Stikkord: Geværkompaniet (Terningmoen)
-
Det her er min adoptivtremenning Øystein Andersen sitt spilleautomatfirma Arcade Action, (som jeg utviklet et regnskapsprogram for, under påskepermen, fra militæret)
http://www.purehelp.no/company/details/arcadeactionoeysteinandersen/965351825
PS.
Øystein Andersen, (aka. ØA), driver visst fortsatt med noe ‘spill-greier’:
http://www.purehelp.no/company/details/norgestvspillforbund/884336872
PS 2.
Det kan virke som, (på adressen i PS-et ovenfor), at ØA fortsatt har hatt en del med Kurt Holm, (aka. Skurt), å gjøre, også etter 90-tallet:
http://1890.no/id/Entertainment-Service-Scandinavia-Kurt-Holm
-
Min Bok 5 – Kapittel 90: HV-rep. 2001
I år 2000, (må det vel ha vært).
Så var det så mye å gjøre, på Rimi Nylænde, igjen.
Så jeg ble ikke med på repøvelsen i HV.
Jeg bare tok med alt HV-utstyret mitt dit.
Og stod i kø, i en del timer.
Og forklarte til en lege, i Lutvann leir der.
At jeg hadde problemer med kneet mitt, (etter kneoperasjonen, i 1996), og at jeg derfor ikke kunne være med på HV rep-øvelsen, det året.
Dette var den enkleste måten å gjøre det på, syntes jeg.
For jeg var utslitt etter masse ran og prosjekter, i Rimi.
(Må det vel ha vært).
Så jeg orket ikke en så slitsom rep-øvelse igjen, som den i 1999, da.
Hvor jeg hadde måttet kjøre fram og tilbake, mellom Oslo og Hurdal, som en strikkball, i en uke, da.
Så jeg fikk fri fra repøvelsen, i år 2000, da.
Og en gang etter dette, så kom det en gardist, (eller noe sånt), på døra mi, med et brev fra HV, da.
Og jeg måtte så gå ned på Akershus festning, for å melde meg på rep-øvelsen, for år 2001, da.
(Må det vel ha vært).
Uten at jeg skjønner hvorfor Forsvaret kom på døra mi.
For jeg hadde ikke unngått å svare de på noen brev, (eller noe sånt).
Jeg var bare en med et dårlig kne, (som ikke var like bra igjen, etter operasjonen. Jeg måtte hele tida liksom tenke på hvordan jeg satt ned beinet, syntes jeg. For det var også noe skade på menisken, eller noe sånt, i det beinet. Det venstre kneet mitt har vært skranglete da, syntes jeg, og liksom mindre stabilt, etter operasjonen, selv om dette har gått i sykluser nesten, for jeg har også nesten fått skaden slått opp igjen, da).
Og jeg var også en travel butikksjef, som ble heftet mye, av denne repøvelsen, til HV, da.
Som jeg ikke syntes at jeg egentlig trengte, da.
For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, som geværmann, i et år.
Så jeg hadde gode ferdigheter som soldat da, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i 2001, på Rimi Kalbakken, så var det mulig for meg, å dra på rep, da.
For der hadde jeg jo to assistenter, som jobbet heltid.
Så de kunne jo passe på butikken, mens jeg var på rep, da.
Så jeg bare sa fra til distriktsjef Anne Neteland, at jeg tok en av mine ferieuker, den uka, som HV-rep-en, var.
For dette var vel muligens det året, som vi fikk vår femte ferieuke.
Så da hadde jeg fortsatt fire ferieuker til liksom, da.
Og da fikk jeg lønn fra Heimevernet, siden jeg var på rep, i ferien min, da.
Bare en tusenlapp, eller noe.
Men likevel.
Og så slapp jeg også å hanskes med byråkratiet, i Rimi, også.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sjekket vernepliktsbeviset mitt nå.
Og denne repøvelsen, den var fra 26. – 30. mars, i 2001, da.
Og jeg kjørte med Sierra-en min, da.
Til Lutvann og Terningmoen, vel.
Og på Terningmoen, så tulla jeg litt, da.
Og lot som at jeg var på rep, i Hæren, eller noe.
For da vi fikk fri for dagen.
(En av de første dagene).
Så bare satt jeg meg inn i bilen min, og kjørte tilbake til Oslo, da.
Og så dro jeg tilbake til Terningmoen igjen, dagen etter.
Men det tror jeg egentlig ikke at var lov.
For det fikk jeg vel kjeft for, da jeg kom tilbake, vel.
Men jeg husket fra en rep jeg hadde vært på med mob-hæren.
I 1994, vel.
Mens jeg bodde på Ungbo.
At det var sånn, noen dager, at vi fikk lov å kjøre tilbake til Oslo da, om kvelden.
Så jeg gjorde det sånn i HV og, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På denne rep-øvelsen, med Støtteområdet.
Så var vi også på Rena leir, husker jeg.
Rena leir, det viste seg å være en moderne leir.
Og vi trente blant annet med Miles der da, (husker jeg).
(Noe som jeg jo forresten hadde trent plenty med, i Geværkompaniet også, da.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
Og jeg fikk også skyte med en sånn skarp granatkaster-granat.
På den her øvelsen.
Fra en sånn granatkaster, som Geværmann 4, (eller noe), hadde på AG-en sin, i Geværkompaniet, da.
Men en sånn granatkaster, det hadde jeg aldri brukt i Geværkompaniet.
For jeg var først Geværmann 2 og så Geværmann 1 der, da.
Så da måtte jeg spørre noen av de andre på laget, om hvordan man brukte den granatkasteren da, (husker jeg).
Under en økt med lag i angrep, (eller noe sånt), med skarpe våpen, (må det vel ha vært), på enten Rena eller Terningmoen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg var jo ikke så ‘Støtteområdet’, liksom.
For jeg hadde jo mer eller mindre skulka et par rep-øvelser, da.
Så jeg kjente ikke folka i Støtteområdet så bra da, liksom.
Så jeg husker at jeg gikk litt rundt for meg selv der, i Rena leir, da.
(Mens vi ventet på noen busser tilbake til Terningmoen, eller noe sånt, da).
Og der husker jeg at jeg så mange fine lyseblå FN-bereter.
Så det var en del FN-soldater der, da.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg så også en god del vanlige, norske infanterister, (eller noe sånt), der.
(Hvis de ikke var fra kavaleriet, eller noe sånt, da.
De var ihvertfall fra Hæren).
Det er mulig at dette var soldater fra K-for, eller forløperen til K-for, (eller noe sånt), da.
(Altså de som nå liksom har tatt over etter Geværkompaniet, vel.
Noe sånt.
Selv om jeg ikke klarte å finne noe om K-for på Wikipedia, nå).
Og jeg kjøpte meg vel en avis eller noe sånt, i kantina der.
(Som jeg mener å huske at holdt til i en ganske ny trebygning vel.
Noe sånt).
Og sikkert noe å spise og drikke og.
Mens jeg husker at jeg lurte litt på om jeg burde gå rundt så mye der.
For jeg husker at jeg så så sliten ut, på den her tida, etter hardkjøret på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den jeg husker best, fra laget mitt, på denne øvelsen.
Det er en kar, som kalte seg for ‘Titten Tei’.
Og han var den eldste HV-soldaten, på laget.
Han bodde i Groruddalen, vel.
Og fikk ikke lov til å ha AG-en hjemme.
For han hadde truet kona si en gang, (eller noe).
Så han fikk ikke ha våpen, på øvelsen, da.
Og han hadde en slags seremoni, for oss andre på laget.
En av de siste dagene sine der, da.
Og da herma han etter et humor-show, (med noen innvandrere vel), som var på NRK radio, (eller noe), på den her tida.
Også liksom tullet han, og tredde av, da.
Foran oss på laget, på fritida, om kvelden, en av de siste dagene der.
For å markere at dette var hans siste rep-øvelse, da.
Også sa han sånn: ‘Takk for seg’, (istedet for ‘takk for meg’), når han hadde den seremonien sin, da.
For han etterlignet liksom en pakistansk innvandrer, som ikke hadde lært å snakke ordentlig norsk, da.
