PS.
Jeg var/er litt skeptisk, til han Ola Ribsskog, siden han var så høyt, hos frimurerne, (og jeg syntes også at han prata litt som en nazist, (på telefonen), men jeg kjente han jo egentlig ikke, da):
http://www.tv2nyhetene.no/prosjekt/frimurer/losjer/rosene/medlem/86245
PS.
Rahel minner litt om mora mi Karen, (synes jeg), på det her bildet:
http://dt.no/nyheter/fjerner-indrefilet-fra-disken-1.7457732
PS.
Rundtom-nissen, var forresten en, som onkelen min Håkon, dreiv og babla om, like etter at mora mi sendte meg for å bo hos faren min, høsten 1979.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
http://dt.no/nyheter/1977-nissen-som-ble-nasjonal-kjendis-1.5222151
Jula 1995, så var det eneste stedet jeg var invitert, det var til Haldis og dem.
(Pia skulle vel være hos bestemor Ingeborg, (eller om det var hos mora vår), på julaften, da.
Men jeg fikk vel aldri noe invitasjon dit, som jeg kan huske, ihvertfall).
Haldis og dem, de skulle denne jula feire på Bergeråsen, (i Havnehagen der), og ikke i Drammen, (som året før).
Det ble sagt av faren min, på telefonen vel, (hvis ikke det var Pia som sa det her), at hvis jeg tok toget til Sande, på julaften, så ville Christell kjøre og hente meg der, da.
Men da jeg kom til Sande, så var det faren min som stod og venta på meg, i en bil, ved Sande togstasjon der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til ‘Haldis-huset’, så satt Christell i sofaen der, (var det vel), og leste Drammens Tidende da, husker jeg.
Mens hu prata høyt ut i stua, om en film som gikk på kino, på den her tida, som het ‘En engelskmann som gikk opp en ås’, (eller noe sånt).
(Så da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så lurte jeg på, om Christell hadde hinta om, at hu ville bli bedt ut på kino, eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting som hendte, før middagen, den her julaftenen, (må det vel ha vært).
Det var at jeg overhørte det, at Christell og hennes eldre halvbror, Jan Snoghøj, prata høyt sammen, mens Christell var på badet der.
Jan Snoghøj sa det, (til Christell, da), at han syntes det, at Christell hadde så mye hår, på musa si.
(For han hadde sett musa hennes en gang, mens hu hadde dusja, var det vel, at han sa).
Christell svarte det, at hu hadde prøvd å barbere beina, en gang, og etter det så hadde det kommet ut noen svære, svarte hår, (sånn at hu alltid hadde måttet barbere beina sine da, etter det her).
(Noe sånt).
Så hu ville ikke barbere musa si, da, (fortalte hu).
Jeg holdt bare kjeft når dem prata om det her da, forresten.
For jeg syntes at dem prata om litt vel private ting da, (for å si det sånn).
(Og jeg veit ikke hvorfor de prata så høyt.
For de måtte jo skjønne at jeg også kunne høre det her, da.
Og ikke veit jeg hvorfor Jan Snoghøj blanda seg opp i om lillesøstera hans barberte fitta si, eller ikke, heller).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under middagen, så viste jeg fram det nye førerkortet mitt, (som jeg nettopp hadde fått meg), til folka ved bordet der, da.
Jeg hadde jo fått lappen, den samme uka, eller noe.
Og jeg veit ikke om faren min og dem, hadde fått med seg det, at jeg hadde fått lappen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting jeg husker, det var at denne jula, så hadde jeg plutselig fått så mange kviser.
Det hendte at jeg hadde en eller to kviser.
Men denne jula, så hadde jeg plutselig fått kanskje tjue kviser da, (eller noe).
Så jeg lurte på om dette var fordi jeg hadde anstrengt for mye, under oppkjøringa, (som var midt i julestria, for butikken som jeg jobba i), osv.
Eller om det var fordi noen hadde putta noe rart i maten min, eller lignende.
For jeg lagde jo sånn selvlaget Bostonpostei-aktig leverpostei, (i den Tupperware-boksen til Wenche), mye av den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.
Så noen kan ha tulla med den, for eksempel, (hvis jeg spiste det, på den her tida også, da).
Jeg syntes ihvertfall at det her var rart, da.
Men jeg tørr ikke å si noe sikkert.
(Og de her kvisene mener jeg at jeg overhørte, at Christell kommenterte, (ovenfor Jan Snoghøj vel), ved matbordet, da.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting jeg husker, fra den her julemiddagen.
Det var at jeg satt på springen, på doen, når jeg gikk på do, under middagen.
Og da kommenterte dem det, ute i stua, (husker jeg, at jeg overhørte).
At det ikke var vanlig å sette på springen når man bare skulle pisse.
Det var visst bare vanlig, hvis man skulle drite, da.
Så dem la merke til sånne her ting om meg da, skjønte jeg.
(Og jeg var kanskje var for sånt, etter at jeg hadde fått høre det, på vorspielet, til julebordet, til Rimi Nylænde, det her året, (noen uker tidligere), at jeg hadde sunget i dusjen, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen merkelig ting, (må man vel si), som hendte, den her julaftenen, da.
Det var det, at plutselig, så forsvant Haldis Humblen og Jan Snoghøj fra stua og kjøkkenet, i Haldis-huset der.
Og da, så var det bare Christell, faren min og jeg, som var igjen, ved middagsbordet der, da.
Og plutselig, så gikk Christell, og stelte seg bak faren min.
Og begynte så å ta han på skuldrene, da.
Så da begynte jeg å lure på hva det var som foregikk, husker jeg.
Hadde Christell og faren min et forhold?
Nei, det fikk jeg meg ikke til å spørre om, husker jeg.
Så da fikk jeg litt sjokk, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke helt om jeg lå over, hos bestemor Ågot, på Sand, den her jula også.
(Som jeg hadde gjort, to år tidligere, da jeg også feira jul, hos Haldis og dem, på Bergeråsen).
Men sommeren etter, (sommeren 1996), så bodde ihvertfall Ågot, på sykehjemmet i Svelvik, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Uansett om det var sånn, at jeg lå over hos bestemor Ågot eller hos Haldis og dem, natt til første juledag.
Så var det ihvertfall sånn, at jeg satt på med Christell, (husker jeg), inn til Drammen, på første juledag.
(Noen må ha tilbudt meg å sitte på med henne, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Christell, hu sa det, at jeg burde kjøpe meg bil, for da fikk jeg meg sikkert dame, (husker jeg).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi kjørte ute ved Glassverket der, (var det vel), like før Drammen da, (på Svelvikveien).
Så sa plutselig Christell: ‘Faen purken!’.
Og så spurte jeg Christell om hvorfor hu var så redd for purken, (som tydeligvis kjørte bak oss, i en sivil politibil, da).
Men da svarte ikke Christell noe, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi kom fram til Drammen jernbanestasjon der.
Så fortalte Christell meg det, mens jeg gikk ut døra.
At hu skulle kjøre til parkeringsplassen, ved Gulskogen Senteret der, og burne på isen.
(Noe som jeg syntes at hørtes merkelig ut, for en ung dame, på 23 år vel, å drive med, da.
Så da sa jeg vel ikke noe, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Da jeg flyttet inn på Ungbo, høsten 1991.
Så var jeg ikke så vant til å bo i blokk.
(Ihvertfall ikke så lavt nede i en blokk).
Så da Magne Winnem spurte meg om adressen.
Så sa jeg vel at jeg bodde i første etasje, (mener jeg å huske).
Mens det riktige var at jeg bodde i underetasjen da, (skjønte jeg seinere).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Magne Winnem, han ga meg et tre-måneders abonnement, på Dagsavisen, (av en eller annen grunn), i innflyttingsgave, da jeg flytta inn, på Ungbo.
(Cirka et år før jeg dro i miliæret, da).
Og jeg husker det, at jeg ikke fikk den avisa.
Men at jeg ikke hadde tid eller ork, til å ringe for å klage, da.
For Dagsavisen, den avisen, den het jo tidligere Arbeiderbladet.
Så jeg, som Høyre-mann, jeg var litt skeptisk, til den avisa, da.
Så det var ikke sånn at jeg ringte for å klagde, med en gang, på at jeg ikke fikk den avisa, på døra.
Neida.
Men, etter militæret, (må det vel ha vært).
Lenge etter, at det tre måneders abonnementet, egentlig hadde gått ut, da.
Så ringte jeg Dagsavisen og klagde da.
(For da var jeg vel 90 prosent arbeidsledig, eller noe.
Og hadde mye fritid, da).
Og sa at det riktige skulle være underetasjen, da.
(Og ikke første etasje).
Og da fikk jeg Dagsavisen i tre måneder gratis da, husker jeg.
(Etter at jeg nesten måtte krangle, når jeg ringte Dagsavisen, da.
Og han karen jeg prata med der, han ble litt sur vel.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg skjønte jo egentlig det, på den her tida.
At hvis det var en avis, som var nyttig å ha, for et bokollektiv.
Så var det Aftenposten og ikke Dagsavisen.
For Dagsavisen, den avisa, den var litt tynn, da.
Mens Aftenposten, den avisen, den var stapp-full av jobbannonser, osv., da.
Så jeg foreslo etterhvert, at vi på Ungbo skulle spleise på et tre-måneders abonnement, (mener jeg å huske at det var), på Aftenposten.
Og mora mi, hu var en eller to ganger, på besøk, (og sov på sofaen i stua vel), på Ungbo der, da.
(Siden Pia også bodde der, da).
Og mora vår sa det, husker jeg, sommeren eller høsten 1994, en gang, (må det vel ha vært).
At hu ville betale litt av det Aftenposten-abonnementet, da.
(For planen min var å få meg en ekstrajobb, da.
Sånn at jeg kunne ha råd til å ta kjøretimer da, var det vel.
For lønnen på Rimi, den var ikke så høy, da).
Og så måtte vi som bodde på Ungbo, vi måtte spleise på resten av abonnementsprisen, da.
(Av de som ville være med å abonnere på den avisa, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker det, at på den her tida, så var nesten Pia, Glenn Hesler og jeg, helt splittet opp.
Vi prata nesten ikke med hverandre.
Men da jeg spurte dem, om de blei med på å spleise på et abonnement på Aftenposten.
Så svarte både Pia og Glenn Hesler, ‘ja’, til det, da, (husker jeg).
Så da kom liksom vi tre litt på talefot igjen da, (husker jeg at jeg syntes, ihvertfall).
Og da, så måtte jeg også spørre Hildegunn og Rune, om de også ble med, på å spleise, på et abonnement, på Aftenposten da, (husker jeg).
Og da sa Hildegunn, at de også ble med på det, da.
Så alle fem ble med på abonnere på Aftenposten da, (husker jeg).
Selv om det vel mest var meg som leste de avisene, kanskje.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten også flere konflikter, mellom Pia, Glenn Hesler og meg.
Det var sånn, at hele Skansen Borettslag, skulle få gratis dekoder, i en måned, fra Janco.
(Eller hva det firmaet het, på den tida).
Og da var det sånn, at jeg jobba seinvakt.
Så jeg fikk ikke tatt imot den gratis dekoderen, da.
Men Pia var vel delvis arbeidsledig, på den her tida.
(Eller hun jobba ihvertfall ikke seinvakter).
Og Glenn var vel selvstendig næringsdrivende.
Så han kunne vel styre dagen sin selv, (til en viss grad ihvertfall), vel.
Men da jeg kom hjem fra jobb, (etter en seinvakt da), på Rimi Nylænde.
Så hadde hverken Pia eller Glenn Hesler, sørget for det, å være hjemme, når vi skulle få dekoder, da.
Så vi fikk ikke alle filmkanalene og MTV og sånn gratis, i en måned, da.
Noe jeg hadde gleda meg til.
Og vel prata med Pia og Glenn Hesler om, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så da ble jeg skuffa husker jeg.
Og sur på Pia og Glenn Hesler da, siden de ikke hadde giddi, å være hjemme, for å ta imot dekoderen, da.
Men da sa både Pia og Glenn Hesler, (sånn som jeg husker det), at de ikke brydde seg om å ha MTV og alle de filmkanalene.
De syntes ikke at de her kanalene var noe artige, da.
Noe de ikke hadde sagt til meg tidligere, når jeg hadde prata om hvor kult det her kom til å bli, (og sånn), da.
Så dette her var en litt spesiell episode da, vil jeg si.
Og det viser vel hvor ulike vi egentlig var, søstera mi, Glenn Hesler og meg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter denne fadesen.
Da ingen hadde vært hjemme, for å ta imot Janco, sånn at vi fikk alle disse her artige kanalene gratis, i en måned, da.
Så ringte jeg Janco, og beklagde det, at det ikke hadde vært noen hjemme, da.
Og spurte om vi kunne være så snille, å få det gratistilbudet likevel, da.
Men det kunne vi ikke, (av en eller annen grunn), svarte han karen hos Janco, som jeg prata med da, (husker jeg).
Og da gadd jeg ikke å gjøre noe mer ut av det her.
For det var jo bare snakk om en måned med gratis TV-kanaler, liksom.
For jeg hadde jo ikke tenkt å betale for å se disse alle disse her kanalene, (etter at den gratisperioden hadde gått ut).
For jeg hadde ikke så bra råd da, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Jeg husker det, at jeg dro til Manpower, like ved Egertorget, i Karl Johan, sommeren /høsten 1993, etter endt førstegangstjeneste, da.
For å prøve å få meg en kontorjobb, via Manpower, da.
Og han saksbehandleren, som jeg prata med der.
Han var imponert over progresjonen min, på videregående, og til og med det første året, på NHI, (husker jeg at han sa, på dialekt vel).
Og han var også imponert over alle de diplomene, som jeg hadde fått av Forsvaret, da jeg var ferdig med førstegangstjenesten, siden jeg hadde klart å ta så mange ferdighetsmerker der, under tiden min i Geværkompaniet, da.
(For jeg hadde satt de diplomene, inn i en perm, sammen med vitnemålene og attestene mine, og sånn, da).
Så han var veldig positiv til mulighetene mine, for å få meg jobb gjennom Manpower da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det som skjedde, det var det, at jeg ikke hørte noe, fra han Manpower-karen.
Og da jeg dro ned dit igjen, (var det vel), så virka han Manpower-medarbeideren plutselig veldig sur eller grinete da, (vil jeg si).
Så jeg husker at det var sånn, at jeg lurte på, hva som hadde skjedd, siden han Manpower-medarbeideren, gikk fra å være så vennlig og positiv, den ene uka, til å bli så sur, en av de neste ukene, da.
Og etter at jeg var der, hos Manpower på/ved Egertorget, den andre gangen.
Så hørte jeg aldri noe mer fra de.
Og jeg ville ikke dra dit noen fler ganger heller, siden han konsulenten deres var så sur, da.
Så etter at jeg skjønte det, at han Manpower-konsulenten, var så grinete, så fokuserte jeg heller på det, å prøve å få meg en faste jobb, istedet for å prøve å få meg vikariat gjennom Manpower, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang forresten, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen, på Schous Plass, for å kopiere noen vitnemål, for noen jobbsøknader, som jeg fant i Aftenposten, (eller noe sånt), vel.
Så møtte jeg tilfeldigvis hu unge dama, fra OBS Triaden, (og Lindeberg-området vel), med ‘kommune-farget’ hår, (er det vel, som de kaller det).
Jeg var vel kanskje litt flau over det, at jeg var delvis arbeidsledig, på den her tida, (jeg jobba jo bare annenhver lørdag, på Rimi Munkelia, de første ukene/månedene, etter militæret).
Så jeg lata vel kanskje som, at jeg var ekstra opptatt, av å bruke den kopimaskinen, på Arbeidsformidlingen der, da.
Mens hu fra OBS Triaden stod like vel meg, inne på Arbeidsformidlingen der, sammen med en venninne, da.
Og hu fra OBS Triaden, hu kom vel heller ikke, med noen særlig klare spørsmål, hu heller.
Så det var ikke sånn at vi hadde noe særlig samtale, å skryte av, akkurat, inne på Arbeidsformidlingen der.
Vanligvis, så klarte jeg vel å prate litt med henne, på den tida, som jeg jobba, på OBS Triaden, ihvertfall.
(Hvis vi tok den samme bussen hjem fra jobb, osv).
Men inne på Arbeidsformidlingen der, mens jeg kopierte de vitnemålene, så ble det ikke til, at vi hadde noen særlig givende samtale akkurat, da.
Og etter det møtet, (på Arbeidsformidlingen der), så har jeg vel aldri sett hu dama igjen heller, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den datajobben, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (som Arbeidsformidlingen, på Schous Plass, hadde ført meg opp, som kandidat for, (eller hva man skal kalle det)).
Den viste seg å ikke være som en vanlig jobb, akkurat.
Jeg måtte kontakte mora mi, (Karen Ribsskog), på Nøtterøy, for det direktoratet, de ville vite, adressene, til alle de stedene, som jeg hadde bodd på, hele livet.
Og med en mor, som flytta til et nytt sted, (sammen med Arne Thomassen, for det meste), omtrent en gang i året, i Larvik-området, på 70-tallet.
Så det var enklere sagt enn gjort, (for å si det sånn).
Så jeg mener å huske det, at jeg ringte mora mi, fra en telefonkiosk, for å få adressen, til for eksempel det stedet vi bodde, i Brunlanes, og sånn, da.
Og alle de andre stedene, som vi bodde, i Larvik-distriktet, på 70-tallet, da.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Mora mi sa det, at jeg ikke burde skrive på det skjemaet, til Direktoratet for Sivil Beredskap, at jeg hadde bodd så mange steder.
For det ville se dumt ut, (eller noe), mente mora mi, da.
Og det var kanskje også litt spesielt, at denne potensielle arbeidsgiveren, (som Arbeidsformidlingen sendte meg til), ville vite alle adressene, som jeg hadde bodd på, hele livet, da.
(Men jeg hørte ikke på mora mi, da.
Jeg prøvde å være ordentlig, og skrive opp alle stedene, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det jobbintervjuet, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (i Trondheimsveien), det var nesten surrealistisk, vil jeg si.
Jeg hadde jo vært på mange jobbintervju tidligere.
(De jeg kan huske er vel CC Storkjøp, Norsk Hagetidend, Rimi Oppsalstubben, Matland/OBS Triaden, Rimi Rosenkrantzgate, Forsvarets EDB-avdeling på Terningmoen og Manpower).
Men hos Direktoratet for Sivil Beredskap, så måtte jeg ha møte med to damer samtidig, husker jeg.
(I motsetning til de andre jobbintervjuene, som jeg hadde vært på før.
Unntatt det hos EDB-offiserene på Terningmoen, som også var to personer, som hadde jobbintervju, da).
Og hu eldste av de to damene, hu var også nesten teatralsk, (eller hva man skal kalle det).
‘Bare hiv jakka di på den stolen der, du’, sa hu til meg, på begynnelsen av møtet, (husker jeg).
Og da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.
For det er vel ikke akkurat vanlig i jobbintervjuer, at man hiver jakka si rundt omkring i rommet, vel.
Men jeg skjønte det da, at hu spilte teater liksom, hu eldste dama der, da.
Men hu var liksom så falsk, (og nesten i trance, liksom), så det var vanskelig for meg, å liksom arrestere henne, da.
Dette var jo et jobbintervju, for en godt betalt datajobb.
Og jeg trengte penger, siden søstera mi, (som var blakk og arbeidsledig), nettopp hadde flytta inn på rommet mitt, på Ungbo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu dama, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, hu begynte også å spørre om, hva den hvite T-skjorta, (med svart trykk), som jeg hadde på meg, var om.
Og det var jo den t-skjorta, fra The Gathering 1993, som jeg hadde fått av min tremenning, Øystein Andersen, som var medarrangør der, (må man vel si).
(Av en eller annen grunn).
Og den t-skjorta hadde fått et hull i seg, etter en sigarettglo, enda jeg pleide å følge med på gloa, på sigarettene mine, for å si det sånn.
Men jeg bodde jo på Ungbo, (og med søstera mi på rommet mitt), så noen kan jo eventuelt ha tulla med den t-sjorta og.
Jeg hadde jo vært student og vernepliktig, i fire år, før den her sommeren.
Så jeg hadde ikke hatt råd, til å kjøpe meg så mange dyre klær, før den her tida, da.
Så jeg gikk med en t-skjorte, som jeg hadde fått gratis, (av Øystein Andersen), husker jeg.
(Og vel den skinnjakka, som katten Sara seinere pissa på, noen uker etter det her, da).
Og jeg forklarte hu dama, fra det direktoratet der da, at den t-skjorta, den var fra The Gathering, da.
Og da begynte hu dama å prate om hacking og sånn da, (mener jeg å huske).
Så hu skulle kanskje ha det til, at alle som var på TG, var hackere, da.
(Eller noe).
Hva vet jeg.
(Men jeg visste ikke hvordan jeg kunne forklare det, for hu her trance-dama, hva TG var, da.
Så jeg bare rista vel litt på hue, (eller noe), for å forklare det, at jeg ikke dreiv med hacking, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hørte ikke noe fra de her, hos Direktoratet for Sivil Beredskap.
Men etter at jeg kom hjem fra det middagsselskapet, hos mora mi, på Nøtterøy, den her sommeren, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), må det vel ha vært.
Så ringte jeg til det direktoratet da, og spurte om hvordan jeg lå an, for den her datajobben, da.
Og ei ung dame der, sa at jeg lå på tredje plass, av alle søkerne, da, (husker jeg).
Og vel at de hadde jobbet med søknaden min, (eller noe), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når jeg gikk ut, fra det jobbintervjuet forresten.
Så hadde jeg så mye i huet, at jeg nesten ble kjørt på, av ei dame på sykkel, i en av sidegatene til Trondheimsveien, (hvor jeg ikke var så utrolig kjent, forresten), husker jeg.
(Dette direktoratet, det holdt til, i et stort, hvitt bygg, i begynnelsen av Trondheimsveien cirka, (mener jeg å huske), forresten).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Det er mulig at jeg deler opp den tida, som jeg jobba i Rimi, inn i flere bøker, forresten.
For jeg har jo kommet til kapittel 20 alt.
Så det er kanskje greit å slutte av Min Bok 4, enten når jeg flytter fra Ungbo, eller når jeg blir forfremmet til butikksjef, (tenker jeg nå).
Men det får jeg se an litt, hvor mange kapitler, som det blir først, fra de her årene.
Så vi får se om jeg klarer å finne ut mer om dette, etterhvert.
Vi får se.
