johncons

Stikkord: Karen Ribsskog

  • Did my parents sell me to the Illuminati/New World Order as a child?

    Now, I thought of the e-mails from Nick Ewans.

    Showing that my mother went on a spending-spree(?) in Copenhagen and Oslo, in 1983.

    And that my father got an amount of money, that is difficult to see why he would get, that is around £100k in todays money, from Frankfurt, in 1986.

    And, I remember that my mother and father had a meeting, before I moved to my father from my mother, in 1979, that I wasn’t allowed to listen to.

    Right before this, my mother had a meeting at the police-station in Larvik, in the summer of 1979, I think it must have been.

    When I had to sit, on the stairs, of the Police-station, in Larvik, (the old station, close to where we lived in Jegersborggate), for almost an hour, and a Police-officer went out, to look at me sitting there, and then went in.

    I think my mother must have sold me to the Police.

    (That my parents are some kind of Illuminati/underground).

    Since she first used my, when I was eight years, to do shopping, in all the shops in Larvik, after my younger brother, Axel was born.

    So that she exploited me.

    And then, when she couldn’t control me, due to that I wanted to move to my father, then she sold me to the Police(/Illuminati), as a target-guy, and co-operated with my father on this.

    This is how I see this.

    Why did my parents exploit me?

    Because they are/were (my mother is dead), Illuminists, and the illuminist-agenda is that dark hair is best, like I wrote about on my blog, on Sunday morning. (That I met a Lituanian young woman, here in Liverpool, on Saturday night, who told me this to my face: ‘Alex is better (than me) since he has darker hair’).

    So it’s about the colour of the hair.

    So that’s how this is.

    Sincerely,

    Erik Ribsskog

  • Hvorfor jeg ikke får så mye hjelp fra min nærmeste familie gjennom disse problemene som er. (In Norwegian)

    Det er fordi at moren min er død.

    Faren min liker bare å drikke.

    Søstra mi liker bare å røyke hasj.

    Og broren min liker bare å være tøffing på byen.

    Så jeg har ikke så mye til felles med min nærmeste familie egentlig.

    Jeg er fra en sånn ‘white trash’-familie, kan man kanskje si.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det er vel ikke min business.

    Men bare for å forklare hvordan søstra mi er.

    Hun vil ikke ha internett og sånn, nei, for hun vil ikke at Daniel, sønnen hennes, skal bli sånn at han bare sitter hjemme og driver med data osv., sier hun.

    Hun vil vel bare at han skal drive med sånt som ishockey og fotball, tror jeg.

    Og være en kul kis da, og ikke en som kan bruke huet.

    Så det er sånn søstra mi er, hun har aldri hatt internett f.eks., så lenge jeg har kjent henne.

    Neida, men alt skal være kult da, med å røyke hasj og prate på afrikansk engelsk, (eller gangster-engelsk, eller hva det er), og sånn da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Her er min avdøde mors andre danske fetter. (In Norwegian)

    Her er min avdøde mors andre danske fetter. (In Norwegian)

    http://www.legetojsfabrikanterne.dk/Fuld%20medlemmer.htm

    PS.

    Jeg tror det er han her som har lyst hår, og kjører Rover, som jeg såvidt snakket med, i 2002, i bursdagen til bestemor Ingeborg.

    Hans mor Unse var også der, det virket som om det var henne som var ‘schafer’n’, som de sier.

    Min onkel Martin sa i 2005, at han ikke likte han her, for han var så stiv i nakken, og sånn, eller noe sånt.

    Jeg spurte min mor, Karen Ribsskog, på begynnelsen av 90-tallet, i Tønsberg, i Borgheim på Nøtterøy, det var vel skoleåret 1989/90, om hvorfor hun ble sinnsyk, for hun skulle ommøblere leiligheten midt på natta.

    (Det er en kirke der, like ved bussholdeplassen, der moren min bodde. Og en gang jeg gikk forbi den kirken, så var det begravelse der, for en som var så kjent, at det stod om det i avisa.

    Da hørte jeg mye på the Cure, husker jeg, så musikken og stemningen passa, det var et av deres mer dystre album, fra begynnelsen av 80-tallet vel).

    Og da sa hun at en fetter i Danmark tullet med henne som barn, så ble hun sinnsyk.

