johncons

Stikkord: Karen Ribsskog

  • Her er noen sparkstøttinger, eller sparker, som det også kalles

    rapp

    PS.

    Jeg og søstra mi, fikk en spark hver, av farmora vår Ågot, da vi var sånn 5-6 år gamle vel, det var vel den første vinteren vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Og jeg hadde også spark, husker jeg, da jeg bodde på Bergeråsen, og den var borte hos Ågot, på Sand.

    Selv om jeg sjelden brukte den sparken til noe nyttig, det var mest for morro skyld, da vi var små.

    Det var ikke sånn at jeg brukte sparken til og fra skolen, for eksempel, nei, da enten gikk jeg eller sykla, kanskje ikke til skolen, men det hendte jeg sykla fra Bergeråsen og bort til Ågot.

    Det varierte litt.

    Men oftest gikk jeg vel, for det ble etterhvert noe feil på Apache-sykkelen som jeg fikk av morfaren min, Johannes, i 1978, (eller den ble stjålet, var det vel), og som jeg tok med til Berger, selv om mora mi egentlig hadde sagt at jeg ikke fikk lov til det, men jeg var så glad i den sykkelen.

    Så jeg heiv den inn i bilen til faren min, en amerikansk Ford Lincoln Continental stasjonsvogn, på 5-6 meter.

    Men det er mye som kan tyde på, at det egentlig var Ågot, som var mora til meg og Pia.

    Den tida, da vi ikke fikk lov å besøke faren vår, i 1974 og 1975, da vi bodde på ei hytte i Brunlandnes, da var Ågot der, og mora mi dytta henne ned trappa, sånn at Ågot brakk armen, var det vel.

    Dette var vel på slutten av 1974 kanskje, eller begynnelsen av 1975.

    Noe sånt.

    Ågot pleide å kalle meg for Runar, som var navnet på den yngste sønnen hennes, (selv om jeg bare trodde hu begynte å bli senil).

    Ågot sa en gang, rundt 1980, at hu ga meg melk, da jeg var liten, og da jeg sa det til faren min, så ble han oppgitt.

    Ågot sa også, at dem fikk Pia, søstra mi, fordi Øivind ønska så gjerne å ha ei jente, og Øivind det var farfaren vår, så hm.

    Og Ågot hjalp meg alltid, hvis det var noen konflikter, mellom meg og faren min f.eks., Ågot var nesten alltid på min side, og hjalp med alt mulig, hvis jeg spurte da.

    Mer enn f.eks. fetterne og kusinene mine, ungene til Runar, (som er tannlege i Ås, og bor i Son), de var bare ‘ungane til Runar’ de, så hvis det var noe jeg ikke likte, av mat, så sa Ågot bare, ‘vi gir det til ungane til Runar’, de var som en pest nesten de, og faren min likte heller ikke de.

    Runar og dem, var på besøk støtt og stadig, i helger da.

    Mens jeg var på besøk hos Ågot, hver dag etter skolen, og spiste middag da, og prata om alt mulig.

    Så Ågot var mer som en mor, for meg, enn mora mi var, vil jeg si, under oppveksten, for mora mi bodde jo i Larvik, og hu tulla mye med meg, som faren min, mens Ågot hu prøvde vel alltid å være snill, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Og Haldis, (den nye samboeren til faren min), hu hadde jeg nesten aldri noe med å gjøre, så hu var aldri som noen mor for meg, i tilfelle noen tror det, siden søstra mi, Pia, bodde hos Haldis.

    Så det kan nok hende at Ågot og Øivind var foreldrene til Pia og meg.

    Ingeborg, mormora mi, sa også det en gang, at noe var galt, da jeg ble født.

    Jeg krabba med magen opp, og ikke magen ned.

    Noe som nok var tull fra bestemor Ingeborg, men, hun ville kanskje si, på sin spesielle måte, at noe var galt, rundt oppveksten min da.

    Hvem vet.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og dette passer også med det Christell sa i begravelsen til Ågot, i år 2000, var det vel.

    Når jeg og faren min og onklene mine Runar og Håkon, hadde bært Ågot til grava, på kirkegården i Svelvik.

    (Faren min og Runar og Håkon, hadde visst sitti oppe hele natta, sa Susanne, og diskutert om jeg skulle bære.

    Og faren min ville at jeg skulle gå foran og bære, sammen med han, og Runar og Håkon bak.

    Og faren min vant til slutt.

    Men jeg visste ikke at jeg skulle bære, for søstra mi hadde mest kontakt med Olsen-familien, (som med Ribsskog-familien), for jeg hadde jo kutta ut faren min, etter at søstra mi og Christell og Jan, fortalte meg i 1989, i Kristiansand, at faren min hadde misbrukt søstra mi Pia, som lita jente.

    Så etter gudstjenesten, og før vi skulle bære Ågot til grava, så ble jeg fortalt, plutselig, at jeg skulle bære kista, til grava, noe ingen hadde sagt til meg på forhånd.

    Men kista til Ågot veide nesten ingen ting, virka det som, så det var ikke akkurat så tung jobb, (selv om jeg hadde et skada kne).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Da sa Christell, når vi var framme ved graven, at ‘går det bra med deg, du har jo ikke så mye familie igjen nå Erik’.

    Enda hu var der, søstra mi var der, nevøen min var der, faren min var der, onkler og fettere og kusiner i hopetall vel var der.

    Så det ga jo ikke noe direkte mening, det Christell sa.

    Men Christell har vel aldri vært den skarpeste kniven i skuffen, som folk sier, så det er mulig at det bare var noe hu sa, uten å tenke seg om.

    Sånt kan man aldri vite med Christell, sånn som jeg kjenner henne, for hun er ikke kjent for å være glupest da.

    Selv om hun jobba veldig pliktoppfyllende tror jeg, hu og søstra mi, da de gikk på skolen, så de fikk nok bra karakterer.

    Men ingen av de fikk vel artium, tror jeg, ihvertfall har vel hverken Christell eller Pia studert på universitetsnivå, såvidt jeg vet ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Denne bloggen er nesten som mine memoarer også den nå.

    For jeg skriver jo om alt mulig som har skjedd meg.

    Og, jeg har jo hørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, og får ikke mine rettigheter, så da er det kanskje greit at jeg skriver noe memoar-aktige greier, for det virker ikke som at jeg skal få rettighetene mine fra myndighetene.

    Livet mitt har for det meste vært slit og strev, og jeg har liksom ikke kommet noe vei i det, synes jeg, så at jeg ikke skal komme meg noe videre, fra der jeg er nå, fordi myndighetene og politiet driver å systematisk tuller med meg, virker det som, det synes jeg ikke noe særlig om, det synes jeg er noe jævlig dritt hvis jeg skal være ærlig.

    Bare for å få med om det.

    Så sånn er det.

    PS 4.

    Nå skreiv jeg også om Susanne, ovenfor, som er dattera til onkel Runar og Inger, fra Klejverhagan vel, ved Sande.

    Og hu Susanne gifta seg ifjor, var det vel.

    Men det som var litt rart, så jeg nå, er at hu heter Susanne Mogan Eskildsen.

    Så hu har beholdt navnet til Ågot, kan vi se, Mogan, men hu har ikke beholdt navnet til Øivind, Olsen, så det er litt rart, for de heter Olsen mer enn Mogan, vil jeg si.

    Siden navn arves etter faren da.

    Men men.

    Men nesten det rareste, det er at hu heter Eskildsen nå.

    For hu, og søsknene hennes, de har en fetter, på Klejverhagan, som heter Eskild.

    Og det er en ting, men han er også ‘mongo’.

    Så at hu har etternavn som er det samme som navnet til fetteren sin, som er ‘mongo’, eller vel har downs da, eller noe, det er litt spesielt, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg la merke til nå.

    Så sånn er det.

    PS 5.

    Det betyr vel kanskje at Susanne synes at Olsen-familien er mongo.

    Siden hu skifta fra Susanne Mogan Olsen til Susanne Mogan Eskildsen, og den Eskild de har fra før, i den familien, er ‘mongo’.

    Hva vet jeg, det kan jo bare være en tilfeldighet og.

    Hvem vet.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post til Svelvik Ungdomsskole, om de kunne sende meg karakterboka mi, siden noen tror at jeg er litt dum og ikke hadde gode karakterer







    Google Mail – Karakterer på ungdomsskolen







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Karakterer på ungdomsskolen




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Sat, Oct 17, 2009 at 1:10 AM





    To:

    svelvik.ungdomsskole@svelvik.kommune.no



    Hei,

    jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole, fra høsten 1982, var det vel, til våren 1986, mener jeg det må ha vært.
    Nå driver jeg og diskuterer på nettet osv., og noen folk skal ha det til at jeg er litt dum, som om jeg har downs osv., sier de.

    De vil visst ikke helt tro at jeg fikk gode karakterer på skolen, de er vel litt innskrenka kanskje, hva vet jeg.
    Men jeg husker da jeg gikk i 7. klasse, så fikk jeg vel så og si bare M-er, første halvåret.

    Så våkna konkurranseinstinktet mitt, så fikk jeg 3-4 S-er, i andre halvår av 7. klasse, og første halvår av 8. klasse.
    Så fikk jeg for det meste M-er etter dette, for jeg tok det litt roligere, for jeg skjønte at jeg kom fint inn på hvilken linje jeg måtte ønske, på videregående, så jeg avsluttet med bare M-er vel.

    Men jeg lurte på det, er det mulig å få utskrift av karakterboka, fra 7 og 8 klasse, når jeg fikk alle de S-ene?
    For familien til faren min, de har den karakterboka, og jeg har ikke så mye med han faren min, Arne Mogan Olsen å gjøre nå.

    Jeg tror at han egentlig var sønn til fabrikkeier Jebsen, egentlig, for han dreiv å tulla litt med farmora mi, under krigen da, han fabrikkeier Jebsen da, så når for tida, så driver faren min og tuller med meg, og driver med bølleringing osv., som jeg har anmeldt, så jeg tror ikke jeg får tak i den karakterboka.

    Jeg kalte meg Erik Olsen, etter faren min, da jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole, men mora mi, skilte seg jo fra faren min, i 1973, og flytta med meg og søstra mi til Larvik, og så skifta hu navn på seg selv og oss til Ribsskog.

    Og faren min glemte å si fra til folkeregisteret, så jeg ble hetende Ribsskog, også i folkeregisteret, etter at jeg flytta til Berger også.
    Selv om jeg kalte meg Olsen på skolen, og jeg fikk lærerne til å kalle meg Olsen også, husker jeg, selv om dem prøvde seg litt på å kalle meg Ribsskog, men da retta jeg dem, for vi var enige om at jeg skulle hete Olsen.

    Men da jeg ble myndig, altså det året jeg fylte 18, så gikk jeg i 2. klasse, på Sande videregående, og da orka jeg ikke det maset, med å skrike at jeg het Olsen, så da ble jeg hetende Ribsskog da, siden det står i papirene til myndighetene.

    Men da jeg gikk på Svelvik ungdomsskole, så gikk jeg altså under navnet Erik Olsen, og jeg har personnummer 250770 30568.
    Det hadde vært veldig bra om dere kunne fikset dette, det er jo greit å ha karakterboka si fra ungdomsskolen liksom, ihvertfall når enkelte vil ha det til at man har IQ som en tolvåring med downs, og hva det nå er de sier.

    Så dette håper jeg at dere kan ordne opp i!
    På forhånd takk for hjelp!
    Mvh.
    Erik Ribsskog





  • Faren min skylder på mora mi, når det gjaldt at jeg ikke fikk en så bra oppvekst

    Men mora mi var jo fra Nord-Norge, har jeg skjønt mer nå.

    For de bodde jo der i 11 år, fram til 1965.

    Så fra 1954 til 1965.

    Og mora mi var vel født i 1949, så hu var fem år, da de flytta til Stokmarknes, og sytten år, da de flytta til Holmsbu, i 1965, hvor hu traff faren min, et par år seinere da.

    Noe sånt.

    Og jeg ble født i 1970, og mora mi var også et år eller to i England, som au-pair, hos noen slektninger av Ingeborg, eller noe, tror jeg det var.

    Noe sånt.

    Mens faren min, han hadde jo bodd på Berger, fra han ble født, i 1944, eller om det var 1945.

    Og Berger er rett over fjorden, fra Holmsbu.

    Så faren min, han var jo mest hjemme, på Bergeråsen.

    Så han måtte jo da ta seg av mora mi.

    Men hu lå i senga og grein, en gang, husker jeg.

    Og faren min hadde visst slått henne, og hatt seg med elskerinner i Oslo, osv.

    Han hadde blant annet ei elskerinne i Oslo, veit jeg, som het Margrethe, og bodde på Bislett, og som var fra ei bygd på Vestlandet, tror jeg.

    Det vet jeg, for han var også sammen med henne, på en dansketur jeg fikk være med på, på begynnelsen av 80-tallet, mens han var samboer med Haldis.

    Så jeg vet at han har vært utro mot Haldis.

    Og jeg skjønte at han kjøpte horer i Aalborg, da jeg og søstra mi og faren min var der, på begynnelsen av 80-tallet, og også i Karlstad, syntes jeg det virka som, da jeg og faren min dro dit, et år før vi var i Aalborg, ca. vel, og han sendte meg rundt i byen, på søndagen, for å bruke noen penger, i noen timer, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så jeg vet at faren min var utro både mot mora mi, (har jeg hørt, jeg leste noen brev fra Ingeborg vel, som faren min viste meg), og mot Haldis, da.

    Så faren min var ikke så snill mot mora mi, som han burde ha vært, mot ei dame fra Nord-Norge, synes jeg.

    Så jeg synes at faren min nok må ta hovedansvaret, for omsorgssvikten, mot meg, under oppveksten min, siden faren min var mye mer etablert, vil jeg si, på Østlandet, enn mora mi var.

    Faren min hadde foreldre og en bror, (Håkon), og mye kamerater, på Berger, så han var bare bajas han, og casanova, i 20 og 30-åra, som ikke tok ansvaret sitt, for mora mi og meg og søstra mi, alvorlig, vil jeg si.

    Så han har svikta ansvaret sitt, vil jeg si, faren min som vel fyller 65 år idag.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, og av samme grunn, så må vel jeg sies å være fra Berger da, og ikke fra Larvik.

    Siden faren min er fra Berger, men mora mi var fra Nord-Norge, og ikke fra Larvik.

    Larvik var bare et sted mora mi flytta til, for å komme unna faren min, vil jeg si at det virker som.

    Men ingen i Ribsskog-familien hadde bodd i Larvik, før mora mi flytta dit.

    Derfor vet jeg ikke om jeg kan sies å være fra Larvik da, siden vi var innflyttere.

    Mens min far var fra Berger, og jeg bodde der til jeg var tre år, men gikk jeg vel også for å være innflytter, siden jeg hadde bodd i Larvik, fra jeg var tre år, til jeg var ni år.

    Og hvis jeg regner mora mi, for å være fra Stokmarknes, hvor hu bodde fra hu var fem år til hu var sytten år.

    Er jeg fra Larvik da, hvor jeg bodde fra jeg var tre år til jeg var ni år?

    Tja, nei jeg er vel fra Berger da, tror jeg.

    Hvis jeg ikke kan si at jeg er fra både Berger og Larvik, da.

    Jeg sliter litt med å bli enig med meg selv, om den, men jeg må nok si at jeg fra Berger, ja, siden jeg bodde der først, og faren mins familie er derfra, og mora mi sin familie, flytta til Hurum, på andre sida av fjorden, når de flytta tilbake til Østlandet, fra Nord-Norge.

    Så sånn er nok det.

    En annen ting jeg tenker på, er at broren min Axel nok var bytting.

    Det var så mye rart rundt fødselen hans.

    Mora mi sa til meg og søstra mi, at vi ikke fikk fortelle noen, at mora mi skulle ha unge.

    Og selve det som skjedde, den dagen mora mi dro til sykehuset, 10. november 1978, det var som en militæroperasjon, omtrent, som var ‘tima og tilrettelagt’, som Olsenbanden ville ha sagt det.

    Jeg hadde klare ordre om hva jeg skulle gjøre, og jeg kan jo prøve å skrive om hva som skjedde.

    9.10:

    Mora mi sa at jeg skulle ligge i dobbeltsenga, i første etasje, sammen med henne, av en eller annen grunn.

    Arne Thormod var ikke hjemme.

    10.10:

    Arne Thormod vekker meg, og spørr om jeg skjønner hva som skjer.

    Og mora mi var ikke i senga, så hu var vel i bilen da.

    (Arne Thormod dukka opp fra ingen steder fra, han jobba egentlig i Oslo, på den her tida).

    Jeg dro på skolen vel, eller om jeg hadde fri, jeg og søstra mi gikk i kiosken og kjøpte godteri.

    Jeg skulle egentlig ha spart penger og kjøpe Nybrott, men jeg kjøpte godteri, for jeg visste om to kroner, som lå i en skuff i stua, antagelig i skrivebordet til Arne Thormod, eller noe.

    Så kom nok Johannes og henta meg og søstra mi, og kjørte oss til Nevlunghavn.

    11.10.

    Ingeborg ‘gura’.

    Jeg hadde fortalt henne når jeg slutta på skolen.

    Men da jeg kom til bilen, som venta ved Televerket, så sa Ingeborg at de hadde stått der i mange timer.

    Så Ingeborg ville ha det til, at jeg hadde sagt feil klokkeslett.

    Men jeg husker at jeg sa riktig klokkeslett.

    Og jeg gikk i 2. klasse, så skoledagen var ikke så lang.

    Så Ingeborg rota, de kunne ikke ha stått der i to-tre timer, tror jeg.

    Jeg hadde ihvertfall ikke sagt feil tid, som Ingeborg sa jeg hadde, det husker jeg, at jeg tenkte med meg selv, mens jeg gikk inn i bilen og fikk kjeft.

    Ingeborg var nervøs da.

    Jeg gikk ikke Herregårdsbakken den dagen, men gikk rundt andre veien, av en eller annen grunn.

    Bare noe som falt meg inn.

    Men men.

    Så kjørte vel Johannes, til sykehuset i Tønsberg.

    Mora mi kjefta enten på kvelden den dagen, var det vel, på at jeg ikke hadde kjøpt Nybrott.

    Men da henta jeg kronestykkene i skuffen i stua, i Jegersborggate, (for jeg visste hvor det lå penger og sånn, det var kjedelig på 70-tallet, uten tv-spill, internett og video og dvd osv., så det eneste morsomme var å kikke i skuffer og skap, og sånn).

    Men men.

    Så gikk jeg i kiosken ovenfor busstasjonen, på kvelden da, og kjøpte Nybrott.

    Så jeg tror fødselsannonsen til Axel, stod dagen etter han var født(?)

    Altså 11. november 1978.

    Men vi får se om biblioteket i Larvik klarer å finne den, vi får se.

    Men vi fikk streng beskjed, om å ikke si det til noen, at mora vår skulle ha unge.

    Ei dame, som var på besøk, sa etter at Axel ble født, at mora mi ikke så gravid ut, på fotografi, fra Danmarksferien, sommeren 1978, altså ca. fire måneder før dette.

    Jeg ble litt frika ut av, at vi ikke fikk lov å si til noen, at mora mi skulle ha unge.

    Så jeg glemte meg, og sa det til lærerinna i svømming, som vi også hadde i norsk, som vikar.

    Og så huska jeg det, og fortalte mora mi.

    Og mora mi visste hvem hu var.

    Så det her var alvorlig da.

    Så jeg tror at mora mi og Arne Thormod må ha vært noe ‘mafian’.

    Enten russisk eller kommunist-mafia?

    Hvem vet.

    Og at et par fra Tønsberg, den dagen, nok fikk høre det, at ungen deres, (Axel), var dødfødt.

    Og de fikk ikke se ungen.

    For jeg tror ikke mora mi var gravid, egentlig.

    Arne Thormod holdt seg i Oslo etter det her.

    Så jeg måtte ut og kjøpe Nybrott da.

    Arne Thormod var også i Oslo, i månedene før det her, og jobba, det var bare å kjøre mora mi til sykehuset, som han gjorde da.

    Eller hvordan det skjedde, men han vekte meg, om morgenen, 10. november 1978, ihvertfall, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Mora mi hadde jo brunt hår, og Arne Thormod hadde vel mørkt hår, tror jeg, selv om det vel var mer grått kanskje.

    Men at Axel skulle få helt lyst hår, som han har, og begge foreldra har mørkt hår.

    Og hvorfor dro de ikke til Larvik sykehus, 2-300 meter unna?

    Og heller til Tønsberg, 3-4 mil unna?

    Nei her er det så mye rart, så jeg tror at Axel nok var en bytting, som ble stjålet på sykehuset, av et par som ikke fikk se ungen, men bare ble fortalt at det var dødfødt da.

    Og at de så skulle drepe Axel, kanskje, og si at han led krybbedøden, og at det var det de myntene var for, som lå i den skuffen, at de skulle ligge over øynene hans da, som mafia-offer.

    Noe sånt.

    Så her var det så mye rart, at her var nok Axel bytting, vil jeg tippe på.

    Så sånn var nok det.

    Så det er mye rart.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her er en oppdatering fra Origo-siden Vesterålsliv, hvor vi diskuterer hvordan det var da Ribsskog-familien bodde i Stokmarknes

    Rediger

    Du kan redigere dette innlegget som du har

    skrevet.

    'Hav og fjell farvel', kåseri fra NRK radio, fra 1965, om Hadsel og

    Vesterålen, fra min morfar Johannes Ribsskog, (tidligere rådmann i Hadsel).

    Min morfar Johannes Ribsskog, bodde med kone (Ingeborg), og tre barn, Karen

    (min mor), Ellen og Martin, i/ved Stokmarknes, på 50 og 60-tallet.

    De flyttet nedover til Østlandet, rundt 1965, (siden min morfar var fra

    Rælingen), og det gikk ikke så bra med de, så jeg lurer på om noen vet hvordan

    det var, da Ribsskog-familien bodde i Hadsel, på 50 og 60-tallet?

    Og det gikk ikke så bra med barna, mora mi, Karen Ribsskog, havna på

    institusjon, for folk med psykiske problemer, og døde i 1999. Tante Ellen, hu

    havna med en gang på narko-kjøret i Oslo, som hippie, og morfaren min måtte gå å

    leite etter henne, hele tida, og onkel Martin, han er en ustelt hippie, som bare

    liker seg i skauen og sånn.

    Så jeg lurer på om noen husker noe, fra da Ribsskog-familien bodde i/ved

    Stokmarknes?

    Mora mi skal visst ikke ha hatt noe venner, har hu danske mormora mi sagt,

    som jeg ikke gikk så bra overens med.

    Her er linken til kåseriet fra min morfar, hvis noen er interessert:

    Johannes

    Ribsskog – ‘Hav og fjell farvel’.

    Johannes

    Ribsskog – ‘Hav og fjell farvel’.

    Vist 69 ganger. Følges av 2 personer.


    Kommentarer


    Exclamation_desat_24

    Hei! Jo jeg husker familien Ribsskog godt. Jeg var borte fra Stokmarknes fra

    1957 til 1967, men jeg var jo heime på ferie så jeg husker godt hans

    Nordlandsbåt med rød og hvite striper i seilet. Også husker jeg at fru Ribsskog

    “gikk seg vild” på fjellet, men da de fant henne satt hun på trappa på

    Ørnheihytta, så det gikk nå bra, det var tåke og dårlig sikt.
    Ribsskog var

    vel også den første rådmannen i Hadsel kommune.
    Hans kåseri var meget

    interesant å høre på. Vedlegger et bilde fra Stokmarknes okt.2009.
    Mvh. Ivar

    Mikalsen.


    Exclamation_desat_24

    Hei,

    det var veldig hyggelig å få respons både her og på Origo-mail!

    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, var jo fra Danmark, og jeg ble tidlig uvenn

    med henne, da jeg gikk i første klasse, så lærte jeg at Danmark ikke var snille

    mot Norge, under dansketida, og da jeg sa det til hu, så klikka hu litt da, og

    vi var uvenner etter det, for det meste.

    Hu sa jo også at familien hennes var fra den danske adelsfamilien Gjedde, og

    morfaren hennes het Anders Gjedde Nyholm, og han var øverstkommanderende general

    i Danmark, under mellomkrigstiden.

    Men jeg så på nettet, at den adelsslekten, Gjedde, var utdødd, så de er fra

    en annen Gjedde-familie.

    Så det er vel litt alvorlig at en sånn familie, med viktige generaler, lyver

    om familiebakgrunnen?

    Jeg har ihvertfall blitt tullet med hele livet. Jeg mistenker at Ingeborg var

    i Malteserordenen, eller en annen orden, og jeg har måttet rømme til England nå,

    jeg mistenker også søstra mi litt, for urent trav, Pia Ribsskog.

    Min far, og Ingeborg, sa at Johannes var kommunist.

    Men for meg så virker han som en vanlig nordmann.

    Gikk han for å være kommunist i Hadsel, eller?

    Faren min sa på 70-tallet, da jeg og søstra mi var unger, at mora vår, (Karen

    Ribsskog), var sinnsyk.

    Gikk hu for å være sinnsyk der opp eller?

    Ingeborg og søstra mi sa at mora mi ikke hadde noen venner i Nord-Norge, men

    at Ellen var populær.

    Gikk de for å være sørfra, da de bodde der, eller gikk de for å være

    Stokmarkinger?

    Var tanta mi Ellen sånn at hu spådde i hånda og likte orientalske ting,

    nesten som ei spåkone, da hu bodde der, eller var det her noe hu begynte med da

    hu gikk på forsøksgym i Oslo?

    Jeg har ikke så mange å spørre i familien, så jeg prøver her, og jeg sier

    igjen på forhånd tusen takk for svar, og igjen takk for bra respons!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Morfaren min, Johannes Ribsskog, var også i Larviksavisene, når han var

    pensjonist. Her er noe jeg huska fra 70-tallet, da jeg bodde i Larvik, og

    morfaren min bodde i Nevlunghavn, like ved Larvik, og som Larvik bibliotek

    klarte å finne i mikrofilm-arkivet sitt og sendte på e-post til meg i

    England:

    http://johncons-mirror.blogspot.com/2009/10/larvik-bibliotek-er-flinke-og-greie.html

    Du kan redigere

    eller slette kommentaren din i en halvtime til.


    Exclamation_desat_24

    Jeg kom på en ting til.

    Øya på bildet. Ingeborg sa at Johannes fikk bygd ei bro, men den var ikke så

    vellykka, for det var ikek så mange som ville bo på øya, men var det øya på

    bildet der, at dem bygde bro til, og stemmer det at det var Johannes som fikk

    bygd broa, og at det ikke var vellykka?

    Var det fordel å få broa over sundet der, (seinere, fra øya og over resten av

    sundet), eller hadde det vært bedre å fått broa lenger unna, for å slippe all

    biltrafikken gjennom Stokmarknes.

    Mora mi fortalte noen ganger om Stokmarknes, og da sa hu at det bare var en

    gate der :), men det stemmer vel ikke. Jeg sa det samme om Fredrikshavn i

    Danmark, at det bare var en gate, men det er jo fler gater.

    Men mora mi tulla ofte, ellers så var hu hysterisk, hu sa at hu skjønte

    nyhetene på samisk, men det var vel bare tull, eller er det sånn folk får inn

    samisk der oppe, eller bare tulla mora mi?

    Ellen har kjøpt ei hytte, eller gård, i Finnmark, men jeg husker at Martin sa

    i 2005, at hu skulle ha kjøpt i Nordland, istedet, men Martin gikk konkurs med

    Fiskedam, i Spydeberg, i Østfold, på begynnelsen av 90-tallet vel, så han har

    nok ikke råd til å kjøpe eiendom i Nord-Norge.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog





    http://blv.origo.no/-/bulletin/show/454405_hav-og-fjell-farvel-kaaseri-fra-nrk-radio-fra-1965-om-h

    PS.

    Her er Ørnheihytta, hvor bestemor Ingeborg, (som døde tidligere i år), satt på trappa, da hu gikk seg vill på fjellet i Hadsel, på 50 eller 60-tallet. (Så fant noen henne der da, så kan man kanskje diskutere om det var en bra ting, eller om det var en dårlig ting, selv om det nok kanskje er litt vel slemt. Men men):

  • Larvik bibliotek det var et sted jeg og søstra mi pleide å gå for å spille sjakk eller lese Asterix, da vi bodde i Larvik, selv om de har flytta nå







    Google Mail – Forside av Nybrott fra 1978 eller 1979







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Forside av Nybrott fra 1978 eller 1979




    Larvik bibliotek

    <bruker4@larvik.folkebibl.no>


    Wed, Oct 14, 2009 at 2:10 PM





    To:

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    Cc:

    britt@larbib.no



     Hei!

     Dette er oppdrag vi vanligvis ikke tar. Jobben er nok mer tidkrevende enn

     du kanskje tror, særlig når vi ikke vet datoen mer nøyaktig. Men vi skal

     se hva vi kan gjøre, bare vær forberedt på at det kan ta noe tid.

     mvh Larvik bibliotek

         Britt-Karin Johansen

    > Hei,

    > jeg ringte nå nettopp, og spurte om dere hadde Nybrott, den gamle

    > Larvikavisa, arkivert.

    >

    > Og det hadde dere i mikrofilm, fikk jeg til svar om.

    >

    > For jeg gikk på Torstrand skole, i Larvik, fra høsten 1978 til høsten

    > 1979,

    > og en dag før jeg gikk til skolen, så hadde mora mi abonnert på Nybrott,

    > og

    > den lå på trappa vår, i Jegersborggate, mener jeg, eller like innafor

    > døra,

    > og da var det bilde av morfaren min, og to døde svaner, i Nevlunghavn, på

    > omtrent hele forsida.

    >

    > Så jeg lurte jeg på om det er mye arbeid, å bare kikke over forsidene, fra

    > 1978 og 1979, for det er lett å finne, et stort bilde, av morfaren min og

    > to

    > døde svaner.

    >

    > Om dere kunne se om dere fant det, for jeg er i England, og er

    > arbeidsledig,

    > og blir tullet med av noe kommunist-mafia, tror jeg, og at de svanene

    > skulle

    > liksom være meg og søstra mi da, for kona til Johannes, Ingeborg, hu var

    > dansk, og i noe Malteserorden, eller noe, fant jeg ut.

    >

    > Hu fortalte meg og søstra mi, et år eller to før det her, om ‘den grimme

    > ælling’ da, den stygge andungen.

    >

    > Og om de døde svanene, var noe kommunist-mafia greier, for å symbolisere

    > meg

    > og søstra mi?

    >

    > Så jeg prøver å få tak i den avisa da.

    >

    > Men bestekameraten min, fra da jeg bodde i Larvik, Frode Kølner, han er nå

    > kjent businessmann vel og har regnskapsfirma osv., så han har ikke svart

    > på

    > e-post engang, så han tror jeg ikke at jeg får til å sjekke det her.

    >

    > Så jeg lurte på om dere kunne det, en dag, hvis det var stille, for

    > eksempel, for det kan være litt viktig det her da.

    >

    > For mormora mi, fra Nevlunghavn, som døde tidligere i år, Ingeborg

    > Ribsskog,

    > hun sa jo alltid til meg, at hennes danske familie, Gjedde-familien, var

    > fra

    > dansk adel.

    >

    > Men det har jeg sjekka opp, (hun mente det var fra Ove Gjedde osv.), men

    > det

    > har jeg sjekka opp, og den slekten er utdødd.

    >

    > Så min mormor har løyet om sin familie, at de var adelige, (for hun er fra

    > en annen Gjedde-familie da, som først het Gedde, og som delvis er fra

    > Litauen osv).

    >

    > Så det er mye tull som har foregått da.

    >

    > Så jeg bare lurte på, hvis dere har tid, om dere kan se gjennom de

    > førstesidene bare, fra 1978 og 1979, på Nybrott, for jeg er nå

    > arbeidsledig

    > i England, og kommer meg ikke til Norge, uansett hvor mye jeg måtte ønske

    > det.

    >

    > Hvis det er en dag det er stille da, tenkte jeg.

    >

    > På forhånd takk for hjelp, i såfall.

    >

    > Mvh.

    >

    > Erik Ribsskog

    >

    Husk våre nye tjenester:

    Du kan få påminnelse fra oss på e-post eller sms to dager før forfall.

    Nå kan du også få hentemeldinger ved reservering pr sms.

    Slå det på selv i MappaMi eller spør oss.

    Har du spørsmål om disse tjenestene eller noe annet? Send LBIB + melding

    til 1980.

    mvh.

    Larvik bibliotek

    tlf: 33171050

    larbib@larvik.folkebibl.no

    www.larbib.no

    Nansetgata 29

    Postboks 2001 Stubberød

    3255 LARVIK





    PS.

    Det var den første sommeren vi bodde i Larvik, som vi pleide å gå på biblioteket, husker jeg.

    Sommeren 1978.

    Og sjakk det hadde morfaren vår i Nevlunghavn, Johannes Ribsskog, lært oss.

    For vi var vel bare en uke på sommerferie, i Danmark, på telttur, til København, hvor vi kjørte gjennom Sverige.

    Så det var mange uker i sommerferien som vi sykla rundt i Larvik da, hvor vi hadde bodd, siden april kanskje, det samme året.

    Så det var spennende, husker jeg, å flytte til Larvik sentrum, som syvåring.

    Selv om jeg var litt kjent i Larvik fra før og, for vi pleide å bo i distriktet, og hadde ofte vært med mora vår på cafe, og handlerunde, i Larvik, fra vi var tre-fire år.

    Så sånn var det.

    En gang jeg og søstra mi var på biblioteket, som da lå ved siden av Munken Kino, ikke langt fra Larvik jernbanestasjon.

    Da var det noen gutter, som jeg ikke visste hvem var, som blåste noe pulver.

    Nysepulver, er det noe som heter det?

    Ja, de blåste det rett i ansiktet mitt, så jeg begynte å blø neseblod.

    Det var kanskje da jeg fikk problemer med det.

    Så ei av de som jobba på biblioteket, måtte ta meg med inn på doen der, husker jeg, sånn at jeg fikk tørka vekk noe blod osv.

    Mens søstra mi så på da.

    Så hva det var, det vet jeg ikke, men det kan ha vært noe ‘mafian’, i forbindelse med søstra mi og mora mi og mormora mi da, eventuelt.

    Eller om det var gjennom stefaren min, (og vel også søstra mi da), Arne Thormod Thomassen, som antagelig er i noe russisk mafia(?)

    Hm.

    Ja, hvem vet, noe var det nok ihvertfall, for jeg skjønner ikke hva de gutta gjorde der, og hvorfor de skulle blåse nysepulver, (ganske mye), rett i trynet på meg, da jeg gikk ut døra der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg kontaktet NRK Østlandssendinga, angående et kåseri, som min morfar Johannes Ribsskog hadde, på radio, på slutten av 70-tallet







    Google Mail – Kåseri av Johannes Ribsskog







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Kåseri av Johannes Ribsskog




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Tue, Oct 13, 2009 at 1:50 PM





    To:

    02345@nrk.no



    Hei,

    jeg driver å prøver å finne et kåseri, som min morfar, holdt på radio, i 1978 eller 79.
    Så finner vi det ikke i NRK's arkiver, hverken hos NRK eller Nasjonalbiblioteket.

    Men jeg husker jeg hørte morfaren min på radio, en dag, før jeg gikk til skolen, da jeg gikk på Torstrand skole, i Larvik, og det var fra høsten 1978 til høsten 1979.

    Men de kunne ikke finne noe sånt kåseri da.

    Så da foreslo Nasjonalbiblioteket, at jeg kontaktet distriktssendingene.
    Og min morfar bodde jo da i Nevlunghavn, like ved Larvik, og jeg bodde som sagt i Larvik, så jeg lurer på om det kan ha vært et kåseri, som var på Østlandssendingen, heter det vel, de programmene som lages av NRK i Vestfold, Telemark og Buskerud?

    Og Nasjonalbiblioteket sa at jeg burde prøve å høre med dere, om dere visste noe om dette, om dere har dette kåseriet, og/eller andre ting, i arkivet deres, fra min morfar, for jeg vet at han var ganske ofte på radio og i aviser, blant annet i Larviksavisa Nybrott, (som er nedlagt nå), så husker jeg at han var på førstesida, da han fant noen døde svaner i Nevlunghavn, i 1978 eller 79, da.

    Så jeg håper dere har muligheten til å undersøke dette!
    På forhånd takk for hjelp!
    Mvh.

    Erik Ribsskog





    PS.

    Jeg lurer på om de svanene kan ha vært noe ‘mafian’ jeg.

    Det er vel litt rart å få hele førstesida i Nybrott, pga. to døde svaner?

    Bestemor Ingeborg hun var omtrent alltid på kjøkkenet, untatt en gang hun fortalte om ‘den grimme ælling’, eller ‘den stygge andungen’ da, av HC Andersen, til meg og søstra mi, som ble en svane.

    Kan de to døde svanene, som min morfar var på førstesida i Nybrott med, ha symbolisert meg og søstra mi, og at det her var noe ‘mafian’ fra bestemor Ingeborg, og kanskje Johannes og mora mi da.

    For vi pleide ikke å abonnere på Nybrott, akkurat.

    Det gjorde vi ikke da Axel ble født, husker jeg, da måtte jeg gå å kjøpe avisa.

    Mens det her var nok noen måneder før, og avisa lå på trappa, eller innafor døra, når jeg skulle gå til skolen, så det var jeg som fant den avisa, med morfaren min på forsida da.

    Og da var nok det i skoleåret 1978/79, (og ikke 1979/80), siden jeg ikke husker at søstra mi også skulle til skolen.

    Men hun kan jo også ha begynt til et annet tidspunkt da.

    Hvem vet.

    Hm.

    Kanskje biblioteket i Larvik kan skaffe den førstesida, av den nå nedlagte arbeideravisa Nybrott?

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg skrev om Ribsskog-familien, på Facebook-gruppa for Vesterålen, i tilfelle det er noen der oppe, som husker dem, fra da de bodde der

    ribsskog familien

    http://www.facebook.com/group.php?gid=2259553883&ref=mf

  • Nå ser jeg på tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret igjen

    img076

    img077

    PS.

    Og her kan man se det, at jeg tjenestegjorde i infanteriet, som geværsoldat, i Geværkompaniet, på Terningmoen, fra 14. juli 1992 til 25. juni 1993, da vi fikk dimme, ca. 2-3 uker før det hadde gått et år, (det var visst ganske vanlig).

    Så selv om det mangler 2-3 uker, fra å være et år, så var dette et år, det gikk for å være et års førstegangstjeneste.

    Det var kanskje noe ferie vi hadde til gode, som vi tok ut på slutten av året da.

    Hvem vet.

    Mer da.

    Jo, under dette året, (må jeg vel kalle det), så fikk vi posten utdelt på oppstillingsplassen, hver dag, var det vel.

    Og i løpet av det året, så fikk ikke jeg et eneste brev fra familie.

    Jeg fikk ikke en eneste telefon.

    Og jeg fikk ikke et eneste besøk.

    Sånn var det da jeg jobba 12 år i Rimi i Oslo også.

    Søstra mi og mora mi og faren min, ingen av de var noen gang på besøk på jobben min.

    Og heller ikke mormora mi, eller farmora mi, (selv om hu var senil på slutten da, og bodde på sykehjemmet i Svelvik da).

    Broren min Axel, besøkte meg 2-3 ganger da jeg jobba som butikksjef på Rimi Nylænde, det var det eneste.

    Og Christell hadde visst prøvd å besøke meg en gang, på jobb, på Lambertseter, men noen hadde sagt at jeg ikke jobba der, (hvis ikke hun gikk til feil butikk da, for det var tre Rimi-butikker på Lambertseter, da jeg jobbet der).

    Så når det gjelder familie, så er det et fett for meg, om jeg bor i Norge eller England.

    De har aldri gitt meg noe støtte likevel.

    Det går bare en vei, spesielt når det gjelder søsteren min, Pia.

    Så den eneste forskjellen er at de kan ikke utnytte meg så mye, hvis jeg bor i England.

    Så for meg, så er det bare fint å bo i England, for da får jeg mer tid, til å drive med nyttige ting, og jeg slipper å stå på tå hev, og bli utnyttet, av familien, spesielt søstra mi da, men også onkelen min Martin, som brukte meg som noe slave på gården hans, og også broren min Axel, som ofte driver å tuller med et eller annet da, og spionerer, må man vel kalle det.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på, da jeg leste det tjenestebeviset.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Da farfaren min Øivind Olsen døde, så ringte jeg og sa fra, til morfaren min, Johannes Ribsskog

    Nå har jeg jo skrevet om det på bloggen, at jeg ikke hadde noe med morfaren min å gjøre, etter at jeg flytta til faren min, da jeg var ni år.

    Untatt en ferie jeg var der, hos morfaren og mormora mi, i Nevlunghavn.

    Men da var jeg ikke helt på bølgelengde med morfaren min, såvidt jeg kan huske, jeg og søstra mi bare dreiv å leste noen bøker der, og var ikke helt på bølgelengde med morfaren og mormora mi vel.

    Men jeg husker da farfaren min, Øivind Olsen døde, i 1983 kanskje.

    Noe sånt.
    http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=407973739067553285&postID=3316446661049807557#
    Etter lengre tids sykdom, dvs. hjerneslag, så han ble værre og værre de siste årene han levde.

    Så alle skjønte at han kom til å dø, for han kunne ikke gå på do selv engang, på slutten, så Ågot måtte hjelpe han med sånt da, og da kunne han nesten ikke prate.

    En gang Ågot hadde ei dame på besøk så måtte Øivind si fra til meg da, at han måtte på do, men da bare grynta han da da, eller prata eller ropte sånn halvveis utydelig da, så måtte jeg hente Ågot da.

    Så Øivind trengte stell som et spedbarn, den siste tida han levde.

    For han hadde ihvertfall to hjerneslag, så han ble mer og mer redusert da.

    Så sånn var det.

    Så han var ikke noe selskap den siste tida han levde, han kunne ikke prate og sånn, og bare satt der i sofaen da, de siste månedene han levde vel.

    Og han var på sykehus, ihverfall to ganger vel, før han døde, mener jeg å huske.

    Tønsberg sykehus, tror jeg, og han døde på Horten sykehus da.

    Så sånn var det.

    Og da kom jeg hjem fra skolen, eller om det var om sommeren, og jeg gikk bort og besøkte Ågot.

    Noe sånt.

    Og da sa Ågot at Øivind var død.

    Og da gjorde jeg noe som jeg sjelden, eller aldri, gjorde, og det var at jeg så i telefonkatalogen, og fant telefonnummeret til morfaren min, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn.

    For han var liksom litt høytidelig, og siden jeg bodde hos faren min, så kunne jeg liksom ikke bare kontakte han, da måtte jeg liksom ha noe å si da, syntes jeg.

    Men da kunne jeg ringe han, for da hadde jeg liksom noe å si da, at han farfaren min var død, så da ringte jeg og sa fra om det.

    Og da sa bestefar Johannes ‘kondolerer’, osv.

    Bestemor Ågot ville egentlig ikke at jeg skulle ringe han, men jeg syntes at jeg måtte gjøre noe, når jeg hørte at han farfaren min var død.

    Jeg ringte ikke mora mi, av en eller annen anledning.

    Men jeg husker ikke hvorfor.

    Men men.

    Men jeg visste jo at Øivind og Johannes hadde kjent hverandre da, for jeg hadde prata med Øivind såvidt om morfaren min Johannes, før farfaren min Øivind fikk hjerneslag da.

    Så derfor syntes jeg at jeg kunne ringe morfaren min å si fra da, men jeg var vel litt i sjokk da, for Øivind, var jo den første av besteforeldrene mine som døde da, og jeg var bare helt i begynnelsen av tenårene vel, hvis jeg ikke var tolv år, det er mulig.

    (Og Johannes, han døde et eller to år seinere selv, nede i Spania, en vinter, på midten av 80-tallet vel).

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde ikke egentlig noe mot han morfaren min Johannes.

    Neida, det var kona hans, bestemor Ingeborg, som jeg ikke likte, husker jeg.

    Jeg husker for eksempel vinteren 1974, tror jeg det var, da jeg var fire år.

    Da skulle mora mi, og stefaren min i Larvik, Arne Thomassen.

    De skulle til Mallorca.

    Og da skulle vi være hos besteforeldrene våre da.

    Men vi skulle ikke være hos samme besteforeldre, fant jeg ut.

    Neida, søstra mi skulle være hos Ågot.

    Og jeg måtte være hos Ingeborg og Johannes, på Sætre, i Hurum.

    Og det likte jeg ikke, husker jeg.

    Jeg syntes at jeg skulle være hos Ågot da, så kunne søstra mi være hos Ingeborg.

    Og det var fordi, at da jeg og mora mi og faren min, og søstra mi, bodde på Bergeråsen, på Toppen der, i 1973, kan det vel ha vært.

    Da var søstra mi kanskje et år da, eller et halvt år kanskje, eller hvor gamle unger er når de begynner å sykle på sånne plast-traktorer, som jeg fikk.

    For da var søstra mi den yngste ungen til mora mi da, så det var Pia her og Pia der, da.

    Og det var greit, syntes jeg, helt til mora mi skulle la søstra mi få den traktoren min og, som jeg hadde fått et år eller to før da.

    Så skulle søstra mi sykle på den da.

    Jeg rørte aldri den traktoren, men jeg huska at jeg hadde vært stolt da jeg fikk den traktoren da.

    Så det ble litt mye for meg, når mora mi skulle la søstra mi få traktoren min og.

    Så jeg sa nei da, når jeg så traktoren.

    Så brydde ikke mora mi seg noe om hva jeg sa.

    Så da begynte jeg å grine da.

    Jeg begynte å hylgrine da, siden mora mi ikke hørte på meg.

    Mora mi bare leika med søstra mi, enda jeg stod på trappa, på Toppen der, og hylgrein nesten, for jeg var lei meg da, siden mora mi ikke brydde seg noe om meg, virka det som.

    Men mora mi ga faen i meg, hu brydde seg bare om søstra mi.

    Så mora mi og søstra mi, de smilte og leika med traktoren, mens jeg stod og så på, og grein.

    Så de hadde ingen følelser ovenfor meg da.

    De var bare kalde ovenfor meg.

    Så sånn var det.

    Så faren min måtte kjøre meg bort til mora si, Ågot, på Sand, sånn at hu kunne trøste meg da.

    Hu bare spurte hva som hadde foregått, men da hadde jeg slutta å grine da, mens vi kjørte til Sand.

    For faren min ville ikke trøste meg, men han kjørte meg bort til mora si på Sand da.

    Og der var onkel Håkon og, som begynte å tulle da, for da han hørt om det her.

    Men han skjønte ikke helt, han skulle ha det til at jeg var slem, som ikke ville la søstra mi låne traktoren, men jeg syntes at den traktoren var min da, jeg syntes det ble litt mye Pia, jeg fikk liksom ikke noe oppmerksomhet, og mora mi brydde seg liksom ikke om meg lengre da, etter at hu fikk Pia.

    Noe sånt.

    Så, etter det, så syntes nesten jeg at Ågot var som mora mi.

    Og at mora mi var som mora til Pia.

    Noe sånt.

    Så derfor syntes jeg det da, at jeg kunne ha fått være hos Ågot, mens mora var i Syden.

    Så kunne søstra mi ha vært hos Ingeborg.

    Men når jeg ikke fikk lov til det, så ble jeg sur på mora mi da.

    Så bestemor Ingeborg, hun pleide alltid å gjøre et poeng av, at jeg var så knytta til henne, for da mora mi kom hjem fra Mallorca, så så jeg ikke på henne engang, pleide Ingeborg å si, hvis jeg var sur på henne.

    Men det var altså fordi at jeg var sur på mora mi, da jeg var sånn tre-fire år, fordi jeg ikke fikk være hos Ågot da, men måtte være hos Ingeborg, (som jeg ikke syntes var så snill som Ågot), mens mora mi og stefaren min var i Syden da.

    Så jeg likte egentlig ikke Ingeborg.

    Men det var ikke så ille, at jeg da sa tilbake til Ingeborg, når hun sa at jeg ikke så opp på mora mi, etter at hu kom tilbake fra Syden.

    Da var det ikke sånn at jeg sa, da jeg var sånn i 20-30 åra, at ‘det var fordi at du var litt som en heks og jeg var sur på mora mi, fordi jeg måtte være hos deg, og ikke fikk være hos Ågot’.

    Nei, det fikk jeg meg ikke til å si til bestemor Ingeborg, gitt.

    Men det var kanskje det jeg mente da.

    For jeg likte altså egentlig ikke hverken mora mi eller mormora mi, da jeg var unge, men farmora mi Ågot var liksom nesten som mora mi da, eller det nærmeste man kom kanskje, for jeg syntes at mora og mormora mi var så kalde da og litt sånn dårlige med mennesker eller unger da.

    Eller om det bare var meg.

    Noe var det nok, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Falken i Nevlunghavn

    Når jeg hadde den Ford Sierraen min, som jeg kjøpte høsten 1998, så hadde jeg medlemskap i Falken, var det vel, så jeg slapp med litt billigere regninger, var det vel, hver gang det var noe galt med bilen da, og jeg trengte å få tauet den hjem.

    (Jeg kom på dette nå, siden det stod i Aftenposten, at Viking og Falck(!), som det visst heter nå, hadde hatt en travel helg:

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3302888.ece)

    Samtidig, så fikk jeg litt dårlig samvittighet, etter at moren min døde i 1999, for jeg hadde ikke fulgt med ordentlig på henne, når hun var syk, og jeg visste ikke at hun kom til å dø så brått.

    Hun var mest hos søstra mi, når hun var på besøk i Oslo, så jeg fikk ikke så god kontakt med henne, på slutten.

    Men det er vel kanskje naturlig at mor og datter har bedre kontakt enn mor og sønn, det er vel ikke bare i vår familie, at det har vært sånn, hvis jeg skulle gjette.

    Jeg hadde jo bare en hybelleilighet og, siden karriæren min i Rimi gikk tregt, og jeg hadde ikke så god råd da.

    Men da moren min døde, så tenkte jeg, at jeg fikk prøve å besøke mormoren min litt mer ihvertfall, før hun også døde, bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Så jeg dro ut dit alene en helg, i 2002, var det vel kanskje.

    Våren 2002 kanskje, hvis det ikke var i 2001.

    Og så streika bilen min.

    Jeg gikk en tur, på lørdagen, utover mot Stavern og sånn, og så noen tyske bunkerser osv., som jeg ikke hadde sett uti der før.

    Dette kan ha vært i forbindelse med Oddane Fort, tror jeg nå, et tysk-bygget fort, fra 2. verdenskrig, som jeg leste om, nå i sommer, iforbindelse med oljesøl-ulykken, der nede.

    Jeg visste ikke navnet på dette fortet, og jeg prøvde å forklare det til bestemor, at jeg hadde gått til noen bunkerser, men hun skjønte visst ikke hvor jeg mente, på lørdagen.

    (Det var kanskje denne gangen, som bestemor Ingeborg viste meg et dansk leksikon, hvor danske generaler fikk kjeft, etter 2. verdenskrig, for å ikke ha rustet opp før krigen, det var vel en som het Erik With, tror jeg.

    Noe sånt.

    Kanskje hun mente at han var spion, og at jeg var oppkalt etter han?

    Jeg vet ikke hvem som bestemte navnet mitt, jeg.

    Hm.

    Det er et gammelt norsk navn ihvertfall, Erik Blodøks, som britene kaller opp forlag etter, het jo Erik og så.

    Men men).

    Så skulle jeg tilbake til Oslo da, på søndagen.

    Og da var det plutselig noe feil med bilen.

    Så naboen kikka på hva som skjedde, en kar i 40-åra med rynker under øya vel, han lurte fælt på hva som skjedde.

    (En som bodde i skoleveien, litt lenger ned mot bakeriet).

    Og mormora mi var helt krakilsk.

    Hun ble helt forstyrra av det, at bilen ikke virka, da.

    Hun mista helt selvkontrollen, og lurte på hvordan det skulle gå med henne, som skulle til Europa på mandag, osv.

    Eller hva det var.

    Sveits, eller Belgia, eller et eller annet.

    Hu ‘gura’ helt da.

    Men jeg var medlem i Falken da.

    Så ringte jeg Falken.

    Og da Falken kom, så kan det kanskje ha vært sånn, at Falken ikke orka hu mormora mi, som gura så fælt.

    For da fiksa ikke Falken bilen min, i Skoleveien, i Nevlunghavn, hvor halve Skoleveien var så opptatt av bilen min som ikke virka.

    Neida, da kjørte Falken bilen min, oppå lasteplanet, helt inn til Larvik, kanskje to mil unna.

    Så mekka han bilen på den bensinstasjonen, som er med en gang du kommer til Larvik, fra Nevlunghavn og Helgeroa der.

    Altså like ved Farris der.

    Så han reagerte kanskje på at hu mormora mi var så spesiell da.

    At han ikke hadde fått arbeidsro, for hu mormora mi, Ingeborg Ribsskog, hu var så slitsom til tider, når hu begynte.

    Så da skjønner jeg jo det, at det kan ikke ha vært så artig kanskje, for bestefar Johannes, å ha vært gift med bestemor Ingeborg.

    Eller hva disse anfallene kunne skyldes, når hun ble mer slitsom, enn jeg kan huske at noe annet menneske jeg har kjent, har blitt.

    Så dette kan man jo lure på.

    Dette var bare noe jeg kom på nå, når jeg leste om Falck, og at de hadde hatt en travel helg, de og Viking.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    En kamerat jeg hadde i Larvik, når jeg var guttunge, Frode Kølner, han sa at Falken var så bra, for de tror jeg var like ved der vi bodde.

    Men de er kanskje danske de da, Falken eller Falck, som de heter nå.

    At Falck liksom er for de som egentlig er fra nede i Tyskland der, med mørkt hår osv., sånn som Kølner, eller Kölner-familien da, som de først vel het.

    Også er Viking, for de norske og nordiske folka, som man kan skjønne på navnet.

    Svart som en Falk, og Viking er jo nordisk da.

    Er det sånn det fungerer, at det er en slags krig der, og man må ha to sånne selskaper da, et for de europeiske og et for de nordiske?

    Forstå det den som kan.

    Hvem vet, det kan være at det ikke er sånn og.

    Men man kan vel lure ihvertfall, får man håpe.

    Så sånn er kanskje det.

    Vi får se.