johncons

Stikkord: Geværkompaniet (Terningmoen)

  • Her er mer om Oppland regiment, (Geværkompaniet), i Elverum, hvor jeg avtjente førstegangstjenesten, i 1992/93. Dette var en stående styrke




    Oppland regiment er historie

    – De seks forrige gangene jeg har lagt ned en avdeling har det vært med blandede følelser og vemod. Det er ikke det samme denne gangen, sa sjef for Distriktskommando Østlandet, gnerelmajor Johan Brun, i sin tale til de fremmøte på Terningmoen fredag 6. september.

    Av kaptein Bjørn Myrseth, presse- og informasjonsoffiser i Kamp UKS

    Elverumske skiløberkompani viste seg fram i "ny drakt" for de skuelystne på Terningmoen. Foto: Kamp UKS

    DK-sjefen hadde det formelle ansvaret for selve nedleggelsen, og avsatte i samme anledning, brigader Ove Strømberg, formelt som Regimentsjef og Infanteriinspektør.

    Historisk
    Regimentets stabsjef, oberstløynt Tore Røstad, fortalte regimentets nesten 350-årige historie i både ord, musikk og bilder til de fremmøte. Regimentsjefer, tidligere infanteriinspektører og samarbeidspartnere, i tillegg til representanter fra interesseorganisasjoner, stat og kommune, var på plass på Terningmoen.

    Men dette var ikke anledningen til bare å se på fortiden, fremtiden stod også i fokus.
    Oberst Brænd fra Prosjektgruppen Østerdal garnison, fortalte om planene for garnisonen. Terningmoen vil i løpet av de to neste årene få en betydelig ansiktsløftning, noe de ansatte i garnisonen så ut til å like.

    – Festens dag
    – Jeg lurte en stund på hvilket flagg jeg skulle heise på en slik dag som dette. Jeg var en stund inne på tanken å heise stormflagget, men falt ned på å heise festflagget, sa regimentsjef Strømberg, i sin avskjedshilsen til mannskapene og de ansatte

    . – Det er nemlig en festens dag. Vi skal inn i en ny æra for Infanteriet og Terningmoen, og jeg ønsker dere alle lykke til med fremtiden her på Terningmoen, sa Strømberg som går inn i pensjonistenes rekker til høsten.

    Sjef for Distriktskommando Østlandet, generalmajor Johan Brun, stod for nedleggelsen av Oppland regiment. For det fikk han blomster av MP'en på Terningmoen.

    KampUKS er fremtiden

    Brigader Robert Mood har formelt overtatt det operative ansvaret for Østerdal garnison tidligere denne sommeren da troppeartene ble samlet inn i det nye Kampvåpenet. Avdelingen heter Kamp UKS, eller Utdannnings- og kompetansesenteret for Kampvåpenet. Dog er det praktiske arbeidet med en kontrollert nedlegging av en slik avdeling krevende og det tar enda et par måneder før han har overtatt det administrative ansvaret for Artilleriregimentet og Ingeniørregimentet, som inngår i det nye Kampvåpenet, i tillegg til Infanteriregimentet og Kavaleriregimentet.






    http://www.mil.no/start/article.jhtml?articleID=24878

    PS.

    Da jeg avtjente verneplikten, på Terningmoen, fra juli 1992 til juni/juli 1993 vel.

    Så var Terningmoen spesiell, på den måten, at man ikke hadde MP-er, (altså militærpoliti), der.

    Men, i artikkelen ovenfor, (fra Forsvarets nettsider), så kan man jo se det, at militærpoliti, det har man da startet med, etter det, at jeg hadde førstegangstjenesten der, i 1992 og 93 da.

    Så Geværkompaniet, det var ihvertfall ganske spesielt, på den måten at det var en stående styrke.

    Vi ble regnet som en stående styrke, i Nato.

    Som kunne brukes i krig da.

    (Hvis svenskene skulle angripe, kanskje.

    Vi var ganske tøft trent, så vi hadde nok antagelig stagga de ganske lenge.

    Vi var tre tropper da, med infanterisoldater, (med kanonlag, i hver tropp).

    Og også en jegertropp, som også var ganske tøffe da).

    Så det var nesten som Garden kanskje.

    Bare med mindre marsjering, osv.

    Men kanskje vi hadde mer skyting?

    Vi fikk ihvertfall høre det, (av løytnant Sverre Frøshaug, tror jeg det var, en ganske kjent skytter, som har vunnet flere mesterskap osv., så jeg på nettet vel), at alle vi som var der, også kunne ha vært i Garden da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men det nye KampUKS, det har jeg ikke hørt noe om, skal jeg være ærlig.

    Men det er bra at de ikke har lagt ned alt innen Forsvaret, rundt Elverum, er mitt første inntrykk.

    At ikke alt bare er Telemark-bataljonen, liksom.

    Selv om jeg ikke kjenner til det KampUKS, så særlig, må jeg ærlig talt innrømme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om KampUKS.

    Det at man ikke legger ned Terningmoen leir, på tross av at Forsvaret har blitt kraftig redusert, også i Sør-Norge.

    Det tyder vel kanskje på at Terningmoen, (og Oppland regiment/Geværkompaniet), var der hvor man hadde best militære tradisjoner, i Sør-Norge?

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på nå, ihvertfall.

    At kanskje det er sånn dette hang sammen.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Her er mer om dette:

    kampuks

    http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/dok/regpubl/stprp/20002001/stprp-nr-45-2000-2001-/7/4/3.html?id=285862

    PS 3.

    Geværkompaniet, Terningmoen, hvor jeg avtjente verneplikten, som Geværmann, i infanteriet da, (med mye gåing og skigåing osv.), det var visst også del av en kuppberedskap, som man hadde, på, (eller like før), den tiden da jeg avtjente førstegangstjenesten der da.

