PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 3.
Og enda mer om dette:
PS 4.
Og enda enda mer om dette:
PS 5.
Og enda enda enda mer om dette:
PS 6.
Og enda enda enda enda mer om dette:
PS 7.
Og enda enda enda enda enda mer om dette:
PS 8.
Og enda enda enda enda enda enda mer om dette:
PS 9.
Og enda enda enda enda enda enda enda mer om dette:
PS 10.
Og enda enda enda enda enda enda enda enda mer om dette:
https://www.aftenposten.no/brandstudio/feature/v/jensen/bedre-sovn-med-riktig-seng/
PS.
Dette har jeg blogget om mange ganger tidligere.
Jensen holdt egentlig til i Svelvik.
(Ved Svelvik Kroa.
På den andre sida av Svelvik-strømmen.
Det er mulig at det var sånn, at det stedet (i Svelvik) hvor Jensen Møbler holdt til, lå akkurat ved begynnelsen (nord-enden) av Svelvik-strømmen.
Noe sånt).
Og min farfar (Øivind Olsen) hadde enerett til, å produsere trevare-elementer (eller skjeletter, som en avis kalte det) for Jensen sine madrasser.
(En rettighet som vel ikke bare kan forsvinne sånn uten videre.
For å si det sånn).
Og det området, hvor Jensen nå holder til.
(Man kan kan se, at de har bygget ut mange ganger.
For Jensen-fabrikken (som nå har svensk eier) ser ut som et slags lappeteppe, må man vel si.
På bilet overfor).
Det var et par tomter, som min farmor (som var fra Rollag) mente at var våre, og som hu kalte ‘Saga’ og ‘Jordet til Lersbryggen’ (på 70/80-tallet).
Men på begynnelsen av 80-tallet, så ble det industri-område (etter ønske av nå nedlagte Svelvik kommune) på disse tomtene (Saga og Jordet til Lersbryggen (og det var også en tredje eiendom, som var vår, som man vel kan kalle: ‘Fruktkasse-fabrikken’ (min farfars første fabrikk) som lå på hjørnet av riksveien (nå fylkesveien) og Snippen-veien)).
Og Sandbu Tepper og Jensen Møbler flytta dit.
Og Sandbu Tepper gikk etterhvert konkurs.
Men deres bygninger (bygget på 80-tallet) var cirka like høye, som Jensen sine bygninger (også bygget på 80-tallet).
Så Jensen kjøpte opp Sandbu Tepper sine bygninger, og slo de etterhvert sammen med sine.
Og den siste utbyggingen (til Jensen/Hilding Anders) den fikk jeg litt sjokk av (må jeg innrømme).
Da jeg så den på Google Maps.
(Dette var mens jeg bodde i Liverpool sentrum.
Hvor jeg bodde fra 2006 til 2011).
Jensen hadde da flytta Kjelleråsveien, og bygget ut, på Jordet til Lersbryggen.
Hvor min farmor (og onkel Håkon) fikk meg (og min lillesøster Pia) til å fange humler (Jordet til Lersbryggen var en slags humlehage muligens) sommeren 1977 (kan det vel ha vært).
Og Jordet til Lersbryggen var liksom også, mitt ‘smultron-sted’ (som svenskene sier).
Det var markjordbær der (som min far noen ganger fikk min lillesøster Pia til å plukke, når vi gikk ned for å kjøre med båten hans, som lå nede på Krok (eller Baskomti-havna, som noen sier).
Og om somrene (på 80-tallet) så var det gresshoppe-spill der (på Jordet til Lersbryggen) husker jeg.
Så min farmors hus var nesten som huset på prærien.
Det var liksom idyllisk, da.
Må man vel si.
Så egentlig burde de har fjerna Jensen sine fabrikker, og latt meg få tilbake dette området (som egentlig var vårt (ifølge min farmor) og jeg er eldste sønn av eldste sønn etter min farmor og farfar).
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Med min farmors hus (Roksvold).
Så fulgte det med noen rettigheter, nede i Krok-bukta.
(Hvor noen nå visst mener (ifølge Google Maps).
At det heter Baskomti-havna).
Og det var vel derfor, at min far, kunne ha båter der.
(Båtene var fortøyd, i en slags bøye, som var plassert, midt i den lang-grunne bukta).
Og Baskomti var visst det værste smugler-hølet (ved sjøen) i Drammens-distriktet.
(Noe sånt).
Og (som jeg har blogget om tidligere) så var det sånn, at min lillesøster Pia og jeg, en gang ble kidnappet (muligenes sommeren 1977) av min far og hans yngre bror Runar.
Og da hadde Pia vært litt vanskelig.
For vi skulle ut med båten til min far.
(En slags cabin-cruiser.
Som han hadde bygget selv).
Og da hadde Pia klagd på, at hu fikk sandflyndrer, under føttene, når vi gikk ut til båten.
Og så kjørte min far meg tilbake til til min mor, i Mellomhagen (på Østre Halsen) for jeg var bekymret (for at min far skulle komme i fengsel) etter at vi møtte en politimann (hvis ikke det var en Baskomti-kar) som kjeftet på min far (angående kidnappingen) når vi skulle handle, i butikken (til Oddmund Larsen) på Sand.
Og da lurte min far meg.
For jeg tok det som en selvfølge, at min lillesøster Pia også skulle være med tilbake, til min mor.
Men så ikke.
Og noen uker seinere, så kom min far, med en jente.
Men var det Pia?
Hu ligna ikke så mye (på håret osv.).
(Vil jeg si).
Så kanskje Baskomti-folka bytta ut min lillesøster.
(Noe jeg har lurt på tidligere.
Om hu er en bytting).
Eller om han purken, muligens var han karen i Oslo (som jeg har blogget om tidligere) som min far var i militæret sammen med (og som muligens også var i Libanon).
Hm.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Her er mer om dette:
https://www.heftet-ringerike.com/images/heftene/1931_heftet.pdf
PS 3.
Mer om Baskomti (fra Svelviksposten 3. september 1910):
https://www.nb.no/items/9dae567013e6bf88c19df32bf9379634?page=3&searchText=%22baskomti%22
PS 4.
Mer om at min fars foreldre hadde rett til å ha båt i Krok-bukta aka. Baskomti-havna:
PS.
Jeg lurer på om min stesøster Christell ’13’ Humblen var på den konserten, (i sin mors heimbygd):
https://www.instagram.com/13christell/?hl=en
PS 2.
Denne sangen var med i TV-programmet: ‘Hver gang vi møtes’ i går, (ellers så kjenner jeg bare sangen ‘Tir Na Noir’ av Vamp, (fra Idol i 2004)):
PS 3.
Her er mer om dette:
PS 4.
Det var også sånn.
(Som jeg muligens har skrevet om i Min Bok).
At på midten av 70-tallet.
(Da jeg var 4-5 år gammel).
Så ble min lillesøster Pia og jeg.
Satt til å fange humler, i tomme syltetøyglass.
Av min farmor Ågot og onkel Håkon, (var det vel).
(På mitt ‘gromgutt-sted’ Roksvollhøgda.
Eller nabostedet ‘Jordet til Lersbryggen’, (som også var vårt, mer eller mindre), var det vel.
For å være mer nøyaktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 5.
Jeg må også gi ros, til humlene, på Sand.
Jeg tror ikke at Pia og jeg, ble brent, en eneste gang.
(Sånn som jeg husker det).
De humlene, (på jordet til Lersbryggen), lot seg lett fange.
(For å si det sånn).
Og onkel Håkon, (var det vel), foreslo at Pia og jeg, skulle bruke en spiker, (og enten en stein eller en hammer), for å slå hull i lokkene, til syltetøyglassene, (sånn som jeg husker det).
(Noe sånt).
For at humlene skulle få frisk luft, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.