Stikkord: Karen Ribsskog
-
Min Bok 5 – Kapittel 142: Mer fra Kvelde
Grete og Martin, de hadde jo tre døtre og en sønn, tilsammen.
Gretes unger, det var Andrea, Isa og Risto.Og Andrea, som er eldst, hu ble konfirmert, våren 2005, (mener jeg å huske).
Så hu var vel i 12-13 års alderen, denne sommeren, da.(Noe sånt).
Det samme var vel også onkel Martin sin datter Liv Kristin Sundheim.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og hvem som er eldst av Andrea sine yngre søsken, Isa og Risto, det veit jeg ikke.
Men disse to er vel 2-3 år yngre, enn Andrea, tror jeg.
(Noe sånt).
Og jeg husker at de her ‘bade-nymfene’, (nemlig Andrea, Isa og Liv Kristin), de beundret Axel og meg, da vi badet, i Farris, på denne ferien.
(De kommenterte om at vi var slanke og muskuløse da, (eller noe sånt).Mens oss søskenbarna, var på en flytebrygge, i Farris der.
Etter at jeg hadde kjørt hele gjengen, (den snaue kilometer vel), til badeplassen, (fra gården Løvås), i tante Ellen sin gamle bil.
Etter at Grete og/eller onkel Martin, hadde fått overtalt meg, til å kjøre ned dit.
Må det vel ha vært).
Og at Axel så bra ut, det var vel nærmest en selvfølge, for han hadde trent karate og vekter, siden han gikk på barneskolen.Mens jeg selv hadde pleid å ha litt mage, (ihvertfall etter militæret).
Men denne sommeren, (sommeren 2003), så hadde jeg klart å løpe bort ‘ølmagen’ min, på Sats, da.
Så jeg mener å huske det, at de her kusinene og ste-kusinene, til Axel og meg, kommenterte om, hvor fine de eldre fetterne deres så ut, da.
(Noe sånt).Selv om det jo var snakk om en stor aldersforskjell her, mellom oss søskenbarna.
Siden jeg jo fylte 33 år, denne sommeren.Mens mine ste-søskenbarn Isa og Risto, vel var i 9-10 års-alderen, kanskje.(Noe sånt).
Og grunnen til dette er mye at min mor, Karen, var eldst i sin søskenflokk.
Mens onkel Martin nærmest var en attpåklatt, vel.Så sånn er det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.Jeg husker det, at Axel og jeg, var i Kvelde to ganger, denne sommeren.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og begge gangene, så ble jeg sendt til Stavern, (av onkel Martin og/eller Grete), som sjåfør, i tante Ellen, (som på den her tiden fortsatt bodde i Sveits), sitt hvite ‘vrak’, av en bil, (som var norsk-registrert), da.
(Med varierende antall søskenbarn, i bilen, da).
Den første turen til Stavern, den var med full bil, (husker jeg).
Jeg kjørte, og Axel må vel ha sittet i passasjersetet.
Mens Andrea, Isa, Risto og Liv Kristin satt i baksetet, da.
Og da vi kom fram, til Stavern, så måtte Risto krype inn i bilen, (gjennom en dør bak på bilen, som vel muligens var en japansk ‘versjon’ av en Volvo 240, eller noe sånt), for å få låst bilen, da.
(For jeg ville ikke ha bilen stående ulåst, i Stavern sentrum).
For det var noe feil med dørene, (eller noe sånt), sånn at man ikke kunne låse bilen, på vanlig måte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten litt dramatikk, i Stavern sentrum, like etter at Axel, Andrea, Isa, Risto, Liv Kristin og meg, hadde dukka opp der.
Det var en eller to pakistanske tenåringsgutter, som nesten skulle ha slåsskamp, mot oss søskenbarna da, (virka det litt som for meg, ihvertfall).
Og dette var samtidig med at jeg fikk Risto, til å låse bilen, da.
For situasjonen var så kaotisk der, da.
(I Stavern sentrum).
Akkurat da vi kom fram dit.
Så jeg prøvde bare å få litt kontroll på situasjonen, da.
Og også å roe ned situasjonen litt.
Ved å få Risto til å låse bilen, da.
For da visste jeg ihvertfall at bilen var låst da, (for å si det sånn).
Selv om jeg nok muligens var den eneste som brydde meg om akkurat dette.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Men bilen, den var liksom mitt ansvar da, siden jeg var den eneste som hadde lappen, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så gikk vi og så litt rundt i Stavern.
Før vi kjørte tilbake igjen til Kvelde, da.
Etter muligens å ha kjørt innom bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, på hjemveien.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det besøket, til Axel og meg, på Løvås gård, etter London-turen min.
Det var muligens fordi at Risto hadde ønsket det.
Mener jeg å huske at Grete forklarte, mens vi var på Løvås der.
Og Risto, han hadde pakket inn en 0.33 liter Ringnes-ølflaske hver, til Axel og meg.
(Av en eller annen grunn).
Og Risto hadde også fått seg et par røde Doc Martens-sko, av samme modell, som jeg pleide å bruke, (hvis jeg ikke tar helt feil).
(Nemlig modell 10).
Det vil si lave Doc Martens-sko, da.
(Selv om jeg bare gikk med svarte Doc Martens-sko da, (på jobben osv., som jeg har skrevet om, i Min Bok 4), for å nevne det).
Og da fikk jeg nesten bakoversveis, husker jeg.
Da Risto, (som fortsatt var en gutt, må man vel si), viste Axel og meg sine røde Doc Martens-sko, da.
For da syntes jeg at dette ble litt dumt, (husker jeg).
Siden Risto vel kopierte meg, (må man vel si), og liksom skulle gå med samme type sko, som meg, da.
(Selv om skoene til Risto var i en annen farge, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det, at Axel og meg, (og vel også Risto, hvis jeg ikke tar helt feil).
Vi gikk sammen i Stavern, under Stavernfestivalen, sommeren 2003.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
For jeg husker at jeg spurte en gutt, nede ved det diskoteket, (ved en marina der vel), som Pia og meg hadde vært på.
(Sommeren 1988, eller noe sånt, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Mens vi besøkte bestemor Ingeborg, som da bodde i Stavern.
Da Pia fikk herpes, (noe hu seinere har fortalt meg), etter å ha gått en tur, med en kar hu traff inne på diskoteket der, da.
Og mens Pia var ute og fikk seg munn-herpes, (heter det vel muligens).
Så dukka Ole Kristian Skjellsbekk, (fra Bergeråsen), opp, inne på diskoteket der da, (husker jeg).
Og fortalte at han, (og noen kamerater vel), hadde vært med båt, langs kysten, sørover, da.
Og han skrøyt også av at det var så fine damer, i Kragerø, (mener jeg å huske)).
Og han gutten, (som jobba som hjelpegutt, på en marina eller et gatekjøkken, (eller noe sånt), som lå i det samme bygget, som det ‘herpes-diskoteket’, til Pia, da).
Han fortalte at Stavernfestivalen holdt til borte ved kirken der, da.
(For Briskeby skulle spille, var det vel.
Noe sånt.
Så jeg var litt nysgjerrig da, på den her festivalen, som var ganske ny, på den her tiden, vel).
Og jeg hadde jo bodd like utafor Stavern, (i Brunlanes), som guttunge.
Og også bodd en del år i Østre Halsen og i Larvik sentrum.
Så jeg syntes vel at jeg kunne prate til han Stavern-gutten, da.
Siden jeg nesten var fra Larvik selv da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg spurte han gutten om hvor Stavernfestivalen var.
Så var ikke Risto i lag, med Axel og meg.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så det er mulig at Stavernfestivalen, var tidligere, denne sommeren.
(Altså før jeg dro til London).
Og at Axel, Risto og jeg, bare gikk rundt i Stavern der.
(Av en eller annen grunn).
Det er mulig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på et besøk, i Kvelde, sommeren 2003.
Så fikk jeg onkel Martin til å kjøre innom på en Rimi-butikk, (eller om det var en Rema), i Larvik, (etter at han hadde hentet Axel og meg, på togstasjonen).
(Der hvor Torstrand Marked tidligere lå, vel).
For å kjøpe noen Pizza Grandiosa-er, (eller noe sånt), vel.
Og da lo noen unge damer av oss, da vi gikk ut av bilen, på parkeringsplassen, utafor tidligere Torstrand Marked der da, (husker jeg).
For den bilen, (som vel var en stasjonsvogn), til tante Ellen.
Den var så full av rot, da.
Og onkel Martin ser veldig shabby og uvasket ut da, (må man vel si).
Så vi så nok ut som Beverly Hillbillies, (tror jeg).
I en enda verre utgave.
(Noe sånt).
Så hva Axel synes er så gjevt, med å besøke onkel Martin.
Det vet jeg ikke.
Jeg ble ihvertfall flau, husker jeg.
Og mora mi kunne også gjøre meg flau, (på en lignende måte), noen ganger, (husker jeg).
Hu gikk jo med en grein, i håret, en gang, (for eksempel), i Tønsberg, på midten av 80-tallet.
Da Pia og meg besøkte henne der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på den gården, (Løvås), så hadde Grete Ingebrigtsen så god kontroll, på mat-laginga.
Så de 3-4 pizzaene, som jeg kjøpte, på tidligere Torstrand Marked der.