Fra det radio-programmet.
Så humoren var noe med muslimer, (eller innvandrere), da.
(Forstod jeg).
Men om Titten Tei signaliserte at han var muslim.
Eller om han mente at omtrent alle de andre på laget var muslimer.
Det veit jeg ikke.
Men det veit han vel kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Titten Tei jobba forresten som fiskedisk-ansvarlig, på det supermarkedet, som ligger i samme bygg vel, som Jysk Sengetøylager der, på Carl Berner.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på torsdagen, under rep-øvelsen.
Så spurte Titten Tei de på laget.
Om dem blei med ut på byen, i Elverum.
Siden det var tradisjon, at rep-gutta tok seg en fest, den siste torsdagen, på rep.
Og siden at det var den siste rep-en hans vel.
Og ingen ble med.
Så jeg måtte nesten bli med da, syntes jeg.
(Selv om jeg ikke var så Støtteområdet).
For jeg hadde jo avtjent verneplikten min, i Elverum.
Og på den repen i mob-hæren, som jeg var på, i 1994, vel.
Så hadde jo hele laget dratt på den pub-til-pub runden, (må man vel kalle det), i Elverum, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Så Titten Tei og jeg.
Vi stakk på byen da.
I Elverum.
På torsdagen, (altså 29. mars 2001, må det vel ha vært).
For å drikke noen øl, da.
Som de eneste soldagene, fra Støtteområdet vel.
Enda Titten Tei ikke hadde penger.
Men jeg mente at jeg hadde penger, da.
For lønninga mi pleide å komme inn dagen før.
Men jeg glemte kanskje at det var 31 dager, i mars måned.
Og jeg hadde jo tatt den tyvpermen, tilbake til Oslo, et par-tre dager før.
Og handla i kantina, på Rena leir.
Så jeg hadde visst brukt opp alle penga, på lønnskontoen min, da.
Og det fant jeg ut.
Etter at jeg hadde bestilt to halvlitere, til Titten Tei og meg selv.
På en pub i Elverum sentrum da, (i samme gata som kirka der vel).
Så jeg måtte febrilsk fly til en minibank, da.
Og jeg ringte DNB.
For jeg hadde hørt at man kunne få nødpenger, hvis man hadde den kontoen, som jeg hadde.
Men det fikk jeg ikke, da.
Men jeg prøvde det kredittkortet.
Som jeg hadde fått, da jeg kjøpte de to videospillerne, på Bryn senter, i 1993 eller 1994, vel.
Og det kortet hadde jeg litt kreditt på, da.
Så minibanken spøy ut tre-fire hundrelapper, fra den kredittkort-kontoen, da.
Heldigvis.
For hvis ikke så hadde jeg tapt ansikt så det holdt.
For jeg hadde jo to halvlitere, som stod og venta på meg, på den Elverum-puben, ikke så langt unna minibanken, da.
Sammen med Titten Tei, som jeg hadde fortalt, at jeg hadde penger, da.
Så jeg var sjeleglad, fordi at jeg hadde fått ut noen penger, fra den kredittkort-kontoren.
For hvis ikke så ville jeg ha driti meg ut noe jævlig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette flaue opptrinnet rundt mine manglende penger.
Så satt Titten Tei og jeg oss ned ved et bord, i den nesten tomme puben.
(Som jeg lurer på om kan ha vært den puben, som jeg var og drakk i, etter garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.
Sammen med han lave, på lag 3, som også var en av troppens fem beste skyttere, og derfor også var med på garnisjonsmesterskapet, da.
Den gangen jeg plutselig kjøpte meg et glass med iskrem, vel.
Da resten av troppen var på gassmaske-øvelse.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Titten Tei forklarte meg det, at han jobba som ansvarlig for fiskedisken, på Meny, (må det vel ha vært), på Carl Berner.
Og jeg fortalte vel da, at jeg hadde jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, i sin tid.
Ihvertfall så fortalte jeg vel det, at jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
Og at jeg mega-mye problemer der, da.
Og at jeg fikk kjeft fordi jeg var så dårlig, med medarbeiderne der, da.
Av distriktsjefen, (og sånn), da.
Og Titten Tei, han fortalte meg det.
At han visste en god del om praktisk ledelse, i butikk, da.
Og han sa for eksempel det, at hvis man lurte på hva noen butikkmedarbeidere mente om noe.
Så burde man spørre dem om dette.
Når de var to sammen, da.
Og ikke når de var alene.
For hvis de var to sammen, så turte de å si hva de mente, da.
Sa Titten Tei, da.
Og han sa også mange andre ting, som jeg ikke hadde tenkt så mye på før.
Så det gikk opp et lys for meg, da.
Nemlig at jeg nok ikke var en så god leder, som jeg kanskje hadde trodd, at jeg var, da.
(Noe sånt).
Og Titten Tei og jeg, vi var også enige i det, at man ikke burde blande privatliv og jobb, da.
Og jeg ble litt sjalu på Titten Tei, må jeg innrømme.
For han hadde vært på dansketur, med Meny Carl Berner, da.
Og da hadde han til stadighet fått unge butikkdamer, på døra, til lugaren sin, da.
Men Titten Tei, han fortalte det, at da bare dulla han litt med damene, da.
Og han begynte ikke å pule på dem, eller noe sånt, da.
For han ville ikke blande business og pleasure, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da Titten Tei stakk på dass.
Så benytta jeg sjansen, til å si hei, til to damer, som satt der.
Og det viste seg at de gikk på lærerhøgskolen da, (eller noe sånt).
(Der hvor min morfar Johannes Ribsskog, sine foreldre, hadde gått, i sin tid.
Nemlig Helga Dørumsgaard og Johan Ribsskog, da.
Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Og Titten Tei, han var jo den sjarmøren, da.
Og han fortalte til de damene og vel, at han ble kalt for Titten Tei, da.
Og han fikk jo meg til å virke som en dusting nesten, siden han var så flink med damer, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg snakka med hu ene lærehøgskole-dama, da.
Om at det var fint å være ute i naturen også.
Sånn som man fikk muligheten til, i Forsvaret, da.
Og jeg begynte vel å bable, (nesten emosjonelt vel), om hvor fin stjernehimmelen og sånn, var om natta, ute i naturen, da.
Og jeg tenkte jo da på den ‘galning-patruljen’, til sersjant Johansen, fra Geværkompaniet.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
For da satt vi jo i kraftgata, på Terningmoen, og så på den klare stjernehimmelen, (med stjerneskudd, var det vel), midt på natta, da.
Og jeg forklarte vel det, at jeg trodde det, at å se stjernehimmelen sånn, om natta.
Ute i naturen.
At det liksom gjorde noe med menneskene, da.
For det var jo liksom sånn som menneskene så stjernehimmelen, i steinalderen osv., da.
(Noe sånt).
Men da veit jeg ikke om hu lærerhøgskole-dama skjønte hva jeg mente.
Det er mulig at hu syntes at jeg ble for salig eller emosjonell, (eller noe sånt), da.
(Det er mulig).
For da trakk hun seg vel litt unna, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi skulle tilbake igjen til Oslo, dagen etter.
Så ville Titten Tei sitte på med meg, da.
For han hadde ikke noe bil, da
Og jeg kjørte innom en bensinstasjon, mellom Elverum og Hamar, vel.
For å fylle bensin, da.
(Må det vel ha vært).
Og etter at jeg hadde kjørt en stund.
Så fant jeg ikke mobilen min, da.
(Altså min Nokia 3210, da.
Som hadde kostet 2000 vel, et par år før det her, da).
Og da måtte jeg stoppe bilen, vel.
Og jeg fant ikke mobilen min noen steder, da.
Så jeg kjørte tilbake igjen, til den bensinstasjonen, da.
Og spurte om de hadde funnet en mobil, da.
Men det hadde de ikke, da.
Og da jeg hadde kjørt litt lenger mot Oslo igjen, vel.
Så fant jeg mobilen min, mellom førersetet og girkassa cirka, da.
(Noe sånt).
Så jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å surre sånn.
For jeg pleide vel ikke å være så surrete, liksom.
Men jeg var vel sliten etter mye jobbing og rep-øvelse, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg slapp av Titten Tei, i Groruddalen, (må det vel ha vært).
(Jeg mener å huske at jeg slapp han ved noen blokker.
Et sted i Groruddalen, langs linje 5, vel).
Så møtte jeg aldri Titten Tei igjen, da.
Men jeg husker at jeg spurte han, på den puben, (i Elverum), om hvorfor han ble kalt for Titten Tei, da.
Og det var fordi at han ligna på Titten Tei da, (mente han).
Men det skjønte jeg ikke av meg selv, (må jeg innrømme).
Så han ligna kanskje ikke så utrolig mye på Titten Tei, da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, at jeg på en tidligere rep-øvelse.
Da vi også var på Terningmoen, vel.
Men jeg vel hadde parkert HiAce-en på Lutvann.
(Noe sånt).
For dette må vel ha vært rett etter kneoperasjonen min, da.
Så mener jeg at jeg overhørte det.
At Titten Tei babla med noen andre på laget vårt.
Om at jeg ikke kunne jobbe i butikk, siden jeg så så stygg, skjeggete og fæl ut, (med HV-uniform og feltlue), på øvelse, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den rep-øvelsen, den var fra 16. februar til 21. februar, i 1998, så jeg på tjenestebeviset mitt fra Forsvaret, nå.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, på denne rep-øvelsen, i 2001.
At troppsjef Andersen tulla litt med meg, husker jeg.
(Han som i begynnelsen, i Støtteområdet, pleide å si ‘konge-kult’, husker jeg.
Kanskje fordi han var fra Bærum, eller noe sånt, vel).
For jeg husker at jeg overhørte det.
At han chatta med en annen HV-kar.
(På en oppstilling vel).
Om at han huska det, at jeg enten hadde det samme fornavet eller etternavnet, som han.
Og han het vel Erik Andersen, vel.
(Og jobba i Andersen consulting, som seinere skifta navn til Accenture, vel).
Så han kalte meg først ‘Andersen’, da.
Og så ‘Erik’, vel.
(Noe sånt).
Og så måtte jeg være avgitt, til et 12.7-lag da, husker jeg.
Og jeg måtte liksom ligge nederst i en kuldegrop, i en stilling, som 12.7-folka hadde lagd, da.
Og det var så en del fram og tilbake, angående om jeg fortsatt skulle være avgitt, til det 12.7-laget, eller ikke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det var litt som at troppsjef Andresen hadde et horn i siden til meg, (vil jeg si).
På den øvelsen i 1998, (var det vel antagelig).
Så hadde han kommet bort til meg.
Mens jeg stod vakt, på Jørstadmoen, eller noe, vel.
Med en svær mag-lite, i henda, da.
Og han holdt nesten den lommelykta som en kølle da, (husker jeg).
Så det var nesten som at han var truende da, (vil jeg si).
Så jeg gikk ikke så bra sammen med han troppsjef Andersen, da.
(Hvis jeg skal si min ærlige mening, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter den øvelsen, i 1998, (forresten).
Så ble jeg litt sånn rar i huet da, av å være på øvelse.
Så da søstera mi Pia ‘babla’ om at hennes venninne Siv fra Røyken, trengte barnevakt.
Så hadde jeg vel blitt rimelig dame-gæern, av å være på rep.
(Som man vel blir, av en eller annen grunn).
Så jeg sa at jeg kunne være det, da.
(For å kanskje få litt sjangs på Siv, da).
Og da bodde hu Siv ved Sofienberg-parken da, husker jeg.
Ikke så langt fra søstera mi, da.
Og Siv sa at hvis hennes sønn Dennis, (som da var to-tre år gammel, vel).
Begynte å gråte.
Så måtte jeg trøste han ved å holde han inntil meg, da.
Og det måtte jeg gjøre også da, husker jeg.
(For å få han til å slutte å gråte, da.
For han hadde vel mareritt, eller noe sånt, tror jeg).
Så jeg måtte nesten være som mamma-en til Dennis da, husker jeg.
Etter en sånn rep-øvelse, hvor jeg ble litt sånn tomsete i hue nesten, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han ungen til Siv.
Altså Dennis.
Han tok også ut masse gryter, av skapene, på kjøkkenet, da.
Og begynte å leke med de, da.
Og da lot jeg de bare ligge, husker jeg.
Og så sovna jeg på sofaen der, da.
(Mer eller mindre, ihvertfall).
Og da Siv kom hjem.
Så hadde hu Siv med seg en svær og skummel araber, da.
(Eller noe sånt).
Så å sitte barnevakt, det var ikke noe artig da, fant jeg ut.
(Men Pia og Siv.
De utnyttet kanskje det.
At jeg nettopp hadde vært på rep-øvelse.
Og var vant til å bli kommandert, da.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var også sånn, forresten, på den rep-øvelsen, i 1998.
(Som ikke var så lenge etter at jeg hadde operert kneet, da).
At laget vårt skulle øve på strid i hus, (eller noe sånt), på Terningmoen, da.
(Som vi også hadde gjort ganske mye, i Geværkompaniet, forresten).
Og mens vårt lag venta på at det skulle bli vår tur da, (eller noe sånt).
Så kom det ei befal-dame, bort til oss, da.
Og hu fikk oss til å hoppe over et høyt hinder, husker jeg.
Og det var vel ikke vårt befal, (tror jeg).
Og jeg måtte ta det veldig forsiktig, da.
På grunn av kneet mitt da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998.
Så prøvde jeg å ringe Dr. Bjerre, ved Aker sykehus, da.
(Han som hadde operert kneet mitt, i 1996).
Og jeg spurte om jeg kunne få slippe å være i HV da, siden jeg hadde et operert kne.
Men det var ikke noe problem for meg da, (mente Dr. Bjerre), å være i HV.
(Så det slapp jeg ikke unna, da).
Enda han vel ikke hadde kontrollert hvordan beinet mitt ble, etter den operasjonen, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Og på en av rep-ene, i Heimevernet.
Så skulle det være informasjon, om et angrep, (eller noe), da.
(Fra kompanisjefen, vel).
Og da hadde jeg glemt noe, i teltet, da.
Så jeg kom litt for seint, da.
Så informasjonen hadde begynt, da.
Og da jeg da gikk bort for å høre på informasjonen om angrepet, da.
Og da, så stod det en soldat, og liksom så stygt på meg da, (husker jeg).
En som jeg trodde at kanskje var nazist, (eller noe sånt), da.
Og det likte jeg ikke, da.
Så da stilte jeg meg ved siden av han, på den her undervisninga, da.
Men da sa han ikke noe til meg.
Det turte han visst ikke, virka det som.
Så ‘tøff på avstand’, er det vel kanskje noe som heter, for nazister.
(Det er mulig).
Så sånn er kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 31: Karlsrud
Noen måneder ut i 1997, (må det vel ha vært).
Så dro Kristian Kvehaugen med Irene Ottesen og meg.
På et slags Rimi-treff, på et biffhus, som var i det samme bygget, som Rimi Karlsrud der, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I Rimi, så het det seg, (noe Kristian Kvehaugen nevnte vel, før vi dro ut for å spise), at man ikke skulle bestille det dyreste, på menyen, hvis man var på restaurant.
(Noe som ikke pleide å hende ofte, riktignok.
Da jeg jobba på Rimi Nylænde, så dro vi på Peppes Pizza, en gang, vel.
Men vi dro aldri på noen ordentlig restaurant, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg bestilte entrecote da, (husker jeg), på biffrestauranten, på Karlsrud der, da.
Siden entrecote ikke er så dyrt som indrefilet eller ytrefilet da, (for eksempel).
Og det visste jeg fra før.
For jeg pleide noen ganger å steike biff, mens jeg bodde på Ungbo, da.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).
Og jeg hadde lest en del brosjyrer om biff, (fra Opplysningskontoret for kjøtt, må det vel ha vært), som jeg hadde funnet, på ICA Tveita der, da.
(Hvor jeg pleide å dra innom, på veien hjem, noen ganger, hvis jeg jobba tidlig eller mellomvakter, på Rimi Nylænde, da).