    Her er mer om dette:

    geværkompaniet kuppberedskap

    http://www.milforum.net/forum/viewtopic.php?f=51&t=10133&p=244689

    PS 4.

    Når jeg tenker på dette nå.

    Så kan det stemme det, at vi var i en kuppberedskapsstyrke, vi som avtjente førstegangstjenesten i infanteriet, på Terningmoen.

    For, det hendte, en gang iblant, at det kom noen forskjellige offiserer da.

    (Antagelig daghavende offiser).

    Og det han gjorde da, det var å telle, nøyaktig hvor mange soldater, som var på brakka, etter tjenestetiden.

    Altså på kvelden da.

    Sånn at de visste nøyaktig hvor mange folk, de kunne disponere, til enhver tid.

    Det var vel fordi, at mange soldater, på Terningmoen, de bodde i, eller ved, Elverum.

    Så det var ikke sånn, at alle soldatene, sov på brakkene.

    Noen kjørte også hjem hver kveld.

    Men det ble litt langt, for oss som bodde i Oslo.

    Men vi dro hjem hver helg da.

    Det fikk vi lov til.

    (Hvis det ikke var øvelser osv. da.

    Noe det var en god del av.

    Vi hadde vel 30-40 døgn i knappetelt, eller noe sånt.

    Og det var ganske jevnt fordelt, på årstidene.

    Vi var på øvelse om høsten, vinteren, våren og sommeren.

    Og vi var også reserver, for Garden.

    For en av deres jobber, var å være disponible for rep-befal/offiserer, ved Kongsberg.

    Og der var vi en eller to ganger mener jeg, (ihvertfall en gang), når noen rep-offiserer, gikk omveier med oss, på en ganske kjedelig øvelse, som vi var på der.

    Ved et fjell som han rep-offiseren sa het Barmen, mener jeg å huske.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og kunne også hende, at det gikk alarm, midt på natta.

    Og da måtte vi ta på oss uniform og GRU, (feltspade, magasintasker og bajonett, osv)., og ta med AG3-en osv.

    Og da ble det sjekket hvor raskt alle var ute på troppens faste stillinger da.

    Som vi hadde, rundt ved Terningmoen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Og Østerdals-depoet, var også på Terningmoen da.

    Så en av våre mange jobber, var nok også å beskytte Østerdalen da, under en eventuell krig.

    For Østerdalen, den er viktig, fordi den og Gudbrandsdalen, mener jeg.

    De to dalene, de forbinder Sør-Norge med Trøndelag.

    Så derfor er det viktig, å ha militæret i Elverums-området.

    Så det er mulig at svenskene ikke liker det, at det står soldater, ganske nærme svenskegrensen, i Elverums-traktene.

    Men, det tror jeg er viktig, av flere grunner.

    Oppland regiment, hadde jo en 350 år lang historie.

    Og det å ha en militærbase ved den sørlige inngangen til Østerdalen, det tror jeg er viktig.

    Selv om jeg ikke er noe ekspert på det her.

    Men det er jo en del av selvråderetten til Norge det, at vi kan ha styrker hvor vi vil ha dem.

    Og det er greit å ha en styrke rundt Elverum, også i tilfelle det skjer noe spesielt i Oslo, (eller andre steder på Østlandet).

    For da kan den styrken i Elverum, raskt komme seg ned til Oslo, og rydde opp da.

    (For vi fikk ganske tøff trening, så det hadde vi nok klart.

    Men men).

    Men jeg håper ikke det er sånn, at jeg blir tulla med, av EU, fordi EU, dvs. svenskene og tyskerne, ikke liker at Oppland regiment, har vært i krig mot både svenskene og tyskerne, opp gjennom historien.

    Mine rettigheter, som EØS-borger, skal jo ikke bli begrenset noe, av hvor jeg avtjente førstegangstjenesten, mener jeg.

    Men men.

    Men det er nok mye sykt i verden.

    Kanskje spesielt i Sverige og i Tyskland?

    (Bare tuller).

    Men jeg får ihvertfall ikke håpe, at det er noe sånt, som er tilfelle.

    Men men.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Den første tida på Rimi Munkelia

    Folk tror kanskje, at jeg fikk det lettere enn de andre, da jeg fikk jobb på Rimi Munkelia, ved siden av militæret, rundt juletider 1992.

    Ettersom at butikksjefen der, Magne Winnem, var en tidligere klassekamerat av meg, fra den tida jeg gikk tredje året, på Gjerdes VGS.

    Men sånn var det nok ikke, dessverre.

    Jeg satt stort sett bare i kassa.

    Og dette var lørdagsvakter, så det var stort sett alltid noe å gjøre.

    Og jeg husker den første varetellinga, som jeg var med på der.

    Da måtte jeg telle hele fryserommet, i bare t-skjorta, husker jeg.

    (For jeg hadde ikke så mye klær, på den tida, for jeg hadde nettopp vært fattig student, i et par-tre år).

    Så jeg hadde vel lagt fra meg jakka mi, et eller annet sted.

    Men det er ikke så sjakktrekk å bruke sin egen jakke, innpå et sånt fryserom, i tilfelle det er noe søl der, f.eks., på de forskjellige varene da, e.l.

    Men jeg tenkte vel at det gikk greit, siden jeg var mye ute i militæret.

    Men Winnem var ganske streng, husker jeg, som sjef.

    Han var veldig myndig og alvorlig da, og fleipa sjelden.

    Men men.

    Nå kjente jeg jo han privat, og da var han nesten lik, men litt mindre alvorlig.

    Men på jobb, så var han ganske alvorlig.

    Han kunne fleipe privat, men sjelden på jobb.

    Men men.

