johncons

Stikkord: Ingeborg Ribsskog

  • Flashback til 1988/89. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1988/89, det året da jeg gikk på skole og jobba i Drammen.

    Jeg bodde på Bergeråsen som er ca. 3-4 mil fra Drammen.

    Og bussen gikk ti på sju eller noe, om morgenen, og skolen begynte klokka 9, eller noe.

    Så hvis jeg rakk den første bussen, så måtte jeg vente i klasserommet i tre kvarter, eller noe, før den første timen begynte.

    For den neste bussen gikk bare fra Svelvik, og det var over en halv mil å gå, så det var litt vel langt.

    Men men.

    Så det ble mye haiking osv.

    Og jeg jobba to-tre dager i uka på CC Storkjøp.

    Blant annet annenhver lørdag, var det vel.

    Hvis det ikke var hver lørdag.

    Noe sånt.

    Og det hadde seg sånn at faren min og Haldis, dama hans, hadde vannsengbutikk, i Tordenskioldsgate i Drammen.

    Ca. 15 minutter å gå fra CC kanskje.

    Noe sånt.

    Men jeg gikk ikke så bra overens med Haldis, etter at faren min flytta ned til Haldis da jeg var ni år, og lot meg bo aleine i Hellinga og så i Leirfaret.

    Så Haldis likte ikke meg noe særlig.

    Så jeg fikk ikke lov å ligge over i Vannsengbutikken, som gikk ann, det var jo fullt av senger der.

    Jeg fikk ikke lov å ligge i 2. etasje eller 1. etasje der, for Haldis tålte ikke meg.

    Men, jeg kunne være oppe hos Jan, sa faren min.

    Det var på Gulskogen, som er like ved Drammen.

    Og da tok man bare bussen i 10 minutter, eller noe, så var man i Drammen sentrum da.

    Og de bussene gikk mye oftere enn bussene fra Berger, så jeg kunne sove lenger.

    Og det er mulig de bussene på lørdagene gikk sånn at jeg kom for seint til jobben på CC.

    Så en del fredager, så var jeg hos Jan, som alltid hadde mye folk i leiligheten, i det gamle menighetshuset i Rødgata.

    Det var lager til vannsengbutikken, i første etasje, og også en solseng.

    Jan var ganske jålete.

    Mer da.

    Det var der det hadde vært gudstjeneste før osv., hvor lageret var nå da.

    Og kanskje presten bodde der, hvor Jan bodde i 1988 og 1989 da.

    Og gud vet om han bor der enda, men jeg har nesten ikke hatt noe med han å gjøre, etter 1989, så det vet jeg ikke.

    Men det er nok mulig at det var faren min og Haldis som eide det bygget, og at de lot Jan bo der.

    Det er mulig.

    De hadde også et lager til, i et annet bygg, så hvor de fikk alle penga fra, det vet jeg ikke, men dem hadde vel god fortjeneste på vannsengene og seinere vanlige senger da.

    Det får man regne med.

    De folka som pleide å henge der, var folk fra Berger.

    Det var vel Tom Bråten og Eirik Thoraldsson, som jeg husker.

    Også var det en fra Drammen, eller noe, som så ut som om han var med i bandet Bros ca.

    Som jeg ikke husker hva heter.

    Det var vel også Frank fra Berger, eller Sande, eller hvor han bodde igjen.

    Det var også fler folk fra Berger, som jeg ikke husker navnet på.

    Men, altså Jan er jo 6-7 år eldre enn meg, eller noe.

    Og har alltid drivi og mobba meg, og jagd meg da han gikk på krykker osv.

    Og faren min har jo bodd på Berger, som sogner til Drammen, hele livet.

    Og hos faren min og Haldis, så bodde jo Christell, dattra til Haldis, og også søstra mi, Pia.

    Og Jan da, før han flytta til Drammen.

    Men søstra mi, sa på denne tida, at de her folka fra Berger, egentlig ikke var vennene til Jan, men at dem utnytta Jan.

    At de festa der osv.

    Men Eirik Thoraldsson, han hadde jo jobba for fattern i mange år.

    Han er et år eldre enn meg, og jeg intervjuet han for skoleavisa, da jeg gikk i fjerde klasse på Berger skole vel.

    For da hadde han, og jeg tror det var Harald Sand, gjort det bra i Donald Duck-lekene.

    Så da spurte jeg hvor mye kula i kulestøt veide, som Eirik Thorhaldsson hadde kasta da.

    Og det tror jeg var tre kilo.

    Så skulle vi også selge skoleavisa.

    Vi hadde Leif Tangen som lærer, i skoleavis valgfag. (Eller om det var faren til Jørn muligens? At jeg husker feil. Det er mulig).

    Og da pleide jeg å dra å besøke muttern, i Larvik, ganske ofte.

    Så på toget, så pleide jeg noen ganger, å ta med en bunke med skoleavisa.

    Også solgte jeg de på toget, jeg gikk rundt, midt mellom Skoppum og Tønsberg kanskje, eller noe, og spurte alle om de skulle kjøpe skoleavisa.

    Som kosta 3-4 kroner, eller noe.

    Og som da var for Berger, og det var sikkert ikke folka på toget, men skoleavisa solgte som hakka møkk på toget.

    Halvparten kjøpte ca.

    Kanskje dem kjeda seg på toget.

    Så behøvde ikke gå så langt før alle avisene var solgt.

    Men jeg gjorde bare det her en par ganger, for vi lagde ikke så mange aviser.

    Så sånn var det.

    Jeg lagde også Vitseposten, selv, på den her tida.

    Og den kosta bare en krone.

    Men en gang så hadde Petter og Christian, to kamerater av meg, dratt inn til noe familie, eller noe, i Oslo.

    Og da tok de med noen Vitseposten, som de solgte.

    Og da hadde de fått ti kroner, av en kar, en forretningsmann, eller noe, for en avis da.

    Så det var ikke dårlig.

    Men det var jeg som lagde Vitseposten da.

    Jeg bare klipte ut vitser av ukebladene til bestemora mi.

    (Og en gang fra Alle Menn, og Aktuell Rapport, som faren min hadde, og da klarte jeg å selge en Vitseposten med grovis-vitser til frøkna vår, som var klasseforstander, Fru Borgen, kona til rektor Borgen, ei dame med lyst, krøllete hår vel, som var mora til Erland i klassen).

    Men men.

    I fjerde klasse, så fikk vi Allum som lærer, og da også i femte og sjette klasse.

    Og det tror jeg alle i klassen syntes var nedtur, for hun Fru Borgen var veldig grei og hyggelig, så det var litt nedtur å få han Allum som lærer.

    Men men.

    Erland, sønnen til Rektor Borgen og Fru Borgen da, han har også lyst hår. Han spilte også på fotballlaget, på Berger, så klassen og fotballaget var nesten det samme, det var mye de samme folka, bortsett fra at det også var noen fra klassen over og under da, avhengig av hvilken årsklasser som var smågutter og gutter osv., det året.

    Men men.

    Men Rektor Borgen, med svart, glatt hår og briller.

    Han kjøpte faren mins Mercedes, rundt 1985 kanskje.

    Og det var en 1984 modell mørk blå metallic E190, med aircondition og automatiske vinduer osv.

    Så det tørr jeg påstå var den fineste bilen på Bergeråsen og kanskje hele Svelvik da.

    Untatt at det var en som hadde Bentley, eller noe, men det tror jeg var en direktør inne i Drammen eller Glassverket, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Borgen slutta som rektor, seinere på 80-tallet vel, og startet Norsk Fritidsbåtforening, eller noe.

    Eller han solgte fritidsbåter da.

    På nettet osv. vel.

    Skal vi se om det går ann å finne en link til det firmaet.

    http://batformidling.no/baat_forhandler.php?show_partner=79

    De har nå, (sikkert for lenge sia), flytta fra Øvre på Bergeråsen, og ned til noen mye mer snobbete hus nede på Berger, som ble bygd omtrent på den tida jeg flytta til Oslo, så i hue mitt, så er det ikke noe sånn nytt byggefelt på Berger med finere hus enn på Bergeråsen, så ofte, men i virkeligheten så er det nok det.

    Men men.

    Jeg syntes de halvnakne damene på båten så litt porno-aktig ut.

    Fordi Leiv Borgen, er han som var rektor på Berger barneskole før.

    Og som Christell sa gikk inn i jentegarderoben dems, da hu gikk i 6. klasse på Berger skole.

    Og Annika sa også at det var sant.

    Det virka nesten på det Annika skrev, at hu ble misbrukt av Borgen, synes jeg.

    Men men.

    Hva hun Annika skreiv på Facebook, det ligger på bloggen, så det kan folk dømme selv, om de tror at rektor Borgen gikk lengre enn å spionere på jentene i 6. klasse når de dusja.

    Men men.

    En annen ting som skjedde.

    Det var at i klassen som jeg og Erland og mange fler gikk i, på Berger, og senere på Svelvik Ungdomsskole.

    Og også i klassen min på Sande Videregående faktisk.

    Ihvertfall 2. året, da jeg gikk markedsføring.

    I den klassen gikk også Lene Andersen.

    Som også tok kjøretimer i Drammen, på samme tid som meg, på en kjøreskole som var 2 minutter å gå fra vannsengbutikken til faren min og Haldis.

    I samme bygget som det største supermarkedet på Strømsø.

    Som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men men.

    Jeg og Lene Andersen gikk bra sammen etterhvert.

    Selv om venninna hennes, Linda Moen, hun pleide å mobbe og prøve å drite ut meg, på barneskolen.

    Linda Moen var tremenningen min, eller firemenningen min, sa faren min.

    Og hun pleide å bli med faren sin, til verkstedet til faren min, til silo’n, som lå mellom Strømm Trevare og huset til farmora mi, og hente flis til kaninen sin.

    Så sånn var det.

    Christell sa også, en gang på 80-tallet, da hun gikk i 7. klasse kanskje.

    Så kom hun inn i leiligheten min, i Leirfaret, og spurte om det var sant at Linda Moen hadde barbert fittehåra sine som et hjerte.

    Og det visste jo ikke jeg.

    Hu var rimelig vulgær og ufordragelig hun der Linda Moen.

    Og hu skulle alltid kødde med meg.

    Men om fittehåra hennes var barbert som noe hjerte, eller ikke, det hadde ikke jeg peiling på.

    Det hadde ikke jeg studert, for å si det sånn, og hu var såpass vulgær og litt ufordragelig, så jeg tror ikke jeg hadde giddi å sjekka hvis jeg hadde fått sjangsen heller.

    Da ville jeg nok heller rota meg bortpå omtrent samtlige av de andre damene i klassen.

    Men men.

    Så da sa jeg til Christell, at det visste jeg ikke, og så forsvant Christell ned til huset til Haldis igjen da, der hun bodde.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Lene Andersen, som jeg syntes var den fineste og mest ordenlige jenta i klassen.

    De bodde ved siden av Berger kirka.

    Og faren min kjente faren hennes.

    Og da Jan, broren til Christell, kræsja i treet, ved Berger Kirke, da han var 17 år, og faren min lot han kjøre en boble han hadde mekka på.

    Da stod Lene Andersen og dem og så på.

    Og jeg satt på med faren min jeg da, for da var det kanskje de som ringte Haldis.

    For hu kom hylende ut av huset og sa at Jan hadde kræsja nede ved Berger Kirke, da jeg og faren min stod og venta på at Jan skulle komme tilbake.

    Så fortalte Jan røverhistorer til lensmannen i ørska omtrent.

    Han lå inne i bilen vel og sa at det var ikke han som kjørte.

    De var en som løp nedover jordet der.

    Det her var vel i 1980 eller 81, kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg tror Lene Andersen var den i klassen som var best likt av gutta, både i utseende og oppførsel, ihvertfall av de damene i klassen som var fra Berger.

    Hun husker jeg satt på ungdomsskolen, i frimuttet, og prata sex med Frode Holm.

    Om størrelsen på penis osv., og hvordan det funka, når den vokste og sånn da.

    For det visste ikke hun Lene Andersen fra før da, husker jeg, så hun var nok ikke så erfaren da.

    Hun var også enebarn tror jeg.

    Noe sånt.

    Hun tok vel bussen fra Berger skole der kanskje, til ungdomsskolen i Svelvik.

    Men vi på nedre vi tok bussen fra gamlehjemmet der.

    Untatt Pia og Christell, de tror jeg tok bussen fra Berger skole der.

    Så de gikk en lengre vei, i oppoverbakke, for å ta bussen til ungdomsskolen, enn det jeg og de andre på nedre gjorde, som bodde nedafor S-svingen.

    Men kanskje Haldis og faren min ikke ville at de skulle stå på samme bussholdeplass som meg?

    Det var rimelig rart.

    Så jeg og søstra mi var ikke så nærme egentlig, vi tok ikke bussen til ungdomsskolen fra samme holdeplass engang.

    Hm.

    Og jeg gikk ofte av bussen på Sand, for å besøke bestemora mi, og spise middag.

    Men det gjorde aldri Pia og Christell, de spiste i huset til Haldis.

    Og jeg gikk andre ganger av bussen ved gamlehjemmet.

    Og det tror jeg Pia og Christell også gjorde, men de gikk på bussen, oppe ved Berger Skole der.

    Skjønn det den som kan.

    Men men.

    I busskuret nede ved gamlehjemmet, så hadde noen skrevet at ‘Lene Andersen er underutvilka og har små pupper og lite hår på musa, eller noe’.

    Noe sånt.

    Og det visste ikke Lene Andersen, men det var noen som sa det i en time på ungdomsskoen.

    Og da var en Svelvikjente i klassen, Jeanette eller Line, eller noe vel, som ville høre av meg hva det stod.

    Og da sa jo jeg det, for de Svelvik-jentene i klassen, var ganske fine og ordenlige egentlig, fikk jeg inntrykk av.

    Ihvertfall Jeanette og Line, var vel ordentlige og sånn.

    Og Vibeke Kjølstad, eller hun ble jeg ikke så kjent med.

    Så var det Anne Grossvold, som plutselig satt bak meg, omtrent, siste året på ungdomsskolen, samme året som broren hennes, Simen, var sammen med Christell.

    Og da prata Svelvik-damene i klassen om Christell, om at noe hadde skjedd, så Christell fikk dårlig rykte i Svelvik.

    Men jeg fikk ikke tak i hva som hadde skjedd nøyaktig.

    Men men.

    Og faren til Lene Andersen døde det året hun gikk i samme klasse som meg på videregående, i 2. klasse vel.

    Og da sa søstra mi en vits til meg, om Lene Andersen, at hun gikk bare i svarte klær likevel, så det gjorde henne ikke noe at han døde, eller noe.

    Men hun Lene Andersen oppførte alltid bra, som jeg kan huske, og var ordentlig og ikke noe tull med, og hun var nok ikke sånn som søstra mi sa, at hun ikke brydde seg om at faren døde osv.

    Hun hadde en venninne fra Nesbygda, som het Elin, som satt ved siden av henne.

    Og foran Lene og Elin så satt Line Nilsen, fra Svelvik og klassen på ungdomsskolen, og ei annen blond dame, som jeg ikke husker navnet på nå.

    Og jeg satt til høyre for Line Nilsen, ved vinduene, og hadde ei dame fra Sande som satt bak meg, som var i 20-åra og jobba på parfymeri i Sande, eller noe.

    Og Kristin Sola, fra Sande, satt vel bak Lene Andersen igjen da.

    Og det var utsikt til fotballbanen og hallen da.

    Vi satt i noen sånne brakker nærmest, vi og en annen Handel og Kontor-klasse.

    Men det var kjempefint, da kom det ingen og plagde vårs, og med alle de pene damene på Handel og Kontor, så var det ikke kjedelig.

    Jeg kunne se på noen som spilte fotball i gymen, hvis jeg kjeda meg, eller hvis jeg så inn i klasserommet, så var det bare fine damer, rundt der jeg satt.

    Så sånn sett, så var det ganske nedtur, å begynne på Gjerde i Drammen, i 3. klasse, må jeg si.

    Det var ikke så fine og hyggelig damer i den klassen, selv om de var helt greie da, men det var bare at jeg ble bortskjemt i markedsføringsklassen på Sande.

    Så sånn var det.

    Men hvorfor begynte jeg å skrive om Lene Andersen nå.

    Jo, fordi at da jeg var hos Jan og dem, på Gulskogen, det året jeg gikk på skole i Drammen, altså året etter at jeg gikk i markedsføringsklassen i Sande.

    Da begynte Tom Bråten, tror jeg det var, og en annen kar fra Berger.

    De skulle da på fest, på Berger, også skulle de ha med meg.

    Og jeg skulle tilbake til Berger, for jeg bodde jo på Bergeråsen.

    Men vi festa i Drammen da, hos Jan, som jeg også gjorde noen ganger, fordi jeg havna der for jeg hang en del sammen med søstra mi, som dro til Drammen hele tida, enda hun gikk på skole i Sande vel da.

    Men men.

    Og mer da.

    Og fordi jeg lå over hos Jan og dem, hvis jeg ikke kom meg tilbake til Berger, fra russekroer og sånn.

    Så vi drakk på Gulskogen da.

    Så var det fest på Berger da.

    I de gamle arbeiderboligene der, eller like vel.

    I veien ned til Berger der.

    Veien hvor Samvirkelaget lå.

    Men men.

    Hva skjer så?

    Joda, de ringer Lene Andersen.

    Så må hun kjøre 3-4 mil til Drammen, og være drosje, for de her folka.

    Lene Andersen vant en bil, i noe lotteri, da hun gikk på barneskolen.

    Muligens til og med før jeg flytta til Berger, fra Larvik, som var i 3. klasse.

    Men men.

    Og, det dem gjorde da, var at hun solgte den bilen, for å heller kjøpe bil seinere, da hun fikk lappen osv.

    Så da hadde Lene Andersen kjøpt en Opel Manta, for de pengene.

    Og jeg lurer på om det var Snorre i klassen, eller noe, som klagde på at det ikke var damebil.

    Og det var det vel strengt tatt heller ikke.

    Jeg skjønte ikke hvordan de her vennene, eller ‘vennene’, til Jan, kunne bruke Lene Andersen som noe slags taxi.

    Men kanskje de kontrollerte stedet da, eller Lene Andersen, etter at faren døde.

    Hva vet jeg.

    Jeg, og de andre der, hadde jo egentlig planlagt å feste i Drammen, hos Jan, sånn halvveis.

    Og jeg lå vel over der, fra noe russekro, eller noe.

    Og vi gikk vel på Gulskogen senteret, og kjøpte øl da.

    Og jeg hadde drukket en del da.

    Og jeg røyka også.

    Og jeg var full, og det var russetida, og Lene Andersen sa det var greit, at jeg røyka i bilen.

    Men jeg var full.

    Og Lene Andersen kjørte ganske raskt på E18 mellom Drammen og Sande.

    Så hva skjedde når jeg skulle kvitte meg med røyken?

    Jo jeg skulle hive røyken ut av vinduet da.

    Som ikke var så mye oppe, for da ville det blåst mye.

    Men, på første forsøket på å hive ut røyken i fylla, så klarte jeg å sneipe røyken i lista over vindet, i baksetet, som jeg satt da.

    Så det ble det merke i en sånn sølvlist, eller aluminiumslist, eller hva det kan ha vært.

    Det var en ganske stylet sånn ‘harrybil’, det her da.

    Sikkert senka og sånn.

    Så det var ikke noe damebil egentlig nei, som tidligere skrevet.

    Men men.

    Men jeg sa ikke fra om det, for det var rimelig flaut.

    Men jeg tror nok at Lene Andersen veit at det var jeg som gjorde det.

    Men jeg har nesten ikke sett hu, etter det her.

    Jeg tror siste gangen jeg så henne var den kjøreturen her, i 88 eller 89.

    Og nest siste gangen, var da hu klinte med Karl Frederik Fallan, på fest på Berger, ved kaia der omtrent, etter hva det heter, sommeren 1988, var vel det.

    Men men.

    Så hvordan de her ‘vennene’ til Jan kunne bruke Lene Andersen som taxi, eller slave, det skjønte jeg ikke.

    Men det var mer som ble sagt, om de her vennene til Jan, så det kan ha vært noe galt.

    Fortsettelse søndag 21. desember

    Jeg kom på mer greier, som det ble pratet om, på disse nevnte festene hos Jan, i Rødgata i Drammen.

    Jan var selv ofte ikke på disse festene.

    Jeg husker ikke hva han dreiv med, men det var mest disse vennene hans fra Berger som var på disse festene, og også Christell pleide å være der.

    Hun bodde nok like mye hos Jan hun, som på Bergeråsen, skoleåret 88/89.

    Da hun vel gikk første klasse almenn i Holmestrand, tror jeg.

    Det var året hun fyllte 16.

    Og de her gutta fra Berger osv., de dreiv å mobba Jan, som skulle på to måneder jule/vinter-ferie, eller noe sånt.

    At Jan kunne ikke forvente at Christell skulle være jomfru lenger, når han kom tilbake fra ferie.

    For hun var fyllt 16, sa Eirik Thoraldsson, i fylla, til Jan, så han regna med at en av dem kom til å ta jomfrudommen hennes mens Jan var borte da.

    Jan svarte ikke noe.

    Så om han var redd for de her folka, eller hva det var, det er vanskelig å si.

    Men jeg var jo yngre enn Jan.

    Fem-seks år yngre.

    Og var vant til å bli kødda med av han.

    Så jeg tenkte på han som tøffere enn meg, som da bare var 18 år.

    Så jeg trodde Jan hadde kontrollen.

    Altså jeg hadde aldri giddi å hatt en haug av folk i leiligheten min, hvis dem dreiv å kødda med meg.

    Så det tenkte jeg at Jan ikke hadde giddi heller.

    Men søstra mi, Pia, sa det, at dem utnytta Jan da.

    Christell stod å røyka utafor huset i Rødgata, sammen med han som så ut som en i Bros, eller en annen.

    Og da snakka dem om det her.

    Og da slengte jeg en kommentar til Christell, og da sa hun at hun var jomfru da, sånn indirekte ihvertfall, som jeg forstod det.

    Hun sa hun var jomfru av samme grunn som jeg var det.

    Men jeg var ikke jomfru, for jeg hadde et par måneder før, rota med hun Nina Monsen.

    Venninna til Christell, fra Romsås.

    Så jeg trodde Christell visste det, at Nina Monsen hadde sagt det, men tydeligvis ikke.

    Men men.

    Og det var de samme folka som fikk Lene Andersen til å leke gratis slave-taxi, eller hva man skal kalle det.

    Og Eirik Thoraldsson var også sammen med Monica Nebel, fra Svelvik, på den tida her.

    Og hun måtte sitte på pute etterhvert, på cafeer i Drammen, (hun gikk på samme skole som meg), for hun hadde underlivsbetennelse, eller noe.

    Så hun måtte ha med seg en pute, når hun skulle på cafe og sånn da.

    Men men.

    Og han Eirik Thorhaldsson, han måtte til lege for han hadde fått noe problemer med vridning i pungen, eller noe.

    Det husker jeg, for han jobba for faren min, så faren min kjørte han til lege, mens jeg tilfeldigvis satt på.

    Men men.

    Eirik Thorhaldsson sa venninnene til Pia fra Drammen at så ut som en gresk gud.

    Etter at Pia hadde fått han til å kjøpe øl for seg.

    Men men.

    Det er venninne av Pia, som het Heidi, med mørkt hår fra Drammen.

    Jeg likte å kødde litt med Jan, for han kødda alltid med meg.

    Og noen hadde vist meg før, sikkert søstra mi, at Jan hadde en svær dildo i skapet like ved TV-en.

    Så jeg dro fram den og viste den til hun Heidi, som var venninna til søstra mi.

    Så kom plutselig faren min inn der med noe greier da.

    Så det var stadig folk som dukka opp der.

    Hva mer skjedde da.

    Hm.

    Søstra mi sa at de her vennene til Jan, de hadde en elskerinne i Sande, som de ikke var noe snille med.

    Og Eirik Thorhaldsson, var det vel, han snakka om hvor digg det var å ta hu i rompa, eller noe.

    Og det var ganske tabu da, så det var det ikke alle de på festen som var enig i.

    Noen syntes det var homo å ta damer i rompa.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, dette var samme året jeg var russ.

    Og da var jeg på en russekro, på utestedet Blix, på Strømsø i Drammen.

    Og da hadde jeg funnet en skjorte i skapet til fattern, på det som var mitt rom da, for faren min bodde nede hos Haldis.

    Så jeg brukte den skjorta da, en gul og hvit stripa skjorte.

    Men kneppinga var på feil side.

    Men men.

    På russekroa, så var det ei jente som pleide å bo på Berger, og gå i samme klasse som meg, Hege Rønjom.

    Hun var rimelig full, og insisterte plutselig på å spandere en øl på meg, og prate med meg.

    Så hu fikk meg til å sitte ved samme bord som henne.

    Og da prata hu om at hu trodde at jeg kom til å få en pen dame etterhvert.

    Kanskje ikke med en gang, men etterhvert sa hu, i fylla da.

    Jeg syntes jo hun var ganske pen da, men det var visst ikke seg selv hun mente, tror jeg.

    Men men.

    Litt seinere, så kom hun eller Line Nilsen, eller hvem det var, og dro meg inn på et rom, hvor folka fra Berger og Svelvik satt.

    Og ville at jeg skulle sitte der med dem.

    Der var også Eirik Thoraldsson, av en eller annen anledning, siden han vel ikke var russ.

    Og Hege Rønjom da.

    Jeg gikk på skole i Drammen da, på Gjerde, så det var ikke ofte jeg så de folka fra skolen i Sande osv.

    Men men.

    Så satt jeg der i ti minutter kanskje, og ikke noe skjedde.

    Så da kjeda jeg meg så mye, at jeg gikk og prøvde å finne noen damer å egle meg innpå.

    Eller å bli kjent med da.

    Men det gikk ikke så bra, men jeg prøvde ihvertfall.

    Jeg traff noen damer, men det var noe greier med at en kar hadde slått til henne, eller noe, og skulle banke henne opp, så det var helt tragisk.

    Jeg var veldig tynn, på 80-tallet, og var sikkert 1.85 høy og veide kanskje 60 eller 63 kg, eller noe sånt.

    Men men.

    Så jeg var ikke akkurat noe slåsskjempe.

    Men jeg var ganske sånn observant og våken og sånn da, så folk pleide å ha respekt for meg, ihvertfall til en viss grad.

    Men men.

    Så var det å ta taxi til leiligheten til Jan da, og sove der.

    Og dagen etter, så var det fest igjen hos Jan og dem da.

    Da gikk vi på Gulskogen-senteret og kjøpte øl da.

    Og da var Eirik Thoraldsson på festen.

    Og da skrøyt han, at han hadde fått nøkla til leiligheten av Hege Rønjom.

    Og da måtte jeg tøffe meg litt da, og skryte av at jeg hadde fått en øl av Hege Rønjom.

    Men men.

    Men jeg lurer på hva det greiene var fra hun Hege Rønjom da.

    Det er jo mannen som skal sponse øl, og ikke dama.

    Så om hun dreit meg ut på noen måte, det er mulig, det lurer jeg litt på.

    Og Christell var også der tror jeg, og nevnte at den skjorta var egentlig hennes, og da var egentlig en bluse da.

    Den som jeg fant i skapet til fattern, hvordan den nå hadde havnet der.

    Så hvis skjortene er vanskelige å kneppe, siden knappene er på feil side, så betyr det at det er noe damegreier, tydeligvis.

    Så da er det best å finne noe annet.

    Og Eirik Thoraldsson, var det vel, spurte Christell om ei blond dame i klassen hennes i Holmestrand.

    Om hun gikk i klassen til Christell.

    Og da skulle jeg tøffe meg da, for de vennene til Jan, var sånn at hun var fin og sånn da, hun i klassen til Christell.

    Så da skulle jeg tøffe meg og, så jeg spurte Christell om hun var ekte blondinne.

    Og da svarte vel ikke Christell ordentlig, eller hun bare banna.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mer da.

    Jo jeg skreiv vel om hun Jeannete Aunli, tror jeg hun het, som gikk i klassen min, på ungdomsskolen, i Svelvik.

    Jeg møtte hu en gang, på noe russekro, eller hva det kan ha vært.

    Og da stod det Jeannette ‘låvedøra’ Aunlie, på russekortet hennes.

    Men det var det Ole Christian Skjeldsbekk, fra Bergeråsen og klassen min på Berger skole og ungdomsskolen, som stod bak.

    For, Jeanette hadde ikke bestillt den teksten.

    Men Ole var i russestyret, så han forrandra visst den teksten to ganger, eller noe, til låvedøra, husker jeg noen sa.

    Enda hun var ikke noe spesiellt brei hun Jeanette.

    Hun gikk for å være en av de peneste damene i klassen, på ungdomsskolen.

    Og hun så ikke noe styggere ut på videregående, synes jeg.

    Men Ole likte kanskje bare helt tynne damer da, det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Ole hadde mørkt hår, og gikk for å være den beste i klassen i fotball.

    Og skulle styre utagingen av fotballaget og sånn.

    Og var liksom litt sjefen i klassen, ihvertfall på barneskolen.

    I tredje klasse, så ble jeg med opp til Ole og dem, en gang, og da hang det noen jenter der, som jeg ikke husker hvem er nå.

    Det må vel ha vært noe naboer eller noe.

    Så Ole var nok en av de kuleste på Øvre, siden han hadde huset fullt av jenter, når han var aleine hjemme etter skolen.

    Men men.

    Men, han var en dominerende person.

    Og jeg var en selvstendig person, og kanskje litt dominerende, eller ihvertfall egenrådig person.

    Så jeg orka ikke å bli for mye kjent med Ole, for det ville bare blitt slitsomt, så jeg holdt litt avstand til han, etter at jeg var oppe hos han, en av de føste ukene jeg bodde på Berger.

    Så sånn var det.

    En sommer, som jeg og søstra mi var hos bestemora vår, Ingeborg Ribsskog, som noen år bodde i Stavern.

    Det her var nok sommeren 1989 kanskje.

    Og da var jeg og Pia på diskotek, ved havna, i Stavern.

    Og da fant Pia seg en venn fra Oslo, eller noe.

    Og gikk en romatisk tur med han.

    Og da dukka Ole opp, og hadde vært med båt i Kragerø og nedover Sørlandet, og han skrøyt av damene nedover der, i Kragerø osv.

    Så sånn var det.

    Søstra mi hadde på 90-tallet et sånt herpes-sår, innimellom, på kjeften da.

    Og det sa hu en gang, at det var etter han kavaleren, som hun møtte på diskoteket i Stavern da.

    Søstra var ikke akkurat noen madonna-figur, eller nonne-aktig person, så hun møtte nok sin del av kavalerer.

    Jeg vil ikke gjette, men jeg forstod det, da vi prata om sånt her, jula 1989, var det vel, hos Axel og dem, i Oslo, at det var ganske mange hun hadde rota med.

    Så jeg vil ikke tippe noe antall, men med den flyinga hennes, så kanskje 100, vil jeg si.

    At hun har sikkert liggi med.

    Det kan være mindre, og det kan være mere, men hun er flink til å sjekke opp menn, og hun er ikke den som verner mest om dydigheten sin, så det er nok noe sånt, ihvertfall et veldig høyt tall, vil jeg tippe.

    Så sånn er det.

    Det er mye mer og, som det ble prata om i leiligheten til Jan, på Gulskogen der, men jeg får heller skrive mer om det seinere i dag, eller i morgen.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå kom jeg på en merkelig historie.

    Og det var at bestemor Ingeborg (Ribsskog), hun bodde vel i Stavern fra 1985 til 1991 kanskje, da hun flytta tilbake til Nevlunghavn, til noen eldreboliger der, muligens etter at onkel Martin gikk konkurs med fiskedammen i Spydeberg, som bestemor hadde pansatt leiligheten i Stavern som sikkerhet for.

    Noe sånt.

    Så jeg var jo på sommerferie, i Stavern, i 86, 87, 88, 89 og 90 kanskje.

    Noe sånt.

    Det var kanskje en sommer jeg ikke var der.

    Det er også mulig.

    Det også mulig at den siste sommeren jeg var der, var sommeren 91.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men uansett.

    Men mest sannsynlig var det sommeren 1990.

    For da sa jeg opp hybelleiligheten, på Abildsø, etter juni 1990.

    Så bodde jeg hos Ågot på Sand, hos Øystein i Lørenskog, hos den gamle vertsfamilien vår i Brighton, hos onkel Runar og dem i Son, og hos bestemor Ingeborg da, i Stavern, hele sommeren.

    Så slapp jeg å betale noe husleie den sommeren, før jeg flytta inn hos familien til halvbroren min Axel, på Furuset, om høsten det året da.

    Men men.

    Og den merkelige episoden, den var at moten i Stavern rundt 1990, det var veldig mye et klesmerke som het Marin Alpin, husker jeg.

    Og noen folk som jobba nede ved havna, og som jeg tror solgte sånne klær, og gikk i sånne klær også.

    De dukka pluteslig opp hos bestemor Ingeborg.

    Seriøse folk, med lyst hår vel, i 40-åra og yngre vel.

    Uten at jeg skjønte hvem de var.

    Men så satt de og spiste med bestemor Ingeborg, uten at jeg fikk være med å spise.

    Ikke middag tror jeg, men det virka som om det var noe slags møte.

    Og de folka virka litt nervøse.

    Så jeg satt i sofaen i den andre siden av stua til bestemor Ingeborg, og så på de her Stavern-folka, som jeg ikke skjønte hvorfor og hvordan bestemor Ingeborg hadde fått dratt opp i leiligheten sin, som var 15 minutter å gå fra Stavern sentrum, i Herman Wildenveis gate, het det vel.

    Noe sånt.

    Så det var rimelig rart.

    At bestemor Ingeborg, som var pensjonist da, og som aldri har jobba, men var husmor, (selv om hun ikke var så flink til å lage mat, stygt å si det men).

    Men hun skrev leserinnlegg i Aftenposten, med signaturen Ankerita, siden hun heter Ingeborg Ankerita Ribsskog da.

    Men hvorfor hun skulle ha møte med noen butikkleder-folk og butikkeier-folk fra Stavern, i rekkehuset sitt, opp i Herman Wildenveis gate.

    Det skjønner jeg ikke noe av enda.

    Det var vel tre-fire stykker av dem.

    Så jeg bare gikk ut, ned til Stavern eller noe, kanskje.

    Men det skjønner jeg ikke hva var enda.

    Men det er kanskje noen andre som skjønner det.

    Bestemor Ingeborg skulle vel ha presantert meg og dem Stavern-folka, sånn at vi skjønte hvem de andre var.

    Og latt meg også sitte ved bordet der, skulle man tro.

    Jeg var jo høyskolestudent jeg, på NHI, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, på den tida der.

    Men bestemor Ingeborg bare lot som at jeg ikke var der, eller noe.

    Så her var det noe rart som bestemor Ingeborg rota med.

    Men hun hadde jo en oppvekst i København, som datter av en rik industrieier, og var fra en adels og militærfamilie, Gjedde Nyholm, som er ganske kjent, på morssiden og fra Hedegård, heter de vel, på farssiden, som også var ganske kjent for de var rike industrifolk, før de gikk konkurs da.

    Så hun burde vite hvordan man oppfører seg i sånne situasjoner.

    For hun gikk på slottsball og vokste opp i København og nede i Tyrol også, av en eller annen (Illuminati?) grunn, skjønte jeg.

    Men men.

    Så her var det noe rart fra bestemor Ingeborg.

    Men dem får forstå det den som kan.

    Så sånn er det.

    PS 2.

    Nå logga jeg meg egentlig på PC-en for å skrive om noe litt spesiellt her.

    Men så skreiv jeg noe om Rimi Langhus osv., så glemte jeg det, at jeg skulle egentlig skrive her.

    Men nå kom jeg på det.

    Og det var at hun jenta som gikk i klassen til Christell, på almenn, i Holmestrand, skoleåret 88/89, første klasse almenn, det året Christell fyllte 16.

    Da spurte Eirik Thorhaldson, tror jeg det var, om hun blonde jenta, i klassen til Christell.

    Om hun hadde barbert musa, eller ikke, mener jeg han spurte om.

    Og det var vel ikke så vanlig på den tida, som nå for tida.

    Men jeg tror Eirik Thoraldsson og dem, kan ha vært noe slags mafia/mob, eller noe.

    Men men.

    Og da er det sånn, at hvis dem hadde visst det, at hu jenta i klassen til Christell i Holmestrand, hadde barbert musa.

    Så kunne de brukt henne som noe hore, mistenker jeg.

    Og mer eller mindre tvunget henne.

    For, jeg tror ikke hun hadde turt å forklare om i retten, at hun hadde barbert musa.

    Og hun ville kanskje vært flau ovenfor legen på voldtektsmotaket osv.

    Kanskje det er sånn, at de legene og de i retten, bare går ut fra, at da er dama ei hore, hvis hun barberer musa.

    Så da er det fritt fram for å ha sex med henne, for alle som veit om det her.

    F.eks. via klassevenninner fra gym-klassen osv.

    Så det tror jeg man nesten kan sette et slags likhetstegn mellom, at barbert mus, da er dama hore.

    Så langt tror jeg nesten man kan gå.

    Men men.

    Julaften pleide å være et problem for meg, da jeg bodde i Norge, for jeg hadde ikke noen i familien som jeg hadde så særlig kontakt med.

    Det hadde vært problemer, i familien, i alle år, og det bar kontakten mellom meg og familien min preg av, på 90-tallet og 2000-tallet.

    Så jeg hadde nesten aldri noe å gjøre med familien til faren min.

    Jeg hadde mer å gjøre med muttern, siden jeg unnskyldte henne med at hun var sinnsyk, så hun syntes jeg synd på, selv om hun dreiv mye og mobba meg, for at jeg ikke hadde dame, eller hvis hun ikke syntes jeg så velkledd ut, og sånn, til langt ut på 90-tallet, og omtrent helt frem til hun døde i 1999.

    Så jeg var ikke så nære med moren min heller, hun prøvde alltid å psyke meg ut omtrent.

    Eller hva det kan ha vært.

    Kanskje hun ikke følte seg for vellykka selv, og skulle jekke ned meg da.

    Det kan det også ha vært.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så julen 93, tror jeg det må ha vært.

    Da var jeg invitert til Haldis og faren min og Jan og Christell, på Bergeråsen.

    Jeg var vel der i 92 og 95 og tror jeg.

    Så det kan ha vært et av de årene.

    I 94 var vi vel i vannsengbutikken i Drammen.

    Men i 93 da, var det vel.

    Så prata Jan og Christell sammen, sånn at jeg hørte det

    Og da klagde Jan på lillesøstra si Christell, om at hu hadde så mye hår på musa.

    Og spurte henne hvorfor hun ikke barberte seg på musa.

    Og da forklarte Christell, mens begge skjønte at jeg hørte det her, at hu hadde barbert legga, og da vokste håra så fort ut, så hu ville ikke barbere musa da.

    Jeg sa ingen ting, for jeg synes det var litt privat.

    Alstå, jeg synes ikke Jan skulle blande seg i om Christell barberte musa, eller ikke.

    Det fikk være hennes sak, mente jeg.

    Så derfor kommenterte jeg ikke den samtalen de hadde noe.

    Men, hvis man tenker gjennom det som jeg skrev øverst i dette PS-et.

    At damer som barberer musa, nesten er synonymt med horer.

    Så kan man lure på om det at Jan maste på Christell om å barbere musa, var noe Illuminati-greier.

    At Jan var noe Illuminati-medlem eller noe.

    For han hadde alltid masse fine damer og, og var veldig flink til å forføre damer, så han var nesten som en trollmann med damer, fra han var 16 år ca, og bodde i huset til Haldis, så hadde han et veldig stort lager med kondomer under senga, og hadde seg med nabojenta og etterhvert andre damer, støtt og stadig.

    Men men.

    Og Jan lot også de her, mer eller mindre, ‘pøbel’-vennene sine, fra Berger, holde til i leiligheten sin, i Drammen, mens han var på juleferie, jula 1988, og januar 1989.

    Mens den 16 år gamle lillesøstra hans Christell bodde i leiligheten hans på Gulskogen, omtrent fast, må man si.

    For hun jobba på Gulskogen-senteret, på en butikk som het Casa osv.

    Mens Christell bodde der alene, mens han var et par måneder, eller noe, i utlandet på ferie.

    Så betalte han de vennene sine fra Berger, Tom Bråten og Eirik Thorhaldson og de, 25.000, eller noe, for å pusse opp badet hans, og sette inn boblebad, eller hva det var, og male og sånn da.

    Så det kan nesten virke som at Jan, med mørkt hår og halvt dansk, ville at den ca. 8-10 år yngre lillesøstra hans, Christell med lyst hår, og som gikk for å være fin og sånn blant f.eks. guttene i klassen min, husker jeg de sa.

    Og som sa på den tida, at hun var jomfru da, like før Jan dro på ferie.

    Og som var 16 år da.

    Det virker nesten som at Jan ville at Christell skulle være noe hore.

    Og søstra mi, Pia, hun sa også det, at det var sunt for Christell å ha sex med mange gutter, mente hu.

    Sa hu et år eller noe, før det her.

    Så hu mente vel også at Christell skulle være noe hore.

    Og Jan sa ikke noe tilbake, da Eirik Thoraldsson nevnte det, at han ikke burde regne med at søstra hans var jomfru, da han kom tilbake fra den utvidede juleferien sin.

    Så her lurer jeg litt på hva som foregikk og hva som var Jan (og også Pias) hensikter.

    Men jeg tror ikke Christell tok av så mye, med å være horete og sånn, som man kanskje kunne frykte, med sånne søsken som Jan og Pia.

    Og faren min og Haldis, de var veldig sånn at de hadde sex hele tida, når vi var på ferie, og ga vårs noen mynter til å spille på spilleautomater og låste seg inn på hotellrom i timesvis osv.

    Og en gang i Køge, hvor Viggo bodde, så lot de Christell se på, da vi var i bryllupet til Viggo, som var ca. i 84 kanskje, eller 85.

    Så da var Christell, som er to år yngre enn meg drøyt.

    Jeg var da 14-15.

    15 tror jeg vi sier.

    Så da var Christell kanskje 13.

    Og da hadde jeg og Pia og Christell et hotellrom, i Køge sentrum, mener jeg å huske.

    Så hadde faren min og Haldis et annet hotellrom.

    Og første kvelden, fredagen, dagen før bryllupet.

    Etter at vi hadde tatt fly dit, til Kastrup, og ble henta på flyplassen eller noe sånt vel.

    Så lå faren min og Haldis, inne på hotelrommet, før vi gikk bort til Viggo og dem.

    Og da lå de med døra åpen, tror jeg.

    For plutselig så kom Christell inn på rommet hvor jeg og Pia var, og fortalte at ‘Arne sleiker på tissen til mamma’.

    Så gikk jeg ut i gangen.

    Og da lå faren min døra oppe enda, og sleika Haldis i fitta da, med døra oppe.

    Så jeg så at det Christell sa var sant.

    Man kunne se dem fra gangen i det lille hotellet.

    Så gikk jeg inn igjen på rommet, og bare prøvde å roe det ned.

    For dem var bare sånn uansvarlige de, Haldis og faren min.

    Det var det samme da jeg og søstra mi, ble med dem, til Gøteborg, et par år før.

    Da lå de å peisa på hotellrommet, i timesvis, mens jeg og Pia var på Liseberg.

    Og da vi kom tilbake til hotellet, sånn i 22-23 tiden, fredag kveld, sommeren 83 kanskje.

    Eller 84.

    Da hadde ikke vi fått eget rom enda.

    Mener jeg å huske.

    Så da måtte vi sitte på gangen utafor rommet dems, mens dem holdt på å peise inne på rommet da.

    (Noe jeg ikke skjønte da).

    Da vi hadde sitti der i en time nesten, så sa søstra mi, at vi bare skulle gå litt rundt på hotellet.

    Så da så vi på casinoet der.

    Men det var så mange kriminellt utseende albanere der osv.

    Så jeg gadd ikke å være der.

    Men vi gikk til en annen del av hotellet, og robba noen isbiter fra en isbitmaskin, og kasta de rundt i gangene da.

    Så vi hadde det litt morsomt i hvertfall.

    Så gikk vi tilbake etter en time, eller noe.

    Og da leide vel faren min rom til meg og Pia og, mener jeg å huske.

    Så planen var nok at jeg og Pia skulle bli kidnappet, eller noe, i Gøteborg, tror jeg.

    For faren min og Haldis skrev ikke ned navnet på hotellet på noe lapp til oss, da de sendte oss, som var 11 og 13 år gamle, tror jeg, til Liseberg alene, i 19-20 tiden vel, på en fredag kveld, om sommeren.

    Så det var bare flaks at vi huska navnet på hotellet, etter å ha prøvd omtrent alle karusellene på Liseberg.

    Og Haldis var også nervøs, før vi dro, og det var usikkert om hun skulle være med eller ikke.

    Så her tror jeg det var planen dems, at noe albansk mafia, eller noe, som vel kontrollerte Gøteborg allerede da, vil jeg tippe.

    Det virka som at drosjesjåførene var albanske, eller noe.

    Og folka på casinoet på hotellet var også mye det.

    Så her lurer jeg på hva faren min og Haldis dreiv med.

    Men dem er eksperter i å vri seg unna sånne spørsmål.

    Så det tror jeg ikke det er så lett å få svar på.

    Så sånn er det.

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog terroriserte bergeråsen’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog terroriserte bergeråsen’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20terroriserte%20berger%C3%A5sen&btnG=S%C3%B8k&meta=

    Det er nok ikke riktig.

    Det er ganske historieforfalskning, vil jeg si.

    Jeg var en rolig gutt, som for det meste satt hjemme og så på TV eller leste avisa eller programerte dataspill.

    Når jeg gikk ut døra, så gikk jeg bort til bestemora mi, for å spise mat der og besøke henne, eller jeg spilte fotball for Berger IL, knøtter til og med guttelag vel.

    Noe sånt.

    Eller jeg kjørte på fjorden med båten til Haldis, etter at fattern lærte meg det, selv om det var noe tull med den ene bensintanken.

    Men men.

    Eller jeg skøyt med luftgevær, men det gjorde jeg ikke på Bergeråsen, for der var det for mange mennesker.

    Så jeg tok med luftgeværet bort på Sand, hvor bestemora mi bodde.

    Så hadde jeg luftpistolen på Bergeråsen.

    Men den var det ikke så bra futt i, så den var mer som en ertepistol omtrent.

    En kraftig ertepistol kanskje.

    De eneste gangene jeg ikke satt rolig og så på TV og leste avisa osv, det var en gang da Ditlev og Geir Arne, kom bort til Bergeråsen, fra Sand, hvor de bodde.

    Og da syntes jeg de var for nærme huset mitt.

    For de var uvennene mine, de her, Ditlev og Geir Arne, fra klassen og også fra Sand.

    Og da tok jeg noen kinaputter, ganske små, som jeg hadde kjøpt i Sverige, var det vel, en gang på 80-tallet.

    Jeg tror det var den gangen vi var i Sverige med Runar og Ove og de.

    Noe sånt.

    Og noen av de kinaputtene passa inn i luftpistolen.

    Så da putta jeg et par kinaputter inni luftpistolen, og skøyt i retning av Ditlev og Geir Arne da.

    Altså jeg putta kinaputtene inni luftpistolen, med lunta ut av røret.

    Og så tente jeg på lunta, og venta litt, og så skøyt jeg da.

    Og da føyk kinaputten 5-10 meter gjennom lufta da, og smallt da.

    Så det var litt morsomt.

    Men det var sånne små pingle-kinaputter nærmest, så de gjorde nok ikke stor skade.

    Kanskje hvis man fikk med i øye, eller noe.

    Men jeg likte ikke at disse fiendene mine, Ditlev og Geir Arne gikk så nærme leiligheten jeg bodde i, i Leirfaret, så jeg ville vel gjerne markere det da, at dem gikk litt for nærme.

    En annen gang, så kasta Lille-Oddis og Lisbeth og Bente Wåge, (eller hvordan etternavnet skrives)..

    De bombaderte et av stuevinduene i leiligheten min, med snøballer.

    Det her var vel et par år etter det med kinaputtene.

    Og da hadde jeg sånn signalpistol, som jeg hadde kjøpt på Tybring-Gjedde, en gang jeg var med onkelen min, Håkon, og bestemora mi, for å kjøpe julegaver, før jul en gang på 80-tallet da.

    Så da skøyt jeg en sånn signalbluss over de her Lille-Oddis (som var noen år yngre enn Store-Oddis, som også var en av naboene. Begge bodde i sosial-leiligheter, som leiligheten min vel bokstavelig talt var omringet av).

    Men men.

    Så da skreik hu Bente eller Lisbeth da, eller hvem det var.

    Men da hadde dem kasta kanskje 50 snøballer på vinduet.

    I hvertall 20-30.

    Men stort sett, så levde jeg i fred og fordragelighet med de ungene som bodde i de kommunale sosialstøtte leilighetene rundt min leilighet.

    Jeg sa fra hvis de gikk på den muren som skillte hagen der jeg bodde fra sosialboligene da.

    Der hadde dem fått lov å gå før.

    Men jeg reagerte bare automatisk da.

    Jeg likte ikke at dem gikk der, for det var nesten som at dem gikk i hagen min.

    Så dem ble vel litt furtne pga. det.

    Men ellers, så bodde jo jeg i Leirfaret, fra 81 til 89, (jeg bodde i Hellinga fra 79 til 81).

    Så jeg bodde i Leirfaret i 8 år.

    Så det var kanskje 3-4 ting som skjedde, på 8 år.

    Så det var egentlig ingenting.

    Jeg gikk stort sett greit overens med de ungene fra sosialboligene.

    Eller, vi tolererte hverandre.

    Vi hadde ikke noe med hverandre å gjøre.

    Jeg lot dem være i fred, og dem lot meg være i fred.

    Vi levde i to forskjellige verdener, selv om vi var naboer.

    Jeg hadde TV, vhs-spiller (den første ble kjøpt i 1980), datamaskin, stereoanlegg, vannseng, brusmaskin, flere frysere, egen hage å spille fotball i, videokamera, stort amerikansk flagg på rommet som fattern kjøpte i Karlstad i 81 eller noe. Han ville egentlig kjøpe søsstatsflagg til meg, men det ville ikke jeg ha, for det flagget kjente jeg ikke så bra igjen. Jeg skjønte det flagget ikke var helt politisk korrekt. Så da sa fattern at det var greit av vi kjøpte Stars and Stripes. Jeg hadde to soverom, for fattern brukte aldri sitt rom, for han bodde nede hos Haldis, så det rommet tok jeg over.

    Jeg hadde to TV-er faktisk.

    (en jeg hadde kjøpt selv for stipendet første året på vgs.

    Som jeg brukte til C128, og en Sharp-datamaskin før det).

    Etterhvert kjøpte jeg mitt eget stereoanlegg og, så da hadde jeg to av de.

    Og jeg kjøpte egen VHS, så da hadde vi vel to av de og.

    Og fjernstyrt bil, og fikk alltid penger av fattern til mat, så jeg spiste alltid godteri og pizza og cola.

    Og kjøpte aviser og tegneserier og alt mulig.

    Og vi dro ofte på ferie og fikk alt mulig godteri og sånn, når Haldis og faren min var i utlandet.

    Men jeg bodde jo aleine fra jeg var ni, så klær og sånn brydde jeg meg ikke noe om.

    Så jeg tror ikke folka på skolen f.eks., skjønte hvor bortskjemt jeg var med ting.

    Men jeg hadde jo bodd hos muttern i Larvik, til jeg ble ni.

    Så jeg var ikke vant til å være bortskjemt, før jeg flytta til Berger, så jeg mista vel aldri helt bakkekontakten.

    Og jeg hadde egen stue og eget kjøkken da.

    Med oppvaskmaskin til og med, fra midt på 80-tallet vel.

    Og vaskemaskin og tørkeskap og tørketrommel.

    Og utendørs bod, med fryser, og også en fryser på det gamle rommet mitt.

    I fryserne la Haldis noe kjøtt uten ordentlig emballasje.

    Så det rørte aldri jeg, og det her bemerka også farmora mi, at Haldis la kjøtt i de fryserne som ikke hadde emballasje osv.

    Men men.

    Mer da.

    Jo jeg hadde noen katter og sånn, og søstra mi flytta opp dit, det 8. året jeg bodde der.

    Så sånn var det.

    Og sykkelen min ble stjålet da, en Apache-sykkel, som morfaren min, Johannes, kjøpte til meg, i Larvik, i 1978, må det vel ha vært.

    Den ble stjålet i Leirfaret der, i 1982 eller noe kanskje.

    Noe sånt.

    Og da fikk jeg den gamle Peugot-racesykkelen, til fattern.

    Som stod i utendørs-boden der.

    Det var også to innendørs-boder, en gang, og en do og et bad.

    Så det var en tre roms leilighet.

    Så det var ikke så galt for en 11-årig gutt, å ha alene.

    Det var den Peugot-sykkelen som faren min brukte, da han traff Jan Snoghøj, som da var 16-17 år.

    Og som også var med i sykkelklubben.

    Som faren min plutselig meldte seg inn i.

    Så var han med der et par ganger vel, så inviterte Jan Snoghøj, som altså var kanskje 16-17 år, han inviterte faren min ned til moren sin.

    For han trodde at faren min kunne passe for moren hans.

    Og etter det, så flytta faren min ut fra Hellinga, og ble boende i Havnehagen, de resterende årene jeg bodde på Bergeråsen, fra 1980 til 1989.

    Så sånn var det.

    Så de naboungene, de var nok kanskje litt misunnelige på meg, for at jeg hadde egen hage og sånn.

    Men, dem skjønte nok at jeg bodde aleine der, og at det ikke var så artig for en 11-åring, og lure på hvorfor han måtte bo aleine i en leilighet, og ikke fikk bo nede hos Haldis, sammen med faren min og Haldis og Christell og Jan og Viggo, og etterhvert søstra mi Pia, som bodde der.

    Så de var nok egentlig ikke så misunnelige.

    De var vel vant til at Stenberg-familien bodde der.

    Og de gikk ikke på sosialen tror jeg, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

    Men men.

    Så jeg terroristerte nok ingen der.

    Men folk visste nok at jeg hadde mye familie osv., på Bergeråsen, og også på Sand.

    Så folk hadde litt respekt for meg.

    Og på nedre der, så var det mest unger som var yngre enn meg, siden byggefeltet ble bygget rundt 1972 vel.

    Og jeg var født i 1970.

    Så det var nesten ikke noe bråk på nedre, da jeg bodde der.

    Som jeg kan huske ihvertfall.

    Det var værre på Sand, hvor jeg måtte være obs på Ditlev og Geir Arne hele tida.

    Men de var vant til å være uvenner med meg, og jeg var vant til å være uvenner med dem.

    Så det gikk stort sett grei, sånn at jeg fikk en snøball hivd etter meg noen ganger og sånn.

    Men dem visste at dem burde være litt forsiktige, ihvertfall hvis dem møtte meg en mot en.

    Men Geir Arne og Ditlev de var ikke så ofte aleine, de hang oftest sammen med noen.

    Men de hadde litt respekt for meg, de turte ikke å kødde for mye med meg.

    Ditlev ble tatt for å stjele i matbutikken på Sand der, og det var vel ikke så gøy for han, for det var den enste butikken der.

    Jeg og Ulf pleide å stjele marsipan der, for det var lett å stjele.

    Men jeg stjælte mest i Larvik, for det hadde vært for flaut hvis farmora mi fikk høre at jeg hadde blitt tatt for stjæling f.eks.

    Men jeg kunne også bare krite på faren min, i butikken på Sand, de få gangene jeg eventuellt ikke hadde penger, som ikke var så ofte.

    Så jeg stjal nesten aldri i den butikken.

    Men Ulf han rappa alltid marsipan, for det var helt innest i butikken, ovenfør brøda der.

    Og der kunne ikke kassadama se kundene.

    Så dro vi hjem til meg, i Leirfaret å delte en sånn 500 gram pakning med marsipan da.