Og jeg hadde også studert selvbetjenings-kjøttdisken på ICA Tveita, en del, (samt kjøttdisken på Rimi Nylænde da selvfølgelig, for jeg pleide jo å rydde i kjøttdisken, hver kveld der, før jeg måtte operere kneet).
Så jeg behøvde ikke å se så lenge på menyen, for å skjønne det, at entrecote var et biffslag, som lå sånn cirka midt på treet, prismessig, da.
Så jeg bestilte entrecote, da.
Selv om jeg egentlig likte best indrefilet og ytrefilet, da.
For på entrecote, så er det ofte en fettrand, (eller om fettet liksom er innimellom kjøttet).
Og jeg har jo aldri vært så glad i fett, da.
Jeg er mest glad i rent kjøtt, liksom.
Så jeg pleide noen ganger å sitte og pirke, i maten, til bestemor Ågot, (for eksempel), hvis det var mye fett, på kjøttet der, da.
Da spiste jeg ikke det, (på koteletter osv.), for å si det sånn.
Så jeg jenka meg, og bestilte entrecote, da.
(Selv om jeg likte ytrefilet og indrefilet best.
For på indrefilet og ytrefilet, så slipper man å skjære bort så særlig mye fett, da.
Og indrefilet og ytrefilet, det er også de møreste biffslagene, da.
Det er derfor de er dyrest, vel).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg måtte bestille entrecote.
(Siden man ikke har lov å bestille noe dyrt, hvis man jobber, i Rimi).
Så spiste jeg maten min litt rart da, (må jeg innrømme).
(Noe jeg fikk klage på, fra noen Rimi Karlsrud-damer, da.
Som jeg ikke engang visste hvem var).
For da spiste jeg kjøttet først da, husker jeg.
Siden jeg da måtte konsentrerte meg, om å ikke spise fettet, da.
(Siden det ofte er fett på entrecote, da).
Siden jeg synes at sånn fett, er ekkelt å spise, da.
For jeg liker best rent kjøtt liksom, da.
Og de Rimi Karlsrud-damene.
De lurte også på hvordan bæsjen min så ut da, (husker jeg).
For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.
Og lært der, at man burde drikke mye væske.
Så Rimi Karlsrud-damene, de klagde, siden jeg drakk mer enn et glass, til maten, da, (husker jeg).
Og de mente det, (husker jeg), at når jeg bæsja, så kom det sikkert ut sprutbæsj, da.
Så de Rimi Karlsrud-damene, de var nok ikke oppdratt, av folk som bestemor Ingeborg, som var fra adelsslekter, osv.
For da hadde de nok ikke prata om bæsj, ved matbordet, (tror jeg).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu ene Rimi Karlsrud-dama.
(Ei ung og ganske pen blondinne).
Hu sa noe sånt, som at hu hadde vært dritings, på byen, dagen før, (eller noe).
Og at hu hadde blotta rumpa si, (mens hu pissa), for noen folk, i en taxi, (eller noe sånt).
Så det her var jo de horete damene da, (må man vel si).
Så jeg tenkte vel det, at kanskje det ble noe kjøtt rundt pikken på meg, da.
Og hu horete blondinna, hu sa det, før hu stakk.
At hu skulle dra ned på utstedet Strauss, (i Oslo sentrum).
(Som tidligere het Smuget, vel).
Også tok hu meg på skuldrene, (mens jeg fortsatt satt ved bordet der), og sa det, at hu håpet at jeg også dukket opp der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens alle fortsatt satt ved bordet der.
Så spurte jeg, om hvordan det gikk, med den tidligere assistenten Geir, (på Rimi Karlsrud der).
Som jo hadde fått sparken, et år eller to tidligere, vel.
Siden han jo hadde tulla med safen der, en sommer, da.
(Ifølge Magne Winnem, ihvertfall).
For jeg tenkte vel det, at de her horete damene, antagelig var noen, som pleide å feste mye, sammen med Geir og broren hans, da.
(Som var et par skikkelige rundbrennere, vel.
Innbilte jeg meg, ihvertfall).
Siden de her Rimi Karlsrud-damene, var så uhøflige og harry da, (og skikkelig arbeiderklasse liksom), må man vel si.
(Noe sånt).
Og da fikk jeg det til svar, (husker jeg).
At det gikk bra med Geir.
Og at han nå jobba som assisterende butikksjef, i Rema.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg.
Vi dro så hjem til Kristian Kvehaugen der, da.
Som bodde i en blokk-leilighet, (var det vel), ikke så langt unna Rimi Munkelia.
(Som lå to T-banestasjoner, lenger fra sentrum, enn Rimi Karlsrud, da).
For Kristian Kvehaugen skulle ha noe sånt sosialt der, da.
(Som kanskje distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt han om å ha, da.
Noe sånt).
Og da vi kom hjem til Kristian Kvehaugen, så viste han oss et bilde, som hang på veggen der da, (husker jeg).
Som var av en øde gård, da.
Som sikkert kunne ha vært med i det NRK-programmet, som heter, ‘Der ingen skulle tru at nokon kunne bu’.
Og det var slektsgården hans da, (fortalte Kristian Kvehaugen).
Og den lå vel i Gudbrandsdalen, (mener jeg å huske).
(Hvis den ikke lå i Hallingdalen, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Kristian Kvehaugen, han serverte oss også noe, som han kalte for vodka, (husker jeg).
Men det var visst bare hjemmebrent, hadde Thomas Kvehaugen fortalt meg, på jobben, dagen før den her ‘seansen’ da, (må det vel ha vært).
Og Thomas Kvehaugen, han fortalte meg også det, at en gang, så hadde faren hans, lagd noe hjemmebrent, som hadde smakt helt jævlig, da.
For Kristian Kvehaugen, han hadde brukt noe ketsjup, som hadde gått ut på dato, istedet for gjær, når han brygget den her ‘himkoken’ sin, da.
(Ifølge Thomas Kvehaugen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg nevnte den her historia, hjemme hos Kristian Kvehaugen.
(Om den dårlige hjemmebrenten, som han hadde laget, med utgått ketsjup, da).
Så svarte ikke Kristian Kvehaugen noe, (husker jeg).
Men han ble bare skikkelig stram i maska da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kristian Kvehaugen, han nevnte vel også det, at vi burde ha en skikkelig personalfest snart, oss på Rimi Bjørndal, da.
Og da svarte jeg det, (husker jeg).
(Litt i fylla, da).
At jeg kunne sikkert ha den festen, hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min, da.
(For da hadde jeg sikkert fått kjøpt meg nye gardiner, da.
Siden jeg turte å si det her, da).
Og da ble vi enige om det, da.
At jeg skulle arrangere en sånn Rimi Bjørndal-personalfest, da.
Hjemme hos meg.
(Siden Kristian Kvehaugen jo arrangerte den her ‘lederfesten’, da.
Og Irene Ottesen, hu hadde vel nettopp flytta, til Holmlia, mener jeg å huske).
Et stykke ut i 1997 da, (må vel det her ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kristian Kvehaugen, han begynte også å klage over, at han hadde så dyre telefonregninger, (husker jeg).
Og jeg spurte vel for fleip, om han ringte mye til sex-telefoner da, (mener jeg å huske).
Men da svarte vel ikke Kristian Kvehaugen noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter den her ‘vodka’-drikkinga.
Så dro Irene Ottesen og jeg, ned til sentrum da, husker jeg.
For Irene Ottesen.
Hu skulle vel ta et eller annet tog, til Holmlia, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Og jeg var jo invitert til Strauss, av hu horete Rimi Karlsrud-blondinna, da.
Så Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen ned til sentrum, da.
Sikkert med en av de siste T-banene, da.
(Noe sånt).
Og på Jernbanetorget der, så begynte Irene Ottesen å spy som en gris da, husker jeg.
Så hu ville bare hjem til Holmlia da, (mener jeg å huske).
Så jeg dro aleine til Strauss, da.
(Full som en alke, må jeg vel si).
Og da jeg skulle gå inn på Strauss der.
