PS.
Den julesangen her, var mora mi, Karen Ribsskog, så begeistret for, på 70-tallet, husker jeg:
Stikkord: Karen Ribsskog
-
Min Bok – Kapittel 66: Kristiansand
Våren 1989, så var det bryllup, i Christell sin slekt, i Kristiansand.
Haldis, faren min, Christell, Jan, Pia og meg, skulle ta toget ned til Kristiansand, en fredag, våren 1989.
Der skulle vi bo på et hotell, som het Norrøna, (eller noe), tror jeg.
Dette var samme helgen som Heysel-tragedien, husker jeg.
Vi var litt i seineste laget, da vi kjørte fra vannsengbutikken og i retning av Drammen Togstasjon.
Så Haldis ringte fra en mobiltelefon, i drosjen, og ba toget om å vente.
NSB svarte at de kunne vente i 2-3-4-5 minutter, men ikke lenger.
Noe sånt.
Så vi løp på toget da, (mer eller mindre, ihvertfall).
Og rakk såvidt å komme oss med det da.
Hvordan Haldis kunne få toget til å vente, det veit jeg ikke.
Kanskje hu kjente stefaren til Kjetil Holshagen, (min tidligere kamerat fra Havnehagen), som jobba som vaktmester, eller noe, på Drammen Jernbanestasjon?
(For å fleipe litt).
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo tatt toget mange ganger, til Larvik.
Og jeg hadde jo kjørt bil, med mora mi og Arne Thomassen, til Kristiansand, sommeren 1979.
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Og faren min, Haldis, Christell og jeg.
(Jeg husker ikke om Pia var med).
Vi hadde jo kjørt til ‘tante Lete’ og de, (i Stavanger), i amerikaneren til faren min, en gang.
På begynnelsen av 80-tallet.
Og da kjørte vi jo om Kristiansand da.
(Må man vel si, veien gikk vel ihvertfall rett ved Kristiansand der, tror jeg
Vi kjørte langs kysten, (mer eller mindre), hele veien da.
For å si det sånn).
Så jeg trodde at toget skulle kjøre til Larvik, Brevik, Kragerø, Arendal, Grimstad, Risør, Lillesand og alle de byene der, langs kysten, på Sørlandet.
Men så ikke.
Togstasjonene som dukket opp hadde rare navn som Nordagutu, osv.
Noe jeg klagde på, på toget da.
Siden jeg husker at mora vår og Arne Thomassen, de pleide å kjøre innom alle disse fine sørlandsbyene, på veien ned til Kristiansand da, sommeren 1979.
Så istedet for fine sørlandsbyer, så dukka det opp fjellsteder med rare navn da, fant jeg ut.
Så da måtte jeg nesten klage litt, syntes jeg.
Jan Snoghøj, (Christell sin 8-10 år eldre storebror, som kalte meg for ‘sønn til Arne’), begynte å snakke om at Nordagutu var gildt da, (eller noe).
Noe sånt.
Jeg var ikke helt sikker.
Men men.
Så dette toget kjørte vel til Kongsberg, mener jeg, og over noe fjellparti, (eller vidde), i innlandet.
Istedet for å kjøre langs kysten da.
Noe som jeg syntes var litt kjedelig da.
Jeg som hadde dratt så mange ganger med toget til Larvik, på Vestfoldbanen, og som kjente meg mer hjemme, nedover i Vestfold og på Sørlandet da, enn oppå noen fjellpartier, osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Haldis og dem hadde med noen søppelsekker, med noen puter og sånn i.
Som var en gave til brudeparet da.
I Kristiansand så gikk vi gjennom Sentrum, før vi kom til hotellet.
Og en kar, som stod ved en stand, fortalte noe om en organisasjon som het Akademikernes Fellesorganisasjon, (eller noe sånt).
(Kanskje jeg kan melde meg inn der nå?
Nå som jeg har en Høgskolekandidatgrad, fra HiO IU.
Hvem vet).
Da vi kom til hotellet, så jobba det noen eldre damer, i resepsjonen der.
Jeg var jo i russetida, så jeg tok ting rimelige lite seriøst.
Familien vår var jo også basert på noe hykleri, i og med at vi bare var samlet i ferier osv., siden jeg bodde aleine, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B, fra jeg var ni år da.
Jeg sa sånn lett nonsjalant, til Jan, eller noe, at ‘hva med ranspengene da?’.
Mens vi stod i resepsjonen, på Hotell Norrøna da.
(Jeg hinta til den søppelsekken, som var Haldis sin vel, og som var full av puter osv., (var det vel), til brudeparet da, fra Vannsengbutikken).
Og da gikk ei kone, (som jobba i resepsjonen der da, og som var ganske nærme pensjonsalderen vel, vil jeg nok tippe på), fram til den søppelsekken til Haldis da, og kikka oppi den da.
For å se om vi hadde noen ranspenger der.
Men hu sa ikke noe.
Og hu ble kanskje litt skuffa, når hu bare fant noen sofaputer og sånn, i den søppelsekken til Haldis da.