    Tja, jeg vet ikke hva man skal tro om det.

    Men det var altså to fettere i Danmark, såvidt jeg har forstått, Steffen og Thomas, de husker jeg at min mormor Ingeborg, viste meg bilder av, som barn, når jeg var på besøk i Nevlunghavn.

    Ingeborg hadde bilde av disse danskene rammet inn, på sminkebordet sitt, på rommet sitt.

    Hun hadde eget rom med himmelseng.

    Mens Johannes hadde eget rom, med dobbeltseng, husker jeg at jeg så.

    Også var det et kammers, på insiden av Ingeborgs rom, hvor jeg og søsteren min måtte sove som barn.

    Nesten som et fengsel.

    Så kunne vi, på St. Hansaften, se på barna på vår alder, som gikk med foreldrene sine ned til St. Hansfeiring, nede på Havna, på 70-tallet da, i 21-tiden om kvelden kanskje.

    For vi måtte legge oss tidlig på St. Hansaften da.

    Enda St. Hansaften før, husker jeg, da fikk vi være med bestefar Johannes, ut med båten, til en holme, eller noe, hvor folk feiret da, til langt på natt.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg lurer på om det var han hers begravelse:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Nøtterøy

    Jeg gikk av bussen akkurat da gravfølget var ute på kirkegården.

    Og han her var så kjent at viktige folk kom utenlands fra, leste jeg om i avisene på toget fra Oslo da.

    Så det var litt merkelig å havne nesten midt oppi den her begravelsen.

    For kirkegården lå like ved veien, som jeg måtte gå fra bussholdeplassen, og til der mora mi bodde.

    Mora mi bodde først på en institusjon, på Nøtterøy.

    Jeg lurer på om hun bodde der da, eller om det var etter at hun hadde fått egen leilighet.

    Hun hadde nok egen leilighet da.

    Jeg hadde ikke så mye kontakt, med mora mi, etter at flytta til faren min.

    Eller egentlig etter at søstra mi også flytta til faren min, for før det så var jeg der ofte.

    Men mora mi ble litt avhengig av meg nesten, etter at søstra mi også flytta fra henne, på samme tida som broren min også ble tatt fra henne, så jeg orka ikke å dra til henne så ofte, for jeg måtte liksom være sterk for henne da, på en måte.

    Ellers så hadde kanskje mora mi brutt sammen da, hvis hun ikke hadde hatt noen sterke og ansvarlige folk rundt seg da, som jeg prøvde å være, for henne da, selv om jeg bare var 12 år, eller noe, da søstra mi flytta til Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Men noen av folka i det her gravfølget da, (som kunne være mektige mennesker), de så litt stygt på meg da, mener jeg å huske, når jeg spaserte forbi dem, på vei til der moren min bodde.

    Men det var liksom ikke så mange andre steder jeg kunne gjøre av meg da.

    Så sånn var det.

    Så om noen av de folka har drevet med noe ‘tullings’ og noe ‘forfølgings’, hva vet jeg.

    Det var vel i juleferien det her, tror jeg.

    Og jeg var sammen med ei som het Laila, fra Skøyen, like ved Frognerparken, i Oslo.

    Men hun slo opp, noen uker seinere vel.

    Så om det kan ha vært noe ‘mafia-ings’, eller noe, som ble satt igang av noen fra dette gravfølget for eksempel.

    Hva vet jeg.

    Det var noe rart ihvertfall.

    Det er ikke sikkert det var sånn det hang sammen, jeg bare prøver å brainstorme litt her.

    Så sånn er det.

  • Søstra mi, kan hun være noe slags leder i Illuminati tro? (In Norwegian)

    Jeg tror faren og mora mi, må ha vært i Illuminati, antagelig.

    At de gjorde en avtale, da jeg skulle flytte fra mora mi til faren min, i 1979.

    For de satt lenge i stua i Jegersborggate og prata sammen, og jeg ble sendt vekk, jeg fikk ikke lov å høre.

    Mer da.

    Jo, det er nok sånn at mormoren min, Ingeborg Ribsskog, hun har jo et stort nettverk.

    Men hun henviser til søstra mi.

