johncons

Stikkord: Glenn Hesler

  • Min Bok 4 – Kapittel 79: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XVIII

    En gang, da jeg jobba, som vanlig medarbeider, (som ringehjelp, eller lignende), på Rimi Karlsrud.

    Så husker jeg det, at Magne Winnem, hadde et par kviser, på haka.

    Også hadde han tatt sånn dekkstift, fra Clerasil, på kvisene, (husker jeg).

    Men det kunne man se tydelig da, for Magne Winnem hadde bare tatt på dekkstift, på en del av hver kvise, liksom da.

    Og da jeg sa det til Magne Winnem, at man kunne se det, at han brukte sånn dekkstift, på kvisene sine, da.

    Og da, så svarte Magne Winnem det, (husker jeg), at ‘det driter jeg i’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så må jeg/vi ha hatt MTV, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    For jeg husker det, at jeg satt oppe, en hel natt omtrent vel, og så på MTV Real Life, en gang, ikke så mange måneder, etter militæret, vel.

    (En helg, som jeg ikke jobba da, antagelig.

    For MTV hadde en sånn Real Life-weekend, (eller noe sånt), da).

    Og det var den Real Life-serien, (husker jeg), hvor en kar, dreit ut en annen kar, siden han hadde lagt et par sokker, som var krøllet sammen, inn i vaskemaskinen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg satt en helg, mens jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, og spilte Sim City, (husker jeg).

    Det er mulig at dette var rett etter militæret, og at jeg lånte PC-en til Glenn Hesler.

    (For jeg hadde jo gjort noe programmerings-arbeid, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, noen få måneder, før jeg var ferdig, i militæret).

    Men jeg tenkte sånn, at jeg ville ha mer ut av livet liksom, enn å sitte å spille Sim City hver kveld.

    Så jeg bestemte meg for å kutte ut dataspillingen da.

    For jeg var redd for at jeg ikke ville klare å løsrive meg, fra dataskjermen, hvis jeg ikke kutta ut den Sim City-spillinga.

    Som jeg spilte mye, en helg, i 1993, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så satt jeg på T-banen, på vei hjem fra jobb da.

    Og på Furuset, så dukka Axel opp, i den samme t-banevogna, som jeg satt i da, husker jeg.

    (For han skulle vel besøke meg, på Ungbo, (eller noe sånt), tror jeg).

    Axel må vel ha vært 15-16 år, (eller noe), på den her tida.

    Og han hadde med seg hunden sin Trixie, som jeg dresserte, (må man vel si), som hvalp, da jeg leide et rom, av Axel og dem, da de bodde i Høybråtenveien.

    Og Trixie, den hunden, den ble kjempeglad, når den så meg, på T-banen da, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    (Trixie begynte plutselig å logre fælt, og svirre eller nesten danse, like ved der jeg satt da, på T-banen.

    Da den skjønte at det var jeg som satt der, da.

    Noe som var litt flaut, for det var så mange folk, i den t-banevogna, da.

    Og jeg var ikke fra Oslo, så jeg pleide aldri å prate høyt for eksempel, på T-banen.

    Jeg pleide for det meste å sitte å se ut av vinduet, da.

    Men det skjønte nok ikke Trixie).

    Så den huska vel meg, fra da jeg leide et rom, av Axel og dem, på Furuset, da.

    (Et par-tre års tid, før det her, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (på rundt den samme tiden vel), så traff jeg også Rune og Hildegunn, på T-banen.

    De hadde vel tatt bussen fra Stovner, og gikk på T-banen på Furuset, (tror jeg).

    Så det var litt spesielt da, husker jeg, å møte noen folk fra Ungbo, på T-banen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som jeg satt eller lå, i sofaen, i stua, på Ungbo der.

    Så lista Rune og Hildegunn seg, (husker jeg), inn døra, til Ungbo der.

    Og de krabba liksom fra gangen og inn i stua, da.

    De prøvde å være kjempestille, men jeg klarte å høre hva de dreiv på med likevel, liksom.

    Så det var litt spesielt, (vil jeg si), at Rune og Hildegunn liksom krabba inn fra oppgangen, og inn i stua, da.

    Mens de ikke lagde en eneste lyd omtrent, da.

    En gang, som de kom hjem, fra jobben sin på Stovner, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg bodde jo på Ellingsrudåsen, i 4-5 år vel.

    Så noen ganger, mens jeg gikk mellom T-banestasjonen og Ungbo.

    Så overhørte jeg hva noen folk sa da, hvis de prata høyt.

    Og en gang, så var det noen tenåringsjenter, (som var et stykke opp i tenårene vel), som prata høyt, like ved gangstien, opp til Skansen Terrasse der, vel.

    (Noe sånt).

    Det her var vel tre tenåringsjenter, tror jeg.

    (Som stod litt oppe i ‘lia’ der liksom, da).

    Og hu ene refererte til meg da, (som kom gående hjem fra jobben, eller noe sånt), og spurte ei annen tenåringsjente der.

    Om, ‘hva med han der da? Han ville du vel ikke ha gjort det med?’.

    (Noe sånt).

    Og da svarte hu andre tenåringsjenta, (husker jeg), at ‘jeg ville gjort det for en femtilapp’.

    Så jeg fikk meg aldri noe sex, mens jeg bodde, på Ellingsrudåsen der.

    Men hvis jeg hadde gått og vifta litt, med noen femtilapper, mens jeg gikk til og fra jobben der.

    Så hadde jeg kanskje hatt mer lykke med meg, når det gjaldt sånt, da.

    Men det syntes jeg ikke at tok seg så særlig bra ut, da.

    Så det ble mest til det, at jeg passa mine egne saker, mens jeg bodde der, da.

    Det var ikke sånn at jeg begynte å prate med de lokale tenåringene der, når jeg gikk til og fra T-banen, liksom.

    (Så det var ikke som da jeg var noen år yngre, og bodde på Abilsø, liksom.

    Hvor jeg ble kjent med ‘alle’ de lokale ungdommene.

    For da jeg bodde på Abildsø, så var jeg jo fremdeles i tenårene, selv og.

    Og det var også sånn, at hu Lene, fra Abildsø, jo hadde advart meg, før jeg flytta til Furuset, om at det var et ganske tøft miljø der, da.

    Og Ellingsrudåsen, det var jo nabostedet, til Furuset.

    Så jeg regna vel med at det var omtrent like tøft der da, da jeg flytta dit.

    Så det var ikke sånn at jeg ble kjent med masse Ellingsrudåsen-folk liksom, selv om jeg bodde der, i 4-5 år.

    Nei, jeg var vel for det meste opptatt av NHI, militæret og jobbing, den tida, som jeg bodde der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, rundt den siste tida, som jeg var kamerat, med Øystein Andersen.

    Så var jeg også hjemme hos Bengt Rune og dem, (på Rasta), og spilte biljard, en gang, (husker jeg).

    (For Øystein Andersen og Glenn Hesler dro meg med dit, da).

    Og mens jeg stod lent over biljardbordet, så dukka Bengt Rune sin fjortis-lillesøster opp, gående opp en trapp, til opp dit vi dreiv og spilte biljard, (var det vel).

    (Nina, eller hva hu het).

    Også spurte hu, (om meg vel), ‘hvem er det?’.

    (Mens hu må ha sett på rumpa mi, vel).

    Også så hu hvem jeg var, da.

    Også sa hu, ‘åja, han ja’.

    (Eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på rundt den tida, som jeg vanka, på Biljardhallen, på Skårer, sammen med Øystein Andersen og Glenn Hesler.

    Så var det sånn, at lønninga mi, (fra OBS Triaden), var forsinka, (eller noe sånt).

    Siden OBS Triaden gjorde noe spesielt, med lønnsutbetalingene, i sommerferien, (av en eller annen grunn).

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).

    Og da, (eller om dette var en annen gang), så var det sånn, at jeg prøvde å låne penger, av Magne Winnem, da.

    Og da husker jeg det, at Glenn Hesler og Øystein Andersen, syntes at Magne Winnem, var ‘dust’.

    (Eller noe sånt).

    Siden Magne Winnem hadde prata om det, (på telefonen vel), at det burde skrives gjeldsbrev, hvis jeg skulle låne et par tusen av han da, (eller noe sånt).

    Og det mente vel jeg også, at kanskje var litt vel formelt, da.

    Magne Winnem og jeg, vi hadde jo kjent hverandre, siden russeåret, (tre-fire år, eller noe, før det her), og vært omtrent bestekamerater, siden da.

    Så et gjeldsbrev, for et nødlån, på et eller to tusen, siden OBS Triaden tulla med lønnsutbetalingene, i ferien, (eller noe sånt).

