johncons

Stikkord: Karen Ribsskog

  • Flashback til begynnelsen av 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til begynnelsen av 80-tallet.

    Da hadde søstra mi flytta til Bergeråsen.

    Hun hadde rømt hjemmenfra, fra muttern, og en havnet hos en dame, som ringte politiet eller noe da, og så kjørte fattern ned til Larvik, og henta henne.

    Muttern trodde visst at Pia hadde fallt i Lågen, eller noe.

    Noe sånt.

    Men da ble det rettsak da, i Larvik, en måned eller to seinere.

    Og da ble jeg med Christell og Haldis og fattern og Pia, til Larvik da.

    Det var kanskje i 1982 eller 83, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da, så satt muttern på kafeterian, i en bygning, som het Domus-bygget, i Larvik.

    Det var forbrukersamvirke-bygningen vel.

    Med parkeringsplass på taket.

    Men men.

    Så satt muttern i kafeteriaen, under parkeringsplassen der da.

    Og da måtte jeg si fra til henne, om at Pia kom til å si fra til retten, eller hva det het, at hun heller ville være hos fattern på Bergeråsen.

    Jeg fikk ikke bli med inn i retten, som var like ved e-verket i Larvik, mener jeg å huske.

    Men jeg var i et rom like ved da.

    Det her var det vel ingen som hadde fortalt muttern da.

    Så fortalte jeg det da, at vi skulle jo komme å besøke henne da.

    Så ringte jeg da, noen dager seinere, og spurte om det var greit, at vi dukket opp, helgen etter da, på besøk i Larvik da.

    Det sa muttern var greit.

    Men hun var så rar i stemmen.

    Hun var nok langt nede da.

    Det var som om hun ikke trodde på meg, at vi skulle dra dit da.

    Så da avtalte jeg at vi skulle dra, men jeg hadde ikke så lyst da, siden muttern var så rar.

    Men vi dro ned dit seinere da.

    Så det var vel ikke så lett for muttern da vel, når Pia ble sent til fattern, og Axel ble sendt til faren sin, Arne Thormod, i Oslo eller Drammen, eller hvor han bodde da.

    Så sånn var det.

    Og jeg var bare 12-13 år, eller noe, selv.

    Så når muttern var så nede, så var det ikke så lett for meg, å vite hva jeg skulle gjøre osv.

    Så jeg venta litt med å dra dit, til hun var litt mer ovenpå.

    Men jeg ringte i hvertfall da, for jeg skjønte det, at det ikke var så lett for muttern da.

    Så da ringte jeg i hvertfall den gangen, selv om jeg egentlig ikke likte så bra, å besøke henne, for hun var så spesiell.

    Og det er ikke så lett, for folk som såvidt er tenåringer, som jeg var da.

    Det var nok da jeg var 12 år det her.

    For jeg husker Pia bodde i Havnehagen, da jeg ble tenåring.

    For da sa jeg det, den dagen husker jeg, at nå er jeg tenåring.

    Da var jeg vel nede hos Haldis da, for da hadde vel søstra mi nettopp flytta dit, mener jeg å huske.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så etter det her, så maste muttern alltid, på at jeg og søstra mi skulle komme å besøke henne da.

    Hun ringte og maste hele tida.

    Også på 90-tallet, seinere, da jeg bodde i Oslo, og jobba i Rimi osv.

    Så det var nesten som at jeg var faren hennes, på det værste.

    For muttern var litt spesiell, og hysterisk må man vel si.

    Og noen folk sa hun var gæern da.

    Jeg vet ikke jeg.

    Men det var sånn, at jeg måtte alltid konsentrere meg, og vurdere det muttern sa og gjorde.

    For hun var så uansvarlig og tåpelig og barnslig ofte.

    Så hun var ikke så på topp alltid.

    Uten at jeg vet hva det kom av.

    Men hun var liksom ikke som en vanlig person.

    Men som en med masse problemer.

    Og hun ringte og maste om alt mulig hele tida.

    Og jeg var jo ikke faren hennes, men sønnen hennes.

    Så det var ikke alltid jeg orka den rollen, å ta meg av henne, og problemene hennes.

    Så jeg måtte prøve å være tøff da, og jeg svarte bare en gang i blant, når hun ringte osv.

    For hun var så langt fra å være på topp.

    Så jeg måtte passe meg, så hun ikke dro meg med seg omtrent.

    Eller hun var så spesiell osv., så det var anstrengende å ha med henne å gjøre da.

    Men jeg prøvde i hvertfall, men det var ikke så enkelt, sånn at jeg orket å ha med henne å gjøre hele tida.

    Men men.

    Søstra mi sa, en gang, at når muttern ble gammel, så måtte jeg ta meg av henne.

    Det hadde ikke jeg tenkt noe gjennom.

    Så jeg svarte vel ikke ordentlig.

    Jeg kunne vel nesten ikke ventes å ta meg av henne, syntes jeg.

    Jeg flytta jo fra henne da jeg var ni år osv., og forholdene i familien var jo, mer eller mindre, bare kaos.

    Men nå ble jo ikke muttern så gammel da.

    Hun døde av kreft i 1999, noen og femti år da.

    Så sånn var det.

    Men legen, dr. Ness, i Helgeroa, han mente det kunne være snakk om selvmord, da muttern døde.

    Men det har ikke jeg hørt noe om.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

    Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).


    På 70-tallet, så var vinterne, på Østlandet, så kalde.

    Da bodde jeg forresten i Larvik, og Brunlandnes, sammen med mutter, stefaren min, og søstra mi, osv.

    Og da pleide muttern å ha noen folkvognbobler, og mini-morriser.

    Ettersom de gikk i stykker osv.

    Flest bobler vel.

    Som hun fikk av Arne Thormod da.

    Så pleide vi å kjøre om søndagene, ut til Nevlunghavn, til bestmor Ingeborg, og bestefar Johannes, som bodde i en villa nesten overfor bedehuset i Nevlunghavn.

    Et hus lengre opp i bakken der.

    Hva nå den veien heter igjen.

    Men men.

    Og da, når vi bodde på hytta i Brunlandnes.

    Jeg fyllte fem år, da vi bodde er, og da jeg fyllte seks år, så bodde vi nok i Mellomhagen, på Østre Halsen, vil jeg nok si ganske sikkert ja.

    Så dette her, var nok i 1974 eller 75, eller noe.

    Stefaren vår, hadde også en Jaguar, på den tida her.

    Eller litt seinere.

    Og en gang muttern kjørte den.

    En vinter det og, ved de blokkene mellom Nevlunghavn, og Helgeroa.

    Så mista hun kontrollen på bilen.

    Bilen gikk 360 grader rundt, horisontalt.

    Så bilen holdt seg på veien.

    Den snurra, så den tok plass i begge kjøreretningene.

    Men ingen bil kom motsatt vei, heldigvis.

    Det er ikke så mange folk som kjører ut til Nevlunghavn, om kveldene, om vinteren.

    Så det var litt merkelig, husker jeg.

    Stefaren vår, Arne Thormod.

    Han kjørte av veien en gang, husker jeg, når jeg og søstra mi satt på.

    I en varebil han hadde leid vel.

    Han sovna vel ved rattet, som han gjorde noen ganger.

    Men men.

    Og en gang, så klarte han å kjøre mot rødt, i Oslo husker jeg, enda det var et stort kryss, med masse røde lys.

    Men men.

    8-10 røde lys, omtrent, og alikevel klarte han å ikke se dem.

    Så da begynte jeg å nevne det, husker jeg.

    Det var i hvertfall fire røde lys da.

    Det her var sikkert i 1976 eller 77, eller noe.

    Noe sånt.

    Men da muttern kjørte til hytta i Brunlandnes, fra Nevlunghavn.

    Og andre veien.

    For vi hadde ikke dusj eller bad, på hytta i Brunlandnes.

    Så uansett om bobla til muttern var snødd ned, så måtte vi kjøre ut til Nevlunghavn, en gang i uka, eller hver fjortende dag, for å vaske vårs og sånn.

    Så sånn var det.

    Og da så muttern noen sånne underjordiske greier, i skogen.

    Det var selvfølgelig bare tull.

    Men hun sa at det var noe underjordiske da.

    Kanskje det var alver.

    Det er sånn frostrøyk, som er i skogen, i Brunlandnes der, om vinteren.

    jeg vet ikke om det er kaldt nok, til at dem ser det ennå.

    Men vi så ofte rådyr osv., på de veiene.

    Men men.

    Men hva var det muttern kallte den frostrøyken da.

    Samme det.

    Muttern var så nervøs på den tida der.

    Og jeg og søstra mi, spesiellt jeg, som var et og halvt år eldre.

    Vi var jo vant til å gå i butikkene, på Østre Halsen.

    For vi bodde i Storgata, i sentrum, på Østre Halsen.

    Og det var ikke så mye trafikk der, selv om det jo gikk buss der osv.

    Men, jeg fikk lov, å gå i butikken, og kjøpe karameller osv., fra jeg var fire år, var det vel.

    Eller kanskje tre og et halvt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg kjeda meg ganske mye, på den øde hytta i Brunlandnes.

    Det var opp en skogsvei da, på 500 meter, eller noe.

    Og der var det ikke noen butikker, og bare noen hyttenaboer, men nesten ingen på min alder.

    Så sånn var det.

    Og vår hytte lå innerst på den veien.

    Så vi var nærmest skogen da.

    Så sånn var det.

    Så tok muttern vårs med, til Torfinns, i Larvik.

    Det torget hvor svaneapoteket er osv.

    Ved siden av en kafeteria.

    Det er vel Rimi nå, eller noe.

    I Jegersborggate, i samme bygg som postkontoret.

    Så ble jeg litt vill da.

    Jeg var vel fire år fortsatt, tror jeg.

    Fire og et halvt kanskje.

    Så jeg løp inn og ut av butikken litt.

    For jeg synes det var stas, å være i butikken, for jeg likte butikker, og kjøpe godteri og sånn.

    Og de hadde noe kronespill, og sånn automat som barn kunne kjøre på osv.

    Så det var nesten som tivoli, for oss, som bodde ute i skogen.

    Noe sånt.

    Men da ble muttern så sur.

    Bare fordi jeg hadde hatt det litt artig, og løpt ut og inn av butikken der.

    Uten å gå i veien for noen folk, eller noe, vel.

    Jeg bare hadde det gøy.

    Men da fikk muttern, han stefaren min, Arne Thormod, til å gi meg juling på rompa da.

    Og da måtte jeg bli inne på rommet mitt, hele dagen.

    Så etter det, så var jeg ikke så munter alltid, husker jeg.

    Det var ganske redselsfullt, når man var sånn fire år, og sånn.

    Så etter det, så var jeg ganske sur på både mutter og stefattern, i mange år.

    Jeg stolte vel aldri på dem igjen, vil jeg si.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men hun så noen underjordiske, når vi kjørte i en av boblene hennes, eller mini-morrisene, eller hva det var.

    Og det sa hun flere ganger, når vi kjørte ut til Nevlunghavn, om vinteren.

    At det var alver eller feer, som danset, visstnok.

    Eller noe sånt.

    Og da ba Arne Thormod henne å slutte å tulle tror jeg.

    Så det var litt merkelig, når muttern begynte å prate om de her underjordiske, som danset osv.

    Når det var sånn frostrøyk, eller dis, eller hva det heter.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Rover var det forresten, som stefaren vår, Arne Thormod hadde, på 70-tallet.

    Men det var en ganske stilig Rover da.

    Men Jaguar var det nok ikke, dessverre.

    Det var bare jeg som huska feil.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Her er mer om huldre osv:

    Men huldrefolket kunne også være greie med menneskene. På gården Songstad skal det en gang ha vært gitt bonden en flott huldreku en tidlig morgen han skulle i fjøset. Denne kuen var en ”stor, fin blåsidut kyr med blanke knappar på horni og eit framifra dyr til å mjølka.”

    http://www.bygdanytt.no/lokalhistoriar/article584894.ece

    Ei huldreku på ein stein

    Ei kone frå Veka fekk ein gong sjå noko rart. Ho gjekk uppe i marki eit godt stykkje ovanum heimatunet. Det var sumar og solaglad. Best kona gjekk der å spøta og leitte etter nokre kalvar som hadde tumla seg vekk, vart ho var ei ku som stod uppå ein overhendig stor stein. Steinen var flat ovantil, so der sagta kunde vera plass for ei ku. Men han var so støyte bratt, og det var ein umogeleg ting for eit kretur og vinna seg upp på han, allvist då ikkje for noko ku. Dette visste kona. Og ho vart meir enn forundra over det synet.
    Men kona kom snart til vismun um kva slag ku det måtte vera. Sjølvsagt var det ei huldraku. Kona var nokso langt burte og vilde gjerne koma noko nærare denne rare kua. Ho tok seg fram mellom buskar og bar og kalte på kua: Koss, koss, hu kyra!
    Kona totte kua svinsa med halen og liksom svingde på seg. Men då ho skulde sjå betre etter var kua vekk. Ingen såg huldrakyr der meir.

    http://stud.hsh.no/lu/Norsk/Vidsteen/SIN/Sul/58k14.htm

    Ei blå huldreku

    Huldrekyrne har jamt knapp på hornet. Han Jehans Kløbrakk og ein til såg ei blå huldreku bortmed Rauatjødno. Dei lét kua vera, og dagen etter fann dei eit lerstykke der.

    http://stud.hsh.no/lu/norsk/vidsteen/segner/3-ETNE/2K3.htm

    Huldrekua på Grystøl

    Ein dag kom budeiene på Grystøl i Jondal heim til husbonden sin og fortalde at bjølekua hans hadde gått utfor berghammar og slått seg i hel.
    Tidleg neste morgon fekk bydeien sjå ei ku som etter alt å dømma måtte vera ei huldreku. Ho kom rett mot sætra. Kua kom heilt bort til budeia, men ho visste ikkje kva ho skulle gjera med henne. Etter ei stund stakk det eit hovud fram av ein haug like ved og ei stemme ropte: “Kom no, Fløyma! Du veit, kristne ha”kje vet te å gøyma.” Straks forsvann kua utan at nokon kune sjå kor ho blei av.

    http://utgard.hsh.no/segner/Detalj.php?ID=1175

  • Dagens StatCounter II: Noen ved sykehuset i Østfold søker på ‘dame som døde i sykehuset i østfold i 2003’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter II: Noen ved sykehuset i Østfold søker på ‘dame som døde i sykehuset i østfold i 2003’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=dame%20som%20d%C3%B8de%20i%20sykehuset%20i%20%C3%B8stfold%20i%202003&start=10&sa=N

    Moren min døde under merkelige omstendigheter, vil jeg si, på Sykehuset i Østfold, avdeling Moss, i 1999.

    Og jeg har også dårlige erfaringer med Aker Sykehus selv, da jeg opererte kneet der, i 1996.

    Og farfaren min, Øivind, døde ved Horten Sykehus, på 80-tallet, og mistenker jeg at noe kan ha vært galt, for det var noen sånne scener nesten, vedrørende om jeg skulle bli med å se på liket osv.

    Tanta mi Tone, sa jeg ikke burde det.

    (Eller om det var tante Inger).

    Mens sønnen til Tone, Tommy, fetteren min, som er fem år yngre enn meg, eller noe, han ble med å så på.

    Men jeg fulgte rådet til de tantene da, osv.

    For jeg syntes alltid at fattern var ganske uansvarlig osv., så jeg stolte mer på de tantene, enn på han da.

    Men men.

    Men jeg visste ikke at Tommy skulle være med.

    Men han så vel om det var noe tull, antagelig.

    For Håkon fikk et så innbitt utrykk i tryne da, faren til Tommy.

    Som om han var rasende, omtrent.

    At nå skulle det skje noe, eller noe.

    Men men.

    Så jeg tror ikke jeg ville unnet noen, å havne på norske sykehus.

    Ettersom det virker for meg.

    Jeg hørte også tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, og kameraten hans, Glenn Hesler, på begynnelsen av 90-tallet.

    De sa at de måtte spikre igjen vinduene, eller bytte ut vinduene, på Sentralsykehuset i Akershus, på Lørenskog, fordi så mange heiv seg ut fra de øverste etasjene.

    Så jeg tror ikke ting er som de burde være, på de norske sykehusene.

    Jeg tror det kan være noe mafia som har kontrollen, skal jeg være ærlig.

    Jeg vet ikke om det er noe bedre på Ullevåll, eller på utenlandske sykehus, f.eks.

    Den nye eliten, de drar vel uansett bare på de private sykehusene, så det passet vel bra for de, at de sykehusene dukket opp.

    Og det dukker opp fint tog, til flyplassen på Gardermoen osv.

    Men Vestfoldbanen, den har ikke blitt bygget ut siden 70-tallet, eller noe.

    Så det er den nye eliten som får det som de vil, virker det som.

    Selv om om de tar toget til Gardermoen, det skal jeg ikke si.

    De kjører kanskje.

    Hva vet jeg.

    Det er noe man kanskje kan tenke over i hvertfall, hvordan det henger sammen.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dagens StatCounter II: Noen med Mac søker på ‘ellen ribsskog mother of erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter II: Noen med Mac søker på ‘ellen ribsskog mother of erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=ellen%20ribsskog%20mother%20of%20erik%20ribsskog&btnG=S%C3%B8k&meta=

    Det er ikke riktig.

    Min mor, het Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog, og døde i 1999.

    Hun brukte ikke mellomnavnene så ofte da.

    Men men.

    Ellen Ribsskog, er lillesøsteren til muttern.

    Ellen, kaller seg Ribsskog, på Facebook, men hun heter Savoldelli egentlig, fremdeles, (sa kusina mi Rahel her om dagen), etter sin eksmann, Reto Savoldelli, som hun skilte seg fra, for ca. 20 år siden i Sveits.

    De siste 30 årene ca., så har Ellen bodd i Sveits.

    Men hun flyttet til Stavernveien, i Larvik, for ca. et år siden.

    Ellen, pleide å henge mye i Slottsparken, i Oslo, under hippie-tida.

    Så morfaren min, Johannes, som døde i 1984, eller noe, i Spania.

    Han var ofte inne i Oslo, og leita etter Ellen.

    Ellen fikk en sønn, Joakim, som var født nøyaktig et år før meg, 25. juli 1969, som var mongoloid, og døde på slutten av 80-tallet, pga. problemer med nyremedisin osv., sa kusina mi Rahel, som er skuespillerinne i Berlin, her om dagen.

    Men men.

    Muttern, døde av kreft i 99.

    Da jeg var noen måneder og jobba på gården til onkelen min Martin Ribsskog, Karen og Ellens lillebror, i 2005.

    Så insisterte Martin, på at jeg måtte gå til lege, for å få lov å bo og jobbe på gården, som egentlig tilhørta dama hans da, nå hans eksdame, Grethe Ingebrigtsen.

    For jeg hadde hørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, og det trodde ikke Martin på.

    Dr. Næss i Helgeroa, i Larvik, skrev en rapport, til en psykolog i Larvik, om bl.a. at han trodde at moren min tok selvmord. (Suicid).

    Men jeg var på sykehuset i Moss, i 1999, da moren min døde, etter et års brystkreft, og cellegift (som ikke gjorde at håret fallt av, men ble grått), på Radiumhospitalet i Oslo osv.

    Men men.

    Jeg var på sykehuset i Moss, noen få dager før muttern døde, sammen med broren min og søsteren min.

    Så jeg tror jeg ville ha visst det, hvis det hadde vært noe med selvmord.

    De er ikke så åpne disse, broren min og søsteren min, men de sa i hvertfall ikke, noe om, at det var pga. noe annet enn kreften, at hun var dårlig, og som var grunnen til at sykehuset sa, at hun kanskje ikke hadde så lenge igjen å leve.

    Så hvorfor legen i Helgeroa, begynner å skrible om selvmord, eller ‘suicid’, osv.

    Det høres helt bort i natta ut, for meg.

    Så det syntes jeg virket underlig, da jeg leste den filen.

    Så sånn er det.

    Jeg skal prøve å finne den filen, på bloggen.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er den linken.