    Søstra mi var jo sånn på 90-tallet, at hun hadde en gutt fra Røyken, Glenn(?), som hun bodde i bofelleskap med, som en slags slave nesten(?)

    Hun fikk han ihvertfall til å tigge penger for seg, i Karl Johan, i noe slags dopa tilstand, tror jeg.

    Magne Winnem advarte meg mot søstra mi en gang.

    Så kanskje han kom inn i noe nettverk, ved at han traff søstra mi gjennom meg?

    Det samme med Glenn Hesler?

    Øystein Andersen, han ville ikke ha noe mer med meg å gjøre, husker jeg at han sa, i 1993, var det vel, mens jeg og søstra mi satt der.

    Kan det ha vært noe med søstra mi?

    Ikke vet jeg, Øystein Andersen, (tremenningen min), kødda med meg han og.

    Men jeg tenkte på et slags mareritt-scenario her.

    Hva hvis morfaren min, Johannes Ribsskog, var sur for at jeg ikke ville rake hagen i Jegersborggate, høsten 1979, var det vel.

    (Som jeg skrev om på bloggen her om dagen).

    Også ble det arrangert sånn at han liksom døde i Spania(?)

    For Johannes var sånn at han ofte gikk veldig lange skiturer osv., så det var vel uventet at han skulle dø i 60-åra, som han vel var i.

    Han så jo ganske gammel ut på de bildene fra Nevlunghavn i 1983, så hvem vet.

    Men han våkna opp når det var noe med de russiske kameraene.

    Og mora mi reagerte sånn da jeg fikk en tinnsoldat, fra Johannes, på 7-års dagen min, kan det kanskje ha vært.

    Hvis det ikke var 6-års dagen min.

    Det er mulig.

    Mens vi bodde i Mellomhagen.

    Hm.

    Ihvertfall så er nok søstra mi, Pia Ribsskog, mer enn en vanlig brikke i det her Illuminati-nettet, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til slutten av 70-tallet i Larvik. (In Norwegian)

    Nå husker jeg på den tida, da broren min Axel Thomassen ble født, i Larvik, på slutten av 70-tallet.

    Faren hans, Arne Thormod Thomassen, han var ikke så mye hjemme, på den tida.

    Han bodde vel, eller hadde kanskje flytta, til Oslo, en god stund.

    Så jeg måtte gå mye ærender, i Larvik sentrum, og handle for mora mi da, i mange butikker.

    Axel ble født høsten 1978.

    Og Arne Thormod bodde vel hos oss de første månedene vel.

    Så da jeg måtte handle, var kanskje i 1979 da.

    Men, da jeg vokste opp i Larvik på 70-tallet.

    Så bodde vi i over et år, tror jeg, på ei hytte i Brundlandnes, i 1974 og 75, ihvertfall.

    Og den hytta var langt inne i skogen, må man nesten si.

    Med en gårdsvei, som gikk innover i skogen, og mange hytter langs den gårdsveien da.

    Store hytter ofte vel, som kunne brukes som hus da.

    Så sånn var det.

    Så de sjeldne gangene som mora vår dro oss med til Larvik og sånn, så var vi helt gærne etter godteri og sånn, jeg og søstra mi.

    Ihvertfall jeg.

    Og kronespill.

    Kronespill var det artigste jeg visste, omtrent, på 70-tallet.

    Så når jeg ble sendt for å handle av mora mi da, i Larvik i 1978 og 79.

    Så pleide jeg å spille en krone kanskje, på kronespill.

    Og jeg ble sendt for å handle omtrent hver dag.

    For mora mi måtte være hjemme og passe på broren min, som skreik fælt, husker jeg.

    Så kom jeg hjem fra skolen en dag.

    Så hadde vi plutselig fått ei kommunal hjemmehjelp, i kjøkkenet.

    Som ingen hadde sagt fra om til meg.

    Og hu var ganske fæl.

    Så det ble utrivelig å være hjemme.

    Hu hjemmehjelpa la alle myntene i en skål på kjøkkenet.

    Som hun hadde til overs, fra å handle for mora mi.

    For jeg mista den jobben jeg da, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

    Jeg hadde ikke noe imot å ha ansvar.

    Vi tok oppvasken fra vi var fire-fem år gamle, jeg og søstra mi.

    Så vi ble nok utnytta litt, av mora vår.

    Så sånn var det.

    For det var ikke en jobb vi likte da.

    Ellers måtte vi rydde rommet vårt og sånn da.

    Og gå ærend og sånn.

    Så sånn var det.

    Men det ble litt for fristende å se på den skåla med mynter.

    Jeg var også sur, fordi vi plutselig hadde ei kommunal hjemmehjelp i huset vårt.

    Så jeg følte meg ikke hjemme lenger.

    Så jeg var veldig misfornøyd da, med at vi hadde fått ei sur og streng hjemmehjelp, og at jeg hadde mista jobben min da, med å gå å handle, i masse forskjellige butikker i Larvik, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

    Så sånn var det.

    Så jeg rappa noen mynter da.

    En krone et par ganger.

    Og en gang en femmer.

    Mora mi og Arne Thormod, de skyldte meg egentlig penger.

    For når jeg var på ferie hos faren min, så pleide jeg alltid å få en del penger da, oftest mynter.

    Og da pleide mora mi og Arne Thormod noen ganger å si at jeg måtte bruke de pengene til å kjøpe kaffe for dem.

    For vi var en familie, sa Arne Thormod.

    Så da syntes jeg at jeg kunne ta en krone nå og da, og bruke på kronespill da, når jeg var så misfornøyd og sinna egentlig, pga. hjemmehjelpen og at jeg mista den handlejobben, og at dem ikke hadde sagt fra om det her.

    Så en dag så stod hjemmehjelpen i kjøkkenet og forklarte til mora mi, at hu hadde sett at det mangla en femmer i den myntskåla.

    Jeg sa ikke noe vel.

    Jeg bare gikk ut døra til Jegersborggate, midt i Larvik da.

    Etter det så sa mora mi, at hun trodde hun måtte sende meg til faren min, for jeg var så umulig.

    Og jeg likte meg ikke så bra, hos henne og Arne Thormod, for dem var så strenge, og mora mi lagde ikke ordentlig mat, og hun mobba meg og søstra mi da, plagde oss litt, hun var slem og hakka på oss, og sånn.

    Som mormora vår, Ingeborg, også gjorde.

    Så jeg begynte da å smelle med dørene og sånn.

    Og en gang jeg hadde gjort det, så gikk jeg til hagen for å hente sykkelen min.

    En Apache-sykkel.

    Som jeg hadde fått av bestefar Johannes da.

    Og da stod bestefar Johannes i hagen vår, og raka løv.

    (Enda han hadde hage selv i Nevlunghavn).

    Arne Thormod var da i Oslo.

    Om han hadde flytta dit, eller hva han hadde, det veit jeg ikke.

    Men Johannes snudde seg mot meg da, og spurte om ikke jeg kunne gjøre sånt arbeid.

    Jeg hadde jo ikke lagt merke til at hagen trengtes å rakes for løv.

    Jeg var ikke vant til å drive med hagearbeid.

    Selv om jeg nok hadde raka løv før, i Mellomhagen.

    Men situasjonen i huset vårt, var så anspent, så å rake løv, sånn som situasjonen var.

    Når jeg hadde masse aggresjon inni meg, pga. det her med mora mi og hjemmehjelpen da.

    Nei, det orka jeg ikke å tenke på engang.

    Hvis han sagt fra på forhånd, og forklart ordentlig hva jeg skulle gjøre og sånn.

    Og kanskje gitt meg noen lommepenger, for å ta det ansvaret.

    Ja, da hadde det blitt noe annet selvfølgelig.

    Men akkurat da, så var jeg bare deppa og forbanna pga. problemene med mora mi da.

    Så da bare sa jeg nei.

    (For jeg var heller ikke sikker på hvordan jeg skulle gjort den jobben, noen måtte ha forklart det).

    Og bestefaren min var ganske sånn konform da, og smilte ikke, eller noe.

    Han spurte meg om jeg kunne ta den jobben, på en sånn konform måtte da, så jeg syntes han spurte litt rart.

    Så jeg bare sa nei, og tok sykkelen og sykla vekk fra huset da.

    Siden jeg hadde fått nok av mora mi og den hjemmehjelpen da.

    Så sånn var det.

    Det her var vel siste gangen jeg så morfaren min, før jeg flytta til faren min, høsten 1979.

    Og etter det, så så jeg vel bare Johannes en gang, tror jeg, da vi var på ferie hos dem, i Nevlunghavn, jeg og søstra mi, sommeren 1983, var det vel.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • ‘Majoren’ i Nevlunghavn. (In Norwegian)

    Nå er jeg en sånn person som ofte sitter oppe å ser på TV, eller internett eller hører på radio eller leser eller programmerer, på kveldene.

    Så jeg sover som oftest lenge om morgenen også.

    En gang, et år kanskje etter at moren vår døde, så dro jeg og broren min Axel, ned til Nevlunghavn, og besøkte mormoren vår der, bestemor Ingeborg.

    Vi var der en natt da.

    Broren min ville heller besøke Martin, men jeg tenkte det hadde vært artig å besøkt bestemor og, siden det kom litt brått på da mora mi døde.

    Jeg hadde liksom ikke forestilt meg at hun skulle dø, vel bare noen og femti år gammel.

    Så jeg tenkte at vi kunne kanskje prøve å få litt kontakt med bestemor Ingeborg da i det minste, mens hun fortsatt var oppegående.

    Men men.

    Det som skjedde, var at det kom visst en far til en kamerat av Axel, fra Slemdal, tror jeg, på besøk.

    Som bare ble kalt ‘majoren’.

    Så hvem han var, det fikk jeg ikke med meg.

    For jeg var også litt overarbeida på jobben, på den tida her.

    Så jeg lå og sov ganske lenge.

    Så da jeg stod opp, så hadde han major-karen dratt igjen.

    Men jeg hørte dem prata om han majoren da.

    Så hva det var med han, det veit jeg ikke.

    Men jeg lurer på om det var noe med han.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Bestemor Ingeborg er nok noe mafian/Illuminati eller noe sånn. (In Norwegian)

    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, hun er nok ikke en vanlig dame, tror jeg.

    På de runde bursdagsselskapene hennes, så dukker det opp folk fra både England og Tyskland og til og med fra Moss vel.

    Og hun farter også veldig mye over hele verden omtrent, eller i hvertfall Europa.

    Uten at noen vel skjønner hvor hun får pengene fra.

    Men hun har sånn familie-sølvtøy da visstnok, som hun selger nå og da.

    Noe sånt.

    Og en gang jeg besøkte henne i Stavern, sommeren 1990, tror jeg det kan ha vært, altså sommeren jeg fylte 20 år.

    Da hadde noe slags møtings, med noe som så ut som næringslivsfolk, eller butikkfolk, fra Stavern, som gikk i sånne Marin Alpin klær.

    Så hun mormoren min kan det godt være noe lureri med.

    Det ville jeg ikke sett helt bort fra.

    Jeg husker de dreiv og prøvde å bryte meg ned, ved hjelp av søsteren min, som barn, i Nevlunghavn.

    Det var Ingeborg og Johannes og Karen.

    Og søstra mi da.

    Søstra mi lurte meg til å ta et strå over leppene, sånn at det gjorde vondt.

    (Jeg var litt hakka på fra før, så jeg var nesten brutt ned).

    Så skulle jeg få godteri da.

    Men jeg sladra ikke.

    Eller jeg sladra ikke nok, eller noe.

    Jeg var ikke sånn, at jeg sa hva som helst for å få godteri.

    Noe sånt.

    Jeg huska at jeg fikk kjeft uansett.

    Hvis jeg sladra fikk jeg kjeft.

    Og hvis det var jeg som gjorde noe galt, så fikk jeg kjeft.

    Så jeg sladra ikke da.

    Men jeg beholdt fatningen.

    Selv som 6-7 åring, eller hvor gammel jeg var.

    Og da rista morfaren min, Johannes, litt på hue.

    Skuffet omtrent, eller overrasket.

    De klarte ikke å bryte meg ned.

    Så måtte jeg gå borterst i hagen da, (som var ganske stor), eller om jeg gikk dit for å være i fred, mens Ingeborg og Johannes og mora mi satt ved et spisebord ute, og snakket sammen da.

    Så her var det nok noe lureri, har jeg også tenkt senere.

    Så alle de var nok med på noe ‘mafian’/Illuminati, dvs. Ingeborg, Johannes, mora mi og søstra mi.

    Så sånn var det.

    Og jeg hørte det på tonen til tante Ellen, ifjor, da jeg fortalte henne på telefon, om det her ‘mafian’-greiene.

    Så hørte jeg det på stemmen hennes, at hun frydet seg, må jeg vel kalle det, da hun hørte meg si at jeg ikke trodde at bestemor Ingeborg var med på det her ‘mafian’-greiene.

    Så da er det nok sånn, tenkter jeg, basert på stemmen til tante Ellen, at bestemor Ingeborg faktisk er med på det her ‘mafian’-greiene, hvis jeg skal bruke den måten jeg tolka stemmen til tante Ellen på, som grunnlag for å si noe om dette.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og faren min sier alltid ‘Fru Ribsskog’, og ikke ‘Ingeborg’, f.eks.

    Så det tyder på at han har respekt for henne, kan vel kanskje si.

    Uten at det kanskje behøver å bety så spesielt mye, det er mulig.

    Det var bare noe jeg kom på nå.

  • New e-mail to Nick Ewans

    New e-mail to Nick Ewans

     

    10
    March 2009

    03:25

     

    PS.

    This is a picture of me and my grandfather, Johannes Ribsskog, in Nevlunghavn, in 1983, or something:

    This was a year or two before he died in Spain, where my grandparents used to live in the winter.

    The letter that I scanned with it, is one of many letters that my grandmother, Ingeborg Ribsskog, sent me, when I lived in a shared house, in Walton, in 2005, while working for Arvato MSPA.

    The picture was sent with one of the letters.

  • Hvorfor jeg ikke er så spinkel, selv om f.eks. mora mi var det. (In Norwegian)

    I den etterlysningen, som noen, av en rar grunn, sendte meg på e-post igår.

    Fra da mora mi forsvant, fra Larvik, da jeg bodde hos faren min i Svelvik, i 1983.

    Der stod det at mora mi var spinkel, og det var hu.

    Og jeg var også veldig spinkel som barn og ungdom.

    Jeg spilte fotball, men treneren, Skjellsbekk, klagde på at jeg trengte mer kjøtt på beina.

    Men jeg fikk ikke så mye kjøttmat og sånn, fra farmora mi.

    Selv om hu lagde kjøttkaker og sånn, noen ganger da.

    Men jeg spiste vel for mye potetgull og cola om kveldene.

    Det er mulig.

    Og Pizza Grandiosa.

    Men da jeg kom i infanteriet, som 22-åring, da la jeg på meg litt muskler.

    Selv om jeg ikke var så kraftig etter infanteriet heller, men da fikk jeg grunnlaget da.

    Så jobba jeg hardt i alle år på Rimi.

    Jeg var ofte den som la opp kjølevarer, som vel er de tyngste varene.

    Så nå, hvis jeg ser meg i speilet nå, så minner jeg mer om en bjørn, enn spinkel person, vil jeg si.

    Det er fordi at jeg jobbet hardt og pliktoppfyllende i alle år på Rimi.

    Jeg har trent litt, men grunnlaget er fra Rimi.

    Jeg er så vant til å jobbe hardt og pliktoppfyllende på Rimi, så da bare trener jeg på samme måte, og da får jeg resultater med en gang.

    F.eks. da jeg var i Sunderland, så kunne jeg svømme non-stop, i timevis, hvis jeg ville, uten å bli sliten.

    Det er nok pga. alt det harde og jevne arbeidet jeg gjorde i infanteriet og i Rimi.

    Likevel, så fikk jeg høre bak ryggen min, da jeg ble butikksjef, at jeg jobba dårlig.

    Det var vel kanskje fordi, at hvis jeg tok tid, og hjalp en kunde, (som man skulle gjøre), så trodde kanskje kassapersonalet, at jeg ikke jobba ordentlig da.

    Jeg kan ikke skjønne noen andre grunner.

    Jeg dusja hver dag før jeg dro på jobben, og hadde alltid nyvaska skjorte.

    Kanskje det var derfor de trodde at jeg ikke jobba.

    Jeg var også nøye med frukta, og sorterte bort all den dårlige frukta i disken hver morgen.

    Og det er det vel ikke alle som er like flinke til.

    Så det er mulig at jeg fikk litt ekstra tyn, siden jeg var grundigere med ting som å ta bort den dårlige frukta osv.

    Men på Rimi Langhus, så sa dem at det var bra at jeg brukte lang tid i frukta.

    Men det syntes ikke kollegene mine på Rimi Kalbakken, husker jeg.

    Men jeg var jo egentlig butikksjef, så jeg skulle jo egentlig bli dømt fra mine resultater, mener jeg da.

    Og ikke på bakgrunn av noe sladder.

    Jeg burde kanskje tatt med de som klagde, og latt de fotfølge meg i butikken en dag, så hadde de jo fått sett hva jeg gjorde.

    Ei som het Ida, da jeg var butikksjef på Nylænde.

    Hun spurte meg på det første personalmøte jeg hadde som butikksjef omtrent.

    ‘Hva gjør du da’, på en sånn lur måte.

    Akkurat som om jeg ikke gjorde noe.

    Det syntes jeg var ekkelt.

    Så jeg ble paff, og visste ikke hva jeg skulle svare.

    Jeg var ikke vant med så uhøflige folk fra Rimi Bjørndal.

    Men det har jeg tenkt i ettertid, at jeg kunne lat henne gått sammen med meg en dag i butikken da, så kunne hun fått sett hva jeg gjorde.

    Jeg vet ikke hva hun tenkte på, hun satt i kassa og trodde at jeg ikke gjorde noe da kanskje.

    Det er mulig.

    Det er mye rart.

    Når man jobba som butikksjef i Rimi, så skulle man prøve å få kundene fornøyd, sjefene fornøyd og de ansatte fornøyde.

    Jeg fokuserte mest på kundene jeg da, at de skulle bli fornøyde med butikken.

    Men jeg hadde ikke noe praktisk lederutdannelse, så jeg kunne kanskje vært flinkere med personalet.

    For det kan nok tenkes at jeg feilaktig fikk rykte på meg for å ikke jobbe bra nok.

    Det mener jeg at jeg hørte at hun Hilde, låseansvarlig på Rimi Nylænde, også prata om, bak ryggen min.

    Helt til en dag hvor vi jobba sammen, med å fylle opp platået på Rimi Nylænde, med noe såpe.

    Og da så hun at jeg jobba bra, og da fortalte hun vel det videre.

    Men det er vanskelig å måle dette, hvor mange kalorier hver enkelt bruker, på å jobbe, hver dag.

    Jeg var jo forsiktig med ryggen, og jeg var ikke sånn at jeg stønna hver gang jeg tok et løft.

    Så det kan ha vært at vi burde ha hatt noen slags kalorimålere da på jobben, for å registrere hvor mange som brukte hvor mange kalorier.

    Jeg bare tuller.

    Men jeg vet ærlig talt ikke hvordan man skal dømme en butikksjefs arbeid, annet enn ut fra resultatene.

    Man kan vel ikke ha en som går i hæla ens, og registrere og skrive opp alt man gjør i løpet av en dag?

    For jeg tror ikke jeg hadde kommet så dårlig ut da, for jeg er ganske disiplinert og hardtarbeidende egentlig.

    Ellers så hadde jeg vel ikke gått fra å være veldig pinglete i 1992, til å bli ganske kraftig 10-12 år seinere.

    Det skulle ikke jeg tro selv ihvertfall.

    Jeg veide kanskje litt i underkant av 60 kg., det første året jeg bodde i Oslo og studerte.

    Og nå veier jeg vel over 90 kg, tror jeg.

    Og det er ikke så mye fett.

    Så mye av de kiloene er nok pga. hard jobbing blant annet i Rimi og infanteriet da.

    Så det er ikke umulig at jeg fått litt urettferdig tyn, i Rimi, for å ikke være hardt-arbeidene da.

    Fra folk som kanskje ikke så hele bildet, og bare dømte det fra det de så selv.

    Det er mulig.

    Men men, man kan ikke være like heldig med alt.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • New e-mail to Nick Ewans

     

    08
    March 2009

    23:43

     

    PS.

    I suspect that this is some dirty cops, that are trying to break me down, or something, for some moronic reason.

    Something like this.

    Sincerely,

    Erik Ribsskog