Det er mulig.
Men men.
På kvelden, den dagen, så dro Jan, Pia og Christell meg med, til en restaurant, i Kristiansand Sentrum, for å spise middag.
Faren min og Haldis skulle ikke være med, av en eller annen grunn.
Jeg var ikke så kjent i Kristiansand.
Jeg hadde bare såvidt vært i den byen en gang, som ni-åring.
Så jeg fulgte etter de andre da.
Mens vi gikk gjennom gatene i Kristiansand.
På vei til en restaurant, som Jan tydeligvis kjente til fra før vel.
Jan Snoghøj er cirka 7-8 år eldre enn meg, (hvis jeg husker det riktig).
(Jeg sjekka skattelistene, på nettet nå.
Jan heter egentlig Jan Christian Snoghøj, og er født i 1962.
Altså 8 år før meg, og 9 år før Pia og 10 år før Christell da.
Så sånn er det.
Han hadde en inntekt på 294.000, i 2009, stod det også der, forresten:
http://www.kjendis.no/skatt/sok/?op=Person&id=1743498&ar=2009&urlnavn=JAN+CHRISTIAN+SNOGH%d8J).
Jeg var jo 18 år dette skoleåret.
Og Jan var da 26 år.
Og Pia var 17 år.
Og Christell 16 år da.
Så vi må vel si det sånn, at det var Jan som dro med oss tre videregående-elevene, på restaurant da.
Siden både Christell, Pia og meg, fortsatt gikk på videregående, dette skoleåret.
Jeg sjekket på Wikipedia nå, og Heysel-tragedien, den fant sted 29. mai 1989.
Så dette var 28. mai da, som vi var på den restauranten.
Vi satt alle fire, rundt et firkanta bord der.
På noen slags kraker vel.
Vi satt nesten i en bås da.
Det var ganske privat.
Fordi det var ikke så fullt der vel.
Men vi var ikke skjult der.
Så det var egentlig ikke en bås.
Det var et bord, med noen krakker eller stoler ved.
I andre eller tredje etasje, (tror jeg), av en bygning da.
I sentrum av Kristiansand.
Jeg satt sånn at jeg hadde Jan, på min venstre side.
Til venstre for Jan, så var det et vindu, (mener jeg).
Pia satt foran meg vel.
Og Christell satt foran Jan vel.
Noe sånt.
Og en del meter bak Pia og Christell så var kassaområdet da, hvor man bestilte mat osv., da.
Hvis vi ikke bestilte ved bordet da.
Jeg husker ikke hva jeg bestilte.
Jeg var kanskje litt trøtt etter russetida.
Det er mulig.
Plutselig så begynner Christell å si det, at faren vår, hadde ‘fingra’ Pia.
Jeg nekta, (eller jeg trodde at Christell tulla da).
(Det er mulig at det var Jan som først begynte å ta opp dette.
Det husker jeg ikke helt).
Så sa Pia at det var sant.
Og hun fortsatte, og spurte meg om jeg husket da vi var små, og bodde hos mora vår i Larvik.
Og at Pia hadde sagt til faren vår, når vi var på besøk hos han, i Hellinga 7B, i 1975 eller 1976 kanskje, at hu ikke ville sove i dobbeltsenga, sammen med han.
Og da hadde faren vår sagt at det måtte hu.
(Men det var bare en enkeltseng der.
Som jeg sov i.
Så hvor Pia ellers skulle ha sovet, det veit jeg ikke).
Jeg huska jo den episoden, fra 13-14 år tidligere kanskje.
Og jeg måtte nesten markere avstand mot det som faren min hadde gjort.
Dette var jo mens Bjugn-saken var i nyhetene ganske mye, mener jeg.
Så jeg sa at jeg hata faren min, eller noe, (på grunn av det her da).
‘Det gjør du ikke det’, sa Christell.
Noe sånt.
Men jeg ble sinna.
Og spurte om vi skulle kutte ut faren min.
(Og så tenkte jeg litt).
Også sa jeg, ‘unntatt når det gjaldt penger’.
(For jeg hadde ikke så mye penger da).
Men men.
Så sånn var det.
Jan sa noe sånt, (til meg), som at ‘så du …’.
(Så han ville vite noe om hva jeg skulle gjøre i forbindelse med dette, (eller i forbindelse med livet mitt), fremover da).
Men ellers ble det ikke sagt noe.
Pia og Christell sa vel ingenting da.
Og Jan svarte heller ikke på det, om han skulle bli med å kutte ut faren min.
Så derfor sa ikke jeg noe mer heller.
Men det er mulig at dette var noe i regi av Jan da, for alt hva jeg vet.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg pleide å se på Tippekampen, og Hotell Norrøna hadde en TV, i lobby-en.
Så på lørdagen, så gikk jeg ned der, etter å ha gått og sett litt i Kristiansand vel.
Men tippekampen var ikke noe artig, denne ettermiddagen.