    Men jeg tenkte sånn, at kanskje det var derfor jeg fikk frostskade på øret, at jeg var inne på det fryserommet, inne på Rimi Munkelia, for lenge, under en varetelling der, på nyåret 1993.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på nå.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Da jeg flyttet fra mora mi i Larvik, til faren min på Bergeråsen, i 1979, så var det litt som å komme til en ny verden, for meg

    køyesenger

    PS.

    Hver dag etter skolen, så gikk jeg bort til farmora og farfaren min sitt hus, på Sand.

    Og nesten vegg i vegg, med det huset, så lå møbelfabrikken, til farfaren min.

    Den fabrikken, (Strømm Trevareindustri), den hadde farfaren min bygget selv, med hjelp av sine tre sønner.

    De tre sønnene var min far Arne, (som var eldst), og så Håkon og så Runar.

    Runar jobbet som tannlege i Ås.

    Men faren min, Arne, og onkelen min, onkel Håkon, de jobba sammen med farfaren min, Øivind Olsen, på snekkerverkstedet, eller værste’, som de kalte det.

    Så sånn var det.

    Jeg likte meg ikke så bra hos mora mi, i Larvik, for mora mi var urolig og masende, og dem var strenge og gammeldagse.

    Men, hos faren min, så trivdes jeg bra, den første tida.

    Jeg led nok litt fra oppveksten hos mora mi, så jeg var nok vanskelig, for jeg tenkte sånn at nå skulle liksom alt bli utrolig bra, siden jeg bodde hos faren min.

    Så jeg maste om godteri hele tida, og om at vi skulle få video og TV-spill osv.

    Så jeg ble nok litt bortskjemt, den første tida.

    Men jeg fikk også plikter.

    I Larvik, så stoppa morfaren min, Johannes meg, en gang jeg hadde krangla med mora mi.

    Jeg visste ikke at han var i hagen vår engang, i Jegersborggate der.

    Og jeg var sint, på mora mi, og ville raskt vekk, med sykkelen min.

    Og så spurte plutselig bestefar Johannes meg, da jeg var sånn 8-9 år da, om ikke jeg kunne ta hagearbeidet.

    Men, jeg hadde ikke fått opplæring i hagearbeid.

    Og, jeg hadde nettopp krangla med mora mi, (som jeg syntes var streng og urettferdig mot meg).

    Så jeg bare sa nei, (for jeg var nesten på gråten, eller jeg var sånn man blir etter en krangel da, at man vil være litt for seg selv, kanskje).

    Så jeg bare tok sykkelen, og trilla den opp til Jegersborggate, og sykla til noen kamerater, eller noe, da.

    Men, det var ikke fordi jeg var arbeidssky.

    Det var fordi at jeg ikke hadde fått opplæring i hagearbeid.

    Og fordi det var så stressende å bo der.

    Og fordi morfaren min var litt sånn stiv og gammeldags i formen kanskje.

    Og fordi jeg nettopp hadde krangla med mora mi.

    Og morfaren min, han var ikke så grei heller.

    En gang var jeg hos han og Ingeborg, en lørdag.

    Så spurte jeg om å få barnetime-godt.

    Men da var det ikke sånn, at han bare ga meg en femkroning, for eksempel.

    Neida, da skulle han gå sammen med meg, til den kjedeligste butikken, i Nevlunghavn.

    Også kunne jeg velge en sjokolade da.

    Så han var litt sånn gammeldags streng/kjedelig, synes jeg, han morfaren min.

    Så jeg kunne nesten tenke meg hvordan det hadde blitt, hvis jeg skulle få betalt for det arbeidet.

    Da hadde det vel knapt blitt en krone timen, tenker jeg.

    (Også hadde han sikkert pirka og pirka, på hver eneste lille ting som var feil da.

    Men men).

    Noe sånt.

    Dessuten, hvorfor gjorde ikke Arne Thomassen hagearbeidet, stefaren min?

    Det var merkelig.

    Jeg gjorde dessuten ærend for butikkdama, i Jegersborggate, fru Landhjem.

    Det hendte jeg gikk på posten, og henta pakker for henne.

    (Som oftest bare var reklameplakater.

    Altså ikke noe særlig spennende, egentlig).

    Og da ville jeg kanskje få en ispinne, til en krone da, av Fru Landhjem.

    Noe sånt.

    (Selv om det ærlig talt bare var noen få ganger, som jeg gikk på posten for Fru Landhjem, men så bodde jeg bare i Larvik, til jeg var ni år og da.

    Men men).

    Så det var ikke sånn, at jeg aldri gjorde noen plikter, i Larvik.

    Fra jeg og søstra mi bodde på Østre Halsen, da vi var 5-6 år gamle kanskje.

    Så ble vi satt til å ta oppvasken, av mora vår.

    Og vi måtte rydde rommene våre.

    Så jeg var vant til å ha plikter.

    Vi fikk nesten aldri noen leker, eller lignende, heller, så det var nesten ingen ting å holde orden på.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, men faren min lærte meg opp, til å pakke skruer, til køyesengene.

    Og til å bære små trebit-rester, fra verkstedet, og opp til huset til farmora mi, i en trillebår.

    Og der ville jeg kaste de trebitene, ned et kjellervindu, ned i kjelleren til huset til Ågot.

    Og i kjelleren var det ikke innredet, så det var som en lagerbygning, omtrent der.

    Emballasje til køyesengene osv., lå i kjelleren der.

    Noe av det.

    Det var god plass på verkstedet og, men det var kanskje snakk om noe feilbestilling.

    Som bare skulle brukes i nødsfall.

    Det lå i kjelleren til Ågot.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, også var jeg hjelpegutt, når faren min kjørte til Oslo eller Holmestrand/Tønsberg, for å levere køyesenger.

    Det var vel fra jeg var ni år vel.

    Og da ville jeg få en is og en brus.

    Og kanskje en pølse i brød, på en kiosk eller bensinstasjon, som vi stoppa på da, innimellom leveringene av køyesenger.