    (Må det vel ha vært, som var grunnen, til at jeg ønsket å låne penger).

    Nei, det virka litt vel formelt, for meg, da.

    Og Glenn Hesler og Øystein Andersen, de kjørte meg til Nylænde, på Lambertseter da, (husker jeg).

    (Fra Biljardhallen der vel).

    Hvor Magne Winnem bodde da, (på den her tida), i en Rimi-leilighet, som lå overfor Rimi Nylænde der, da.

    (Hvor jeg senere ble butikksjef forresten, høsten 1998).

    Dette var en kveld, (mener jeg å huske).

    Og Magne Winnem møtte meg vel nede, ved kiosken der cirka vel, (i Nylænde der, da).

    Og Elin fra Skarnes, hu stod vel også der, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall), sammen med Magne Winnem, da jeg dukka opp der, da.

    Men Magne Winnem sa ikke noe om gjeldsbrev, da jeg dukka opp der.

    Jeg fikk vel bare låne noen penger, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, på rundt den her tida.

    Så var jeg forresten ‘tredje hjul på vogna’.

    Like etter at Magne Winnem hadde blitt sammen med Elin fra Skarnes, (må det vel ha vært).

    Vi tre, vi dro på Klingenberg kino.

    Og jeg ville se den nye filmen ‘JFK’, husker jeg.

    Og jeg klarte såvidt å overtale Magne Winnem og Elin fra Skarnes, til å bli med, å se på den filmen, da.

    Og mens vi så på den filmen, så virka Magne Winnem og Elin fra Skarnes rimelig uinteresserte, husker jeg.

    Enda vel dette må sies å ha vært en ‘blockbuster’-film, vel.

    Og samtidig, så var vel dette også en film, som såkalte intellektuelle kunne se, (uten å føle seg flaue, vel).

    (Og dette var vel også en film, som hadde fått veldig gode kritikker vel, i norsk presse).

    Men Magne Winnem satt og gjespa, på en tilgjort måte, mens vi så på den her filmen da, (mener jeg å huske).

    Men det forstod jeg egentlig ikke, hvorfor dette paret, som begge seinere var på valglister, i Oslo, (Magne Winnem for Høyre, og Elin Winnem for KRF), ikke syntes, at det var noe artig, å se den her filmen.

    Det klarte de ikke å forklare for meg, da.

    Så det ble sånn, at vi så den her filmen, da.

    Siden det var den filmen, som jeg hadde suverent mest lyst til å se, da.

    For den filmen, (JFK), den hadde vel nettopp hatt premiere også, (mener jeg å huske).

    Når dette kinobesøket vårt var, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 78: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XVII

    Det var også sånn at halvbroren min Axel også var med og spille fotball, med Glenn Hesler og ‘Tom-gjengen’, en del ganger.

    Ihvertfall på den tida, som Tom-gjengen spilte fotball, på Ellingsrud.

    For eksempel så var det jo sånn, at den gangen, som Pia hadde tre afrikanere liggende over, på overraskende overnattingsbesøk, på Ungbo.

    Så var det sånn, at Glenn Hesler og Axel vekte meg, fordi vi skulle spille fotball, med Tom-gjengen da, den ettermiddagen.

    Men vi pleide jo å diskutere ting som når fotballen begynte, om vi skulle gå ned dit, ta taxi, eller om Glenn Hesler kjørte, og om vi skulle kjøpe drikke, osv.

    Så søndag ettermiddag, på Ungbo, det var liksom tida for ‘vorspielet’ til fotballsparkinga, med Tom-gjengen, da.

    Så Pia sitt uventede tredoble afrikanske besøk.

    Det ødela ganske mye, for ‘fotball-vorspielet’, til Glenn Hesler, Axel og meg, da.

    (For det ville, (mer eller mindre, ihvertfall), ha vært nedverdigende, mener jeg.

    Hvis vi tre, (Glenn Hesler, Axel og meg), hadde måttet stått og hvisket, om de her tingene, i gangen, på Ungbo, da.

    Når vi vanligvis pleide å stå og preike om de her tingene, i stua der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på rundt den her tida.

    At Glenn Hesler og Øystein Andersen, de pleide å dra meg med, for å spille fotball og basketball, inne i Oslo sentrum, (med noen ungdomsgjenger, som de kjente der, da).

    Dette må vel ha vært, like etter at jeg var i militæret, vel.

    (Selv om jeg husker tidspunktet, for det her, rimelig vagt).

    Den gangen, som vi spilte basketball.

    Så spilte vi mot en ungdomsgjeng, (som Glenn Hesler og Øystein Andersen kjente, da), på Ila, (mener jeg at det må ha vært).

    Det stod til og med noen tenåringsjenter, og heia på det laget, som vi spilte mot der, da.

    (Som bestod mye av vietnamesiske, (eller ihvertfall mørkhudede), ungdommer vel.

    Selv om heia-damene var norske, vel).

    Og jeg husker at jeg overhørte det, at de tenåringsjentene, som stod og heiet der, de liksom stod og bebreidet seg, over meg, da.

    Siden jeg ødela ‘alle’ kontrings-angrepene, til den her gjengen, siden jeg var rimelig rask, etter militæret, da.

    (Selv om jeg ikke klarte å treffe kurven, på skuddene mine, noe særlig ofte.

    Siden jeg har spilt minimalt med basketball, under oppveksten.

    Det var kun noen ganger i gym-en, som jeg hadde spilt basketball, før jeg flytta til Oslo.

    Og i Oslo så hadde jeg bare spilt basketball, en gang, med Axel, da han bodde på Vestre Haugen, en lørdag, som jeg hadde perm, fra Geværkompaniet, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han dro meg også med, et par ganger, på 90-tallet, til Cuba, ved Grunerløkka der, for å spille fotball, husker jeg.

    Dette var på en asfaltbane der, vel.

    Og Glenn Hesler, (og Øystein Andersen vel), de kjente, en ungdomsgjeng der da, som vi spilte mot.

    Og dette var veldig unge folk, som såvidt hadde kommet seg opp i tenårene, vel.

    Og det jeg husker best, fra den fotballsparkinga, på Cuba, der.

    Det var at en av de ungene/ungdommene, (en ung, afrikansk gutt vel).

    Han gikk for det meste å sparka meg i anklene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), istedet for å prøve å treffe ballen, da.

    Så de folka, i den fotball-gjengen, på Grunerløkka, som Glenn Hesler kjente.

    De dreiv med farlig spill da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg var i militæret.

    Så hadde jeg jo helgeperm, så og si hver helg.

    Og var hjemme, på Ungbo, siden at jeg tjenestegjorde i Elverum, som kun er 2-3 timer med tog, fra Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg hadde helgeperm, og slappa av, på Ungbo, da.

    Så dukka Glenn Hesler og Øystein Andersen opp der, (må det vel ha vært).

    Og de overtalte meg, til å bli med til en biljard-pub, på Veitvet, (eller noe), da.

    Øystein Andersen og Glenn Hesler, de kjente nemlig Bengt Rune og Kalle, som var i eliten, innen biljardidretten, da.

    Og eliten, innen biljard, de hadde en avtale, med den her biljardpuben, i Groruddalen, da.

    Om at de kunne få spille gratis, på den her biljardpuben, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så sa Glenn Hesler og Øystein Andersen det, at de pleide å late som, at de også var i eliten, da.

    (Siden de hadde så dyre biljardkøer, og sånn, (må det vel ha vært)).

    Også pleide de å spille gratis, på den biljardpuben, på Veitvet der, da.

    (Det er mulig at Biljardhallen, ovenfor Triaden-senteret, hadde blitt stengt, like før det her.

    Av Kurt aka. Skurt, faren til Bengt Rune, da.

    Det må vel antagelig ha vært sånn.

    For hvis ikke, så hadde vi vel vanka på Biljardhallen, på Skårer, istedet, vil jeg vel tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg selv, jeg ble litt nervøs, (må jeg innrømme), av den her snikinga, i Oslo, da.

    Jeg var jo et stykke opp i tjueårene, og ikke en russ lenger, (for å si det sånn).

    Så jeg var nok litt bleik i trynet, når vi gikk inn, på den her biljardpuben, da.

    Hvor Glenn Hesler og Øystein Andersen, veksla noen ord, med en av pub-medarbeiderne der, da.

    Også gikk vi ned i kjelleren der, da.

    Hvor det bare var Glenn Hesler, Øystein Andersen og meg, som hang da, (den her kvelden).

    Også spilte vi vel for det meste ‘nier-ball’, som var en litt annen biljard-variant, enn ‘åtter-ball’, som ‘Biljardhallen-folka’, kalte vanlig biljard for, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens Glenn Hesler og Øystein Andersen spilte et parti nier-ball vel.