Det var jo kaos på tribunene, og kampen ble avlyst.
Folk døde i hopetall, på grunn av at for mange tilskuere var sluppet inn på Heysel Stadion.
Skadede og døde ble båret inn på banen.
Så det var jo ikke noe artig, å se på tippekampen akkurat, denne ettermiddagen.
(Det var forresten finalen i serievinnercupen, mener jeg, mellom Juventus og Liverpool, denne dagen, noe som vel er ganske kjent).
Så ble vi hentet av noen slektninger av Haldis.
Vi kjørte forbi banen til Start, husker jeg.
Og opp en bakke og litt lenger vel.
Til et byggefelt der.
Og han som var forlover, (eller noe), han var nervøs, og tente på noe greier, ute på kjøkkenet, eller noe.
Og forklarte til oss, fra Drammen da, (må man vel si), om hvor nervøs han var da, og hvor skuffa han var over seg selv.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kjørte innover mot Kristiansand Sentrum igjen.
Så satt jeg i baksetet, (i en av bilene), husker jeg.
Og la merke til at Jan stirra inn i øynene på ei tenåringsjente, som gikk på fortauet.
Mens vi kjørte forbi.
Det var nesten som at Jan prøvde å hypnotisere denne Sørlandsjenta, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Dette var vel i en nedoverbakke, like før Start-banen der, mener jeg.
Noe sånt.
Jeg husker ikke om vi var i noe kirke.
Men vi var ihvertfall i et selskapslokale, i Kristiansand Sentrum, hele kvelden.
Jeg hadde på meg en hvit Ball-genser og tweed-jakka, som jeg hadde fått, (eller arvet brukt vel), av Ruth Furuheim, (etter en av sønnene henne sikkert da), en 6-7 år før det her vel.
Noe sånt.
Jan sa til meg at han også hadde vurdert å gå kledd sånn.
Men han hadde vel dress da.
(Men jeg hadde jo ikke noen skjorter, dresser, smokinger, slips eller smoking-sløyfer, som jeg har forklart om, i det forrige kapittel, var det vel.
Så jeg bare improviserte litt da.
Og brukte en tynn,hvit Ball-genser, under jakka, istedet for skjorte og slips da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Den lørdagen, (var det vel), så tok Pia, Christell og jeg, heisen sammen, (husker jeg), på hotellet, (da vi skulle i det bryllupsselskapet da).
Christell sa til Pia, (mens jeg også gikk sammen med dem da, og kjøre heis sammen med dem), at den og den, hadde så tettsittende øyne.
Så Christell likte ikke en kar da, på grunn av dette da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og da måtte jo jeg si noe.
Så jeg spurte om jeg hadde tettsittende øyne.
Men det hadde jeg visst ikke da, skjønte jeg, på Pia og Christell da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Det var ikke så hyggelig, i det middagsselskapet, syntes jeg.
Det var noe dans og sånn der.
Men Pia og Christell prata jeg ikke så mye med, husker jeg.
Jeg prøvde å sjekke opp en flott brunette, (var hu vel), i 20-åra vel, i baren der.
Etter middagen.
Og etter diverse drikke og dans, osv.
Men hu dama sa bare noe sånt som at ‘hvis du hadde vært noen år eldre så’.
Noe sånt.
Etterhvert så fikk Christell meg til å kjøpe Tequila.
Som hu, (og muligens Pia), lærte meg hvordan man skulle drikke da.
Man skulle først ta salt på hånda.
Og så drikke Tequila-drinken.
Og så spise en sitronskive.
Jeg drakk to eller tre sånne, tror jeg.
Enda jeg vel var ganske full fra før av og.
Så jeg ble jo helt svimmel.
Og måtte legge hodet ned på et bord, i et naborom, som stod tomt der.
Mens jeg venta på at de andre skulle bli ferdige da.
For dette var like før det skulle stenge.
Jeg syntes jeg hørte noe om at Christell skulle dra på et utested som het ‘Downtown’, eller noe.
At ei tante av Christell begynte å bable om det, eller noe.
(Hvis ikke dette var den andre av de helgene vi var i Stavanger da).
Men jeg hadde jo nettopp vært gjennom russetida.
Og jeg hadde jo sett disse forfærdelige TV-bildene, fra Heysel, på hotellet.
Og det vet jeg ikke om de andre i bryllupet hadde sett.
Så jeg var kanskje litt trist/melankolsk, (eller noe), på denne festen.
Det var bar der, osv., så dette var nok et utested, (en pub eller diskotek), som de hadde leid da, for å ha denne festen da.
Så dette var ikke noen kjempekristne folk, eller noe.
(Jeg har vært i andre bryllup seinere, (det vil si bryllupet til Magne Winnem).
Hvor det ikke ble drukket alkohol, i det hele tatt.
Men sånn var det ikke her da, for å si det sånn.
Her var det dans og drikking hele kvelden.
Til klokka 1-2-3 om natta kanskje.
Noe sånt).
