var også sånn, at lagfører Bricen, en gang var borte, (og muligens nestlagfører Frydenlund og).

Ihvertfall så måtte jeg, som geværmann 1, noen gang, trå til, som lagfører da.

Og det var enklere sagt enn gjort, for først og fremst Skjellum, kunne være vanskelig å ha med å gjøre da, syntes jeg.

Så jeg var rimelig ‘laid-back’, som lagfører.

Og jeg hørte vel litt mye på Skjellum og dem, kanskje.

Og jeg beregnet tida, litt feil, for å pakke sammen teltet, osv.

Så da vi skulle møte sersjant Dybvig, her eller der, så kjefta han på meg, husker jeg, fordi vi var et minutt for seint ute da, (eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var også lagfører, når vi skulle ha en økt, med vernedrakter, og walkie-talkier, mener jeg.

Og det gikk vel rimelig greit, tror jeg.

Selv om vi vel bare var fire-fem stykker, på laget da, tror jeg.

Men da ble det så rart, når vi hadde kommet oss over det området, som vi skulle øve på fremrykk i da.

For da var jeg liksom lagfører da, og da ble det litt rart, hvis jeg skulle prate vanlig med de andre.

Så da bare gikk jeg litt bort for meg selv, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og også når jeg var på reservelaget, så var jeg noen ganger en slags lagfører.

Og det gikk greit, vi skulle liksom ligge i forsvar, et lag, oppå en skråning.

Og jeg fikk hjelp av Frisell, til å få råd, sånn at vi lå riktig, i lendet da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når lagfører Bricen jobbdimma, så måtte jeg stå foran muligens, på oppstillingsplassen da, når laget skulle meldes av, osv.

Eller om det var nestlagfører Frydenlund, som da stod foran, muligens.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig, hvis jeg skal være ærlig.

Jeg var vel uansett mest klar for å dimme, og begynne på mitt ‘egentlige’ liv, på den her tida.

Selv om jeg husker det, at jeg grua meg, til repøvelsene, og tenkte sånn, at jeg skulle prøve å holde meg i brukbar form, sånn at repøvelsene ikke kom som et like stort sjokk for meg, som førstegangstjenesten hadde gjort da.

(Selv om Paulsen, på lag 2, var uenig i dette, husker jeg, og sa at han ikke kom til å tenke noe særlig, på rep-øvelsene da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, når vi hadde FYFO, (fysisk fostring), i en økt, i Leto-hallen, under ledelse, av sersjant Dybvig.

Så sleit jeg, for det var sirkeltrening.

Og jeg var litt fysisk svak, (må jeg vel si), så jeg klarte ikke å ta armhevinger, så lenge som det var meninga, at vi skulle da.

Og da begynte Frisell og Grønvold, og en til vel, å kødde, med meg da.

Og de lot som at de var like svake som meg, og ikke klarte å ta armhevninger da, (mens de jamra seg, osv., da).

Og det som skjedde da, det var at de fikk kjeft av sersjant Dybvig, og måtte ut på en ekstra løpetur, om kvelden, vel.

(Mener jeg at det var, ihvertfall).

Og da møtte jeg dem, på vei, til eller fra kantina vel, (mener jeg å huske).

Så hva Frisell og de, ville fram til, med den her mobbinga, av meg, det veit jeg ikke.

Men jeg var ihvertfall antagelig den dårligste til å ta armhevinger i troppen, da.

Og da skjønte sersjant Dybvig, at de tre spilte mens jeg ikke spilte da, (tror jeg ihverfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var jo også sånn, (som jeg vel har skrevet om, tidligere, i Min Bok 3), at jeg en gang fikk kjeft, av folka, på reservelaget.

For dem mente det, at jeg hadde ledet arbeidet, med å sette opp lagstelt, på under ti minutter, (var det vel), for bra.

For reservelaget klarte kravet, og det var det vel noen av de ‘vanlige’ laga, som ikke klarte, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Så jeg fikk kjeft da, siden mange av de som var, på reservelaget, ikke ønsket å imponere befalet for mye, da.

Siden de gjerne ville dimme da, og da lønte det seg ikke for dem, å fremstå, som ‘mønstersoldater’ da, mente dem vel.