    (Faren min hadde en svær amerikaner.

    En Ford Lincoln Continental, som var en 6 meter lang stasjonsvogn.

    Og lignende, og andre, biler seinere).

    Og noen ganger kinamat, eller lignende, i Oslo.

    Etter at vi var ferdig å levere sengene.

    Som noen ganger skulle monteres, og da hjalp jeg med det også.

    Ikke noe vanskelig arbeid, noe av dette, egentlig.

    Det var mest rutinearbeid.

    Men på verkstedet, så fikk jeg ikke lov å jobbe, av en eller annen grunn.

    Det var sånn hele tida, til jeg flytta til Oslo, for å studere, som 19-åring.

    Men men.

    Jeg husker ikke om jeg fikk betalt for å pakke skruer, osv.

    Men jeg tror ikke jeg tok det så nøye alltid.

    For jeg fikk alltid masse godteri og lignende, i butikken.

    Og seinere, da faren min flytta ned til Haldis, så fikk jeg flere hundre kroner, hver uke, til å kjøpe mat for.

    Enda jeg spiste middag hos Ågot.

    Så jeg kjøpte jo tegneserier og løssalgsaviser og cola og godteri og sånn da.

    Og brød og juice og sånn da.

    Det ble ikke bare knekkebrød da liksom, når jeg hadde en hundrelapp å handle hva jeg ville for, 2-3 ganger i uka.

    Men men.

    Det var en veldig stor overgang for meg.

    For i Larvik, så fikk jeg aldri penger av mora mi, så og si.

    Den eneste måten jeg kunne få penger til godteri, i Larvik, det var å pante tomflasker.

    Noe en gutt, som het Morten, som var sønn av en kamerat, av stefaren min, Arne Thomassen, lærte meg opp til, en gang jeg var med stefaren min på travbanen.

    (Dette var med stefaren min sin velsignelse, sånn som jeg husker det.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg skal forklare mer om de annonsene ovenfor også.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Den køyeseng-annonsen der, hvor det står om køyesenger med sengehest og stige.

    Jeg lurer på om det kan være køyesengene til faren min og dem.

    For, faren min hadde en kamerat, fra Berger, som var faren til en ishockeyspiller, som het Rune Kraft, fra Furuset, i Oslo.

    Og det hendte vi var inne og besøkte dem, på Furuset.

    Hu ene bestemora til han Rune Kraft, bodde på Berger, og hu andre bodde i Oslo.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Og jeg og faren min, vi besøkte også noen ganger hu bestemora, som bodde i Oslo.

    (Ei som lagde fårikål, en gang vi var der, husker jeg).

    (Faren min hadde også en annen kamerat, i Oslo, som het Atle, og de hadde en gang eid en hel bygård, i Oslo sentrum.

    Men de hadde solgt den, mora hans da vel, men de fikk beholde to leiligheter, livet ut da.

    Han Atle dreiv seinere med caravaner, på Karihaugen, hvis jeg husker riktig.

    Og faren min kjente også mange andre folk i Oslo.

    Og onkelen min Runar, bodde på Kolbotn, rundt 1980, så vi dro noen ganger og besøkte dem i Oslo og.

    Eller møtte Runar på Peppes Solli Plass osv.

    Faren min kjente masse folk, damer også.

    Så annenhver gang kanskje, som vi var i Oslo, så dro vi å besøkte noen folk faren min kjente da, i samme slengen.

    Så sånn var det.

    Og innimellom, så hadde jeg noen kamerater, på Berger.

    Og da hendte det at de også blei med, og leverte køyesenger.

    Ulf Havmo for eksempel, var med på det, mener jeg å huske.

    Og vel også Petter og Christian Grønli.

    Ihvertfall var de to siste med faren min til Oslo, en gang, mener jeg å huske.

    Faren min kjørte kanskje inn til Oslo, en kveld i uka, eller noe sånt, for å levere køyesenger, (og seinere vannsenger), eller dra på Sjølyst-messa, (båtmessa), eller andre ting.

    Men men.

    Og hu bestemora til Rune Kraft, som bodde i Oslo.

    Hu sa en gang jeg og faren min var der, at hu pleide å være telefondame, for faren min.

    Og ta imot bestillinger, på køyesenger da.

    Så jeg lurte på om den annonsen ovenfor.

    Den med Oslo-nummer, om det kunne være til hu bestemora til Rune Kraft?

    For det kan se ut som at det er køyesengene til faren min, for de hadde nemlig både stige og sengehest da, husker jeg.

    Men men, det skal jeg ikke si 100% sikkert.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Jeg har også satt ring rundt annonsen til Skumplastsenteret.

    Dem holder vel fortsatt på, ved Carl Berner der.

    Like ved der søstra mi pleide å bo, i Tromsøgata.

    De køyesengene som han solgte, de var, (ihvertfall en del av dem), fra faren min sitt verksted.

    Så faren min var der, kanskje en gang i måneden, eller noe sånt.

    Og det var en ganske trang butikk, som jeg ikke trivdes noe særlig i.

    Så jeg pleide da å balansere, på det lave gjerdet, som var utafor butikken, husker jeg.

    En gang, så var sønnen til han som dreiv Skumplastsenteret der.

    Og han, han hadde en ganske forferdelig brannskade, i trynet.

    Han hadde vært inne til førstegangstjeneste.

    Og mens han sov, så hadde knappeteltet deres tatt fyr.

    Og halve trynet hans var brannskada.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke så artig.

    Så da reagerte både jeg og faren min, husker jeg.

    Og jeg husker at faren min spurte han som dreiv den butikken, om hva som hadde skjedd da, med han gutten hans.

    Så det var ikke så artig.

    Så derfor var det jeg ropte høyt, den gangen jeg var fyringsvakt, i militæret.

    Og det ikke var lykt der.

    Og noen hadde latt meg ta over en primus, som var helt tom nesten.

    (En på lag 2 da).

    (På en øvelse i Trøndelag, når to sersjanter fra Jegertroppen var med oss vel.

    En med et russisk navn fra Vestfold, og en annen vel).

    For da rant rødspriten ut på bakken.

    Og jeg måtte trampe på flammene.

    Men jeg hadde ikke knytt støvlene mine.

    For det var bekkmørkt i teltet.

    Det var kanskje fordi vi var i Trøndelag, og der var det mørkere enn på Østlandet, hvor man ihvertfall hadde litt lys, fra stjerner osv.

    Hva vet jeg.

    Jeg hadde ihvertfall ikke hatt det problemet der før.

    Jeg tror det kan ha vært noe plott.

    Det burde vel ha ligget en lykt, ved primusen.

    Og ikke lå det vann ved primusen heller.

    (Som det vel også skulle ha vært).

    Så det var kaos i det teltet.

    For vi var under kommando av to Jegertropp-sersjanter, som vi ikke visste hvem var.

    Og som ikke hadde kontrollen da.

    Så da ropte jeg høyt, ‘våkn opp’, når rødspriten begynte å brenne på bakken.

    Så det gikk greit da, jeg fikk slukka det, ved å trampe på flammene.

    Men skolissene på støvla mine brant opp da.

    Men på liggeunderlagene våre, så var det noen skolisser, som ble brukt til å knyte de.

    Så da tok jeg skolisser fra to liggeunderlag.

    (For man trengte strengt tatt ikke mer enn en skolisse, for hvert liggeunderlag, for å knyte disse).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Og farfaren min og dem, de abonnerte på Aftenposten.

    Og faren min leste nok den ‘SALG – KJØP – TJENESTER’-seksjonen, av Aftenposten, ganske ofte.

    Så det var sikkert der han leste, at det fantes noe som het vannsenger.

    Og så kjøpte han kanskje en vannseng, og begynte å importere vannseng-madrasser, fra USA.

    Og begynte å lage vannsenger.

    Som han solgte i tusenvis, vil jeg si.

    Selv om han og Haldis, de begynte istedet vannsengbutikk, i Drammen, etterhvert ute på 80-tallet.

    Og faren min og onkel Håkon, de bygde også huset til onkel Runar, i Son, i årene før faren min begynte med vannsengbutikk, sammen med Haldis.

    (Så jeg er ganske kjent i Drammen og også i Son, for å si det sånn).

    Så det var bare i 3-4 år, eller noe, etter at jeg flytta til faren min, at de hadde full drift der, på verkstedet, Strømm Trevare.

    For farfaren min, han fikk hjerneslag, ihvertfall to ganger, de første årene jeg bodde der.

    Og da slutta de helt å produsere elementer, til Jensen Møbler.

    Og etterhvert slutta de også med køyesenger.

    Og lagde heller vannsenger og bygde huset til onkel Runar, og andre ting.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Dette søket kan kanskje bety at Malteserordenen aka. Johanitterordenen opererer bak kulissene i Forsvaret. Det kan kanskje forklare tull mot meg der

    malteserordenen johansen forsvaret

    PS.

    Ettersom jeg har Malteserordenen/Johanitterordenen i slekta, mener jeg.

    Og også ettersom jeg ble tullet med på Terningmoen, da jeg var i Geværkompaniet der, under førstegangstjenesten.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om at jeg har Malteserordenen/Johanitterordenen, i slekta:

    https://johncons-blogg.net/2010/05/jeg-sendte-en-ny-e-post-til-bjrn_4742.html

    PS 3.

    Her er mer om min arbeidssak mot Forsvaret, (som jeg har sendt om til LO):

    Jeg har også arbeidssaker mot Forsvaret, som under førstegangstjenesten, ga meg en datajobb, og så sparket meg, uten grunn, etter en dag.

    (Den er litt drøy, også for Forsvaret, mener jeg).

    https://johncons-blogg.net/2010/01/jeg-sendte-en-klage-til-leder-for.html

  • johncons-blogg – en suksess

    antall lesere på bloggen siden 2008

    PS.

    Ovenfor, så kan man se hvordan antallet lesere på bloggen, har utviklet seg, siden jeg startet med StatCounter-målingene, i mai 2008.

    Man kan se at i forrige måned, så skjedde det et kraftig byks oppover.

    Og, man kan også se det, at siden mai 2008, så har det vært over 495.000 sidevisninger, av johncons-blogg, først og fremst i Norge, men også i andre land, verden over.

    Og nå ligger det på rundt 2000 sidevisninger pr. dag.

    Så om et par dager, så vil johncons-blogg ha nådd milepælen 500.000 sidevisninger, i StatCounter.

    Så da tror jeg nok av vi kan si det, at johncons-blogg har blitt en suksess.

    Selv om resultatene kanskje lar vente litt på seg.

    Men antall lesere og sidevisninger, er ihvertfall greie.

    Så nå håper jeg det, at disse som tuller med rettighetene mine, i offentlig forvaltning, og andre steder, snart tar til fornuften, og skjønner det, at de ikke må tulle og tøyse så fælt, men heller gjøre jobben sin.

    Var det i mai 2008, som johncons-blogg startet, lurer kanskje noen på nå.

    Nei, det mener jeg var i 2007, at johncons-blogg startet.

    Som et svar på, at ting jeg skrev, om en klage på Lifestyle Gym, her i Liverpool, ble slettet fra Liverpool-avisa Daily Post, sitt debattforum.

    Jeg skal se om jeg klarer å finne ut på nøyaktig hvilken dato, som johncons-blogg startet igjen.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her kan man se det, at det var den 15. september 2007, at johncons-blogg startet her på Blogger, opprinnelig som en back-up blogg.

    Men så ble den originale bloggen, (som vel var på en norsk server), slettet, og jeg måtte begynne å bruke Blogger backup-bloggen, som hovedblogg, for den var den eneste, (mer eller mindre), som ikke ble slettet.

    Selv om http://johncons.blogspot.com/, allerede var opptatt, (av en eller annen rar grunn).

    (Siden johncons jo er et nick jeg har funnet på selv mener jeg.

    Så det er vel rart kanskje, at andre også bruker det).

    Hvor mange som leste på bloggen fra september 2007 til mai 2008, (når StatCounter-målingene begynte), det vet jeg ikke dessverre.

    Men det var nok en del trafikk da og, for jeg skrev vel en del på debattforum osv.

    Og reklamerte på irc, for johncons.com osv., som var et nettstedet jeg hadde, men hos en vert, hvor det var ganske dyrt å leie, så den siden ble automatisk droppet etterhvert, en måned jeg var litt sein med å betale leia.

    Men men.

    Men jeg hadde jo fremdeles johncons-blogg da, så da dette skjedde, så fokuserte jeg bare mer på bloggen, istedet.

    Men men.

    Så 500.000 sidevisninger, det tallet er nok egentlig passert for lenge siden.

    Det tror jeg nok sikkert.

    Her kan man se mer, om når johncons-blogg startet:

    johncons blogg startet 15 september 2007

    PS 3.

    johncons var jo et nick jeg begynte å bruke, (under formen john_cons), på den norske quiz-kanalen #quiz-show, på ef-net, på irc, på begynnelsen av 1997, må det vel ha vært.

    (For jeg hadde litt dilla på sånne tegneserier, som var for voksne folk da.

    Som Sandman, f.eks.

    Jeg begynte å lese en del tegneserier (igjen), som Sin City osv., het vel den serien, i militæret, (jeg var i Geværkompaniet, Terningmoen, 1992/93), hvor tegneserie-blader, som Magnum, eller hva de het, lå og fløyt på brakka.

    Så like etter militæret, var det vel, så begynte jeg å lese Sandman da, av Neil Gailman.

    Og jeg leste også Ringens Herre, (altså da boka, og ikke tegneserien), da jeg var sykmeldt, etter å ha operert en korsbånd-skade i kneet, våren 1996.

    Og jeg fikk internett, høsten 1996, var det vel.

    Og da begynte jeg å bruke nicket Frodo.

    Men i begynnelsen, så fant jeg ikke de norske chatte-stedene.

    Så jeg chatta på noen amerikanske chatte-steder, og da var det noe som sa at nicket Frodo, var ‘dorky’.

    Så da, så tenkte jeg det, at når jeg skulle chatte på irc.

    (Noe som vel stod forklart, hvordan man kunne gjøre, i en brosjyre som fulgte med på internett-abonnementet mitt, som jeg kjøpte fra Schibsted Nett).

    Så tenkte jeg det, at jeg kunne finne på et nytt nick, når mirc-programmet, spurte meg om nick.

    (Jeg hadde også en kamerat, som het Frode (Kølner), fra den tida jeg bodde hos mora mi i Larvik, på 70-tallet.

    Så også av den grunnen, så ville det kanskje ha blitt litt rart, å fortsette å bruke det nicket Frodo, ihvertfall når jeg skulle begynne å chatte på norske chatte-kanaler).

    Og da prøvde jeg meg jo med nicket Sandman da.

    Men det nicket var opptatt, dessverre.

    Men, i en Sandman-episode, så var en som het John Constantine, med, i en birolle, heter det vel.

    Så da Sandman-nicket ikke funka.

    Så ville jeg fortsatt ikke ha Frodo-nicket, og bli kalt ‘dork’ og det som var.

    Men så tenkte jeg på han som var nesten ‘i slekt’ med Sandman, (sånn som jeg tenkte på det nesten, når jeg skulle finne på et nick, mer eller mindre i full fart, før jeg fikk testet det chatte-programmet mirc), nemlig John Constantine.

    Så prøvde jeg å skrive det.

    Men, i en brosjyre som fulgte med internett-abonnementet mitt, i 1997, så stod det om nettiquette, og at man burde være forsiktig, med å bruke store bokstaver.

    For da var jeg jo ny på nettet, og internett var fortsatt litt ‘skummelt’, og jeg ville være litt forsiktig da, så lenge jeg ikke skjønte meg så særlig på hva dette med internett var, eller kanskje heller, at jeg visste hvem de folka jeg møtte på internett, egentlig var.

    Så sånn var det.

    Så det var nok derfor at jeg skrev nicket med små bokstaver.

    For man ble advart, i brosjyrer fra Scibsted Nett og i avisene osv., mot å bruke store bokstaver for mye.

    For det ansett for å være ufint da, på nettet, kunne man lese mange steder.

    Så da skulle jeg skrive john_constantine da.

    Men, det var ikke plass til hele nicket, på ef-nett.

    Så da ble det bare john_cons gitt.

    Og da prøvde jeg å oppføre meg bra, med det nicket.

    (Ihvertfall så bra som jeg klarte, mer eller mindre, ihvertfall).

    Så det var aldri sånn, at det nicket ble noe særlig ‘bannet’ eller noe sånn.

    Og det var heller ikke sånn, at jeg fikk mange uvenner, på irc.

    (Ihverfall ikke sånn som jeg skjønte det).

    Så jeg behøvde aldri å bytte nick, fra john_cons.

    For det var ikke sånn, at jeg ‘ødela’ det nicket noen gang, ved å være bajas liksom.

    (Ihverfall ikke sånn som jeg skjønte det selv).

    Så det nicket har jeg brukt fra 1997 til dags dato.

    Altså i over 13 år nå.

    (Og på formen johncons, på web da, siden tegnet ‘_’, kalt ‘underscore’, kanskje ser litt dumt ut, brukt på web, synes jeg.

    Det tegnet brukte jeg jo på irc, for å symbolisere mellomrom.

    Men jeg brukte det som brukernavn, på web, og da synte jeg ‘john cons’, eller ‘john_cons’, ikke passa så bra.

    Jeg skreiv det vel bare raskt inn, som ‘johncons’.

    Når jeg registrerte meg på blogger osv.

    For, jeg var ikke så glad, i å bruke mitt eget navn, på dette, mer eller mindre, skumle internettet.

    De første årene jeg var på nettet.

    Så derfor pleide jeg å skrive navn som ‘johncons’, eller noen ganger også tullenavn, som ‘Ante Valente’, eller ‘Vegar Beider’.

    For internett, det gikk liksom for å være litt useriøst, og kanskje litt skummelt, på 90-tallet osv., syntes jeg.

    Det var liksom en sånn ‘prøve seg fram’-tid og ‘bli vant til’-tid, på internett, på 90-tallet, synes jeg.

    (Ihvertfall for min del).

    Og som gradvis kanskje slutter, etterhvert som folk blir mer og mer vant til dette internettet.

    Som jo er et nytt medium i norske og utenlandske hjem, siden det begynte å ta av, på midten eller slutten av 90-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet, når jeg tenkte at jeg skulle få meg Blogger-blogg, i 1997.

    Og jeg da så at en annen ‘johncons’, hadde ‘rappet’ navnet johncons, på Blogspot, et par-tre år tidligere.

    Dette lurer jeg noen ganger innimellom forsatt på om er noe lureri.

    Jeg skal prøve å finne linken til den siden så kan folk eventuelt dømme selv.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS 4.

    Sånn her ser den bloggen ut, til han som grabba til seg johncons-navnet, på Blogger/Blogspot, før meg.

    Men den bloggen her har jeg ikke noen som helst forbindelse til, i det hele tatt, bare så jeg har tatt med om det og.

    I tilfelle noen skulle finne på å tro det.

    Dette er nok snakk om en helt annen johncons, dessverre.

    Bare så det er klart.

    Her er mer om dette:

    rappa johncons på blogger

    http://johncons.blogspot.com/

  • Hvorfor militæret, (infanteriet), var så tøft for meg

    Nå kom jeg på en ting, som skjedde sommeren 1986, da jeg var med Kenneth Sevland, som jeg hadde hatt bordtennis og sjakk, i valgfag sammen med, (og noen andre Svelvik-folk, bl.a. en som het Lønnseth, sønn til en inspektør på ungdomsskolen, og en som het Ingolf, tror jeg og en kar til, som vel jobba ved Gulskogen-senteret seinere, mener jeg det var, på noe teppe-butikk, eller hva det kan ha vært, det året jeg gikk siste året på videregående, i Drammen).

    Og da hadde jeg vært på skråkreise med STS, i Brighton, sommeren før.

    Og Weymouth, var en mye mindre by, enn Brighton.

    Så jeg våkna ikke helt opp, i Weymouth.

    Så jeg satt mye hjemme, hos den vertsfamilien, til meg og ‘Sevvi’, som han ble kalt.

    Vi var en del og spilte fotball da, med noen lokale folk også noen ganger.

    Men jeg syntes det diskoteket, for EF-studenter, i Weymouth, var kjedelig, for jeg var vant til bl.a. diskoteket Top Rank, i Brighton.

    Så sånn var det.

    Så jeg satt mye hjemme hos vertsfamilien, og så på engelsk TV.

    Jeg var helt stille da, og da fikk jeg lov å sitte og se på TV, sammen med de engelske folka da.

    Og de jobba bl.a. med å knyte noen sånne dingser, som er festa til snora, på sånne gammeldagse vannklossetter.

    De dingsene fungerer som håndtak, på sånne snorer da.

    Noe trekule-greier, som man skulle feste sammen, med en strikk, eller et bånd, eller noe.

    Og det ble jeg også lært opp til.

    Så jeg satt der og så på TV, og lagde trekule-håndtak da, i noen uker, sommeren 1986.

    Og da hendte det at jeg fikk en pose potetgull eller en boks brus, for strevet.

    Og jeg var så glad i å se på TV, så jeg syntes det var artigere enn å gå på diskotek, siden det var engelsk TV da.

    Men jeg gikk en del i spilleautomat-haller osv., men det diskoteket i Weymouth, det syntes jeg var så trangt og overfylt, så der var jeg vel bare en gang, tror jeg.

    Men men.

    Men en dag, som jeg var på badet, eller noe, så spurte hu kona i vertsfamilien, om jeg var en ‘weakling’.

    Altså en med svak konstitusjon da, sånn som jeg tolker det, fra denne definisjonen:

    weymouth sommeren 1986

    http://www.answers.com/topic/weakling

    PS.

    Så hun kona i vertsfamilien, hun spurte meg altså, om jeg var en svekling.

    Og jeg hadde jo ikke hørt det ‘weakling’ før, så da visste jeg ikke hva jeg skulle svare.

    Så da bare holdt jeg kjeft.

    Eller spurte hva det var.

    Og da begynte hu kona å bable, om jeg hadde hvitt, (eller var det rødt?), i kanten av øyet, (hvis man så under øyelokket).

    Så jeg var vel på grensen til å være en svekling da, antagelig.

    Antagelig fordi jeg måtte bo aleine, fra jeg var ni år, og ble forfærdelig mye mobbet, det siste året på ungdomsskolen.

    Så jeg var nok litt bleik på det språkreise-oppholdet i Weymouth, vil jeg gjette på ja.

    Jeg var vel under noe slags post-traumatisk stress, mer eller minde, vil jeg si, etter det forfærdelige presset, som var mot meg, i niende klasse, på ungdomsskolen, etter at Odd Einar Pettersen satt på fanget mitt, i et friminutt, og nesten prøvde å ri meg, eller hva man skal si.

    Og Ditlev Castelan og Geir Arne Jørgensen var med på dette og, for jeg hørte de ga startsignal.

    Og da skulle de ha det til at jeg var sinnsyk, fordi jeg klagde på de.

    Så det var et slitsom år, det siste året på ungdomsskolen.

    Så jeg gikk for å være en svekling, mer eller mindre, sommeren 1986, i Weymouth.

    Likevel, så måtte jeg i det absolutt tøffeste, i militæret, i Norge, noen år etter, under førstegangstjenesten.

    Da måtte jeg i infanteriet, i Oppland Regiment/Terningmoen.

    Etter å ha vært mer eller mindre svekling, i England, sommeren 1986.

    Og etter å ha studert og jobba i butikk, i tre år, i Oslo, fra høsten 1989.

    Og jeg ble ikke feit av å være student i Oslo, for det første stedet jeg bodde, der tålte ikke kona matlukt.

    Så jeg måtte kjøpe burgere osv., i Oslo, og det var dyrt, så jeg veide mindre enn 60 kilo, sommeren 1990, husker jeg, da jeg veide meg hos farmora mi Ågot, på Sand.

    Når jeg var og besøkte henne, den sommeren.

    Men to år seinere, så måtte jeg i det tøffeste dem hadde, av førstegangstjenester, i det norske militæret.

    Så hvorfor måtte en svekling ha den tøffeste militærtjenesten, nemlig infanteriet?

    Nei, her er det noe tull fra militæret, mistenker jeg.

    Her må det være noe ‘mafian’ minst, mistenker jeg.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    For da sleit jo jeg skikkelig, spesielt de tre første månedene.

    For rekruttskolen i infanteriet, det er tøft for en svekling, som jeg var før jeg var i infaneriet, ihvertfall.

    Så da surra jeg med klage til NHI osv., på at jeg fikk dårlig karakter på kryssordprogram.

    Og jeg hadde også en søster, Pia, og en halvbror, Axel, som var nesten som mine adoptivbarn.

    (Ihvertfall når søstra mi skulle flytte inn hos meg, to ganger, i 1988 og 1993).

    Og broren min Axel var nesten som min adoptivssønn noen ganger og.

    De andre ungene på Furuset, eller Høybråtenveien, spurte Axel om jeg var faren hans, husker jeg, en av de første gangene jeg besøkte dem på Furuset, i 1989, var det vel.

    Så det var litt spesielt, at militæret skulle slite meg ut sånn, synes jeg.

    Hvorfor kommer sveklingene i infanteriet, og kjernesunne ungdommer, de slipper med et sted de kan siste på ræva og bli feite, sånn som jeg husker min fars stedatter Christell sa, under julemiddagen, i 1992.

    At noen hun kjente fra Drammen, de ble feite i militæret.

    Men jeg ble ikke feit i militæret, jeg hadde ikke mye fett, etter den tøffe infanteritjenesten, med gåing og løping og marsjering, og skigåing og trugegåing, og lav åling, og stridsløype, og sove i snøhule og gå mange mil på vinterøvelse, og det som var da.

    Så sånne her ting sitter jeg og tenker litt på nå.

    Hva er det med Norge egentlig?

    Hvorfor er Norge så råttent, mot meg?

    Det kan man lurte på, synes jeg.

    Skjerpings til Norge.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en Facebook-melding til Ragnhildsløkken, fra militæret, som bl.a. er en tidligere håndballspiller, fra Elverum

    ragnhildsløkken militæret

    PS.

    Her er mer om Oppland Regiment, som jeg klarte å fullføre tjenesten i, og få vernepliktsmedaljen fra, selv om jeg var en tynn og spinkel ung mann, etter å ha bodd alene fra jeg var ni år, og etter å ha nesten ikke gått på ski, siden jeg måtte flytte fra moren min, i Larvik, som ni-åring:

    oppland regiment

    http://no.wikipedia.org/wiki/Oppland_Regiment

  • I 1922, så feiret de Cort Adeler-dagen, i Brevik. En dansk baron, Cosmus Adeler, (som er i min og Cort Adelers slekt da), var også tilstede

    cort adeler dagen

    PS.

    Og her fra 1975:

    fra 1975

    PS 2.

    Det finnes også en del personer i Norge, som heter Adeler, til etternavn.

    Men som man ser øverst i denne bloggposten, så var det den danske Adeler-linjen, som la ned krans på minnesmerket, etter Cort Adeler, i Brevik, på hans 300 års dag, (ved baron Cosmus Adeler).

    Så dette tyder vel på at de som heter Adeler i Norge, _ikke_ er etter Cort Adeler.

    Kan det ha vært disse, som i hat, har tullet med meg, i militæret osv.?

    Siden de ikke ville at det skulle bli avslørt, at deres Adeler-navn, ikke var etter Cort Adeler da.

    Hvem vet.

    Her er mer om dette:

    adeler i norge

  • En gang da jeg var i militæret, så banka jeg opp instruktøren, da vi hadde om nærkamp. Kanskje det er derfor jeg blir tulla med?

    Eller jeg banka ikke opp instruktøren da.

    Men han skulle vise et sånt triks på meg da.

    Så slåss jeg imot da, så fikk jeg overtaket, også virka ikke trikset til instruktøren.

    Men jeg fikk kontroll i slåsskampen da, og kunne ha banka han opp, hvis jeg ville.

    Men det gjorde jeg ikke, for det var jo bare undervisning.

    Men det var foran masse folk da, mye i en annen tropp vel.

    Og han instruktøren var sersjant, tror jeg, i en annen tropp.

    En med lyst hår, tror jeg.

    Så kanskje det er derfor jeg blir tulla med, fordi jeg vant over instruktøren i nærkamp?

    Hvem vet.

    Det er mye rart, så hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog