johncons

Stikkord: Karen Ribsskog

  • Min Bok 2 – Kapittel 81: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Arne Thomassen, han sa det, en gang, det året, som jeg leide av han og Mette Holter, på Furuset.

    At mens han var sammen med mora mi, (Karen Ribsskog), og vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, utenfor Larvik, på midten av 70-tallet.

    Så hadde han fått en kamerat, som var ekspert på sinnsykdom, eller noe, til å prate med mora mi.

    Og hu var sinnsyk da, sa han kameraten.

    Og Arne Thomassen fortalte meg det, at han kunne se det på meg, at jeg også hadde det samme, som mora mi da.

    Fordi jeg ble så anspent, når dem fikk gjester jeg ikke kjente, osv.

    Jeg selv lurte vel kanskje på om det var fordi jeg var litt sjenert kanskje, og var vant til å bo for meg selv, osv.

    Men jeg sa ikke noe da.

    Men Arne Thomassen fortalte meg at man kunne leve med den her sykdommen da.

    (Det som mora mi hadde hatt av noe slags sinnsykdom da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men nå var vel ikke Arne Thomassen noe ekspert på sånt her, akkurat.

    Så jeg tok ikke det han sa så særlig seriøst, må jeg innrømme.

    (Selv om stusset en del på det her da, må jeg innrømme).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På jobben, på OBS Triaden, så pleide han med det mørke håret, som jeg seinere jobba sammen med, i ferskvareavdelingen.

    (En som liksom hadde mørk sleik og et ‘colgate-aktig’ smil vel.

    Og som seinere, når jeg spilte fortball med Glenn Hesler og Øystein Andersen sin kamerat Tom, (som jeg har skrevet om før i Min Bok 2 vel), som var butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen.

    På midten av 90-tallet.

    Så pleide noen folk som jeg hadde vært kolleger av, på OBS Triaden, å være med, i den ‘fotball-gjengen’, til han Tom da.

    Blant annet han med det mørke håret, fra ferskvareavdelingen da.

    Og en annen, ganske tynn og hengslete kar, (som het Anders muligens vel), som pleide å jobbe på gølvet, på OBS Triaden, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han med det mørke håret, i ferskvareavdelingen.

    Han pleide å si til meg, at jeg spiste for usunn mat, (eller noe), når jeg hadde lunsj-pause.

    (Dette var før jeg begynte å jobbe i ferskvaren da.

    Så det var kanskje litt rart at han kommenterte om det).

    Kanskje fordi jeg drakk cola, eller noe.

    Så en gang, når det var tilbud, på Yoplait-jogurt.

    Så kjøpte jeg det, husker jeg.

    For da jeg gikk på ungdomsskolen, så var jeg ikke noe glad i melk, husker jeg.

    Men meierienes frukt-jogurt, de klarte jeg å få ned, mener jeg å huske.

    Så nevnte jeg det til han med det mørke håret, i ferskavareavdelingen da, når han kom inn på spiserommet der, i en lunsj-pause da.

    At se, nå har jeg kjøpt meg jogurt, nå kan du ikke klage på at jeg er så usunn lenger vel.

    (Noe sånt).

    Men da var det feil og da.

    For da svarte han fra ferskvaren noe sånn som at, ‘hvis du hadde spist en jogurt som det ikke var så mye sukker i så’.

    For da var det galt og, når jeg spiste sånn Yoplait-jogurt da, (skjønte jeg).

    Så etter den episoden, så skjønte jeg det, at uansett hva jeg spiste, så kom sikkert han karen i ferskvaren til å mene at jeg var usunn antagelig da.

    Men de episodene, når jeg fikk høre at jeg var så usunn.

    De fikk meg vel kanskje til å tenke litt mer på kostholdet mitt, osv., da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg husker forresten at kassaleder Helene, (hu som var fra Finland), en gang, sa til meg, at noen av kassererne ikke likte at jeg var avløser.

    Men hun ville bruke meg som avløser like vel da.

    Og hva det gikk på, det mener jeg at jeg overhørte.

    Og det var at hu Marit, (var det vel), hadde sagt til Helene, at hver gang jeg hadde avløst henne, så hadde hu diff i kassa.

    Men jeg må innrømme det, at jeg var vant til at femtiøringene lå der, og bindersene, (eller om det var strikker), til å bunte seddel-buntene, som vi la ned i drop-safen, lå der, og at pantelappene lå der liksom da.

    Men alle kassererne, de hadde sitt eget system nesten, i kassaskrinet sitt da.

    Så jeg ble litt stressa noen ganger, av å avløse enkelte av dem da.

    Hvis skrinet deres var for forskjellig fra mitt eget skrin, som jeg var mest vant til da.

    Så jeg innrømmer det at jeg kan ha rota litt da.

    Når jeg avløste dem som liksom hadde et ‘rart’ skrin da.

    Men vanligvis så fikk jeg ikke ikke noe særlig diff selv.

    Men Marit, (var det vel), hu mente at jeg bare var nøye, når jeg slo på mitt eget oppgjør da.

    Men det var vel kanskje ikke helt riktig.

    Altså, det jeg så på som viktigst, det var vel kundeservice-en liksom.

    Så hvis det mangla ti øre, i skrinet, eller en femti-øring, så ødela ikke det dagen min liksom.

    For jeg hadde jo gått handel og kontor, og markedsføringslinja, et år, blant annet, så jeg var kanskje mer vant til å tenke kundeservice da.

    Enn i tiøringer.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert så ble det sånn, at avløserne hadde med seg sine egne skrin.

    Og slo på sitt eget kasserer-nummer, når de avløste kassererne da.

    Men da kunne det bli problem, hvis man glemte seg, og la for eksempel en tusenlapp, i drop-safen da.

    For da fikk jo den kassereren man avløste, en plussdiff, på tusen kroner.

    Og man selv, (som avløser), fikk en minusdiff, på tusen kroner da.

    En gang, så fikk jeg en sånn minusdiff, (husker jeg).

    Men hu kasserer-dama, (ei jeg ikke husker navnet på nå), hu fikk vel ikke noe plussdiff vel.

    Så da satt jeg igjen med en stor minusdiff da.

    Og da lurte jeg på om hu kasserer-dama jugde husker jeg.

    Og om hu rappa den tusenlappen, når hu så at hu hadde ‘min’ tusenlapp i oppgjøret sitt da.

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall at jeg mistenkte at det kunne være sånn.

    Jeg husker ikke navnet på hu kassadama.

    Men det var ei med lyst hår, på min alder, som jobba deltid der vel.

    Mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på noe slags pub-til-pub runde, (eller noe), i Oslo sentrum, mens jeg jobba, på OBS Triaden.

    Så lurte jeg vel på, hvilken pub, som jeg skulle gå på da.

    (Noe sånt).

    Jeg kikka litt inn på Andys Pub, i Stortingsgata, hvor jeg hadde vært og drukket, en eller to ganger vel, før det her da.

    Og da så jeg ei kassadame, fra OBS Triaden, som het Caroline, (eller noe sånn), vel.

    Og hu satt ved et bord, (eller om hu stod og prata), med en ganske barsk kar, som var litt eldre enn henne da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men en seinere gang, da jeg var på jobben.

    Så spurte jeg hu Caroline, (eller hva hu het igjen), om det var henne jeg hadde sett, på Andys Pub der da.

    Men da mente hu at det ikke var henne da.

    Noe jeg egentlig fant det vanskelig å tro, (for å være ærlig).

    For jeg mente at jeg hadde kjent henne igjen, når jeg så henne gjennom vinduet, i Stortingsgata der da.

    Men jeg sa ikke noe mer da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Våren/sommeren etter at det vikariatet mitt gikk ut, hos OBS Triaden.

    (Altså våren/sommeren 1991).

    Så jobba Magne Winnem på Rimi Rosenkrantzgate, (var det vel, ihvertfall så var det en Rimi, som lå mellom Stortinget og Rådhuset da, ganske langt ned mot fjorden).

    Jeg skulle på Danmarkstur, med OBS Triaden, (med Stena Saga), husker jeg.

    Så jeg trengte noen klær.

    Og jeg var også litt lei, av OBS Triaden, siden jeg ikke visste sikkert, at jeg kom til å få mange vakter, sommeren 1991 da.

    (Siden vikariatet mitt nettopp hadde gått ut der).

    Fram til jeg begynte å studere, på NHI igjen.

    Og jeg hadde vel nevnt det her for Magne Winnem da.