Og på hotellet, så hadde jeg fortsatt vært ‘svingstang’.
(Etter tequila-ene, som jeg ikke veit hvor Pia og Christell hadde lært å drikke).
Jan fortalte meg dagen etter, at jeg hadde bare tippa ned i fotenden av senga til Christell.
Med alle klærna på.
Etter at hu hadde lagt seg vel.
For alle vi fire yngste, (det vil si Jan, Christell, Pia og meg da).
Vi sov på samme rom da, på det hotellet.
Mens faren min og Haldis hadde sitt eget rom da.
Og dagen etter, så stod det om Heysel-tragedien, på forsidene, av både VG og Dagbladet da.
(Eller Søndag-Søndag, var det vel, ved nærmere ettertanke, som var den eneste søndagsavisen, på den her tiden, (hvis jeg ikke tar helt feil)).
Og jeg syntes at alle på togstasjonen var sure, (eller noe).
(Jeg var kanskje fortsatt litt full).
Faren min var sur og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Det var kanskje på grunn av Heysel-tragedien.
Det er mulig.
Men den hadde jo jeg fått med meg om, dagen før.
Men jeg fortalte ikke noe om dette, til Jan, Pia, Christell, Haldis eller faren min.
For jeg visste det, at de ikke var så fotballinteresserte, som meg.
En gang som vi så en fotballkamp, nede hos Haldis.
Så hadde Jan snakka om, (når jeg lå på gulvet foran TV-en, på en slags skinnfell, eller noe), at han kunne se tissen, til en fotballspiller.
Men det var mens jeg så bort.
Så det var kanskje en litt kjedelig kamp.
Det var ihvertfall ikke en Everton-kamp.
Så jeg kunne også kjede meg, mens jeg så på fotball.
Men jeg syntes at ‘pling’-en, var morsomt da.
For å se om Everton scorte.
Det var mye derfor jeg fulgte med på fotball-kamper, på TV, selv om Everton ikke spilte, i den TV-sendte kampen.
Men jeg trodde ikke at Jan, Christell, Pia, Haldis og faren min, var så interesserte i fotball.
Så det var ikke sånn, at jeg snakka med dem, før og under bryllupet, om den her Heysel-tragedien da, (som jeg hadde sett på TV, i TV-rommet på hotellet da).
De var liksom i en annen verden, enn meg, vil jeg nok kanskje nesten si.
De var litt fjerne kanskje.
Jeg fant ihvertfall ikke noen anledning, når det var naturlig for meg, å nevne denne tragedien.
Til noen av dem.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter dette, så forandret mitt forhold til faren min seg veldig.
Jeg hadde alltid sett opp til faren min, før denne fredagen, og det restaurantbesøket, i Kristiansand, hvor Pia og Christell fortalte om at faren min hadde misbrukt Pia seksuelt da.
Men etter dette, så har jeg nesten ikke hatt noe med faren min å gjøre.
Så denne turen til Kristiansand, den har liksom satt rammen, for det meste av min kontakt da, med ‘Haldis og Arne-familien’, i så godt som alle år etterpå, vil jeg vel nesten si.
Jeg var jo litt bundet, av det jeg hadde sagt der, ved restaurantbordet, i Kristiansand, og.
Så jeg har hatt litt kontakt med faren min, men ikke mye, etter dette.
Pia sa jo det, høsten etter, at faren min hadde sagt, at han ikke trodde det var meninga, at han skulle betale husleia, for hybelen min, i Oslo, (hvor jeg studerte), hver måned.
Så etter at Pia sa det, så kutta jeg også ut faren min når det gjaldt penger.
For det meste ihvertfall.
Med noen få unntak.
Så etter at jeg flyttet til Oslo, som 19-åring.
Så har jeg klart meg selv økonomisk, uten at jeg har fått mer penger, enn kanskje 10.000 tilsammen, på 15 år vel, fra faren min og Haldis da, (hvis man regner med penger jeg har fått i julegaver av dem også).
(Hvorav det største beløpet, som jeg fikk av dem.
Det var mens jeg avtjente Førstegangstjenesten, på Terningmoen.
Og fikk en regning, fra Lånekassa, mens jeg var der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka et om natta, her på hostellet.
I de neste kapitlene, så tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om russetida.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Og hvem de folka egentlig var, som vi var i bryllup hos?
Nei, det ante jeg egentlig ikke da.
Og det aner jeg fortsatt ikke nå.
Men det var vel noen i slekta til Haldis da, på en eller annen måte.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Det her er faktisk min mor, Karen Ribsskog, sin kusine, (datter av min morfar Johannes Ribsskog sin bror, Helge Ribsskog)
-
Min Bok – Kapittel 44: Enda mer fra sommeren 1988, (del 3)
Til mitt forsvar, for hvorfor jeg gjorde raid, nede hos Haldis og dem, da jeg var i tenårene.
Så var jeg sinna, siden jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.
Og siden jeg noen ganger fikk mindre gaver, enn for eksempel Christell, når Haldis og faren min hadde vært på Danmarkstur, og så videre.
Og Pia og Christell, de gikk også noen ganger inn i huset ‘mitt’, når jeg ikke var hjemme.
Det fortalte Store-Oddis, (en av naboene, i Leirfaret), meg ihvertfall en gang, husker jeg.
Store-Oddis, han fortalte meg også det, at Ole-Tonny, (som døde i en bilulykke, i skoleåret 1988/89), og lillebroren hans, kallt ‘Kairo’.
De hadde også vært inne i leiligheten min, i Leirfaret 4B en gang, (som jeg ikke hadde vært hjemme), fortalte Store-Oddis meg.
(Uten at jeg vet hvordan han visste det, at jeg ikke var hjemme.
Men men).
Da gikk jeg opp til Ole-Tonny og dem og kjefta, husker jeg, da Store-Oddis fortalte det her.
Ole-Tonny og de, de bodde i Olleveien, og det var ikke ofte, at jeg var oppi der.
Men men.
Jeg tok en rask sjekk, i videofilm-hylla, i reolen, på rommet mitt.
Og jeg syntes det var veldig få filmer der da.
Så jeg trodde at Ole-Tonny og Kairo kanskje hadde rappa noen filmer.
Men det hadde de ikke, fortalte de meg.
Etter det, så gadd jeg ikke å stresse noe særlig mer, med å ta opp filmer, og så videre.
For det ble som noe stress, å huske hvem som hadde lånt hvilken film.
(Det er mulig at det var Christer Sandum, som hadde lånt de filmene.
For han var hos meg en gang, fra Svelvik, (hvor han flytta til, fra Bergeråsen).
Og lånte filmer, en sommer vel, rundt 1987 vel.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Og jeg hadde jo også hørt det, av Christell og Pia, før julen 1987, (var det vel), at Pia hadde hatt en abort, nede hos Haldis.
Så det var kanskje derfor, at jeg kikka litt rundt, på rommet til Pia.
For jeg lurte på hva som foregikk der nede.
Min halvbror Axel, han flyttet jo til faren sin, Arne Thomassen, da Pia flytta til Bergeråsen.
Arne Thomassen og hans nye samboer, (fra Oslo), Mette Holter.
De var en gang, på besøk, hos Haldis.
Og jeg leide jo et rom, en gang, av dem, i Oslo, i skoleåret 1990/91.
Og da fortalte Mette Holter meg litt, av hvordan hun opplevde besøket, hos Haldis og dem.
Hu sa at hu syntes synd på Pia, som bodde der, som en slags ‘Askepott’, mener jeg hu sa.
For Christell var liksom som søstrene til Askepott da, Tutta og Mathilde, som fikk penere klær og sånn.
Mens Pia måtte nøye seg med færre moteklær da, og så videre.
Christell var liksom som en prinsesse nesten, mens Pia var som en Askepott-versjon av Christell nesten da.
(Kanskje fordi at Christell hadde en rik far på Vestlandet, og hun hadde også to eldre storebrødre, nemlig Jan og Viggo, og også en storebror, Bjørn Humblen, på Vestlandet da).
Hvem vet.
Og faren min hadde jo fortalt meg det, at Holter og Thomassen, skulle dukke opp på besøk, nede hos dem, i Havnehagen.
Så da jeg så det, at bilen til Thomassen og dem, (en Ford Scorpio muligens), stod nede hos Haldis og dem.
Så gikk jeg en tur ned dit da, fra Leirfaret 4B da.
Og da, så hadde visst faren min sagt det, (sa Mette Holter, en gang, iløpet av det året, som jeg bodde hos dem i Oslo), når han så meg, at, ‘der kommer den jævelungen’.
Så faren min hadde kalt meg jævelunge da.
Så det var ikke noe hyggelig, å få høre, husker jeg.
Jeg visste ikke det, at faren min kalte meg sånne ting.
(Hvis ikke Mette Holter jugde da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel var også ihvertfall en gang, på besøk, hos meg/oss, på Bergeråsen.
Det er mulig at han bodde på det gamle rommet mitt, i Leirfaret 4B.
Det er mulig.
Jeg husker en gang, (en søndag vel antagelig), som Pia, Axel og meg, gikk til Berger-kafeen.
Og vi møtte mange biler, som tuta på oss, for å hilse, husker jeg.
(Dette kan vel ha vært sommeren 1988 kanskje.
For jeg mener det, at en av bilene som tuta, ble kjørt av Odd Einar Pettersen.
Og han var vel født i 1970, så det kan vel ikke ha vært før 1988 ihvertfall.
Siden han vel må ha fått lappen, i 1988 da.
Men men).
Axel kommenterte vel det, at alle bilene tuta da.
Men det var vel fordi at Berger var et lite sted, hvor alle kjenner alle, hadde jeg nær sagt.
Og Pia hadde jo festa mye, rundt om i distriktet allerede, da hu var sånn 16-17 år.
Så alle visste vel hvem hun var, omtrent.
Og jeg hadde jo bodd på Berger, siden 1979, så mange visste vel hvem jeg var og.
Og når vi gikk der, og plutselig hadde fått en lillebror.
Da syntes vel folk at det var artig, å tuta da.
Hva vet jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
(Axel er altså sønn av mora mi Karen og Arne Thomassen, fra Nord-Norge.
Men det var min far, Arne Mogan Olsen, som var fra Berger, av foreldrene mine.
Så Axel har ikke vært så mye på Berger, som Pia og meg da, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det).
Axel er også født i 1978.
Så han er nesten som en attpåklatt, i forhold til Pia, (som er født i 1971), og meg, (som er født i 1970), da.
Så sånn var det.
Men men.
Og Axel hadde jo vokst opp, først i Larvik, hos mora mi.
Så bodde han hos Arne Thomassen og Mette Holter, som bodde i Drammen, bak Bragernes kirke, et sted, vel.
(Mener jeg at jeg har blitt fortalt).
Så flytta de til Parkveien, midt i Oslo sentrum, (ikke langt unna den israelske ambassaden vel).
Og Pia og jeg, vi var og besøkte dem der en gang, husker jeg.
Holters datter Kirsten Ancona, (som var to-tre år eldre enn meg vel), hu tok oss med til en lekebutikk, som var i nærheten av Parkveien der, husker jeg.
Axel har også seinere sagt det, (da jeg leide et rom av dem i Oslo), at en eldre kar, (som ikke var i slekt med dem vel), bodde sammen med dem, i Parkveien.
Kirsten Ancona har to eldre brødre.
Det er Erik Ancona og Bjørn Ancona.
De heter Ancona fordi at Mette Holter, (sa hu, det året jeg leide et rom av dem, på Furuset), hadde bodd hos Ancona mafiafamilien, i USA, og gått med ‘hot-pants’, sammen med ei tungvokst, (må man vel si), amerikansk dame, ved navn Victoria, (som ble kalt Vicky), som seinere flyttet til Trondheim.
Så sånn var det.
Men men.
På Berger-kafeen, så kunne man nesten merke det, (syntes jeg), at Axel hadde bodd i Oslo.
For han tulla med dama bak disken der, enda han vel bare var 11-12 år da.
Han sa sånn at ‘en av dem’, også venta han kjempelenge.
Også sa han ‘også en av dem’.
Han gjorde liksom narr, syntes jeg.
Det vanlige var vel å si ‘en krone av dem’.
Og så ‘en krone av dem’.
Men Axel, han tulla skikkelig da, og brukte kjempelang tid, på å kjøpe smågodt.
Han liksom halte ut tida da, og skulle bare være morsom, og det var liksom poenget med handelen, og ikke det å kjøpe godteri, virka det som for meg.
Så jeg ble flau over Axel og lurte på om det stod noen folk bak oss, som ble forbanna, siden Axel tulla sånn.
Og jeg lurte også på om kioskdama skjønte det, at Axel tulla.
(Og det er jeg ikke sikker på enda, om hu skjønte det.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Men Axel hadde vel 30 kroner, eller noe, som han skulle kjøpe smågodt for, tror jeg.
Noe sånt.
Hvis det ikke var 100 kroner, som han hadde fått med seg.
Noe sånt.
Og jeg kjente jo ikke Axel så bra, siden han var vokst opp i Oslo, Drammen og Larvik, mens jeg bodde på Bergeråsen da.
Så jeg klarte ikke å få Axel til å oppføre seg ordentlig/normalt, må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg kan også skrive litt om den gangen, som Pia og jeg, var inne og besøkte Axel og dem, da de bodde på Vestre Haugen. i Groruddalen.
Dette var mens jeg hørte mye på nærradio, husker jeg.
Så det var vel kanskje mens jeg gikk i sjuende eller åttende klasse kanskje.
Noe sånt.
(Eventuelt i niende klasse).
Vi skulle ta toget inn, fra Drammen, Pia, Christell og jeg.
Christell skulle ikke være med til Axel og dem.
Men Christell skulle besøke Solveig, (Haldis sin venninne, som var telegrafist, på Holger Danske, på den her tida, vel, og som seinere ble telegrafist, på Scandinavian Star, og som var på vakt, under den katastrofale brannen, på det skipet), som bodde på Holmen, (nedenfor Holmenkollen der), i Oslo da.
Pia og jeg, vi skulle egentlig ta toget, til Grorud vel.
Men jeg syntes det hørtes rart ut, at vi skulle ta toget, til Grorud muligens.
Noe sånt.
Eller, jeg hadde vel lyst til å gå på Spaceworld, (i Storgata), som jeg syntes var en artig butikk.
(og som ikke hadde dukket opp i Drammen enda da vel.
Men som jeg hadde sett reklame for, i Aftenposten kanskje.
Noe sånt).
Så jeg hadde lyst til å gå av toget, i Oslo Sentrum da.
(Selv om jeg ikke var kjent, i Oslo Sentrum, noe særlig.
Men vi var der på noen klasseturer, med ungdomsskolen, husker jeg).
Så jeg fikk med meg Pia, på å gå av toget, på Oslo S., eller noe.
Eller, jeg tror vi må ha tatt T-banen, og gått av på Jernbanetorget, eller noe.
For jeg mener å huske det, at Christell møtte Solveig, på Jernbanetorget T-banestasjon.
Og at jeg spurte Solveig om hvordan Pia og jeg, skulle komme oss til Grorud.
Da måtte vi ta T-banen, sa Solveig.
Før hun hastet avgårde, med Christell da.
(For jeg var kanskje ikke sikker på det, om toget gikk helt til Grorud.
For jeg trodde nok det, at togene fra Drammen ikke gikk lenger enn til Vestbanen.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Og da fikk jeg med Pia, på å gå litt rundt i Oslo, i en times tid, og se litt på Spaceworld, og så videre.
Men jeg tror ikke det, at Pia hadde begynt på ungdomsskolen da, og dratt på klassetur, til Oslo.
For Pia begynte å klage vel, bare fordi at jeg ville gå å se litt på Spaceworld.
(Hvis jeg husker det riktig).
Men men.
Så tok Pia og jeg T-banen til Grorud da.
Men da varte det og rakk, før Arne Thomassen dukka opp der, husker jeg.
Vi venta ved en matbutikk der, husker jeg, (etter å ha ringt dem og sagt fra da).
Arne Thomassen sa at det var feil, vi skulle ikke ta T-banen til Grorud, men toget til Grorud.
For Grorud Togstasjon og Grorud T-banestasjon, de lå langt fra hverandre da.
Togstasjonen, den lå nede i dalen der.
Og Grorud T-banestasjon, den lå oppe i den ene dalsida der vel kanskje da.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Hos Axel og dem, så husker jeg det, at vi hørte på nærradio.
Og jeg kunne alle ‘jinglene’, husker jeg.
Noe Kirsten Ancona syntes var artig da.
Erik Ancona, (som Axel sa var ‘gæern’), dro meg med, på å gå tur, med en scafer, som han hadde.
Vi gikk opp mot Gamle Strømsvei der, tror jeg.
Ved bussholdeplassen ved Ellingsrudåsen der da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Erik Anonca, han sa det, at bikja til Hitler var ‘gæern’, for det hadde han kunnet se, på noen bilder som han hadde sett et sted, sa han.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Erik Ancona fikk også kjeft av mora si Mette.
For han hadde tulla med T-banen.
Han trodde han var på Furusetbanen, men så var han på Lambertseterbanen.
Så han kom seg ikke hjem da, fredagskvelden, eller noe.
Noe sånt.
Men men.
Axel hadde masse kamerater der, og dem leika i kjellergangen, og en dør til en bod stod åpen, og der lå det et pornoblad, husker jeg at Axel viste meg.
Noe sånt.
Men men.
På lørdagen, så dro Mette Holter og Arne Thomassen, med Axel, Pia og meg, til Furuset Senter, for å shoppe litt, på senteret der.
Vi kjøpte mat da, i matbuikken, (som var en Mega vel).
Og så satt vi og spiste burger, (mener jeg å huske det var, ihvertfall), på Burger’n.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Axel sa også det, at en av naboene, på det stedet, (som het Vestre Haugen, og som bestod av terrasseblokker da).
De hadde sagt det, at dem hadde finere bil, enn Arne Thomassen, (som hadde Ford Scorpio).
Men så var det firmabil.
Som den naboen hadde da.
Så det var jo bare sludder, at de hadde finere bil da.
Jeg hadde vel aldri hørt om noen som hadde hatt firmabil, skal jeg være ærlig.
Så jeg måtte tenke litt på det her, skulle jeg være ærlig.
Men Pia og jeg, vi var jo vant til det, at faren vår hadde svære, nye amerikanere, med elektriske vinduer og air-condition, og også en helt ny Mercedes E230.
Så dette med Ford Scorpio, det hørtes vel kanskje ikke så imponerende ut, for oss.
Så å ta det så viktig, om den var finere enn en firmabil, eller noe.
Den krangelen var ikke noe som engasjerte meg så mye da.
Det virka vel kanskje litt spesielt for meg, å engasjere seg så mye i, om en Ford Scorpio var bedre enn den og den firmabilen da.
Jeg kan ikke huske at noen krangla sånn på Bergeråsen ihvertfall, av ungene, om hvem som hadde finest bil.
Kanskje når vi var i sandkasse-alderen.
Men jeg tok vel aldri sånne krangler, om at ‘pappaen min er mye sterkere enn pappaen din så’, så alvorlig.
Så det med den firmabilen og det, at dem tok det så viktig, det var vel kanskje litt latterlig kanskje men, hvis jeg skal være ærlig.
Men Pia og jeg lo ikke, husker jeg.
For Axel hadde vel alvorlig i stemmen, når han prata om det her da.
