johncons

Stikkord: Glenn Hesler

  • johncons-blogg har fått noen råd, fra folk fra Min Bok osv., om hvordan reklamene for Godtebutikken.net burde se ut. Først ut er Linn Ullmann

    kjøp godt

    PS.

    Her er Christell sin reklame:

    christell sin reklame

    PS 2.

    Her er Pia sin reklame:

    pia sin reklame

    PS 3.

    Her er min tremenning Øystein Andersen sin reklame:

    øystein sin reklame

    PS 4.

    Det her er Øystein sin kamerat Glenn Hesler sin reklame:

    glenn helser sin reklamer

    PS 5.

    Her er Axel sin reklame:

    axel sin reklame

    PS 6.

    Her er Magne Winnem sin reklame:

    magne winnem sin reklame

    PS 7.

    David Hjort fra Rimi får bli med og, (selv om han ikke har dukket opp i Min Bok-bøkene ennå):

    selges ikke i norge

    PS 8.

    Faren min, (Arne Mogan Olsen), har også lagd en reklame:

    som i usa

    PS 9.

    Mora mi, (Karen Ribsskog), har lagd reklame fra graven:

    som i london

    PS 10.

    Bestemor Ågot har også laget en reklame fra graven:

    karameller

    PS 11.

    Nå har jeg kontaktet Engleskolen, og de sier at prinsesse Märtha sier, at dette er bestemor Ingeborg sin reklame, fra graven:

    engleskolen

    PS 12.

    johncons-blogg har fått inn en melding om at også Jenny Skavlan har lagd en reklame:

    jenny skavlan lagd reklame

  • Min Bok 2 – Kapittel 80: Mer fra OBS Triaden, mm.

    På OBS Triaden så begynte det også etterhvert en ung, høy, kjekk, halvt mørkhudet mann, som het James.

    James var fra Rasta, tror jeg.

    Og han og jeg, vil ble liksom nesten rivaler der da.

    Vi liksom konkurrerte oss imellom, om hvem som fikk flest pene, unge damer, til å gå i kassa vår da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som James satt i kassa, så kom Fanney inn i kassa hans, for å avløse han, sånn at han kunne få matpause, eller noe.

    Og så rygge James stolen sin bakover, sånn at bakhodet hans, ble sittende liksom klistra, mellom Fanney sine ganske store pupper da.

    Og det her var noe han pleide å gjøre, hver gang Fanney kom inn i kassa hans, fortalte han meg, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så det var ikke bare jeg som var litt på sjekker’n der.

    Så det var kanskje det var derfor jeg tok hu Marit på låret, siden jeg kanskje ble litt sjalu på James, som stanga huet sitt oppi puppene til Fanney, ganske regelmessig da, sånn som jeg skjønte det.

    Fanney var jo hennes som jeg hadde fått låne en sånn hvit stretch-bukse av, den gangen vi begge var med på Knut Hauge og Lene fra Rælingen sin slalomtur, til Norefjell vel, før han James begynte der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden James var halvt asiatisk, (eller noe sånt).

    Så pleide jeg, (som jo var fra Bergeråsen), å spørre han, hvis det dukka opp noen tropiske frukter, i kassa mi.

    (For tropiske frukter var ikke så vanlige på Bergeråsen).

    Og dette var helt på begynnelsen av 90-tallet da.

    Så når det dukka opp en ‘rar’, tropisk frukt, som jeg ikke visste hva het.

    Så spurte jeg James da, som satt i kassa foran meg, på ihvertfall noen vakter da, husker jeg.

    ‘Hva er det her, James’, spurte jeg vel.

    (Noe sånt).

    ‘Mango’, svarte James da.

    Så gikk det kanskje en time.

    Også spurte jeg James igjen da, ‘hva er det her, James?’.

    (Det var papaya da, lærte jeg meg seinere).

    Også svarte James, at ‘vi kaller også det for mango’.

    (Noe sånt).

    Så da måtte jeg nesten slå mango igjen, syntes jeg.

    Selv om jeg nok skjønte at dette nok var feil.

    For papaya-ene så jo ikke like ut, som mango-ene da.

    Men når James, som hadde mor fra det Fjerne Østen, (var det vel), sa at de kalte det mango så.

    Så måtte jeg nesten slå det, syntes jeg.

    Istedet for å lage noe nummer ut av det da.

    Også lærte jeg meg heller det bedre, etterhvert, hva de forskjellige tropiske fruktene het da.

    For da husket jeg ihvertfall hvordan mango så ut, husker jeg.

    Også tok jeg det derfra liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var en gang, som James og jeg, jobba på samme vakt.

    (Hvis ikke det var Knut Hauge).

    Så hadde vi vel fått beskjed om å følge med på kundene, som trava rundt i kassaområdet.

    Ihvertfall så var det vel Knut Hauge som fikk meg med, på å følge med på noen jenter da, som han mistenkte at skulle rappe sjampo.

    (Hvis det ikke var James da).

    Og da, så mistenkte vi vel, at de to unge tenåringsjentene rappa sjampo da.

    For de gikk rundt der så lenge, i kassaområdet, på OBS Triaden.

    Men vi klarte ikke å få tatt de, for tjuveri.

    Men jeg var jo ganske ny i dagligvarebransjen, og syntes at det å prøve å ta butikktyver, var litt spennende og kanskje litt skummelt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var jo sånn.

    At når jeg var ferdig på jobben min, på OBS Triaden.

    Så var det ofte en stressende jobb, og det var alltid noe som skjedde der da.

    Så når jeg møtte Glenn og Øystein, etter jobben.

    (Ofte på Biljardhallen da).

    Så var ofte huet mitt full av jobb-ting da.

    Og jeg begynte nok med en gang å prate om hva som hadde skjedd på jobben, på den vakta jeg hadde hatt, da.

    Så når jeg så de to jentene, som jeg mistenkte at hadde rappa sjampo, på OBS Triaden, på Biljardhallen da.

    Så fortalte jeg om det her, til Glenn og Øystein da.

    Og en oss mobba dem litt, husker jeg.

    Og sa, ‘så fin du er på håret’, og sånn.

    Så det var nok å gå litt over streken.

    For jeg hadde vel kanskje ikke lov å prate så mye om jobb-ting, med kamerata mine, og sånn, muligens.

    Ihvertfall så var jeg vel kanskje litt unøyaktig.

    For det var jo ikke sånn, at disse unge jentene hadde blitt tatt for å stjele i matbutikken.

    Men vi mistenkte dem litt for det da.

    Men når man snakker med Glenn og Øystein, så kunne dem ofte være litt brå og sånn da.

    Så det ble kanskje ikke alltid så nyansert, når man snakka med dem.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte jeg jo å jobbe, i ferskvaren, på lørdagene.

    Og da, så måtte jeg ha på meg, en sånn hvit plastfrakk, husker jeg.

    Som muligens var engangs da.

    Over OBS-klærna mine da.

    Og en gang, på en lørdag, så husker jeg det, at brannalarmen gikk der.

    Så alle som jobba i hypermarkedet, vi måtte gå ut personalutgangen der.

    Og da, så subba jo jeg rundt der, med den hvite plastfrakken, fra ferskvaren, på meg da.

    Og da, så smalt det fra hu Marit, (tror jeg det var), at ‘nå så du fin ut’.

    (Noe sånt).

    Enda jeg vel ble litt avslørt, av den plastfrakken.

    For den gikk jo rundt meg nesten.

    Så da kunne man lett se hvor tynn jeg var da.

    Så det var rimelig flaut, husker jeg, å gå med en sånn ‘stygg’ plastfrakk da.

    Men det måtte jeg ha på meg, ble jeg fortalt, da jeg begynte å jobbe, i ferskvareavdelingen der da.

    Så det tok jeg alltid på meg, på de vaktene mine, som jeg jobba der, deler av skoleåret 1991/92 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdag morgen, som jeg nettopp hadde kommet på jobb, på OBS Triaden der.

    Så husker jeg at butikksjef John Ellingsen og Jon Ole, de stod ute i butikken, og krangla, om hvem som skulle stå på flaskerommet, den dagen, da.

    Jon Ole klagde til Ellingsen, og sa at det var alltid han som måtte stå på flaskerommet.

    Jeg hadde jo jobba nesten overalt på OBS Triaden da.

    (Unntatt i frukta da, hvor jeg aldri jobba, siden de aldri trengte folk der vel).

    Så jeg sa det da, at jeg kunne godt stå på flaskerommet, den lørdagen.

    For jeg var vant til å rydde flaskebordet, fra da jeg jobba på CC Storkjøp, i Drammen da.

    (Det året jeg var russ på Gjerdes videregående).

    Så da ble det sånn da.

    Men da ble kanskje kassalederen, (som vel var Liss vel), muligens litt sur da, siden de jo da fikk en person mindre i kassa.

    (Det var jo 15-20 kasser der, siden det var så mange kunder der da.

    Det kunne kanskje nesten minne litt om IKEA på Billingstad der, noen ganger.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men å stå på flaskerommet på OBS Triaden, på en lørdag.

    Det var ikke noe artig jobb, fant jeg ut.

    Det kom flasker hele tida.

    Og det gikk greit for meg, å få unna flaskene.

    Jeg fikk stablet disse i kasser og på brett da.

    Men det var visst også meninga at jeg skulle få tatt unna pallene.

    Men det var jeg ikke vant til å gjøre.

    Og hvor de pallene egentlig skulle stå, det skjønte jeg vel ikke helt.

    Så en som het Jon vel, som jobba på gølvet, måtte hjelpe meg litt med å få unna de pallene da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1992, før jeg skulle i militæret, så jobba jeg ganske mye, på OBS Triaden, husker jeg.

    Jeg ble spurt, av spesialvaresjef, Lars Erik Koritov, (en som var et år eller to eldre enn meg, men som jobba heltid da, og ikke studerte, som meg), om jeg kunne jobba noen vakter, i en ny spesialvare-sommer-avdeling, som de hadde der, den våren og sommeren da.

    Og da var jeg litt med å diskutere kassarutiner, osv., der, (husker jeg).

    Og jeg sa det, at de måtte bolte fast kassa, hvis ikke så kunne noen bare stjele hele kassa, (med penger og alt da).

    (For det hadde jeg lært meg da, mens jeg hadde jobba i butikk da, at man måtte feste kassa-apparatet ordentlig da).

    Jeg bare ga tips da, og var ikke så vant til å være med på å bestemme ting.

    Og jeg var ikke helt sikker på hvilken tone jeg skulle bruke liksom.

    Så jeg var kanskje litt aggressiv og arrogant, tenkte jeg.

    Og jeg visste ikke hvem han tredje sjefen der, (som var med på møtet), var.

    Så jeg følte meg litt utafor da.

    Så jeg holdt kjeft etter at jeg hadde sagt det om å bolte fast kassa da.

    For jeg visste ikke helt hvordan møte det her var heller.

    Men seinere så fikk jeg vel kjeft for det, at det ikke var seddelboks der, tror jeg.

    Men at det var min jobb, å si fra om det.

    Det skjønte ikke jeg helt men.