De fikk jeg ikke spist opp da, (under besøket mitt der).
For Martin og Grete, de må ha vært ganske dominerende, (tror jeg).
Eller ihvertfall, så var jeg ikke som hjemme der, da.
For da hadde jeg nok spist opp mesteparten av de her pizzaene, under det besøket mitt der, (vil jeg nok tippe på).
Og det klarte jeg nok ikke å få til.
For jeg husker at Andrea syntes at det var så gjevt, at jeg hadde kjøpt med så mange ferdigpizzaer da, (som jeg ikke fikk spist opp), husker jeg.
For hu nevnte vel det, da Axel og, jeg skulle dra tilbake, til Oslo, igjen.
Men under det neste besøket mitt der, så droppa jeg vel det, å kjøpe så mange ferdigpizzaer, osv.
For jeg hadde liksom ikke noe jeg skulle ha sagt der uansett, da.
Så de pizzaene, de ville jeg ikke klart å fått spist opp likevel, liksom.
(Ihvertfall så klarte jeg ikke å få organisert det, under det besøket mitt der, hvor jeg kjøpte med 4-5 ferdigpizzaer, eller noe sånt.
Så selv om jeg var 33 år gammel, og hadde jobbet som butikksjef, og var i Heimevernet, osv.
Så ble jeg ikke behandla med noe særlig respekt, på gården der, syntes jeg.
Jeg ble vel behandla mer som om jeg var på alder med Andrea, Isa, Liv Kristin og Risto.
Som var i alderen 9 til 13 år, vel.
Så Martins og Grete, de hadde kanskje problemer med å skjønne det.
At selv om jeg var en generasjon yngre enn dem.
Siden de var min onkel og fille-tante, (eller hva man skal kalle Grete).
Så var jeg samtidig i 30-årene, og likte ikke å bli behandlet som en unge, liksom.
Så det kræsja litt da, når jeg var på besøk der.
For jeg fikk ikke lov til å lage ferdigpizzaene mine der, når jeg ønsket det.
(For å si det sånn).
Så jeg måtte liksom innordne meg der, da.
Og på kvelden, etter at ungene til Grete og Martin hadde lagt seg.
Så var det fortsatt ikke sånn at jeg liksom bare kunne gå å sette på en pizza.
Det var liksom ikke så uanstrengt der, da.
Og fryseren, den lå i andre etasje, i hovedbygget, som Martin jobba med å pusse opp.
For det hadde vært i veldig dårlig stand, da de flytta inn der.
Og ungene, (og Martin og Grete), de sov jo i andre etasje, (der hvor fryseren stod).
Mens Axel og jeg, vi sov i en uisolert hytte, som Grete vel hadde bygget.
Så fryseren, den stod sånn til, at det ikke ble sånn, at jeg bare kunne lage meg en pizza, når jeg fikk lyst til det, da
Og det var vel heller ikke sånn, at Grete og Martin spurte meg, om kvelden, om jeg ville at de skulle sette på en pizza, for meg.
Så de var kanskje ikke så flinke med gjester der da, på den gården.
Siden alle pizzaene jeg kjøpte, ble liggende mer eller mindre uspiste da, under hele besøket mitt der.
Hvis det hadde vært noen kamerater jeg hadde besøkt, så hadde nok ikke de pizzaene overlevd dette helgebesøket mitt, (eller om vi var der midt i uka), for å si det sånn.
Så å besøke Martin og Grete, det var ikke som å besøke noen venner, da.
Men jeg havna liksom midt mellom to generasjoner, da.
Nemlig onkelen min og Grete, som var cirka 15 år eldre enn meg.
Og ungene deres, som var cirka 20 år yngre enn meg, da.
Så hva vi skulle på Løvås der, ‘hele tiden’, i årene etter at mora vår døde, (Pia, Axel og meg).
Det kan være litt vanskelig å forstå, kanskje.
Men hverken Pia, Axel eller meg, hadde noen hytte, for eksempel.
Så Løvås ble nesten som hytta vår, da.
Siden vi ble invitert dit, ‘hele tiden’, etter at mora vår døde, da.
Men jeg var ikke som hjemme der, husker jeg.
Siden jeg ikke fikk spist opp pizzaene jeg kjøpte, osv.
Så hvis jeg selv hadde hatt en hytte, (eller et landsted), så hadde jeg nok heller dratt dit, (enn å dratt til Løvås), for å si det sånn.
Men jeg hadde jo ikke noen hytte.
Og det er litt digg, å komme seg bort fra Oslo noen ganger og, når man bor i Oslo sentrum.
Men de gangene jeg dro ned til Løvås, (mens jeg bodde i Oslo), så var det fordi at noen, (altså enten Pia eller Axel), dro meg med ned dit, da.
Jeg dro et par ganger på besøk, til bestemor Ingeborg, (en gang alene og en gang sammen med Axel), iløpet av disse årene, rett etter at mora vår døde.
(Istedet for å dra til Martin, som Pia og Axel heller likte å dra til, (virka det som, for meg)).
Og det var fordi at jeg kjente bestemor Ingeborg litt bedre enn onkel Martin da, (må man vel si).
Og det var fordi at onkel Martin var en attpåklatt, som aldri bodde på det samme stedet, som mora mi, under oppveksten min, da.
Mens bestemor Ingeborg jo hadde bodd i Nevlunghavn, på 70-tallet, mens jeg bodde, hos mora mi, i Larvik.
Så jeg kjente bestemor Ingeborg litt bedre, enn jeg kjente onkel Martin, da.
Siden mora mi ‘alltid’ pleide å dra meg med på søndagsbesøk, til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Blombakken, i Nevlunghavn, fra cirka 1975 til 1979.
Og det siste året jeg bodde i Larvik, (altså i 1979), så hendte det et par ganger at jeg tok bussen, fra Larvik, (en gang alene og en gang sammen med Pia), for å besøke bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i det store skipperhuset, i Blombakken, da)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men.men.
Og på det besøket, i Kvelde, som var rett etter det, at jeg hadde vært i London.
Så hadde jeg på meg den militærgrønne t-skjorta, fra Gap i Kensington, på toget, på veien hjem til Oslo, husker jeg.
Og jeg hadde også blitt veldig brun, etter badinga i Farris, husker jeg.
Så jeg så vel ut som om jeg hadde kriga i Irak omtrent, (hvis jeg skulle tippe).
Og Axel, han gikk av toget i Tønsberg.
For å ta seg en røyk, (eller noe sånt), på perrongen, vel.
Og da brukte toget så lang tid, før det kjørte videre igjen, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Så jeg lurte på hva Axel egentlig dreiv med, (husker jeg).
Og jeg husker også at ei pen dame, satt ovenfor Axel og meg, på toget tilbake til Oslo.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
På mitt nettsted johncons web, (http://johncons.angelfire.com/), så har jeg noen bilder, fra sommeren 2003, som er tatt hos bestemor Ingeborg, av Axel, Risto og meg.
(Som bestemor Ingeborg sendte meg, da jeg bodde i Mandeville St., her i Liverpool vel.
Hvor jeg bodde fra høsten 2005 til sommeren 2006).
Og på de to bildene, (hvor Axel og Risto poserer, på en spesiell måte, må man vel si), så har jeg på meg den grønne t-skjorta, fra Gap, i Kensington, i London.
Og den t-skjorta, den brukte jeg vel ikke så mye, etter denne London-turen, (i 2003).
(Men den t-skjorta, det var det eneste plagget, som jeg fikk lyst til å kjøpe, i London, liksom.
Men jeg syntes ikke at army-klær, var _så_ kule liksom, da.
Men jeg fulgte med på klesmoter, i FHM osv., da.
(Som jeg hadde lest i flere år allerede, på den her tiden.
Som jeg vel har skrevet om tidligere, i den her boken).
Så det var derfor jeg kjøpte den t-skjorta, (må jeg vel si), fordi at jeg var mote-bevisst, da.
Men etter at ferien min var over, så brukte jeg vel ikke den t-skjorta så veldig mye.
Men det ville vært litt rart, å dratt hjem fra London, (syntes jeg), uten å kjøpe med meg noe særlig, da.
Så derfor så raska jeg liksom med meg den t-skjorta, fra den nevnte klesbutikken, da.
For jeg hadde egentlig mye klær, fra før, (i Oslo), på den her tida.
Men en sånn ‘mote-army t-skjorte’, det hadde jeg ikke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 131: Axel og jeg besøker bestemor Ingeborg
Etter at mora mi døde så uventet.
Så ble jeg litt deprimert, (eller hva man skal kalle det), husker jeg.
Det var også dette som var en av grunnene, til at jeg ønsket å slutte, som butikksjef, i Rimi, (husker jeg).
Nemlig at jeg, (som var mora mi sitt eldste avkom), ikke klarte å få tid, til å ordne med begravelsen hennes og skiftet etter henne, (og sånt).
(Som kanskje må sies å ha vært mitt ansvar, siden jeg var mora mi sin eldste sønn, da).
For jobben min som butikksjef, på Rimi Nylænde, den krevde all min tid og energi, da.
Så jeg følte det som at jeg ikke strakk til, da mora mi døde, (husker jeg).
Så det var ikke en artig følelse da, (for å si det sånn).
Så jeg begynte nesten å se på butikksjef-jobben min i Rimi, som et slags fengsel, etter dette, (husker jeg).
Og som noe som gjorde at jeg ikke klarte å fullføre mine forpliktelser, som vanlig borger da, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg syntes at det var trist, etter at mora mi døde, at jeg ikke hadde rukket å bli bedre kjent med henne, liksom.
Før hu døde så brått, da.
Så jeg tenkte det, at jeg burde kanskje prøve å bli bedre kjent, med bestemor Ingeborg.
(For jeg hadde jo kutta ut faren min.
Så bestemor Ingeborg, hu var jo liksom den eneste eldre slektningen min, da.
Noe sånt.
For både mora mi og mine tre andre besteforeldre, var jo døde, da).
Så jeg fikk overtalt Axel, til å bli med ned, til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, en helg da.
(Høsten 2002.
Like etter at jeg hadde begynt, på HiO IU).
Og hvorfor det ikke var snakk om at Pia skulle være med.
Det husker jeg ikke.
Men Pia sin etiopiske samboer Negib.
(Som jobba for Tiny Budbiler).
Han hadde trengte penger, i år 2000, må det vel ha vært.
For å reparere den HiAce-aktige bilen, som han brukte, i jobben sin, da.
Så han lånte 20-30.000 av meg, da.
Og Pia og Negib, de somla, med å betale tilbake de pengene, da.
Og når jeg endelig fikk de tilbake.
(Mange måneder for seint).
Så sa ikke Pia takk for lånet, engang.
Så det kan ha vært den episoden der, som var grunnen til det, at det ikke var snakk om, at Pia skulle være med, ned til Nevlunghavn, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg skulle kjøre Sierra-en min, opp til Slemdal, for å hente Axel.
Så røyk clutch-wiren, midt i rundkjøringa, i Sinsen-krysset, (husker jeg).
Men jeg klarte på en eller annen måte, å likevel kjøre bilen tilbake, til Rimi-bygget da, (husker jeg).
For man kunne bare sette den Sierra-en i andre gir, (husker jeg), og så var det mulig å få bilen i fart, fra stillestående, da.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg kjørte bare i andre gir, fra Sinsen-krysset og tilbake til Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, da.
Og så parkerte jeg bilen, utafor Rimi-bygget, og så ringte jeg Axel, da.
Og sa at jeg skulle prøve å få tak i en leiebil.
Men hverken Statoil på Kiellands Plass eller Statoil på Majorstua, ville leie meg en bil, da.
(Av en eller annen grunn).
Så det ble til at Axel og jeg møttes utafor Nasjonaltheateret jernbanestasjon, (husker jeg).
For å ta toget ned til Larvik, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til Larvik.
Så tenkte jeg det, at jeg skulle vise Axel, det huset vi hadde bodd i, (i Jegersborggate 16), på den tida, som han ble født.
Og utafor det huset, så er det et portrom, som deles av tre hus, da.
Så jeg tenkte at det var greit å gå inn der, for å kikke, på den store hagen, som jeg pleide å leike i, som barn.
(Det var forresten i det portrommet, at barnevogna til Axel, hadde velta.
Da mora mi satt meg til å passe på Axel, en helg jeg skulle være i Larvik, våren etter at jeg hadde flytta til faren min vel.
Det vil si våren 1980, vel.
Altså cirka 22 år før det her, da.
Noe sånt).
Og mens jeg tenkte jeg skulle se om det fine morelltreet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), var i hagen der fortsatt.
(Det som hadde så gode moreller.
Og som hadde blitt slått ned av lynet, en gang.
Og som derfor hadde en del av stammen, liggende på bakken).
Men akkurat da jeg skulle sjekke det.
Så kom det en sinna mann ut, der hvor vi pleide å ha kjøkkendør, (husker jeg).
(Men som da var hovedinngangen, vel).
Og Axel sa at hans far, Thomassen, hadde eiet dette huset.
Men det visste jeg at var feil.
For det var mora mi, som hadde eiet dette huset, da.
Så jeg måtte si ‘Ribsskog’, da.
Og det navnet kjente han sinna mannen igjen, da.
Og jeg måtte forklare at vi bare ville ta en kikk på barndomshjemmet vårt, da.
Selv om jeg husker at jeg ble litt sjokkert nesten, over Axel, da.
For jeg syntes at han ble rimelig aggressiv, da.
(Eller hva man skal kalle det).
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det her var vel en lørdag, (mener jeg å huske).
Og det hadde vel allerede begynt å bli mørkt.
Og bussene ut til Nevlunghavn, de gikk ikke så ofte, da.
Så jeg gjorde som mora mi gjorde, da vi dro til bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i 1997.
Nemlig at jeg betalte for en drosje da, for å kjøre de 15-20 kilometerne, (eller hva det er igjen), ut til Nevlunghavn, da.
(For vi var litt forsinka, siden det hadde vært noe feil, på bilen min, da.
Og hvis det skulle være noe vits, med det her besøket.
Så måtte vi vel prøve å komme fram, før midnatt, liksom.
For å si det sånn).
Og jeg husker at jeg spurte han drosjesjåføren, om hvordan det gikk med Larvik sine to beste fotball-lag, Larvik Turn og Fram, på den her tiden.
Og drosjesjåføren, han svarte det, at det ikke var fotballen som var det store, i Larvik, på den her tiden.
Men at de fleste pleide å dra til Bergslihallen, (var det vel), for å se på dame-håndball, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg spurte vel også om hvordan utelivet, i Larvik var, på den her tiden.
Og da svarte han drosjesjåføren at de hadde så stor problemer med albanere, for tiden, da.
Som prøvde visst å ta over byen, (eller noe sånt da), var det vel han sa.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til bestemor Ingeborg.
Så hadde hu noe problem, med at noen dreiv og ringte på ringeklokka hennes, hele kvelden da, (husker jeg).
Og både bestemor Ingeborg og Axel, de bare satt der, da.
Da noen dreiv og ringte på døra, en 5-6 ganger, vel.
Men jeg ble tilslutt så lei av det her, da.
Så jeg løp i sokkelesten, (var det vel), ut verandadøra, til bestemor Ingeborg, da.
Og så at det var noen ungjenter, som dreiv og tulla, da.
Ei ungjente gjemte seg i en hage, et lite stykke inn i en sidegate, til Skoleveien da, (hvor bestemor Ingeborg bodde).
(Jeg så at hu løp og gjemte seg der, da.
Og jeg kunne se silhuetten, (eller hva man skal kalle det), til hu jenta, mens hu liksom satt helt stille da, i en hage).
Og da jeg gikk fram for å spørre hu ‘hage-jenta’, om hvorfor de tulla så fælt, da.
Så dukka det opp ei annen ungjente der, kledd i en Larvik Line-genser, (husker jeg).
(Eller egentlig var det vel muligens en Larvik håndballklubb-genser.
Noe sånt.
Det var ihvertfall en hvit genser, (eller trøye), med en blå Larvik Line-logo på da, mener jeg å huske).
Og hu håndball-jenta, (må hu vel ha vært).
Hu fortalte det, da.
At det var også noen andre som hadde vært med på den her tullinga, og som hadde løpt den andre veien, da.
(Opp mot den UFO-hytta vel, som ligger liksom inn i skogen, hvis man fortsetter å gå, på en sti, som er i enden av Skoleveien, liksom).
Og hu håndballjenta, hu forklarte også det, at den her bølle-aktiviteten, det var noe de hadde sett om, på et TV-program, da.
Så da svarte jeg bare det, at jeg syntes at det virka som at de så for mye på TV, da.
Og det var hu håndballjenta litt enig i, vel.
Og så gikk jeg inn til bestemor Ingeborg og Axel igjen, da.
(Som fortsatt bare satt der, rett opp og ned, i stua til bestemor Ingeborg, da).
Og etter det her, så slutta de her ungdommene, (eller om man skal si ungene), å ringe på ringeklokka, til bestemor Ingeborg, da.
For den her bøllinga, den ødela hele kvelden da, (må man vel si).
(Syntes jeg, ihvertfall).
Så jeg syntes ikke at jeg bare kunne sitte å se på det, liksom.
Selv om bestemor Ingeborg og Axel tydeligvis syntes at det var det mest naturlige.
Men det ble som noe ‘lamt’ liksom, for meg da, (husker jeg).
Så det orka jeg ikke, da.
(Å bare ignorere den her ‘tullinga’ liksom.
Som grensa til terror, vil jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så skulle faren til han, som Axel leide et rom av, på Slemdal, komme på besøk, da.
Men han faren til Axel’s kamerat.
Han ble kalt for ‘Majoren’, da.
(Eller noe sånt).
Og jeg syntes at det virka som, at det var noe rart, med han Majoren, på måten Axel sa navnet hans på, da.
Så jeg orka ikke å stå opp, på søndagen, for å ‘bable’ med han Majoren, da.
Så jeg ble bare liggende lenge, da.
For jeg var vel fortsatt litt overarbeida, etter den tiden min som butikksjef, i Rimi, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Axel lagde en middag der, (var det vel).
Og at det var is med smeltet sjokolade på, (eller noe sånt), til dessert, da.
Og jeg mener å huske det, at Axel sa det.
At når han var i lag med andre, så pleide han å spise usunn mat, da.
Mens når han var for seg selv, så spiste han mer sunn mat, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før vi dro tilbake til Oslo igjen, på søndagen.
Så ville bestemor Ingeborg, at vi skulle gå en tur, i skogen ut mot Mølen der, (var det vel).
(Noe sånt).
Så det var nesten som i ‘gamle dager’, (på 70-tallet), da jeg pleide å være på besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Blombakken der, sammen med søstera mi og mora mi, da.
(Før Axel ble født).
For da pleide jeg også å bli dratt med på søndagstur, (husker jeg).
Og etter turen, så sa bestemor Ingeborg det, at: ‘Turen var det beste’.
Mens Axel og jeg gikk ned mot bussholdeplassen, (ved et konditori der), nedenfor Skoleveien.
Men det var kanskje ikke så rart, at bestemor Ingeborg syntes det, at turen var det beste.
For kvelden før, så hadde vi jo blitt terrorisert, (må man vel si), av den jentegjengen, som bodde i nabolaget, til bestemor Ingeborg, da.
Og som hadde ringt så fælt, på ringeklokka hennes, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Axel, han ville forresten heller til onkel Martin, (enn å besøke bestemor Ingeborg), på den her turen da, (husker jeg).
Men jeg mente det, at bestemor Ingeborg, hu var så gammel.
Så hvis vi skulle bli noe kjent med henne, så måtte vi besøke henne før hun døde, liksom.
(Noe sånt).
Og Pia hadde jo også sagt det, en gang, på 90-tallet.
At Martin, han hadde vært slem, mot noen damer, på byen, (i Oslo).
Og jeg husker jo det, at onkel Martin var uhøflig, mot meg, da han lå på sykehuset Sophies Minde, (var det vel), på Carl Berner, høsten 1990.
Etter at han hadde hatt en MC-ulykke, da.
Og bestemor Ingeborg hadde ringt eller skrevet til meg, og bedt meg om å besøke han, (på sykehuset), da.
Så jeg hadde ikke så lyst til å besøke onkel Martin, egentlig.
Det var mest Pia og Axel som syntes at det var artig, å besøke han, vel.
Men sommeren etter, (sommeren 2003), så dro Axel og meg, for å besøke Martin og dem da, (husker jeg).
En helg, (eller noe sånt), rett etter at jeg hadde vært i London, (husker jeg).
Men jeg tror ikke at noen av besøkene mine, til onkel Martin og dem, var min ide, i utgangspunktet, liksom.
Men det at Axel og jeg, dro for å besøke bestemor Ingeborg, høsten 2002.
Det var min ide, da.
Siden bestemor Ingeborg liksom var den eneste slektningen jeg hadde igjen, av mine foreldre og besteforeldre, da.
(Siden jeg jo hadde kutta ut faren min).
Så jeg syntes nok at det var et tap, da mora mi døde.
Siden hu pleide å ringe meg så ofte, da.
Noe jeg ikke likte, da dette foregikk.
Men etter at hu døde, så ble det som en tomhet liksom da, (må man vel si).
Selv om jeg ikke er helt sikker på hvorfor mora mi ringte meg så ofte.
Om det var for å tulle med meg, eller hva det kan ha vært.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en e-post til min mors fetter Steffen Heegaard
Gmail – Anders Gjedde Nyholm/Fwd: johncons: De falske Gjeddene som svekket Norden 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Anders Gjedde Nyholm/Fwd: johncons: De falske Gjeddene som svekket Norden
Erik Ribsskog<eribsskog@gmail.com>
Thu, Oct 4, 2012 at 7:35 PMTo:
she@topdanmark.dkCc:
gedde@tdcadsl.dkHei Steffen,
han Ove Gedde er visst i slekt med din oldefar, (og vel min tippoldefar), Anders Gjedde Nyholm.
For han sier at han er etter Ove Gjedde som koloniserte Trankebar.Og bestemor Ingeborg sa jo at hennes oldemor Maren Gjedde, var etter fin gammel dansk adel.
Og Ove Gedde tror ikke at Marens Gjeddes far kun var en ‘bondesøn’, som de skriver i Årbog for Thy og Mors, fra 1970, vel, og som Thisted Museum har publisert på nettet.Kanskje din mor Unse vet mer om dette, (hvis hun lever enda)?Har hun e-post, så kanskje hu kan forklare mer om Maren Gjedde, osv?For han Ove Gedde er jo dansk, som dere, så det blir litt vanskelig for meg, som er fra Norge.
Selv om de visst sier at jeg er innvandrer i Norge nå, siden jeg har en danskfødt mormor.Date: 2012/10/4
Subject: Re: johncons: De falske Gjeddene som svekket Norden
To: Ove Gedde <gedde@tdcadsl.dk>
Cc: “Nils G. Bartholdy” <ngb@ra.sa.dk>Hei,
ok, så din onkel var 13 x tipp-oldebarn etter Ove Gjedde som koloniserte Trankebar.(Og at du selv vel da er 14 x tipp-oldebarn etter Ove Gjedde som koloniserte Trankebar).
Det tror jeg at jeg forstod selv om jeg er fra Norge.
Jeg sender kopi av denne e-post til Rigsarkivet i Danmark, Dansk Adelsforening, osv.
For jeg har søkt om å bli baron, for bestemor Ingeborg arvet jo også Adeler.Som jeg har skrevet om her:Jeg vet at jeg svarer for raskt.
Jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, i Norge, og får ikke mine rettigheter fra politiet, så er kanskje litt utålmodig på grunn av at jeg ikke får rettighetene mine fra myndighetene, osv.Bestemor Ingeborg, (Ingeborg Ribsskog f. Heegaard), hun sa til en slekt-forsker i Ribsskog-familien, (Bjørn Ribsskog), at hennes besteforeldre het Heegaard, Hagerup, Nyholm og Fog.Men jeg tror at min mormor var mest stolt av sin oldemor, Maren Gjedde, som liksom fikk en spesiell tone, når hun pratet om.Og hun fortalte også en gang om Maren Gjedde og L.C. Nyholm sine barn.
Deres eldste sønn, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm var visst som en far, for sine elleve yngre søsken, sa min mormor.Didrik Galtrup Gjedde Nyholm ble jo dommer i Egypt og folkedomstolen i Haag, osv.
Og hans lillebror, (min oldefar), Anders Gjedde Nyholm, han ble jo chef for generalkommandoen, (en slags forsvarssjef vel), i Danmark, i begynnelsen av 1930-årene.Og da jeg var i slutten av tenårene, så fikk jeg masse sirlige skrevne ‘skriverier’, etter Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.
Og bilder etter Anders Gjedde Nyholm, (generalen).
Jeg hadde ikke tid å lese skriveriene etter Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, som student, på slutten av 80-tallet.Men en gang min yngre halvbror, Axel Thomassen, var med meg, for å besøke min farmor, Ågot Mogan Olsen, på Sand, i Svelvik, (hvor den sorte mappen med disse gamle dokumentene lå).
Så ville Axel ha noen mynter jeg hadde fått av bestemor Ågot, som barn.
Og så ble Ågot lei seg.For hun ville vel at jeg skulle ha myntene.(For Axel har en annen far, nemlig Arne Thomassen.
Mens min far heter Arne Mogan Olsen).Og så ga jeg Axel noen fotografier, av Anders Gjedde Nyholm og muligens danskekongen, osv.(For at bestemor Ågot skulle kanskje skjønne at det ikke var fordi jeg ikke brydde meg om de myntene, at jeg ga de til Axel.
Sånn at hun skulle slutte å være lei seg).Så det er mulig at Axel har dette enda.For like etter så sa min far at bestemor Ingeborg ville ha de nevnte dokumentene tilbake.
Så jeg så aldri dette igjen.Selv om bestemor Ingeborg døde, for 3-4 år siden.
Men min mor, (som døde i 1999), sine yngre søsken Ellen og Martin, (som pleide å besøke baron Adeler og Meme, (Magna Adeler f. Nyholm), som var som min mors moster, sier Unse Trock Jansen Heegaard, (Ingeborgs svigerinne, som bor i Danmark), under oppveksten.De har ikke gitt meg noe arv etter bestemor Ingeborg.
Så jeg har ikke fått disse dokumentene etter Gjedde Nyholm-brødrene.
Selv om bestemor Ingeborg var litt skrullete, hvis det min far sa var riktig.
For man kan jo liksom ikke ta tilbake en gave.Men et brev, fra danskekongen til general Anders Gjedde Nyholm.
(Må det vel ha vært).
Det syntes jeg var så gjevt, så det la jeg sammen med mine frimerke-førstdagsbrev.
Som jeg samlet på, som barn.Og derfor så har jeg det enda.
For det forsvant ikke sammen med de andre dokumentene, fra noen skuffer jeg fikk disponere, i reolen, til bestemor Ågot.Men problemet er at dette brev/kort, fra danskekongen til Anders Gjedde Nyholm.Det er hos City Self Storage i Oslo.
Og de nekter å sende meg mine ting.For de satt opp leien veldig mye plutselig, etter at jeg flyktet til England.
Så jeg skylder de penger da, selv om jeg har klagd til forbrukermyndighetene på at det ikke var lov for dem å øke leien uten varsel, i en telefonsamtale.
Og banken Nordea tullet også.
For de slettet min konto, enda jeg hadde en avtale om at jeg skulle sende penger fra min engelske konto og så til Nordea-kontoen min.For så å sende til City Self Storage.
Men uansett hva jeg klage på som har skjedd av urett mot meg, i Norge, så får jeg ikke medhold.
Så jeg sier sånn at det noen bønder i Norge, som tuller med meg, eller noe.
Noe sånt.Igjen takk for informasjon om Gjedde-slekten!Mvh.
Erik Ribsskog
2012/10/4 Ove Gedde <gedde@tdcadsl.dk>Tak for din hurtige besvarelse,jeg vil vende tilbage til hvad du spørger om senere, jeg kan
dokumenterer hvad det måtte være med hensyn til Gedde via
Kerteminde (dem fra Møn, som du skriver)!
Internettet er en frygtelig speeded hurtighed, så der er dårlig
tid til at tænke!Venlig hilsen,
Ove GeddePs. Min farbror (han er død nu) besøgte Trankebar flere gange
sammen med min bror, her, indenfor de sidste 5-10 år, og een af de
gange (dog den rejse var uden min bror?), gjorde han visit hos
Maharajaen (det besøg bør ligge et eller andet sted på nettet –
har ligget der)? Min farbror fik lavet et specielt stykke porcelæn
her i København, som gave til Maharajaen!
Det beviser bare, at det ukritisk accepteres, at en tip (13’ende,
vist nok?) af den omtale ove gedde, kan optræde på nettet,
postulerende han er den sande efterkommer (det er han måske også,
men der var ingen kontrol, ved besøget, der forlangte
dokumentation! Modsat var der heller ingen kontrol med Maharajaen,
han boede der bare?)!
Jeg kan ikke finde linket længere?Den 03-10-2012 20:31, Erik Ribsskog skrev:
Hei,jeg har ikke klart å spore Anders ‘Gammelgjedde’ Gjedde, noetilbake, på Gjedde-linjen.
Men min mormor Ingeborg Ribsskog, nevnte i et brev, at en Gjedde
hadde en tønne gull i kjelleren, på Højriis.Bartholdy ved dansk rigsarkiv sier at den adelige slektenGjedde er dødd ut.
Men det er også snakk om en Charlotte von Gelderen, (eller noe),
som brakte kurlandsk adel inn i en ny Gjedde-slekt.Men dette er nok ikke da etter Ove Gjedde, kolonisatoren avTrankebar.
Men jeg kan jo ikke si dette sikkert.Min mormor sa at Gjedde var gammel dansk adel.
Men hun surra litt i testamentet sitt, og kalte L. C. Nyholmfor Lauritz Gjedde Nyholm, osv.
Men ‘C’ stod jo egentlig for Christoffer, (eller noe), ogikke Gjedde.
Har jeg sett på nettet.Det hadde vært artig om du kunne verifisere at du er en ekte
person.Jeg får så mye rare e-poster.
Så kunne jeg brukt mer tid på det her svaret eventuelt.
Hvor kan jeg lese mer om deg på nettet, sånn at jeg vet at du er
en virkelig person, for eksempel?Mvh.
Erik Ribsskog
2012/10/3 Ove Gedde <gedde@tdcadsl.dk>Hej Erik
Ribsskog,
jeg fandt dine kommentarer på “nettet” omkring familie
relationer mellem Gedde – Gjedde – sande/falske m.m., hm ret
interessant læsning!Har du stadig din mail adresse (så læser du nok denne mail)?
Ifald ikke, så er det nok også lige meget???
Du rammer ganske korrekt, når du kommenterer den tåbelighed
der i 1882, af en arkivar, blev bestemmende for at der ingen
forbindelse er mellem den “rigtige” Gedde familie og dem
der, fra Møn, bl.a. – al den stund arkivaren havde et
bekendtskab, der samlede på signet segl, og i sin samling
havde et sådant signet segl, der var brugt at Samuel
Christoffer G. og det segl havde ingen lighed med den
“rigtige” families våbenskjold at gøre? Og det på trods af,
at arkivaren samtidig fremhævede at begge familier både
havde navn og våbenskjold til fælles???
Samtidig kommenterer du også Anders G. som bondesøn, der
slår sig op, først som forpagter, for så senere at købe både
gods og guld????
Næe, jeg tror det er samme familie der tales om, i flere
afgreninger godt nok!
Selv har jeg aner fra Møen (via Kerteminde), så vidt jeg kan
forstå (Men det kan jo være uheldigt, kan jeg så også forstå
(på verdensfreden forstås?))!Du er velkommen til at bruge denne mail til, hvad du mener
bedst!Håber da at høre fra dig!
Venlig hilsen,
Ove GeddeIngen virusfundet i denne meddelelse.
Kontrolleret af AVG – www.avg.com
Version: 2012.0.2221 / Virusdatabase: 2441/5307 –
Udgivelsesdato: 03-10-2012 -
Min Bok 5 – Kapittel 60: Nyttårsaften 1998
Nyttårsaften 1998, (altså den siste dagen i 1998), så ble jeg vel først invitert til å møte Pia og Siv fra Røyken, hjemme hos Pia, i Tromsøgata vel.
Pia og Siv var begge unge mødre, på den her tida.
Og begge hadde fått barn med fargede fedre, da.
Jeg husker best at Siv fra Røyken var sammen med en kjempesvær neger, da hu, Pia og Monica Lyngstad bodde i Christies gate.
På den samme tiden som jeg var i Geværkompaniet.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 3).
Men jeg lurer på om det er en annen farget kar, som er faren, til hennes sønn Dennis.
For Dennis er vel halvt asiatisk, tror jeg muligens.
(Og ikke halvt afrikansk, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siv fra Røyken var forresten veldig nærtagende, når det gjaldt Dennis, som var litt kalvbeint, (eller noe sånt), vel.
For jeg husker det, at i mora mi sin 50-års dag.
Ute i Holterveien, i Drøbak.
(Som var sommeren 1998, da.
Altså cirka et halvt år før det her.
Noe sånt).
Så ble det dramatikk.
For Siv fra Røyken, hu ble plutselig vonbråten, da.
Fordi at noen hadde sagt noe stygt om sønnen hennes Dennis, som var kalvbeint, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Så Siv fra Røyken hu lagde nesten skandale, i mora mi sin 50-års dag, da.
For hu rømte bare plutselig med den første bussen, tilbake igjen til Oslo, da.
Uten å vente på Pia og meg, som hu vel hadde dratt dit sammen med, (hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at den nyttårsaftenen, hos Pia i Tromsøgata, var nyttårsaftenen, i 1997.
Det var ihvertfall en nyttårsaften, som jeg først var innom Pia, i Tromsøgata.
(Det andre stedet hu bodde, i den gata).
Og så dro jeg videre derfra, og til David Hjort, som bodde noen få kvartaler unna søstera mi, litt nærmere Sofienbergparken og litt nærmere Akerselva, enn der søstera mi bodde, da.
Bare et steinkast unna cirka, da.
(Like ved Freia sjokoladefabrikk der, var det vel at David Hjort bodde).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, David Hjort, han bodde jo på Bjørndal også.
Så det er kanskje riktigere å si, at det var mora til David Hjort, som bodde ved Freia sjokoladefabrikk der.
På Sofienberg.
Eller Grunerløkka, som David Hjort vel kalte det.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første gangen, som jeg var på fest, i leiligheten til mora til David Hjort der.
(Må det vel ha vært).
Det var mens jeg fortsatt jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.
David Hjort ba blant annet Hava, (fra Rimi Bjørndal), og meg, på en fest, husker jeg.
(Rundt årskiftet 1997/98 en gang, må vel det her ha vært).
Og jeg var litt sliten, etter mye jobbing.
Så jeg kom meg ikke på den her festen, før et stykke ut på kvelden, da.
Og da hadde hu Hava gått hjem allerede, husker jeg.
Men hu Hava, hu fortalte meg en gang på jobben, (eller på bussen hjem fra jobben, eller noe sånt).
At hjemme hos mora til David Hjort, så hadde det vært ‘veldig rotete’, da.
Da hu selv hadde dukka opp der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og David Hjort, han hadde en kamerat, som het Roger, som jobba i et firma, som dreiv med utleie, av diskotek-utstyr.
Så jeg fikk prøve meg litt som DJ og, (husker jeg), på en fest, hjemme hos David Hjort, en gang, (på den her tida), da.
Og Roger, (må det vel ha vært), han mente at jeg så ganske kul ut, som DJ da, (eller noe sånt).
(Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den nyttårsaftenen, hjemme hos mora til David Hjort.
Så husker jeg det, at det ikke var utrolig mange folk der.
Men noen hadde tatt med ei femti år gammel dame dit, husker jeg.
Som oppførte seg ganske ungdommelig, da.
Og jeg husker at jeg begynte å dra hjem, mens vi gikk oppe i Sannergata der, (eller noe).
For jeg ble litt fornærmet, over noe, tror jeg.
Men at noen folk, (et par vel), som var på festen, fikk overtalt meg, til å bli med å feire mer, (eller noe sånt).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det må vel ha vært en annen gang, som jeg husker det, at David Hjort dro meg med, hjem til Roger, (han som jobba i det diskotek-utstyr-firmaet), på Sagene, på nyttårsaften.
Det må nok ha vært nyttårsaften 1998, mener jeg å huske.
Jeg husker at Heidi, (fra Nord-Norge), også var hjemme hos Roger fra Sagene.
Og at hu vel sa til David Hjort at jeg hadde kule bukser, (eller noe sånt).
(For jeg brukte det kredittkortet jeg fikk av DNB, (da jeg ble butikksjef), da.
For å prøve å liksom få meg en garderobe, da.
Men det ble til at jeg kjøpte mye ‘kule’ klær, liksom.
(Ihvertfall en god del).
For jeg syntes at det var vanskelig å finne klassiske klær, i Oslo, da.
For det gikk mest i moteklær, i klesbutikkene i Oslo, husker jeg, at jeg syntes).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror at foreldrene til Roger, også var på den her festen.
Som var rimelig sivilisert, vel.
Og jeg husker at Roger hadde noen dyre after-shave-flasker eller deo-spray-flasker, på badet sitt.
For på slutten av 90-tallet, så var det liksom moderne, å ha dyre merkeklær og sånn, da.
Omtrent som det var midt på 80-tallet.
Da Ball og Poco Loco var to av de store merkene, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at når klokka begynte å nærme seg 24.
Så var vi, i en park, på Sagene der.
(For å sende opp og se på raketter og sånn, da.
Som ihvertfall David Hjort hadde, sikkert).
Og da sa David Hjort det, (husker jeg), at årets sitat, det måtte være Bill Clinton, som hadde sagt: ‘I did not have sex with that woman’.
Og en bil, som stod parkert, like ved den her parken.
(Med noen unge pakistanske menn i, var det vel).
Den spilte Prince, med sangen ‘1999’, ganske høyt, på bilstereoen da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 56: Muttern dør
Høsten 1999, så var jeg på en slitsom rep-øvelse, med Heimevernet, i Hurdal.
Distriktsjef Jan Graarud ville ikke at jeg skulle dra på den rep-øvelsen.
Så han ba meg ringe Heimevernet og få fri.
Siden jeg hadde en ny assistent, (min tredje på et år, på Rimi Nylænde, etter Wenche Berntsen og Jan-Henrik), nemlig Stian Eriksen.Stian var fersk som assistent, og derfor så ble det for mye å forlange av han, å klare å drive Rimi Nylænde aleine.
Og Jan Graarud nevnte ikke ambulerende, eller noe.Så Heimevernet sa at jeg kunne få fri fra rep-øvelsen, på mandag og onsdag, (hvis jeg husker det riktig).
Så jeg kjørte opp til Hurdal, tidlig tirsdag morgen, i min svarte Ford Sierra.
Og raste inn ved oppstillingsplassen der mens det stod bortimot et kompani der vel.Mens alle så på, da.
For jeg hadde ikke vært oppi Hurdal der før, så jeg brukte litt lenger tid, enn planlagt, da.Så jeg rakk ikke å komme dit før morgenoppstillingen.
Men jeg kom dit akkurat under oppstillingen, da.
Noen ba meg flytte bilen min, etter oppstillingen, for det var muligens bare offiserer, (eller noe), som fikk lov å parkere der og der, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.Mens jeg var oppi Hurdal der, og vi traska rundt på noen gårdsveier der.
Oss Heimeverns-gutta.
Så husker jeg det, at jeg prøvde å ringe Stian, fra mobilen min.
For å høre hvordan det gikk, i butikken.
(Siden han var ny som assistent, da).
Men det var dårlig dekning der oppe, for Netcom, som vel jeg hadde, på den her tiden.
(Hvis jeg ikke husker feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i noen av pausene der, så kjørte jeg ned til Hurdal, og handla litt i en butikk der, husker jeg.
(Ned en svingete uasfaltert vei).
I butikken der, så husker at jeg så ei pen dame, som var i 20-årene, (eller noe), og som jeg mener å huske at var gravid, (tror jeg forresten).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På slutten av tirsdagen, så kjørte jeg tilbake til Oslo igjen.
En kjøretur på et par timer, (eller noe sånt), vel.
Og så jobba jeg på Rimi Nylænde, på onsdagen.
Og så var jeg på kafeen Kjøkkenhagen, på Grunerløkka, etter jobben.
For jeg hadde en date med ei jeg hadde chatta med på irc, (eller noe).
Og som leste en del bøker, (sånn som meg), og jeg hadde med noen bøker på den date-en, da.
Som vel ikke gikk så bra forresten, for hu dama var litt sånn anspent og upersonlig, syntes jeg.
Kanskje fordi at jeg var sliten etter all den her jobbinga, heimevernsaktiviteten og kjøringa.
Det er mulig.
Noe sånt.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På torsdagen så kjørte jeg opp til Hurdal igjen.
Og på slutten av torsdagen, så var egentlig øvelsen ferdig.
Så jeg spurte noen høye offiserer, som satt i en brakke der.
Som vel må ha vært ‘KO’, som de sa i Geværkompaniet.
Eller hovedkvarteret vårt, da.
Om jeg kunne få dra tilbake til Oslo, den torsdagskvelden.
For jeg hadde en ny assistent, på Rimi Nylænde, som ikke var vant til å drive butikken aleine.
Og det fikk jeg lov til, da.
Så derfor var jeg bare på den her øvelsen på tirsdagen og torsdagen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Uka etter den her øvelsen, (tror jeg at det må ha vært), så ringte Pia meg og sa at mora vår var på Moss sykehus og sannsynligvis ikke hadde så lenge igjen å leve.
Så på en søndag, (en dag eller to etter at Pia ringte vel), så satt Pia og Axel på med meg, ned til Moss sykehus, da.
For vi skulle besøke mora vår siden hu ikke muligens ikke hadde så lenge igjen å leve, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom til Moss sykehus, så fikk vi ikke se mora vår, med en gang.
For vi var der kanskje før besøkstiden, (eller noe sånt), da.
Og da, så bestemte jeg meg, for å kjøre bort til Vannsjø, som er en innsjø, i Moss.
For jeg husket at kusina mi Heidi pleide å nevne Vannsjø, (hvis det ikke var Ove som nevnte den, da).
Istedet for å vente på parkeringsplassen ved sykehuset der, liksom.
For jeg hadde vel lagt merke til skiltinga til Vannsjø, mens jeg kjørte til Moss sykehus der, da.
Selv om jeg ikke hadde kjørt noe i Moss tidligere.
For dette var jo bare tre-fire år etter at jeg fikk lappen.
Ved Vannsjø der, så så vi litt på sjøen der.
Og det er mulig at Pia sin sønn Daniel også var med, forresten.
(Hvis jeg husker det riktig).
Jeg tenkte at jeg måtte muntre opp mine søsken litt.
Så jeg lot Axel få øvelseskjøre litt.
Ved Vannsjø der, da.
For veien til sjøen der var liksom en øde skogsvei, da.
Og den veien var ganske oversiktlig, da.
Men Axel hørte ikke på meg.
Han kjørte som en galning, (må jeg nok si).
Og han nektet å stoppe, når jeg ba han om det.
Så Axel bare fortsatte ut på en asfaltert vei der.
Og da det kom en bil imot, så måtte jeg dra i håndbrekket, for å bilen til å stoppe, da.
For Axel bare kjørte som en galning, da.
For han lo og smilte mens han fikk bilen til å omtrent hoppe rykkvis framover, cirka midt i veien, da.
Enda jeg hadde bedt han om å stoppe, før vi kom inn på asfaltveien der, da.
Men det gjorde ikke Axel, da.
Så det var siste gang jeg lot Axel få øvelseskjøre, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi så mora vår, så satt hu i en rullestol.
Vi var utafor sykehuset der.
Og mora vår ville ha is, da.
Så jeg kjøpte en is til henne.
Og hu ville også ha en pit av min sjokoladepinne-is, husker jeg.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På slutten av visitten der.
Så gikk plutselig Axel og Pia vekk fra mora vår.
(Som etter et skjult signal nesten).
Av en eller annen grunn.
Og jeg ble stående aleine igjen med mora vår, da.
Mora vår ba meg om å ta med en kjole til henne, som lå der og der, i leiligheten hennes, i Drøbak, da.
Hvorfor der, spurte jeg.
Men mora vår bare kvakk til liksom, da.
Og svarte ikke, da.
Og akkurat da, så dukka det opp ei eldre sykepleierske der.
Som bare rulla mora mi tilbake til sykehuset, da.
(For hu mente vel at mora mi var sliten, tror jeg).
Uten at jeg fikk sagt hadet, da.
Så det var nesten litt traumatiserende, (husker jeg).
For noen få dager etter det her, så ringte søstera mi meg igjen, og fortalte at mora vår var død, da.
Og jeg fikk jo ikke sagt hadet engang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia mente at vi måtte til sykehuset for å se den døde.
Jeg skulle jo jobbe dagen etter, men jeg tenkte det, at når mora mi døde, så måtte jeg liksom prioritere det.
Så jeg ringte Rimi Bjørndal, og Irene Ottesen, (som var enten ambulerende eller ny butikksjef der vel), svarte da jeg ringte, rundt klokka 7.
Jeg fortalte Irene det, at mora mi var død, og at hu måtte få tak i noen som kunne jobbe, på Rimi Nylænde, fra klokka 13, (må det vel ha vært).
(Noe sånt).
Og jeg kjørte så og henta Pia, også dro vil til Moss sykehus igjen, da.
Og på sykehuset så begynte plutselig Pia å liksom lene seg mot meg, for å liksom gråte mot skulderen min, da.
Noe som ikke var typisk for henne, vil jeg si.
Og jeg husker at alle de kvinnfolka som satt inne på et slags pauserom vel, ved siden av resepsjonen der, liksom kvakk til da.
Som skremte høns, må man vel nesten si.
Da jeg gikk bort til resepsjonen der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia og jeg måtte, vi måtte vente i en halvtime eller en time, (eller noe sånt), før vi kunne få se den døde, da.
Og mora vår så helt for jævlig ut, i trynet.
Hu så ut som om hu hadde blitt 50 år eldre på noen få dager, (syntes jeg).
Og hu sykepleiersken, som rulla opp liket av mora vår.
Inn på et rom der, da.
Hu sa at vi kunne godt ta på den døde og sånn.
Og jeg hadde jo ikke fått sagt hadet.
Så da gjorde jo jeg det.
Og tok liksom på skuldrene til mora vår, da.
Og det føltes som å ta i en utstillingsdukke nesten, vil jeg si.
Og det knaka nesten litt i skuldrene hennes, da.
(Noe sånt).
Men Pia, hu stod liksom bare kaldt og så på mora vår, da.
I et hjørne av rommet der, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror det må ha vært etter at vi så mora vår død.
At Pia ville at vi skulle besøke onkel Martin i Askim.
Jeg hadde vel ikke snakka noe særlig med onkel Martin siden han selv lå på sykehus, i Oslo, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), i 1990, (må det vel ha vært).
Og jeg hadde aldri kjørt til Askim før.
Men jeg kjørte mot Sverige og kikka litt på et kart, på en bensinstasjon, (eller noe).
Noe sånt.
Og i Askim så møtte vi onkel Martin, som kom kjørende på en motorsykkel vel, og møtte oss på en bensinstasjon, (eller noe sånt), der.
(Noe sånt).
Etter at vi ringte han, vel.
Og så kjørte han foran oss til gården til hans samboer da, Grete Ingebrigtsen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at onkel Martin viste meg en gammel amerikansk bil, som stod i en gammelt fjøs der, (eller noe sånt).
Og den som eide gården, det var forresten ikke onkel Martin, men det var hans nye samboerske da, Grete Ingebrigtsen.
Og hu hadde tre unger, (fra et tidligere forhold), som het Andrea, Isa og Risto, (fant jeg ut seinere, ihvertfall), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi prata vel litt om ditt og datt.
Jeg mener å huske at onkel Martin nevnte at det var søle nederst på bilen min.
Og det husker jeg at var fra da jeg kjørte på den uasfalterte veien, i Hurdal, da jeg var på den HV-øvelsen, opp i der, da.
En eller to uker før det her, vel.
(For jeg hadde det jo travelt på jobb og, på den her tida.
Siden jeg hadde en ny assistent.
Så det var ikke sånn at jeg vaska bilen min hver helg liksom.
Men jeg vaska den selvfølgelig før kremasjonen til mora mi, da.
Som var en uke etter det her, (eller noe), vel).
Og jeg nevnte vel den kjolen, som mora vår hadde prata om.
Mens vi satt utafor huset dems, i Askim der, da.
Men Pia og Martin var ikke så interessert i å høre om den kjolen.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg tenkte at mora vår kanskje ønsket å bli begravet i den kjolen, da.
Og at det var derfor at hu ville at jeg skulle hente den, da.
For dette var liksom det siste som mora mi prata til meg om, da.
Så derfor tenkte jeg på det her, da.
Men Martin var liksom helt kald og kynisk, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og syntes at det her var noe tull, da.
Noe jeg mener han liksom litt irritert sa til søstera mi, da.
Mens jeg liksom gikk litt rundt der, og overhørte sånn halvveis hva som ble sagt, da.
Så de så vel nesten på meg som et problem, tror jeg.
Siden jeg babla om den her kjolen, da.
Noe sånt.
Men da jeg skjønte det, at de andre liksom ga faen, i den her kjolen.
Så gadd jeg ikke å prate mer om den, da.
Jeg tenkte vel at det fikk være slutt på galskapen, liksom.
(Siden mora mi hadde gått for å være sinnsyk, da).
Og jeg ville nok ikke ha skjønt hvilken kjole det var, som mora mi hadde babla om.
Så for å få ordna med det her, så måtte søstera mi ha hjulpet meg, da.
Men hu var ikke interessert i det her da, virka det som for meg, ihvertfall.
Så det var aldri sånn at søstera mi og meg, prata om hvilken dag vi skulle dra til Drøbak, for å hente den kjolen, liksom.
For det kom aldri så langt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Irene Ottesen, hu hadde ikke fått ordna ordentlig med bemanning for meg, den dagen.
Så det var sånn at Stian Eriksen ringte meg et par ganger, og maste.
Mens jeg dreiv å kjørte ute i Moss og Askim der, da.
For Toro, (fra Rimi Bjørndal), som satt i kassa, på Rimi Nylænde, den dagen.
Han måtte et eller annet, da.
Så Stian Eriksen ringte jo meg og maste, da.
Om at jeg måtte kjappe meg, med å komme meg på jobben, da.
Men jeg syntes nå det, at når mora mi hadde dødd, dagen før.
Så kunne dem vel ha roa ned masinga litt, kanskje.
Men Irene Ottesen, hu hadde vel kanskje ikke helt skjønt, at jeg ville ha fri den dagen, da.
Så det var nesten som at det var en gjeng med unger, som dreiv og tulla, på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, den dagen, syntes jeg.
Så jeg måtte dra på jobben, etter å ha vært ute i Moss og Askim, da.
Og sitte i kassa, (eller hva det kan ha vært, igjen).
For det er mulig at Nordstrand-Hilde jobba seinvakta, da.
Men at vi hadde mangla kasserer, den dagen.
Og da var ofte jeg som måtte sitte i kassa, husker jeg.
For Nordstrand-Hilde, hu ville bare jobbe ledervakter, da.
Og da måtte jeg som butikksjef sitte i kassa, da.
For å få kabalen til å gå opp.
Og hvis jeg da maste på Nordstrand-Hilde når det dukka opp selgere og sånt, i butikken.
For å få henne til å sitte i kassa litt, mens jeg prata med de.
Så ble Nordstrand-Hilde sur da, husker jeg.
Så det funka ikke, da.
Så jeg måtte sitte en del i kassa der, noen ganger, på Rimi Nylænde, for å få kabalen til å gå opp, da.
(Hvis ikke det var Ida, som var låseansvarlig, på den her tida, da.
For Nordstrand-Hilde slutta som låseansvarlig der etterhvert, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den dagen som mora mi skulle kremeres, i Moss krematorium, (heter det vel).
Så var bemanninga i orden, mener jeg å huske.
(Hvis ikke det her var en søndag, da).
Men det som ikke var i orden, det var Pia.
For Pia hadde prata med onkel Martin.
Og Pia sa at hu hadde fått forklart, hvor Moss krematorium var.
Av onkel Martin, da.
Men da vi kom til Moss.
Så visste Pia hvor hu kunne få kjøpt tre roser.
(I en blomsterbutikk, i et senter, hvor ei pen tenåringsjente ekspederte, husker jeg).
Men da Pia skulle forklare meg veien til krematoriet, så var hu helt blank.
Så hu slutta plutselig bare å forklare meg veien, da.
Så jeg måtte jo prøve å finne det selv, da.
Så jeg spurte jo noen folk her og der, i Mosse-distriktet, da.
Men ingen klarte å forklare meg veien, til Moss krematorium, da.
Så til slutt, så måtte jeg spørre drosjene, (utafor drosjesentralen vel), i Moss sentrum der.
Om hvor Moss krematorium lå, da.
Og en taxisjåfør.
(Kanskje det var Steinar, typen til kusina mi Heidi?).
Han kjørte foran oss, til Moss krematorium, og viste oss veien dit, da.
Uten å kreve et øre i betaling, da.
Så drosjene i Moss, de var veldig serviceinnstilte, ovenfor folk som skulle rekke sin mors kremasjon og som hadde en skrullete søster da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til krematoriet, så vinka han drosjesjåføren, (eller hvem han var), og forklarte at det var der.
Og jeg viste tommelen opp, ut av vinduet, for å liksom si takk for hjelpen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Utafor krematoriet der, så stod hele ‘gjengen’ og venta.
Det var tante Ellen, som vel var den som sa at det var smart, å få drosjen til å kjøre foran.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Det var faren min, som så litt studerende på meg vel, da jeg kom kjørende der, da.
(Mens jeg liksom viste tommelen opp til han drosjen, da).
Det var Rahel, som klappet meg på skulderen, og som liksom støttet meg litt, da jeg måtte gå inn, som den første person, i krematoriet der, da.
Sikkert fordi at jeg var mora mi sin eldste sønn, da.
(Har jeg ihvertfall antatt, da).
Og så fulgte alle de andre etter meg, inn i krematoriet der, da.
Og jeg satt meg foran til venstre cirka, på første rad der, da.
Og alle de andre i slekta mi, liksom satt seg på plassene like ved meg der.
På den venstre sida, i krematoriumet, da.
Unntatt Rahel, som satt seg for seg selv vel, ganske langt framme, på den høyre sida, av krematoriet, da.
Og bestemor Ingeborg var også der.
Og også en del av tante Ellen sine venner, i Steinerskole-miljøet, i Moss.
Blant annet han som det er bilde av, på nettstedet mitt vel, fra bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i Gurvika, i 1997.
(Vil jeg tippe på, ihvertfall).
Men også kona hans, (var det vel), var også der, da.
Og de kommenterte at jeg liksom tok en slags kunstpause, da.
Før jeg hilste på presten.
Av en eller annen grunn.
(Jeg er ikke så religiøs at det gjør noe, liksom.
Og jeg fikk ‘S’ i kristendom, i karakterboka, en gang, på ungdomsskolen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før presten dukka opp der, så gikk jeg fram, til kista, til mora vår, da.
Og så la jeg de tre rosene, som Pia ville at vi skulle kjøpe.
(En fra Pia, Axel, (som også satt på i bilen min, under den her ‘idiot-kjøringa’, tidligere på dagen, i Mosse-distriktet), og meg).
Oppå kista til mora vår, da.
Og jeg la de tre rosene sånn at de hang sammen nederst, men at de pekte en rett fram og en til hver side, da.
Men da jeg hadde satt meg ned igjen.
Så gikk tante Ellen fram og retta på rosene, sånn at hver rose liksom ble liggende helt for seg selv, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg syntes at en av sangene, som organisten spilte, var fin, da.
Og det var ‘Solveigs sang’ av Grieg, husker jeg.
Og jeg spurte Pia, (som satt ved siden av meg vel).
Om hvem det var, som hadde bestemt musikken, (husker jeg).
Og da sa Pia at det var tante Ellen.
Og etter at seremonien var ferdig.
Og mora mi sin kiste hadde rullet inn i krematorieovnen.
(Var det vel.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sa jeg til tante Ellen, (like før vi gikk ut av krematoriet der, da).
At det var fin musikk, som hu hadde valgt ut, for anledningen, da.
Og da, så sa tante Ellen, henvendt til bestemor Ingeborg, (husker jeg), at: ‘Var det ikke det jeg sa, vi velger noe av Grieg, for det liker nordmennene’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter kremasjonen, så var det noe bespising, som bestemor Ingeborg hadde betalt for, ute på Hennie Onstad-senteret, på Jeløya, vel.
Jeg hadde aldri kjørt til Jæløya før, så det ble avtalt at jeg skulle kjøre bak en bil som en av Steinerskole-lærer-vennene til tante Ellen kjørte, vel.
Og jeg husker at vi parkerte litt utafor huset til en av Steinerskole-lærerne, i Moss der.
(Må det vel ha vært).
For ei Steinerskole-lærerinne, (var det vel antagelig), hadde muligens glemt noe hjemme, (eller noe sånt), da.
Og Rahel, hu satt også på med meg, (sammen med Pia og Axel da), inn til Hennie Onstad-senteret der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra Hennie Onstad-senteret.
Så husker jeg det, at bestemor Ingeborg leste fra en et hefte, som mora mi Karen hadde laget til henne, på 60-tallet en gang, (må det vel ha vært).
Ingeborg fortalte at Karen også kunne være morsom.
(Og ikke bare sinnsyk, da.
Eller hvordan jeg skal forklare det).
Og så leste bestemor Ingeborg noe morsomt, som mora mi hadde skrevet, om bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, (var det vel).
(Noe sånt).
Og det syntes jeg, at kanskje ble litt feil, da.
Å liksom sitte å le og more seg, i en begravelse.
Så da var det ikke sånn at jeg lo så mye, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at faren min, begynte å prate til meg, inne på Hennie Onstad-senteret der.
Men det syntes jeg også at ble litt feil, husker jeg.
For jeg prøvde jo å kutte ut faren min, og hans slekt.
På grunn av omsorgssvikten, på 80-tallet.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og jeg hadde jo feiret de siste julaftenene, hos Pia, i Tromsøgata, i Oslo.
Så jeg hadde ikke hatt noe med faren min å gjøre, de siste årene, på den her tida.
Så jeg synes at det ble som et slags lumpent bakholdsangrep, da.
At faren min liksom ville ha kontakt med meg, i mora mi sin begravelse, da.
Så derfor, så ville jeg ikke prate med faren min der da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg kikka litt, i en kiosk der, på Hennie Onstad-senteret.
Og etter at alle var ferdige med å spise der, så dro en del av oss, ut til onkel Martin, i Askim.
Rahel dro også dit, husker jeg.
Men hu ville ikke sitte på med meg, ut dit da, (husker jeg).
Muligens fordi at vi var så dystre i bilen, mellom Moss og Jeløya.
(Pia, Axel og meg).
Det er mulig.
Vi var vel kanskje fortsatt litt preget av den idiot-kjøringa, tidligere på dagen, mens vi satt i bilen.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min klagde forresten på bilen min, husker jeg.
Da vi kom fram, til Hennie Onstad-senteret der.
For han sa at eksospotta på bilen min var dårlig festa, (husker jeg).
Men da svarte jeg ikke så mye, for jeg tenkte vel antagelig det, at jeg tok sånt i forbindelse med EU-kontrollen da, muligens.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På gården til Grete i Askim der.
Så var ungene til Grete og Martin ganske ville, husker jeg.
Spesielt Martins datter, (og min kusine), Liv Kristin, som holdt i stav av noe slag, (husker jeg).
Så jeg skulle liksom tulle litt, og begynte å løfte på hu Liv Kristin etter den staven da, (husker jeg).
Så hu ble liksom hengende å dingle, nesten inntil meg, som stod der i begravelses-antrekk, (det vil si dress da), husker jeg.
Så det ble kanskje litt rart.
Jeg hadde nok planlagt å holde den staven til Liv Kristin ut fra kroppen, mens jeg løftet den opp, da.
Men det klarte jeg ikke så bra, da.
Men de her ungene til Grete og Martin var liksom så ville og slitsomme, da.
Så jeg måtte liksom tulle litt med dem da, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da Pia og jeg skulle gå ut derfra.
Så satt Rahel i et eget rom i første etasje der, (husker jeg).
Nedenfor stua i andre etasje der, liksom.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og der satt hu og så på TV da, var det vel.
Og da Pia og jeg liksom skulle veksle noen ord med Rahel.
(Som vi blant annet kjente fra den Sveits-turen vår, sommeren 1987.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så sa bare Rahel, at: ‘Dere kan gå’.
Så hu var rimelig uhøflig da, (må man vel si).
Hvis jeg skjønte henne riktig da, ihvertfall.
For hu prater jo mest tysk da, (for å si det sånn).
(Hu jobber jo som skuespillerske i Berlin, og har bodd hele sitt liv i Tyskland og den tysktalende delen av Sveits, da).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at onkel Martin nevnte det, under et av de to besøkene mine, på gården til Grete, i Askim.
At det var trist, at det måtte et dødsfall til, for at vi Pia og jeg, ble bedre kjent, med Martin og dem, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi hadde vært i Askim.
Så kjørte jeg Pia tilbake til Tromsøgata.
Og jeg kjørte også Axel hjem til Barbie-Heidi.
Som bodde i en studentleilighet, (må det vel ha vært), i tilknytning til UIO, (må det vel ha vært).
I Blindern-området et sted, vel.
(Etter å ha kjørt hjem Pia, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på veien hjem fra Askim.
Så kjørte vi også innom Mette Holter og Arne Thomassen.
Som da bodde i en eldre-leilighet, like ved siden av Furuset senter der, (husker jeg).
Og Arne Thomassen satt på den her tiden i rullestol, (av en eller annen grunn), husker jeg.
Han virka egentlig klar i hue, (sånn som jeg etterhvert skjønte det, ihvertfall).
Så hva som feilte han, det er jeg ikke sikker på.
Men Mette Holter og han måtte bo i en leilighet spesialtilpasset rullestolbrukere da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at vi kjørte innom Metter Holter og Arne Thomassen.
Det var fordi at Axel sa at Arne Thomassen ville at vi skulle gjøre det.
(Han ville vel kanskje kondolere ovenfor Pia og meg, da.
Eller noe sånt.
Hva vet jeg).
Men jeg følte meg vel kanskje ikke helt hjemme der.
Så jeg ville vel dra derfra ganske raskt vel.
Det hadde jo vært en lang dag, og.
Og jeg skjønte vel egentlig ikke hva som feila Arne Thomassen.
Og om han var seg selv, liksom.
Men jeg syntes at jeg så en tåre i et av øynene hans, kanskje.
Da jeg reiste meg opp, fordi at jeg syntes at det var på tide å dra derfra, da.
(Hvis jeg ikke tok helt feil, da.
Men det må vel ha vært fordi at han var lei seg, siden Karen hadde dødd.
Hva vet jeg).
Og det her var vel den siste gangen som jeg så Arne Thomassen, forresten.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe dager seinere, så var det tilbake til Kjøkkenhagen, (på Grunerløkka), igjen, forresten.
For søstera mi og Rahel ville møte meg der, da.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg følte meg vel litt mer hjemme der, da jeg satt ved et bord litt lenger inn der.
Sammen med søstera mi og Rahel.
(Og muligens Axel.
Det husker jeg ikke helt sikkert).
Enn da jeg var på den date-en der, (med hu litteratur-interesserte dama, fra irc), et par-tre uker tidligere.
(Mens jeg var på den HV rep-øvelsen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
