johncons

Stikkord: Karen Ribsskog

  • Hva farmora mi, Ågot, sa

    Ågot var kanskje ikke så opplyst, men hu var litt lur da.

    Hu sa f.eks. om onkel Håkon, den nest eldste sønnen sin, da jeg og Pia var små, at ei lokal jente hadde vært så forelska i Håkon, at hu klatra opp i et tre, og var der hele natta.

    Man kan jo forestille seg at det egentlig var sånn, at Håkon jagde henne opp i treet da, for hu flytta seinere til en forstad av København, hvor vi var innom og besøkte henne, sommeren 1980, da vi skulle til Kroatia, eller Jugoslavia, som det het da.

    Og hun sa flere ganger, at i Oslo, så hadde Runar, hennes yngste sønn, fått spørsmål om, fra en mann på gata, om han ville selge narkotika, men Runar hadde svart nei.

    Men dette viser vel at Runar begynte å diskutere dette og betingelser og sånn.

    Han fikk senere drosjelappen og flylappen, så det er mulig at det var bra betalt å være drosjesjåfør, på den tida, det vil jeg nok tro.

    Men men.

    Men Ågot sa også om Viggo Snoghøj, også kallt Viggo Snowhill, bodybuilderen, som nå bor i USA, og som søstra mi sa var som en gigolo, for en dame i USA, for noen år siden.

    Ågot sa flere ganger sånn, at hva heter han elste sønn til Haldis igjen, er det Hugo?

    Dette sa Ågot så mange ganger, uten noen grunn, eller poeng, så jeg lurer på om det var noe med Viggo.

    For Ågot, hu var ikke så lærd og klok, som Øivind, farfaren min, men hu kjente mange folk i kroker og kriker, på Berger og i distriktet rundt da.

    Sladrekjærringer osv., og kanskje mer oppegående folk.

    Det er mulig.

    Ihvertfall så fant Ågot ut mye om hva som foregikk, så jeg måtte hele tida tenke på hvordan jeg oppførte meg, selv om jeg var på Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Men hu sa også, at grunnen til at de fikk Pia, var at Øivind ønska seg ei jente.

    Og hu sa også, en annen gang, flere år før, at hu hadde gitt meg melk, når jeg var liten.

    Så spørsmålet er om Ågot og Øivind egentlig var foreldra til Pia og meg?

    Og om det var noe galt med Viggo?

    De er litt rare noen av de tinga, som Ågot pleide å si, må jeg si.

    Bestemor Ingeborg, hun sa også sånne ting.

    At da jeg var liten, så gikk jeg ikke som vanlige babyer, neida, jeg krabba visst med magen opp, istedet for med magen ned.

    Det syntes jeg hørtes litt rart ut da.

    Men en annen ting de pleide å si, var at min mormors sønn Martin, lærte meg å gå, ved å binde et sjerf rundt meg.

    Så jeg vet ikke helt hva som har foregått da.

    Men det var visst det som hadde skjedd da.

    Martin hadde visst også bodd hos Ågot en stund, på Sand, og jobba på verkstedet til faren min.

    Og mora mi også bodde der, og Ågot hadde gitt henne den vanen å drikke kaffe da.

    Så det er mye rart som har skjedd, rundt begynnelsen av 70-tallet, som jeg ikke helt skjønner her.

    Og det er nok ikke så lett å finne mange troverdige kilder, i hverken Olsen eller Ribsskog-familien, angående hva som egentlig har skjedd.

    Så sånn er nok det dessverre.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Farfaren min Øivind, han var en veldig sterk personlighet, må man vel si.

    Og Ågot og Øivind, de var ikke alltid perlevenner, må man si.

    Det var sånn, at hvis jeg var der en lørdagskveld, som skjedde noen ganger, da jeg var guttunge, så hadde sikkert Ågot kanskje tint noen reker da, som lørdagmat, foran TV-en.

    Og da hadde hun kanskje en litt brysk tone, ovenfør Øivind da, men en mindre brysk tone, ovenfor meg, når hu satt fram maten.

    Så Ågot var ofte vennligere ovenfor meg, enn ovenfor Øivind, vil jeg si.

    Det var ofte sånn, at Øivind sa et eller annet, som de andre reagerte på da.

    Og Øivind kunne også være sånn, som sønnen sin Håkon, at dem reiste seg opp da, med temperament, hvis du sa noe galt da.

    Selv om det ikke skjedde så ofte.

    Øivind var upopulær, blant oss barnebarna, husker jeg, for han var kanskje ikke så reinslig og sånn da.

    Det var noen merker, på sofaen til Øivind, etter at han døde, på begynnelsen av 80-tallet vel.

    Noen slitemerker, på armlenet, osv.

    Han satt alltid i den sofaen, en toseter vel.

    Men hvordan de slitemerkene kunne dukke opp på sofaen, det veit jeg ikke, for dem var ganske rue osv.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Så sånn var det.

  • Kanskje noen i Lofoten husker noe fra 60-tallet da mora mi og morfaren min og tante Ellen og dem, bodde i Stokmarknes?

    lofoten

    http://lofotbilder.origo.no/-/bulletin/show/383993_karen-ribsskog-oppvokst-i-hadsel-paa-60-tallet-datter-av-r

  • Brukte bestemor Ingeborg nettverket sitt mot meg, siden jeg flyttet til faren min?

    I det siste har jeg lurt litt på, om det kan ha vært sånn, at bestemor Ingeborg, har brukt sitt nettverk, for å plage meg, siden hun ikke likte at jeg flyttet fra moren min, til faren min, i 1979.

    Bestemor Ingeborg, har jo kjente danske besteforeldre som Anders Gjedde Nyholm og en annen bestefar var industriherre, sønn av den kjente industrigrunderen Anker Heegaard, og disse hadde jernstøperiet i Frederiksværk, som kanskje er like kjent i Danmark, som sølvgruvene i Kongsberg, i Norge?

    Hvem vet.

    Ihvertfall så kunne man se dette nettverket til bestemor Ingeborg da, på hennes runde fødselsdagsselskaper.

    Da dukket det opp folk fra Norge, Danmark og England, i hennes selskaper.

    Folk jeg ikke ante hvem var, og vel opp mot 20-30 stykker.

    Som holdt taler osv., mens oss som var i familie med bestemor, vi holdt sjelden tale, hvis ikke tante Ellen dristet seg frempå da.

    Og sønnen til min fars nye dame, (min far lot jo meg bo alene på Bergeråsen, siden han fant en ny dame, et halvt år etter at jeg flyttet dit), hun hadde to stesønner, Jan og Viggo, som var halvt danske.

    Og Jan (Snoghøj), var det nettopp, som agerte ‘Kirsten Giftekniv’ da, og fikk faren min til å besøke moren hans, Haldis, siden Jan og faren min, begge var i sykkelklubben, hvor faren min begynte noen måneder etter et jeg flytta dit.

    Dette må ha vært våren 1980, at faren min begynte i sykkelklubben, ble kjent med Jan Snoghøj, som da var 16 år, og Jan inviterte så faren min, til å besøke sin mor, Haldis, som bodde i et hus, på Bergeråsen, med tre barn, Viggo, Jan og Christell.

    Så flyttet faren min ned dit da, og ble som en far for Viggo, Jan og Christell da.

    Og så ble vel mer Ågot og Øivind, på Sand, min fars foreldre, de ble mer som mine foreldre da, selv om jeg ikke syntes at det ble det samme med, jeg ville jo helst ha en ordentlig far og mor da, jeg bodde jo ikke på Sand, jeg bare spiste middag der.

    Men men.

    Men det var nok bedre enn å bare bo alene på Bergeråsen.

    Det hadde nok vært fælt, hvis jeg ikke hadde hatt muligheten til å gå bort på Sand, for det huset til Ågot og Øivind der, det var nesten som mitt barndomshjem og, for etter at faren min skilte seg, med mora mi, så bodde faren min hos foreldrene sine, så da vi var på besøk hos faren vår, så bodde vi i huset til Ågot og Øivind da.

    Så i det huset, så var jeg minst en gang i året, vil jeg si, fra jeg ble født, til jeg var i begynnelsen av 20-åra, for de flytta ikke så mye rundt og sånn, som resten familien, min fars foreldre, Ågot og Øivind da, (selv om Øivind døde rundt 1983 vel).

    Men men.

    Men kan bestemor Ingeborgs nettverk ha vært så mektig, at hun kunne trekke i noen tråder, også fikk Jan Snoghøjs danske familie han til å invitere min far hjem til Haldis.

    Kan det ha vært noe slikt som har foregått, er det som jeg driver å lurer litt på nå for tiden da.

    For min mormor kunne være ganske morsk og streng og myndig, er vel det rette ordet.

    Hun var så og si alltid patroniserende, og sa ting som ‘så så lille Erik’, til jeg var langt oppe i 30-åra.

    Hun sluttet vel aldri helt å være sånn.

    For bestemor Ingeborg, kunne være slem noen ganger, og gå inn for å såre folk, virker det som for meg.

    Så spørsmålet er hvor ‘forstyrra’ var bestemor Ingeborg, og hvor besatt var hun av slike dagligdagse ting?

    Var hun ‘forstyrra’ nok til å prøve å ødelegge sine slektningers liv, pga. at hun hadde en slags forkvaklet oppfatning av ting da?

    Jeg husker jo at bestemor Ingeborg, bebreidet meg, for at søstra mi hadde en mørkhudet unge.

    (Ikke at jeg sier at det er noe galt med det).

    Men søstra mi, hun hadde ikke jeg noe kontroll over, da hun flytta til Oslo.

    Så jeg bestemte ikke hvilke venner hun skulle ha.

    Søstra mi, bodde i bofelleskap, men noen venner av henne fra skolen, og jeg kunne ikke dukke opp der, og si at søstra mi måtte gjøre sånn og sånn.

    Nei, søstra mi var under min fars og Haldis’ omsorg, hun bodde der under tenårene, etter å ha bodd hos sin mor i Larvik først.

    Og så bodde søstra mi et par år, hos Ågot, på Sand, mens jeg studerte og jobbet, i Oslo.

    (Noe Ågot klagde på, hu ble sliten av å ha Pia boende der, husker jeg at Ågot sa).

    Så flytter søstra mi med noen venner til Oslo, og jeg er opptatt med jobb og studier og militæret, og har ikke noe myndighet over søstra mi.

    Søstra mi har ikke noe sted å bo, når jeg er ferdig med militæret, og spørr om hu kan bo hos meg.

    Jeg regna begge foreldra mine, som veldig uansvarlige, så jeg sa det var greit.

    Men jeg kunne jo ikke begynne å si til henne, hvem hun skulle ha som venner og sånn.

    Søstra mi var jo da, sommeren 1993, 21 og et halvt år gammel vel.

    Også skulle jeg si til henne hvem hun kunne ha som venner.

    Nei, det ville ikke ha fungert, fordi søstra mi var, når hun var 21 år gammel, en viljesterk person.

    Så det ville aldri ha fungert.

    Og i 1995, da Pia fikk Daniell, da hadde hun hatt eget rom, siden 1993, hos Ungbo.

    Så det var ikke sånn at hun bodde på rommet mitt, hele tiden, det var bare noen få måneder, til hun fikk seg eget rom.

    Så Pia bodde ikke hos meg, når hun fikk Daniell.

    Men mormoren min bebreider meg, at søstra mi fikk en farget unge.

    Så hun er tydelig vært veldig forstyrret, og hun tenkte veldig svart og hvitt da.

    At søstra mi er englebarnet, og jeg er liksom, hva heter det, en som får skylden da, for alt som går galt.

    Hva heter det da.

    Skyldebukk?

    Nei, jeg husker ikke hva det heter.

    Jeg merker at det er lenge siden jeg har bodd i Norge.

    Men jeg fikk skylda for alt som gikk galt da, enda jeg kanskje ikke hadde noe skyld i det.

    Så bestemor Ingeborg, var forstyrra, vil jeg si.

    Så spørrs det hvor forstyrra hun var.

    Var hun forstyrra nok til at hun prøvde å ødelegge livet mitt, pga. noe som vel egentlig var mellom meg og foreldrene mine, dvs. hos hvilken av foreldrene mine jeg skulle bo.

    Hvem vet, men det er vel lov å lure ihvertfall.

    Det får man håpe.

  • Mora mi var også litt redd for den brua her, mener jeg å huske. Jeg tror vi kjørte over der, da vi skulle til Rauland vel, i 1978, utenom skoleferien

    rauland

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=568376

  • Bestefar Johannes Ribsskog og bestemor Ingeborg Ribsskog, de handlet mye med antikviteter, i London, og andre steder. (In Norwegian)

    Bestemor og bestefar, pleide å dra til London, ihvertfall på 70-tallet, og handle antikviteter.

    Det var mye sølv, som var enkelt å ta med tilbake til Norge.

    Men noen ganger, når vi var i det huset de pleide å ha, ovenfor bedehuset, i Nevlunghavn, da var en av de tre stuene innredet med antikke møbler, som var så fine, at man ikke kunne sitte på stolene osv.

    Noen ganger, så solgte de også antikviteter, og det var gjennom annonser i Aftenposten vel, så kom folk til huset deres i Nevlunghavn, og kikket på antikvitetene.

    Som sikkert stod side om side, med ting bestemor hadde arvet, fra Gjedde-familien, i Danmark, (et sølvølkrus, fra 1700-tallet, som jeg fikk i 2004, i bursdaggave, for eksempel).

    Så bestemor måtte nok forklare at nei, det kruset var ikke til salgs da.

    Men men.

    Men, noen ganger, så skulle de selge antikviteter.

    Og da dro de noen ganger til en antikvitetsforretning.

    Så et navn som ble sagt mye, i huset deres, det var en ‘luring’, fra Tønsberg, som het Ulving.

    Det er han her:

    Statsadvokaten tar ut tiltale mot kunsthandler Einar Tore Ulving i Tønsberg. Tiltalen gjelder blant annet grovt underslag av kunst og antikviteter.

    http://www.dn.no/arkiv/article15489.ece

    Han Ulving var visst også involvert i et av Munch-ranene, mener jeg at jeg leste i VG eller Dagbladet, da jeg bodde i Norge.

    At han hjalp å få Skrik og Madonna tilbake, var det sånn?

    Hvem vet.

    Mora mi hadde også noen gamle sofaer, tror jeg det var, stående hos han.

    Hvis ikke det var i Larvik da.

    Og det kunne ta tid, før slik ble solgt.

    Så man fikk ikke pengene med en gang, men måtte vente til noen ville kjøpe dette da.

    Hvis jeg har forstått det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Ting som Pia har sagt, som jeg ikke har fått verifisert. (In Norwegian)

    Jeg har jo skrevet om det, at søstra mi Pia, noen ganger forteller ting, som jeg ikke har visst om før, og som er spesielle.

    Og som jeg ikke senere har fått bekreftet om er riktig.

    Hvilke ting er dette, lurer kanskje folk på.

    På 80-tallet, da jeg var på besøk hos mora mi og søstra mi, Pia, i Larvik, så sa Pia:

    Mamma sa, at vi ikke måtte gå forbi det huset der, (i Larvik), for der bor tante Ellen, (som egentlig bodde i Sveits), og hun maner dere, (som vel samene gjør noen ganger).

    Da fikk jeg et litt rarere syn på mora mi.

    Andre ting Pia har sagt, dette var fra rundt 1989 vel:

    Mamma sa, at Lene, (kusina vår), ble døv, fordi Håkon, (faren til Lene, vår onkel), spilte så høy musikk, på stereoanlegget, da Lene var lita jente.

    Dette sa aldri mora mi til meg, det eneste hu sa, var rundt 1976 vel, at Håkon gifta seg med Tone, da hu var for ung, for hun var bare 15 år, eller noe.

    Så det var nok kanskje litt spesielt ja.

    Mer søstra mi sa, dette var vel på 90-tallet en gang:

    Viggo, (broren til stesøsteren hennes Christell), er i USA og bor hos en dame der, som en slags gigolo.

    Ja, det er slitsomt det Pia sier.

    I 1989, da vi var i Kristiansand, så sa hun og Christell, at faren min hadde fingra henne, som 4-5 år gammel jente, eller noe.

    Så sånn var det.

    Christell sa også en gang, rundt 1984, var det vel, at rektor Borgen, på Berger skole, hadde gått inn i jentegarderoben til klassen hennes, (hvor også søstra mi, Pia gikk), også hadde Annika i klassen dems, løpt foran rektor Borgen, og vifta med puppa sine, sa Christell.

    Faren min lå og solte seg, mens Christell fortalte dette høyt, ved huset til Haldis, i Havnehagen, og faren min sa ikke et ord, for å kommentere dette.

    Så jeg bare gikk hjem til Leirfaret, nærmest i sjokk, over rektor Borgen, faren min og Annika, og hvorfor sa Christell det her til meg, og i en ganske aggressiv tone, ville hun at jeg skulle gå hjem?

    Nei, det var rart.

    Så det er mye rart.

    Det er mulig at Pia har sagt mer sånne her ting.

    Jeg husker at en gang, så overhørte jeg at søstra mi sa til broren vår, Axel.

    At Pia nesten programmerte han.

    Og sa, at jeg, (altså meg, Erik), bare hadde en genser.

    Noe som ikke var sant i det hele tatt.

    Enten jugde Pia, eller så var hun som en nerd, som ikke så forskjell på gensere.

    Så søstra mi er nok en slags ‘basket case’, eller forstyrra, eller kanskje bare slem.

    En av de.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg overhørte også at søstra mi, sa dritt om meg, til onkel Martin, i 2005, som om at jeg gjorde noe galt, ovenfor sønnen hennes Daniell.

    At hun likte ikke et eller annet jeg gjorde.

    Enda jeg ikke gjorde noe galt, i det hele tatt.

    Så at søstra mi driver å ‘programmerer’ folk, og sier dritt om meg, og også andre.

    At søstra mi nok er en slags spion, for noe Illumianti, eller hva det kan være det er jeg ganske sikker på.

    PS 2.

    Søstra mi hadde også en lapp, om Christell, hvor Christell, i 1988, det året hun fylte 16, og søstra mi fylte 17.

    Da hadde Christell skrevet på en lapp, ‘hva skal vi gjøre i England, (de skulle på språkreise til Bournemouth, sommeren 1988), skal vi røyke, drikke og knulle gutter?’

    Så kanskje Christell var under Pia’s kontroll.

    Hva vet jeg.

    Det kan virke som at Pia ihvertfall prøvde å foreta utpressing, mot Christell, siden Pia tok vare på den lappen, fra Christell, og hadde den sammen med sex-dagboka si osv., i en tom, litt ‘cruncha’, Gode Ønsker, konfekteske, husker jeg at jeg så.

    For jeg lå omtrent i krig, med ‘Haldis-familien’, så noen ganger, når jeg var hjemme fra skolen, så stakk jeg ned til huset til Haldis, for å finne på noe faenskap, for å ta hevn på dem da, som lot meg bo alene.

    Og en av de gangene da, (det her var høsten 1988, som nok var den siste gangen jeg tok raid, på huset dems. Eller en av de siste gangene, for jeg begynte å bli litt for gammel til det), så fant jeg den lappen, som Christell hadde skrevet, (på skolen kanskje, for de gikk i samme klasse), og Pia nok tok vare på, for utpressing, antagelig, eller ihvertfall muligens.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så Pia er livsfarlig, selv om hun ikke virker sånn.

    Hvis man tar opp ting med Pia, hvis man beskylder henne for noe.

    Så tar hun et triks, hun begynner å gråte, og svarer ikke på noe, men bare sitter med hodet ned, og gråter, eller later som om hun gråter.

    Så det går ikke an å kommunisere med Pia, på noen som helst måte, hvis man tar opp noe, som Pia ikke vil prate om.

    For da reagerer hun som en ‘basket case’, og gråter, og går ikke ann å prate til.

    Så Pia er farlig og underfundig, og en man aldri kan komme på bølgelengde med, og ta opp problemer med, for da bare forvandler hun seg selv, til en gråtende ting, som ikke klarer å snakke.

    Så sånn er det, dessverre.

    Så hvis du ser Pia, så hold deg unna, og gå en annen vei, er mitt råd.

    Jeg skal ihvertfall aldri ha noe mer med henne å gjøre igjen.

    For hun er livsfarlig.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Jeg lagde det slektstreet på nytt, uten ‘artige’ titler. (In Norwegian)

    Slektstre10

    PS.

    Her kan man se, at min mor, Karen Ribsskog, hun var oppkalt etter sin mormor, Karen Marie Nyholm, som var datter av Anders Gjedde Nyholm, som var øverstkommanderende general, for alle Danmarks stridskrefter, i mellomkrigstiden, og han var også adelig, han var sønn av Maren Gjedde, i Gjedde-slekten, som blant annet har Ove Gjedde, som koloniserte Trankebar for Danmark-Norge.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Man kan også se, at Gjedde-slekten nok må ha blitt tulla med.

    (Av Oldenburg?).

    Man kan se, at min mormor, som var fra fine familier, som Gjedde, Nyholm, Fog og Heegaard, og vel også Hagerup.

    Hun giftet seg ned i klasse.

    Min morfar, Johannes Ribsskog, begge hans foreldre var lærere, i Rælingen.

    Og min mor, hun giftet seg også litt ned i klasse vel.

    For hennes far, Johannes Ribsskog, var da rådmann, eller kontorsjef.

    Og faren min var egentlig selvstendig næringsdrivende, selv om de hadde et snekkerverksted, med ganske mange maskiner i, på Sand.

    Så det kan nesten virke som, at både min mormor, Ingeborg Ribsskog, og min mor, Karen Ribsskog, at de giftet seg, for å komme unna noe greier, i Danmark og på Hurum etc.

    For min far, Arne Mogan Olsen, han hadde et veldig bra nettverk rundt seg, på Berger.

    Med masse familie, på både hans fars og morsside, som bodde på Berger og i distriktet rundt.

    Så her tror jeg det er noe som har foregått, og fremdeles foregår, mot den her gamle nordiske adelslekten Gjedde.

    Som har vært i Norden, lengre enn Oldenburg da, som det danske og det norske kongehus stammer fra.

    Så kanskje Oldenburg, ikke liker å bli kalt tyskere.

    For da må man jo dokumentere det da, at man har forfedre som har vært i Norden, fra før 1400-tallet.

    Og det har jo Gjedde.

    Men jeg kan jo ikke dokumentere, at Ribsskog, Mogan eller Olsen-familien, har vært i Norden, siden før år 1400.

    Men siden hun Maren Gjedde, er min tipp tipp oldemor, så kan jeg si det da, at Oldenburg, nei de er bare noen tyskere.

    Og derfor jakter Oldenburg, på alle som har forefedre som het Gjedde, og kanskje også andre nordiske adelsfamilier, som forfedre.

    Hvem vet.

    Er det noe slikt som forekommer?

    Eller er det Løvenskiold-familien, som tuller, som min mormor også sa var fra Tyskland, og kom nordover senere enn Gjedde-familien etc.

    Hvem vet.

    Noe er det nok i hvertfall.

    Den som lever får kanskje se.

    Vi får se.

    PS 3.

    Det kan også ha vært sånn da, selvfølgelig, at Illuminati, e.l., ‘kuppet’ denne Gjedde-familien, og at min mormor, Ingeborg Ribsskog, ble sendt nordover, til Norge, for å ‘kuppe’ Ribsskog-familien.

    Det er kanskje en enda mer sannsynlig versjon.

    For min mor, Karen Ribsskog, hun ba meg, da vi lagde en heks, på skolen, i håndarbeidstimene, på Østre Halsen skole, i 1977.

    Da ba min mor meg, om å gi den til bestemor Ingeborg.

    Det kan kanskje virke som at min mor prøvde å bryte ut av det illuminati-greiene?

    Og at min morfar, var nedtrykt, over det samme illuminati-greiene, for jeg husker han var deppa ofte.

    Så at min mormor, Ingeborg Ribskog, var illuminati-spion?

    Og min tante, Ellen, hun advarte også min mor mot, husker jeg.

    Men min mor var kanskje redd for disse illuministene(?)

    Men ingen har fortalt meg noenting om hva som egentlig har foregått.

    Så det er blant annet derfor, at jeg driver å skriver den her bloggen da.

    Så sånn er det.

    Nå må jeg snart på noe ‘møtings’ her, i Liverpool, så nå får jeg kjappe meg litt.

  • Nå har jeg laget familietre her, så kan politiet f.eks. se at det er ganske fine familier de driver å tuller med når de ikke gir meg rettighetene mine

    slektstre

    PS.

    Ikke at det med familiebakgrunn skal ha noe å si for ens rettigheter da selvfølgelig.

    Men politiet er kanskje betatt av New World Order-kultusen, som råder i Norge for tiden, virker det som.

    Med nesegrus beundring av personer som Rimi-Hagen og Røkke og Ari Behn osv.

    Så da kanskje det bare er den nye eliten, som får rettighetene sine.

    Jeg får ihvertfall ikke rettighetene mine, og ingen personer i disse familiene, i slektstreet mitt, gir meg noe hjelp, selv om jeg publiserer om dette, på en blogg, som har flere tusen lesere i uka.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Min søster Pia, på midten av 90-tallet: ‘Erik, du er like gammeldags og konform, som bestemor Ingeborg’. (In Norwegian)

    I 1991, så flytta jeg inn, på Ungbo, i Skansen Terrasse, etter å ha bodd et år, sammen med familien til halvbroren min, Axel og hans far Arne Thomassen, som var min tidligere stefar, på 70-tallet, og hans dame i Oslo, Mette Holter.

    Jeg måtte flytte derfra, sa Mette Holter, og jeg så annonser for Ungbo, på T-banen, på vei fra Furuset ned til Sentrum.

    Så jeg syntes det hørtes greit ut, å bo på Ungbo, for de reklamerte med, at man bare måtte ta oppvasken, hver femte uke, siden det var bofelleskap da.

    Og leia var rimelig, det var det viktigste da, for meg, siden jeg skulle begynne å studere igjen, skoleåret 1991/92, etter å ha hatt et hvileår, året før.

    I 1993, så var jeg ferdig med militæret, hvor jeg var hele året ut, i infanteriet.

    Så jeg fikk vernepliktsmedaljen.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, og da hadde ikke min søster, Pia, noe sted å bo, så hun ville bo hos meg, på Ungbo.

    De andre der, Anne-Lise osv., ville ikke bo der lengre, hadde jeg overhørt, når jeg var ferdig med militæret.

    Og hun som bodde igjen der, Wenche, begynte å oppføre seg rart, etter at min søster flytta inn, og glemte å passe på katta si, osv.

    Så der var det nok noe raritet, som foregikk.

    Men men.

    (Kan min søster ha stått bak, har hun kontakter i illuminati og/eller ‘mafian’?)

    Hvem vet.

    Min søster sov først, i en tre-fire måneder vel, på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, før hun fikk eget rom der, like før jul, i 1993, var det vel.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes vaskekjeller-ordningen, var tungvint, for man måtte vaske ferdig før klokken 20.

    Så jeg ringte Thorn, eller hva de heter, og jeg fikk med alle som bodde der.

    Det var meg og Glenn Hesler og søstra mi, og ei som het Hildegunn, og hennes type, Rune, som visstnok skulle være homo, ifølge søstra mi og Hildegunn.

    Jeg regna med at de mente bifil, siden han var sammen med Hildegunn.

    Men jeg var fra et lite sted, Berger i Vestfold, hvor det ikke var noen homo-er, så jeg var litt sky for han Rune, så jeg ble ikke så godt kjent med han, men det var søstera mi og Hildegunn, som så gjerne ville at Rune skulle flytte inn, etter at vi fire andre, hadde fått rom der.

    Dette må ha vært på begynnelsen av 1994, da jeg bestilte den vaskemaskinen, fra Thorn vel, som kosta 250 kroner, å leie, i måneden.

    Og da ble alle med på å leie den, så folka betalte meg 50 kroner, i måneden, for å spleise på den da.

    Rune ville at jeg også skulle leie oppvaskmaskin.

    Men da sa jeg, at det fikk noen andre leie, for jeg ville ikke sitte igjen med for mye, i leieutgifter, hvis det skjedde noe.

    Jeg hadde ikke så høy lønn på Rimi.

    Men det som skjedde, var at søstera mi, hun var heller nede i byen, i mange dager, hos typen sin Keyton, osv., istedet for å henge opp sin vask.

    Så da fikk jo ikke jeg vaska klær.

    Så dristet jeg meg da, i 1994, til å fortelle søstera mi, at hun ikke var noe flink til å henge opp klærne sine til tørk, når vaskemaskinen var ferdig.

    Men da våknet feministen i Pia, tror jeg, og det var ikke noe jeg hadde noe med, om hun hang opp tøyet sitt.

    Jeg husker jeg snakka med fetteren vår, Ove, om det her.

    Og han var enig med meg, for han sa at tøyet ble ‘surt’, hvis det ikke ble hengt opp.

    Men søstera mi, oppførte seg da, litt aggressivt, og nesten truende, når jeg turte å nevne dette, at hun hadde latt tøyet ligge, i flere dager, etter at vaskeprogrammet, var ferdig kjørt.

    For da ble jo det dumt for meg.

    Hvor skulle jeg gjøre av hennes tøy, i mellomtiden?

    Hvis jeg ville vaske tøy?

    Det var jo ikke min jobb, å henge opp tøy, etter søstera mi.

    Og vår mor, Karen, hun husker jeg at også gjorde et poeng av det her.

    At når hun besøkte meg og søstera mi, når vi bodde på Ungbo.

    Hun sov vel på sofaen, eller på rommet til søstera mi, vel.

    Så var det meg hun måtte låne reine håndklær av.

    For søstera mi, hun var ikke så flink til å holde styr på sånt, at man måtte ha reint tøy og reine håndklær osv.

    Søstera mi hadde ikke noe rutiner, for vasking av tøy osv.

    Hun bare fylte opp en maskin, en gang i mellom, også lot hun tøyet bare ligge, i flere dager noen ganger, hvis hun var hos kjæresten sin, f.eks.

    Og søstera mi, hun pleide også å glemme nøkla.

    Så hvis hun og kjæresten hennes, Keyton, kom hjem fra byen, natt til lørdag.

    Da vekte søstera mi bare opp meg, midt på natta og kasta stein på ruta mi osv.

    Enda det var natta før jeg skulle jobbe min første ledervakt på Rimi.

    Så jeg måtte ha reint tøy, og dusja hver dag før jobben osv., for jeg jobba jo i matbutikk.

    Og hadde ansvaret for kjølevarene osv., som er en ganske tung jobb, så jeg måtte være renslig, for ellers, så ville det nok lukta ‘hest’, og det som var, på Rimi Nylænde, hvor jeg jobba på den tiden.

    Og søstera mi, hun tok med tre afrikanere hjem fra byen, natt til søndag osv.

    Og lot to av de sove i stua, og lot de ta juicen min, i kjøleskapet, og hun gikk inn på rommet mitt, mens jeg sov, og rappa to røykpakker fra meg, siden det her var før jeg slutta å røyke, som vel var i 1994 eller 95.

    Og når jeg sa til søstera mi, at hun hadde gått fra tøyvasken sin, i vaskemaskinen, i flere dager.

    Så sa søstera mi, at det var ikke noe jeg hadde noe med.

    Selv om jeg var broren hennes, regna jeg med at hun mente.

    (For søsteren min er ganske feminist da).

    Nei, søstera mi var myndig, så jeg hadde ikke noe med å bestemme over henne, selv om jeg var broren.

    Det var vel egentlig ganske greit for meg.

    Men, som felles beboer, i bofellesskap, så hadde jeg vel rett til å klage, på at søstera mi ikke tok ut klærna sine av vaskemaskinen, på flere dager.

    Så sånn var det.

    Og søstera mi, hu begynte å klage, på at jeg var så gammeldags og ordentlig, som bestemor Ingeborg, som hun sa.

    Men da sa jeg ingenting.

    Men da gikk vel egentlig søstera mi for nærme, for hun hadde vel ikke noe med, hvordan jeg var, jeg hadde jo vært myndig, i mange år, og hun flytta jo ikke opp til meg, før jeg var myndig, på Bergeråsen, og Pia er jo et og et halvt år yngre enn meg.

    Så hun har jo ikke noe med, hvordan jeg er som person.

    Så hun var litt frekk, vil jeg si.

    Og om jeg er konform, som felles beboer, på Ungbo, så må vel det bare være bra, for søstera mi, at jeg er sånn, at jeg tar ut av vaskemaskinen, etter bruk, og ikke er sånn, at jeg bare lot alt flyte liksom.

    Så her møter vel søstera mi, seg selv, litt i døra.

    For for noen år siden, etter at hun fikk unge osv., så begynte hun å bli sånn, husker jeg, at hun alltid skulle lage julemiddag og vaske tak og vegger osv.

    Men sånn var hun absolutt ikke før hun fikk Daniell.

    Da var hun mer som ei sjuske nesten, eller ihvertfall som en hippie.

    Som mora mi klagde på, at ikke hadde reine håndklær i skapene.

    Så det er mye rart her i verden.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Pia og jeg er også litt fra Stenseth Terrasse. Spesielt Pia da. (In Norwegian)

    Jeg har jo skrevet det på bloggen, at jeg og søstra mi, egentlig er fra både Larvik og Berger.

    Men like etter at jeg flytta til faren min, i 1979, så flytta mora mi og søstra mi og den tidligere stefaren min, Arne Thormod Thomassen, og halv-broren min, Axel Thomassen.

    De flytta til Stenseth Terrasse, i Solbergelva, like utenfor Drammen.

    Jeg skal sjekke hvilken kommune det er i.

    Der kan nok søstra mi ha blitt smitta av noe ‘mafian’ eller illuminati, eventuelt.

    Det er mulig.

    Noe var det ihvertfall som foregikk der.

    En jente, dytta søstra mi, så hun slo ut en tann, på skolen.

    Uten noen ordentlig grunn, tror jeg.

    De hadde også noen spesielle naboer, en gutt på min alder, og ei jenta på søstra min sin alder.

    Og hun var ganske pen husker jeg, hun søstra.

    Og hun la også ann på meg, husker jeg.

    Hun sa, at hvis fjellet, som lå like ovenfor Stenseth Terrasse, falt ned, så ville jeg overlevd, siden jeg var raskere enn henne, mens hun ville ha dødd.

    Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke det.

    Men hun var ganske vakker, hun nabojenta der, og jeg var vant til å ha min egen leilighet, så jeg var litt bortskjemt, for jeg var vant til at jenter dukka opp i leiligheten min, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med hun nabojenta, så jeg sa ikke noe.

    Så sånn var det.

    Jeg var der på besøk, på et par nyttårsaftener, blant annet.

    Og en kar, som bodde i første etasje, i en blokk der, han pleide alltid å sove med vinduet oppe.

    Og han hadde visst fått en rakett inn i senga.

    Kanskje det var noen som ikke likte at han sov med vinduet oppe, i første etasje?

    Hva vet jeg.

    En nabofamilie, hadde også tatt katta vår, og adoptert den, mot mora mi og dem sin vilje, tror jeg.

    Så jeg måtte gå og krangle med dem, for å få med katta, som jeg pleide å ha på Bergeråsen.

    For vi hadde det sånn, at katta var i Drammen annenhver gang, og på Bergeråsen, hos meg, annenhver gang.

    Det var min ide da.

    Som de andre gikk med på etterhvert.

    Men det var fordi at jeg syntes katta var så stressa der.

    Den ble så stressa av Axel, tror jeg, som var født i november 1978.

    Jeg flytta til faren min, i oktober 1979, vel.

    Og så flytta mora mi til Drammen, eller Solbergelva, i desember 1979, kanskje.

    Så jeg var der på nyttårsaften, i desember 1979.

    Men jeg hadde ikke lyst til å være der.

    For det var alltid så ‘hysterisk’ steming der.

    Så jeg ringte til onkel Runar og dem, som var på Sand.

    (Jeg husker ikke hvor faren min var da, men kanskje hos hun Margrethe, som han var sammen med, mer eller mindre, i Oslo?)

    Men jeg fikk ikke lov å dra til Sand da.

    Enda jeg gikk på rutebilstasjonen, i Drammen, og var klar til å gå på Berger-bussen.

    For jeg visste hvor den gikk fra, for jeg hadde vært i Drammen med farmora mi, med bussen, eller rutebilen, som hun sa, et par ganger.

    Men han tidligere stefaren min, Arne Thormod, han satt og prata med en kar, på kafeterian, på Drammen Jernbanestasjon.

    Og han fant meg, der jeg satt, på Drammen Rutebilstasjon, like ved, før jeg fikk tatt bussen til Berger da.

    Så jeg klarte ikke rømme til Berger.

    Og den juleferien gjorde meg ganske traumatisert, jeg likte ikke å være hos dem.

    Det kan ha vært en del med, at faren min alltid sa at mora mi var sinnsyk.

    Og mora mi, hun hadde en forkjærlighet, for søstra mi, foran meg.

    Hun behandla meg kaldere, enn hun behandla søstra mi, vil jeg si.

    F.eks. så ville hun ha det til at Pia lærte å knyte skolisser før meg.

    Men det var egentlig ikke sant.

    Jeg visste hvordan jeg knytte skolisser, jeg bare var litt laid-back, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Det var så mange unger der, som vi leika med, så det var så artig å bo der.

    Så jeg brydde meg ikke så mye om å knyte lisser kanskje.

    Jeg var bare glad da, husker jeg.

    I noen måneder ihvertfall.

    Før mora mi begynte å klage på det her med skolissene osv.

    Så sånn var det.

    Så det var et sted det var artig å bo, Storgata på Østre Halsen.

    Der hadde jeg og søstra mi mange venner og det var også mange matbutikker der, som vi fikk lov å gå til, for å kjøpe godteri osv.

    Selv om vi holdt på å bli overkjørt av bussen en gang.

    Bussen stod veldig lenge, foran et fotgjenger-felt.

    Og jeg var ikke vant til hva man skulle gjøre da.

    Det virka som om bussen tok pause, foran fotgjenger-feltet.

    Men jeg venta lenge da, så gikk jeg over med søstra mi.

    Men jeg var 3-4 år, og søstra mi var 2-3 år, så vi var så små.

    Så det er mulig at bussjåføren ikke så oss.

    Men ei dame løp foran bussen og varsla sjåføren da.

    Men jeg synes det var rart, at bussen skulle stå sånn så lenge.

    Også rett foran fotgjenger-feltet, det syntes jeg var idiotisk.

    Vi stod der lenge og venta på at bussen skulle kjøre.

    Men bussen bare stod der.

    Så ble det en scene da, når vi først gikk ut i fotgjengerfeltet, for da skulle visst bussen plutselig kjøre.

    Så det var litt traumatiserende.

    Bikkja vår, en schafer, som het Cora, ble visst også overkjørt av bussen der, uten at jeg vet helt hva som skjedde.

    Det hørtes rart ut, syntes jeg.

    Men ei dame gikk ut i veien da, og fikk stoppa bussen, så jeg og søstra mi ble ikke overkjørt.

    Men vi gikk bare videre.

    Det var litt traumatiserende, for meg, men jeg tror ikke søstra mi skjønte det, at vi nesten ble overkjørt av bussen, siden vi var så små, at busssjåføren, nok ikke så oss, fordi bussen stod like ved fotgjengerfeltet, og sjåføren kunne ikke se så kort avstand foran bussen, så jeg og søstra mi var nok i en blindsone, for sjåføren da.

    Og sånt var ikke så enkelt for meg, som tre-fire åring å skjønne.

    Bussen stod jo stille så.

    Men jeg skjønte nok egentlig hva som skjedde, men vi stod så lenge å venta på bussen.

    Hva hvis han hadde hatt pause, så måtte vi stått der en halvtime liksom.

    Det var vanskelig å si.

    Men men.

    Men hva skulle jeg skrive om.

    Jo, Stenseth Terrasse ja.

    Stenseth Terrasse, ligger visst i Krokstadelva, på andre siden av Drammenselva, fra Mjøndalen.

    Hvis man kjører fra Stenseth Terrasse, mot Drammen og Bragernes da.

    Så tror jeg at man kjører forbi Solbergelva og Solberg.

    Og jeg tror at det var den veien søstra mi dro for å gå på skolen, men jeg kan ikke si det helt sikkert.

    Stenseth Terrasse, var omtrent som Bergeråsen, på den måten at det vel ikke var noen butikker der, tror jeg.

    Det var kanskje en butikk der, men det var vel et ganske kjedelig sted.

    Det gikk ann å gå, i 15-20 minutter, så kom man til en kiosk.

    Han som jobba i kiosken, han plukka smågodt, med hendene, oppi kremerhus-posen.

    Og mora mi hadde skrevet på lappen, at han ikke måtte plukke med henda.

    Men det gjorde han likevel, og lo til kollegaen sin.

    Mora mi sa at han også pelte seg i nesa, mens han stod i kiosken, så han fikk ikke lov å plukke godteri med henda, men det blåste han i.

    Det var visst en som var utifra Berger der, han som plukka godteri med henda, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Og man kunne også gå på skøyter der.

    Og jeg hadde skøyter, tror jeg.

    Men søstra mi var flinkere enn meg, så det syntes jeg ikke var noe morsomt.

    Men jeg lærte det vel såvidt, til slutt.

    Så sånn var det.

    Ellers var det ingenting å gjøre der.

    De hadde en kassett, som het Randi Hansen, og ‘vil du være sola mi’.

    Så jeg tror egentlig at både mora mi, og han tidligere stefaren min, Arne Thormod Thomassen, at de var egentlig nordlendinger?

    Mora mi hadde jo vokst opp i Stokmarknes.

    Og Arne Thormod var også fra Nord-Norge, selv om han vel også hadde litt svensk familie, mener jeg mora mi sa.

    En gang, så skulle søstra mi ha bursdagsselskap, på Stenseth Terrasse.

    Og da gikk jeg og mora mi, en lang tur.

    Og også søstra mi.

    Det var jo bare jenter, som skulle komme, i enten 8- eller 9-årsdagen til søstra mi da.

    Men den må hun ha feira på sommeren.

    For da var det noen som spilte fotball.

    Vi gikk ikke mot den kiosken, men den andre veien, mot Krokstadelva da.

    Og da fikk jeg være med å spille fotball, husker jeg.

    Og det var artig, for de spilte fotball på en ordentlig, ganske teknisk måte da, og ikke sånn der mæling av ballen og sånn da, men ordentlig løkke-fotball liksom.

    Så det var artig.

    Så ble jeg forsinka til det forsinka bursdagselskapet til søstra mi da, pga. fotballsparkinga.

    Men da var det bare jenter jeg ikke kjente der uansett, så det var kanskje like greit.

    Så sånn var det.

    Jeg så også på noen andre som spilte fotball der en gang.

    En gutt som trente til å være keeper, og en litt eldre gutt, som trente han da.

    Og han rulla seg rundt flere ganger da, og trente ganske profft.

    Men jeg hadde ikke noe å gjøre der.

    For jeg var ikke så god kamerat, med han nabogutten der da.

    Han var litt slitsom, synes jeg, så jeg holdt meg vel mest for meg selv.

    Og det var enda kjedeligere der, enn på Bergeråsen, må man vel nesten si.

    Og, der kunne jeg jo ikke være så mye hjemme, som på Bergeråsen.

    Siden at, på Stenseth Terrasse, så bodde jo mora mi og han tidligere stefaren min og søstra mi, og Axel.

    Så det var jo alltid mye mas der, så jeg måtte jo gå ut.

    Så det var egentlig ikke meg imot, at de flytta tilbake til Larvik igjen.

    De flytta til Jegersborggate igjen, og så til Tagtvedt, som ligger ved Nanset, i Larvik.

    Så sånn var det.

    Men det var ikke sånn, at det skjedde noe bråk, eller noe sånn, de gangene jeg var på Stenseth Terrasse der.

    Så det var ikke sånn at jeg hadde noe imot stedet heller.

    Det var vel et nøytralt forhold, som jeg hadde til det stedet, vil jeg si.

    Så flytta mora mi tilbake til Larvik igjen, og i Jegersborggate, så hadde jeg jo bodd i over et år selv, og jeg syntes det var artig å gå i alle butikkene i Larvik og handle og spørre om klistremerker, osv., som var en av hobbyene mine, da jeg bodde i Larvik.

    Da vi flytta til Larvik Sentrum, så var det om sommeren, og jeg og søstra mi sykla rundt i sentrum der.

    Og da ble vi kjent med alle folka.

    Mora mi ville at jeg skulle bli med en gutt på noe sånn bedehus-greier, hvor gutter måtte be og sånn da.

    Men jeg tok det ikke alvorlig, for faren min hadde fortalt meg, at det ikke fantes noe Gud.

    Men de andre der tok det skikkelig alvorlig, så det er mulig at jeg blir tulla med, pga. at jeg ikke tok den rare beinga dems så alvorlig.

    Jeg tror de også talte i tunger der, nemlig.

    Det er det bedehuset, som ligger ovenfor Herregården, i Larvik.

    I Larvik, så skriver de, i fjellveggen, når kongene kom til byen.

    Og de startet, da Norge var under Danmark.

    Og de skriver på den samme måten, i fjellet, med de norske kongene, som med de danske.

    Er ikke det litt rart?

    Burde ikke Larvik ha markert, at de siste kongene, som besøkte byen, var norske og ikke danske?

    Vi får se.

    Det skjedde også noe rart der.

    Jeg og søstra mi, fant et rart dyr, utenfor det bedehuset der, når vi gikk forbi, i et annet ærend.

    En slags mus, som hoppet på bakbeina.

    Jeg har aldri sett noe sånt dyr, hverken før eller siden.

    Og da kom det plutselig en gutt, som var eldre enn meg, fra det bedehuset, og kjefta.

    Enda vi bare så på det dyret.

    Så det virka litt rart, var dette noe plott?

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg visste ikke hva jeg skulle si, for jeg var litt redd for at han gutten nok måtte ha vært hjernevaska.

    For jeg visste litt om hva som foregikk der, for en annen gutt hadde dratt meg med på et par møter der, hvor lederen talte i tunger, mens alle knelte osv.

    Og vi ble også sendt, en av de første dagene, til å samle inn penger, til menigheten.

    Og jeg samla inn 175 kroner, tror jeg det var.

    Og da var jeg bare syv-åtte år, tror jeg.

    Og jeg ville gå aleine.

    Ei dame, var febersyk.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre.

    Hun skreik i ørska da.

    Og jeg ringte på igjen, i en blokk, tror jeg det var.

    Så stod hun opp, etterhvert da, og jeg spurte om hun ville støtte da.

    Men jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre da.

    Andre steder fikk jeg kanskje et glass vann eller et glass brus da.

    Så alle var hyggelige, ville jeg si.

    Jeg banka på hos oss og, for moro skyld.

    Og da klagde de fælt, på at jeg tigde hos dem.

    Men det var jo mora mi som sa at jeg skulle gå dit.

    Og de behøvde jo ikke å gi, jeg bare sa det for moro skyld.

    Jeg trodde de ville bli litt imponert jeg, mora mi og Arne Thormod, over at jeg klarte å gjøre sånne ting, men de ble bare sure.

    Men de ga fem kroner da.

    Og når jeg kom hjem, med de 175 kronene, så rappa de de pengene, og brukte de på kaffe og røyk sikkert.

    Mora mi og han tidligere stefaren min, Arne Thormod.

    Så jeg er ikke sikker på om den menigheten fikk tilbake de pengene.

    Men da kunne jeg ikke gå på fler møter da, siden jeg ikke hadde de pengene.

    Så jeg slapp unna den der tungetalen osv.

    Så det var jeg ganske glad for, for jeg kjøpte ikke helt de greiene.

    Men den sekten var ganske fundamentalistisk, kristen fundamentalistisk, tror jeg.

    Så det var kanskje ikke så smart, å tulle med pengene deres.

    To eldre koner, som bodde sammen, ble også sure, og skrev om det i avisen vel, at den menigheten, sendte 7-åringer, (sommeren 1978 vel), som ikke visste hva menigheten drev med, på dørene.

    (For dette var vel det første møtet mitt der, tror jeg, eller andre.

    Jeg var der en gang det var snø også, forresten, kom jeg på.

    Da gikk vi til Tollerodden, og gikk opp spor i snøen, og leika sisten, i noen ganger i snøen da.

    Så sånn var det.

    Jeg var den yngste som var med, så jeg syntes det var artig.

    For de dytta ikke og sånn, de her kristne.

    Så sisten-greiene var artig.

    Men den tungetalen, det var ikke så morsomt.

    Så det var kanskje like greit at jeg slutta der.

    Han som tok meg med dit, var vel 2-3 år eldre enn meg vel, og bodde ovenfor det gamle vinmonopolet i Larvik der, i Nansetveien.

    Nedenfor gatekjøkkenet der, og der det pleide å være tivoli, på en slette der, hvor det senere ble bibliotek, med rar arkitektur, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Så jeg, men spesielt Pia da, er også litt fra Krokstadelva, faktisk, eller Stenseth Terrasse da.

    Og også Axel.

    Axel lærte å gå der, husker jeg, i juleferien, i 1979.

    Så sånn var det.

    Så det er ikke sånn at vi bare har vokst opp i Larvik og på Berger, men også litt i Nedre Eiker, ihvertfall søstra mi da.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og utover der, så er de nok norske.

    For faren min skulle gjøre narr av meg, en gang, tror jeg.

    Dette var under Bros-tida.

    Jeg gikk vanligvis til frisøren, på Bragernes, i Gågata der, for å få en vanlig klipp.

    Men, så sa frisørdama, at Bros-sveis, var populært i England.

    Så klipte hu Bros-sveis på meg, som alltid hadde hatt håret rett ned.

    Og jeg pleide sjelden og klippe meg, mens jeg gikk på ungdomsskolen, så jeg skjønte meg ikke på sånt.

    Så jeg bare lot hu klippe, så fikk jeg piggsveis da.

    Og da kjørte faren min meg ut til et gatekjøkken, ut mot Krokstadelva der.

    Sikkert bare for å få noen ‘norske’ folk uti der, etter meg, siden jeg hadde Bros-sveis.

    Noe sånt.

    Eller kanskje han syntes jeg så for norsk ut, med Bros-sveis, og skulle mobbe meg?

    Det var også uti der, at faren min kjørte.

    Jeg maste i juleferien 1980 vel, om å besøke søstra mi.

    Og da kjørte jeg og faren min, og onkel Runar, og fetterne mine Tommy og Ove.

    Vi kjørte i Runars gelendevagen, tror jeg.

    Til forbi Krokstadelva der, og oppi ‘dalom’ nesten, i en minst en halv time, tror jeg.

    Og da fant faren min, i en butikk der, såpa han hadde laget, noen år før, som Charlotte Kosmetikk.

    Og jeg lurer på om søstra mi var i såpa, og at Pia, (som er nå), er en spion?

    For søstra mi reagerte så fælt, da jeg kalte henne for Pia Charlotte, en gang.

    Og så dro vil til Stenseth Terrasse da, og da spøy jeg i badekaret dems.

    For jeg var så bilsjuk.

    Jeg burde ha spydd i doen, men jeg var helt kvalm.

    Men da var ikke mora mi sur, av en eller annen grunn.

    Enda hu pleide å være slitsom, men den dagen var hu hyggelig, husker jeg.

    Så her var det noe rart kanskje.

    Så noe var nok rart, oppe i Krokstadelva og sånn.

    Kanskje ikke ‘mafian’, som faren min antagelig nok var med i, hadde kontroll oppi bygdene der.

    Så derfor solgte de sjampoen til farer min, som nok antagelig inneholdt mye rart, oppi der?

    Hvem vet.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og det drøye året, som jeg bodde i Jegersborggate, midt i Larvik, da pleide jeg å drive med mye forskjellig.

    Faren min og hans nye dame, Haldis, på Berger, de blåste i om jeg var med på fritidsaktiviteter, osv.

    Men, mora vår, i Larvik, hun ville at vi skulle være med på turn, på Torstrand skole.

    Og søstra mi var litt spesiell, på den måten, at hun var den eneste jenta, som ville dusje etter turn-øvinga.

    Ikke spørr meg, det var bare noe jeg kom på.

    Men men.

    Søstra mi har kanskje alltid vært litt spesiell da.

    Det er mulig.

    Mer da.

    Jeg var med i tre frimerkeklubber.

    Jeg var og spilte fotball på Fram, en eller to ganger.

    Jeg var med på turn, som sagt.

    Og jeg var med på det kristne greiene, i det menighetshuset.

    Og det var vel det kanskje.

    Søstra mi var med på noe danseskole-greier, som jeg også måtte være med på, en gang vel, men da stod jeg bare å så på.

    Men men.

    Turn, var heller ikke min ting, jeg klarte ikke den hoppinga og sånn, så bra.

    Jeg var nok ikke myk nok i kroppen.

    Sikkert fordi jeg spilte for mye fotball.

    Noe sånt.

    Jeg var også med i en sånn filmklubb nesten, eller jeg fikk et sånt slags nesten klippekort, til Munken Kino da, som kinoen i Larvik het.

    Så da jeg bodde i Larvik, så var jeg en ganske aktiv person, vil jeg si.

    Som da jeg var i førstegangstjenesten, i militæret.

    Da var jeg med på fotball, i Leto-hallen, på fritida, som den hallen vel het.

    Jeg trente styrketrening og kondisjon, på fritida der.

    Og jeg gikk på ex-phil, på fritida der.

    Og jeg var med på nærradio, med lagfører Bricen, en gang, eller det var vel ikke under sending.

    Mer da.

    Jeg pleide å dra å bade, i Elverum der, om våren, sammen med to karer på laget, som het Schellum og en fra Valdres, som jeg ikke husker hva het nå, men som het Odd vel, Sundheim ja.

    Og Schellum kommenterte hvordan ei lyshåra dame bøyde seg osv., med rumpa i været da,og ikke med knebøy, for å ta opp håndkleet sitt, på stranda, eller noe.

    Og vi dro også på kino i Hamar, for kinoen i Elverum, hadde brent ned, og så Bram Stockers Dracula vel.

    Jeg vet ikke helt hva jeg skulle si om det.

    Og noen dro meg også med på Velferden, for å se Basic Instinct, som de hadde leid.

    Og jeg lånte også noen Hamsun-bøker og sånn, men jeg husker ikke om det var på biblioteket i Oslo, Hoved-Deichmanske, eller om det var bibliotek i militæret.

    Hm.

    Og jeg pleide også ganske ofte, å være med på diskotek, Alexis, i Elverum.

    Vi var der blant annet på en DumDumBoys-konsert, som var skikkelig bra, husker jeg, en torsdag.

    Da spilte de de samme sangene, som vi pleide å høre på, på laget vårt.

    Det var Splitter Pine-kassetten, tror jeg.

    Og den var også populær, under russetida, husker jeg, i 1989.

    Så vi hørte på en kassett fra 1989, i 1992.

    Og DumDumBoys, de spilte også sangene, fra 1989, i 1992.

    Men jeg tror ingen klagde på det, for det albumet var skikkelig bra, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Og jeg syntes også det var artig, å gå inn til Elverum, og handle på Rimi og Rema der.

    For jeg jobba på Rimi, på Munkelia, ved Lambertseter, i Oslo, annenhver helg, for vi fikk fri i helgene.

    Så da pleide jeg å handle med ting til folka på laget da.

    Og jeg var med på dimmefesten og, i Oslo.

    Så jeg var ganske sosial, i militæret.

    Så jeg var ikke noe spesielt einstøing vel, i militæret, selv om jeg vokste opp aleine.

    Jeg var vel selvstendig, men jeg var vel ikke noe einstøing, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.