johncons

Stikkord: Karen Ribsskog

  • More from the ush.net message-board about my upbringing in Nevlunghavn etc.

    Re: A crazy person emails the queen
    by johncons on Tue Dec 30, 2008 5:33 am

    Tom U4EA wrote:
    Is there another forum you could post on perhaps?

    Well, it was you lot who brought me here by linking to my blog.

    But I admit that I lose a bit of temper by the attacks, so I’ll try to calm down a bit.

    So sorry if I went to far when I attack back.

    But anyway.

    Now, I’ve been thinking throught things a bit.

    There’s obviously some kind of war, but noone has leveled with me, so I don’t know where the fronts are.

    But, I think I have been used as a spy/target-guy, by the Government in Norway, without me knowing, before 2003 as well,
    when I overheard I was being followed by the mafia.

    I think this goes back to my upbringing in Larvik, in Norway.

    When I was five or six years, then my grandparents (Ingeborg and Johannes Ribsskog), and my mother (Karen Ribsskog), they
    were having some kind of plot, to test me, in the garden in Nevlunghavn.

    If I would tell on my sister if my grandmother gave me candy.

    But I knew that she would give me stick if I told on my sister, because I had gotten stick for things like that earlier.

    So I didn’t tell on my sister.

    And then my grandfather shaked his head, and the three of them, who had planned this scene, it’s obvious to me, in
    cooperation with my sister.

    So they must have told my sister to trick me, to then see if I would tell on her, if my grandmother gave me candy.

    I think this probably sounds dum for the people reading here.

    But they must have been some kind of spies.

    But I think they couldn’t use me, since I had control, even if I was down.

    Something like this.

    And when I was around eight, my mother brought me to the Police-station in Larvik, and I had to sit on the stairs
    outside the Police-station for 30-40 minutes.

    A police-officer went out, looked at me, sitting on the stairs, and went back in for the meeting with my mother,
    it must have been.

    And right after that I moved to my father.

    So maybe I’m being used as a spy by the Government since they know I have control, and that I’m very square, and
    don’t do phoney stuff?

    I don’t really know who it is that they are using me against, and how this work, but I’m being manipulated, so that
    I work in this and this job, where there are problems with mob etc., it seems.

    Both in Norway and Britain.

    So I have to try to think more about what’s really going on.

    Sorry again for the outburst earlier!

    I’ll try to behave a bit better in the future.

    Sincerely,

    Erik Ribsskog

    http://www.ush.net/board/viewtopic.php?f=4&t=229585&p=2914842#p2914842

  • Søkelys på Sykehuset i Østfold. (In Norwegian).

    Mange trodde sikkert at det hadde klikka for meg, da jeg gikk til angrep, på Sykehuset i Østfold, her for en del uker siden, på bloggen:

    https://johncons-blogg.net/search/label/Moss%20Sykehus

    Det var i forbindelse med, at jeg syntes det skjedde en del merkelige ting, i forbindelse med at moren min døde på Moss Sykehus, i 1999.

    Det var for eksempel slik, at søsteren min, Pia, ringte meg på kvelden, og sa at muttern var død.

    Og så sa hun at vi burde dra til sykehuset, for det var visst sånn man gjorde når moren ens døde.

    Jeg jobbet jo som travel butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i Oslo, på denne tiden.

    Men, jeg tenkte, at dette var viktig.

    Man burde prøve å gjøre ting riktig, når moren ens dør.

    Så jeg ringte butikksjef Irene, på Rimi Bjørndal, da klokken ble 7, neste dag.

    Og sa, at hun måtte få noen til å jobbe for meg, på seinvakta, på Nylænde, siden moren min hadde dødd da.

    Og assistenten min, på Nylænde, Stian Eriksen, han har var ganske ny i Rimi-systemet, så jeg lot Irene på Bjørndal, ordne dette, for hun var mer erfaren, etter flere års fartstid, som leder i Rimi, blant annet som ambulerende for distriktsjef Anne Katrine.

    Så henne visste jeg, at ville klare å ordne dette.

    Bjørndal var også en butikk, med mange flere ansatte, enn Nylænde, og hvis hun ikke fikk tak i folk der, så kunne hun jo bare ringe Anne Katrine Skodvin, så kunne hun ordne det.

    For jeg mente, at når moren ens døde, da måtte man nesten ta seg et avbrekk fra jobben, og markere dette, og ikke bare late som at det var en vanlig ting, og neglisjere å respektere ens mors død, uansett om forholdene i familien var rimelig turbulente opp gjennom årene.

    Det mente i hvertfall jeg.

    (Jeg tok aldri sånne telefoner vanligvis, hvor jeg sa at jeg ikke kunne jobbe.

    Jeg hadde da jobbet i Rimi, i syv år, men jeg hadde vel kun vært en dag syk,
    da jeg blødde neseblod, som ikke ville stoppe.

    Så jeg måtte til lege.

    Jeg lurer på om det var fordi jeg hadde jobbet for hardt, og var utslitt, på Rimi Bjørndal, i 96, eller 97, var det vel.).

    Men men.

    Men da jeg og søstra mi kom til sykehuset i Moss.

    (Jeg kjørte oss dit, i en Ford Sierra jeg hadde).

    Da, så virka de damene som jobba på sykehuset, helt forskrekka.

    Som om de stivna, og at her var det noe galt.

    For de satt i et rom, i 2. etasje der, eller hva det var.

    En slags resepsjon, virket det som for meg.

    Noe sånt.

    Og så måtte jeg og søstra mi vente i en time nesten.

    Så rulla de muttern opp på et minnerom, eller noe.

    Så sa hun sorg-sykepleieren, eller hva hun var, at det var vanlig å ta litt på den døde osv.

    Jeg hadde ikke fått sagt hadet, til muttern, noen dager før på sykehuset.

    Så jeg var litt i sjokk.

    For en sykepleier, hadde rullet muttern bort, på en brysk måte, like før jeg skulle si hadet til muttern, og jeg visste at hun antaglig kom til å dø, for det sa søsteren min, at sykehuset hadde sagt.

    Så jeg visste at det antagelig var siste gangen som jeg pratet med muttern.

    Så da synes jeg det var dumt, at sykepleieren, bare rullet muttern vekk, på en brå og brysk måte, før jeg fikk sjangsen til å si hadet.

    Så det var ikke så artig, at man ikke fikk sagt hadet til moren sin, når man stod der, og visste, at det nok var siste gangen man pratet med henne, pga. kreft osv. da.

    Så sånn var det.

    Så da hun sorg-medarbeideren, sa at det var vanlig, å ta på den døde osv., så tok jeg rundt skulderne, på muttern, og jeg la merke til, at hun veide nesten ingen ting.

    At hun var så lett.

    Og hodet, det så ut som om hun var kanskje 120 år.

    (Mye eldre enn noen dager før.

    Hun var vel ca. 50 år da.).

    Og munnen var formet som en sirkel.

    Som om hun var blitt torturert nesten, syntes jeg utrykket hennes så ut som.

    På en forfærdelig måte.

    Så hun hadde ikke noe fredelig utrykk på ansiktet, i det hele tatt.

    Så hun må ha hatt det forfærdelig, de siste dagene, som passerte, (kanskje en 4-5 dager), siden vi besøkte henne på sykehuset, like etter at vi fikk høre at hun nok ikke hadde så lenge igjen.

    Men jeg syntes det så ut som at noen hadde tullet med henne, og torturert henne, på en måte som gjorde at hun så 60 år eldre ut, på noen få dager, og med et forpint uttrykk, på ansiktet.

    Så jeg fikk nesten sjokk.

    Jeg prøvde å få kontakt med søstra mi, som stod i det samme rommet, for å kommunisere med henne om det her.

    Men hun bare stod der på en fjern, nesten avvisende måte, på en måte som virket som at hun ikke var motagelig, for kommunikasjon.

    Men men.

    Så ble muttern kremert i Moss Krematorium, noen dager senere.

    Det var vel bestemor Ingeborg, og tante Ellen, som ordnet mye av dette.

    Men søstra mi, og onkel Martin, ordnet også en del.

    Uten at jeg vet nøyaktig hvem som ordnet hva.

    Men bestemor Ingeborg, ordnet en sammenkomst, på Hennie Onstad kunstsenter, mener jeg det var, etter kremasjonen, heter det vel.

    Men men.

    Hva som skjedde i forkant av kremasjonen, er et kapitell for seg selv.

    Vi var ute i god tid.

    Jeg kjørte Ford Sierraen, og søstra mi Pia, og broren vår, (halvbroren, vi har samme mor), Axel (Thomassen, fra Oslo), satt på.

    Søstra mi sa vi måtte kjøpe blomster, så vi kjøpte tre roser i en blomsterforretning, i Moss.

    Vi hadde fremdeles god tid, over en time, til begravelsen, eller kremasjonen da.

    For søstra mi, Pia Ribsskog, eller Pia Charlotte Ribsskog, som hun vel kaller seg nå, at hun nå også bruker mellomnavnet, så det ut som, på handicapforbundets websider, hvor hun jobber, er det vel.

    Hun hadde fått veibeskrivelse, av onkel Martin.

    Så hun skulle forklare veien.

    Men hun bare rota, og forstod ikke veibeskrivelsen, som onkel Martin hadde gitt henne, i det hele tatt.

    Så vi ble kjørende rundt, i området rundt Moss der, i en times tid.

    Uten å være i nærheten, av å finne Moss Krematorium da.

    Jeg spurte en del folk, men de sa ikke riktig vei.

    De virka oppskaket, av å se meg, og ‘gura’, mer eller mindre, og klarte ikke å snakke omtrent, langt mindre forklare veien til krematoriumet.

    Så det var som et mareritt omtrent.

    Men, så havnet vi inne i Moss, igjen.

    Jeg husker, da jeg og faren min, og Christell og Haldis, kjørte til Stavanger, i 1981, eller noe, for å besøke søsteren og svogeren til Haldis der.

    De bodde ut mot Sola der.

    Så fant ikke faren min veien.

    Vi kjørte i en stor amerikaner han hadde.

    En varebil, 5 meter lang, Ford Lincoln Continental, var det vel.

    Jeg måtte ligge bakerts, der hvor varene pleide å ligge.

    Christell satt vel i baksetet.

    Og fattern og Haldis forrerst da.

    Jeg var vel sånn 11 år kanskje.

    Sommeren det året jeg fyllte 11 år, var det vel.

    For jeg mener å huske, at vi bada, på Sola strand der.

    Og de hadde skikkelige bølger der, ikke som i Drammensfjorden, for dette var nesten som åpent hav.

    Men men.

    Da fant ikke faren min fram til der søstra til Haldis bodde.

    Så da betalte han en taxi, for å kjøre foran, til dit søstra til Haldis og mannen hennes, bodde, ut mot Sola der.

    Jeg tror det var tante Leta, eller tante Lete, eller noe, som hun ble kalt.

    Og onkel Per.

    Noe sånt.

    Hvis ikke det var de, (onkelen og tanta til Christell), som bodde i Bergen da, det er mulig, Christell hadde også en onkel og tante der, som jeg og søstra mi traff i hvertfall en gang, i det gamle bedehuset, i Rødgata i Drammen, i et familieselskap, som jeg måtte være med på, som jeg ikke ble forklart hva var i anledning av, høsten 89, var det vel.

    Og Christell var vel ikke med, men jeg og søstra mi, og onkelen og tanta til Christell, fra Bergen, som drev butikk, dem var vel med.

    Jeg hadde hatt noen andre slektningen til Haldis, boende i leiligheten min, i Leirfaret.

    De hadde blitt plasert i vannsenga, i det gamle rommet til faren min, (som han aldri hadde brukt, for han sov alltid nede hos Haldis), som jeg hadde overtatt.

    Så måtte jeg ligge i en vanlig seng, på mitt gamle rom da.

    Men men.

    Og de stakk hull på vannsenga.

    Og jeg ble stressa for Haldis og faren min, de dreiv å kokte noe suppe, på kjøkkenet mitt, så de fløy opp og ned fra Haldis da, noe de aldri pleide å gjøre.

    Så jeg gikk nesten inn i sjokk, eller noe, siden huset mitt var invadert, vil jeg si, så jeg orka ikke å gå på jobb, den lørdagen, på CC Storkjøp.

    Og da kom jeg til å nevne det, at jeg hadde ringt CC, og sagt at jeg var syk, (noe som ikke var langt fra sannheten i det hele tatt, grunnet denne herjingen, til Haldis & Co.).

    Og det skjedde bare en gang, (eller to ganger var det kanskje, og jeg kom vel også en gang en god del timer for sent, pga. forsoving, når jeg lå over hos ei venninne til søstra mi, Cecilie Hyde, i Svelvik, i 1990, da hu Cecilie sa, at bestemora hennes, skulle vekke meg, men at dette ikke skjedde, før farmora mi, Ågot, ringte fra Sand, hvor hun hadde blitt oppringt av noen.), at jeg ringte å sa jeg var syk, når jeg ikke var det, mener jeg å huske.

    Enda jeg var bare 18, og russ osv., og tok ikke jobben så alvorlig, for det var bare en ekstrajobb, ved siden av skolen.

    Så skolen var første prioritet da.

    Men han butikkonkelen til Christell, fra Bergen, han likte ikke dette, at jeg hadde ringt CC, og sagt jeg var syk.

    Så han forrandret nok mening om meg, til det mer negative, da han hørte dette.

    Men nå tror jeg ikke at han helt skjønte hele bildet, med dette fremmede paret, i dobbeltsenga, på rommet som da var mitt.

    At de lagde hull i vannsenga.

    Og at jeg måtte sove på det gamle rommet mitt, hvor det vel var litt kaldt og i en ikke så god seng osv.

    (Jeg var ganske bortskjemt og ganske snobbete, for jeg hadde jo da hatt en egen leilighet, og også masse lommepenger, siden jeg var ni år, altså fra 1980, og dette var i 1988, altså etter at jeg hadde bodd i min egen leilighet, i åtte år.

    Så jeg var nok litt mer bortskjemt, enn vanlige ungdommer.

    Og jeg var også vant til å ha det fritt, med at jeg skulka kanskje skolen, en gang i uka, eller noe, uten at noen sa noe.

    Jeg ble ganske mye mobba, så jeg trengte litt ekstra avbrekk, fra skolen osv.

    Så om jeg ble borte to dager, på et år, fra CC Storkjøp, så var ikke det så værst, til å være meg, for jeg hadde veldige dårlige vaner, når det gjaldt fravær, fra skolen.

    Så sånn var det).

    Så jeg var ikke helt meg selv da.

    Også pga. suppekokinga, og flyinga, og stressinga, til faren min, og Haldis.

    Og jeg var også beordret, å være med på dette, noe, for meg i hvertfall, obskure familieselskapet, som Haldis og faren min hadde, i leiligheten til Jan, i det gamle bedehuset, eller filadelfia, eller hva det var, i Rødgata i Drammen.

    Menighetshus, heter det kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg var ikke helt meg selv den dagen der nei.

    Men men.

    Jo, så jeg gjorde det samme i Moss.

    Jeg parkerte bilen, i Moss Sentrum, og fant drosjestasjonen.

    Så fikk jeg en drosje til å kjøre foran oss, til Moss Krematorium da.

    Og drosjene, de så at jeg var i dress, og hørte vel at jeg ikke var fra Moss, så de skjønte situasjonen, med en gang.

    Så en drosjesjåfør, kjørte foran oss, til Moss Krematorium da.

    Og skulle ikke engang ha betalt.

    Han bare vinka, at her var det, og fortsatte å kjøre.

    Så det må jeg si, at det var veldig bra gjort, av drosjene i Moss.

    Så det skal si fra til hu kusina mi, i Moss, er det vel hun bor, Heidi, som er på Facebook-sida mi, og som er på jorden rundt reise nå.

    At det var bra av drosjene i Moss, for han som hun er gift med.

    En som jeg ikke husker navnet på nå, men som nok helt sikkert har et eller annet navn.

    Han jobber nemlig som drosjesjafør i Moss.

    Så det skal jeg si fra ordentlig om, en gang, hvis jeg får sjangsen til det, at det var skikkelig bra gjort av dem.

    Så sånn var det.

    Men hva søstra mi dreiv med.

    Hu og Martin er jo så surrete og skrullete, så de har jo ikke iq nok til å komme seg gjennom hverdagen på en ordentlig måte.

    Eller hvordan man skal forklare det.

    Så de må være forstyrrede, eller totalt hjernedøde nesten.

    I hvertfall en av de.

    Søstra mi, fortalte meg jo, at hun visste veien til Moss Krematorium.

    Men hun var jo helt som om hun var et annet sted.

    Og visste jo ikke veien, i det hele tatt.

    Så hun søstra mi, hun vil jeg advare mot.

    For da blir hun bare fjern, og later som at dette ikke er noe som hun kan stilles til ansvar for.

    Så hun er ikke sånn at man kan stole på henne, når hun lover noe, eller sier noe.

    For hun tar ikke ansvaret, som da, når hun sa hun visste veien, men ikke visste det likevel.

    Hun sier ikke unnskyld, eller noe, i sånne situasjoner.

    Hun er vel kanskje litt forstyrra, eller kanskje nesten litt hjernedød, vil jeg si.

    En av de.

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men helt normal er hun nok ikke, når hun oppfører seg sånn.

    Så sånn er det.

    Så var kusina vår, fra Sveits, Rahel Savoldelli, dattra til tanta vår, søstra til muttern, Ellen, der.

    Rahel, hun klappa meg på skuldern, for å trøste meg da.

    Så gikk vi inn i krematoriumet.

    Jeg åpnet døra da.

    Siden jeg var den elste sønnen, så skulle jeg vel det da kanskje.

    Noe sånt.

    Det virka som at Rahel ville at jeg skulle gå inn døra der først, ihvertfall.

    Så om det var noe dem hadde planlagt, at hun skulle få meg til å gå inn først da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så satt jeg meg på venstre side der, og alle de andre i familien, satte seg på venstre side der.

    Men Rahel satt seg på høyre side, av en eller annen grunn.

    (Nå kjenner ikke jeg til sånne kirketing så særlig, så jeg vet ikke om det betyr noe, i det hele tatt, at hun satt seg på andre siden av midtgangen der, i kirken, og kjeda seg, og gjespa vel også vel, tror jeg.

    Men hun er sånn teaterskuespillerinne, i Berlin, så hun er kanskje litt spesiell, pga. det.

    Det er mulig.

    Og hun har gått på noe Steinerskole og sånn, så det er mulig folk blir litt eksentrikere da, eller noe, det er mulig.

    Jeg kjenner ikke så mye til det Steinerskole-opplegget heller.

    Annet enn at da jeg bodde noen uker i London, etter at jeg flyttet fra Sunderland, i 2005, så prøvde jeg å finne et sted der, å slappe av, hvor det ikke var så mye folk.

    Og i Hyde Park, så fant jeg en benk, som man kunne sitte på og prøve å roe seg ned litt på.

    Det var mye folk i London, naturlig nok.

    Og den benken var dedikert til Rudolf Steiner, grunnleggeren av Steinerskolen, som pleide å sitte på den benken, i Hyde Park, stod det.

    Men annet enn det, så kjenner jeg ikke så mye til det Steinerskole-opplegget.

    Så sånn er det).

    Men men.

    Og også iår, så har jeg hatt noe problemer, med Sykehuset i Østfold.

    Sykehuset i Moss, er en underavdeling, av sykehuset i Fredrikstad.

    Så hvis man ønsker å ringe sykehuset i Moss, så må man ringe til sykehuset i Fredrikstad, så setter de en over, til en person, på sykehuset i Moss.

    Ikke til et sentralbord, i Moss, men til en telefon, i Moss.

    Så sentralbordet, for sykehuset i Moss, ligger i Fredrikstad.

    Så det ble mye surr, hvis man ville prate med noen i Moss, for de i Fredrikstad, de bare satte en over til en person, på sykehuset der, og det var vanskelig å skjønne hvem man ble satt til å prate med osv.

    Så det var litt som noe Kafka kunne ha diktet opp.

    F.eks., i Vestfold, så er det det samme systemet.

    Med Sykehuset i Larvik, og Sykehuset i Tønsberg.

    At Sykehuset i Tønsberg, er hovedsykehuset, og at Sykehuset i Larvik, er kun et lokalt sykehus.

    Men i Vestfold, så har det lokale sykehuset, i Larvik, eget sentralbord.

    Så da kan man bare ringe sykehuset i Larvik direkte.

    Man trenger ikke ringe først til Tønsberg.

    Men i Østfold, så er ikke dette mulig.

    Det virker som at sykehuset i Moss, ikke har et eget telefonnummer.

    Jeg spurte i Fredrikstad, om dette, men fikk ikke noe telefonnummer, til sykehuset i Moss.

    Og jeg ringte også Moss kommune, og spurte de, om telefonnummeret, til sykehuset i Moss.

    Og jeg ble da gitt telefonnummeret, til, nettopp, sentralbordet i Fredrikstad.

    Så det har vært uoversiktelig, vil jeg si, for meg, å prøve å finne ut, om moren min døde av kreft, eller av selvmord, som fastlegen min, i Helgeroa, (som kjenner mormoren min Ingeborg, og onkelen min Martin), synes å mene, fra hva jeg har sett han skrive.

    Så jeg vil si at dette systemet, som Sykehuset i Østfold har, med at Sykehuset i Moss, har sentralbord i Fredrikstad.

    Det er en uting, som skaper kaos, for folk som prøver å ringe, for å få prate med riktig medarbeider, ved sykehuset i Moss.

    Så her kan de skjule forskjellige ting, for folk som ringer, pga. denne byråkratiske løsningen, vil jeg tippe.

    Men folk sier kanskje, at neida Erik, nå har det nok klikka for deg, det er vel ikke noe tull med Sykehuset i Østfold, det skjønner alle, at sykehus-folk, de er som Florence Nightingale osv. de, så de er fine.

    Ja, det tror kanskje folk.

    Og vi nordmenn, vi blir flasket opp med, og får hele tiden høre, at Norge er verdens beste land.

    Men se hva de sykehus-folka, i Østfold, har holdt på med.

    De har hatt julebord, på likhuset!

    Da skjønner vel alle, håper jeg, at disse folka nok ikke kan være særlig normale, men nok er troendes til litt av hvert, og at man nok egentlig burde prøve å holde seg litt unna disse syke sykehus-folka, eller hva man skal kalle dem.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om det julebordet, som ble arrangert på likhuset, ved sykehuset i Fredrikstad:

    Festet på likhuset

    Obduksjonsbenken ble dekket med hvit duk, øl og stearinlys. På kvelden var det duket for julebord – ved Sykehuset Østfold i Fredrikstad.

    Ledelsen ved sykehuset har forsøkt å holde hendelsen hemmelig, skriver VG.

    Patologene og andre som har obduksjonssalen som arbeidsplass, skal ha vært helt uvitende til hva portører og andre bedrev denne spesielle kvelden.

    – Vi ser alvorlig på hendelsen. Dette er ikke akseptabelt, sier informasjonsdirektør Trond Degnes ved sykehuset til avisen.

    Sykehuset bekrefter hendelsen og beskriver den slik: I forbindelse med en juletilstelning utenfor sykehuset i desember ble det avholdt selskapelig aktivitet i sykehusets obduksjonsrom.

    Internt ved sykehuset var det mandag denne uken et oppvaskmøte. Ingen vil si noe om hvilke konsekvenser festen får for deltakerne.

    http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article545089.ece

    PS 2.

    Kanskje det var flere enn meg, som hadde en bestefar, som ikke likte å gå til legen.

    Kan det ha vært en grunn for det, eller var han bare litt som en raring, som man kanskje trodde?

  • Dagens reprise: Hvordan du kan lage Thousand Island-dressing selv. Du tar ketchup og majones, og blander dette, så blir det Thousand Island. (N).

    Dagens reprise: Hvordan du kan lage Thousand Island-dressing selv. Du tar ketchup og majones, og blander dette, så blir det Thousand Island. (N).


    På 70-tallet, så bodde jeg hos muttern, sammen med søstra mi, og stefaren vår, Arne Thormod.

    Jeg husker nok mest fra de siste årene jeg bodde sammen med dem, før jeg flytta til fattern, det var i Jegersborggate, i Larvik sentrum.

    På 70-tallet, så var nok vil jeg tro, livet litt enklere enn det ofte er nå, så noe av det værste som kunne skje på 70-tallet, tror jeg, det var at man gikk tom for Thousand Island-dressing.

    Men da visste muttern råd.

    Hun var ikke alltid like flink til å lage middag osv., det gikk mye i billig lungemos fra Thorfinns osv., som ofte havna i søppla.

    Jeg og søstra mi var bare sju-åtte år osv., så når muttern lagde noe vond mat, og stakk inn i stua, så havna maten ofte i søppla.

    Så ofte gikk vi ganske sultne, men vi spiste matpakke på skolen osv., eller brødskiver da, så vi daua ikke, som man sa på den tida.

    Men noen ganger, så kunne muttern klare noen matting da.

    Det er vel stygt å skrive stygt om henne, siden hun er død.

    Men Thousand Island dressing, det var bare å blande ketchup og majones, så var den middagen reddet.

    Det husker jeg muttern pleide å lage et par ganger, i Jegersborggate.

    Så da jeg flytta til fattern på Bergeråsen, så pleide jeg å lage det på Sand da.

    At bestemuttern hadde ketchup og majones, så lagde jeg thousand island dressing, til maten da.

    Sikkert fordi noen satt fram ketchup osv.

    Jeg var ikke så fan av kethchup osv., i Larvik.

    Vi ble ganske disiplinert hvis Arne Thormod bodde der.

    Men han var i perioder på opp til et år omtrent, i Oslo og jobba.

    Og da var det mye friere for meg og søstra mi.

    Da spiste ikke muttern sammen med oss.

    Hu bare steika noe lungemos, og gikk inn i stua.

    Så kasta vi maten, som ikke var så forseggjort, og stakk ut for å leike med kamerater.

    Så sånn var livet i Jegersborggate, fram til lillebroren vår, Axel, ble født.

    Da fikk vi hushjelp.

    Men månedene før hushjelpen dukka opp.

    Da var ikke Arne Thormod boende der, så da var det ganske artig.

    Untatt at muttern ikke hadde så mye penger, så katta fikk ikke så mye mat.

    Muttern hadde en barnevakt, som var 16 år, en gutt, som bodde i ei gate nerafor oss.

    Og han ga oss penger til kattemat en gang.

    Men det var ikke så lett å åpne den boksen.

    Og en boks gjør jo ingen sommer, for å si det sånn.

    Så vi oppbevarte vel kattematen på rommet, eller noe, så om katta fikk all maten, det er vanskelig å si.

    Den skulle vel vært oppbevart kjølig.

    Men Fru Landhjem, som eide kolonialbutikken, på hjørnet, to-tre hus og over en vei, fra oss, hun var sånn katte-dame, så hun pleide å ta inn katta vår på spiserommet hennes i kjellern der, og gi katta mat da.

    Hu malte også opp kaffe, mens kundene venta.

    Så det var favorittkaffen, til muttern og Arne Thormod da.

    Hver gang jeg og søstra mi var på Bergeråsen og Sand, så fikk vi en del mynter og noen ganger tiere.

    Så sparte jeg ofte mye av de pengene.

    Mens når Arne Thormod og muttern, var blakke.

    Så var det en gang spesiellt husker jeg, så måtte jeg gå å kjøpe kaffe for _mine_ penger, som jeg hadde fått av fattern på Bergeråsen da.

    Hos fru Landhjem.

    Og så kjøpe noe andre greier andre steder.

    Så kjøpte jeg en karamell, til 50 øre, hos Fru Landhjem.

    Så klagde ei kone som hang i butikken og sladra da, på at jeg kjøpte karamell, for penga til foreldra mine.

    Så forklarte jeg det da, at penga var mine.

    Så hvis jeg ville kjøpe karamell, for 50-øre, av mine ca. 15-20 kroner.

    Så syntes jeg at jeg kunne få lov til det.

    Så da sa ikke hu kona og heller ikke Fru Landhjem noe.

    Så sånn var det.

    Jeg bare sa kaffe.

    Så spurte Fru Landhjem, om jeg skulle ha kokemalt eller filtermalt.

    Da skjønte jeg ikke så mye gitt.

    For jeg var vel bare sju-åtte år, og drakk ikke kaffe.

    Det var for kjærringer og sånn.

    Men Fru Landhjem, prata litt med kona, og sa at dem drikker kokemalt der osv.

    Så lagde hu det da.

    Så det var ganske greit å bo i Jegersborggate.

    Midt i Larvik.

    Da jeg var fire og fem år, da bodde vi et år eller to, på en hytte, ute i skogen, ved Brunlandnes.

    Uten ordentlig do, vi måtte ta med dopapir i skogen.

    Og uten dusj eller badekar, så vi måtte dra til foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, annenhver uke, og låne badet der osv.

    Så det var litt spesiellt.

    Men vi fikk sånn kjemikaliedo da.

    Eller hva det heter.

    Og også noe dusj muligens, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

    Og der bodde det ingen på vår alder.

    Så det var å sitte hjemme å tegne, eller å gå ut i skogen.

    Eller høre på Robin Hood, på LP-plate.

    Eller se på barne-TV da.

    Så da var det litt artigere å bo på Østre Halsen, i Mellomhagen, men der var det så tøffe nabogutter.

    Tre brødre, som jeg aldri kom overens med.

    Mens i Jegersborggate, der var folk fredelige, og ingen skulle løpe etter meg, og prøve å banke meg, som nabogutten i Mellomhagen.

    Pål Andre, eller noe.

    Som var et år eldre enn meg.

    Men jeg var vant til, fra Brunlandnes, at ingen tulla med meg.

    Så jeg bare ble uvenn med de tre naboguttene, for jeg likte ikke å bli tulla med.

    Så ble vi heller fiender, og hadde aldri noe med hverandre å gjøre.

    Heller det, enn å bli kødda med, hver dag.

    For jeg var vant til å være selvstendig og ha kontrollen, fra Brundlandnes, hvor det knapt var noen på min alder.

    Så i Larvik, så bodde vi på et øde sted, i skogen.

    Vi bodde i to drabantbyer, eller faktisk tre steder på Østre Halsen.

    Storgata, Mellomhagen og i Skreppestad-blokkene, et par måneder.

    Og vi bodde også noen uker, i Larvik, hos noen venner av Arne Thormod, opp mot Bøkeskogen der.

    Og også i et hus på landet, det første stedet vi bodde i Larvik, ved en bondegård, i Vestmarka.

    Og altså halvannet år, i Jegersborggate.

    Men jeg dro tilbake til Jegersborggate, hver tredje helg ca., etter at jeg flytta til fattern, så det var nesten som om jeg bodde der dobbelt så lang tid omtrent.

    Noe sånt.

    Muttern flytta vel til Stenseth Terrasse i Drammen, så jeg ble kjent med noen folk der og, og var der en jul og nyttår blant annet.

    Selv om søstra mi kjente folka bedre.

    Så flytta muttern tilbake til huset i Jegersborggt. 16, mener jeg, så hu bodde der et stykke ut på 80-tallet vel.

    Og der hadde jeg et par kamerater osv., og pleide å ta med kamerater fra Berger også dit.

    Petter og Christian, og fettern min Ove, og Christell, dattra til Haldis var også med en helg, selv om hun da kanskje mer besøkte Pia.

    Det er nok mulig.

    Så sånn var det.

  • Dagens StatCounter II: Noen i Basel søker på ‘BNP’, på bloggen min. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter II: Noen i Basel søker på ‘BNP’, på bloggen min. (In Norwegian).

    https://johncons-blogg.net/search?q=BNP

    PS.

    ‘BNP’, på engelsk, er vel British Nationalist Party, såvidt jeg vet.

    Og jeg har aldri vært noe nasjonalist jeg, hverken norsk eller engelsk.

    Jeg er jo norsk, så det er vanskelig for meg å være britisk nasjonalist, for å si det sånn.

    Men, jeg har nok vært norsk patriot.

    Sånn at jeg pleide å følge med på skøyter og langrenn og fotballlandskamper, på TV osv., husker jeg, fra jeg var sånn seks år, og bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Da hadde vi en TV i huset, det var på soverommet til moren min og stefaren min, Arne Thormod.

    Og vi hadde tre nabogutter, tre brødre, hvor to av de, var eldre enn meg, som jeg var omtrent i krig med.

    Så jeg likte å slappe av, med å følge med på sporten, på TV, på lørdagene.

    Det var mye etter at jeg begynte i første klasse det her, mener jeg å huske, altså i 1977.

    Og det var også da jeg begynte å holde med Everton.

    For det var ikke bare vinteridrett, på TV, det var også tippekampen, med engelsk fotball.

    Og moren min, kjente søsteren, til han som eide Grans Bryggeri, i Sandefjord.

    De het Gran de og, og bodde i Stavern, mener jeg å huske.

    Jeg og søsteren min Pia, pleide å bo hos dem, når moren min var på ferie i London, et par ganger, aleine vel, som jeg kan huske.

    Hvem vet hva hun gjorde der.

    Jeg var bare fem-seks år da, men vi pleide å få noe godteri og sånn, eller noe leker, da hun kom tilbake fra London, men en gang fikk jeg bare en tyggis-pakke.

    Sorbits.

    Men men.

    Det var vel bare to ganger vi var der, mens muttern var i London.

    Men, en gang jeg var der, rundt den her tida, da sa sønnen til hun Gran, at han holdt med Nottingham eller Manchester, eller noe.

    Og han kameraten holdt med Liverpool, tror jeg.

    Så spurte de hvem jeg holdt med.

    Jeg bare sa noe.

    Jeg lurer på om jeg sa Nottingham, men jeg husker ikke sikkert.

    Men, jeg tenkte, at jeg kunne ikke herme etter dem.

    Og da hadde jeg allerede sett noen fotballkamper, fra England, men jeg syntes vel egentlig vinteridrett, når Norge var med, var artigst.

    Men men.

    Men da tenkte jo jeg, at jeg måtte finne et lag å holde med jeg og.

    Og da var jeg på rommet til muttern og stefaren min da, noen uker etter det her.

    Og da slo Everton Coventry 6-0.

    Og muttern sa at Everton var et bra lag, da jeg nevnte det her.

    Og jeg så egentlig etter et lag å holde med, for da visste jeg hva jeg kunne svare, hvis han her sønnen til Gran, eller noen andre, spurte hvilket lag jeg holdt med i England igjen.

    For det var ikke sånn at stefaren min, eller faren min heller, for den saks skyld, var så interesserte i fotball, at de så tippekampen, for å si det sånn.

    Selv om jeg mener at jeg spurte fattern, noen år etter, hvem han holdt med.

    Og han tror jeg holdt med Wolverhampton.

    Men stefaren min, Arne Thormod, han spurte jeg ikke om det, for han gikk for å være ganske streng osv., så han prata jeg ikke så mye med, om sånne ting, eller så mange andre ting.

    Men han gikk alltid på travbanen, på Klosterskogen, Jarlsberg, Drammen og Bjerke osv.

    (Og før så hadde det også vært travbane på Hovland, i Larvik, men det var det ikke lenger da).

    Og jeg var med, for dem sa jeg kunne pante tomflasker osv.

    På søndagene da, da jeg bodde på Østre Halsen og i Jegersborggate i Larvik.

    Men men.

    Så han tror jeg ikke var så interessert, i engelsk fotball.

    Men muttern kjørte opp ved Bøkeskogen der, må det vel ha vært, så kunne vi se ned på Fram Stadion, hvor det var skøyte-EM, på 70-tallet.

    Og hun lot meg også gå på fotballkamp en gang, Fram – Odd.

    Jeg tror Odd vant 3-1.

    Men men.

    Og vi pleide å dra på Munken Kino, og se Flåklypa osv.

    Selv om muttern hadde vært au-pair i England, og hadde dansk mor, så hun var ganske sofistikert, men hun oppdro meg og søsteren min som vanlige norske, vil jeg si.

    Selv om hun var litt forstyrra, noen ganger, eller hva man skal si.

    Hun var jo oppvokst i Nordland, i Lofoten, hvor morfaren min, Johannes Ribsskog, var rådmann, i Hadsel, tror jeg det var.

    Og faren min var oppvokst på Berger i Vestfold, og har ikke bodd lenger derfra, enn i Drammen.

    Så jeg var vel vanlig norsk patriot.

    Og har pleid å stemme Høyre osv., og jeg var også på et eller to møter, hos Unge Høyre, i Høyres Hus, i Oslo, på slutten av 80-tallet.

    Så jeg er nok ikke noe nasjonalist nei, hverken norsk eller britisk.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg har forresten lest et eller annet sted, at Basel, er et Illuminati-‘stronghold’, altså et at hovedkvarterene til Illuminati, uten at jeg skal si at det er i forbindelse med det her søket.

    Tanta mi, Ellen, har også bodd i 20-30 år vel, i Basel, eller Aesch da, en forstad til Basel.

    Og hun heter forsatt Savoldelli til etternavn, selv om det er over 20 år siden hun skilte seg fra ex-mannen sin, Reto Savoldelli, fra Basel-distriktet han og vel.

    PS 3.

    I Basel var det ikke lov å mate duene, husker jeg tanta mi, Ellen, sa da jeg og søstra mi var der nede en sommer, i 87, var det vel.

    I Drammen, hvor jeg jo hadde vært en del, siden jeg bodde på Berger, og Drammen var den nærmeste store byen, så var det også duer.

    Og der var det ingen som brydde seg hvis man mata duene, det huska jeg.

    Det var sånn man gjorde for å være snill mot duene det, hadde jeg inntrykk av.

    Jeg var med farmora mi, til Drammen noen ganger, da jeg var sånn 9-10, eller noe, kanskje, med bussen.

    Og også en gang da jeg var på ferie på Berger tror jeg, mens jeg egentlig bodde i Larvik.

    Og hu likte duene hun, og sa noe sånn som se på duene, eller noe.

    Men, i Basel, der fikk jeg kjeft av tante Ellen, når jeg kasta noe godteri eller potetgull, som jeg hadde kjøpt i en butikk der, en av de første dagene vi var der, som Ellen dro med meg og søstra mi, og kusina vår, til Basel da.

    For folk der, likte ikke duene, fikk jeg høre.

    Så det var overraskende for meg, for jeg trodde at folk likte duene, for de var vel ikke så upopulære i Drammen.

    At det var en bra ting, å mate duene.

    Men jeg skjønner jo det, etter å ha bodd i Oslo og Liverpool, at det kan bli litt mange duer og.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Jeg dro noen ganger inn til Basel, med toget der, aleine, fra Aesch, og også en eller to ganger sammen med Pia.

    Det var vel sommeren jeg fyllte 17 år, tror jeg.

    Men jeg var jo vant til å bo omtrent midt i Larvik, da jeg var 7-8 år osv., så jeg var ikke helt uvant med byer da, selv om jeg syntes det var artig å gå å kikke i butikkene osv., i en by i utlandet.

    Jeg hadde jo vært med faren min mye til utlandet og.

    Karlstad, Kiel, Gøteborg, Fredrikshavn, Skagen, Aalborg, Jugoslavia, og sikkert flere steder.

    Og jeg hadde også vært i Brighton og Weymouth, på språkreise.

    Og da jeg var med fattern, f.eks. til Karlstad, så fikk jeg lov å gå rundt aleine å kikke i byen, selv om jeg bare var sånn 10-11 år, eller noe.

    Noe sånt.

    Så det var som en slags kur mot kjedsomhet det, å gå rundt å kikke i butikkene og spilleautomathallene, i Basel der.

    Så sånn var det.

    Og Aesch var også et fint sted.

    For tanta mi hadde en hund, som het Moses.

    Så da gikk jeg tur med bikkja, hver dag.

    Og noen ganger sykla jeg med bikkja der nede og, med en sykkel jeg lånte da.

    Også jobba tante Ellen, på et tennis-senter, med svømmebasseng.

    Selv om jeg ikke tror jeg bada så mye.

    Vi bodde ved Drammensfjorden, så vi syntes vel kanskje ikke at svømmebasseng var så gjevt.

    Det er mulig.

    Det var strender på Berger og Sand osv., omtrent fem minutter å gå, fra der jeg bodde, i Leirfaret, og enda kortere fra der søstra mi bodde, i Havnehagen, hos Haldis og dem.

    Så sånn var det.

    Men tante Ellen, hadde en afrikansk venn, som jeg ikke husker navnet på.

    Og han pleide jeg å spille badminton med.

    Han var ganske flink, men jeg var ikke helt lost jeg heller, for muttern pleide å kjøpe badminton, da vi var snørriser, hadde jeg nær sagt, i Jegersborggate, i Larvik.

    Og jeg pleide også å spille mot fetteren min Ove, på Sand, i hagen til huset til farmora mi.

    Selv om det gikk mest i fotball.

    Så hageplantene til Ågot, fikk noen ganger litt juling, så det var ikke alltid vi fikk lov å spille der, i hvertfall ikke når vi ble eldre.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men han afrikanske vennen, til tante Ellen.

    Han sa at han hadde vært hippie, eller noe, i Jamaica, eller Brasil, eller noe, tror jeg.

    Og bodd på stranda da, og da hadde han også lært seg noe som gikk ut på å spille like bra badminton, med venstre armen, som med høyre armen.

    Så han mobba meg litt da, på engelsk, fordi jeg ikke klarte å spille bra badminton, hvis jeg spillte med venstre armen osv.

    Så sånn var det.

    Vi pleide å grille der og.

    Så det var artig ferie.

    Jeg måtte prøve å lære litt tysk og, for alle prata det der, og jeg hadde ikke hatt på skolen.

    Så jeg sleit litt.

    Og søstra mi hadde begynt å røyke, og jeg var et og et halvt år eldre, så jeg måtte nesten røyke jeg og, syntes jeg.

    Jeg ville ikke at søstra mi, skulle være tøffere enn meg selv.

    Så sånn var det.

    Så jeg gikk på togstasjonen der, i Aesch, og kjøpte Marlboro-røyk, på sigarettautomaten der.

    Og de togene der var faktisk vel bra drevet.

    De gikk alltid på tid, og det var alltid rent og ordentlig, på togstasjonen, og på togenene.

    Så sveitserne, satt litt stolthet i togsystemet sitt, virka det som.

    Og det var markeder, i to av nabolandsbyene, da vi var der.

    Med tivoli og skyttebane, og boder som solgte mat, og alt mulig.

    Og vi dro en dag, med kusina vår, til eks-mannen, til Ellen, med buss, til en landsby, som lå oppe på en ås, kanskje 30-40 minutter, vekk fra Basel, tror jeg.

    Så det skjedde noe hele tida der nede, så jeg ihvertfall, syntes det var en fin ferie, som pleide å bli ganske mye mobba osv., på Berger.

    Ihvertfall noen år før det her.

    Og det var ikke så mye å gjøre, på Berger, som i Aesch og Basel, kan man si.

    Så det var en artig ferie.

    Så begynte jeg på Markedsføringslinja, på Handel og Kontor, på Sande VGS, rett etter denne ferien.

    Og det var et rolig år, som jeg ikke jobba ved siden av skolen.

    Men, året etter, da begynte jeg på skole i Drammen, på datalinja, på Gjerde VGS., og var russ.

    Og da fikk jeg også jobb på CC Storkjøp, på Brakerøya, i Drammen, ikke langt fra AASS bryggeri.

    Så da var det et ganske hektisk år.

    Så flytta jeg til Oslo for å studere, året etter det igjen.

    Og da var det jo også en del som foregikk, i Oslo, med studentkvelder på diskotekene og alt mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på her i farta.

    Så får vi se om jeg klarer å finne på noe annet å skrive om etterhvert her eventuellt.

    Vi får se.

    PS 4.

    Og etter at jeg flytta til Oslo, og hadde studert et år, skoleåret 89/90.

    Da var jeg ganske skolelei, så jeg fant ut at jeg skulle ta et friår.

    Og da leide jeg et rom, hos familien til halvbroren min, på Furuset.

    For da slapp jeg unna med 1000 kroner i husleie, i måneden.

    Men jeg kjøpte mat selv og sånn da, og betalte min del av strømregningene.

    Som var ca. 1000-1200 kroner kanskje, for et kvartal, for en vanlig leilighet, på den tida.

    Hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    Men da fikk jeg etterhvert jobb på OBS Triaden, i Lørenskog.

    Jeg satt i kassa da, som jeg var vant med, fra CC Storkjøp, i Drammen.

    Men det var bare noen måneder, for jeg skulle gå andre året, på NHI (Norges høyskole for informasjonsteknologi), året etter.

    En privat datahøyskole, som nå heter NITH, hvor vi også hadde en del økonomifag.

    Jeg gikk et toårig kurs, men jobbet vel kanskje litt mye på OBS, så jeg fikk bare tatt 33 av 40 vekttall.

    Det var såpass kjedelig å studere der, så jeg var ikke så engasjert.

    Jeg var vant til å være på språkreise og ferier i Brighton, hos en engelsk familie der, som var ganske sosiale, og hvor vi drakk øl hver dag og så på fotball-VM osv.

    Så han faren i vertsfamilien der, var nesten mer som en kamerat, enn en i foreldregenerasjonen da, for meg og vel også for tremenningen min Øystein, som også var med dit, to år.

    Så jeg kjeda meg litt på NHI, må jeg innrømme.

    Så det var derfor jeg tok et friår da.

    Og jeg var også litt deprimert, andre året, som jeg gikk der.

    For jeg hadde ikke noe særlig venner og familie i Oslo, så det var en rimelig deprimerende vinter, husker jeg, vinteren 91.

    Men jeg også veldig overarbeidet, fra å sitte alle de travle vaktene, i kassa på OBS Triaden, som er en veldig stor matbutikk.

    Hvor vi ofte hadde over 100.000 i kassa.

    Selv om ikke det var vanlige dager, vi hadde kanskje 70-80.000 i kassa, på en veldig travel lørdagsvakt.

    Noe sånt.

    Og det her var på begynnelsen av 90-tallet, så det var en del varer som måtte gjennom scanneren osv.

    Og jeg jobbet bare seint fredag og hele lørdag og seint tirsdag.

    Så jeg jobba bare travle vakter, som en av sjefene der sa.

    En dame fra Vietnam, eller noe.

    Men men.

    Men en dag, da jeg bodde på Furuset, og jobba på OBS.

    Da jeg hadde det friåret.

    Da så jeg vel i Groruddalen-avisa, kanskje.

    Noe sånt.

    At det var en badminton-klubb, som man kunne bli medlem i.

    Skøyenåsen badmintonklubb.

    Så da tok jeg t-banen, til Oppsal, en dag, og lånte vel badminton-racket, av Magne Winnem, fra skolen i Drammen, tror jeg.

    Og da var jeg helt utkjørt, for da hadde jeg ikke trent, siden jeg gikk på Gjerde VGS, i Drammen, i gymtimene, i Drammenshallen.

    Så sånn var det.

    Det var vel da nesten to år siden da.

    Noe sånt.

    Så det orka jeg ikke mer da.

    Men jeg jobba ganske hardt, og jeg trente litt fotball, men ikke mye, med tremenningen min, Øystein Andersen, i hagen dems, i Markus Thranes vei, på Hanaborg, på Lørenskog.

    Så sånn var det.

    Så da jeg dro i militæret, sommeren 1992.

    Da hadde jeg ikke trent, siden gymen, på Gjerde VGS, våren 1989.

    Tre år før.

    Så jeg sleit skikkelig, i infanteriet.

    Jeg røyka også, og hadde festa mye, på diskoteker osv., med Magne Winnem fra skolen i Drammen, de tre årene i Oslo.

    Og jeg var også veldig tynn og pinglete, og veide kanskje 63 kg, da jeg gikk inn i militæret.

    Noe sånt.

    Jeg veide vel ca. 70 kanskje, da jeg var ferdig i militæret.

    Og jeg var i veldig mye bedre form.

    Og da spilte vi en del fotball i militæret, i en hall, på fritieden, på Terningmoen der.

    Så det fortsatte jeg med, med en kamerat av tremenningen min Øystein Andersen, en kamerat av han, som heter Glenn Hesler.

    Han ville ikke bo hjemme hos familien sin lenger, i noen blokker, på Skjetten.

    Så han flytta inn, i naborommet, på Ungbo, på Skansen Terrasse, som jeg bodde da.

    Og da fikk han flytte inn, tror jeg det var, fordi at da spillte vi badminton, på Skøyenåsen igjen.

    Som jeg starta med igjen, etter militæret.

    I Haugerudhallen, og på Oppsal.

    For da hadde Glenn, en såkallt ‘Oslo-tilknyttning’, siden han kjente meg, og spilte badminton, i Oslo, så da fikk han lov å bo på Ungbo.

    Og vi spilte også mye tennis, på banene til kommunen på Lamberseter, hvor jeg jobba da.

    Og fotball, like ved tennisbanene der, og på Skårer, og på Ellingsrud, og på Vollsløkka, og på Lørenskog, og på Åråsen.

    Vi spilte fotball veldig mange steder, og spilte på IT-akademiet, og også på Rimi, bedriftsfotball.

    Og på et annet lag, som jeg har glemt hva heter, i en hall, ved Hanaborg der, mot Lillestrøm, som jeg har glemt hva heter.

    Men men.

    Og jeg var med i Osloløpet og Manpowerstafetten, med Rimi Munkelia, hvor Magne Winnem, fra skolen i Drammen, var sjef.

    Og jeg spillte også fotball i Frognerparken, en sommer, selv om jeg egentlig ikke kjente folka, men jeg fikk bli med.

    Og da skada jeg kneet.

    Korsbåndet røyk.

    så jeg måtte på Aker Sykehus, i 96, var det.

    Men kneet ble aldri ordentlig bra igjen.

    Så etterhvert, så kunne jeg bare trene på treningsstudio.

    For kneet tålte ikke å bli vridd.

    Så da trente jeg på Sats Ila, og på Sentrum treningsstudio, i Oslo.

    Og på the Sports Center, som hørte til University of Sunderland.

    Og på Lifestyles her i Liverpool, og et annet treningsstudio, som ligger ved Haymarket.

    Men det siste drøye året, har jeg ikke hatt så mye tid og penger.

    Så jeg har ikke hatt råd eller tid, til å trene.

    Men i 2006 og 2007, så trente jeg så hardt, her i Liverpool.

    For jeg hadde jo hørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, og jeg ble spionert på her i byen, og antagelig tulla med, av noe lokal ‘mob’ da.

    Så da trente jeg mange dager i uka.

    For jeg var så anspent av det her mafia og mob greiene.

    Og da trente jeg så mye jeg orka, må man vel si.

    I et forsøk, på å slappe av.

    For jeg var helt fucka opp nesten.

    Også etter å ha jobba på gården til onkelen min, i Larvik, hvor jeg ble behandla som en slave, og måtte bo i et slags skjul der da.

    Selv om jeg betalte for maten, selv om jeg jobba, og gjorde idiotjobber, som å flytte en svær grushaug, ti meter.

    Mens onkelen min daffa.

    Og dama hans malte noe kunst og sånn da.

    Så jeg ble nok brukt som en slave der, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Onkelen min sa han hadde skada ryggen, så han kunne bare jobbe en time hver dag.

    Jeg hadde ikke noe mot å jobbe jeg da, egentlig.

    Men at jeg måtte betale for maten, når jeg gjorde mye arbeid, det var kanskje litt rart.

    Ikke det, at jeg ikke ønsket å jobbe der.

    Men jeg kunne kanskje fått lov å drive mer med kontorarbeid og sånn, og låne telefonen mer osv.

    Siden jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og det fortalte jeg om.

    Men det virket ikke som om dem reflerkterte over det her.

    Dem ville bare bruke meg som arbeidsshjelp der.

    Og ble misfornøyde, hvis jeg ikke jobba så og så hardt, uten pauser da.

    Når det egentlig var mye mer viktigere ting, som burde blitt gjort.

    Som å kontakte politiet om det her, og alt mulig sånt.

    Latt meg fått ordne opp med gjeld og sånn.

    Altså si fra til kredioterer osv., og ordne med sånne ting.

    Men neida, det var bare gårdsarbeid osv.

    Jeg turte nesten ikke bruke pc-en eller telefonen, lenger enn en halvtime kanskje, på pc-en da.

    For det var dyrt osv.

    Men men.

    Så det var som å være i et slags helvete.

    Men jeg prøvde å oppføre meg ansvarlig, og gjemme meg litt der, så noe sånn ‘mafian’, ikke skulle få vite at jeg var der.

    Men det var dumt hele greia.

    Det skulle vært sånn, at myndighetene sa fra til folk, på pressekonferanser, hva den her mafian, egentlig var.

    Så kunne folk vite hva de skulle gjøre, hvis de hørte, at de var forfulgt av noe sånn her ‘mafian’ da.

    Så da kunne man jo vite hva man kunne gjøre, og hvem man kunne stole på.

    Men det var klart for meg, at myndighetene, de kunne man ikke stole på, når det gjaldt sånne her ting, for de holdt sannheten skjult, for befolkningen.

    Så derfor ble det veldig dumt, hele greiene.

    Så jeg oppførte meg jo ikke som meg selv da, på den gården, med at jeg bare var på gården hele tiden osv., i skjul, det var jo en veldig rar situasjon.

    Så derfor tolererte jeg, å bli tulla med, av onkelen min, og dama hans, siden jeg ikke hadde noen andre alternativer.

    Jeg visste jo ikke hvem jeg kunne stole på.

    Og det utnyttet nok onkelen min og dama hans litt, dessverre.

    De behandlet meg ganske nedlatende osv., og satt og drakk kaffe, mens jeg jobba og bar planker opp en bratt skråning da, med dårlig kne.

    Som var den første arbeidsoppgaven min der, husker jeg.

    Snøen hadde ikke gått helt enda, det var i april 2005 vel, så det var også ganske glatt i den skråningen.

    Men jeg så meg for, før jeg satte ned beinet osv. da, så det gikk greit.

    Jeg var jo vant med å gå i skog og alt mulig sånt, fra militæret og fra å ha bodd på Berger, som er like ved fjorden og skogen og fjellet osv.

    Så sånn var det.

  • Flashback til begynnelsen av 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til begynnelsen av 80-tallet.

    Da hadde søstra mi flytta til Bergeråsen.

    Hun hadde rømt hjemmenfra, fra muttern, og en havnet hos en dame, som ringte politiet eller noe da, og så kjørte fattern ned til Larvik, og henta henne.

    Muttern trodde visst at Pia hadde fallt i Lågen, eller noe.

    Noe sånt.

    Men da ble det rettsak da, i Larvik, en måned eller to seinere.

    Og da ble jeg med Christell og Haldis og fattern og Pia, til Larvik da.

    Det var kanskje i 1982 eller 83, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da, så satt muttern på kafeterian, i en bygning, som het Domus-bygget, i Larvik.

    Det var forbrukersamvirke-bygningen vel.

    Med parkeringsplass på taket.

    Men men.

    Så satt muttern i kafeteriaen, under parkeringsplassen der da.

    Og da måtte jeg si fra til henne, om at Pia kom til å si fra til retten, eller hva det het, at hun heller ville være hos fattern på Bergeråsen.

    Jeg fikk ikke bli med inn i retten, som var like ved e-verket i Larvik, mener jeg å huske.

    Men jeg var i et rom like ved da.

    Det her var det vel ingen som hadde fortalt muttern da.

    Så fortalte jeg det da, at vi skulle jo komme å besøke henne da.

    Så ringte jeg da, noen dager seinere, og spurte om det var greit, at vi dukket opp, helgen etter da, på besøk i Larvik da.

    Det sa muttern var greit.

    Men hun var så rar i stemmen.

    Hun var nok langt nede da.

    Det var som om hun ikke trodde på meg, at vi skulle dra dit da.

    Så da avtalte jeg at vi skulle dra, men jeg hadde ikke så lyst da, siden muttern var så rar.

    Men vi dro ned dit seinere da.

    Så det var vel ikke så lett for muttern da vel, når Pia ble sent til fattern, og Axel ble sendt til faren sin, Arne Thormod, i Oslo eller Drammen, eller hvor han bodde da.

    Så sånn var det.

    Og jeg var bare 12-13 år, eller noe, selv.

    Så når muttern var så nede, så var det ikke så lett for meg, å vite hva jeg skulle gjøre osv.

    Så jeg venta litt med å dra dit, til hun var litt mer ovenpå.

    Men jeg ringte i hvertfall da, for jeg skjønte det, at det ikke var så lett for muttern da.

    Så da ringte jeg i hvertfall den gangen, selv om jeg egentlig ikke likte så bra, å besøke henne, for hun var så spesiell.

    Og det er ikke så lett, for folk som såvidt er tenåringer, som jeg var da.

    Det var nok da jeg var 12 år det her.

    For jeg husker Pia bodde i Havnehagen, da jeg ble tenåring.

    For da sa jeg det, den dagen husker jeg, at nå er jeg tenåring.

    Da var jeg vel nede hos Haldis da, for da hadde vel søstra mi nettopp flytta dit, mener jeg å huske.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så etter det her, så maste muttern alltid, på at jeg og søstra mi skulle komme å besøke henne da.

    Hun ringte og maste hele tida.

    Også på 90-tallet, seinere, da jeg bodde i Oslo, og jobba i Rimi osv.

    Så det var nesten som at jeg var faren hennes, på det værste.

    For muttern var litt spesiell, og hysterisk må man vel si.

    Og noen folk sa hun var gæern da.

    Jeg vet ikke jeg.

    Men det var sånn, at jeg måtte alltid konsentrere meg, og vurdere det muttern sa og gjorde.

    For hun var så uansvarlig og tåpelig og barnslig ofte.

    Så hun var ikke så på topp alltid.

    Uten at jeg vet hva det kom av.

    Men hun var liksom ikke som en vanlig person.

    Men som en med masse problemer.

    Og hun ringte og maste om alt mulig hele tida.

    Og jeg var jo ikke faren hennes, men sønnen hennes.

    Så det var ikke alltid jeg orka den rollen, å ta meg av henne, og problemene hennes.

    Så jeg måtte prøve å være tøff da, og jeg svarte bare en gang i blant, når hun ringte osv.

    For hun var så langt fra å være på topp.

    Så jeg måtte passe meg, så hun ikke dro meg med seg omtrent.

    Eller hun var så spesiell osv., så det var anstrengende å ha med henne å gjøre da.

    Men jeg prøvde i hvertfall, men det var ikke så enkelt, sånn at jeg orket å ha med henne å gjøre hele tida.

    Men men.

    Søstra mi sa, en gang, at når muttern ble gammel, så måtte jeg ta meg av henne.

    Det hadde ikke jeg tenkt noe gjennom.

    Så jeg svarte vel ikke ordentlig.

    Jeg kunne vel nesten ikke ventes å ta meg av henne, syntes jeg.

    Jeg flytta jo fra henne da jeg var ni år osv., og forholdene i familien var jo, mer eller mindre, bare kaos.

    Men nå ble jo ikke muttern så gammel da.

    Hun døde av kreft i 1999, noen og femti år da.

    Så sånn var det.

    Men legen, dr. Ness, i Helgeroa, han mente det kunne være snakk om selvmord, da muttern døde.

    Men det har ikke jeg hørt noe om.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

    Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).


    På 70-tallet, så var vinterne, på Østlandet, så kalde.

    Da bodde jeg forresten i Larvik, og Brunlandnes, sammen med mutter, stefaren min, og søstra mi, osv.

    Og da pleide muttern å ha noen folkvognbobler, og mini-morriser.

    Ettersom de gikk i stykker osv.

    Flest bobler vel.

    Som hun fikk av Arne Thormod da.

    Så pleide vi å kjøre om søndagene, ut til Nevlunghavn, til bestmor Ingeborg, og bestefar Johannes, som bodde i en villa nesten overfor bedehuset i Nevlunghavn.

    Et hus lengre opp i bakken der.

    Hva nå den veien heter igjen.

    Men men.

    Og da, når vi bodde på hytta i Brunlandnes.

    Jeg fyllte fem år, da vi bodde er, og da jeg fyllte seks år, så bodde vi nok i Mellomhagen, på Østre Halsen, vil jeg nok si ganske sikkert ja.

    Så dette her, var nok i 1974 eller 75, eller noe.

    Stefaren vår, hadde også en Jaguar, på den tida her.

    Eller litt seinere.

    Og en gang muttern kjørte den.

    En vinter det og, ved de blokkene mellom Nevlunghavn, og Helgeroa.

    Så mista hun kontrollen på bilen.

    Bilen gikk 360 grader rundt, horisontalt.

    Så bilen holdt seg på veien.

    Den snurra, så den tok plass i begge kjøreretningene.

    Men ingen bil kom motsatt vei, heldigvis.

    Det er ikke så mange folk som kjører ut til Nevlunghavn, om kveldene, om vinteren.

    Så det var litt merkelig, husker jeg.

    Stefaren vår, Arne Thormod.

    Han kjørte av veien en gang, husker jeg, når jeg og søstra mi satt på.

    I en varebil han hadde leid vel.

    Han sovna vel ved rattet, som han gjorde noen ganger.

    Men men.

    Og en gang, så klarte han å kjøre mot rødt, i Oslo husker jeg, enda det var et stort kryss, med masse røde lys.

    Men men.

    8-10 røde lys, omtrent, og alikevel klarte han å ikke se dem.

    Så da begynte jeg å nevne det, husker jeg.

    Det var i hvertfall fire røde lys da.

    Det her var sikkert i 1976 eller 77, eller noe.

    Noe sånt.

    Men da muttern kjørte til hytta i Brunlandnes, fra Nevlunghavn.

    Og andre veien.

    For vi hadde ikke dusj eller bad, på hytta i Brunlandnes.

    Så uansett om bobla til muttern var snødd ned, så måtte vi kjøre ut til Nevlunghavn, en gang i uka, eller hver fjortende dag, for å vaske vårs og sånn.

    Så sånn var det.

    Og da så muttern noen sånne underjordiske greier, i skogen.

    Det var selvfølgelig bare tull.

    Men hun sa at det var noe underjordiske da.

    Kanskje det var alver.

    Det er sånn frostrøyk, som er i skogen, i Brunlandnes der, om vinteren.

    jeg vet ikke om det er kaldt nok, til at dem ser det ennå.

    Men vi så ofte rådyr osv., på de veiene.

    Men men.

    Men hva var det muttern kallte den frostrøyken da.

    Samme det.

    Muttern var så nervøs på den tida der.

    Og jeg og søstra mi, spesiellt jeg, som var et og halvt år eldre.

    Vi var jo vant til å gå i butikkene, på Østre Halsen.

    For vi bodde i Storgata, i sentrum, på Østre Halsen.

    Og det var ikke så mye trafikk der, selv om det jo gikk buss der osv.

    Men, jeg fikk lov, å gå i butikken, og kjøpe karameller osv., fra jeg var fire år, var det vel.

    Eller kanskje tre og et halvt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg kjeda meg ganske mye, på den øde hytta i Brunlandnes.

    Det var opp en skogsvei da, på 500 meter, eller noe.

    Og der var det ikke noen butikker, og bare noen hyttenaboer, men nesten ingen på min alder.

    Så sånn var det.

    Og vår hytte lå innerst på den veien.

    Så vi var nærmest skogen da.

    Så sånn var det.

    Så tok muttern vårs med, til Torfinns, i Larvik.

    Det torget hvor svaneapoteket er osv.

    Ved siden av en kafeteria.

    Det er vel Rimi nå, eller noe.

    I Jegersborggate, i samme bygg som postkontoret.

    Så ble jeg litt vill da.

    Jeg var vel fire år fortsatt, tror jeg.

    Fire og et halvt kanskje.

    Så jeg løp inn og ut av butikken litt.

    For jeg synes det var stas, å være i butikken, for jeg likte butikker, og kjøpe godteri og sånn.

    Og de hadde noe kronespill, og sånn automat som barn kunne kjøre på osv.

    Så det var nesten som tivoli, for oss, som bodde ute i skogen.

    Noe sånt.

    Men da ble muttern så sur.

    Bare fordi jeg hadde hatt det litt artig, og løpt ut og inn av butikken der.

    Uten å gå i veien for noen folk, eller noe, vel.

    Jeg bare hadde det gøy.

    Men da fikk muttern, han stefaren min, Arne Thormod, til å gi meg juling på rompa da.

    Og da måtte jeg bli inne på rommet mitt, hele dagen.

    Så etter det, så var jeg ikke så munter alltid, husker jeg.

    Det var ganske redselsfullt, når man var sånn fire år, og sånn.

    Så etter det, så var jeg ganske sur på både mutter og stefattern, i mange år.

    Jeg stolte vel aldri på dem igjen, vil jeg si.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men hun så noen underjordiske, når vi kjørte i en av boblene hennes, eller mini-morrisene, eller hva det var.

    Og det sa hun flere ganger, når vi kjørte ut til Nevlunghavn, om vinteren.

    At det var alver eller feer, som danset, visstnok.

    Eller noe sånt.

    Og da ba Arne Thormod henne å slutte å tulle tror jeg.

    Så det var litt merkelig, når muttern begynte å prate om de her underjordiske, som danset osv.

    Når det var sånn frostrøyk, eller dis, eller hva det heter.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Rover var det forresten, som stefaren vår, Arne Thormod hadde, på 70-tallet.

    Men det var en ganske stilig Rover da.

    Men Jaguar var det nok ikke, dessverre.

    Det var bare jeg som huska feil.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Her er mer om huldre osv:

    Men huldrefolket kunne også være greie med menneskene. På gården Songstad skal det en gang ha vært gitt bonden en flott huldreku en tidlig morgen han skulle i fjøset. Denne kuen var en ”stor, fin blåsidut kyr med blanke knappar på horni og eit framifra dyr til å mjølka.”

    http://www.bygdanytt.no/lokalhistoriar/article584894.ece

    Ei huldreku på ein stein

    Ei kone frå Veka fekk ein gong sjå noko rart. Ho gjekk uppe i marki eit godt stykkje ovanum heimatunet. Det var sumar og solaglad. Best kona gjekk der å spøta og leitte etter nokre kalvar som hadde tumla seg vekk, vart ho var ei ku som stod uppå ein overhendig stor stein. Steinen var flat ovantil, so der sagta kunde vera plass for ei ku. Men han var so støyte bratt, og det var ein umogeleg ting for eit kretur og vinna seg upp på han, allvist då ikkje for noko ku. Dette visste kona. Og ho vart meir enn forundra over det synet.
    Men kona kom snart til vismun um kva slag ku det måtte vera. Sjølvsagt var det ei huldraku. Kona var nokso langt burte og vilde gjerne koma noko nærare denne rare kua. Ho tok seg fram mellom buskar og bar og kalte på kua: Koss, koss, hu kyra!
    Kona totte kua svinsa med halen og liksom svingde på seg. Men då ho skulde sjå betre etter var kua vekk. Ingen såg huldrakyr der meir.

    http://stud.hsh.no/lu/Norsk/Vidsteen/SIN/Sul/58k14.htm

    Ei blå huldreku

    Huldrekyrne har jamt knapp på hornet. Han Jehans Kløbrakk og ein til såg ei blå huldreku bortmed Rauatjødno. Dei lét kua vera, og dagen etter fann dei eit lerstykke der.

    http://stud.hsh.no/lu/norsk/vidsteen/segner/3-ETNE/2K3.htm

    Huldrekua på Grystøl

    Ein dag kom budeiene på Grystøl i Jondal heim til husbonden sin og fortalde at bjølekua hans hadde gått utfor berghammar og slått seg i hel.
    Tidleg neste morgon fekk bydeien sjå ei ku som etter alt å dømma måtte vera ei huldreku. Ho kom rett mot sætra. Kua kom heilt bort til budeia, men ho visste ikkje kva ho skulle gjera med henne. Etter ei stund stakk det eit hovud fram av ein haug like ved og ei stemme ropte: “Kom no, Fløyma! Du veit, kristne ha”kje vet te å gøyma.” Straks forsvann kua utan at nokon kune sjå kor ho blei av.

    http://utgard.hsh.no/segner/Detalj.php?ID=1175

  • Dagens StatCounter II: Noen ved sykehuset i Østfold søker på ‘dame som døde i sykehuset i østfold i 2003’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter II: Noen ved sykehuset i Østfold søker på ‘dame som døde i sykehuset i østfold i 2003’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=dame%20som%20d%C3%B8de%20i%20sykehuset%20i%20%C3%B8stfold%20i%202003&start=10&sa=N

    Moren min døde under merkelige omstendigheter, vil jeg si, på Sykehuset i Østfold, avdeling Moss, i 1999.

    Og jeg har også dårlige erfaringer med Aker Sykehus selv, da jeg opererte kneet der, i 1996.

    Og farfaren min, Øivind, døde ved Horten Sykehus, på 80-tallet, og mistenker jeg at noe kan ha vært galt, for det var noen sånne scener nesten, vedrørende om jeg skulle bli med å se på liket osv.

    Tanta mi Tone, sa jeg ikke burde det.

    (Eller om det var tante Inger).

    Mens sønnen til Tone, Tommy, fetteren min, som er fem år yngre enn meg, eller noe, han ble med å så på.

    Men jeg fulgte rådet til de tantene da, osv.

    For jeg syntes alltid at fattern var ganske uansvarlig osv., så jeg stolte mer på de tantene, enn på han da.

    Men men.

    Men jeg visste ikke at Tommy skulle være med.

    Men han så vel om det var noe tull, antagelig.

    For Håkon fikk et så innbitt utrykk i tryne da, faren til Tommy.

    Som om han var rasende, omtrent.

    At nå skulle det skje noe, eller noe.

    Men men.

    Så jeg tror ikke jeg ville unnet noen, å havne på norske sykehus.

    Ettersom det virker for meg.

    Jeg hørte også tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, og kameraten hans, Glenn Hesler, på begynnelsen av 90-tallet.

    De sa at de måtte spikre igjen vinduene, eller bytte ut vinduene, på Sentralsykehuset i Akershus, på Lørenskog, fordi så mange heiv seg ut fra de øverste etasjene.

    Så jeg tror ikke ting er som de burde være, på de norske sykehusene.

    Jeg tror det kan være noe mafia som har kontrollen, skal jeg være ærlig.

    Jeg vet ikke om det er noe bedre på Ullevåll, eller på utenlandske sykehus, f.eks.

    Den nye eliten, de drar vel uansett bare på de private sykehusene, så det passet vel bra for de, at de sykehusene dukket opp.

    Og det dukker opp fint tog, til flyplassen på Gardermoen osv.

    Men Vestfoldbanen, den har ikke blitt bygget ut siden 70-tallet, eller noe.

    Så det er den nye eliten som får det som de vil, virker det som.

    Selv om om de tar toget til Gardermoen, det skal jeg ikke si.

    De kjører kanskje.

    Hva vet jeg.

    Det er noe man kanskje kan tenke over i hvertfall, hvordan det henger sammen.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dagens StatCounter II: Noen med Mac søker på ‘ellen ribsskog mother of erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter II: Noen med Mac søker på ‘ellen ribsskog mother of erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=ellen%20ribsskog%20mother%20of%20erik%20ribsskog&btnG=S%C3%B8k&meta=

    Det er ikke riktig.

    Min mor, het Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog, og døde i 1999.

    Hun brukte ikke mellomnavnene så ofte da.

    Men men.

    Ellen Ribsskog, er lillesøsteren til muttern.

    Ellen, kaller seg Ribsskog, på Facebook, men hun heter Savoldelli egentlig, fremdeles, (sa kusina mi Rahel her om dagen), etter sin eksmann, Reto Savoldelli, som hun skilte seg fra, for ca. 20 år siden i Sveits.

    De siste 30 årene ca., så har Ellen bodd i Sveits.

    Men hun flyttet til Stavernveien, i Larvik, for ca. et år siden.

    Ellen, pleide å henge mye i Slottsparken, i Oslo, under hippie-tida.

    Så morfaren min, Johannes, som døde i 1984, eller noe, i Spania.

    Han var ofte inne i Oslo, og leita etter Ellen.

    Ellen fikk en sønn, Joakim, som var født nøyaktig et år før meg, 25. juli 1969, som var mongoloid, og døde på slutten av 80-tallet, pga. problemer med nyremedisin osv., sa kusina mi Rahel, som er skuespillerinne i Berlin, her om dagen.

    Men men.

    Muttern, døde av kreft i 99.

    Da jeg var noen måneder og jobba på gården til onkelen min Martin Ribsskog, Karen og Ellens lillebror, i 2005.

    Så insisterte Martin, på at jeg måtte gå til lege, for å få lov å bo og jobbe på gården, som egentlig tilhørta dama hans da, nå hans eksdame, Grethe Ingebrigtsen.

    For jeg hadde hørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, og det trodde ikke Martin på.

    Dr. Næss i Helgeroa, i Larvik, skrev en rapport, til en psykolog i Larvik, om bl.a. at han trodde at moren min tok selvmord. (Suicid).

    Men jeg var på sykehuset i Moss, i 1999, da moren min døde, etter et års brystkreft, og cellegift (som ikke gjorde at håret fallt av, men ble grått), på Radiumhospitalet i Oslo osv.

    Men men.

    Jeg var på sykehuset i Moss, noen få dager før muttern døde, sammen med broren min og søsteren min.

    Så jeg tror jeg ville ha visst det, hvis det hadde vært noe med selvmord.

    De er ikke så åpne disse, broren min og søsteren min, men de sa i hvertfall ikke, noe om, at det var pga. noe annet enn kreften, at hun var dårlig, og som var grunnen til at sykehuset sa, at hun kanskje ikke hadde så lenge igjen å leve.

    Så hvorfor legen i Helgeroa, begynner å skrible om selvmord, eller ‘suicid’, osv.

    Det høres helt bort i natta ut, for meg.

    Så det syntes jeg virket underlig, da jeg leste den filen.

    Så sånn er det.

    Jeg skal prøve å finne den filen, på bloggen.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er den linken.

    (Det står mange andre feil der og, hele journalen er en forfalskning, vil jeg si):

    https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjww_H1Lm6yKLnPknVnWszzBi0GG0mSuxHIfDVORukAxut456N79a3Ydhjkherm0KQa9mcdz1RVqwZsPXgNdf7J54e5pzK9X2Oer6qI2nYi7CRDQ_SXkFwBObrxQGWuwMyXrsEpfjGwRCu4/s1600-h/scan0011+paint.JPG

  • Dagens StatCounter III: Noen med Mac søker på ‘mafia kjøp av erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter III: Noen med Mac søker på ‘mafia kjøp av erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).


    http://www.google.no/search?hl=no&q=mafia%20kj%C3%B8p%20av%20erik%20ribsskog&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=

    PS.

    Er det ment at det var foreldrene mine som solgte meg da?

    Jeg visste ikke at det var mafia i Norge engang jeg.

    Men foreldra mine, dreiv og hviska og tiska mye, da de pratet sammen, i huset til muttern, i Jegersborggate i Larvik, den dagen jeg flytta til fattern, i 1979.

    Så hvem vet.

    Det er mye rart som har skjedd opp i gjennom årene.

    Så det er nok ikke så usannsynelig, som det kan høres ut.

    Men jeg synes man burde ta en ting av gangen.

    Og først få ut dette, om at det faktisk er mafia i Norge.

    Fordi, det har jeg aldri lest om, at f.eks. den sicilianske mafian, skal være aktive i Norge, sånn som det kanskje kan se ut som, på søkene til denne personen med Mac da.

    Nå søker jo han på mye rart, som jeg ikke orker å kommentere alt på, fordi mye av det er veldig villt.

    Jeg har aldri vært nærmere Gaustad, enn trikkeholdeplassen f.eks.

    For søstra mi jobba på en barnehage der oppe.

    Tussebo, hvis jeg husker riktig.

    På begynnelsen av 90-tallet.

    Hun bodde vel der også en periode.

    Eiet av han Frp-politikeren med lapp over øyet, hvis jeg skjønte det riktig.

    Holstad vel.

    Men men.

    Men det virker som at det er mye rykter som går.

    Så hvis noen vil kommentere, så er det å skrive melding her på bloggen.

    Man må ha blogspot-nick, men det er vel ikke så kronglete, uten at jeg husker det i huet.

    For det er slitsomt, hvis man får mye anonym trakassering osv.

    For de mafia-folka, eller hvem dem er, er ganske råe på å trakassere folk på nettet, virker det som.

    Men jeg oppfordrer presse og politi og politikere i Norge, til å fortelle folk, hvordan ståa er.

    For hvis ikke politiet og avisene forteller folk, om den her mafian, eller ‘mafian’, eller hva det er.

    Så kan jo ikke folk som meg, skrive om dem på blogg, og samtidig kreve å bli tatt seriøst.

    Så her har politikere og politiet og pressen i Norge, litt å svare for, synes jeg.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Nå var vi jo, i familien min, på farssiden, på ferie, på Istra-halvøya, i det gamle Jugoslavia, sommeren 1980.

    Fattern og onkelene mine planla turen om kvelden i huset til Ågot, husker jeg.

    Med kart osv.

    Denne turen har jeg jo skrevet om, på bloggen tidligere.

    Istra-halvøya, er jo rett ovenfor Italia, på andre siden av Adriaterhavet.

    Og da jeg skrev om turen, så leste jeg om Istra-halvøya, som er ikke så langt unna Firenze osv., Nord-Øst, i Italia.

    Og på Wikipedia, så stod det at Istra hadde italiensk kultur, fra gammelt av.

    At romerne hadde står påvirkning, og det er jo like ved Italia, så de var kanskje like mye italienske der, som jugoslaviske eller kroatiske.

    Det er mulig.

    Selv om dette var under kommunisttiden.

    Vi dro jo blant annet til et Coluseum, i en by som het, artig nok, Pula.

    På sydspissen av Istra.

    Og der, ble jeg sendt med onkelen min, Runar.

    Og da, så ble jeg og fetteren min, Ove, som var to år yngre enn meg vel.

    Så jeg var ti, og Ove var åtte år da.

    Vi ble sendt, til å løpe opp til et utkikkspunkt, høyt oppe i Collusseumet.

    Eller hvordan det staves.

    Og dette Colluseumet, det var jo 2000 år gammelt, eller noe.

    Så det var et hull der, i gulvet, som man kunne falle hundre meter ned gjennom, eller noe.

    Mennesker så i hvertfall ut som maur omtrent, oppe fra den høyden i Colluseumet.

    Og da virka det for meg, som om fetter Ove, prøvde å få meg til å få fram, foran det hullet, og så skulle han gå bak meg, og dytte meg ned.

    Så jeg reagerte på den måten, at jeg trakk meg unna, for jeg likte ikke å ha han Ove bak meg der.

    For han virka så våken og full av adrenalin, og at han luska på meg, og prøvde å få meg til å stå der og der.

    At han hadde raske bevegelser og liksom venta til øyeblikket var inne, for å dytte meg ned i det hullet.

    Sånn virka det for meg.

    Så da holdt jeg meg litt unna det hullet i gulvet.

    Og lot han Ove gå mot det hullet og kikke der og sånn.

    For det virka som for meg da, at han skulle dytte meg, eller noe.

    Det inntrykket fikk jeg i hvertfall.

    Det kom jeg på nå, når jeg leste om de søkene til han karen med Mac-en.

    Så sånn var det.

    Og fattern gjorde også et slags tegn, da vi skulle ha leilighet, første dagen der.

    ‘We are’, sa han, på turist-kontoret, også noe tegn.

    Og da ble vi innkvatert hos en lokal mafia-familie, tror jeg de må ha vært.

    Og Christell lånte sommerfuglhoven min.

    Og kom tilbake med den spjæra.

    Så hva som kan ha skjedd da.

    De hadde en naken jentunge i hagen også.

    På min alder.

    Og jeg fylte ti år den sommeren.

    Og hvordan Christell kunne klare å spjære sommerfuglhoven.

    Hun ble sengeliggende, etter dette.

    Og holdt på å stryke ned.

    Hun fikk kålhoder på panna, eller noe, etter anbefaling fra bestemora i mafia-familien, hvis de var det.

    Og Haldis var skikkelig sur på han mafia-karen i huset, da vi skulle kjøre hjem.

    Om det var mafia da.

    Og hvordan syk Christell var?

    Noen ganger så var det noe at hun hadde tråkka på noe insekt på stranda.

    Så hadde hu blitt smitta av en fugl vi fant, en av de første dagene, da fattern leita etter Runar og Håkon og dem på nudiststranda der.

    Men jeg lurer på hva som skjedde den dagen sommerfuglhoven spjæra.

    Det kan man lure på.

    Da fikk jeg ordre om å bli på gårdsplassen der, mens Christell gikk for å fange sommerfugler, eller hva hun gjorde.

    Men hun grein ikke noe særlig.

    Men hvordan kunne hun dette sånn, at hoven spjæra så mye.

    Jeg begynte å kjefte på hu da, siden hu hadde ødelagt hoven.

    Og da begynte hu å grine.

    Så hva vet jeg.

    Så ble hu sengeliggende i dagevis.

    Og jeg fikk ikke lov å gå inn på rommet hennes engang.

    Selv om jeg gjorde det en gang jeg kjeda meg, og ga hu noen tegneserier osv.

    Men hva som egentlig skjedde, det vet jeg ikke.

    Men Christell vil ikke snakke om gamle dager.

    Så det er ikke så lett å finne ut.

    Så sånn er det.

  • Mattips fra 70-tallet: Thousand Island dressing-oppskrift. (In Norwegian).

    Mattips fra 70-tallet: Thousand Island dressing-oppskrift. (In Norwegian).


    På 70-tallet, så bodde jeg hos muttern, sammen med søstra mi, og stefaren vår, Arne Thormod.

    Jeg husker nok mest fra de siste årene jeg bodde sammen med dem, før jeg flytta til fattern, det var i Jegersborggate, i Larvik sentrum.

    På 70-tallet, så var nok vil jeg tro, livet litt enklere enn det ofte er nå, så noe av det værste som kunne skje på 70-tallet, tror jeg, det var at man gikk tom for Thousand Island-dressing.

    Men da visste muttern råd.

    Hun var ikke alltid like flink til å lage middag osv., det gikk mye i billig lungemos fra Thorfinns osv., som ofte havna i søppla.

    Jeg og søstra mi var bare sju-åtte år osv., så når muttern lagde noe vond mat, og stakk inn i stua, så havna maten ofte i søppla.

    Så ofte gikk vi ganske sultne, men vi spiste matpakke på skolen osv., eller brødskiver da, så vi daua ikke, som man sa på den tida.

    Men noen ganger, så kunne muttern klare noen matting da.

    Det er vel stygt å skrive stygt om henne, siden hun er død.

    Men Thousand Island dressing, det var bare å blande ketchup og majones, så var den middagen reddet.

    Det husker jeg muttern pleide å lage et par ganger, i Jegersborggate.

    Så da jeg flytta til fattern på Bergeråsen, så pleide jeg å lage det på Sand da.

    At bestemuttern hadde ketchup og majones, så lagde jeg thousand island dressing, til maten da.

    Sikkert fordi noen satt fram ketchup osv.

    Jeg var ikke så fan av kethchup osv., i Larvik.

    Vi ble ganske disiplinert hvis Arne Thormod bodde der.

    Men han var i perioder på opp til et år omtrent, i Oslo og jobba.

    Og da var det mye friere for meg og søstra mi.

    Da spiste ikke muttern sammen med oss.

    Hu bare steika noe lungemos, og gikk inn i stua.

    Så kasta vi maten, som ikke var så forseggjort, og stakk ut for å leike med kamerater.

    Så sånn var livet i Jegersborggate, fram til lillebroren vår, Axel, ble født.

    Da fikk vi hushjelp.

    Men månedene før hushjelpen dukka opp.

    Da var ikke Arne Thormod boende der, så da var det ganske artig.

    Untatt at muttern ikke hadde så mye penger, så katta fikk ikke så mye mat.

    Muttern hadde en barnevakt, som var 16 år, en gutt, som bodde i ei gate nerafor oss.

    Og han ga oss penger til kattemat en gang.

    Men det var ikke så lett å åpne den boksen.

    Og en boks gjør jo ingen sommer, for å si det sånn.

    Så vi oppbevarte vel kattematen på rommet, eller noe, så om katta fikk all maten, det er vanskelig å si.

    Den skulle vel vært oppbevart kjølig.

    Men Fru Landhjem, som eide kolonialbutikken, på hjørnet, to-tre hus og over en vei, fra oss, hun var sånn katte-dame, så hun pleide å ta inn katta vår på spiserommet hennes i kjellern der, og gi katta mat da.

    Hu malte også opp kaffe, mens kundene venta.

    Så det var favorittkaffen, til muttern og Arne Thormod da.

    Hver gang jeg og søstra mi var på Bergeråsen og Sand, så fikk vi en del mynter og noen ganger tiere.

    Så sparte jeg ofte mye av de pengene.

    Mens når Arne Thormod og muttern, var blakke.

    Så var det en gang spesiellt husker jeg, så måtte jeg gå å kjøpe kaffe for _mine_ penger, som jeg hadde fått av fattern på Bergeråsen da.

    Hos fru Landhjem.

    Og så kjøpe noe andre greier andre steder.

    Så kjøpte jeg en karamell, til 50 øre, hos Fru Landhjem.

    Så klagde ei kone som hang i butikken og sladra da, på at jeg kjøpte karamell, for penga til foreldra mine.

    Så forklarte jeg det da, at penga var mine.

    Så hvis jeg ville kjøpe karamell, for 50-øre, av mine ca. 15-20 kroner.

    Så syntes jeg at jeg kunne få lov til det.

    Så da sa ikke hu kona og heller ikke Fru Landhjem noe.

    Så sånn var det.

    Jeg bare sa kaffe.

    Så spurte Fru Landhjem, om jeg skulle ha kokemalt eller filtermalt.

    Da skjønte jeg ikke så mye gitt.

    For jeg var vel bare sju-åtte år, og drakk ikke kaffe.

    Det var for kjærringer og sånn.

    Men Fru Landhjem, prata litt med kona, og sa at dem drikker kokemalt der osv.

    Så lagde hu det da.

    Så det var ganske greit å bo i Jegersborggate.

    Midt i Larvik.

    Da jeg var fire og fem år, da bodde vi et år eller to, på en hytte, ute i skogen, ved Brunlandnes.

    Uten ordentlig do, vi måtte ta med dopapir i skogen.

    Og uten dusj eller badekar, så vi måtte dra til foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, annenhver uke, og låne badet der osv.

    Så det var litt spesiellt.

    Men vi fikk sånn kjemikaliedo da.

    Eller hva det heter.

    Og også noe dusj muligens, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

    Og der bodde det ingen på vår alder.

    Så det var å sitte hjemme å tegne, eller å gå ut i skogen.

    Eller høre på Robin Hood, på LP-plate.

    Eller se på barne-TV da.

    Så da var det litt artigere å bo på Østre Halsen, i Mellomhagen, men der var det så tøffe nabogutter.

    Tre brødre, som jeg aldri kom overens med.

    Mens i Jegersborggate, der var folk fredelige, og ingen skulle løpe etter meg, og prøve å banke meg, som nabogutten i Mellomhagen.

    Pål Andre, eller noe.

    Som var et år eldre enn meg.

    Men jeg var vant til, fra Brunlandnes, at ingen tulla med meg.

    Så jeg bare ble uvenn med de tre naboguttene, for jeg likte ikke å bli tulla med.

    Så ble vi heller fiender, og hadde aldri noe med hverandre å gjøre.

    Heller det, enn å bli kødda med, hver dag.

    For jeg var vant til å være selvstendig og ha kontrollen, fra Brundlandnes, hvor det knapt var noen på min alder.

    Så i Larvik, så bodde vi på et øde sted, i skogen.

    Vi bodde i to drabantbyer, eller faktisk tre steder på Østre Halsen.

    Storgata, Mellomhagen og i Skreppestad-blokkene, et par måneder.

    Og vi bodde også noen uker, i Larvik, hos noen venner av Arne Thormod, opp mot Bøkeskogen der.

    Og også i et hus på landet, det første stedet vi bodde i Larvik, ved en bondegård, i Vestmarka.

    Og altså halvannet år, i Jegersborggate.

    Men jeg dro tilbake til Jegersborggate, hver tredje helg ca., etter at jeg flytta til fattern, så det var nesten som om jeg bodde der dobbelt så lang tid omtrent.

    Noe sånt.

    Muttern flytta vel til Stenseth Terrasse i Drammen, så jeg ble kjent med noen folk der og, og var der en jul og nyttår blant annet.

    Selv om søstra mi kjente folka bedre.

    Så flytta muttern tilbake til huset i Jegersborggt. 16, mener jeg, så hu bodde der et stykke ut på 80-tallet vel.

    Og der hadde jeg et par kamerater osv., og pleide å ta med kamerater fra Berger også dit.

    Petter og Christian, og fettern min Ove, og Christell, dattra til Haldis var også med en helg, selv om hun da kanskje mer besøkte Pia.

    Det er nok mulig.

    Så sånn var det.