    Så dukka det opp en rimelig kraftig kar der, som ville spille mot meg, da.

    En som jobba på puben der, (eller noe sånt), vel.

    Og jeg vant da.

    Men jeg imponerte nok ikke så mye, tror jeg.

    Han karen, han kunne nok se det, at jeg ikke var i biljard-eliten, liksom.

    Så like etter at han karen stakk derfra, så stakk også Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg derfra, da.

    Og det var vel ikke sånn, at Glenn Hesler og Øystein Andersen noen gang seinere, maste på meg, om å bli med dit, igjen.

    Og dette var vel egentlig greit for meg også, vil jeg vel si.

    For jeg var egentlig ikke en så stor fan, av å spille biljard.

    Men grunnen til at jeg hang så mye, på Biljardhallen der, mens jeg jobba på OBS Triaden.

    Det var fordi at det jeg bodde hos Axel og dem, det første året, som jeg jobba, på OBS Triaden.

    Og der var det ganske masete, da.

    Med en, (mer eller mindre), hyperaktiv Axel, som var i 11-12 års alderen vel.

    Og det var også sånn, at jeg noen ganger ble litt dårlig behandla, hos Axel og dem, vil jeg si.

    For jeg måtte plutselig ta over Axel sitt gamle rom der.

    (Et rom som var mye mindre enn det rommet som jeg egentlig hadde avtalt å leie der.

    Nemlig Axel sin stemor, Mette Holter, sin datter, Kristen Ancona, sitt tidligere rom).

    Og Mette Holter, sin venninne fra, Trøndelag.

    (Ei svær amerikansk dame, som het Victoria).

    Hu fikk låne rommet mitt, (Axel sitt tidligere rom), når hu var på besøk der, og jeg måtte sove på sofaen i stua, da.

    Så det var ikke så artig, syntes jeg, å være ‘hjemme’ i helgene, den siste tida, som jeg bodde der.

    Så da hang jeg heller i Biljardhallen og hjemme hos Øystein Andersen, og dem, da.

    Siden jeg nok kanskje delvis misstrivdes litt, hos Axel og dem, da.

    Så det var ikke fordi at jeg trodde det, at jeg var i biljardeliten, (eller noe), at jeg hang så mye i Biljardhallen der, etter stengetid, osv., da.

    Jeg bare hang der, fordi at jeg kjente tremenningen min, Øystein Andersen, da.

    Og han eide en spilleautomat, som het Street Fighter, og som han etterhvert lot stå, sammen med de andre automatene, på Biljardhallen der, da.

    Så derfor fikk Øystein Andersen og Glenn Hesler, spille biljard gratis der, også etter stengetid, i helgene og sånn, da.

    Og jeg fikk også lov til det, siden jeg var kamerat, med Øystein Andersen og Glenn Hesler, da.

    Og siden jeg jobbet på OBS Triaden, som var rett over veien, for Biljardhallen der, da.

    Og grunnen til at Øystein Andersen begynte å vanke på Biljardhallen.

    Det var fordi at jeg jobba på OBS Triaden, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For Øystein Andersen, han pleide noen ganger, å dukke opp, på Triaden-senteret der, for å hilse på meg, (siden han bodde i Lørenskog, som også var den kommunen, som Triaden-senteret lå i da).

    Siden vi hadde vært på språkreise i England sammen, osv., noen år før det her, da.

    Og også kjente hverandre, fra da jeg bodde på Bergeråsen, (for Øystein Andersen sin adoptivmor, hadde arvet en gammel familieeiendom, som lå like nedafor Bergeråsen, da).

    Så jeg hang sammen med Øystein Andersen, den gangen, som han ble kjent med Bengt Rune, (sønnen til Skurt), da.

    Så derfor var det nesten sånn, at jeg kjente Bengt Rune og, da.

    Eller, jeg visste ihvertfall hvem han var, for å si det sånn.

    Det var min tremenning, Øystein Andersen, som var mest interessert, i å bli kjent med Bengt Rune, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg selv syntes også at Biljardhallen var et rimelig kult sted, (for å si det sånn).

    For de hadde flipperspill, (som var min favoritttype, av spill), vanlige spilleautomater, og masse biljard og snoker-bord, da.

    Pluss at de hadde gode burgere der også.

    Som jeg en gang fikk krite en av, faktisk, (like før jeg fikk lønning vel), av Skurt da, siden jeg kjente Bengt Rune, (eller ihvertfall sa, at jeg kjente han).

    Det var kanskje litt overdrevet, å si, at jeg kjente Bengt Rune.

    Men min tremenning Øystein Andersen kjente han da, må man vel si.

    Så jeg syntes at jeg kunne si det, og krite en burger, da.

    Selv om det vel var sånn, at jeg var så sulten.

    Så jeg tenkte kanskje ikke så mye.

    Men det var en annen kar der, som sa at han kjente Bengt Rune, og fikk krite en burger, da.

    Og jeg var så glad i burgere.

    Så da sa jeg bare det samme, som han andre gjesten der, da.

    Og fikk krite en burger, da, (av Kurt aka. Skurt, faren til Bengt Rune, da).

    Men jeg visste hvem Bengt Rune var, da.

    Selv om jeg ikke kan si at vi var kamerater, akkurat, liksom.

    Men jeg hadde inntrykk av at han og Øystein Andersen holdt på å bli noe lignende av kamerater, da.

    Så jeg syntes jeg kunne spørre om å krite en burger jeg og, da.

    Og jeg betalte vel for burgeren, noen dager seinere, (når jeg fikk lønning), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 77: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XVI

    Til sammen så spilte jeg vel fotball, en 20-30 ganger kanskje, (i løpet av 4-5 år vel, fra 1994), med ‘Tom-gjengen’, på enten Ellingsrud eller Åråsen.

    Men det var ikke sånn at jeg noen ganger spilte fotball med dem, uten at Glenn Hesler også dro.

    Det her var Glenn Hesler sine kamerater, da.

    Og de spilte kanskje fotball hundre ettermiddager, (hvis jeg skulle tippe), i løpet av de her årene, da.

    Så jeg var ikke fast med på fotballen med Tom-gjengen, da.

    Men jeg var kanskje med på en femdel eller en tidel av treningene deres da, (eller noe sånt).

    Siden jeg kjente Glenn Hesler, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så begynte jeg å syntes at fotball var mer morsomt, enn badminton.

    Mens Glenn Hesler syntes at badminton var mer morsomt, enn fotball da, (tror jeg, ihvertfall).

    Så det ville ofte være jeg som ønsket at vi skulle spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, da.

    Selv om dette var Glenn Hesler sine kamerater, da.

    (For jeg hadde kontakt med Glenn Hesler på irc, på internett, etterhvert.

    Så vi diskuterte sånt som trening og sånn der, da).

    Og jeg syntes at det var litt kjedelig, at Glenn Hesler ble så god, i badminton.

    Og man måtte også betale kontingent, for å spille badminton.

    Men jeg var mye plaget av kneskader, innimellom, så jeg hadde sjelden mulighet til å spille badminton en hel sesong, da.

    Og jeg hadde inntrykk av at lederne, i Skøyenåsen Badmintonklubb, kanskje var litt sure på meg.

    Så jeg syntes at badminton ble litt ‘svett’ kanskje, etterhvert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tom i Tom-gjengen, han tulla litt med meg, noen ganger, husker jeg.

    En sommer, så hadde jeg lagt på meg noen kilo.

    (Etter å ha vært skadet i kneet, vel).

    Og da sa Tom det, til Thorstein, og/eller noen av de andre, i Tom-gjengen da, (husker jeg).

    At ‘Giraffen har spist for mye giraff-mat’.

    (Noe sånt).

    Om meg liksom, da.

    Og en annen gang, så begynte Tom og kalle meg for ‘giraf’, (med engelsk uttale vel), istedet for ‘giraffen’, da.

    Og da begynte vel også alle de andre, i Tom-gjengen, å kalle meg for giraf, (med engelsk-aktig uttale da), tror jeg.

    (Av en eller annen grunn, som jeg ikke skjønte helt, da).

    Så de her i Tom-gjengen, de var noen snålinger da, må man vel kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler fortalte en gang til Tom-gjengen, at jeg holdt med Vålerenga, (husker jeg).

    Men det at jeg holdt med Vålerenga, det var ikke noe som stakk veldig dybt, da.

    Jeg holder jo mer med Fram, Berger og Everton, for å si det sånn.

    Så Vålerenga, det var mitt fjerde lag, (eller noe), da.

