 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Jul 20, 2010 at 4:46 AM | |
|
To: "morten.abel@aftenposten.no" <morten.abel@aftenposten.no> | ||
| ||
PS.
Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte en gang, at han hadde blitt intervjua, av en avis.
Men han kunne ikke kjenne igjen, det som han hadde sagt, da han leste intervjuet.
Så han stolte ikke på journalister.
(Og han stolte heller ikke på leger, forresten.
Han gikk aldri til legen, for legekontroll, f.eks.
Han skydde leger da.
Antagelig fordi at leger kan ha politiske agendaer, og tulle med pasienter, som ikke er på samme side i politikk etc., som de selv, mistenker jeg.
Antagelig noe sånt, hvis jeg skulle gjette).
Så sånn var det.
Det her sa farfaren min, de par første åra, jeg bodde på Bergeråsen, etter at jeg flytta til faren min, som ni-åring.
For farfaren min fikk slag, etter at jeg hadde bodd hos faren min, et år eller to.
Så sånn var det.
Tilbake til artikkelen ovenfor.
Først så kaller Aftensposten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, for ‘lite’.
Men det var stort.
Det var fire stuer, kjøkken, toalett, gang, og et veldig lite ‘rom’ under trappa, hvor telefonen var vel, nede, og fire soverom og bad oppe, (selv om det ene soverommet ble kalt ‘kammers’).
(Og jeg var oppe på loftet der, såvidt en gang, hvor det lå noen russiske kamera, som min mormor seinere har sagt var fra den forrige eieren, en fyrvokter, som skulle ha vært gal, og stjal blomster og gravde de ned i hagen, sa min mormor.
(Det betydde vel antagelig at han planta stiklinger, på Ingeborg-språk, mistenkte jeg da, ihvertfall).
Og det er mulig at det var kjeller og.
Hvor de hadde Grans brus og sånn kanskje.
Men jeg var aldri i noe kjeller der.
Men om det var noe lem i gulvet der?
I peisestua/gangen der liksom.
Var det sånn det var?
Hm.
Jeg tørr ikke å si det helt sikkert, men jeg synes å erindre noe sånt vagt da.
Men men.
Og to uteboder var det vel de hadde, ute i hagen der.
Hvis ikke tre.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Også sier dem at haven så ut som ‘sommeren selv’, (og at det var derfor dem banka på hos Ingeborg og Johannes).
Men man kunne ikke se mer en brøkdel av den hagen, fra veien.
(Hagen så ikke så uvanlig imponerende ut fra veien, du måtte liksom gå ut bakdøra, for å se hagen ordentlig der, med bekken osv. der.
For også noen trær skygga for innsikten fra veien.
Både huset og noen trær, (og et ganske høyt, hvitt stakittgjerde), stod i veien, for innsynet til den ‘beste’ delen av hagen).
Mesteparten av hagen var gjemt bak huset da.
De skriver så, ‘vi gikk inn den åpne porten’.
Men bestefar Johannes ville vel aldri latt den porten stå åpen, mener jeg.
Det syntes jeg hørtes rart ut.
(Bestefar Johannes, var veldig ordentlig.
Vi bodde et par mil unna, og var på besøk hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, så og si hver, (eller annenhver), søndag, fra jeg var fire-fem år, til jeg var syv, åtte, ni år kanskje.
Noe sånt.
Og da, så kjørte mora mi f.eks. diverse bobler og Mini-Morris-er.
Det her var på andre halvdel av 70-tallet.
Så ville hu f.eks. parkere ved bedehuset, på andre sida av veien da.
Eller om hu parkerte på sida av veien der.
Og en gang så kjøpte vi en pakke tyggegummi, for mora mi måtte fylle bensin på veien.
Og mora mi kjøpte sjelden godteri, så det var omtrent som en begivenhet.
Men, mora mi turte ikke å gå inn hos Ingeborg og Johannes, med tyggegummi i kjeften.
Så hu sa vi måtte spytte ut tyggegummien.
Så vi måtte spytte ut den, utafor porten da, til huset til Ingeborg og Johannes.
Og etter at vi hadde vært der, en halvtime kanskje.
Så kom bestefar Johannes, triumferende og sint vel, med en tyggegummi-klyse, som han hadde funnet.
Noen slabbedasker, hadde bare spyttet den ut, rett utafor porten deres!
Og mora mi ble taus da, og flau da, (og kanskje også litt anspent/nervøs), mener jeg at jeg kunne se.
(Hu fikk nesten sjokk da, og frøys da, for å si det sånn.
Og hverken jeg eller søstra mi, sa vel heller noe.
Vi også frøys vel nesten.
Vi stod vel ihverfall ganske eller helt stille.
Men mora mi tok det nok værst tror jeg.
Det var ihvertfall sånn det virka for meg.
Men men).
Så mora mi tenkte seg kanskje ikke alltid å helt ordentlig om.
Men hu hadde litt skam da, vil jeg vel si, at det virka som, ihvertfall.
Og da kunne nok Johannes se på oss tre, mora mi og meg og søstra mi.
At det var vi som hadde tygd tyggegummi, og spytta ut, utafor porten.
(Tror jeg ihvertfall at han kunne).
Men det var jo fordi at mora mi ville at vi skulle være fine da.
(Noen ganger ville hu ta spytt i trynet mitt, i bilen, før vi gikk inn der.
Hvis hu så noen flekker, eller hva det kan ha vært, i trynet mitt da.
Mens til vanlig, så ga hu vel mer faen, tror jeg.
Hvis vi ikke skulle noe spesielt da.
Men men.
Det syntes jeg ikke var noe artig.
Da ville jeg klage.
Så ville mora mi si ‘jo’, eller noe sånt.
Og ikke bry seg om at jeg klagde.
Jeg kan forsatt nesten huske hvordan spyttet hennes lukta da, i trynet mitt, etter en sånn ganske ekkel behandlig.
Ikke så veldig digg/artig.
Men men).
For bestefar Johannes da antagelig.
Mora mi ville at bestefar Johannes skulle like oss da, tror jeg.
Men mora si, var hu nok ikke så begeistra for alltid.
For da vi på Østre Halsen skole, lagde en heks, i håndarbeid-timen.
Like før jul 1977.
Da jeg gikk i første klasse.
Da sa mora mi, at den skulle jeg gi til Ingeborg.
Noe jeg gjorde.
Og hu prøvde å få meg til å smile osv. da.
På julaften, (som vi feira nettopp hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i skipperhuset i Nevlunghavn), og også seinere.
Mens jeg lot som at jeg ikke skjønte noen ting.
(Noe jeg måtte gjøre.
For bestemor Ingeborg, hun kunne være veldig streng, og også veldig myndig.
Og også ganske sint vel.
Og hun kunne virkelig såre, noen ganger, hvis hun gikk inn for det.
På sin sarkastiske, underfundige og spissfindige måte.
Og på sitt litt nesten uforståelige, (for oss andre i Ribsskog-familien ihvertfall), dansk.
Så jeg var nok nesten litt redd, når bestemor Ingeborg sendte noen replikker til meg, gjennom TV-stua, var det vel, mener jeg å huske ihvertfall, (hvis det ikke var peisestua), etter å ha åpna gaven min, med heksa i, fra håndarbeidtimene på Østre Halsen skole da.
Ihvertfall ikke langt unna.
Jeg ville ikke engang turt å skylde på mora mi.
Jeg måtte bare late som at det ikke lå noen baktanker bak.
Noe jeg også lata som, ovenfor mora mi.
Jeg bare ga den heksa til Ingeborg, og lot som at jeg ikke skjønte sarkasmen fra mora mi da.
Som hu sa på kjøkkenet, i huset i Mellomhagen, på Østre Halsen, noen uker før jul.
Mens hu smilte da, når hu så at jeg hadde lagd heks på skolen.
Og sa at den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg, i julegave.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på nå.
Så sånn var det.).
For jeg også syntes at bestemor Ingeborg kunne være litt som en heks noen ganger.
Så jeg syntes det var nesten greit, å gi den håndarbeid-heksa til bestemor Ingeborg.
Så da vi var på besøk, en del uker eller måneder seinere.
Så viste bestemor Ingeborg meg, at den heksa hang i taket, på soverommet hennes, ved himmelsengen hennes da.
Og da gjaldt det for meg å holde ansikt da, og late som at jeg var litt dum.
Og bare late som at jeg syntes at det var en fin ting å gi til mormora si, en heks, som man lagde i håndarbeid-timen.
(Kanskje dårlig valg av ting å lage før jul, Østre Halsen skole?).
Men men.
Så bestefar Johannes, han var nok ikke den som slurva med å lukke porten, tror jeg.
Han hadde nok full kontroll, også på veien utafor huset, vil jeg si.
Uten at jeg vet hva han gjorde uti veien der da.
For han hadde jo gjester, (meg og mora og søstra mi).
Men han hadde kanskje en grunn.
Han grunna kanskje på noe.
Hva vet jeg.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se).
Så skriver de at bestemor Ingeborg sa, ‘Jeg heter Ankerita’.
Men hu kalte seg aldri Ankerita, sånn at jeg hørte det.
Da vi leide moviebox, i Stavern, ut på 80-tallet, da jeg og søstra mi leide en film som het ‘Electic Dreams’ tror jeg, med den sangen med Georgio Moroder, så sa hu Ingeborg, når hu skulle betale.
(Enda mora mi var med.
Jeg og søstra mi var vel ikke myndige enda, så det kunne vel ikke stå i vårt navn, at vi leide film og moviebox.
(Eller om bestemor Ingeborg, sa det, at hu skulle betale.
Som hun noen ganger gjorde.
Kanskje vi hadde leid moviebox, sommeren før?
Jeg husker ikke helt nøyaktig.
Men bestemor likte den ‘Electric Dreams’, eller hva den het.
Men hu likte ikke ‘Youngblood’, husker jeg.
Bestemor hang seg nok litt for mye opp i dette.
For i videobutikken, så hendte det ofte, at man bare leide en film.
Som så kanskje litt artig ut på coveret.
Eller fra en trailer man hadde sett tidligere.
Det var jo ikke sånn, at man bare leide den samme filmen, hele tiden.
Det var nesten litt tilfeldig, hvilken film man leide, på 80-tallet, husker jeg.
Sånn var det ihvertfall da jeg bodde på Bergeråsen, husker jeg.
At jeg og søstra mi og Christell da kanskje, først fikk mast oss til, at vi skulle få leie film.
Og så valgte vi en film, etter hvilken som så mest artig ut da.
Det var aldri sånn, at vi ville leie ‘E.T.’, f.eks.
For da hadde vi nok allerede sett den på kino.
Enten i Svelvik, eller i Drammen.
Så det var sånn at vi bare fikk mast oss til å leie en film.
Og så bestemte vi oss bare for en film, i videobutikken.
Det lå ikke noe sånn politiske avveielser, eller noe sånt noe, bak hvilken film vi leide.
Vi bare leide en, som kanskje så artig ut, i en trailer, eller noe.
Men jeg tror at bestemor Ingeborg, la ganske mye opp i hvilken film vi leide.
Men da skjønte hu kanskje ikke at den filmen var kanskje 50-ende valget.
I video-butikken.
Men vi hadde sett de andre 49 tidligere.
Det tror jeg ikke bestemor Ingeborg skjønte, at vi så gjerne minst en film hver helg, hos faren vår på Berger.
Da ville Christell og Pia, og noen ganger Gry Stenberg, og noen ganger noen av mine kamerater, dukke opp hos meg da, i Leirfaret, og se på video.
Siden faren min lot meg ha VHS-video da, allerede fra 1980 faktisk, da jeg bodde i Hellinga.
Så jeg var nok den første på Bergeråsen, som hadde video.
Enda jeg bare var ni år.
For faren min lot meg ha video da.
Og det var jo han som eide videoen, strengt tatt.
Men det var jeg som brukte den da.
Men men.
Så sånn var det).
For Ingeborg hadde ikke video da.
Men fikk det seinere i Nevlunghavn vel).
Og da trodde video-butikk-mannen, husker jeg, (kanskje merkelig nok), at hu sa ‘Inge Borg’.
At hu var en mann, (eller dame), som het Inge.
Så det ble jo først bare tull.
Så ikke noe Ankerita da ihvertfall.
Og heller ikke noen andre ganger har jeg hørt at bestemor kalte seg Ankerita.
Men men.
Også står det at bestemor var ‘blid’.
Nei, hun var aldri blid.
Hun kunne være støyete blid kanskje, på det beste.
Men ihverfall aldri bare vanlig blid.
Nei, ikke sånn ‘blid’ blid, som en snill gammel og hyggelig kone.
Nei, det var hu aldri mener jeg.
Ikke bare blid, ihvertfall.
Blid og skrålete kanskje.
På sitt beste.
Men ikke bare ‘blid’.
Nei, den kjøper jeg nok ikke.
Dessverre, Aftenposten.
Mer da.
Ja det får være.
Men likevel.
Så mye feil!
Hvem er det som har skrevet det mølet her da?
Det får jeg prøve å finne ut mer om.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Mvh
Erik Ribsskog
Erik Ribsskog sa, 2 timer og 6 minutter siden:
Min mormor sa jo på telefon fra Nevlunghavn, året før hun døde, at min tante Ellen, hadde problemer med å få opphold i Norge, enda begge hennes foreldre var norske.
(Fordi hun hadde bodd en del år i Sveits).
Så det kan jo være sånn, at vår familie, blir angrepet, ettersom min mormors bror, i Danmark, Erik Anker Heegaard, giftet seg med Unse Marie Trock-Jansen, som er etter Odin, gjennom en dame av Novrogod, Bruno av Sachsen og Sigbjørn Ring, osv.
At vår familie blir angrepet av kristen-mob og kommunist-mob, og det som er?
Siden de ikke liker de nordiske gudene?
Og da jeg fylte seks eller syv år, (da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik), så fikk jeg en tinnsoldat, til bursdagen min, av min morfar Johannes.
Og da strålte mora mi, og syntes at det var spesielt.
Sånn at jeg skjønte at det var noe symbolsk kanskje, med den soldaten da.
Så kanskje jeg er som en soldat da, som skal prøve å passe på familien i Danmark, som er etter Odin, ved å prøve å ha kontrollen i Norge.
Eller rettere sagt i England nå da.
Så kanskje det er sånn det er, at jeg må være Odins soldat da, for å si det sånn.
Kanskje det er derfor jeg blir så mye tulla med.
Bare noe jeg tenkte på.
Noe er det nok ihvertfall.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Anmeldelse av ‘Døperen Johannes-tilhengerne’ for personforfølgelse og for å ha terrorisert og ødelagt livet mitt/Fwd: Oppdatering/Fwd: Heisann Fryden,
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sun, Jul 11, 2010 at 4:00 PM | |
|
To: post.sondre.buskerud@politiet.no Cc: post <post@spesialenheten.no> | ||
| ||
Det jeg tenker på nå.
Det er på 70-tallet, da jeg var sånn 6-7 år kanskje.
Og søstra mi og mora mi og mormora mi og morfaren min.
Dvs. Pia Ribsskog, Karen Ribsskog, Ingeborg Ribsskog og Johannes Ribsskog.
De spilte noe sånn ‘mind-games’ med meg, i Nevlunghavn.
Søstra mi fikk meg til å gni et sånt strå mot leppene, som gjorde vondt.
Når jeg var litt nedfor, pga. press fra noen av de voksne da.
Så var det noe sånn, at mormora mi, skulle se om jeg sladra, tror jeg.
Alle de tre voksne, skulle se om jeg sladra.
Jeg visste det, at hvis jeg sladra, så var det feil og.
Og det var noe utdeling av godteri osv.
De var veldig strenge mot meg da.
Og min morfar rista på huet og de liksom granska meg da.
(Mens de tre voksne satt ved spisebordet utendørs, og mens søstra mi stod på den andre sida av huset, mot vegen ned til havna da).
Så når jeg tenker på det nå.
Så det var det som at alle de fire, gikk sammen, bak ryggen på meg, om noe plott.
Så det er ganske ekkelt å tenke på.
Og det her har jeg også skrevet om på bloggen tidligere.
Hva var det her?
Var det noe Johannes-kult eller Ishtar-kult?
Er de tingene noe av det samme?
Hvem vet.
Vi får se om det kanskje er mulig å finne ut mer om dette.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og etter at jeg ikke sladra.
Så sendte de meg langt vekk.
Opp i den øverste delen av hagen.
(Vekk fra alle de andre fire).
Mens de da sikkert prata om hva de skulle gjøre med meg da.
Siden de kanskje ikke turte å innvie meg i deres kult sine hemmeligheter?
Så måtte jeg bare stå der oppe øverst i hagen da, for meg selv.
Mens jeg så ned på de voksne, som satt i sofagruppen.
Mens jeg ikke kunne høre hva de sa.
Men det var egentlig helt greit.
Å slippe å være i nærheten av de folka.
For de var ganske slemme og slitsomme, må man vel si.
Så jeg måtte liksom stålsette meg, hver gang jeg var på besøk hos min mors foreldre, i Nevlunghavn.
Og det var også sånn med min mor.
Selv om kanskje min mormor var verst og slemmest.
Det er nok ikke umulig.
Så her var det nok noe Ishtar-kult, eller noe, ute å gikk, det er nok ikke umulig.
Så sånn var nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Det var fordi, at da jeg gikk på ungdomsskolen.
Så ble jeg veldig mye mobba i klassen, og jeg bodde alene, i min fars leilighet, (han hadde fått seg ny familie), noe som tæret på meg, for jeg forstod ikke hvorfor jeg måtte bo alene.
Så hver dag var som et helvete, stort sett, og hver dag var som en krig, stort sett.
Så jeg hadde nok med å holde hodet over vannet, på skolen og ellers, ovenfor mobbere.
Jeg hadde mye fravær, og da ville jeg bare sitte foran TV-en i en slags tilstand av, hva heter det.
Jeg husker ikke hva det heter nå.
Men jeg var sånn at jeg såvidt ikke klarte å røre meg da.
Sånn nervøs/stiv, av denne stadige krigingen da, på skolen og i familien.
Så jeg hadde ikke så mye overskudd, til å lære meg tysk.
Det hørtes ut som et ork.
Så da tok jeg heller noe jeg kunne fra før, dvs. bordtennis og sjakk.
For tysk var jo valgfag, på ungdomsskolen, på 80-tallet.
For jeg trengte det jeg hadde av overskudd, til den stadige krigingen, som var i klassen og i familien min da.
Min far ville ca. hver kveld, eller annenhver kveld, plutselig dukke opp, etter jobben, og si noen ord.
Og da måtte jeg være klar da, og vite hva jeg skulle si.
For da måtte vi skrike, husker jeg.
For sånn var det, i min fars nye familie, at der skreik man, man pratet ikke.
Og sånn var det også hos mora mi, husker jeg.
Ihvertfall til tider.
Det var mye skriking, både der faren min bodde, og der mora mi bodde.
Men veldig sjelden der hvor mine besteforeldre bodde.
Selv om Ingeborg kanskje kunne prate veldig høyt, noen ganger, på en måte som kunne minne om skriking.
Ja, det må man vel si.
Min farfar Øivind, han skreik bare en gang, og det var da jeg leika, som barn, i huset til Ågot og Øivind, og løp rundt i gangene, og hoppa på de farga flisene, sånn som vi pleide å gjøre som barn.
Det var liksom fliser, der man hadde lov å tråkke da.
Jeg vet ikke om det var noe symbolsk?
Men det var artig for unger, for da kunne vi hoppe bare på de flisene, som var farget, også var det ikke lov å gå utenfor de da liksom.
Så da kunne vi leke i huset til min fars foreldre, at det ble en egen lek da liksom.
Hvis vi kjedet oss, om vinteren eller om kvelden.
Om sommeren så kunne vi jo spille f.eks. badminton eller fotball i hagen.
Eller hvis det var på dagen, så fikk vi alltid noen småpenger, av bestemor Ågot, (eller jeg fikk jo alltid penger av faren min da), f.eks., så da kunne vi gå i butikken.
Mens da jeg bodde hos mora mi, så fikk veldig sjelden penger til godteri.
Og jeg var så glad i godteri.
Mens hos faren min, så fikk jeg spise omtrent så mye godteri jeg ville.
Selv om det ikke var lørdag.
Så det roet meg nok kanskje litt ned, at jeg fikk så mye godteri og cola jeg ville, hos faren min.
Og jeg fikk tegneserieblader, og alt mulig.
Mens hos mora mi, så fikk jeg ting, kanskje til jul og bursdagen min.
De hadde nok dårlig råd.
Men mora mi og Arne Thormod, de røyka.
Og da satt ofte jeg og Pia, i stua om kvelden, og så på TV, sammen med mora mi og Arne Thormod, og hele stua var full av røyk, så det noen ganger svei i øynene.
Så sånn var det.
Mens på Bergeråsen så satt jeg aleine og så på TV da.
Og kunne legge meg når jeg ville.
Og det var ikke noe røyk der, som svei i øynene.
Faren min var motstander av røyk.
Men han var alltid nede hos Haldis.
Haldis røyka, (og da brukte hun noen kjempelange munnstykker, av en eller annen grunn), men slutta plutselig, midt på 80-tallet en gang vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Det eneste er at jeg synes det er litt dyrt, (for meg som er arbeidsledig, og som er på et veldig trangt budsjett, og knapt har råd til mat).
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
Da måtte jeg nesten sende en klage.
Jeg synes ikke det er riktig, at man må betale for å høre på radioprogram, som ens slektninger, (Asbjørn og Arne Dørumsgaard), har hjulpet NRK med å lage.
Her er mer om dette:
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Klage på dyre priser hos NRK
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Fri, Jul 2, 2010 at 2:08 PM | |
|
To: info@nrk.no | ||
| ||
PS 4.
Edvaldsen, du som skriver kommentar igjen.
Du skriver alltid at jeg ikke er i slekt med Karl den Store og Holger baron Adeler, osv., siden disse er i slekt med meg, via inngifte.
Jo, jeg fortsatt i slekt med de.
Men ikke i blodsbånd.
Du er i slekt med din svigermor, f.eks.
Eller din kone.
Via giftemål.
Jeg sier jo at Unse er min mormors svigerinne.
Hvordan er det mulig å vri og vrenge på det?
Er liksom ikke min mormor i slekt med sin svigerinne da?
Jo, selvfølgelig er hun det.
Men hun er ikke av min svigerinnes slekt.
Hun er i slekt via giftemål.
Nå får det være nok med tullball.
Vennligst slutt med dette tullet nå.
Dette blir for dumt, synes jeg.
Så sånn er nok det.
Så vi får se om det er mulig.
Vi får se.