    Som jeg alltid har syntes var digg osv.

    Men men.

    Og da skulle Ulf slutte å røyke osv., og bli ordenlig, sånn som meg, når han var kamerat med meg, en kort periode, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så jeg var nok kjent som en av de ungene eller ungdommene som var ordentlige på Bergeråsen.

    Som heller roa det litt ned der, enn å lage mye bråk osv., hvis jeg skal tippe selv.

    For jeg havna aldri i ordentlig bråk med noen på Bergeråsen.

    Og egentlig aldri på Sand heller, selv om jeg og Geir-Arne slåss litt, så var det sånn at jeg jagde han, og han en gang traff meg med et slag i tryne.

    Det skjedde kanskje 3-4 sånne hendelser på 10 år.

    Så det var stort sett rolig å bo på Bergeråsen og å gå bort til Sand hver dag.

    Da hadde jeg nesten to steder jeg bodde der, og måtte gå gjennom området til Ditlev og Geir Arne to ganger hver dag, for å komme til og fra farmora mi da.

    Men jeg syntes jo mye av nedre på Bergeråsen, og langs riksveien bort til huset til faremora mi, helt bortest på Sand.

    At det var nesten også litt mitt område, syntes jeg.

    Dem kunne ikke si noe på Sand, på at jeg besøkte farmora mi, og verkstedet der faren min jobba.

    og det bodde ikke så mange eldre ungdommer, i den nedre delen av Havnehagen, eller fra S-svingen og ned på Nedre.

    Og heller ikke på Sand.

    Så jeg gjorde som jeg ville både på nedre og på Sand.

    Selv om jeg sjelden gikk oppover mot øvre på Bergeråsen, over S-Svingen.

    Men jeg hadde egentlig ikke noen fiender på Bergeråsen, og heller ikke på Berger.

    Og heller ikke i Svelvik eller i Sande.

    Og heller ikke i Drammen.

    Det var Odd Einar da, i klassen, på Øvre.

    Men jeg var nesten aldri på Øvre, og Odd-Einar var mye greiere etter skolen, enn på skolen.

    Så han ble kanskje påvirka av Ditlev og Geir Arne da.

    Men dem turte ikke å gjøre noe mot meg, det ble en snøball nå og da.

    Og en luftgeværkule som susa forbi huet mitt en gang.

    Men dem var som sagt ganske feige og turte bare å kødde hvis dem var to.

    Men men.

    Så jeg var nok ikke en som terroriserte Bergeråsen.

    Men jeg ble terrorisert selv, av Geir Arne og Ditlev og Odd Einar.

    Men det var mest i friminuttene og sånn, på ungdomsskolen.

    Hvis jeg møtte dem etter skolen, så turte dem som oftest ikke å gjøre noe.

    Men på skolen ble jeg mye mobba, det ble jeg.

    Men etter skolen, da var det veldig sjelden at noen turte å kødde med meg.

    Jeg fikk kanskje en snøball etter meg i året.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde problem med familien da, med at jeg måtte bo aliene osv.

    Så jeg bestemte meg for å flytte til Oslo, for å studere, fra 1989, for å komme unna Haldis og faren min osv.

    Og også Christell og Jan da, for jeg ble behandla dårlig av dem, mente jeg.

    Det var nesten som noe apartheid, at jeg var mindreverdig, i forhold til dem

    Så det ville jeg bort fra da.

    Og faren min ville også det, at jeg skulle flytte til Oslo for å studere.

    Så da ble det sånn.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så søstra mi, Pia, hun flytta opp til meg, i Leirfaret, rundt juletider 1988, da hadde hun også bursdag, første juledag vel, og det var da hun fyllte 17 da.

    Så da hadde hun vært ute og flydd i noen år allerede, for Christell og Pia hadde det ganske fritt, så de gjorde vel hva de ville omtrent.

    Og det var i 1988.

    Men fra 1979 til 1988 så bodde ikke jeg og søstra mi på samme sted.

    Jeg bodde jo i Hellinga og i Leirfaret på Bergeråsen.

    Men søstra mi bodde fram til 1982 eller 83, var det kanskje, i Larvik, hos moren vår.

    Og fra 83 ca., så bodde hun hos faren min, i Havnehagen, i huset til Haldis.

    Så fra høsten 1979 til sommeren 1993, da jeg dimma fra militæret, så bodde søstra mi og jeg på samme sted, i bare et halvt år, i 1989.

    Det var på 14 år det.

    Men mormora mi, i Nevlunghavn, hun sier at det er min feil, at søstra mi havna litt på skråplanet og dreiv med litt utagerende festing, eller hva man skal kalle det, eller først og fremst at hun ble alenemor.

    Eller hun klager vel egentlig på det at oldebarnet hennes er halvt somalisk.

    Og kjefter og klager på meg for det, siden søstra mi bodde samme sted som meg, da hun fikk en sønn da.

    Men, i de 14 årene før dette skjedde, så bodde jo søstra mi på samme sted som meg, i bare et halvt år.

    Og søstra mi er bare et år og fem måneder yngre enn meg.

    Så at jeg skulle være som en slags far for Pia, som bestemor Ingeborg vil ha det til da.

    Det er nok langt fra sannheten.

    Søstra mi hadde drivi med diverse flying og aborter osv., i mange år før det her.

    Sikkert siden 1985 eller noe.

    Altså en ti års tid før hun fikk Daniell.

    Så hun mormora mi, hun er ikke helt oppdatert på hvordan den nest eldste barnebarnet hennes, Pia, har blitt oppdratt osv.

    Men det er kanskje Pia som forteller røverhistorier til Ingeborg.

    Det ville jeg ikke sett bort fra.

    Det er mulig.

    Pia hadde jo en abort da, i 1986 eller noe, som 14-15 åring kanskje.

    Hjemme i senga si i Havnehagen.

    Så hun er ikke så uskyldig som bestemor Ingeborg vil ha det til.

    Neida.

    Bestemor Ingeborg tror at Pia er så uskyldig nå, i 2008, som 36 åring, 20 år etter at hun hadde abort, at hun ikke vet hva en gigolo er.

    Så her er det noe som ikke stemmer.

    At Pia har fått Ingeborg til å tro at hun er et englebarn, og skylder på meg hvis bestemor blir sur fordi hun fikk en ‘utenlandsk’ unge utenfor ekteskap da.

    Men det er nok Pias eget verk, på alle mulige måter, og det har ikke jeg noe med.

    Jeg syntes at Keyton virka helt uansvarlig som far.

    Han smatta og jobba vel ikke og stjal joggeskoa mine og sånn.

    Så jeg ville ikke at Pia skulle ha unge med Keyton, så jeg spurte henne om hun ikke skulle ta abort (igjen).

    Men det ville ikke Pia.

    Jeg sa til og med det her til Christell, at hun måtte hjelpe meg å overtale Pia til å ta abort, da hun var sånn tre måneder på vei, rundt juletider 1994 må det vel ha vært, da vi var i Drammen.

    Men Pia hørte ikke på Christell, og hun hørte heller ikke på meg.

    Så dette med å ha et barn utenfor ekteskap, med en tilsynelatende kriminell og uansvarlig far.

    (Siden han stjal skoa mine f.eks).

    Det er Pias eget verk, og avgjørelse, fullt og helt.

    Så at jeg skal få skylda av bestemor Ingeborg, for at hun ikke liker det, det er helt på trynet.

    Så her er det noen falskspillere i familien, vil jeg si.

    Så det er nok søstra mi, Pia, vil jeg tro.

    Så sånn er det.

  • Ringte bestemor. (In Norwegian).

    Nå ringte jeg bestemor.

    Hun sa at hun var trett av at jeg ringte.

    Hun ville ikke prate med meg, for jeg hadde ikke noen hyggelige nyheter.

    Hun ville ikke prate med meg, før jeg kunne ringe tilbake med noen bra nyheter.

    For hun var så trett og gammel, så hun orka ikke å prate med meg.

    Bare hvis jeg hadde noen gode nyheter.

    Jeg forklarte at det var ikke så mye bra som skjedde for tiden.

    Jeg ble irritert jeg, for at hun ville ikke prate om det jeg ringte for å prate om.

    Men jeg sa at da behøvde jeg ikke ringe.

    Så sa hun at hun var så trett og gammel at hun orka ikke å prate med meg, hvis jeg ikke hadde gode nyheter.

    Men jeg mener, at det her er viktige ting å prate om.

    Så da bare sa jeg, at hun tenkte bare på seg selv.

    At det var det som var problemet.

    Så sa hun noe sånt som, ja det kan du tro.

    Så sa jeg hei.

    Så la jeg på.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Forklare til bestemor Ingeborg. (In Norwegian).

    Nå lurer jeg på, hvordan jeg skal forklare dette, til bestemor Ingeborg, at jeg har anmeldt Pia for barnedrap osv.

    Bestemor Ingeborg, tror jo at Pia er en uskyldig jente, som ikke vet hva gigolo betyr osv.

    Hun vet ikke at Pia hadde en abort eller barnefødsel, at Daniel hadde en storebror eller storesøster, allerede på 80-tallet.

    At hun var oldemor allerede på 80-tallet, og så i nesten ti år, før Daniel ble født, uten at hun visste om det.

    Så det var nok litt rart, vil jeg tro.

    Bestemor Ingeborg, hun klandrer jo også meg, for at Pia fikk barn utenfor ekteskap.

    I 95, da hun fikk Daniel da.

    Fordi jeg lot Pia flytte inn hos meg, på Ungbo, i 93, da hun var hjemløs, i Oslo, og bestemor Ågot, på Sand, ville ikke ha Pia boendes der lengre, for hun fløy så fælt.

    Men jeg tror ikke bestemor Ågot, fortalte bestemor Ingeborg dette, om problemet med den her flyinga til Pia.

    Jeg tror Pia må ha jugi til bestemor Ingeborg, om sånne her ting, siden jeg blir klandra for dette nå da, at Pia fikk en løsunge, som de sa i gamle dager.

    Så det synes jeg er urettferdig.

    For jeg kunne da ikke ventes å kontrollere Pia.

    Man så jo hvordan hun var, allerede 5-6 år tidligere, på Bergeråsen, da hun bodde hos Haldis.

    Så det var ikke som om jeg var faren hennes, eller noe.

    Jeg var broren hennes, omtrent på samme alder, som bare lot henne bo hos meg, på Ungbo, sånn at hun skulle slippe å bo på gata.

    Sånn var det jeg så dette.

    Men jeg kunne ikke begynne å bestemme over Pia, at hun fikk ikke lov å møte Keyton lengre, f.eks.

    Da ville nok Pia bare forsvunnet, og blitt boende hos de somalierne f.eks., som hun forsvant til, og var borte hos, i dagvis, vinteren 93/94.

    Eller et annet sted.

    Så jeg kunne liksom ikke begynne å sjefe over eller oppdra søstra mi da, når hun var i 20-åra, i 1993.

    Nei.

    Det måtte jo fattern og Haldis ha gjort.

    Dem måtte jo ha oppdratt Pia, i 80-åra, på Bergeråsen.

    Så at jeg skal få skylda for det her, at Pia ikke har fått noe oppdragelse og sånn, hvis det var det bestemor mente, det synes jeg er rart.

    Det var ikke jeg som bestemte at Pia skulle ha en unge.

    Jeg sa hun burde ta abort, for hun hadde ikke noe hus eller ektemann, eller noe.

    Men det var jo masse støtteordninger, for alenemødre, som jeg ikke kjente så mye til.

    Men men.

    Så jeg er litt irritert, for jeg synes ikke jeg kunne forventes å oppdra søstra mi, som 20-åring osv.

    Det er helt dustete synes jeg, å si.

    Så jeg lurer på hvordan jeg skal forklare bestemor Ingeborg hvordan det her egentlig var.

    For dette her er en sånn slags skamplett, som jeg har fått av henne, uten at jeg har gjort noe galt da, mener jeg.

    Og sånt liker jeg ikke.

    Så det må jeg prøve å finne på en måte å ordne opp i.

    Vi får se.

    Hvorfor skal jeg måtte ta skyld og skam for det som skjedde der liksom.

    Nei, det synes jeg høres rart ut.

    Så her må jeg prøve å finne ut hva som har foregått, siden bestemor Ingeborg bebreider meg.

    Vi får se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Familien min i Norge. (In Norwegian).

    Nå driver jeg å tenker på familien min i Norge.

    Stesøstra mi, Christell, skal visst gifte seg i dag, sa bestemor Ingeborg på telefon, tidligere denne uken.

    Så sa bestemor Ingeborg, at Pia, søstra mi, skal være Christells forlover.

    Enda Pia, sa til meg, for noen år siden, mens vi forsatt var på talefot, at Christells storebror, Viggo Snoghøj, var gigolo for en dame i USA.

    Og det sier Christell at ikke stemmer.

    Og Pia og Christell sier også at fattern misbrukte Pia, da hun var liten jente.

    Alikevel, så har Pia og Christell et vanlig forhold til fattern, og har aldri tatt opp dette med fattern, som jeg vet om, kun med meg.

    Så den familien kan man få billig av meg, vil jeg si.

    Men men, sånn er det, man kan ikke være like heldig med alt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Ringte bestemor Ingeborg. (In Norwegian).

    Ringte bestemor Ingeborg. (In Norwegian).

    Jeg ringte bestemor Ingeborg, om klærna mine, som er hos Martin.

    Men, Martin visste ikke hva som var i låven, i Kvelde.

    Enda han pleide å sitte der hele tiden.

    De hadde en sofa der og atelier, og bord og pleide å drikke kaffe og røyke der.

    Det snødde og regnet i Nevlunghavn, men bestemor hadde vært og badet.

    Pia skulle være forlover sammen med Christells bror, i bryllupet til Christell, til helgen.

    (Det må være Christells halvbror, Jan Snoghøj, og ikke den andre halvbroren, Viggo Snoghøj, som er i USA).

    Det var Pia jeg måtte snakke med, om tingene mine, sa bestemor.

    Martin har ikke fasttelefon, bare mobil.

    Ellen, har vært i Norge i et og et halvt år, men får ikke oppholdstilatelse, av myndighetene.

