johncons

Stikkord: Haldis Humblen

  • Hvordan jobbing jeg gjorde for Strømm Trevare mm. (In Norwegian)

    Hvis man leser den forrige bloggposten, så tror man kanskje at jeg aldri jobba, men bare så på når de andre i familien jobba.

    Men det var nok ikke riktig, det tenkte jeg på nå.

    Neida, jeg var ofte med inn til Oslo, fra jeg var sånn ni år da.

    For faren min solgte køyesenger fra Strømm Trevare i Aftenposten.

    Og da var det sånn, at han trengte hjelp til å bære.

    Så da var jeg med å bar køyesenger og seinere vannsenger da.

    Og noen ganger var jeg med å montere disse.

    På Sand, så hadde jeg jobben å pakke skruer til sengene.

    Det var skruer og muttere og umbraco-nøkler, som skulle pakkes i en pose som skulle stiftes ordentlig da.

    Så det ble min jobb, da jeg flytta til Berger, i 1979.

    Jeg hadde også jobben å kjøre ved fra tønner på verkstedet, med en trillebår, de ganske få meterne opp til huset til foreldrene til faren min.

    Da skulle denne veden kastes gjennom et åpent kjellervindu, (som vel omtrent alltid stod på gløtt, ihvertfall om våren og sommeren), og ned i kjelleren til Ågot.

    Så sånn var det.

    Kjelleren var som et industrilokale, det var ikke innreda der.

    Enda huset ble bygget på 50-tallet kanskje.

    Noe sånt.

    Og det her var 20-30 år seinere vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, faren min bygde noen hus, i Sandsveien, på slutten av 80-tallet, og da var jeg med og la sånn, hva heter det, panel.

    Jeg la sånn panel på veggen, tror jeg det var.

    Sikkert furu, og jeg mener jeg spikra med sånn spikerpistol også.

    Jeg var også med onkelen min, Håkon, en sommer, og bygde på ei hytte, bort mot Sande vel, som han gjorde for en som hadde kontakta verkstedet, eller noe sånn.

    Og et par sommre så plukka jeg jordbær, for gården Sand da, (for det var et par klassekamerater, Karl og Ulf vel, som dro meg med for å spørre om jobb da).

    (Det var dattera på gården der, Turid Sand, som gikk i klassen til søstra mi og Christell, og som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

    Men men.

    Og jeg skreiv også en bok av morfaren min, Johannes Ribsskog, ‘Mannen i skogen’, inn på maskin.

    Morfaren min hadde skrevet med kulepenn, så satt jeg og skreiv inn på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde kjøpt før skoleåret 1986/87 da, for stipendet fra lånekassa, siden jeg gikk på handel og kontor da.

    Det var mormora mi, Ingeborg Ribsskog, som da bodde i Stavern, som satt meg til å skrive inn boka til Johannes på maskin da.

    Og så kopierte jeg den boka, i fire-fem eksemplarer, for Ingeborg da, på kontoret i huset til Ågot, på Sand.

    Så tok jeg toget og bussen, til Stavern, en søndag, mens jeg gikk andre året på handel og kontor, husker jeg det var, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88.

    Og mormora mi begynte å klage, på at jeg var bleik, og ble andpusten, eller noe, av å gå opp til der hun bodde i Stavern.

    Men det var kanskje fordi det var kaldt.

    Det var det samme skoleåret jeg fikk fem i gym, så hu hadde egentlig ikke noe grunn til å klage.

    Jeg hadde noe feber tror jeg, den søndagen, at jeg brygga på noe influensa eller forkjølelse, eller noe.

    Så da begynte mormora mi å hakke da.

    Istedet for å si takk for at jeg hadde skrevet inn den boka, kopiert opp boka, og tok toget og bussen til Stavern, på en fridag, ens ærend for å ordne det med boka til Johannes for henne da.

    Så hun mormora mi, Ingeborg, hun er litt spesiell, må man nok si.

    Men, det har jeg syntes allerede fra jeg var guttunge.

    Jeg likte meg alltid bedre på Sand, enn på Sætre, hvor Ribsskog-familien bodde, husker jeg.

    Jeg husker er gang, da mora mi og Arne Thormod, skulle til Mallorca.

    Da klagde jeg fælt, for da skulle søstra mi være hos Ågot og dem, og jeg skulle være hos Ingeborg og dem, på Sætre, rundt 1974 kanskje, og jeg likte ikke hun Ingeborg så godt, men jeg trivdes bedre på Sand da, for hun Ågot var mer menneskelig.

    Ingeborg, hun var aldri blid, men var alltid så streng og alvorlig da, husker jeg at jeg syntes.

    Så jeg tok ikke den klaginga hennes, den søndagen, som var i det skoleåret 1987/88, så alvorlig.

    Så sånn var det.

    Jeg skreiv også en særoppgave for Christell, da hun gikk i niende klasse, inn på maskin.

    En særoppgave om Australia.

    Det var en av de sjeldne gangene som Haldis var oppe i Leirfaret, da hun fikk meg til å hjelpe Christell da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Ja, jeg gjorde noen ganger kontorarbeid for faren min.

    Sånn som å kopiere vannsengbrosjyrer, og finne på navn på vannsengene osv.

    Da kalte jeg dem bynavn.

    Sånn som New-York og Paris og sånn.

    Men Haldis likte ikke de brosjyrene, så jeg tror ikke dem ble brukt så mye i vannsengbutikken.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men dette var på midten av 80-tallet vel, da vannseng-populariteten var på det høyeste.

    Så da kunne det være så mange kunder inne i vannsengbutikken, på en lørdag, at vel faren min bare gikk å gjemte seg, eller noe, og kundene måtte vente i kanskje en time, før de fikk prate med Haldis.

    Det kunne være kanskje helt opp i fire-fem par samtidig, i vannsengbutikken i Drammen.

    Og enkelte par snudde nok også i døra da, når det var så fullt i butikken.

    Så da tenkte faren min at de andre kunne lese brosjyrer da, som jeg lagde.

    Men det likte ikke Haldis, så det ble ikke noe av.

    Kanskje dem skulle hatt noe ekstrahjelp, det er mulig.

    Og seinere, så fikk de en pen, ung, blond dame fra Drammen, i tjueåra, med pasjeklipp, husker jeg, for det herma Christell etter, og fikk samme frisyre.

    Og hun jobba litt i butikken i Drammen.

    Og faren min slo seg sammen med tre andre, og starta vannsengbutikk, eller møbelbutikk, ved IKEA på Billingstad, rundt 1986 kanskje.

    Men den gikk konkurs, for den lå litt unna E18.

    Så jeg foreslo at dem kunne hatt en sånn ballong, eller lite luftskip, med reklame, som man kunne se andre steder fra E18.

    Men da var det visst bestemt alt at dem skulle stenge butikken da.

    Så faren min hadde jo fått hun blonde dama fra Drammen til å jobbe der.

    Så faren min bare tok med en del skinnsofaer, for sin andel av egenkapitalen da, som gikk tapt.

    Som han satte i stua til Haldis.

    Og da sa jo ikke hun Drammensdama noe.

    For hun var jo vant til å jobbe for faren min og Haldis.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke hadde jobba noe da, før jeg begynte på CC Storkjøp i Drammen, ved siden av tredjeåret på handel og kontor.

    Neida, jeg hadde mange interesser, som fotball og data og elektronikk og jeg leste bøker og aviser og hørte på radio og plater og så på TV og alt mulig.

    Men jeg kunne også jobbe, hvis jeg var forberedt på det.

    Så var ikke det noe problem liksom.

    Det skjedde vel aldri at jeg nekta på å jobbe.

    Det skjedde at jeg utsatte å klippe plenen til Ågot noen ganger sikkert.

    Men jeg gjorde det vel til slutt.

    Jeg likte ikke å få nye plikter, som ikke var avtalt ordentlig.

    Så jeg sa vel, at jeg skulle klippe plenen dagen etter, noen ganger.

    Men jeg gjorde det til slutt da.

    Så en god stund, så pleide jeg vel å klippe plenen både utafor huset til Ågot på Sand, og utafor leiligheten min i Leirfaret.

    Selv om jeg pleide å drøye det her, lengst mulig da.

    Men jobbing for faren min, det gjorde jeg med en gang da.

    Sånn som å pakke skruer og lage brosjyrer og kjøre ved og sånn, det gjorde jeg med en gang, når jeg ble bedt om det da.

    Og jeg pleide ikke å nekte på å bli med til Oslo å levere senger.

    Neida, det syntes jeg var artig, for da fikk jeg is og brus og sånn da.

    Og jeg fikk kanskje 300 kroner i uka, etterhvert, til mat.

    Som jeg kunne bruke nesten som jeg ville da.

    Jeg fikk hundre kroner av gangen da.

    Også kunne jeg kjøpe hva jeg ville av snacks og aviser og tegneserier og godteri og sånn da.

    Jeg spiste jo middag hos Ågot, så hun fikk også penger av faren min, for mat til meg.

    Og det som ble til overs av de hundrelappene, det sparte jeg da.

    Så jeg hadde alltid penger.

    Og noen ganger, så sparte jeg hele hundrelappen.

    Så jeg hadde vanligvis ca. tusen kroner, i hundrelapper, liggende i leiligheten i Leirfaret da.

    Før jeg begynte å røyke og sånn, som søstra mi påvirka meg litt til.

    Men men.

    Så det var ikke sånn at jeg bare hadde lata meg, før jeg begynte å jobbe på CC, ved siden av skolen.

    Det var sånn at jeg også hadde jobba med en del forskjellig før det.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvordan Haldis oppførte seg når hun solgte vannsenger. (In Norwegian)

    Jeg sovna noen timer her.

    Men før det, så fikk jeg flashback til skoleåret 1988/89, da jeg gikk på skole i Drammen, og jobba noen vakter i uka på CC Storkjøp.

    Det var det året jeg var russ.

    Og jeg var blåruss, og på handel og kontor, så hadde vi jo lært at kunden alltid hadde rett.

    Men en gang var jeg i vannsengbutikken til faren min og Haldis da.

    (For faren min slutta å jobbe på snekkerverkstedet på Sand, Strømm Trevare, og begynte heller butikk sammen med Haldis da).

    Og da var jeg tilfeldigvis i vannsengbutikken da, som lå på Strømsø, som var den andre sida av Drammenselva fra Bragernes, der jeg gikk på skole og jobba.

    Men men.

    Så var det en kar da, som sa at han hadde sett vannsengene billigere et annet sted.

    Etter å ha samtalet med Haldis da.

    Og da sa Haldis, at ‘ja men da synes jeg at du skulle gå dit’.

    Og det hadde vi ikke lært å si på handel og kontor.

    Så jeg ble litt sjokka, men egentlig ikke så veldig.

    Jeg bare registrerte det.

    For Haldis var flink til å ikke la seg overkjøre av kunder. Jeg så at sånne samtaler, det hadde hun hatt før.

    Og det her tror jeg var det nærmeste jeg noen gang kom Haldis.

    For da fortalte Haldis, at noen ganger så sa hun bare sånn.

    Det kan man nok gjøre hvis man eier sin egen butikk.

    Men hvis man jobber på Rimi, eller noe, så kan man nok ikke si sånn.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • E-mail to Nick Ewans

     

    13
    March 2009

    00:21

     

  • E-mail from Nick Ewans

     

    12
    March 2009

    23:58

     

  • Christell Humblen og Jan Snoghøj. (In Norwegian)

    Christell har jo en 8-9 år eldre halvbror vel, Jan Snoghøj, som alltid pleide å henge rundt meg og Christell, etter at faren min flyttet ned til Haldis.

    Det første ett eller to årene, etter at faren min flyttet ned dit, i 1980, så pleide jeg å henge rundt der da.

    Jeg ville egentlig ikke gå ned dit, for jeg var litt misfornøyd med at faren min slutta å være hjemme, men ble hos Haldis, som jeg ikke kjente, enda jeg bare var ni år da.

    Så faren min ringte ikke engang, første kvelden han flytta ned dit.

    (Vi hadde ikke telefon da. Men han sa ikke fra da).