    Som hadde en dansk butikksjef, (mener jeg å huske), på Rimi Rosenkrantzgate der.

    Så jeg var interessert i heltidsjobb, fram til NHI begynte igjen da.

    Og Winnem hadde nevnt det for sin danske Rimi-butikksjef, at jeg var interessert i en ny jobb da.

    Så jeg hadde et jobbintervju, med han danske Rimi-butikksjefen, i Rosenkrantzgate der, mens jeg jobba deltid på OBS Triaden da.

    På slutten av det friåret mitt, fra NHI.

    Men jeg nevnte det da, (i jobbintervjuet), at jeg skulle begynne å studere igjen, til høsten, på NHI.

    Og derfor fikk jeg ikke jobb, på Rimi Rosenkrantzgate.

    For han danske butikksjefen, han så etter en person, som kunne jobbe heltid der fast fremover da.

    Og ikke bare et par-tre måneder, fram til august-måned liksom.

    (For det hadde vel da blitt litt vel turbulent kanskje.

    Hvis de måtte ansette en ny medarbeider, og denne slutta igjen like etterpå).

    Så han danske Rimi-butikksjefen, han takket meg, husker jeg.

    Siden jeg hadde vært ærlig, og nevnt det, at jeg skulle begynne å studere heltid, på NHI igjen, til høsten da.

    (Og ikke hadde prøvd å skjule det da).

    For det visste han visst ikke fra før da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda vel Magne Winnem vel må ha visst om det her.

    Så det er mulig at Magne Winnem, (som jobba som assisterende butikksjef der vel), prøvde å villede sin danske butikksjef da.

    Og kanskje prøvde å skape stry for meg også.

    Hvem vet.

    Altså ved å ikke fortelle sjefen sin om at jeg skulle begynne å studere, til høsten da, (mener jeg).

    For da hadde vel det blitt et skikkelig rabalder, (kan jeg tenke meg), når den tid kom.

    Hvis jeg hadde latt som at jeg var interessert, i en fast heltidsjobb der.

    Også hadde jeg bare slutta, etter en par måneder, for å begynne å studere igjen.

    Det hadde vel vært som svindel nesten.

    (For å overdrive litt kanskje, men likevel).

    Så jeg syntes at dette jobbintervjuet, det ble kanskje litt rart da.

    Hvorfor ville han danske Rimi-sjefen, til Magne Winnem, prate med meg om en fast heltidsjobb, liksom.

    Når det var kjent, (må man vel si), ihvertfall blant mine kamerater og kjente, at jeg skulle begynne å studere heltid igjen, på NHI, høsten 1991.

    Nei, det her virka litt rart da, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg ikke sa noe til Winnem vel.

    Kanskje fordi jeg var litt stressa, siden jeg jo også skulle handle klær, denne dagen, (en skjorte, blant annet), til den Danmarksturen da.

    Og nå idag så virker vel denne episoden fortsatt litt rar, vil jeg vel si.

    (Når jeg tenker mer på det her, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Dette er Globusgården i Drammen, hvor bestemor Ågot tok meg med på kafeteria, på 70-tallet. Mora mi hang der sammen med mange pakistanere på 80-tallet

    globus gården strømsø

    http://dt.no/nyheter/hemmelighetsfulle-om-globusgardens-fremtid-1.7113918

  • Min Bok 2 – Kapittel 72: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Det her er ikke så lett å skrive om, men jeg får vel prøve å komme meg igjennom det.

    Jeg hadde jo mitt eget rom, hos Arne og Mette og dem.

    Og jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år.

    Så jeg var vant til å ha litt privatliv, for å si det sånn.

    Så det hendte at jeg runka da, på det rommet.

    Og noen ganger på dagen, uten å skru av lyset vel.

    Og det lyset, det var jo det fra Forsvarets Overkommando der.

    Som var for bruk i kontorbygninger egentlig.

    Og det var en lysrør-lampe da, og ikke en lyspære-lampe.

    Så den lyste skikkelig opp da.

    Og det tenkte jeg på, fordi jeg en gang overhørte det, at noen unge damer, i den blokka, som var ovenfor vinduet mitt vel, de sa noe sånt som at, ‘har vi ikke fått bra underholdning da?’.

    (Noe som jeg kunne høre inne på rommet mitt da).

    Og da lurte jeg på det, (husker jeg), om de her unge dame-stemmene, som jeg overhørte, utafor vinduet mitt, prata om meg da.

    (Og om de kunne se meg gjennom gardinene, på rommet mitt da, siden den taklampa på rommet mitt, lyste så sterkt da).

    Så etter det her, så pleide jeg vel å runke under dyna, og med lyset slått av, vil jeg vel tippe på.

    For den lampa som jeg fant hos Forsvarets Overkommando der da, (og som Arne Thomassen sa at det var greit at jeg tok med, for det var ikke taklampe på rommet mitt da, og Forsvarets Overkommando hadde så mange sånne taklamper på lager), den var nok ikke ment for hjemmebruk, (vil jeg si), for lyset var så sterkt da.

    Samtidig, så var jeg bare nettopp fylt 20 år, da jeg flytta inn der.

    Så jeg var ikke vant til å gjøre innkjøp av taklamper osv., for å si det sånn.

    Så hvordan jeg skulle få tak i en taklampe der, det var nesten som et mysterium for meg.

    Og den lampa fra Forsvarets Overkommando, den datt ned igjen.

    Så store deler av tida, som jeg bodde der, så var jeg vel uten lys i taket, på rommet mitt da.

    Så hvis jeg skulle lese, (eller noe sånt), så måtte jeg gjøre det i stua da.

    (Hvor det ofte kunne være masse andre folk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det året jeg bodde på Abildsø, forresten.

    Noen måneder etter at jeg hadde besøkt mora mi i Tønsberg, rett etter nyttår, i 1990 vel.

    Så ville mora mi møte meg i Oslo, husker jeg.

    Hu ville møte meg på Theatercafeen, av alle steder.

    Jeg hadde vel kanskje vært såvidt innom der, en gang, sammen med Magne Winnem, siden vi pleide å fly rundt, på alle stedene i byen, og nok var litt nysgjerrige på Hotell Continental og Theatercafeen da, (som lå i samme bygning der, i Stortingsgata vel).

    Jeg var så vant til å ha boblejakker, fra da jeg gikk på skole, på 80-tallet, at jeg må innrømme det, at jeg kjøpte meg en blå og lilla, (eller noe), boblejakke, på Dressmann, det første året jeg bodde i Oslo.

    For jeg regna med at jeg burde ha en boblejakke, om vinteren da.

    For jeg var vant til litt kaldere forhold, på Berger da.

    (Seinere, så fant jeg ut, at det sjelden blir så utrolig kaldt i Oslo Sentrum.

    Ihvertfall så ligger sjelden snøen lenge av gangen der.

    Det er kanskje alle bilene og menneskene som gjør at snøen smelter så raskt.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må innrømme at jeg var litt flau, over å møte mora mi, på Theatercafeen der.

    For jeg var jo en vanlig ung mann, fra Bergeråsen.

    Og på Theatercafeen, så var det veldig snobbete.

    Det var en kelner ved bordet, som oppførte seg veldig høflig og formelt, vil jeg si.

    Mora mi ville ikke sette seg innerst, i Theatercafeen der.

    Men satt ved et bord, ved vinduet, like etter inngangen der, (mener jeg at det var).

    Jeg tror vel bare at jeg drakk et glass cola, eller noe sånt der, kanskje.

    Jeg husker ikke helt.

    Men mora mi drakk vel kanskje te eller kaffe da.

    (Noe sånt).

    Det er mulig.

    Mora mi klagde på boblejakka mi, husker jeg.

    Hu mente vel noe sånt, som at det ikke passet seg, for en ung mann, som meg, å gå med en såpass feminin boblejakke, som hadde lilla felter på skuldrene og sånn da.

    Men det hadde ikke falt meg inn da, for på 80-tallet, så var det moderne, for gutter/menn, å se litt femi ut da.

    Så det var liksom en typisk 80-talls boblejakke kanskje, som jeg hadde kjøpt, (trodde ihvertfall jeg da).

    Jeg ville bare ha en jakke, for å holde varmen, og som ikke så stygg ut liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stakk vel fra Theatercafeen, etter en halvtime eller time, eller noe sånt vel.

    Og mora mi, hu dro vel tilbake til Tønsberg/Borgheim da, (hvis hu ikke skulle noe annet i Oslo, mens hu først var der, det husker jeg ikke helt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde vært på jobb, på OBS Triaden, og jobba tidligvakt vel, (det var ihvertfall ganske lyst, den her dagen, sånn som jeg husker det, men dette kan jo ha vært en lys sommerkveld og).

    Og kanskje sitti på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen, hjem fra jobben da.

    Så gikk jeg gjennom Høybråtenveien der da, husker jeg.

    Og kanskje hundre meter før oppgangen, som Arne og Mette bodde i, (nemlig i Høybråtenveien 25D da).

    Så måtte jeg gå forbi Axel, og noen andre unger, som dreiv og leika i veien som gikk utafor blokkene der da.

    Axel sa ikke hei til meg, så jeg regner med, at han ikke kjente igjen meg da.

    Men jeg kjente jo igjen Axel, og la merke til hva han dreiv med, mens jeg gikk forbi de her ungene da.

    Og det Axel dreiv med, det var at han sa til ei rødhåra jente der, på sin alder, (det vil si i 11-12 års alderen vel), at ‘har du drukket for mye gulerot-saft eller?’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble jeg litt sjokka, husker jeg, over at Axel kunne være såpass frekk, og mobbe jenter, osv.

    For sånn pleide ikke jeg selv å oppføre meg, da jeg vokste opp på Bergeråsen, husker jeg.

    Selv da jeg var 9-10 år, så oppførte jeg meg vel mer snilt/voksent enn det, tror jeg.

    (For det meste ihvertfall vel).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det første året, som jeg bodde i Oslo, og leide en hybel, på Abilsø.

    Så hendte det jo, at jeg besøkte Axel og dem, da og.

    Og en gang, så var Axel og jeg, i nærmeste butikken der, som bare lå et par hundre meter unna blokka til Axel og dem vel, opp en gangvei da, i retning av den ‘egentlige’ Høybråtenveien liksom da.

    Ihvertfall så husker jeg det, at Axel og jeg, vi gikk sammen, ned den gangveien igjen, tilbake, i retning av oppgangen som Arne og Mette bodde i da.

    (Det var kanskje da Axel ville at jeg skulle prøve å stå på skateboard.

    Noe jeg ikke hadde så veldig lyst til, for å si det sånn.

    For jeg var høy og tynn og var redd for å skade meg da).

    Og mens vi gikk ved siden av hverandre, bort mot oppgangen, til Arne og Mette der da.

    Så gikk vi forbi ei nabojente, av Axel, som var noen år yngre enn han vel.

    Og muligens var mørkhudet, tror jeg.

    (Men det husker jeg ikke helt sikkert).

    Og hu spurte Axel, om ‘er det faren din eller?’.

    Så på den tida, som Axel og jeg, ble kjent.

    (For vi hadde vel bare møtt hverandre, en 4-5 ganger kanskje, etter at Axel flytta til faren sin, som tre-åring vel).

    Så var jeg mye eldre enn Axel.

    Jeg var 19 år.

    (Og jeg var 1.85 høy, selv om jeg var tynn da).

    Og det her, det var høsten 1989, som jeg flytta til Oslo, og tok kontakt med Axel og dem da.

    Og Axel, han er jo født høsten 1978.

    Så Axel, han fylte vel elleve år, (må det vel ha vært), på den tida, som jeg flytta til Oslo, for å studere da.

    Så når jeg, (som var 19 år), gikk ved siden av Axel, (som vel var 11 år da), i Høybråtenveien der.

    Høsten 1989 da.

    Så var det sånn, at noen av de unga, som var enda yngre enn Axel igjen da, og som var naboer av Axel, i Høybråtenveien-blokkene der.

    De lurte på om jeg var faren til Axel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde også en tøff kamerat, som muligens hadde rødt hår vel.

    Og muligens het Ronny, eller noe sånt vel.

    Men det her husker jeg veldig vagt da.

    Det var også noen unger på Furuset der, som brant en del gressbranner og sånn, på den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem der da.

    Men om Axel var med på det, det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Selv om jeg lurer på om han kanskje babla litt om noe sånt.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en Facebook-melding til Alexander Von Der Lippe

    facebook melding von der lippe

    http://www.facebook.com/?action=read&tid=id.319423208113878&sk=inbox

  • Jeg lurer på om det her er sønnen til min mors venninne, i Larvik. Hm

    sønn av min mors venninne i larvik

    http://www.facebook.com/people/Alexander-Von-Der-Lippe/576432252?sk=info

  • Min Bok 2 – Kapittel 67: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    Den sommeren jeg fikk så lite feriepenger, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), nemlig sommeren 1991.

    Så dro Magne Winnem med ned til hybelleiligheten hans i Waldemar Thranes gate, (husker jeg), for å spille roulette, om penger.

    Jeg forklarte at jeg hadde dårlig råd.

    Og Magne Winnem sa at jeg kunne låne penger vel.

    Men etter at vi hadde spilt, og jeg gikk i minus.

    Så sa Winnem at ville ha pengene likevel, for ellers så var det ikke noe kult å vinne.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde, hun flytta til Oslo, et par år etter meg, (mener jeg).

    Jeg husker ikke helt nøyaktig hvor hun bodde, men det var ved nederst i Maridalsveien, eller noe sånt vel.

    Jeg husker at jeg var med min søster Pia, på besøk til henne, en gang.

    Cecilie Hyde fortalte det at hun jobba med narkomane, i en avrusingsklinikk.

    Det var visst en kjent musiker der og, som var narkoman.

    ‘Er _du_ narkoman/heroinist’, hadde visst Hyde spurt denne musikeren om, da hu begynte å jobbe der, (sa hu).

    ‘Ja’, (eller noe), hadde visst musikeren svart da.

    Men Hyde fortalte det, at hu hadde taushetsplikt.

    Så hu ville ikke si hvem denne musikeren var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, før hu flytta til Oslo, så klagde forresten Hyde til meg, på at hu fikk så mange bøter, i posten, fra Oslo Sporveier.

    Hu lurte på om det var Lill (Beate Gustavesen), som sa at hu het Cecilie Hyde, når hu ble tatt i kontroller.

    Det visste ikke jeg noe om, så jeg svarte ikke.

    Men jeg lo litt inni meg ihvertfall da.

    For Cecilie Hyde var liksom litt sånn sjefete, (eller hva man skal kalle det).

    Så det var litt morsomt, hvis noen tulla med henne og, syntes jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste gangen, som jeg så Hyde, det var vel noen år etter at hu fortalte at hu jobba på avrusningsklinikk.

    Jeg dro inn på det utestedet, i Karl Johan, som lå over Manhattan/Underhuset der.

    (Et sted Winnem og jeg hadde pleid å dratt på en del, det første året, som jeg bodde i Oslo).

    Cecilie Hyde satt der, sammen med en tøff kar vel, som gikk bort fra bordet, en stund, vel.

    ‘Går du her?’, (eller noe), spurte Hyde.

    Akkurat som at jeg var for kul til å være der, eller noe.

    Jeg skjønte ikke helt hva Hyde mente.

    Men jeg skjønte at jeg ikke var ønsket da.

    Så jeg dro ut derfra igjen.

    Det hadde kanskje vært litt hyggelig å tatt en prat.

    Men når Hyde ikke ville prate engang så.

    Så var det jo hundrevis av andre utesteder i Oslo, liksom.

    Så jeg bare stakk derfra.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen år etter dette igjen forresten.

    Rundt 1996 kanskje.

    Så fortalte min søster Pia, til mora mi Karen, (mens jeg overhørte det), i Pia sin Ungbo-leilighet, i Tromsøgata, i Oslo.

    At Cecilie Hyde hadde fortalt søstera mi Pia en gang, at hu hadde vært forelska i henne.

    Så søstera mi fortalte det, til mora mi, (og meg), at Cecilie Hyde var lesbisk da.

    (Eller ihvertfall bifil).

    Og Pia sa at hu hadde fått sjokk da, (eller noe sånt), da hu hørte det, at Hyde hadde vært forelsket i henne da.

    (For mora mi spurte kanskje hvordan det gikk med Cecilie Hyde da.

    Også forklarte vel søstera mi, hvorfor hu ikke hadde noe mer med Cecilie Hyde å gjøre da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem hadde jo vært så mye hos meg, da jeg flytta til Oslo, et par år før det her.

    Så jeg var en god del, hos Magne Winnem, da han fikk seg Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, våren/sommeren 1991, var det vel.

    En gang, så var vel til og med Axel med, mener jeg å huske.

    Det var en gang som Magne ville spille badminton, oppe på toppen av St. Hanshaugen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som søstera mi Pia og jeg, var på ute på byen, eller noe.

    Sommeren 1991 kanskje vel.

    Og hu ikke hadde noe sted å sove over.

    Så dro jeg med henne opp til Rimi-leilighetene der, i Waldemar Thranes gate.

    Også maste jeg på Magne Winnem, sånn at vi begge fikk lov, til å ligge over, hos han.

    Pia sov i gangen der, og jeg på gulvet på soverommet hans vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte jo flytte ut, fra Arne og Mette der.

    Grunnet at Mette ikke ville at jeg skulle bo der lengre.

    Og Pia hadde nok prata om, at hu skulle flytte inn, til Oslo da.

    Så jeg prøvde å få med Magne Winnem, på å leie en leilighet, som han, Pia og meg, kunne spleise på da.

    Men Winnem fortalte, (enten da, eller seinere), at søstera mi, hu ville han ikke bo sammen med.

    Men han fortalte ikke hvorfor.

    Og jeg klarte ikke å se noe galt, med søstera mi.

    Så jeg skjønte ikke hva Winnem egentlig mente.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem var sånn delvis sammen med ei Rimi-dame med lyst hår og skakke tenner, da han bodde i Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gate der.

    Winnem inviterte meg ut, for å møte hu med skakke tenner, på Aker Brygge der, en gang.

    (Ved Beach Club der, eller hva det heter).

    Det er noen sånne kurver, i bakken der, på Aker Brygge, hvor skateboard-ungdommene pleier å skate vel.

    Ihvertfall så satt Winnem og så, i den retningen.

    Og plutselig så smalt det fra han, at ei uteligger-kone hadde tatt hånda si opp i fitta, mens han så på da.

    Og jeg tror det var sånn, at hu med de skakke tenna, også så dette.

    Mens jeg måtte spørre om hva det var som foregikk da.

    Mens vi satt der og drakk en halvliter vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg hadde festa, med Winnem og noen nord-norske Rimi-damer vel.

    (De pleide å dra på et utested i Pilestredet, ved et tidligere bryggeri der, eller noe.

    Men det er også mulig at vi bare festa i Rimi-bygget der, for det var vel ikke alltid at de gikk ut på byen vel).

    Så skulle dem på en burger-sjappe, (drevet av noen utlendinger vel), i Waldemar Thranes gate, på søndagen, husker jeg.

    Og jeg var så fyllesyk, at jeg klarte å knuse en cola-flaske der, husker jeg.

    Men jeg var så vant til, fra å jobbe på OBS Triaden, å tørke opp flasker, som kundene knuste da.

    Så jeg tørka opp den flaska selv, på den burger-sjappa der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem fortalte meg forresten det seinere en gang vel.

    (Muligens på innflyttingsfesten min, i Waldemar Thranes gate der, i 1996).

    At i ‘gamle dager’, (sikkert på 80-tallet da), så hadde det nesten bare bodd mannlige butikksjefer, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate.

    Og de hadde visst hatt en slags ‘avtale’, med noen sykepleierstudent-damer.

    Om å møtes på utestedet La Boheme, i Bjerregårdsgate, hver lørdagskveld da.

    Også hadde alle butikksjefene og sykepleierstudent-damene dratt tilbake til Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate der, og knulla, når La Boheme stengte da.

    Fortalte Winnem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev om det, i et tidligere kapittel, at det var enkelt, å klatre, over til terrassen til naboen, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate der.

    Men Winnem fortalte det, på begynnelsen av 90-tallet en gang.

    At en gang, så hadde ei Rimi-dame falt/hoppet ned, fra femte-sjette etasje der, og dødd da, når hu traff lageret til Rimi Waldemar Thranes gate, (eller hva det er i det bygget igjen), under terrassene der da.

    Så spurte jeg vel hvorfor hu Rimi-dama hadde drept seg selv vel.

    Men da svarte vel ikke Winnem noe vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det året jeg bodde hos Arne og Mette der.

    Så skulle Axel plutselig med skolen sin til Syden, husker jeg.

    (Til Lanzarote, var det vel kanskje).

    Og da ba Axel om å få låne et par solbriller av meg, som jeg hadde kjøpt i Brighton, sommeren før vel.

    Og da han kom hjem fra ferien, husker jeg.

    Så hadde han rota bort solbrillene mine da.

    Men han hadde kjøpt med et par høretelefoner, til walkman, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel var jo bare 11-12 år, det året jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, husker jeg.

    Men likevel, så fikk han damebesøk der, en gang, husker jeg.

    Det var noen ungjenter da, som lurte på om ei av dem hadde sjangs vel.

    Men Axel var ikke interessert da.

    Men han mente vel at han hadde sjangs på penere jenter da, mener jeg at Mette Holter sa seinere vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny klage til NRK







    Gmail – Oppdatering







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Oppdatering




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Sun, Feb 26, 2012 at 5:37 PM





    To:

    info@nrk.no


    Cc:

    PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>



    Hei,

    jeg har jo ikke bodd i Norge, siden 2005, så jeg må prøve en del ganger for å prøve å få klagen min, på tweet4tweet, riktig.
    Altså, hvorfor tillater NRK Seltzer å tulle med en som bor i England, og som ikke får sett disse programmene, og ikke klarer å se, om hva slags mobbing dette var, for jeg har bare sett et lite utdrag av programmet, på YouTube.

    Seltzer sier at han blir hypnotisert, av å lese mine memoarer, på min blogg.
    Da lurer jeg på hvordan jeg skal tolke dette.
    Han sier også at jeg skriver 100 sider hver dag, noe som ikke stemmer.

    Og de i studio sier at jeg blander børs og katedral.
    Dette er jo bare tull, som jeg har forklart om tidligere.
    Altså, min mor, Karen Ribsskog, hun ville vel ha sagt det, om en som ble hypnotisert, av å lese memoarer.

    At denne personen var åndsvak.
    Hvorfor lar dere åndsvake være programledere i NRK?
    Hvorfor lar dere hun Skavlan være programleder, hun har åpenbart ikke kontrollen.

    Jeg har sendt klager til PFU tidligere, og vet at NRK er ansvarlig for det som blir sagt, i deres program.

    NRK er ansvarlig redaktør.
    Så jeg må klage på NRK og ikke på Seltzer eller Skavlan.
    Det virker som at NRK prøvde å få meg til å virke skummel, siden man kan bli hypnotisert, av bloggen min.

    Dette er som sensur av min blogg, mener jeg.
    NRK/Staten vil ikke at Ola Nordmann skal lese johncons-blogg, og angriper meg og min integritet.
    Dere sier jeg selger godteri på min blogg, noe som er en løgn.

    Trekk tilbake dette, om at jeg selger godteri på min blogg og at man kan bli hypnotisert av å lese den.
    PFU dere har jeg egentlig null tillit til.
    Dere har tullet med meg før.

    Så jeg er irritert når jeg skriver det her.

    For det er som at Norge en dag later som om de er en flokk med skrudde, inavla kjærringer.

    Mens neste dag så er de Turbojugend.

    Den kjøper ikke jeg altså.
    Her er det sleipheten som råder, i Norge.
    Dere får vise at dere har baller, både NRK og PFU og gjøre jobben deres, og slutte å være som en gjeng med firfisler.

    Som tuller med alt mulig.
    Jeg er den som roper ulv.
    Jeg har hørt jeg er overhørt av 'mafian', i Oslo, i 2003.
    Dere kan ikke kreve av meg at jeg også skal være en som roer ned folka i Norge, og duller med dere, og sier at nei, det var egentlig bare en søt liten puddel-hvalp.

    Nå er jeg lei av å bli kødda med i Norge.
    Det er jo som at det bare sitter gnomer rundt omkring i Norge.
    Ingen gjør jobben sin.
    Har dere flytta til hytta?

    Nei det her er for dumt altså.
    Jeg får håpe at Island tar over Norge, eller noe.
    For jeg vet ikke hvem som har kontrollen i Norge nå, men det er ikke nordmennene tror jeg.

    Jeg håper ikke nordmenn er så sleipe, som det inntrykket jeg har nå, etter å ha prøvd å få mine rettigheter, siden 2005.
    Lykke til med å behandle min klage på saklig måte, uten å gnome det til, eller pisse i motvind.

    Erik Ribsskog





  • Min Bok 2 – Kapittel 47: Mer fra leiligheten til Arne og Mette

    I begynnelsen, da jeg bodde, hos Arne og Mette.

    Så skulle inngangsdøra stå åpen, (husker jeg at Mette sa).

    For vaskemaskinen, til de naboene, som hadde inngangsdør, rett ovenfor inngangsdøra, til Arne og Mette og dem, den virka ikke.

    Så nabokona, hu skulle gå inn og vaske klær noen ganger, på badet da, sa Mette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu nabokona hu fortalte meg også en gang, at hennes tenåringsdatter hadde blitt misbrukt seksuelt.

    Og hu hadde hørt rykter om, (fortalte hu), at jeg hadde hatt en vanskelig oppvekst.

    Og hu ville at jeg skulle fortelle om oppveksten min da.

    Men dette hadde jeg jo vært gjennom, med Cecilie Hyde, et år eller to tidligere.

    Da jeg bodde i Leirfaret.

    Og Pia og Cecilie Hyde flytta inn hos meg, i noen måneder.

    Så da sa jeg bare det samme, som Cecilie Hyde hadde sagt, på den tida.

    Da jeg spurte henne, om ikke hu også skulle fortelle om sin oppvekst.

    Så da sa jeg bare det, at jeg ikke hadde noe behov for å fortelle om oppveksten min.

    (Til nabokona og Mette Holter da, i stua til Arne og Mette der, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nabokona, hu kom også en gang på døra, og fortalte det, til Arne og Mette, at nå hadde det vært innbrudd, i en av kjellerbodene.

    Så nå var det bare å sende skademelding, (eller hva det heter igjen), til forsikringsselskapet.

    Hvis de ønska seg noen ekstra ‘grunker’.

    Og Mette og Arne dikta opp da, og fant på at dem hadde blitt frastjålet en Kärcher høytrykksspyler, og slalomski, (eller hva det var igjen, alt sammen), for mange tusen kroner da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En fredag ettermiddag, da jeg kom hjem, fra jobb, på OBS Triaden, høsten 1990, (var det vel).

    (Dette var den samme helgen, som Sentrumsløpet ble arrangert, mener jeg å huske.

    Eller om det var et annet gateløp, i Oslo).

    Så ble jeg tvunget, (må jeg si), av Arne Thomassen, til å bli med å jobbe, hos Forsvarets Overkommando, med å tømme et lager der.

    Arne Thomassen var sjef, for tre unge karer, fra Tønsberg eller Sandefjord vel.

    Og de her jobba i et flyttefirma, (eller noe), da.

    Og dette var et hasteoppdrag.

    Så jeg måtte være med å jobbe.

    For ellers så frykta dem, at dem ikke ville rekke å bli ferdige, iløpet av helga da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg måtte jobbe som sjauer da, hele helga.

    Enda jeg hadde jobba full uke på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var ikke taklampe, på rommet jeg leide, av Arne og Mette.

    Men på det lageret, til Forsvarets Overkommando, ved St. Olavs Plass der.

    (Ikke så langt unna SAS-hotellet).

    Så lå det mange taklamper, til å ha i kontorbygg da.

    Jeg spurte Arne Thomassen om jeg kunne ta en av de lampene.

    Og det sa han at jeg fikk lov til.

    Så vi la en sånn lampe i bilen da.

    Like etter så fant jeg en gammel tegning, som var rammet inn.

    Det var en tegning av noen brannkonstabler, ved brannstasjonen i Oslo/Christiania.

    Det var et utkast til en blå uniform, for dem, på 1800-tallet, eller noe.

    Glasset var litt knust.

    Så det var nok derfor, at den tegningen, hadde blitt plassert, på det ‘rote-lageret’ da.

    Jeg spurte om jeg kunne få den tegningen.

    Fordi den ligna på noen kart, som jeg hadde fått av mora mi og bestemor Ingeborg, omtrent på den samme tiden.

    Rammen var liksom i det samme stilen, som det kartet, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg da.

    Det var et fransk kart, over Norge og Sverige.

    Og mora mi ga meg et Europa-kart.

    Og da jeg skulle sjekke verdien av det Europa-kartet, så hadde visst noen malt en farge, på hvert av landene, sa en kar på et antikvariat, i Ullevållsveien vel.

    Så det kartet var ikke verdt så mye da, sa han.

    Jeg lurte da på, om mora mi hadde malt på det gamle kartet.

    Jeg har jo også forresten sett på globuser osv., (for Ågot og Øivind hadde en, i et hjørne av spisestua si, i huset sitt, på Sand, som jeg noen ganger pleide å se litt på, som guttunge, på 70-tallet), og på de så er jo de forskjellige landene farget i forskjellige farger, (av en eller annen grunn).

    Så det her som han antikvaren sa, det virka som noe litt dumt kanskje, for meg da.

    (Eller som noe jeg undret meg over, ihvertfall).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var også sliten etter en lang uke, på OBS Triaden, og var ikke vant til å jobbe som sjauer.

    Å jobbe som sjauer, det betydde forresten, at man måtte bære masse ting, og kaste dem i en container da.

    Ihvertfall de tingene som Arne Thomassen mente at var skrot da.

    Mens andre ting, de skulle til et annet lager da, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen, han gikk og prata med noen karer, på et kontor, hos Forsvarets Overkommando der.

    Og så ble jeg sikkerhetsklarert da.

    (Sa Thomassen ihvertfall).

    For Thomassen mente at man måtte være sikkerhetsklarert da, for å jobbe der.

    Og en av de unge karene, fra Vestfold, han sa også det til meg, (husker jeg), at jeg ikke skulle løpe og jobbe.

    Det var nok å gå og jobbe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For den her jobbinga, så fikk vi dobbel timelønn, eller noe.

    Så jeg fikk vel drøye 5000 i lønn, for den her helga vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble bare dratt med på det her.

    Det var ikke sånn, at jeg tagg meg til å være med, (eller noe).

    Neida, det var heller sånn, at Thomassen sa det, at jeg skulle/måtte være med.

    Så Arne Thomassen trodde kanskje at han var stefaren min ennå, (på den her tiden).

    Så jeg vil si det, at det funka dårlig, at jeg leide et rom av dem der.

    For dette ble jo som en dobbeltrolle.

    Ikke bare var Arne Thomassen min hybelvert, han var også min arbeidsleder.

    Så dette var jo som noe alvorlig tullball, vil jeg si.

    Og hvordan Arne Thomassen, (som tulla sånn), fikk lov til å jobbe, med å lede arbeidet, med å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando.

    Det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På lørdagen, (var det vel), mens vi jobba, med den her sjauinga, på Forsvarets Overkommando der.

    Så dro Arne Thomassen med meg, og de tre Vestfold-kara, til en restaurant, i en sidegate til Karl Johans gate der.

    Det var muligens ved Savoy der, eller noe.

    I Universitetsgata eller Rosenkrantzgate, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var også noe jeg ble tvunget med på da.

    Jeg ville vanligvis ikke ha brukt nesten to hundre kroner, (eller hva det var igjen), på en middag.

    (Jeg ville heller spist for kanskje halve prisen, på Burger King, eller noe da).

    Men Thomassen mente det, at når jeg tjente så mye penger, så måtte jeg unne meg, å spise på restaurant da.

    Så jeg prøvde å ikke klage, på den her ‘sløsinga’ da, (som jeg delvis tenkte på det her restaurantbesøket som da).

    Dette var vel en norsk restaurant, tror jeg.

    (Thomassen var jo fra Nord-Norge).

    Så det var mat som kjøttkaker med poteter og grønnsaker, som stod på menyen da.

    Jeg kjøpte vel kjøttkaker, eller noe sånt, da.

    Og han ene Vestfold-karen.

    Han begynte å klage.

    På at han ikke fikk nok grønnsaker, til middagen sin.

    Jeg var ikke så glad i kokte grønnsaker selv.

    (Bestemor Ågot pleide ofte å gi meg ferske grønnsaker, som raspede gulerøtter, eller paprikaskiver, for eksempel, og sånt var jeg litt mer glad i da.

    Men kokte grønnsaker, det var liksom ikke det helt store, for meg).

    Så da han Vestfold-karen, begynte å klage, på at det var for lite grønnsaker, til middagen hans.

    Så lot jeg han få grønnsakene mine da.

    Som lå ved siden av potetene, (var det vel), på tallerkenen min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg redda også livet, til Arne Thomassen, (må jeg vel si), den her arbeidshelgen.

    Dette var vel på søndagen vel.

    Thomassen og jeg, vi måtte stå oppå lasset på på en truck.

    Som han ene Vestfold-karen, (han som var så glad i grønnsaker vel), kjørte.

    Han kjørte trucken ganske raskt, inne hos Forsvarets Overkommando der.

    Og det hang noen bjelker, (av metall eller betong vel), i taket der da.

    Og det så ikke Arne Thomassen, (husker jeg).

    Og han truckføreren, han bare kjørte på, i full fart da.

    Så jeg måtte begynne å banke hånda mi, oppå toppen av det krøllete hue, til Arne Thomassen da.

    For å få han til å skjønne det, at han måtte dukke da.

    Og han dukka akkurat i tide da.

    Og jeg måtte også dukke, husker jeg.

    Og det var vel omtrent nesten sånn, at jeg den bjelken i taket, sneia huet mitt, (husker jeg).

    For jeg fikk med meg det, at Thomassen rakk å dukke da, (husker jeg), før jeg selv også dukka da.

    Så det var nære på, (husker jeg), at enten Arne Thomassen, eller meg selv, fikk den bjelken i hue da.

    Og da hadde det nok vært vanskelig å blitt den samme personen igjen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    Etter å eventuelt ha fått den bjelken i hue da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På søndag kveld, når vi endelig var ferdige, med all den her helge-jobbinga.

    Så ble jeg behandla litt som en maskot, (eller noe sånt vel), av de her Vestfold-karene da.

    Jeg var stuptrøtt, etter å ha jobba full arbeidsuke, hos OBS Triaden, og så etter å ha jobba 30 timer kanskje, for sjauefirmaet til Arne Thomassen, i frihelga mi da.

    (Mot min vilje, må jeg si).

    Så da de Vestfold-kara, fikk meg til å kjøre den trucken.

    (Enda jeg ikke hadde trucksertifikat).

    Inne i en gang, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så krasja jeg inn i en dørkarm der da, husker jeg.

    Og det klagde Arne Thomassen på seinere, (husker jeg), at det hadde han måtte dekke, av egen lomme da.

    (Noe jeg syntes at hørtes rart ut, siden vi jobba for et firma der da).

    Og Arne Thomassen, han gikk jo sammen med oss der.

    Og han var jo arbeidsleder.

    Og jeg hadde jo ikke trucksertifikat engang.

    Og jeg kjente jo ikke de her Vestfold-kara, (som var eldre enn meg), fra før.

    Og jeg var jo veldig trøtt da.

    Så dette at jeg kjørte den trucken, (som en slags maskott da), dette viste at jeg egentlig var litt kua der, som nybegynner da, i sjauer-yrket, vil jeg si.

    Men Thomassen sa aldri det til meg, at han måtte betale for den dørkarmen.

    Men jeg mener at jeg overhørte at han snakka om det, til Svein Martinsen, (eller noe), en gang da.

    I stua til Arne og Mette der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke den her ekstra lønninga, fra det sjauer-firmaet, til.

    Da jeg fikk de pengene.

    Men mens jeg hadde jobba for Hageselskapet vel.

    Så hadde jeg sett litt på en rød-lilla høst/vinter-jakke, i den klesbutikken, på Oslo City, hvor jeg hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på, da jeg bodde på Abildsø.

    Og den jakka var også i grønt, men jeg bestemte meg for den rød-lilla da.

    (Av en eller annen grunn.

    Dette var like etter 80-tallet.

    Og moten var vel litt forskjellig, enn den som er nå for tiden.

    Jeg hadde jo gått med litt sossete klær, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående og Gjerdes Videregående, noen år før det her.

    Og den jakka så ganske voksen/forretningsmann-aktig ut da kanskje.

    Og samtidig litt sossete ut vel).

    Og den jakka, den kosta 3-4000 kroner da.

    Men jeg kjøpte den da.

    For jeg trengte vel en ny jakke da.

    Og da hendte det, husker jeg.

    At Arne Thomassen, (og Mette Holter), prata om, (husker jeg), at de syntes at den nye jakka mi, var fin da.

    Og det hendte vel at Arne Thomassen også lånte den jakka.

    En gang i blant, mener jeg.

    (Noe som gjorde meg litt smigret da, (for å være ærlig).

    For jeg var jo fra Bergeråsen, som lå ute på landet, må man vel si.

    Så jeg hadde jo ikke så god peiling på klær da, som folk som bodde i Oslo, vel ofte hadde).

    Og det var både do og bad, i den leiligheten, til Arne og Mette.

    Og Arne Thomassen, han brukte do-en til å barbere seg, osv.

    Og der lå alle barbersakene hans, (og sånn), i en ganske stilig toalettmappe da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så han var liksom som en sånn velkledd type, og ikke som en kar fra landet, (må man vel si), han Arne Thomassen da.

    Han pleide ofte å gå i tweed-dress, på travbanen, på 70-tallet, (for eksempel), husker jeg.

    Så han kledde seg vel som en forretningsmann, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne og Mette, de hadde forresten ikke nøkler stående, på innsida, av dørene, til badet eller do-en.

    Så en morgen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden da.

    Så gikk jeg inn på badet, for å stelle sveisen og sånn.

    (Som jeg pleide å gjøre, før jeg dro på jobben.

    Som var å sitte i kassa, på Matland/OBS Triaden der).

    Og akkurat da jeg gikk inn på badet.

    Så reiste Mette Holter seg opp fra doen.

    Sånn at hu stod med rumpa si, (og hele ‘indrefileten’ da, hadde jeg nær sagt), rett i trynet på meg da, når jeg gikk inn døra der.

    Mens hu hylte vel, (eller noe).

    Så jeg lukka igjen badedøra da, fort som fanken.

    (For å si det sånn).

    Også gikk jeg inn på doen vel, (eller noe).

    Og stelte meg litt der kanskje.

    Før jeg hasta videre til bussen da, for å komme meg på jobb, på OBS Triaden der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og en gang, like etter det her, så sa Mette Holter til meg, (husker jeg), en gang i leiligheten sin der.

    At, ‘Så du rumpa mi, du da’.

    så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor dem ikke låste dørene der, når dem var på badet, eller på do, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De Vestfold-kara, som jeg jobba sammen med, (under ledelse av Arne Thomassen da), med den sjaue-jobbinga, hos Forsvarets Overkommando.

    De var litt sex-fikserte, forresten, sånn som jeg husker det.

    Da vi hadde vært på den restauranten der, i den sidegata, til Karl Johan der, og spist, på den lørdagen vi jobba, (var det vel).

    Så så vi ei dame, med en bikkje, men tynne bein, (var det vel).

    ‘Det er en sånn fittesleiker-bikkje’, smalt det fra han ene Tønsberg/Sandefjord-gutten da.

    Til han andre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens han som var så glad i grønnsaker.

    (Var det vel).

    Han betrodde seg til meg, en gang, i løpet av den her helga da.

    Om at det å ha dame.

    (Som han fikk sex av da da).

    Det blei som ‘narkotika’, mente han.

    At han måtte ha det da.

    Så han klagde litt på det her da, på at han ble avhengig, av dama si, som han fikk sex av da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette, (og Axel), på Furuset der.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 38: Mer fra Stavern

    Ove hadde også funnet en dress, borte hos Ågot på Sand, denne sommeren, som var veldig sånn ‘dandy’ eller jålete da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og som en av fedrene våre eller onkel Håkon, hadde brukt, sikkert på byen i Oslo, (eller noe), på 60-tallet da.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var hos bestemor Ingeborg, i Stavern, denne sommeren.

    Så skulle vi gå på tur, ute i Nevlunghavn, en dag.

    Jeg husker ikke hvem som kjørte oss ut dit igjen.

    Så man kan kanskje lure på hvem det var.

    (Det var kanskje onkel Martin?).

    Men vi gikk ihvertfall i flere timer, ut mot Oddane Fort der, (mener jeg at det var), fra Oddane Sand der, (hvor maleren Odd Nerdrum, har ‘heimen’ sin vel, mener jeg at mora mi, Karen Ribsskog, sa en gang, seinere på 90-tallet, eller noe).

    Jeg husker det, at det var et veldig åpent landskap der, hvor vi gikk.

    Bestående av fjell, med noen forblåste busker og sånn på da.

    Så da vi endelig kom litt vekk fra fjellet der liksom.

    (Eller raet, eller hva det kan ha vært igjen).

    Så måtte jeg pisse, husker jeg.

    Og de to 11-12 år gamle jentene, Rahel og Sophia, de var jo med, på denne turen.

    Så jeg prøvde å kjappe meg litt da.

    På veien tilbake til Nevlunghavn igjen.

    Og gikk raskt over en liten bro som gikk over en bekk der, husker jeg.

    For å pisse, i noe ganske høyt siv/gress, på den andre siden av den broen da.

    Og mens jeg pissa der, (en del meter foran de andre i følget da).

    Så hørte jeg plutselig en frese-lyd.

    Og det var en huggorm, som snodde seg rimelig raskt avgårde, fra like ved der jeg stod og pissa, og i retning av Nevlunghavn da.

    Så da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.

    For den ormen bevegde seg rimelig raskt, husker jeg.

    Og jeg hadde vel ikke akkurat gummistøvler på meg heller.

    Men sikkert joggesko, eller noe.

    Så det var bare flaks, at jeg ikke ble hugget, av den huggormen, (som jeg så på bare cirka en meters avstand, på det nærmeste vel, der den ålte seg avgårde, i gresset, i retning vekk fra meg, mens den freste da).

    Så det er vel den eneste gangen, som jeg har sett en voksen huggorm, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg møtte Frode Kølner, (og en kamerat av han), ved et supermarked, som lå like ved havna, (og en minigolfbane og et tivoli), nede i Stavern Sentrum der.

    Kølner gjorde et poeng av jakka mi.

    (Som jeg hadde kjøpt på Kapp Ahl, på Oslo City, noen måneder før det her da).

    Og spurte om jeg hadde fått meg bomber-jakke, (eller noe sånt).

    Og så sa han det, at han også kunne få seg en sånn jakke.

    (På en nesten truende måte vel).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kølner, kameraten og jeg, vi var også ute langs strendene der, ute ved hytta til Kølner og dem, i Brunlanes da.

    (Ikke langt fra Lydhus-stranda der, osv).

    For å møte ei dame, som kameraten til Kølner kjente da.

    Kølner hadde gjort det rimelig bra, i Larvik.

    Jeg husker ikke hvordan skole han gikk på.

    Men disse to kara, de hadde begge sommer/ekstra-jobb, med å kjøre brød, fra et bakeri, i Larvik, og inn til Sandefjord da.

    ‘Vi kjører mårrabrø’, svarte Kølner.

    Da jeg spurte hva de jobba med.

    Husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kølner hadde også blitt formann, i Larvik Unge Høyre, husker jeg.

    Og jeg fortalte at jeg var litt forarget, over den valgordningen, som var i Norge.

    At folk i Nord-Norge fikk flere representanter pr. stemme, enn i Sør-Norge da.

    Jeg mente at dette ikke var demokratisk da, husker jeg, at jeg sa til Kølner da.

    Så jeg hang meg kanskje litt mye opp i sånne ting, på den her tida da.

    Som ung voksen da.

    (Ting som jeg syntes at virka urettferdige da, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle leite etter hu brunette-venninna, til han kameraten til Kølner, langs strendene, ute i Brunlanes der da.

    Og vi fant ei ung brunette, husker jeg, som lå og sov toppløs da, (med rumpa stikkende ut vel), og som var veldig slank og smekker da.

    Og som kameraten til Kølner lurte på om var venninna si da.

    Men det var det ikke da.

    Hu venninna hans var ikke så værst hu heller.

    Men hu var ikke akkurat like smekker, som hu bade-nymfa, som vi hadde sett litt på, der hu lå og sov, i bare en liten bikinitruse, på den lange strand-strekningen, i Brunlanes der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg svømte ut, til en flytebrygge, hvor han kameraten til Kølner, og dama hans, lå og prata da.

    (Bare for ikke virke for kjedelig kanskje).

    Også svømte jeg tilbake igjen da, til land, hvor Kølner vel var hele tida da.

    Så da hadde jeg visst med meg badeshorts.

    Så jeg hadde kanskje finni en badeshorts, inne i Oslo, etter at Ove og jeg, hadde vært på stranda, på Sand der, helt i begynnelsen av denne ferien da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et tivoli, i Stavern, denne sommeren da.

    Hvor jeg ofte pleide å gå, fordi jeg kjeda meg.

    Brighton-ferien hadde vel vært såpass tøff og stressende.

    Og jeg hadde vært i Stavern, i 3-4 somre tidligere vel.

    Så det var lite som vekte meg opp i Stavern, denne sommeren, for å si det sånn.

    Jeg hadde vel planer om å gå ut på byen, i Larvik, noe jeg fortalte til Kølner om da.

    Men da sa Kølner det, at jeg ikke kunne gå ut i Larvik, (av en eller annen grunn, som han ikke fortalte om), men kun i Stavern da.

    (Noe som vel var litt spesielt å si vel.

    Jeg hadde jo til og bodd i Larvik, en del år, på 70-tallet.

    Så dette som Kølner sa, om at jeg ikke kunne gå ut i Larvik.

    Det var noe som nesten gjorde at jeg fikk bakoversveis da.

    Noe sånt).

    Og Stavern var et litt kjedelig sted, syntes jeg, ihvertfall denne sommeren, etter å ha bodd inne i Oslo, i et års tid da.

    Omtrent det eneste stedet, som det var litt liv på, det var det samme diskoteket, hvor Pia hadde møtt han kavaleren sin, som hu hadde fått herpes-sår på leppene av da, to-tre år tidligere da.

    Og der kjente jeg jo ingen som gikk.

    Så jeg ble bare stående i et hjørne der da, og kjede meg, husker jeg.

    En gang, mens jeg stod der, og kjeda meg.

    (På diskoteket, ved marinaen, i Stavern der altså).

    Så kom det en ganske kraftig kar bort til meg, og sa noe sånt som at, ‘er det her det foregår?’.

    Så etter det, så gikk jeg ikke så mye på det diskoteket igjen, akkurat.

    Jeg husker jeg at såvidt prata med noen damer, utafor det diskoteket der.

    Som sa at de likte jente-bandet Four Non Blondes vel, (eller noe).

    Og jeg sa at den ‘Velvet’-sangen deres, (eller hva den het), var litt kjedelig da.

    Men det var ikke de enige i da.

    Jeg møtte også noen frikedamer, denne sommeren.

    (Hvis det ikke var sommeren før da).

    De fortalte at de ikke likte synth-ere, for de var så nøye med at hvert hårstrå var perfekt stylet, osv.

    Og hu jeg prata med av dem, sa at hu likte Jokke og Valentinerne, osv.

    Og jeg sa det, at det fantes en sånn frike-gjeng, i Drammen og, som pleide å henge på Cafe Lyche der da.

    Så dette var kanskje noe som skjedde sommeren 1989, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg gikk ut litt i Drammen, på den her tida vel.

    Og da hadde Christell sin storebror, Viggo Snoghøj, (bodybuilderen, som er kjent som Viggo Snowhill, i USA).

    Han hadde fått jobb, som dørvakt, på et diskotek, i Gågata, i Drammen.

    Men der følte jeg meg ikke så hjemme, husker jeg.

    Når DJ-en spilte en bestemt sang, av Frankie Goes to Hollywood.

    Så¨begynte alle inne på det diskoteket, å synge den sangen høyt, i kor, husker jeg.

    Så da følte jeg meg litt utafor, husker jeg.

    Og de hadde vel også fått en pakistaner, (hvis jeg husker det riktig), med i den Lyche/Depeche-gjengen, mener jeg å huske.

    (Hvis jeg husker det riktig da).

    Som jeg ikke kjente da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nok kjøpt meg en Boss-deo, på Fornebu, (eller noe), da jeg dro til Brighton, tidligere denne sommeren.

    For jeg husker det, at Rahel og Sophia, de klagde på det, at jeg brukte for mye Boss-deo da.

    Jeg spurte om jeg lukta vondt.

    Men de sa bare at jeg lukta for sterkt vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, denne sommeren, (eller om det var sommeren før).

    Så måtte jeg ligge på sofaen, hos bestemor Ingeborg der, i Stavern, husker jeg.

    (Kanskje fordi at Martin var på besøk, eller noe).

    Og en morgen, da jeg våknet.

    Så var det sånn, at flere av Staverns kjøpmenn, fra nede ved havneområdet der vel.

    (Som enten solgte eller gikk med Marin Alpin-moteklær vel).

    De satt plutselig i stua, til bestemor Ingeborg, en morgen, når jeg våkna opp, på sofaen hennes.

    Så det var en rimelig spesiell opplevelse, må jeg si.

    At det liksom skulle være et møte, i det rommet, hvor jeg lå og sov.

    Og at bestemor Ingeborg ikke hadde vekt meg, før disse forretningsfolka, (som de fleste av var en del år eldre enn meg vel, og som jeg ikke visste hvem var), dukka opp i stua hennes der da.

    Så man måtte liksom undre seg litt over bestemor Ingeborg noen ganger, syntes jeg.

    Hun var ikke alltid så lett å forstå seg på, må jeg vel si.

    Men nå hadde det jo begynt, å bli en tradisjon, at jeg dro på besøk til henne, (enten sammen med Pia, eller alene), i sommerferiene, fra begynnelsen/midten av 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Pia var med til Stavern.

    (En av somrene før det her da.

    En gang når mora mi også var på besøk hos Ingeborg i Stavern, husker jeg).

    Så husker jeg det, at Pia prata om at fargen Staverns-gul, som mange gamle trehus, i Stavern, var malt i, var en så fin farge da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, hun pleide noen av de somrene, som jeg var på besøk hos henne, å anbefale meg noe lesestoff.

    (Det var vel somrene to-tre år før det her vel).

    En sommer, så anbefalte hun meg å lese novellen ‘Døden i Venedig’, i en novelle-samling-bok, husker jeg.

    Jeg begynte da, å lese den første novellen i boken.

    Men det var feil da, mente bestemor Ingeborg.

    Jeg burde bare lese den beste novellen, mente hun.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen sommer, så fant bestemor Ingeborg fram Snorres Kongesagaer, (muligens på nynorsk, eller samnorsk, eller noe sånt), som jeg syntes at var en ganske interessant bok å lese da.

    (Og som jeg jo hadde hørt om, på skolen, osv., men ikke lest noe i tidligere da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For å ta med litt mer om Ove og dem, (som jeg kom på, nå etter at jeg skrev om besøket hos dem, i Son, i et av de forrige kapittelene).

    Så sa Ove en gang, (husker jeg), at han hadde tatt noen slags spesielle vitaminpiller, for å få skinnende hår og negler.

    Men at han hadde slutta med det igjen da.

    (Dette sa han en gang på midten eller slutten av 80-tallet vel).

    Så Inger og Runar, (foreldrene til Ove), og dem, de var kanskje litt ‘New Age’ da, eller noe.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Inger fortalte meg også det en gang.

    (Etter at jeg hadde fortalt det vel, at jeg ikke var så glad i melk da.

    Som jeg har forklart mer om grunnen for, i Min Bok da).

    At de heller ikke drakk så mye melk, hjemme hos dem, i Son da.

    Melk var visst ikke så sunt heller, mente Inger, (av en eller annen grunn da).

    Men de spiste kalktabletter da, husker jeg, at Inger sa.

    Hu sa det, (husker jeg), at hvis man husket på å spise kalktabletter, så behøvde man ikke å drikke så mye melk da.

    Noe jeg husket seinere, da jeg bodde i Oslo.

    (I tiden etter militæret vel).

    Og da hendte det, at jeg kjøpte enten kalktabletter, eller benmeltabletter da, (som var billigere), på apoteket, på Jernbanetorget, i Oslo, da.

    For å få i meg nok kalk, siden jeg ikke drakk så mye melk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove var i militæret, på rundt den samme tida som meg vel.

    Og han var MP, (altså militærpoliti), husker jeg.

    Jeg vet ikke hvorfor han ble det, som hadde røyka marijuana i Amerika og kræsja bilen til mora si, i fylla, osv.

    Men Ove hadde tidligere fortalt meg det, at han ville bli politi da.

    Noe jeg ikke syntes at hørtes så kult ut liksom.

    At en fetter av meg skulle bli politi.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes et lensmannskontor, engang.

    Så det å se for meg Ove som politi, det gjorde meg litt stressa, må jeg innrømme.

    Og jeg syntes ikke at det var noen koselig tanke da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, da jeg bodde på St. Hanshaugen, på slutten av 90-tallet.

    (I en hybelleilighet, som jeg leide av Rimi).

    Så husker jeg at Ove kjefta på meg, fordi jeg hadde tatt over en film, som het Judge Dredd.

    ‘Det likte jeg ikke’, sa Ove da, (husker jeg), når han så det.

    Så Ove var jo en veldig uhøflig fyr, som trodde han kunne være så nedlatende og sjefete, mot en Rimi-leder og Heimevernsmann da.

    Men jeg møtte ikke Ove så ofte, som en gang i året, engang.

    Så selv om han ofte satt meg ut, når jeg møtte han.

    Så ble jeg liksom aldri ordentlig kjent med han igjen, (som voksen), heller.

    Så jeg fikk aldri noen ordentlig anledning, til å ta opp denne uhøflige tonen hans da.

    For den var ulik noen annen tone, (må jeg vel nesten si), som andre folk brukte mot meg da.

    Så det ble jo som noe hinsides nesten, (når Ove begynte med de her uhøflige greiene, som jeg nok mye glemte fra gang til gang da, når jeg møtte han igjen, siden det kanskje skjedde mye ellers, på jobben og på fritiden, i livet mitt da.

    Og jeg ikke møtte Ove så ofte da.

    Og jeg hadde jo kutta ut faren min, så jeg var litt ambivalent, til dette, å møte Ove.

    Siden han jo var en del av min fars slekt/familie, for å si det sånn.

    Så derfor ble det mer som noe plikt, de gangene, som jeg hadde noe med Ove å gjøre.

    Og jeg beit kanskje bare tenna sammen, og venta på at dette møtet med Ove skulle ta slutt da.

    Sånn at jeg kunne gå tilbake til min vanlige liv, istedet.

    For det ble litt spesielt, dette med at jeg hadde kontakt, med Ove, i Oslo.

    Samtidig som jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min og hans slekt da.

    Så det ble litt spesielt, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hendte at jeg noen ganger ikke var sikker på om jeg hørte riktig, når jeg prata med Ove da.

    For han kunne lire ut av seg de mest uhøflige setninger, noen ganger da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I det neste kapittelet, så tenkte jeg at jeg skulle skrive om hva som skjedde, da jeg flytta til Axel og dem, på Furuset, i slutten av august-måned, i 1990 da.

    Så får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Dette har jeg skrevet mye om før, på bloggen. Baron Adeler er en arvelig tittel, mener jeg

    vranglære baron adeler

    PS.

    Her er mer om dette:

    baron adeler arvelig tittel

    http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Adeler/Adeler.htm

    PS 2.

    Altså det temaet her, det har jo vært diskutert, i det lange og det breie, på bloggen tidligere.

    Og det har jo stått ‘Baron’, foran navnet mitt, i et par år der nå vel.

    Så dette temaet trodde jeg at var ferdig diskutert.

    Jeg husker ikke alle detaljene om dette i hue lenger nå engang.

    Men nå har det jo stått Baron Erik Ribsskog der, i et par år.

    Og den tittelen har vel blitt visst mer enn en million ganger nå, vil jeg vel tippe på.

    Så dette trodde jeg var et tilbakelagt tema.

    Og jeg ser ikke helt poenget med å begynne å diskutere dette i detalj igjen.

    For jeg husker ikke alle detaljene nå heller.

    Så dette ble som noe på et litt feil tidspunkt, synes jeg.

    Du har liksom ikke fulgt med helt i timen, du som kommenterte nå, vil jeg vel kanskje si.

    Dette er et tema som de faste leserne av bloggen nok kjenner i detalj, og det er årevis siden at noen har klaget på at jeg kaller meg Baron nå.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Og hvordan jeg kom fram til dette, at jeg kunne kalle meg Baron.

    Det var vel blant fordi at dette er min måte å opprettholde min lille hevd, på den baron-tittelen på da.

    Jeg må jo få lov å holde litt med meg selv og.

    Selv om jeg skjønner at det nok kan være diskuterbart, om jeg er baron, eller ikke.

    Men da må jeg nesten stå opp for meg selv da, synes jeg, og argumentere for den versjonen som tilsier at jeg er baron da.

    Det synes jeg at jeg må få lov til.

    Og det finnes jo ingen baroner, i Norge, i dag.

    Men jeg synes at jeg ihvertfall må markere det, på en eller annen måte, at både min mor, (Karen Ribsskog), og min mormor, (Ingeborg Ribsskog f. Heegaard), arvet baronesse Magna Adeler f. Nyholm og baron Holger Adeler da, (på slutten av 70-tallet).

    Så dette med å kalle meg ‘Baron Erik Ribsskog’, på bloggen, (men ikke det virkelige liv, må jeg innrømme).

    Det er min måte å markere denne arven fra baronesse og baron Adeler på da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog