Stikkord: Karen Ribsskog
-
Jeg sendte en e-post til Helsetilsynet
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>Klage/Fwd: Oppdatering/Fwd: Forespørsel slektskapsforholdErik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> 28. desember 2023 kl. 09:16Til: Postmottak HTIL <postmottak@helsetilsynet.no>Kopi: post@siv.no, Sfovpost <sfovpost@statsforvalteren.no>, amnestyis <amnestyis@amnesty.org>, HRW UK <hrwuk@hrw.org>, Lisa Eian <eian@eianadvokat.no>, Phso Enquiries <phso.enquiries@ombudsman.org.uk>, postmottak@sivilombudet.no, firmapost@siv.no, Politikk Høyre <politikk@hoyre.no>, Akademikerforbundet <post@akademikerforbundet.no>Hei,jeg har bestilt min mors journal (hennes ‘sinnsykehus-historie’) fra Sykehuset i Vestfold.(Se vedlegg).Men det står ingenting, om min mors opphold på Grani sinnsykehus (i Sem) hvor hu var tvangsinnlagt, i et par år vel, fra vinteren/våren 1986 (kan det vel ha vært).Og hu var også tvangsinnlagt, et par ganger, på 70-tallet (i en uke eller to av gangen) sånn som jeg husker det.Samt at det var sånn, at min mor var på en institusjon på Borgheim (et steinkast unna der hu bodde i 1995) rett etter det med Granli sinnsykehus.Dette (på Borgheim) er visst et krise-senter, virker det som, på nettet.Men min lillesøster Pia (hu som var grunnen til at min mor prøvde å ta selvmord, siden at hu absolutt ville ha en negerunge) hu sa, på 80-tallet, at den institusjonen på Borgheim, var et nytt sinnsykehus (husker jeg).Så jeg skulle gjerne hatt alt av journal-greier, etter min mor, og ikke bare noe rask.(For å si det sånn).Dette må jeg klage på.Skjerpings!Erik RibsskogPS.Det står heller ikke noen underskrift/navn, på det brevet som jeg fikk, fra Sykehuset i Vestfold.Så det tyder vel på at det er noen ugler i mosen.(Må man vel si).Her er det snakk om noen som skammer seg så mye (over det de gjør) at de ikke tørr å skrive navnet sitt.(Kan det virke som).Så dette må jeg klage på.Skjerpings!———- Forwarded message ———Fra: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>Date: tor. 5. okt. 2023 kl. 16:06Subject: Oppdatering/Fwd: Forespørsel slektskapsforholdTo: <post@siv.no>Cc: Sfovpost <sfovpost@statsforvalteren.no>, amnestyis <amnestyis@amnesty.org>, HRW UK <hrwuk@hrw.org>, Lisa Eian <eian@eianadvokat.no>, Phso Enquiries <phso.enquiries@ombudsman.org.uk>, <postmottak@sivilombudet.no>, <firmapost@siv.no>, Politikk Høyre <politikk@hoyre.no>, Akademikerforbundet <post@akademikerforbundet.no>, Postmottak HTIL <postmottak@helsetilsynet.no>Hei,for noen dager siden, så fikk jeg noen anonyme mailer, som ga inntrykk av at min mor (Karen Ribsskog) fikk LSD-behandling, av sin lege-slektning Ole Herman Robak.(Min mors kusine (Liv-Karin) på Vestlandet, er gift med Robak sin fetter.Noe sånt).Så jeg lurer igjen på dette, om jeg kan få kikke på min mors journal.Med hilsenErik Ribsskog———- Forwarded message ———Fra: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>Date: ons. 13. jan. 2010 kl. 08:17Subject: Re: Forespørsel slektskapsforholdTo: <firmapost@siv.no>Hei,takk for svar!Min mor het Karen Ribsskog og fødselsnummeret er 140648 38807.Jeg sender med kopi av fødselsattest, som viser at jeg er hennes sønn, og kopi av testament fra min mormor Ingeborg Ribsskog, som viser at jeg er min mors eldste barn.Mvh.Erik RibsskogPS.Hvis dere fortsatt har en sjef som heter Ek, fra Drammen, så hils han Kenneth Ek, som flytta til Tønsberg, fra Drammen, som jeg såvidt kjente, gjennom søstra mi, og fra en gang jeg besøkte mora mi på Nøtterøy, og møtte han i Tønsberg sentrum da, på slutten av 80-tallet.Søstra hans hadde visst tatt selvmord sa søstra mi.Men det har jeg ikke tenkt å spørre mer om, det var bare noe jeg kom på, selv om jeg syntes det hørtes litt rart ut.Men men.2010/1/13 <firmapost@siv.no>Vedrørende innsyn i pasientjournalVi har mottatt e-post fra deg hvor du ber om innsyn i opplysninger i din mors pasientjournal.En pasient kan be om innsyn i egen journal. Det følger av pasientrettighetsloven§ 5-1. Det samme gjelder den som representerer pasienten gjennom en skriftlig fullmakt. Det er ikke dokumentert at du representerer din mor i saken og du kan derfor ikke få innsyn i hennes journal.Dersom pasienten er død har nærmeste pårørende rett til innsyn i journal, om ikke særlige grunner taler mot dette. Det vises til pasientrettighetsloven § 5-1 femte ledd.Dersom det er tilfelle i din sak, ber vi deg ta ny kontakt hit hvor du også oppgir din mors navn og fødselsnummmer og godtgjør at du er nærmeste pårørendeVår avgjørelse kan påklages hit innen fire uker jf pasientrettighetsloven § 7-4 jf § 7-1.Vennlig hilsenHalfdan Aassfagdirektør4 vedleggIMG_20231228_0001.jpg373KIMG_20231228_0002.jpg431KIMG_20231228_0003.jpg442KIMG_20231228_0004.jpg566KJeg fikk et brev fra Sykehuset i Vestfold
PS 4.Det står at min mor drev med: ‘Vagabondering’.
Men det var sånn (som jeg skrev om, i ‘Min Bok’).
At hennes far Johannes, pleide å gå søndagstur (i Nevlunghavn).Og dette gjorde han, hver dag (som pensjonist).
(Dette har jeg lest om i en avis.For både min mormor og morfar, sendte mye leserbrev osv., til lokal-avisene (som pensjonister).
Noe jeg har blogget om tidligere).Så dette kan ha vært, at min mor gikk søndagstur, på en hverdag.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 5.Det at min mor prøvde å ta selvmord.Det er nytt for meg.Min mor var på besøk (i cirka en uke) på Ungbo (hvor min lillesøster Pia og Glenn Hesler (min tremenning ‘Korea-Øystein’ sin kamerat) og meg bodde).
Dette var muligens, på nyåret, i 1995.
Eller om det var på slutten, av 1994.
Jeg husker at jeg jobbet som heltids-leder, i Rimi.
Men det var dårlig betalt, så jeg hadde tenkt å få meg en ekstra-jobb, for å få råd til å ta kjøretimer.
(Jeg var ambisiøs.
Og jeg prøvde å få livet mitt til å framover, på mange forskjellige måter, da.
For å si det sånn).
Så jeg prøvde å få med meg Pia og Glenn (og også to andre som bodde på Ungbo, nemlig Hildegunn og Rune) på å spleise, på et Aftenposten-abonnement.
Og min mor ga da Ungbo-bofelleskapet en gave, ved at hun ga en hundrelapp (eller noe) til Aftenposten-regninga (husker jeg).
Og så fant jeg en telefonsalg-jobb (hos Norsk Idrettshjelp) ved å glo i Aftenposten, da.
(For å si det sånn).
Men min mor sa ikke noe om at hu var suicidal.
(Sånn som jeg husker det).
Men dette var kanskje før det ble kjent, at Pia var gravid.
Hm.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.Det at Pia fikk en negerunge.
Det var også et sjokk for meg (må jeg si).
Men dette var delt opp, i to sjokk.
(Må jeg si).Det første sjokket var, at Pia likte negermenn.
(Husker jeg).
Jeg var utvekslingselev, på Gjerdes videregående i Drammen, det siste året, på handel og kontor.
Og min skolebuss (om morgenen) stoppa da, på Bragernes Torg (den siste holdeplassen).
Og så gikk jeg da, i cirka fem minutter, og så var jeg på skolen (som lå borte ved Aass Bryggeri).
Og da gikk jeg gjennom Gågata (hvor det var en kiosk, som åpnet kjempe-tidlig) husker jeg.
Og da ble det ofte til, at jeg gikk gjennom Gågata, også etter skolen (og i spise-fri).
Og da hendte det, at jeg møtte min lillesøster Pia.
Hu var ikke utvekslingselev.Men hu gikk det første året, på Sande videregående (på allmenn-fag).
Og hu var byvanker i Drammen.
Jeg lurer på om hu (og hennes venninne Cecilie Hyde) gikk på feil skolebuss (etter skolen) og dermed endte opp i Drammen.
(Noe sånt).
Og en gang, så så jeg, at Pia stod sammen med hu ‘Kinnskjegg-Heidi’ (som jeg har blogget om tidligere) i Gågata.
Og så sa Pia (til ‘Kinnskjegg-Heidi’) om noen negere: ‘De er så flotte/muskuløse’ (eller noe).
Så hu stod og beundret, to neger-menn, som gikk forbi, da.
(Noe sånt).
Og hu skrøyt høylydt av disse, til hu ‘Kinnskjegg-Heidi’ da.
Og da var det ikke sånn, at jeg gikk bort til Pia, og sa: ‘Er du så glad i negermenn du da?’.
Nei, det ville blitt rart det og.(Må man vel si).
Så jeg sa ikke noe til Pia.
(Husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.Så det at Pia ble sammen med en somalier (Keyton) mens jeg var i militæret (jeg var juli 1992-kontingent).
Det trodde jeg, at bare var noe midlertidig.
At Pia ønsket å få utløp, for sine lyster, når det gjaldt negermenn.
Og at dette var en slags fase, som hu liksom måtte/ville gjennom.
Og at hu ville få seg en hvit mann, når hu var ferdig, med disse ‘ungkars-kvinne-greiene’ sine.(Noe sånt).
Så når Pia sa at hu var gravid (med Keyton).
Som kom det som lyn fra klar himmel, på meg.
(Må jeg si).
Og det var et nytt sjokk, da.
Og jeg prøvde å få Pia, til å ta abort, husker jeg.(Glenn Hesler spøkte med dette.
Da jeg chattet om, hva jeg skulle kjøpe til Pia, i julegave (mens min yngre halvbror Axel også var der vel (vi så muligens på ‘The Julekalender’)).
Så sa Glenn: ‘Strikkepinner’ (husker jeg).
Og det hadde jeg lest et eller annet sted, at strikkepinner, var noe kvinnfolk brukte, når de skulle ta hjemme-abort.
Men om Glenn prøvde å få meg til, å kjøpe strikkepinner, sånn at Pia skulle bli rasende på meg.
Det veit jeg ikke.
Det er mulig at det bare var ment som en spøk.
Noe sånt).
Men Pia sa, at hu ikke ønsket å ta abort.
Og så hadde Pia ordnet det sånn, at jeg skulle feire jul, hos min far og de, i Drammen (i vannseng-butikken på Strømsø).
Og jeg skulle da overnatte, hos min stesøster Christell (i Konnerudgata).
Og så kom Pia dit, på første juledag (hu var hos min mor i Tønsberg, på julaften, eller om hu var hos min mormor, i Stavern/Nevlunghavn).
Og da sa jeg til Christell, at hu måtte prøve å få Pia, til å ta abort.
Og Christell ba da Pia, om å ta abort.
(Sånn som jeg husker det).
Men Pia ville ikke ta abort.
(For å si det sånn).
Og dette (at jeg ønsket at Pia skulle ta abort) det var av de sammen grunnene (som gjorde at min mor prøvde å ta selvmord).
Det var fordi at Keyton var arbeidsledig.
Og Pia var ikke gift med Keyton.
Og de var ikke engang samboende (de hadde hver sin bolig, og så hang de/overnattet hos hverandre, i perioder).
Og det var også det, at det var tabu, med negre/neger-unger (i slekta).
Det tror jeg muligens, at min mor også syntes.
Men hu turte kanskje ikke å si dette, på sykehuset.
For min mor tenkte kanskje, at de på sykehuset, var så politisk korrekte.
At de da ville begynt å skjenne på henne.(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.Det at min mor hadde en venn (i Tønsberg) som var periode-dranker.Det visste jeg ikke.
Jeg var på besøk, hos min mor (i Lysakerveien) høsten 1993 (husker jeg).
Etter at jeg hadde fullført militæret.
(Det var Pia som dro meg med dit.
Sånn som jeg husker det).Og før det, så var det sånn, at jeg var på besøk hos min mor, i januar 1990 (siden at NHI-studenter hadde så lang juleferie, så hadde jeg fri, til langt ut i januar, og min mor ville at jeg skulle besøke henne, i Tønsberg).
Og så var det sånn, at etter at jeg fikk meg lappen og bil.
Så ville min mor (ifølge Pia) at jeg skulle besøke henne (også da i Lysakerveien) sommeren 1996 (da jeg skulle på bil-ferie (jeg brukte min Toyota HiAce som campingbil) til Danmark).
Så jeg var vel muligens ikke, på besøk, hos min mor, mellom 1993 og 1996.(Det var en fremmed/gammel dansk dame (ei venninne av bestemor Ingeborg) på besøk hos min mor, i 1993.
Så det ble litt pinlig, da Pia kysset henne på kynnet.
Og så endte det med, at jeg gjorde det samme.
Og da lagde hu danska, et nummer at det.Husker jeg.
Og Ingeborg klagde på, at jeg leste en Hamsun-bok (som tilhørte min mor) for raskt.
Men det var sånn, at denne leiligheten (i Lysakerveien) lå like ved det siste sinnsykehuset (ifølge Pia) som min mor bodde på.
Så jeg lurte på, om min mors leilighet, liksom var en del, av dette sinnsykehuset.
(At min mor liksom fortsatt var på sinnsykehus.
Men at hu hadde fått en leilighet, av sinnsykehuset.
Så hu var ikke tvangsinnlagt lenger, men bare halvveis tvangsinnlagt, liksom.
Noe sånt).
Selv om jeg seinere har sett på internett, at dette siste sinnsykehuset, muligens var et krisesenter.
(For å si det sånn).Men Pia sa (som tenåringsjente) at dette var et sinnsykehus (mener jeg å huske).
Men nå var det sånn, at min far tvang meg til å bo aleine, fra jeg var ni år.
Så i mange år, på midten av 80-tallet (som var da jeg første gang besøkte min mor på Borgheim).
Så var det sånn, at jeg så Pia, kanskje et par ganger i året.
(Siden at jeg spiste middag, hos min farmor, hver dag.
Mens Pia bodde hos Christell og dem (noe min far også gjorde) og spiste middag der).
Så derfor kunne det lett bli misforståelser, mellom Pia og meg, de få gangene, som vi møttes.
(Må man vel si).
Så det var vel sånn, at jeg skulle tilbake til Oslo, den samme dagen.Og jeg hadde bare noen få timer, å lese ferdig boka på.
Noe sånt).Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 9.Det står også, i PS 3.
At man kunne se arr, etter mamma-reduksjon.
Og det lurer jeg på, om var det som jeg har blogget om tidligere.
At min mor, på første halvdel av 80-tallet (mens hu bodde, på Tagtvedt).
Fikk det offentlige, til å betale, for en bryst-hevings-operasjon.
(Noe sånt).
Noe som jeg stusset litt ved (da min mor forklarte om dette) husker jeg.
For det syntes jeg, at hørtes litt pinlig ut.
Og at det offentlige skulle betale for noe sånt, det hørtes nesten ut, som noe lugubert/tusk-aktig/lureri, for meg (på den tida) husker jeg.
Men det var kanskje sånn, at min mor liksom ønsket, å starte et slags tredje liv.
(Etter å ha vært gift med min far (fra 1970 til 1973) og fått min lillesøster Pia og meg.
Og etter å ha vært samboer med Arne Thormod Thomassen (fra 1974 til cirka 1982) og fått sønnen Axel med han, i 1978).
For min mor rømte også, til København osv., på 80-tallet (etter at min lillesøster Pia, flytta etter meg til Berger, våren 1982).(Min mor skulle muligens vise fram de nye puppene sine osv. da (i København osv.).
Tenker jeg nå.
Og det endte med, at min mor ble etterlyst, i avisene, osv.
For min morfar (som døde i 1985) visste/skjønte ikke hva min mor dreiv med.
For å si det sånn).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 10.Min mor var også i avisa, da hu var tvangsinnlagt, på det nest-siste sinnsykehuset.
(Det sinnsykehuset het Granli (i Sem).
Og jeg/vi besøkte henne der (på vei til bestemor Ingeborg sitt 70 års-selskap i Stavern) sommeren 1987, husker jeg).
Og da var min mor på maler-kurs (i regi av sinnsykehuset) i lag med en kar (som var noen år yngre).
Og det kan muligens ha vært sånn, at hu seinere har holdt kontakten med han.
Hm.
Det var forresten sånn, at jeg måtte hilse på en hel haug av galninger der (da jeg/vi besøkte min mor på Granli sinnsykehus) sommeren 1987 (husker jeg).
Men hvorfor jeg måtte hilse på disse (som 16/17-åring) det veit jeg ikke.
Jeg får ikke håpe, at min mor hadde stått i med alle disse galningene.
(Hu hadde vel da vært der, i cirka et år, eller noe (for min lillesøster Pia sa, våren/sommeren før, at hu hadde fått vår mor tvangsinnlagt, i forbindelse med at min mor prøvde å rømme, fra Zara Larsson sin mulatt-venninne Maria ‘Truse-jenta’ Voss og de (hvor min mor da hadde bodd, i noen måneder, av en eller annen grunn) i Svelvik)).Hm.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
https://www.nb.no/items/77f2652dff4447bbb55a6330ebf16adf?page=23&searchText=%22karen%20ribsskog%22~1PS 12.Jeg har kontaktet han maler-læreren (Svein Evenrud) angående min mors forhold til han Thomas Karlsen, men Svein Evenrud har ikke svart:
PS 13.Det kan forresten virke som (fra brevet fra Sykehuset i Vestfold).
At jeg bare har fått en del, av min mors journal.
(Noe sånt).
Jeg vet ikke hva de driver med.
For det står ikke noe om tida fra Granli sinnsykehus, osv.
Som var det jeg tenkte på, da jeg bestilte denne journalen.
Og min mor var også tvangsinnlagt, noen ganger, på 70-tallet.
(Sånn som jeg husker det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 14.
Jeg fikk også sjokk, da min lillesøster Pia (og stesøster Christell) kom fra sykehuset, til Ungbo, den siste gangen (var det vel muligens).
Jeg hadde trodd at Pia sin kjæreste Keyton skulle hente Pia og sin egen unge.
Men det var Christell som henta Pia.
(Viste det seg).
Og det Pia gjorde, når hu kom inn døra, på Ungbo (som jeg også skulle flytte ut fra, for jeg stod på venteliste når det gjaldt Rimi-leder-leilighet, på St. Hanshaugen).
Det var å kaste ungen sin (Daniel) på/mot meg.
Så det var som at hu ville at jeg skulle miste ungen (i det nokså harde gulvet, på Ungbo).
(Kunne det virke som).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 15.Det var også sånn, at Christell ringte meg (fra sykehuset muligens) i tida rundt fødselen.
Og hu var sur på meg.(Sånn som jeg husker det).Men jeg var opptatt med Rimi-leder-jobbing osv., disse dagene.
(Jeg lurer på om det var sånn, at butikksjef Elisabeth Falchenberg hadde sommerferie, sånn at jeg hadde ekstra ansvar på jobb, på Rimi Nylænde, på den her tida.Noe sånt).
Og jeg var sikker på at Pia sin kjæreste Keyton, ville hente Pia og ungen selv, på sykehuset.(For å si det sånn).
Så hvorfor Christell var sur på meg, det skjønte jeg ikke noe av.
(Må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 16.Det var forresten sånn, at Christell, i 1988 (kan det vel ha vært) gnålte om en abort, som Pia visst hadde hatt, nede hos Christell og dem (hvor Pia bodde fra 1982 til 1988).Og da sa/skreik Christell (utafor min Strømm Trevare-leilighet (firmaet min farfar startet) som jeg bodde i (to Strømm Trevare-leiligheter etter hverandre) på Bergeråsen, fra 1981 til 1989).
At det hadde vært så mye blod, i senga til Pia.
(Dette var på den tida, som Pia flytta opp til meg.
Fra Christell, Haldis, min far og dem.
Disse bodde i Havnehagen, et steinkast unna.
Mens jeg bodde i Leirfaret, i en leilighet, som lå, kanskje 10-20 meter høyere over havet, enn Christell/Haldis sin leilighet.
For å si det sånn).
Så dette var kanskje en slags unnskyldning, som Christell kom med (tenker jeg nå).
Det kan ha vært sånn, at Pia kasta Daniel på/mot meg, for å liksom forklare, hvordan det hadde vært, i Havnehagen (på Bergeråsen) 7-8 år tidligere.
Pia kan ha gitt ungen sin (Daniel sin storebror/storesøster) til Christell.
Og så har Christell muligens mista ungen i gulvet, sånn at den døde.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 17.Det var forresten sånn, at Christell drepte en fugl, på en lignende måte, i Jugoslavia (hvor min spesielle onkel Runar, dro med halve slekta) sommeren 1980.
(Min far hadde forlatt Christell og meg, på en camping-plass (mens han var på do, eller noe).
Og så var to ting som skjedde samtidig.
En liten fugl (som jeg først fikk øye på) trasket rundt, i gresset, ved siden av Christell og meg.
Og en slags ‘jugoslav-gubbe’ dreiv og ugleså oss (litt lenger bort).
For å si det sånn).
Og da (etter at vi fant Runar og de, som hadde dratt ned til Jugoslavia, noen dager før oss).
Så drepte Christell fuglen, ved å knuse den, med knærna (eller noe lignende).
Og da lot hu vel som, at dette var et uhell.
(Noe sånt).Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 18.Det at min mor hadde pollen-allergi, er også nytt for meg.
Og såvidt meg bekjent, så har ingen av min mors avkom (Pia, Axel og meg) dette.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Enda mer fra Facebook
Og enda enda enda mer om min mors tremenning Baard Ribsskog Schøyen. (Fra Morgenbladet 10. juli 1958)
PS 2.Det er mulig at de Schøyen-folka (som jeg er i slekt med gjennom inngifte, i min mors slekt) er noen slags sigøynere eller tatere.
(Noe jeg vel har blogget om tidligere).Og at de derfor ikke tar det som skjer i Norge, like alvorlig, som ‘ekte’ nordmenn.Og at de derfor er mer lettlivede (eller noe i den duren) da.(For å si det sånn).Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.Jeg har alltid har sansen for Oslo-bydelen Skøyen.
For Frithjof Arngren holdt til der, på 80-tallet.
Og min daværende kamerat Kjetil Holshagen, pleide å dra med meg dit (eller ‘hype’ den butikken) husker jeg.Og Sjølyst-hallen (hvor jeg har vært mye (på båt-messer, hobby-messer og språkreise-reunion) på 80-tallet) ligger like ved.
(For å si det sånn).Men Skøyen (eller Schøyen som min mors tremenning het) er vel samme ord, som skøyer.
Og skøyer er vel et slag tater eller sigøyner.
(For å si det sånn).
Så sånn er vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Her er mer om dette:
https://snl.no/sk%C3%B8yerPS 6.
Det er også sånn, at Baard Schøyen (eller om det var sønnen) bodde (på sin landstryker-aktige måte) i en camping-vogn, på Bogstad camping (blant annet).
(Noe jeg har blogget om tidligere).
Og det er vel også sånn, at Baard Schøyen, har en datter, som har kontaktet meg på nettet (via sin ektemann) fordi at hu ikke engang har et bilde av faren.
(For å si det sånn).Så sånn er vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.PS 8.PS 9.Man kan kanskje lure på om Baard Ribsskog Schøyen sin datter (Christine Leborg f. Wangberg) ble misbrukt av faren.
For det er visst ikke hu som ønsker bilde av faren (ifølge hennes ektemann Trond Leborg, i PS-et overfor).Men det er visst barnebarna, som vil ha bilde av min mors tremenning.
(For å si det sånn).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 10.Hvordan Ribsskog-slekten (min mors slekt) har klart å få disse skøyerne/signøyerne (er de vel) inn i slekta.
Det er fordi, at min oldefars storebror Ole Konrad Ribsskog.Han var en av Arbeiderpartiet sine første ordførere (for Trondheim) i landet.
Og han var også på Stortinget, en periode.Og han fikk bare døtre.Og hu ene (maleren Håkon Bleken sin tante Astrid) ble gift med en ingeniør Nils Schøyen, oppe i Trondheim der, da.(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 13.Denne slekten (Nils Schøyen sin farfar sin farfar sin farfar sin farfar sin farfar Truls Hansen Skøyen) er visst fra Skøyen/Schøyen i Nittedal:
PS 14.Det er mulig at min mors Schøyen-slekninger er finner (noe man vel muligens kan se, på Niels Schøyen sitt mørke hår, i PS 12):
PS 15.Finnene (i Nittedal) har sikkert jagd skøyerne, ved å drive svedje-jordbruk (heter det vel) på sove-plassene dems.
(For finnene har de brent opp pause-plassene til skøyerne/sigøynerne.Noe sånt).Og så har da muligens sigøynerne/skøynerne lagt disse falske skøyerne (som egentlig er finner, som heter Schøyen) for hat.
Og så har de muligens også lagt Ribsskog-slekten for hat.
(Siden at vi er i slekt med disse ‘tulle-skøyerne’ (i Schøyen-slekten) da.
For å si det sånn).Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 16.Jeg har også lest mer om skøyerne.Og de var visst ofte tyske jøder osv., som kom til landet, for å drive med handelsvirksomhet.Og de trava visst rundt (og seilte rundt) i landet.
Og sigøynerne ble sure på de, siden at skøyerne ikke var fra Asia (som de selv).
Sigøynerne mente at de hadde tatt over landet.
Og de ville ikke dele Norge med skøyerne, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var visst det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 17.Skøyen betyr visst ‘kant’ (og ikke ‘skøyer’).(Fant jeg ut nå).
Skøyen (i Nittedal) var visst en gård, som ble ryddet, under jernalderen.Men det var visst muligens noe ‘rusk’, i forbindelse med svartedauen, da viking-gården Steinset ble tatt over.(For å si det sånn).Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 18.
Her er mer om dette:
PS 19.I PS-et overfor, så står det også, at navnet Skøyen kan komme fra gudinne-navnet Skadi/Skade (noe som visst kan tyde på samiske aner):
PS 20.Det at min firemenning Niels Schøyen og de, hadde finske husmenn, på 1600-tallet.
(Som det står om i PS 14).Det kan jo muligens passe med, at de er samer.
For samer er vel egentlig bare finner som bodde så langt nord, at de måtte stå på ski.
(Noe sånt).
Jeg mener ihvertfall å ha fått med meg, at samer og finner er delvis i slekt.(For å si det sånn).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og enda enda mer om min mors tremenning Baard Ribsskog Schøyen. (Fra Morgenbladet 27. desember 1958)
Min mors danske fetter Thomas Heegaard (som tidligere var direktør i Disney) har visst kjøpt seg en vingård i Frankrike
https://www.berlingske.dk/bolig/danskerne-paa-vingaarden (bak betalingsmur)PS.Her er mer om dette:
‘Søndag d. 16. august 2009, kl. 03.00Marianne SommerNår Thomas Heegaard opholder sig i sit andet hjem i Frankrig, har han for vane hver morgen i sin bil at trille ad de snoede bjergveje ned til den lokale café.Her sætter han sig til rette og blader i den sydfranske lokalavis, Le Midi Libre, mens bartenderen rutinemæssigt serverer hans »café«.Sidste sommer, da der var festival i byen, sad han sammeb med sin kone, Marianne, og deres to børn, Julie og Mathias, til langbords med hele landsbyen, og her bød borgmesteren dem velkommen til byen.Når det danske par ikke blander sig med lokalbefolkningen, nyder de enten udsigten fra deres hus, som byder på vinmarker og små landsbyhuse, der ligger som perler rundt i det bakkede landskab, eller de er ude i naturen for at udforske området.Det er 100 procent fransk idyl. Og det var lige nøjagtigt sådan et liv, de drømte om, da de i sin tid begyndte at kigge efter bolig i Frankrig.»Vi har i flere år drømt om at finde et hus i Sydfrankrig, som vi kunne sætte i stand, men det var svært at finde et. På en fransk boligmesse i Danmark mødte vi imidlertid en fransk pige, der har specialiseret sig i at finde huse til folk. Og der gik kun 14 dage, fra vi fortalte hende, hvad vi søgte, til hun kontaktede os og fortalte, at der snart kom et hus til salg, som hun mente, vi ville kunne lide,« fortæller Marianne Heegaard.Huset var en gammel, forfalden vingård, som havde tilhørt samme familie gennem generationer. De omkring 260 kvadratmeter lå på en skråning omgivet af 552 vinstokke i den sydøstlige del af Frankrig.Parret kendte allerede området, da de gennem flere år havde lejet et istandsat byhus i nærheden. De blev begejstret ved tanken om at skulle bo i det smukke og varierede landskab og drog derfor straks af sted for at se på ejendommen.Da de ankom til vingården, stod solen højt på en blå himmel og termometeret på 25 grader. Parret havde på det tidspunkt ledt efter en fransk bolig i seks år, men ved synet af denne idyl kunne de begge mærke, at det nu var tid til at indstille boligjagten.»Til trods for, at ejendommen var i meget dårlig stand, og der hverken var vand eller elektricitet, kunne vi med det samme se de mange muligheder for at omdanne det til et moderne familiehus. Men vi var enige om, at det skulle ske med respekt for gårdens oprindelige atmosfære,« siger Marianne Heegaard.Inden parret satte deres underskrift på den franske slutseddel, fik de dog undersøgt, hvad det ville koste dem at sætte huset i stand, og om det var lovligt at bygge en tagterrasse og anlægge en swimmingpool. Især det sidste var afgørende for familien med børnene på ti og tretten år.For at få afklaret disse spørgsmål fandt de via ejendomsformidleren frem til en lokal arkitekt, som havde positive meldinger til parret med hensyn til tilladelserne. Og rent økonomisk lå det også inden for rammerne af, hvad de ville ofre på at forvandle ruinen til en brugbar bolig. Den franske arkitekt blev derfor hyret til at styre hele ombygningen.»Vi vil gerne integrere os med lokalbefolkningen, og derfor foretrak vi at hyre franskmænd til projektet frem for udlændinge,« siger Marianne Heegaard, der tidligere har boet i Frankrig og i modsætning til sin mand og børn taler sproget flydende.»At hyre lokale håndværkere, der arbejder sammen med en lokal arkitekt, mente vi var en fordel. Sandsynligheden for, at entreprenøren leverer et godt stykke arbejde er større, når der er mulighed for fremtidigt samarbejde med arkitekten. Og opstår der senere problemer, er det også nemmere at få dem løst, når håndværkerne befinder sig i nærheden.For eksempel har vi lige konstateret, at komfuret ikke virker. Da vi ringede til den lokale elektriker, lovede han allerede at rykke ud samme eftermiddag,« siger Thomas Heegaard, der indtil videre kun har lært sig franske gloser til husbehov og derfor endnu mest nøjes med at kigge billeder i de lokale aviser.Det danske par er i dag tilfreds med forløbet af hele ombygningsprojektet. Dog var der nogle udfordringer undervejs. For eksempel var der problemer med en vandledning og en elmåler, som lige fra starten forsinkede byggeriet.De har også været ude for pludselig at blive ringet op i Danmark med beskeden, at taget var fuldt af termitter. Det tog de dog helt stille og roligt, for de havde jo en termit-rapport – og en forsikring.Men nej. Det viste sig, at rapporten i mellemtiden var blevet forældet, den var over tre måneder gammel og dermed ikke gældende. Så det betød både ekstra omkostninger og forsinkelser, idet taget skulle udskiftes. Men også det tog danskerne relativt afslappet.»Vi havde sagt til hinanden, inden vi købte huset, at det helt sikkert ville komme til at blive dobbelt så dyrt, som vi umiddelbart havde regnet med, og at der også ville opstå uforudsete ting undervejs. Men når det nu var vores drømmeprojekt, havde vi besluttet ikke at lade ærgrelser, som var til at forudse, ødelægge vores oplevelse,« forklarer Thomas og tilføjer:»Mit råd til andre er derfor, at de skal være indstillet på, at budgettet bliver overskredet og lade være med at sætte en stram tidsramme. Vi har hørt om flere, der har bygget om i Frankrig og sagt, at de aldrig ville gøre det igen, men det vil vi godt. For os har det været et sjovt og spændende projekt.«Marianne Heegaards baggrund som professionel indretter har naturligvis også været en fordel i byggeprocessen. Hun har sørget for at styre efter det overordnede mål om at indrette boligen med respekt for det gamle, men alligevel som en moderne familiebolig.Enkelhed, funktionalitet og klassisk stil med et skandinavisk twist har været nøgleordene, og det afspejler sig tydeligt i hjemmet. Samtidig var det også vigtigt, at det skulle være et hjem, som nemt kunne åbnes og lukkes ned igen. Derfor fungerer de store flader med franske klinker og den enkle indretning godt. Marianne Heegaard mangler dog stadig nogle møbler, før huset efter hendes opfattelse er fuldendt, men det haster ikke.Familien har nemlig travlt med at leve og nyde det franske liv og naturen i området. De går mange ture i bjergene, Marianne Heegaard nyder sine hyppige løbeture, om sommeren lejer familien ofte en kano eller kajak og tager på sjove udflugter ad de tre forskellige floder i området.Indimellem kører de alle fire til stranden, som ligger 60 kilometer fra huset, eller de tager en lidt længere tur til enten Barcelona, Montpellier eller Beziers. Eller de besøger små hyggelige landsbyer og vingårde eller deltager i lokale festivaler.Der er også gode muligheder for at spille boule og bordtennis lige i nærheden. Og så omgås de en del med deres naboer. Danskerne har kun rosende ord til overs for franskmændene, der har været meget positive over for de udenlandske tilflyttere. Naturligvis hjælper det også, at »Madame« er flydende på fransk, men parret har været meget bevidst om, hvordan de begår sig.»Franskmændene er et enormt stolt folkefærd, så det gælder om at være lidt ydmyg og vise respekt og interesse for den lokale kultur og mad,« siger Marianne Heegaard, der satser på mere fransk hverdag i fremtiden, når arbejdet hjemme i Danmark en dag bliver lagt på hylden.Lige siden hun og Thomas mødte hinanden, har de været fælles om deres kærlighed til Frankrig og det franske, og de har drømt om at få eget hus i landet. En drøm, de utvivlsomt deler med mange andre – det er bare langtfra alle, der som dem formår at realisere den.’.PS 2.Her holder Thomas foredrag, for noen danske ‘blåruss’ (på den tida han fortsatt var direktør i Disney):
https://www.berlingske.dk/business/orgasme-for-foedderne-blev-vinder (bak betalingsmur)PS 3.Her kan man se Thomas og hans kone Marianne Dall Heegaard nede i Frankrike (man kan ihvertfall utelukke, at det er i Danmark, ettersom at man kan se fjell i bakgrunnen):
https://www.facebook.com/photo/?fbid=3590374445772&set=ecnf.1465687863PS 4.
Jeg lurer på om dette kan være konens Dall-slekt (eller om hu er fra en annen slekt, med samme navn):
Min avdøde mors danske fetter Steffen Heegaard, er visst en slags fadder, for en blomsterbukett-virksomhet
PS.Steffens tidligere arbeidsgiver (TopDanmark) har mer eller mindre blitt kjøpt opp av finske Sampo:








