    Så jeg gikk jo nesten inn i traume, for jeg var bare ni år, og var ikke vant til å være aleine i en leilighet om natta.

    Eller, jeg hadde vært aleine der en helg før, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    Men da sa faren min fra, så da var jeg forberedt.

    Mens, når han ble hos Haldis, den første dagen og natta da.

    Da hadde ingen sagt fra til meg om dette, så da ble jeg litt traumatisert, av dette, å måtte være alene hjemme om kvelden og natta, som niåring.

    Jeg hadde bare bodd på Berger noen måneder, for jeg pleide å bo hos moren min i Larvik, 8-10 mil unna.

    Så sånn var det.

    Så jeg var litt såra og traumatisert av den her behandlingen da.

    Siden det var uforberedt for meg, som niåring.

    Men, faren min forsøkte å lokke meg ned til Haldis da.

    Og da lokket han meg med at det var to jenter der, på min alder.

    Det var Nina Monsen, som var et år yngre enn meg, og som man vel må si bodde hos Haldis og dem.

    Også var det Christell Humblen, som var to år yngre enn meg.

    Jeg var ni år, så Nina var vel åtte år da og Christell syv år.

    Jan var vel 16 år tror jeg.

    Og han hang alltid rundt meg og Christell da.

    Så han skulle vel passe på Christell da.

    Selv om han var ni år eldre.

    Jeg husker Nina og Christell gikk opp til meg en gang, i Hellinga.

    Og da spilte jeg blokkfløyte for dem.

    Og da kyssa jeg med begge de.

    Og jeg og Christell leika og tulla litt, hos Haldis og dem og.

    Men ikke noe alvorlig.

    Bare lek.

    Vi bare kyssa, og ikke tungekyssa engang.

    Det var bare for moro skyld, må man si.

    Og da luska han Jan på oss, husker jeg.

    Og spurte meg hva vi dreiv med, ganske aggresiv.

    Han satt på rommet til Haldis, hvor jeg og Christell leika under senga.

    Men ikke noe alvorlig som sagt.

    Sommeren etter, var det vel, så hadde Jan trent opp Christell, til å ta armhevinger, fra, hva heter det, sånne rør, takrenner.

    Jan, som 17-åring vel, hadde trent opp Christell som åtte-åring, til å ta armhevinger fra takrenna på huset til Haldis.

    Og det var jo ganske spesielt.

    Jeg tror ikke vi gutta hadde klart det.

    Så da så vi på Christell da, når hun tok armhevinger.

    Og da så jeg at det gnistra i øya til Jan da, siden jeg så på Christell, da hu gjorde det.

    Så jeg lurer på to ting, eller tre ting.

    Om Christell har vært, og er, under kontroll av Jan.

    Og om Jan holdt Christell litt for nær.

    Hva var det mer jeg lurte på da.

    Ja, det var noe sånt.

    Kanskje det er noe Illuminati-greier dette.

    Jan ville at Christell skulle være noe gutte-jente(?)

    Men Christell er egentlig ikke som en gutt, vil jeg si, fra sånn jeg kjenner henne, så er ikke hun egentlig noe gutte-jente.

    Men Jan ville vel ha henne til å være gutte-jente da.

    Hva vet jeg.

    Nå kjenner ikke jeg Christell så bra da, så det er mulig at hun egentlig er mer gutte-jente, enn det jeg vet.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Men litt spesielt forhold her, mellom Jan og Christell, vil jeg nok mene.

    Bare for å ta med om det på bloggen og.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen lurer på om jeg kan slette det som står om Nina Monsen på bloggen. (In Norwegian)

    StatCounter: Noen lurer på om jeg kan slette det som står om Nina Monsen på bloggen. (In Norwegian)



    PS.

    Ja, jeg kan slette det, når jeg vet hva som foregår.

    Det er tydelig at det er noe rart rundt faren min, Arne Mogan Olsen og Haldis Humblen, og de bodde jo i Havnehagen, og der bodde jo hun Nina Monsen også, i flere år, nesten som om hun var søsteren, eller et leketøy, for Christell Humblen.

    Noe sånt.

    Og det er tydelig at det er noe galt i Norge, når man kan få noe ‘mafian’ etter seg, og hverken politiet eller noen andre vil si hva som foregår.

    For det tredje, så synes jeg det var litt rart at hun Nina Monsen, ville ta selvmord, mens hun fortsatt var i 20-åra vel, og vel også hadde barn hun skulle ta seg av.

    Så det her ligner ikke på hun Nina Monsen, sånn som jeg kjente henne.

    Hun var vel litt tøff og hun var vel ikke sånn at hun ga opp lett, tror jeg.

    Hun var vel ikke sånn, at hun så bare mørkt på livet liksom, ihvertfall ikke da jeg kjente henne som barn og ungdom.

    Men men.

    Men jeg skal ta det bort, når jeg vet mer om hva som foregår.

    Og det er vel ikke sånn at jeg har tenkt å skrive så mye om henne på bloggen akkurat nå heller så.

    Men jeg skal gjøre det sånn som jeg har sagt til de andre, at jeg skal ta bort alt sånt, når jeg vet hva som foregår, og det har kommet i avisene osv.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Da jeg bodde på Bergeråsen aleine. (In Norwegian)

    Jeg var jo litt sånn nedfor fordi jeg ikke hadde noe ordentlig far og mor da, når jeg bodde på Bergeråsen aleine, fra jeg var ni år.

    Men jeg hadde ihvertfall to besteforeldre, på Sand, ca. en kilometer unna.

    Dit gikk jeg hver dag etter skolen da, mens jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen.

    Nå døde jo han bestefaren min da, Øivind Olsen, mens jeg gikk på ungdomsskolen da, var det vel.

    Men da hendte det at det dukka opp et eldre vennepar, av farmora mi, som også bodde på Sand.

    Dette var da Labbetuss med Geir Børresen var så populært på TV.

    Og de her eldre paret, de hadde ei bikkje, som så ut som Labbetuss da.

    Som jeg leika litt med, noen ganger.

    Men de prata mest med farmora mi, de eldre folka da, men jeg sa hei og sånn da.

    Og noen ganger så overhørte jeg hva de prata om og sånn da.

    Og han karen sa sånn, at ‘det var bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen’, osv.

    Og en annen gang, så prata hu kona om, at hu hadde sitti og tissa i vasken, så kom det noen gjester, så hadde det vært den stripa fra vasken og bort til hu eldre dama da.

    Og han gubben, han sa til meg da, at det var enklere for oss kara, som kunne ta kvælertak på’n osv.

    Jeg sa ikke så mye da.

    Jeg var bare sånn 12-13 år, eller noe, tror jeg, så jeg var ikke vant til å prate sånn, med besteforeldre-generasjonen da.

    Så det ble litt rar stemning, noen ganger, når dem gikk litt langt.

    Men jeg ble ikke sur på dem, jeg bare visste ikke hva jeg skulle si.

    Jeg syntes dem gikk litt vel langt.

    Dem kunne prate om sånt, når jeg ikke hørte det.

    Men men.

    Så jeg var vant med unge folk, på min alder.

    Og jeg var vant med folk på faren min sin alder.

    Og jeg var også vant med folk på farmora og farfaren min sin alder da.

    Så jeg skjønte at de her generasjonene var rimelig forskjellige.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ofte posten bort på Sand.

    Selv om jeg hadde postkasse på Bergeråsen.

    En sjelden gang, så havna posten min også nede hos Haldis.

    Det var skjemaet, (som skulle bekreftes), om at jeg hadde kommet inn på videregående.

    De pleide å havne nede hos Haldis.

    Så jeg måtte følge med på posten tre steder, om sommeren, om jeg kom inn neste år på videregående, eller ikke.

    For det var ikke noe ordentlig system på det her.

    Og faren min hadde ikke oversikten.

    Så hver høst, når jeg lurte på om skolen begynte på mandag 13. august eller mandag 20. august, så måtte jeg ringe mora til Espen Melheim i klassen.

    For dem var vi på klassefest hos en gang.

    Og dem, dem hadde huset så ordentlig og sånn.

    Og dem var ikke sure, såvidt jeg kunne huske.

    Så da bare ringte jeg dem, og hørte når skolen begynte, sånn 2-3 ganger, ihvertfall.

    For det holdt ikke faren min eller farmora mi oversikten over.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mer fra Nyhetsspeilet. (In Norwegian)

    Erik
    Ribsskog

    27.02.2009 02:14

    Og jeg vet ikke
    hvorfor jeg blir tullet med på forumet her.

    Hvis det er noen som
    lurer på hvorfor jeg er i England, og hvorfor det nesten er som
    mitt andre hjemland omtrent, for meg, å bo her, så er det
    fordi jeg overhørte at jeg ble forfulgt, av noe ‘mafian’,
    da jeg jobba på Rimi Bjørndal, i Oslo, i 2003, (og jeg
    ble forsøkt drept på min onkels nå eksdames gård,
    i Kvelde i Larvik, i 2005).

    Og på
    80-tallet, så pleide jeg å dra til England, omtrent hver
    sommer fra 1985, på språkreise eller på ferie til
    England da, untatt en sommer, hvor jeg dro med søstra mi og
    besøkte ei tante vi har, som bodde i Sveits da, i den
    tysktalende delen av Sveits.

    Så jeg
    skjønner litt tysk, fra den ferien, for jeg lærer vel
    språk raskt da, og da er det nok enklere for meg, som har vært
    mye på språkreise i England, (for faren min bodde hos ei
    dame som het Haldis, på Bergeråsen, da jeg vokste opp, og
    lot meg bo alene i sin gamle leilighet. Og da syntes jeg det var
    artig å dra på språkreise, for da slapp jeg å
    bo aleine noen uker, for da bodde man hos vertsfamilie.).

    Så da er det
    nok enklere for meg, enn folk som ikke har vært på
    språkreise hver sommer, å finne ut av ting i England.

    Så jeg var på
    universitetet her i Liverpool, her om dagen da, for å prøve
    å få hjelp med den her arbeidssaken jeg har mot
    Bertelsmann/Microsoft.

    Så jeg skrev
    et referat fra det møtet, på bloggen jeg skriver på.

    Og da måtte
    jeg jo presentere den arbeidssaken, i det møtet, på
    universitetet.

    Og da har jeg prøvd
    å forklare det, i møtereferatet, på bloggen, hva
    arbeidssaken går ut på.

    Jeg har prøvd
    å gjenspeile presentasjonen jeg hadde i møtet, i
    referatet på bloggen da.

    Men det er på
    engelsk da, (jeg tenkte i tilfelle noen engelsktalende folk syntes
    denne saken er interessant, og også siden jeg skrev møtereferat
    osv., hvor jeg tok opp problemene på arbeidsplassen, på
    engelsk.

    Så sånn
    er det.

    Her er referatet
    ihvertfall, i tilfelle noen er noe interessert i å lese om
    dette:

    https://johncons-blogg.net/2009/02/meeting-at-law-center-at-university-of.html

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    http://www.nyhetsspeilet.no/2009/02/a-huske-hvem-vi-er-guds-utvalgte-folk/comment-page-1/#comment-120

  • Mer om hvorfor jeg måtte bo alene fra jeg var ni år, på Bergeråsen. (In Norwegian)

    Anonymous said…
    Hvorfor måtte du bo alene allerede i 1980?

    19 February 2009 01:12
    johncons said…
    Hei,

    nei, jeg vet ikke.

    Faren min kom bare plutselig ikke hjem en kveld.

    Han begynte å bo hos Haldis istedet, på samme byggefeltet.

    Og han ringte ikke og sa fra engang.

    Og jeg var bare ni år, og jeg var ikke forberedt, på at jeg skulle bo alene.

    Men jeg mistenker at faren min kan være noe ‘mafian’ eller noe Illuminati, eller noe.

    Så at det kan ha vært for å traumatisere meg, eller noe(?)

    Både jeg og søstra mi har en veldig traumatiserende oppvekst, vil jeg si, og jeg synes det virker på søstra mi, Pia Ribsskog, som at hun er i trauma omtrent enda.

    Hun er så oppjaget og urolig og oppfarende osv.

    Men hun også spionert for faren min, så hun er kanskje i det her nettet da.

    Hva vet jeg.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    https://johncons-blogg.net/2009/02/statcounter-noen-i-mre-og-romsdal-sker.html?showComment=1235025480000#c2652542572039861091

  • Verdisyn. (In Norwegian).

    Jeg er ikke vant til å tenke så mye og diskutere så mye, om verdier osv.

    Men nå tenkte jeg litt på det nå, om hvordan familien min var osv.

    Faren min, Arne Mogan Olsen, og stemora mi, Haldis, de var veldig liberale og uansvarlige, må man vel si.

    Mens farmora mi, Ågot Mogan Olsen, hun var veldig konservativ, kristen og sånn.

    Gammeldags.

    Farfaren min, han var nok litt mer moderne enn farmora mi.

    Han var nok ikke kristen.

    Han stemte Arbeiderpartien og jeg husker han hadde McKinsey-rapporten, tror jeg det heter.

    En amerikansk sex-undersøkelse, fra 50-tallet, eller noe, stående i norsk-oversatt utgave, i stue-reolen, ikke langt fra flere bind om 2. verdenskrig osv.

    Så han farfaren min, Øivind Olsen, var nok også liberal, sett med amerikanske øyne f.eks.

    Han var vel typisk norsk da kanskje.

    Noe sånt.

    Hm.

    Mormora mi er ganske streng og gammeldags på noen felter, hun er fra en gammel dansk militær og adelsfamilie.

    Men jeg tror ‘hippie’-barna hennes, kanskje spesielt Ellen og også søstra mi Pia, påvirker henne, til å bli mer som en kunstner.

    Vi er en kunstner-familie, sier hun.

    Men jeg husker jeg og søstra mi leide en amerikansk film, som het ‘Youngblood’ eller noe, i Stavern, midt på 80-tallet.

    Det var en ishockeyfilm, hvor en sånn stjerne, Rob Lowe, eller noe, kanskje, var med, så søstra mi ville også se den.

    Og da var det noe sånn kjærlighetscener i den filmen, som fikk mormora mi til å reagere, husker jeg.

    Og mora mi var vel ikke så liberal akkurat, som faren min og stemora mi.

    Neida, hun var streng og mer gammeldags, vil jeg si, fra det jeg husker fra oppveksten.

    Så sånn var det.

    Men jeg synes vel stort sett alle i familien.

    Onkel Håkon og tante Tone, de er liberale, som noen tenåringer eller hippier, i fylla noen ganger, så jeg så ikke på de som moralske forbilder heller.

    Og onkel Runar var litt vel streng og kjefta og sånn, syntes jeg.

    Og kona hans Inger er jo i Jehovas Vitner.

    Så jeg var litt skeptiske til å se på de som forbilder og.

    Og farmora mi Ågot, gikk jo ikke for å være så utrolig utdannet og smart og sånn da.

    Hun hadde vel ikke gått mer enn folkeskolen maks, vil jeg tippe, før hun ble tjenestepike, like før krigen vel.

    Så hun var ikke sånn at hun kommenterte politikerdebatter på TV så mye og sånn, at hun hadde så mye greie på sånt.

    Så hun så jeg ikke på som noe forbilde, for der gikk det vel mer på gudfryktighet og sånt nesten, hun var ikke så opplyst da, for å si det sånn, tror jeg ihvertfall.

    Mens farfaren min, Øivind, han var veldig opplyst, men han ble alvorlig syk, på begynnelsen av 80-tallet, før jeg ble så innmari kjent med han, så jeg lærte litt å være skeptisk til nyhetene og sånn, fra han, for det var han, angående hydrogenbomba og politikerne i Norge og sånn.

    (Blant annet, så hadde politikerne i Norge, på slutten av 60-tallet, var det vel, da de fant olje i Nordsjøen.

    Da hadde politikerne sagt, at ‘Vi får så mye olje, at vi kan gi det bort’.

    Men da klagde Øivind på begynnelsen av 80-tallet, for det var ikke så mye olje alikevel.

    Norge hadde fortsatt utenlandsgjeld, på den tida, husker jeg dem stadig prata om på nyhetene.

    Så sånn er det.

    Han klaga også på russere, som gikk og fiska, eller ‘fiska’, på Høyen, like nedafor Sand, mot Grunnane.

    Som han farfaren min hadde sett stått nedpå Høyen da, og lata som dem fiska da, for da hadde dem med seg walkie-talkier, eller radioer, med lange antenner, var det vel han sa.

    Men, han Øivind ble jo alvorig syk, med hjerneslag osv., på begynnelsen av 80-tallet, så det var vel bare et par år, mens jeg bodde der, som han var ordentlig oppegående da, og da var jeg bare 9-10 selv, så det var ikke så mye jeg prata med han, om politikk og sånn akkurat.

    Men jeg hørte noe av det han prata med faren min om da, om hydrogenbomba og russerne på Høyen og sånn da.

    Men det med at politikerne hadde sagt at vi kom til å få så mye olje, i Norge, at vi kunne gi det bort, det sa han til meg da, husker jeg, selv om jeg da sikkert bare var 10-11 år.

    Men jeg syntes sånt var interessant, så jeg pleide å se på ettermiddagsnytt og sånn.

    Og da satt alle klistra til skjermen der, ihvertfall Øivind og ofte faren min og, og vel også Ågot tror jeg.

    Så det samme med dagsrevyen da selvfølgelig.

    For de hadde bare NRK, dem hadde ikke svenskeantenne.

    Og det var sjeldent, på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg, at folk ikke hadde det.

    Så Øivind, faren til faren min, han tror jeg må ha vært ganske norsk, siden han ikke kjøpte svenskeantenne.

    For de var ikke så dyre, nesten alle hadde det.

    For da kunne man også se svensk TV1 og TV2 da.

    Men det hadde ikke Ågot før langt ut på 90-tallet, i hvertfall, hvis hun hadde det i det hele tatt.

    Mens både mora mi, og faren min, og også onkel Håkon og Haldis, og alle på Bergeråsen hadde svensk TV.

    Men der var det fellesanlegg da.

    Men i Larvik så hadde vi nok svenskeantenne tror jeg, i Jegersborggate, for der tror jeg ikke det var fellesanlegg, eller noe sånt.

    Så sånn var det).

    Men han var upopulær i familien, så han var ikke akkurat noe forbilde.

    Og faren min og Haldis så jeg på som for uansvarlige.

    Så ingen i familien var noe moralske forbilder for meg akkurat.

    Men jeg lærte jo å se ting fra farmora mi sin konservative/gammeldagse side da, og fra faren min og Haldis sin moderne side kanskje da, gjennom hva de gjorde og sånn.

    Så jeg lærte å se ting fra flere sider.

    Men mitt verdisyn, angående moral og sånn.

    Det var nok det jeg snappet opp fra venner og andre folk på skolen.

    Så jeg skjønte hva som var rett og galt, for det var normer og regler på skolen og på stedet da, som jeg snappa opp fra jevnaldrende da, i Larvik vel, men vel mest på Bergeråsen, siden jeg bodde der lengst.

    Så mitt verdisyn og moralsyn, det er nok sånn som det var i Norge på 70 og 80-tallet, der jeg vokste opp da.

    Sånn som mine jevnaldrende var der.

    Pluss at jeg lærte om rettferdighet og sånn da, av mora mi, og sånne ting.

    Så jeg lærte nok en del fra mora mi og, gjennom diskusjoner og krangler og sånn, som vi hadde ganske ofte, om hva som var rettferdig osv.

    Men det var litt slitsomt å bo der etterhvert da.

    Men jeg har nok et vanlig norsk verdi og moralsyn, vil jeg si, siden Bergeråsen må vel sies å være et norskt sted, ihvertfall da jeg bodde der.

    Det var ikke som på Vestlandet, at alle var kristne.

    Det var som et vanlige norsk sted, på Østlandet, så mye av de verdiene og sånn jeg har, det er nok ting jeg har tatt opp under oppveksten der.

    Om hva som er rett og galt og sånn.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog