johncons

Stikkord: Haldis Humblen

  • Jeg sendte en Facebook-melding til Athina Humblen

    athina humblen facebook

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om ronja lindblom

  • Min Bok 4 – Kapittel 58: Jula 1995

    Jula 1995, så var det eneste stedet jeg var invitert, det var til Haldis og dem.

    (Pia skulle vel være hos bestemor Ingeborg, (eller om det var hos mora vår), på julaften, da.

    Men jeg fikk vel aldri noe invitasjon dit, som jeg kan huske, ihvertfall).

    Haldis og dem, de skulle denne jula feire på Bergeråsen, (i Havnehagen der), og ikke i Drammen, (som året før).

    Det ble sagt av faren min, på telefonen vel, (hvis ikke det var Pia som sa det her), at hvis jeg tok toget til Sande, på julaften, så ville Christell kjøre og hente meg der, da.

    Men da jeg kom til Sande, så var det faren min som stod og venta på meg, i en bil, ved Sande togstasjon der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til ‘Haldis-huset’, så satt Christell i sofaen der, (var det vel), og leste Drammens Tidende da, husker jeg.

    Mens hu prata høyt ut i stua, om en film som gikk på kino, på den her tida, som het ‘En engelskmann som gikk opp en ås’, (eller noe sånt).

    (Så da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så lurte jeg på, om Christell hadde hinta om, at hu ville bli bedt ut på kino, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting som hendte, før middagen, den her julaftenen, (må det vel ha vært).

    Det var at jeg overhørte det, at Christell og hennes eldre halvbror, Jan Snoghøj, prata høyt sammen, mens Christell var på badet der.

    Jan Snoghøj sa det, (til Christell, da), at han syntes det, at Christell hadde så mye hår, på musa si.

    (For han hadde sett musa hennes en gang, mens hu hadde dusja, var det vel, at han sa).

    Christell svarte det, at hu hadde prøvd å barbere beina, en gang, og etter det så hadde det kommet ut noen svære, svarte hår, (sånn at hu alltid hadde måttet barbere beina sine da, etter det her).

    (Noe sånt).

    Så hu ville ikke barbere musa si, da, (fortalte hu).

    Jeg holdt bare kjeft når dem prata om det her da, forresten.

    For jeg syntes at dem prata om litt vel private ting da, (for å si det sånn).

    (Og jeg veit ikke hvorfor de prata så høyt.

    For de måtte jo skjønne at jeg også kunne høre det her, da.

    Og ikke veit jeg hvorfor Jan Snoghøj blanda seg opp i om lillesøstera hans barberte fitta si, eller ikke, heller).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under middagen, så viste jeg fram det nye førerkortet mitt, (som jeg nettopp hadde fått meg), til folka ved bordet der, da.

    Jeg hadde jo fått lappen, den samme uka, eller noe.

    Og jeg veit ikke om faren min og dem, hadde fått med seg det, at jeg hadde fått lappen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, det var at denne jula, så hadde jeg plutselig fått så mange kviser.

    Det hendte at jeg hadde en eller to kviser.

    Men denne jula, så hadde jeg plutselig fått kanskje tjue kviser da, (eller noe).

    Så jeg lurte på om dette var fordi jeg hadde anstrengt for mye, under oppkjøringa, (som var midt i julestria, for butikken som jeg jobba i), osv.

    Eller om det var fordi noen hadde putta noe rart i maten min, eller lignende.

    For jeg lagde jo sånn selvlaget Bostonpostei-aktig leverpostei, (i den Tupperware-boksen til Wenche), mye av den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

    Så noen kan ha tulla med den, for eksempel, (hvis jeg spiste det, på den her tida også, da).

    Jeg syntes ihvertfall at det her var rart, da.

    Men jeg tørr ikke å si noe sikkert.

    (Og de her kvisene mener jeg at jeg overhørte, at Christell kommenterte, (ovenfor Jan Snoghøj vel), ved matbordet, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, fra den her julemiddagen.

    Det var at jeg satt på springen, på doen, når jeg gikk på do, under middagen.

    Og da kommenterte dem det, ute i stua, (husker jeg, at jeg overhørte).

    At det ikke var vanlig å sette på springen når man bare skulle pisse.

    Det var visst bare vanlig, hvis man skulle drite, da.

    Så dem la merke til sånne her ting om meg da, skjønte jeg.

    (Og jeg var kanskje var for sånt, etter at jeg hadde fått høre det, på vorspielet, til julebordet, til Rimi Nylænde, det her året, (noen uker tidligere), at jeg hadde sunget i dusjen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen merkelig ting, (må man vel si), som hendte, den her julaftenen, da.

    Det var det, at plutselig, så forsvant Haldis Humblen og Jan Snoghøj fra stua og kjøkkenet, i Haldis-huset der.

    Og da, så var det bare Christell, faren min og jeg, som var igjen, ved middagsbordet der, da.

    Og plutselig, så gikk Christell, og stelte seg bak faren min.

    Og begynte så å ta han på skuldrene, da.

    Så da begynte jeg å lure på hva det var som foregikk, husker jeg.

    Hadde Christell og faren min et forhold?

    Nei, det fikk jeg meg ikke til å spørre om, husker jeg.

    Så da fikk jeg litt sjokk, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke helt om jeg lå over, hos bestemor Ågot, på Sand, den her jula også.

    (Som jeg hadde gjort, to år tidligere, da jeg også feira jul, hos Haldis og dem, på Bergeråsen).

    Men sommeren etter, (sommeren 1996), så bodde ihvertfall Ågot, på sykehjemmet i Svelvik, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett om det var sånn, at jeg lå over hos bestemor Ågot eller hos Haldis og dem, natt til første juledag.

    Så var det ihvertfall sånn, at jeg satt på med Christell, (husker jeg), inn til Drammen, på første juledag.

    (Noen må ha tilbudt meg å sitte på med henne, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Christell, hu sa det, at jeg burde kjøpe meg bil, for da fikk jeg meg sikkert dame, (husker jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi kjørte ute ved Glassverket der, (var det vel), like før Drammen da, (på Svelvikveien).

    Så sa plutselig Christell: ‘Faen purken!’.

    Og så spurte jeg Christell om hvorfor hu var så redd for purken, (som tydeligvis kjørte bak oss, i en sivil politibil, da).

    Men da svarte ikke Christell noe, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kom fram til Drammen jernbanestasjon der.

    Så fortalte Christell meg det, mens jeg gikk ut døra.

    At hu skulle kjøre til parkeringsplassen, ved Gulskogen Senteret der, og burne på isen.

    (Noe som jeg syntes at hørtes merkelig ut, for en ung dame, på 23 år vel, å drive med, da.

    Så da sa jeg vel ikke noe, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 24: Mer fra 1994

    Sommeren/høsten 1994, (må det vel ha vært), så kom Pia en natt til søndag, hjem til Ungbo, etter å ha vært på utestedet Baronen og Baronessen.

    Jeg er jo b-menneske, så jeg satt fortsatt oppe og så på TV, da Pia dukka opp.

    Så jeg la jo merke til det, at Pia hadde med seg en ny afrikaner hjem.

    Og dette var en som var større, (og vel også litt eldre), enn de tre, som hadde liggi over på Ungbo, da jeg sparka den fotballen i veggen der, tidligere dette året, da.

    Så Pia hadde nok en slags fetisj, for afrikanere, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Og den kraftige afrikaneren og Pia, de gikk nesten rett inn, på rommet til Pia, men de smilte vel bare såvidt, litt lurt, fra gangen der, før de gikk inn, på rommet til Pia da, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og senere i 1994, så kom det en ny overraskelse, fra Pia.

    Pia fortalte det, at hu var gravid med Keyton.

    Og da jeg foreslo det, at hu burde ta abort, siden hu og Keyton ikke hadde noe sted å bo, og Keyton var arbeidsledig.

    Og siden jeg jo var sikker på det, at dette med alle afrikanerne, bare var en slags fetisj, fra Pia, og at hun bare ønsket å leve ut sine seksuelle fantasier, før hun etablerte seg.

    (For Pia likte også ‘Like a Prayer’-videoen, til Madonna, forresten.

    Hvor de har med en afrikansk Jesus, som henger på korset, osv., vel).

    Så jeg fikk jo sjokk, da Pia fortalte det, at hu var gravid.

    Jeg var jo fra Bergeråsen hvor det ikke bare var sånn, at det ikke fantes homo-er.

    Det fantes heller ikke negre der, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jula 1994, så var jeg invitert på julefeiring, i vannsengbutikken, i Drammen.

    Solveig, (telegrafisten fra Scandinavian Star-ulykken), var også der.

    Jeg var tidligere ute, enn vanlig, og det var vel ikke bare artig.

    For Haldis og Solveig og dem, de hadde bundet fast juletreet til veggen.

    Og jeg mente det, at hva hvis vi skulle gå rundt juletreet.

    (Som mora mi pleide å gjøre da).

    Men da sa Haldis at hu ikke trodde det, at vi skulle gå rundt juletreet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solveig klagde også på sin lokale kjøpmann, på Holmen, i Oslo Vest.

    For de ville alltid selge ut den melka, med dårligst dato, før de satt fram den, med bedre dato.

    Da fortalte jeg det, at man måtte selge ut den melka med dårligst dato først, for hvis ikke så fikk man svinn, som det het.

    Og da mente Solveig det, at matbutikkene, de fikk igjen pengene, fra meieriet, for melka, som fikk dårlig dato.

    Men da måtte jeg prøve å forklare det, at sånn var det ikke, dessverre.

    Så jeg var kanskje litt glad, for at jeg ikke jobba i en Rimi, på Oslo Vest.

    For så vanskelige var det sjelden, at kundene, på Lambertseter var, for å si det sånn.

    Men jeg forklarte jo også det, at hvis noen spurte, så gikk vi Rimi-medarbeiderne inn på melkekjøla, og henta en melkekartong, med bedre dato på, hvis kundene spurte om det.

    Men Solveig mente visst at det ikke var aktuelt da, å spørre om å få melk med den beste datoen på.

    Så dette ble nesten som en krangel, husker jeg.

    Men jeg husker jo det, fra å ha jobba i matbutikk, at når melka dukker opp, i butikken, så har den en holdbarhet, på 7-8 dager.

    Så om melka går ut om seks dager eller syv dager, så er vel kanskje ikke det verdens største problem, tenkte jeg kanskje, da.

    Når jeg bestilte melk selv, da.

    For man må jo prøve å passe på to ting.

    Nemlig at melka ikke går ut på dato.

    Og at det ikke blir utsolgt.

    (Som jo Claus ofte ‘dreit seg ut’ ved å gjøre, på OBS Triaden, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, og da ble baksnakket.

    Sånn som den gangen, som jeg nevnte det, for Knut Hauge, at OBS Triaden burde hatt ei ku, oppe på taket av Triaden-senteret, siden Claus så ofte glemte å bestille melk, da.

    (Noe Knut Hauge hadde fortalt meg, vel).

    Men den OBS Triaden-kua, den tenkte jeg ikke på, å fortelle Solveig om, da.

    Da hadde hu vel bare blitt enda surere, tror jeg.

    Hvem vet).

    Så når man bestiller melk, så må man ikke bestille for lite og ikke for mye.

    Så det er nesten som en kunst, (vil jeg kanskje si), å bestille melk, i matbutikker, da.

    (Ihvertfall i Oslo).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På julaften, så husker jeg det, at Christell skulle ha meg med, ut på en balkong, i andre eller tredje etasje, i vannsengbutikken der, for å ta en røyk.

    Men jeg hadde noen måneder før det her, slutta å røyke.

    Så det gadd jeg ikke, da.

    Viggo Snoghøj/Snowhill, han var også der, forresten.

    Og hans unge sønn Simon, som plutselig klinte til meg, midt på trynet, på julaften.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg måtte være julenisse, mener jeg å huske.

    Og Viggo sa også det, (til Jan Snoghøj da), at Simon pleide å si, ‘det er Jan’, når han så på TV, (i Danmark sikkert da), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også den jula her, at Viggo sa til faren min og meg, (når vi var ute og kjørte bil, eller noe, vel), at han ikke skjønte noe av den julekalenderen, som het ‘the Julekalender’.

    (Som vi på Ungbo syntes at var artig da.

    Ihvertfall Axel vel, som syntes at Hansi, (eller om det var Günter), var så morsom, for han hadde ‘the ugliest clothes and the longest face’.

    (Noe sånt).

    Viggo begynte å prate om det her, når den ‘Støveldance’-sangen var på radio, i en bil vi kjørte, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av min mor, så fikk jeg en bok, til jul, som het ‘En fantastisk mann’.

    Noe som friket meg ut litt, husker jeg.

    For det var jo litt rart, syntes jeg, å gi sin sønn, en bok, med en sånn tittel.

    Og den boka, den klarte jeg vel heller ikke å få med meg tilbake, til Ungbo, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk prata litt med Christell, husker jeg, på julaften, var det vel.

    Jeg nevnte vel, for Christell, at Pia, (som feira julaften, med mora vår og bestemor Ingeborg, enten i Stavern eller på Nøtterøy vel), hadde blitt gravid.

    Christell lurte vel også på, hva jeg hadde kjøpt til Pia, i julegave.

    (Eller om det var bursdaggave.

    For Pia har bursdag første juledag.

    Og hu skulle komme til Drammen, første juledag, da).

    Og det var en CD-singel, nemlig Cranberries, med ‘Zombie’, (en sang jeg syntes var bra selv), som jeg hadde kjøpt, til søstera mi da, husker jeg.

    Etter julemiddagen, så satt jeg i stua, til Christell der, etterhvert vel.

    Og hu bodde ut mot Konnerud.

    Men fortsatt i Drammen sentrum, da.

    Og Christell dro noen folk ned dit, som digga Pink Floyd, husker jeg.

    Og da hadde jeg nettopp sett en Pink Floyd-video, på TV vel, som het ‘High Hopes’, og som jeg syntes at var bra, da.

    Men den sangen, den tror jeg ikke han Pink Floyd-digger’n hadde hørt.

    (Selv om jeg vel ikke huska navnet på sangen selv da, så det er mulig at det var jeg som rota).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde stadig nye folk innom, hos seg, den jula, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det virka som at hu var i en gjeng, av sånne litt ‘halvklysete’ folk, kunne man kanskje ha sagt, hvis man ønsket å være litt ondsinnet, (ihvertfall muligens).

    Han ene kjøpte aviser tidlig første eller andre juledag, og la på bordet i stua vel.

    (Hvis ikke dette var da Christell bodde i Oslo.

    Ved Terningen Matcafe der.

    Og at jeg husker litt feil).

    Christell bestilte pizza, (på første eller andre juledag), når hu fikk lyst på det, vel.

    Og den dagen, så satt eller lå det, en del folk, i den gjengen, og så på tegnefilmer, (eller om det var en vanlig film), på TV-en, i stua til Christell der, da.

    Det var den stilen der, liksom.

    Og jeg sov på sofaen, i stua, til Christell der da, mener jeg å huske.

    Og det er mulig at hu Hege fra Rødgata også bodde der, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På første juledag, så måtte jeg liksom ut litt, for å få meg litt frisk luft, og litt tid, for meg selv.

    (Uten de her nesten ukjente folka, som jeg ikke kjente noe særlig, for å si det sånn).

    Så da, så gikk jeg, til den bensinstasjonen, som er ved siden av det bygget, hvor Strømsø Supermarked og den kjøreskolen, som jeg gikk på, da jeg bodde på Bergeråsen, ligger da.

    Og da, så kjøpte jeg brus og pølse med rekesalat og sånn vel, på den bensinstasjonen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg ville gjerne ha litt tid for meg selv, da.

    For jeg følte meg vel ikke akkurat så hjemme der, hos Christell, vil jeg vel si, med alle de her ukjente folka der, da.

    (Og Christell kjente jeg jo ikke heller så bra, på den her tida, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia dukka opp, hos Christell der, (var det vel), på første juledag.

    Så prøvde jeg, å få Christell, til å be Pia, om å ta abort.

    (For jeg var i sjokk, siden Pia skulle ha en negerunge, da).

    Men Christell hørtes ikke så overbevisende ut, i sine forsøk, på å overtale Pia, til å ta abort da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og Pia blåste i hva Christell sa, og hørte hverken på henne eller meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var de her dagene, at Christell forklarte meg det, at hu hadde vært på jorda rundt-reise, sammen med en venninne vel.

    De hadde vært i USA, under fotball-VM, og kjørt rundt i den bilen, som var i musikkvideoen, til det svenske VM-laget, nemlig ‘När vi gräver gull i USA’, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var visst i California, mener jeg å huske.

    Og Christell likte seg ikke der, for man måtte kjøre alle steder, mener jeg å huske.

    Og Christell hadde heller ikke likt seg, i New York, som hu ikke syntes, at var noe spesielt, men mer som alle andre steder, mener jeg at hu sa.

    (Noe sånt).

    Og hu advarte meg vel nesten, mot å dra til USA, tror jeg.

    (Det var ikke langt ifra, ihvertfall vel).

    Christell fortalte også, at på kamelreisen, i ørkenen, i Afrika vel.

    Så hadde hu blitt så vant, til å bruke venstrehånda si, som dohånd.

    Så da de kom til Singapore, (eller hvor det var), så hadde Christell bare fortsatt, å bruke venstrehånda si, som dohånd, på hotellet der, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde også vært i Austrialia, og der hadde hu jobba som servitør-dame, på en strippeklubb, (mener jeg at hu sa).

    Og hu hadde også vært i USA, (var det vel), under den kampen, da Norge spilte 0-0, mot Irland, vel.

    Og da hadde hu skammet seg så fælt, over å være norsk, (der hu satt aleine på en sportspub vel), siden Norge hadde spilt så kjedelig fotball, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På første juledag, så var det middagsselskap, i sengebutikken i Tordenskioldsgate, igjen.

    Jeg husker ikke om Solveig, fra Holmen, var der fortsatt.

    Men Jan og Viggo Snoghøj var der.

    Og Faren min og Haldis var der.

    Og Pia, Christell og jeg var der, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de spurte Pia, om hvorfor hun bare var sammen med afrikanere.

    Pia svarte det, at hu ‘bare hadde hatt to’, (eller noe).

    Og det var vel Negib fra Etiopia og Keyton fra Somalia, som hu mente, da, (tror jeg).

    Men da måtte jeg hoste litt, syntes jeg.

    (Sånn som man liksom gjorde, hvis det var noe, som ikke var sant, da.

    Som vel muligens Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å gjøre vel.

    Eller om jeg hadde det fra noen andre).

    For Pia hadde jo, som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapittelet, også hatt med seg en svær afrikaner, fra utestedet Baronen og Baronessen, med seg hjem, til Ungbo.

    Og hu hadde jo også hatt meg seg Keyton sine to kamerater, (var det vel), med seg hjem og også besøkt dem vel, en del ganger da.

    (Pia sa ihvertfall at de to spiste grisete, for de spiste med henda da, sa hu).

    Så man kunne vel kanskje like gjerne sagt at hu hadde hatt fem afrikanere, som to.

    (Ville nok jeg tippet på, ihvertfall).

    Så derfor liksom hosta jeg fælt da, ved matbordet, mens den her pratinga pågikk, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av kveldene der, (enten julaften eller første juledag), så var det sånn, at Jan Snoghøj, han angrep meg bakfra, mens jeg satt på en stol, ved middagsbordet der, i andre eller tredje etasje, i sengebutikken, i Tordenskioldsgate.

    Jan tok kvelertak på meg, uten noen grunn, (som jeg klarte å forestille meg, ihvertfall).

    Jeg satt bare fredelig ved bordet, og hadde også drukket en del øl, til maten, osv.

    Og jeg ble sur, på Jan da, som også hadde kødda med meg, og liksom nesten startet slåsskamp, tidligere, like før middagen, på julaften, (var det vel).

    (Jan Snoghøj spurte meg om hva gjør du hvis jeg prøver å banke deg nå, eller noe.

    Og da hadde jeg bestikket, i hånda, for vi bedt om å hente det, eller noe.

    Så da sa jeg vel at jeg hadde kniv og gaffel der, til å forsvare meg med da.

    Noe sånt).

    Så jeg tok armene mine bak ryggen, og begynte å løfte på Jan, (som vel veide over hundre kilo, ihvertfall).

    (Siden han tok kvelertak på meg, da).

    Og jeg slang nesten Jan over ryggen, og opp på middagsbordet, da.

    Men så skreik Haldis, (var det vel).

    Så jeg satt ned Jan igjen.

    (Jeg hadde vel ikke tenkt å kaste han.

    For da kunne vel strupen min ha gått og kanskje, siden Jan Snoghøj liksom hadde kvelertak på meg, hele tiden, mens det her foregikk, da).

    Så jeg satt Jan ned igjen da.

    Og så heiste jeg han opp, og satt han ned igjen, enda en gang.

    (For jeg var litt full, da).

    Mens noen av damene ved bordet skreik muligens vel.

    Men det her var det Jan som startet og jeg er en fredelig kar, som ikke pleier å bråke i fylla.

    Men Jan Snoghøj var så bøllete da.

    Og Jan var også så redd, (lot han som ihvertfall), for at stolen, (en vanlig trestol vel), som jeg satt på, kunne ha blitt skadet, etter at jeg satt han ned, husker jeg.

    For jeg hadde kanskje fått en ganske sterk rygg da, etter å ha hatt ansvaret for kjølevarene, på Rimi Nylænde, en god del måneder, og etter å ha vært i Geværkompaniet, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når vi dro tilbake til Christell, denne kvelden, så tok jeg med en god del flasker øl, husker jeg, fra sengebutikken.

    For jeg var ganske full da, og lurte sikkert på om Pia, Christell og jeg skulle fortsette å drikke, borte hos Christell, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Haldis hu kommenterte det, den her jula, (må det vel ha vært).

    At den talende alarmklokka, (som sa tiden på engelsk, når man trykket på en knapp, og som også galte som en hane, når den varslet vekking), som jeg hadde kjøpt til henne og faren min, i julegave, jula 1989, da vi var på Highland hotell, på Geilo, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Den vekkerklokka, den hadde hu enda, på slutten av 1994, (altså fem år seinere da), fortalte hu.

    Og Haldis mente det, at den klokka, den var som en trøst, for henne, når hu var aleine hjemme.

    For da trykket hu bare oppå klokka, og så sa den klokka tiden på engelsk, og da følte hu seg ikke ensom lenger da, fortalte hu.

    Så Haldis må ha vært noe slags spesielt overfladisk mennesketype, tenkte vel jeg, da jeg hørte det, at Haldis sa det her.

    Men jeg lurte også på det, om Haldis fleipa, husker jeg.

    Men så godt kjenner jeg ikke min fars nye livspartner, at jeg kunne si det sikkert, om Haldis tulla eller ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 18: Jula 1993

    Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt, å dra til Haldis og faren min og dem, på Bergeråsen, i jula etter at jeg var ferdig, med militæret.

    Men jeg hadde ikke noe annet sted å dra.

    Og Pia fortalte meg det, at jeg var invitert, til Haldis og dem, og at ei venninne av Christell, som ble nummer tre, (eller noe), i Frøken Norge, skulle dit, på julaften, da.

    Så da syntes jeg at det virka fristende, å feire jul, hos Haldis og dem, da.

    (For jeg kjente liksom ikke noen damer som hadde vært med i Frøken Norge, og sånn).

    Så derfor dro jeg dit, da.

    (Selv om Pia selv vel skulle til bestemor Ingeborg eller mora vår, for å feire jul.

    Men dit var vel ikke jeg invitert, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kunne jo nesten ikke feire jul, hos Axel og dem, etter 1991.

    For Mette Holter kasta meg jo ut derfra, (må man vel vel si), sommeren 1991, da.

    Men sånn som jeg husker det, så feira jeg julaftenene på 90-tallet og 2000-tallet, sånn her:

    1990: Hos Metter Holter og dem, på Furuset.

    1991: Hos bestemor Ågot på Sand.

    1992: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1993: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1994: Hos Haldis og faren min i vannsengbutikken i Drammen, (lå over hos Christell, som bodde langs veien ut mot Konnerud, (fra Drammen sentrum), vel).

    1995: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1996: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1997: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1998: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1999: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2000: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2001: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2002: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2003: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kontaktet ruteopplysningen, på Oslo S., i forkant av denne julefeiringa.

    Og de sa at tog og busser gikk som vanlig, på julaften.

    Så det var jo bare tull, men jeg var stressa da, siden jeg jobba i matbutikk, (hvor det alltid er mye å gjøre, før jul).

    Så da jeg kom til Drammen, så gikk det ikke noe buss, til Berger.

    Og jeg ringte og klagde da.

    Fra Rutebilstasjonen, i Drammen.

    Til NSB vel.

    Og da mener jeg det, at Vibeke Kjølstad, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole, satt inne i ventehallen, på Drammen Rutebilstasjon, og hørte på at jeg ringte, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Videospilleren min, som Magne og Elin Winnem, hadde lånt, det året jeg var i militæret.

    Den hadde vært som ny, (vil jeg si), da de fikk låne den.

    (For jeg pleide ikke å se så utrolig mye video, på den her tida, da.

    Og jeg hadde jo hatt video, siden 1980 vel.

    Så jeg var vant til å behandle videoen og videokassettene bra, da.

    Etter å ha hatt video, i mange år).

    Men da jeg fikk tilbake videoen min, fra Magne og Elin Winnem.

    Så kunne jeg ikke bruke den videoen lengre.

    For bildekvaliteten var blitt helt elendig da.

    Videohodet hadde blitt slitt ut, rett og slett, (virka det som for meg).

    Så etter at jeg hadde fått meg de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde, (må det vel ha vært).

    Så ville jeg kjøpe meg en ny video, da.

    Og jeg fant noen nye videoer, som kosta 2000 kroner pr. stykk, (eller noe), på en elbutikk, på Bryn Senter.

    Og jeg tenkte at de var så billige, så det ville vært artig, å hatt to videoer.

    For da ble det som en dobbelt kassettspiller.

    Og jeg kunne lage musikkvideo-kassetter da, hvor sangene kom på rekkefølge, fra mine gamle opptakskassetter, (fra Abildsø, osv.), hvor det var mye musikk jeg ikke likte også på, da.

    Og jeg kunne kopiere filmer da, (som jeg også hadde pleid å gjøre, på Bergeråsen).

    Men jeg hadde ikke råd til å betale for de videospillerne kontant.

    Men jeg spurte om jeg kunne få kjøpe de på avbetaling da, (husker jeg).

    (For jeg så et sånt klistremerke, eller noe, om at de hadde avbetalingsmuligheter der, da).

    Og det var greit, sa de.

    Og plutselig, så hadde de gitt meg et kredittkort og to videospillere, da.

    (Enda jeg bare ba om avbetaling, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på julaften, i 1993, så var dette flaks, husker jeg.

    For det gikk ikke fler busser, til Berger.

    (Enda NSB i Oslo hadde fortalt meg, at disse gikk, som normalt.

    Så NSB tulla både julaften 1993 og, som julaften 1991, da jeg måtte hive meg inn i samme taxi, som en Jebsen-sønn hadde bestilt, (siden den siste (NSB)-bussen, til Berger, ikke venta på toget, i Sande), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Men NSB sa vel at de kunne betale for taxiregninga, når jeg ringte og klagde, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde ikke tatt med penger, til drosje.

    For det kosta flere hundre kroner, da.

    Men jeg satt meg inn i en drosje, på Strømsø vel.

    Også spurte jeg om han visste hvor jeg kunne bruke det kredittkortet mitt da, for å ta ut penger.

    (Noe sånt).

    Og det var utafor postkontoret, på Bragernes, (det som ble ranet av han kjente bankraneren Martin Pedersen, (eller noe), helt på begynnelsen av 80-tallet, vel).

    Og der tok jeg ut 400, (eller noe), da.

    Som drosjesjåføren mente at drosjeturen til Berger, cirka ville koste, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom fram til Haldis og dem, på Bergeråsen.

    Så viste det seg det, at hu finalisten i Frøken Norge, ikke skulle være der, likevel.

    (For det hadde visst skjedd noe, mellom henne og Jan Snoghøj da, som gjorde at hun ikke dukka opp der likevel).

    Og Christell, hu gikk bare rundt i joggebukse, hele kvelden, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis pleide alltid å lage pinnekjøtt, til jul.

    (Hu var jo fra Vestlandet).

    Så det var vel pinnekjøtt denne julen og, tror jeg.

    Og kålrabistappe og kokte poteter, vel.

    Men Haldis pleide alltid å ha litt kokte gulerøtter, i kålrabistappa, mener jeg å huske.

    Så hu hadde liksom sin egen vri da, på kålrabistappa, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel skifta, borte hos bestemor Ågot, (tror jeg).

    (Som skulle feire jul, borte hos onkel Håkon og dem vel, tror jeg).

    For Christell sa plutselig, at ‘har du på deg smokingbukse, Erik?’.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg det, at jeg hadde det, da.

    (For den vanlige dressen min, (eller ihvertfall dressbuksa), den var slitt ut, da.

    Så jeg brukte den smokingen, (eller ihvertfall buksa til den), som jeg hadde kjøpt billig, da jeg skulle være forlover, for Magne og Elin Winnem, tidligere det her året, da).

    Og da ble faren min sjalu på meg, tror jeg.

    For da sa han det, (med en sur stemme vel), at han ikke hadde hatt smoking, da han var på min alder.

    Så jeg fikk vel ikke forklart det, at jeg hadde kjøpt den smokingen, for 200-300 kroner, på Dressmann sitt restlager, i Storgata, i Oslo, da.

    Siden jeg måtte ha en smoking, siden jeg jo hadde tatt på meg det, (noe jeg vel nesten ikke kunne si nei til, siden Winnem hadde skaffet meg en jobb, på Rimi), å være forlover, for Magne Winnem, da.

    Så faren min var kanskje litt smålig da, syntes jeg kanskje.

    Og han var vel kanskje også litt ignorant, siden han jo ignorerte det, at han selv jo var oppvokst, på 50 og 60-tallet, da økonomien i Norge, var mye dårligere, siden dette jo var før Norge ble en oljenasjon, og like etter andre verdenskrig, osv.

    Og han ignorerte vel også det, at jeg som tidligere Gjerde-elev og NHI-student, pleide å bli invitert på juleball.

    Og der var egentlig dresskoden smoking, (ihvertfall gikk de fleste i det vel), selv om jeg ikke hadde hatt råd til, å kjøpe meg en smoking selv, på den tida.

    (Men jeg tenkte kanskje på at det var jul da, og at jeg ikke så de her folka så ofte, så jeg prøvde vel å roe det ned, og ikke krangle så mye, da.

    Og jeg følte meg vel kanskje ikke så hjemme der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det må ha vært på den julaftenen her, at enkemannen til Tutta, (Haldis sin venninne), fra Berger, var hos Haldis, på julaften.

    For jeg husker det, at en julaften, som jeg var hos Haldis.

    Så befant jeg meg plutselig alene, i stua til Haldis, med enkemannen til Tutta, da.

    (For faren min, (må det vel ha vært), han fortalte meg det da, at Tutta nettopp hadde dødd da, (eller noe).

    Hu som hadde sagt, noen år før det her, til faren min og Haldis, at hu ikke ville slutte å røyke, for det var den eneste gleden hennes.

    Og faren min hadde vært irritert over det her da.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og jeg spurte han enkemannen til Tutta, da.

    Om Tutta hadde dødd, (eller noe sånt).

    (For jeg syntes at jeg måtte si noe, da).

    Men da svarte ikke han enkemannen til Tutta noe, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ved julebordet der, (denne jula ihvertfall), så satt jeg vel, med ryggen, mot kjøkkenet.

    Mens faren min, han satt ovenfor meg cirka vel.

    Og mens Christell vel satt, til venstre for faren min, vel.

    Og Jan, han satt på enden av bordet, til venstre for Christell igjen, vel.

    (Noe sånt).

    Så Jan og Christell, de satt noen ganger og skravla sammen, (nesten privat), da.

    Men hvis Christell spurte meg om noe, så måtte vi prate, over hele bordet, da.

    Men jeg husker det, at vi vel såvidt prata noe om boksing eller militæret, (eller noe sånt).

    Og da skulle jeg kanskje være litt morsom, da.

    Også nevnte jeg det, at jeg hadde vunnet en boksekonkurranse, på rommet, da jeg var i militæret.

    (Den boksekonkurransen var et snaut år før det her vel, på lagsrommet, til lag 2, i troppen min, i Geværkompaniet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3)).

    Men da svarte ikke Christell meg noe.

    Men hu bare vendte seg, mot Jan, og sa at noe sånt som, at ‘fy faen, er de folka der helt gærne, eller?’).

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke skjønte noe av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 14: Mer fra Ungbo og Rimi

    Noen uker etter, at jeg hadde vært forlover, for Magne Winnem, høsten 1993, (må det vel ha vært).

    Så dro Magne Winnem meg med, til min far og Haldis Humblen sin sengebutikk, i Tordenskioldsgate, i Drammen.

    (Enda Magne Winnem visste at jeg gikk dårlig overens med slekta mi.

    Han hadde jo nevnt, for Anne-Katrine Skodvin, at jeg hadde ‘problemer med familien’, som han ikke skjønte noe av, osv.).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin Winnem var vel også med, (mener jeg å huske).

    Jeg husker ihvertfall det, at Haldis sa til Magne Winnem at han kunne få femten prosent rabatt, (tror jeg det var), siden han kjente meg, da.

    Og Winnem og jeg, vi syntes vel kanskje at det var litt lite.

    (Selv om vi ikke sa noe, da).

    Men da var Haldis enda frekkere, vil jeg si.

    For da sa Haldis det, at det tilbudet også gjaldt meg, da.

    At jeg også kunne få femten prosents rabatt, hvis jeg skulle ha meg seng, da.

    Så jeg var mer som en bekjent, av faren min og Haldis, enn som en slektning da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, han sa også det til meg, i sengebutikken, at han ikke likte Magne Winnem.

    Men jeg brydde meg ikke så mye om, hva faren min sa, for han hadde jo vært så uansvarlig, og latt meg bo aleine, fra jeg var ni år.

    (Og Winnem var jo også sjefen min i Rimi.

    Ihvertfall så hadde han da nettopp vært sjefen min der, på Rimi Munkelia).

    Så jeg likte egentlig ikke å ha så mye med faren min å gjøre, da.

    Og faren min begynte vel også å kødde, med Winnem, (må man vel si).

    Faren min venta i noen måneder vel, med å levere senga, som Winnem kjøpte, da.

    Så Magne og Elin, de måtte ligge på gulvet, på soverommet sitt, på Bergkrystallen der, i en del uker, (var det vel).

    (Husker jeg at Magne Winnem fortalte meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem fortalte meg også det, at en gang, som butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Så hadde Winnem fakka en butikktyv.

    Også hadde Winnem sagt ‘skummelt’, (eller noe), til han butikktyven.

    (Ihvertfall så hadde Winnem brukt noen ord eller uttrykk, som min adoptivtremenning Øystein Andersen pleide å bruke, da.

    Fortalte Winnem).

    Og da, så hadde visst han butikktyven blitt helt rabiat, sa Winnem.

    Så det var noe med den måten som Øystein Andersen prata på da, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så hadde visst Magne Winnem, (ifølge hu Monica som seinere ble butikksjef, på Rimi Nylænde før meg, eller om det var Ihne Vagmo, eller ihvertfall en butikkdame, fra Rimi Munkelia da), sitti i kassa, på Rimi Munkelia, og prøvd å åpne en rull, med tiøringer, ved å knekke den rullen, mot kassaskrinet.

    Sånn at tiøringene hadde flydd veggimellom da, (forstod jeg).

    Og grunnen til at Winnem gjorde det sånn, det var visst det, at jeg hadde fortalt det, at jeg pleide å knekke tiøring-rullene sånn, på OBS Triaden.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men på OBS Triaden så var kassadiskene større, og det var kanskje en list eller noe, på de kassadiskene, som gjorde det lettere, å knekke de rullene, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Rune flyttet inn, på Ungbo.

    Så tilbydde han meg, å kjøpe hans gamle PC, for 1000 kroner, husker jeg.

    Det eneste problemet, det var, at den PC-en, ikke hadde noe harddisk.

    Så man måtte starte Windows fra en diskett, hver gang man skrudde på PC-en.

    Men det funka det og.

    Og jeg fikk jo litt bedre råd, etterhvert, og begynte å spare opp litt penger.

    Så til slutt, så var det sånn at Glenn Hesler og Øystein Andersen lånte 3000 kroner av meg, husker jeg, cirka et år kanskje, etter at jeg var ferdig med militæret.

    (En gang automatfirmaet deres gikk litt trått, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den PC-en, som jeg kjøpte, av han Rune.

    Mener jeg at det må ha vært.

    Hvis ikke det var sånn, at jeg fikk låne Glenn Hesler sin PC, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Men jeg husker ihvertfall det, at jeg en helg, i Skansen Terrasse der, lagde et tippeprogram.

    Hvor jeg også nesten lagde min egen versjon av Windows, husker jeg.

    Jeg lagde et sånt system at man gikk inn i et vindu, for å velge fotball-lagene da, som skulle stå på kupongen, den uka.

    Også var selve tippeprogrammet veldig enkelt.

    Man skulle bare skrive hvor mange prosents sjanse, man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier, i hver kamp.

    Også genererte tippeprogrammet så mange rekker man ønsket da, (bortimot ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den helgen, som jeg dreiv på, med det tippeprogrammet.

    Så satt Pia i stua der, på Ungbo, (mener jeg å huske).

    Så jeg mener at jeg viste fram det her programmet, som jeg jobbet med da, til søstera mi Pia, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en lørdag ettermiddag.

    (Etter at Pia hadde flytta ut fra Ungbo, tror jeg).

    Så somla jeg meg faktisk ned til Narvesen-kiosken, på Furuset der, med en tippekupong, som jeg hadde fylt ut selv, etter noen rekker, som det tippeprogrammet mitt, hadde generert, da.

    Men da var jeg litt for seint ute, (fant jeg ut), så de tok ikke imot flere tippekuponger lenger, den dagen, da.

    Så jeg fikk ikke levert inn de her rekkene mine, da.

    Så det var litt nedtur da, husker jeg.

    Selv om jeg ikke tok det her så tungt, da.

    For før det her, så hadde jeg vel ikke tippa, siden jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg å huske).

    At jeg hadde jeg fortsatt dette tippeprogrammet mitt litt i bakhodet, da.

    Jeg gikk blant annet innom en tippekiosk, i Storgata, i Oslo, for å høre om de hadde sånne tippekuponger, med traktor-mating, sånn at man kunne få en printer, til å fylle de ut, da.

    Men jeg kom vel aldri så langt, at jeg fikk gjort ferdig selve utskriftdelen, av det tippeprogrammet, vel.

    For jeg fikk meg jo internett, etter at jeg hadde bodd, bare cirka et halvt år, i Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

    (For Magne Winnem hadde fått seg internett, allerede i 1995 vel, (hvis det ikke var på begynnelsen av 1996), i Avstikkeren der, på Bergkrystallen, husker jeg).

    Og jeg syntes jo at internett var artig.

    For Magne Winnem dro meg også med, til BI, ved Schous Plass.

    Hvor han studerte, skoleåret 1995/96, vel.

    (Etter å ha slutta som butikksjef, vel).

    Og i datasalen, på BI der, så hadde de internett, da Winnem dro meg med ned dit, (husker jeg).

    Og på de PC-ene til BI, så var det masse chatte-program, installert da, (husker jeg).

    Så jeg prøvde å chatte på nettet og sånn, på BI der, studieåret 1995/96, da.

    Og jeg ble litt hekta på det, da.

    For jeg syntes at mine bekjente.

    Sånn som for eksempel nettopp Magne Winnem, og også for eksempel søstera mi, Pia.

    At de var så alvorlige og nesten aggressive, liksom.

    Så jeg lengta nesten etter å ha kontakt med andre typer mennesker, da.

    Det føltes nesten som at jeg ble kvalt, (bildelig talt, da), på den her tiden, (husker jeg).

    Så jeg syntes det var som en befrielse, å få meg internett, sånn at jeg kunne chatte med ‘vanlige’ folk, i øst og vest, da.

    Sånn at jeg fikk litt avveksling, fra for eksempel søstera mi og Magne Winnem, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 9: Mer om Pia

    Pia er jo en marxist, (må man vel si, hun pleide å ha sosialistisk ungdom-plakater på veggen, da hu bodde på Sand, mener jeg å huske, ihvertfall), hun er en rebell, må man vel si, siden hu flytta opp fra Haldis og faren min, og til meg, (skoleåret 1988/89), og hu er feminist, (tror jeg), og afrikansk borgerrettighetsforkjemper, da.

    Hu er nesten som Krutsjov, (som banket med skoen sin, i bordet, i FN, på 60 eller 70-tallet), eller som Yngve Hågensen eller Gro Harlem Brundtland, som liksom skriker fælt da, ofte, istedet for å prate vel.

    En enda mer skrikete versjon av Gro Harlem Brundland, kan man vel kanskje kalle søstera mi.

    Mens jeg er mer som Kåre Willoch, da.

    Så Pia og jeg, vi er som hund og katt eller Kåre og Gro, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om Pia og jeg, er veldig forskjellige, så støttet jeg hennes opprør, mot faren min.

    For jeg syntes at faren min var så uansvarlig, siden han hadde latt meg bo alene, siden jeg var ni år, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden at begge mine foreldre hadde liksom støtt meg fra seg, da.

    Så prøvde jeg heller, (som ung voksen), å få det til sånn, at vi hadde et samhold, oss tre søsknene, Pia, Axel og meg.

    Siden jeg liksom hadde en slags tomhet da, i livet mitt.

    Siden jeg hadde et dårlig forhold, til begge mine foreldre, (må man vel si).

    Og siden jeg derfor heller ikke hadde så mye kontakt, med mine andre slektninger, annet enn søstera mi og broren min da, som begge bodde i samme by som meg, nemlig Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er altså sånn, (vil jeg si), at man liksom må tenke seg om, før man spør Pia om noe.

    For hu er sånn, at hvis man spør henne om noe hu ikke liker å prate om.

    Så begynner hu å hyle og skrike, da.

    Så man kan nesten ikke bare spørre henne om ting.

    Man må nesten vente og høre hva hu velger å fortelle selv, om forskjellig, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og man kan også si det, at Pia, er litt sjuskete.

    Når for eksempel mora vår, var på besøk hos oss, på Ungbo.

    Så husker jeg at hu sa det, at det var meg hu måtte låne reine håndklær av.

    Og at søstera mi ikke hadde noe særlig bra rutiner for å vaske klær da.

    (Noe sånt).

    Og en gang, som Pia vaska klær, (i en vaskemaskin, som vi på Ungbo, spleisa på å leie, fra Thorn, siden den vaskekjelleren var så upraktisk).

    Så lot Pia tøyet sitt ligge, i vaskemaskinen, i flere dager, da.

    Og da jeg turte å ta opp det, neste gang jeg så søstera mi.

    At hu måtte huske å ta ut tøyet etter seg, når hu vaska klær.

    Så ble søstera mi fly forbanna, og sa at jeg ikke måtte blande meg opp i hennes liv.

    Men jeg blanda meg bare opp i den vaskemaskinen, (som jeg var med å spleise på), egentlig.

    Så søstera ga et litt forvirra inntrykk, vil jeg si.

    Når hu mente at jeg blanda meg opp i hvordan hu levde sitt liv, bare fordi jeg mente at hu måtte ta ut tøyet etter seg, av vaskemaskinen.

    Men jeg blanda meg egentlig ikke opp i livet hennes.

    Men jeg blanda meg bare opp i hvordan hu brukte vaskemaskinen.

    Og den ble leid i mitt navn, fra Thorn, og jeg betalte like mye som henne, for å bruke den.

    Og så begynte Pia å overdramatisere da, (eller hva man skal kalle det), å si at jeg blanda meg opp i livet hennes.

    Så Pia har ikke beina på jorda, vil jeg si.

    Hun har en dårlig virkelighetsoppfatning da, (vil jeg si).

    (Hvis hu ikke bare spiller, da).

    Så det er nesten som et mareritt, å bo sammen med søstera mi, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 7: Bryllupet til Magne Winnem og Elin fra Skarnes

    Jeg sleit litt, sommeren 1993, i forbindelse med bryllupet, til Elin og Magne Winnem.

    For jeg måtte ha smoking, som forlover, i det bryllupet.

    Og jeg hadde jo bare den slitte dressen min, fra det første året, som student, i Oslo.

    (Hvor dressbuksa vel var så utslitt av det var slitt hull på buksebaken, osv., mener jeg å huske).

    Og jeg hadde ikke råd, (like etter militæret), til å kjøpe meg en dyr smoking, til mange tusen kroner, da.

    (For jeg måtte jo ta meg av søstera mi Pia og, og hadde bare en fast vakt, hver fjortende dag, den første tida etter militæret, på Rimi).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Magne Winnem dro meg med på et restlager, som Dressmann hadde, i Storgata vel, i Oslo.

    Og der snakket Winnem med en eldre Dressmann-ansatt som klarte å trylle fram en smoking til meg, (som passet perfekt, må man vel si), til to-tre-fire hundre kroner, (for både bukse og jakke), var det vel.

    (Og uten at jeg vet hvordan Winnem klarte å få han Dressmann-ansatte, til å jobbe så bra.

    Men Stein, fra Gjerdes Videregående og russetida, (som Winnem forresten kalte for ‘Pac Man’), han fikk seg etterhvert jobb i nettopp Dressmann, (mener jeg å huske), så det kan være at Winnem muligens fikk noen tips av Stein, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en lørdag morgen, (var det vel), så satt jeg på med Magne og Elin da, opp til Skarnes, hvor vi først hilste på foreldrene til Elin.

    (Som bodde i en ganske vanlig enebolig, (var det vel).

    Hvor det liksom ikke var noe å sette fingeren på, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Magne og jeg, vi fikk begge en slags blomsterpynt, som ble festet på smokingene våre, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin sin forlover, det var ei fin, lyshåret Skarnes-dame, som det først var meningen, at skulle være min borddame, under middagen, (mener jeg at det ble sagt).

    Men så, i bilen, på veien opp til Skarnes vel, så sa Winnem at hu forloveden til Elin, hadde møtt en ny kavaler, en dag eller to tidligere, så hu skulle ikke være borddama mi likevel da, (skjønte jeg).

    Så dette ble litt rart da, syntes jeg.

    Og jeg hadde jo heller ikke lappen, på den her tida.

    Så det var lagt opp sånn, at jeg måtte sitte på med hu forloveden til Elin, til kirken, da.

    Så det var litt flaut da, husker jeg, at jeg syntes.

    At hu forloveden til Elin hadde bil og lappen, og jeg ikke hadde det da, (og måtte sitte på med henne, da), husker jeg.

    (For folk så jo på oss, når vi dukka opp, utafor kirken der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette bryllupet, det var jo like etter at jeg hadde dimma, fra militæret.

    Og det var vel før jeg fikk de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.

    Så dette var jo en tøff tid for meg, (husker jeg), med mye press.

    Jeg var 80-90 prosent arbeidsledig, og jeg hadde fått ansvaret for søstera mi Pia, som ikke hadde noen penger og heller ikke noe sted å bo.

    Og det var også nedgangstider, så det var vanskelig å få seg jobb.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk faktisk til en lege, i Oslo, for å få meg noen sovepiller, denne sommeren, husker jeg.

    (Dette var en lege på Holmen, faktisk, hvor jeg hadde feira jul en gang, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), hos hu Solveig, som var venninna til min fars nye dame, Haldis Humblen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var ikke helt på topp, under det her bryllupet, da.

    Og Magne Winnem hadde også advart meg, mot slektningene sine, som var spesielle og veldig religiøse da, (sånn som jeg skjønte det).

    Så jeg var såpass nervøs, at jeg skalv litt, i knea, (husker jeg), når jeg stod ved siden av brudeparet, foran presten der da, i kirka.

    Og på veien ut av kirka, så ga Magne Winnem meg en salmebok.

    Og da trodde jeg det, at han hadde glemt å legge fra seg den.

    Så da la jeg igjen den, inne i våpenhuset, (mener jeg å huske at det heter, fra kristendomstimene, må det vel være), i kirka, da.

    Og så skulle jeg bli med brudeparet, for å hjelpe til, under fotografering, osv., da.

    Og like etter at vi begynte å kjøre, så spurte Magne eller Elin meg, om hvor den boka var.

    Så forklarte jeg det da, at den hadde jeg lagt igjen, inne i kirken.

    Og det var ikke bra da, mente Elin.

    For der var det noen viktige papirer, og sånn.

    Så jeg måtte løpe ut av bilen da, (foran masse folk), i smoking, og få tak i han kirketjeneren.

    Og kirketjeneren, det var en gutt, i slutten av tenårene vel, som var kledd i en satanist-band t-skjorte.

    Han satanisten låste meg inn i våpenhuset da, og jeg kikka gjennom de mange salmebøkene, som stod på en slags hylle der, (var det vel), men jeg klarte ikke å finne den her spesielle boka, som Elin fra Skarnes, så gjerne ville ha da.

    Så jeg måtte gi opp, og gå tilbake igjen til bilen, da.

    Og da virka det som, at dette med den boka, ikke var så nøye likevel, kanskje, på brudeparet, da.

    Så vi dro til den fotografering da, noen kilometer unna kirken, (som jeg mener å ha lest om, i bryllupsannonsen til Elin og Magne, som jeg fant i Aftenpostens tekstarkiv, (var detJeg sleit litt, sommeren 1993, i forbindelse med bryllupet, til Elin og Magne Winnem.

    For jeg måtte ha smoking, som forlover, i det bryllupet.

    Og jeg hadde jo bare den slitte dressen min, fra det første året, som student, i Oslo.

    (Hvor dressbuksa vel var så utslitt av det var slitt hull på buksebaken, osv., mener jeg å huske).

    Og jeg hadde ikke råd, (like etter militæret), til å kjøpe meg en dyr smoking, til mange tusen kroner, da.

    (For jeg måtte jo ta meg av søstera mi Pia og, og hadde bare en fast vakt, hver fjortende dag, den første tida etter militæret, på Rimi).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Magne Winnem dro meg med på et restlager, som Dressmann hadde, i Storgata vel, i Oslo.

    Og der snakket Winnem med en eldre Dressmann-ansatt som klarte å trylle fram en smoking til meg, (som passet perfekt, må man vel si), til to-tre-fire hundre kroner, (for både bukse og jakke), var det vel.

    (Og uten at jeg vet hvordan Winnem klarte å få han Dressmann-ansatte, til å jobbe så bra.

    Men Stein, fra Gjerdes Videregående og russetida, (som Winnem forresten kalte for ‘Pac Man’), han fikk seg etterhvert jobb i nettopp Dressmann, (mener jeg å huske), så det kan være at Winnem muligens fikk noen tips av Stein, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en søndag morgen, (var det vel), så satt jeg på med Magne og Elin da, opp til Skarnes, hvor vi først hilste på foreldrene til Elin.

    (Som bodde i en ganske vanlig enebolig, (var det vel).

    Hvor det liksom ikke var noe å sette fingeren på, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Magne og jeg, vi fikk begge en slags blomsterpynt, som ble festet på smokingene våre, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin sin forlover, det var ei fin, lyshåret Skarnes-dame, som det først var meningen, at skulle være min borddame, under middagen, (mener jeg at det ble sagt).

    Men så, i bilen, på veien opp til Skarnes vel, så sa Winnem at hu forloveden til Elin, hadde møtt en ny kavaler, en dag eller to tidligere, så hu skulle ikke være borddama mi likevel da, (skjønte jeg).

    Så dette ble litt rart da, syntes jeg.

    Og jeg hadde jo heller ikke lappen, på den her tida.

    Så det var lagt opp sånn, at jeg måtte sitte på med hu forloveden til Elin, til kirken, da.

    Så det var litt flaut da, husker jeg, at jeg syntes.

    At hu forloveden til Elin hadde bil og lappen, og jeg ikke hadde det da, (og måtte sitte på med henne, da), husker jeg.

    (For folk så jo på oss, når vi dukka opp, utafor kirken der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette bryllupet, det var jo like etter at jeg hadde dimma, fra militæret.

    Og det var vel før jeg fikk de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.

    Så dette var jo en tøff tid for meg, (husker jeg), med mye press.

    Jeg var 80-90 prosent arbeidsledig, og jeg hadde fått ansvaret for søstera mi Pia, som ikke hadde noen penger og heller ikke noe sted å bo.

    Og det var også nedgangstider, så det var vanskelig å få seg jobb.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk faktisk til en lege, i Oslo, for å få meg noen sovepiller, denne sommeren, husker jeg.

    (Dette var en lege på Holmen, faktisk, hvor jeg hadde feira jul en gang, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), hos hu Solveig, som var venninna til min fars nye dame, Haldis Humblen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var ikke helt på topp, under det her bryllupet, da.

    Og Magne Winnem hadde også advart meg, mot slektningene sine, som var spesielle og veldig religiøse da, (sånn som jeg skjønte det).

    Så jeg var såpass nervøs, at jeg skalv litt, i knea, (husker jeg), når jeg stod ved siden av brudeparet, foran presten der da, i kirka.

    Og på veien ut av kirka, så ga Magne Winnem meg en salmebok.

    Og da trodde jeg det, at han hadde glemt å legge fra seg den.

    Så da la jeg igjen den, inne i våpenhuset, (mener jeg å huske at det heter, fra kristendomstimene, må det vel være), i kirka, da.

    Og så skulle jeg bli med brudeparet, for å hjelpe til, under fotografering, osv., da.

    Og like etter at vi begynte å kjøre, så spurte Magne eller Elin meg, om hvor den boka var.

    Så forklarte jeg det da, at den hadde jeg lagt igjen, inne i kirken.

    Og det var ikke bra da, mente Elin.

    For der var det noen viktige papirer, og sånn.

    Så jeg måtte løpe ut av bilen da, (foran masse folk), i smoking, og få tak i han kirketjeneren.

    Og kirketjeneren, det var en gutt, i slutten av tenårene vel, som var kledd i en satanist-band t-skjorte.

    Og han satanisten, han låste meg så inn i våpenhuset da, og jeg kikka gjennom de mange salmebøkene, som stod på en slags hylle der, (var det vel), men jeg klarte ikke å finne akkurat den her spesielle boka, som Elin fra Skarnes, så gjerne ville ha, da.

    Så jeg måtte gi opp, og gikk tilbake igjen til bilen, da.

    Og da virka det som, at dette med den boka, ikke var så nøye likevel, kanskje, på brudeparet, da.

    Så vi dro til den fotografering da, noen kilometer unna kirken, (som jeg mener å ha lest om, i bryllupsannonsen til Elin og Magne, som jeg fant i Aftenpostens tekstarkiv, (var det vel), at het Strømm kirke vel, (men dette var altså ikke det samme Strømm, som er, der hvor ‘Ågot-huset’ ligger, men tydeligvis et annet Strømm da, som de vel har, oppe ved Kongsvinger/Skarnes der, da)).

    (Jeg sjekket på nettet nå, og så det, at det Strøm, som de har, oppe ved Skarnes der, det skriver med bare en ‘m’.

    I motsetning til Strømm, (den vestre sida av Drammensfjorden), som skrives med to ‘m’-er, da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under fotograferingen, av brudeparet, (som var utendørs, mener jeg å huske), så hjalp jeg litt til, med å holde en solskjerm, (eller noe), når fotografen ba meg om det, (på noen få av bildene), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bryllupsmiddagen, den ble avholdt, i et religiøst lokale, oppe ved Skarnes der, som het Sanngrund, (mener jeg å huske).

    Dette var like ved Glomma, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så det er kanskje ikke så rart, at de har et sted, som heter Strøm, oppi Skarnes der, (siden Glomma renner forbi, like ved der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da bilen med Magne, Elin og meg, dukka opp, ved Sanngrund der.

    Så sendte Magne meg, til en bensinstasjon, som var i en av nabobygningene, til det lokalet, der hvor bryllupsmiddagen skulle være, da.

    For Winnem var ‘coca-coliker’, som han kalte det.

    Så han ville ha cola, da.

    Så han sendte meg, for å kjøpe et beger, med Coca-Cola, til han, på den bensinstasjonen, da.

    Og når jeg da skulle inn, på det selskapslokalet, med det begeret, med cola.

    Så stod mora til Magne Winnem.

    (Ei religiøs dame, som jeg såvidt hadde møtt i russetida, i ‘heimen’ deres, i Røyken).

    Hu stod i døra, til lokalet der, for å hilse, på alle gjestene, da.

    Og hu sa da noe sånt som at, ‘du er som Magne du, for han også er så glad i cola’.

    (Noe sånt).

    Også ba hu meg om å sette det begeret fra meg utenfor, (var det vel).

    For det var ikke lov å ha med cola, (og sånn), inn der da, (skjønte jeg).

    Jeg prøvde vel å ymte fram, at det begeret, egentlig var til Magne.

    Men det tror jeg ikke, at ‘kom fram’.

    Så jeg måtte bare forklare til Magne da, at mora hans hadde nekta meg, å ta med colaen hans inn der, da.

    Og dette likte vel ikke Magne.

    Ihvertfall så sa han til meg, iløpet av den ‘seansen’, inne på Sanngrund der, at ‘ikke be meg om å være forlover for deg’, mens han så på meg, på en alvorlig, (og vel nesten truende måte), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Begge Magnes brødre var forresten der.

    Det var hans yngre bror Eivind, som jeg vel såvidt hadde møtt, fra før.

    Og hans eldre bror, John, (med lyst hår vel), som bodde ut mot Krokstadelva der, (mener jeg at Magne sa), og som var ‘litt dum’, (eller om det var ‘litt rar’), husker jeg, at Magne sa, inne på Sanngrund der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette bryllupet, det minnet forresten ikke så mye, om det bryllupet, til Viggo Snoghøj, (Min fars nye dame, Haldis Humblen, sin sønn), og hans danske flyvertinne Grethe, som jeg var med til, nede i Danmark, på midten av 80-tallet, (var det vel).

    Hvor det ble sunget drikkeviser, på både norsk og dansk, (husker jeg).

    Neida, under hele bryllupsselskapet, på Sanngrund, så ble det ikke servert så mye som en dråpe alkohol.

    Så drikkeviser, det var det nok dårlig med, dessverre.

    Og Elin Zahl Kristiansen, (som vel Elin fra Skarnes egentlig het, før hu ble gift).

    Hu ble også seinere aktiv, i Kristelig Folkeparti, i Oslo, rundt kommune- og fylkestingsvalget, i 1995, (mener jeg å huske).

    Så det var nok ikke sånn, at det bare var Magne Winnem sin slekt, som var religiøse.

    Elin fra Skarnes sin slekt, de var nok også skikkelig religiøse, (vil jeg nok tippe på, ihvertfall), siden det ikke ble servert så mye som dråpe alkohol, under hele bryllupet der, da.

    (For det var jo bruden som var fra Skarnes, så det var vel bruden sin familie, som bestemte mest, når det gjaldt bryllupet der, vil jeg nok tippe på, ihvertfall.

    Som for eksempel, om det skulle serveres alkohol der, eller ikke, da.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det nærmeste man kom drikkeviser, i bryllupet, til Magne Winnem og Elin fra Skarnes, det må vel ha vært, da hu forloveden til Elin fra Skarnes, holdt tale.

    Hu nevnte det, (hvis jeg ikke blander henne med en annen venninne, av Elin, da), at Elin fra Skarnes, hadde fortalt henne det, at Magne Winnem, ‘ikke kunne kline’, da han og Elin fra Skarnes, ble sammen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en kar, litt oppi åra der, (muligens i slekta til Magne Winnem vel), som holdt tale der, husker jeg.

    Og han begynte å prate ‘dritt’ om Sanngrund, og sa at det stod noe i bibelen, om at man ikke skulle bygge sitt hus på sand, osv.

    Så dette var vel antagelig ikke noen i slekta til Elin fra Skarnes, siden de sikkert kjente bedre til dette navnet Sanngrund, fra før, enn slekta til Magne Winnem gjorde, vel.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihverfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg selv, jeg holdt ikke noen tale, som forlover.

    For Magne Winnem hadde sagt til meg det, i forkant av bryllupet, at de bare kunne lage en sang, som liksom skulle være fra meg, da.

    Og jeg kjente jo heller egentlig ikke Magne Winnem så bra.

    Jeg hadde jo bare kjent han fra skoleåret 1988/89, som var bare snaue fem år, før det her, da.

    Og jeg var heller ikke vant til å holde tale, i familieselskaper og sånn, fra før, heller.

    Og da var det vel noen av de kvinnelige gjestene, (som jeg ikke vet nøyaktig hvem var), som slang noen kommentarer, om at jeg ikke ‘turte noenting’, eller noe, da.

    (Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Men ifølge Magne Winnem, så var man visst ganske modig, bare man turte å stille opp, som forlover, for han.

    (Noe sånt).

    Siden slekta hans, visstnok var noen slags religiøse fanatikere da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem fortalte meg også det, (på Sanngrund der, mener jeg at det var), at det egentlig hadde ‘ligget i kortene’, i alle år, at det var hans engelske fetter, Colin Dobinson, fra Swindon, som skulle være forlover, for han.

    Så det at jeg var forlover, det var noe Magne Winnem selv hadde ønsket, men det er mulig at dette ikke var så populært, blant resten av slekten hans, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På grunn av det, som Magne Winnem sa, om at Colin egentlig var ment å være forlover.

    Så prata jeg vel litt med Colin, (som jeg kjente såvidt, fra det første året mitt, som student, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), i bryllupet der, (mener jeg å huske).

    Men jeg syntes ikke det virka sånn, som at Colin var aggressiv mot meg, på grunn av det her, med at jeg var forlover, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    To andre folk, som jeg kjente, som var gjester, i bryllupet der.

    Det var Andre Willassen, (fra Gjerdes Videregående), og Morten Jenker, (fra Rimi).

    Og jeg husker at jeg satt ved samme bord som dem, etter middagen, (var det vel).

    For jeg skulle også sitte på med dem, tilbake igjen, til Oslo, da.

    (Uten at jeg husker hvem av dem det var, som kjørte).

    Og jeg husker at jeg var nervøs, og spurte Morten Jenker, om hvordan jeg gjorde det, som forlover.

    ‘Vil du at jeg skal svare deg på det’, (eller noe), mener jeg å huske, at Morten Jenker, svarte da.

    Så jeg gjorde det nok ikke så veldig bra, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at faren til Magne Winnem var der.

    Han jobba som byråkrat, i Statens forurensningstilsyn, på Helsfyr, (like ved der jeg hadde studert, det andre året, på NHI, et drøyt år før det her, da), mener jeg å huske.

    Jeg mener å huske at han faren til Winnem veksla noen ord, og at han var en høflig kar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det her husker jeg bare veldig vagt, så det her tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men jeg mener å huske at det var sånn, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke mye av turen, tilbake igjen, til Oslo.

    Men jeg kom meg vel hjem til slutt, vel.

    Det går jo en motorvei, (som jeg ikke husker hva heter nå), forbi Ellingsrudåsen og Furuset der.

    Så det er mulig at dem bare slapp meg av, ved Torgbua, på Ellingsrudåsen, (eller noe), da.

    Og hvor Elin og Magne skulle hen for natten, det husker jeg ikke.

    Men de hadde jo vært forlova en stund, og bodd sammen, i General Ruges vei, på Nordstrand, i et år, eller noe.

    Så bryllupsnatten, den ble vel kanskje ikke så utrolig spennende for dem, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Selv om dem ihvertfall slapp å stresse like mye, med å bruke sæddrepende krem, på tørkerullholderen, etter det her, vel.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Siden dem jo nå var gift, og kunne få unger, uten å være redde for hva slekta deres kom til å si eller gjøre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 40: Bergeråsen

    En av de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så fikk jeg plutselig en studielån-regning, på fem-seks tusen vel.

    (Noe sånt).

    Fra Lånekassa da.

    Som soldat, så fikk jeg jo 800-900 kroner utbetalt, hver fjortende dag.

    (Noe sånt).

    Og Rimi-lønna, den gikk jo også med i det store sluket da, (for å si det sånn).

    Det gikk for eksempel med en god del penger til øvelser, for da pleide jeg å kjøpe inn mye røyk, sjokolade og varmeposer da, med mere.

    Så jeg hadde jo ingen mulighet, til å betale denne Lånekasse-regninga.

    For jeg avtjente jo førstegangstjenesten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo lært det, at inkasso, det var fy og skam.

    Og jeg hadde kanskje litt hjemlengsel, til Bergeråsen.

    (Jeg leste noen av bøkene i August-triologien, til Hamsun, på den her tida, og det er bøker som får en til å føle seg rotløs og til å få hjemlengsel, har jeg lest i et intervju, med en utenlandsk Hamsun-fan, i Aftenposten en gang, seinere på 90-tallet, (mener jeg å huske)).

    Så jeg kunne nok antagelig bare ha sendt et brev, til Lånekassa, om at jeg måtte få utsettelse.

    Men jeg var litt stolt også kanskje over å ha klart meg gjennom vinteren, i Geværkompaniet, og siden jeg hadde fått mange ferdighetsmerker, til å ha på permuniformen min, (som også hadde et birkebeinermerke, på skulderen).

    Så jeg ringte faren min da, og spurte han, om jeg kunne få låne penger, til å betale den her regninga da.

    Så en lørdag, (må det vel ha vært), våren 1993.

    Så tok jeg tog til Drammen og buss videre til Bergeråsen, i permuniform, (for da betalte man bare 10 prosent, av vanlig billettpris, på toget, da).

    Og så gikk jeg fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, og ned til ‘Haldis-huset’, nesten nederst i Havnehagen der.

    Jeg gikk i perm-uniform, men jeg gadd ikke å ta på meg bereten, husker jeg.

    Siden jeg følte meg så hjemme, på Bergeråsen, da.

    Og også siden det ikke var noe politi der, (nærmeste lensmann holdt til i Svelvik, en snau mil lenger nord), og langt mindre noe militærpoliti.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt ganske stivt, i permuniformen min, i stua til Haldis der, og prata med faren min og Haldis, som også satt i stua der da.

    De lånte meg noen tusenlapper, til å betale studielån-regninga med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis fortalte meg også det, at Christell hadde blitt så vanskelig å ha med å gjøre, i det siste, så hu lurte på om jeg ville ‘ha’ henne, da.

    Jeg fikk jo helt sjokk, og tenkte vel noe sånt, som at vi var vel i Norge og ikke i et land i den tredje verden.

    Så Christell bestemte vel selv, hvilken mann hun ville ha, (tenkte jeg da).

    Og jeg var ikke sikker på om Haldis tulla, eller ikke, heller, (skal jeg være ærlig).

    For så godt kjente jeg ikke Haldis.

    Og dessuten, så bodde jeg jo på Ungbo, og var i Geværkompaniet, og Christell ville vel ikke vært fornøyd med å bo på Ungbo, hvis jeg skulle tippe, heller.

    Så jeg ble bare sittende der helt stum, og svarte ikke, når Haldis spurte om jeg ville ha Christell, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Da jeg gikk i sjette klasse, på Berger skole, så gikk jeg i flaggborgen, på 17. mai. Men faren min og Haldis så meg ikke. De så etter Christell

    flaggborg 17 mai

    http://svelviksposten.no/nyheter/17-mai-glimt-fra-berger-1.7243515

  • Min Bok 3 – Kapittel 15: Jula 1992

    Etter julepermen, 1992, så skulle jeg, som den nest siste reserven vel, (Skjærbekk var vel den siste), overføres tilbake igjen, til et vanlig lag, (nemlig lag 2).

    Den siste tiden, som reserve, så var vi så få reserver, at vi måtte bo, på samme rom, som staben.

    Staben, det var troppsassistent Øverland, 12/7-ener Løvenskiold og 12/7-toer Staff.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pluss vel også san-mann, (sanitetsmann), muligens, som var en lav kar, som jeg ikke husker navnet på nå vel.

    Løvenskiold, han var nok fra den adelsslekten, som jeg har skrevet om på blogg, at min mormor, Ingeborg Ribsskog, sa at ikke var så fin, som Gjedde-slekten, som hennes oldemor, Maren Gjedde, var fra da.

    Men dette, at min mormor syntes det, det visste jeg ikke noe om, da jeg var i militæret da.

    Jeg var vel ikke helt klar over, at min mormor, var fra adel.

    Jeg trodde at hun var fra generaler og sånn.

    Men min mor hadde jo sagt en gang, at hun var veldig fin, (på 70-tallet, da vi bodde i Jegersborggate).

    Så jeg tenkte vel ikke så mye over det her, med adelsnavn, (og sånn), skal jeg være ærlig.

    (På Gjerdes videregående, så hadde vi jo hatt en sånn greve, (eller noe), fra Hemsedal, i markedsføringsdelen, av klassen, for eksempel).

    Men Løvenskiold, det var visst en tysk slekt, (sa min mormor, på telefon, fra Nevlunghavn, da jeg ringte henne der, i 2007 eller 2008).

    Og det kunne man kanskje merke litt, på det stabsrommet.

    For det var vel det eneste rommet, som jeg bodde på, på Terningmoen, hvor de ikke hadde vinduet oppe, om natta.

    Og det mener jeg å huske, at var fordi, at Løvenskiold ikke ville ha vinduet oppe da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Løvenskiold hadde kanskje også litt homofile tendenser, vil jeg kanskje si.

    For en dag, så smalt det fra han, (til meg), at Staff og meg, begge hadde ligget, med rumpa i været, i sengene våre.

    (Og at han da ikke hadde klart å se bort, eller noe).

    Noe jeg syntes at hørtes rart ut.

    Men på dette rommet, så hadde jeg jo også overkøye.

    (Noe jeg ikke hadde på de andre rommene, som jeg bodde på, på Terningmoen).

    Så jeg innrømmer at det var veldig varmt der, (siden varmen jo går oppover, som vi jo lærte, på nettopp Terningmoen), og litt dårlig luft, (må man vel si).

    Så det er mulig at kroppen min prøvde å heve seg opp da, fra madrassen, (i søvne), siden det var så varmt inne på det rommet da.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Jeg sa ihvertfall til Løvenskiold, at ‘se en annen vei da vel’, (eller noe), og at han altså ikke burde se på rumpa, til Staff og/eller meg, (hvis det plaga han da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han bryteren fra Sarpsborg, (Grønning het han vel, mener jeg), han skulle over i HV, (eller noe), etter jul.

    Men den siste dagen før jul, så hadde ikke jeg noen seng der, for noen skulle ha min seng, på grunn av noen omrokeringer da, (sa sersjant Dybvig vel).

    Jeg kunne nesten ikke kaste ut Grønning, fra senga si, den siste dagen hans der, syntes jeg.

    Og troppsbefalet, de tok vel egentlig ikke ansvar.

    For kabalen gikk ikke opp, da.

    Men mange soldater hadde jo dratt hjem, på grunn av de hadde fått fritak da, siden inntaket i juli.

    Så nabokaserna, til vår kaserne, den stod tom da.

    Så jeg bare la meg på et rom, som stod helt tomt der da, i nabokaserna.

    Den siste kvelden før julepermen da.

    Mer eller mindre med troppsbefalets samtykke vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste dagen, før juleferien, så fikk vi servert oksesteik, (var det vel), i en mer eller mindre høytidelig ‘seanse’ da, i messa.

    Men vi fikk bare en liten flaske brus hver, til middagen da.

    Istedet for at vi fikk forsyne oss med vann eller saft, i så mange glass vi ville, (som vi vanligvis fikk lov til da).

    Så jeg fikk jo den verste forstoppelsen, (husker jeg).

    Siden den oksesteika vel ble nesten som sement, eller noe, i tarmene mine da.

    Siden jeg ikke fikk nok drikke da.

    Og jeg skulle også jobbe, på Rimi da, i denne juleferien.

    Så jeg fikk jo nesten panikk, siden jeg ikke klarte å gå på do da.

    Så jeg dro på Jernbanetorget Apotek, og kjøpte mye klyster og sånn da.

    Som jeg brukte, på Ungbo og også på en do, på Oslo S., vel.

    Og på Oslo S., så merka en dovakt, hva som var galt.

    (Mer eller mindre, ihvertfall vel).

    Og han mente at jeg burde ta noe paracept, mot forstoppelsen da.

    (Noe jeg vel også prøvde).

    Så uansett hva som virka, så fikk jeg sånn rimelig orden, på fordøyelsen min etterhvert da.

    Men jeg hadde visst lukta dritt da, overhørte jeg, at en medarbeider, på Claes Ohlson, (hvor jeg vel muligens dro til, etter apoteket og doen på Oslo S.), sa, når jeg kjøpte en bordklokke, som julegave, til Haldis og dem da, (en bordklokke med en sånn pendel under, (eller noe vel), som snurra da).

    Men jeg hadde altså hatt skikkelig problem, med forstoppelse og sånn da.

    (Og vel også feber, tror jeg).

    Selv om jeg ikke veit, om det er noen unnskyldning, (til at jeg lukta sånn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På selve julaften, så tror jeg, at jeg var hos Ågot.

    Men at vi skulle feire hver for oss.

    Jeg skulle vel feire borte hos Haldis, (var det vel bestemt).

    Mens Ågot vel skulle feire hos onkel Håkon da, (et stykke lenger opp i Havnehagen).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis og dem, de begynte å prate om at dem ikke hadde fått tatt julevask.

    Så jeg, som var i Geværkompaniet, (hvor vi vaska hver morgen), jeg ville jo hjelpe til med å vaske da.

    Og døra over doen, til Haldis og dem, den var så møkkete, (husker jeg), at den nok ikke hadde vært vaska, siden huset ble bygget, (på begynnelsen av 70-tallet), eller noe.

    Men men.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min, han sa det, at militærfolk, de vaska feil, for de brukte så mye vann, når de vaska, (husker jeg).

    (Når jeg dreiv og vaska gulvet der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers så husker jeg ikke så mye, fra denne jula.

    Bortsett fra at Christell, hu nevnte det, at et par mannlige bekjente av henne, de var i militæret, og der ble de så feite.

    Men da var dem nok ikke i Geværkompaniet.

    For vi fikk kjørt oss veldig bra der da, og løp og krøp og bar, fra morgen til kveld nærmest, i et år da.

    Så jeg var ikke sikker på om Christell skjønte så mye av, hva militæret egentlig var.

    Jeg tenkte på det, (husker jeg), at hennes to eldre halvbrødre, Viggo og Jan Snoghøj, jo begge hadde sluppet unna militæret, siden de vel var danske statsborgere, (var det vel).

    Men Christell angrep ikke meg direkte da, for å være et sted, i militæret, hvor man ble feit.

    Hu prata om to folk fra Drammen, eller noe, da.

    På en litt sånn hatsk/aggressiv måte vel.

    Og vel også henvendt til sin eldre halvbror Jan Snoghøj, mener jeg.

    Så sånn var det, (hvis jeg husker det riktig).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.