    For da jeg vokste opp, på Berger, så var vel Mjøndalen, det beste laget, i Drammensregionen.

    Men Mjøndalen, det var liksom et ganske lite sted, som lå lenger fra Berger, enn det Drammen ligger, da.

    Så det var liksom ikke vanlig for Berger-folk å holde med Mjøndalen heller, tror jeg.

    Og Strømsgodset var langt nede i divisjonene, på den her tiden, da.

    Så det var liksom enten Lillestrøm eller Vålerenga, som det var aktuelt å holde med, for gutter på Bergeråsen, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og det var nesten hipp som happ, syntes jeg, hvem av dem, som man holdt med.

    Men jeg holdt med Vålerenga da, siden Petter og Christian Grønli, holdt med Lillestrøm, da.

    Da vi så en cup-finale, fra begynnelsen av 80-tallet, en gang, hjemme hos Petter og Christian og dem, i Havnehagen, på Bergeråsen, da.

    Så for meg så var ikke dette rivaleriet mellom Vålerenga og Lillestrøm, noe jeg tok noe særlig seriøst.

    Da var jeg mer interessert i å følge med på fotballkamper mellom Everton og Liverpool, (for å si det sånn).

    Selv om det vel var på 80-tallet, (under oppveksten), at jeg var mest fotball-gal.

    Men Tom-gjengen, de hadde vel Lillestrøm, som en slags religion, tror jeg.

    Så når Glenn Hesler fortalte dem, at jeg holdt med Vålerenga.

    Så begynte de å ta av helt, og trykte opp t-skjorter og sånn, hvor det stod at Lillestrøm hadde slått Vålerenga 5-1, (eller noe sånt), da.

    Så det her var jo bare dumt, (syntes jeg).

    For jeg ville jo aldri ha gått på en eneste Vålerenga-kamp, hvis jeg ikke hadde fått kommisjonærkort, som tippeansvarlig på Rimi Bjørndal, (fra 1996 eller 1997 vel), og samtidig bodd noen få minutter å gå, fra Bislett Stadion.

    Så dette ble bare som noe dumt for meg, (må jeg innrømme).

    Siden jeg aldri jo aldri har eiet så mye som en Vålerenga-vimpel, engang.

    Men jeg syntes nesten at jeg måtte holde med et lag, i toppen av norsk fotball også, da.

    Så da ble det bare tilfeldigvis Vålerenga da, (må jeg vel si).

    Men jeg var jo mye mer Everton, Berger og Fram-fan, egentlig.

    Så jeg var fan av Vålerenga, på en helt annen måte, enn Tom-gjengen var fan av Lillestrøm, da.

    Så å bare si at jeg var fan av Vålerenga, til noen sånne gale Lillestrøm-supportere, det ble litt feil, syntes jeg.

    Jeg var på fotballkamper, på Bislett, mer som tippeansvarlig, (som har pleid å se litt på Sportsreyen og sånn), enn som en Vålerenga-supporter, vil jeg si.

    Så det var ikke sånn, at jeg ville kjøpt en billett, for å se Vålerenga mot Liverpool, (for eksempel).

    Men da jeg flykta til England igjen, i 2005, så ønsket jeg å se Everton spille, da de kom seg til Champions League-kvalifisering, (husker jeg).

    Så da kjøpte jeg en billett, på Goodison Park, og så den kampen, da.

    (Siden jeg tilfeldigvis var i Liverpool, da den kampen ble spilt, da).

    Men hvis Vålerenga hadde kommet seg til Champions League, så hadde jeg nok ikke giddet å kjøpt billett, for å se de kampene, liksom.

    Jeg var ikke så Vålerenga-fan, liksom.

    Jeg var mer en Everton, Berger og Fram-fan, liksom.

    (Selv om det med Berger og Fram mest var da jeg bodde, på Berger og i Larvik.

    Så jeg får vel si det sånn, at jeg var mer en Everton-fan, enn en Vålerenga-fan, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tom i Tom-gjengen, han dreiv også prata om, at jeg hadde noe slags ‘giraff-spark’, mener jeg å huske.

    (Fra da jeg spilte fotball, med Glenn Hesler og Tom-gjengen, da).

    Og Øystein Andersen, han var også med Tom-gjengen og spilte fotball, et par ganger, etter at han hadde kutta meg ut, som kamerat, (husker jeg).

    Men Øystein Andersen, (min adoptiv-tremenning), han var langt fra noe fast medlem, i Tom-gjengen da, (sånn som jeg skjønte det).

    Han var ihvertfall ikke med å spille fotball med dem, mer enn cirka hver tiende gang de spilte, (eller noe sånt noe).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Magne Winnem, han var også med, å spille fotball, sammen med Tom-gjengen, ihvertfall en gang, på Ellingsrud der, husker jeg.

    (Det var vel en gang jeg vrikket ankelen, eller noe, vel).

    Men da var nok Magne Winnem med Glenn Hesler og meg.

    Det var nok ikke sånn, at Magne Winnem kjente Tom-gjengen, fra før liksom.

    Magne Winnem var jo fra Røyken, og var nok ikke så mye ute i Romerike der, (tror jeg).

    Selv om jeg husker det, at Magne Winnem og jeg, vi dro på utestedet Spør Gunnar, på Triaden-senteret, en gang.

    Det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Etter å ha fått tips om at det utestedet var populært, av en taxi-sjåfør, en gang, som vi skulle ut på byen i Oslo da, husker jeg.

    (Selv om jeg vel syntes at det var litt kjedelig der, muligens.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, da jeg var med Glenn Hesler og Tom-gjengen å spille fotball, på Ellingsrud der.

    Så var det en keeper, som også var med å spille der, (bare den ene gangen, vel).

    Og han var veldig god, (og nesten umulig å score på da), sånn som jeg husker det.

    Og jeg var litt treig i beina, husker jeg, etter kanskje å ikke ha spilt fotball, på en stund, da.

    (Sommeren 1995, kanskje).

    Eller om jeg var sliten, i beina.

    Ihvertfall så bomma jeg, på et skudd, når jeg fikk ballen rett foran mål, da.

    (På en rimelig humpete bane da, (vil jeg si), som kanskje var nesten litt som en åker.

    Ihvertfall rett foran det ene målet der).

    Jeg klarte ikke å stokke beina ordentlig da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Men likevel, så stoppa jo ballen, i føttene mine, da liksom.

    (Selv om jeg først hadde ‘kåla’).

    Men jeg var rimelig trøtt i beina, og han keeperen var veldig god, da.

    Så jeg bestemte meg for det, at her måtte jeg liksom prøve å få til noe spesielt da, hvis jeg skulle ha noen sjanse, til å score.

    Så jeg snudde meg, sånn at jeg stod vendt vekk fra målet, da.

    (Etter å først ha bomma, aleine med keeper, da).

    Og så tok jeg et hardt hælspark, fra der jeg stod, noen meter foran målet, da.

    Istedet for å prøve et vanlig skudd, igjen da.

    (Siden jeg var så trøtt og treig i beina, da).

    Og da skreik keeperen ‘nei’, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Mens ballen gikk forbi han, og inn i mål, da.

    Så jeg pleide å score en del mål, på de kampene, som jeg spilte, sammen med Tom-gjengen og Glenn Hesler, da.

    Han ene keeperen, (Anders fra OBS Triaden, var det vel), han var ikke så veldig god kanskje, vel.

    Så jeg pleide å score omtrent fra midtbanen noen ganger og, vel.

    (Spesielt på den tida som vi spilte på Ellingsrud, vel).

    Så jeg var vel nesten en slags topscorer, (vil jeg nok si, ihvertfall), når jeg spilte fotball sammen med Tom-gjengen og Glenn Hesler og dem, da.

    Ihvertfall hvis man bare regnet med de treningene, som jeg selv var med på, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at Tom-gjengen, begynte å spille fotball, på de treningsbanene, ved Åråsen der, (istedet for på Ellingsrud), på søndagene.

    Så vant jeg en gang en straffespark-konkurranse der, husker jeg.

    Som dem hadde, en gang, da de kanskje var litt lei, av å spille ‘vanlig’ fotball, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg igjen litt mer enn et A4-ark, med notater, for denne boken.

    Så det blir kanskje 5-6 kapitler til, (ihvertfall), av Min Bok 4, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg skal prøve å få skrevet disse siste kapitlene, innen ikke alt for lang tid, da.

    Så vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 76: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XV

    Etterhvert så begynte Øystein Andersen sin tidligere kamerat Tom, og den gjengen der.

    Med Thorstein, (som Glenn Hesler og Øystein Andersen kalte for ‘Dalsim’, (en karakter fra spillet Street Fighter)), og de andre folka, i den ‘fotball-gjengen’, (eller hva man skal kalle dem).

    De begynte å spille fotball, på en av treningsbanene, ved Åråsen, på søndagene, (istedet for på Ellingsrud der).

    (Glenn Hesler og Øystein Andersen de kalte også Tom, (som seinere ble butikksjef, i Kiwi, i Waldemar Thranes gate, i Oslo), for ‘Guile’, mener jeg å huske.

    Og Guile, det var også en karakter, fra Street Fighter-automaten, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi spilte fotball, på Åråsen der.

    Så satt jeg på med Glenn Hesler da, husker jeg.

    Og da kjørte vi forbi atomreaktoren ved Kjeller der, (husker jeg).

    Og da nevnte Glenn Hesler det, (husker jeg), at det var den kjente atomreaktoren, da.

    Så spurte jeg hvorfor han nevnte det da, (eller noe).

    Men da svarte ikke Glenn Hesler noe da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette kan også ha vært en gang sommeren 1994, (eller om det var sommeren 1995).

    For da dro Glenn Hesler meg med på et utebad, (hvor man måtte betale penger for å komme inn vel), på et sted som het Stikker’n, (eller noe sånt vel), ved en innsjø vel, i Romerike, da.

    Og da lå det ei blond dame, og solte seg toppløs, like ved der Glenn Hesler og jeg lå og solte oss, husker jeg.

    Og da, så sa jeg til Glenn Hesler da, at hu blonde dama, var ‘fin’, da.

    Men da svarte Glenn Hesler, at ‘alle damer er fine når dem ligger på ryggen sånn’, husker jeg.

    (Med en sur, nesten litt aggressiv tone, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Forøvrig så var det ikke like mange fine damer, på det utebadet, som på Marienlyst-badet, i Drammen, (vil jeg si).

    Men det synes jeg kanskje fordi at jeg husker så godt at Christell sprada rundt der toppløs, med sine enorme, faste pupper, den siste gangen, som jeg var der, (sommeren 1989 vel).

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på det utebadet, i Romerike, så var det vel ikke noe ordentlig basseng, (tror jeg), heller.

    Eller, jeg husker ikke helt nøyaktig.

    Men det ble ikke til at Glenn Hesler og jeg bada noe, da vi var der, tror jeg.

    Av en eller annen grunn.

    Så det å dra på utebad, sammen med Glenn Hesler, det funka liksom ikke da, syntes jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg søkte på internett nå.

    Og jeg tror at det utebadet, som Glenn Hesler dro meg med på.

    Det må ha vært Nebbursvollen Bad, i Lillestrøm.

    Som vel også blir kalt ‘Nebber’n’ vel.

    (Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var med Glenn Hesler, for å spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, ved Åråsen der.

    Så fortalte Thorstein aka. Dalsim det, at en gang, så hadde han nakenbada, med noen unge damer.

    Også hadde han hoppa uti vannet, og landa sånn at han havna oppå ei dame.

    Og da hadde pikken hans glidd inn mellom rumpeballene, til hu venninna hans da, (som også nakenbada).

    Og så hadde han Thorstein fått pikken sin skikkelig i klem da, mellom rumpeballene, til hu dama.

    Og det her hadde visst gjort skikkelig vondt da, (fortalte han Thorstein).

    (Uten at jeg veit noe om hvorfor han fortalte om det her).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som Glenn Hesler dro meg med, for å spille fotball, ved Åråsen der, (en søndag ettermiddag, da).

    Så fortalte han Tom aka. Guile det, (husker jeg), til Glenn Hesler, (mens jeg stod like ved, da).

    At Glenn Hesler skulle ha vært med ‘Tom-gjengen’, på en ferie, til Danmark, som de hadde vært på, like før det her, da.

    For i Danmark, så var det sånn, at i butikkene, så kosta sjokolademelk, like lite, som vanlig melk, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så pleide også Glenn Hesler og tulle med meg, som i en Kinder-egg-reklame, (husker jeg).

    Også sa han sånn, (mens han satt i stua, på Ungbo der), at ‘tre ting på en gang, det går jo ikke an det. Det er jo ikke mulig’.

    (Noe sånt).

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at Axel begynte å komme opp i 16-17-års alderen vel.

    (Og han sikkert begynte å få kamerater som drakk øl, da).

    Så dukka han opp, oppe i stua på Ungbo der, en helg, da.

    (Når jeg sikkert skulle ut på byen, eller noe, da.

    For jeg satt og drakk noen øl, i stua der da, (husker jeg)).

    Og da sa Axel det, på sitt ‘brautende’ vis, (må man vel kalle det).

    At, ‘her drikker dem Ringnes, her drikker dem ikke Lysholmer’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvis Axel hadde vært litt mer om seg, (i tilfelle dette var et subtilt angrep, fra han), så hadde han vel kanskje visst det, at en six-pack, med Lysholmer, på Rimi.

    Den kosta nærmere det dobbelte, av en six-pack, med vanlig Ringnes-pils.

    Og jeg hadde vel heller aldri vært noe særlig fan, av Lysholmer-øl.

    Det ble vel litt for lyst for meg kanskje, vel.

    Selv om det vel også gikk greit ned.

    Men å betale nesten dobbelt så mye, for en six-pack med Lysholmer, (som vel er oppkalt etter et sted i Trøndelag, tror jeg), nei det var ikke aktuelt, for en østlending, som meg, da.

    Ølet mitt, det var liksom ‘Aass Fatøl’ da, som jeg hadde drukket mye av, i russetida.

    Men dette ølet, det hadde jeg bare sett på puben Lorrys, i Oslo.

    Og hvis de hadde det ølet, i noen butikker, i Oslo.

    Så stod det vel sikkert gjemt bort, på nederste hylle.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og det ølet ville nok da ha kosta mye mer for six-pack-en, en de 50-60 kronene, som en six-pack med Ringnes-pils kostet, på Rimi.

    Nei, da ble det greiere, å bare kjøpe med den billige Ringnes-pilsen, på Rimi, mente nok jeg, da.

    Det var nok ikke sånn at jeg behøvde å tenke så mye over det her da, liksom.

    Nei, jeg gikk nok for den billigste, vanlige ølen.

    Mente Axel at en butikkleder, på Rimi Nylænde, som pleide å ta Ringnes-bestillinga osv., ikke skulle få lov å drikke Ringnes-pils?

    Var Axel en lokal ‘Oslo-mobster’, (eller noe), som ikke likte det, at jeg først flytta inn til Oslo, som student?

    Hva vet jeg.

    Magne Winnem og jeg, vi hadde ihvertfall pleid å kjøpe vanlig Ringnes-pils, på Rimi Ryen, det første året, som jeg bodde i Oslo, (da jeg bodde på Abildsø).

    Og jeg kjøpte også øl for noen lokale fjortiss-jenter, på innvandrerbutikken der, en gang, (husker jeg).

    (Siden hu Lene, i Abildsø-gjengen, spurte meg om jeg gadd å gjøre det, da.

    Så kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg).

    Og på den tida, (1989/90), så var jo Axel bare 10-11 år gammel, vel.

    Så at Axel skulle begynne å prate sånn, 5-6 år seinere.

    Det hadde jeg vel ikke forestilt meg, på den tida, akkurat).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 74: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIII

    En av de tingene, som inspirerte meg til å slutte å drikke cola, (siden jeg var avhengig av det), og å røyke, mens jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det var det, at jeg leste en avisartikkel, (i enten VG, Dagbladet eller Aftenposten vel), om en brite, (en adelsmann eller en i overklassen vel), som hadde sagt det, (ifølge en britisk avis vel), at det var den britiske arbeiderklassen, sin egen feil, at de ikke kom noen vei i livet.

    For de brukte alle sine penger på røyk og sprit, da.

    Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

    Og jeg ble vel også kanskje litt faenivoldsk.

    Og tenkte sånn, at nå skal jeg søren meg slutte å være avhengig av cola, (og å slippe å ha cola som en fast utgift, på budsjettet mitt, da).

    Og så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, noen måneder senere, (i 1994, må det vel ha vært), på Rimi Nylænde, gjorde narr av meg, (må man vel si), for at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet.

    Så slutta jeg å røyke og da.

    (Og dette var vel også litt på grunn av at Pia bare hadde gått inn på rommet mitt, og tatt noen røykpakker fra meg, midt på natta.

    Den natten til søndag, som hu hadde tre afrikanere på overnattingsbesøk, uten å si fra til oss andre, på Ungbo, først, (som husreglene sa at man skulle gjøre, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg slutta å drikke cola og røyke.

    Så fikk jeg jo litt bedre råd.

    Og jeg husker at jeg kjøpte meg en ny sommerjakke, fra Warners, på Steen og Strøm, våren 1995, (må det vel ha vært).

    Og jeg kjøpte meg jo også Dr. Martens sko, på rundt den samme tida, mye siden Elin fra Lambertseter, hadde mobba butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg, (på jobben), for at ingen av oss, hadde ‘ordentlige sko’, (som hu sa).

    Og en gang, da jeg skulle gå inn i garderoben, på Rimi Nylænde der.

    (Kanskje fordi at jeg var ferdig, med å jobbe, den dagen, eller noe).

    Så overhørte jeg det, at Henning Sanne, stod i garderoben og prata om at jeg hadde kjøpt meg ny jakke og nye sko, da.

    Han prata med en kollega da, (muligens Pål, eller Magne eller Morgan Lunde, kanskje), om at hvordan kunne jeg ha råd til så fin jakke og sånn, for jeg tjente vel ikke så bra, som assisterende butikksjef.

    Så jeg synes at Henning Sanne gikk litt nærme meg, da.

    Men jeg tok ikke det her opp med noen, (det jeg overhørte).

    Men hvis jeg hadde hatt en butikksjef, som jeg hadde vært mer på bølgelengde med kanskje, enn det jeg var, med Elisabeth Falkenberg.

    Så hadde jeg kanskje tatt det opp, da.

    Men utover på 90-tallet, så ble det også sånn, i Rimi, at det ble problemer å få tak i nok ansatte.

    Så det ble nok kanskje sånn, at butikklederne i Rimi, nesten måtte finne seg i hån, fra sine ‘undersotter’, (som bare jobba i Rimi, mens de utdannet seg, til å jobbe med noe annet), noen ganger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også litt vagt å erindre, at Henning Sanne og Wenche Berntsen, pleide å flørte litt, på jobben.

    (Like etter at Wenche Berntsen begynte å jobbe, på Rimi Nylænde, vel).

    Og jeg lurer på om de gikk ned på toalettene, (ved spiserommet der), for å ‘ha seg’ litt, en gang.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Dette husker jeg dessverre ikke helt klart.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henning Sanne gikk forresten på kokkeskole, på Helsfyr, på den her tida.

    (Den samme kokkeskolen, som halvbroren min Axel, begynte på, et år eller to seinere vel).

    Og en gang, som jeg la opp frukta, (selv om dette vel var, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde muligens, (fra 1998), for jeg mener at frukta da var ved inngangspartiet, til butikken).

    Så sa Henning Sanne til meg, om epleslaget Golden Delicious, (eller gule epler, som de også ble kalt, i Rimi), som jeg dreiv å la opp.

    At de eplene, de inneholdt ikke noe næring.

    De eplene, de var bare laget for å se fine ut, (eller om det var for å smake godt).

    Ifølge Henning Sanne, da.

    (Mens han var innom som kunde, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så skulle jeg møte Glenn Hesler, etter jobb, i Ekeberghallen.

    For vi skulle spille badminton der, med Skøyenåsen Badmintonklubb, da.

    (Som vi begge ble medlemmer i vel.

    Jeg mener ihvertfall at jeg betalte kontingenten der et år, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det varte og rakk, før Glenn Hesler dukka opp der, da.

    Så jeg spurte noen folk, som spilte fotball der, om jeg kunne bli med.

    (For Ekeberghallen er rimelig stor, da.

    Så mange folk kan trene samtidig der).

    Og de folka, de sa at det var greit, at jeg ble med, da.

    Det var fem folk, som spilte fotball.

    Og de var rimelig gode, da.

    Det ene laget, det bestod av to svære forsvarsspillere og en ung, rask spiss.

    Mens det andre laget, det bestod av to allround-spillere da.

    (Må man vel si).

    Og jeg ble vel med på laget til de to allround-spillerne, da.

    Og disse folka, de var rimelig gode, til å spille fotball.

    (Må jeg vel si).

    Så jeg ble sliten, da.

    (Jeg har seinere lurt på om de tre folka, på det ene laget, var kriminelle fanger, eller noe.

    Og om de to allround spillerne var fangevoktere, (eller politifolk), eller noe.

    For de her folka sa nesten ikke noe, (mens de spilte), da.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Det her er bare noe jeg har lurt på, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Glenn Hesler omsider dukka opp der, (i Ekeberghallen).

    Så skulle han spille badminton, med en gang, da.

    Og han skjønte ikke det, at jeg var sliten, etter den her fotballsparkinga, da.

    Så han klagde på meg, over at jeg var sliten, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så Glenn Hesler, han er vel ikke helt som vanlige folk, tror jeg.

    Andre ville vel kanskje ha skjønt det, at man blir sliten, av å spille mot gode folk, i fotball.

    (Det er nok ikke umulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 72: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XI

    En gang, etter militæret en gang, så dro Magne Winnem med meg, til Tøyenbadet, husker jeg.

    Og da satt vi på sida av bassenget der, (husker jeg), hvor det var noe vekter kanskje, (eller noe sånt).

    Og da, så satt det ei mørkhuda ung dame, i badedrakt, rett ovenfor der jeg satt, husker jeg.

    Og som Andre Willassen hadde sagt, noen år før det her, så ble man jo mer interessert i damer, av å være i militæret.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg så nok litt på den her mørkhudede skjønnheten da, som satt nesten naken, (sammen med noen venninner vel), ikke så mange meter fra oss, da.

    Og da mener jeg at jeg merka det, at Magne Winnem liksom observerte dette, og gliste litt vel.

    Så i det siste, så har jeg lurt på, om dette kan ha vært noe slags ‘set-up’, eller noe.

    For å sjekke om jeg også likte mørkhuda damer, (eller noe).

    Litt rart syntes jeg ihvertfall at det her var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg ble ansvarlig, for ostedisken, på Rimi Nylænde, i 1993 eller 1994 en gang, (må det vel ha vært).

    Så prøvde jeg jo, å få gjøre om på den disken, helt til jeg syntes den var bra, da.

    Osten lå nederst, i flere meter bortover.

    Og smør og smøreoster osv., i hyllene over de største ostestykkene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å jobbe i Rema.

    Og jeg fikk mye mer ansvar på Rimi Nylænde, siden vi da bare var to ledere der.

    Og en helg, (som jeg hadde jobblørdag), så fikk jeg i oppdrag av butikksjef Elisabeth Falkenberg, å gjøre om ostedisken.

    Etter planogrammer.

    For hovedkontoret til Rimi ville at kjølevarene nå skulle stå delt opp i høyden.

    Sånn at osten fikk noen få meter hylleplass, i alle høyder.

    Og så var det smør i alle høyder.

    Og så salater, (som rekesalat), i alle høyder.

    Og det samme med kaviar-tuber, fisk og kjøttpålegg, da.

    (Ting som tidligere hadde stått nesten hulter til bulter, da).

    Og man skulle kanskje tro det, at jeg da ville fått ekstra bemanning.

    Siden jeg fikk et rimelig stort, ekstra prosjekt, å drive med, en av de første helgene mine, som nestkommanderende, på Rimi Nylænde.

    Men så ikke.

    Så jeg fikk jo ikke rydda så mye hyller, den helgen.

    (Som jeg vanligvis alltid rakk å bli ferdig med).

    Og jeg rakk ikke å telle brøda, en kveld, heller.

    Noe jeg fikk kjeft for, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    Og da ble jeg litt irritert, siden jeg jo hadde fått dette ‘ekstra-prosjektet’, en helg.

    Uten å samtidig få ekstra folk, da.

    Så da butikksjef Falkenberg spurte meg, uka etter, om ‘var det ikke noe brød igjen på fredag, da’, (eller noe sånt).

    Så svarte jeg bare ‘nei’, på en skøyeraktig måte liksom da, (må man vel si).

    For å markere at jeg var litt misfornøyd da.

    Siden jeg hadde fått dette store, ekstra prosjektet, (i tillegg til mine vanlige arbeidsoppgaver), da.

    Uten å samtidig få ekstra hjelp.

    Men jeg hadde jo ikke skrevet opp lomper og lefser og sånt, som også var igjen, den dagen, heller.

    Siden jeg droppa hele den rutinen, siden jeg hadde så mye ekstra å gjøre, i forbindelse med det kjøledisk-prosjektet, da.

    Som liksom ‘stokket til’, de vanlige arbeidsoppgavene litt, den helgen, på.

    Så når jeg ble forfremmet der, så var det visst meninga, at jeg skulle gjøre min tidligere jobb _også_, (nemlig som ‘ostedisk-sjef’), samtidig med min nye jobb, som ‘nest-sjef’.

    Så det ble litt tøysete, husker jeg, at jeg syntes.

    Glenn Hesler klagde jo også, av en eller annen grunn, over det samme.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Etter at jeg hadde blitt forfremmet, til nest-sjef der, (på Rimi Nylænde), så kom Glenn Hesler innom, og klagde på jobben jeg gjorde, som oste-sjef der.

    (Av en eller annen grunn).

    Men som nest-sjef, så kunne jeg jo ikke bruke like mye tid på osten.

    Siden vi da var en leder mindre, som jobbet der.

    For Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, ble ikke erstattet, (ihvertfall ikke med en gang).

    Så vi var bare to ledere, på Rimi Nylænde, i over et halvt år, (var det vel).

    Fra like før jul, 1994, (må det vel ha vært).

    Og da kunne ikke jeg stå og shine like mye, i ostedisken, som jeg hadde kunnet gjøre, når vi var en leder mer der, da.

    For da måtte jeg jo gjøre andre ting, som Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud hadde gjort der tidligere, også.

    Så det var nesten sånn, at Glenn Hesler og butikksjef Elisabeth Falkenberg, mente at jeg burde jobbe to jobber på en gang der, (og for en lønn), vil jeg si.

    Altså, hvis han som henter murstein, til mureren, bli forfremmet, til murer.

    Så forventes det jo ikke, at han både skal hente murstein og mure.

    Men dette forventet visst Glenn Hesler og butikksjef Elisabeth Falkenberg av meg da, (vil jeg si).

    Så dem var ‘idioter’ da, må man vel kanskje si.

    (Hvis det er lov å kalle noen for idioter).

    Og Glenn Hesler, han jobba jo ikke i Rimi, engang.

    Så hva han gjorde der, (på Rimi Nylænde), mens han klagde på at jeg som ‘murer’ ikke var flink nok til å hente murstein.

    (For å bruke en lignelse).

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg syntes også at det var litt trist, at jeg måtte gjøre om, på kjøledisken.

    (Som jeg hadde prøvd å få fin og oversiktlig, innimellom at jeg la opp kjølevarene.

    I flere måneder, før det her, da.

    (Altså, jeg hadde prøvd å trimme disken, da.

    Sånn at varene ikke ble utsolgt.

    Og sånn at det heller ikke ble mye svinn)).

    Men jeg beit tenna sammen, da.

    Og bare gjorde om på ostedisken, da.

    Siden dette var noe hovedkontoret absolutt ville at vi skulle gjøre, da.

    (Ifølge Elisabeth Falkenberg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det var vel ikke sånn, at jeg gjorde om den kjøledisken, etter planogram, på Rimi Nylænde, den helgen, i 1995, (må det vel ha vært).

    For kjølediskene, i de forskjellige butikkene.

    De er ikke like.

    Så det fantes vel ikke noe planogram, som passet, for den kjøledisken, som vi hadde, (tror jeg).

    Ihvertfall så hadde jeg vel ikke fått det, av Elisabeth Falkenberg, før jeg måtte begynne på det her prosjektet, da.

    Men Falkenberg ga meg vel et skriv, (eller noe), hvor det stod sånn ganske generelt forklart, hvordan Rimi ville ha kjølediskene sine, da.

    Nemlig sånn at de forskjellige kategoriene stod plassert i seksjoner, da.

    Altså sånn at osten lå i alle høyder, i et visst antall meter, da.

    Og det samme med smør, kjøtt og fisk, da.

    For da solgte disken mer varer, hadde Rimi funnet ut, da.

    Og det tror jeg at stemte.

    For jeg måtte bestille ganske mye kjølevarer, i tida etter at jeg gjorde om disken, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så man må vel si at den ombyggingen ble vellykket.

    Selv om jeg også var litt vemodig, over at jeg måtte gjøre om på den ‘gamle’ ostedisken ‘min’.

    (Som også en av kundene, (en mann, i 40-åra vel), sa til meg, at den disken ikke trengtes å gjøres om på, mens jeg jobba på det her prosjektet, da).

    Så var jeg litt stolt og, over at disken solgte så bra, etter ombyggingen.

    Så jeg syntes nok det, at dette her var fornuftig da, å ha kjølevarene plassert i seksjoner.

    Det ble en bedre løsning, enn den gamle, vil jeg nok si.

    Etter å ha jobbet med det her prosjektet, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det at kjølevarene solgte mer, hvis de stod plassert i seksjoner, det var ikke noe jeg hadde hørt noe om tidligere, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Og da jeg tok over den kjøledisken, som ‘oste-sjef’, så var det heller ikke sånn, at varene stod plassert i seksjoner.

    Så dette var noe jeg ikke hadde lært om før da, må jeg innrømme.

    og når jeg dreiv med ostedisken, så fokuserte jeg på det, å prøve å få disken til å se full og ‘shina’ ut.

    Og vi fokuserte også på svinn, på Rimi Nylænde der, (under butikksjef Elisabeth Falkenberg).

    Så jeg husker det, at en gang, så traff jeg butikkleder Leif Jørgensen, fra Rimi Munkelia, på T-banen, på vei ned mot sentrum.

    Etter jobben en gang.

    En gang vi begge hadde jobba på Rimi, da.

    Jørgensen hadde jobba en vakt på Rimi Munkelia og jeg selv hadde jobba en vakt, på Rimi Nylænde, da.

    Og da, så forklarte jeg til Leif Jørgensen, at jeg hadde fått ansvaret, for ostedisken da, på Rimi Nylænde.

    (Hvis han ikke visste det fra før, da).

    Og jeg forklarte det, at jeg hadde problemer med ‘Saga’-osten da, (var det vel).

    Og at den osten ikke solgte nok, sånn at hvis jeg bestilte en eske av den, så gikk alltid noen av pakkene ut på dato, da.

    Og da sa Leif Jørgensen, at da burde jeg bare droppe den osten.

    (Selv om den var i Rimi sitt sortiment, da).

    Så Rimi fokuserte mye på svinn, da.

    Og jeg fulgte vel også Leif Jørgensen sitt råd.

    Og begynte å droppe smøreoster, (og sånt), som det ble svinn på, da.

    (Hvis man prøvde å selge ut en eske).

    Så på Rimi Nylænde så fokuserte vi på butikkstandard og svinn, da.

    (Vil jeg si).

    Men jeg hadde ikke gått på Varehandelens Høgskole, (men kun på handel og kontor og NHI).

    Så at kjølevarene solgte bedre, når de stod plassert i seksjoner.

    Sånne ting, det kunde det hende at jeg måtte lære, gjennom for eksempel skriv, fra Rimi sitt hovedkontor, da.

    (Eller hvis jeg leste i de litt halvtørre bransjebladene, som vi også fikk i posten, på Rimi Nylænde, der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 67: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VI

    Like etter at søstera mi flytta ut fra Ungbo, (må det vel ha vært).

    Så flytta det inn en som het Tobias, (mener jeg å huske), fra Stovner-området vel, på Runes tidligere rom.

    Og han var ganske ung, han Tobias da.

    Og jeg lot han få låne den PC-en, uten harddisk, som jeg hadde kjøpt, av Rune, for tusen kroner, et par år før det her, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også begynte hun Maylinn, (som også var ganske ung vel), å si det, at han Tobias, hadde stjålet en lommebok, fra henne, (eller noe sånt).

    Og det som skjedde etter dette, var at barbermaskinen min, (som jeg hadde fått Glenn Hesler til å kjøpe for meg, på Triaden der, et år eller to før det her), ble stjålet, fra badet.

    Og da dro jeg på Stovner politistasjon, for å anmelde det.

    Dels fordi at dette var en Philips barbermaskin, som var som ny.

    (Og som jeg kjøpte for 400 kroner, på tilbud vel.

    Men som egentlig kosta mye mer).

    Og også fordi at jeg ville markere, at noe var galt, på Ungbo der, da.

    Så jeg måtte sitte i en kjedelig betongbygning, på Stovner, ganske lenge, etter jobben en kveld, før jeg fikk lov til å anmelde dette tyverier, da.

    Og da sa jeg nok det, til politiet, at jeg mistenkte det, at det var han Tobias, som hadde stått bak dette tyveriet, da.

    Siden Maylinn og hu negressa, (var det vel), hadde ‘babla’ om at han Tobias hadde stjålet en lommebok, som lå på gulvet i gangen, (eller noe sånt), fra dem, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en olabukse, som jeg hadde hengende til tørk, på tørkestativet i gangen, på Ungbo der, forsvant.

    For så å dukke opp igjen, noen dager seinere.

    (Og da var den litt krøllete, mener jeg å huske.

    For jeg hadde en gang begynt å henge opp Hildegunn sine klær, i tørkestativet, på vaskerommet, på Ungbo, der.

    (Like etter at jeg hadde begynt å leie den vaskemaskinen fra Thorn).

    En gang, som jeg skulle bruke vaskemaskinen selv.

    Og hu Hildegunn, hadde vært treig, med å ta ut tøyet sitt, da.

    Men det hadde ikke hu likt, husker jeg.

    For hu hadde en sånn spesiell måte, å henge opp tøyet sitt på, da.

    Som jeg la merke til, husker jeg, når jeg selv fylte opp vaskemaskinen, med mine klær, da.

    Og som jeg vel kanskje kopierte litt, etter det her, da.

    Men da buksa mi dukka opp igjen der, så var den hengt opp på en annen måte, da.

    Husker jeg at jeg la merke til).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noe problemer med naboen, som bodde ved siden av Ungbo, i underetasjen, i Skansen Terrasse 23, der.

    Dette var vel de ‘hasjisene’, som hadde gått av nattbussen, samtidig med Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, den gangen, sommeren 1994, da Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der.

    (Den gangen vi hadde den søskenbarn-festen der, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4).

    Og dette var nok da sommeren 1995, (altså et år seinere igjen).

    Og da mente jeg, (som hadde bodd på Ungbo, siden 1991, og da bodde det vel noen andre, i den naboleiligheten, i kjelleren der).

    At det var naboen sin tur til å vaske trappa.

    Men nabodama, hu mente at det var Ungbo sin tur, til å vaske trappa, da.

    Og hu skreik vel til ei kone, (muligens Fanney, fra OBS Triaden?), oppi etasjene der, noe om at det var Ungbo sin tur, til å vaske, da.

    (Noe sånt).

    Og da gadd jeg vel ikke å krangle mer).

    Men jeg vaska vel bare trappa vel.

    Men plutselig, så glemte Maylinn, hu negressa, nabo-dama og han ‘hasjis’-naboen.

    De glemte plutselig alt med trappevasken.

    Også forsvant de alle fire, inn i leiligheten, til naboen, da.

    Så det syntes jeg var rimelig spesielt.

    For først, så var det som at trappevasken var det viktigste i verden, liksom.

    Og så var det som at trappevasken bare var noe ubetydelige greier, liksom.

    Så de naboene, de dramatiserte nok litt da, vil jeg si.

    (Og de jugde nok også, vil jeg si.

    Jeg tror ikke at jeg, som hadde bodd i blokka der, siden 1991, bomma på hvem sin tur det var, til å vaske trappa, for å si det sånn).

    Og hva disse tenåringsjentene måtte gjøre, inne hos naboen, det veit jeg ikke.

    Men det veit dem vel kanskje selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den PC-en, som jeg kjøpte av han Rune, (selv om det ble sagt at han var homo da, siden jeg ønsket meg en PC, å drive med programmering på).

    Den finansierte jeg, ved å selge noen frimerker, (årssett, fra 70 og 80-tallet), som jeg hadde hatt liggende, i de skuffene mine, i reolen, hos bestemor Ågot, på Sand, husker jeg.

    Og da ringte jeg rundt, til forskjellige frimerkebutikker, i Oslo da, husker jeg.

    Og en i Uelands gate, (mener jeg at det var).

    Han tilbydde meg, å kjøpe de årsettene, til pålydende.

    (Så de tjente jeg altså ingen penger på.

    Men jeg tapte heller penger, må man vel si.

    Siden jeg jo ikke fikk noe igjen, for inflasjonen, som hadde vært, siden 70 og 80-tallet.

    Og en annen frimerkebutikk, de sa på telefonen, at de ikke ga mer enn pålydende minus ti prosent.

    Så da ble jeg litt deppa, husker jeg.

    Og førstedagsbrevene fikk jeg vel nesten ingenting for, tror jeg.

    For ‘alle’ kjøpte jo førstedagsbrev, på 80-tallet.

    Så de fikk aldri noen særlig verdi da, ettersom jeg skjønte.

    Men jeg fikk noen hundrelapper, for årssettene mine da, sånn at jeg kunne få kjøpt meg den PC-en.

    Som var bedre enn ikke noe, selv om den ikke hadde noen harddisk, da.

    Men måtte startes fra diskettstasjonen, med en Windows-diskett, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, (i 1993 eller 1994 en gang vel), så tok jeg jo da også med meg et spesielt frimerkealbum, som jeg hadde, med et russisk frimerkeark i, med motiv fra verdensrommet, som jeg hadde fått, (som premie i en konkurranse), i frimerkeklubben, på Torstrand skole, hvor jeg var med, skoleåret 1978/79.

    Og andre spesielle/artige frimerker, da.

    Blant annet en konvolutt jeg fikk av, (eller byttet med), faren til Frode Kølner en gang vel.

    Med bilde av en Gyldenløve, på konvolutten og frimerket, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde også lagt det kortet/brevet, til min mormors general-bestefar, (var det vel).

    Som var fra danskekongen.

    Inn i det albumet.

    For det brevet var trykket på papp, og det var på størrelse med en vanlig brev-konvolutt da, for håndskrevne brev.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så da bestemor Ingeborg, på en eller annen måte, fikk tilbake de papirene, etter sin kjente morfar Anders Gjedde Nyholm, og hans bror Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.

    (Papirer som lå i en fin, gammel mappe, med sort skinnperm, vel).

    Noe som skjedde, mens jeg var i Oslo.

    Og studerte og/eller jobbet, da.

    Så fikk ikke bestemor Ingeborg med seg det brevet, fra danskekongen.

    For det hadde jeg, (et år tidligere, eller noe).

    Lagt inn i det frimerkealbumet, for spesielt artige konvolutter/ark, da.

    En gang, under et helgebesøk, hos bestemor Ågot, da.

    Siden jeg vel syntes at det var artig, med det brevet/kortet, fra danskekongen, da.

    Så det brevet, det er alt jeg har igjen, av alle de dokumentene jeg fikk, fra den kjente tippoldefaren min da, som var forsvarssjef/sjef for generalkommandoen, i Danmark, og hans bror, som var dommer i Egypt og i folkedomstolen i Haag.

    Så det brevet fra danskekongen, (hvor danskekongen beklaget, at han ikke kunne komme i generalens runde bursdag), det lå vel under senga mi, muligens, på Ungbo, etterhvert.

    I en koffert kanskje.

    Noe sånt.

    (For disse frimerkene fra da jeg bodde i Larvik osv., de hadde jeg ikke hjerte til å prøve å selge da, i 1993/94.

    For å kjøpe den PC-en.

    Og det ble vel nok penger likevel, mener jeg å huske.

    Fra de årssettene).

    Og da jeg flytta til England, i 2003.

    Så la jeg det albumet, med brevet fra danskekongen, og de artige frimerke-arkene, sammen med de andre tingene mine, og tingene fra Heimevernet, osv., hos City Self-storage, i Oslo, da.

    Så der ligger de vel kanskje ennå.

    Hvem vet.

    (Så jeg klarte å få med de tingene inn til Oslo, da.

    Noe som jeg vel måtte ha en god grunn for, syntes jeg, for å flytte, da.

    For ellers, så hadde vel kanskje bestemor Ågot blitt lei seg, hvis jeg tok med alle de tingene mine, som jeg hadde på Sand, (i de skuffene, i reolen, i stua), inn til Oslo.

    Og jeg hadde fortsatt en safe, (og muligens noen fler ting), i de skuffene, etter at jeg tok med frimerkene mine, inn til Oslo, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare på Ungbo at det var problemer, med ting som ble stjålet.

    På Rimi Nylænde, så fant Marianne Hansen, en tjukk lommebok, en gang.

    (Som en kunde hadde glemt igjen, da).

    Og den hadde hu lagt under kassa, eller noe.

    Og dagen etter, så fant ingen den lommeboka.

    Og da mente Marianne Hansen, at han vaskemannen, måtte ha stjålet den lommeboka da, (eller noe).

    Så noen var uærlige der da, må man vel si, (på Rimi Nylænde).

    Og dette var vel en lommebok med mange tusen kroner i, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte også en Facebook-melding til Kalle, som pleide å vanke, i biljardhallen, til Skurt

    kalle fiskebutikk larvik

  • Jeg sendte en Facebook-melding til Skurt også

    skurt facebook

  • Det her lurer jeg på om er faren til Bengt Rune, nemlig Kurt, (som Glenn Hesler kaller ‘Skurt’). Selv om han så litt annerledes ut, på 90-tallet, vil jeg si

    skurt hm

    http://www.oslopubguide.com/Templates/Rockwood.html