Så folka på reservelaget, det var ofte folk, som var dyktige, som soldater.

Så det var nok ikke evnen det skortet på der, oftest, tror jeg.

Det var nok mer viljen, (av en eller annen grunn), som det skortet mer på da, (vil jeg nok si, at det virka som, for meg, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 54: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet II

Noe rimelig dystert, (må man vel kalle det), som hang over Geværkompaniet, vinteren 1992/93, forresten.

Det var det, at det første stedet, hvor det ble femten minusgrader, av en militærleir i Nord-Norge og Terningmoen.

Den leiren, den skulle ha gassmaske-testing-øvelse, på tre dager, om vinteren.

(Siden Forsvaret dreiv og testa nye gassmasker da, på den her tida).

Og alle, (eller ihvertfall mange av dem), som hadde vært med på den første gassmaskemaske-øvelsen, (om høsten, 1992), de fortalte om hvor forferdelig det hadde vært da, å gå, sove og løpe osv., med gassmaske, tre dager, (eller noe), i strekk, da.

De mente at det nok ville bli mye frostskader osv., (var det vel), når vi måtte gå med gassmaske konstant, i tre dager, i temperaturer på rundt femten minusgrader, da.

(Ble det sagt ihvertfall, husker jeg).

Vi fem beste skytterne, i troppen, vi slapp jo unna den første gassmaskeøvelsen, siden vi ble tatt ut, til å være tropp 1 sine representanter, i garnisjonsmesterskapet i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.

(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 3).

Men vi i Geværkompaniet, vi hadde flaks da.

For selv om Elverum var kjent for å være et ‘kuldehøl’, så ble det tidligere minus femten kuldegrader, i den aktuelle leiren i Nord-Norge da, (ble det sagt, ihvertfall).

Så vi i Geværkompaniet, vi slapp unna denne ‘mareritt-øvelsen’ da, (som de fleste av oss vel hadde grudd seg til, og vel hadde håpet at vi kom til å slippe unna).

(Selv om det jo selvfølgelig var synd på de som var i Nord-Norge, og måtte gå gjennom dette da, som vi trodde at nok måtte være som et ‘helvete’).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når vi gikk tre-mila, så mener jeg at det var Quickstad, (lagfører på lag 1), som dukka opp på en sånn slags ‘sanitets-post’, samtidig med meg, etter en mil, eller noe, kanskje.

Og da var Quickstad helt desperat, og brølte nesten om at han måtte få masse vaselin, som han skulle smøre seg med i ræva, for å unngå å få gnagsår der da, (som var et triks som ble nevnt vel, i forkant av tre-mila), for å klare kravet, da.

Men denne spesielle oppførselen, (syntes jeg at det var, ihvertfall, for Quickstad virka jo helt gæern nesten, må man vel si), den gjorde meg nesten litt sjokka, og dempa nok min motivasjon litt, for å klare kravet da, (vil jeg nok si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I julegave, jula 1992, så fikk Axel et sånt håndkle, fra Forsvaret, fra meg, (husker jeg).

Det var fordi at Forsvaret, de hadde noen håndklær, som var hvite, og også noen andre, som det stod ‘Forsvaret’ på, da.

Og jeg hadde da klart å sende med et av mine egne håndklær, en gang, til vaskeriet, på Terningmoen, (for jeg syntes kanskje at tre håndklær, i uka, (var det vel), kunne bli litt lite, noen ganger).

Så Axel fikk et sånt håndkle av meg da, som det stod Forsvaret på da, i julegave, jula 1992, da han var fjorten år vel.

Jeg vet ikke om han syntes, at det var noe kult.

Og det er mulig at han fikk noe annet i julegave og, for håndklær er jo ikke så dyre akkurat.

Men jeg tenkte kanskje at gutter som gikk på ungdomsskolen, syntes at det var kult, med ting fra Forsvaret da.

Og de håndklærna, det var det eneste, som det var mulig å nesten få ‘lurt’ til seg da, fra Terningmoen.

(Uten at det ble TS-er og masse styr da).

Og Axel fikk vel også en bursdaggave, fra militærbutikken Top Secret, (der hvor jeg pleide å kjøpe varmeposer), enten i 1992 eller 1993, vel.

(Jeg mener at jeg dro med Axel dit, og lot han få velge en bursdaggave da.

Hvis jeg ikke husker helt feil da).

Og Axel fikk vel også seinere den grønne NATO-genseren min, (mener jeg), etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg at det var).

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sersjant Dybvig, han kom inn på rommet, til lag 2, en gang, en stund, etter at vi hadde gått tre-mila.

Også sa han til Sundheim, at han måtte gjøre klar pakningen, for han skulle være med, å gå tre-mila, på nytt.

(Siden han ikke hadde klart kravet da).

Mens jeg også var inne på lagsrommet da, (og overhørte det her).

Men Dybvig sa ikke noe til meg.

(Enda jeg heller ikke hadde klart kravet).

Og i Forsvaret, så er det liksom et sånt ordtak, (halvveis på fleip vel, men likevel), som sier, ‘er du i tvil, ikke spør’.

Men jeg tenkte kanskje at det var fordi at jeg hadde så mange andre merker, (jeg hadde vel sju ferdighetsmerker, på den her tida vel), at jeg slapp, å prøve å klare tre-mila, på nytt, da.

(Noe sånt).

Men Sundheim og jeg, vi ble ihvertfall uansett forskjellsbehandla da, (av sersjant Dybvig), (må jeg vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ragnhildsløkken, som jeg var på samme lag som, (lag 2), etter jul.

Han bodde jo i Elverum.

Og dro jo da naturlig nok hjem, hver dag, etter tjenestens slutt.

Men lagfører Bricen, (var det vel), han hadde vel mast, på Raghnhildsløkken, (mener jeg at det var), om at han, måtte tilbringe mer av fritida si, på brakka.

(For å få et bra sosialt miljø, i laget, eller noe).

Men det ville ikke Ragnhildsløkken da, og han begynte å bable om at grunnen, det var at det var noen på rommet, som absolutt måtte ‘lukte mann’.

Jeg lurer på om han mente meg.

For jeg var noen ganger så sliten etter øvelser, for eksempel, at jeg bare la meg i senga, med klærna på, og sovna da.

Før jeg fikk dusja og sånn, da.

Og jeg gadd vel ikke å dusje hver dag der heller, (siden det bare var mannfolk der da, for det meste, liksom).

Og jeg hadde jo blitt mobba, av Øverland, en gang, når jeg skulle dusje, (når jeg var reserve og bodde på stabsrommet, da).

Men uansett, så syntes jeg vel ikke at det var nødvendig akkurat, å dusje hver dag, når man bare var i leiren, uansett.

Men den siste tida, som jeg jobba på OBS Triaden, så dusja jeg jo hver kveld, da.

Og etter militæret, når jeg jobba på Rimi, så begynte jeg å dusje, hver morgen, før jeg dro på jobb, (husker jeg).

Men å være i militæret, det var liksom ikke det samme, som å jobbe i ferskvaredisken, på OBS Triaden, mente jeg nok da.

Og jeg syntes også at tjenesten var såpass slitsom, at det var ofte, at jeg rett og slett ikke orka å dusje, og.

Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan det her var nå.

Men jeg mener at Ragnhildsløkken klagde ihvertfall, på de av oss, på lag 2, som ikke dusja hver dag da.

Så det var kanskje på grunn av klaginga hans, (og klaginga til han typen til hu Ungbo-Anita, et år eller to før det her da), at jeg begynte å dusje, hver morgen, etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall.

For det var ikke sånn, at jeg dusja hver dag, før jeg begynte å jobbe på OBS Triaden, ihvertfall.

Fordi jeg pleide ikke å lukte så vondt heller, (på den tida), tror jeg.

Men jeg begynte kanskje å lukte litt vondere, når jeg begynte å komme litt opp i 20-åra.

(Mener jeg å huske ihvertfall.

Som jeg har skrevet om i Min Bok 2 vel.

At jeg merka at det begynte å lukte rimelig vondt/ramt under arma mine, en gang, mens jeg dreiv og leste til eksamen, på NHI, våren 1992, var det vel).

Det er mulig.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ragnhildsløkken han kom også en gang, med et rart utbrudd, mens han stod på gangen vel, like utafor rommet, til lag 2.

Og det var at han sa til noen, at ‘pikken min, den er lang og tynn, akkurat som meg’.

Men hvorfor han sa det her, det veit jeg ikke.

Men han sa det vel til Bricen kanskje, det er mulig.

Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

Men alle de som var på lag 2, (mer eller mindre, ihvertfall), de hørte vel det her, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg har vel skrevet om, (mener jeg å huske, ihvertfall), tidligere, i Min Bok 3, at jeg lurte på, om lagfører Bricen, (på lag 2), var homo/bifil.

Og en av de viktigste grunnene, til at jeg lurte på det, det var det, at en gang, så hadde Bricen lagt seg tidlig.

(Eller om han lå og sov, i senga si, med klærna på).

Og da snakka han i søvne, husker jeg, og sa ganske høyt, ‘å Ribsskog’.

Akkurat som om han drømte om meg, eller noe.

Men da sa jeg ingenting, men bare la det her på minnet, da.

Så Bricen er nok rimelig tvilsom, vil jeg si, (som det vel heter).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 53: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet

En gang, som jeg stod utafor rommet til reservelaget, (eller om det var rommet til lag 3).

Så begynte Grønvold, (fra Son vel), plutselig å prate om ‘pakkisa utafor Oslo City’, (eller noe).

Uten at jeg helt skjønte hva det var, som Grønvold mente.

Men Grønvold var ganske sur/opprørt, da han sa det her.

Så jeg skjønte at jeg var uønska der, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, når jeg stod i dusjen der, i brakka, på Terningmoen.

Så stod han med det mørke, krøllete håret, på lag 1, (Brisner?), også i dusjen der.

Og jeg hadde litt problemer med kviser, på den her tida, så jeg brukte sånn Clerasil ansiktsvask, (husker jeg).

Og Brisner spurte om han kunne få litt av den da.

Og jeg sa at det var greit.

Også spurte Brisner om jeg hadde såpe og.

Og det sa jeg at jeg hadde.

Men det var bare et vanlig gammeldags såpestykke, (av merke Sterilan vel, som faren min hadde pleid å kjøpe), og det såpestykket, det ville ikke Brisner låne likevel da, (når han så det), i dusjen, på brakka der da.

Han hadde vel trodd at det var dusjsåpe, som jeg hadde, tror jeg.

(Og syntes nok kanskje at det var litt for intimt da, å dele et gammeldags såpestykke.

Men det hadde ikke jeg tenkt på akkurat, at det liksom skulle være som noe intimt, å dele et sånt såpestykke.

For jeg var ikke vant med det, å ha mine egne såpestykker, da jeg vokste opp, på Bergeråsen.

For faren min pleide noen ganger å dusje der, i leiligheten ‘min’, så det var sånn at faren min og meg, delte de samme såpestykkene da.

Og sånn var det vel hos mora mi og, tror jeg, at alle der brukte det samme såpestykket).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sersjant Dybvig, han hadde kanskje ikke det samme ‘macho-imaget’, som mange av de andre troppsbefala.

Dybvig hadde kanskje mer image som ‘myk mann’, (eller noe).

Han hadde ihvertfall ikke en sånn streng, gammeldags lederstil.

Så det ble sånn, syntes jeg, at man kunne fleipe litt, når Dybvig var leder, for en økt da.

(Det ble ihvertfall sånn.

Uten at dette var noe gjennomtenkt, fra min side.

Men når jeg tenker tilbake på det nå, så husker jeg jo det, at jeg liksom var litt rappkjefta noen ganger, når Dybvig var leder for troppen da).

For eksempel, så øvde vi på angrep på ski, om vinteren, en av de første månedene, i 1993 vel.

Like ved skytebaneveien, på Terningmoen da.

Og da sa Dybvig at vi måtte passe på, at ikke vinden ledet, fra oss, og mot de vi angrep.

Og da spurte jeg, om det var fordi at de ikke skulle ‘lukte oss’.

(Jeg fleipa da.

For jeg var litt lei da).

Men da sa Dybvig at dette ikke var noe Sølvpilen-greier.

(Noe sånt).

Så Dybvig prøvde kanskje å være litt morsom, og prøvde kanskje å være nesten ‘kamerat’, og ha en litt sånn fleipete tone, med oss soldatene, da.

Men det var vel for at ‘fi’ ikke skulle høre oss, at man ikke måtte angripe, i den retningen, som vinden blåste, (når man angrep på ski, da), tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som vi gikk, ledet av sersjant Dybvig, for å skyte, (eller noe), et eller annet sted, langs skytebaneveien vel.

Så husker jeg at Dybvig klagde, og sa at vi gikk som en ‘saueflokk’.

Og da tulla jeg igjen da, og sa ‘bæ’.

Og da sa Dybvig at, ‘jeg venta på det’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som jeg var lei, på nyåret, i 1993 vel.

Så skulle vi gå et eller annet sted da, i kulda.

(Og jeg var skikkelig lei da).

Så mens vi gikk, hele troppen da, så var jeg så lei/oppgitt, så jeg var litt sånn sarkastisk da, (heter det kanskje).

Også begynte jeg plutselig å synge/si høyt, noe fra en DumDumBoys-sang, som ofte hadde blitt spilt, på rommet til reservelaget, ihvertfall.

Og det var: ‘Å som sola skinner, jeg har solbriller på’.

Også var det i januar, og med mange minusgrader osv., og vi hadde noe som virket som en nesten endeløs rekke av kalde vinterdager, med streng disiplin og mye tjeneste utendørs, foran oss, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg hadde tatt ‘helgeperm-toget’, fra Elverum og til Oslo, en fredag ettermiddag.

(Dette var kanskje våren 1993.

Jeg husker ihvertfall at jeg gikk i permuniform-bukse og skjorte, men at det vel var såpass varmt, at vi ikke hadde feltjakkene våre på oss også).

Så var det to amerikanske damer, i begynnelsen av 20-årene vel, som stoppet meg, nederst i Karl Johan, (eller om det var på Jernbanetorget), og spurte meg, om hvor Stortorget lå.

(På engelsk da).

Jeg skulle jo gå til den Rimi-butikken, ved Grev Wedels Plass, (hvor jeg pleide å kjøpe matvarer, for helgen).

Så jeg sa til dem, at jeg kunne vise dem hvor Stortorget lå, for jeg gikk jo den veien, uansett.

Mens vi gikk nederst i Karl Johan der, så så de to amerikanske damene, en narkoman, som var helt i heroinrus, (eller noe), og som hadde spasmer da, (eller noe).

Og de to amerikanske damene, de begynte plutselig bare å le fælt, av han heroinmisbrukeren, da.

Noe jeg som jeg ikke likte, for det var ikke vanlig, i Norge, at man stod og pekte på, og lo av, sånne ‘stakkarer’, da.

De skulle man liksom synes synd på, da.

Så jeg merka at de her to damene nok hadde en annen kultur da, (for å si det sånn).

For de syntes visst bare at han narkomane var morsom da.

Og når vi kom opp til ved Domkirken der, så pekte jeg, og viste de damene, hvor Stortorget og sånn var da.

Og akkurat på hjørnet av Karl Johan og Kirkegata, (heter det vel der), så stod det en politikonstabel, (husker jeg).

Og han så stygt på meg da.

(Sånn som jeg oppfattet det, ihvertfall).

Akkurat som om jeg gjorde noe galt, fordi jeg visste de her to amerikanske damene veien, og chatta litt med de, da.

Akkurat som om det skulle være noe kriminelt, eller noe.

(Når jeg bare hjalp de to damene, som hadde bedt meg om hjelp, og var galant og høflig da, må jeg vel si, at jeg vel prøvde å være, ihvertfall).

Men jeg så aldri de her damene igjen.

Jeg hadde vel spurt dem, om dem skulle ut på byen kanskje, den helgen.

Men det ble ikke til, at jeg avtalte å møte dem, (eller noe).

Og jeg gikk vel ikke ut på byen selv engang den helgen, tror jeg.

(Selv om jeg ikke husker det helt sikkert).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. mai 2012