Så fikk jeg meg en rett høyre, fra en dørvakt, husker jeg.
(Uten at jeg hadde gjort noe galt, da).
Og da gikk jeg ut igjen, av det smuget, som Strauss lå i da, (husker jeg).
Også stod jeg litt ute i den sidegata til Karl Johan der da, husker jeg.
Mens jeg summet meg litt, da.
Og sjekket om noe var brukket, i trynet, osv., vel.
Men det var det ikke, da.
(Såvidt jeg kunne skjønne, ihvertfall).
Og så våget jeg meg såvidt, inn i det smuget igjen, som Strauss lå i, da.
Og da stod det ingen i døra der da, (husker jeg).
Så jeg gikk bare rett inn der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens jeg gikk rundt, inne på Strauss der.
Så var det plutselig noen som tok tak i beinet mitt, husker jeg.
Mens jeg gikk opp en liten trapp, (var det vel), i første etasje der, da.
Og det var hu Rimi Karlsrud-blondinna, da.
Og jeg fortalte vel henne, at jeg hadde fått meg en på tryne, av dørvakta, da.
Og hu var aleine der, da.
Så etterhvert, så gikk vi ut fra Strauss der, da.
Og hu hadde tenkt å ta en taxi hjem, (mener jeg å huske).
Så vi gikk sammen, til taxi-holdeplassen, ved Stortorvet der da, (husker jeg).
Og en kar, som så ut som han lille ‘raringen’, i Fargo.
Han begynte plutselig å prate til hu Rimi Karlsrud-dama da, (husker jeg).
Og da sa jeg det, at han så ut som han i Fargo da, (husker jeg).
Og da ville hu Rimi Karlsrud-dama, heller ta taxi, fra nede ved Oslo S. der, da.
(Husker jeg).
Så jeg fulgte henne dit, da.
Og jeg hadde jo spurt henne, om hu ville bli med hjem til meg.
(Sånn som hu fra So What gjorde.
Hu med piercingen i tunga, som jeg pulte en hel natt, noen måneder før det her, da).
Men hu Rimi Karlsrud-dama, hu ville ikke bli med meg hjem, da.
Enda jeg vel sa noe sånt, som at det bare var 10-15 minutter å gå, (eller noe sånt), vel.
Men da vi gikk ned mot Oslo S. der.
(I Karl Johan, vel).
Så spurte hu meg, (husker jeg), om det var sant, at det bare var 10-15 minutter å gå, hjem til meg, da.
Så det er mulig at hu ombestemte seg, da.
Men da tenkte jeg vel det, at det hadde vært nok tull, for en kveld, vel.
Så jeg bare fulgte henne bare ned til taxiholdeplassen der, da.
Og så gikk jeg hjem, da.
Men hu fortalte meg det, husker jeg.
At hu jobba på en skjønnhetssalong, i Bjerregaardsgate der, da.
(I samme nabolag, som jeg bodde, da).
Så jeg ringte henne, en gang, seinere, husker jeg.
Men hu ville ikke møte meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og en gang, så syntes jeg at jeg så det, at hu stod og preika med en albaner, (eller noe), utafor skjønnhetssalongen der, da.
(En gang jeg gikk til 37-bussen.
Etter at jeg hadde måttet vrake HiAce-en, vel).
Og jeg husker også det, at hu blondinna sa det, at den skjønnhetssalongen, ikke gikk så bra, da.
Og da tulla jeg, (husker jeg), og sa det, at jeg skulle dukke opp der, hver gang jeg fikk en kvise, da.
Men det var bare tull, da.
Så jeg snakka ikke noe mer med hu Rimi Karlsrud-blondinna, etter den her mislykkede telefonen min, da.
Selv om jeg mener at jeg så henne, sammen med en albaner, en gang, som jeg skulle ta 37-bussen, til jobben, da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Men Andre Willassen og Magne Winnem, de dro meg med, på Strauss, en gang, ikke så lenge etter det her, vel.
Og jeg lurer litt på, om hu skjønnhetssalong-blondinna, var der da og.
Men det husker jeg ikke helt, da.
Og hvorfor hu var med på en Rimi-middag, på Karlsrud.
(Når hu jobba på en skjønnhetssalong, på St. Hanshaugen, liksom).
Det veit jeg ikke helt.
Men hu må vel kanskje ha jobba, på Rimi Karlsrud, tidligere da, (eller noe sånt).
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 5: Mer fra den første tiden på St. Hanshaugen
En ting jeg glemte å skrive om, i Min Bok 4, (hvis jeg husker riktig), det var det, at hu Maylinn, som etterhvert flytta inn på Ungbo.
Hu hadde en pakistansk venn, i 20-30-åra vel.
Som en gang fortalte til meg, (i stua på Ungbo der), at han hadde jobba så mye, det siste året, så han hadde ikke rukket å følge med på klesmotene, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia og meg, vi traff forresten Maylinn en gang, inne på Oslo City der.
(Etter at ingen av oss tre bodde sammen på Ungbo lenger, da).
Etter at Pia og meg hadde vært og besøkt mora vår, (som etterhvert flytta til Drøbak), eller noe sånt, kanskje.
Og Pia gikk da bort til Maylinn, (som dreiv og hang inne på Oslo City der, må jeg vel si, at det virka som).
Og begynte å prate lavt og alvorlig til henne, da.
(Pia hadde ihvertfall et alvorlig ansiktsuttrykk, husker jeg).
Og det var som at Pia liksom instruerte hu Maylinn, i noe, da.
(Noe sånt).
Det virka rart, det her, syntes jeg.
Jeg visste ikke at Pia og Maylinn kjente hverandre så godt.
Men de må ihvertfall ha hatt noen felles kjente, da.
Som Pia liksom sladret om, eller noe, da.
Eller om det var sånn, at Pia fortalte Maylinn, om hva hu skulle si eller gjøre, da.
(Noe sånt).
Og Maylinn så ikke engang på meg, tror jeg.
Og sa ihvertfall ikke hei eller smilte.
Så jeg sa ikke noe til henne, da.
Men så bare på det her, at Pia liksom dreiv og instruerte henne, da.
Mens hu nesten hviska til hu Maylinn, da.
(Mens Pia som sagt så alvorlig ut, som om at dette var noe viktig, da).
Mens jeg stod like ved siden av dem, i et minutt eller to kanskje, mens Pia prata, da.
Men uten at jeg kunne høre hva Pia sa.
For Pia prata på en utydelig og intens måte, så jeg skjønte ikke noe av det her da, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første natta, som jeg bodde, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.
Så lå vel Axel, (som hadde hjulpet meg å flytte), over på sofaen der, (mener jeg å huske).
Og Axel, han sov lenge på lørdagen, (mener jeg at det her må ha vært), da.
Så jeg gikk en tur ut, for jeg ville vel ikke vekke Axel, da.
Og da gikk jeg også en tur ned Ullevålsveien og Akersgata.
Og videre forbi regjeringskvartalet.
(Som jeg også gjorde cirka en uke seinere vel, på kvelden, etter innflyttingsfesten.
Som ikke Axel var bedt på, for han var vel ikke atten år enda.
Og den festen var vel kanskje mye Magne Winnem sitt prosjekt og.
Det er mulig).
Og rett etter regjeringskvartalet, så lå det en slags billig-bokhandel, på høyre hånd, like før man kom inn i Grensen der, husker jeg.
(Hvis ikke den butikken lå enda litt nærmere Karl Johan da, i Akersgata.
Noe sånt).
Og jeg hadde jo nå fått to, (ganske fine, trehvite), reoler, (som stod i leiligheten, da jeg flytta inn), og der var det plass til en rad med bøker, nederst, i hver reol, da.
(Selv om jeg vel hadde videokassetter, nederst, i den ene av de to reolene, de første årene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der).
Så jeg kjøpte et par billigbøker da, i den bokhandelen.
(Som kosta kanskje en tier, per bok, eller noe, da.
For jeg tenkte vel at jeg måtte kjøpe noen bøker da, siden jeg nå liksom hadde fått en bokhylle.
Så så det vel dumt ut, om den hylla var for tom, tenkte jeg nok.
(Selv om jeg nok hadde noen få bøker fra før også.
Men da jeg bodde på Ellingsrudåsen, så hadde jeg pleid å for det meste låne bøker på biblioteket, da.
Istedet for å kjøpe de selv).
Men jeg så meg rundt der da, og valgte ut de bøkene, som jeg var mest interessert i, da.
Og jeg hadde vel også det i bakhodet, at min onkel Runar, i Son, han hadde et lite rom, ved siden av stua, i den store villaen sin, i Isdamveien, som han brukte som bibliotek, da.
Så jeg tenkte vel kanskje noe sånt, som at kanskje jeg også kanskje skulle prøve å få meg et sånt bibliotek en gang, da.
Med andre ord at jeg ønsket å få meg en like stor og fin villa, som onkel Runar, da.
Og at jeg liksom fikk det her som et slags mål, da.
Så etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, så begynte jeg å samle litt på bøker, da.
Hvis det var noen bøker jeg fant, som jeg syntes at virka litt artige, da.
Men det var ikke sånn at jeg kjøpte bøker fordi at det var bøker, liksom.
Men det var sånn at hvis jeg fant en artig og billig bok, på et antikvariat eller en brukthandel liksom, så kjøpte jeg med meg den da, hvis jeg hadde nok penger i lommeboka, liksom).
Og det var en bok, om hvordan mannfolk, burde kle seg, osv.
Men den var skrevet, på 50-60-tallet, da.
Så jeg tok det som stod der, med en klype salt da, husker jeg.
Men der stod det ting som at menn burde vaske og barbere seg, før man gikk ut døra, og sånn, da.
Og det tolka jeg som at man burde dusje da, før man gikk ut døra.
Noe jeg ikke alltid gjorde på fridagene mine, på Ellingsrudåsen, vel.
(Selv om jeg dusja hver dag før jobb, de siste årene, som jeg bodde der, ihvertfall).
Men på St. Hanshaugen, så pleide jeg å dusje på fridagene også, før jeg gikk ut døra, da.
For jeg bodde i et rimelig snobbete strøk, da.
Det her var vel bare noen få hundre meter, fra der kronprinsen fikk seg leilighet, litt seinere vel.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
I Ullevålsveien, (eller hvor det var igjen).
Men det stod også at menn burde barbere seg, hver dag, før de gikk ut døra.
Men da huska jeg også at Davidsen, i Geværkompaniet, en gang sa det, at han ikke gadd å barbere seg, på søndagene, osv.
Så jeg lurte litt på hva som ble riktig å gjøre da, på 90-tallet.
For den boka var jo skrevet, på 50-60-tallet.
Så det hendte det, at jeg ikke barberte meg, på fridagene mine, da.
(Sånn som jeg hadde overhørt, at Davidsen, (lagfører på kanonlaget), hadde prata om, i Geværkompaniet, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 3: Heimevernet
Jeg sjekka tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret, nå, og den 6. februar 1996, så var jeg på møte, hos Heimevernet i Oslo og Akershus, (HV-02), så jeg.
Og dette møtet, det var min første kontakt, med Heimevernet.
Og dette var etter at jeg hadde bodd på St. Hanshaugen, i en uke, eller to, kanskje.
(Noe sånt).
Og grunnen til at jeg ble overført til Heimevernet.
Det var det, at den kalde krigen var slutt, og at mobilisierings-hæren, derfor ble redusert kraftig.
Og mange rep-soldater, (sånne som meg), ble overflødige, da.
Men noen, (muligens kremen?), av de overflødige rep-soldatene, (fra IR4, står det at jeg var i, som rep-soldat, på tjenestebeviset mitt), vi ble overført, til en ny avdeling, innen Heimevernet, da.
(Nemlig HV-2018 Støtteområdet, som var en ny avdeling, som ikke egentlig var et geografisk område, da.
Men vi skulle hjelpe andre, (geografiske), områder, som trengte støtte, under et eventuelt angrep, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en dag, før jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, (var det vel).
Så kjørte jeg med Toyota HiAce-en min, opp til Lutvann da, (heter det vel).
(For vi fikk vel kart og sånn da, i et brev, fra Heimevernet).
Og Lutvann, det lå vel cirka ovenfor Haugerud, (eller den T-bane-stasjoen, som er en eller to T-bane-stasjon(er), nærmere Furuset, fra Haugerud), hvor jeg jo hadde spilt badminton, (og fortsatt spilte badminton), på den her tida.
Så det stedet klarte jeg å finne, da.
Selv om jeg nettopp hadde fått lappen.
Og vi satt i et slags klasserom, (eller om det var en sal), som var rimelig stort vel, oppe på Heimevernet sin base der da, på Lutvann.
Og vi fikk informasjon, om hva HV-tjenesten vår, skulle gå ut på, da.
(Og vi ble spurt om noen ville være befal/offiserer da, (og være med på dobbelt så mange øvelse-dager omtrent vel, osv).
Men det var ikke jeg interessert i da, (husker jeg).
Siden jeg jo jobbet i Rimi, og det var en jobb, hvor det hendte at man måtte jobbe en del ekstra, osv.
Så jeg syntes at jeg var rimelig bundet opp, fra før da, liksom.
Og jeg hadde jo også lederansvar, i Rimi, så jeg syntes nok at det holdt, å ha ekstra ansvar, et sted, da.
(Og heller satse på å gjøre det bra der, da.
Og jeg måtte nesten prioritere jobben og karrieren, syntes jeg.
Og jeg hadde jo også den kneskaden min, som vel gjorde, at jeg egentlig ikke skulle ha vært i Heimevernet).
Og jeg hadde jo aldri vært i Speidern, for eksempel, så friluftsaktiviteter, (eller hva man skal kalle det), ute i skog og mark, det var ikke min favoritt-hobby akkurat heller, da.
Og jeg husket kanskje også den rare patruljen, til sersjant Johansen, da jeg var i Geværkompaniet.
Da jeg holdt på å fryse ihjel.
Så jeg hadde ikke lyst til å være med på mer ‘HV-greier’, enn jeg strengt tatt behøvde å være med på da, (husker jeg)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg sklei litt ut av noen rundkjøringer, da jeg kjørte, fra Lutvann, og til Rimi Nylænde.
(Etter det her HV-møtet, da).
For det var glatt, med en del sørpe, og vinterdekkene på bilen min, de var kanskje ikke så veldig bra, da.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
Og jeg var kanskje litt nervøs og, da jeg kjørte.
For bak i bilen min, så lå det nemlig et AG3 maskingevær, (og 200 skudd), blant annet, (fra Heimevernet), da.
For dette skulle jeg oppbevare hjemme da, i leiligheten min, på St. Hanshaugen.
Siden jeg nå var med i Heimevernet, da.
Og da jeg kom på jobben, så tok jeg med AG3-en min, inn på tellerommet, på Rimi Nylænde, (og låste den inn der), husker jeg.
(For sikkerhets skyld, liksom).
For jeg var redd for at det geværet, kunne bli stjålet, hvis det ble liggende i bilen min da, (husker jeg).
Og da var det noen Securitas-vakter, som var innom Rimi Nylænde, med noe veksel, som begynte å ‘bable’ om den AG3-en min, (husker jeg at jeg overhørte), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Wenche Berntsen, som jobba som vanlig medarbeider, på Rimi Nylænde, på den her tida.
Hu begynte å prate om det, at hu kjente en kar, som også hadde blitt kalt inn til det her møtet, i det nystartede Støtteområdet, i HV-02 da, (husker jeg).
Det var vel mellom 100 og 200 personer, (tror jeg), som hadde blitt kalt inn, for å være med, i denne HV-avdelingen, da.
(Noe sånt).
Og som var på det møtet, (med mere), på Lutvann, på den samme dagen, som meg, da.
Så jeg klarte ikke helt å skjønne, hvilken person det var, som hu Wenche Berntsen mente, at hu kjente der, da.
(Altså, Wenche Berntsen og Marianne Hansen, som begge jobba, på Rimi Nylænde, og som vel var venninner, fra før de begynte å jobbe der, vel.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
De var såpass rølpete og tøffe, (og arbeiderklasse-aktige, (eller hva man skal si), virka det som for meg, ihvertfall).
Så når Wenche Berntsen, sa til meg det, at hu kjente en, som var i den samme HV-avdelingen, som meg.
Så begynte jeg å lure på det, (mener jeg å huske), om det her var en slags tøff og barka halv-kriminell person, (eller noe sånt), da).
Men det var ihvertfall sånn at hu kjente en annen kar, som også var med i det Støtteområdet 2018 da, (husker jeg).
(Selv om jeg selv ikke kjente noen, av hverken befalet eller soldatene, som var med i den her HV-avdelingen da, fra før.
Så det var litt spesielt kanskje, i Heimevernet, hvor det liksom skal være sånn, at alle skal være som en kameratgjeng, da.
Så dette er jeg tenker på som litt rart kanskje, ved den Heimevernsavdelingen, nå for tida.
For når man ikke kjenner de andre, i avdelingen.
Siden man ikke bor i samme bydel, for eksempel.
(Men spredd rundt i hele Oslo og Akershus fylker, da).
Så blir det vel ikke som det ‘vanlige’ Heimevernet, akkurat.
Så da blir det kanskje mer som en konstruksjon, denne typen av heimevern, kan man kanskje lure på.
Men på den her tiden, så syntes jeg vel også at det var gjevt, å ha en AG3 hjemme, for eksempel.
Så jeg synes nok at det var for det meste artig da, det å være med i Heimevernet.
Om jeg dro på en ukes rep-øvelse, med Heimevernet, i året, liksom.
Eller om jeg dro på en tre ukers rep-øvelse, med mob-hæren, hvert tredje eller fjerde år.
Det ble vel hipp som happ det, for meg, tenkte vel jeg, da.
Jeg syntes at det å være på øvelsene i felt, (altså i knappetelt, ute i skogen), var verst, når det trakk ut i flere uker.
Så jeg foretrakk vel det, å heller være på øvelse, en uke hvert år, enn å være på lengre øvelser, hver tredje eller fjerde år da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 1: Innflyttingsfesten
På innflyttingsfesten min, i leilighet 303, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate 5, på St. Hanshaugen.
Så dukka Magne Winnem opp, med sin kone Elin, (husker jeg).
Og Andre Willassen, (fra Gjerdes videregående), og hans dame, (som jeg kun så denne ene gangen vel, og ikke husker hva heter nå, dessverre), dukka også opp, husker jeg.
(Hu dama til Andre Willassen, hu jobba vel på CC Matsenter, i Drammen, hvis jeg husker det riktig.
Der hvor Andre Willassen selv jobba som assisterende butikksjef.
Men Rimi kjøpte opp CC Matsenter og CC Storkjøp, (hvor jeg jo hadde jobba, skoleåret 1988/89, da jeg gikk på Gjerdes videregående), på den her tida.
Så jeg mener at Andre Willassen, fortalte meg det, på den her innflyttingsfesten, (må det vel ha vært), at CC Storkjøp nå hadde blitt til en Rimi-butikk, (den også).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo vært i 30-års dagen, til Morten Jenker, (fra Rimi), i Avstikkeren, på Bergkrystallen, noen år før det her.
Og jeg huska jo det, at han bød på gryterett da.
Så det var kanskje derfor at jeg kjøpte med et par Diva Grandama-pizzaer.
(Som jo butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde sagt, at det var så bra kvalitet på, da).
Og stekte de, under den her innflyttingsfesten, da.
(For jeg fant vel en gammel steikeovn, i kjelleren, i Rimi-bygget der, mener jeg å huske.
En kjeller som var noe lignende av den boden, på Ungbo, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Nemlig at det var sånn, at det var lov å ta det som stod der, av møbler osv., som folk hadde satt fra seg der, da.
For han vaktmesteren, han hadde vel visst meg rundt der, den dagen jeg fikk nøklene til leiligheten, da).
Noe vel Andre Willassen, hinta litt om, at han ikke syntes var så gildt, vel.
Kanskje fordi at dette var de billigste pizzaene.
(Hvem vet).
Men jeg hadde ikke så god råd, for jeg hadde nettopp kjøpt meg den Toyota HiAce-en, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4), og jeg måtte også kjøpe noen nye deler, (som måtte byttes), til den, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre Willassen klagde også over musikken jeg spilte, husker jeg.
For da han skulle gå hjem, så la han merke til det, at jeg hadde en CD med DumDumBoys, som het ‘Splitter Pine’, (et album som vi hørte mye på, i Geværkompaniet), stående i CD-stativet, da.
Og da sa Andre Willassen noe sånt som, at ‘har vi sitti og hørt på den dårlige musikken, i hele kveld, mens du har hatt den CD-en, stående i CD-stativet, hele tida?’.
Noe sånt.
Så Andre Willassen, han var sur på meg da, husker jeg.
Men det var ikke sånn, at jeg hadde nekta han, å kikke gjennom CD-ene mine.
Så det kunne han vel gjort, hvis han ville det, egentlig.
Og forresten så mener jeg å ha lest det, i avisa, eller noe.
At på fester i Norge, så er det vanlig, at verten bare byr på potetgull, eller noe lignende.
Så jeg slo vel egentlig litt på storetromma da, syntes jeg.
Siden jeg stekte pizza, i tillegg til å vel også ha kjøpt potetgull, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Magne Winnem, han klagde også, på den her festen.
For han mente det, at jeg var for diskret, når det gjaldt, å vise frem ‘godsakene’.
Eller, det han mente, var at jeg ikke burde gjemme bort de to videospillerne mine.
For de stod i et skap, (som jeg hadde hatt med fra Ungbo vel), under TV-en, (som fortsatt var den Mitsubishi-TV-en, som jeg kjøpte, på Spaceworld, (i Drammen), på midten av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok).
For Magne Winnem, han mente det, at jeg burde være macho, (eller ‘harry’), og liksom ikke ‘gjemme bort’ video-spillerne mine, og videofilmene mine, bak noen skap-dører, da.
Og seinere, så tok jeg vel av de skapdørene.
Og jeg monterte også på noen hjul, under det hylle-møbelet, da.
Sånn at man kunne rulle TV-en, (og de video- og DVD-spillerne som etterhvert stod under TV-en), nærmere sitteplassene, i stua der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin og Magne Winnem.
Og Andre Willassen og dama hans.
De gikk hjem, mens kvelden, (eller ihvertfall natten), ennå var ung da, (må man vel si).
Og jeg var vel kanskje litt rastløs, da.
Og jeg hadde vel kanskje ikke drukket så mye, innimellom all pizzasteikinga, osv.
Men jeg huska jo det, at jeg nå bodde i Oslo sentrum, da.
(Og jeg følte meg vel kanskje litt kul, på grunn av det her, da).
Så jeg gikk i cirka 10-15 minutter, da.
Nedover Ullevållsveien, som ble til Akersgata, da.
(For jeg visste nemlig veien ned til Oslo sentrum, fra St. Hanshaugen.
For jeg hadde jo liggi over, hos Magne Winnem, 4-5 år, før det her.
Da vi gikk den samme veien, for å hilse på Jan Tore Sanner & Co., i Unge Høyre, under valgkampåpninga, i Spikersuppa, høsten 1991.
Siden Magne Winnem og jeg, jo hadde vært med på å jobbe med Unge Høyre sitt valgkampprogram, for dette kommunevalget da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2)).
Og forbi regjeringskvartalet da, til jeg kom fram til Grensen.
Og når jeg gikk til venstre, i Grensen.
Så var det bare noen meter å gå, så lå det smuget som ledet inn til So What der, på min venstre side, da.
Og jeg var jo blakk, etter å ha kjøpt meg bil, osv.
(Det her var vel helt i slutten av januar, (i 1996), vil jeg vel tippe på.
Så jeg venta vel på februar-lønninga, da).
Og derfor, så bestemte jeg meg for å dra på So What, (som lå i det samme lokalet, som diskoteket Marylin tidligere hadde ligget i), da.
For jeg mistenkte vel at det var gratis å komme inn der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg stod i køen, utafor So What der, da.
