Stikkord: Glenn Hesler

Min Bok 5 – Kapittel 36: Mer fra 1997

En gang, i februar 1997 cirka, (mener jeg å huske, at det var, ihvertfall).

Så dro jeg og skrota HiAce-en, da.

Jeg mener å huske at jeg kjørte til Brødrene London der, (må det vel ha vært).

Jeg hadde vel litt feber, for jeg hadde vel influensa, mener jeg å huske.

Selv om jeg jobba meg gjennom den, på Rimi Bjørndal, da.

For jeg hadde så bra helse, etter Geværkompaniet, osv., da.

(For jeg hadde jo hatt hundre i blodprosent, osv., hadde jo Aker sykehus fortalte meg, like før operasjonen, osv.

Og jeg var ganske flink i mange idretter osv., (må man vel si), da).

Så jeg regna med at det gikk greit, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til at jeg skrota HiAce-en.

Det var fordi at den bilen skulle på EU-kontroll, da.

Og den ene bakdøra, den lot jeg jo gå i vranglås, like etter at jeg kjøpte bilen, en drøyt år tidligere.

For det sa Toyota på Ensjø, at var det eneste jeg kunne gjøre, med den døra.

Enten la den gå i vranglås ellers så måtte den alltid stå uløst.

For det var noe galt med den døra, (bakdøra, heter det vel), da jeg kjøpte HiAce-en, da.

Så for å ha fått den døra ordentlig, så måtte jeg ha kjøpt ny dør, da.

Skjønte jeg, på Toyota Ensjø.

Men det hadde ikke Glenn Hesler fortalt meg.

At jeg måtte kjøpe ny dør, til HiAce-en.

Så det hadde jeg ikke råd til, da.

Så derfor sa jeg bare til Toyota Ensjø, at det var greit, at bakdøra gikk i vranglås.

(For jeg skulle jo bare ha en bil, sånn at jeg kunne få prøve å kjøre litt på egenhånd.

For Marianne Hansen, (var det vel), fra Rimi Nylænde, sa at den følelsen var så fin, da.

Den første kjøringa, på egenhånd, liksom.

Og jeg ville jo ikke at kjøreferdighetene mine skulle gå i glemmeboka.

Og Christell hadde jo også rådet meg til å kjøpe bil, (for å få dame).

Og jeg tenkte jo at jeg kunne jo være grei, å gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen en tjeneste.

(Siden de hadde dårlig råd, da).

Så derfor kjøpte jeg den bilen).

For det var også en sidedør, på den HiAce-en.

Så jeg tenkte sånn da, at jeg klarte meg med den sidedøra, liksom.

(For jeg skulle jo ikke akkurat levere køyesenger og vannsenger heller, med den bilen.

Sånn som jeg hadde hjulpet faren min med, ti-femten år tidligere.

Da vi jobba for Strømm Trevare).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men Glenn Hesler, han hadde vel sagt det, at det var bare å bytte låsen, (mener jeg å huske, ihvertfall), på den bakdøra.

Men sånn var det ikke, da.

(Ifølge Toyota Ensjø).

Og jeg trengte også bilen, (den samme dagen, eller noe sånt), for jeg skulle jo flytte.

Så jeg hadde ikke lyst til å ha bilen stående på verksted, da.

Bare på grunn av bakdøra.

(Og ikke hadde jeg råd heller).

Så jeg bestemte meg for å bare bruke sidedøra, da.

For da var det fort gjort.

For da var det bare å bytte lås, på bakdøra.

Og la den gå i vranglås, da.

Noe Toyota Ensjø så gjorde, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo hørt om EU-kontroll, på den tida, som jeg kjøpte HiAce-en.

Men EU-kontroll, det var fortsatt nye nytt, (på den her tida).

Og fra løssalgsavisene, så virka det som for meg, at EU-kontroll, det var noe, som hadde med måling av hvor giftig eksosen var på bilen, (og sånn)

(Noe sånt).

Så stor ble jo min overraskelse.

Da Toyota Ensjø, (var det vel), fortalte meg hvor mye som var galt på bilen, i 1997.

(Hvis jeg husker det riktig).

Og som jeg måtte fikse på, for å passere EU-kontrollen, da.

For EU-kontroll, det går også på sånt, som at dørene er ordentlige, (og masse sånt), da.

Og det hadde ikke jeg forestilt meg, da jeg kjøpte den her bilen, (og brukte den til flytting, osv.), i 1996.

Så derfor ble det for dyrt, å fikse HiAce-en.

Det hadde jeg ikke råd til, for jeg brukte jo også mye penger, på internett, (og sånn).

Og jeg hadde jo bare betalt 4000, (eller noe sånt), for den her bilen.

Og den var jo ganske bulkete og, etter kjøringa til Øystein Andersen, (og Glenn Hesler), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da jeg kom fram, til Brødrene London der, (var det vel).

Så begynte noen sånne pakistanere, i 30-40-åra, da.

Å liksom sverme rundt meg og HiAce-en, allerede mens jeg dreiv og parkerte bilen der, da.

For de kjøpte vel da antagelig biler igjen, av Brødrene London, da.

(Eller noe sånt).

Men jeg syntes at det her ble litt ekkelt, (husker jeg).

For jeg var jo bare der, for å skrote bilen, da.

Men de her pakistanerne, de begynte jo å sikle på bilen nesten, da.

Og de spurte meg vel om jeg skulle skrote bilen, (eller noe sånt), da.

Men jeg var jo ikke der for å prate med de ‘gribbene’ der, liksom.

De burde jo da heller prate med Brødrene London, (eller om det her var et annet bilopphugger-firma, for det husker jeg ikke helt), om bilen, etter at bilopphugger-firmaet hadde overtatt eierskapet, på vraket, da.

Men så ikke, da.

Men jeg fikk vel etterhvert vrakpanten ihvertfall, da.

Og tok vel så T-banen, (eller noe sånt), tilbake igjen, til sentrum, da.

(Må det vel ha vært.

Jeg hadde nok litt feber.

For jeg husker ikke helt klart hvor i Oslo der her var, engang).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på slutten av 1996, eller begynnelsen av 1997, en gang.

At det var slektstreff, hjemme hos onkel Runar, i Son.

Som jeg hadde blitt invitert til, da.

Og jeg hadde vel jobblørdag, tror jeg.

For jeg husker at jeg kjørte til Son, etter at det hadde blitt mørkt, da.

Og da jeg kom fram, til huset, til onkel Runar.

Så var det veldig dårlig plass for meg, til å parkere, husker jeg.

Jeg husker at jeg syntes, at det var nesten som om noen tulla med meg.

Og skulle teste kjøreferdighetene mine, (eller noe sånt), da.

For de visste jo at jeg kom til å dukke opp der, (mener jeg).

Men det var ikke gjort ordentlig plass for meg, til å parkere på der, da.

Men det gikk akkurat, da.

Og da jeg hadde gått inn døra, (i Isdamveien der), så fløy Christell og faren min, (var det vel), ut døra der, da.

For å inspisere parkeringa mi, (eller noe sånt), tror jeg at det må ha vært.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var jo mørkt der, så jeg visste ikke ellers hvor jeg skulle ha parkert, liksom.

Og jeg hadde jo nettopp fått lappen og.

Og jeg hadde jo aldri kjørt i Isdamveien der før.

Og jeg hadde jo nesten ikke vært i Son, siden første halvdel av 80-tallet, (da faren min bygde det huset), må det vel ha vært.

Så at jeg istedet burde ha parkert der og der.

Det var ikke klart for meg, da.

Jeg var vel bare glad for at jeg klarte å komme meg fram, uten å sovne liksom, etter å ha jobba fra 7 til 19 vel, på Rimi Bjørdal, da.

(Noe sånt).

Men jeg fikk vel klage for at jeg ikke hadde parkert bilen oppi ‘høgget’ der, (eller noe sånt), vel.

Men jeg parkerte ved siden av min fars lignende HiAce, (eller om det var en annen type varebil), mener jeg å huske.

Foran huset til onkel Runar, da.

Men da var det veldig lite plass, på hver side av bilen min, etter at jeg hadde parkert da, (husker jeg).

Men det var jo ikke sånn at jeg bulka, eller noe.

Så at jeg liksom skulle ha gjort noe galt, fordi at jeg parkerte et sted der det var vanskelig å parkere.

Det skjønte ikke jeg noe særlig av, da.

For så lenge jeg ikke bulka bilen, så måtte det vel være greit liksom.

(Trodde nå jeg ihvertfall, da).

Men det mente visst ikke Christell og faren min, da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og grunnen til at jeg hadde blitt frista, til å dukke opp, hos onkel Runar der.

På der her slektstreffet.

(Selv om jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min, osv.

Etter omsorgssvikten, på 80-tallet, da).

Det var fordi at svømmebassenget endelig var ferdig(!)

For det svømmebassenget, det hadde det blitt fablet om, siden begynnelsen av 80-tallet da, (må det vel ha vært).

(Fra faren min og onkel Runar og dem, da).

Så dette svømmebassenget, det hadde jeg hørt om, siden jeg var guttunge, da.

For faren min og onkel Håkon, (og min fars hjelpegutt Erik Thorhallsson), de bygde et så flott hus, for onkel Runar, da.

Med svømmebasseng og hobbyrom, og det som var, da.

Så de skulle ha bordtennisbord, (var det vel), og svømmebasseng, i kjelleren der, da.

(Noe sånt).

Så dette drømte jeg vel om, som guttunge, da.

At jeg skulle få lov til å prøve de her luksus-tingene, i det nye huset, til onkel Runar, da.

Men onkel Runar, han hadde ikke råd, til å la faren min, bygge ferdig, hele huset.

Så svømmebassenget, det stod uferdig, i 10-15 år, vel.

Og så dreiv vel onkel Runar, å jobba på det, i ferier og sånn, da.

Men i 1996/97, mer enn ti år, etter at de hadde flyttet inn, i det her huset.

Så hadde de endelig fått bygd ferdig svømmebassenget også, da.

Men jeg hadde vel ikke med meg badetøy, tror jeg.

Men jeg hadde jo hørt det, at det hadde blitt fablet om, det her svømmebassenget, i en cirka femten års tid da, (må det vel ha vært).

(Og jeg hadde jo også hengt mye, på byggeplassen der, mens faren min dreiv og bygde det her huset da, (på første halvdel av 80-tallet).

Som guttunge, da.

Som faren min ihvertfall kalte meg, på den her tida da, husker jeg).

Så jeg ville jo likevel gjerne ta en kikk på det svømmebassenget da, (mens jeg først var der liksom).

For det var vel det som søstera mi Pia, sa til meg, (tror jeg), for å lokke meg dit.

Nemlig at svømmebassenget endelig var ferdig, da.

(Noe sånt).

Så jeg gikk ned trappa, til svømmebassenget der da, (husker jeg).

(En trapp som var ganske trang, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og kikka vel såvidt inn der, da.

Og noen, (muligens Pia osv.), var vel i vannet der, tror jeg.

Noe sånt).

Men da, så så vel min døve kusine Lene, sin døve kjæreste, stygt på meg, (tror jeg).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Da jeg gikk ned trappa der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde vel med noe vodka dit, (tror jeg).

Muligens fra dansketuren, med Rimi Nylænde, et års tid tidligere, (eller noe sånt).

Og jeg pleide å prøve Rimi sine egne merkevarer.

Så jeg hadde med Delight tropisk husholdningssaft, (eller noe sånt), som jeg hadde blanda vodkaen med, da.

(Noe sånt).

Og da, så ville Ove og Susanne, (var det vel), så gjerne smake på den vodka-blandinga mi, da.

(Som jeg bare hadde tatt med, fordi det var det eneste jeg hadde, i leiligheten, muligens).

Og da, så begynte Susanne å spytte ut den vodka og tropiske saft-blandinga mi da, (husker jeg).

(Som jeg syntes at smakte ganske godt, faktisk.

For jeg hadde vel da antagelig sitti aleine hjemme, på nyttårsaften, ikke så mange uker før det her vel, og drukket den samme blandinga, da.

(For å trøste meg med, mens jeg nok var flau, over å være aleine på nyttårsaften, da.

Så jeg lagde nok ikke en lyd antagelig, da.

Men jeg husker at jeg på en nyttårsaften hørte, (gjennom veggen), at negerdama Sophia, pulte med noen, i naboleiligheten, da.

Så hu trodde nok kanskje at jeg ikke var hjemme.

Siden jeg ikke lagde noe særlig lyd, da.

Hvis ikke dette var en annen nyttårsaften, da).

For den vodka og saft-blandinga mi, det var så sterkt da, mente Susanne.

Noe som jeg syntes at virka litt rart, husker jeg.

For Susanne var vel ikke noen unge lenger, heller.

Jeg fylte jo 27 år, i 1997.

Og Susanne konfirmerte seg, mens jeg var i Geværkompaniet, har hu fortalt meg seinere.

Så hu må vel ha vært 18-19 år, (eller noe), i 1997, (hvis jeg skulle tippe).

Og den tropiske fruktsafta, den var vel ganske søt, tror jeg.

Så at hu reagerte sånn, (etter at Ove fikk henne til å prøvesmake vodkablandinga mi vel), at hu måtte spytte det ut.

Nei, det syntes jeg at virka litt rart, da.

Men jeg drakk vanligvis øl, da.

Men jeg tenkte vel kanskje at jeg ikke kunne komme drassende med øl, på det her slektstreffet, da.

Jeg hadde jo fått så mye tyn, (av onkel Håkon, osv), siden jeg drakk øl fra flaska, på et tidligere slektstreff, da.

Nemlig hos Kai Andersen, og dem, våren 1989, da.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg satt like ved der, som Susanne hadde spytta ut vodka-blandinga mi.