    Og Koritov sa i det møtet, at å bolte fast kassa, det hadde han ikke tenkt på engang, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg jobba altså også et par vakter, (var det vel), i en egen sommer-spesialvare-avdeling der, som solgte hvite plaststoler, osv., da.

    I et lokale, som var til venstre når man kom inn på Triaden der, fra parkeringshuset.

    Og ikke til høyre, hvor resten av OBS Triaden lå.

    Så jeg fikk litt ansvar der faktisk, selv om det var veldig turbulent der, (med en del eierbytter, osv.), og jeg ble liksom flytta en del rundt på da.

    Sånn at plutselig så jobba jeg i ferskvaren eller spesialvaren, men så var det tilbake i kassa igjen, når den nye avdelingen hadde fått tak i fler ansatte, (eller hva det kunne være da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 79: Japper

    En gang, den første tiden, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen.

    (Dette kan vel ha vært ikke så lenge etter at jeg var med Magne Winnem på møter i Oslo Unge Høyre, osv., sommeren 1991).

    Så skulle Magne Winnem på generalforsamling da, i et aksjefond.

    Som jeg skrev om i Min Bok, så hadde Winnem-familien noen aksjer i firmaet som eide Larvik Line, sånn at de skulle få tilbud på reiser med danskebåten Petter Wessel til Danmark da.

    Og Winnem-familien eide også noen aksjer i et aksjefond da.

    Nå hadde dette aksjefondet prestert dårligere enn gjennomsnittet på børsen da, (ihvertfall ifølge Winnem).

    Så Winnem ønsket å fremme noe slags mistillitsforslag, eller noe, mot styreformannen, i fondet da, (eller noe).

    Og Winnem ville at jeg skulle bli med.

    Og Winnem var jo mye flinkere med klær, enn meg, som var fra Bergeråsen.

    Så Winnem mente at jeg måtte kle meg pent og sånn, for å være med på den her generalforsamlingen da.

    For han trengte støtte da, (som han sa), når han skulle gjennomføre sitt ‘opprør’, mot dette aksjefondet da.

    Så jeg måtte ha på meg en blå blazer, som Winnem eide, og gå med en stresskoffert, som også var Winnem sin, (husker jeg).

    For Winnem mente at han kunne ta med en ekstra person, med inn på generalforsamlingen da.

    Men det var vel egentlig koner og sånn, tror jeg.

    Så Winnem tulla vel egentlig fælt her.

    Og styret i aksjefondet, de visste vel det, tror jeg, at Winnem skulle protestere mot dem.

    Så dem så jo stygt på oss da, husker jeg.

    Men når det kom til stykket, så turte ikke Winnem å protestere likevel.

    Han bare satt der.

    Og jeg skjønte ikke helt settingen.

    Så jeg rådet han ikke til å gjøre hverken det ene eller andre, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter denne mislykkede protesten, til Winnem da.

    Så tok jeg bare T-banen opp til Ellingsrudåsen, husker jeg.

    Men jeg dro innom gatekjøkkenet, på Ellingsrudåsen der, (et som var drevet av en innvandrer vel), og spilte på Terminator 2-flipperet der, husker jeg.

    Det var nesten det eneste spillet, som jeg syntes at var kult, (ihvertfall etter at Out Run hadde blitt umoderne), husker jeg.

    Selv om jeg også likte Tetris da, må jeg innrømme.

    Og andre bilspill enn Out Run syntes jeg også at kunne være artig.

    Og også skytespill, som et som Øystein og Glenn hadde, (hvor man liksom hadde en joystick formet som et maskingevær da), på The Gathering, i 1994 vel, som var i Rykkinnhallen, i Bærum.

    Da jeg jobba for dem noen vakter, i påskeferien min, fra Rimi.

    Siden de trengte hjelp der da, ifølge Glenn Hesler.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg spilte på Termintator 2-flipperet, på Ellingsrudåsen der, husker jeg.

    Så var det en kar, som ville spille mot meg, husker jeg.

    Og jeg spilte ikke så bra da, for jeg kjente ikke noen på Ellingsrudåsen, så jeg blei kanskje litt usikker da, (eller jeg hadde kanskje en dårlig dag).

    Men jeg vant ihvertfall den ‘tvekampen’ da.

    Og en annen kar kom inn der, og spurte han fra Ellingsrudåsen, om, ‘trail-ær ‘u ‘a’, eller noe sånt.

    Og ‘trails’, det visste jeg vel såvidt, fra å ha sett noe amerikansk fotball, på TV, at betydde å ligge under.

    Og jeg fortalte vel om den her episoden, til Øystein Andersen, og han gliste vel litt av den her slang-en da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg bodde på Furuset, hos Arne og Mette der, forresten.

    Så snakka jeg jo en del på kontakttelefonen, (når dem ikke var hjemme da).

    Og en gang, så snakka jeg med ei tenåringsjente, fra nettopp Ellingsrudåsen vel.

    Og hu fortalte det, at hu jobba som DJ, eller noe.

    Og at en nyttårsaften, så hadde hu sovna i badekaret, på en fest, (av en eller annen grunn).

    Og hu fortalte også det, at ‘snuten ikke var kjent for å være Einstein’, (eller noe), som hu sa da.

    For noen ungdommer på Ellingsrudåsen, de hadde visst klagd på noen kriminelle.

    Også hadde politiet gått opp deres oppgang da.

    Mens de kriminelle så på det her.

    Sånn at de kriminelle skjønte hvilke ungdommer det var, som hadde ringt og klaga til politiet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den her samtalen, den fortalte jeg vel om, til min tremenning Øystein Andersen da.

    (Kanskje siden jeg var fra Berger, og han var en lokal kar, (må man vel si), i det her området jeg bodde og jobba i).

    Og han syntes at det uttrykket var artig da.

    Så etter det her, så begynte vi tre, (Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg), også å si ‘Einstein’, en del ganger da.

    Ihvertfall Øystein og meg vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler han sa kanskje ikke Einstein like ofte, som Øystein og meg, (som tulle-uttrykk da).

    Men Glenn Hesler hadde et eget uttrykk, som han sa ofte, (husker jeg), og som jeg ikke helt skjønte hva betydde da.

    Og det var ‘host-host’.

    Og Glenn Hesler han hadde også et annet uttrykk, og det var ‘knips’.

    ‘Nå fikk du knips’, (eller noe), kunne han si, mens han knipsa i henda da, hvis det var noe han syntes var bra eller morsomt vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 78: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Jeg husker det, at på OBS Triaden, så overhørte jeg det, at hu Marit fra Gjelleråsen, (eller hvor hu var fra igjen).

    Hu sa en gang, til Liss og/eller Fanney vel.

    Om meg, mens jeg overhørte det.

    At, ‘nå synes jeg bare synd på han der jeg’.

    (Noe sånt).

    Så det var noe som foregikk da.

    Jeg regna med at det var noe i forbindelse med at jeg tok henne på låret den gangen, som vi satt eller stod ved siden av hverandre, i kassa hennes.

    Og det at hu tok med seg typen sin, (var det vel), på jobben da.

    At hu syntes synd på meg, fordi jeg var interessert i henne, men at hu hadde type da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så jobba det noen unge karer, (i begynnelsen av 20-årene vel), som noen sa, at hadde fått sparken, fra supermarkedet, på Metro-senteret, sin ferskvareavdeling.

    For de hadde visst pakket indrefilet og sånn inn, og merket det som okselever, (var det vel).

    Og så hadde de betalt for dette i kassa da.

    Og da hadde de jo selvfølgelig betalt for lite.

    Okselever kosta kanskje 5-10 kroner, per pakke.

    Mens hvis de skulle ha betalt full pris, for indrefilet, osv., så ville jo dette kostet mange hundre kroner per pakke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå, så skjønner jeg det, at dette nok også foregikk på OBS Triaden.

    Jeg var litt treig, da jeg jobba der.

    Men i mellomtiden, så har jeg jo jobba som butikksjef selv.

    Så nå skjønner jeg jo mer av hva som foregikk.

    Og det som foregikk på OBS Triaden.

    Det var at en kar der, med hockeysveis, (og som hadde ganske blondt hår vel, og var i begynnelsen av 20-åra vel), som jobba i ferskvareavdelingen.

    Han kom ofte i kassa mi, rundt stengetid, og kjøpte okselever, eller ‘okselever’ da, for 5-10 kroner, per pakke da.

    Og da klarte ikke jeg å koble det her, med en gang.

    For jeg var så fokusert på kundeservice, osv.

    Men nå, så skjønner jeg jo det, at det nok da var indrefilet, osv. da, antagelig.

    For han med hockeysveisen.

    Han trente seg også kraftig opp, på den her tida, husker jeg.

    Jeg husker at de damene, som jobba på ferskvareavdelingen, de skrøyt av at han så så fin og veltrent ut da, etterhvert.

    Og han satt alltid og spiste cottage cheese, husker jeg, i spisepausen.

    (På den her tida, ihvertfall).

    For det skulle være så bra for å bygge muskler og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg jobba i ferskvareavdelingen der, en lørdag vel, sammen med han med det mørke håret, (som jeg ikke husker navnet på nå).

    Så var også han med hockeysveisen på jobb, husker jeg.

    Og jeg lurte på hva de lo av.

    Men det var ikke noe jeg skulle blande meg bort i da, sa han med det mørke håret.

    Men det som foregikk, det var det, at han med hockeysveisen.

    Han var kanskje slakter, eller noe.

    Og han dreiv og skar i en stor, rund, rød biff, husker jeg, (som var på en del kilo da).

    Også skar han et snitt i det kjøttstykket, sånn at det så ut som en vagina da, husker jeg.

    Mens han forklarte det, for han med det mørke håret, (mens jeg stod ved siden av dem og hørte hva han sa da).

    At det ble akkurat som en ekte mus da, eller noe.

    Å ha sex med da.

    (Regner jeg med at det må ha vært, som han mente).

    Så det var mye rart man endte opp med å lære, på OBS Triaden.

    Det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en som het Jon Ole, som jobba på OBS Triaden.

    Og som min tremenning Øystein Andersen nesten fikk et ‘Jostein-aktig’ forhold til.

    Øystein hadde jo hatet en som jobbet på dataavdelingen, til Laurtizen Bokhandel, i Drammen, som het Jostein, (på slutten av 80-tallet).

    Og ofte ville da Øystein komme med utbrudd som at, ‘å, du er så Jostein!’, (på den her tiden).

    (Av en eller annen grunn).

    Og da syntes kanskje vi fra Bergeråsen, (nemlig Kjetil Holshagen og meg), at han kanskje var litt morsom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jon Ole han hang vel litt rundt Triaden-senteret der, etter arbeidstid, noen ganger, (mener jeg å huske).

    Og det gjorde Øystein, Glenn Hesler og meg og.

    For vi vanka jo på Biljardhallen der.

    Og vi møttes ofte etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden, da.

    Enten utafor Triaden der.

    Eller inne på Biljardhallen der da.

    (Var det vel).

    Og en gang, så ble det nok en slags krangel nesten, mellom Jon Ole på den ene siden, og Øystein og meg, på den andre siden da.

    Uansett hva det kom av igjen, så begynte ihvertfall Øystein å hate Jon Ole.

    Og sa sånn som at, ‘åå Jon Ole’, innmellom da, (mens han tok seg til panna kanskje).

    (Mens vi var inn på Biljardhallen og sånn da).

    På en nesten lignende måte, av hvordan han hadde prata om han Jostein, fra den bokhandelen i Drammen da, noen år før det her igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jon Ole, han pleide å jobbe på flaskerommet ganske ofte.

    Så han hadde tilgang til panteblokker.

    Og han kom også i kassa mi, ganske ofte, for å heve pantelapper da.

    Som jeg mistenkte at han muligens hadde skrevet selv.

    Da tok jeg ikke det opp med noen av sjefene.

    Kanskje fordi jeg var såpass ung enda, og syntes at det ble litt skummelt, å ta opp sånt, med sjefene.

    Men jeg ‘kringkastet’ det ihvertfall, inne på spiserommet der da.

    Ihvertfall en gang, (som Jon Ole selv ikke var der da).

    At Jon Ole pleide å komme med manuelt skrevne pantelapper, i kassa mi da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fortalte vel også om det her til min tremenning Øystein Andersen, tror jeg.

    For jeg pleide ofte å møte Øystein og Glenn, rett etter jobben.

    Og da pleide jeg nesten bare å ha jobb-ting, i hue.

    Så Øystein og Glenn klagde på meg til slutt vel.

    Om at de var lei av å høre om ting fra OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden.

    Så møtte jeg Jon Ole, husker jeg.

    Som gikk i tospann, med en mørkhudet kamerat, som han hadde.

    Jeg hadde pigg-sveis på den her tiden.

    Noe Jon Ole sin mørkhudede kamerat gjorde narr av og spurte om jeg var fra ‘Mars’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant den her episoden litt truende, husker jeg.

    Men jeg sa vel ikke fra til noen på jobben om hva som hadde skjedd.

    Men jeg bytta vel frisyre like etter det her, mener jeg å huske.

    Dette var vel like før jeg tok ex-phil-eksamen, nede på UIO, mener jeg.

    For da hadde jeg nettopp bytta fra piggsveis til liksom sleik da, mener jeg å huske.

    Og grunnen til det, det var vel den mobbinga, fra Jon Ole og hans utenlandske kamerat da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, som jeg satt i den info-luka, eller kassaleder-kontoret, på OBS Triaden der.

    (Den gangen som jeg spurte hu Marit om hjelp med å finne noe vel).

    Så stod det ei dame som prata med John Ellingsen vel, og kommenterte utseendet mitt, mener jeg å huske.

    Ei forretningdame, som mente at jeg så bra ut, eller noe sånt vel, der jeg satt på utstilling liksom da, i det kassaleder-kontoret.

    (Jeg overhørte ihvertfall at hu prata om utseendet mitt, med han John Ellingsen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen ting som skjedde, den dagen, det var det, at når jeg satt på det info-kontoret.

    Så ringte det noen som bare tulla, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Jeg husker at jeg mistenkte at det var noen som jobba på gølvet, på OBS Triaden der, som ringte.

    Og som tulla skikkelig med meg, og lata som at de skulle prate med butikksjef John Ellingsen da, var det vel.

    Og han ringte vel meg tilbake etter den her tullinga da.

    Og hadde en litt fleipete/leende tone vel.

    Og liksom sa fra om noe greier da.

    For jeg var ikke så flink til å sette over samtaler ennå, for å si det sånn.

    For det var litt komplisert da, og jeg hadde ikke jobba i det info-buret før det her da.

    Det var ikke sånn som da jeg seinere jobba med å svare telefoner, på Arvato sin skandinaviske Microsoft-aktivering, her i Liverpool, for eksempel.

    At jeg fikk en eller to dager med opplæring.

    Nei, sånn var det ikke, i det hele tatt.

    Jeg ble liksom bare plassert der, og visst hvordan samtaler ble overført da.

    Men det var ikke så lett å huske det, etter bare å ha blitt visst det, en eller to ganger.

    Så jeg tulla litt da.

    Og var litt stressa og knytt kanskje, den her dagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 77: Enda mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Sommeren 1991, forresten.

    Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, hadde vært i Gøteborg, på campingferie.

    Så kjørte vi innom OBS, utafor Gøteborg, en siste gang, på veien hjem.

    Og da stakk jeg innom en informasjonsluke der, husker jeg.

    Etter at vi hadde gått ut kassa.

    For jeg ville vel markere det, at jeg jobba på OBS, i Norge da.

    Så da gikk jeg bort til den luka og spurte om det var mulighet til å få jobb der, hvis man jobba på OBS i Norge da, husker jeg.

    Og da fikk jeg vel med et skjema vel, mener jeg å huske.

    Etter at jeg hadde tulla litt da, (må jeg innrømme), og sagt at det var mulig at jeg skulle flytte til Sverige, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg satt i kassa på OBS Triaden, forresten.

    Så var det ei mørkhudet, (antagelig muslimsk vel), jentunge der, som handla sammen med den enda yngre broren sin vel.

    (Som handla for familien sin vel.

    Selv om det kanskje var litt rart, på Triaden, som er et stort kjøpesenter, og ikke en nærbutikk, akkurat).

    Og plutselig, så mista hu en en-litersflaske, i gulvet, så den knuste, like foran kassa mi, husker jeg.

    Jeg var redd for at hu jenta skulle få sjokk.

    Så jeg bare sa at hu kunne hente seg en ny flaske.

    Mens jeg måtte tørke opp den som hadde knust da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk hos Magne Winnem, mens han bodde over Rimi Nylænde, (på Lambertseter) der, vel.

    Så hadde ikke jeg så mye klær, husker jeg, som Magne Winnem, som var mye mer opptatt av klær da, enn meg.

    Så det hendte at jeg maste meg til å låne noen klær av han da.

    På en fest, så lånte jeg en gang en dress av han, husker jeg.

    En dress som var litt lys vel.

    På en fest som også Leif Jørgensen, i Rimi, var med på vel.

    Og en annen gang, som jeg var på besøk hos han, i Rimi-leiligheten hans, over Rimi Nylænde der, så fikk jeg mast meg til å låne, en Levis-genser, fra 80-tallet, som Winnem hadde, husker jeg.

    (Og som jeg syntes at var litt kul da.

    Selv om jeg var lei av Ball-gensere, med det samme mønsteret da).

    Og det var en Levis-genser med røde og hvite striper, husker jeg.

    Som egentlig var for lang på arma osv., for meg da.

    (Fant jeg ut seinere).

    Siden Magne Winnem var 1.99 høy, eller noe, da.

    Og den genseren ville vel egentlig ikke Magne Winnem låne meg vel.

    Men jeg fikk mast meg til å få låne den da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, over Rimi Nylænde der.

    Så ble jeg litt godtesjuk da.

    Også ville jeg gå på Rimi Nylænde der, og kjøpe godteri da.

    Også stoppa ikke Magne Winnem meg.

    (Dette må vel ha vært høsten 1991 vel, eller noe).

    Også klarte jeg ikke å finne noe godteri, inne på Rimi Nylænde der, (hvor jeg ble butikksjef selv, syv år seinere vel).

    Men jeg spurte en medarbeider der da.

    (Som jeg lurer på om var min seinere kollega der, Thomas Sanne).

    Om dem hadde noe godteri.

    Nei, vi har bare kokosboller, svarte Sanne.

    Og dette lo jeg vel litt av, (eller klagde kanskje litt på), til Magne Winnem da.

    Når jeg dukka opp, oppe hos han igjen, i etasjen over da.

    Og da fortalte Winnem det, at den butikken hadde en avtale, med kiosken ved siden av, at dem ikke skulle selge godteri der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta fra Mette Holter og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.

    Så sendte Mette Holter med meg noen røde og hvit-stripete gardiner, som hu hadde, (husker jeg).

    Hu sa at det var ‘sånne gardiner som ungdom liker’.

    (Noe sånt).

    Så jeg måtte nesten si ja takk, til å få de gardinene da, (husker jeg at jeg syntes).

    Men jeg lurer på om de var litt gjennomsiktige.

    Så da jeg flytta til Rimi-leiligheten, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, etter å ha bodd i fem år, på Ungbo der.

    Så kjøpte jeg meg gardiner selv, husker jeg.

    Nemlig noen mørke-blå gardiner, på Hansen og Dysvig vel.

    Etter at vel også søstera mi Pia, hadde rådet meg, til å kjøpe mørke gardiner vel, en gang.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 77: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Mens jeg studerte det andre året, på NHI, (som da var flytta til Fyrstikktorget, på Helsfyr), skoleåret 1991/92.

    Så jobba jeg kveldsvakter tirsdager og fredager, i kassa, på OBS Triaden, da.

    Og jeg jobba også hver lørdag, først i kassa, og seinere i ferskvaren, (mener jeg å huske).

    Men jeg røyka vel kanskje 10-20 sigaretter om dagen, og var vel litt ute på byen og, så det gikk vel en del penger da.

    Jeg husker at kassaleder Carmen, spurte meg, før hu slutta der, om det ikke ble slitsomt for meg, å alltid jobbe på noen av de travleste vaktene, i kassa der.

    (For det var ofte mange kunder, på OBS Triaden da.

    Det var ikke sjelden at man kunne ha opp over 100.000 i kassa, på en lørdagsvakt der, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveldsvakt, en tirsdag, (må det vel ha vært).

    Så ble jeg spurt om jeg kunne jobbe i ferskvaren.

    Jeg jobba jo i ferskvarene på lørdagene, til vanlig.

    Men dette var en hverdag da.

    På lørdagene, så jobba jeg sammen med en kar, som hadde mørkt hår, og som var et eller to år eldre enn meg vel.

    En som hadde jobba i ferskvareavdelingen en stund.

    Og da gjorde jeg bare det han ba meg om da.

    Siden jeg ikke hadde fått noe ordentlig opplæring, i ferskvaren da, for å si det sånn.

    (Annet enn når det gjaldt å pakke inn pålegg og fisk og sånn da.

    Det fikk jeg forklart litt, når jeg begynte å jobbe der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne tirsdagen, (var det vel), som jeg hadde blitt bedt om å jobbe, i ferskvaren da.

    Så stod jeg der aleine, husker jeg.

    Dette kan også ha vært en tidligvakt, eller en mellomvakt, forresten.

    Jeg husker at all salaten og kjøttpålegget stod ferdig framme der, når vakta mi begynte vel.

    Jeg hadde måttet lære meg navnene på alt kjøttpålegget, husker jeg, forresten.

    Jeg visste vel hvordan roastbiff, servelat og kokt skinke så ut, (for eksempel).

    Men de andre slagene måtte jeg lære meg da.

    Og det var også ganske sjeldne slag som haugpølse og sånn vel.

    Så det var en del slag å lære seg da.

    En 15-20 slag kanskje.

    (Noe sånt).

    Men salaten var vel merket tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at det var rolig i ferskvareavdelingen, denne hverdagen, som jeg jobba.

    Ei kunde-dame, i 30-40-åra vel, dukka opp, og ville ha skinkesalat.

    Skinkesalaten så ikke så innbydende ut, husker jeg.

    Jeg måtte liksom grave nedi den, med ei sånn plastsleiv, (må man vel kalle det), fordi at det øverste laget med majones, var liksom gulfarga og delvis størkna da.

    Og skåla som skinkesalaten var i, virka vel også rar, (mener jeg å huske).

    Den skåla var nesten som en fruktbolle kanskje.

    Den var ihvertfall større, (eller ihvertfall annerledes), enn de andre skålene, i disken der, mener jeg å huske.

    Og hu kunde-dama, hu spurte meg, (husker jeg), om ‘er det skinke-salat?’.

    Og skinke-salat, det var ikke noe, som vi alltid pleide å ha der.

    Men han nye lederen, han hadde vel informert meg om det, at den skåla var skinkesalat da.

    (Noe sånt).

    Så hu kunde-dama hu reagerte nok negativt, på den litt rare skinke-salaten da.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Siden den salaten hadde et lag av ‘guffe’ liksom, på toppen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvem som la opp disken den morgenen, det veit jeg ikke.

    Men jeg husker at han nye lederen, han begynte å prate til meg, om at han så etter en person, som kunne holde disken bra.

    Det er mulig at det var noe vagt, i forbindelse med den skinke-salaten.

    For den så jo ikke helt bra ut.

    Men jeg hadde ikke fått opplæring, i hva jeg skulle gjøre, hvis noe der ikke så bra ut.

    Så jeg gjorde ikke noe med det, (for å si det sånn).

    Dette var nytt for meg, at jeg stod i ferskvareavdelinga aleine, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis han nye lederen der, trodde at jeg var interessert, i å jobbe heltid, i ferskvareavdelingen.

    Så bomma han, for å si det sånn.

    For jeg studerte jo heltid, på NHI, (på den her tida), og var inne i travel periode, siden det var det siste året mitt der da.

    Og jeg hadde ihvertfall ikke tenkt å jobbe i butikk, etter at jeg var ferdig på NHI, for å si det sånn.

    Så da lo jeg litt inni meg, husker jeg, da han nye lederen i ferskvareavdelingen, begynte å hinte om heltidsjobb der, for jeg var jo en dyktig datastudent, som syntes at jeg jobba nok, ved siden av studiene, fra før, (om jeg ikke også skulle jobbe heltid i ferskvaren), for å si det sånn.

    Men det er mulig at han nye ferskvare-lederen, var fra OBS Lillestrøm, eller noe sånt da.

    Uansett så visste han vel ikke at jeg studerte heltid på NHI, antagelig.

    Hvis han liksom hinta at han muligens hadde en heltidsjobb i ferskvaren til meg da.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, så pleide jeg å kjøpe en god kyllingsalat, som de hadde, hos Oluf Lorentzen, på Oslo City, det året, som jeg bodde på Abildsø.

    Og kyllingsalat, det hadde de ikke på OBS Triaden, (sånn som jeg kan huske det).

    (Men de hadde vel oppskjært kyllingbryst, mener jeg å huske, noe som jeg syntes var godt da, husker jeg).

    Men jeg var vel litt lei av sånne salater, som italiensk salat og rekesalat, som jeg hadde pleid å spise, når jeg bodde, på Bergeråsen.

    Så derfor hadde jeg pleid å kjøpe skinkesalat, noen ganger selv der, når jeg jobba heltid der, osv.

    Men fra den tida, så husker jeg det, at det ikke var alltid, at dem hadde skinkesalat, (i ferskvaren der da).

    Og da spurte jeg noen ganger dem i ferskvaren, om det her da, på spiserommet, for eksempel.

    (Ei som het Anka, (eller noe), muligens, med mørkt hår vel).

    Og jeg fikk vel da til svar, at skinkesalat, det var noe de lagde selv, når dem hadde noe skinke, (eller noe), som det var dårlig dato på da, (eller noe).

    Og at skinkesalat ikke var noe de fikk ferdig fra noen leverandører da.

    Men hvorfor den skinkesalaten, som stod i disken der, (den dagen jeg jobba aleine der), var så dårlig, (enda den var nesten urørt vel).

    Det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den siste tida, som jeg bodde hos Arne og Mette og dem, på Furuset.

    Så maste Mette Holter ganske mye, om at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo.

    Jeg pleide jo da å si til henne det, at jeg jobba med saken.

    Siden jeg jo hadde vært på visning, hos de to unge damene, som var kolleger av Magne Winnem, i Rimi.

    Og siden jeg regna med at jeg kom til å få høre tilbake, fra Magne Winnem, om det bostedet da.

    (Noe som aldri skjedde men.

    Men men).

    Men en gang, som jeg skulle med T-banen ned til Oslo Sentrum, (fra Furuset da), av en eller annen grunn.

    Så husker jeg det, at det hang plakater, for Ungbo, i T-bane-vognene.

    Det stod, ‘Vil du kun ta oppvasken hver femte uke?’.

    (Noe sånt).

    For reklamen sa det, at hvis du bodde på Ungbo, så slapp du å ta oppvasken oftere enn hver femte uke da.

    For Ungbo, det var kommunalt eide bofelleskap.

    Hvor man bodde sammen med fire andre folk, i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene da.

    Så når jeg så de plakatene, på T-banen, like etter at jeg hadde blitt mast på, av Mette Holter, om at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo.

    Ja, da syntes jo jeg, at det hørtes ut som en grei ordning da, å leie en sånn plass i et bofelleskap, for unge folk, av Oslo kommune da.

    Så da ble det jo til, at jeg ringte Ungbo da, istedet for at jeg begynte å kikke i Aftenposten, etter leiligheter/hybler da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg avtalte å dra til Ungbo, som holdt til i Møllergata vel, i Oslo Sentrum da.

    Og jeg hadde et møte der, med en som het Stig, (mener jeg å huske), og en kvinnelig kollega av han da.

    Stig og hu dama, de kunne fortelle det, at Ungbo hadde bofelleskap, på Vålerenga og på Ellingsrudåsen, (blant annet vel).

    Jeg fortalte det, at jeg skulle begynne å studere igjen, på NHI, som lå på Helsfyr, og som var nabostedet til Vålerenga vel.

    Så jeg fortalte det, at jeg gjerne ville bo på Vålerenga da.

    Men der overstyrte Ungbo meg da.

    De mente at siden halvbroren min og dem, bodde på Furuset, så burde jeg bo på Ellingsrudåsen, som var nabostedet til Furuset da.

    Enda Ellingsrudåsen, det var så langt unna sentrum som man kunne komme omtrent, i Oslo.

    Og Vålerenga, det tenkte jeg, at såvidt var i gåavstand, hjem fra byen.

    Sånn at jeg eventuelt kunne ha gått hjem, hvis jeg var ute på en skikkelig pub-til-pub-runde, i Oslo Sentrum, og var ute til etter at den siste T-banen hadde gått hjem da.

    Men dette var visst ikke aktuelt.

    Stig og hu Ungbo-dama, de mente at jeg måtte bo på Ellingsrudåsen da.

    Et sted som virka mye mer kjedelig, enn Vålerenga da, for meg.

    Men jeg fikk ikke bestemme selv da.

    Men Ungbo bestemte for meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg dukka opp i Skansen Terrasse der, en gang i juli/august 1991, for å dra på møte, i Ungbo-leiligheten der da.

    Så hilste jeg på de tre som bodde der fra før.

    Det var et par, nemlig Inger-Lise, (eller noe), og Per.

    Disse var et eller to år eldre enn meg vel.

    Inger Lise jobba på Aker Sykehus, tror jeg, i en matbutikk der, (eller noe), vel.

    (Noe sånt).

    Per han jobba med noe greier, som jeg ikke husker hva var.

    Men han fikk seg seinere ekstrajobb som elektriker, med å legge inn alarmer, eller noe sånt, husker jeg.

    En jobb han måtte slutte i vel.

    Hu andre dama som bodde der, hu het Wenche, og hadde lyst hår, husker jeg.

    (Både Inger Lise og Wenche var ganske kraftige damer, forresten).

    Wenche jobba som selger, eller noe, vel.

    Og hu vanka også på MC-klubber, og sånn.

    Så dette var en tøff/rølpete gjeng, må jeg si.

    Som bodde på Ungbo der, hvor jeg leide et rom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det møtet, som jeg var med på.

    Så var det også ei pen, lyshåra dame, i slutten av tenårene, eller i begynnelsen av 20-årene, fra Vestlandet, husker jeg.

    Hu husker jeg ikke hva jobba med.

    Men jeg lurer på om det var hu jeg seinere så igjen, på Peppes Pizza, i Stortingsgata der, på dimmefesten, fra militæret, et par år seinere.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Hu ‘vestlands-blondinna’, hu bodde der bare noen måneder, og hu sa til meg det, den siste dagen, som hu bodde der, at hu skjønte hva jeg mente, når jeg klagde litt, på de her folka, som allerede bodde der, da vi flytta inn da.

    Så hu kom seg litt på bølgelengde vel.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Selv om dette bare var i noen sekunder, den siste dagen, som hu bodde der.

    Så sånn var det

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta fra Arne og Mette og dem.

    Og til Ungbo, i Skansen Terrasse 23 der, på Ellingsrudåsen.

    Så fikk jeg hjelp av Glenn Hesler, (som hadde en Volvo stasjonsvogn, som han brukte i jobben som blikkenslager vel), med å flytte.

    Det var vel ikke så mange ting jeg eide egentlig vel.

    Så det holdt at han kjørte en gang, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde jo ikke noen seng.

    (For jeg hadde jo solgt vannsenga mi, til min tremenning, Øystein Andersen, et års tid, før det her).

    Så jeg ringte vel faren min, og spurte, om jeg kunne få bare en sånn enkel ‘køyeseng-enkeltseng’ da, (siden jeg ikke turte å be om en ny, dyr vannseng, siden jeg jo hadde solgt den forrige jeg hadde fått, bare et par år før det her, til min tremenning, Øystein Andersen, for tusen kroner da).

    (Siden faren min jobba i sengebutikk da, (i Drammen), og hadde jobba med å produsere senger, (ihvertfall tidligere).

    Og det fikk jeg.

    Men den senga, den var malt lyseblå, husker jeg.

    Noe jeg ikke likte så bra vel.

    Og den senga, den var også for kort for meg, husker jeg.

    Sånn at jeg måtte krølle beina, når jeg lå i den senga.

    Så en natt, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen der.

    Så ble jeg så arg, over at den senga, var så ukomfertabel, å ligge i, at jeg fant fram en umbraco-nøkkel, (som vel hadde fulgt med skruene til senga), og skrudde av det ene endestykket, til senga.

    Og så gikk jeg ut, og fant en slags liten skog, midt imellom blokkene, i Skansen Terrasse der da.

    Og jeg fant også en stein, eller noe, i den lille skogen da.

    Som jeg stilte det endestykket til senga opp mot da.

    Og så hoppa jeg oppå det endestykket, til det øverste bordet knakk da, husker jeg.

    Og så gikk jeg tilbake hjem, og monterte på endestykket, på senga igjen da.

    Og da kunne jeg endelig strekke ut beina da.

    Den eneste ulempen, det var det, at det nederste bordet, på endestykket, det stakk litt opp, over madrassen da.

    Så det gjorde litt vondt, å strekke ut beina.

    For da ble liksom anklene mine liggende rett oppå toppen av en treplanke da.

    Som stakk opp en centimeter, eller to, kanskje, over toppen av madrassen da.

    Så hvis dette hadde vært i dag, så hadde jeg vel kanskje gått i en butikk, og kjøpt en sag vel.

    Sånn at jeg hadde fått saget av den øverste delen, av det bordet, som stakk opp, over madrassen da.

    Sånn at jeg kunne ha fått sovet ordentlig ut, i den senga da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 76: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    En gang jeg var og besøkte min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, (på Hanaborg), så begynte han å prate om hvor han pleide å runke, husker jeg.

    (Uten at jeg husker hvorfor, dette er en del år siden nå, for å si det sånn.

    Og dette her var vel fortsatt mens jeg bodde på Bergeråsen, eller eventuelt Abildsø, hvis jeg skulle tippe).

    Men Øystein begynte uansett å prate om at han likte best å runke på doen der, hjemme hos foreldrene sine da.

    (Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein var kanskje litt sex-opptatt.

    Han fortalte det en gang, at han hadde lært, på skolen, (eller noe), at noen syntes at sex var best, når man bare såvidt førte kjønnsorganet inn i skjeden.

    Noe sånt.

    (Noe jeg ikke forstod så mye av, men Øystein mente at dette var riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare Øystein Andersen som ‘dreit seg ut’, på den her tida.

    Jeg selv, jeg pleide å kjede meg, noen ganger, når jeg gikk til bussen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, de første månedene, da jeg hadde det vikariatet der, husker jeg.

    Så jeg begynte å lage noen ‘dumme’ sanger, husker jeg, på den her tiden.

    Det var tre sanger som jeg husker ennå, og som jeg pleide å spørre Glenn og Øystein hva dem syntes om da.

    Bare sånn for tull da, for ingen av oss spilte jo i band, eller noe sånt, da.

    Den ene sangen den gikk sånn her cirka:

    ‘En kjekk ung mann fra Furuset.

    Han skulle på jobben sin på matsenteret.

    Bussen kom.

    Han så seg litt om.

    Han gikk inn døren, mens han sa til sjåføren.

    Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.

    For jeg kom jo en halvtime for seint i går.

    Oj som det går.

    (Eller noe sånt).

    Også var det vel vers to.

    En kjekk ung mann fra Furuset.

    Han var på besøk hos kjæresten sin på Alfaset.

    Hu lå på gulvet, (eller noe sånt. Også begynte dem å ha sex da).

    Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.

    For jeg kom jo en halvtime for seint i går’.

    (Eller noe sånt).

    Dette var bare noe tull jeg tenkte på, mens jeg stressa til bussen.

    Og mens jeg var veldig trøtt en morgen da.

    Og jeg hadde vel klart å forsove meg, noen ganger der.

    Så jeg stressa og prøvde å rekke bussen da.

    Mens jeg kjeda meg litt kanskje, siden jeg bare skulle på jobb på OBS Triaden, hvor det var veldig stille, om morgenene, på ukedagene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en dum rappa-sang, som jeg begynte å dikte på, mens jeg kjeda meg, på den her tida da.

    Den gikk cirka sånn her:

    ‘I saw you sitting on Burger King with a milkshake and your ugly boyfriend.

    Wearing close to nothing, but tell me how much can you swollow?

    Don’t be a loser, be a winner baby, I’m the one to follow’.

    Og Øystein mente visst at den sangen var like bra som mye av den andre ‘dritten’ som var på MTV osv., på den her tida.

    Selv om jeg bare var fornøyd med å finne på noe som rimte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg lagde disse sangene, det var vel kanskje fordi at Øystein og Glenn, de var så kule og morsomme.

    Så prøvde jeg liksom å være litt kul jeg og.

    Men det ble nesten litt sånn krampeaktig og hysterisk noen ganger dette, med at vi tre, (som var nesten som en gjeng), prøvde å være kule og morsomme, hele tida da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tredje sangen, som jeg husker, at jeg begynte å dikte på, på den her tida.

    Den gikk cirka sånn her.

    ‘Apparently.

    All you can see.

    Is an enemy.

    At the deep of the sea.

    It’s your reality.

    But I wish, that I could swim inside you like a fish.

    Bla bla bla.

    Calling my name.

    Have you no shame.

    No, cause you want me to.

    It’s your reality.

    And I know that you do.

    But I wish, that I could swim inside you like a fish.

    Osv., osv.’.

    (Noe sånt).

    Det var jo egentlig ikke noe mening bak teksten.

    Det var bare for å få sammen noen ord som rima, sånn at det ble en sang liksom.

    Som jeg prøve å snekre sammen i min kjedsomhet og i min anstrengelse for å være like kul som Glenn og Øystein da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn og Øystein mente at dette hørtes ut som noe av Depeche Mode, (eller noe), husker jeg.

    Og jeg prøvde a synge den her for søstera mi Pia en gang og.

    Men hu sa bare ‘æsj’, eller noe, tror jeg.

    Så hu liksom mente at jeg var ekkel, eller noe, siden jeg hadde dikta opp den her sangen da.

    Og funnet på noen nødrim og sånn da.

    Hu hadde ikke noen positive tilbakemeldinger ihvertfall, husker jeg.

    Det var bare at hu skulle ha det til at jeg var ekkel da, (eller noe).

    Da jeg var på besøk hos bestemor Ågot, en gang, mens Pia fortsatt bodde der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også en fjerde sang.

    Som var på norsk, og som var noe om at ‘det er ikke gull alt som glitrer’.

    ‘Det er ikke gull alt som glitrer.

    Det er ikke gull alt som glitrer.

    (Jeg husker ikke helt hvordan den her sangen var.

    Men den var kanskje litt inspirert av Stone Roses/’Fools Gold’).

    Tåpers gull.

    Jeg drikker meg full.

    Jeg p*ler ditt hull.

    Til tissen detter av.

    Men det er ikke gull alt som glitrer.

    (bla bla bla).

    Jeg tror jeg har blitt full, for nå glitrer du som gull’.

    (Noe sånt).

    Da Glenn og Øystein hørte den sangen her, mens bilen en av de kjørte stod parkert utafor Torgbua, på Ellingsrudåsen der, hvor jeg flytta til sommeren 1991.

    Så syntes de vel ikke at den sangen her, var så bra, tror jeg.

    Så dette var vel den siste sangen jeg prøvde å lage, mener jeg.

    Men jeg diktet også opp en norsk versjon av ‘Welcome to the Jungle’, med Guns ‘n’ Roses, en gang som jeg var på besøk hos Øystein, (mens jeg bodde på Bergeråsen vel), og han digga den her sangen da.

    ‘Jungel.

    Velkommen til jungel.

    La meg se deg falle ned på dine knær og la meg høre deg rope jungel.

    Velkommen til jungel.

    Jeg vil høre deg skrike’.

    Noe sånt.

    For jeg tulla litt med den sangen da sikkert.

    Siden jeg ikke var så glad i heavy da.

    Noe Øystein hørte på hele tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker fra tiden, da jeg jobba på OBS Triaden.

    At jeg overhørte at leder for den nye Spesialvare-avdelingen, Lars Erik Koritov, vel.

    Og to-tre av gutta på gølvet, på OBS Triaden der.

    At de dreiv og baksnakka meg, en gang, (mens jeg satt i kassa da).

    Noe jeg overhørte da.

    Jeg hørte ikke det første de sa.

    Men jeg hørte at han Koritov vel sa om meg, at ‘også ser han alltid ut som at han kan/skal gå ut på byen’.

    Noe sånt.

    (Så de var kanskje litt misunnelige på meg da, eller noe.

    Siden at jeg så så bra ut da, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på begynnelsen av det året, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset der.

    Så husker jeg det, at halvbroren min Axel, (som bare var 11-12 år, på den her tida), sa det.

    At han likte ikke å dusje, før han la seg, for da fikk han problemer med å sovne, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn, så nevnte Axel plutselig det her, utenfor sammenhengen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd nærmere et år, hos Arne og Mette og dem.

    Så begynte Mette Holter å mase på meg, om at jeg måtte flytte ut.

    Uten at hu sa noe om akkurat hvorfor jeg måtte flytte ut.

    Men hu mente det, at vi bare hadde avtalt, for et halvt år, eller noe.

    Mens jeg vel egentlig mente at vi hadde avtalt for et skoleår.

    Og at det var vikariatet mitt på OBS, som var for et halvt år.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg prata ihvertfall med kamerata mine om det her da.

    Og Magne Winnem, han jobba på den her tida, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen der da.

    Og to av hans kolleger, (to unge damer, i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene), i Rimi, de var på utkikk etter en tredje person, å bo sammen med dem, i et bofellesskap, viste det seg.

    Jeg ble invitert på pizza, sammen med Magne Winnem, hos de her damene da.

    For at vi skulle diskutere om jeg skulle flytte inn der da.

    De bodde like ved en ganske stor kirke, på Grunerløkka, husker jeg.

    (Omtrent der hvor vi plukka opp den Grunerløkka-klassen vel, når vi fra sjette klasse, på Berger skole, skulle på Barnas Gård, i 1982.

    Der hvor jeg ble henta, av faren min og dem, og dro for å se på at Viggo Snoghøj/Snowhill, (den eldste sønnen til Haldis), ble nordisk mester i bodybuilding for junior, i København.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Jeg var litt redd for å ta feil valg, når det gjaldt ny bolig.

    Så jeg hadde også dratt med min tremenning Øystein Andersen, på den her visningen/middagen da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Vi fikk pizza, alle tre, både Magne, Øystein og jeg da.

    Øystein er jo adoptert fra Korea, og sa kanskje ikke så mye, på det her besøket da.

    Jeg husker at dette var to attraktive unge damer.

    Som jeg sikkert hadde likt å bodd sammen med.

    Og besøket vårt der, det gikk vel stort sett greit vel.

    Men på slutten av besøket så begynte ei av de her to unge Rimi-damene, å spørre oss om, om jeg klarte å skille fargene på klesvasken.

    For de ville vel vaske klær sammen med meg da, eller noe.

    (Det mest naturlige ville kanskje vært å vaske sitt eget tøy, tenker jeg nå men).

    Jeg må vel ærlig talt innrømme det, at jeg ikke var vant til å skille mellom farget og lyst tøy, når jeg vaska klær, (på den her tida).

    Og når Øystein, Magne og jeg, gikk ut døra, etter dette besøket.

    Så begynte Magne Winnem liksom å erte meg da.

    ‘Klarer han å skille tøyet’, sa han.

    Og liksom herma etter hu ene unge dama da.

    Mens han smilte da.

    Men jeg skjønte ikke hva det var som var så morsomt.

    Og Winnem ville ikke forklare da.

    Så der stoppet dette, (for meg ihvertfall), da.

    Det rant ut i sanden, for å si det sånn.

    Og jeg hørte vel ikke noe mer fra Winnem, om det her.

    Så her mangla vel det, at Winnem var klar/tydelig, for at det skulle ha blitt sånn, at jeg flytta inn der.

    Men Winnem ble kanskje litt misunnelig da.

    Kanskje han ble sur fordi at han selv skulle ønske at han bodde sammen med de her to unge damene?

    Hva vet jeg.

    Jeg hørte ihvertfall ikke noe mer om det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg husker at jeg tenkte det, at det hadde vel sikkert endt med at jeg ble driti ut liksom.

    At disse to unge damene sikkert ville ha tatt med noen svære mannfolk hjem fra byen.

    (Jeg var jo ganske tynn, og veide såvidt over 60 kilo, og var jo helt i begynnelsen av 20-årene da).

    Mens jeg sikkert måtte ligge og høre på at de lå og peisa da, i naborommet, osv.

    Sånn at jeg sikkert ville blitt sjalu og ønsket at det var meg selv som fikk pule med disse her fine Rimi-damene da.

    Sånn her tenkte jeg litt, at det var en risiko, for at dette ville ende da.

    Og den leiligheten var vel ganske liten og, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det hadde kanskje blitt mye dramatikk og følelser som sjalusi osv., i lufta, hvis jeg skulle ha bodd der.

    Men jeg hørte ihvertfall ikke noe mer fra Magne Winnem, om det her da.

    Så jeg vet ikke hva de damene egentlig bestemte seg for.

    Så dette forble som noe litt vagt/uklart, for meg.

    Men jeg sa vel til Mette Holter, tror jeg.

    At jeg venta på å høre mer fra Magne Winnem, om den her plassen i bofelleskap da, på Grunerløkka der da.

    Når hu maste på meg igjen seinere, om å flytte da.

    Men jeg hørte vel ikke noe mer, sånn som jeg husker det, ihvertfall, fra Winnem da.

    Så det her rant ut i sanden da.

    Så om det var på grunn av Winnem eller de her Rimi-damene.

    Det veit jeg ikke.

    Men det vet de kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 75: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Høsten 1991, (må det vel ha vært), så ble Magne Winnem butikksjef, på Rimi Munkelia, ved Lambertseter.

    Han fikk seg ny Rimi-leilighet, i den leiligheten, som lå over Rimi Nylænde, (en annen butikk, på Lambertseter, hvor jeg selv ble butikksjef, i 1998).

    Et sted hvor det tidligere lå en butikk som het Balstad, som var ganske kjent.

    Lambertseter var jo Norges første drabantby, (og ble bygget etter krigen vel).

    Og Balstad var vel den første matbutikken der, tror jeg.

    Og de hadde også en prest, (har jeg lest på nettet), som bodde over Balstad der vel.

    Så Magne Winnem bodde vel i en tidligere prestebolig, tror jeg, i Nylænde der da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg besøkte Winnem, både på Rimi Munkelia og i hybelen hans da, i Nylænde.

    Jeg mener å huske at Winnem prata om at han hadde begynt å bruke fuktighetskrem, den første gangen, som jeg var på besøk der.

    Men det var ikke fordi at Winnem hadde blitt homo, (eller noe), viste det seg.

    For en gang, som jeg hadde avtalt å gå ut på byen, med Magne Winnem og min fetter Ove, (fra Son).

    Og når jeg var blakk men hadde avtalt å låne penger av Winnem da.

    Så ringte jeg Winnem, men han svarte ikke.

    Og da så fikk ikke Ove og jeg festa så mye vel.

    Og seinere, så fikk jeg høre det, av Winnem, at grunnen til at han ikke svarte.

    Det var fordi han lå og hadde sex, med hu dama han hadde fått seg ganske nylig da, nemlig Elin.

    (Som muligens var den første, (og eneste), dama han hadde/har hatt vel).

    Winnem hadde møtt Elin, (fra Skarnes), da han var innom en butikk på Nordstrand deromkring, (for å undersøke konkurransen i det området han selv var butikksjef i kanskje), og Elin satt i kassa der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen gang, som det var snakk om at jeg skulle låne penger av Winnem, (som jo jobbet som butikksjef, mens jeg var ‘fattig student’ da), husker jeg.

    Det var vel vinteren/våren 1992 vel, når jeg sendte brev til bestemor Ingeborg og, i Stavern, og lurte på om hun kunne låne meg noen penger.

    De pengene jeg skulle låne av Winnem, det var vel bare til jeg fikk meg lønning, tror jeg.

    Glenn Hesler og Øystein Andersen, de skulle kjøre meg, til Winnem da.

    I Nylænde der, på Lambertseter.

    Dette var kanskje for å ha råd til å henge på Biljardhallen, sammen med Glenn og Øystein, (hvor det vel gikk en del penger), hva vet jeg.

    Jeg husker at Magne Winnem sa noe i telefonen, eller noe, om at da så måtte han lage gjeldsbrev, hvis jeg skulle låne 1000 kroner, eller hva det var.

    Da reagerte Øystein og Glenn, husker jeg, når de fikk høre det, at Winnem hadde prata om gjeldsbrev.

    Fordi vi var liksom en kameratgjeng da.

    Og så skulle Magne Winnem lage gjeldsbrev på grunn av en tusenlapp eller to.

    Han hadde jo for eksempel fått låne TV-en og videoen min, i juleferien, et par år før det her, det året jeg bodde på Abildsø.

    Uten at jeg begynte å prate om å lage noe gjeldsbrev, (eller noe), for det lånet liksom.

    Så sånn var det.

    Jeg husker ikke helt hvordan det her endte, men jeg mener å huske at Øystein, Glenn og jeg vel kjørte til Nylænde der da, på Lambertseter.

    Og at jeg sikkert fikk låne noen penger, av Winnem da.

    Som han helt sikkert fikk tilbake, når jeg fikk lønning da.

    Men jeg så ikke noe til noe gjeldsbrev.

    Men jeg må vel si at Winnem vel dramatiserte litt, når han ville lage gjeldsbrev, for å låne meg, (som han hadde kjent siden 1988, det skoleåret vi var russ sammen, og vi hadde jo vært på ferie i Gøteborg, og på flere Danmarksturer, og på nesten utallige pub-til-pub-runder i Oslo, osv.), gjeldsbrev, for å låne tusen kroner, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at da Winnem bodde i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Så hadde han en sykkel der, husker jeg.

    Og da ville han at jeg skulle sitte på bak på sykkelen hans, mens han sykla til Schaushallen, eller noe, en sommerkveld vel.

    De drøye åtte årene, som jeg selv seinere bodde i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, (fra 1996 til 2004), så hadde jeg aldri sykkel der, for å si det sånn.

    Men jeg fikk sitte på bak på sykkelen til Magne Winnem da, husker jeg, sommeren 1991, må det vel ha vært.

    Mens vi sykla rundt, litt i fylla vel, i Oslo Sentrum da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så husker jeg at Axel prata om en tøffing.

    Og det var Jan Kvalen, som var vakt, på Tveita Senter.

    Han hadde jeg aldri hørt om før.

    Men Kvalen, han var tøff da, skjønte jeg, på Axel da.

    Som vel bare var 11-12 år, det året, som jeg leide et rom, av faren og stemora hans.

    Så Axel fulgte med på hva som skjedde, i Groruddalen, selv om han ikke var så gammel ennå da, dette året, som jeg leide av Arne og Mette og dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne og Mette kjente også en kar, som var grossist i dagligvarebransjen, mener jeg å huske.

    Nemlig en kar som ble kalt ‘Vaske-Bakke’, mener jeg at det var.

    At Mette Holter, (må det vel antagelig ha vært), fortalte meg om da, en gang, mens jeg bodde på Furuset der da.

    Så sånn var det.

    Baren noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, hu var også veldig oppsatt, på å starte bingo, det året, som jeg leide et rom av dem.

    Da regna hu med at ‘alle i familien stilte opp’, (eller noe), sa hu.

    Så da ville hu altså at jeg skulle slutte i min jobb, på OBS Triaden, for å jobbe på en bingo hu skulle starte opp da.

    Noe jeg absolutt ikke kunne tenke meg.

    Jeg syntes at bingo, inne i Oslo, virka litt lugubert.

    Og man fikk vel også bare tillatelse, for å drive bingo, for en viss tid av gangen, virka det som, for meg.

    Og man måtte også finne en veldedig organisasjon, som en del av inntektene skulle gå til da.

    Men å jobbe på bingo, det syntes jeg at virka som noe flaut, så det kunne jeg ikke tenke meg, å si opp jobben min på OBS Triaden, for å begynne å jobbe på bingo.

    (For å si det sånn).

    Og ihvertfall ikke en bingo, som Mette Holter skulle drive, for hu kunne være litt sånn spesiell/sjefete/dominerende da, som under den julemiddagen, på Furuset der, i 1990, da jeg ikke fikk lov til å prate hvordan linje-akevitten hadde fått navnet sitt, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der), så trente jeg vel ikke noe, tror jeg.

    Men jeg husker at jeg spilte squash en gang, på Sentrum Treningsstudio der, (som ligger i en sidegate av Akersgata/Ullevålsveien der), med Magne Winnem, som slo meg ganske enkelt vel, men jeg hadde en bra smash ihvertfall vel.

    Men det var nok kanskje et par måneder før at Winnem og jeg spilte squash.

    Nemlig våren 1991 kanskje, at jeg hadde lest i Groruddalens Avis, eller om det var Aker Avis.

    At det var en badmintonklubb, som het Skøyenåsen Badmintonklubb.

    Og da hadde ikke jeg trent noe, siden jeg hadde gym på Gjerdes Videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Altså et og et halvt år tidligere da.

    Så jeg følte meg nok litt daff i kroppen da.

    Så jeg bestemte meg for å prøve å spille badminton en gang da.

    Og fikk muligens låne racket, av Magne Winnem, det er mulig.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker det, at jeg klagde så fælt, til Marit, (eller hvem det var), i kassa på OBS Triaden, at jeg var så støl.

    Siden jeg hadde spilt badminton da.

    Så det at jeg dro til Oppsal der, for å trene badminton.

    Det var noe jeg bare gjorde en gang, må jeg innrømme.

    For kroppen min var liksom helt ødelagt, dagene etter den treninga.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert som jeg jobba lenger på OBS Triaden.

    Så fikk jeg prøve meg på en del forskjellig arbeid da.

    Jeg var jo avløser en del ganger.

    Jeg jobba på gølvet en del ganger, (når det var lite å gjøre i kassa).

    Og jeg begynte etterhvert også å jobbe fast, i ferskvaren, på lørdagene, faktisk.

    Med å skjære opp og veie kjøttpålegg og salater og å pakke inn fersk fisk, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting, som jeg gjorde, på OBS Triaden.

    Det var at jeg noen ganger måtte sitte i en bu der liksom.

    Og svare på telefonen.

    Og rope opp folk på callinga, osv.

    Den jobben var litt uvant for meg, husker jeg.

    Da satt man liksom på utstilling, litt høyt oppe, i en sånn bu da.

    Også var det noe jeg ikke fant der, en gang.

    Også var jeg ikke sikker på det, om jeg hadde lov til, å rote gjennom skuffene der.

    Siden jeg ikke var vant til å jobbe inne på kassaleder-kontoret der da, (eller hva det het igjen).

    Så da ropte jeg på hu Marit, (som var fra Gjelleråsen kanskje, eller om det var Blystadlia, eller noe. Ei som var i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene og jobba deltid der vel).

    Og hu fant det som jeg leita etter da, oppi en skuff der da, eller noe.

    Og sa hu et ordtak, som hu kunne, som het ‘den som leiter, han finner’.

    Men jeg hadde ærlig talt ikke prøvd å leite selv engang.

    For jeg var ikke sikker på det, om jeg hadde lov til å rote oppi de skuffene der, egentlig.

    I tilfelle det lå noe papirer der, eller noe, som bare kassalederne skulle se liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Marit, hu gjorde også en gang et stort nummer ut av det, at jeg kjøpte meg en ny tannbørste, husker jeg.

    Og hu gikk heller ikke med den blå OBS-buksa, på jobben, husker jeg.

    Hu gikk med en litt harry, syrevaska olabukse, husker jeg.

    (Nesten sånne olabukser, som jeg selv gikk med, når jeg bodde på Bergeråsen, og gikk markedsføringslinja, på Sande Videregående, en del år før det her da).

    Grunnen til at jeg husker det.

    Det var fordi jeg var litt frekk en gang, og tok henne med fingern, på låret hennes, husker jeg.

    En gang vi begge var i samme kasse, av en eller annen grunn.

    Kanskje i forbindelse med at det ble fylt opp røyk eller at det var pause-avløsing, eller noe.

    Men det likte visst ikke hu Marit, skjønte jeg.

    For hu hadde med typen sin, (var det vel), med på jobb, en gang seinere der da, husker jeg.

    Så hu var liksom opptatt da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 66: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    En gang, rundt denne tiden, da jeg skulle møte Øystein og Glenn, på Biljardhallen.

    Så var plutselig Jan Stadheim, fra ‘Narver-gjengen’, på Sand, der, husker jeg.

    (Stadheim-familien, det var de som var nærmeste nabo, med butikken til Oddmund Larsen, (som senere ble Prima), på Sand).

    Jeg visste ikke at Øystein Andersen var kamerat med Jan Stadheim.

    Og jeg pleide jo å være uvenn, med Jan Stadheim/Geir Arne Jørgensen/Jan Rune Havre, osv., (den Sand-gjengen liksom), under store deler av 80-tallet.

    Så å se Jan Stadheim, på Biljardhallen, (var det vel).

    Med sin lyse, nesten afro-aktige frisyre.

    Det var litt kjedelig, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1991, (før Gøteborg-turen), så skulle Axel og jeg, på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand.

    For da ble liksom rollene litt byttet om da.

    For på Sand var jo jeg liksom hjemme.

    Men da ble Axel gjest da.

    Jeg syntes at jeg måtte invitere Axel, til Sand, siden jeg hadde leid av dem, inne i Oslo, i nesten et års tid da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at toget mellom Oslo og Drammen, var fullt.

    Så Axel og jeg, vi satt i gangen vel.

    Men vi fikk lov, av ei dame, som jobba på toget, å sitte ved siden av tog-tralla der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men vi rappa ikke noe av tog-tralla da.

    Og hvorfor vi fikk lov til å sitte der, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Buss Burger’n, på Rutebilstasjonen, i Drammen.

    Så var det en narkoman der, som nesten starta slåsskamp mot meg, og som liksom skulle hevde seg da.

    Jeg skulle bare spørre om Gry Johansen jobba der fortsatt vel.

    For jeg pleide å chatte med henne, noen ganger, og fikk noen ganger lov til å sitte på med henne, fra Drammen og til Bergeråsen da.

    Og det var litt artig å hilse på folk fra Bergeråsen og.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo ikke jobba, så lenge, på OBS Triaden, i 1990.

    Så jeg fikk ikke så mye feriepenger.

    Men jeg hadde jo også jobba, på Forsvarets Overkommando der.

    (Den helgen, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Og dessuten, så hadde det dukka opp et rart brev til meg, borte hos Ågot.

    Som Ågot hadde nevnt for meg, den forrige gangen, (var det vel), som jeg var på besøk, hos henne, på Sand da.

    Og det brevet var fra Svelvik-banken.

    Og det var angående en konto jeg hadde hos dem, under navnet Erik Mogan Olsen.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok, at faren min fikk opprettet, (eller mye meg selv og vel, mens min far tok seg en halvliter, på Kafeteriaen, i Svelvik), på 70-tallet, (når jeg var 5-6-7 år gammel vel).

    Jeg regna med at det var noen penger på den kontoen.

    (Sånn som jeg huska det, ihvertfall).

    Og jeg regna med at jeg kom til å få feriepenger, fra det firmaet som Arne Thomassen jobba i da.

    (Siden jeg hadde vært med, å jobba for det firmaet, hos Forsvarets Overkommando da.

    Høsten 1990.

    Og tjent 4000-5000 der vel.

    Så hvis jeg fikk 500 i feriepenger, så hadde jeg lommepenger, mens jeg var hos Ågot, og penger nok, til å ta toget tilbake til Oslo, osv).

    Pia, Axel og meg, vi tok bussen inn til Svelvik, en dag.

    (Dette var vel i begynnelsen av juli vel, i 1991).

    Jeg tok med Pia og Axel, (mener jeg ihvertfall), inn i Svelvik-banken.

    Jeg viste mora til Anders Røkås, (mener jeg det var, ei dame som hadde jobba i mange år, i den banken, og som var med i Dataklubben, på 80-tallet, husker jeg, og prøvde å delvis ta over den klubben, husker jeg, i et møte der. Enda dette mest ble en klubb for ungdomsskole-gutter vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg regna med at jeg kunne få ta ut de pengene, som var på denne kontoen min, under navnet Erik Mogan Olsen.

    Men så ikke.

    Hu Røkås-dama bare beholdt brevet.

    (Som jeg hadde signert vel).

    Som et trofet liksom vel.

    Og hu skulle vel muligens gi det til bankdirektøren, (lurer jeg på om hu babla om, til en kollega, eller noe).

    Så jeg måtte gå ut av Svelvik-banken.

    (Vel den siste gangen, som jeg var der).

    Like fattig som da jeg gikk inn der da.

    Enda jeg hadde med et brev om en konto der som var min da.

    Og som jeg mener at det var noen penger på da.

    Faren min fortalte meg det, for noen år siden, (før han begynte med bølle-ringing), at Christell var venninne med dattera til bankdirektøren, i Svelvik, da hu gikk på ungdomsskolen, ihvertfall.

    Så hvem vet om Christell hadde en finger med i spillet?

    Hm.

    Men det blir jo bare spekulasjon da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da måtte jeg jo finne på en annen måte, å få tak i penger på.

    Og da ringte jeg til det firmaet, hvor Arne Thomassen jobba.

    Og etterlyste feriepengene mine da.

    For Axel huska vel hva det firmaet het.

    Og da ringte jeg dit, og fikk prata med en ansvarlig der da.

    Som fikk satt inn feriepengene mine, på den vanlige kontoen min da.

    Sånn at jeg fikk noen penger, fram til jeg fikk feriepengene mine fra OBS, (eller om det var en vanlig lønning derfra, som jeg venta på, for det feriepenge-systemet der, det var litt forvirrende, husker jeg at jeg syntes).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, så dro jeg med Axel ut, for å vise han Drammensfjorden, osv., som Sand og Bergeråsen, ligger like ved.

    Mens Axel og jeg, gikk på stranda, som ligger mellom Sand og Bergeråsen der.

    Så legger jeg plutselig merke til to kjente ‘filurer’, som går ut av en bil, ved sommerhuset til Øystein og dem, kanskje femti meter unna Axel og meg da, (eller noe).

    Og det var mine bestekamerater, fra ute i Lørenskog der da, nemlig Glenn og Øystein da.

    Men hverken Glenn eller Øystein sa hei.

    Så jeg lurte på hva det var med dem, husker jeg.

    Siden dem var så sure, og ikke sa hei, mener jeg.

    Så da ble jeg fornærma, husker jeg, og tolka det som at dem ikke ville prate med oss da.

    Så jeg gikk ikke bort på besøk til dem, akkurat.

    Men det er mulig at dem ikke kjente oss igjen da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hos Ågot, så hadde jeg i omtrent alle år, under 80-tallet, hatt et rødt blikk-pengeskrin, (jeg hadde også et svart sånn skrin, husker jeg, men det ble vel borte i fylle-flyttinga, til faren min og Erik Thorhallsson, våren 1989 vel, fra Leirfaret der), med kode, som det lå hundrevis med gamle 1-, 2- og 5-ører, fra etter krigen i, som bestemor Ågot hadde samla, og gitt til meg da.

    Jeg husker at jeg hørte det, at Pia og Axel prata sammen i gangen vel, (hos Ågot der da).

    Og så spurte Axel meg plutselig:

    ‘Kan ikke jeg få det skrinet da?’.

    Flere ganger.

    Med en sånn innyndende, nesten baby-aktig stemme da.

    Jeg tenkte det var vel greit, for de myntene, de var egentlig ikke så mye verdt vel.

    Og da ble det nesten som at Axel arva det av meg da.

    Og liksom nesten kom inn i familien til Ågot da.

    For Mette og Arne de var jeg ikke så veldig imponert over, som foreldre for Axel da.

    (Siden de alltid pleide å være på bingo og travbanen osv., da).

    Så jeg tenkte at da fikk kanskje Axel litt mer ballast, i livet, hvis han hadde noe han hadde fått av meg/Ågot da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da begynte også Ågot, (som satt i en stol vel, i TV-stue-delen, av stua), også å oppføre seg litt som en unge, (må man vel si).

    Hu ble sutrete.

    Og ville ikke det, at jeg skulle gi de myntene til Axel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da hadde jo allerede gitt det skrinet med mynter, til Axel.

    Men for å kanskje få Ågot litt mindre lei seg.

    Så ga jeg også Axel noen fotografier, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg.

    Nemlig av Axel, Pia og meg, sin tippoldefar, som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i mellomkrigstiden, Anders Gjedde Nyholm.

    (For de bildene, og noen skrifter etter generalens eldre bror, dommer i Folkedomstolen i Haag, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, de lå i de samme skuffene, i reolen, til Ågot, som de myntene som Axel tagg seg til, lå i da).

    Jeg ga også Axel kanskje 4-5 fotografier, av general-tippoldefaren vår, (har jeg funnet ut senere at dette vel må ha vært), i full paradeuniform da, på flere av bildene vel.

    I håp om at Axel da fikk litt ballast liksom, i livet.

    Og at Ågot ville skjønne det, at jeg bare prøvde å la Axel få litt ballast i livet liksom da.

    Sånn at Ågot ikke ville være seg så lei seg da.

    Som jeg skjønte at hu blei.

    Når jeg ga Axel de myntene da.

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor Ågot ble så lei seg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så skulle Pia bli med Axel og meg, tilbake, inn til Oslo, husker jeg.

    Og det gikk greit vel, helt til vi kom fram til Oslo, og stod på Jernbanetorget T-bane-stasjon, og venta på t-banen til Furuset.

    Det stod to mørkhudede tenåringsgutter der, som så stygt på Pia, Axel og meg, husker jeg.

    Axel lagde et forbasket leven.

    Og de mørkhudede guttene, de så farlige ut, og de kikka på Axel og meg da, mens de prata seg imellom da.

    Jeg lurte på om de kom til å angripe.

    Og prøvde å forklare for Axel at vi var i Oslo nå, og ikke på Sand.

    Så vi kunne ikke være så bråkete.

    Jeg prøvde å få kontakt med Axel gjentatte ganger.

    Jeg så rett på han, mens jeg stod like ved han, og ba han være stille da.

    Axel bare ignorerte meg, og lo en latter, rett i trynet mitt, som jeg syntes at var motbydelig da.

    Så etter at han hadde ledd sånn, en 3-4 ganger, så bare svartnet det for meg.

    Jeg bare angrep Axel, og spente til, og traff han midt mellom beina, i balla da.

    (For de mørkhudede gutta, som tiska om oss, de gjorde meg nervøs da.

    Jeg var nervøs for at de hadde kniv, eller noe.

    Men jeg mente ikke å treffe Axel i balla.

    Han gikk på karate, så jeg var litt redd for han og, selv om han bare var 12-13 år da.

    Og jeg tenkte vel også sånn, at nå har Axel nettopp fått det det blikk-pengeskrinet mitt, med masse gamle mynter, og noen kanskje verdifulle fotografier, av vår tippoldefar, som egentlig var en gave til meg, fra bestemor Ingeborg, (enten når jeg ble myndig eller ble student vel).

    Så det bare svartnet for meg, da Axel bare lo av meg, (akkurat som om at han bare hadde lurt meg liksom, når han fikk de tingene av meg, på Sand, og nå bare skulle være en drittsekk liksom, når vi var tilbake i Oslo), og nekta å være forsiktig, på plattformen, på Jernbanetorget der da).

    Axel bare sank sammen på plattformen, og Pia prøvde å trøste/hjelpe han da.

    Vi kom oss på t-banen.

    Og Pia spurte hvorfor jeg hadde gjort det.

    Hu så kanskje ikke de truende, mørkhudede guttene, på plattformen der.

    Men jeg orka ikke å forklare, på t-banen, foran masse andre mennesker da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg tenker nå.

    Det er at Axel, han har vel pult bortimot halvparten av alle damene, i Oslo, (for å overdrive litt), vel.

    Men han har ikke noen unger, (som jeg vet om, ihvertfall).

    Kanskje han fikk knust ballene, av det sparket mitt, på Jernbanetorget T-bane-stasjon der, og ikke kan ha unger?

    Hva vet jeg.

    Det var ikke meninga å treffe Axel akkurat der.

    Jeg prøvde bare å få han til å holde kjeft.

    (På grunn av de gutta som jeg oppfattet som truende da).

    Jeg prøvde å få han til å våkne opp liksom.

    Samtidig som at jeg nok var litt irritert på han, fra før, på grunn av måten, som han hadde tigget/ranet til seg de gamle myntene mine da, på Sand, og hadde fått bestemor Ågot, til å begynne å grine da.

    (For hva kunne jeg si liksom da.

    Skulle jeg bare nekte han å få de gamle myntene da?).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det må man spørre Axel om, isåfall, hvordan det gikk.

    For det har jeg aldri fått spurt han om.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 65: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    En dag, mens jeg bodde hos Mette og Arne.

    Så sa Mette til meg, at Barnevernet skulle på besøk der.

    Den samme dagen, (var det vel).

    Og hu ville at jeg også skulle være der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dame og en mann, fra Oslo kommune, dukka opp der da.

    Jeg fortalte dem, at dette med Barnevernet, det ble som noe litt rart for meg.

    For jeg hadde jo bodd alene som barn.

    Så jeg syntes at det var rart, at de besøkte Axel, som bodde hos Arne og Mette da.

    Siden jeg selv aldri fikk besøk av Barnevernet, alle de årene, som jeg bodde alene, på Bergeråsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein, Glenn og jeg, vi hadde jo en litt fleipete tone, oss imellom, på fritiden.

    Så noen ganger på jobb, på OBS Triaden, så begynte jeg å bruke den tonen der og, husker jeg.

    Det var en som het Anders vel, (med mørkt hår vel), som jobba på gølvet, på OBS Triaden der.

    Og han sa en gang til meg, at ‘du har fått for liten bukse’.

    (En gang som jeg gikk rundt på gølvet der, og skulle finne prisen på en vare kanskje, eller noe).

    Og da kontret jeg med en gang, (for jeg likte ikke at han vurderte meg så nøye kanskje da. Han karen var ikke sjefen min, eller noe, da, for å si det sånn.), og sa med en gang tilbake, at ‘du har fått for liten hjerne’.

    Noe jeg fortalte om, til Øystein og dem da, etter jobben en dag, da sikkert.

    Og dette ble til et nytt fenomen, som vi vel kalte for ‘hjernevitser’, og som vi noen ganger prata om da.

    Det var liksom nesten som noe påtvunget dette.

    At alltid når Øystein, Glenn og jeg, hang sammen.

    Så måtte vi være så vittige og som noen ordkunstnere eller komikere nesten da.

    Så dette ble kanskje litt slitsomt, i lengden.

    Så sånn var nok kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    OBS Triaden, det var jo en veldig stor matbutikk, nemlig et såkalt hypermarked da.

    Og det jobba vel over 50 personer der vel, hvis jeg skulle tippe.

    Og det var stadig noe krøll, husker jeg, med de andre som jobba der.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, og var nok ikke så høy i hatten, ovenfor de her Romeriks-folka da.

    Og det var veldig travle dager, i kassa, på OBS Triaden der.

    Så i begynnelsen der, når noen fra Ferskvaren dukka opp, og henta en røykpakke, i kassa mi, og sa at de skulle betale for den seinere.

    (Ei ung med mørkt hår der vel.

    Og muligens hu litt eldre der).

    Så lot jeg dem få røykpakka, mot løfte å betale seinere, i starten da.

    (For dem overraska meg kanskje, mens jeg var stressa der da, i begynnelsen, eller noe.

    Det var nesten sånn at dem rana meg da, for å si det sånn).

    Jeg var liksom i et sånt ‘kunde-service-modus’ da, når jeg satt i kassa der.

    Men jeg husker at jeg skreik ut, når jeg så dem en gang, på spiserommet.

    At dem måtte betale for røykpakka da.

    Og da skjedde vel ikke det.

    Men de her Ferskvare-avdeling-folka, de slutta ihvertfall å gå for å hente røyk, i kassa mi, uten å betale med en gang da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, at jeg ikke ropte på kassalederne, om sånne her ting.

    Men hun Helene fra Finland, hu hadde kanskje en litt for personlig tone da.

    Og hu litt eldre, hu hadde jo mista sønnen sin, og sånn, så det ble litt rart med hu og, syntes jeg.

    Og hu Carmen, hu var også veldig sånn feminin, (eller hvordan man skal forklare det igjen).

    Og det samme med hu Liss da.

    Ingen av disse fire hadde vel noe særlig naturlig autoritet, vil jeg si.

    Så det var liksom bare som vanlig prating, (som på fritida), det som skjedde på jobben der, syntes jeg.

    Det var ganske flatt der da, må man vel si.

    Det var kanskje fordi at jeg hadde jobba på Hageselskapet, hvor det var høye direktører, osv., at jeg ikke reagerte helt, på de her kassalederne, på OBS Triaden da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Knut Hauge og meg, vi ble noen ganger brukt på gølvet, da jeg hadde det seks-måneders vikariatet der.

    En gang, så måtte vi fylle opp en stor kjøledisk, med en kilos Norvegia-oster, husker jeg.

    Dette var vel noen som hadde dårlig dato, og som skulle selges billig vel.

    Noe sånt.

    Men det var mye rart da.

    Og vi måtte stable osten to ganger, for vi hadde ikke stabla dem fint nok, den første gangen da.

    Sa han storebroren til hu lyshåra ‘snella’ i frukta der, var det vel.

    Så det var rimelig strengt da, når det gjaldt butikkstandard, på Matland/OBS Triaden.

    De gutta som jobba på gølvet der, de var skikkelig ‘proffe’ da, når det gjaldt å få butikken til å se bra og sånn da.

    Det var liksom ikke noe sånn ‘hulter til bulter’ der.

    Der skulle det mer være som i Amerika, (eller noe sånt), vil jeg si.

    Der skulle butikken se tipp-topp ut da, (selv om det etterhvert ble OBS der, som kanskje ikke hadde så bra rykte, for å ha bra standard vel.

    Som for eksempel MAXI Skårer kanskje).

    Det lå jo også en OBS, på Løren, (ved Sinsen, eller Økern, vel), og den så litt trist/slitt ut, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg var med Knut Hauge og Lene dit engang vel.

    Men i Lørenskog, så var det så stor konkurranse, mellom matbutikkene da.

    Så butikken skulle liksom se tipp-topp ut da, uansett om den het Matland eller OBS Triaden da.

    Og det var ikke sånn, at alle slutta, når butikken begynte å hete OBS Triaden liksom.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Det var mye de samma folka, som fortsatte å jobbe der, (også etter at det ble OBS Triaden), ihvertfall når det gjaldt folka på gølvet, virka det som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg og en annen i kassa, (muligens Knut Hauge vel).

    Vi ble opplært, av en av gutta på gølvet, (muligens han broren til hu lyshåra i frukta vel).

    Til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden der da.

    Og jeg husker forskjellen på hvordan jeg ble opplært, til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden, og på Rimi.

    På Matland/OBS Triaden, der skulle varene trekkes fram da, (som på Rimi).

    Men hvis du hadde en enkelt vare, til overs, fra den fremste esken, i hylla.

    Så skulle man dytte den varen, bak den bakerste esken da.

    Sånn at man bare så den fulle esken da.

    Mens på Rimi, så skulle man ikke legge varer, bak eskene, i hylla.

    Men hvis det var noen løse varer, (når man ryddet hyller), i Rimi.

    Så skulle disse stilles foran eskene da, i hylla.

    (Men varene skulle fremdeles trekkes fram da, sånn at de stod kant-i-kant, med fronten på hylla da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som vi var på campingferie i Sverige forresten, sommeren 1991.

    Så hadde det visst vært en episode, i butikken, på campingplassen der.

    Dette var muligens mens jeg var og chatta med hu pene, svenske, toppløse blondinna, (som jeg bomma røyk av), sammen med Magne Winnem, (på stranda der).

    For det her fikk jeg seinere referert, av Øystein Andersen, var det vel.

    Og det var at Kjetil Holshagen og Øystein og/eller Glenn vel.

    De hadde altså gått i butikken, på campingen der da.

    For å kjøpe noen sånne is-brikker til å ha i en kjølebag kanskje, (eller noe sånt da).

    Også hadde en unge begynt å skrike så fælt, inne i den camping-butikken der da, (fortalte Øystein da, var det vel).

    Og da hadde det visst smelt fra Kjetil Holshagen, at ‘ta og skyt den ungen da’.

    Også hadde visst noen svenske damer der blitt sure da.

    Og sagt noe sånt som, at ‘skjuta ungen? Vi kan inte skjuta ungen’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.