    (Det er fordi Ellen har bodd i mange år i Sveits, som ikke er i EØS.

    Selv om Ellen bodde i Norge, fra 1950 ca. til 1970 kanskje.

    Med norsk far, Johannes Ribsskog og mor Ingeborg Ribsskog, som flyttet til Norge, fra Danmark, like etter krigen).

    Diderik, som er den nye mannen til Ellen, i Stavernveien, han forstår seg ikke på sånt.

    Men de har en advokat på saken, som ikke gjør så mye.

    Men som koster penger.

    Bestemor har ikke fem øre, men betaler seks tusen i leie og strøm, til Larvik kommune, for leiligheten sin.

    Ellen har ingen venner i Holmsbu, eller fra Klokkarstua, eller i Oslo, som kan hjelpe henne med oppholdstilatelse.

    Jeg synes det hørtes rart ut.

    Men men.

    Ellen jobber som hjemmehjelp hos Ingeborg.

    Bestemor visste ikke noe om klærne mine.

    Bestemor sa, at Pia kunne man stole på.

    Jeg forklarte det at Pia sa så mye tull og tøys.

    Hun sa at broren til Christell, i USA, var gigolo.

    Men det sa Christell, at ikke var riktig.

    Bestemor trodde at Pia ikke visste hva gigolo betydde.

    Viggo var jo bokser.

    (Bodybuilder egentlig).

    Bestemor trodde ikke at noen ville danse med Viggo.

    Problemet var at Pia ikke visste hva gigolo betydde.

    Så spurte jeg hvor gammel Pia var.

    Hun var et og et halv år yngre enn meg.

    Vi ble enige om at jeg var 38 år.

    Og at Pia var snart 37.

    Da burde hun egentlig vite hva gigolo betydde, mente bestemor.

    Så her er det noe lurifaks, mener jeg.

    Men jeg fikk heller gå med klærne jeg har kjøpt i England, og heller ringe skolene i Norge, om papirer, når jeg skal søke arbeid.

    For den kofferten er visst sporløst forsvunnet.

    Jeg spurte om hun husket den hytta jeg bodde i på gården.

    (Skjul er kanskje et riktigere navn).

    Og det gjorde hun.

    Jeg sa at kofferten lå i den hytta (skjulet).

    Og at den ikke bare kunne forsvinne sporløst.

    Bestemor trodde at kanskje Grethe hadde rota med kofferten.

    Men men.

    Vi får se.

    Det er ikke så lett, med sånne ting.

    Da må man prate med Pia, i vår familie tydeligvis.

    Enda Pia ikke bor på gården i Kvelde, men ti mil lenger nord, i Oslo.

    Jeg forklate jo det, at Pia lyver så mye, så henne prater ikke jeg med.

    Jeg fortalte bare det om Viggo, jeg fortalte ikke om beskyldningene mot fattern og det jeg hørte hun sa om meg, til Martin, i 2005 osv.

    Men men.

    Bestemor er jo så gammel, så jeg kan vel ikke krangle for mye med henne.

    Jeg sa hun var tøff som bada på denne tiden av året, når det snør osv.

    Det er nok ikke mange i Nevlunghavn, som bader på denne tiden av året.

    Men hun hørtes ikke noe særlig glad ut for å prate med meg.

    Men men, man kan ikke forlange alt.¨

    Og de klarer ikke sånne ting, de i Larvik og Nevlunghavn.

    Det vil si bestemor, og tante Ellen og onkel Martin.

    De klarer ikke å sende klær, og sånne ting.

    Da må de ha hjelp av Pia.

    Så det er Pia som styrer familien, virker det som.

    Enda hun er yngre enn alle de tre.

    Men de er visst hjelpeløse, de tre.

    Så det var litt rart.

    Men sånn var visst det, ifølge bestemor Ingeborg.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er et av bildene som Martins eksdame, Grethe Ingebrigtsen, pleide å stå og male, på låven.

    (Jeg hadde de på g-mail kontoen, fordi våren 2005, så ville Grethe, at jeg skulle maile disse bildene til Pia.

    Fordi sjefen til Pia, ville kanskje kjøpe et bilde.

    Jeg skal se om jeg finner mailen også).

    Men nå sier Martin, at han ikke vet noe om hva de har på låven, men han pleide å ha full kontroll, det husker jeg, for jeg hjalp Martin å rydde inne på låven der, så jeg husker det, at han visste hva de hadde der.

    Så sånn var det.

    Skal jeg se om jeg finner noen fler bilder da.

    Hun var så glad i å male hester, hun Grethe.

    Skal vi se om vi finner de:













    PS 2.

    Her er den e-posten, som bildene var i:







    Google Mail – Flere bilder







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Flere bilder





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Mon, Apr 18, 2005 at 12:03 PM





    Reply-To:

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    To:

    firmapost@nfunorge.org



    Hei Pia,

    her kommer flere bilder.

    Har ikke prøvd å sende så mange vedlegg med gmail før, så hvis du

    har tid så send en sms hvis de kommer fram.

    Prates!

    Erik





    7 attachments

    IMG_0048_2.JPG
    552K
    IMG_0051_2.JPG
    1122K
    IMG_0052_2.JPG
    680K
    IMG_0054.JPG
    1339K
    IMG_0057.JPG
    624K
    Bilde 004.jpg
    953K
    Bilde 008.jpg
    998K





  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet på Bergeråsen her.

    Og jeg tenkte på bestemora mi Ingeborg osv., som bebreider meg, at søstra mi, i Oslo, begynte å vanke sammen med litt dårlig selskap, og fikk en unge med en somalier som ikke var noe ansvarlig far osv.

    Mens hun bodde på Ungbo, hvor jeg også bodde, og hvor jeg fikk ordna henne et rom da.

    Etter at hun de første månedene fikk bo på rommet mitt.

    Bestemor Ingeborg, tror kanskje at Pia ble villstyrlig da, mens hun bodde hos meg i Oslo.

    Men nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet, mens Pia bodde hos fattern og dama hans Haldis, i Havnehagen.

    Jeg bodde jo i Leirfaret aleine.

    Og der ville ikke Pia bo, etter at hun flytta til Berger fra Larvik, for muttern klarte ikke å ta seg av henne lenger.

    Pia rømte hjemmenfra.

    Til en dame, som ringte politi eller barneværnet eller noe.

    På Tagtvedt i Larvik.

    Så ble hun boende hos fattern i Havnehagen da, frem til 1989, da hun bodde noen måneder hos meg i Leirfaret, før fattern solgte huset, sommeren 1989.

    Men fra 83, var det vel, så bodde hun hos fattern og dem i Havnehagen.

    Og en gang, da hun var sånn 16 år, tenker jeg.

    Da hadde hun og ei jente som ble kallt Tina Turbo.

    Hvis det ikke var Eva Olsen.

    Da hadde de sitti på med en gutt fra Svelvik, som ikke hadde lappen.

    Og dem hadde kjørt ut av veien, ved Grunnane, mellom Svelvik og Berger.

    Og knekt en lyktestolpe, sånn at strømmen gikk i Svelvik, var det vel.

    Noe sånt.

    Og jeg var mer sånn, at jeg satt hjemme og drev med data, eller spillte fotball med Berger IL, eller var ute med båten og sånn.

    Jeg var vel ikke sånn ungdomskriminell, eller noe.

    Jeg var litt kleptoman en periode da.

    Da jeg var sånn 15-16 år osv.

    Men jeg la det av meg, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring.

    Og da jeg gikk på skole i Drammen som 18-åring.

    Men jeg var ikke sånn at jeg røyka og sånn.

    Og jeg synes ikke det var så artig å drikke heller.

    Men jeg syntes musikk, og parabol-tv, og nye rambo og rocky og mad-max-filmer og sånn var kult.

    Og å dra ut med båten på fjorden, og å dra på ferie til England, på språkreise om sommeren, og andre ferier, og engelsk fotball osv.

    Det syntes jeg var kult.

    Og jeg festa litt i England da.

    Så det var ikke sånn, at jeg bare satt hjemme, f.eks. da jeg var på språkreise i Brighton, da var jeg alltid ute om kveldene.

    Men på Bergeråsen, så var det ikke så mye å gjøre, så da satt jeg mye hjemme og dreiv med data og så på sport på TV og sånn.

    Tremenningen min i Lørenskog, Øystein, han skaffa de nyeste dataspillene, og de nyeste action-filmene osv., så da ble jeg litt populær faktisk, de siste årene jeg bodde på Bergeråsen.

    For da var det noen som skulle låne filmer osv.

    Så sånn var det.

    Men søstra mi, bodde jo nede hos fattern og Haldis.

    Så hva som foregikk i det huset der, det vet jeg ikke.

    Jeg bodde jo i Leirfaret.

    Og bestemor Ågot, var vel den i familien, som jeg kom best overens med.

    Og hun var snill og gudfryktig osv.

    Ihvertfall kristen.

    Og hun var veldig opptatt av hva som gikk ann å gjøre osv.

    Og at man måtte ikke gjøre sånn og sånn.

    Men hun begynte å bli litt senil, og hadde vel ikke gått så mange år på skole.

    Så det var like mye hun som hørte på meg noen ganger, som omvendt, nesten.

    Det var ikke sånn at jeg hørte på alt hun sa, uten å vurdere det liksom.

    Men etterhvert, så klarte jeg meg mest selv.

    Og lagde mat selv og sånn, på Bergeråsen.

    Selv om det gikk mye i Pizza Grandiosa osv., det må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    En av de som pleide å låne filmer av meg, som jeg kopierte av Øystein.

    Fatter fikk tak i et videokamera, på en eller annen måte, og jeg hadde video, først en som fattern kjøpte, og så en jeg kjøpte selv, da jeg begynte å jobbe på CC, i Drammen, i 88.

    En som oftest pleide å låne filmer, det var Ole Tony Bergum. Eller om det skrives Ole Tonny.

    Noe sånt.

    Og det året jeg jobba og gikk på skole i Drammen.

    Det var 88/89.

    Da var jeg innom vannsengbutikken, til fattern og Haldis, på Strømsø i Drammen, etter skolen.

    Og da var Christell der, dattra til Haldis.

    Hu må ha gått på Sande VGS. det året der, vil jeg tippe.

    Det var første året hun gikk på videregående, siden hun gikk to år under meg.

    Hun gikk på almenn, selv om hun vel ikke gikk for å være så smart.

    Men hun skrev en særoppgave, om Australia, året før, tror jeg det var.

    Og da måtte jeg skrive den inn på skrivemaskin.

    For det hadde ikke hun.

    Men jeg gikk på handel og kontor, så jeg hadde en nerdete casio skrivemaskin.

    Men det var vel kult å ha sånn skrivemaskin da, syntes jeg, med minne osv., fordi det var i 1986, eller noe, som jeg kjøpte den, da jeg fikk stipend.

    Noe sånt.

    Så da måtte jeg skrive inn særoppgave om Australia da, på Casio skrivemaskin.

    Og da fikk Christell M, eller noe, tror jeg.

    Så det innholdet var ikke dårlig, på den oppgaven.

    Så hun er nok ikke så dum egentlig, som hun kanskje virker noen ganger.

    Noe sånt.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Men da fortalte Christell meg, at skolebussen, som hun satt på.

    De hadde kjørt forbi en bil, på vei fra Sande til Berger, like ved Nesøya der, eller hva det heter igjen.

    Der hvor Herodes Falsk har sommersted, mener jeg å ha lest i avisa.

    Det er en øy, hvor de har en vei som er bygget opp, i fjorden, et par hundre meter vel ut til den øya.

    Bjerkøya, heter det vel.

    Det er en kiosk også der, ved hovedveien, der hvor den veien går ut til Bjerkøya.

    Hvis ikke kiosken er konkurs nå da.

    Sånne kiosker som det, har det vel blitt færre og færre av, opp gjennom årene, så det er mulig den kiosken er stengt nå.

    Hvem vet.

    Det er en slags bro, under den veien.

    så hvis man har en lav båt, så kan man kjøre under den veien.

    Det prøvde jeg en gang, med båten til Øystein og dem, da vi kjørte til Sande, for jeg måtte kjøre båten, for Øystein, tremenningen min, var ikke så vant til å kjøre båt, mens jeg hadde kjørt båten til Haldis, før den ble vraka, i en høststorm, på 80-tallet.

    Men men.

    Så det går ann å kjøre under den veien.

    Det fant vi ut, da vi skulle besøke Kjetil Holshagen, som vi pleide å vanke med på Bergeråsen.

    Men han flytta til Sande, Dunihagan, eller noe, i 87, eller noe.

    Så da kjørte vi båten til Sande da.

    Og det var ganske langt egentlig med båt.

    Lengre enn man tenker seg.

    For det er ikke så langt med bil.

    Men med båt, så går det treigt.

    For båten går jo ikke like raskt som bilene.

    Så det er faktisk kortere vei til Holmestrand, mener jeg å huske, med båt, fra Berger, enn det var til Sande.

    Men med bil, så er det dobbelt så langt til Holmestrand.

    Det høres kanskje rart ut, men sånn er det bare.

    Men Ole Tony, han var dau, sa Christell.

    For dem hadde sett bilen, fra skolebussen.

    Så det var ikke så artig.

    Han gikk i klassen min fra 79 til 86, var det vel.

    Så selv om han ikke var bestekameraten min eller noe.

    Så var han vel en av de mer normale i klassen, må jeg vel si, når jeg tenker tilbake.

    Selv om jeg kanskje kødda litt med noen av filmene jeg spilte inn til han, med trackinga osv., som det var på video-spillere da.

    Og han ble vel litt kødda med, av Odd-Einar og sånn, i klassen.

    Så han var litt mobbeoffer kanskje, nesten på samme måte som meg.

    At folk dreiv og kødda og sendte meldinger osv.

    Noe sånt.

    Hvertfall Odd Einar kødda med han, hvis jeg husker riktig.

    Selv om jeg ikke husker om Ditlev og Odd Einar kødda med han.

    Men alle de tre kødda med meg, og Karl Fredrik noen ganger, og Erik Ree osv.

    Så jeg fikk min del med kødding jeg og.

    Men Ole Tonny, han hørte jeg sjelden noe kødding fra.

    Så han var vel faktisk en av de mer normale i klassen.

    Selv om jeg aldri var bestekamerat med han.

    Så var det ikke noe kult å høre Christell fortelle at han hadde daua da.

    Så sa jeg, at jeg ikke trodde det var sant.

    At Christell hadde misforstått.

    Men da sa hu, at folka som hadde gått i klassen min og sånn, var det vel, hadde sagt det på bussen, at Ole Tonny hadde daua i ulykken, da han kjørte av veien da.

    Så da skjønte jeg, at hun hadde skjønt det riktig.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var i det hele tatt ganske mange som daua de årene jeg bodde på Bergeråsen, av ungdommer osv.

    En som het Stenberg vel, han løp utfor et stup en kveld var det vel, og daua.

    Ole Tonny, kjørte ut og daua.

    Eirik Furuheim, kjørte av veien, og da kunne storebroren til Karl Frederik, se inn i hjernen hans, fikk vi høre.

    Så trodde Carl, eller Karl, at da hadde han blitt hjerneskada, eller noe.

    Så vi skeptisk til han da, da han kom tilbake fra sjukehuset.

    Men han var egentlig grei da, tror jeg.

    Jeg lånte luftgevær av han, en gang.

    Jeg og Ulf Havmo.

    Da var på verkstedet til fattern, på Sand.

    Og da var det noen fra byen, enten Oslo eller Drammen, på ei hytte, som ringte noen, så kom det noe helikopter over hue på vårs.

    Så da glemte vi geværet ute.

    Ulf sa han satt det i hjørnet på verkstedet.

    Så fant ikke jeg det.

    Så var det på hjørnet, utafor verkstedet.

    Så da hadde luftgeværet rusta.

    Men Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, eller hva han het.

    Han ble ikke sur engang.

    Så han var egentlig ikke så ille, selv om han hadde vært i bilulykke, mener jeg å huske i hvertfall.

    Men men.

    Mer da.

    Ole Tonny daua ja.

    Han yngste sønnen til Ruth Furuheim, han døde, i hagan til Christian og Petter Grønli, i 79, eller 80, var det kanskje.

    Da de lagde snøhule, og den fallt over han, da Petter og Christian var inne og spiste middag.

    Så Tove, mora dems, ga ikke middag til han sønnen til Ruth Furuheim.

    Enda jeg, jeg fikk ofte mat hos dem.

    Så det var litt rart.

    For jeg ble kamerat med Petter og Christian, etter at han sønnen til Ruth døde da.

    For da flytta jeg dit fra Larvik.

    Men mora dems, Tove, hu døde også, i 81, eller 82, eller noe.

    Noe sånt.

    Og det var også en gutt som døde, som fallt i fjorden, fra fjellet ved Ulvika, eller om det var lengre bort mot Berger.

    Og kattene mine, som jeg hadde da jeg bodde i huset i Leirfaret aleine.

    De ble borte hele tida.

    Enda jeg sørga for at dem fikk mat osv.

    Så det var litt rart, hvorfor alle kattene døde.

    Men fattern sa at kattene klarte seg ute, når de var et par måneder gamle, mente han.

    For kattene nede hos Haldis gikk ute aleine.

    Men den katten så vi aldri igjen.

    Det var vel den andre katten jeg hadde det da.

    Like etter at den første katten, fra Larvik døde.

    Så var det en katt som het Tiger, også en av kattungene til Susi, katten til Christell.

    Den levde litt lengre enn den andre, men den døde den og.

    Så var det den fjerde katten.

    Den het Kitty, sa Christell.

    Den ble vel nesten to år kanskje, så døde den og.

    Den fikk jeg da den egentlig var for ung til å være borte fra moren sin.

    Så den måtte jeg roe ned, hele dagen og natta, den første tida jeg hadde den.

    Men den drakk melk av en skål da, eller skje, var det kanskje.

    Så det gikk greit.

    Men den var nok litt for ung, til å være borte fra moren sin.

    Men det var sommerferien.

    Og da gikk det ann å passe på katten da, siden det ikke var skole osv.

    Men etter at den også døde, med at noen hadde slått istykker kjeven, og tarmen hang ut osv.

    Fattern fant katten, og sa den hadde blitt overkjørt av moped.

    Det var rart at katta ikke dukka opp, da jeg ropte, syntes jeg.

    Men den var der, da fattern kom opp fra Haldis, i et eller annet ærend.

    Men etter at den katta også måtte bli avlivet, hos dyrlegen, da ville jeg ikke ha fler katter.

    Da ble det litt mange katter som døde.

    Det var slitsomt, for man ble jo knytta til de kattene.

    Fordi jeg bodde jo aleine i det huset, så når man da hadde katt, så ble jo det litt selskap da nesten.

    Selv om det ikke var som at et menneske bodde der.

    Så var det i hvertfall en katt som man ga mat til og ropte på, for å komme hjem om kvelden osv.

    Så det var jo bedre enn ikkenoe liksom.

    Men det var så slitsomt siden de døde hele tiden.

    Og ingen av de døde naturlig.

    Men de tre første, bare forsvant.

    Fettern min Tommy, fant den første, etter noen måneder, og sa den katta, Pusi, hadde blitt kjørt over av en bil, og at noen hadde hivd den ti meter ned en skråning.

    Ved bussholdeplassen ved gamlehjemmet.

    Men jeg så ikke noe skader på katta.

    Så jeg syntes det hørtes rart ut.

    Så hva som skjedde, det veit jeg ikke.

    Den andre katta, Pusi 2, den ble borte etter en uke, eller noe, for fattern sa den klarte seg ute, da vi skulle kjøre bort på Sand, eller til Oslo, eller noe.

    Så fikk jeg ikke ta med katta.

    Den tredje katta, Tiger, den ble vel bare borte, tror jeg.

    Etter noen måneder vel.

    Mens den fjerde katta, den levde et år, eller to, før fattern fant den på terrassen da, med kjeven knust, og med tarmen hengende ut.

    Eller det var vel jeg som så det.

    Fattern sa bare at katta var på verandaen da.

    Men han la ikke merke til, at katta var skada.

    Det var det jeg som så.

    Enda jeg så jo det med en gang, at kjeven var knust osv.

    Tenna stod vel vanlig, men kjeven hadde løsna fra tannraden da, så den kjeven hang under tenna.

    Men det gikk ann å fikse, det kunne katta overleve, sa dyrlegen.

    Men han dyrlegen i Sande, han var en litt eldre kar.

    Så han så ikke det med en gang, at tarmen også hang ut.

    Så jeg måtte vise han det.

    Og da skjønte jeg på at han, at da ble det vanskelig.

    Da måtte katta på dyre-sykehus, osv.

    Men det orka ikke jeg.

    Med fattern osv.

    Som egentlig ikke likte katter.

    Han ville jo at den to måneder gamle kattungen, Pusi 2, at den skulle gå aleine, rundt huset, mens ingen var hjemme.

    Altså den fikk ikke være inne.

    Så den ble borte.

    Og da å få til det, at fattern betalte mange tusen, for at katten skulle være på dyre-hospital.

    Og kanskje ikke overleve alikevel.

    Og at det skulle ta tid fra skole osv.

    Nei, det ble litt for mye styr osv.

    Da ville nok folka på Bergeråsen, trodd at vi var gærne, hvis vi brukte mange tusen, på en katt, på sykehus.

    Så da ble det til, at jeg sa at han skulle bare avlive katta.

    For det ble nok bare tull, med sånn dyrehospital osv.

    Jeg tenkte vel at det var noe galt.

    Siden katta kom, først når fattern dukka opp.

    Etter at jeg hadde ropt på katta, i timesvis mer eller mindre.

    Så da orka jeg å stresse med fattern, at nå må vi på dyrehospitalet, og se hvordan det går med katta osv.

    Jeg orka ikke sånn tull.

    Jeg var ikke så på bølgelengde, med fattern, på den tida der.

    Og har heller ikke vært det seinere.

    Så det var vel ikke sikkert at katta hadde blitt seg selv igjen heller.

    Og i ferier og sånt, så var det tungvint med katta.

    For bestemor Ågot, hu klarte ikke å ta seg av katta.

    For hu likte ikke katter, og den begynte å mjaue og sånn, og lurte på hvor jeg var da, hvis vi var på ferie på Gol osv.

    Som vi var, i 83, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da ringte vi bestemor Ågot, på lørdagen, og da var hu fortvila, og katta mjaua i bakgrunnen.

    Så det var siste gangen hu ville ha katta.

    Så det var nok best å avlive katta da.

    Og da fattern spurte meg, om jeg ville ha ny katt, neste gang Susi fikk kattunger.

    Nei, da orka jeg ikke mer.

    Det var artig å ha katt, og jeg synes de var fine dyr.

    Men når de døde hele tida, så ble det så slitsomt, så jeg orka ikke å ha flere katter da.

    Når fire katter hadde dødd, fra 1981 til 1984, eller noe.

    Da var det liksom nok.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Her er meg og katta, sommeren 83, eller noe, da jeg og søstra mi, var på besøk hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes (som er i bakgrunnen på bildet), i Nevlunghavn:

    Det var katten som Christell sa het Kitty.

    Det var vel den fjerde og siste katten jeg hadde.

    Dette her var vel sommeren 83, da jeg var sånn 12-13 år, og den katten døde vel året etter, hvis jeg husker riktig.

    Noe sånt.

    Det er fra et bilde, som bestemor Ingeborg sendte meg, da jeg bodde her i Liverpool, i Walton, for to-tre år siden.

    Men men.

    Dette var altså ferien etter, at vi var på Gol.

    Jeg tror det her kanskje var sommeren, som søstra mi flytta til Bergeråsen.

    For jeg tror ikke hun var med til Gol, som nok var påsken før det her.

    Så om jeg fikk katta sommeren et år før det her bildet.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Og at katta døde høste, et drøyt etter det her.

    Noe sånt.

    Jeg måtte ta med katta til Nevlunghavn, siden bestemor Ågot ikke orka å passe katta, siden hun ikke likte katter.

    Enda hun var oppvokst på gård.

    Gården Mogan, i Numedal.

    Selv om hun ikke ligna på bildet som hun viste men.

    “Je’ vet itte je’, sa hu mor”.

    Det pleide Ågot å si noen ganger.

    Så hun var vel fra der dem prata sånn da.

    Noe sånt.

    Jeg veit ikke om dem snakka sånn i Numedal, på Rollag.

    Men dem gjorde vel det da, siden Ågot sa det.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så da vi var i Nevlunghavn, den sommeren, så passa jeg veldig bra på katta.

    For jeg hadde hatt problemer, med at de første kattene, ble borte.

    Jeg lot katta gå rundt i hagen der.

    Det gikk greit.

    Men, jeg hadde katta på rommet, om natta.

    Det var det gamle rommet til Martin.

    Og det gikk litt på nervene løs, å bo der.

    Fordi bestemor Ingeborg, hun var så streng og fant på så mye rare ting.

    Hun er jo oppvokst i København og i Tyrol osv., fra noen kjente danske familier, som heter Hedegaard og Nyholm og Gjedde osv.

    Så hun er vel litt prega av det da.

    Så hun skal sjefe hele tiden, i hvertfall da, og finne på ting og pirke på.

    Så jeg mistrivdes der.

    Så jeg var helt vanlig da jeg dro dit, husker jeg.

    Men etter noen dager, så ble jeg litt apatisk.

    Og klarte ikke å tømme kassa til katta osv., som stod på rommet der.

    Så det lukta kattepiss, på rommet der.

    Og jeg tror også katta ble litt stressa av å være der, med bestemor Ingeborg, som maste hele tida osv.

    Så etter noen dager, så bare gleda jeg meg til å dra hjem.

    Som om hvis man er i militæret omtrent.

    Omtrent det eneste vi gjorde, var å lese bøker der.

    Vi var der to somre etter og, tror jeg det var.

    Og da bestefar Johannes død.

    Han døde året etter i Spania, eller noe.

    Og katta døde vel også det året.

    Så to somre seinere, så var det bare jeg og søstra mi og bestemor Ingeborg der.

    Da gikk jeg litt på stranda med metalldetektoren osv., som jeg hadde kjøpt på postordre.

    Og da var ikke bestemor Ingeborg så slitsom.

    For da fant jeg noen nøkler, til en utebod, som bestefar Johannes hadde leita etter osv.

    Og da ble hun litt trist, for da tenkte hun på Johannes da.

    Så da var hun ikke så sjefete og slitsom.

    Og jeg var noen år eldre, så jeg takla vel sånn oppførsel bedre da.

    Så da ble jeg vel ikke sånn apatisk nesten, av å være der.

    Den sommeren som bilde er fra, da ble jeg sendt opp på loftet, for å hente fler bøker.

    Vi leste en bok om dagen omtrent, da vi var der.

    Bestemor har mange bøker, og muttern og tante Ellern og onkel Martin, de leste mye under oppveksten.

    Så skulle jeg opp å finne enda fler bøker på loftet da.

    Så snubla jeg over en eske med russiske fotoapparat, fra 60-tallet kanskje.

    Og det var ikke så vanlig, i Nato-landet Norge, på 80-tallet.

    Midt under den kalde krigen.

    Så hvordan de kameraene hadde endt opp der, det veit jeg ikke.

    Bestemor Ingeborg, sa på telefon, tidligere i år, at det var fra den forrige beboeren, som hadde bodd der før dem.

    En fyrvokter, som visstnok var gal, og stal blomster, og gravde de ned i hagen.

    Noe sånt.

    Så jeg og søstra mi, fikk hvert vårt russiske kamera, og tok med tilbake til Bergeråsen.

    Så, som jeg har skrevet om før.

    Da fotballlaget dro på tur til Gøteborg, et år etter det her, eller noe.

    Da hadde jeg med det russiske kamera, og tok bilder på Liseberg osv.

    Men kamera fallt ut av kameraveska, i en karusell, og ble knust da.

    For det var ikke riktig kamraveske egentlig, så man kunne ikke skru fast kamera.

    Det var 5-6 russiske fotoapparat, som lå i den esken på loftet der.

    Så det var vel litt rart kanskje.

    Men men.

    Men jeg og søstra mi, var med til Gøteborg, med fattern og Haldis, samme sommer, 83, tror jeg, som det bildet over ble tatt.

    Så jeg var 13 år den sommeren, og søstra mi elleve og et halvt, da vi ble sendt til Liseberg aleine, en fredagskveld, sommeren 83 da, med noen penger, fra et hotell i Gøteborg, med beskjed om å ta taxi til Liseberg.

    Men jeg huska navnet på hotellet og nummeret til rommet til Haldis og fattern på hotellet.

    Så vi kom vårs tilbake og.

    Etter kanskje fire-fem timer på Liseberg, da vi prøvde alle karusellene omtrent.

    Noe sånt.

    Så det var jo flaks.

    Så da vi var i Gøteborg, med fotballlaget, som nesten var det samme som å dra med klassen.

    Da visste jeg hvordan billettsystemet var.

    Så da forklarte jeg trenern, Skjeldsbekk, at vi burde kjøpe sånn hefte, sånn at alle fikk et hefte, til 20-30 kroner, som var stapp fullt av biletter, til karuseller.

    For da kunne man få prøvd nesten alle de kule karusellene, uten at det kosta så mye.

    Så da fikk jeg prøvd alt på Liseberg, omtrent, to år på rad da.

    Men det var litt kjedelig, å dra der to år på rad.

    Så jeg måtte nesten finne på noe artig, andre året.

    Så da tok jeg med det russiske kameraet, og begynte å prate litt russisk der noen ganger og.

    Eller lata som da.

    Så da så gamle koner rart på meg osv.

    Det her var jo under den kalde krigen, så det her var artig.

    Men jeg tok ikke med kamera, når jeg dro til Liseberg, med fattern og dem.

    Enda jeg tror det var uka etter at vi var hos Ingeborg.

    Men da måtte katta kanskje katta være hos Ågot igjen da.

    Men da gikk det kanskje bedre.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så det var ikke så praktisk å ha katta i ferier, men det var greit i skoleåret, når jeg var mye aleine hjemme.

    Men det var aldri på tale, å ha katta nede hos Haldis og dem.

    For dem stolte jeg ikke på.

    Jeg husker Petter og Christian Grønli.

    Dem hadde to hamstere, som Pia og Christell tok var på.

    Som het Whiskey og Vodka.

    Og da hadde visst en eller to av de stryki med, mens Haldis eller Pia og Christell passa på dem da.

    Det må ha vært i en ferie, som Pia var på besøk fra Larvik.

    Noe sånt.

    Så de dyra de strøk med.

    Men Susi levde lenge, katta til Christell.

    Men den katta var ikke helt god.

    Jeg tror det var fordi, at den hadde liggi bak kjøleskapet, i tre dager, eller noe, da den var ung.

    Før jeg flytta til Bergeråsen, var det vel.

    Og at Jan og Viggo hadde finni katta bak kjøleskapet da.

    Noe sånt.

    Men Christell gikk vel bra med Susi.

    Men hun er vel kanskje litt som Susi, at hun kanskje har blitt litt fucka opp hun og.

    Hva vet jeg.

    Hun er vel veldig overfladisk, må man vel si.

    Jeg tror ikke hun skjønte det, at Susi nok var litt fucka opp.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Jeg lurer på om Christell mangler litt evnen til å se under overflaten, på ting og situasjoner osv.

    At hun ikke er så moden og sofistikert.

    At hun er enkel sjel.

    Eller noe sånt.

    Men nå er det jo lenge siden jeg har hatt så mye med Christell å gjøre.

    Og det har omtrent alltid vært andre folk i nærheten da.

    Når jeg har prata med henne.

    Sånn som søstra mi, eller brødrene hennes, eller noen av vennene eller venninnene hennes.

    Så hvordan Christell egentlig er, det veit jeg ikke helt.

    Men om hun skal regnes som stesøstra mi, eller ei jente fra Bergeråsen, siden hun var dattra til dama til fattern, og de bodde i et annet hus på Bergeråsen.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg kjenner egentlig ikke Christell så bra.

    Siden hun bodde i et annet hus osv.

    Så jeg skal ikke si helt sikkert hvordan hun er egentlig.

    Men jeg tror hun er ganske overfladisk, og samtidig tøff til å være jente.

    Men helt nøykaktig hvordan hun er, det skal jeg ikke si sikkert.

    Jeg trodde ikke hun var så smart, men hun kom jo inn på almenn.

    Så det er vel sånn at jeg har et spørsmålstegn, på Christell nå.

    Så får vi se, om det er mulig å finne ut mer om hva som foregår.

    Men hun får bare ha det spørsmålstegnet, inntil videre.

    Det er jo ikke så mye, som jeg har med familien i Norge osv. å gjøre nå.

    Så om det er mulig å finne ut noe mer, om hva som skjuler seg bak det spørsmålstegnet.

    Det veit jeg ikke.

    Men den som lever får se.

    Vi får se.

    PS 3.

    Den andre katten jeg hadde, det var Pusi 2.

    Det var fordi at jeg var så trist, etter at Pusi, den første katten døde.

    Den katten fikk vi, i 76, tror jeg det var, i Mellomhagen.

    Så flytta jeg til fattern, i 79.

    Så flytta Pia og muttern og Arne Thormod og Axel, til Stenseth Terrasse, i Solbergelva, samme året, var det kanskje.

    En gang jeg var på besøk der, så så jeg, at katta var så stressa.

    For Axel, han lærte å gå der, mener jeg å huske.

    Og han ble født i 78.

    Så da flytta de nok til Drammen, like etter at jeg flytta til Berger.

    Eller om det var året etter.

    Noe sånt.

    Da lærte vel Axel å gå i Larvik da.

    Noe sånt.

    Men, katta var så skremt der, på Stenseth Terrasse.

    For det var så mye bråk, i det huset.

    Muttern var jo ofte mer eller mindre hysterisk, og Axel grein, og Pia var ikke akkurat en samlende person, for familien kanskje.

    Jeg vet ikke.

    Jeg og søstra mi var vel ganske nærme da.

    Hu introduserte meg, for vennene sine, på Stenseth Terrasse osv.

    Og det gjorde hun også, seinere, på Tagtvedt.

    Og dem flytta også tilbake til Jegersborggate, en stund seinere.

    Så tok jeg med katta tilbake, etter noen måneder.

    Så var katta på Stenseth Terrasse, en stund.

    Vi hadde en sånn avtale, at jeg skulle ha katta litt, og dem skulle ha katta litt.

    Muttern gikk med på det.

    Så hun var ikke alltid slem, som vi sa.

    Hun var kanskje litt forstyrra, eller i hvertfall hysterisk.

    Og fant alltid på et eller annet merkelig.

    Så hun var ikke en person som gjorde andre rolige da, for å si det sånn.

    Men det var kanskje ikke så kult for søstra mi og dem, at jeg tok med katta.

    Men jeg vet ikke om dem brydde seg.

    Dem gjorde vel det.

    Så tok jeg med katta tilbake.

    Så dro jeg dit noen måneder seinere.

    Og da var det min tur til å ha katta igjen.

    Men da hadde noen andre på Stenseth Terrasse, adopert katta.

    Så da måtte jeg stå der, i en halvtime og krangle med en familie jeg ikke kjente, for å få tilbake katta da.

    Jeg måtte rope og krangle, og forklare at katta var min, i en halvtime, eller noe da.

    Og tilslutt så gikk ei jente og henta katta.

    Jeg vet ikke hvorfor katta var der.

    Det er ikke lett å si.

    Om dem ikke trodde katta hadde det bra hos muttern og dem.

    Eller om muttern og dem ikke ville at jeg skulle ta med katta, og hadde katta hos dem.

    Det var ingen som sa det i såfall.

    Søstra mi sa bare at de hadde tatt katta.

    Men jeg fikk katta tilbake da.

    Og da fikk ikke katta lov å være på Stenseth Terrasse lengre.

    Siden de folka prøvde å rappe katta.

    Men muttern og dem, flytta tilbake, til Jegersborggate i Larvik da.

    Og da hadde jeg med katta tilbake en gang.

    Så katta levde vel i et år eller to, på Bergeråsen.

    Noe sånt.

    Men jeg ble så trist, når den katten døde.

    Så da fikk jeg ny katt, som så nesten lik ut, da Susi, katten til Christell, fikk kattunger.

    Og den var bare en måned eller to.

    Det her var om sommeren, antagelig et halvt år etter at den første katten døde.

    Og da sa fattern, at katten klarte seg ute, selv om vi dro.

    For de andre kattungene, de klarte seg ute, nede hos Haldis.

    Men de hadde jo moren sin, Susi, og de var jo født og oppvokst der.

    Så kanskje den kattungen, Pusi 2, prøvde å finne de andre kattene, og moren sin, nede hos Haldis da.

    Noe sånt.

    For da hadde jeg bare hatt den katten, en uke, eller noe.

    Men den katten, den fant vi aldri igjen, da vi kom tilbake.

    Men da fikk jeg en annen katt.

    Som het Tiger.

    Det var Jan, broren til Christell og Viggo, som sa at den katten het Tiger.

    Det var med engelsk uttale.

    Men den katten ble også borte, selv om jeg hadde den, i noen måneder i hvertfall.

    Eller et år kanskje.

    Noe sånt.

    Så Pusi 2 og Tiger, de var altså brødre.

    Og Kitty, var også kattungen til Susi.

    Men den ble født seinere da, etter at Tiger døde.

    Fattern skulle sikkert avlive de andre kattene, det var sikkert defor jeg fikk den siste katten, da den var så ung.

    Det tror jeg var om sommeren.

    Eller i hvertfall i en helg.

    For da måtte jeg passe på den katten, og roe den ned, hele dagen og kvelden da, for at denne skulle bli vant til å være borte fra de andre kattene da.

    Men den overlevde, selv om den vel egentlig var for ung til å skilles fra moren sin, vil jeg tro.

    Men da ble vel den katten ekstra knyttet til meg da, siden jeg fikk den katten, da den var så ung.

    Og jeg prøvde også å passe ekstra på den, siden de andre kattene hadde blitt borte.

    Men jeg lot katten gå ut og sånn da.

    Det ville vel vært dyreplageri, å ikke latt katten gå ute, for alle kattene på Bergeråsen, fikk lov til det.

    Men den sommeren, da det bildet ble tatt.

    Eller om det var sommeren etter.

    Da var jeg hjemme, og kjeda meg da.

    Så pleide jeg å dra bort til Ågot, på Sand, og få noe mat.

    Og da tok jeg med katta.

    For jeg kjeda meg, og jeg prøvde å passe på katta osv. da.

    Og da kunne jeg sette den katta, oppå skuldern min, mens jeg sykla.

    Og katta hoppa ikke av skuldern.

    Det var vel mest fordi jeg kjeda meg, eller for morro skyld, at jeg tok med katta.

    Så da fikk katta være hos Ågot og, og det virka det som at katta syntes var morsomt.

    Og da tror jeg også Ågot syntes at katten var litt morsom.

    Det er mulig.

    Så den var ganske tam den katten.

    Så da var det ikke så artig, at jeg fant den katten, på verandaen med ødelagt kjeve, og med tarmen hengende ut osv.

    Det var ikke så artig.

    Så etter det, så skjønte jeg vel det, at det var ikke så greit å ha katt, når man bodde alene osv., så da orka jeg ikke det, å ha fler katter, når fattern spurte om det, seinere, neste gang Susi fikk kattunger.

    Så sånn var det.

  • Det her kjøpte jeg til å ha i havregrøt. Bestemor Ingeborg pleide å lage det. Jeg har ikke noen penger så jeg får mævle det, som vi pleide å si. (N).

    Det her kjøpte jeg til å ha i havregrøt. Bestemor Ingeborg pleide å lage det. Jeg har ikke noen penger så jeg får mævle det, som vi pleide å si. (N).

    PS.

    Jeg bruker heller de siste pengene mine, før jeg får lønningssjekk, til å kjøpe flaskevann, her i England.

    Det er fordi, at vannet i springen, er så dårlig, med så mye klor og dritt, at jeg blir dårlig i magan, av å drikke det.

    Det er antagelig fordi jeg bodd i Norge omtrent hele livet.

    Jeg får vondt i magan, og noe sånn slim i halsen til og med, av det her klorvannet.

    Så det har jeg droppa helt.

    Jeg bruker til og med flaskevann, til å koke maten i nå, siden jeg fikk så problem med magan og slim i halsen osv.

    Og nå er det mye bedre.

    Så det er mulig at det pga. klor i vannet i springen.

    Det er mulig.

    Det billigste flaskevannet, koster bare 16 pence og 25 pence på Tesco.

    (Det billigste slaget pleier å være utsolgt).

    Det er for 2 liter.

    Så etter at jeg begynte å kjøpe sånn vann igjen, så har jeg blitt mye bedre.

    For jeg ble sjuk av det vannet i springen rett og slett.

    Kanskje det hjelper å koke det.

    Jeg pleide å koke det i en vannkoker jeg kjøpte.

    For det hadde vi i Sunderland, på the Forge, der jeg bodde, da jeg studerte på univeristetet der, i bofelleskap, sammen med mange utenlandsstudenter fra Tyskland, Spania og Italia osv.

    Så da kjøpte jeg det på Tesco for et par år siden, men den ble ødelagt for et par måneder siden, og jeg har ikke hatt råd til å kjøpe ny.

    Jeg bruker nok litt for mye tid på å skrive blogg, og prøve å få rettighetene mine fra myndighetene, og få dem til å forklare meg hva det her mafia-greiene, i Norge, som jeg har fått etter meg er.

    Men det er vel kanskje hemmelig, at det er noe slags mafia, i Norge.

    Så det er kanskje derfor jeg får problemer med alle myndigheter jeg kontakter.

    At de begynner å tulle med rettighetene mine.

    For jeg prøver å få kontroll, å vite hva man skal gjøre, når man blir forfulgt av sånn her ‘mafian’.

    For ingen forklarer hva det egentlig er som foregår.

    Så derfor hadde det vært fint å få rettighetene sine.

    For da hadde jeg fått kontroll.

    Og da måtte dem ha sagt fra om hva det mafia-greiene var, i avisene osv.

    Og jeg må jo nesten skjønne hva som foregår, før jeg kan gå videre med livet mitt osv.

    Så det er derfor jeg gjerne skulle hatt rettighetene mine da.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog