 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Jul 21, 2010 at 8:09 AM | |
|
To: morten.abel@aftenposten.no | ||
| ||
PS.
Her kan man se at bestemor Ingeborg sitt språk, ihvertfall ikke var vanlig norsk:
PS.
Nå tenkte jeg på det, at jeg var jo mye på verkstedet til farfaren min, Strømm Trevare, og pakka skruer osv.
Og jeg skøyt med spikerpistoler innpå der, om kvelden, når faren min og onkelen min hadde gått hjem.
(Etter at farfaren min var død da).
Og jeg kjørte også med jekketralle rundt innpå der.
Og jeg har jo bruksretten, til huset til Ågot og Øivind.
Men en som heter Lersbryggen eier tomta.
Men vi etter farfaren min, Øivind Olsen, vi har jo da bruksretten.
Og da mener jeg, at siden jeg har bruksretten til huset.
(Eiendomsretten følger nok da kanskje bruksretten, når det er andre som eier tomta?).
Så burde verkstedet følge med og.
Og hagen til huset, (hvor jeg pleide å spille fotball).
Og jordet til Lersbryggen, hører jo også til eiendommen.
Der pleide faren min å brenne bråte, (av en eller annen grunn).
Og han murte også skroget til en havseiler, på det jordet.
Og jeg pleide å fange humler, (på det jordet til Lersbryggen), når jeg var enda mindre.
(For onkel Håkon og dem, sa vi kunne gjøre det da.
Og farmora vår ga oss noen tomme syltetøyglass da.
Og onkel Håkon sa vi skulle spikre hull i lokket, sånn at humlene kunne puste).
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, og jeg leika med en som het Hans Martin Fallan der, (fra Bergeråsen, bror til Karl i klassen min).
Og jeg leika der med noen lange jernstenger, som faren min sa jeg skulle leike med.
(De kan du leike med, sa han).
Under strømledningene.
Så det var kanskje noe mordforsøk mot meg?
Men men.
Mer da.
Jo, så jeg har nok hevd på Jordet til Lersbryggen og.
Men, der er det et lite problem.
Og det er at Jensen Møbler har bygd på Jordet til Lersbryggen.
(Etter at jeg har flytta til Oslo).
Så da må de nesten betale noen form for kompansasjon, til Baroniet, tenkte jeg da.
At de da nok må betale noen hundre tusen i kompansasjon, i året, til Baroniet.
(Men så kan de kanskje bruke det i markedsføringa si da eventuelt.
Og skryte av at de holder til i Baroniet Strømm kanskje).
Så kan jeg kanskje starte som underleverendar, til Jensen, på verkstedet der.
Vi får se.
Eller kanskje det kan bli noe museum, eller garasje, eller noe sånt.
(Der hvor Strømm Trevare var).
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg ser nå på Wikipedia, at Baroniet Rosendal, de har ‘Museet Baroniet Rosendal’.
http://no.wikipedia.org/wiki/Baroniet_Rosendal
PS 3.
Så jeg kan jo da ha ‘Museet Baroniet Strømm’, tenkte jeg.
(Sånn at jeg hermer litt etter Baroniet Rosendal, som jo har holdt på med det her, i en del år).
Og i det museet, så kan jeg jo da ha testamentet til Bestemor Ingeborg f.eks.
Hvor det står om at hu arva Holger (baron) Adeler osv., på begynnelsen av 80-tallet.
Det blir nok bra.
Og kanskje leserinnleggene hennes, fra Aftenposten, hvor hun skriver om da hun fikk arven fra baronen osv.
Og eventuelle møbler og malerier, som jeg får i arv etter bestemor Ingeborg.
Og det sølvkruset, fra 1700-tallet, som jeg fikk av bestemor Ingeborg, til bursdagen min, i 2004, osv.
Sånne ting.
Det hadde kanskje blitt artig.
Vi får se om jeg klarer å tenke ut noe mer om dette.
Vi får se.
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Til sogneprest Audun Berg, i Berg, (i Nevlunghavn)
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Jul 20, 2010 at 11:40 PM | |
|
To: "kirkevergen@larvik.kommune.no" <kirkevergen@larvik.kommune.no> | ||
| ||
Jeg kan si mer om hvordan det var med baron Adeler-arvinga.
Hvordan det funker igjen.
For det har jeg tenkt en del på.
Sånn som jeg har skjønt det.
Så blir de som arver en baron, de blir baroner og baronesser.
Dette gjelder i Norden.
(I for eksempel England, så er det andre regler).
Så da mormora mi, Ingeborg Ribsskog, arva Holger baron Adeler.
Så arva også morfaren min, Johannes Ribsskog, Holger baron Adeler.
Så da ble morfaren min baron.
For morfaren og mormora mi, de hadde felleseie.
Han døde i 1985, i Spania.
Men han hadde jo felleseie, med mormora mi.
Og da hu døde ifjor sommer.
Så arva bl.a. jeg.
Og jeg arva ikke bare henne.
Jeg arva også morfaren min.
(Selv om jeg ikke har fått noen malerier e.l. enda, men det blir en annen sak, mener jeg).
Men jeg arva det å være baron, fra felleseiet, til mormora og morfaren min.
Etter de nordiske reglene.
Sånn tolker jeg det her.
Så sier folk, at adelskapet er avskaffet i Norge.
Men det gjaldt bare adelsslekter, som oppholdt seg i Norge, det året den loven dukket opp, (som var i 1814, eller 1821, eller noe).
Så sier folk at Holger baron Adeler, var fra Danmark.
Ja, men han var etter Cort Adeler, som ble adelsmann, mens han og slekten hans bodde i Norge, i Brevik-området osv.
Så dette er en norsk adelsslekt.
Så jeg er derfor en norsk baron.
(Selv om jeg bor i England.
For jeg er norsk statsborger).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Baron Erik Ribsskog
PS.
Og da må jeg visst ha et baroni, mener jeg.
(Tenk bare på Baroniet Rosendal).
Men jeg har jo hevd på huset til farmora og farfaren min på Sand.
(Som jeg har sendt om, til Tingretten i Drammen).
For farmora mi lot meg disponere noen skuffer i reolen i stua der, til å ha tinga mine i.
Og da må det bli sånn, at jeg har bruksretten, til det huset der da, mener jeg.
Og farfaren min, Øivind Olsen, han var jo fra Holmsbu.
Så han mente det het Strømm da, der vi bodde.
Og ikke Svelvik, Sand eller Berger.
(Han kalte jo firmaet sitt Strøm Trevareindustri.
Og jeg husker at han også sa det, sånn at jeg hørte det, at det het Strømm der vi bodde da.
Mener jeg å huske, ihvertfall.
Fra tidlig på 80-tallet).
Så da får det bli baroniet Strømm, mener jeg.
Så sånn blir nok det da.
Baron Erik Ribsskog av baroniet Strømm.
(Eventuelt baroniet Rokksvoll, som eiendommen vel heter.
Men nesten ingen bruker det Strømm-navnet.
Så det er vel greit å bruke det og, mener jeg, om eiendommen Rokksvoll da.
Det må vel være greit.
Siden Lersbryggen eier tomta til Rokksvoll, mener jeg.
Men farfaren min sa at det het Strømm der og.
Og det er det bare en håndballklubb, som heter nå, mener jeg.
Så da kan jeg nok kalle det huset, til Ågot og Øivind, for baroniet Strømm da.
Og den veien til det huset osv.
Og hagen da.
Det som hører til huset, for det blir vel ikke hele eiendommen Rokksvoll, sånn som jeg skjønner det.
Men men).
Noe sånt.
Så sånn blir nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
Til Olav som skriver kommentar.
Jeg tror det må bli sånn, at da vår slekt arvet Holger baron Adeler, (i 1980).
Så ble vår slekt, plutselig en baron-slekt.
At Ribsskog ble baroner, istedet for Adeler, (men som baron Adeler, som var en tittel).
Og da blir man vel baron, når man flytter hjemmefra.
Så jeg ble nok da baron, i 1980, da faren min flytta ned til Haldis.
(Kanskje det var derfor, at faren min lot meg bo aleine?)
Det er vel litt rart, om en ni år gammel gutt, blir forlatt for å bo alene.
Dette var kanskje noe baron-greier, synes jeg vel kanskje at det ser ut som nå.
Så da ble nok jeg baron, da jeg fikk mitt eget bosted, i 1980.
Og søstra mi, da hu fikk egen leilighet, i Oslo, på slutten av 90-tallet.
F.eks.
At hu da ble baronesse.
Noe sånt blir det vel antagelig da.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Og grunnen til at jeg ikke kunne arve baron-tittelen, fra faren min.
Det var fordi at foreldra mine skilte seg midt på 70-tallet, de ble separert, i 1973, og så skilt i 1975, mener jeg det var.
Mens Holger baron Adeler, han døde i 1979 eller 80.
Så jeg måtte derfor arve baron-tittelen gjennom mora mi da, siden hu var skilt, når vår slekt overtok som baron-slekten da.
Så sånn blir nok det.
Og mora mi var eldste barn, av bestemor Ingeborg, og jeg er mora mi sitt eldste barn.
Så jeg regner det som ganske sikkert at jeg nok er baron da.
Gjennom mine foreldre.
Men deres ekteskap, var jo oppløst.
Men jeg var jo født innefor ekteskap.
Og min morfar ble vel kanskje baron da, når Holger baron Adeler døde.
Siden han og bestemor Ingeborg arva.
Og nå arva jeg en baron, (som en av hovedarvingene).
Selv om det her kan være litt komplisert.
Det er nesten sånn at det er umulig å finne ut av.
(For det finnes jo ingen regler oppskrevet om dette.
Og vi lever jo nå i en moderne verden, vi kan se at kongehuset forrandrer dette, ved at prinsesser kan arve tronen.
Så da kan vel jeg arve det å være baron, fra min morfar og mormor, regner jeg med.
Siden moren min døde, i 1999.
Så blir jeg da regnet som en sønn, regner jeg med.
Av bestefar Johannes, som vel da ble baron, i 1980.
(Ihvertfall ble bestemor Ingeborg baronesse).
Så jeg regner med at det er i orden, for meg å si jeg er baron da.
Siden det er så mye regler og virrvarr.
Så den eneste måten å gjøre dette på, er nok bare å kalle seg baron.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Jul 20, 2010 at 4:46 AM | |
|
To: "morten.abel@aftenposten.no" <morten.abel@aftenposten.no> | ||
| ||
PS.
Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte en gang, at han hadde blitt intervjua, av en avis.
Men han kunne ikke kjenne igjen, det som han hadde sagt, da han leste intervjuet.
Så han stolte ikke på journalister.
(Og han stolte heller ikke på leger, forresten.
Han gikk aldri til legen, for legekontroll, f.eks.
Han skydde leger da.
Antagelig fordi at leger kan ha politiske agendaer, og tulle med pasienter, som ikke er på samme side i politikk etc., som de selv, mistenker jeg.
Antagelig noe sånt, hvis jeg skulle gjette).
Så sånn var det.
Det her sa farfaren min, de par første åra, jeg bodde på Bergeråsen, etter at jeg flytta til faren min, som ni-åring.
For farfaren min fikk slag, etter at jeg hadde bodd hos faren min, et år eller to.
Så sånn var det.
Tilbake til artikkelen ovenfor.
Først så kaller Aftensposten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, for ‘lite’.
Men det var stort.
Det var fire stuer, kjøkken, toalett, gang, og et veldig lite ‘rom’ under trappa, hvor telefonen var vel, nede, og fire soverom og bad oppe, (selv om det ene soverommet ble kalt ‘kammers’).
(Og jeg var oppe på loftet der, såvidt en gang, hvor det lå noen russiske kamera, som min mormor seinere har sagt var fra den forrige eieren, en fyrvokter, som skulle ha vært gal, og stjal blomster og gravde de ned i hagen, sa min mormor.
(Det betydde vel antagelig at han planta stiklinger, på Ingeborg-språk, mistenkte jeg da, ihvertfall).
Og det er mulig at det var kjeller og.
Hvor de hadde Grans brus og sånn kanskje.
Men jeg var aldri i noe kjeller der.
Men om det var noe lem i gulvet der?
I peisestua/gangen der liksom.
Var det sånn det var?
Hm.
Jeg tørr ikke å si det helt sikkert, men jeg synes å erindre noe sånt vagt da.
Men men.
Og to uteboder var det vel de hadde, ute i hagen der.
Hvis ikke tre.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Også sier dem at haven så ut som ‘sommeren selv’, (og at det var derfor dem banka på hos Ingeborg og Johannes).
Men man kunne ikke se mer en brøkdel av den hagen, fra veien.
(Hagen så ikke så uvanlig imponerende ut fra veien, du måtte liksom gå ut bakdøra, for å se hagen ordentlig der, med bekken osv. der.
For også noen trær skygga for innsikten fra veien.
Både huset og noen trær, (og et ganske høyt, hvitt stakittgjerde), stod i veien, for innsynet til den ‘beste’ delen av hagen).
Mesteparten av hagen var gjemt bak huset da.
De skriver så, ‘vi gikk inn den åpne porten’.
Men bestefar Johannes ville vel aldri latt den porten stå åpen, mener jeg.
Det syntes jeg hørtes rart ut.
(Bestefar Johannes, var veldig ordentlig.
Vi bodde et par mil unna, og var på besøk hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, så og si hver, (eller annenhver), søndag, fra jeg var fire-fem år, til jeg var syv, åtte, ni år kanskje.
Noe sånt.
Og da, så kjørte mora mi f.eks. diverse bobler og Mini-Morris-er.
Det her var på andre halvdel av 70-tallet.
Så ville hu f.eks. parkere ved bedehuset, på andre sida av veien da.
Eller om hu parkerte på sida av veien der.
Og en gang så kjøpte vi en pakke tyggegummi, for mora mi måtte fylle bensin på veien.
Og mora mi kjøpte sjelden godteri, så det var omtrent som en begivenhet.
Men, mora mi turte ikke å gå inn hos Ingeborg og Johannes, med tyggegummi i kjeften.
Så hu sa vi måtte spytte ut tyggegummien.
Så vi måtte spytte ut den, utafor porten da, til huset til Ingeborg og Johannes.
Og etter at vi hadde vært der, en halvtime kanskje.
Så kom bestefar Johannes, triumferende og sint vel, med en tyggegummi-klyse, som han hadde funnet.
Noen slabbedasker, hadde bare spyttet den ut, rett utafor porten deres!
Og mora mi ble taus da, og flau da, (og kanskje også litt anspent/nervøs), mener jeg at jeg kunne se.
(Hu fikk nesten sjokk da, og frøys da, for å si det sånn.
Og hverken jeg eller søstra mi, sa vel heller noe.
Vi også frøys vel nesten.
Vi stod vel ihverfall ganske eller helt stille.
Men mora mi tok det nok værst tror jeg.
Det var ihvertfall sånn det virka for meg.
Men men).
Så mora mi tenkte seg kanskje ikke alltid å helt ordentlig om.
Men hu hadde litt skam da, vil jeg vel si, at det virka som, ihvertfall.
Og da kunne nok Johannes se på oss tre, mora mi og meg og søstra mi.
At det var vi som hadde tygd tyggegummi, og spytta ut, utafor porten.
(Tror jeg ihvertfall at han kunne).
Men det var jo fordi at mora mi ville at vi skulle være fine da.
(Noen ganger ville hu ta spytt i trynet mitt, i bilen, før vi gikk inn der.
Hvis hu så noen flekker, eller hva det kan ha vært, i trynet mitt da.
Mens til vanlig, så ga hu vel mer faen, tror jeg.
Hvis vi ikke skulle noe spesielt da.
Men men.
Det syntes jeg ikke var noe artig.
Da ville jeg klage.
Så ville mora mi si ‘jo’, eller noe sånt.
Og ikke bry seg om at jeg klagde.
Jeg kan forsatt nesten huske hvordan spyttet hennes lukta da, i trynet mitt, etter en sånn ganske ekkel behandlig.
Ikke så veldig digg/artig.
Men men).
For bestefar Johannes da antagelig.
Mora mi ville at bestefar Johannes skulle like oss da, tror jeg.
Men mora si, var hu nok ikke så begeistra for alltid.
For da vi på Østre Halsen skole, lagde en heks, i håndarbeid-timen.
Like før jul 1977.
Da jeg gikk i første klasse.
Da sa mora mi, at den skulle jeg gi til Ingeborg.
Noe jeg gjorde.
Og hu prøvde å få meg til å smile osv. da.
På julaften, (som vi feira nettopp hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i skipperhuset i Nevlunghavn), og også seinere.
Mens jeg lot som at jeg ikke skjønte noen ting.
(Noe jeg måtte gjøre.
For bestemor Ingeborg, hun kunne være veldig streng, og også veldig myndig.
Og også ganske sint vel.
Og hun kunne virkelig såre, noen ganger, hvis hun gikk inn for det.
På sin sarkastiske, underfundige og spissfindige måte.
Og på sitt litt nesten uforståelige, (for oss andre i Ribsskog-familien ihvertfall), dansk.
Så jeg var nok nesten litt redd, når bestemor Ingeborg sendte noen replikker til meg, gjennom TV-stua, var det vel, mener jeg å huske ihvertfall, (hvis det ikke var peisestua), etter å ha åpna gaven min, med heksa i, fra håndarbeidtimene på Østre Halsen skole da.
Ihvertfall ikke langt unna.
Jeg ville ikke engang turt å skylde på mora mi.
Jeg måtte bare late som at det ikke lå noen baktanker bak.
Noe jeg også lata som, ovenfor mora mi.
Jeg bare ga den heksa til Ingeborg, og lot som at jeg ikke skjønte sarkasmen fra mora mi da.
Som hu sa på kjøkkenet, i huset i Mellomhagen, på Østre Halsen, noen uker før jul.
Mens hu smilte da, når hu så at jeg hadde lagd heks på skolen.
Og sa at den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg, i julegave.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på nå.
Så sånn var det.).
For jeg også syntes at bestemor Ingeborg kunne være litt som en heks noen ganger.
Så jeg syntes det var nesten greit, å gi den håndarbeid-heksa til bestemor Ingeborg.
Så da vi var på besøk, en del uker eller måneder seinere.
Så viste bestemor Ingeborg meg, at den heksa hang i taket, på soverommet hennes, ved himmelsengen hennes da.
Og da gjaldt det for meg å holde ansikt da, og late som at jeg var litt dum.
Og bare late som at jeg syntes at det var en fin ting å gi til mormora si, en heks, som man lagde i håndarbeid-timen.
(Kanskje dårlig valg av ting å lage før jul, Østre Halsen skole?).
Men men.
Så bestefar Johannes, han var nok ikke den som slurva med å lukke porten, tror jeg.
Han hadde nok full kontroll, også på veien utafor huset, vil jeg si.
Uten at jeg vet hva han gjorde uti veien der da.
For han hadde jo gjester, (meg og mora og søstra mi).
Men han hadde kanskje en grunn.
Han grunna kanskje på noe.
Hva vet jeg.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se).
Så skriver de at bestemor Ingeborg sa, ‘Jeg heter Ankerita’.
Men hu kalte seg aldri Ankerita, sånn at jeg hørte det.
Da vi leide moviebox, i Stavern, ut på 80-tallet, da jeg og søstra mi leide en film som het ‘Electic Dreams’ tror jeg, med den sangen med Georgio Moroder, så sa hu Ingeborg, når hu skulle betale.
(Enda mora mi var med.
Jeg og søstra mi var vel ikke myndige enda, så det kunne vel ikke stå i vårt navn, at vi leide film og moviebox.
(Eller om bestemor Ingeborg, sa det, at hu skulle betale.
Som hun noen ganger gjorde.
Kanskje vi hadde leid moviebox, sommeren før?
Jeg husker ikke helt nøyaktig.
Men bestemor likte den ‘Electric Dreams’, eller hva den het.
Men hu likte ikke ‘Youngblood’, husker jeg.
Bestemor hang seg nok litt for mye opp i dette.
For i videobutikken, så hendte det ofte, at man bare leide en film.
Som så kanskje litt artig ut på coveret.
Eller fra en trailer man hadde sett tidligere.
Det var jo ikke sånn, at man bare leide den samme filmen, hele tiden.
Det var nesten litt tilfeldig, hvilken film man leide, på 80-tallet, husker jeg.
Sånn var det ihvertfall da jeg bodde på Bergeråsen, husker jeg.
At jeg og søstra mi og Christell da kanskje, først fikk mast oss til, at vi skulle få leie film.
Og så valgte vi en film, etter hvilken som så mest artig ut da.
Det var aldri sånn, at vi ville leie ‘E.T.’, f.eks.
For da hadde vi nok allerede sett den på kino.
Enten i Svelvik, eller i Drammen.
Så det var sånn at vi bare fikk mast oss til å leie en film.
Og så bestemte vi oss bare for en film, i videobutikken.
Det lå ikke noe sånn politiske avveielser, eller noe sånt noe, bak hvilken film vi leide.
Vi bare leide en, som kanskje så artig ut, i en trailer, eller noe.
Men jeg tror at bestemor Ingeborg, la ganske mye opp i hvilken film vi leide.
Men da skjønte hu kanskje ikke at den filmen var kanskje 50-ende valget.
I video-butikken.
Men vi hadde sett de andre 49 tidligere.
Det tror jeg ikke bestemor Ingeborg skjønte, at vi så gjerne minst en film hver helg, hos faren vår på Berger.
Da ville Christell og Pia, og noen ganger Gry Stenberg, og noen ganger noen av mine kamerater, dukke opp hos meg da, i Leirfaret, og se på video.
Siden faren min lot meg ha VHS-video da, allerede fra 1980 faktisk, da jeg bodde i Hellinga.
Så jeg var nok den første på Bergeråsen, som hadde video.
Enda jeg bare var ni år.
For faren min lot meg ha video da.
Og det var jo han som eide videoen, strengt tatt.
Men det var jeg som brukte den da.
Men men.
Så sånn var det).
For Ingeborg hadde ikke video da.
Men fikk det seinere i Nevlunghavn vel).
Og da trodde video-butikk-mannen, husker jeg, (kanskje merkelig nok), at hu sa ‘Inge Borg’.
At hu var en mann, (eller dame), som het Inge.
Så det ble jo først bare tull.
Så ikke noe Ankerita da ihvertfall.
Og heller ikke noen andre ganger har jeg hørt at bestemor kalte seg Ankerita.
Men men.
Også står det at bestemor var ‘blid’.
Nei, hun var aldri blid.
Hun kunne være støyete blid kanskje, på det beste.
Men ihverfall aldri bare vanlig blid.
Nei, ikke sånn ‘blid’ blid, som en snill gammel og hyggelig kone.
Nei, det var hu aldri mener jeg.
Ikke bare blid, ihvertfall.
Blid og skrålete kanskje.
På sitt beste.
Men ikke bare ‘blid’.
Nei, den kjøper jeg nok ikke.
Dessverre, Aftenposten.
Mer da.
Ja det får være.
Men likevel.
Så mye feil!
Hvem er det som har skrevet det mølet her da?
Det får jeg prøve å finne ut mer om.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Mvh
Erik Ribsskog
Erik Ribsskog sa, 2 timer og 6 minutter siden:
Erik Ribsskog sa, 3 minutter siden:
PS.
Her er mer om dette:
Merete Larsen sa, 53 minutter siden:
Erik Ribsskog sa, få sekunder siden:
