johncons

Stikkord: Karen Ribsskog

  • StatCounter: Noen i Møre og Romsdal søker på hvordan sykdom ordføreren i Svelvik har, (‘lippert ordfører sykdom’), på Google. (In Norwegian)

    StatCounter: Noen i Møre og Romsdal søker på hvordan sykdom ordføreren i Svelvik har, (‘lippert ordfører sykdom’), på Google. (In Norwegian)

    http://www.google.no/search?hl=no&q=lippert%20ordfører%20sykdom&meta=&aq=f&oq=

    PS.

    Jeg vet hvem han ordføreren er.

    Og det er broren til Irene Lippert, som jeg gikk i klasse med på ungdomsskolen og videregående i Sande da.

    Men hun var vel kanskje den gikk dårligst sammen med, av jentene, sammen med Linda Moen kanskje.

    Men men.

    Men han broren hennes, som er ordfører, han tror jeg har cerebral parese, eller noe, vil jeg si.

    Sånn at han ikke går helt ordentlig.

    Men han gikk på allmenn og sånn, husker jeg, og var rødruss, i 1987/88, vil jeg tippe.

    Så han er nok normal i hue, han klarte nok artium og sånn bra, siden han ble ordfører da.

    Så jeg tror egentlig det er verre med søstra hans, Irene Lippert, for å fleipe litt.

    Hun var sånn skikkelig hurpe, vil jeg si.

    Jeg husker en gang i 7. klasse.

    Da skjedde det noe skikkelig rart.

    Da dukka mora mi, fra Larvik, opp på skolen i Svelvik.

    (Jeg hørte det omtrent på trinna, hu gikk med noe sko med hæler på, ikke høyhæla men med hæler, sånn at man hørte at hu gikk i gangen da.

    Så jeg bare, å faen, jeg våkna opp, der jeg satt, for jeg kunne høre muttern gå i korridoren der, selv om jeg satt ved vinduet, lengst fra inngangsdøra i klassen.

    Så banker mora mi på da, som nesten aldri var i Svelvik.

    (Bortsett fra en gang, som hun bodde hos noen folk i Svelvik, som jeg ikke visste hvem var, i noen måneder, av en eller annen grunn.

    Da må noe ha vært alvorlig galt.

    Mora mi fikk sammenbrudd, som jeg ikke fikk med meg, og søstra mi fikk lagt henne inn, skjønte jeg, på noe institusjon, eller sinnsykehus, eller noe.

    Og da bodde hun på en gård, nede i Vestfold.

    (Et ganske rolig sted, med en kiosk. Et slags behandligssted, hvor folk kunne roe seg ned og sånn da, tror jeg.

    Hvor jeg tror det var ganske ordentlig vel.

    Men men.

    Vi var der en gang, og da ville mora mi at jeg og søstra mi, skulle hilse på alle de rare folka som var der.

    Og da var jeg sånn 16 år kanskje, og var skikkelig sjenert for de raringene som bodde der, på den gården, på et ganske øde sted, midt i Vestfold da, nord for Tønsberg, muligens, vil jeg tro).

    I 1986 kanskje.

    Noe sånt.

    Og så bodde hun nede i Tønsberg, på Nøtterøy, på noe institusjon der, og så i en leilighet, fram til midt på 90-tallet vel, da hun flyttet til Drøbak).

    Men men.

    Så mora mi banka på, på skolen da.

    Så var det i timen til ‘Nessa’, fru Næss, som jeg skrev om på bloggen igår:

    https://johncons-blogg.net/2009/02/er-det-noen-som-husker-fru-ness-3.html

    Så sier mora mi: ‘Er dette første klasse ungdomsskolen’.

    Mens hele klassen bare synes det er det dummeste sikkert, noen har sagt.

    Det het jo 7. klasse da.

    Men men.

    Så jeg måtte løpe omtrent, gjennom klasserommet, og dra mora mi med ut på gangen, og roe henne ned, å få henne å dra vekk fra skolen da.

    Så sånn var det.

    Så sier Nessa, fru Næss da, at det er hyggelig at foreldrene drar innom skolen osv.

    Jeg vet ikke hvorfor hun sa det.

    Og Irene Lippert spør, midt i timen, eller i friminuttet, om det var mora mi.

    Jeg måtte bare si ja.

    Så kunne jeg sette meg ned ved pulten igjen da.

    Sånn var det, man kunne aldri vite om plutselig mora ens dukka opp, og lagde noe sirkus eller spetakkel da.

    Men men.

    Så da jeg flytta til Oslo.

    Etter tull med mora mi, og etter å bodd aleine siden jeg var ni på Bergeråsen, og etter å ha blitt mobba på ungdomsskolen og også på Sand, av Geir Arne og Ditlev, osv.

    Da ville jeg ha litt diskret liv, fant jeg ut, da jeg hadde flytta til Oslo.

    Så det var ikke sånn, at jeg hadde begynt å skrive blogg da, for eksempel, hvis internett hadde vært vanlig, i 1989.

    Neida.

    Men jeg prøvde å bli kjent med noen folk i Oslo da, på Abildsø på diskoteker og sånn, i helgene da.

    Jeg og Magne Winnem pleide å dra en del på byen.

    Men det var ikke sånn da, at jeg begynte å forklare om mora mi, som alle sa var sinnsyk, om at jeg ble mobba i mange år på skolen, og at jeg hadde bodd aleine, siden jeg var ni år osv.

    Neida, jeg holdt kjeft om sånne ting, og prøvde å bare ha et ganske stille og rolig og normalt liv egentlig.

    Med studier og jobbing og det som var.

    Så i Oslo var det nok ingen som visste at oppveksten min var såpass rar.

    Så tilslutt så har jeg sluttet å tenke på meg selv som så spesiell, selv om mora vi var sinnsyk osv., som folk sa.

    Jeg har vel hatt en del problemer, siden jeg bodde aleine, fra jeg var ni.

    Med å lære at man bør dusje og sånn ganske regelmessig, og pusse tenna og sånn.

    Jeg bodde jo flere år, på Ungbo, på Ellingsrudåsen, fra 1991 til 1996 vel.

    Og hos familien til halvbroren min Axel, fra 1990 til 1991.

    Og jeg var i militæret, i infanteriet, fra 1992 til 1993.

    Og jeg var en del i England, på språkreise.

    Og hos besteforeldra mine på Sand, pleide jeg å ligge over også, når faren min var på ferie i Amerika.

    Og jeg var på ferie hos bestemora mi i Nevlunghavn.

    Hos onkelen min og dem i Son.

    Og hos mora mi, og søstra mi og dem, da de bodde i Larvik og Solbergelva, og fram til jeg flytta til Berger da jeg var ni år da.

    Og jeg har jo bodd i studentleilighet, i Sunderland, sammen med en del europeiske studenter.

    Så det er ikke sånn at jeg har bodd aleine hele livet, selv om jeg bodde aleine, på 80-tallet på Bergeråsen.

    På 70-tallet og 90-tallet, så bodde jeg jo ikke aleine, untatt på slutten av 90-tallet, da jeg fikk en Rimi-leilighet på St. Hanshaugen, fra 1996.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på nå, at jeg kunne forklare om igjen, at jeg ikke har bodd aleine, hele livet, hvis noen trodde det, selv om faren min lot meg bo aleine, på Bergeråsen.

    1970 – 1979: Bodde med mora mi på Berger og i Larvik.

    1979 – 1980: Bodde med faren min på Berger.

    1980 – 1988: Bodde aleine på Berger.

    1988 – 1989: Søstra mi, og delvis Cecile Hyde, flytta inn i leiligheten min på Berger, bodde også et par måneder hos farmora mi på Sand, sommeren 1989.

    1989 – 1990: Bodde på Abildsø i Oslo mens jeg studerte.

    1990 – 1991: Bodde hos familien til halvbroren min Axel, på Furuset, i et år.

    1991 – 1996: Bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen, eiet av Oslo Kommune. Unge folk, som trenger rimelig bolig, kan leie et rom i bofelleskap, i Oslo, for ca. 1600 i måneden.

    Men jeg måtte flytte, for jeg begynte å bli litt gammel, til å bo i Ungbo.

    I 1992-93 så bodde jeg på Terningmoen, i Elverum, da jeg var i infanteriet, i ukedagene, jeg bodde på Ellingsrudåsen i helgene.

    1996 – 2004: Rimi-leilighet i W. Thr. gt, på St. Hanshaugen, i Oslo.

    2004 – 2005: Student bofelleskap, University of Sunderland.

    2005: Bodde på gården til min onkels nå eksdame, i Kvelde i Larvik, i noen måneder.

    2005 – 2006: Bodde i et bofelleskap i Walton, i Liverpool, mens jeg jobbet på Microsoft-aktiveringa til Arvato.

    2006 – dags dato: Bor i egen leilighet i sentrum av Liverpool.

    Så sånn var det.

    Da har jeg tatt med om det igjen, så får jeg se om jeg finner noe annet å skrive om og.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Tutta og Mathilde. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg flashback til 70-tallet her.

    Rundt 1977 kanskje, da vi bodde i Mellomhagen på Østre Halsen i Larvik.

    Og da husker jeg at mora mi pleide å kalle søstra mi for Tutta og Mathilde hele tida.

    Og det likte ikke søstra mi.

    Men om det var at mora mi prøvde å fortelle meg noe(?)

    For Tutta og Mathilde var jo begge slemme, husker jeg, for det var noen slemme søstre fra noe eventyr, eller noe.

    Så er nok ikke sikkert at søstra mi er så uskyldig, som for eksempel bestemor Ingeborg tror.

    Som ikke tror at Pia vet hva en ‘gigolo’ er, enda hun er 37 år vel.

    Men men.

    Så det er tydelig at disse værsting-tendensene til søstra mi starta tidlig.

    Hun var vel ikke mer enn 5-6 år da, når mora mi dreiv å kalte henne for Tutta og Mathilde, og lo, og søstra mi blei litt småsur.

    Så her kan det være noe muffens og tegn på at søstra mi har noen Tutta og Mathilde-tendenser, eller hvordan man skal forklare det da, ifølge muttern.

    Det er mulig.

    Noe rart var det vel ihvertfall siden mora vår holdt på sånn.

    Det får man regne med.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og hvis vi skal ta mora mi som utgangspunkt, så var heller ikke mormoren min, bestemor Ingeborg, så snill.

    For i første klasse, på Østre Halsen skole, så måtte vi ha håndarbeid.

    Og da skulle vi lage en heks.

    Og den sa mora mi, at den skulle jeg gi i julegave til bestemor Ingeborg da.

    Så da gjorde jeg det.

    Men jeg sladra ikke da, jeg lata som ingenting, at jeg ikke skjønte at det kanskje ikke var så fin gave.

    Jeg tror ikke jeg skyldte på mora mi, jeg bare lot som at jeg ikke skjønte noe.

    Så sånn var det.

    Det må vel antagelig ha vært julen 1977, det her tror jeg.

    Og da tror jeg vi var i Nevlunghavn, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, hvis jeg husker riktig.

    Så sånn var det.

  • Nesten nordlending. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg flashback igjen, til oppveksten.

    Og da tenkte jeg på moren min, hun er jo oppvokst i Nord-Norge, ved Stokmarknes vel, i Lofoten.

    Og hun oppdro vel meg da, hun og foreldra til faren min.

    Og faren min og foreldra til mora mi da.

    Så selv om moren min var halvt dansk, så var jo hun norsk da, oppvokst i Lofoten, og flytta vel til Holmsbu på Hurumlandet, da hun var ganske oppi tenåra.

    Så hun ble sikkert ikke like mye bitt av hippie-basillen, som sine yngre søsken Ellen og Martin, som vel mer vokste opp på Østlandet under hippie-tida da.

    Og mora mi var også au-pair, i England, i et år eller to vel.

    Så mora mi var nok nok rimelig mye mindre hippie-aktig, enn de yngre søsknene sine.

    Jeg hørte aldri at mora mi prata om å røyke hasj, for eksempel, mens begge de yngre søsknene hennes, Ellen og Martin, er flittige hasj og mariujana-røykere, det har de fortalt meg selv.

    Så det går nok et generasjonsskille der, i Ribsskog-familien, mellom mora mi og de yngre søsknene hennes, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Røverkjøp på 99-pence butikken? (In Norwegian).

    Røverkjøp på 99-pence butikken? (In Norwegian).

    PS.

    Jeg er ikke så glad i melk.

    Fordi mora mi pleide servere noe sur/råtten melk, til meg, da jeg var sånn 7-8 år osv.

    Men men.

    Men, noen ganger får jeg sånn kick, som da jeg bodde i Oslo, og jobba på Rimi.

    Noen ganger fikk jeg sånn at jeg ‘cravet’ sånn Litago-melk, for eksempel.

    Kanskje det roer ned magan, eller at det er noe i melk som man trenger.

    Noe sånt.

    Så da jeg så at man fikk 12 flasker sjokolademelk, for 99 pence, da jeg slo jeg til på det gitt.

    Så sånn var det.

    Dr. Pepper, det pleide jeg å synes var så digg før, da jeg var på ferie i England.

    Men 2 liter er kanskje litt mye.

    Det er greit med en boks nå og da.

    Men de var utsolgt på Pepsi, som jeg har begynt å kjøpe, for det er mye bedre enn den billige Tesco-colaen, som smaker litt gift, eller hva man skal kalle det.

    Men men.

    For Dr. Pepper og Pepsi, så koster det 1 pund, på Tesco.

    Det er vel noe slags tilbud, som har vært i mange uker nå.

    Så sånn er det.

    Jeg tror egentlig at cola og Pepsi og Dr. Pepper og sånn, ikke er så usunt.

    Jeg tror det hjelper for å få fart på magan.

    At det renser opp litt i tarmsystemet osv.

    Noe sånt.

    For jeg husker på begynnelsen av 80-tallet.

    Da søstra mi, og mora mi, og broren min Axel, bodde i Larvik.

    Og jeg bodde hos faren min på Bergeråsen.

    Da pleide jeg å dra med toget, og besøke dem, fra jeg var ni år da.

    Farfaren min, Øivind, sørga for at jeg lærte meg togstasjonene utenat da.

    Så da klarte jeg å komme meg av toget i Larvik.

    Jeg kan være litt sløv noen ganger, så det har nok skjedd, seinere, at jeg har klart å blitt med toget en holdeplass for langt osv.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, og da var Axel bare to år, eller noe.

    Det var kanskje i 1980, det her da.

    Han hadde vel såvidt lært å gå da.

    Og da stod det en åpnet flaske Coca Cola, i kjøleskapet til mora mi, i Jegersborg gate, i Larvik.

    Og mora mi pleide aldri å kjøpe sånne ting.

    Men den fikk jeg ikke lov å ta, fikk jeg høre.

    For det var til Axel.

    Axel var et år, tror jeg.

    Så det kan ha vært i 1979 og det her, men mest sannsynelig i 1980.

    Han hadde vært hos legen, og legen hadde sagt at han hadde forstoppelse, eller noe, sa mora mi og vel også Pia da.

    Så da hadde legen sagt, at Axel måtte enten drikke blåbærsaft eller cola, for magen da.

    Så Cola er nok bra for å få fart i fordøyelsen og rense opp i tarmsystemet, vil jeg tro.

    Så at man våkner litt opp av cola, det er kanskje ikke bare pga. koffeinen, men også fordi den hjelper sånn at man får rensa litt opp i tarmsystemet.

    Det er mulig.

    Så om det er mye sukker og sånn, så får man jo energi av det da.

    Så det var kanskje ikke bare dumt, at Coca-Cola ble solgt som en helsedrikk, da den først kom på markedet.

    Jeg mener ihvertfall å huske å ha lest at det var sånn.

    Så det er kanskje ikke umulig.

    Det får man regne med.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 2003 ca. (In Norwegian).

    Jeg husker en gang jeg var innom søstra mi i Tromsøgata før jeg flytta til Sunderland i 2004.

    Da skulle søstra mi absolutt ha meg til å sprenge noen kinaputter, sammen med sønnen hennes Daniell.

    Fordi jeg var så glad i fyrverkeri da jeg var barn eller ungdom da.

    Men det var jo 20 år siden da.

    Så jeg husket omtrent ikke hvordan jeg pleide å gjøre det da jeg sprengte kinaputter.

    Jeg fikk bare noen kinaputter jeg måtte sprenge.

    Hva var det med søstra mi, hun fortalte ikke hvor hun hadde fått de kinaputtene fra.

    Og hvorfor måtte jeg gjøre det her.

    Hun var jo samboende med Negib, i tilfelle hun ikke klarte å sprenge kinaputter selv.

    Så det her husker jeg var merkelig oppførsel fra søstra mi.

    En gang sommeren 2004, før jeg dro til Sunderland, så skulle hun ha meg til å fiske krabber, i Nevlunghavn, sammen med sønnen hennes Daniell.

    Hvorfor skulle hun ha meg til å fiske krabber da?

    Hun skulle til og med ha meg til å fiske krabber to steder, først ved havna i Nevlunghavn og senere borte på en strand bortover mot Helgeroa.

    Uten at jeg husker hva den stranda heter, for bestemor Ingeborg er ikke så flink til å forklare på en normal måte, uten å virke litt skrullete kanskje.

    Eller hvordan man skal forklare det.

    Men men.

    Så søstra mi oppfører seg i beste fall merkelig.

    Jeg husker i 2005, da jeg bodde på gården til eksdama til onkelen min Martin, i Kvelde.

    Da husker jeg hun eksdama til onkelen min, Grethe, hun sa til Martin, mens jeg overhørte det, at hun ikke tålte søstra mi.

    Så det er mulig at søstra mi, etterhvert har blitt mer og mer noe mafiagreier.

    Men at jeg har vært blind for det, siden det er snakk om lillesøstra mi, fra da vi bodde hos moren vår i Larvik på 70-tallet osv.

    Så har jeg hatt litt dårlig samvittighet, ovenfor søstra mi, siden 70-tallet, siden jeg flytta til Berger, i 1979, og lot søstra mi fortsatt bo sammen med mora mi, i Larvik og Solbergelva, fram til ca. 1982.

    Så det har jeg hatt litt dårlig samvittighet for, for det var ikke bare bare å bo sammen med mora vår.

    Hun var veldig slitsom og intensiv og hysterisk.

    Hun sa til søstra mi, sånne ting som at, ‘I det huset der, så bor tante Ellen (som egentlig bodde i Sveits og ikke i Larvik), og da måtte vi være forsiktig, for hun maner dere’.

    (Sa søstra mi, i 1980 eller 1981, eller noe, at mora vår hadde sagt da, en gang jeg var på helgebesøk i Larvik).

    Så det var noe sånne sinnsyke greier.

    Men det er mulig at moren min var spesiellt slitsom ovenfor meg, for søstra mi sa at det ble roligere å bo der, i Larvik, etter at jeg flytta.

    Enda jeg så vel på meg selv som ganske rolig, i forhold til de andre som bodde der.

    Og jeg husker da de bodde på Stenseth Terrasse, da var det i hvertfall alt annet enn rolig, hos dem, med mye skriking og spetakkel, og katta var skikkelig stressa husker jeg, så jeg syntes ikke det var noe sted for dyr å bo, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så at jeg har hatt litt dårlig samvittighet ovenfor søstra mi, og vært litt blind for hvordan hun egentlig har vært.

    Da tenker jeg på at da jeg hørte at hun Grethe ikke tålte søstra mi, da skjønte jeg ikke hvorfor hun ikke gjorde det.

    Men da er det mulig at jeg har vært litt blind for hvordan søstra mi egentlig har vært, siden jeg har hatt litt dårlig samvittighet siden jeg flytter fra Larvik og moren vår, noe år før søstra mi.

    Men da var jeg ganske nedslitt, i 1979, så det hadde nok tæra ganske mye på meg, å blitt boende i Larvik med mora mi og dem.

    Og søstra mi, var også sånn i Larvik faktisk, i 1978 og 1979, at hun begynte å angripe meg hun og.

    Og sa ting som at ‘du er stygg’.

    Og sånne ting.

    Ting som jeg ikke brydde meg så mye om, annet enn at jeg var vant til å ha søstra mi som venn, nesten som kamerat, at hun ble med og leika og sånn.

    Så da såra det litt, å høre sånne ting fra søstra si, at hun ikke likte meg mer.

    Da jeg var sånn åtte-ni år og sånn.

    Og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

    For da vi flytta til Jegersborggate, et års tid før det her.

    Da var det sånn at søstra mi var med meg og sykla overalt i Larvik.

    For det var midt i sentrum da, så mora vår var litt bekymra for søstra mi, for det her var vel omtrent da jeg fyllte åtte år, og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

    Så da måtte søstra mi sykle sammen med meg i Larvik, de første ukene og sånn da.

    På grunn av trafikken og sånn da.

    Så da ble hun kjent med kameratene mine, Frode og sånn.

    Hun pleide å være med opp til Frode og dem, og faren til Frode kallte søstra mi for Pipa og ikke Pia.

    Han sa sånn, der er Pipa jo, når hu var med dit da.

    Og søstra mi var med å leke cowboy og indianer og politi og røver og alt sånn, som vi leika, inne i kjellern i noen blokker osv., like ved sykehuset i Larvik.

    Og vi spillte fotball og sånn da.

    Og i Larvik så hadde dem fylliker, og da trodde dem at jeg og søstra mi var to gutter, da sa dem ‘guttær’ til vårs, at dem trodde vi var to kamerater, eller noe.

    For det må ha vært om vinteren, og folk var gammeldags kledd på den her tida, på 70-tallet osv., så det var kanskje ikke så lett å se om Pia var gutt eller jente.

    Men men.

    Og søstra mi ble venninne etterhvert med Sølvi, som gikk i klassen min, og som hadde en bror som het Jarle, som var litt villstyrlig, som fløy i gatene og slo på bilene som kjørte forbi huset dems osv.

    For der pleide vi å leike i gata, noen ganger, utafor der Jarle og Sølvi og dem bodde.

    Så da var det litt rart å flytte fra søstra mi, og la henne bo med mora mi, og Axel og stefaren vår i Larvik da.

    Selv om stefaren vår også bodde i Oslo en del da vel.

    Og jeg fikk noen gule ski av han, langrennski, som var veldig tråe å gå på, da jeg flytta til faren min.

    Så de skia, som var smørefrie, mistenkte jeg at det noe galt med, at de rillene under skia, som skulle gi feste, var støpt på feil, eller noe, for de skia var skikkelig tråe å gå med.

    Så om han Arne Thormod var noe mafia, det tror jeg nok.

    Og mora vi var kanskje noe illuminati, eller noe.

    Så søstra mi ble vel programmert av noen av dem antagelig.

    Det er nok mulig.

    Men men, det er mye rart.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Søstra mi skulle egentlig begynt i første klasse på Torstrand skole, det året jeg begynte i andre klasse på samme skolen.

    (Jeg gikk første klasse på Østre Halsen skole, men vi flytta til Larvik på slutten av det skoleåret, så jeg tok bussen til Østre Halsen, fra Larvik, i en måned eller to, på slutten av første klasse).

    Og stod ofte og venta lenge etter skolen på at mora mi og Arne Thormod skulle hente meg da.

    Men men.

    Men søstra mi, hu måtte vente et år til, før hu begynte i første klasse.

    Så hu gikk vel bare hjemme hos mora mi tror jeg, det året som jeg gikk i andre klasse.

    Jeg tror ikke Pia gikk i noe barnehage da.

    Så kanskje de programerte søstra mi med noe mafia-greier det året da, når hu ikke gikk på skole eller barnehage f.eks.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg kom på nå.

    PS 2.

    Og de siste ukene jeg gikk på Østre Halsen i skoleåret 77/78 da.

    Det var rimelig stress.

    For noen ganger så satt dem meg på bussen til Tjølling, tror jeg det var, og da måtte jeg gå av på et sted.

    En grønn og gul buss, tror jeg.

    Og andre ganger så satt jeg på bussen til Østre Halsen.

    Og da måtte jeg gå av ved skolen der da.

    Og jeg skjønte jo ikke helt hvordan det var med at man skulle dra i snora osv.

    Når man skulle av bussen.

    Og at det skiltet lyste rødt og sånn.

    For de første månedene, så hadde jeg jo gått til skolen.

    Og det var ingen andre på skolen som tok bussen dit fra Larvik, for det var egne skoler i Larvik.

    Men men.

    Så det var litt stressende.

    Og noen ganger så sa mora mi at jeg måtte ta drosje.

    Hvis vi kom for seint til bussen da.

    Som gikk fra busstasjonen i Larvik sentrum da.

    Så det var stressende greier husker jeg.

    Og etter skolen så måtte jeg vente i en time kanskje noen ganger, på at dem skulle dukke opp med bilen og hente meg da.

    For det var ikke meninga at jeg skulle ta bussen tilbake til Larvik, av en eller annen grunn.

    Så det var litt merkelig opplegg.

    Men jeg pleide å få noen penger, når jeg var på besøk hos faren min og farmora mi osv, på Berger.

    Og da hadde sikkert vært der i påsken.

    For da hadde jeg en del mynter.

    Så da gikk jeg i butikkene på Østre Halsen.

    Det var vel en kiosk der da tror jeg, eller en dyrebutikk, eller noe, og samvirkelaget og en eller to butikker til da.

    Så da ble det ikke så kjedelig å vente da.

    Som kunne være lenge å vente noen ganger etter skolen.

    Så det var litt sånn halvveis opplegg det, med at vi flytta til Jegersborggate i begynnelsen av mai, tror jeg det var.

    For vi gikk i 17. mai toget til Larvik, fra Østre Halsen, og da gikk vi forbi huset vårt i Jegersborggate.

    Og da bytta mora mi flagget jeg gikk med.

    For jeg hadde et sånt flagg man kunne bruke til å blåse i, og da kom det en sånn trompetaktig lyd ut av flagget da.

    Tro det eller ei.

    Selv om det kanskje høres litt rart ut.

    Men sånn var det.

    Og da bytta mora mi flagget mitt, til et vanlig flagg da, da 17-mai toget gikk forbi huset vårt i Jegersborggate da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Og bussen den kom til Østre Halsen omtrent akkurat da det ringte inn da.

    Så jeg måtte stresse fra bussen og til skolen og inn i klasserommet da.

    For frøken, som egentlig var hyggelig, hun begynte da å kjefte på meg, husker jeg, hvis jeg kom et eller to minutter for seint, pga. bussen.

    Så da ble det enda mer stress med bussen.

    Så det husker jeg enda.

    Enda det er over 30 år siden, at det var mye stress med bussen det året.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

    Nå har jeg liggi i senga i hele dag og prøvd å svette ut noe feber som henger igjen en del enda.

    Men det har blitt litt bedre ihvertfall.

    Men da kom jeg på hvordan det var, på 70-tallet, i 76 eller 77 vel, da jeg hadde feber da jeg bodde i Mellomhagen i Larvik.

    Da hadde jeg så mye feber at jeg lå i 2. etasjen av huset, på rommet mitt, og ropte på mora mi, som var i 1. etasje da.

    Og da kunne jeg høre at mora mi prata med ei venninne osv., og lurte på hvorfor jeg ropte på henne.

    Så mora mi var nok ganske følelseskald, og uten noe særlig morsfølelse ovenfor meg.

    Så det var stefaren min, Arne Thormod Thomassen, som måtte dukke opp med noen håndklær med kaldt vann, som jeg kunne ta på panna da, siden jeg var så varm på panna.

    Og jeg klarte ikke å spise og sånn.

    Og det samme var da jeg var sånn tre år, og bodde på Bergeråsen, på Toppen der.

    Når muttern oppførste seg på en lignende måte da, så måtte faren min kjøre meg bort på Sand, sånn at farmora mi Ågot, kunne trøste meg.

    Og mora mi gikk for å være litt forvirra da.

    Og han stefaren min, Arne Thormod, var også ganske streng.

    Så det var derfor jeg ville flytte til faren min på Bergeråsen da.

    For han var ikke så streng, og farmora mi, Ågot, hun gikk også for å være veldig snill.

    Men jeg hadde ikke regna med, at faren min ville flytte ned til Haldis, etter at jeg hadde på Bergeråsen i et halvt år.

    Så da var det omtrent som at et mareritt, det å bo hos moren min i Larvik, ble avløst av et nytt mareritt.

    Men da hjalp det nok litt av jeg var borte på Sand hver dag da, hos farmora mi Ågot da, som var ansvarlig og ordenlig og sånn da.

    Siden mora mi vel må sies å ha vært nokså følelseskald, uansvarlig og forvirra, selv om hun også hadde dager da hun var litt bedre, så var det vel sånn hun var vanligvis.

    Og faren min var også uansvarlig, han lot meg bo aleine på Bergeråsen der, og må vel også sies å være alkoholiker da, siden han drakk hver dag, noe han sikkert gjør enda.

    Så det var litt hell i uhell da, at ihvertfall farmora mi Ågot, og også farfaren min, Øivind, de var gammeldagse folk, som var ansvarlige, og tenkte på å oppføre seg ordenlig osv.

    Så de var ikke bitt av den her ‘hippie-basillen’, som generasjonen etter dem nok led en del av, eller hva man skal kalle det.

    Så det var vel egentlig ganske flaks må man si.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så etter at morfaren min Johannes døde, og farfaren min Øivind og farmora mi Ågot.

    Og også etter at moren min Karen døde, som vel ble litt bedre etterhvert.

    Så har resten av familien, som er sånne hippie-hasjiser nærmest og alkoholikere osv., de har da begynt å kødde mer og mer med meg.

    Og det rare er at politiet også kødder med meg.

    Så om de her hasjisene har fortalt løgner til politiet, eller om politiet også har blitt helt hippier etterhvert og driter i hva som er rett eller galt, og bare gjør hva de har lyst til.

    Noe sånt kan det virke for meg.

    Så sånn er det.

  • More from the ush.net message-board about my upbringing in Nevlunghavn etc.

    Re: A crazy person emails the queen
    by johncons on Tue Dec 30, 2008 5:33 am

    Tom U4EA wrote:
    Is there another forum you could post on perhaps?

    Well, it was you lot who brought me here by linking to my blog.

    But I admit that I lose a bit of temper by the attacks, so I’ll try to calm down a bit.

    So sorry if I went to far when I attack back.

    But anyway.

    Now, I’ve been thinking throught things a bit.

    There’s obviously some kind of war, but noone has leveled with me, so I don’t know where the fronts are.

    But, I think I have been used as a spy/target-guy, by the Government in Norway, without me knowing, before 2003 as well,
    when I overheard I was being followed by the mafia.

    I think this goes back to my upbringing in Larvik, in Norway.

    When I was five or six years, then my grandparents (Ingeborg and Johannes Ribsskog), and my mother (Karen Ribsskog), they
    were having some kind of plot, to test me, in the garden in Nevlunghavn.

    If I would tell on my sister if my grandmother gave me candy.

    But I knew that she would give me stick if I told on my sister, because I had gotten stick for things like that earlier.

    So I didn’t tell on my sister.

    And then my grandfather shaked his head, and the three of them, who had planned this scene, it’s obvious to me, in
    cooperation with my sister.

    So they must have told my sister to trick me, to then see if I would tell on her, if my grandmother gave me candy.

    I think this probably sounds dum for the people reading here.

    But they must have been some kind of spies.

    But I think they couldn’t use me, since I had control, even if I was down.

    Something like this.

    And when I was around eight, my mother brought me to the Police-station in Larvik, and I had to sit on the stairs
    outside the Police-station for 30-40 minutes.

    A police-officer went out, looked at me, sitting on the stairs, and went back in for the meeting with my mother,
    it must have been.

    And right after that I moved to my father.

    So maybe I’m being used as a spy by the Government since they know I have control, and that I’m very square, and
    don’t do phoney stuff?

    I don’t really know who it is that they are using me against, and how this work, but I’m being manipulated, so that
    I work in this and this job, where there are problems with mob etc., it seems.

    Both in Norway and Britain.

    So I have to try to think more about what’s really going on.

    Sorry again for the outburst earlier!

    I’ll try to behave a bit better in the future.

    Sincerely,

    Erik Ribsskog

    http://www.ush.net/board/viewtopic.php?f=4&t=229585&p=2914842#p2914842

  • Søkelys på Sykehuset i Østfold. (In Norwegian).

    Mange trodde sikkert at det hadde klikka for meg, da jeg gikk til angrep, på Sykehuset i Østfold, her for en del uker siden, på bloggen:

    https://johncons-blogg.net/search/label/Moss%20Sykehus

    Det var i forbindelse med, at jeg syntes det skjedde en del merkelige ting, i forbindelse med at moren min døde på Moss Sykehus, i 1999.

    Det var for eksempel slik, at søsteren min, Pia, ringte meg på kvelden, og sa at muttern var død.

    Og så sa hun at vi burde dra til sykehuset, for det var visst sånn man gjorde når moren ens døde.

    Jeg jobbet jo som travel butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i Oslo, på denne tiden.

    Men, jeg tenkte, at dette var viktig.

    Man burde prøve å gjøre ting riktig, når moren ens dør.

    Så jeg ringte butikksjef Irene, på Rimi Bjørndal, da klokken ble 7, neste dag.

    Og sa, at hun måtte få noen til å jobbe for meg, på seinvakta, på Nylænde, siden moren min hadde dødd da.

    Og assistenten min, på Nylænde, Stian Eriksen, han har var ganske ny i Rimi-systemet, så jeg lot Irene på Bjørndal, ordne dette, for hun var mer erfaren, etter flere års fartstid, som leder i Rimi, blant annet som ambulerende for distriktsjef Anne Katrine.

    Så henne visste jeg, at ville klare å ordne dette.

    Bjørndal var også en butikk, med mange flere ansatte, enn Nylænde, og hvis hun ikke fikk tak i folk der, så kunne hun jo bare ringe Anne Katrine Skodvin, så kunne hun ordne det.

    For jeg mente, at når moren ens døde, da måtte man nesten ta seg et avbrekk fra jobben, og markere dette, og ikke bare late som at det var en vanlig ting, og neglisjere å respektere ens mors død, uansett om forholdene i familien var rimelig turbulente opp gjennom årene.

    Det mente i hvertfall jeg.

    (Jeg tok aldri sånne telefoner vanligvis, hvor jeg sa at jeg ikke kunne jobbe.

    Jeg hadde da jobbet i Rimi, i syv år, men jeg hadde vel kun vært en dag syk,
    da jeg blødde neseblod, som ikke ville stoppe.

    Så jeg måtte til lege.

    Jeg lurer på om det var fordi jeg hadde jobbet for hardt, og var utslitt, på Rimi Bjørndal, i 96, eller 97, var det vel.).

    Men men.

    Men da jeg og søstra mi kom til sykehuset i Moss.

    (Jeg kjørte oss dit, i en Ford Sierra jeg hadde).

    Da, så virka de damene som jobba på sykehuset, helt forskrekka.

    Som om de stivna, og at her var det noe galt.

    For de satt i et rom, i 2. etasje der, eller hva det var.

    En slags resepsjon, virket det som for meg.

    Noe sånt.

    Og så måtte jeg og søstra mi vente i en time nesten.

    Så rulla de muttern opp på et minnerom, eller noe.

    Så sa hun sorg-sykepleieren, eller hva hun var, at det var vanlig å ta litt på den døde osv.

    Jeg hadde ikke fått sagt hadet, til muttern, noen dager før på sykehuset.

    Så jeg var litt i sjokk.

    For en sykepleier, hadde rullet muttern bort, på en brysk måte, like før jeg skulle si hadet til muttern, og jeg visste at hun antaglig kom til å dø, for det sa søsteren min, at sykehuset hadde sagt.

    Så jeg visste at det antagelig var siste gangen som jeg pratet med muttern.

    Så da synes jeg det var dumt, at sykepleieren, bare rullet muttern vekk, på en brå og brysk måte, før jeg fikk sjangsen til å si hadet.

    Så det var ikke så artig, at man ikke fikk sagt hadet til moren sin, når man stod der, og visste, at det nok var siste gangen man pratet med henne, pga. kreft osv. da.

    Så sånn var det.

    Så da hun sorg-medarbeideren, sa at det var vanlig, å ta på den døde osv., så tok jeg rundt skulderne, på muttern, og jeg la merke til, at hun veide nesten ingen ting.

    At hun var så lett.

    Og hodet, det så ut som om hun var kanskje 120 år.

    (Mye eldre enn noen dager før.

    Hun var vel ca. 50 år da.).

    Og munnen var formet som en sirkel.

    Som om hun var blitt torturert nesten, syntes jeg utrykket hennes så ut som.

    På en forfærdelig måte.

    Så hun hadde ikke noe fredelig utrykk på ansiktet, i det hele tatt.

    Så hun må ha hatt det forfærdelig, de siste dagene, som passerte, (kanskje en 4-5 dager), siden vi besøkte henne på sykehuset, like etter at vi fikk høre at hun nok ikke hadde så lenge igjen.

    Men jeg syntes det så ut som at noen hadde tullet med henne, og torturert henne, på en måte som gjorde at hun så 60 år eldre ut, på noen få dager, og med et forpint uttrykk, på ansiktet.

    Så jeg fikk nesten sjokk.

    Jeg prøvde å få kontakt med søstra mi, som stod i det samme rommet, for å kommunisere med henne om det her.

    Men hun bare stod der på en fjern, nesten avvisende måte, på en måte som virket som at hun ikke var motagelig, for kommunikasjon.

    Men men.

    Så ble muttern kremert i Moss Krematorium, noen dager senere.

    Det var vel bestemor Ingeborg, og tante Ellen, som ordnet mye av dette.

    Men søstra mi, og onkel Martin, ordnet også en del.

    Uten at jeg vet nøyaktig hvem som ordnet hva.

    Men bestemor Ingeborg, ordnet en sammenkomst, på Hennie Onstad kunstsenter, mener jeg det var, etter kremasjonen, heter det vel.

    Men men.

    Hva som skjedde i forkant av kremasjonen, er et kapitell for seg selv.

    Vi var ute i god tid.

    Jeg kjørte Ford Sierraen, og søstra mi Pia, og broren vår, (halvbroren, vi har samme mor), Axel (Thomassen, fra Oslo), satt på.

    Søstra mi sa vi måtte kjøpe blomster, så vi kjøpte tre roser i en blomsterforretning, i Moss.

    Vi hadde fremdeles god tid, over en time, til begravelsen, eller kremasjonen da.

    For søstra mi, Pia Ribsskog, eller Pia Charlotte Ribsskog, som hun vel kaller seg nå, at hun nå også bruker mellomnavnet, så det ut som, på handicapforbundets websider, hvor hun jobber, er det vel.

    Hun hadde fått veibeskrivelse, av onkel Martin.

    Så hun skulle forklare veien.

    Men hun bare rota, og forstod ikke veibeskrivelsen, som onkel Martin hadde gitt henne, i det hele tatt.

    Så vi ble kjørende rundt, i området rundt Moss der, i en times tid.

    Uten å være i nærheten, av å finne Moss Krematorium da.

    Jeg spurte en del folk, men de sa ikke riktig vei.

    De virka oppskaket, av å se meg, og ‘gura’, mer eller mindre, og klarte ikke å snakke omtrent, langt mindre forklare veien til krematoriumet.

    Så det var som et mareritt omtrent.

    Men, så havnet vi inne i Moss, igjen.

    Jeg husker, da jeg og faren min, og Christell og Haldis, kjørte til Stavanger, i 1981, eller noe, for å besøke søsteren og svogeren til Haldis der.

    De bodde ut mot Sola der.

    Så fant ikke faren min veien.

    Vi kjørte i en stor amerikaner han hadde.

    En varebil, 5 meter lang, Ford Lincoln Continental, var det vel.

    Jeg måtte ligge bakerts, der hvor varene pleide å ligge.

    Christell satt vel i baksetet.

    Og fattern og Haldis forrerst da.

    Jeg var vel sånn 11 år kanskje.

    Sommeren det året jeg fyllte 11 år, var det vel.

    For jeg mener å huske, at vi bada, på Sola strand der.

    Og de hadde skikkelige bølger der, ikke som i Drammensfjorden, for dette var nesten som åpent hav.

    Men men.

    Da fant ikke faren min fram til der søstra til Haldis bodde.

    Så da betalte han en taxi, for å kjøre foran, til dit søstra til Haldis og mannen hennes, bodde, ut mot Sola der.

    Jeg tror det var tante Leta, eller tante Lete, eller noe, som hun ble kalt.

    Og onkel Per.

    Noe sånt.

    Hvis ikke det var de, (onkelen og tanta til Christell), som bodde i Bergen da, det er mulig, Christell hadde også en onkel og tante der, som jeg og søstra mi traff i hvertfall en gang, i det gamle bedehuset, i Rødgata i Drammen, i et familieselskap, som jeg måtte være med på, som jeg ikke ble forklart hva var i anledning av, høsten 89, var det vel.

    Og Christell var vel ikke med, men jeg og søstra mi, og onkelen og tanta til Christell, fra Bergen, som drev butikk, dem var vel med.

    Jeg hadde hatt noen andre slektningen til Haldis, boende i leiligheten min, i Leirfaret.

    De hadde blitt plasert i vannsenga, i det gamle rommet til faren min, (som han aldri hadde brukt, for han sov alltid nede hos Haldis), som jeg hadde overtatt.

    Så måtte jeg ligge i en vanlig seng, på mitt gamle rom da.

    Men men.

    Og de stakk hull på vannsenga.

    Og jeg ble stressa for Haldis og faren min, de dreiv å kokte noe suppe, på kjøkkenet mitt, så de fløy opp og ned fra Haldis da, noe de aldri pleide å gjøre.

    Så jeg gikk nesten inn i sjokk, eller noe, siden huset mitt var invadert, vil jeg si, så jeg orka ikke å gå på jobb, den lørdagen, på CC Storkjøp.

    Og da kom jeg til å nevne det, at jeg hadde ringt CC, og sagt at jeg var syk, (noe som ikke var langt fra sannheten i det hele tatt, grunnet denne herjingen, til Haldis & Co.).

    Og det skjedde bare en gang, (eller to ganger var det kanskje, og jeg kom vel også en gang en god del timer for sent, pga. forsoving, når jeg lå over hos ei venninne til søstra mi, Cecilie Hyde, i Svelvik, i 1990, da hu Cecilie sa, at bestemora hennes, skulle vekke meg, men at dette ikke skjedde, før farmora mi, Ågot, ringte fra Sand, hvor hun hadde blitt oppringt av noen.), at jeg ringte å sa jeg var syk, når jeg ikke var det, mener jeg å huske.

    Enda jeg var bare 18, og russ osv., og tok ikke jobben så alvorlig, for det var bare en ekstrajobb, ved siden av skolen.

    Så skolen var første prioritet da.

    Men han butikkonkelen til Christell, fra Bergen, han likte ikke dette, at jeg hadde ringt CC, og sagt jeg var syk.

    Så han forrandret nok mening om meg, til det mer negative, da han hørte dette.

    Men nå tror jeg ikke at han helt skjønte hele bildet, med dette fremmede paret, i dobbeltsenga, på rommet som da var mitt.

    At de lagde hull i vannsenga.

    Og at jeg måtte sove på det gamle rommet mitt, hvor det vel var litt kaldt og i en ikke så god seng osv.

    (Jeg var ganske bortskjemt og ganske snobbete, for jeg hadde jo da hatt en egen leilighet, og også masse lommepenger, siden jeg var ni år, altså fra 1980, og dette var i 1988, altså etter at jeg hadde bodd i min egen leilighet, i åtte år.

    Så jeg var nok litt mer bortskjemt, enn vanlige ungdommer.

    Og jeg var også vant til å ha det fritt, med at jeg skulka kanskje skolen, en gang i uka, eller noe, uten at noen sa noe.

    Jeg ble ganske mye mobba, så jeg trengte litt ekstra avbrekk, fra skolen osv.

    Så om jeg ble borte to dager, på et år, fra CC Storkjøp, så var ikke det så værst, til å være meg, for jeg hadde veldige dårlige vaner, når det gjaldt fravær, fra skolen.

    Så sånn var det).

    Så jeg var ikke helt meg selv da.

    Også pga. suppekokinga, og flyinga, og stressinga, til faren min, og Haldis.

    Og jeg var også beordret, å være med på dette, noe, for meg i hvertfall, obskure familieselskapet, som Haldis og faren min hadde, i leiligheten til Jan, i det gamle bedehuset, eller filadelfia, eller hva det var, i Rødgata i Drammen.

    Menighetshus, heter det kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg var ikke helt meg selv den dagen der nei.

    Men men.

    Jo, så jeg gjorde det samme i Moss.

    Jeg parkerte bilen, i Moss Sentrum, og fant drosjestasjonen.

    Så fikk jeg en drosje til å kjøre foran oss, til Moss Krematorium da.

    Og drosjene, de så at jeg var i dress, og hørte vel at jeg ikke var fra Moss, så de skjønte situasjonen, med en gang.

    Så en drosjesjåfør, kjørte foran oss, til Moss Krematorium da.

    Og skulle ikke engang ha betalt.

    Han bare vinka, at her var det, og fortsatte å kjøre.

    Så det må jeg si, at det var veldig bra gjort, av drosjene i Moss.

    Så det skal si fra til hu kusina mi, i Moss, er det vel hun bor, Heidi, som er på Facebook-sida mi, og som er på jorden rundt reise nå.

    At det var bra av drosjene i Moss, for han som hun er gift med.

    En som jeg ikke husker navnet på nå, men som nok helt sikkert har et eller annet navn.

    Han jobber nemlig som drosjesjafør i Moss.

    Så det skal jeg si fra ordentlig om, en gang, hvis jeg får sjangsen til det, at det var skikkelig bra gjort av dem.

    Så sånn var det.

    Men hva søstra mi dreiv med.

    Hu og Martin er jo så surrete og skrullete, så de har jo ikke iq nok til å komme seg gjennom hverdagen på en ordentlig måte.

    Eller hvordan man skal forklare det.

    Så de må være forstyrrede, eller totalt hjernedøde nesten.

    I hvertfall en av de.

    Søstra mi, fortalte meg jo, at hun visste veien til Moss Krematorium.

    Men hun var jo helt som om hun var et annet sted.

    Og visste jo ikke veien, i det hele tatt.

    Så hun søstra mi, hun vil jeg advare mot.

    For da blir hun bare fjern, og later som at dette ikke er noe som hun kan stilles til ansvar for.

    Så hun er ikke sånn at man kan stole på henne, når hun lover noe, eller sier noe.

    For hun tar ikke ansvaret, som da, når hun sa hun visste veien, men ikke visste det likevel.

    Hun sier ikke unnskyld, eller noe, i sånne situasjoner.

    Hun er vel kanskje litt forstyrra, eller kanskje nesten litt hjernedød, vil jeg si.

    En av de.

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men helt normal er hun nok ikke, når hun oppfører seg sånn.

    Så sånn er det.

    Så var kusina vår, fra Sveits, Rahel Savoldelli, dattra til tanta vår, søstra til muttern, Ellen, der.

    Rahel, hun klappa meg på skuldern, for å trøste meg da.

    Så gikk vi inn i krematoriumet.

    Jeg åpnet døra da.

    Siden jeg var den elste sønnen, så skulle jeg vel det da kanskje.

    Noe sånt.

    Det virka som at Rahel ville at jeg skulle gå inn døra der først, ihvertfall.

    Så om det var noe dem hadde planlagt, at hun skulle få meg til å gå inn først da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så satt jeg meg på venstre side der, og alle de andre i familien, satte seg på venstre side der.

    Men Rahel satt seg på høyre side, av en eller annen grunn.

    (Nå kjenner ikke jeg til sånne kirketing så særlig, så jeg vet ikke om det betyr noe, i det hele tatt, at hun satt seg på andre siden av midtgangen der, i kirken, og kjeda seg, og gjespa vel også vel, tror jeg.

    Men hun er sånn teaterskuespillerinne, i Berlin, så hun er kanskje litt spesiell, pga. det.

    Det er mulig.

    Og hun har gått på noe Steinerskole og sånn, så det er mulig folk blir litt eksentrikere da, eller noe, det er mulig.

    Jeg kjenner ikke så mye til det Steinerskole-opplegget heller.

    Annet enn at da jeg bodde noen uker i London, etter at jeg flyttet fra Sunderland, i 2005, så prøvde jeg å finne et sted der, å slappe av, hvor det ikke var så mye folk.

    Og i Hyde Park, så fant jeg en benk, som man kunne sitte på og prøve å roe seg ned litt på.

    Det var mye folk i London, naturlig nok.

    Og den benken var dedikert til Rudolf Steiner, grunnleggeren av Steinerskolen, som pleide å sitte på den benken, i Hyde Park, stod det.

    Men annet enn det, så kjenner jeg ikke så mye til det Steinerskole-opplegget.

    Så sånn er det).

    Men men.

    Og også iår, så har jeg hatt noe problemer, med Sykehuset i Østfold.

    Sykehuset i Moss, er en underavdeling, av sykehuset i Fredrikstad.

    Så hvis man ønsker å ringe sykehuset i Moss, så må man ringe til sykehuset i Fredrikstad, så setter de en over, til en person, på sykehuset i Moss.

    Ikke til et sentralbord, i Moss, men til en telefon, i Moss.

    Så sentralbordet, for sykehuset i Moss, ligger i Fredrikstad.

    Så det ble mye surr, hvis man ville prate med noen i Moss, for de i Fredrikstad, de bare satte en over til en person, på sykehuset der, og det var vanskelig å skjønne hvem man ble satt til å prate med osv.

    Så det var litt som noe Kafka kunne ha diktet opp.

    F.eks., i Vestfold, så er det det samme systemet.

    Med Sykehuset i Larvik, og Sykehuset i Tønsberg.

    At Sykehuset i Tønsberg, er hovedsykehuset, og at Sykehuset i Larvik, er kun et lokalt sykehus.

    Men i Vestfold, så har det lokale sykehuset, i Larvik, eget sentralbord.

    Så da kan man bare ringe sykehuset i Larvik direkte.

    Man trenger ikke ringe først til Tønsberg.

    Men i Østfold, så er ikke dette mulig.

    Det virker som at sykehuset i Moss, ikke har et eget telefonnummer.

    Jeg spurte i Fredrikstad, om dette, men fikk ikke noe telefonnummer, til sykehuset i Moss.

    Og jeg ringte også Moss kommune, og spurte de, om telefonnummeret, til sykehuset i Moss.

    Og jeg ble da gitt telefonnummeret, til, nettopp, sentralbordet i Fredrikstad.

    Så det har vært uoversiktelig, vil jeg si, for meg, å prøve å finne ut, om moren min døde av kreft, eller av selvmord, som fastlegen min, i Helgeroa, (som kjenner mormoren min Ingeborg, og onkelen min Martin), synes å mene, fra hva jeg har sett han skrive.

    Så jeg vil si at dette systemet, som Sykehuset i Østfold har, med at Sykehuset i Moss, har sentralbord i Fredrikstad.

    Det er en uting, som skaper kaos, for folk som prøver å ringe, for å få prate med riktig medarbeider, ved sykehuset i Moss.

    Så her kan de skjule forskjellige ting, for folk som ringer, pga. denne byråkratiske løsningen, vil jeg tippe.

    Men folk sier kanskje, at neida Erik, nå har det nok klikka for deg, det er vel ikke noe tull med Sykehuset i Østfold, det skjønner alle, at sykehus-folk, de er som Florence Nightingale osv. de, så de er fine.

    Ja, det tror kanskje folk.

    Og vi nordmenn, vi blir flasket opp med, og får hele tiden høre, at Norge er verdens beste land.

    Men se hva de sykehus-folka, i Østfold, har holdt på med.

    De har hatt julebord, på likhuset!

    Da skjønner vel alle, håper jeg, at disse folka nok ikke kan være særlig normale, men nok er troendes til litt av hvert, og at man nok egentlig burde prøve å holde seg litt unna disse syke sykehus-folka, eller hva man skal kalle dem.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om det julebordet, som ble arrangert på likhuset, ved sykehuset i Fredrikstad:

    Festet på likhuset

    Obduksjonsbenken ble dekket med hvit duk, øl og stearinlys. På kvelden var det duket for julebord – ved Sykehuset Østfold i Fredrikstad.

    Ledelsen ved sykehuset har forsøkt å holde hendelsen hemmelig, skriver VG.

    Patologene og andre som har obduksjonssalen som arbeidsplass, skal ha vært helt uvitende til hva portører og andre bedrev denne spesielle kvelden.

    – Vi ser alvorlig på hendelsen. Dette er ikke akseptabelt, sier informasjonsdirektør Trond Degnes ved sykehuset til avisen.

    Sykehuset bekrefter hendelsen og beskriver den slik: I forbindelse med en juletilstelning utenfor sykehuset i desember ble det avholdt selskapelig aktivitet i sykehusets obduksjonsrom.

    Internt ved sykehuset var det mandag denne uken et oppvaskmøte. Ingen vil si noe om hvilke konsekvenser festen får for deltakerne.

    http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article545089.ece

    PS 2.

    Kanskje det var flere enn meg, som hadde en bestefar, som ikke likte å gå til legen.

    Kan det ha vært en grunn for det, eller var han bare litt som en raring, som man kanskje trodde?

  • Dagens reprise: Hvordan du kan lage Thousand Island-dressing selv. Du tar ketchup og majones, og blander dette, så blir det Thousand Island. (N).

    Dagens reprise: Hvordan du kan lage Thousand Island-dressing selv. Du tar ketchup og majones, og blander dette, så blir det Thousand Island. (N).


    På 70-tallet, så bodde jeg hos muttern, sammen med søstra mi, og stefaren vår, Arne Thormod.

    Jeg husker nok mest fra de siste årene jeg bodde sammen med dem, før jeg flytta til fattern, det var i Jegersborggate, i Larvik sentrum.

    På 70-tallet, så var nok vil jeg tro, livet litt enklere enn det ofte er nå, så noe av det værste som kunne skje på 70-tallet, tror jeg, det var at man gikk tom for Thousand Island-dressing.

    Men da visste muttern råd.

    Hun var ikke alltid like flink til å lage middag osv., det gikk mye i billig lungemos fra Thorfinns osv., som ofte havna i søppla.

    Jeg og søstra mi var bare sju-åtte år osv., så når muttern lagde noe vond mat, og stakk inn i stua, så havna maten ofte i søppla.

    Så ofte gikk vi ganske sultne, men vi spiste matpakke på skolen osv., eller brødskiver da, så vi daua ikke, som man sa på den tida.

    Men noen ganger, så kunne muttern klare noen matting da.

    Det er vel stygt å skrive stygt om henne, siden hun er død.

    Men Thousand Island dressing, det var bare å blande ketchup og majones, så var den middagen reddet.

    Det husker jeg muttern pleide å lage et par ganger, i Jegersborggate.

    Så da jeg flytta til fattern på Bergeråsen, så pleide jeg å lage det på Sand da.

    At bestemuttern hadde ketchup og majones, så lagde jeg thousand island dressing, til maten da.

    Sikkert fordi noen satt fram ketchup osv.

    Jeg var ikke så fan av kethchup osv., i Larvik.

    Vi ble ganske disiplinert hvis Arne Thormod bodde der.

    Men han var i perioder på opp til et år omtrent, i Oslo og jobba.

    Og da var det mye friere for meg og søstra mi.

    Da spiste ikke muttern sammen med oss.

    Hu bare steika noe lungemos, og gikk inn i stua.

    Så kasta vi maten, som ikke var så forseggjort, og stakk ut for å leike med kamerater.

    Så sånn var livet i Jegersborggate, fram til lillebroren vår, Axel, ble født.

    Da fikk vi hushjelp.

    Men månedene før hushjelpen dukka opp.

    Da var ikke Arne Thormod boende der, så da var det ganske artig.

    Untatt at muttern ikke hadde så mye penger, så katta fikk ikke så mye mat.

    Muttern hadde en barnevakt, som var 16 år, en gutt, som bodde i ei gate nerafor oss.

    Og han ga oss penger til kattemat en gang.

    Men det var ikke så lett å åpne den boksen.

    Og en boks gjør jo ingen sommer, for å si det sånn.

    Så vi oppbevarte vel kattematen på rommet, eller noe, så om katta fikk all maten, det er vanskelig å si.

    Den skulle vel vært oppbevart kjølig.

    Men Fru Landhjem, som eide kolonialbutikken, på hjørnet, to-tre hus og over en vei, fra oss, hun var sånn katte-dame, så hun pleide å ta inn katta vår på spiserommet hennes i kjellern der, og gi katta mat da.

    Hu malte også opp kaffe, mens kundene venta.

    Så det var favorittkaffen, til muttern og Arne Thormod da.

    Hver gang jeg og søstra mi var på Bergeråsen og Sand, så fikk vi en del mynter og noen ganger tiere.

    Så sparte jeg ofte mye av de pengene.

    Mens når Arne Thormod og muttern, var blakke.

    Så var det en gang spesiellt husker jeg, så måtte jeg gå å kjøpe kaffe for _mine_ penger, som jeg hadde fått av fattern på Bergeråsen da.

    Hos fru Landhjem.

    Og så kjøpe noe andre greier andre steder.

    Så kjøpte jeg en karamell, til 50 øre, hos Fru Landhjem.

    Så klagde ei kone som hang i butikken og sladra da, på at jeg kjøpte karamell, for penga til foreldra mine.

    Så forklarte jeg det da, at penga var mine.

    Så hvis jeg ville kjøpe karamell, for 50-øre, av mine ca. 15-20 kroner.

    Så syntes jeg at jeg kunne få lov til det.

    Så da sa ikke hu kona og heller ikke Fru Landhjem noe.

    Så sånn var det.

    Jeg bare sa kaffe.

    Så spurte Fru Landhjem, om jeg skulle ha kokemalt eller filtermalt.

    Da skjønte jeg ikke så mye gitt.

    For jeg var vel bare sju-åtte år, og drakk ikke kaffe.

    Det var for kjærringer og sånn.

    Men Fru Landhjem, prata litt med kona, og sa at dem drikker kokemalt der osv.

    Så lagde hu det da.

    Så det var ganske greit å bo i Jegersborggate.

    Midt i Larvik.

    Da jeg var fire og fem år, da bodde vi et år eller to, på en hytte, ute i skogen, ved Brunlandnes.

    Uten ordentlig do, vi måtte ta med dopapir i skogen.

    Og uten dusj eller badekar, så vi måtte dra til foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, annenhver uke, og låne badet der osv.

    Så det var litt spesiellt.

    Men vi fikk sånn kjemikaliedo da.

    Eller hva det heter.

    Og også noe dusj muligens, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

    Og der bodde det ingen på vår alder.

    Så det var å sitte hjemme å tegne, eller å gå ut i skogen.

    Eller høre på Robin Hood, på LP-plate.

    Eller se på barne-TV da.

    Så da var det litt artigere å bo på Østre Halsen, i Mellomhagen, men der var det så tøffe nabogutter.

    Tre brødre, som jeg aldri kom overens med.

    Mens i Jegersborggate, der var folk fredelige, og ingen skulle løpe etter meg, og prøve å banke meg, som nabogutten i Mellomhagen.

    Pål Andre, eller noe.

    Som var et år eldre enn meg.

    Men jeg var vant til, fra Brunlandnes, at ingen tulla med meg.

    Så jeg bare ble uvenn med de tre naboguttene, for jeg likte ikke å bli tulla med.

    Så ble vi heller fiender, og hadde aldri noe med hverandre å gjøre.

    Heller det, enn å bli kødda med, hver dag.

    For jeg var vant til å være selvstendig og ha kontrollen, fra Brundlandnes, hvor det knapt var noen på min alder.

    Så i Larvik, så bodde vi på et øde sted, i skogen.

    Vi bodde i to drabantbyer, eller faktisk tre steder på Østre Halsen.

    Storgata, Mellomhagen og i Skreppestad-blokkene, et par måneder.

    Og vi bodde også noen uker, i Larvik, hos noen venner av Arne Thormod, opp mot Bøkeskogen der.

    Og også i et hus på landet, det første stedet vi bodde i Larvik, ved en bondegård, i Vestmarka.

    Og altså halvannet år, i Jegersborggate.

    Men jeg dro tilbake til Jegersborggate, hver tredje helg ca., etter at jeg flytta til fattern, så det var nesten som om jeg bodde der dobbelt så lang tid omtrent.

    Noe sånt.

    Muttern flytta vel til Stenseth Terrasse i Drammen, så jeg ble kjent med noen folk der og, og var der en jul og nyttår blant annet.

    Selv om søstra mi kjente folka bedre.

    Så flytta muttern tilbake til huset i Jegersborggt. 16, mener jeg, så hu bodde der et stykke ut på 80-tallet vel.

    Og der hadde jeg et par kamerater osv., og pleide å ta med kamerater fra Berger også dit.

    Petter og Christian, og fettern min Ove, og Christell, dattra til Haldis var også med en helg, selv om hun da kanskje mer besøkte Pia.

    Det er nok mulig.

    Så sånn var det.

  • Dagens StatCounter II: Noen i Basel søker på ‘BNP’, på bloggen min. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter II: Noen i Basel søker på ‘BNP’, på bloggen min. (In Norwegian).

    https://johncons-blogg.net/search?q=BNP

    PS.

    ‘BNP’, på engelsk, er vel British Nationalist Party, såvidt jeg vet.

    Og jeg har aldri vært noe nasjonalist jeg, hverken norsk eller engelsk.

    Jeg er jo norsk, så det er vanskelig for meg å være britisk nasjonalist, for å si det sånn.

    Men, jeg har nok vært norsk patriot.

    Sånn at jeg pleide å følge med på skøyter og langrenn og fotballlandskamper, på TV osv., husker jeg, fra jeg var sånn seks år, og bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Da hadde vi en TV i huset, det var på soverommet til moren min og stefaren min, Arne Thormod.

    Og vi hadde tre nabogutter, tre brødre, hvor to av de, var eldre enn meg, som jeg var omtrent i krig med.

    Så jeg likte å slappe av, med å følge med på sporten, på TV, på lørdagene.

    Det var mye etter at jeg begynte i første klasse det her, mener jeg å huske, altså i 1977.

    Og det var også da jeg begynte å holde med Everton.

    For det var ikke bare vinteridrett, på TV, det var også tippekampen, med engelsk fotball.

    Og moren min, kjente søsteren, til han som eide Grans Bryggeri, i Sandefjord.

    De het Gran de og, og bodde i Stavern, mener jeg å huske.

    Jeg og søsteren min Pia, pleide å bo hos dem, når moren min var på ferie i London, et par ganger, aleine vel, som jeg kan huske.

    Hvem vet hva hun gjorde der.

    Jeg var bare fem-seks år da, men vi pleide å få noe godteri og sånn, eller noe leker, da hun kom tilbake fra London, men en gang fikk jeg bare en tyggis-pakke.

    Sorbits.

    Men men.

    Det var vel bare to ganger vi var der, mens muttern var i London.

    Men, en gang jeg var der, rundt den her tida, da sa sønnen til hun Gran, at han holdt med Nottingham eller Manchester, eller noe.

    Og han kameraten holdt med Liverpool, tror jeg.

    Så spurte de hvem jeg holdt med.

    Jeg bare sa noe.

    Jeg lurer på om jeg sa Nottingham, men jeg husker ikke sikkert.

    Men, jeg tenkte, at jeg kunne ikke herme etter dem.

    Og da hadde jeg allerede sett noen fotballkamper, fra England, men jeg syntes vel egentlig vinteridrett, når Norge var med, var artigst.

    Men men.

    Men da tenkte jo jeg, at jeg måtte finne et lag å holde med jeg og.

    Og da var jeg på rommet til muttern og stefaren min da, noen uker etter det her.

    Og da slo Everton Coventry 6-0.

    Og muttern sa at Everton var et bra lag, da jeg nevnte det her.

    Og jeg så egentlig etter et lag å holde med, for da visste jeg hva jeg kunne svare, hvis han her sønnen til Gran, eller noen andre, spurte hvilket lag jeg holdt med i England igjen.

    For det var ikke sånn at stefaren min, eller faren min heller, for den saks skyld, var så interesserte i fotball, at de så tippekampen, for å si det sånn.

    Selv om jeg mener at jeg spurte fattern, noen år etter, hvem han holdt med.

    Og han tror jeg holdt med Wolverhampton.

    Men stefaren min, Arne Thormod, han spurte jeg ikke om det, for han gikk for å være ganske streng osv., så han prata jeg ikke så mye med, om sånne ting, eller så mange andre ting.

    Men han gikk alltid på travbanen, på Klosterskogen, Jarlsberg, Drammen og Bjerke osv.

    (Og før så hadde det også vært travbane på Hovland, i Larvik, men det var det ikke lenger da).

    Og jeg var med, for dem sa jeg kunne pante tomflasker osv.

    På søndagene da, da jeg bodde på Østre Halsen og i Jegersborggate i Larvik.

    Men men.

    Så han tror jeg ikke var så interessert, i engelsk fotball.

    Men muttern kjørte opp ved Bøkeskogen der, må det vel ha vært, så kunne vi se ned på Fram Stadion, hvor det var skøyte-EM, på 70-tallet.

    Og hun lot meg også gå på fotballkamp en gang, Fram – Odd.

    Jeg tror Odd vant 3-1.

    Men men.

    Og vi pleide å dra på Munken Kino, og se Flåklypa osv.

    Selv om muttern hadde vært au-pair i England, og hadde dansk mor, så hun var ganske sofistikert, men hun oppdro meg og søsteren min som vanlige norske, vil jeg si.

    Selv om hun var litt forstyrra, noen ganger, eller hva man skal si.

    Hun var jo oppvokst i Nordland, i Lofoten, hvor morfaren min, Johannes Ribsskog, var rådmann, i Hadsel, tror jeg det var.

    Og faren min var oppvokst på Berger i Vestfold, og har ikke bodd lenger derfra, enn i Drammen.

    Så jeg var vel vanlig norsk patriot.

    Og har pleid å stemme Høyre osv., og jeg var også på et eller to møter, hos Unge Høyre, i Høyres Hus, i Oslo, på slutten av 80-tallet.

    Så jeg er nok ikke noe nasjonalist nei, hverken norsk eller britisk.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg har forresten lest et eller annet sted, at Basel, er et Illuminati-‘stronghold’, altså et at hovedkvarterene til Illuminati, uten at jeg skal si at det er i forbindelse med det her søket.

    Tanta mi, Ellen, har også bodd i 20-30 år vel, i Basel, eller Aesch da, en forstad til Basel.

    Og hun heter forsatt Savoldelli til etternavn, selv om det er over 20 år siden hun skilte seg fra ex-mannen sin, Reto Savoldelli, fra Basel-distriktet han og vel.

    PS 3.

    I Basel var det ikke lov å mate duene, husker jeg tanta mi, Ellen, sa da jeg og søstra mi var der nede en sommer, i 87, var det vel.

    I Drammen, hvor jeg jo hadde vært en del, siden jeg bodde på Berger, og Drammen var den nærmeste store byen, så var det også duer.

    Og der var det ingen som brydde seg hvis man mata duene, det huska jeg.

    Det var sånn man gjorde for å være snill mot duene det, hadde jeg inntrykk av.

    Jeg var med farmora mi, til Drammen noen ganger, da jeg var sånn 9-10, eller noe, kanskje, med bussen.

    Og også en gang da jeg var på ferie på Berger tror jeg, mens jeg egentlig bodde i Larvik.

    Og hu likte duene hun, og sa noe sånn som se på duene, eller noe.

    Men, i Basel, der fikk jeg kjeft av tante Ellen, når jeg kasta noe godteri eller potetgull, som jeg hadde kjøpt i en butikk der, en av de første dagene vi var der, som Ellen dro med meg og søstra mi, og kusina vår, til Basel da.

    For folk der, likte ikke duene, fikk jeg høre.

    Så det var overraskende for meg, for jeg trodde at folk likte duene, for de var vel ikke så upopulære i Drammen.

    At det var en bra ting, å mate duene.

    Men jeg skjønner jo det, etter å ha bodd i Oslo og Liverpool, at det kan bli litt mange duer og.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Jeg dro noen ganger inn til Basel, med toget der, aleine, fra Aesch, og også en eller to ganger sammen med Pia.

    Det var vel sommeren jeg fyllte 17 år, tror jeg.

    Men jeg var jo vant til å bo omtrent midt i Larvik, da jeg var 7-8 år osv., så jeg var ikke helt uvant med byer da, selv om jeg syntes det var artig å gå å kikke i butikkene osv., i en by i utlandet.

    Jeg hadde jo vært med faren min mye til utlandet og.

    Karlstad, Kiel, Gøteborg, Fredrikshavn, Skagen, Aalborg, Jugoslavia, og sikkert flere steder.

    Og jeg hadde også vært i Brighton og Weymouth, på språkreise.

    Og da jeg var med fattern, f.eks. til Karlstad, så fikk jeg lov å gå rundt aleine å kikke i byen, selv om jeg bare var sånn 10-11 år, eller noe.

    Noe sånt.

    Så det var som en slags kur mot kjedsomhet det, å gå rundt å kikke i butikkene og spilleautomathallene, i Basel der.

    Så sånn var det.

    Og Aesch var også et fint sted.

    For tanta mi hadde en hund, som het Moses.

    Så da gikk jeg tur med bikkja, hver dag.

    Og noen ganger sykla jeg med bikkja der nede og, med en sykkel jeg lånte da.

    Også jobba tante Ellen, på et tennis-senter, med svømmebasseng.

    Selv om jeg ikke tror jeg bada så mye.

    Vi bodde ved Drammensfjorden, så vi syntes vel kanskje ikke at svømmebasseng var så gjevt.

    Det er mulig.

    Det var strender på Berger og Sand osv., omtrent fem minutter å gå, fra der jeg bodde, i Leirfaret, og enda kortere fra der søstra mi bodde, i Havnehagen, hos Haldis og dem.

    Så sånn var det.

    Men tante Ellen, hadde en afrikansk venn, som jeg ikke husker navnet på.

    Og han pleide jeg å spille badminton med.

    Han var ganske flink, men jeg var ikke helt lost jeg heller, for muttern pleide å kjøpe badminton, da vi var snørriser, hadde jeg nær sagt, i Jegersborggate, i Larvik.

    Og jeg pleide også å spille mot fetteren min Ove, på Sand, i hagen til huset til farmora mi.

    Selv om det gikk mest i fotball.

    Så hageplantene til Ågot, fikk noen ganger litt juling, så det var ikke alltid vi fikk lov å spille der, i hvertfall ikke når vi ble eldre.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men han afrikanske vennen, til tante Ellen.

    Han sa at han hadde vært hippie, eller noe, i Jamaica, eller Brasil, eller noe, tror jeg.

    Og bodd på stranda da, og da hadde han også lært seg noe som gikk ut på å spille like bra badminton, med venstre armen, som med høyre armen.

    Så han mobba meg litt da, på engelsk, fordi jeg ikke klarte å spille bra badminton, hvis jeg spillte med venstre armen osv.

    Så sånn var det.

    Vi pleide å grille der og.

    Så det var artig ferie.

    Jeg måtte prøve å lære litt tysk og, for alle prata det der, og jeg hadde ikke hatt på skolen.

    Så jeg sleit litt.

    Og søstra mi hadde begynt å røyke, og jeg var et og et halvt år eldre, så jeg måtte nesten røyke jeg og, syntes jeg.

    Jeg ville ikke at søstra mi, skulle være tøffere enn meg selv.

    Så sånn var det.

    Så jeg gikk på togstasjonen der, i Aesch, og kjøpte Marlboro-røyk, på sigarettautomaten der.

    Og de togene der var faktisk vel bra drevet.

    De gikk alltid på tid, og det var alltid rent og ordentlig, på togstasjonen, og på togenene.

    Så sveitserne, satt litt stolthet i togsystemet sitt, virka det som.

    Og det var markeder, i to av nabolandsbyene, da vi var der.

    Med tivoli og skyttebane, og boder som solgte mat, og alt mulig.

    Og vi dro en dag, med kusina vår, til eks-mannen, til Ellen, med buss, til en landsby, som lå oppe på en ås, kanskje 30-40 minutter, vekk fra Basel, tror jeg.

    Så det skjedde noe hele tida der nede, så jeg ihvertfall, syntes det var en fin ferie, som pleide å bli ganske mye mobba osv., på Berger.

    Ihvertfall noen år før det her.

    Og det var ikke så mye å gjøre, på Berger, som i Aesch og Basel, kan man si.

    Så det var en artig ferie.

    Så begynte jeg på Markedsføringslinja, på Handel og Kontor, på Sande VGS, rett etter denne ferien.

    Og det var et rolig år, som jeg ikke jobba ved siden av skolen.

    Men, året etter, da begynte jeg på skole i Drammen, på datalinja, på Gjerde VGS., og var russ.

    Og da fikk jeg også jobb på CC Storkjøp, på Brakerøya, i Drammen, ikke langt fra AASS bryggeri.

    Så da var det et ganske hektisk år.

    Så flytta jeg til Oslo for å studere, året etter det igjen.

    Og da var det jo også en del som foregikk, i Oslo, med studentkvelder på diskotekene og alt mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på her i farta.

    Så får vi se om jeg klarer å finne på noe annet å skrive om etterhvert her eventuellt.

    Vi får se.

    PS 4.

    Og etter at jeg flytta til Oslo, og hadde studert et år, skoleåret 89/90.

    Da var jeg ganske skolelei, så jeg fant ut at jeg skulle ta et friår.

    Og da leide jeg et rom, hos familien til halvbroren min, på Furuset.

    For da slapp jeg unna med 1000 kroner i husleie, i måneden.

    Men jeg kjøpte mat selv og sånn da, og betalte min del av strømregningene.

    Som var ca. 1000-1200 kroner kanskje, for et kvartal, for en vanlig leilighet, på den tida.

    Hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    Men da fikk jeg etterhvert jobb på OBS Triaden, i Lørenskog.

    Jeg satt i kassa da, som jeg var vant med, fra CC Storkjøp, i Drammen.

    Men det var bare noen måneder, for jeg skulle gå andre året, på NHI (Norges høyskole for informasjonsteknologi), året etter.

    En privat datahøyskole, som nå heter NITH, hvor vi også hadde en del økonomifag.

    Jeg gikk et toårig kurs, men jobbet vel kanskje litt mye på OBS, så jeg fikk bare tatt 33 av 40 vekttall.

    Det var såpass kjedelig å studere der, så jeg var ikke så engasjert.

    Jeg var vant til å være på språkreise og ferier i Brighton, hos en engelsk familie der, som var ganske sosiale, og hvor vi drakk øl hver dag og så på fotball-VM osv.

    Så han faren i vertsfamilien der, var nesten mer som en kamerat, enn en i foreldregenerasjonen da, for meg og vel også for tremenningen min Øystein, som også var med dit, to år.

    Så jeg kjeda meg litt på NHI, må jeg innrømme.

    Så det var derfor jeg tok et friår da.

    Og jeg var også litt deprimert, andre året, som jeg gikk der.

    For jeg hadde ikke noe særlig venner og familie i Oslo, så det var en rimelig deprimerende vinter, husker jeg, vinteren 91.

    Men jeg også veldig overarbeidet, fra å sitte alle de travle vaktene, i kassa på OBS Triaden, som er en veldig stor matbutikk.

    Hvor vi ofte hadde over 100.000 i kassa.

    Selv om ikke det var vanlige dager, vi hadde kanskje 70-80.000 i kassa, på en veldig travel lørdagsvakt.

    Noe sånt.

    Og det her var på begynnelsen av 90-tallet, så det var en del varer som måtte gjennom scanneren osv.

    Og jeg jobbet bare seint fredag og hele lørdag og seint tirsdag.

    Så jeg jobba bare travle vakter, som en av sjefene der sa.

    En dame fra Vietnam, eller noe.

    Men men.

    Men en dag, da jeg bodde på Furuset, og jobba på OBS.

    Da jeg hadde det friåret.

    Da så jeg vel i Groruddalen-avisa, kanskje.

    Noe sånt.

    At det var en badminton-klubb, som man kunne bli medlem i.

    Skøyenåsen badmintonklubb.

    Så da tok jeg t-banen, til Oppsal, en dag, og lånte vel badminton-racket, av Magne Winnem, fra skolen i Drammen, tror jeg.

    Og da var jeg helt utkjørt, for da hadde jeg ikke trent, siden jeg gikk på Gjerde VGS, i Drammen, i gymtimene, i Drammenshallen.

    Så sånn var det.

    Det var vel da nesten to år siden da.

    Noe sånt.

    Så det orka jeg ikke mer da.

    Men jeg jobba ganske hardt, og jeg trente litt fotball, men ikke mye, med tremenningen min, Øystein Andersen, i hagen dems, i Markus Thranes vei, på Hanaborg, på Lørenskog.

    Så sånn var det.

    Så da jeg dro i militæret, sommeren 1992.

    Da hadde jeg ikke trent, siden gymen, på Gjerde VGS, våren 1989.

    Tre år før.

    Så jeg sleit skikkelig, i infanteriet.

    Jeg røyka også, og hadde festa mye, på diskoteker osv., med Magne Winnem fra skolen i Drammen, de tre årene i Oslo.

    Og jeg var også veldig tynn og pinglete, og veide kanskje 63 kg, da jeg gikk inn i militæret.

    Noe sånt.

    Jeg veide vel ca. 70 kanskje, da jeg var ferdig i militæret.

    Og jeg var i veldig mye bedre form.

    Og da spilte vi en del fotball i militæret, i en hall, på fritieden, på Terningmoen der.

    Så det fortsatte jeg med, med en kamerat av tremenningen min Øystein Andersen, en kamerat av han, som heter Glenn Hesler.

    Han ville ikke bo hjemme hos familien sin lenger, i noen blokker, på Skjetten.

    Så han flytta inn, i naborommet, på Ungbo, på Skansen Terrasse, som jeg bodde da.

    Og da fikk han flytte inn, tror jeg det var, fordi at da spillte vi badminton, på Skøyenåsen igjen.

    Som jeg starta med igjen, etter militæret.

    I Haugerudhallen, og på Oppsal.

    For da hadde Glenn, en såkallt ‘Oslo-tilknyttning’, siden han kjente meg, og spilte badminton, i Oslo, så da fikk han lov å bo på Ungbo.

    Og vi spilte også mye tennis, på banene til kommunen på Lamberseter, hvor jeg jobba da.

    Og fotball, like ved tennisbanene der, og på Skårer, og på Ellingsrud, og på Vollsløkka, og på Lørenskog, og på Åråsen.

    Vi spilte fotball veldig mange steder, og spilte på IT-akademiet, og også på Rimi, bedriftsfotball.

    Og på et annet lag, som jeg har glemt hva heter, i en hall, ved Hanaborg der, mot Lillestrøm, som jeg har glemt hva heter.

    Men men.

    Og jeg var med i Osloløpet og Manpowerstafetten, med Rimi Munkelia, hvor Magne Winnem, fra skolen i Drammen, var sjef.

    Og jeg spillte også fotball i Frognerparken, en sommer, selv om jeg egentlig ikke kjente folka, men jeg fikk bli med.

    Og da skada jeg kneet.

    Korsbåndet røyk.

    så jeg måtte på Aker Sykehus, i 96, var det.

    Men kneet ble aldri ordentlig bra igjen.

    Så etterhvert, så kunne jeg bare trene på treningsstudio.

    For kneet tålte ikke å bli vridd.

    Så da trente jeg på Sats Ila, og på Sentrum treningsstudio, i Oslo.

    Og på the Sports Center, som hørte til University of Sunderland.

    Og på Lifestyles her i Liverpool, og et annet treningsstudio, som ligger ved Haymarket.

    Men det siste drøye året, har jeg ikke hatt så mye tid og penger.

    Så jeg har ikke hatt råd eller tid, til å trene.

    Men i 2006 og 2007, så trente jeg så hardt, her i Liverpool.

    For jeg hadde jo hørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, og jeg ble spionert på her i byen, og antagelig tulla med, av noe lokal ‘mob’ da.

    Så da trente jeg mange dager i uka.

    For jeg var så anspent av det her mafia og mob greiene.

    Og da trente jeg så mye jeg orka, må man vel si.

    I et forsøk, på å slappe av.

    For jeg var helt fucka opp nesten.

    Også etter å ha jobba på gården til onkelen min, i Larvik, hvor jeg ble behandla som en slave, og måtte bo i et slags skjul der da.

    Selv om jeg betalte for maten, selv om jeg jobba, og gjorde idiotjobber, som å flytte en svær grushaug, ti meter.

    Mens onkelen min daffa.

    Og dama hans malte noe kunst og sånn da.

    Så jeg ble nok brukt som en slave der, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Onkelen min sa han hadde skada ryggen, så han kunne bare jobbe en time hver dag.

    Jeg hadde ikke noe mot å jobbe jeg da, egentlig.

    Men at jeg måtte betale for maten, når jeg gjorde mye arbeid, det var kanskje litt rart.

    Ikke det, at jeg ikke ønsket å jobbe der.

    Men jeg kunne kanskje fått lov å drive mer med kontorarbeid og sånn, og låne telefonen mer osv.

    Siden jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og det fortalte jeg om.

    Men det virket ikke som om dem reflerkterte over det her.

    Dem ville bare bruke meg som arbeidsshjelp der.

    Og ble misfornøyde, hvis jeg ikke jobba så og så hardt, uten pauser da.

    Når det egentlig var mye mer viktigere ting, som burde blitt gjort.

    Som å kontakte politiet om det her, og alt mulig sånt.

    Latt meg fått ordne opp med gjeld og sånn.

    Altså si fra til kredioterer osv., og ordne med sånne ting.

    Men neida, det var bare gårdsarbeid osv.

    Jeg turte nesten ikke bruke pc-en eller telefonen, lenger enn en halvtime kanskje, på pc-en da.

    For det var dyrt osv.

    Men men.

    Så det var som å være i et slags helvete.

    Men jeg prøvde å oppføre meg ansvarlig, og gjemme meg litt der, så noe sånn ‘mafian’, ikke skulle få vite at jeg var der.

    Men det var dumt hele greia.

    Det skulle vært sånn, at myndighetene sa fra til folk, på pressekonferanser, hva den her mafian, egentlig var.

    Så kunne folk vite hva de skulle gjøre, hvis de hørte, at de var forfulgt av noe sånn her ‘mafian’ da.

    Så da kunne man jo vite hva man kunne gjøre, og hvem man kunne stole på.

    Men det var klart for meg, at myndighetene, de kunne man ikke stole på, når det gjaldt sånne her ting, for de holdt sannheten skjult, for befolkningen.

    Så derfor ble det veldig dumt, hele greiene.

    Så jeg oppførte meg jo ikke som meg selv da, på den gården, med at jeg bare var på gården hele tiden osv., i skjul, det var jo en veldig rar situasjon.

    Så derfor tolererte jeg, å bli tulla med, av onkelen min, og dama hans, siden jeg ikke hadde noen andre alternativer.

    Jeg visste jo ikke hvem jeg kunne stole på.

    Og det utnyttet nok onkelen min og dama hans litt, dessverre.

    De behandlet meg ganske nedlatende osv., og satt og drakk kaffe, mens jeg jobba og bar planker opp en bratt skråning da, med dårlig kne.

    Som var den første arbeidsoppgaven min der, husker jeg.

    Snøen hadde ikke gått helt enda, det var i april 2005 vel, så det var også ganske glatt i den skråningen.

    Men jeg så meg for, før jeg satte ned beinet osv. da, så det gikk greit.

    Jeg var jo vant med å gå i skog og alt mulig sånt, fra militæret og fra å ha bodd på Berger, som er like ved fjorden og skogen og fjellet osv.

    Så sånn var det.