Skjønner at du går og “bærer” på endel ting om din familie. For å ta spørsmålene i rekkefølge. Om han var kommunist tro jeg ingen på Stokmarknes vet noe om, men man kan jo meninger om mangt og meget. Han var nok en vanlig nordmann. Vedr. din mor Karen har jeg aldri hørt at hun var sinnsyk, snakket med en som hadde gått i samme klasse som henne på skolen, han husket henne som en trivelig og omgjengelig jente. Hun hadde sikkert venner på Stokmarknes. De var jo sørfra, men det var ikke noe galt i det. Det er jo fortsatt mange på Stokmarknes som er “søringa”.
Vedr. brua over til Børøya så blei den ferdig i 1967(den som er midt imot på det andre bildet), jeg kom heim etter 2 år i fredskorpset i Uganda og da var den akkurat ferdig. Den betydde en ny giv for Stokmarknes og Hadsel og er nå utbygd med bolig og industriomr. Bruen i bakgrunnen er Hadsel-brua fra 1978, ved flyplassen på Skagen. Ellers så kan du gå inn på http:www.urke.com/stokmarknes så får du se et bedre bilde av Stokmarknes som viser at det er mer enn en gate her etterhvert.
Vedlegger foto av Møysalen 1266 moh. høyeste fjell i Lofoten og Vesterålen (har vært der 3 ganger) akkurat slik ser det ut idag, med hurtigruten som seiler ut fra Stokmarknes. Din bestefar nevnte fjellet i sitt kåseri.
Kommentarene under er nye siden du sist var innom.
Du kan redigere eller slettekommentaren din i en halvtime til.
Hei,
det var veldig bra å få svar, fra noen som husker Ribsskog-familien, da de bodde i Hadsel!
Mormora, Ingeborg, var nok ikke så snill mot morfaren min Johannes da, tror jeg, siden hu sa at den brua til Børøya ikke var vellykka.
Jeg har hørt både mora mi, Karen (da hun levde), og Martin, si at de savna å bo i Nordland, og jeg tror også at Johannes likte seg bra i Nord-Norge, det kunne vi jo høre i det kåseriet.
Johannes og Ingeborg, de bodde i Nevlunghavn, like ved Larvik, da jeg vokste opp, så han fikk bo ved kysten, og hadde båt der, som vi noen ganger tok med mora mi og søstra mi og meg med, siden vi bodde i Larvik, like ved.
Men vi har jo ikke så høye fjell på Østlandet, jeg har jo sett bilder fra Nord-Norge før, så jeg skjønner det, at de savna å være i Vesterålen, så jeg får ta meg en tur opp og se hvordan det ser ut i virkeligheten der oppe, hvis jeg får sjangsen til det en gang.
Jeg tror noe kan ha foregått, på Østlandet, når de flytta ned dit, siden det gikk så skeis med Ellen og Martin og mora mi, og Johannes fikk grått hår, av å gå leite etter Ellen, som ungjente, i Oslo, når hu gikk på forsøksgym der da, og hadde visst sagt til Martin, at hvis han gjorde ei av ungjentene han tulla med, i Hurum, gravide, så ville han skyte seg selv.
Og jeg husker også at Johannes var veldig nedfor.
Jeg gikk jo på skole i Larvik, i 1978 og 79, og da kjørte Johannes forbi en gang, i 1979, var det vel, med en blå Mazda, han hadde.
Og da, så stoppa jeg han, og fikk han til å kjøre meg hjem, for det var jo ikke hver dag han kjørte forbi, siden han bodde i Nevlunghavn, et par mil unna.
Og da var Johannes helt nedfor, og molefunken, som en robot nesten, som skulle gjøre ærend for Ingeborg da, og handle på Nanset marked, en butikk i Larvik.
Så jeg tror det må ha vært et eller annet som har skjedd, etter at de flytta ned til Østlandet igjen.
På skolen i Larvik, i første klasse, så måtte vi lage en heks, for vi måtte ha håndarbeid.
Og da ba mora mi meg om å gi den til Ingeborg.
Så det var konflikter i familien.
Ikke vet jeg hva som egentlig foregikk, men Ingeborg sin familie i Danmark, var ikke adelige, (Gjedde-familien), har jeg funnet ut nå, etter at Ingeborg døde, så hun har altså løyet om sin familiebakgrunn da.
Og Ingeborg kjente også mye folk, i Larvik-distriktet, og fikk mange fine gjester, i bursdagsselskapene sine, i Nevlunghavn, siden hun var barnebarn, av en veldig mektig dansk general, som het Anders Gjedde Nyholm, som var øverstkommanderende general, i Danmark, i mellomkrigstiden.
Og han rustet ikke opp, så det kan ha vært at den familien var tyske spioner, eller noe, lurer jeg på nå, og at dette tysk/danske/illuminati-nettverket, har tulla med Johannes og Ellen og mora mi eventuelt da.
Ikke vet jeg nøyaktig, men jeg lurer på hva som har skjedd da.
Men det var hyggelig å høre det, at mora mi ikke gikk for å være sinnsyk, oppe i Nord-Norge, som faren min pleide å si.
Da jeg skulle på sesjon i Drammen, i 1988, så måtte jeg fylle ut på et skjema, om noen i familien hadde hatt sinnsykdom.
Og da sa faren min, Arne Mogan Olsen, at mora mi, (Karen), og morfaren min, (Johannes, som var rådmann hos dere), hadde hatt problemer med sinnsykdom.
Men jeg kan ikke huske at noen andre har sagt at morfaren min var sinnsyk.
Så kanskje noen i Vesterålen, husker om morfaren min Johannes Ribsskog, gikk for å være sinnsyk, eller om faren min kan ha jugd, når han sa at Johannes var sinnsyk og en annen gang, da han sa at Johannes var kommunist.
Tusen takk for svar, og på forhånd takk hvis noen veit noe mer om, om Johannes var sinnsyk og kommunist, som faren har sagt ved et par anledninger ihvertfall.
Nå begynner visse ting å tyde på, at faren min har jugd litt.
Han sa jo, ved bestemor Ingeborgs 70-årsdag, i juni 1987, at morfaren min Johannes, (som døde noen år før det her), var kommunist.
Og da satt bestemor Ingeborg, i bilen vår, (faren min kjørte henne hjem til Nevlunghavn vel, hvor hun vel bodde da, i det gamle huset. Nei hun bodde vel i Stavern da, så hu satt vel bare på i bilen, når vi skulle kjøre hjem mora mi, eller noe. Hvem vet).
Da sa bestemor Ingeborg også at Johannes var kommunist da, når faren min spurte.
Jeg var litt ‘karusell’, altså full, siden det var fri bar på bursdagen til bestemor Ingeborg, og jeg fikk masse vodka, av dama fra hotellet, selv om jeg enda ikke hadde fylt 17 år.
Søstra mi var mer edru.
Men så sier dama fra Nord-Norge, som skrev melding på Origo, igår, som gikk i klassen til tante Ellen, på 50 og 60-tallet.
Hu sier at bestefar Johannes var en av de få der opp i Hadsel, som hadde seilbåt, og han var også bekjent med prosten.
Og kommunister de har vel ikke egen seilbåt, de ville vel ha sendt alle pengene sine til noe ‘kommunist-greier’, istedet for å kjøpe seilbåt.
Og kommunister, de liker heller ikke religion, så bestefar Johannes, ville nok hatt andre venner enn prosten, hvis han hadde vært kommunist, da ville han nok bare ha hatt han grå kommuneansatte, som han prata om i kåseriet, som kamerat.
Og i det kåseriet, fra NRK, fra 1965, så må jeg si at min morfar Johannes, virker veldig norsk.
Han hadde Nordlandsbåt, som er nesten som et slags vikingskip vel, og han prata om at folk måtte dyrke jorda.
Han siterte, eller nevnte, Hamsun, men det tror jeg ikke en kommunist ville ha gjort, for Hamsun var jo nazist, under krigen.
Men min morfar var jo aktor i landsvikeprosessene, så min morfar var nok ikke nazist heller, for da hadde han nok heller vært på tiltalebenken.
Så jeg tror at bestefar Johannes, bare var en vanlig nordmann.
Faren hans var jo fra Flatanger, i Trøndelag, og Trøndelag er jo et av de norskeste stedene i landet, tror jeg ihvertfall.
Så sånn er nok det.
En annen ting jeg reagerer på, som faren min sa, før han begynte med bølleringinga si, ifjor.
Det var at det var han som skaffa huset, som mora mi, og meg og søstra mi, bodde i, i Larvik, da mora mi flytta dit, i 1973, var det vel.
Men jeg husker det som at mora mi, en tidlig, kald morgen, vekte meg og søstra mi, og satt oss i bilen, og rømte fra faren min, til Ingeborg og Johannes da, som da bodde på Klokkarstua vel, ikke så mange kilometerne unna, på andre sida av Drammensfjorden, så man måtte ta Svelvikferja over fjorden, så var man der, altså bare 7-8 kilometer unna kanskje. Noe sånt.
Så jeg lurer litt på om faren min har fortalt noen røverhistorier, i forbindelse med det her.
Jeg lurer ihvertfall.
Nå er faren min 65 år idag, fikk jeg beskjed om, fra et sikkert amerikansk slektstre-program, myheritage.com, igår.
Så faren min er vel litt gammel, til å lyve slik hele tida.
Så jeg lurer litt på det her.
Men jeg får prøve å finne ut mer om det her, eventuelt seinere.
Det har skjedd noe lignende før, hvor noen, (sikkert noen i USA), tulla med Flicker(som jo er amerikansk)-bildene, på bloggen min.
Jeg skal se om jeg klarer å finne en link til dette.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Her kan vi se at CIA(?), var på bloggen min i forrige måned og, og tulla med Malteserflagget, øverst på bloggen, og satt et bilde av en E24.no journalist der, istedet for Malteserflagget.
Kanskje CIA mener at han journalisten er i Malteserordenen da, og prøver å fortelle oss dette gjennom Flicker da?
Hvem vet.
Her er mer om dette:
PS 4.
Og her er link til den nevnte bloggposten, fra 17. september. (Det om bildet av han journalisten, er i et PS, et stykke ned i bloggposten):
Jeg skal se om jeg får laget en rask YouTube-video her, før jeg går ut.
Det står at det er til privat bruk, men morfaren min er jo død, og har vært død, siden 80-tallet, i over 25 år nå vel, så jeg regner med det er greit, å publisere på sin private blogg da.
Det får man regne med.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er del 1 av kåseriet til bestefar Johannes, ‘Hav og fjell farvel’, som er om Hadsel, i Vesterålet, hvor han jobbet som rådmann, og bodde sammen med bestemor Ingeborg, og min mor Karen, og min tante Ellen, og onkel Martin, før de flyttet ned til Østlandet, rundt 1965, da min morfar begynte som kontorsjef, i Sætre kommune, på Hurumlandet:
PS 3.
Her er del 2:
PS 4.
Jeg tror egentlig ikke bestefar Johannes var kommunist, som faren min ville ha det til, for vi kunne høre, på slutten av del 2 der, at han mobbet de grå kommuneansatte.
Men men.
Det var ganske slitsomt, å bo hos mora mi, og vokse opp der, i Larvik, på 70-tallet.
Men en av de beste dagene, husker jeg, det var St. Hansaften, 1975, var det vel kanskje.
Da tok bestefar Johannes med seg mora mi, og meg og søstra mi, ut i en robåt vel, fra Nevlunghavn da, også rodde han, eller om han hadde påhengsmotor, og kjørte/rodde ut til en øy, hvor mange folk feiret St. Hans da, utafor Nevlunghavn.
Og da hadde vi vel med noe mat og sånn da.
Og vi venta til det ble lyst igjen, før vi dro tilbake til Nevlunghavn, så vi var oppe til klokka 3-4 vel, tror jeg, jeg og søstra mi, som var 4-5 år.
Og ikke nok med at morfaren vår tok oss med på en hyggelig St. Hansfeiring.
Neida.
Jeg mener å huske at han også leste fra en bok han drev å skrev, som het ‘Mannen i skogen’, på samme måte som han leste det kåseriet her da.
Det var en barnebok, som han skrev på da, og som jeg i 1986, skrev inn på skrivemaskin, da jeg bodde på Bergeråsen, for bestemor Ingeborg da, for da var Johannes død, et par-tre år tidligere, nede i Spania.
Og bestefar Johannes, han skrev morsomt og fortalte også på en artig måte, så det var nesten morsommere enn TV og radio osv., når bestefar Johannes fortalte om ‘Mannen i skogen’, osv.
Og bestefar Johannes kunne også noen ganger begynne å leke sisten, i hagen ute i Nevlunghavn, f.eks., da jeg var sånn 5-6 år da.
Og han tulla og kalte meg ‘røver’ og ‘tater’ og ‘Rikke-mann’, men det var vel for morro skyld, tror jeg, han sa det ihverfall på en morsom måte da.
Men så flytta jeg til faren min, da jeg var ni år, for jeg gikk så bra overens med mora mi da, som var litt hysterisk og slitsom da.
Og da var jeg bare en gang, ute hos Ingeborg og Johannes vel, før bestefar Johannes døde, og det var vel sommeren 1983, så jeg tror bestefar Johannes døde vinteren 1984 kanskje.
Noe sånt.
Og da tulla han og bestemor Ingeborg, med meg og søstra mi, og ga oss et russisk kamera hver, som lå på loftet hos dem, (en 4-5 gamle, russiske fotoapparat da, av forskjellige modeller og merke), og tok oss med til Stavern, hvor de oppførte seg litt tilgjort, i fotobutikken, og kjøpte film til kameraene, og sendte oss hjem da, en ukes sommerferie, med mest boklesing, tilbake til Bergeråsen, med hvert vårt russiske kamera da.
Så det ødela litt, vil jeg nok si.
Men det hadde nok vært enda mye tøffere, å vokse opp hos mora mi, og med bestemor Ingeborg, om det ikke hadde vært for at bestefar Johannes, kunne være veldig artig og morsom da.
Og jeg fikk også Apache-sykkel og fotball og sikkert ski og tinnsoldat osv., av bestefar Johannes, husker jeg.
Og den Apache-sykkelen, den var jeg veldig stolt av, husker jeg, så bestefar Johannes, han var vel det nærmeste jeg hadde en far, de årene jeg bodde hos mora mi, etter at han og bestemor Ingeborg, flytta til Nevlunghavn, like ved Larvik, i 1975.
Bestefar Johannes, han kunne være litt gammeldags, men han stefaren vår, Arne Thomassen, han var så streng, så det var artigere med bestefar Johannes, selv om det vel kommer fram, i det kåseriet, at han kunne være alvorlig og, og han lærte oss og spille sjakk og kinasjakk osv., meg og søstra mi, og han røykte pipe, og var en sånn litt høytidelig person da, som var smart og også litt myndig og respektabel da.
Så det var veldig artig at NRK hadde tatt vare på det kåseriet om Hadsel osv.
Som jeg har skrevet om på bloggen, så holdt bestefar Johannes også et morgenkåseri, i 1978 eller 79, som jeg hørte på radioen, før jeg dro på skolen, på Torstrand skole, noen måneder før jeg flytta til faren min.
Mora mi gjorde meg oppmerksom på at bestefar Johannes var på radioen da.
Og han var også på førstesida av Nybrott, (arbeideravisa i Larvik, som nå er konkurs), en morgen, før jeg skulle på skolen, med to døde svaner, som han hadde funnet, i Nevlunghavn, og lurte på hvordan kunne ha dødd.
Men men.
Så det var jo litt spesielt da, at Nybrott hadde bestefar Johannes på hele forsida, fordi han hadde funnet et par døde svaner.
Men men.
Og mora mi, hu var veldig tullete, så det kunne kanskje ha vært en kassett hu spilte, med bestefar Johannes?
Ikke vet jeg.
Jeg husker ikke hva det kåseriet var om.
Men det var ihvertfall bestefar Johannes sin stemme jeg hørte før jeg gikk til skolen da, i stua vår, fra stereoanlegget.
Jeg syntes han hørtes litt kjedeligere ut da, så det var vel et annet kåseri det, tror jeg.
Men NRK har kanskje ikke helt oversikten alltid.
Kanskje det ble lagret på feil navn, eller noe.
Hvem vet.
Men det var artig å høre det kåseriet om Hadsel ihvertfall.
Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle høre bestefar Johannes sin stemme igjen akkurat, hvis noen hadde spurt meg, for noen uker siden.
Så det var veldig bra av NRK.
Og jeg ble veldig trist, husker jeg, inni meg, når søstra mi fortalte meg, en morgen, da jeg gikk til skolen, på Bergeråsen, mens hu gikk sammen med Christell, at bestefar Johannes var død.
Da snudde jeg og gikk en annen vei, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Christell og Pia gikk i S-svingen, og jeg gikk også der.
Men jeg må vel ha gått på ungdomsskolen, da han døde, man kanskje jeg tok bussen fra Berger skole der.
Hvem vet.
Hm.
Jeg får prøve å komme på det her senere.
Vi får se.
Så sånn er det.
PS 5.
Jeg skjønner det nå, når jeg hører bestefar Johannes prate, og tenker tilbake, at bestefar Johannes, var nesten som en militær-kar, nesten som en troppsjef som sier gjør ditt og datt og ikke gjør det.
(Selv om han ikke var så streng alltid, mot oss barna, han kjefta aldri på oss.
Selv om jeg ikke er sikker på, at jeg nådde opp til hans standarder, i hagestell i Jegersborggate, det gjorde jeg nok ikke, for jeg var ikke helt på høyden, for det var forfærdelig å bo der, hos mora mi.
Eller om jeg nådde opp i sjakk og sånn, om han syntes jeg var flink nok.
Hva vet jeg.
Det vet jeg ikke helt, skal jeg være ærlig.
Men man kan ikke vite alt).
Og bestemor Ingeborg, var enda værre, hun kunne virkelig angripe en, på en psykologisk terrorriserende måte da, og hun liksom pirka etter svakheter da.
Så man kunne skjønne at de var fra en lærer-familie, (bestefar Johannes), og en militær-familie, (bestemor Ingeborg).
Så foreldrene til faren min, var mye mer ‘laid-back’ da, så hos Ågot og Øivind på Sand, det var det eneste stedet, som jeg kunne slappe av, under oppveksten.
Og der var jeg kanskje en eller to ganger, i året.
Og jeg pleide å låse meg inn på do, når mora mi og stefaren min, Arne Thormod, kom for å hente meg.
Og en helg jeg var der, husker jeg det, at jeg begynte å grine på fredagen, (den første dagen vi var der).
For jeg var så glad for å være på Sand, og få slappe av litt, det husker jeg godt nå.
Så allerede fredag kveld, når jeg skulle legge meg, så begynte jeg å grue meg til søndagen, når jeg måtte dra tilbake til Larvik da, og mora mi og stefaren min.
Så trøsta bestemor Ågot meg da.
Så jeg levde og ånda for de feriene, som vi fikk være hos Ågot og Øivind og faren min, på Sand og Bergeråsen da.
For mora mi var også prega av de her foreldra sine da, og var streng og kald, mot meg og vel også søstra mi, selv om jeg nok mistrivdes mer enn henne, tror jeg, med denne kalde og strenge oppdragelsen.
Det var som å være på kostskole omtrent.
Jeg skrev om at vi St. Hansaften 1975, fikk være med ut, med bestefar Johannes, med båten, i Nevlunghavn.
Og det var veldig fint, husker jeg enda.
Så det var noen få fine dager, med mora vår, og det var den dagen her og også noen til da.
Men det var untakene, som kunne ramses opp på en hånd da.
Og St. Hansaften, 1976, da var vi også hos Johannes og Ingeborg, i Nevlunghavn da.
Og da måtte vi av en eller annen grunn, legge oss klokken 20, da.
Som vi også måtte hos mora vår.
Men på St. Hansaften og(!)
Når vi sommeren før, hadde fått være oppe til klokka 4 kanskje.
Og denne St. Hansaften, så måtte vi ligge i sengene våre, i et rom, eller det het kammer vel, ut mot veien ned til Havna, i Nevlunghavn, og høre på familier, med barn på vår alder da, gå ned til vannet, for å feire St. Hans, enten nede i Havna der, eller at de skulle kjøre ut i båt da.
Det var jo som tortur, og ligge i det kammerset, hele St. Hans-kvelden, og høre på ‘vanlige’ folk, som gikk forbi da, og pratet og hadde det hyggelig, da.
Da begynte jeg å fortelle, til søstra mi, om at vi neste gang vi fikk lov å besøke faren vår, da ville vi få cola og godteri og ha det fint da, og få lov å være oppe lenge, og dra i kiosken og butikken og sånn da.
Det var liksom nesten et kostskole-liv, vil jeg si nå, som vi levde, da vi bodde hos mora vår, i Larvik.
Det var ikke mye hyggelig, ihvertfall, og det var det heller ikke, hos bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, må jeg nok dessverre si.
Jeg husker det klarere nå, når jeg hørte bestefar Johannes, i det kåseriet.
Selv om de var artige, og morsomme, og interessante, på sin måte, både Johannes og Ingeborg, og mora mi Karen, som alle tre er døde nå, så er det stygt å prate stygt om de døde, men de var veldig kalde da, og strenge, og myndige da, så jeg likte de ikke som barn, ihvertfall.
Og Ingeborg var vanskelig å omgås som voksen og, husker jeg.
Bestefar Johannes, han kjente jeg ikke som voksen, så det kan jeg ikke si så mye sikkert om, hvordan han egentlig var, men jeg har bladede minner om hvordan han var, fra oppveksten.
Og mora mi, hu var slitsom hele livet, vil jeg si.
Og jeg aner litt av det her i søstra mi nå, som kanskje ikke huska hvordan det var å bo på Bergeråsen, før foreldra våre skilte seg, og bestemor Ågot osv., så bra som meg.
For jeg tenkte hele tida, og drømte om det, å besøke faren vår og foreldrene hans.
Det var liksom det som holdt meg oppe, igjennom den forfærdelige tida, det var, å bo hos mora mi.
Det var det som jeg drømte om, å dra til faren min og dem, i ferier osv., for da fikk jeg slappa av litt.
Og jeg holdt meg oppe på det, å drømme om det, mellom hver gang, som jeg var på besøk på Sand og Bergeråsen da.
Så jeg knakk ikke sammen, av de her forfæredelige bestemor Ingeborg, og mora mi Karen, og bestefar Johannes, som var minst ille av de her da, vil jeg si.
Men kanskje søstra mi knakk sammen, det tror jeg egentlig.
Eller at hu ble som en av de.
For hu fikk meg til å ta et strå mellom leppene, (en slags strand-plante/siv, som gjorde vondt å dra gjennom kjeften da, som søstra mi fikk meg til å gjøre), som på ordre, fra bestemor Ingeborg, etter at de hadde brutt meg ned da, først, ved å kjefte eller mase, om noe andre greier.
Enda søstra mi hadde fått meg til å gjøre det en gang før og, (på stranda en gang, noen måneder før da).
(Men når man er unge, så går ting litt i ett, for man har ikke helt kontroll alltid, men blir dratt med hit og dit, så jeg huska ikke det, eller hadde et svakt øyeblikk da, og gjorde som søstra mi sa, ‘prøv å gjøre det osv., en gutt sa at det var artig, å ta det rue strand-grasset mellom leppene da).
Så søstra mi var ikke som en vanlig lillesøster, det her var noe hun nok hadde fortalt å gjøre, av bestemor Ingeborg, eller mora mi, eller noe.
Så skulle vi få et godteri hver da.
Og da analyserte bestemor Ingeborg, og Johannes og mora mi meg da, mens de satt i hagemøblene, i Nevlunhavn, i 1976 eller 77, kanskje.
Så her var det noe rart.
Bestemor Ingeborg så på Johannes, som rista på huet da.
De skulle se om jeg sladra, eller jugde da.
Men jeg holdt kjeft, og sladra ikke på søstra mi, og fikk godteri da.
For jeg visste at hvis jeg hadde sladra, så hadde Ingeborg kjefta på meg for det.
Så ble jeg sendt øverst i hagen, for å leke for meg selv der.
Så dette var nok et forsøk på å se om de klarte å bryte meg ned.
Men det klarte de ikke da.
For jeg huska hvor fæl bestemor Ingeborg var, så jeg gjorde meg tøff, og viste ikke følelsene mine for henne og de da, for jeg visste at da ville bestemor Ingeborg bare såre meg, alikevel.
Så da ble jeg sendt øverst i hagen, og det husker jeg, at jeg hadde ikke noe imot det, å være et stykke unna de.
Og da prata de nok om hva de skulle gjøre med meg da.
Så de her, bestefar Johannes, bestemor Ingeborg, mora mi og søstra mi, de var nok ikke som vanlige folk.
Så her var det nok noe Malteserorden, eller noe sånt, kan jeg tenke meg, som alle fire nok var i.
Nå er det bare søstra mi Pia, som lever av de her nå da, siden bestemor Ingeborg døde i år, og mora mi, døde i 1999, og bestefar Johannes i 1984, var det vel, eller 1985.
Så sånn er nok det, dessverre.
Så vi får se hva som skjer.
Så det er altså med blandede følelser, at jeg tenker tilbake på bestefar Johannes nå, selv om han vel nok var bedre enn bestemor Ingeborg, vil jeg si.
Det skal han ihvertfall ha, og han hadde sine stunder, hvor han var morsom og artig og også hyggelig vel, på sitt aller beste.
Nå ringte jeg Nasjonalbiblioteket, for de har kopi av NRK’s arkiv.
Og da fant jeg ut, at de hadde et kåseri, de fant der, fra Johannes Ribsskog, (eller det var lagret under navnet Johs. Ribsskog, med forkortet fornavn).
Det var om Hadsel og Vesterålen.
Og det het ‘Hav og fjell, farvel’, fra 1965.
(For da skulle de vel flytte ned til Østlandet da, for Johannes skulle slutte som rådmann, i Hadsel og starte som kontorsjef, i Sætre kommune, på Hurumlandet, i Buskerud).
Fra 24.2.65.
Nå får jeg prøve å kontakte NRK, som Nasjonalbiblioteket rådet meg til, for hvis det var til privat bruk, så skulle man kontakte NRK da.
For han døde jo på 80-tallet, så dette hadde det vært artig for meg å høre.
Nå fant de ikke det kåseriet, som Johannes hadde, på slutten av 70-tallet, som jeg hørte på radioen, før jeg skulle på skolen, da jeg bodde i Larvik, (i Jegersborggate).
Men det kan jo ha vært at de har stavet det feil, eller noe, i arkivet da.
Så kanskje det er mulig å finne det seinere.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
De flytta vel da til Holmsbu, må det vel ha vært, på Hurumlandet, i 1965 da.
Hvor faren min traff mora mi da.
Faren min var fra Sand, på Berger, på andre sida av fjorden, og faren hans, hadde snekkerverksted, Strømm Trevareindustri, så faren min snekra seg båter da, på fritida der, som han kjørte over fjorden med da, med påhengsmotor da selvfølgelig, han gadd nok ikke å ro eller seile.
Skal jeg sjekke når mora mi ble født igjen.
Vi får se.
14. juni, et eller annet år, på slutten av 40-tallet vel.
PS 2.
Ja, vi kan se, at i november 1983, da mora mi ble etterlyst, så var hun 35 år:
Hvis hun ble født i 1947, så var hun nesten 18 år, da de flytta til Østlandet.
Og mora mi var også au-pair, i England, (hos noen jeg ikke vet hvem er, men som visstnok skal være i noe slekt), i et par år vel(?)
Så traff mora mi faren min da, og jeg ble født i 1970.
Så det var ikke mange år, som mora mi bodde på Østlandet, før hun traff faren min.
Så mora mi må vel nesten sies å ha vært nordlending, vil jeg si.
Så sånn er nok det.
Selv om hun prata ‘pen’ østlandsdialekt, (eller riksmål?), men hun kunne også prate nordlandsdialekt vel, og også samisk, mente hu at hu skjønte da.
Men men.
Vi får se.
Men søsknene til mora mi, tante Ellen og onkel Martin, de var yngre, da de flytta sørover.
Ellen, hun hadde 50-års dag, i 2001, mener jeg å huske.
Så Ellen, hu var født i 1951 da.
Så tante Ellen, hu var bare 14-15 år, da de flytta til Holmsbu.
Og hu begynte nesten med en gang på forsøksgym da.
Inne i Oslo.
Eller når hu var sånn 15-16, er det vel, at man begynner på videregående.
Så tante Ellen, hu kom så godt som rett fra en oppvekst i ‘ødemarken’, til et vilt hippie-liv i hovedstaden.
Så det måtte jo gå galt.
Det er som å slippe sånne unger som har vokst opp med ulver osv., sånne ulveunger, også skal man la de bo alene midt i London.
Det blir som det omtrent.
Det måtte jo gå rett vest og ad undas det.
Så det var ikke noe rart at tante Ellen ble så glad i narkotika.
Og så fikk hun fetteren min Joakim, i 1969, mens hun hadde brukt for mye narkotika da, sånn at han ble mongoloid.
Og bestefar Johannes, han sa farvel til hav og fjell, og måtte istedet trave rundt i Slottsparken i Oslo, og leite etter tante Ellen, på fritida, fordi tante Ellen hadde forsvunnet sammen med noen hippier da, fra forsøksgym, for å ha fri sex og røyke hasj og bruke LSD osv. da, og høre på Dylan sikkert.
Og røyke indiske sigaretter.
Så sånn var det.
Så dem skulle nok ha blitt værende oppe i Nord-Norge tror jeg, men da hadde nok ikke denne bloggen fantes da.
Men da hadde kanskje ganske mange blitt glade, det er nok mulig.
