johncons

Stikkord: Elverum

  • Min Bok 3 – Kapittel 31: Mer fra Terningmoen

    Jeg hadde hatt problem, med ‘Dr. Mengele’, en av de første ukene, på Terningmoen, også.

    Jeg fikk en hevelse, av akilles-scenen min, som var en ganske stor hevelse, mener jeg.

    Men da sa Dr. Mengele, at det var en ‘liten’ hevelse.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dr. Mengele, han hadde forresten ei pen, ung, lyshåret datter, som pleide å dukke opp, på Alexis der.

    (Som noen i troppen viste meg vel).

    Og hu mener jeg, at Thomassen, (på lag 1, og fra Bøler), prøvde seg på.

    Men han hadde en gang, blitt forfulgt, på vei hjem igjen til leiren, fra Alexis.

    (En natt til fredag da).

    Av noen lokale folk, i en bil da.

    Også hadde han fått den blåveisen da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pettersen, (fra Fredrikstad), han hadde en gang, blitt kjørt hjem, til leiren, (en natt til fredag, etter å ha vært på Alexis vel), av to hotte politidamer, i 20-årene, (ei lyshåra og ei mørkhåra vel), husker jeg, at folka i troppen, prata om.

    Og når vi hadde vakt, så pleide vaktstyrken å heller handle godteri/snacks/aviser, på en bensinstasjon, som het Bast, istedet for å handle, i kantina, i leiren da.

    (Kanskje for å få litt distanse, når vi gikk streifvakt, (og sånn), til de andre soldatene da.

    Noe sånt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når vaktstyrken, gikk tilbake, fra Bast, til vaktbygningen.

    Så stod det en politibil, på veien vår, like utafor Bast der da.

    Og inne i den bilen, så satt de to hotte politidamene da.

    Jeg spurte dem, om det var de, som hadde kjørt Pettersen hjem.

    Og det sa dem at det var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på Alexis, så var det en i troppen min, (en som en gang sa til meg, da jeg brukte noe Clerasil-greier, mot kviser, på badet der, at tannpasta, det tørka ut kvisene).

    Han husker jeg ikke hva het, eller hvilket lag var på.

    (Men jeg tror han var fra Oslo, muligens.

    Og muligens fra lag 1 kanskje).

    Og han karen, han var ekspert i judo, husker jeg.

    Så da han ikke fant jakka si, (en skinnjakke vel), i garderoben, da han gikk ut av Alexis, en gang.

    (En gang jeg var på vei ut av diskoteket der).

    Så stod han utafor Alexis der, helt til han så en kar, som hadde to jakker da.

    Også tok han noen judo-greier, på han da, og la han i bakken, eller litt roping da.

    Men dette var jo litt risikabelt da, husker jeg at jeg syntes.

    For noen kunne jo ha sparka han i hue, for eksempel, mens han lå oppå han tyven der da.

    (Hvis han tyven hadde hatt en kamerat der, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde litt dårlig plass i kjeften min, til alle visdomstennene, osv.

    (Hadde min onkel Runar, sagt til meg, tidligere vel).

    Og Magne Winnem, han hadde sagt til meg, før jeg dro i militæret, at i militæret så var alt gratis, så der burde jeg spise mye mat og liksom få alt man kunne få gratis da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så derfor sa jeg til tannlegen der, at jeg gjerne ville ha trukket en visdomstann da, (som ikke kom helt ut vel, eller noe).

    Og da fikk jeg time da, for å trekke ut den her visdomstanna da.

    Også fortalte jeg det, at jeg hadde en onkel, (onkel Runar), som var tannlege da.

    Og da fant han tannlege plutselig fram et annet, og mindre ‘brutalt’, instrument da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Så hos den leir-tannlegen, der var dem litt røffe, hvis man ikke hadde en onkel, som var tannlege, (tror jeg).

    Sånn virka det for meg, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg nevnte også, i forbifarten, en eller to ganger, på brakka, på Terningmoen der, at jeg hadde en tippoldefar, som var general, (nemlig Anders Gjedde Nyholm da), husker jeg.

    Men dette var liksom bare i forbifarten, så det var vel ikke sånn, at jeg fikk forklart det, at det her var en dansk general vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Thomassen, han visste meg en gang ei lyshåra dame, i et pornoblad, som dem hadde inne på rommet til lag 1, en gang, som jeg var der inne, for å låne noen tegneserier, eller noe.

    ‘Hva synes du om henne?’, (eller noe), spurte Thomassen da.

    ‘Du hadde gitt henne noen kilometer?’.

    (Noe sånt).

    Jeg gliste vel bare for det meste vel, men måtte vel innrømme at du dama så ganske fin ut vel.

    Jeg vet ikke hvorfor Thomassen spurte meg om det her.

    Kanskje det var søstera hans, eller noe?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Det var også en kar, med mørkt hår, fra Oslo, (som jeg ikke husker hva heter nå), på lag 1.

    Han, han fortalte en gang en historie, som jeg overhørte, husker jeg.

    Om at han hadde blitt slått ned, på diskoteket Marilyn, (var det vel).

    Også hadde noen kommet og spurt han, om det gikk bra, også hadde de slått han ned en gang til, (når han hadde svart, at det gikk bra da).

    (Fortalte han fra Oslo, med det mørke håret, på lag 1 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han som fortalte den historien, fra Marilyn der.

    Han pleide noen ganger å bli møtt, på Oslo S., av mora og lillesøstera si da, husker jeg.

    (Når han kom tilbake fra Elverum, for å ha helgeperm da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg tok helgeperm-toget, tilbake til Oslo S., en fredag.

    Så spurte Pettersen, (fra Fredrikstad), meg, om han kunne få avisa mi, (nemlig Dagbladet), for å lese på sitt neste tog, til Fredrikstad da.

    ‘Eller du skal kanskje ha teletorg-sidene?’, sa han da.

    Også svarte jeg, at ‘jeg kan jo bare rive ut de teletorg-sidene, da’.

    For der var det masse sånne sex-telefoner, som man kunne ringe, og sånn da.

    Noe som nok ikke var helt stuerent.

    Så han Pettersen, han var egentlig litt uhøflig, når han spurte meg om det her.

    Kanskje han trodde at jeg kjøpte Dagbladet, kun på grunn av teletorg-sidene?

    Hva vet jeg.

    Jeg hadde ihvertfall pleid, å kjøpe VG og Dagbladet, (i butikken på Sand), fra før jeg gikk på ungdomsskolen.,

    Noe som var lenge før Dagbladet begynte med teletorg-annonser da.

    Så det var kanskje noen moralistiske soldater, i Geværkompaniet, det er mulig.

    Enda jeg syntes at sersjant Johansen, hadde sagt det, at Pettersen hadde ei fjortisdame, etter at han hadde festa i Fredrikstad, en helg og truffet Pettersen da.

    Men dette som Pettersen sa, det var kanskje noe med det ‘bygdedyret’, som det skrives om, i aviser osv., at det finnes, i deler av landet.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 29: Junior-NM på ski

    Nå høres jeg kanskje litt ut som 10 Torp, (for å tulle litt).

    Men da jeg var i militæret, så redda jeg faktisk junior-NM på ski.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvordan kunne dette ha seg, at en vanlig menig, redda junior-NM på ski, lurer kanskje folk.

    Jo, det var sånn, at meg selv, og 8-10 andre soldater, (muligens de som hadde gått handel og kontor, mistenker jeg), vi ble satt til å være i målområdet, under junior-NM, i langrenn, hvor det var med mange hundre deltagere da.

    Og alle deltagerne, de hadde en bærepose, som de la fra seg, i startområdet, med tørt tøy oppi da.

    Og disse posene, de ble fraktet, på snøscooter vel, (av Skjellum blant annet vel), og så måtte vi i målområdet, vi måtte henge opp disse bæreposene da, på noen knagger, eller egentlig spikre, som var spikret opp der da.

    For junior-NM ble arrangert, av en ganske liten Hedmark-klubb, (tror jeg at de vel var), og Geværkompaniet skulle hjelpe til da.

    Og det var ingen befal, i målområdet der.

    Men en litt tafatt, (må man vel nesten kalle han), kar, fra arrangørklubben, var der da.

    Han begynte å bable om at vi måtte slå inn 160 spikre, (eller noe), også måtte vi skrive 1 – 160 på de, og så 161 – 320, og sånn da.

    (Noe sånt).

    Men jeg stoppa det.

    For jeg mente det, at det beste var å skrive 1 – 100.

    Også bare hang vi for eksempel pose 342, på spiker nummer 42 da.

    Så ble det et oversiktlig system.

    Som funka effektivt da.

    Og det trengte vi å ha, i målområdet der, for det dukka plutselig opp titalls skiløpere av gangen da, som ville ha de tørre klærne sine.

    Og det var kanskje 700-800 skiløpere tilsammen, som dukka opp, i målområdet der, i løpet av en time eller to da.

    Så vi hvis vi hadde hatt det systemet, som han fra arrangørklubben, ville ha der, når det gjaldt nummereringen, av de spikrene, så hadde det nok blitt totalt kaos, i målområdet der, er jeg redd.

    For det var var såvidt at vi klarte å få unna de posene, når vi brukte mitt, enkle system der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men noen poser ble borte da, og da hendte det, at for eksempel Skjellum kapret de slitne, små, (og ofte lyshårede), tenåringsjentene, som ikke hadde noe tørt tøy da.

    Og lot dem låne feltjakka si, og kjørte av avgårde med dem, på snøscooteren da.

    Uten at jeg vet hva som ble gjort, for å holde de her jentene varme.

    (Men jeg har lurt på om det ble litt sex på noen av de her ‘snøscooter-samene’, i troppen da, eller hva man skal kalle dem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei mørkhåret tenåringsjente, som var litt over snittet stor vel.

    Og som posen til var borte da.

    Hu var det ingen som hjalp, av disse ‘kavalerene’ da.

    Men hu stod der, ved siden av faren sin, (som var en svær og myndig kar), da.

    (Hvis det ikke var treneren hennes da).

    I 15-20 minutter kanskje.

    Men faren bare stod der, og lot dattera fryse da, (må man vel si).

    Han burde vel ha latt henne få låne jakka si, eller noe, kanskje.

    Men så ikke.

    Faren bare stod der, og så stygt på meg, (vil jeg vel si).

    Mens han ‘gnomen’, fra arrangørklubben, han satt bare og gjemte seg, bakerst i målområdet der da, (må man vel si).

    Og ingen troppsbefal var i nærheten heller.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før langrennsløperne dukka opp der da.

    (Eller om det var innimellom konkurransene).

    Så husker jeg det, at Bricen og de, de gikk for å varme seg, men skulte på meg vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg ble bare stående der da.

    Og fikk ikke varma meg da.

    Så det er mulig at det var under junior-NM på ski, at jeg egentlig fikk den frostskaden, på øret, har jeg tenkt seinere.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I starten, på jente-stafetten.

    Så var jeg med, og holdt skiløperne tilbake, i startområdet.

    Før starten gikk da.

    Og jeg holdt liksom hu fra Kjelsås da, (husker jeg).

    Noe jeg syntes var artig, siden jeg jo hadde gått på NHI, som lå like ved Kjelsås da, (det første året, som jeg gikk der).

    Men jeg misforstod, for vi fikk beskjed, om å holde hånda på dem, (eller noe).

    Og da begynte hu fra Kjelsås å skli litt bakover, i skisporet der da, (husker jeg).

    For hu hadde så bra smørning, på skiene sine da.

    Så hu fikk en dårlig start, på grunn av meg da, (må jeg si).

    Og jeg husker at jeg så hu fra Kjelsås igjen, (hvis jeg husker det riktig), i målområdet der og.

    Og hu kom ganske langt bak da.

    Så det var vel litt min feil, hvis Kjelsås gjorde det dårlig, det året der da.

    (Siden jeg misforstod litt, hvor mye trykk man skulle holde igjen skiløperne med, i starten der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten en gammel ‘ulk’, i arrangørklubben der, som sa til oss, at ‘det er lov å se, men ikke røre’, når det gjaldt de kvinnelige juniorløperne da, (før vi skulle gi de posene sine, i målområdet der vel).

    Som de fleste av, var ganske slanke og spreke da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under de første dagene der, så var det bare trening, tror jeg.

    Ihvertfall så husker jeg det, at Furuset, Berget og meg.

    Vi hadde fått beskjed om å sitte, midt i løypa der, (av en eller annen grunn da).

    Og vi lagde bål og sånn da, husker jeg.

    (For det var ikke så mye vi skulle gjøre der egentlig da, tror jeg).

    Og så hadde vi smurt oss brødskiver, med hvitost, i matpakkene våre.

    (Var det vel).

    Og så tok vi ut en magasinfjær, fra et av magasinene, til AG3-en.

    Også grilla vi ostesmørbrød, over bålet da, (som vi klarte å lage der).

    Så det var nesten som å være på skiløp, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lærte vel også å fyre opp bål, blant annet denne dagen, når jeg satt, langs skiløypa der, i junior-NM på ski, da.

    For hvis man setter noen litt høye fliser, på ti centimeter kanskje.

    Opp mot hverandre, som en indianer-tipi cirka.

    Også legger noe papir og trefliser, under dene ‘tipi’-en liksom.

    Og så tar noen større, tørre greiner og sånn, utafor den tipi-en igjen da.

    Så kan det noen ganger hende, at det blir bål av det da, (tror jeg ihvertfall).

    Så jeg tror jeg skulle klare å lagd bål, den dag i dag kanskje, ute i naturen, hvis jeg hadde hatt en lighter, (eller fyrstikker), og kanskje noe avispapir, eller matpapir, eller lignende da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På torsdagen, så var det Alexis igjen, og jeg ble veldig full, (mener jeg å huske).

    Og på fredagen der, på junior-NM, på ski.

    Så husker jeg at jeg var fyllesjuk da, og satt inni en sånn kafeteria der, og prøvde å få i meg noe mat eller noe sjokolade vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg søkte litt på nettet nå, og fant ut det, at hu jeg tulla med, i den stafetten, (som var en fylkestafett, så jeg nå, det var sannsynligvis ei ved navn Monica Raaen-Iversen, fra Kjelsås, (som jeg sendte en Facebook-melding til, angående dette).

    Og klubben(e), som arrangerte junior-NM på ski, i 1993, det var Rena/Hernes, så jeg et sted, på nettet.

  • Min Bok 3 – Kapittel 27: Mer fra Terningmoen

    Etter jul, (var det vel kanskje), så fikk troppen vår, en ny, svær sersjant, som het Bredesen.

    Jeg hadde lyst til å få briller, (av militæret da), fordi jeg kjeda meg så fælt, i militærleiren, og likte bedre å dra inn til Elverum, for å gjøre sivile ting, (som å dra til øyenlegen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da spurte Bredesen meg, husker jeg, om jeg kunne ta med Swatch-klokka hans, (var det vel), til urmakeren, i Elverum, (for den hadde stoppa da).

    (Noe sånt).

    Og det gjorde jeg, men urmakeren klarte ikke å fikse klokka til Bredesen da, (eller hvordan det var igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bredesen fikk også tyn av Ragnhildsløkken, fra Elverum, en gang, husker jeg.

    Bredesen hadde nemlig et gammelt vrak av en bil, som så ut som at den var klar for skraphaugen, omtrent.

    Og Ragnhildsløkken sa til Bredesen, (husker jeg), at, ‘er det noe fittemagnet den bilen der da Bredesen?’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg møtte også ei lyshåra Elverums-dame, seint en torsdagskveld, på Alexis en gang, husker jeg.

    Og Ragnhildsløkken, han var jo fra Elverum, så han visste hvem hu dama var da.

    Og Ragnhildsløkken syntes at hu var ganske fin da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det var ikke sånn, at Ragnhildsløkken spurte om han skulle høre med henne, om hu ville bli med meg ut og spise middag, eller noe.

    Nei, det var ikke sånn at Ragnhildsløkken tilbydde seg å gjøre noe sånt.

    Men nå var det kanskje ikke så mye, å finne på, i Elverum, heller.

    Kinoen hadde jo brent ned så.

    Hvis ikke så kunne jeg kanskje ha bedt med hu dama ut på kino.

    (Hu som jeg traff på Alexis).

    Men det var liksom nesten bare på Alexis, at det skjedde noe, i Elverum.

    Og Alexis, det var jo et diskotek da, hvor det kanskje var litt vanskelig, å få noe særlig bra kontakt, med damene.

    Så sånn var vel, (mer eller mindre), det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg traff vel også ei annen russe-dame, et par uker før 17. mai vel, som jeg fikk russekort av, (ei brunette vel), når jeg satt i vaktbua, på Terningmoen da.

    Og en gang, som Bricen og jeg, var ute på byen, i Elverum.

    Så prata vi med noen lokale damer da.

    (I en pub, eller hva det var).

    Og da spurte jeg etter hu russedama, da husker jeg.

    Og da gikk Bricen kledd i Forsvarets hvite undertrøye, (vinter, over, lang, ble den vel kalt), på overkroppen, (husker jeg), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var det ei ungjente, som var med ungdomsskolen, (eller noe), på besøk, på Terningmoen.

    (Hu var vel kanskje 15-16 år gammel da).

    Dette var ei pen, og veldig ung brunette, som satt i gangen, på brakka vår, og pussa noe våpen da.

    Og et eller annet befal, (fra en annen tropp vel), hjalp henne da.

    Men plutselig så stakk han befalet, og hu unge jenta, hu ble sittende igjen der aleine, sammen med mange soldater, som hu ikke kjente da.

    Og hu spurte plutselig om noen ville ha resten av twisten da, (som det ble kalt, pussegarnet, som vi pussa våpen med).

    Og ingen sa noe til henne.

    Men da tenkte jeg, at noen måtte jo svare henne, ellers så ble kanskje hu jenta redd.

    Så jeg sa at jeg kunne ta det da.

    Også la jeg den twisten, inn i fellesskapet, på lagsrommet vår, (lag 2), da.

    Sånn at vi hadde masse twist, til å pusse våpen med, noe ofte befalet kunne være litt lite rause med, å gi oss, når det var tid for å pusse våpen, etter at vi hadde vært på skytterbanen, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også noen karer, i kompanistaben, som hadde blitt kjent med ei ungjente, på 14-15-16 år vel, som de smugla inn i leiren, mener jeg å huske at Skjellum og Sundheim, (var det vel), snakka om.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var i militæret, så hadde jeg fortsatt den Casio-klokka mi, (husker jeg), som jeg ringte, (fra huset til bestemor Ågot), og bestilte, fra Dixsons, i Weymouth, etter at jeg hadde vært der, på språkreise, sommeren 1986.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Men den klokka, den var jo da, over seks år gammel.

    Og reima, den pleide å ryke, sånn cirka en gang i året, (eller en gang annenhvert år, kanskje).

    Og da pleide jeg å gå til en urmaker, ved Jernbanetorget, (ovenfor Plata der, må man vel si, at den butikken ligger nå), for å bytte reim da, (og andre ganger batteri vel).

    Men det var ikke så lett for meg, å komme meg til den urmakeren, mens jeg var i militæret da.

    Så jeg gikk en stund, med den klokka, i lomma da.

    Og en gang, så hadde sersjant Johansen, funnet et armbåndsur da.

    Også svarte jeg, at jeg hadde mista klokka mi da.

    Og da spurte sersjant Johansen, hvilket merke det var da.

    Og da svarte jeg ‘Casio’.

    Også fikk jeg klokka mi tilbake da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frisell, han hadde visst hatt en dyr klokke, som han visstnok knuste, med en stein.

    For å få penger i erstatning, fra Forsvaret.

    Men da ble Frisell nekta penger, fordi Forsvaret hadde svart det, at det var bare lagførere, som hadde behov, for å ha klokke.

    Så menige som fikk ødelagt klokka si, under førstegangstjenesten, de fikk ingen erstatning da.

    Så Frisell hadde driti seg ut, (og prøvd å jukse), da.

    (Sånn som historien lød, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 26: Problemer med verneombud

    Jeg overhørte forresten at Bricen, prata med en kar, på lagsrommet, en gang.

    Han karen sa det, at det hadde jo vært en neger, i Oslo, som hadde blitt forfulgt, av en bil, med folk inni, som slo etter han negeren, med kjetting da.

    ‘Det var meg, det’, sa Bricen.

    (Bricen mente at det var han, som var han negeren da).

    Og da svarte vel ikke han andre karen så mye vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen hadde også radioprogram om hasj en gang, husker jeg.

    Bricen ville intervjue meg, i døra til lagsrommet der cirka vel.

    Og han spurte om jeg hadde sett hasj da.

    Jeg måtte innrømme, at det hadde jeg ikke.

    Og da syntes nok Bricen at jeg var litt kjedelig, tror jeg.

    Men jeg nevnte ikke noe om at jeg hadde en tante, (tante Ellen i Sveits), og en søster, (Pia), som var ‘de hasjisene’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen pleide forresten også å ta seg en joint, på søndagskveldene, etter at vi hadde kommet til leiren, med toget, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg tror at han røyka sammen med Vik.

    For jeg husker at de pleide å snike seg litt unna vel, (noen ganger ihvertfall), når en gjeng av oss, hadde gått fra togstasjonen, etter å ha kommet til Elverum, med det siste toget, på søndagene da, (fra Oslo).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette kapittelet skulle egentlig være om tillitsmann.

    10 Torp ble valg til tillitsmann, i begynnelsen av året.

    Det var vel ikke så mange andre som ville være tillitsmann, så han ble valgt da.

    (Sånn som jeg husker det).

    Så hendte det en episode, når 10 Torp hadde sagt fra, hos Adm. Off., (eller noe), om at han selv ikke skulle ha en vakt, men at Bekklund, (på lag 1), skulle ha den vakta.

    Men det hadde visst ikke Bekklund godtkjent da.

    Så da ble 10 Torp avsatt i en Troppens Time, som verneombud.

    Og Bakke, (nestlagføreren på kanonlaget), ble valgt, istedet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var faktisk den i troppen, som hadde flest vaktpoeng, (tror jeg).

    (Jeg var ihvertfall en av de, som hadde flest vaktpoeng da).

    Likevel så satt Bakke meg opp, på mange vakter da.

    Så jeg prøvde å ta noe som nesten var en alvorsprat med han, og lurte på hvorfor han tulla med vaktlista da.

    Men da svarte han ikke noe.

    Og unnskyldningen som ble presentert i Troppens Time seinere, (eller hvordan det var igjen), det var vel at det var umulig å få det helt likt.

    Men altså, det virka som at Bakke ikke prøvde engang.

    Det ble jo sånn at noen hadde mange fler vaktpoeng, enn andre da.

    Men hvor vanskelig kunne det være liksom?

    Nei, her var det nok noen ugler i mosen, mistenker nesten jeg, den dag i dag.

    (Siden jeg måtte ha så mange vakter da, enda jeg hadde, (mer eller mindre), flest vaktpoeng).

    Så jeg var mer misfornøyd, med det nye verneombudet, siden han tulla sånn, og satt meg opp på for mange vakter da.

    Enn jeg var med det forrige.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bakke, han sang/ropte også, ‘the Workaholic’, (fra en kjent sang, på den tiden), mens han stod like ved meg, på troppens oppstillingsplass, en gang.

    (Og jeg var den eneste som var i nærheten der, unntatt en annen kar, på kanonlaget vel).

    Så hva det var om, det veit jeg ikke.

    Men de kanonlag-folka, de var kanskje litt umodne hele gjengen da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 25: Enda mer fra Terningmoen

    Lagfører Bricen, han jobbadimma, en måned før førstegangstjenesten var ferdig cirka, sommeren 1993 da.

    Og like før Bricen jobbdimma, så skjedde det noe spesielt.

    Dette var en torsdagskveld, (husker jeg), så det var vel natta før Bricen dimma da.

    Jeg hadde vært på Alexis og drukket meg stup full da, (som jeg noen ganger gjorde, på torsdager, hvis jeg hadde penger, osv.).

    Da jeg kom tilbake til Terningmoen, så begynte Furuset, (som var norsk mester, i karate, eller noe, fra Brumundal), å dra med meg med rundt i leiren.

    Han skulle gi Bricen vannseng, sa han.

    Noe jeg, som ‘fyllik’, syntes at var ganske morsomt da.

    Vannseng, det var at man heiv en bøtte med vann, oppi senga, til noen som sov da.

    Som sagt så gjort, Furuset ga Bricen vannseng da, (han heiv en bøtte med kaldt vann på han, mens Bricen lå og sov, i senga si), med meg på slep da.

    Så dro Furuset meg med, til et tomt rom, i den brakka som stod tom, like ved vår kaserne da.

    Og så venta vi litt der, (av en eller annen grunn).

    Også gikk jeg tilbake til rommet mitt.

    Og da hadde noen tatt ut bunnen, av senga mi.

    Sånn at madrassen datt ned på gulvet da.

    (Sånn som reservene gjorde med senga til Torp, et drøyt halvår før det her vel).

    Men jeg hadde underkøye, (og ikke overkøye da, sånn som Torp).

    Men jeg var litt full da.

    Så jeg bare lå på gulvet, den natta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste dagen, som Bricen var der, (var det vel), så tok han og begynte å slåss med meg, inne på rommet.

    Jeg var ikke helt med, men jeg skjønte plutselig det, at Bricen prøvde å ta et kast på meg.

    Så jeg måtte holde rundt halsen, på Bricen da, for å unngå å bli slengt hardt i gulvet da.

    Og da kommenterte nestlagfører Frydenlund, (husker jeg), og sa det, at det var ‘flaks for Ribsskog’, (eller noe), at jeg hadde holdt rundt halsen på Bricen, da.

    For ellers så kunne jeg ha blitt alvorlig skada da.

    Så Bricen prøvde omtrent å drepe meg, den siste dagen hans der, må jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, noen måneder før det her.

    Så gikk jeg av perm-toget, fra Elverum, på Oslo S., da.

    Og når jeg kom ut av Oslo S. der, så var søstera mi Pia der.

    Hu skulle noe ærend, inne på Oslo S. der, og jeg hang meg på henne da.

    Mens vi gikk oppover, ved siden av rulletrappene der, inne på Oslo S., da.

    Så kom Bricen rullende, ned rulletrappa der da.

    Også sa han ‘stjerna Ribsskog’, til meg.

    (Antagelig fordi at jeg var der sammen med en dame da.

    Han skjønte vel ikke at det var søstera mi kanskje.

    Og jeg bare hilste eller gliste tilbake vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og seinere, den dagen vel, (må det vel ha vært), så sa søstera mi, til meg, at han i rulletrappa, (Bricen), han burde jeg ikke ha noe med å gjøre.

    Men Pia forklarte ikke da, hvorfor hu sa det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 24: Mer fra Terningmoen

    Mer jeg husker fra Terningmoen, det er at jeg overhørte det, at lagfører Quigstad, (fra Oslo), på lag 1, prata om det, at han og noen kamerater, pleide å gå rundt i Oslo, og banke opp folk, i helgene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lagfører Warming, på lag 3, han prøvde å bli marinejeger, (eller noe sånt).

    Og da babla 10 Torp, (fra Romerike muligens vel), om han, og sa at han ikke trodde at Warming hadde psyken, til å klare den opptaksprøven.

    (Som vel inkluderte en helvetesuke, osv.).

    Og Torp fikk ihvertfall rett i at Warming, (og også muligens Furuset og Andersen på lag 3 vel), kom tilbake igjen, uten å klare det, å bli jeger da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Randen, han slutta plutselig i Geværkompaniet, da han hadde igjen to-tre måneder, av tjenesten sin kanskje.

    Og Warming, (lagføreren til Randen), fortalte meg det, at han trodde at Randen hadde hatt fått noen problemer med psyken, (eller noe).

    Og jeg husker også at Randen oppførte seg litt rart der, like før han dimma.

    For han sa til meg at det lukta sæd, på doen, på brakka vår, husker jeg, en gang som jeg skulle på do der, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så spurte Øverland, Løvenskiold, Frydenlund, og noen andre Oslo-gutter vel, om jeg ville sitte på med dem, i en ganske liten bil, tilbake igjen til Oslo, (etter endt tjeneste, en fredag da).

    Jeg kunne ikke takke nei til det, syntes jeg.

    Men jeg hadde ikke lyst til å handle mat, i den litt kjedelige Prix-butikken, på Ellingsrudåsen da.

    Så jeg ba dem om å slippe meg av, ved Furuset-senteret, sånn at jeg kunne handle noe mat, (Pizza Grandiosa osv. da, som jeg var glad i da, når det var helgeperm osv.), på Rema-butikken der da.

    (Hvor Helene og Carmen, fra OBS Triaden, jobba, blant annet).

    ‘Bor du her altså Ribsskog’, sa Løvenskiold til meg, da jeg gikk ut av bilen, ved Furuset Senter der.

    Jeg svarte ‘ja’, for jeg syntes ikke at jeg kunne svare nei, siden jeg jo bodde på Ellingsrudåsen, like ved, og siden jeg hadde bodd i Høybråtenveien, og tatt T-banen fra ved Furuset Senteret der, når jeg jobba i Norsk Hagetidend, osv., da.

    (Men Løvenskiold var skikkelig nedlatende da, (må man vel si), siden jeg bodde i Oslo Øst da.

    Han trodde kanskje at jeg var derfra og.

    Jeg tror ikke han visste at jeg bare hadde bodd i Oslo, i tre år, som student, og at jeg egentlig var fra Larvik og Berger da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sundheim, Skjellum og meg, vi begynte å henge litt sammen, på fritida, de siste par månedene, på Terningmoen.

    Dem dro meg med på kino, for å se ‘Bram Stoker’s Dracula’, (var det vel), i Hamar.

    (For kinoen i Elverum hadde brent ned, var det vel).

    Og vi dro også for å sole oss, ved et tjern, (som var en kjent badeplass da), i Elverum.

    (Hvor vi også dro litt for å se litt på damene og sånn vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi tre, kjørte rundt i Elverum, i bilen til Sundheim eller Skjellum vel.

    Så spurte noen engelske folk oss, om veien, til hotellet, i byen.

    Og jeg, (som satt i baksetet), jeg måtte svare da, for det klarte ikke Sundheim eller Skjellum å gjøre, på engelsk da, (virka det som).

    Og Skjellum måpte vel litt, (tror jeg), når han hørte engelsken min da.

    (Hvis jeg ikke misforstod da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Min tremenning, Øystein Andersen, han hadde jo fått meg til å begynne å digge sånne skrekkfilmer og zombie-filmer, og sånn, på slutten av 80-tallet.

    (Selv om jeg hadde sansen får skrekkfilmer før det og.

    Jan Snoghøj pleide å ta med skrekkfilmer og actionfilmer, opp til meg, i Leirfaret 4B, noen ganger, tidligere på 80-tallet.

    Og da ville ofte Christell, (og Pia etter at hu flytta dit), og noen kamerater av Snoghøj, også sitte i stua mi og se de filmene da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og høsten 1992, (var det kanskje), så skulle filmen Evil Dead 3, (eller noe), bli vist, på Rockefeller.

    Og Øystein Andersen, han spurte om jeg skulle være med, (siden vi hadde pleid å se på de tidligere Evil Dead-filmene da, og Øystein Andersen var en stor fan av Evil Dead 2, blant annet da).

    Og Kjetil Holshagen, (fra Sande), var vel også med, (mener jeg å huske).

    Og muligens fler av Øystein Andersen sine kamerater da.

    Og på kinoen der, på Rockefeller, så traff vi faktisk Berget, fra lag 3, i troppen min, på Terningmoen, husker jeg.

    (Og dette var vel en av de siste gangene forresten, som jeg fant på noe, sammen med Øystein Andersen og dem da.

    Som jeg skal skrive mer om, i Min Bok 4).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når jeg hadde vakt, på Terningmoen, etter jul engang vel.

    Så måtte jeg plutselig ha vakt, to dager på rad.

    For nettopp Berget, han hadde plutselig tatt tyvperm, (må man vel kalle det), og dratt inn til Oslo, (av en eller annen grunn da).

    Og jeg var også oppført som reserve, på vaktlistene, for den neste dagen.

    Så jeg måtte ha vakt 48 timer i strekk da.

    Og fikk liksom ikke sovet ut da.

    For når man hadde vakt, så ble man vekket, hver fjerde time, (eller noe), for da måtte man gå streifvakt eller sitte i vaktbua da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg var ferdig med å ha vakt, (i to dager i strekk da), så hadde jeg en ‘kræsj’ med sersjant Dybvig, husker jeg.

    Og sa noe sånt som at, ‘det skjønner kanskje du og, hvis du tenker deg om’.

    At jeg ble sur, siden jeg måtte ha vakt, to dager på rad da.

    (Jeg var i litt dårlig humør da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 23: Etter vinterøvelsen

    Den dagen vi kom hjem fra vinterøvelsen, så dro jeg med de på laget, som ville, på pizzarestaurant, i Elverum.

    Jeg hadde dårlig samvittighet, siden jeg ikke hadde dratt pulken, like mye, som de andre på laget, (siden jeg var så pinglete og hadde rustne skiferdigheter da).

    Men bare Skjellum og Sundheim takket ja til tilbudet mitt om gratis pizza da.

    (Noe jeg hadde lovet, allerede mens vi var på vinterøvelsen vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På pizzarestauranten, så hørte jeg at troppsass. Øverland, (eller om det var lagfører Quigstad, på lag 1), prata dritt om meg, og sa sånn at, ‘jeg har aldri skjønt folk som liksom har en bok, inni lommeboka’.

    (Noe sånt).

    Siden jeg hadde en sånn syvende sans, liggende inni en sånn ‘gammeldags’, stor lommebok da.

    (De folka satt ved et annet bord der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lagfører Bricen, han ville absolutt, at jeg skulle bli med han, i badstua.

    Han dro meg med inn i offisersbadstua, og mente at vi kunne sitte der da.

    Og en kar, (som jeg ikke så hvem var, men som var eldre og kraftigere enn oss vel), kom inn der.

    Men når han så Bricen og meg der, så bare snudde han og gikk han ut igjen, (husker jeg).

    (Uten at jeg skjønte hvorfor men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro til ‘Dr. Mengele’, (som han ble kalt), med frostskaden min da.

    Dr. Mengele, han ga meg en salve, mot frostskade da.

    Og da jeg viste fram den, til Sundheim, på laget, så sa han det, at den salven, den burde jeg ikke bruke.

    For den inneholdt vann, noe som ville gjøre frostskaden min verre da.

    Så da mista jeg tilliten, til legene.

    Og brukte istedet sånn vaselin, (som ikke inneholdt vann), på øret mitt da.

    (Sånn at jeg ikke skulle miste mer av øret liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk og surva litt, (etter øvelsen), siden jeg hadde mista en bit av det venste øret mitt da.

    Men Paulsen, på laget, han nevnte øra til Grønning.

    (Han bryteren fra Sarpsborg, som hadde blitt overført til HV, rundt juletider da).

    Og spurte meg om jeg huska ørene hans.

    Og det gjorde jeg faktisk.

    For de så skikkelig skada ut, etter at han hadde fått hue sitt gnidd rundt i bryteringen, (på en eller annen måte da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uka etter vinterøvelsen, så hadde vi for det meste rolige dager, hvor vi var inne på brakkene, og ble undervist i våpenet M72, (en panserbrytende rakett, som ble kalt ‘bruk og kast-våpen’), husker jeg.

    Vi fikk blant annet et lurespørsmål, som vi ble stilt, av et befal, fra en annen tropp vel.

    Han spurte sånn, ‘hvilken farge har våpenet i strid’.

    Og da svarte jeg bare ‘grønn’, for det var jo den fargen, som våpenet hadde, til vanlig da.

    Og det var riktig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Resten av vinteren, så gikk jeg mye med den BF-en, (‘bjønn-fitta’), på hue, (husker jeg).

    (Det vil altså si ‘lue, vinter, felt’, som den lua vel mer formelt ble kalt, i Forsvaret).

    Siden jeg hadde fått frostskade på øret, så prøvde jeg å holde ørene mine varme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at på den på skiskytterkonkurransen, (hvor jeg klarte skiskyttermerket), så gikk jeg faktisk med den BF-en på meg, under hele løpet vel, (siden jeg hadde blitt vant til å ha på meg den lua da), noe vel folka i de andre troppene, syntes at var litt morsomt, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg får til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 22: Vinterøvelse

    I Februar, (eller om det var i mars), i 1993, så skulle vi i tropp 1, på vinterøvelse.

    Det ble sagt, før vi dro på øvelsen, at dette var en sivil øvelse, så vi behøvde ikke å ta med gassmaske, for eksempel.

    Inni ‘gassmaske-veska’ så kunne vi bare ha godteri, (eller noe), var det en fra en annen tropp, som sa, inne på rommet vårt, (rommet til lag 2), var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle ha vinterøvelse, på fjellet, ved Lillehammer, (husker jeg).

    Cirka halvparten, av en annen tropp, skulle vel også være med oss, (mener jeg).

    Da vi kom fram, til der vi skulle starte, så så vi den andre halvdelen, av Geværkompaniet, (som skulle med de samme bussene tilbake til Terningmoen vel), utafor bussen, (husker jeg).

    Disse hadde allerede hatt øvelse, i 10-14 dager vel, og de så gamle ut, eller noe, (var det vel noen som sa, på bussen).

    For disse hadde visst hatt et tøft vær da, under øvelsen.

    Så de så rimelig bleike og medtatte ut da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke gått så mye på ski, de årene, som jeg bodde, hos faren min, (på Bergeråsen).

    Og jeg var også den tynneste på laget, må man vel si.

    For Paulsen, han slapp unna øvelsen, ved å ta en preik med sersjant Dybvig, før vi skulle dra avgårde med bussen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde grua meg, til den her øvelsen da.

    Og spurt Bricen, (i forkant av øvelsen), om det var greit, at jeg slapp å trekke pulken så ofte, siden jeg var så dårlig på ski da.

    For vi hadde vært på en busstur, til et sted, hvor vi gikk og trakk pulk, og da hadde jeg hatt hjelpedraget, (husker jeg), for jeg gikk foran nestlagfører Frydenlund, og da hadde jeg blitt nesten utrolig svett og sliten da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen svarte vel ikke noe, da jeg spurte, om det her, (på rommet til lag 2), i forkant, av øvelsen.

    Men jeg spurte nå ihvertfall da.

    (Mens nesten hele laget hørte det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi gikk i en veldig bratt oppoverbakke, den første dagen, på vinterøvelsen.

    Og da var jeg glad, over at jeg slapp å trekke pulken, (som teltet vårt blant annet lå i), husker jeg.

    Og folka i troppen vår, de begynte også plutselig å synge denne sangen:

    ‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.

    Han ligner litt på nissen igrunn.

    Det er ikke han det er Jon Blund.

    Han besøker store og små’.

    Og da sangen var ferdig.

    Så fortsatte Skjellum, (var det vel), med å si høyt, ‘alle barn har rett til’.

    Som på TV-serien ‘Jul i skomakergata’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter øvelsen, så fikk troppen vår kjeft, fra en annen tropp, på grunn av denne synginga da.

    Dette ble tatt opp, av troppsbefalet vårt, i troppens time, en gang da, (husker jeg).

    (For den andre troppen hadde ikke skjønt noe, men blitt forvirret, (eller noe da), av den her plutselige synginga da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vært litt døsig, den første dagen, og gått med en parafinflaske, for mye, i sekken, husker jeg.

    (Hvis det ikke var den andre dagen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første kvelden, (var det vel), så skulle vi ligge i snøhule.

    Bricen, han jobba som en gal, og bygde nesten hele snøhula selv, husker jeg.

    Det var kaldt, og vi hadde en slags tjukk pysjamasbukse, som ble kalt ‘Anda’, eller ‘Anna’, eller noe, og som jeg ikke hadde tatt med, for å få plass til andre ting da.

    Men jeg hadde masse varmeposer da, fra Top Secret, i Oslo, som jeg brukte, for å holde varmen.

    (Etter tips fra noen andre soldater i troppen vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde forresten vært hos en landhandel, på fjellet, på Lillehammer, før vi skulle sove i snøhule.

    Og da hadde Nybø bedt meg, (som var omtrent den eneste på laget, som hadde tatt med seg penger), om å kjøpe en pakke, med Toro gryterett, (sånn pulver-basis da), en rett han hadde erfaring, i å lage, fra speideren vel.

    Til RSP da, (stridsprovianten, som folk spøkte med og sa at betydde ‘Rester av Sprengt Personell’, og som andre igjen kalte for ‘død mann på boks’).

    Så da kjøpte jeg det, og noe brus og appelsinjuice, og andre matvarer da, fra ei kone, som liksom måtte hente hver ting jeg spurte om da, i noen hyller bak seg, siden dette var en veldig gammeldags landhandel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde forresten en plass, for teltet vårt, nedenfor fjellet, (som vel var Kvitfjell, muligens, tror jeg), ved Lillehammer da.

    Så vi hadde holdt til der, i knappetelt, i et par dager vel, før vi begynte å gå, oppe på fjellet da.

    I disse knappteltene, så måtte man ha en kuldegrop, husker jeg.

    Varmen gikk nemlig oppover, så man måtte ha en grop, sånn at man liksom gikk litt nedover, når man gikk ut av teltet, for å få varmen, fra primusen, til å holde seg i teltet da.

    Og man sov med klær på seg der, for ellers ble det for kaldt, og på vanlige øvelser, så kunne det bli alarm, når som helst, så man kunne ikke ta av seg mer en feltstøvlene og feltjakka vanligvis, når man sov, i knappetelt, på øvelser da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg delte det jeg kjøpte i den landhandelen, med de andre, på laget da.

    (Ihvertfall en del av det).

    Men appelsinjuicen, den sa jeg fra om, at den ville jeg ha selv da, husker jeg.

    Og Odd Sundheim, fra Valdres, han hadde glemt å ta med røyk, på øvelsen.

    Men jeg hadde grua meg, så mye, for den her øvelsen.

    Så jeg hadde en halv tobakkspakke, i reserve, (i tillegg til en 20-pakning sigaretter cirka, for hver dag vel), så jeg lot Sundheim få den tobakkspakka mi da.

    (Selv om man vel må si, at det var litt rart, at noen kunne klare å glemme å ta med røyk, på en så langvarig øvelse).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det å sove i den snøhula, det var rimelig kaldt.

    (For vi fyrte ikke med primus der, sånn som jeg husker det).

    Vi lå på en slags hylle, som var en halv meter høy kanskje, inne i snøhula da.

    Og man skulle ha en skistav, som stakk opp gjennom taket, av snøhula.

    (Av en eller annen grunn).

    Og når vi våkna, så hadde taket, i snøhula, falt med 20-30-40 centimeter, eller noe.

    Så det var jo nesten sånn, at vi fikk taket i trynet da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den kvelden, som vi sov i snøhule, så hadde jeg, (som var fast primus-mann, på laget), slitt med primusen da, husker jeg.

    (Etter at vi var ferdige, med å bygge snøhula).

    For hvis det var opp mot 15 kuldegrader, (noe det var, denne kvelden da), så holdt det ikke å varme opp primusen, med rødsprit, kun en gang.

    Neida, da måtte man, (som noen, (muligens kompanisjefen), sa), varme opp primusen _to_ ganger, med rødsprit da.

    (Noe vi vel ikke hadde lært, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Noe jeg ikke hadde vært borti før da.

    Så da fikk jeg først en negativ kommentar, av troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’ da, (siden jeg ikke husker etternavnet hans).

    Men dette hadde visst likt for alle laga da, at de hadde slitt med primusen, (grunnet kulda), denne kvelden da.

    For det var første gang, som vi var på øvelse, og det var så mange kuldegrader da, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var vel etter at jeg til slutt fikk fyr på primusen der.

    (Ved snøhula der da).

    At Nybø lagde den her gryteretten sin da.

    Fra Toro da.

    Mens han hadde oppi RSP-en, som vi egentlig hadde som middag, den dagen da.

    Og den gryteretten, den lukta godt, husker jeg.

    Så det var en god ide, av Nybø, må man vel si, å be meg kjøpe en sånn gryterett-pose, i den landhandelen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kompanisjef Isefjær, han var ikke med, på å ligge, i noen snøhule, husker jeg.

    Han lå under åpen himmel, litt nedafor alle snøhulene, (husker jeg).

    Med en teltduk over seg vel.

    Mens han testa noen nye soveposer, (eller noe sånt), tror jeg, (for Forsvaret da).

    Og det så ut som om han hadde hatt en tøff natt, (mener jeg å huske), morgenen etter da.

    (For jeg mener at jeg gikk forbi kaptein Isefjær, når jeg skulle et eller annet, den morgenen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Resten av øvelsen, var kanskje ikke like spektakulær, som den natta, som vi lå over, i snøhule.

    Men vi gikk rundt på fjellet der da.

    Og en dag, så var det skikkelig snøføyke/storm, mens vi gikk, husker jeg.

    Og vi måtte stå bak en hyttevegg, (eller noe), når vi hadde pause da.

    Vi hadde fått beskjed, om å drikke mye vann.

    Og vi hadde vannflaskene, rundt halsen.

    Og vi hadde fått beskjed, om å putte snø, oppi vannflaskene, når vi drakk en slurk, sånn at vannreservene våre skulle holde lengre da.

    (Eller, vi hadde vel ikke med vann, tror jeg.

    Vi smelta vel bare snø, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men noen dager seinere, så ble det skikkelig påskevær, med sol osv., husker jeg.

    På tilbakeveien, til der ‘basen’ vår lå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men de første dagene, så var det veldig kaldt, husker jeg.

    Vi skulle ha opplæring, i å finne folk, som var tatt av ras, en dag der, husker jeg.

    Dette var ved en skråning, på fjellet, og temperaturen var vel minus femten kuldegrader cirka vel.

    Jeg fikk utdelt en sånn søkestav, av et befal, som jeg ikke visste hvem var.

    (Så han var vel fra den andre troppen sikkert da).

    Og så skulle jeg og noen fler, liksom søke etter noen folk, som hadde blitt tatt av ras da.

    Mens en hel gjeng så på oss da.

    Men vi hadde ikke fått beskjed, om at det faktisk var noe gravd ned der.

    Så da søkestokken min, støtte mot noe der, så sa ikke jeg fra, til noen, om det.

    For jeg ville ikke at den ‘seansen’ skulle ta lengre tid, enn nødvendig da.

    (Siden det var så kaldt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi måtte søke en gang til da.

    Siden vi ikke hadde funnet en stor platdukke, som han befalet tydeligvis hadde gravd ned der da.

    (Noe jeg ikke hadde fått beskjed om da.

    For han var rimelig ordknapp, han befalet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da husker jeg det, at lagfører Warming, (fra lag 3), som var en av de, som stod og så på denne søkingen vår da.

    Han sa til meg det, like etter det her, at det var min feil, at alle folka hadde måttet stå der så lenge, i sprengkulda da.

    (Siden jeg ikke hadde sagt fra da, da søkestokken min, støtte mot den dukka da).

    Men jeg hadde ikke fått beskjed, om å si fra, hvis jeg fant noe.

    Jeg hadde bare fått beskjed om å gå der og søke da.

    Men jeg visste ikke at noe var gravd ned der, (for å si det sånn).

    (Jeg trodde at poenget bare var, at vi skulle vise hvordan man skulle søke, med søkestokkene da.

    For han befalet forklarte, at hvis folk gikk med så og så langt mellomrom, mellom seg, og søkte, så kom de til å finne dem som lå begravet, under snøen da.

    Og det må jeg innrømme, at stemte.

    For jeg fant jo noe, under snøen.

    Men jeg trodde at det var en stein, eller noe da.

    Jeg visste ikke at vi faktisk leita etter noe spesielt der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake til basen, så var det mye nedoverbakker, (husker jeg).

    Jeg måtte faktisk trekke pulken jeg og.

    Men ikke så mye som mange av de andre på laget da.

    Men jeg trakk pulken til like før vi skulle ned en nedoverbakke der.

    Og nederst i den bakken, så var det en bru.

    Og denne bakken så farlig ut, syntes jeg.

    For man måtte liksom svinge, nederst i bakken, og prøve å treffe den her brua da.

    Men jeg var ikke så stødig på ski.

    Og jeg hadde jo på meg pakning, osv.

    Så når jeg så den brua, nedi der.

    Så bare la jeg meg ned, for å bremse da.

    Og jeg stoppa like før elva der da, som gikk under brua da.

    (For hvis man bomma på brua, så havna man i elva da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Dybvig, nevnte like etter, at han hadde trodd, at det var ‘slutten for Ribsskog’, (var det vel han sa), når jeg kjørte ned den bakken.

    Men det syntes jeg at ble dumt.

    For man døde vel ikke av å havne uti en ganske grunn elv.

    Men jeg måtte kanskje ha lånt noe klær og sånn da, hvis jeg ikke hadde klart å bremse, før jeg havna i elva da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter dette igjen, så måtte vi ned en veldig bratt bakke, etter at det hadde begynt å bli mørkt da.

    Så jeg datt vel 10-20 ganger, på vei ned den bakken vel.

    Og tre ganger på en meter cirka vel, mens sersjant Dybvig stod like ved da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til basen vår, så begynte jeg å fyre opp primusen da.

    Men av en eller annen grunn, så dro jeg med den, bort til lag 3, (som hadde telt like ved siden av oss da).

    (Kanskje fordi at de hadde lommelykt der, eller noe).

    Og mens jeg fyrte opp primusen, så klarte jeg å rote bort vottene mine da.

    Og da, så hadde vår tidligere troppsjef, løytnant Frøshaug, sagt til oss, at vi burde ha et eget depot, i troppen, med militærutstyr, sånn at vi ikke skulle få så mange TS-, (Tap/Skade), skjemaer da.

    Så jeg gikk ikke bort til troppsbefalet, og klagde, på at jeg hadde mista vottene mine.

    (Kanskje på grunn av sersjant Dybvig.

    Som hadde kommentert at det nesten var slutten for meg, bare fordi jeg holdt på å havne uti en ganske grunn elv.

    Og som hadde stått like ved siden av meg, når jeg falt mange ganger, ned den bratte bakken, på slutten da.

    Og som vel også hadde tulla fælt, like før vi skulle kjøre ned den bakken, med den skumle svingen, (og elva), nederst i da.

    For noen på lag 3, (eller om det var på lag 1), hadde vitset om, at de skulle dra på et høyfjellshotell, som vi kunne se, noen hundre meter, fra skiløypa da.

    ‘Her kommer en som har draget’, (for det man dro pulken i, ble kalt draget da), sa sersjant Dybvig, at dem ville ha sagt, inne på diskoteket, på høyfjellshotellet da, (hvis han soldaten hadde gått inn der da).

    ‘Hva hvis jeg hadde gått inn der da’, sa han som gikk foran og dro da.

    (Eller noe sånt).

    Til sersjant Dybvig vel.

    ‘Her kommer en som har hjelpedraget’, sa Dybvig da, (at dem ville ha sagt, inne på hotellet der da).

    (Dem dreiv og vitsa da, for den som gikk foran og dro pulken, han dro i noe som ble kalt for hjelpedraget da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk bare bort til lag 3 igjen, og spurte, om noen av dem, hadde noen ekstra votter.

    Og Frisell, han hadde noen ekstra votter, som jeg fikk låne da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den natta, (må det vel ha vært), så skjedde det rare, at vår nye troppsjef, Kalesj-Bjørn.

    Han kom bare plutselig inn i teltet vårt, og la seg, ved siden av meg, (som lå ytterst), og veggen på teltet da.

    Som en slags ‘tetningslist’, som man kalte han som lå helt ytterst da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tenkte at dette kanskje var noe lignende, av det kompanisjef Isefjær hadde gjort.

    For han måtte jo ligge i en bivuakk, (heter det vel), når vi andre, lå i snøhule da.

    Så jeg tenkte at Kalesj-Bjørn kanskje ikke hadde noe annet sted å ligge da.

    Og han lå med ansiktet vekk fra oss andre også.

    Så det var ikke sånn, at jeg fikk spurt han, om hvorfor han lå der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hadde jo vært en kar, inne på rommet vårt, (på lag 2), på Terningmoen, og sagt det, at vinterøvelsen, var en sivil øvelse, så vi kunne ha godteri, i ‘gassmaske-veska’, osv.

    Men dette hadde visst ikke kompanisjef Isefjær fått med seg.

    Han hadde en oppstilling, av alle folka, den siste dagen der da.

    Og han spurte meg, om ‘har du lært å gå på ski nå da Ribsskog?’.

    (Uten at jeg vet hvem som hadde fortalt han, at jeg ikke var så god til å gå på ski).

    Jeg tenkte på alle de fallene, som jeg hadde hatt, i den siste bakken, ned til ved teltplassen der, kvelden før.

    Så jeg måtte svare ‘nei’, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Isefjær kjente så på ‘gassmaske-veska’, som jeg hadde festa rundt uniformen, (som vanlig). da.

    Men der lå det noe regntøy, (eller noe), vel.

    Så Isefjær ble sur da, og skreiv meg opp på en liste, over soldater, som skulle straffes da.

    For de andre soldatene, de skulle tilbake igjen, til Terningmoen, for å skyte med våpnene sine.

    For å vise, at de virka, selv etter 10-14 dager, på fjellet, da.

    Mens vi andre, (deriblant lagfører Bricen og lagfører Warming, husker jeg).

    Vi måtte gå en ekstra straffe-skitur, oppe på fjellet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi gikk sånn på rad og rekke, så hendte det, at meldinger, ble sendt fram og tilbake.

    Noen hadde vel spurt, om hvor lenge vi skulle gå.

    Og meldingen tilbake, fra han befalet, (fra en annen tropp vel), var noe uklar da, (syntes visst noen).

    Så en melding, kom tilbake igjen, til han.

    Og det var, ‘hvor langt er et tau?’.

    Og det likte ikke han befalet.

    Så han stoppa hele gjengen av oss da.

    Og stilte oss opp på rekke.

    Og så spurte han meg, om jeg hadde sendt den meldingen.

    ‘Nei’, svarte jeg.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall.

    Jeg var ihvertfall ærlig da).

    Og da sa lagfører Warming, (på lag 3), som gikk foran meg vel, på den rekka, at det var han som hadde sendt den meldingen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle selvfølgelig ned en sånn ‘helvetesbakke’, på den straffeskituren og.

    Og da spurte lagfører Bricen, (av en eller annen grunn), om han skulle ta AG-en min, for meg, ned den bakken.

    Jeg sa vel at det var greit, selv om jeg undret meg litt, over at Bricen spurte om det her da.

    Men det var alt som skulle til egentlig.

    Når jeg slapp å bære de ekstra 4-5 kiloene, som AG3-en veide da.

    Så klarte jeg å svinge og holde balansen osv., ned den bratte bakken da.

    Så da var det nesten morsomt, å stå på ski, husker jeg, (at jeg syntes).

    Selv om jeg selvfølgelig klarte å kræsje, med en i en annen tropp, midt nedi den bakken da.

    (Selv om det var litt flaut, at Bricen måtte bære AG-en min da, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen han hadde også sagt til meg, at jeg var rød på øret, (eller noe), mens vi lå i telt-leieren der, før vi dro opp på fjellet vel.

    Jeg hadde kjent en kul i øret der, men jeg trodde at det var en kvise.

    For jeg hadde fått kvise i nesa før, (tror jeg at det var), så jeg trodde at dette var en kvise i øret da.

    (Selv om jeg vel ikke hadde hatt det før vel).

    Så jeg svarte bare til Bricen, at det var en kvise da.

    Og Bricen sa ikke noe mer vel.

    Men da vi kom ned til Terningmoen, så så jeg det, at en bit av øret mitt, hadde blitt borte.

    For jeg hadde fått en frostskade da.

    Og en bit, på tuppen av øret mitt, hadde forsvunnet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som vi var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 21: Mer fra Terningmoen

    Den siste tida, før jul, så var det bare Skjærbekk og meg, som fortsatt var igjen, på reservelaget, (husker jeg).

    Og en dag, så fikk vi i jobb, å av-ise trappene, til brakkene våre.

    For Elverum, det stedet, det blir noen ganger kaldt et ‘kuldehøl’, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Det er mange grader kaldere, vanligvis, i Elverum enn i nabobyen Hamar.

    (Det kunne vi se, på et termometer, som man kunne se fra veien, ikke langt fra Hamar der vel, når vi kjørte forbi, i en buss, som gikk fra Galleri Oslo, når vi skulle tilbake igjen til Terningmoen, etter å ha hatt helgeperm).

    Noe vi i Geværkompaniet fikk merke, hver dag, fra vi stilte opp på kompanioppstilling, om morgenen, og når vi var på skytebaner og dreiv med alt mulig annet forskjellig rart, utendørs da.

    Så det var fullt av is på trappene, allerede i desember der da.

    Og Skjærbekk og jeg, vi helte på varmtvann og hakka med spader, var det vel, for å få bort isen da.

    (Men jeg kan ikke huske at vi hadde noe salt der, til å strø på isen.

    For det lærte jeg seinere, når jeg jobba på Rimi Nylænde, at salt, det fikk isen til å smelte da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Skjærbekk og jeg, vi hadde visst dumma oss ut da.

    For vi hadde visst også av-iset en trapp, som egentlig tilhørte en annen tropp.

    For kanonlaget, på troppen vår, de delte visst brakke, med en annen tropp da.

    (Noe sånt).

    Så da hadde vel jeg misforstått da.

    For vi av-iset begge trappene, til den brakka da.

    Men det var visst bare meninga, at vi skulle ha av-iset en av dem.

    Så da fikk vi vel litt tyn, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Skjærbekk og jeg, stod der, og av-iset de trappene da.

    Så dukka det opp en kar, fra en annen tropp der vel.

    Han forklarte det, at dronning Sonja, hu var visst ikke noe kul, mot soldatene, som var i Garden.

    En soldat hadde visst bare sagt ‘hei’ til henne, en gang, (på Skaugum vel), og hu hadde visst da blitt skikkelig sint og gæern.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Brun på kanonlaget, han dukka vel også opp der, (mener jeg å huske).

    Ihvertfall så husker jeg at han prata om damer, med Skjærbekk, (de to hedmarkingene da, var det vel), en gang, som jeg stod like ved siden av, siden Skjærbekk og jeg vel jobba med noe da.

    Og da gikk praten dems i, at lillesøstera, til Tine Tollan, (eller om det var en annen stuperske), fra Hamar, visstnok var så fin da.

    Og praten gikk også i det, (eller om det var en annen gang), at de to var enige om det, at norske damer, ikke var så fine.

    Det var noe med midjen på dem, eller noe, som dem ikke likte da.

    (Disse to som begge hadde mørkt hår da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så gadd jeg ikke vente, på et tog, som gikk via Hamar.

    For et annet tog, gikk via Lillehammer.

    Og da kom jeg litt tidligere til Oslo da.

    Men ingen av de andre soldatene, ville ta det Lillehammer-toget, sammen med meg da.

    Så jeg havna på det aleine da.

    Og på det toget, så satt det en hel ‘bøling’ på 20-30-40 soldater kanskje, som var fra en annen militærleir da.

    (Uten at jeg vet hvilken militærleir det kan ha vært).

    Og de lurte fælt på hvem jeg var da.

    (Overhørte jeg, gjennom togvogna).

    Men så så dem birkebeiner-merket, på skulderen, på permuniform-skjorta mi da.

    Og da ble dem litt stillere, (mener jeg å huske).

    (Pluss at jeg hadde masse skyttermerker og sånn da, som man også skulle ha på permuniform-skjorta da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Lillehammer, så gikk jeg rundt i gågata der, (var det vel), i en time, eller noe, kanskje.

    (Mens jeg venta på at toget til Oslo skulle gå da).

    Og så i en plateforretning, og sånn der da, (var det vel).

    Jeg møtte også Beckstrøm, (eller hva han het igjen), fra kanonlaget.

    (Han gikk i sivil, så det er mulig at jeg hadde hatt vakt da).

    Han var i Lillehammer, sammen med ei sprek, ung brunette, (husker jeg).

    Og de sa hei til meg da, som gikk rundt i hovedgata, i Lillehammer der, i perm-uniform da.

    (Og sikkert med den rosa bagen, som jeg hadde fått låne, av Magne Winnem da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere, så sa Bakke, (som var nestlagfører vel, på kanonlaget), til meg, at Beckstrøm og hu hotte, unge brunetta, de hadde hatt sex sammen, søtten ganger, (eller noe), på en helg, på en hyttetur da.

    (Utenom ‘sammenhengen’, sa Bakke det her til meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også mange fler merker etterhvert forresten, ettersom tida gikk, i Geværkompaniet.

    Marsjmerkene, de ble litt for tøffe for meg, som var så tynn, siden vi da måtte gå med mange kilo tung pakning.

    Men de fleste andre merkene, de klarte jeg å få med meg.

    Det var to skyttermerker til, (som jeg klarte), nemlig dugleiksmerket i bronse, og NAIS-merket.

    (Selv om det NAIS-merket forsvant, så det lurer jeg på om noen på lag 2, kan ha rappa.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert da).

    Jeg klarte også feltidrettsmerke, (selv om jeg var sliten på slutten, og hang meg på Bø, (fra Skotbu vel, og lag 1), på en del av orienteringa der, (husker jeg)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men noe av det mest overraskende, det var vel det, at jeg faktisk også klarte å ta skiskyttermerket.

    Jeg som pleide å gjøre alt for å slippe unna skidagene, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    For jeg hadde noe gule glassfiberski, som var så tråe da.

    Men skiskyttermerket, det klarte jeg i et slags oppsamlingsheat da.

    Siden jeg hadde hatt vakt kanskje, da den første konkurransen gikk av stabelen.

    Og jeg gikk vel ikke så utrolig fort på de tre-skiene til Forsvaret vel, (som ble kalt for ‘NATO-planker’, og som ikke skulle smøres, (mener jeg å huske), forresten).

    Men jeg skøyt vel ned halvparten av blinkene ihvertfall, (noe som var over snittet, for man ble vel litt kald, når man gikk rundt på ski der kanskje, ihvertfall så ble vel kanskje geværet litt kaldt.

    Også var man kanskje andpusten og da, etter skigåinga.

    Noe som gjorde det vanskeligere å treffe blinkene da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg klarte såvidt skiskyttermerket og da.

    Og det hadde jeg egentlig ikke håpet på, engang.

    Så da ble jeg litt overraska, husker jeg.

    (Da trodde jeg nesten at jeg drømte, da jeg så den resultatlista, hvor det stod at jeg hadde klart det skiskyttermerket, da).

    Og da hadde jeg tilsammen klart syv merker da.

    Noe som jeg lurer på om var mest i troppen.

    (Men det tørr jeg ikke å si sikkert da).

    Jeg husker ihvertfall at Davidsen, som var lagfører, på kanonlaget, han kom med noen syrlige kommentarer vel.

    Den gangen, da jeg fikk det skiskyttermerket utdelt, på troppens oppstillingsplass, da.

    Han sa at det var urettferdig, at den konkurransen som den utdelingen var for da, hadde hatt lavere standard, på deltagerne da, enn den første konkurransen, (som han sikkert hadde vært med på selv da, og han hadde kanskje ikke klart å ta det merket da, siden han kom med noe sånn ‘oppgulp’, (eller hva man skal kalle det), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 20: Mer fra reservelaget

    Reservelaget, det var veldig spesielt.

    Jeg fikk klage en gang, (av Frisell vel), fordi han mente at jeg hadde organisert knepping av telt, for bra.

    (Vi fikk vel ti minutter på oss, til å kneppe en sju-duker, og da skulle også primusen være oppe å kjøre.

    Noe sånt).

    For Frisell mente, at de fleste på reservelaget, de ville gjøre det dårlig, for å få lov til å dra hjem da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter en stund på reservelaget, så fikk troppen vår plutselig en USK.

    USK, det står for Utskrevet Sersjant Kurs.

    Så det var nesten som en sersjant da, men ikke helt.

    Og han USK-en, han var rosa, pga. solbrenthet vel.

    Og da lo Andresen, (fra Vinstra), sånn at han nesten grein, (husker jeg), og gjentok mange ganger, at ‘vi har fått en rosa USK’, (inne på reservelaget sitt rom da).

    (Eller om han sa ‘øs har fått en rosa USK’.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andresen han overhørte jeg også, at prata om Titano-festivalen, (på Vinstra), en gang.

    En annen soldat prata om noen som var skikkelig gærne der, og noe med en campingvogn.

    Og da svarte Andresen, at ‘ja, det var oss, det’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Johansen, han babla noen ganger, om ‘hvor er de to døla-guttene?’.

    Så han var nok ikke så glad i Andresen og Pålhaugen da, (som var fra Gudbrandsdalen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg overhørte også, at Johansen snakka om en gang, (på en nesten hatsk måte vel), om en spesiell type folk, som var sånn og sånn, også kjørte de Opel da.

    (Så han dreit tydeligvis ut noen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis man spurte sersjant Johansen om noe.

    (For eksempel at man ikke hadde blyant, eller noe, under en undervisningstime, hvor vi ofte satt utendørs, på bakken).

    Så ville han ofte svare, ‘har du noe problem med det?’.

    Og da visste ingen hva de skulle svare.

    Men da kopierte jeg hu Anne Lise, (eller hva hu het), fra Abildsø-gjengen, en gang.

    Også svarte jeg at, ‘det er ikke det det er snakk om. Det det er snakk om er ..’.

    Og da svarte ikke Johansen da.

    Så det er mulig at han ble sur på meg da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Johansen, han fortalte også en gang, at han en helg, hadde vært nede i Fredrikstad, og møtt Pettersen der.

    Pettersen hadde visst sagt noe sånt, som at ‘det er sjanten min’, (i fylla da).

    Og Pettersen hadde visst hatt ei fjortisdame der og, sa Johansen, (til hele troppen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hadde troppen permoppstilling, på en oppstillingsplass, oppe ved fotballbanen eller HV-leieren der, (eller noe sånt vel).

    Og da tulla Johansen skikkelig, (husker jeg).

    Han sa, at nå var det helg, så nå skulle vi få noen ting inn her oppe, og pekte på hue, (og tenkte på alkohol vel), og også noen ting ut, her nede, (fortsatte han), og pekte på balla vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter bortimot et halvt år, (var det vel kanskje), så ble troppen vår ‘kvitt’ Johansen, for han skulle på noe militærutdannelse, i Skottland, (og muligens Edinburgh vel), husker jeg, at det ble sagt, på en kompanioppstilling vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De første ukene, av rekrutt-tida, så hadde vi også en sersjant, som het Breian, (og som ble kalt Breial, vel, av noen som mente at han var litt for tøff/kjekkas kanskje da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det eneste jeg husker av Breian omtrent, (som var en ganske lav, men krafig kar, med mørkt hår vel), det var at han fikk Henriksveen, (fra Elverum), til å begynne å grine, på oppstillingsplassen en gang, en av de første dagene.

    For Henriksveen, han sa at han ikke ville klippe håret i nakken, sånn som Breian, som inspiserte oss, sa at han måtte.

    For Henriksveen sa at han var modell, og derfor ikke behøvde å klippe håret sitt så kort da, (mens han grein litt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henriksveen, han ble jo nestlagfører, på lag 3.

    Men han hadde også en tvillingbror, i leieren, som var lagfører, på et geværlag, i en annen tropp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at en gang, som jeg var reserve, og var avgitt, til lag 3, på en øvelse, (muligens Øvelse Elg 92, i Kongsvinger-traktene).

    Så skjedde det, at troppen gikk på noen stier, på sida av et fjell, eller noe, (midt på natta vel).

    Og da husker jeg det, at Henriksveen, plutselig begynte å dytte til meg, med AG3-en, omtrent som om han var en tysk Gestapo-soldat, (eller noe), og sa ‘gå da’, til meg.

    (Enda jeg gikk normalt fra før av, vil jeg si).

    Og dette klagde jeg også til Staff om, i kantina, på Terningmoen, etter øvelsen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av kara i troppen, som Furuset, Warming og Berget, (mener jeg å huske), de barberte av seg håret helt, i begynnelsen, av førstegangstjenesten.

    Men jeg selv, jeg gikk bare til frisøren, på vanlig måte, og sa at jeg skulle ha det ‘kort’ da, mens jeg var i militæret.

    (For jeg jobba jo på OBS Triaden og på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret.

    Og jeg hadde ikke lyst til å ha håret helt kort heller).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som student, (og nesten japp vel), i Oslo, så var jeg vant til å fikse på sveisen, og sånn, før jeg gikk ut på byen, osv., da.

    En gang da jeg var reserve, så spurte Andresen, om vi skulle stikke bort på velferden, og spille biljard.

    Og da stakk jeg, (av gammel vane), inn på badet da, og fiksa på sveisen, før jeg liksom skulle ‘gå ut’ da.

    Men da gadd ikke Andresen å dra å spille biljard likevel, (husker jeg).

    For da ble han kanskje flau over meg, (tror jeg).

    (Siden jeg kanskje da så for sossete ut da, eller noe).

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.