    (Det står mange andre feil der og, hele journalen er en forfalskning, vil jeg si):

    https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjww_H1Lm6yKLnPknVnWszzBi0GG0mSuxHIfDVORukAxut456N79a3Ydhjkherm0KQa9mcdz1RVqwZsPXgNdf7J54e5pzK9X2Oer6qI2nYi7CRDQ_SXkFwBObrxQGWuwMyXrsEpfjGwRCu4/s1600-h/scan0011+paint.JPG

  • Dagens StatCounter III: Noen med Mac søker på ‘mafia kjøp av erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter III: Noen med Mac søker på ‘mafia kjøp av erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).


    http://www.google.no/search?hl=no&q=mafia%20kj%C3%B8p%20av%20erik%20ribsskog&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=

    PS.

    Er det ment at det var foreldrene mine som solgte meg da?

    Jeg visste ikke at det var mafia i Norge engang jeg.

    Men foreldra mine, dreiv og hviska og tiska mye, da de pratet sammen, i huset til muttern, i Jegersborggate i Larvik, den dagen jeg flytta til fattern, i 1979.

    Så hvem vet.

    Det er mye rart som har skjedd opp i gjennom årene.

    Så det er nok ikke så usannsynelig, som det kan høres ut.

    Men jeg synes man burde ta en ting av gangen.

    Og først få ut dette, om at det faktisk er mafia i Norge.

    Fordi, det har jeg aldri lest om, at f.eks. den sicilianske mafian, skal være aktive i Norge, sånn som det kanskje kan se ut som, på søkene til denne personen med Mac da.

    Nå søker jo han på mye rart, som jeg ikke orker å kommentere alt på, fordi mye av det er veldig villt.

    Jeg har aldri vært nærmere Gaustad, enn trikkeholdeplassen f.eks.

    For søstra mi jobba på en barnehage der oppe.

    Tussebo, hvis jeg husker riktig.

    På begynnelsen av 90-tallet.

    Hun bodde vel der også en periode.

    Eiet av han Frp-politikeren med lapp over øyet, hvis jeg skjønte det riktig.

    Holstad vel.

    Men men.

    Men det virker som at det er mye rykter som går.

    Så hvis noen vil kommentere, så er det å skrive melding her på bloggen.

    Man må ha blogspot-nick, men det er vel ikke så kronglete, uten at jeg husker det i huet.

    For det er slitsomt, hvis man får mye anonym trakassering osv.

    For de mafia-folka, eller hvem dem er, er ganske råe på å trakassere folk på nettet, virker det som.

    Men jeg oppfordrer presse og politi og politikere i Norge, til å fortelle folk, hvordan ståa er.

    For hvis ikke politiet og avisene forteller folk, om den her mafian, eller ‘mafian’, eller hva det er.

    Så kan jo ikke folk som meg, skrive om dem på blogg, og samtidig kreve å bli tatt seriøst.

    Så her har politikere og politiet og pressen i Norge, litt å svare for, synes jeg.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Nå var vi jo, i familien min, på farssiden, på ferie, på Istra-halvøya, i det gamle Jugoslavia, sommeren 1980.

    Fattern og onkelene mine planla turen om kvelden i huset til Ågot, husker jeg.

    Med kart osv.

    Denne turen har jeg jo skrevet om, på bloggen tidligere.

    Istra-halvøya, er jo rett ovenfor Italia, på andre siden av Adriaterhavet.

    Og da jeg skrev om turen, så leste jeg om Istra-halvøya, som er ikke så langt unna Firenze osv., Nord-Øst, i Italia.

    Og på Wikipedia, så stod det at Istra hadde italiensk kultur, fra gammelt av.

    At romerne hadde står påvirkning, og det er jo like ved Italia, så de var kanskje like mye italienske der, som jugoslaviske eller kroatiske.

    Det er mulig.

    Selv om dette var under kommunisttiden.

    Vi dro jo blant annet til et Coluseum, i en by som het, artig nok, Pula.

    På sydspissen av Istra.

    Og der, ble jeg sendt med onkelen min, Runar.

    Og da, så ble jeg og fetteren min, Ove, som var to år yngre enn meg vel.

    Så jeg var ti, og Ove var åtte år da.

    Vi ble sendt, til å løpe opp til et utkikkspunkt, høyt oppe i Collusseumet.

    Eller hvordan det staves.

    Og dette Colluseumet, det var jo 2000 år gammelt, eller noe.

    Så det var et hull der, i gulvet, som man kunne falle hundre meter ned gjennom, eller noe.

    Mennesker så i hvertfall ut som maur omtrent, oppe fra den høyden i Colluseumet.

    Og da virka det for meg, som om fetter Ove, prøvde å få meg til å få fram, foran det hullet, og så skulle han gå bak meg, og dytte meg ned.

    Så jeg reagerte på den måten, at jeg trakk meg unna, for jeg likte ikke å ha han Ove bak meg der.

    For han virka så våken og full av adrenalin, og at han luska på meg, og prøvde å få meg til å stå der og der.

    At han hadde raske bevegelser og liksom venta til øyeblikket var inne, for å dytte meg ned i det hullet.

    Sånn virka det for meg.

    Så da holdt jeg meg litt unna det hullet i gulvet.

    Og lot han Ove gå mot det hullet og kikke der og sånn.

    For det virka som for meg da, at han skulle dytte meg, eller noe.

    Det inntrykket fikk jeg i hvertfall.

    Det kom jeg på nå, når jeg leste om de søkene til han karen med Mac-en.

    Så sånn var det.

    Og fattern gjorde også et slags tegn, da vi skulle ha leilighet, første dagen der.

    ‘We are’, sa han, på turist-kontoret, også noe tegn.

    Og da ble vi innkvatert hos en lokal mafia-familie, tror jeg de må ha vært.

    Og Christell lånte sommerfuglhoven min.

    Og kom tilbake med den spjæra.

    Så hva som kan ha skjedd da.

    De hadde en naken jentunge i hagen også.

    På min alder.

    Og jeg fylte ti år den sommeren.

    Og hvordan Christell kunne klare å spjære sommerfuglhoven.

    Hun ble sengeliggende, etter dette.

    Og holdt på å stryke ned.

    Hun fikk kålhoder på panna, eller noe, etter anbefaling fra bestemora i mafia-familien, hvis de var det.

    Og Haldis var skikkelig sur på han mafia-karen i huset, da vi skulle kjøre hjem.

    Om det var mafia da.

    Og hvordan syk Christell var?

    Noen ganger så var det noe at hun hadde tråkka på noe insekt på stranda.

    Så hadde hu blitt smitta av en fugl vi fant, en av de første dagene, da fattern leita etter Runar og Håkon og dem på nudiststranda der.

    Men jeg lurer på hva som skjedde den dagen sommerfuglhoven spjæra.

    Det kan man lure på.

    Da fikk jeg ordre om å bli på gårdsplassen der, mens Christell gikk for å fange sommerfugler, eller hva hun gjorde.

    Men hun grein ikke noe særlig.

    Men hvordan kunne hun dette sånn, at hoven spjæra så mye.

    Jeg begynte å kjefte på hu da, siden hu hadde ødelagt hoven.

    Og da begynte hu å grine.

    Så hva vet jeg.

    Så ble hu sengeliggende i dagevis.

    Og jeg fikk ikke lov å gå inn på rommet hennes engang.

    Selv om jeg gjorde det en gang jeg kjeda meg, og ga hu noen tegneserier osv.

    Men hva som egentlig skjedde, det vet jeg ikke.

    Men Christell vil ikke snakke om gamle dager.

    Så det er ikke så lett å finne ut.

    Så sånn er det.

  • Mattips fra 70-tallet: Thousand Island dressing-oppskrift. (In Norwegian).

    Mattips fra 70-tallet: Thousand Island dressing-oppskrift. (In Norwegian).


    På 70-tallet, så bodde jeg hos muttern, sammen med søstra mi, og stefaren vår, Arne Thormod.

    Jeg husker nok mest fra de siste årene jeg bodde sammen med dem, før jeg flytta til fattern, det var i Jegersborggate, i Larvik sentrum.

    På 70-tallet, så var nok vil jeg tro, livet litt enklere enn det ofte er nå, så noe av det værste som kunne skje på 70-tallet, tror jeg, det var at man gikk tom for Thousand Island-dressing.

    Men da visste muttern råd.

    Hun var ikke alltid like flink til å lage middag osv., det gikk mye i billig lungemos fra Thorfinns osv., som ofte havna i søppla.

    Jeg og søstra mi var bare sju-åtte år osv., så når muttern lagde noe vond mat, og stakk inn i stua, så havna maten ofte i søppla.

    Så ofte gikk vi ganske sultne, men vi spiste matpakke på skolen osv., eller brødskiver da, så vi daua ikke, som man sa på den tida.

    Men noen ganger, så kunne muttern klare noen matting da.

    Det er vel stygt å skrive stygt om henne, siden hun er død.

    Men Thousand Island dressing, det var bare å blande ketchup og majones, så var den middagen reddet.

    Det husker jeg muttern pleide å lage et par ganger, i Jegersborggate.

    Så da jeg flytta til fattern på Bergeråsen, så pleide jeg å lage det på Sand da.

    At bestemuttern hadde ketchup og majones, så lagde jeg thousand island dressing, til maten da.

    Sikkert fordi noen satt fram ketchup osv.

    Jeg var ikke så fan av kethchup osv., i Larvik.

    Vi ble ganske disiplinert hvis Arne Thormod bodde der.

    Men han var i perioder på opp til et år omtrent, i Oslo og jobba.

    Og da var det mye friere for meg og søstra mi.

    Da spiste ikke muttern sammen med oss.

    Hu bare steika noe lungemos, og gikk inn i stua.

    Så kasta vi maten, som ikke var så forseggjort, og stakk ut for å leike med kamerater.

    Så sånn var livet i Jegersborggate, fram til lillebroren vår, Axel, ble født.

    Da fikk vi hushjelp.

    Men månedene før hushjelpen dukka opp.

    Da var ikke Arne Thormod boende der, så da var det ganske artig.

    Untatt at muttern ikke hadde så mye penger, så katta fikk ikke så mye mat.

    Muttern hadde en barnevakt, som var 16 år, en gutt, som bodde i ei gate nerafor oss.

    Og han ga oss penger til kattemat en gang.

    Men det var ikke så lett å åpne den boksen.

    Og en boks gjør jo ingen sommer, for å si det sånn.

    Så vi oppbevarte vel kattematen på rommet, eller noe, så om katta fikk all maten, det er vanskelig å si.

    Den skulle vel vært oppbevart kjølig.

    Men Fru Landhjem, som eide kolonialbutikken, på hjørnet, to-tre hus og over en vei, fra oss, hun var sånn katte-dame, så hun pleide å ta inn katta vår på spiserommet hennes i kjellern der, og gi katta mat da.

    Hu malte også opp kaffe, mens kundene venta.

    Så det var favorittkaffen, til muttern og Arne Thormod da.

    Hver gang jeg og søstra mi var på Bergeråsen og Sand, så fikk vi en del mynter og noen ganger tiere.

    Så sparte jeg ofte mye av de pengene.

    Mens når Arne Thormod og muttern, var blakke.

    Så var det en gang spesiellt husker jeg, så måtte jeg gå å kjøpe kaffe for _mine_ penger, som jeg hadde fått av fattern på Bergeråsen da.

    Hos fru Landhjem.

    Og så kjøpe noe andre greier andre steder.

    Så kjøpte jeg en karamell, til 50 øre, hos Fru Landhjem.

    Så klagde ei kone som hang i butikken og sladra da, på at jeg kjøpte karamell, for penga til foreldra mine.

    Så forklarte jeg det da, at penga var mine.

    Så hvis jeg ville kjøpe karamell, for 50-øre, av mine ca. 15-20 kroner.

    Så syntes jeg at jeg kunne få lov til det.

    Så da sa ikke hu kona og heller ikke Fru Landhjem noe.

    Så sånn var det.

    Jeg bare sa kaffe.

    Så spurte Fru Landhjem, om jeg skulle ha kokemalt eller filtermalt.

    Da skjønte jeg ikke så mye gitt.

    For jeg var vel bare sju-åtte år, og drakk ikke kaffe.

    Det var for kjærringer og sånn.

    Men Fru Landhjem, prata litt med kona, og sa at dem drikker kokemalt der osv.

    Så lagde hu det da.

    Så det var ganske greit å bo i Jegersborggate.

    Midt i Larvik.

    Da jeg var fire og fem år, da bodde vi et år eller to, på en hytte, ute i skogen, ved Brunlandnes.

    Uten ordentlig do, vi måtte ta med dopapir i skogen.

    Og uten dusj eller badekar, så vi måtte dra til foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, annenhver uke, og låne badet der osv.

    Så det var litt spesiellt.

    Men vi fikk sånn kjemikaliedo da.

    Eller hva det heter.

    Og også noe dusj muligens, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

    Og der bodde det ingen på vår alder.

    Så det var å sitte hjemme å tegne, eller å gå ut i skogen.

    Eller høre på Robin Hood, på LP-plate.

    Eller se på barne-TV da.

    Så da var det litt artigere å bo på Østre Halsen, i Mellomhagen, men der var det så tøffe nabogutter.

    Tre brødre, som jeg aldri kom overens med.

    Mens i Jegersborggate, der var folk fredelige, og ingen skulle løpe etter meg, og prøve å banke meg, som nabogutten i Mellomhagen.

    Pål Andre, eller noe.

    Som var et år eldre enn meg.

    Men jeg var vant til, fra Brunlandnes, at ingen tulla med meg.

    Så jeg bare ble uvenn med de tre naboguttene, for jeg likte ikke å bli tulla med.

    Så ble vi heller fiender, og hadde aldri noe med hverandre å gjøre.

    Heller det, enn å bli kødda med, hver dag.

    For jeg var vant til å være selvstendig og ha kontrollen, fra Brundlandnes, hvor det knapt var noen på min alder.

    Så i Larvik, så bodde vi på et øde sted, i skogen.

    Vi bodde i to drabantbyer, eller faktisk tre steder på Østre Halsen.

    Storgata, Mellomhagen og i Skreppestad-blokkene, et par måneder.

    Og vi bodde også noen uker, i Larvik, hos noen venner av Arne Thormod, opp mot Bøkeskogen der.

    Og også i et hus på landet, det første stedet vi bodde i Larvik, ved en bondegård, i Vestmarka.

    Og altså halvannet år, i Jegersborggate.

    Men jeg dro tilbake til Jegersborggate, hver tredje helg ca., etter at jeg flytta til fattern, så det var nesten som om jeg bodde der dobbelt så lang tid omtrent.

    Noe sånt.

    Muttern flytta vel til Stenseth Terrasse i Drammen, så jeg ble kjent med noen folk der og, og var der en jul og nyttår blant annet.

    Selv om søstra mi kjente folka bedre.

    Så flytta muttern tilbake til huset i Jegersborggt. 16, mener jeg, så hu bodde der et stykke ut på 80-tallet vel.

    Og der hadde jeg et par kamerater osv., og pleide å ta med kamerater fra Berger også dit.

    Petter og Christian, og fettern min Ove, og Christell, dattra til Haldis var også med en helg, selv om hun da kanskje mer besøkte Pia.

    Det er nok mulig.

    Så sånn var det.

  • Linselus. (In Norwegian).

    johncons

     

    Quote:

    Frame1Hei,

    altså
    linselus.

    Moren min, som jeg bodde hos i Larvik, sammen
    med henne og søsteren min, og stefaren min, fram til
    1979.

    Hun var sinnsyk, sa folk i hvertfall.

    Så
    da jeg flyttet til Oslo, i 1989, så ville gjerne ha et
    diskre liv, og ikke ha noe liv, hvor folk kunne se meg i avisa
    eller noe.

    For jeg var vant til å være flau
    over det her da, på ungdomsskolen og videregående
    osv., at muttern plutsetlig dukka opp på ungdomsskolen
    osv., og oppførte seg rart da, så jeg ble driti
    ut.

    Så jeg har aldri hatt noen ønske om å
    være linselus.

    Men det som skjedde, var at jeg i
    2003, overhørte, at jeg var forfulgt av noe ‘mafia’, i
    Oslo.

    Og grunnen til at jeg leker ‘linselus’, som du
    sier, det er at politiet, ikke gir meg noe som helst råd,
    hjelp eller informasjon, om det her mafia-greiene, men bare
    kødder med meg, som resten av myndighetene i Norge og
    Storbritannia gjør.

    Så jeg prøver å
    finne ut hva som egentlig foregår, det er derfor jeg
    skriver blogg.

    Og også få ut hva som foregår,
    sånn at folk vet det, fordi politiet og myndighetene og
    media, gjør ikke jobben sin.

    Med
    vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

     

    http://www.spillegal.no/forum/showthread.php?p=418850&posted=1#post418850

  • Flashback til 1999. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1999, var det vel, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    David Hjort, som jeg ble kjent med, da begge jobbet på Rimi Bjørndal, i 1997, var det vel.

    Han hadde da fått seg ny dame, Linn Korneliussen, fra Florø.

    Han pleide å dra på ferie til Florø, for der hadde han en kamerat, fra techno-miljøet, som jeg ikke husker navnet på.

    Han ville bare ha damer med smale romper, husker jeg David sa.

    Men men.

    Han hadde flytta til Florø, på noe tiltak, for å komme unna dop-miljøet, eller noe sånt.

    Men dem hadde visst festing og sånn der oppe og.

    Og en gang David kom tilbake fra Florø, så hadde han med seg ny dame, Linn.

    Jeg trengte noen til å jobbe i kassa på Rimi.

    På Rimi Nylænde.

    Fordi hun vi hadde der, en lyshåret jente, fra Lambertseter, som låseansvarlig Hilde, fra Nordstrand, som var sammen med en italiener vel, kjente.

    Hun slutta ganske med en gang.

    Så da stod vi uten kassa-medarbeider, på dagtid.

    Så da passa det bra, at dama til David, trengte jobb.

    Hun var litt treg, pga. noe lærevansker, eller noe sånt.

    Men det var stille på dagtid, og jeg og Stian, som var assistent, vi var bare glad at vi hadde noen som kunne sitte i kassa.

    Så hun fikk bare lov å sitte i tre kvarter, å telle kassa, det funka helt fint.

    Det er mulig hun bare fikk betalt for en halvtime, siden det var standard, ettersom jeg skjønte da, det er mulig.

    Men det funka i hvertfall.

    Untatt en gang, da hadde Linn på seg skaut, og en annen gang kåpe.

    På jobb, men hun tok av det ganske raskt vel.

    Men det var rimelig rart, husker jeg.

    Jeg chatta en del på nettet, på den tida her.

    På sol20ognoe, på web eller irc, eller hvor det var da.

    Jeg chatta en påske, da jobba på Rimi Bjørndal vel.

    Kanskje påsken 97.

    Noe sånt.

    Da chattet jeg med en dame som het Lella, eller noe, som nick, og det var også en kar som het Falbe, eller noe, som hang der.

    Jeg likte hun Lella, eller hva hun het, men jeg tror hun hadde type, og jeg var ikke så selvsikker, på den tida der, så det var vel sånn, at det å be ut damene, ikke var det første jeg spurte om.

    Men seinere, etter at jeg hadde litt mer hell med damer osv., og ble butikksjef osv., da fikk jeg litt bedre selvtillit igjen.

    Men jeg chatta også med søstra til hun Lella.

    Ei som het Urd.

    Og hun virka også veldig fin og ordentlig osv.

    Men hun var liksom så ordentlig, syntes jeg, at hun nesten for bra, for meg, å prøve å sjekke opp, for selvtilliten min, var ikke helt på høyden, etter 80 og 90-tallet, osv.

    Så jeg prøvde aldri å sjekke opp henne.

    Men hun var hyggelig å prate med.

    Hun jobba på Aftenpostens Kundeservice.

    Da jeg ble butikksjef, i 1998, så fikk jeg noe kredittkort, og billån osv., hos DNB.

    Og jeg fikk også høyere lønn.

    Og da moren min døde, i 1999, så fikk jeg også en del penger, i noe livsforsikring, som muttern visstnok hadde.

    Selv om jeg nok syntes da, at det hørtes litt rart ut, jeg hadde ikke forventet det, hun hadde jo problemer, og hadde ikke god råd, såvidt jeg visste.

    Og hvordan kan en som hadde kreft, som muttern, få livsforsikring?

    Det kan man nok lure på.

    Men jeg fikk dekket avis av Rimi, sånn var det nok.

    Så jeg ringte Aftenposten da, og bestillte abonnement av Aftenposten igjen, som jeg også hadde på Skansen Terrasse, som jeg og Glenn og søstra mi, og også Hildegunn og Rune, spleisa på.

    Men jeg avbestilte Aftenposten igjen, et par år senere.

    Fordi jeg fikk ikke tid å lese avisa så mye da, jeg hadde litt for mye å gjøre.

    Og jeg hadde da pc-en stående på stuebordet.

    For jeg fikk etterhvert bredbånd, og jeg satt foran pc-en så mye, så jeg flytta den like godt til stuebordet.

    Og for de som har lest Aftenposten, før det ble tabloidformat, ettersom jeg mener å ha fått med meg fra Norge.

    De vet at den avisa, den tar mye plass, å lese.

    Så jeg fikk nesten ikke plass til avisa, på stuebordet, ved siden av pc-en.

    Så jeg droppa den avisa, jeg leste jo alle nettavisene uansett.

    Men da var det en ung dame som ringte fra Aftenposten, og spurte hvorfor jeg slutta å abonnere.

    Jeg sa det her da, med at avisa tok for stor plass, jeg hadde nesten ikke plass til avisa på stuebordet.

    Men om dem fikk for mange sånne klager, eller hva det var.

    For nå er vel den avisa tabloid, eller ihvertfall noen av utgavene.

    Men egentlig så var det heller ikke så mye å lese i den avisa, skal jeg være ærlig.

    Hvis det ikke var annonser og sånn, som man var på utkikk etter da.

    Da var det sikkert greit å ha den avisa.

    Men hun dama som ringte, hun var så vennlig.

    Og det var nesten aldri damene i Oslo, som jeg kan huske, av en eller annen anledning.

    Untatt de utenlandske, som jeg jobba med på Rimi osv., de pleide å ikke å være så kalde, ofte, som mange av Oslo-damene, fikk jeg inntrykk av.

    Men det er mulig at jeg bodde i feil bydel.

    På St. Hanshaugen, ble jeg jo aldri kjent med noen.

    Men da jeg bodde på Abildsø, ti år før, da ble jeg jo kjent med folk.

    Men på byen ble jeg sjelden kjent med folk, må jeg vel si.

    Men kanskje hun som ringte hadde prata med hun Urd, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Det var noe med stemmen hennes, at hun var ganske interessert osv., i hvorfor jeg ikke ville abonnere på avisa lengre.

    Men hva det egentlig var, det vet jeg ikke.

    Men noe var det kanskje.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Sykehuset i Moss. (In Norwegian).

    Nå ringte jeg sykehuset i Moss, og pratet med Unni, på Medisin 1.

    For jeg lurte på, familien min sa jo, at moren min døde av kreft, men det stod på noen papirer fra en lege, Dr. Næss, i Helgroa, at hun døde av selvmord.

    Så ringte jeg dit da, for å høre om det her.

    Men sykehuset i Moss, har ikke engang noe eget telefonnummer.

    Man må ringe til Fredrikstad, for de har felles sentralbord, i Fredrikstad.

    Så å komme fram til Moss, det var ikke lett.

    Jeg havnet på arkivet i Fredrikstad.

    Men det var feil, for man hadde papirjournaler, i 1999, fikk jeg høre, så da måtte jeg prate med noen i Moss.

    Og da måtte jeg ringe et par ganger til, for først så svarte de ikke på Medisin 1 i Moss.

    Jeg kom bare til en maskin, som sa at den personen du skal ha tak i, er ikke tilgjengelig, eller noe.

    Jeg synes sykehus burde ha et eget telefonnummer.

    Jeg likte ikke dette at man ikke kan ringe til selve sykehuset, men havner i en annen by.

    Jeg ringte til og med Moss kommune, og spurte de.

    Og de også ga meg nummeret til Fredrikstad.

    Men jeg synes det er bedre for folk som vil ha oversikten over hva som skjer på sykehuset, hvis sykehuset hadde hatt sitt eget telefonnummer.

    Det her synes jeg ikke var noe særlig.

    At man ikke kan ringe sykehuset i en by, men må snakke med noen i Fredrikstad, mange mil unna.

    Fredrikstad er jo nesten i Sverige, så det er ikke nabobyer en gang, vil jeg si.

    Det må vel være en time å kjøre, eller noe, hvis jeg skulle gjette.

    Noe sånt.

    Men men.

    De skulle ringe fra Moss sykehus da.

    Så får vi se hva som skjer.

    PS.

    Jeg kan forklare litt mer.

    Jeg kan sammenligne Moss, med Larvik.

    For jeg vet at Larvik sykehus, de har eget telefonnummer.

    Selv om hovedsykehuset for Vestfold ligger i Tønsberg.

    Men i Østfold, så har de det ikke sånn.

    Da må man først ringe Fredrikstad, før man havner i Moss.

    Mens hvis man vil snakke med noen på sykehuset i Larvik, så har de eget telefonnummer, og en sentralborddame svarer på samtalene på en ordentlig måte, om man blir ikke satt til et nummer som ingen svarer på osv.

    Så hva dem driver med i Østfold, det vet ikke jeg.

    Men jeg tror det er noe galt på det sykehuset i Moss, for jeg husker de som jobba der, var så rare i tryne, da jeg og søstra mi, dro dit, etter at moren vår hadde dødd, i 1999.

    Da jeg ringte Irene på Bjørndal, og sa at hun måtte få noen til å jobbe for meg, for moren min hadde dødd.

    Så kjørte vi til Moss sykehus, og da så alle de som jobba der ut som forskremte høns, vil jeg si, da vi dukka opp.

    Og vi måtte vente nesten en time, for å få se muttern, for hun var nede i kjellern osv.

    Og de var veldig nervøse, og ukomfortable, virka det som.

    Så jeg liker ikke helt det sykehuset i Moss der, må jeg si.

    PS 2.

    Og da farfaren min, Øivind Olsen, døde i 1982, eller noe.

    Jeg var vel sånn 12-13 år.

    Så det kan ha vært i 83 eller 84 og.

    Noe sånt.

    Han bodde jo på Sand, på Berger, i Svelvik.

    Det heter vel kanskje Sand i Svelvik.

    Det pleide å hete Sandbu.

    Men de forrandra det til Sand da.

    Det stedet pleide å ha eget postnummer, på butikken, på Sand.

    Da het det Sandbu.

    Det husker jeg at jeg så, noen postkort, og brev, som var poststemplet Sandbu, som bestemora mi hadde.

    Jeg vet ikke hvorfor dem hadde de, når det var de som sendte de her kortene.

    Men sånn var det.

    Men så ble det lagt under Berger postkontor.

    Så stedet heter Sand, men har postnummer 3075 Berger, og ligger i Svelvik kommune.

    Men om det er riktig å si Sand på Berger, i Svelvik kommune.

    Eller om det heter Sand i Svelvik kommune.

    Det er ikke lett å si.

    Om Sand og Berger, er to stedet i Svelvik kommune.

    Eller om Sand er et sted, som er på Berger, som er i Svelvik kommune.

    Det kommer litt ann på tror jeg.

    For Berger er et mye større sted, enn Sand.

    Men om Sand er del av Berger, eller om det er nabostedet, det er ikke så lett å si.

    Men i gamle dager, så var det Berger gård, og Sand gård.

    Tror jeg de het.

    Så da var de vel nabosteder.

    Før Berger-fabrikkene ble bygget, for 100 år siden, eller noe sånt.

    Så sånn var det.

    Og Svelvik, sogner jo til Drammen.

    Svelvik pleide å ligge i Buskerud fylke før, og var en del av Hurumlandet prestedistrikt.

    Siden det er så kort vei over Drammensfjorden, til Svelvik, fra Hurum.

    Men nå ligger Svelvik i Vestfold.

    Så da farfaren min, skulle på sykehuset.

    Så hadde vel det naturlige, hvis det ikke var for fylkesgrensene, å sende han til Drammen.

    Fattern, han er fra Berger, og han liker Drammen, men han liker ikke Larvik osv.

    Da jeg spurte om hvorfor muttern flytta ned dit, så sa han at han skulle aldri flytte ned til Larvik der.

    Jeg spurte hvorfor han ikke ville flytte dit.

    Fordi muttern ville ikke bo på Bergeråsen, for det var bare arbeiderfolk der, sa fattern at muttern hadde sagt.

    Men siden Svelvik er i Vestfold, så kan man ikke få bli sendt til sykehuset i Drammen, sånn uten videre.

    Siden Drammen er i Buskerud.

    Jan, sønnen til Haldis, han kræsja jo i treet nede ved Berger kirke, på begynnelsen av 80-tallet, da han var 17 år.

    Fattern lot han kjøre en boble før han fikk lappen.

    Og da havna han på sykehuset i Tønsberg, husker jeg.

    Jeg husker han sa til lensmannen, før sykebilen kom, nede ved Berger kirke der, at det var en annen som kjørte, som hadde løpt ned på jordet.

    Men det var ikke sant.

    Det fortalte jeg han, på sykehuset, at han hadde sagt til lensmannen.

    Men men.

    Så havnet altså på sykehuset i Tønsberg.

    Mens farfaren min, han havnet på sykehuset i Horten.

    Så det er litt bingo hvilket sykehus man havner på, virker det som for meg.

    Det sykehuset i Horten, dit var vi med, noen av barnebarna.

    Og det lukta det så jævlig sykehuslukt.

    Det var en slags kvalmende lukt der, i korridorene osv., husker jeg.

    Så der likte jeg meg ikke i det hele tatt.

    Så de her sykehusene, som er litt i utkanten, sånn som Moss og Horten, og sånn.

    Som ikke er hovedsykehuser, men sykehus, som kanskje har vært hovedsykehus før.

    Før de fikk bedre veier og raskere sykebiler osv.

    De er jeg litt skeptisk til, om de blir ordentlig drevet.

    De har ikke engang eget telefonnummer.

    Så det er kanskje litt lukket, det som foregår der.

    Så hvis noe mafia, eller noe, får kontroll et sånt sted, så tror jeg ikke det er så vanskelig å holde skjult.

    Når man må ringe til Fredrikstad først, og så blir sendt til arkivet, og så til en maskin på sykehuset i Moss, og så til slutt, til en som endelig svarer.

    Det her likte jeg ikke helt, må jeg si.

    Så vi får se hva som skjer.

    PS 3.

    I Moss, så har det også pleid å vært noe dårlig lukt.

    Mosselukta, som det ble kallt.

    Fra noe papirfabrikk, eller noe.

    Så hvis du sa Moss, så sa folk bare at de ikke likte den her mosselukta.

    Så om det er noe mer enn bare lukta.

    Det er jo bare rett over Oslofjorden, så er man i Horten.

    Og Horten, jeg har ikke så bra inntrykk av den byen heller.

    Jeg tror ikke fattern likte Horten.

    Holmestrand, og Tønsberg og Larvik, var greie byer, mener jeg å huske.

    Og Drammen og vel.

    Jeg er ikke så kjent i Holmestrand da men.

    Men vi pleide å gå av toget der noen ganger.

    Når vi besøkte muttern i Larvik.

    Men Sandefjord, der var jeg nesten aldri.

    Sandefjord, var ikke så populært i Larvik.

    Og Horten, det lå liksom utenfor allfarvei, i Vestfold.

    Så der var jeg bare et par ganger, når fattern skulle noe ærend osv.

    Det var ikke så fin by, synes jeg.

    Men Larvik og Tønsberg, og vel også Holmestrand og Drammen, det var greie byer, tror jeg.

    Men jeg skjønner ikke hva fattern, hadde mot Larvik osv.

    Men det kan jo bare ha vært, at det var langt unna Berger.

    Hva vet jeg.

    Men i England, er det jo også sånn, at byer har rivalisering osv.

    At de ikke liker hverandre så bra.

    For eksempel Newcastle og Sunderland.

    Hvis du sa i Newcastle, at du studerte i Sunderland, da ville dem ikke prate med deg.

    Hvis du spurte noen i fylla, om hvor metroen var.

    Så sa du, at du studerte i Sunderland.

    Da ville dem ikke prate med deg, da bare holdt dem kjeft, og var avvisende.

    Så noe er nok galt, et sted, når det er sånn.

    Og det samme i Liverpool og Manchester vel, uten at jeg vet helt om det er like alvorlig.

    Og også Fredrikstad og Sarpsborg.

    Og Halden kanskje.

    Så hva det her egentlig skyldes, det er vanskelig å si.

    Men noe er det vel.

    Lillestrøm og Oslo, det er det samme der.

    Og Oslo-folk, liker ikke Drammen heller, de sier det er et veikryss.

    Så det er mye rart.

    Det er kanskje ikke så lett å skjønne hva alt det her kommer av.

    Men de sykehusene, i Moss og Horten, de mistenker jeg at man kanskje burde holde et øye med.

    For de vet jeg ikke om er som de burde være.

    Men vi får se hva som skjer.