Så begynte også Christell å bable om noe greier, (husker jeg).

Hu begynte plutselig å si noe sånt, som at da vi bodde på Bergeråsen.

Så hadde hu hørt en slags vekkerklokke-oppfinnelse, (eller noe sånt vel), som jeg hadde, (der jeg bodde aleine, i Leirfaret da), langt nede i veien der.

(Altså i Havnehagen da vel).

Når hu skulle til skolen.

Og da, så hadde jeg litt problemer, med å skjønne hva Christell mente, husker jeg.

Men det var muligens sånn.

At jeg låste inn en klokkeradio.

I en slags safe, eller noe sånt.

For at jeg ikke bare skulle slå av klokkeradioen, da.

Når jeg skulle på skolen, da.

For jeg var ofte trøtt om morgenen da, (på den her tida).

Og da, så må vel den ‘oppfinnelsen’, ha lagd en høy lyd antagelig, i området rundt Leirfaret 4B der, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, (når Christell sa det vekkerklokke-greiene).

Så sa jeg noe, som jeg huska bra, om Christell, fra oppveksten, da.

(Og som jeg ble minnet på, da Christell begynte å prate om den her tida, da).

For da sa jeg det, at jeg huska, at hu hadde så ‘skarpe negler’ da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og da, så var ikke det noe ‘koffert’.

(Som det kanskje kunne høres ut som).

Men det var sånn, at da Christell og jeg, var 8-10 år gamle.

Så pleide vi pleide å krangle, om hvem skulle hvor i bilen, og sånn, da.

Og da, så hendte det, at Christell begynte å klore meg opp, da.

På armene, osv.

Når vi skulle inn i bilen, til faren min eller Haldis da, (for eksempel).

Og det husker jeg enda, da.

At det gjorde rimelig vond, da.

For Christell var så aggressiv og hadde så skarpe negler, da.

Så det var omtrent som å klort opp av en rasende villkatt, (eller noe sånt), vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Plutselig, så var det sånn, at onkel Runar, dro med mange av oss søskenbarna, bort til en annen del av stua, da.

(Som lå nærmere hagen).

Og der, så hadde han gjettekonkurranse, da.

Om hva han mente at slekta skulle hete, til etternavn.

Og alle gjetta og gjetta, da.

Og jeg svarte riktig, da.

Nemlig ‘Olsen’, (for jeg tenkte etterhvert at det her kanskje kunne være et lurespørsmål, da).

For Runar Olsen, han mente at vi i Olsen-slekta burde hete Olsen, da.

(Fortalte han, etter at jeg hadde svart det svaret, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men egentlig så var det vel Tommy, som imponerte mest, under den her ‘seansen’, vel.

For Tommy, som nettopp hadde vært i Telemark-bataljonen, på den her tida, vel.

Han svarte riktig på masse andre spørsmål, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Som Runar vel kom med før den her slektsnavn-konkurransen, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Jeg husker ihvertfall det, at jeg samstemte med onkel Runar, (og de andre vel), og sa noe sånt som at, ‘Tommy er flink’.

(Noe sånt).

Og jeg hadde egentlig ikke hatt så mye med Tommy å gjøre, siden jeg bodde på Bergeråsen, da.

Og vel mest på den første tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (etter at mora mi sendte meg til faren min).

Så at Tommy hadde blitt så staut og kunnskapsrik, det visste jeg ikke, fra før det her, (må jeg innrømme).

For Tommy, han var jeg mest vant til å tenke på, som en liten pjokk da, (må jeg vel si).

Men Tommy, han hadde blitt veldig kald, rolig, kunnskapsrik og sikker, da.

(Må man vel si, at han viste, under den her seansen).

Så han imponerte skikkelig, da.

Det tror jeg at de fleste der var enige om.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så gikk folket å la seg, mener jeg å huske.

Men jeg selv, jeg ble ganske lenge oppe, da.

For det var ikke bestemt ennå, hvor jeg skulle sove der, da.

For jeg skulle kanskje sove nede ved svømmebassenget der, da.

Like utafor det rommet, (bordtennisbord-rommet kanskje?), hvor Lene og hennes kjæreste, (som begge var døve), skulle sove, da.

Og Runar og Ove, de lagde skøy om det her, da.

Og liksom tulla med at hva hvis de to pulte og en annen hørte det, (eller noe sånt).

Mens de innimellom lo veldig høyt og kneggende liksom, da.

(På sin karakteristiske måte, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde drukket opp all vodkaen min, husker jeg.

For jeg husker at Runar åpna en flaske vin.

Som han hadde stående i en vinhylle, (eller noe sånt), der vel.

Og at Runar, Ove og meg, var de som satt lengst oppe, da.

Mens vi drakk opp den vinflaska, da.

Og til slutt, så ble det bestemt det, at jeg skulle sove i et annet rom, som lå i samme etasje, som stua der, da.

Og da jeg våkna dagen etter, da.

Så var det plutselig en liten jente, som gikk inn på rommet, hvor jeg fortsatt lå og halvsov, da.

Og det var min kusine Benedicte, (skjønte jeg), som jeg ikke hadde sett før det her, da.

For hu var bare tre år gammel, (eller noe sånt), da.

(Og jeg hadde ikke hatt så mye med Runar og dem å gjøre, siden 80-tallet, liksom.

Men søstera mi Pia, hadde sikkert fortalt meg det, noen år før det her, at Inger og Runar hadde fått sitt femte barn, da.

Noe sånt).

Så da skjønte jeg det, at det rommet jeg lå på, nok måtte være hennes, da.

Så jeg spurte henne om det rommet, (som jeg liksom hadde okkupert), egentlig var hennes, da.

Og det var det, svarte hu yngste dattera, til Inger og Runar, da.

Før hu gikk ut av rommet igjen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker også det, at jeg overhørte det, at onkel Runar sa det, til faren min, at jeg så så sliten ut.

Selv etter at jeg hadde sovet.

Så jeg må nok ha jobba rimelig hardt, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

(Jeg hadde vel jobba tolv timer, dagen før.

Og jeg hadde jo sittet oppe, hele natta, sammen med Runar og Ove.

Og dette var vel rett etter jula, (hvis jeg skulle tippe).

Og i jula, så er det mye å gjøre, i matbutikker, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at jeg ble hos Runar og dem, en stund, på søndagen, (husker jeg).

Jeg mener å huske at jeg så på MTV der, (eller noe), den dagen, da.

Og Runar skulle ta fotografi, av alle oss søskenbarna da, (mener jeg å huske).

Men da hadde Susanne stikki av, da.

Så var ikke visst ikke mulig, å få med alle oss søskenbarna, på et bilde, da.

(Så da ble det ikke tatt noe bilde, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at søstera mi, (som hadde med Daniel), og Ove, skulle sitte på med meg, tilbake igjen, til Oslo.

Det var vel derfor at jeg ble der, ganske lenge, på søndagen.

Og da, så begynte søstera mi, å dramatisere da, (husker jeg).

Og sa, i stua der, at hu kanskje heller ville ta toget, tilbake igjen, til Oslo, da.

Istedet for å sitte på med meg, da.

For hu mente at det ikke var trygt, å ha med Daniel, i HiAce-en.

Siden jeg ikke hadde barnesete der da, (eller noe sånt).

Men da sa onkel Runar det, (husker jeg), til Pia, da.

At han trodde det, at det nok var svært få mødre, som ville ha tatt toget, i en lignende situasjon, da.

Så det ble til at både Pia, Daniel, (som da bare var et og et halvt år cirka vel), og Ove, satt på med meg, tilbake igjen, til Oslo, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og fra den søndagen, så husker jeg også det, at det ble sånn, at jeg spurte onkel Runar, om han hadde høy strømregning, i det store og fine huset sitt, da.

Men det var visst ikke så veldig høye strømregninger, som han pleide å få der da, (husker jeg, at han svarte).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det skjedde også en rar episode, nede ved bordtennisbord-rommet der, (eller hvordan rom det egentlig var), på den søndagen da, husker jeg.

For jeg trodde det, at det var Ove, som var innpå der, da.

(Det er mulig at de hadde noe bad der, eller hva det kan ha vært).

Så jeg begynte å bable til ‘Ove’, gjennom en dør der, da.

Men så viste det seg det, at det egentlig var Øystein, (som jeg seinere skaffa jobb, på Rimi Langhus, da jeg jobba, som butikksjef der, i 2001), som jeg hadde stått og babla med der, da.

(Og trodd at var Ove, da).

Og den her rare misforståelsen, den syntes jeg nesten at jeg måtte fortelle om, til en god del andre folk, oppe i stua der da, rett etterpå, (husker jeg).

For Øystein, han var jo en god del år yngre, enn Ove, da.

(Selv om de vel hørtes ganske like ut, i stemmen, på den her tida, kanskje.

Ihvertfall for meg, som ikke hadde hatt så mye å gjøre, med de her folka, på 90-tallet da, for å si det sånn).

Så jeg kjente ikke han Øystein så bra, da.

(Siden jeg hadde hatt mest med Runar og dem å gjøre, i tida før Øystein ble født, da.

Og han blei vel født rundt 1982 eller 1983, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe.

Siden han vel må ha vært cirka 18 år, i 2001, da.

Da han begynte å jobbe, i kassa, på Rimi Langhus.

For jeg hadde veldig mangel på folk, på Rimi Langhus da, den sommerferien).

Så det var altså i årene 1979 til cirka 1983, at jeg hadde mest med Runar og dem å gjøre, (må man vel si).

Siden de var så mye, hos bestemor Ågot, i helgene, på den her tida, da.

Så i de årene, (1979 til 1982, cirka vel), så var det vel nesten sånn, (må man vel si), at Ove og Heidi, var det nærmeste, jeg hadde søsken, da.

(Siden jeg selv også var mye borte hos bestemor Ågot, i de her årene, da.

Mens jeg seinere på 80-tallet, vel prøvde å klare meg mer selv da, (når det gjaldt matlaging, osv), da.

Og da ofte heller spiste Pizza Grandiosa, hjemme i Leirfaret, enn mer ‘kjedelig’ middag kanskje, borte hos bestemor Ågot, da.

Selv om jeg jo også hadde mye med Christell å gjøre, i de årene, helt på begynnelsen av 80-tallet.

(Siden vi var på den Jugoslavia-ferien sammen, osv.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Og jeg husker det, at en gang, som både Ove, Heidi, Christell og meg, (var det vel), spilte fotball, i hagen, til bestemor Ågot der.

(Selv om Christell vel bare var borte hos bestemor Ågot, en håndfull ganger, til sammen, vel.

Hvis jeg ikke tar helt feil).

Så oppstod det vel litt gnisninger, mellom spesielt Ove og Christell, (mener jeg å huske).

At de ikke gikk så bra sammen, da.

(Av en eller annen grunn).

Mens vi spilte fotball der, da.

Men hva som kan ha vært grunnen, til at de ikke gikk så bra sammen.

(Sånn som det virka, for meg, ihvertfall).

Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

Og Pia, hu bodde jo de her årene, hos mora mi, i Larvik og i Solbergelva, da.

Selv om hu også innimellom, var på besøk, hos bestemor Ågot, og i Hellinga, Leirfaret og Havnehagen, på Bergeråsen, da).

Så jeg syntes nesten at jeg måtte si fra, om den her rimelig rare misforståelsen, den her søndagen da, (husker jeg).

For Øystein, han var vel bare 13-14 år, (eller noe sånt), på den her tida, (hvis jeg skulle tippe).

Så han hadde vel nettopp kommet i stemmeskiftet, vel.

(Siden han nesten hørtes ut som Ove, (for meg ihvertfall), mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, (husker jeg), at da jeg skulle kjøre, på jobben, på mandagen.

Så starta ikke HiAce-en, husker jeg.

Så da måtte jeg få bilen tauet til Toyota, (tror jeg at det var).

Og så fiksa de den feilen, og lagde vel samtidig en oversikt, over hva som måtte fikses, for at den bilen skulle passere en EU-kontroll, (noe den måtte gjennom seinere det året da), hvis jeg husker det riktig.

(Noe sånt).

Og det kosta vel bare tusen kroner, til sammen, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.

(For tror at jeg muligens fikk litt rabatt, siden jeg hadde dårlig råd, eller noe sånt).

Så dette var nok en måned eller to, før jeg skrota den HiAce-en da, (hvis jeg skulle tippe).

(Siden Toyota da fant ut, at det var så mye galt, med den bilen.

Som måtte fikses da, for at den skulle passere en EU-kontoll.

Så bestemte jeg meg vel for det, at det ikke lønte seg, å spandere mer penger, (som jeg heller ikke hadde), på den bilen, da.

Hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

12. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 28: Mer fra St. Hanshaugen

Etter at jeg hadde hatt internett, i noen måneder, forresten.

Så kom Magne Winnem på besøk, i Rimi-leilighetene min der, da.

(Sikkert etter å ha ringt først, da.

Siden Magne Winnem vel må sies, å være ganske pertentlig og konform, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da hadde Magne Winnem med seg web-sidene til Høyre, (husker jeg), på en diskett da, (må det vel ha vært).

For Magne Winnem var fortsatt i Høyre, da.

Og han hadde fått ansvaret, for å fikse noen ‘bug-er’, på Høyre sine websider, da.

Og da satt vi der og så dumme ut, husker jeg.

Og jeg skjønte ikke helt hva Magne Winnem tenkte på, (må jeg innrømme).

For selv om jeg hadde internett, så betydde jo ikke det, at jeg skjønte HTML.

Men Magne Winnem og jeg, vi hadde jo begge gått på datalinja, på Gjerdes videregående, da.

Og jeg hadde jo gått to år på NHI, (på linja for informasjonsbehandling).

Så vi klarte vel å få websidene til Høyre litt bedre, tror jeg.

(Selv om jeg vel ikke fikk sjekka det her helt nøyaktig).

For vi satt jo der, (i den sovesofaen fra Ungbo, må det vel ha vært), og liksom så over den HTML-koden da, (husker jeg).

Selv om vi vel ikke egentlig hadde noen særlig ferdigheter, i HTML, noen av oss.

Så vi tok det vel litt på ‘feelingen’ da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For Magne Winnem var fortsatt aktiv i Høyre, da.

Og han hadde kanskje tatt på seg dette ansvaret, på et møte, (eller noe), i Høires Hus, da.

(Uten at jeg skal si helt sikkert, hva det var, som egentlig hadde foregått).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Pia klikka på samme måte som Magne Winnem, (husker jeg), på rundt den samme tida.

For jeg husker at hu fortalte meg det, at hu hadde sagt til min fars familie, at jeg hadde fått meg hjemmeside.

Men jeg hadde jo ikke det, jeg hadde jo bare fått meg internett.

Så Pia ble også tøysete, da jeg fikk meg internett da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en av grunnene, til at jeg syntes at det var så artig, med den her chattinga.

Det var det, at jeg følte at jeg liksom nesten ble ‘kvalt’ da, i livet mitt.

For jeg omgikk meg bare med sånne herda og tøffe folk da, husker jeg, at jeg syntes.

(Som Magne Winnem og Pia, som liksom ble tøffere og tøffere, begge to, da.

Og på jobben, så var det jo omtrent like ille, med rimelig tøffe og vanskelige kolleger, som Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, da).

Som ikke var noe hyggelige, å ha med å gjøre.

Så det var som en stor befrielse, (husker jeg), å få meg internett.

For da kunne jeg få litt kontakt, med andre, (og kanskje mer ‘normale’ mennesker da), husker jeg.

Så hvis det ikke hadde vært for det, at jeg fikk meg internett, på den her tida.

Så hadde jeg nok gått inn i en ganske stor, ny depresjon, (eller noe), antagelig, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

(Sånn som da jeg gikk det andre året, på NHI.

(Nemlig studieåret 1991/92).

Da Glenn Hesler og Øystein Andersen hadde en slags ‘boikott-aksjon’, mot meg.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).

For jeg følte meg rimelig ensom, (eller hva man skal si), selv om jeg hadde mange bekjente, som ringte ‘hele tida’, og sånn, da.

(Og mora mi ringte også ‘hele tida’.

Men hu var rimelig slitsom da, husker jeg, at jeg syntes).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg flyttet inn på St. Hanshaugen der.

Så husker jeg at jeg hørte på en ny sang, som het ‘Spaceman’, (med Babylon Zoo), på stereoanlegget mitt der, (på en eller annen radiostasjon da), en dag, da.

Og jeg husker også at jeg hørte på en rar sang, med Spice Girls, (som het ‘Wannabe’ vel), en gang, mens jeg kjørte av fra veien mot Holmlia, (fra ved Grønmo der), for å ta av opp Slimeveien/Granbergstubben der, (på vei til jobben, på Rimi Bjørndal da), med HiAce-en min, en gang, (på bilradioen), da.

(Hvis det ikke var ‘Macarena’, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg pleide å kjøpe pistasjnøtter, i løs vekt, i den innvandrerforretningen, som lå ved siden av kinarestauranten, (som lå ved siden av DNB der cirka), i Bjerregaardsgate, da.

For jeg sjekka liksom ut cirka alle de butikkene, restaurantene og utestedene, som lå i den delen av Bjerregaardsgate, som jeg pleide å kjøre gjennom, fra parkeringsplassene til Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate der), og ut i Ullevålsveien, da.

(Hvis jeg ikke kjørte den andre veien, og ut i Waldemar Thranes gate, da.

På vei til jobb.

Som jeg seinere gjorde.

For å slippe lyskrysset i krysset Ullevålsveien/Waldemar Thranes gate, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg leide også noen videofilmer, i en videobutikk, i Waldemar Thranes gate, bort mot Kiellands Plass der, husker jeg.

Og det var filmer som ‘Desperado’ og ‘Fargo’, (mener jeg å huske).

(Og også filmer som ‘Judge Dredd’, (husker jeg).

En film som min fetter Ove, så på hos meg der, en gang, husker jeg.

Og som han seinere ikke likte, at jeg hadde kopiert over.

(Noe som jeg husker, at han gjorde et poeng av, da.

Noe som jeg syntes at egentlig var litt uhøflig.

For det var jo mine videofilmer, det her, og ikke hans, liksom).

For jeg samla ikke bare på bøker da, på den her tida.

Jeg samla også på filmer, som jeg kopierte, på VHS, noen ganger, når jeg leide dem, i video-butikker, da.

Siden jeg jo hadde kjøpt meg to, (ganske billige), videospillere, da.

På Bryn-senteret, et par-tre år før det her, (da jeg samtidig fikk det kredittkortet).

(To videospillere som jeg hadde kobla sammen med en scart-ledning, da.

Og som stod på en hylle under TV-en min, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For Ove, han flytta etterhvert selv inn til Oslo.

(For han studerte på lærerhøgskolen, eller UIO, eller noe sånt, vel).

Og faren hans, (onkel Runar), han kjøpte seg en tre-roms leilighet, (eller noe sånt), i en bygård, i Schweigaardsgate, i Gamlebyen, (like ved Galgeberg der), husker jeg.

(Hvor ungene hans fikk bo, da.

Hvis de skulle studere og jobbe og sånn, i Oslo).

Og jeg husker det, at jeg besøkte Ove, med HiAce-en min der, en gang, da.

Og da, så åpnet Heidi sin kjæreste fra Moss, (Steinar vel), døra, da.

Og da var jeg litt nervøs, husker jeg.

For jeg hadde vel ikke prata med Ove, siden den søskenbarn-festen, i 1994.

(Altså to-tre år før det her).

Eller, siden vi var ute på byen, i Svelvik, i 1995, må det vel ha vært.

1-2 år tidligere.

(Noe sånt).

Men jeg hadde vel ikke vært på besøk hos han, i Schweigaardsgate før vel, (tror jeg).

Og jeg hadde nok regna med det, at Ove ville åpne døra.

(Etter å ha prata med meg, på callinga der, eller noe sånt, vel.

Eller om jeg ringte han fra mobilen min, (eller noe sånt).

Og det var jo Ove som hadde invitert meg, da.

Så det her var kanskje tidligere, i 1996.

(Noe sånt).

Men han Steinar åpna døra, da.

(En kar jeg aldri hadde sett før.

Og som jobba som drosjesjåfør, i Moss, (viste det seg vel)).

Og da hadde jeg forventa at Ove skulle åpne døra, da.

Så da sa jeg ‘hei Ove’, til Steinar da, (husker jeg), da han åpna døra.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, som jeg var på besøk hos Ove og dem, på den her tida.

Så var Heidi så rar, (husker jeg).

(Men dette var kanskje før hu møtte Steinar.

Det er mulig.

Så jeg var der kanskje på besøk en gang, før jeg flytta fra Ungbo og.

Det husker jeg ikke helt sikkert, hvordan det her var).

Og grunnen til at jeg var nervøs, da jeg hadde med HiAce-en.

Det kan ha vært det, at jeg ikke fant noe sted å parkere der, med en gang.

Og jeg syntes også at det virka som, at en politibil, (eller noe), fulgte med på meg der, da.

Mens jeg satt og prøvde å roe meg ned litt, i bilen, da.

Siden jeg ble rimelig stressa, siden jeg ikke visste, hvor jeg skulle parkere der, da.

(For jeg hadde vel bare vært der, en gang før, eller noe sånt.

Og da hadde jeg vel tatt trikken dit, (eller noe), vel.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det Heidi gjorde, som var så rart, i Oslo-leiligheten, til Runar.

Det var det, at hu sa, at hu var en ‘bimbo’ da, husker jeg.

Og hu dansa også energisk med sin bror Ove, til en sang av Gypsy Kings, i stua der, husker jeg.

Samt at hu spurte meg, om jeg hadde noen ‘venninner’.

Og da tenkte jeg vel kanskje på Lill Beate Gustavsen, Cecilie Hyde og Pia fra Korea, (eller noe).

Som jeg vel hadde gått ganske greit sammen med, på den tida, som jeg flytta inn, til Oslo.

(Altså en cirka seks-sju år, før det her, da).

Og svarte ‘ja’, (på det spørsmålet, til Heidi), da.

Men da sa Heidi det, at da var jeg ‘homo’, (eller noe sånt da), mener jeg å huske.

Siden jeg hadde hatt venninner, da.

(Noe sånt).

For det kunne visst ikke en mann ha, (sa hu), da.

Noe som jeg ikke hadde tenkt noe særlig over før, (for å være ærlig).

Så hvordan kultur dette var, det veit jeg ikke.

Men det var vel ikke noe norsk kultur akkurat, tror jeg.

Hvem vet.

(Og jeg svarte vel heller ikke noe særlig, da Heidi fornærmet meg, på den måten.

For jeg ble litt satt ut da, av at Heidi sa, at hun var en bimbo, da.

For hu også oppførte seg som en bimbo, og lå liksom i en kjole vel, på sofaen der, (og sånn), da.

For jeg hadde jo ikke hatt så mye med Heidi å gjøre, siden oppveksten.

For hu var jo ikke på den søskenbarn-festen, på Ungbo, i 1994, (var det vel), for eksempel.

Så jeg ble nok kanskje litt trist, da.

Over at Heidi hadde blitt så spesiell, (og horete liksom), da).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Den gangen som Heidi oppførte seg så horete.

Det var kanskje i romjula, 1995.

(Eller om det kan ha vært i nyttårshelga).

Jeg husker ihvertfall at Ove og Heidi ville gå ut på byen, da.

Men at nesten alt var stengt.

Men at vi kanskje skulle dra på et utested, (som likevel var åpent), ved Grønland T-banestasjon der, da.

(Som Ove og Heidi visste om).

I et slags nytt senter der, da.

Men at det ikke ble noe av likevel.

For Ove og Heidi ombestemte seg da, (må det vel ha vært).

Så jeg tror at jeg var og besøkte Ove og Heidi, en gang, i Oslo-leiligheten til Runar.

I tida like før jeg fikk meg bil, også vel.

Noe som ble til en litt mislykket opplevelse, vel.

(Må man vel si).

Siden vi ikke gikk på pub likevel, da.

Men bare surra rundt på Grønland, en litt kjølig og mørk helligdags-kveld da, (var det vel).

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Men da vi surra rundt på Grønland der.

Så er det mulig, at også Steinar var med, (mener jeg å huske).

Så det er mulig at det var under det andre besøket mitt der, da.

Men jeg kjente ikke Ove og Heidi, så bra, på den her tida.

For jeg hadde jo egentlig prøvd å kutte ut faren min, og hans familie.

Etter omsorgssvikten, på 80-tallet.

Og jeg kjeda meg kanskje litt, under de besøkene mine, hos Ove og Heidi, da.

Så jeg blander nok kanskje de første besøkene mine, hos dem litt, da.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Men jeg husker det, at en gang, som jeg besøkte Ove, i Oslo-leiligheten, til Runar.

Så fant Ove fram noen tegneserieblader, som het Preacher, husker jeg.

Og sa så han til meg det, at jeg kunne få låne de, da.

Så jeg tok med meg de hjem, til Rimi-leiligheten min da, husker jeg.

Og leste de der.

Og den tegneserien, den syntes jeg at var ganske bra da, (må jeg innrømme).

Selv om vel Sandman fortsatt var favoritt-tegneserien min, vel.

Men Preacher var også en veldig kul tegneserie da, (må jeg si).

Så jeg digga den og en del da, etter å ha lest alle de Preacher-bladene, til Ove.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Og når jeg besøkte Ove, i Oslo-leiligheten, til Runar.

Så var ikke det så ofte.

Men det var en gang i året, kanskje.

Og da jeg bodde i Oslo, så pleide å kjøpe noen engelske livsstils-magasiner, som het FHM, (For Him Magazine), og også noen andre, lignende amerikanske blader vel, som het Esquire og GQ osv., men for det meste FHM, da.

(Som jeg hadde begynt å kjøpe, for å motvirke kjedsomhet, mens jeg bodde på Ungbo, var det vel).

Så hver gang, som jeg besøkte Ove.

(Som bare var en håndfull ganger, vel).

Så hadde jeg med en svær bunke, med ferdigleste FHM-blader, (og sånn), til han da, husker jeg.

(For jeg visste ikke om noen andre, som ville ha interesse, av å lese, de bladene).

Noe han ble glad for, den første gangen ihvertfall, (hvis jeg skjønte det riktig).

Men den andre gangen, så så han vel rar ut, (mener jeg å huske).

Så jeg slutta vel å ta med de bladene, til han, etterhvert, (tror jeg).

Og Ove, han viste meg også det, at han heller likte å lese et blad, som het ‘the Face’, (husker jeg).

Som var et engelskspråklig moteblad, da.

Men det bladet, det ble litt vel metroseksuelt, (eller vulgært eller homofilt, eller hva man skal kalle det), for meg da, (husker jeg).

(Jeg ble nesten litt satt ut, da jeg leste i det bladet, i Oslo-leiligheten, til Runar der da, (husker jeg).

For jeg oppfattet det bladet, som et moteblad, da.

Og jeg syntes at det ble litt vel flaut og kjedelig, å kjøpe et blad, som var liksom for det meste var et moteblad, da.

Da var FHM bedre, syntes jeg.

For der var det musikkstoff, filmstoff og mye annet også, da.

Og klesmote-stoffet, (noe jeg leste, for jeg hadde vel ikke noen egen klesstil, liksom), var liksom litt mer diskret der, da.

Mens i the Face, så var liksom mote-stoffet det primære da, (fikk jeg inntrykk av ihvertfall), da jeg leste det bladet, hos Ove og Heidi og dem der, da.

Eller, det var vel sånn, at the Face, var både for både damer og menn.

Mens FHM var for menn, da.

Det var kanskje det jeg ‘klikka’ litt på, da jeg leste the Face.

Det er mulig).

Så det var ikke sånn at jeg begynte å lese the Face, selv om min fetter Ove, (fra Son), gjorde det, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

9. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 26: Mer fra 1996

Da jeg fikk meg internett, så begynte jeg å chatte på noen lignende web-chatter, av de web-chattene, som jeg hadde sett, i datasalen, på BI der, da.

Jeg brukte nicket Frodo, (fra Tolkien-bøkene, som jeg hadde prøvd å lese en av, (nemlig ‘To tårn’), på stranda, i Løkken der, osv., da.

Og jeg hadde også lest den første boken, i Ringenes Herre-triologien, noen måneder før det her da, husker jeg).

(Selv om for eksempel Kjetil Holshagen, var mye tidligere ute, med å lese Tolkien-bøker, enn meg, da.

Han leste disse bøkene, mer enn ti år før meg, (på engelsk vel), på Bergeråsen da, (mener jeg å huske).

Og søstera mi Pia, hadde vel også lest Ringenes Herre-bøkene, før meg, mener jeg å huske.

Men jeg pleide å lese bøker, for å få sovne, om kveldene, da.

Og jeg hadde liksom lest ‘halve biblioteket’, på Hoved-Deichman da, for å overdrive litt.

Så til slutt så kom jeg meg til Ringenes Herre-bøkene, jeg og, da.

Hvis jeg ikke fikk låne de av Pia da, (eller noe sånt).

Noe sånt).

Men jeg syntes at det var litt vanskelig, å få noe særlig kontakt, med de amerikanerne, som chattet, på de her web-chatt-ene, da.

De mente at nicket mitt var ‘dorky’, osv., (husker jeg).

Så jeg ble nesten trakassert, syntes jeg, (muligens siden jeg var fra Norge), da.

Men ei dame, som jeg chatta med der, som var fra Canada, (eller noe sånt), vel.

Hu syntes at jeg var kul, fordi at jeg kalte meg Frodo, fra Lord of the Rings-bøkene, (som ikke var så utrolig kjente enda, på den her tida), da.

Og fordi at hu hadde cirka den samme musikk-smaken, som meg, da, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Med den internett-pakken, fra Schibsted Nett.

Så fulgte det med en slags internett-manual, da.

Og der stod det informasjon om blant annet ‘nettikette’, da.

(Altså om hvordan man burde oppføre seg på nettet, osv., da).

Og dette leste jeg om før jeg begynte å chatte på nettet da, (husker jeg).

Det stod for eksempel at man ikke burde skrive med store bokstaver, (når man chattet), da.

For da mente folk at man ropte, da.

(Og flere lignende ting, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I den manualen, (fra Schibsted Nett), så stod det også beskrevet, om hvordan man kunne chatte, på noe som het irc da, (husker jeg).

IRC, det var et data-nettverk, hvor man kunne chatte med folk, på mange forskjellige chatte-kanaler, (med blant annet et program som het mirc), da.

Så jeg fulgte det som stod i den Schibsted Nett-manualen, da.

Men første gang jeg prøvde meg på irc.

Så tenkte jeg det, at jeg burde kanskje finne meg et nytt nick.

Siden jeg hadde fått så mye kritikk, for å ha et ‘dorky’ nick, på de amerikanske web-chattene, som jeg først fant fram til, (ved å søke på Yahoo eller Lycos kanskje), da jeg fikk meg internett, da.

Så jeg tenkte meg litt om, mens jeg dreiv og prøvde å få mirc til å virke, da.

Og så bestemte jeg meg for å velge nicket Sandman, som var fra et tegneserie-blad, (for voksne, het det vel), som jeg begynte å lese, mens jeg var, i militæret, da.

(Eller om det var like etter militæret).

For da jeg var i militæret, så var det så mye dødtid, om kveldene.

Og vi hadde ikke TV eller stereoanlegg, på rommet vår der, (på lag 2).

Så det ble til at jeg leste mye aviser og magasiner av forskjellige slag, (som ofte lå å fløt, rundt omkring, på de forskjellige rommene, på brakka der, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg prøvde å velge nicket Sandman, på EF-net, på irc.

Så viste det seg det, at det nicket, var opptatt, da.

Så jeg tenkte meg litt mer om, da.

Og jeg husket det, at i en Sandman-epsiode, så var det en figur, med navn John Constantine, som var med, da.

Så jeg prøvde å skrive inn det navnet, istedet, da.

Men nickene på EF-net, de kunne bare ha ni tegn, da.

Så det ble til john_cons da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg logget meg på EF-net, (på homelien-serveren, må det vel ha vært).

Så fulgte jeg fortsatt den internett-manualen, til Schibsted Nett, da.

Og så fant jeg ut hvordan jeg fikk listet opp alle chatte-kanalene, som var på det nettverket, da.

Og da, så fant jeg blant annet en norsk kanal, som het #quiz-show da, (husker jeg).

Også dukka jeg opp der.

Og der var det kanskje 30-40 folk, (eller noe sånt), som hang, da.

Og de dreiv og quizza, da.

(Omtrent som i Trivial Pursuit, nesten.

Som Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg, pleide å spille en del, når vi nesten var som en gjeng da, helt på begynnelsen av 90-tallet).

Og jeg skjønte jo ikke så mye av den her quizzinga, da.

Men jeg våget til slutt å skrive, ‘kan jeg få være med’, (eller noe sånt), husker jeg.

Og da svarte vel noen ‘nei’, vel.

Men da regna jeg med at det bare var kødd da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Av de folka, som hang på #quiz-show, da jeg begynte å quizze der, (rundt årsskiftet 96/97, må det vel ha vært, hvis jeg skulle tippe).

Så husker jeg godt Empen og Krystad, som var to kamerater, fra Bergen, vel.

Og så var det mester-quizzeren Chetil, fra Trondheim og NTNU, vel.

Jeg husker også SirSirSir, som var en kar, adoptert fra Korea vel, som bodde bare noen få kvartaler unna meg, (i samme gate som Shell der), på St. Hanshaugen, da.

Og jeg husker også ei dame, som han dreiv og chatta med der, (på den tida, som jeg var ny der).

Men jeg husker ikke helt navnet på henne nå.

(Hvis det ikke var Liz, (eller noe sånt), da).

Det er vel de jeg husker best.

Pluss en kar, fra Oslo Vest, som kalte seg Frogster, (som i likhet med meg, hørte mye på britpop osv., på den her tida, da).

(Og som het Bernhardsen, eller noe, i RL, (Real Life), vel).

Og en annen, (også fra Oslo vel), som kalte seg SurfSmurf.

(Og en regel på #quiz-show, som SirSirSir hadde laget vel.

Det var at det ikke var lov å ha et nick, som het noe med ‘smurf’.

Det eneste unntaket fra den regelen, det var nicket SurfSmurf da, (mener jeg å huske).

Av en eller annen grunn).

Og en fra Vestlandet, (eller noe), som kalte seg DumDumBoy, (og som digga Hellbillies, mener jeg at han sa), vel.

(Og som seinere fortalte meg det, at han var ‘fiskar’.

Noe jeg lurte på om betydde at han var homo.

Og at det var det, som han prøvde å fortelle meg, da han sa noe sånt som at, ‘eg er fiskar’, da.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også Bombadil med sine vannvittig vanskelig Tolkien-spørsmål.

Som jeg faktisk klarte et av, en gang, (husker jeg).

Og da måtte jeg styrte bort til bokhylla mi.

Og bla febrilsk i den første Ringenes Herre-boka, da.

Og da fant jeg ut at svaret var ‘Fredegard’, da.

Og det var bare flaks, (husker jeg), at jeg klarte å finne det svaret, mens jeg skumleste raskt, i den Tolkien-boka, da.

(Rett før Bombadil kuttet fristen for å svare på spørsmålet, da).

For Bombadil, han nesten terroriserte #quiz-show, med sine ekstremt vanskelige Tolkien-spørsmål, da.

(Som nesten aldri noen klarte).

Så jeg syntes det ble som en sport nesten, (husker jeg), å prøve å klare å svare riktig, på et sånt mega-vanskelig Tolkien-spørsmål, (som jeg vel var litt lei av), for en gangs skyld, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også Slaktern.

Som var en kar, fra Nord-Norge vel.

Som etterhvert begynte å studere ved NTNU, tror jeg.

Og plutselig en dag, et stykke ut i 1997, (må det vel ha vært).

Så hadde Slaktern tatt med seg en bot, (altså et dataprogram), som het Paramann, inn på #quiz-show, husker jeg.

Og Paramann, han klarte å spørre smørsmål, fra en database.

Og etter det, så ble #quiz-show aldri det samme, (vil jeg si).

For før Paramann, så var det quizzerne som fant på spørsmålene.

Mens etter Paramann, så ble det mye Paramann, (og seinere Quizzie, som var et annet data-program, som holdt styr på hvem som hadde flest poeng), som stilte spørsmålene.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at jeg hadde hengt på #quiz-show, i en del måneder.

Så ble han Empen, fra Bergen, valgt til ny sjef, for quizzen.

Og noe det første han gjorde, som sjef, det var å spørre meg, om jeg ville bli op, (altså en slags ‘sersjant’, eller leder), på quizzen der da, (husker jeg).

Og det syntes jeg at hørtes litt gildt ut da, (må jeg innrømme).

Så jeg slo til på det, da.

For #quiz-show, det var en av de mest populære norske irc-kanalene, på den her tida, (husker jeg).

Så å bli op der, det så jeg på nesten som en ære da, (må jeg innrømme).

Selv om jeg jo også jobbet som leder, i Rimi.

Så var det også litt stas, å bli valgt ut til å være en slags leder, (eller administrator), på #quiz-show da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

9. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 12: Aker sykehus

Før jeg skulle på Aker sykehus, for å operere kneet mitt, (i april/mai 1996, må det vel ha vært), så fikk jeg en bag, av Magne Winnem.

(Av en eller annen grunn).

Dette var en blå Marlboro Medium-bag, som Magne Winnem hadde fått av Rimi, på en butikksjef-tur, til Sverige, (eller noe sånt).

Jeg pleide ikke å ha noen bag, i årene før det her, (Nike-bagen min ble jo borte, da jeg bodde på Abildsø, fra huset til Anne Lise og dem, og den svære, rosa bagen, til Magne Winnem, som jeg fikk låne, da jeg var i militæret, den husker jeg ikke helt hvor ble av, men utover på 90-tallet, så ble det vel antagelig litt flaut, å gå med en sånn stor, rosa bag, vil jeg si).

Men jeg pleide å gå med arbeidstøyet mitt, i en Rimi-pose da, (de første årene, som jeg jobba, på Rimi).

Jeg nevnte vel det, for Magne Winnem, at det var kanskje ikke så lurt, å ha med en Marlboro-bag, på sykehuset.

For jeg tenkte meg vel kanskje det, at noen leger kanskje ville reagere og si at det her var sigarett-reklame da, (eller noe sånt), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein Andersen og Glenn Hesler, de hadde noen problemer, med bilen, som de brukte, når de tømte spilleautomater, for automatfirmaet sitt, (som forresten het Action Arcade, vel).

Så jeg lot dem låne HiAce-en min, mens jeg var på sykehuset, da.

(Og da var det nok langt mindre skrot, som lå og fløt rundt i den bilen, enn da de selv eide den, vil jeg nok tippe på).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg skulle være på kirurgisk avdeling, (mener jeg å huske), på Aker sykehus.

På en enhet for ortopedi, heter det vel.

Og det var vel en mandag, som jeg skulle møte opp der, mener jeg å huske.

På en av de før-undersøkelsen, som jeg hadde vært på der, i månedene før.

Så hadde det vært en pasient, som ble kjørt gjennom gangene der, mens blodet sprutet, da.

Og masse folk var, (mer eller mindre), i sjokk, husker jeg.

Så det å være på sykehus, det var ikke noe jeg syntes at var så veldig artig, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg ble satt til å vente, på et venterom, på ortopedisk avdeling der, da.

Og der, så var det en ganske stor bokhylle, full av bøker, da.

Og jeg plukka bare opp en bok som lå oppå noen andre bøker der, liksom da.

Og den boken, den het noe med ‘min kjære mor’, eller noe sånt, da.

Og jeg hadde jo tenkt å få meg et bibliotek etterhvert, liksom.

(Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

Jeg hadde ihvertfall begynt så smått å samle bøker, da.

Så jeg leste litt i den her boken, da.

Også kom det en overlege, (eller noe), inn der, og skulle snakke med meg, om alt mulig, da.

Og så spurte han hvilken bok jeg leste i, da.

Og da måtte jeg plutselig forklare at dette var en bok som het noe med ‘min kjære mor’, da.

(Eller noe sånt).

Så dette var en litt rar episode da, (husker jeg), siden de spurte om hvilken bok jeg leste i, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De forklarte meg det, at mange operasjonen kunne bli mislykkede.

For man kunne få infeksjoner, osv.

Så jeg ble litt nervøs nesten, da.

Men så ble det gjort om, sånn at jeg fikk fri, (eller permisjon), resten av dagen, da.

Og jeg skulle ikke legges inn der, før dagen etter, da.

Men så måtte jeg være på sykehuset, i cirka en uke.

Og etter det igjen, så måtte jeg gå på krykker, i to måneder, (ble jeg forklart).

Så jeg dro innom Rimi Nylænde, da.

(For jeg hadde ikke noe annet å gjøre, liksom.

For jeg hadde trodd det, at jeg måtte være på sykehuset, den dagen, da).

Og der, så hadde ikke Rimi ordna det sånn, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde fått en vikar, for meg.

Så butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu begynte å mase på meg, om at jeg måtte jobbe, seinvakta, den dagen, da.

Men det orka ikke jeg, da.

For ikke hadde jeg med arbeidstøy.

Og ikke hadde jeg forberedt meg på å jobbe heller.

Og jeg uroet meg for operasjonen, da.

Og jeg hadde vel fått beskjed av sykehuset, om å ta det rolig, den dagen, siden jeg skulle opereres, dagen etter, da.

Og Rimi hadde jo for lengst fått beskjed om at jeg var sykmeldt fra og med denne mandagen, da.

Men jeg fikk liksom press på meg, om å jobbe, den dagen, som vel formelt var innlagt på Aker sykehus, da.

Fra butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

Men da svarte jeg bare ‘nei’, husker jeg.

For det orka jeg ikke, da.

For jeg var urolig før operasjonen, da.

Og sykehuset hadde jo bedt meg om å ta det rolig, den dagen også, (hvis jeg ikke husker helt feil).

Siden jeg jo skulle opereres, (eller ihvertfall legges inn), dagen etter, da.

(Og jeg prøvde liksom å fokusere på operasjonen, da.

Siden en operasjon er ganske alvorlig da, og jeg ville jo ikke at noe skulle gå feil med den, liksom.

Så derfor ville jeg ikke jobbe, og miste fokuset på den operasjonen, som jeg skulle ha, dagen etter, da).

Men det her hadde visst ikke butikksjef Elisabeth Falkenberg noe respekt for, da.

For hu begynte å mase og legge press på meg, når jeg bare hadde noe slags permisjon fra sykehuset, da.

Så sånn var det.

Bare jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

1. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 9: Enda mer fra Chinatown Expressen

På Chinatown Expressen så var det noen kolleger, som jeg husker ennå.

Jeg husker ei dame, med lyst hår vel, (og som sikkert var fra Bærum eller Oslo Vest, hvis jeg skulle tippe), i 20-årene, som jobba som sjåfør der.

Hu pleide noen ganger å gi meg råd.

En gang så spurte de kinesiske kokkene meg, om jeg ville kjøpe noe pause-mat der.

Og jeg spurte om det var noe de kunne anbefale, av retter der, da.

(For jeg var kanskje litt stressa, da).

Og da brøt hu ‘Bærums-dama’ inn, fra sjåfør-rommet, (for de kinesiske kokkene svarte ikke noe), og sa noe sånt, som at hu selv pleide å kjøpe biff, hvis hu hadde jobba mye og var sliten, (eller noe).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Bærums-dama, hu kjørte også sin egen bil, (husker jeg).

I motsetning til han andre faste, (en gutt i slutten av tenårene, med mørkt hår vel), som også jobba der.

Han andre faste, han kjørte Chinatown Expressen sin bil, da.

Så han fikk bare cirka ti kroner, per levering, da.

Til forskjell fra oss som eide bilen vi kjørte med, vi fikk cirka 30 kroner, per levering, (som også skulle dekke bensin og slitasje på bilen), da.

Så han som kjørte Chinatown Expressen sin bil, han måtte jo omtrent slite ræva av seg, (som man vel sier), for å tjene en brukbar månedslønn da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han tenåringsgutten, han var litt ‘på’ meg, etterhvert der, husker jeg.

Fordi jeg hadde jo nettopp fått lappen, og var ikke kjent, i Oslo Vest og Bærum.

Så jeg rakk bare å ta med meg to ordrer av gangen, (for man måtte levere disse, innen en time, da).

Og da var visst det så fælt da, for de andre som jobba der.

(For jeg husker at jeg overhørte, at han tenåringsgutten dreiv og baksnakket meg, (fordi jeg bare tok to med meg to ordrer, av gangen), til han distriktsjefen der, en søndag, (var det vel), som han distriktsjefen også måtte jobbe der, da).

Men grunnen til at jeg fikk jobben, det var jo fordi at det var kaos der, og de desperat trengte nye sjåfører.

Og jeg sa vel fra om det, at jeg nettopp hadde fått lappen, og ikke egentlig var kjent der.

Og det dem egentlig trengte meg til der.

Det var for å holde hjulene igang, fra klokken 13 til neste mann dukka opp der, i 15-tida, på noen søndager.

Sånn at de faste kunne sove ut litt, på noen av søndagene, da.

(Det var ihvertfall det som hu unge kinesiske dama, sa til meg, at dem trengte meg for).

Og den oppgaven klarte jeg greit, da.

(Synes jeg selv, ihvertfall).

For det var ikke så mange bestillinger, før klokken 15, på en søndag, liksom.

Og de satt meg vel kanskje opp fra klokken 13, hver tredje søndag, eller noe, da.

Men for min del, så kunne jeg sikkert ha begynt klokken 13 oftere.

For jeg var jo vant med å begynne, nettopp klokken 13, på Rimi Nylænde.

Men hu unge kinesiske dama, hu snakka ikke så bra norsk, da.

Eller, hu spurte meg vel heller ikke om det her.

Men hu gikk ut fra at jeg helst ville begynne klokka 15-16 da, (virka det som for meg, ihvertfall).

Så det virka som for meg, at de andre der helst ville begynne, på den tida, (på søndagene, ihvertfall).

Og det virka som på hu unge kinesiske sjefen der, (synes jeg), at dette var nesten et ømt tema, da.

Som de hadde diskutert mye der, fra før, antagelig.

Så derfor jobba jeg bare de tidene, som jeg ble satt opp der, da.

(Og tilbydde meg ikke å ta alle 13-vaktene, for eksempel).

For jeg ville liksom ikke lage noe drama der, da.

For det virka som at det hadde vært en del drama rundt de 13-vaktene, på søndagene, fra før, liksom.

(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så kræsja, (eller bulka), han tenåringsgutten bilen til Chinatown Expressen, husker jeg.

Og da husker jeg det, at han satt og klaget, inne på sjåfør-rommet der, da.

For han skulle visst da bli trekt i lønna si, for verkstedregninga da, (mener jeg at han klagde om, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at jeg fikk klage en gang, (av enten hu kinesiske dama eller noen andre der vel).

Fordi at jeg trykte for ofte, på den knappen, som sjekka om noen nye ordre, hadde dukka opp der.

For det kosta en krone, for hver gang man trykket da, fikk jeg høre.

Så man kunne ikke trykke en gang i minuttet liksom da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Men det var liksom ikke noe fast regel da, (hvis jeg skjønte det riktig), for hvor ofte man skulle trykke, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var det sånn, at hu Bærums-dama, sa det, da jeg dukka opp, inne på sjåfør-rommet der, (etter en levering vel).

At hu lurte på om hu også skulle skaffe seg et ‘vrak’, for å kjøre med, på jobben.

For hu mente at det ville bli mer lønnsomt, enn sånn som hu dreiv på nå da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Men da ble jeg litt irritert, (husker jeg), for da syntes jeg at det var som, at hu kalte bilen min for et vrak, da.

Og det likte jeg ikke da, husker jeg.

(Selv om det vel var en del bulker osv., i den Toyota HiAce-en.

Etter kjøringa til tremenningen min, Øystein Andersen, og Glenn Hesler, som hadde hatt den bilen før meg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En søndag, som jeg jobba sammen med hu Bærums-dama, blant annet.

Så var det sånn, at noen karer, i begynnelsen av 20-åra, ut mot Blommenholm der, dreiv og bestilte noe mat, fra Chinatown Expressen, (husker jeg).

Jeg kjørte dit, (for jeg hadde ikke noe å gjøre, da).

Og jeg syntes at det så ut som at disse kara var litt skuffa, da jeg dukka opp der, med maten, da.

Og da jeg kom tilbake til Chinatown Expressen igjen.

Så fortalte hu Bærumsdama med det, at det her var noen karer, som hu hadde møtt på byen, (eller noe).

(Og det var vel også ei annen dame, på jobb, den søndagen vel.

Som liksom hang sammen, som erteris nesten, da).

Og hu Bærumsdama lurte på, om jeg hadde kommet greit fram dit, da.

Og jeg fortalte det, at jeg hadde bomma litt på avkjøringa, da.

(Mest for å ha noe å si, da).

Og plutselig, så hadde jeg sett det, at det stod Blommenholm på et skilt, (fortalte jeg).

Og da hadde jeg snudd, (for da skjønte jeg at jeg hadde kjørt for langt), forklarte jeg, da.

(Blommenholm, det var et av de få stedene i Oslo Vest og Bærum, som jeg visste sånn cirka hvor var, fra før, forresten.

For det var der Magne Winnem hadde dratt meg med på fest, (hos noen Rimi-damer), et par ganger, som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg la også merke til det, (husker jeg).

At disse ‘Blommenholm-nabo-kara’.

De bestilte enda en bestilling, en time eller to seinere, da.

Men da ville ikke jeg røre den bestilingen, (husker jeg).

For jeg trodde at de damene ønsket å levere den, da.

Siden de dreiv og spurte om de her kara da, og nesten var litt sånn fnisete vel, siden noen de hadde møtt på byen, bestilte mat fra der de jobba, da.

(Jeg var jo fra Bergeråsen, mener jeg.

Så jeg ville liksom ikke ødelegge for mye for ‘parringsleiken’, til de lokale Bærumsungdommene, da.

(For jeg følte meg litt som en outsider der, må jeg innrømme).

Så jeg prøvde liksom å ligge litt lavt da, (og ikke ødelegge for mye, for Bærums-folka), liksom.

Når disse Bærumsdamene, (på jobben), dreiv og prata om de her karene, som de hadde møtt på byen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu Bærums-dama, hu fortalte meg seinere, (uten at jeg hadde bedt henne om å gjøre det, vel), om hvordan trafikkøyer, så ut på bilkart osv. da, husker jeg.

Og jeg hadde vel også et kart, hvor indekseringen, (altså jeg tenker da på rutene, som het noe fra A til Å, (eller noe), og også noe fra 1 til 20, (eller noe), vel).

De greiene der, det tror jeg var forskjellig, på det kartet jeg hadde, og det kartet, som Chinatown Expressen hadde.

Så jeg måtte kanskje stoppe og se på kartet, noen fler ganger, enn det de andre som jobba der, måtte da.

Men jeg jobba der jo bare på søndagene.

Så jeg tenkte vel det, at det var vel ikke så farlig, om jeg kjørte etter et annet kart, liksom.

Jeg jobba der jo bare i tre-fire måneder, (eller noe), og.

Og bare en dag i uka, (med rimelig få unntak, vil jeg si).

Så jeg jobba der vel bare en 15-20 vakter, (eller noe), vel.

Så dette var vel ikke et arbeidsforhold, som det var noen grunn, til å gjøre et stort nummer ut av, mente vel jeg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

En søndag, som jeg jobba, på Chinatown Expressen Eiksmarka der.

Så så jeg forresten to svære elger, langs veien, ved Øvrevoll Galoppbane der.

Når jeg var på vei opp til Chinatown Expressen igjen, etter en levering, (var det vel).

Noe jeg fortalte om, til hu Bærums-dama og de andre, inne på sjåfør-rommet der, da.

Men da var det vel ingen som sa noe særlig, tror jeg.

Selv om hu Bærums-dama kanskje smilte litt, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

31. august 2012
Min Bok 4 – Kapittel 92: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXI

En gang, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Så var jeg på byen da, men hadde kanskje vært på et utested, som stengte, etter at den siste nattbussen hadde gått.

Så jeg traska litt rundt på Galleri Oslo der da, (husker jeg).

(For jeg leita vel etter et stille sted, hvor jeg kunne sitte og slappe av da, fram til den første T-banen gikk, i 7-8 tida vel, (et par-tre timer etter det her, da)).

Og da kom jeg i krangel med en Follo-gjeng, inne på Galleri Oslo, (ikke så langt fra Cafe Fiasco der), husker jeg.

Det var en høy gutt, nesten på min alder vel.

Og ei ganske hot jente, i 18-års alderen vel.

Og en kar til, vel.

Og de begynte å kødde med meg, da.

(For jeg starta aldri noe bråk, (vil jeg si).

Jeg bare gikk rundt, ofte full, og prøvde kanskje å sjekke opp noen damer, (nå og da), og sånn, da).

Og han høye Follo-karen, (for de fortalte vel at de var fra Follo, tror jeg), han begynte å spytte etter meg da, husker jeg.

Men det ble ikke slåsskamp.

Og hu sexy jenta, hu sa at hu syntes at jeg så fin ut, siden jeg hadde ‘sprett-rumpe’ da, (eller noe sånt).

Og jeg er ikke helt sikker på hva sprett-rumpe er, (må jeg innrømme), så jeg ble litt satt ut da, (husker jeg).

Og da begynte han høye karen å spytte etter meg da, (var det vel).

Men så stakk vel den gjengen av, tror jeg.

Og jeg lurer på om grunnen til at Glenn Hesler og Øystein Andersen dro meg med ut til Follo, en gang, for å tømme noen spilleautomater, på en videobutikk der, (for spilleautomatfirmaet deres), kan ha vært, for at de her Follo-folka, skulle sjekke, om det var meg de hadde møtt, på Galleri Oslo der, (eller noe sånt).

Men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På et møte for assisterende butikksjefer, (må det vel ha vært), på Rimis hovedkontor, på Sinsen.

Så sa regionsjef Jon Bekkevoll, en gang, (sommeren 1995, må det vel ha vært, hvis jeg skulle gjette), at i nedgangstider, (som det vel fortsatt var da), så kjøpte folk mindre av alt, bortsett fra av snacks.

Potetgull osv., det kjøpte de like mye av.

Så potetgull, det behøvde ikke Rimi å sette ned prisene så mye på da, selv om det var nedgangstider.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo, og samtidig jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

Så dukka det plutselig opp en kar fra Ringnes, på Rimi Nylænde der, og fortalte til butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg vel, som var like ved der, (av en eller annen grunn).

At Villa Farris skulle bytte navn til Villa.

Og da måtte jo jeg nesten spørre om grunnen til det, syntes jeg.

Siden jeg hadde bodd i Larvik, under oppveksten, (på 70-tallet).

(Farris er jo en innsjø, som ligger like ved Bøkeskogen, (blant annet), i Larvik.

Og jeg har til og med vært og fisket, i Farris.

Selv om det vel var min stefar Arne Thomassen, som fiska, (Pia og jeg var vel bare med, tror jeg), og vi vel ikke fikk noe fisk).

Men det var visst ikke noe spesiell grunn til det her navneskiftet, da.

Men Nora hadde vel kjøpt opp det Larvik-bryggeriet som produserte Farris, (og Villa Farris), på 70- eller 80-tallet vel.

Og på 90-tallet så var navnet på dette bryggeriet Ringnes, og det var et Oslo-bryggeri, og de var vel kanskje lei av navnet Farris, da.

Og synes kanskje at det holdt, at det navnet stod på mineralvann-flaskene, da.

(Hvem vet).

Så sånn var vel antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en stund etter det her vel.

Så ble Tab bytta ut, med Tab X-tra.

Og da var det ei kunde-dame, (ei i 30-40-åra med lyst hår vel), som drakk Tab hver dag.

Og da fikk butikksjef Elisabeth Falkenberg ordna det sånn, at hu kunde-dama, fikk de siste kassene med Tab, som de hadde, fra Ringnes, da.

(Så det var kanskje de siste kassene med Tab, som fantes i hele Norge, eller noe, da.

Det er mulig).

Men de siste Tab-kassene, de tok jo slutt etterhvert de og.

Og da, så begynte etterhvert hu dama å drikke Tab X-tra da, mener jeg å huske, at hu fortalte meg, en gang jeg oppdaterte henne, om ‘Tab-situasjonen’, i butikken, (må det vel ha vært).

For de her kassene, med den siste Tab-en, i Norge.

De stod vel inne på lageret, (der hvor safen var), eller nede på ‘hoved-lageret’, i kjelleren.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.

(På den tida som vi bare var to ledere der vel, som vel var mellom januar 1995 og sommeren 1995).

Så var det sånn, at en mannlig kunde, i 40-årene vel.

Han spurte meg om vi ikke kunne ta inn minestrone-suppe, (jeg lurer på om det var i Rett i Koppen-versjon), mens jeg dreiv og rydda den hylla hvor suppene stod der, da.

Jeg sa fra til butikksjef Elisabeth Falkenberg, om det her ønsket, da.

(Selv om jeg aldri hadde hørt om minestrone-suppe før).

Og hu sa det, at vi kunne godt ta inn den suppa, selv om den ikke var i sortimentet vårt egentlig, da.

Så da bare noterte vi Hakon-varenummeret, (og litt annen vareinformasjon vel), på en ‘blank’ label, og lagde plass i hylla, da.

(For dette var en vare som var i Hakon-sortimentet.

Det vil si at ICA sikkert solgte den, da.

Og at den fantes på Hakon sitt grossist-lager, på Skårer, da.

Men den fantes ikke i Rimi sitt grunnsortiment da, som Rimi Nylænde egentlig førte).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida som jeg jobba på gølvet og som leder, på Rimi Nylænde.

Så var det jo veldig fokus, på butikkstadard der, (husker jeg).

Og det må vel ha vært Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud som fikk meg til å tenke mye på at brus og øl-avdelinga, skulle se bra ut, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

Og jeg rydda jo butikken, hver kveld, (hvis jeg ikke en sjelden gang jobba tidligvakt, eller hadde fri, da).

Så jeg var innom hver eneste hylle, i butikken, og shina den, hver dag, da.

(Også på dager som vi fikk varer, faktisk).

Og øl og mineralvann-avdelingen, den var jeg kanskje innom en ekstra gang, noen dager også, da.

Det er mulig.

(Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvordan jeg pleide å gjøre det her).

Men en ting jeg pleide å gjøre der, ihvertfall.

Det var at jeg skar bort de delene av papp-brettene, på halvpallene med øl, som det ikke stod noen six-packer med øl på lenger, da.

Sånn at avdelingen skulle se mer selgende ut, da.

(Syntes jeg ihvertfall.

For da ble det nesten ikke noe papp synlig der, vanligvis på rundt den tida som ettermiddags-rushet kom, da.

For brus og øl-avdelingen, den var i inngangspartiet, av butikken, da.

Og jeg ryddet fra inngangpartiet og gjennom hele butikken, og fram til platået der, hver ettermiddag og kveld da, (og også kjølediskene shinet jeg, i samme slengen, hver dag, ihvertfall den siste perioden, som jeg jobba de aller fleste kveldsvaktene), på Rimi Nylænde, da jeg jobba, som assistent der).

Men da fikk jeg, (etter å ha shina øl-avdelingen på den måten, i et års tid, eller noe, kanskje), høre det, av konsulent Kjell, fra Ringnes.

At han ikke likte det, at jeg skjærte i papp-brettene, på den måten, da.

Og dette sa han mens butikksjef Elisabeth Falkenberg også var i nærheten, vel.

Så da svarte jeg ikke noe.

Men da slutta jeg bare å skjære i de papp-brettene, da.

Og jeg tok heller og fjernet de brettene, hvis det var lite øl igjen på de, da.

(Dette var pappbrett som var mellomlag, mellom etasjene med øl, på halvpallene, fra Ringnes, (og andre bryggerier), da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjell, (fra Ringnes), han sa også det, en gang, (på den her tida), om Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

(Utenom sammenhengen, må man vel si).

At hu hadde jobba bra, som assistent, i Rema.

Men da hu ble butikksjef, (i Rema), så jobba hu ikke så bra lenger, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå er det åtte stikkord-linjer, med notater, igjen på det A4-arket mitt, som jeg bruker som huskeliste her.

(For jeg har kommet på et par nye ting, siden jeg skrev det forrige kapittelet, da).

Men det blir færre og færre stikkord-linjer her, ihvertfall.

Så jeg regner med at det bare blir et par kapitler til, av den her boken, nå.

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de.

Vi får se.

PS.

Grunnen til at han Kjell fra Ringnes, ikke likte det, at jeg skar i de papp-bretta, i øl-avdelingen, forresten.

Det var fordi at vi bestilte øl der, for at det skulle se fullt ut, da.

Og da bestilte vi noen ganger halvpaller, for å rullere, de øl-typene, som det ikke solgte så utrolig mye av, da.

Men oftest, så bestilte vi kasser, (når det gjaldt Lysholmer-øl, for eksempel), for den solgte ikke en hel halvpall, hver uke, da.

Men de to Lysholmer-typene, de solgte kanskje 4-5-6 kasser hver da, mellom hver levering.

(I motsetning til vanlig Ringnes-pils, i den samme flaskestørrelsen, (nemlig 0.33 eller 0.35 liter).

Den bestilte vi bare i halvpaller, (og aldri i kasser), da.

For den solgte så mye, da.

Og det samme med Ringnes 0.7-liter).

Så da gjenbrukte han Kjell noen gamle pappbrett, som jeg, (og muligens også noen andre butikkmedarbeidere), hadde lagt, bak Ringnes-halvpallene der, da.

Når jeg rydda i ølavdelingen, på de dagene, som han Kjell ikke var der, da.

(Etter at han hadde klagd på meg da, siden jeg skar i de bretta.

For da fortalte han vel, i samme slengen, hvor han ville, at jeg skulle legge, de gamle bretta da.

(Istedet for å hive dem i papp-pressa)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

26. august 2012
Min Bok 4 – Kapittel 90: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIX

En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Så ble jo barbermaskinen min stjålet.

Og olabuksa mi ble jo også stjålet, (men lagt tilbake, etter noen dager, på tørkestativet, i gangen).

Og jeg lurte på det, om det var hu Maylinn, som rappa ting fra meg, da.

Og jeg var så forbanna, så en dag, så fikk jeg Glenn Hesler til å holde vakt.

Mens jeg hoppa inn vinduet, til Maylinn, (som stod åpent), fra terrassen, da.

Og så så jeg etter barbermaskinen min, (var det vel), på rommet hennes, da.

Men jeg fant ikke barbermaskinen min.

Men jeg fant et par støvletter, (var det vel), nederst i skittentøyskurven hennes.

Og de lurte jeg på om hu hadde rappa på jobben sin da, husker jeg.

(For hu jobba på Din Sko, (eller noe), på Oslo City, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg la også merke til en litt spesiell lapp, som lå på senga, (var det vel), til Maylinn, da.

Og på den stod det ‘vi har kjøpt’, (husker jeg).

Men hva det var som var kjøpt, det veit jeg ikke.

Var Maylinn ei tenåringshore?

Eller hadde noen kjøpt hasj, liksom?

Hva vet jeg.

Men jeg skjønner jo det, at det ikke var så bra av meg, å gå inn på rommet, til Maylinn, da.

Men vinduet hennes stod åpent, så det blei for fristende, da.

Og jeg var også veldig forbanna på grunn av en rekke tyverier, som hadde foregått, i leiligheten der, på det tida, da.

(Jeg anmeldte jo tyveriet av barbermaskinen, til politiet på Stovner, ikke så lenge før det her, (må det vel ha vært)).

Så jeg lurte fælt på hvem det var som dreiv og stjal, da.

Og Glenn Hesler, han ble jo også med på å holde vakt, så.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det tørkestativet, som olabuksa mi ble rappa fra.

Det tilhørte forresten en kar fra Sri Lanka, (eller noe), som kalte seg Neya, (eller noe), men som egentlig hadde et lengre navn.

Og han bodde på rommet til Glenn Hesler, i noen måneder, (var det vel), før Glenn Hesler flytta inn, (var det vel).

(Mener jeg å huske ihvertfall).

Men Neya, (eller hva han het igjen), han satt bare på rommet sitt, da.

Og leste, på pensum, til noen studier, ved UIO, vel.

Og han var aldri ute i stua der, (sånn som husker det, ihvertfall).

(Og Ungbo-dama likte ikke at jeg refererte til han, ved å bruke kort-versjonen, av navnet hans da, husker jeg.

(Sånn som jeg skjønte det, på hvordan hu reagerte, ihvertfall).

Men det var det navnet som han presenterte seg med, ovenfor oss andre beboerne der, da).

Og da Neya skulle flytte ut.

Så sa han det, (til meg, som tilfeldigvis var hjemme da), at vi kunne beholde det tørkestativet hans, som stod i gangen der.

Og det var det tørkestativet, som jeg hadde med, da jeg flytta, til Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate der.

(For jeg var den eneste som bodde på Ungbo da vel.

Ihvertfall så var jeg den som hadde bodd der lengst).

Men det tørkestativet, det hadde et par ‘vinger’ på sidene, som var litt vinglete, da.

Så de vingene, de tok jeg av det tørkestativet da, (husker jeg).

Og så gikk det greit å bruke det da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, han fortalte en gang, mens han jobba som butikksjef, på Rimi Karlsrud.

At han hadde beordret ei butikkdame, til å smøre brødskiver for han, en gang.

Siden han hadde en så travel jobb, da.

Siden det var vanskelig for butikkledere, å få tatt seg pause, (når det bare var en leder på jobb), uten å bli avbrutt hele tiden, da.

(Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).

Men da hadde visst Magne Winnem fått klage da, (sa han), på jobben.

Fra ei dame, på Rimi Karlsrud der, vel.

Siden de mente det, at dette vel var det motsatte av likestilling da, (eller noe sånt).

Og det hendte aldri, i min ti-årige karriere, som leder, i Rimi.

At jeg beordret noen butikkdamer til å smøre brødskiver for meg, mens jeg selv tok meg av retur, osv.

Dette var ikke noe som virka naturlig, for meg.

For da ble det nesten mer som at man var ektefeller, (eller noe), vil jeg si.

Enn at man var kolleger, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når jeg var ute på byen, i Oslo, så hendte det noen ganger, at det skjedde forskjellige episoder, på nattbussen, på veien hjem.

En gang, (bak Stortinget der, hvor nattbussene starta fra), så fikk en kar, (som jeg syntes at ligna litt på Kenneth, fra OBS Triaden, (han som fikk sparken for underslag, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2)), skåret opp trynet sitt, av noen karer med ei flaske, (eller noe), mens han stod, full som en alke, og uten at han klarte å gjøre seg forstått vel, (ovenfor bussjåføren), i inngangspartiet, til nattbussen, da.

(Mens jeg stod og venta, med ryggen inntil det bygget, som var ovenfor Stortinget der, da.

På at han ‘somler’n’, skulle bli ferdig, da).

Og jeg husker at han Kenneth, (eller hvem det var), løp gjennom bussen, etter at han hadde fått skåret opp trynet sitt, og blødde i midtgangen på bussen da, (hvis jeg husker det riktig).

Og ei dame på nattbussen, sa det, (seinere, når jeg, (og de andre folka), hadde gått på bussen), at hvorfor rømmer de gutta da, (to karer hu kjente vel), når det ikke var de som gjorde det.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, på nattbussen, så hadde jeg kjøpt et nytt slips, (på Kaph Ahl vel), sommeren 1992, (eller noe).

Og da var det noen som prata om slips, på nattbussen, da.

Og da sa jeg noe sånt som, (for da hadde jeg vel den ‘party-dressen’ på meg, da vel), at ‘har ikke jeg fint slips, da’, (eller noe).

(I fylla da).

Også var det en kar som sa, at det så ut som om noen hadde spydd på slipset mitt, (eller noe), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg pleide alltid, å spørre sjåføren, om han kunne stoppe, ved Torgbua.

(For jeg hadde sett noen andre som gjorde det, en gang, da).

Og det pleide de alltid å gjøre, da.

Men en gang, når jeg skulle av nattbussen.

(Like før den kom til Torgbua der, da).

Så reiste jeg meg opp, og liksom hadde armen litt ut til sida, sånn at jeg kunne støtte meg, mot et sete, eller noe, hvis bussen vingla, da.

Og da, så var det en kar, som satt på et sete, på den andre sida av bussen, enn meg.

Som plutselig tok seg til øyet, da.

Og mente at jeg hadde kommet borti øyet hans, med hånda mi, da.

Og da unnskyldte jeg meg, selvfølgelig.

For jeg ville ikke ha noe bråk, på nattbussen, da.

Og han sa at det var greit, da.

Men jeg skjønte ærlig talt ikke hvordan jeg klarte det her.

Jeg pleide vel ikke å være så klønete, liksom.

Men jeg var vel kanskje litt full, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ved Torgbua der, så pleide jeg alltid å ta med en avis hjem, husker jeg.

Av enten VG eller Dagbladet, for søndag, da.

(Som lå utafor Torgbua der, da).

En vane som jeg ikke husker helt hvor jeg hadde fra.

Men jeg syntes at det var greit i fylla da, å rappe en sånn avis.

Og en gang, så var jeg så treig med å komme meg hjem fra byen, (husker jeg).

At jeg fikk en utgave av Aftenposen, fra ei ung innvandrer-dame, (var det vel), med en Aftenposten-tralle, i Karl Johan, en søndag morgen, (må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på nattbussen, så pleide folka fra Ellingsrudåsen, å synge, (eller rope), en sånn sang, husker jeg.

Og den gikk sånn her da:

‘Alle damer er horer.

Alle damer er horer.

Alle damer er horer.

Det er derfor vi er her.

Det er derfor vi er her’.

Osv.

Og en gang, så var det ei dame, (også fra Ellingrudåsen vel), som begynte å synge en dame-versjon, av den her sangen da, aleine, på nattbussen.

Som svar til de kara, da.

Og den versjonen, den gikk sånn her, da:

‘Og alle gutter er lettlurt.

Og alle gutter er lettlurt.

Og alle gutter er lettlurt.

Det er derfor vi er her.’.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var det sånn, at jeg tilfeldigvis begynte å prate med to unge damer, da jeg gikk av nattbussen, ved Torgbua der.

De damene, (som også var med nattbussen vel), de bodde opp en annen vei der da.

En vei som gikk fra ved Torgbua der cirka vel, og litt nærmere Furuset, enn det Skansen Terrasse gjorde, da.

Og jeg trodde jo kanskje det, at jeg kanskje skulle få meg litt ‘kjøtt rundt pikken’ da, fra en av de her to damene.

Siden de lokka meg med seg da, (må man vel si).

Men så ikke.

Men de forklarte meg det, at hvis jeg gikk den og den veien, gjennom skogen, så kom jeg til Skansen Terrasse og Ungbo, da.

Men det var jo ikke sånn, at jeg pleide, å traske så mye rundt, i området, rundt Skansen Terrasse der.

Så jeg var ikke så kjent der, da.

Men dette var om vinteren, da.

Så det var mye snø i skogen, heldigvis.

For jeg var jo full.

Og det var vel rimelig mørkt og, tror jeg.

For det må vel kanskje ha vært den skansen da, (som nordmennene forsvarte mot svenskene, en gang i tiden), som jeg løp ned av, da.

(Lurer jeg på nå, ihvertfall).

For det var ganske mye nedoverbakke, husker jeg, (gjennom skogen), fra der de damene bodde, og fram til Skansen Terrasse, da.

Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.

Og dette var vel før jeg skadet kneet, (da jeg spilte fotball, sommeren 1995).

Så jeg skada meg ikke, under den her ‘fjellklatringa’ da, (eller hva man skal kalle det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

25. august 2012
Min Bok 4 – Kapittel 84: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIII

Like etter at jeg fikk folka på Ungbo, (Pia, Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, (som det ble sagt om, at var homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken)), til å bli med på å spleise, på å leie, en vaskemaskin, fra Thorn.

Så skjedde noe spesielt, på Ungbo, (husker jeg).

I vaskerommet, (ved siden av kjøkkenet), på Ungbo, så hadde det stått en vaskemasking, i ‘gamle dager’, sånn som jeg skjønte det, på de folka, som bodde på Ungbo, da jeg flytta inn der, i 1991, (nemlig Wenche, Per og Inger Lise).

Det var ihvertfall et tørkeskap der.

Men likevel så brukte denne ‘troikaen’ alltid vaskekjelleren, til borettslaget, da.

Noe som jeg syntes at var tungvint, (etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall).

For den vaskekjelleren, den stengte klokken 20 på hverdager, og enda tidligere, i helgene, da.

Og man måtte gå til en litt sur vaktmester, for å kjøpe polletter, til vaskemaskinene og tørketrommelen, da.

Og man måtte også gå gjennom nærmest utallige dører og kjellerganger, for å komme seg til denne vaskekjelleren, da.

Og man måtte henge en hengelås, på en tavle, for å markere sine to vasketimer, i uka, da.

Og hvis man glemte dette, så kunne det sikkert bli klager, da.

Selv om jeg hadde inntrykk av, at ikke så mange, av leilighetene, i Skansen Terrasse der faktisk brukte denne vaskekjelleren, vel.

Og det var også masse sånne plakater der, hvor det stod ‘rens lofilteret’ osv., på de her maskinene, da.

Så det var liksom ikke så artig, å vaske klær, i den vaskekjelleren da, syntes jeg.

Det var derimot veldig upraktisk, for meg, som jobba i butikk, husker jeg, at jeg syntes.

For jeg jobbet ofte seinvakter, og var da ikke hjemme før cirka klokka 22.

Og da hadde vaskekjelleren vært stengt i to timer allerede, da.

Så da var det mye mer praktisk, å gå sammen med de fire andre, som også bodde der, (på Ungbo), for å leie en vaskemaskin, da.

Noe som kom på femti kroner cirka, per person, i måneden, da.

(Siden dette kostet 249 kroner, i måneden, eller noe.

Å leie en vaskemaskin, fra Thorn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i det vaskerommet, på Ungbo.

Så var det et rør, som gikk ned i gulvet, (husker jeg).

Og det røret, det skjønte jeg, at måtte være til avløpsslangen da, (fra vaskemaskinen).

Så jeg tredde den avløpsslangen nedi det avløpsrøret, da.

Og så satt jeg på vasken min.

Men når jeg kom hjem fra jobben.

Så sa Rune, at det hadde vært oversvømmelse, inne på vaskerommet der.

Avløpsslangen hadde hoppet ut, og det var vann over hele gulvet, inne på vaskerommet der, da.

Og vaktmesteren, (eller noe), hadde klaget over noe lekkasje, ned i en garasje, (eller hva det kan ha vært), under Ungbo-leiligheten, da.

(Noe sånt).

Og da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

For det hadde jo vært min ide, å sette en vaskemaskin der.

Så jeg tørka opp alt vannet da, og lot som ingenting.

For jeg lurer på om vaktmesteren var der og så og.

(Men det husker jeg ikke helt sikkert).

Men nå lurer jeg på om det her kan ha vært noe sabotasje.

At han Rune kødda, (mener jeg).

Og tok opp den slangen, fra det røret, da.

(Mens jeg var på jobben).

Sånn at det ble oversvømmelse der.

For jeg skjønner ikke hvordan den slangen kan ha hoppet ut av det røret, av seg selv, liksom.

Nei, den må nok ha fått litt ‘hjelp’, mistenker jeg nå.

For det skjedde aldri noe lignende igjen senere.

Enda jeg leide den vaskemaskinen, i et og et halvt år, (eller noe sånt), vel, (fra Thorn, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det at jeg ikke ville fortsette, i Unge Høyre.

Det kan ha vært noe lignende, av grunnen til, at jeg ikke ville begynne å studere, på BI.

Siden jeg hadde vokst opp aleine.

Så hadde jeg ikke lært å kle meg ordentlig.

(Jeg hadde ikke noe smoking for eksempel, å ha på meg, på juleballet, til Gjerdes videregående, i Drammen, jula 1988.

Jeg hadde ikke engang et slips, å ha på meg da, husker jeg).

Og jeg hadde ikke noe ordentlig frisyre, (som Søren Larsen sa til meg, det første året, på handel og kontor, (på Sande Videregående)).

Så jeg led vel litt av, å ha bodd alene, på ‘landet’, fra jeg var ni år, til jeg var atten, (vil jeg kanskje si).

Så jeg ville nok blitt litt psyket ned, (fryktet jeg), av å henge for mye, sammen med sosse-gutter og overklasse, i Unge Høyre, og på BI, da.

Så derfor ble det heller NHI, for meg, som jeg tippet på at kanskje var litt mer ‘laid-back’, og usnobbete da, iforhold til BI.

Og det ble heller badmintontrening og fotballtrening osv., istedet for Unge Høyre, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Et par ganger, like etter at jeg hadde begynt å jobbe som assistent, i Rimi, (på Rimi Nylænde aka. Rimi avdeling 3164 Lambertseter), så ville distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, si til meg, når hu var innom der, når jeg var den eneste lederen, på jobb, (etter at butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde gått hjem, da).

At jeg måtte passe meg, sånn at jeg ikke jobbet så hardt, at jeg ble utbrent, (husker jeg at Anne-Katrine Skodvin sa).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg jobbet som leder, på Rimi Nylænde.

Så ringte Magne Winnem, fra Rimi Karlsrud, (hvor han var butikksjef), husker jeg.

Jeg svarte ‘Rimi Lambertseter, det er Erik, værsågod’.

For det var det, som Magne Winnem pleide å si, når han svarte telefonen, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).

(Han sa ‘Rimi Munkelia, det er Magne, værsågod’, (eller om han sa ‘Rimi Langbølgen, du snakker med Magne, værsågod’, eller noe), da).

Men da ble Magne Winnem stille, mener jeg å huske.

Og jeg lurer på om han ble sur fordi at jeg kalte Rimi Lambertseter, for ‘Rimi Lambertseter’.

Siden han kanskje mente at Rimi Karlsrud lå på Lambertseter og, (eller noe sånt).

Hva vet jeg.

Men jeg mener å huske det her, ganske vagt, ihvertfall, da.

Og etter den her telefonen, (fra Magne Winnem, på Rimi Karlsrud).

Så begynte jeg ihvertfall å si ‘Rimi Nylænde, du snakker med Erik, værsågod’.

Istedet for å si ‘Rimi Lambertseter, du snakker med Erik, værsågod’, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så sa engang distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, en gang, til meg.

At, ‘hva er du sier, når du svarer telefonen?’.

Men da syntes jeg at det bare ble dumt, (og som noe mobbing, da), husker jeg.

For jeg hadde jo bare kopiert det som jeg husket, at Magne Winnem pleide å si, da han svarte telefonen, da han jobbet som butikksjef, på Rimi Munkelia.

Så da svarte jeg ikke noe, da Anne-Katrine Skodvin sa det her da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en god del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

19. august 2012
Min Bok 4 – Kapittel 81: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XX

Det var forresten også sånn, at Magne Winnem, Glenn Hesler, Øystein Andersen, (og muligens Kjetil Holshagen vel), og meg, vi dro ned til Oslo sentrum en gang.

(Før jeg dro i militæret, vel).

For å dra på puben Elm Street, (i Kirkegata, eller en av parallell-gatene vel), for å spille flipperspillet ‘Terminator 2’, (husker jeg).

Da vi gikk gjennom sentrum, (for vi parkerte ved Youngstorget, (eller noe), vel).

Så dukka to unge damer opp, og spurte Magne Winnem og meg, om vi visste om noen kule diskoteker.

Jeg svarte bare at vi ikke visste om noen.

(For vi var jo på vei, til den puben, for å spille flipper).

Men da ble Magne Winnem sur på meg.

Etter at de damene hadde gått, igjen.

For det var jo sånn, som han og jeg, hadde prøvd å sjekke damer, det første året, som jeg bodde i Oslo, (sa han).

(Ved å spørre dem, om de viste om noen bra utesteder osv., da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på Elm Street, så ble vi kasta ut, akkurat da jeg skulle gå for å kjøpe meg en halvliter.

Av en som jobba der.

Siden, (som han sa), at ‘vi ikke bare kunne stå der og spille flipper’.

(Noe sånt).

Og enda jeg hadde stått borte i baren der, for å kjøpe meg en halvliter, vel.

Men køen gikk kanskje litt treigt, da.

Så det er mulig at jeg hadde gått litt tilbake, til flipperspillet, igjen, da.

Men jeg hadde ihvertfall tenkt å kjøpe meg en halvliter, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg bodde, på Ungbo.

(Når jeg skulle hjem fra NHI, jobb, eller militæret, (eller hva det kan ha vært, igjen)).

Så gikk jeg fra Ellingsrudåsen T-banestasjon, da.

Og i retning av Skansen Terrasse.

Og like etter at jeg kom ut fra T-banestasjonen.

Så stod det ei norsk tenåringsjente og en pakistansk tenåringsgutt, nesten i veien for meg, da.

(Selv om den gangveien vel var ganske brei, på det stedet).

Og da sa han pakistanske gutten, til hu jenta, noe lignende av, at hu var interessert i meg da, eller noe.

(Ei jeg ikke engang visste hvem var.

Og dette var mens jeg bare gikk forbi der, på vei hjem fra jobb, eller noe, da).

Også svarte hu tenåringsjenta, til han pakistanske tenåringsgutten, (husker jeg), at ‘tror du jeg har grønn truse, eller?’, (noe hu sa rimelig høyt, da).

(Av en eller annen grunn).

Mens hu vel smilte også, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som jeg gikk forbi, på cirka det samme stedet.

(Mens jeg skulle til T-banen, da).

Så hadde jeg på meg en lilla t-skjorte, (husker jeg), som jeg hadde kjøpt på Hennes og Mauritz, eller noe, da.

Siden jeg var en ‘fattig’ student, på den her tiden, da.

Og da var det en pakistansk gutt der, husker jeg.

(Kanskje lillebroren til han pakistanske tenåringsgutten, som jeg skrev om, ovenfor).

Og han sa det, til noen andre, (mens jeg gikk forbi der da), at ‘sånn t-skjorte har jeg også’.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg bodde på Ungbo der.

Så var Glenn Hesler og Øystein Andersen innom, husker jeg.

(Dette var vel muligens etter at Glenn Hesler hadde flytta inn der.

Ihvertfall så mener jeg å huske det, at det her var etter militæret).

Og da fortalte Glenn Hesler og Øystein Andersen, om en ide, til et spill, som jeg hadde fått, (en dag tidligere, eller noe sånt), da.

(Siden jeg noen ganger dreiv og programmerte spill, og andre programmer, som det kryssord-programmet, som jeg lagde, noen få år, før det her, da).

Og det spillet, det skulle liksom være sånn, at man kunne se meldinger, fra forskjellige steder, på jorda, da.

Meldinger fra folk, som etterspurte ditt og datt, da.

Også kunne man selv, liksom prøve å få tak i de her tingene, som noen etterspurte, og få fortjeneste, og sånn, da.

(Litt som web-en kanskje, (som jeg vel ikke hadde hørt om, på den her tida)).

Jeg leste også en bok, (da jeg bodde på Abildsø vel), som het ‘Neuromancer’, av William Gibson.

(Jeg kjøpte den boka i science-fiction-hylla, på Tanum bokhandel, i Karl Johan, mener jeg å huske).

Så det var kanskje derfor, at jeg fikk ideen, til et sånt her spill, da.

For det var vel i den boken, at utrykket ‘cyberspace’ oppstod, (med mere).

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En sommer, (sommeren 1995, var det vel antagelig).

Så hadde jeg vel ferie, fra Rimi, da.

Og da, så prøvde jeg vel kanskje å finne veien, fra Majorstua og ned til sentrum, da.

(Etter å ha vært i Frognerparken, og liggi i sola kanskje.

Og muligens spilt litt fotball, da).

Og da, så fant jeg veien, til Slottsparken der da, (husker jeg).

For jeg gikk vel Bogstadveien ned til Hegdehaugsveien, og videre ned til Slottsparken der da, (antagelig).

Og like nedenfor Slottet der.

Så var det et sted det gikk an å sitte, (husker jeg).

Et sted hvor man liksom kunne drømme seg tilbake, til 1800-tallet, (eller noe sånt), da.

For derfra, så kunne man se Stortinget og Nasjonalteateret.

Og man kunne også se det gamle universitetet, (i Karl Johan der).

Og Slottet da, selvfølgelig.

Og disse fire ‘hovedbygningene’, i Oslo sentrum.

De var liksom bygget i den samme stilen da, (virket det som for meg, ihvertfall).

Og de var gule, (og muligens litt hvite vel), alle de her fire bygningene, da.

(Om dette var mursteinsbygninger, med malt murpuss utapå, det veit jeg ikke.

Men det er det kanskje noen andre som veit).

Og mens jeg satt der da, og så på disse gamle bygningene, og tok en hvilepause osv., på veien min gjennom byen, da.

(For jeg kjeda meg vel kanskje litt, siden jeg ikke hadde råd til å dra vekk fra Oslo, i sommerferien.

Siden jeg dreiv og tok kjøretimer, da).

Så dukka det opp ei jente, i slutten av tenårene der vel.

Som gikk på rollerblades eller rulleskøyter da, husker jeg.

Hu begynte å prate til meg, siden det var St. Hansaften, (eller noe sånt), tror jeg.

Hu var fra Sørlandet, vel.

Det var ikke så vanlig, å ha mobil, på den her tida.

Men hvis det hadde vært et par-tre år seinere, så hadde jeg vel spurt om mobilnummeret hennes, ihvertfall, tror jeg.

Men det ble ikke til det, da.

Jeg skjønte ikke hvorfor hu kule, rollerblades-jenta, ville prate med meg, da.

(For jeg syntes nok selv at jeg var litt kjedelig, kanskje).

Så jeg ble kanskje litt satt ut, av det her, da.

(For det var litt spesielt, at hu bare skulle begynne, å prate til meg, mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da Axel begynte på videregående, på kokkeskolen, på Helsfyr.

(På midten av 90-tallet, vel).

Så hadde han hatt en konfrontasjon, med gym-læreren sin, husker jeg, at han fortalte meg.

‘Er det noen av dere som klarer å ta førti armhevninger?’, hadde gymlæreren sagt til kokkeskole-elevene da, (ifølge Axel).

(Noe sånt).

‘Ja, jeg klarer å ta førti armhevninger’, hadde Axel svart, da.

(Noe sånt).

‘Jasså, er du en sånn kjekkas du?’, hadde gymlæreren sagt da, (ifølge Axel).

(Noe sånt).

‘Nei, jeg er ikke det, men jeg klarer å ta førti armhevninger’, hadde Axel svart da, (sa han).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg jobba tidligvakter, som leder, på Rimi Nylænde, (og i Rimi generelt).

Så var det ikke sånn, at jeg så på klokka, når jeg skulle hjem.

(Kanskje med unntak av et par tirsdager, på den tida, som jeg hadde en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, våren 1995).

Nei, det var sånn, at jeg gikk hjem, når jeg var ferdig med alle oppgavene, som liksom tilhørte tidligvakta, da.

Så det var ikke sånn at jeg gikk hjem fra jobben, på sekundet klokka 14, liksom.

Nei, jeg ble på jobben, til jeg hadde liksom gjort min del, og vel så det, da.

(Vil jeg si, ihvertfall).

Selv om jeg ofte var trøtt, når jeg måtte stå opp tidlig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå har jeg bare et A4-ark igjen, med notater, som jeg har skrevet opp, til den her boken.

Så nå er det bare noen få kapitler igjen da, av Min Bok 4.

(Jeg vet ikke om det blir fire eller fem kapitler til, eller hva det blir).

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig disse siste kapitlene.

Vi får se.

17. august 2012
Min Bok 4 – Kapittel 80: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIX

En gang, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde.

Så dukka det opp en annen kar, fra ‘Abildsø-tida’, som sa ‘hei’, der.

Og det var en kar, med rødt hår, (tror jeg).

(Noe sånt).

Og jeg lurer på om det var han, som fikk den ekstra-jobben, på Rimi Ryen, som ble utlyst, mens jeg bodde, på Abildsø der.

Det er mulig.

Men jeg kjente ikke igjen han karen, (etter militæret, osv).

For det var ganske mange folk, på Abildsø, som jeg ble kjent med, da.

Og jeg vanka ikke sammen med den Abildsø-gjengen _så_ mye, liksom.

Så det var for det meste Annette, Lene, Anne Lise, Kjetil og Henning, som jeg klarte å huske fra hverandre, av de Abildsø-folka, da.

(Og også ‘brunkrem-trynet’, da.

Hu glemte jeg i farta, så jeg nå).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg var i militæret.

Så hadde jeg helgeperm da, og dro ned i Oslo sentrum, (husker jeg), på lørdagskvelden, (var det vel).

Og da, så hadde jeg jo ikke den kule ‘party-dressen’ min lenger, som jeg hadde hatt, det første året, som jeg bodde, i Oslo.

Jeg hadde vel bare på meg den grå skinnjakka, som jeg kjøpte, etter Gøteborg-ferien, et år eller to, før det her, vel.

Og derfor, så var jeg ikke sikker på, om jeg skulle dra på noen diskoteker.

(Siden jeg nok syntes selv, at jeg så litt ‘harry’ ut, da).

Men jeg dro på en biljardpub, som het ‘Den Runde Tønne’, (eller noe), ved Youngstorget, vel.

Og der var det sånn, at man kunne spille mot vinneren, osv.

Hvis man la en tier, oppå biljarbordet, da.

Noe sånt.

Og jeg spilte litt biljard der da, (husker jeg).

Men jeg husker også det, at det var en kar, i 40-årene vel, (eller noe).

Som sa det, (om meg), at jeg bomma på de enkle støtene, men traff på de vanskelige.

Jeg vet ikke hva det kom av.

Men jeg hadde jo lært noen triks, av Glenn Hesler og Øystein Andersen da, som spilte mye biljard, i Biljardhallen, på Skårer der.

Så jeg viste hvor på den hvite kula, som jeg burde støte, for å få den til å ikke følge etter den kula jeg siktet på, ned i et av hullene, på siden av biljardbordet, da.

(Nemlig nederst, på den hvite kula, da).

Så det var kanskje derfor at jeg fikk til de vanskelige støtene.

Men jeg manglet nok litt basis-trening, i biljard.

Så det var kanskje derfor at jeg bommet, på mange av de enkle støtene, da.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, da jeg jobba, på Rimi Nylænde.

(Da jeg jobba som aspirant, (eller noe), der vel).

Så dukka det opp ei kunde-dame der, som dro meg med ut på parkeringsplassen der.

Og spurte meg om jeg kunne hjelpe henne, med å låse opp bilen hennes, (som var en ganske gammel bil, da).

For hu dama hadde klart å låse inn nøklene sine, i bilen, da.

Og jeg hadde hørt det, en eller annen gang, (mens jeg bodde på Bergeråsen, vel).

At man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp, en gammel bil.

Så jeg prøvde bare å bruke nøkkelen til flaskeautomaten, (mener jeg å huske, at det var), som jeg hadde på nøkkelknippet mitt, med nøklene til butikken, da.

Og det funka da, husker jeg.

Og hu dama, (som var ei dame i 40-50 årene vel, og som så nesten ut som en forretningskvinne vel, med ikke så utrolig langt hår, vel).

Hu ble ikke overrasket, over det her, da.

(At jeg faktisk klarte å låse opp den bilen).

Men det virka som at hu regna med, at jeg skulle klare det, å låse opp bilen hennes, da.

Så det var kanskje litt rart da, syntes jeg.

For hvordan kunne hu vite det liksom, at jeg hadde overhørt det, som tenåring, at man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp en gammel bil?

Nei, det veit jeg ikke.

(Det var jo bare flaks, at jeg huska det, liksom).

Men hu kunde-dama kom seg videre ihvertfall, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, da jeg spilte fotball, med ‘Tom-gjengen’ og Glenn Hesler, ved Åråsen.

Så skulle jeg ta en straffe en gang, (hvis det ikke var et frispark, da).

(Det her var forresten året før, (eller noe), at jeg vant den straffespark-konkurransen, eller hva den her gjengen, kalte den typen fotball-konkurranse, igjen).

Og da, så gikk jeg noen skritt bakover, da.

Før jeg skulle løpe mot ballen, og skyte.

Og da, så var det et hull, i banen, (eller noe), som jeg tråkka ned i, da jeg rygga.

Også skada jeg foten, da.

Så jeg tråkka over, på en ganske fæl måte da, (eller noe sånt).

(Jeg klarte å skade foten litt, da).

Og da sa vel han Thorstein aka. Dhalsim, (var det vel), noe lignende av, ‘hvordan er det mulig å skade seg, ved å ta straffespark?’.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg pleide jo å lese gratisavisen Natt og Dag ganske ofte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

For jeg var jo nede i Oslo sentrum, ihvertfall et par ganger i måneden vel, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde der, og bodde, på Ellingsrudåsen, da.

Og da, så stod jo Natt og Dag, i noen sånne stativer, utafor noen klesbutikker osv., inne på kjøpesenteret Oslo City, (for eksempel).

Så da bare tok jeg med meg et eksemplar, av den gratisavisen, da.

Og leste i Natt og Dag, etter at jeg var ferdig, med å lese i VG, Dagbladet eller Aftenposten, da.

Mens jeg satt i stua på Ungbo der, da, (etter at jeg hadde spist middag, osv).

Og i Natt og Dag, så stod det jo forslag til kule steder, som man kunne gå ut på, i Oslo, da.

Og jeg husker at det stod nevnt om baren i SAS-hotellet der.

Så jeg dro dit, (ved St. Olavs plass og Forsvarets Overkommando der, (hvor jeg jo hadde jobbet, en helg, (med Arne Thomassen som sjef), noen få år, før det her), en eller to ganger da, på midten av 90-tallet.

For å prøve de drinkene, som de hadde der, osv.

For det stod vel i Natt og Dag at de hadde så gode drinker der, da.

Så jeg prøvde en drink, som het Margarita der, (mener jeg å huske), som jeg hadde sett, i en amerikansk film en gang, at folk drakk, da.

Og det var vel en drink med tequila i, og som hadde salt, på kanten av glasset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

(Noe sånt).

Så da tusla jeg litt rundt på SAS-hotellet der da, husker jeg.

For jeg var vel litt nysgjerrig, da.

Så jeg måtte liksom se meg _litt_ rundt der også, mens jeg var der, liksom.

(Sånn som da jeg var på hotell, i Gøteborg, (med faren min og Pia, osv.), i mine yngre dager).

Selv om jeg vel for det meste bare tok heisen rett opp og ned, til og fra baren, i en av de øverste etasjene der, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt ganske mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

16. august 2012