johncons

Stikkord: Karen Ribsskog

  • Heksenettverket forhekset faren min?

    Nå har jeg sovet noen timer her, og nå skal jeg skrive litt om det jeg tenkte på, når jeg våknet nå.

    I det jeg har funnet i arkivene til Aftenposten og VG nå, så kan man nesten ane konturene, av et ‘heksenettverk’.

    Vi har bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, som er fra Danmark, og som spiser ting som brennesle og hyllebær osv.

    (Og som har ting som har stått på et ‘hekseslott’ i Danmark, Højriis, hvor de hadde gifthage osv., Se bildet øverst på bloggen, av de ‘heksemaleriene’, på sort bunn).

    Hun har jeg merket selv, at klarer å lage mat som får en til å føle seg sånn og sånn da.

    Så har vi også naturmedisiner Jan Snoghøj, fra Berger, som også er fra Danmark, han har dansk far.

    Så kan vi se hvordan nettverket virker.

    Mormoren min, likte ikke at jeg flytta til faren min.

    Så begynte faren min å sykle, så hadde Jan lagt planer, med heksenettverket, muligens via Danmark, men de har også et nettverk i Norge, virker det litt som for meg, (for jeg husker jeg var hos mormora mi, Ingeborg, da hu bodde i Stavern, og da hadde hu noe møte, med en gjeng med forretningsfolk nesten, når jeg lå på sofaen, og våkna, en dag, en sommerferie, sommeren 1990, tror jeg det var).

    Så forhekser Jan og Haldis faren min, og får han til å la meg bo alene.

    Og ‘heksa’ Ingeborg, i Nevlunghavn, får hevn, fordi jeg flytta fra moren min da, (enda det var moren min som sa at jeg måtte flytte til faren min).

    (En gang vi lagde en heks, i håndarbeidstimene, på Østre Halsen skole, i 1. klasse, i skoleåret 1977/78, så sa også mora mi, at den skulle jeg gi til Ingeborg, til jul).

    Er det riktig, slik det kanskje kan virke, at det eksisterer et slikt kabalistisk/naturmedisinsk/illuministisk nettverk, i Norge og Danmark og vel i verden?

    Jeg tørr ikke å si det sikkert, men det kan nok virke sånn, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Det er ikke bare jeg, i Ribsskog-slekten, som har drevet med debatt. Her er det A. Ribsskog, som er med i debatt, i 1993. Jeg tror han var forfatter

    debatt

    PS.

    Asbjørn Ribsskog, døde visst i 1998.

    Det kan ha vært fordi at han bodde i Drøbak, at mora mi flytta dit, rundt 1996.

    Mora mi fikk kreft, høsten 1998, og døde høsten 1999.

    Selv om håret ble grått av cellegiften, og ikke falt av, så jeg vet ikke helt om det har foregått noe som ikke var helt bra.

    Hvem vet.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om han Asbjørn Ribsskog, som vel kan kanskje ha vært en tremenning, av min morfar, Johannes Ribsskog, eller noe sånt:

    asbjørn ribsskog

  • Her ser vi det som ‘Nick Ewans’ fant, at mora mi var etterlyst av Larvik politikammer, i 1983. (For hun var i København, uten å si fra til faren sin)

    etterlyst

  • Nå fant jeg noe om fru Landhjem. Mora vår, ga ikke mat til katta, så den fikk mat hos fru Landhjem, som hadde butikk, like ved der vi bodde, i Larvik

    hjørdis landhjem

    PS.

    Og da så jeg det, at fru Landhjem, tok inn katta vår i personalinngangen da, av butikken, en dag jeg var ute og leika.

    Og da måtte fru Landhjem vise meg da, at katten hadde det bra der, og at hu ikke gjorde noe galt.

    Så jeg fikk se det rommet, hvor katta fikk mat da, under butikken.

    Noen ganger gikk jeg også ærend for fru Landhjem, da fikk jeg en is, til en krone.

    Det var hvis jeg gikk på posten og henta en pakke, som alltid viste seg å være reklame, så jeg syntes det var en dum jobb, for det var jo bare som søppel.

    Men men.

    (Men jeg fikk ikke lov å pante flasker der, for det likte ikke fru Landhjem.

    Eller, det var sånn, at jeg kunne ikke få penger, jeg måtte kjøpe noe.

    For jeg og han Frode Kølner, som var kameraten min, vi var nesten som gategutter, som fløy rundt og leita etter tomflasker, over hele Larvik sentrum da, for vi bodde så og si midt i sentrum.

    For en gutt som het Morten, som var sønn av en av kameratene til stefaren min, Arne Thomassen, han lærte meg å pante flasker på travbanen da, hvor mora mi sa at jeg skulle bli med Arne Thomassen da.

    Men det at jeg gikk på travbanen, det var bare for å komme bort fra mora mi.

    Så det var ikke sånn, at jeg har gått travbanen, etter at jeg flytta fra mora mi.

    Nei, det var bare da jeg var med han stefaren min da, når jeg var guttunge, på travbanen, på søndagene, var det vel, før jeg flytta til Berger, da jeg var ni år, i 1979 da.

    Men da var det bedre å pante de flaskene på Domus eller Albert Bøe f.eks., hvor vi fikk penger, for flaskene.

    Så sånn var det).

    Mer da.

    Jo, en gang fikk jeg en fotball tegneseriebok og, som stod i bladhylla, i butikken hennes, en kolonialbutikk, som solgte mest nymalt kaffe, tror jeg.

    (For den fotball tegneserieboka, den hadde stått i hylla, så lenge uten å bli solgt, så da sa fru Landhjem da, at den kunne jeg få.

    Jeg pleide å gå innom butikken hennes en gang i blant, og prate om katta osv.

    Og noen ganger handla jeg for mora mi der da, eller meg selv, for hun solgte vel noen karameller osv).

    Så sånn var det.

    Da jeg flytta til Berger, så ble jeg boende aleine, så da tok jeg med katta, Pusi, som mora mi døpte.

    Og da kom fru Landhjem på besøk, en gang, for hun visste hvor det var, for hun pleide noen ganger å kjøre forbi, på vei til Oslo, eller noe.

    For hu syntes at det var så fint, å kjøre langs Drammensfjorden, så det hendte noen ganger, at hu kjørte om Svelvik, mellom Sande og Drammen, en omvei på kanskje 3-4 mil, husker jeg at hu sa.

    (For jeg forklarte henne hvor jeg bodde da, og hvor Pusi var, en gang jeg var på helgebesøk, i Larvik, hos mora mi, noe jeg var ca. en gang i måneden, de første åra, etter at jeg flytta til Berger).

    Fordi det var så fin utsikt til fjorden, langs Svelvikveien, noe det også er da.

    Og da satt katta alltid, på trappa, til leiligheten, i Hellinga da, som jeg bodde da.

    Og det må ha vært i 1980, for jeg flytta til Leirfaret, i 1981.

    Og da fant fru Landhjem fram til farmora mi på Sand, hvor jeg spiste middag.

    Så dro vi bort på Bergeråsen, hvor fru Landhjem hadde vært allerede, så viste jeg at katta fikk kattemat og hadde en kasse med kattesand osv.

    Så sånn var det.

    Så da var fru Landhjem fornøyd, for hun visste det, at Pusi ikke hadde det så bra, når den bodde hos mora mi, for mora mi kjøpte ikke mat alltid, til Pusi.

    Så sånn var det.

    Og etter at lillebroren min Axel, ble født, så var det også mye støy, så Pusi ble stressa.

    De ropte istedet for å prate og sånn og, når de bodde i Drammen, eller Stenseth Terrasse, og jeg bodde på Berger.

    Mer da.

    Jo, så flytta de tilbake til Larvik, mora mi og dem.

    Og da tok jeg med Pusi en gang, når jeg var på besøk.

    Og da var Pusi rolig og fin.

    Så hadde visst katta dansa i gata, for Pusi var så glad for å være tilbake i Larvik og hos fru Landhjem.

    Pusi ble født, i 1976 kanskje, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i kjelleren til naboen der.

    Så sånn var det.

    Og Pusi levde til jula 1980 ca. vel.

    Da skulle Haldis og dem på juleferie, og da måtte vi ha Susi hos oss, (eller hos meg), i Hellinga, sa faren min.

    Det som skjedde var at Susi, (Christells katt), var ganske mannevond, og jagde Pusi.

    Og jeg hadde to bråkete kamerater på besøk.

    Petter og Christian Grønli, i de neste dagene.

    Og vi var aleine hjemme og lagde mye bråk da.

    Så katta kom ikke tilbake.

    (Så dette kan ha vært noe plott).

    Jeg så Pusi en gang, men da så Pusi så rar ut, (stressa), og turte ikke komme inn døra, for det var så mye bråk der.

    Katta så nervøs ut da.

    Pusi skjønte nok ikke det, at Susi bare skulle være der, i juleferien.

    Og Pusi skjønte nok ikke heller det, at jeg egentlig savna katta, men at jeg var vant til å være aleine der, og kunne nesten ikke hive ut Petter og Christian, pga. katta.

    Så etter det, så så jeg aldri Pusi igjen.

    Selv om jeg leita og ropte veldig mye, etter at Petter og Christian begynte å holde seg hjemme.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    fru landhjem 2

  • Den nye Svelvikferja var upopulær, da den startet, i 1978

    upopulær 1

    svelvikferja 2

    PS.

    Jeg husker fortsatt den gamle ferja.

    Da mora mi rømte fra faren min, i 1973, var det vel, så kjørte hun en ganske liten bil vel, til Svelvik, fra Bergeråsen, Toppen, en vei der, hvor vi bodde.

    Vi bodde i leiligheten hvor Anders Røykås og dem, bodde seinere.

    Men men.

    Toppen 4, tror jeg det var.

    Så kjørte mora vår til Svelvik da.

    Også videre til foreldrene sine, som da bodde på Klokkarstua, tror jeg, like over fjorden fra Svelvik.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • I 1967, så søkte min morfar Johannes Ribsskog, seg vekk fra kontorsjefstillingen i Sætre, og ville bli kontorsjef i Statens ungdoms- og idrettskontor

    kontorsjef

    PS.

    Dette var da antagelig, for at da kunne han holde et øye på tante Ellen, som gikk på forsøksgym, inne i Oslo, for bestefar Johannes, han måtte inn til Oslo, hele tiden, likevel, for å lete etter tante Ellen, som hele tiden ble borte fra forsøksgym, for å røyke hasj i Slottsparken og sånne hippeting da sikkert.

    Men denne jobben fikk ikke min morfar, ellers så ville jeg nok ha hørt det tidligere.

    Og i 1969, så fødte min tante Ellen, min et år eldre fetter, (som var født på samme dag som meg, 25. juli, bare et år tidligere), Joakim, som var mongloid, heter det vel.

    Dette var antagelig pga. for mye narkotikabruk og lignende, fra tante Ellen.

    Min fetter Joakim, døde i Sveits, på 90-tallet vel, uten at jeg helt skjønner hvordan det kunne ha skjedd, for da jeg og søstra mi, var nede i Sveits, på besøk, hos tante Ellen, i 1987, så var fetter Joakim, helt frisk og sunn, og det var vanskelig for søstra mi og kusina mi, å kontrollere han, for han var så sunn og sterk, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så her var det nok muligens noe muffens.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Min morfar, var forresten en veldig sportslig kar, sammen med min mormor, så gikk de milelange turer, på ski, hver vinter, og spaserturer, i skog og mark, i Nevlunghavn, om sommeren.

    Jeg husker en hyttetur, i en juleferie, på 70-tallet, da jeg var sånn 6-7 år kanskje, da hadde bestefar Johannes fått lånt en hytte oppe i en eller annen dal da, jeg tror det kan ha vært i Telemark.

    Og da arrangerte han skirenn-konkurranse, for meg og søstra mi.

    Det var sånn av vi måtte koke snø, for å få vann.

    Og hytta var veldig kald, så mora mi tok på meg to gensere, utapå hverandre, da vi kom til hytta.

    Så sånn var det.

    Det var utedo og.

    Og mora mi tulla.

    Noen sa at vi kunne ikke parkere der, for det var noen hester som ripa i lakken.

    Og da spurte mora mi han gutten i huset vel, om det var noen gjester som ripa i lakken.

    Men men.

    Mer da.

    Mora mi hadde visst absolutt ville hatt noen glassfiberski, som hun fikk av bestefar Johannes, like før vi dro, da de vel var i en sportsbutikk i Larvik, tror jeg, siden vi ikke hadde god råd da, antagelig, hva vet jeg.

    Det var kanskje julegave på forskudd muligens.

    Men bestefar Johannes, kjøpte også et hus til oss, i Jegersborggate, i Larvik, hvis jeg skjønte det riktig, i 1978, som forskudd på arv(?)

    Noe sånt.

    Og da stod jeg og bestefar Johannes, og så på, at mora mi kom i full fart ned en bakke da.

    Og da tryna mora mi nederst i bakken.

    Og da kjefta bestefar Johannes litt, for mora mi ville absolutt ha noen dyre ski da.

    Og da hadde vel bestefar Johannes foreslått treski da.

    Så da sa han fra til mora mi, når hu lå i en haug der, nederst i bakken.

    Men mora mi var egentlig ganske flink til å gå på ski, må jeg si, det var vel bare at hu var uvant med sånne glassfiberski da, som vel var nye da, og som var kanskje tynnere, enn vanlige ski.

    Så den hytteturen, husker jeg ennå.

    Jeg syntes det ble litt mye skikonkurranser.

    Så under en skikonkurranse, så gikk jeg og satt meg på utedoen der, i en halvtime.

    Så var konkurransen ferdig, da jeg kom tilbake.

    Det var liksom som at bestefar gikk litt for nær, og heia litt for mye, jeg var ikke så glad i å gå på snørra, i den skibakken jeg, skal jeg være ærlig.

    Og i den hytta, med både mora mi og mormora mi, så ble det litt slitsomt noen ganger, så da var det bra å ha utedoen, hvor det var en slags lås da, så man kunne få være litt i fred, for å ikke miste sinnets fred, eller hva man skal kalle det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Min morfar hadde forresten veldig problem med å finne den hytta, i Telemark, var det vel.

    Og vi kjørte feil, en del.

    Men vi kom fram til en hytte, etterhvert.

    Hvor altså han gutten på eiendommen, advarte om de hestene som kunne skade bilene da.

    Så sånn var det.

    Jeg lurer på om de folka kanskje bare lot oss få låne en hytte.

    Det var nesten den stilen der.

    For bestefar Johannes hadde ikke helt oversikten nei.

    Vi kjørte i to biler oppover da, hvis jeg husker riktig.

    Johannes kjørte en bil, og mora vår en annen.

    Det var en butikk der, som vi pleide å gå til.

    Og de solgte gamle Donald-blader.

    Det hadde jeg ikke sett før, at de hadde gamle Donald-blader i hylla.

    Selv om det kanskje bare var et blad, som det var snakk om.

    Sånn at de hadde faktisk to forskjellige utgaver av Donald Duck, i bladhylla, samtidig.

    Forstå det den som kan.

    Men men, jeg prata med et par damer, som ihvertfall en av dem jobba der, om det, og det var sånn, at de pleide å ha gamle Donald der, så det var sånn dem pleide å ha i bladhylla det.

    Så sånn var det.

    PS 4.

    På veien til den hytta, så kom mora vår, vekk fra Johannes sin bil.

    Det var i en by.

    Skien?

    Så dro mora vår til politistasjonen, og fikk hjelp til å finne Johannes og Ingeborg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så det var stressende før vi kom fram til hytta, til og med.

    Ikke dårlig.

  • Jeg sendte en ny e-post til Vestfold Fylkeskommune







    Google Mail – Påminnelse/Fwd: Til skoleseksjonen angående samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, angående VGS.







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Påminnelse/Fwd: Til skoleseksjonen angående samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, angående VGS.




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Mon, Aug 10, 2009 at 12:42 PM





    To:

    firmapost@vfk.no



    Hei,

    jeg ringte Vestfold fylkeskommune, for å sjekke, om det var riktig, at jeg kunne sende til
    firmapost-adressen deres, selv om jeg ikke var et firma.
    Og det fikk jeg høre at var meninga, at man skulle gjøre, at alle e-postene ble sortert der.

    Mora mi pleide å bo på Nøtterøy, hun var på psykiatrisk behandlingssted der, tror jeg det var,
    så jeg burde kanskje ikke være så høy i hatten, når jeg skriver e-poster til Tønsberg, meg
    jeg syntes det var en dum e-post adresse, hvis det er for vanlige folk og.

    Fylkeskommunen er vel ikke noe firma?
    Fra spøk til alvor, som det vel fortsatt heter, så lurte jeg på det, om dere kunne bekrefte, at jeg var

    en av de ti beste skoleelevene, fra Svelvik og Sande, i skoleåret 1989/90, og som derfor fikk gå på
    skole i Drammen.
    For hjemfylket var ansvarlige for skyss, leste jeg.
    Og dette var jo en prestasjon, kan man vel si, at jeg klarte å komme inn, blant de beste skolesøkerne,
    til VGS. i Buskerud, som var fra Vestfold.
    Men jeg vil også klage, på skolebussen, som jeg da fikk.

    Dette funker nok bra, fra Sande og Svelvik, hvor skolebussen da gikk, kl. 7.30 ca.
    Men, fra Berger, så gikk skolebussen ca. kl. 6.50, for den neste bussen, den startet ikke i Holmestrand,

    den startet 7.30-7.40, eller noe, i Svelvik.
    Så hvis man var fra Berger, så fikk man rett og slett ikke skolebuss, enda Berger også er som en
    forstad til Drammen, og ligger i Svelvik kommune.

    Da jeg var sånn 18 år, så var jeg ikke så vant, til å sende klager til fylkeskommunen, men nå har man
    jo e-post osv., så nå tenkte jeg, at jeg kunne sende om dette også.
    Buskerud fylkeskommune, har også forfalsket vitnemålet mitt, og skrevet at jeg fikk 4 til eksamen og

    standpunkt, det året jeg var russ, mens jeg fikk karakteren 5, i språket Pascal og ikke Cobol, som de sier,
    i Drammen, (jeg gikk på Gjerdes VGS).
    Andre ting, var at rådgiver der, ikke ga meg noe info. om BI, enda jeg hadde bedt om, og hadde et møte,

    med rådgiver, en med krøllete, mørkt hår.
    Og, jeg hadde matte valgfag, og da ble vi av elevene, som ikke var fra Drammen, tullet med, vi som var
    fra f.eks. Røyken og Berger, og som ikke hadde gått 2. året, i Drammen.

    Vi ble tullet med, for han mattelærereren, lærte bort, på en spesiell måte, som var sånn, at man nesten
    måtte ha hatt han i matte, året før, (som folka fra Drammen hadde), for å skjønne noe særlig.

    Jeg husker også at Andre Willasen, fra Røyken, i klassen min, klagde på han læreren og vel også
    Magne Winnem, fra Røyken.
    Jeg hadde bare fått Meget, S, 6, og 5, i matte, før Gjerdes VGS., og der fikk jeg 2.

    På HiO, bachelor informatikk, i 2002/03, så hadde vi et fag som het diskret mattematikk, og der fikk jeg 'A',
    i karakter.
    Så jeg lurer på om det var en del dårlig behanlding av Berger-folk, i Drammen.

    Jeg har sendt anmeldelse, til politiet i Drammen, på at de har forfalska vitnemålet mitt, men politiet i
    Drammen, har ikke svart.
    Så jeg lurer også på om dere har noen råd til meg.

    Jeg vil ihvertfall minne om, at det ikke bare er lyse sider, i forbindelse med den samarbeidsavtalen,

    mellom Vestfold og Buskerud, om videregående utdanning, i Buskerud, siden det virker som, at
    ihvertfall Berger-folk, blir tulla med, i Drammen.

    Så sånn er det.
    På forhånd takk for svar!
    Mvh.
    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2009/8/1
    Subject: Til skoleseksjonen angående samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, angående VGS.
    To: firmapost@vfk.no

    Hei,

    jeg overhørte i Oslo i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.

    Men jeg er fra Berger i Vestfold, i Svelvik kommune, så jeg skjønte ikke helt hva de mente da,

    inne i Oslo, så jeg dro til utlandet, for å studere i Sunderland, i 2004.
    Så ble jeg tulla med av HiO og Lånekassa, så studiene gikk i vasken.
    Så dro jeg til en onkel i Kvelde, utenfor Larvik, og jobba på gården til dama hans, og derfra

    ble jeg jaget, av et slags team, som skulle skyte meg, hørte jeg, i 2005.
    Så dro jeg til Liverpool, men jeg fikk ikke med meg papirene mine, og familien min på morssiden,
    som er innflyttere til Larvik, de vil ikke sende meg dem.

    Nå har jeg vært i kontakt med Sande VGS, og Buskerud Fylkeskommune, angående å få tilsendt
    vitnemål fra videregående.
    Så er det sånn, her i England, at det er nesten som i USA, så man skal gjerne ha noen prestasjoner,

    å vise til, på CV-en.
    Så husker jeg det, at i 1988, så var jeg en av de ti beste søkerne til videregående i Buskerud,
    som bodde i Vestfold.
    For Vestfold kjøpte ti plasser, fra Buskerud, for elever i Nordre Vestfold da.

    Så lurte jeg på om det var mulig å få noe dokumentasjon på det, at jeg var en av ti beste søkerne
    fra Vestfold det skoleåret da, i 1988/89.
    Jeg ser på nettet, at nå er den ordningen forrandret, sånn at Sande VGS. går inn i Drammen-regionens

    skoler, sånn at alle i Svelvik og Sande, kan gå på skole i Drammen, på like vilkår, som folk fra
    Buskerud.
    Men på 80-tallet, så mener jeg at det var ganske gjevt å få lov til dette, som Nordre Vestfold-boer,

    at det var bare de med best karakterer, som klarte å få en sånn plass, siden det bare var ti plasser,
    mener jeg det ble sagt, som ble kjøpt av Vestfold, i Buskerud da.
    Blant annet, så måtte ei i klassen min, siste året videregående, i Drammen, på Gjerdes VGS.,

    ei som het Monika Ødegård, fra Svelvik, hvor mora var lærerinne på Svelvik Ungdomsskole,
    hu hadde ikke så gode karakterer som meg, så hu måtte bytte adresse, til tanta si i Drammen,
    og så kom hu inn i klassen min i Drammen da.

    Men jeg fikk da et sånt rosa, eller lyserødt busskort, som jeg leste, i den nåværende samarbeids-
    avtalen, at blir dekket av hjemfylket.
    Så da lurer jeg på om dere har det i Tønsberg, i noe arkiv der, noe dokumentasjon, som viser at jeg

    fikk et sånn busskort da, som gjaldt mellom Drammen i Buskerud og Bergeråsen i Vestfold, for skole-
    året 1988/89.
    For hvis jeg hadde hatt dokumentasjon for det, så kunne jeg ha skrevet om det som en prestasjon

    på CV-en min da, sammen med det at jeg vant en ganske prestisjefylt Rimi driftskonkurranse, Rimi
    Gullårer, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, i Ski, i 2001.
    Da var det slitt hull i brevet fra Stein Erik Hagen, sånn at det var et avlangt hull i bretten på brevet, og

    hun som var assisterende butikksjef der, Sølvi Berget vel, hun satte også to strikk på brevet fra
    Stein Erik Hagen, så det brevet hadde strikkmerker og hull i, så det har jeg aldri turt å vise til noen,

    enda det stod at jeg var en flink leder osv.
    Men men.
    Sorry for at jeg tok med noen anekdoter her, men jeg håper dere har mulighet til å svare på dette!
    Mvh.

    Erik Ribsskog
    Fødselsnummer: 250770 30568





  • Nå oppdaterte jeg slektstreet litt, sånn at også fler fra nærmere familie ble lagt til

    moderne

    http://www.myheritage.com/FP/family-tree.php?s=67419522&familyTreeID=1

  • Her er mer om morfaren min osv., som jeg skrev på den sida på Origo, fra Lofoten

    johannes ribsskog

    http://lofotbilder.origo.no/-/bulletin/show/383993_karen-ribsskog-oppvokst-i-hadsel-paa-60-tallet-datter-av-r

  • Jeg har jo bodd hos både mora og faren min

    Jeg har jo bodd hos både mora og faren min.

    Så jeg har hørt en del, om begge sidene av familien.

    F.eks., så fortalte mora mi, om onkelene mine på farssiden.

    Onkel Håkon, han hadde gifta seg med tante Tone, mens hu enda var for ung, sa mora mi.

    Og Håkon hadde også sluppet militæret, for han savnet maten til Ågot.

    Og onkel Runar, han hadde juksa, når han skulle inn på tannlegehøyskolen.

    Han kom egentlig ikke inn, men det var noe med at sønnen til rektor på tannlegehøyskolen kom inn, enda han visstnok hadde dårligere karakterer da, enn Runar, så Runar gjorde noe greier, sånn at han også fikk komme inn da.

    Og så flytta jeg til faren min, i 1979.

    Og da fikk jeg jo høre ting om mora mi sine søsken da.

    Tante Ellen, hun hadde jo gått på forsøksgym, og blitt borte fra forsøksgym, i Oslo, under hippie-tida, så min morfar, måtte dra inn til Oslo, fra Hurum, for å gå rundt og leite etter henne, i hovedstaden.

    Og min onkel Martin, han hadde kjørt ut på motorsykkel, sånn at kameraten som satt på døde, ved kafeen, på Berger, enda han var fra Holmsbu, på andre siden av fjorden, og ikke fra Berger, det var vi, som var fra Berger, i Olsen-familien.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mora og faren min, de fikk jeg vel ikke høre sånne ting om, så mora og faren min, de var kanskje de som oppførte seg best, i søskenflokken?

    Både mora og faren min, var jo eldst, og hadde begge to yngre søsken da.

    Men jeg kan ikke huske, at mora og faren min, gjorde så mye galt, som sine yngre søsken.

    Så det er mulig at mora og faren min var flinkere da.

    Men, de tulla jo med meg da, mora mi ville ikke la meg bo i Larvik lengre, så jeg måtte flytte til faren min, sa hu, og faren min, han lot meg jo bo aleine, i en leilighet, i Leirfaret, mens han selv bodde hos Haldis.

    Så foreldrene mine var nok heller ikke så flinke da.

    Men besteforeldrene mine, de vet jeg ikke noe galt om, tror jeg.

    Jo, farfaren min, Øivind, han skal visst ikke ha vært noe snill mot Ågot, sa Ågot, like etter at han døde.

    Og min mormor, Ingeborg, hun var visst litt skrullete, sa min onkel, hennes sønn, Martin, i 2005.

    Og Martin sa også, at bestefar Johannes, var en ‘djevel’, eller noe, mener jeg å huske.

    For Martin dreiv å tulla litt med småjentene, i Sætre, i Hurum, og da fikk han kjeft av Johannes da.

    Johannes hadde sagt, at hvis han fikk ei jentene der gravide, så kom han til å ta livet av seg.

    Så Johannes hadde det nok ikke så lett.

    Jeg vet ikke hvorfor at Martin syntes at Johannes var en djevel, pga. det her, men det var vel ikke noe artig for Martin da, som da ikke kunne ha det morsomt, med nabojentene osv.

    Det er mulig, uten at jeg helt fikk oversikten, over hva som foregikk.

    Men men.

    Men bestemor Ågot, hun har jeg vel ikke noe på.

    Jo, søstra mi Pia, sa at bestemor Ågot, var rasist.

    Men jeg vet ikke om det er greit å være rasist, hvis man er fra Numedal, hvor de vel ikke hadde noen mørkhudede, på begynnelsen av forrige århundre.

    Hun så sikkert ikke en mørkhudet, før etter krigen, kanskje.

    Så min farmor Ågot og min morfar Johannes, de er det vel vanskeligere å finne feil ved, enn barna dems.

    Ågot sa at Øivind hadde vært slem da, så der var det noe galt da.

    Men Johannes, han sa Øivind om, at ikke var så flink politiker, i Hurum, for han kunne stille et forslag, og stemme mot det, i kommunestyret.

    Men Øivind satt jo på andre siden av fjorden, i Svelvik kommune, så jeg vet ikke hvor detaljert han fikk vite hva som hadde foregått.

    Så det er enklere å finne feil ved 68-er generasjonen, i familien min, enn ved foreldrene deres, vil jeg si.

    Grunnen til at jeg prøver å finne ut dette, er at noe har nok vært galt i familien, så jeg prøver å finne ut hvem man kan stole på da.

    Og det er ikke så enkelt.

    Men jeg får prøve å ha det i bakhue.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og moren min, hun gikk jo for å være sinnsyk.

    Hun hadde vært innlagt på sinnsykehus, i perioder på 1-2 uker da, for å roe seg ned antagelig, på 70- og 80-tallet.

    Og jeg flytta jo til faren min, i 1979.

    Men i 1980 og 81, dette var vel da Bucks Fizz vant Grand Prix, den helgen var jeg hos mora mi, i Larvik.

    Arne Thomassen, var også i Larvik den helgen, i Jegersborggate, selv om han i perioder jobba mye i Oslo.

    Det som skjedde da, var at Arne Thormod og mora mi, satt i sofaen, i stua.

    Så satt jeg i en grønn lenestol, sikkert fra Ikea, som mora mi hadde.

    Så plutselig, så setter mora mi seg oppå fanget mitt, og vrikker og gnisser seg med rumpa og underlivet sitt, mot meg da, mens jeg sitter i lenestolen.

    Jeg var jo bare 10-11 år, så jeg kunne jo ikke dytte henne bort, for hun var for stor.

    Men jeg bare så dumt på henne.

    Og Arne Thormod, satt i sofaen og så på, men mora mi hørte ikke på han heller, som ba henne slutte.

    Så mora mi var helt forstyrra og merkelig.

    Jeg hadde også med to kamerater, Petter og Christian Grønli, til Larvik, en helg.

    To kamerater, fra Bergeråsen.

    Faren min flytta jo ned til Haldis, så jeg var mye alene om kveldene.

    Håkon og de, sa at jeg kunne komme opp til dem, men jeg likte meg ikke så bra der.

    Bestemora mi Ågot, hun var egentlig ikke som en mor for meg, eller, hun var som en bestemor, vil jeg si, for hun var ikke så moderne.

    Eller, hun var ikke så opplyst da.

    Selv om hun kunne være lur.

    Og hun visste veldig godt hva som var rett og galt, av oppførsel osv.

    Men, hvis jeg begynte å fortelle om Geir Arne eller Christell, da ville Ågot gjerne høre, og syntes det var veldig interessant da.

    Jeg tulla med Ågot en gang, og fortalte at Geir Arne og Christell hadde klina på gamlehjemmet, for det gikk ann å gå inn på loftet der, på gamlehjemmet, som det het da, av en eller annen grunn.

    Og da ble Ågot helt interessert da, og satt seg ned for å høre da.

    Enda vi var jo bare 10-11 år og sånn.

    Så Ågot var liksom på mitt nivå egentlig, syntes jeg.

    Det var liksom hun som hørte på meg noen ganger og, jeg måtte liksom være voksen noen ganger jeg og.

    Men det var ikke så morsomt, når Ågot ble gammel og senil, og jeg begynte å bli oppe i tenåra.

    Da ble det litt flaut å gå til farmor hver dag.

    Og faren min og Håkon de slutta jo å jobbe på verkstedet, faren min begynte å jobbe i Drammen, så da var det ikke så artig å dra bort på Sand hver dag, som det var i begynnelsen, når faren min, og onkel Håkon og Øivind og Ågot, var borte i huset på Sand hver dag.

    Ågot og Øivind bodde jo der, og Håkon og faren min, de jobba jo på verkstedet, som nesten var vegg i vegg, med huset til Ågot.

    Så de var inne og hadde spisepauser osv., hos Ågot da, som var mora dems.

    Så sånn var det.

    Så Ågot var egentlig som bestemora mi, vil jeg si, og ikke som mora mi, for det var stor generasjonsforskjell, mellom generasjonen til foreldrene mine og generasjonen til Ågot, for Ågot var jo fra Numedal og Rollag, og var vokst opp på gård, med mange søsken.

    Og hadde dårlig råd, sikkert, og Ågot hadde nok ikke gått så mange år på skole, f.eks.

    Men foreldra mine, de var jo vokst opp etter krigen, med hippe-tida, og silkeputer under armene og ihvertfall folkeskolen da.

    Så det var jo ikke som om Ågot var mora mi, for jeg hadde jo gått fler år på skole, enn henne, f.eks.

    Så Ågot var som farmora mi, vil jeg si.

    Som jeg besøkte mye oftere, enn f.eks. kamerater besøkte sine besteforeldre.

    Men Ågot lagde jo mat til meg hver dag da, i mange år, og vi prata jo hver dag, om alt mulig da, mens jeg spiste osv.

    Prata dritt om Haldis osv.

    Så Ågot var favorittbestemoren min, det kan man helt trygt si, men hun var ikke helt som en mor for meg, for det var for mye forskjell på generasjonene, vil jeg si.

    Men vi gikk ganske bra sammen, på tross av at det var store generasjonsforskjeller da, det må man vel si.

    Mens Haldis, den nye dama til faren min, vi gikk veldig dårlig sammen.

    Så det var ikke sånn, at jeg gikk ned til Haldis og dem, hvis jeg var litt nedfor.

    Nei, for Haldis, hun var sånn at hun angrep meg for alt mulig, hvis jeg var sjenert, siden jeg ikke kjente henne, og ikke sa ‘takk’ høyt nok, så klagde hun på meg, noe som skjedde den første eller andre gangen jeg var der.

    Og også Jan og Viggo, bodde hos Haldis, så man kunne nesten ikke gå ned til Haldis, hvis man var nedfor, siden man bodde alene, for du ble bare kødda med der.

    Men da pleide jeg å gå opp til Petter og Christian og dem.

    For dem hadde ei mor, som het Tove Grønli, og hu var sammen med en som het Willy, fra Drammen.

    Og hu ble jeg ikke så bra kjent med, men der fikk jeg være mer i fred da.

    Der kunne jeg bare ligge på gulvet, og se på TV., som Petter og Christian gjorde da, en kveld eller to i uka.

    Så det var nesten som at jeg bodde der, noen ganger.

    For faren min kjente Tove og Willy og da, og da hadde Tove sagt at det var greit at jeg var der noen ganger om kveldene.

    Men så døde hu Tove, på nyåret, 1981, tror jeg.

    Og da fikk jeg litt sjokk.

    For da kunne ikke jeg gå opp dit lengre, om kveldene, når jeg var aleine hjemme.

    Så det var rimelig døvt.

    Og det var også veldig rart, at hu skulle dø av hjerneblødning.

    Det var en søndag, da jeg og faren min, satt og så på Skøyte-VM eller EM.

    Norge vant gull, sølv og bronsje.

    Og det var også veldig rart.

    Kanskje ikke at Norge vant alle medaljene.

    Men, at faren min satt og så på sport, sammen med meg.

    Det var rart, for han skulle vanligvis vært hos Haldis, på den tida av uka, søndag formiddag.

    Så kom Willy på døra, og så rar ut i trynet.

    Så jeg henta faren min.

    Så fortalte Willy til faren min, at Tove hadde dødd.

    Så det var litt rart, hele det greiene der, at faren min var hjemme.

    Kripos kom til Bergeråsen da, etter noen dager, og faren min fortalte av det var hjerneblødning.

    Men men.

    Så da ble jeg sittende aleine om kveldene da.

    Men Petter og Christian, de var med meg til Larvik, i 1980 da.

    Og mora mi brydde seg ikke mye om hva jeg gjorde, når jeg var på besøk hos dem i Larvik, ca. en helg i måneden.

    Nei, men når Petter og Christian var der, da skulle vi absolutt gå tur til Bøkeskogen da, mente mora mi.

    Og da gikk mora mi foran meg og Petter og Christian, på en vei som går ved siden av Bøkeskogen der.

    Og da klagde Petter og Christian, på at mora mi vrikka så mye på rumpa, når hu gikk.

    Som om hu flørta med oss, 10, 11 og 12-åringene.

    Så mora mi var helt sprø og spesiell.

    Mer da.

    Jo, mora mi flytta til Tagvedt, og så på institusjon, og i 1989, så hadde hun fått selg leilighet, på Nøtterøy.

    Så dro jeg inn til henne, i juleferien, i 1989, mens jeg bodde på Abildsø, i Oslo, og var student, første året på NHI.

    Og da, så skulle mora mi plutselig ommøblere hele leiligheten, midt på natta.

    Så jeg måtte fikse lampa i taket, og sånne ting, for å få fred.

    Og da spurte jeg henne, når hun ble sinnyk.

    Og da sa hun, at hun ble det, da hun var sånn tre år, og var hos noe familie i Danmark, og en fetter hadde tulla og tukla med henne.

    Det må kanskje ha vært Steffen eller Thomas Heegaard?

    Nevøer av bestemor Ingeborgs bror Anker, som vel var gift med Unse, som var med, i bestemor Ingeborgs bursdag, sommeren 2002, var det vel.

    Jo, det var det vel, for de så på EM-kampen, mellom Danmark og England, på TV-en i Gurvika, forsamlingslokaet, som bestemor Ingeborg hadde leiet, var det vel.

    Altså Unse så vel ikke på kampen, men en av sønnene hennes og hans sønn da, gjorde det.

    Så sånn var det.

    Og da, så var det også en engelsk lord, som var i bestemors selskap, til 85-årsdagen hennes, var det kanskje, i 2002.

    En skikkelig snobbete engelsk lord, som lot som at han ikke forstod hva jeg sa, på engelsk, hvis jeg brukte slang.

    Enda jeg jo da hadde vært på sommerferie, fem somre, i England, så det burde vel ha gått ann å forstå hva jeg sa.

    Så jeg tror han engelske lorden gjorde seg til litt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så forholdet mellom meg og mora mi, det var veldig anstreng og komplisert, for mora mi gjorde alltid så mye rart og spesielt og noen ganger sykt da.

    Som da hu satt seg på fanget mitt, da jeg var 10-11 år, og vrikka på seg, mens hu satt oppå fanget mitt.

    Så mora mi var ikke som noen mor for meg, men som en person som alltid gjorde mye rart og spesielt, og var som en byrde da.

    Hun kunne være slem, rett og slett, og hadde alltid streng kustus, på meg og søstra mi, da vi bodde vokste opp hos henne.

    Så det var konflikt, nesten som en krig, som preget forholdet mellom meg og moren min, under oppveksten.

    Så hun var aldri som noen sånn ‘soccer-mum’, som de sier i USA.

    Nei hun var spik spenna gæern og vill og hysterisk og hun gjorde seg til og tøysa og tulla og var umulig og urimelig og hemmelighetsfull og det som var da.

    Det var ikke sånn at vi hadde familieråd akkurat.

    Nei, mora vår var veldig autoritær, og styrte alt over hodet på oss barna, og bare kommanderte om ditt og datt hele tiden, samtidig med at hun kunne få de rareste innfall da, og oppførte seg som ja, jeg vet ikke hva, en veldig bortskjemt og sprø jente.

    Så mora vår var det veldig vanskelig å ha et vanlig forhold til, og dette preget nok mye av oppveksten til meg og søstra mi.

    Så sånn var det.

    Det er egentlig vanskelig å forklare hvordan mora vår var. Man måtte nesten møte henne, for å skjønne hvor slitsom og krevende hun kunne være å omgås.

    Men nå har jeg ihvertfall prøvd å forklare.

    Så sånn var det.