johncons

Stikkord: Karen Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 34: Mer fra St. Hanshaugen

    En gang, mens jeg fortsatt hadde HiAce-en.

    (Altså mellom sommeren 1996 og våren 1997, en gang).

    Så ville mora mi det, at jeg skulle kjøre henne, fra Oslo og til Drøbak, (husker jeg).

    For mora mi, hu skulle på visning, på en to-roms leilighet, i Holterveien, (like bak et kjøpesenter), ute ved Drøbak der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Mora mi, hu fortalte vel ikke det, hvorfor hu ville flytte, til Drøbak.

    Og jeg hadde jo ikke hatt lappen så lenge, så jeg hadde kanskje nok med kjøringa, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg lurte på det, om mora mi ville at jeg skulle være med, siden hu syntes at jeg var så normal, da.

    Mens hu selv jo gikk for å være sinnsyk, da.

    (Hva vet jeg).

    Det endte ihvertfall med at mora mi fikk den leiligheten da, husker jeg.

    Og jeg var vel rimelig stille, under den her visningen, tror jeg.

    For jeg lurte vel på hvordan det her ville gå, da.

    For mora mi var liksom så spesiell, da.

    Så jeg var ikke sikker på hvordan det her leieforholdet ville funke, da.

    For det hadde skjedd så mye rart, rundt mora mi, spesielt på 70- og 80-tallet, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kjørte tilbake, mot Oslo, igjen.

    Så var fikk jeg kjeft av mora mi, husker jeg.

    For i en tunnel, ikke langt unna Tusenfryd der, (var det vel).

    Så hadde en bil fått motorstopp, og stod parkert, langs sida, inne i tunnelen, da.

    Og da mente mora mi at jeg gjorde noe galt, da jeg kjørte forbi den bilen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg skjønte ikke helt hva jeg hadde gjort galt, da.

    Så da ble jeg litt irritert, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en stund etter det her.

    (Kanskje i forbindelse med en julaften, hos Pia, eller noe).

    Så husker jeg det, at mora mi og Mette Holter prata sammen, da.

    Og da nevnte mora mi det, at hu bodde i nettopp _Holter_-veien, i Drøbak da, (husker jeg).

    Og da spurte mora mi, husker jeg, om det var noe med slekta til Mette Holter.

    Og det var det da, sa Mette Holter, (husker jeg).

    Og da syntes jeg litt synd på mora mi, (husker jeg).

    Siden jo Mette Holter var samboer med mora mi sin eks-samboer, (nemlig Arne Thomassen), da.

    Så det var nesten litt som at Mette Holter tok ‘innersvingen’ på mora mi da, (syntes jeg).

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Og mora mi virka litt skjør, (må man vel si), og ble litt kvakk kanskje, under den her samtalen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, like før, at jeg hadde den personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, våren 1997.

    Så var Axel og jeg, på et par turer, ute på byen, (vel på Studenten), husker jeg.

    Og begge gangene, så skulle Axel ligge over, på sofaen, hjemme hos meg, husker jeg.

    (Siden han fortsatt bodde hjemme hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, da).

    Og på den første, av disse to byturene.

    Så skjedde det, når vi gikk hjem fra byen igjen.

    At Axel, han begynte å lage noe bråk, med noen veiarbeids-sperringer, som stod, rundt et fortau, utenfor en bygård, i en sidegate, til Ullevålsveien der, da.

    Og en kar, som bodde i den bygården, han våkna opp, og kjefta og svor, mot oss da, fra et vindu, (husker jeg).

    Så Axel var litt som en bølle nesten, (må man vel si).

    Han begynte å tulle og bråke, midt på natta, da.

    Og vekte opp folk som hadde lagt seg, til litt mer normale tider, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den andre gangen, (på den her tida), som Axel og jeg, hadde vært ute på byen.

    Så hadde det stått en slags aluminiumsbøtte vel, med sitrusfrukter i, på et ‘øde’ sted, på bardisken, i første etasje, på Studenten der da, (husker jeg).

    Og da, så hadde Axel tatt med en sitron, fra den bøtta da, (husker jeg).

    Og mens vi gikk i Ullevålsveien der.

    Så begynte Axel plutselig å kaste den sitronen, opp i lufta, da.

    Før han fanget den igjen, da.

    Og mens han lagde noen slags irriterende eller ‘åndsvake’ lyder, vel.

    Og da skulle jeg liksom være en ansvarlig storebror, da.

    Så jeg tok fra Axel den sitronen, da.

    I tilfelle han kom til å kaste den, på noen, da.

    Men Axel er jo så stor og sterk.

    Etter å ha trent karate og kung-fu osv., i mange år.

    Så jeg måtte nesten kaste vekk den sitronen, tenkte jeg, da.

    Før Axel, (som tydeligvis hadde gått inn i noe slags ‘bajas-humør’), prøvde å ta tilbake den sitronen, da.

    Og da, så tenkte jeg først det, at jeg kunne kaste den sitronen inn, på Vår Frelsers gravlund der da, (som fortauet vi gikk på, gikk langs, da).

    Men der ligger vel Henrik Ibsen, (og sånn), begravet.

    Og hvem er det som ønsker å kaste en sitron på grava til Henrik Ibsen, liksom?

    Nei, ikke jeg ihvertfall.

    Men rett foran oss, så lå vel Svenska Kyrkan, (hvis jeg har skjønt det riktig).

    Så da tenkte jeg vel det.

    At jeg kunne jo prøve å kaste den sitronen, litt diskret, sånn at den liksom spratt i kirken, og så landa et sted, mellom kirken og gravlunden der, da.

    (Noe sånt).

    Men problemet var, at sitronen, den spratt istedet, ut i Ullevålsveien, etter å ha truffet kirken, da.

    (Da jeg prøvde å kaste den bort, sånn at Axel ikke skulle få tak i den, da).

    Og jeg traff nesten en svær kjempe, (må man vel kalle han), med den her sitronen, da.

    Og da sa jeg ‘sorry’ til han kjempen da, (husker jeg).

    Og han sa at det var greit, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og så, så begynte Axel, (som var i noe slags ‘bajas-humør’, da).

    Å le en litt sånn halvveis åndsvak latter, vel.

    (Noe sånt).

    Og da, så fikk jeg med meg Axel, på å krysse Ullevålsveien da, husker jeg.

    Sånn at vi fikk litt avstand, mellom oss og han kjempen, da.

    Men det som skjedde da, det var at han kjempen, han kom løpende etter oss, da.

    Også dytta han til Axel, sånn at han falt ned på bakken, da.

    Og så dytta han til meg, sånn at jeg spratt inn i det gamle Rikshospitalet, (må det vel ha vært), og så ut på fortauet igjen, da.

    Og etter det, så stod liksom han kjempen og meg, og prøvde å psyke ut hverandre, da.

    Mens Axel ble liggende nede på bakken, da.

    (Og Axel prøvde vel ikke å reise seg opp heller, tror jeg).

    Og så, så stoppet en politibil, som kom kjørende, i Ullevålsveien der, da.

    Og ut, så kom det en liten tass, (må man vel si), av en politimann, da.

    Samt ei ganske pen og slank politidame, i 20-årene, vel.

    Axel sjarmerte hu politidama, sånn at han ikke behøvde å vise legitimasjon da, (husker jeg).

    Mens jeg måtte vise legitimasjon, da.

    Og han spirrevipp-purken, han skreiv meg opp, da.

    (Som han kalte det).

    Og da jeg spurte, hva det ville si.

    Så brøyt han kjempen inn da, og sa noe sånt som at, ‘veit du ikke det engang?’.

    (Noe sånt).

    Og da, så syntes jeg at det virka som, at han spirrevipp-purken og hu tynne politidama, ikke hadde kontroll, på han kjempen, da.

    (Som sa at Axel og jeg var ‘to’ da, osv.

    Da han spirrevipp-purken lurte på hvorfor en kjempe som han, holdt på sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han kjempen, han hadde forresten ei dame, med noen slags røde byller i trynet da, (mener jeg å huske).

    Og de to, de gikk oppover Ullevålsveien, et stykke etter Axel og meg da, (etter at politiet hadde skrevet meg opp da), husker jeg.

    Mens Axel herma etter han kjempen, da.

    For Axel hadde sagt til han kjempen, at det var ‘sitron’.

    Men kjempen hadde trodd at det var ‘eple’, da.

    (Mener jeg å huske).

    Og etterhvert, så herma Axel etter han kjempen da, (enten på vei hjem til meg, eller om det var hjemme hos meg), og sa liksom som han kjempen hadde sagt da, at ‘var det ikke eple, da?’, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på personalfesten, som jeg hadde, for Rimi Bjørndal, (som var en uke eller to, etter det her, vel), så nevnte jeg den her episoden, da.

    Og da mente Thomas Kvehaugen det, (husker jeg), at jeg burde være glad for det, at de politifolka hadde kommet forbi, da.

    (Selv om jeg selv ikke var helt sikker på det.

    For jeg lurte på hva det ville si at jeg hadde blitt skrevet opp, da.

    Men jeg visste ikke hvilket telefonnummer, (for eksempel), som jeg kunne ringe, (fra jobben, eller noe), til politiet, for å få mer informasjon, om det her, da.

    Så jeg fant aldri ut noe mer, om hva han spirrevipp-purken egentlig hadde gjort, i forbindelse med det, at han skreiv opp navnet mitt da, (som han snakka om).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 18: Mer fra sommerferien 1996

    Bestemor Ingeborg hadde forresten en pakke røkelaks liggende i kjøleskapet, som hadde gått ut på dato, (husker jeg).

    Hun tilbydde meg denne røkelaksen, en dag, vitende om at den var gått ut på dato, da.

    Men da takket jeg nei, må jeg innrømme.

    Mat som var utgått på dato, det var ikke noe som fristet liksom.

    Og da sa bestemor Ingeborg det, (på sitt dansk-lignende norsk, eller hva man skal kalle det), at hun kunne spise den røkelaksen selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg dukket opp hos bestemor Ingeborg der.

    (Hvis ikke dette var under et senere besøk).

    Så satt bestemor Ingeborg i telefonen med Hans Kølner, (faren til Frode Kølner, fra Min Bok), i Larvik E-verk, husker jeg.

    Dette syntes jeg at var rimelig merkelig.

    Men jeg regnet med at dette bare var noe i forbindelse med noen strømregninger, (eller noe sånt), da.

    Selv om det kanskje ville ha vært litt rart, det og.

    Siden dette jo var en eldrebolig.

    Så sånt gikk vel gjennom Larvik kommune, skulle man vel kanskje tro.

    Men jeg har ikke prata noe med hverken Frode Kølner eller Hans Kølner etter det her.

    (Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

    Så hva det her egentlig var om, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg turte ikke å runke, da jeg bodde hos bestemor Ingeborg, husker jeg.

    (Noe jeg egentlig var vant til å gjøre hver dag, siden jeg bodde aleine, da).

    For jeg syntes at det hadde blitt litt flaut, hvis jeg hadde blitt ‘ferska’, da.

    Så en gang, (eller om dette var under et annet besøk), så gikk jeg ned til Kjærstranda der, (heter det vel).

    (Der bestemor Ingeborg ville at jeg skulle leie et windsurfing-brett, en gang, da hu bodde i Blombakken, på midten av 80-tallet, (like etter at bestefar Johannes hadde dødd).

    Men jeg ikke hadde lyst, da).

    Og der, så gikk jeg forbi to badenymfer, (som jeg seinere har lurt på om kan ha vært døtrene til kunstneren Odd Nerdrum, for mora mi fortalte meg sommeren etter, (var det vel), at han bodde nedpå der), og hu ene, (som jeg lurer på om kan ha vært Oda Broch), tok av seg badehåndkleet, og blotta seg, (mens jeg gikk forbi), da.

    Men da så jeg litt bort, (må jeg innrømme), for de her badenymfene så ganske unge ut, da.

    Og det var ganske mørkt, (for det her var om kvelden), så jeg la ikke merke til om hu Oda Broch, (eller hvem det kan ha vært), var naken eller hadde på seg badetøy, under badehåndkleet, som hu liksom ‘flasha’ med, som om det var en kåpe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg prøvde å runke i et skogområde litt lengre bort, på Kjærstranda der, da.

    Men jeg fikk det vel ikke helt til å funke, å runke der, (må jeg innrømme).

    For det var i nærheten av noen hus, (og sånn), da.

    Så jeg syntes vel at dette var litt risikabelt, da.

    Og da jeg kom tilbake til bestemor Ingeborg, så lurte hu på hva jeg hadde drevet med, da.

    For hu syntes at jeg hadde brukt for lang tid, på den gåturen min, da.

    (Noe sånt).

    Hvis ikke det her var under et annet besøk, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg søkte litt på nettet nå, og den fine stranda, der hvor jeg lå og solte meg, like ved hu strøkne, lyshåra tenåringsjenta.

    (Og der hvor onkel Håkon og tante Tone telta).

    Det må ha vært Oddane Sand, (mener jeg).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, mens jeg var hos bestemor Ingeborg, så ringte jeg til Larvik Line, og bestilte en tur-retur billett, til Hirtshals, da.

    Dette var med en luftpute-båt, (eller hva det heter igjen), som bare brukte et par-tre timer, på å krysse Skagerak, da.

    Jeg hadde vel helst håpet å dra med den kjente danskebåten Petter Wessel, over til Danmark.

    Men den båten hadde visst slutta å gå, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, hun fortalte meg det, at hu likte å handle i en matbutikk, i Larvik, som het Europris.

    (Og som lå ikke så langt unna krysset Jegersborggate/Nansetgata der, mener jeg å huske.

    Cirka der det hadde ligget en lekebutikk, på 70/80-tallet, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så bestemor Ingeborg, hun ville sitte på med meg, til Larvik, den dagen, som jeg skulle ta ferja over til Danmark, da.

    Og da syntes jeg litt synd på bestefar Johannes, husker jeg.

    For jeg hadde ikke noe hastverk, med å kjøre til Larvik.

    For jeg hadde kjempegod tid, da.

    Men plutselig, så begynte bestemor Ingeborg å kommandere meg, da.

    Og sa at nå måtte vi kjøre, osv.

    Så det var jo et vanvittig stress da, sånn som jeg husker det.

    Og uten at jeg skjønte grunnen til dette.

    For bestemor Ingeborg hadde vel ingen avtale, i Larvik, som jeg visste om, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De veiene som går, fra Nevlunghavn og til Larvik.

    (Ihvertfall på den veien jeg kjørte.

    Og jeg kjørte ikke den veien som går om Stavern.

    Men jeg kjørte den veien som går forbi Mille-Marie Treschow der, da.

    (Mener jeg at onkel Martin viste meg, i 2005)).

    De er ganske smale, da.

    Og jeg mener å huske det, at bestemor Ingeborg begynte å klage på kjøringa mi også, på veien inn til Larvik, da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde så god tid, før ferja gikk.

    Så jeg skulle kjøre en tur ut til Østre Halsen der, (hvor jeg jo bodde, da jeg gikk i første klasse, osv.), og se litt hvordan det så ut der igjen, da.

    (For jeg hadde ikke vært ute på Østre Halsen der, siden 70-tallet vel).

    Og bestemor Ingeborg, hu ville det, at jeg skulle slippe henne av, ved Larvik togstasjon og ferjeleiet der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at jeg kjørte innom Rimi, (der hvor tidligere Torstrand Marked lå, på 70-tallet), på veien ut til Østre Halsen.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men jeg kjørte ihvertfall forbi Rockwoll-fabrikken der da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Som jeg husker, fordi jeg mener å ha lest i en Ingvar Ambjørnsen bok, at han jobba der, på 70-tallet.

    Og så videre over Lågen, og så til høyre etter Lågen og så forbi Shell-stasjonen, (som het Gulf, på begynnelsen av 70-tallet).

    Og så videre ned Storgata da, og så parkerte jeg ikke så langt unna Hvittensand der, da.

    (Cirka der hvor mora mi pleide å parkere muligens, på 70-tallet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk ned mot Hvittensand der.

    (Som ligger liksom der Lågen møter Larviksfjorden, da.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    For det var liksom det eneste stedet jeg tenkte på, at man kunne gå til der, da.

    Og man må liksom gå på en slags sti, (var det vel), for å komme til den stranda, da.

    Og på den stien, så møtte jeg to tenåringsjenter, da.

    Og hu ene tulla med hu andre, og dytta henne bort mot meg, da jeg gikk forbi dem, husker jeg.

    (Mens hu sa et eller annet ord på Larviksdialekt, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake til Larvik, så mener jeg å huske at jeg kjørte forbi Hvalen, (den store restauranten, nede ved marinaen der), og jeg kjørte vel også gjennom Mellomhagen, tror jeg, (der hvor jeg jo bodde, (hos mora mi og Arne Thomassen), i et par år, midt på 70-tallet).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom tilbake til Larvik, så hadde jeg fortsatt god tid, før ferja gikk, da.

    Og jeg venta litt ikke så langt unna Tollerodden der, (et kommunalt utebasseng, med sjøvann, (hvor det ikke koster penger å bade, liksom), som mora mi pleide å ta med søstera mi og meg til, på slutten av 70-tallet, etter at vi flytta til Jegersborggate).

    Og der, så satt jeg bare å slappa av, på en benk, eller noe, vel.

    Mens jeg kjeda meg litt, da.

    Og jeg la merke til at en dansk dame, sykla rundt der, sammen med sin unge datter, vel.

    (Hvis ikke det her var under et annet Larvik-besøk, da.

    Men jeg var ikke så mye i Larvik, etter at mora mi flytta derfra, på 80-tallet.

    Så jeg tror nok at dette må ha vært den sommeren jeg dro til Danmark, med den HiAce-en, altså sommeren 1996).

    Og at de antagelig hadde tatt ferja over, fra Danmark, bare for å sykle rundt litt, en dag, i Larvik, da.

    (Noe sånt).

    Sånn det virka som, for meg, ihvertfall.

    Noe som overrasket meg litt, siden jeg ikke kunne huske å ha lagt merke til noen dansktalende syklister, på den tida, som jeg selv bodde i Larvik, på 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 18: Sommerferien 1996

    Etter å ha jobba sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, i to-tre måneder.

    Så var jeg rimelig lei av dem da, i august 1996, (husker jeg).

    (For jeg hadde sommerferie sist da, av oss lederne, på Rimi Bjørndal der).

    Så jeg hadde lyst til å dra bort litt, i sommerferien, da.

    Samtidig, så hadde jeg ikke så mye penger.

    Så jeg bestemte meg for å dra på bilferie, til Danmark, da.

    Og Irene Ottesen hadde nevnt på jobben, at Løkken var et fint feriested, på Jylland, da.

    Så jeg siktet meg inn mot den byen, da.

    (Selv om jeg aldri hadde hørt om den byen, før Irene Ottesen nevnte den, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok, så var jo mora mi sammen med en italiener, da hu bodde i Larvik, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og han hadde jo en folkevognbuss, som han brukte, som campingbil, da.

    Så det var kanskje derfor at jeg kom på den ideen, å bruke HiAce-en min, som campingbil, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, et stykke ut i august-måned, i 1996.

    Så heiv jeg madrass-delen, av den sofesofaen, som jeg hadde funnet, i den boden, på Ungbo, inn i HiAce-en min.

    Og jeg tok ned de to rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg flytta inn på Ungbo, cirka fem år tidligere.

    Og så hang jeg de gardinene foran vinduene, bak i HiAce-en, da.

    Før jeg kjørte nedover mot Larvik, da.

    (Som jeg syntes at var det naturlige stedet for meg, å ta ferje over til Danmark fra.

    Siden jeg hadde vokst opp i Larvik, på 70-tallet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en eller annen måte, så hadde søstera mi Pia, fått snusen i det, at jeg skulle dra til Danmark, da.

    Og hu fortalte meg det, at mora mi, (som på denne tiden fortsatt bodde i Borgheim, på Nøtterøy), ville at jeg skulle dra innom henne, på veien nedover mot Larvik, da.

    Så jeg kjørte innom mora mi, da.

    Og på veien, så kjørte jeg forbi en mørkhudet guttunge, (må man vel kalle han), som solgte jordbær, langs veien, da.

    (Like ved en kirke, i Tønsberg-området, hvor jeg mener at søstera mi og meg, var med mora mi og hennes foreldre, på julegudstjeneste, en jul, på midten av 70-tallet, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og da tenkte jeg vel noe sånt, som at sommeren var tiden for jordbær, da.

    Og så kjøpte jeg med en kurv jordbær, som jeg hadde med til mora mi, da.

    Og dette stusset mora mi fælt på, husker jeg.

    Hu lurte på hvorfor jeg hadde kjøpt jordbær, da.

    Men det var vel ikke noen spesiell grunn til det, akkurat.

    Det var kanskje fordi at jeg hadde gått på fruktkurs, da.

    (Hvem vet).

    Jeg kjørte jo vanligvis mest inne i Oslo.

    (Til og fra jobb, osv).

    Så jeg hadde ikke sett så mye til det, at det ble solgt jordbær, langs veien, tidligere, (mens jeg hadde hatt bil og lappen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi fortalte meg at hu var blakk.

    Så hu lurte på om jeg kunne spandere en pose kaffe på henne, da.

    Det sa jeg at var greit.

    For da syntes jeg litt synd på henne, må jeg innrømme.

    Siden hu ikke hadde råd til å kjøpe seg en pose kaffe, engang.

    Så jeg kjørte henne til nærbutikken der da, hvor jeg betalte for en pose kaffe, (blant annet), som mora mi ikke hadde råd til å betale for selv da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg, hadde flytta tilbake igjen til Nevlunghavn, og fått seg en eldrebolig der.

    (Noe som var nytt for meg, da).

    Og hu fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg hadde fem hundre kroner til meg, (eller noe), i bursdaggave, da.

    Og at bestemor Ingeborg ville det, at jeg skulle kjøre innom henne, i Nevlunghavn, da.

    Mora mi fortalte meg vel at bestemor Ingeborg bodde like ved det gamle biblioteket der, (som jeg husket fra 70-tallet, siden jeg var med bestemor Ingeborg dit en gang da, (da min mors foreldre bodde i det store skipperhuset deres, i Blombakken).

    Biblioteket, det var vel stengt på 90-tallet, og før det ble bibliotek, så var det vel skole der, så veien som bestemor Ingeborg bodde i, den het Skoleveien, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte innom bensinstasjonen i Helgeroa, på veien ut mot Nevlunghavn, (husker jeg).

    For jeg hadde litt lite bensin på bilen da, (fant jeg ut).

    Men på den bensinstasjonen, så var bensinpumpene så gammeldagse, at jeg ikke skjønte noe av dem, da.

    Så jeg måtte be en gutt i 18-års alderen, (eller noe), om å forklare for meg, hvordan den bensinpumpa fungerte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg syntes at bilen min var morsom, (husker jeg).

    Og jeg ble invitert, til å være hos henne, i flere dager, da.

    (For bestemor Ingeborg hadde vel et gjesterom der, mener jeg å huske).

    Noe jeg sa at var greit, for jeg hadde ikke noen bestemte ferieplaner, da.

    Jeg tok det litt på sparket, liksom.

    Og jeg var ikke helt sikker på, om jeg hadde råd til å dra, med ferje, til Danmark.

    Eller om jeg istedet skulle kjøre ned til Sørlandet, en tur.

    Men siden Pia hadde spredd det så mye, at jeg skulle til Danmark, så ble jeg nesten litt fanget, av det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, hu hadde ikke fått klippet plenen sin der, husker jeg.

    Men hun hadde en gressklipper stående der, da.

    Så jeg klipte plenen der en dag, som det var fint vær da, (noe det vel forresten var alle de dagene jeg var der, tror jeg).

    Og jeg fikk også jobben, av bestemor Ingeborg, å kjøre ut til en ganske kjent matbutikk, (som jeg ikke klarte å se noe til, da jeg bodde i Kvelde, i 2005, og satt på med onkel Martin, noen ganger, for å besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn), i Helgeroa, (som lå på venstre hånd, langs veien, når man kjørte fra Nevlunghavn mot Larvik, (og velger den veien som ikke går om Stavern)).

    Og i den matbutikken, så måtte jeg veie opp en kilo eller to med frosne reker da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og også kjøpe en del andre ting, (for bestemor Ingeborg), da.

    Og da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg sin eldrebolig.

    Og ga henne kvitteringen, fra matbutikken, da.

    Og da fortalte bestemor Ingeborg det.

    At søstera mi Pia, hadde vært på besøk hos henne, tidligere den sommeren.

    Men at Pia ikke pleide å ta med kvitteringa, når hu var i butikken, og handla for henne.

    (Det må vel ha vært butikken i Nevlunghavn, isåfall, hvis jeg skulle tippe.

    Siden Pia ikke har hverken lappen eller bil, da.

    (Ihvertfall så hadde hu ikke det da jeg flykta til England, i 2005)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro også på stranda, i Nevlunghavn, (husker jeg).

    (Den stranda ved siden av Gurvika der.

    Like ved der hvor bestefar Johannes, hadde funnet en hule, på 70-tallet, en gang.

    Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok vel).

    Og da la jeg meg ned, i nærheten av noen lokale ungdommer der, (husker jeg).

    Og det lurer jeg på om var han som hadde hjulpet meg med den bensinpumpa, på bensinstasjonen i Helgeroa, en dag eller to tidligere.

    For jeg mente at jeg kjente igjen han, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og han lå der sammen med blant annen en veldig strøken lyshåret dame, i 17-18-års alderen, (husker jeg).

    Som lå der toppløs da, (mener jeg å huske).

    Og plutselig, så stakk alle de kara, (som hu lå der sammen med), opp på et fjell der da, og lot hu dama ligge aleine der, (husker jeg).

    Noe hu klagde på, til han ‘bensinstasjon-karen’, da han dukka opp der igjen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den neste dagen, (eller noe), så møtte jeg plutselig onkel Håkon(!), (husker jeg), utafor butikken, på campingplassen der, (som lå rett bak den sandstranda, som jeg hadde ligget og solt meg på, en av de forrige dagene, da).

    (Den stranda, det var forresten den samme stranda, hvor jeg en gang hadde kasta en glassmanet, på søstera mi, på 70-tallet.

    Og som jeg hadde gått rundt på, med en metalldetektor, (som jeg hadde kjøpt billig på postordre), en gang, på 80-tallet.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Onkel Håkon, han fortalte meg det, at han og tante Tone, hadde pleid å ligge i telt, på campingplassen der, de siste somrene.

    Noe som var nytt for meg.

    For på den tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (altså på 80-tallet).

    Så pleide de å dra på ferie til Danmark, (og til Bulgaria osv.), om somrene, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, han dro meg med, til teltet, som han og tante Tone, bodde i der, da.

    Og der var sannelig (fille)-tante Tone og.

    De bydde på en øl, (mener jeg å huske).

    For de hadde et fortelt, (eller om det var platting(?)), der og, da.

    Hvor jeg ble invitert til å sitte litt, da.

    Og jeg forklarte vel det, at jeg nettopp hadde operert kneet, og at jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (i Nevlunghavn), og at jeg hadde tenkt meg videre til Danmark, da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 15: Og enda mer fra Aker sykehus

    Han som rulla sykesenga mi ned, fra ortopedisk avdeling og til operasjonssalen.

    Han sa til meg det forresten, (på veien ned til operasjonssalen), at blodprosenten min, (eller noe sånt), var så bra, da.

    For den var visst 100, da.

    (Hva nå det betyr).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia begynte forresten å peke på, (eller nikke mot), kateterledningen min, da hu var innom sykehuset, den andre gangen, (må det vel ha vært).

    Og det virket for meg, som om hun hintet om, at jeg burde ta den ut selv.

    Men det syntes jeg ikke at virket aktuelt, da.

    Jeg var nok litt bekymret siden hu som satte inn den slangen, (hu unge sykepleiersken som var på opplæring), hadde liksom stanget den inni veggen, inni tissen min, (gjentatte ganger), sånn at det gjorde vondt, (gjennom den begynnende narkosen), da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så derfor, så tenkte jeg nok det, at det var sikrest, å la sykehuset ordne med dette, da.

    Siden de var utdannet i å drive med sånne slanger, da.

    Jeg hadde jo aldri hørt om kateter, før jeg ble lagt inn, på Aker sykehus der, for å ha denne operasjonen.

    Og jeg hadde langt mindre noen utdannelse i å drive med sånt her, da.

    Så hva Pia mente, med det jeg oppfattet som ‘kateter-signalisering’, det vet jeg ikke.

    Det kan da vel ikke ha vært sånn at sykehuset har ringt søstera mi og bedt henne dukke opp på sykehuset for å hinte til meg om at jeg måtte ta ut kateterledningen selv?

    Det må i såfall vært som noe veldig ‘vagistisk’.

    Noe i retning av det som står i den boken som heter ‘Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars’.

    Hvis det var sånn, at sykehuset ringte søsteren min, på denne måten.

    Så må man vel si at Aker sykehus er fra Venus, da.

    Men et sykehus på jorda burde vel være fra jorda, mener nå jeg ihvertfall.

    Så hva som foregikk her, det veit jeg ikke.

    Men tilslutt så spurte ei sykepleierske, (på ortopedisk avdeling der), meg, om hu skulle ta ut den kateterslangen.

    Og da sa jeg greit, da.

    Og så dro hun bare den slangen ut av tissen min, da.

    (Og det å få ta den slangen ut, det gjorde ikke noe vondt, i det hele tatt, forresten.

    Ihvertfall ikke i forhold til å få satt den inn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde med en olabukse, på sykehuset.

    Men operasjonssårene grodde ikke.

    (Siden jeg måtte ha beinet mitt i en sånn kne-bøye-maskin, antagelig).

    Så jeg fikk en blodflekk, på buksa da, over kneet.

    (Som var stiftet sammen, med mange stifter, over kneskåla, og også på sida av beinet, (litt ovenfor og til venstre for kneskåla)).

    For de gikk inn i kneet fra to steder, da).

    Så en kar, som var på besøk på sykehuset, (eller noe).

    Han lurte på om jeg nettopp hadde vært i en ulykke, (eller noe), siden han så at det var blod på buksa mi, da.

    En gang jeg gikk ned, (på krykker), der Narvesen-kiosken var, i første etasje, og vel antagelig videre ut inngangsdøra, et stykke, for å få meg litt frisk luft, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, så fikk jeg beskjed om, at jeg skulle dra hjem, (et par dager før beregnet, vel).

    Og da var det et par dager, til jeg fikk lønning.

    (Eller om det var forskudd).

    Så dette var nok like før 15. april eller 1. mai, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da, så måtte jeg få rekvisisjon, på drosje hjem.

    For jeg hadde vel brukt litt mer penger, enn planlagt, på sykehuset, da.

    Kanskje siden han romkameraten min, var så slitsom.

    At jeg ville leie TV der da, osv.

    Så jeg tok en drosje, (som jeg fikk rekvisisjon på, som sagt), til ved apoteket, i Waldemar Thranes gate der.

    (Som lå bare 50 eller 100 meter, fra Rimi-boligene der).

    Og så kjøpte jeg en flaske pyrisept, (husker jeg), og noen slags sterile bomullsdotter, til å ta på pyrisepten med da, (må det vel ha vært).

    For det operasjonssåret mitt, det hadde ikke vært vasket, siden operasjonen, (sånn som jeg husker det).

    Så jeg var redd for at operasjonssåret ville bli infisert, da.

    (For operasjonssårene var ikke grodd ennå, da).

    Og jeg hadde lært om infeksjoner, en av de første dagene, på Aker sykehus.

    For en overlege, (eller noe), fortalte meg det, at omtrent ti prosent av alle operasjonssår, ble infisert, da.

    Så derfor priorterte jeg å kjøpe pyrisept og sånn, da jeg kom hjem fra sykehuset.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg kjøpte pyrisepten og de bomullsdottene, (som var ganske dyre vel).

    Så hadde jeg ikke så mye penger igjen, i lommeboka.

    Og jeg kom vel hjem fra sykehuset, på fredagen, (eller noe), tror jeg.

    Også fikk jeg vel ikke lønning, før på mandagen.

    (Noe sånt).

    Så jeg husker at jeg var litt hjelpesløs, da.

    De første dagene, etter operasjonen.

    Jeg spurte noen pakistanere, som dreiv en pizzarestaurant, rett ved siden av inngangen til utestedet La Boheme der, i Bjerregaardsgate.

    Om jeg kunne få krite en pizza, til mandag, siden jeg nettopp hadde kommet hjem fra sykehuset.

    Men det gikk visst ikke, fikk jeg til svar, da.

    Så da måtte jeg ta 37-bussen, (på krykker), ned til Postbanken i Akersgata der.

    (Som lå noen få hundre meter nærmere St. Hanshaugen, enn regjeringskvartalet).

    Og så tok jeg ut noen penger, på et kredittkort, som jeg hadde.

    (Muligens det jeg fikk, da jeg ville kjøpe de to videospillerne, på avbetaling, på Bryn Senter, et par års tid, før det her.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Sånn at jeg fikk litt penger til mat da, fram til jeg fikk lønninga.

    Og så tok jeg bussen opp igjen da, til St. Hanshaugen.

    Og det funka greit, da.

    Selv om det var litt uvant for meg, å ta bussen, på krykker, osv.

    Og jeg var kanskje fremdeles litt døsig, etter at jeg hadde fått smertestillende, på sykehuset, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter operasjonen, så prøvde jeg å få lest ut en bok, som het Ringenes Herre – To Tårn, av Tolken.

    (Som jeg hadde liggende hjemme vel, fra før operasjonen).

    Men jeg sov dårlig, på grunn av de stiftene i kneet.

    Og jeg hadde fått med meg noen smertestillende piller, som jeg vel tok noen av, da.

    Så jeg klarte ikke å konsentrere meg så mye, om lesinga, husker jeg.

    Men det var ishockey-VM, fra Tyskland, på TV, husker jeg.

    Og søstera mi var innom, en gang, og da kopierte jeg en vitsen, som de TV-kommentatorene hadde fortalt, under en av ishockey-kampene, da.

    Nemlig at det var ‘dreite drittel’.

    Noe som betydde at det var tredje omgang, i ishockey-kampen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde vært hjemme, i en drøy uke, (tror jeg at det var), så måtte jeg på kontroll, på sykehuset.

    En lege, oppi 70-åra, (så det ut som), så på operasjonssårene mine.

    Og han ble sur, på meg(!), (syntes jeg at det virka som, ihvertfall), siden at operasjonssårene mine ikke hadde grodd, da.

    Men det kunne vel ikke jeg noe for, mente jeg.

    (Selv om jeg ikke sa noe vel.

    For han legen sa ikke noe særlig selv, da).

    Men jeg trodde selv, at grunnen til at operasjonssårene ikke hadde grodd, var at beinet mitt hadde ligget i en sånn kne-bøye-maskin, i flere dager, (rett etter operasjonen), mens jeg var på sykehuset der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener også at jeg skimta hu sykepleiersken, med det lyse håret, som hadde sagt at jeg var så sprek.

    (Altså hu som hadde lært meg å bruke den gåstolen).

    Da jeg var innom på kontroll der.

    Og at jeg muligens sa hei til henne, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Aker sykehus hadde vært litt uklare, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), når det gjaldt når jeg kunne begynne å kjøre bil igjen, etter operasjonen.

    Men jeg ringte Glenn Hesler, noen uker etter operasjonen, (må det vel ha vært), og fikk han til å levere tilbake HiAce-en min, da.

    (Som han og Øystein Andersen hadde lånt.

    For bilen de vanligvis brukte, til automatfirmaet, hadde det visst vært noen problemer med da, eller noe).

    Og på 17. mai, (må det vel ha vært), så kjørte jeg bort til søstera mi da, (mener jeg å huske).

    Og da husker jeg at det stod noen karer, nede ved postkassene, (rett innenfor inngangsdøra), i Rimi-bygget der, og så på meg.

    (Disse kara liksom studerte meg da, (da jeg gikk forbi dem), må jeg vel si, at det virka som.

    Så det var nesten som at de hadde stått og venta på meg der.

    (Kunne det ihvertfall virke som, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi var også innom mens jeg var sykmeldt etter operasjonen, husker jeg.

    Hu klagde på at jeg hadde vinterdekkene til HiAce-en liggende på terrassen, (husker jeg).

    Sånn ville aldri faren min ha gjort det, sa hu.

    (Hu mente vel at faren min ville ha satt dekkene inn på verkstedet til bestefar Øivind, eller noe sånt, da).

    Men jeg hadde jo hatt den ekstrajobben, hos Chinatown Expressen, før jeg dro på sykehuset.

    Og etter at jeg kom ut fra sykehuset, så måtte jeg jo gå på krykker.

    Så da var det vanskelig for meg å flytte de ganske tunge dekkene til HiAce-en, for å si det sånn.

    Selv om jeg vel seinere flyttet disse dekkene til en bod, enten på loftet eller i kjelleren der, da.

    For det var boder begge steder, (som noen av stod tomme), så jeg fant meg etterhvert både en bod på loftet og en bod i kjelleren der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også å huske vagt, at mora mi spurte om gardinene, (eller mangelen på ordentlige gardiner), der.

    Og da svarte jeg vel muligens noe sånt som at jeg hadde vært på Hansen og Dysvik og sett på gardiner, da.

    Og at jeg skulle kjøpe nye gardiner etterhvert, da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan dette var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også innom jobben, (på Rimi Nylænde), mens jeg var sykmeldt, husker jeg.

    Og da husker jeg det, at det virka som for meg, at medarbeiderne der liksom ikke hadde noe respekt for meg lenger.

    Og hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu hadde jo bedt meg om å være strengere mot medarbeiderne, sånn at ikke hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg, ble upopulære, da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Så jeg begynte å kommandere Henning Sanne og Wenche Berntsen til å fylle opp pizza og sånn da, (husker jeg).

    Mens jeg bare var innom der.

    For det virka litt for meg, som at de to nesten ignorerte meg, da.

    Og det var jeg ikke vant med, fra den tida før det her, (den tida jeg hadde jobba, som nestsjef der), for å si det sånn.

    Men det var jo dumt av meg selvfølgelig, å begynne sånn.

    For når jeg var sykmeldt, så skulle jeg jo ikke ha kommandert noen, i butikken, liksom.

    Men jeg hadde liksom glidd inn i rollen, som den strenge nestsjefen der, da.

    Så jeg var kanskje litt redd for hva som ville skje, når jeg dukka opp der igjen, etter sykmeldingen min, da.

    (Når jeg så at disse to, (Henning Sanne og Wenche Berntsen), liksom bare ignorerte meg, (da jeg dukka opp der), da).

    Så jeg var kanskje litt redd for at medarbeiderne der, ville slutte å gjøre som jeg sa, da.

    (Når jeg kom tilbake igjen, fra sykmeldingen).

    Så derfor ‘klikka’ jeg kanskje litt, og begynte å be dem om å fylle opp Grandiosa, og sånn, da, (husker jeg).

    Når jeg egentlig bare var innom der for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det var ganske kjedelig, å bare være sykmeldt da, husker jeg.

    For dette her var før jeg hadde fått testet internett og sånn, da.

    Så jeg var bare hjemme og prøvde å få lest ut den To Tårn-boken, da.

    (Noe jeg ikke klarte.

    Av en eller annen grunn.

    For jeg hadde vanskeligheter med å konsentrere meg, (tror jeg), etter operasjonen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ble vel også kanskje litt nedfor, av å bare være aleine hjemme.

    For det eneste jeg gjorde hver dag.

    Det var liksom å gå å handle mat, i Rimi-butikken, i første etasje, i Rimi-bygget der, da.

    Og da hadde jeg med meg en bærepose, i butikken, vel.

    Og så hinket jeg rundt på krykker, og la maten jeg skulle ha, oppi den posen, da.

    Som hang på den ene krykka, da.

    (Var det vel).

    Og da pleide jeg å kjøpe pariserpizza, (fra frysedisken), nesten hver dag, husker jeg.

    For den var det bare å legge inn i steikeovnen, (som jeg vel begynte å bruke igjen, selv om den glassplata, (som jeg har skrevet om tidligere), i fronten, ikke var festet ordentlig, vel), og så spise, da.

    Så det her var en litt kjedelig tid da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle egentlig ikke gå på beinet, på to måneder, (husker jeg), etter operasjonen.

    Men etter en og en halv måned, (eller noe sånt), så orka jeg ikke å vente lenger, med å gå på beinet, (husker jeg).

    (For jeg blei nesten sprø da, av de krykkene, osv).

    Så da gikk jeg kjempesakte bort til Shell-stasjonen, (bort mot Bislett der), og kjøpte noe mat eller godteri der da, (husker jeg).

    Og det gikk greit da, (husker jeg).

    Selv om jeg ikke klarte å gå like fort som vanlig liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så ringte butikksjef Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), meg, (mens jeg fortsatt var sykmeldt), for hu ville at jeg skulle stikke innom Rimi Nylænde igjen, da.

    Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin innom der, (husker jeg).

    Og hu ville at jeg skulle kjøre innom Rimi Bjørndal, (en butikk som lå en del kilometer, lenger fra sentrum, enn det Rimi Nylænde gjorde, da).

    (Rimi Bjørndal lå ikke så langt unna Grønmø søppelfylling, forresten.

    Og Rimi Bjørndal var også nabobutikken, til Rimi Klemetsrud, (hvor jeg jo var på det mislykkede jobbintervjuet, den dagen som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, i 1994, (var det vel), som jeg har skrevet om, i Min Bok 4))).

    For butikksjefen der, (Kristian Kvehaugen), han trengte en ny assistent da, (sa Anne-Katrine Skodvin).

    Og dette passet jo med det distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og meg hadde pratet om tidligere.

    Nemlig at jeg først skulle være assistent, på en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).

    Og så være assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal vel måtte sies å være, for omsetningen der var jo cirka dobbelt så høy, som på Rimi Nylænde).

    Og så skulle jeg kanskje få bli butikksjef, (avhengig av hvordan jeg gjorde det som assistent da), husker jeg.

    Dette var noe distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, hadde pratet om, et år eller to, før det her vel.

    Så dette at hu ville at jeg skulle begynne å jobbe som assistent på Rimi Bjørndal.

    Det passet bra med det som vi hadde pratet om tidligere, når det gjaldt min karriere, i Rimi.

    Og Anne-Katrine Skodvin ville også sette opp lønnen min, fra 150.000 i året, til 160.000 i året, (husker jeg), hvis jeg tok den jobben, på Rimi Bjørndal.

    (Husker jeg at hu sa, i forbindelse med at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal der).

    Og det passet meg bra, siden jeg da ikke regnet med at jeg ikke trengte å ha noen ekstrajobb lenger, (for å få budsjettet mitt til å strekke til da), husker jeg.

    Så jeg husker at jeg kjørte avgårde, (fra Rimi Nylænde), etter den forklaringen, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde gikk meg, da.

    For å prøve å finne fram til Rimi Bjørndal, (som lå litt utenfor allfarvei liksom), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min mors fetter, Ola Ribsskog, skal visst kremeres, (som min mor). Jeg synes det er rart at noen folk skal kremeres, mens andre blir begravet. Hm

    mors fetter bisettelse

    http://www.ecclesia.no/publish_client/user_baerum/index.cgi

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om bisette

    http://no.thefreedictionary.com/bisette

  • Det stemte visst at min mors fetter, Ola Øyvin Ribsskog, er død. Men hva betyr det korset igjen? Hm

    stemte visst at ola øyvin ribsskog var død

    http://tux.aftenposten.no/personalia/paperadsobi/805716.pdf

    PS.

    Og hvorfor kaller de Samasati for Margrete?

    Her må det være noe ‘tullings’.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    samasati hm

    http://skattelister.no/skatt/profil/samasati-margrete-ribsskog-41770420/

  • Noen mener visst at min mors fetter, Ola Ribsskog, (rektor i Bærum og sønn av lensmann i Aurskog, Øivin Ribsskog), er død. Kondolerer i såfall!

    mor fetter død hm

    PS.

    Jeg var/er litt skeptisk, til han Ola Ribsskog, siden han var så høyt, hos frimurerne, (og jeg syntes også at han prata litt som en nazist, (på telefonen), men jeg kjente han jo egentlig ikke, da):

    skeptisk nazist hm

    http://www.tv2nyhetene.no/prosjekt/frimurer/losjer/rosene/medlem/86245

  • Her kan man se at det var mora mi som flytta ned til Larviks-distriktet først, (også kom bestemor Ingeborg, onkel Martin og tante Ellen etter)

    ingeborg sætre

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2011/02/na-var-postmann-her-med-testamentet-til.html

    PS.

    Her er mer om dette:

    1973 hedrum

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2009/11/na-har-jeg-fatt-tilsendt-noen-papirer.html

  • Min sveitsiske kusine Rahel har visst blitt muslim

    rahel muslim

    http://www.facebook.com/photo.php?fbid=10150919157664411&set=a.10150919156229411.436414.530054410&type=3&theater

    PS.

    Rahel minner litt om mora mi Karen, (synes jeg), på det her bildet:

    rahel minner litt om karen

    http://www.facebook.com/rahel.savoldelli

  • Det vi gjorde på Rimi, angående dette problemet, var at vi hadde Checkpoint varemerking, som fikk noen varer til å pipe, hvis de ikke var betalt

    kunne ha installert checkpoint

    http://dt.no/nyheter/fjerner-indrefilet-fra-disken-1.7457732

    PS.

    Rundtom-nissen, var forresten en, som onkelen min Håkon, dreiv og babla om, like etter at mora mi sendte meg for å bo hos faren min, høsten 1979.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    mer om rundtomnissen

    http://dt.no/nyheter/1977-nissen-som-ble-nasjonal-kjendis-1.5222151