Mens jeg overhørte at noen folk dreiv og baksnakka meg, vel.
For jeg gikk i noen litt dølle klær, (en chinos-bukse og en skjorte), som jeg hadde kjøpt på tilbud, på Dressmann, vel.
(De samme klærne, som jeg hadde på meg, på dansketuren, med Rimi Nylænde, forresten.
Da jeg dansa med hu afrikanske dama, på dansegulvet, på Stena Saga der, (var det vel).
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
For jeg hadde brukt mesteparten av pengene mine, på kjøretimer, i månedene før det her, da.
Så jeg så nok ikke så kul ut, i klesveien, da.
Så jeg overhørte at noen folk babla om meg, og sa noe sånt som, at hvis ‘sånne folk’, skal dukke opp her, så må vi kanskje ha cover-charge her.
Noe sånt.
(Uten at jeg vet hva de mente med ‘sånne folk’, liksom.
Men de mente vel kanskje folk som ikke gikk i kule nok klær, da.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vel inne på So What der, så gikk jeg ned i kjelleren der.
(Der hvor jeg møtte søstera til Gøril, (fra CC Storkjøp og Høyen), den gangen vel, som jeg var ute på byen, (da So What fortsatt het Marylin), for dimmepengene mine, sammen med søstera mi).
So What var helt annerledes enn Marylin da, (for å si det sånn).
Det var gratis inngang, på So What.
(Noe det ikke hadde vært, på Marylin.
Selv om Magne Winnem og jeg, pleide å komme inn gratis der, av dørvaktene da, siden vi var stamgjester, eller hva grunnen kan ha vært).
Og musikken, som ble spilt, på So What, det var alternativ rock og indie-musikk, da.
Og brit-pop, som var på frammarsj, på den her tiden.
Jeg ble stående ikke så langt unna dansegulvet, mens jeg drakk av en halvliter, og hørte på den gode musikken, mens jeg så meg litt rundt der, og på folka som dansa osv., da.
Ved siden av meg, så stod det ei dame, som jeg begynte å prate med, om forskjellig, da.
Vi prata vel litt om musikk, tror jeg.
Hu hadde litt former da, (må man vel si).
Men ikke så mye at man kunne si at hu var feit, vel.
Og jeg hadde jo drukket, så.
Så det endte med det, at hu dama, ble med meg hjem, til St. Hanshaugen, for å høre på musikk, da.
Og jeg viste henne den ‘nye’ Toyota HiAce-en min, når vi gikk forbi den, på parkeringsplassen, utafor Rimi-leilighetene der, da.
Og vi så igjennom CD-ene mine, da.
Og hu likte Nirvana-albumet mitt, (nemlig ‘Nevermind’).
Og jeg hadde også noen andre sanger, som hu syntes at var kule vel.
Nemlig Nick Cave, med sangen ‘Do you love me’.
Og Renegade Soundwave, med en sang som het nettopp ‘Renegade Soundwave’, vel.
(Som var på en CD, som hadde fulgt med et musikkblad, som jeg hadde kjøpt, på Drammen jernbanestasjon, den jula, (jula 1994 vel), som Pia og jeg, hadde feira jul, i vannsengbutikken, i Drammen, (mener jeg å huske)).
For hu dama her, hu var så glad i alternativ musikk, da.
Og jeg var jo litt bevandret, i den musikk-sjangeren, selv.
For jeg kjente jo Cecilie Hyde, og Lyche-gjengen, fra Drammen, (fra da jeg var russ, på Gjerdes videregående), som jo stort sett hørte på alternativ musikk, med band som Depeche Mode og the Cure, (og det som verre var, hadde jeg nær sagt).
Så det var ikke sånn at alternativ musikk, var noe helt nytt for meg, akkurat.
Og jeg hadde jo også prøvd å følge meg litt, på musikk-fronten, i de årene, som hadde gått, siden jeg hadde blitt kjent med Cecilie Hyde, og de her folka, da.
(Jeg hadde jo kjøpt noen the Cure bootleg-kassetter, på Kensington Market, i London, blant annet, på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var jo en stund siden, for meg, (nemlig cirka fem år vel), siden jeg skikkelig hadde pult, (nemlig med hu Ragnhild fra Stovner, da).
Så jeg, jeg var jo rimelig desperat, da, (må jeg vel si).
Så derfor, så var jeg vel også rimelig forsiktig, (mener jeg å huske).
(Jeg ville liksom ikke gjøre noe ‘galt’ da, når jeg først hadde fått ei dame med meg hjem, liksom).
Men plutselig, når vi så gjennom musikken min, så ville hu dama elske, da.
(Eller hva man skal kalle det).
Da hu syntes at jeg hadde god musikksmak, kanskje.
Noe sånt.
Og da endte vi opp i senga mi, da.
(Som jo var den gamle rammemadrassen, til Magne Winnem).
Og vi klinte og sånn, da.
Og hadde skikkelig forspill da, (heter det vel).
Og det ble ganske hett da, å ligge oppå henne der vel.
Og tilslutt, så var vi så avkledde osv., at jeg bare stakk pikken min inn i fitta hennes, da.
Men da reagerte hu litt, etter et par minutter, (eller noe), da.
Og sa at hu ville at jeg skulle bruke kondom, da.
Og da gikk jeg og fant det, i hylla, som var ovenfor kjøleskapet der, liksom, da.
Og så lå vi å pulte hele natta, da.
Mens vi hørte på Nirvanas Nevermind-album, kanskje fire eller fem ganger, da.
(Noe sånt).
Og mens vi pulte så hørte jeg nesten hele tida piercingen hennes, som hu hadde i tunga.
For den klirra mot tennene hennes da, (husker jeg).
Og så sovna jeg, med kondomen på meg, husker jeg.
Og når jeg våkna, etter et par timer, (eller noe sånt).
Så begynte vi å pule igjen da, husker jeg.
Og da følte hu dama på pikken min, for å sjekke at det var en kondom på den, da.
For aids-frykten, (som hadde begynt på 80-tallet), den var vel fortsatt rimelig i live, på 90-tallet, vel.
(Eller hva det her kan ha kommet av).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker det, at jeg så på hu dama, mens hu gikk nedenfor nedenfor terrassen min, (over parkeringsplassen der), på vei mot Bjerregårdsgate og Ullevållsveien, da.
Jeg hadde vel spurt henne, om hu ville ha frokost.
Men det ville hu ikke, da.
Og hu så ikke feit ut, (vil jeg si), fra terrassen min der.
Men hu så kanskje litt frika ut, da.
Hu gikk vel kanskje i svarte olabukser istedet for blå olabukser, (og sånn), da.
(Litt den stilen der, liksom).
Og hu gikk litt rart da, (vil jeg vel si).
Så man kunne nesten se at hu hadde blitt pult da, (vil jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg trengte bare å bo noen få dager, på St. Hanshaugen, før jeg klarte å få med meg ei dame hjem.
Noe jeg ikke hadde klart, en eneste gang, på de 4-5 åra, som jeg hadde bodd, på Ungbo, (på Ellingsrudåsen), da.
Så jeg var rimelig fornøyd, da.
Og da Magne Winnem og Andre Willassen dukka opp på døra mi.
(Av en eller annen grunn.
Andre Willassen, (og dama hans), hadde vel kanskje liggi over hos Magne Winnem og dem, på Bergkrystallen.
Det er mulig.
Og det var sikkert Magne Winnem sin ide, at jeg skulle ha innflyttingsfest der og.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så fortalte jeg dem det, da.
At det var flaks, at dem ikke hadde dukka opp der tidligere.
For jeg hadde hatt ei dame der, da.
Og jeg forklarte også det, at vi hadde hatt sex omtrent hele natta, da.
Og jeg var litt sånn daff, på grunn av det her, da.
Og at jeg ikke hadde fått somla meg ut døra, for å kjøpe meg en avis, engang.
Og Magne Winnem og Andre Willassen var kanskje litt morske og alvorlige, (eller sjalu), eller noe sånt, da.
Det er mulig.
Før de stakk igjen, omtrent like raskt som de hadde dukka opp der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