Så jeg ante vel det, tror jeg, at det her var rimelig alvorlige saker, å krangle om, i Groruddalen.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det lekte en del, i de kjellergangene da, hvor kjellerbodene var.
Så jeg tror ikke jeg var så veldig gammel.
Jeg gikk vel kanskje i syvende klasse eller åttende klasse da, eller noe.
Jeg sov vel på rommet til Kirsten Ancona, tror jeg.
Jeg mener å huske en hesteplakat, (eller en musikkplakat), eller noe sånt, tror jeg.
(Men det husker jeg rimelig vagt).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi var jo også på minst en klassetur, hvert år, da vi gikk på ungdomsskolen.
Jeg husker at vi var på Teknisk Museum, (på Kjelsås/Frysja vel. Ikke langt fra der jeg seinere studerte, første året på NHI), et år.
Vi var også på Zoologisk Museum, hvor jeg husker at jeg likte gaupene og ulvene best vel.
(Av de utstoppede dyrene da).
Det var også et hode av en bison der vel, som hang på veggen, tror jeg.
Noe sånt).
Vi var også på Colusseum kino, en gang.
(En kino som var kjempestor, på den her tida).
Der så vi en film, som het Staying Alive, med John Travolta, husker jeg.
Noen av gutta i klassen, de kjøpte cider, på matbutikken, på CC, (var det vel), som var like ved Colusseum Kino, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var også på vikingskipmuseet, på Bygdøy, et år, husker jeg.
Da dro vi sammen med minst en parallellklasse, husker jeg.
Jeg husker at jeg syntes at det vikingskipmuseet var litt kjedelig.
Det er mulig at jeg ikke så alle båtene der, osv.
Jeg gledet meg vel til å gå rundt, i Oslo, (noe som jeg syntes var artig.
For vi pleide å få tre timer, (eller noe), på hver Oslotur, hvor vi kunne gå rundt i byen og kikke, i grupper, på 3-4 elever da.
Så sånn var det.
Men men).
Så jeg ble lei av det museet, og gikk ut i bussen igjen.
Det samme gjorde ei jente, fra Svelvik, husker jeg.
Som het Tanja vel, og som var farget, og som var søstera til en kar, i en klasse over oss, eller noe vel.
Som jeg ikke kommer på navnet på nå.
Men men.
Så vi gikk ut i bussen da, og satt der, husker jeg.
Det er mulig at det var et rom der, som jeg ikke fant, på det museet.
Jeg så vel bare på et skip der, tror jeg.
(Noe sånt).
Så det er mulig at det var flere skip der, som jeg ikke så.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så det er et museum som jeg godt kunne tenke meg å se, en gang til.
Spesielt etter at jeg fikk høre om et vikingskip, som ligger gravd ned under en pub, i Meols, på the Wirral, like ved Liverpool.
For noen år siden, da jeg bodde i Liverpool da.
Og jeg var også da på en vikingkonferanse, i Chester, i 2010, var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I niende klasse, så var vi på Heimevernsmuseet, (heter det kanskje?), på Akershus Festning.
Da var jeg også rastløs, husker jeg, og ville ut og se, i Oslo Sentrum da.
Men på Heimevernsmuseet, så måtte vi levere en besvarelse, som vi fikk karakter på.
Og vi måtte høre på han ‘Kjakan’, eller hva han heter, som fortalte da, om krigen.
Men jeg var så rastløs, siden jeg gledet meg til å gå rundt og se, i Oslo.
Så jeg gikk bort til lærerne, for å få et nytt skjema.
(Det var Jan Aakvåg og også han læreren som vi hadde i Sjakk/bordtennis valgfag vel).
Jeg klarte å få fasiten til han Sjakk/bordtennis-læreren, ved en misforståelse.
Jeg trodde det var et nytt skjema.
(For jeg hadde kanskje skrevet feil da, eller noe).
Og så stod jeg der plutselig, med fasiten, i hånda.
Jeg turte ikke å skrive for mye, etter fasiten.
Men Ditlev Castellan dukket opp, mener jeg, og ville låne fasiten da.
Så jeg ga den vel bare til han.
(Var det vel).
Og så gikk jeg litt rundt der og da, og skreiv noe greier da, på det skjemaet.
(Det var litt mørkt der kanskje.
Noe sånt.
Så jeg våkna kanskje ikke helt opp der.
Det er mulig.
Men men).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så var Espen Melheim, (var det vel), og meg, og en eller to til i klassen da.
Vi var på Clock Hamburgerrestaurant, nederst i Karl Johan, (der hvor det senere ble Burger King, den fra Døden på Oslo S. vel).
Og der, så husker jeg det, at noen Oslo-ungdommer, stod foran oss, i køen der.
Og da, så kunne vi Bergerfolka se det, at en gutt, rappa en walkman, fra ranselen, til en annen gutt.
Mens han smilte konspiratorisk, til ei jente, som vel også var fra Oslo da.
Så de virka litt sleipe, vil jeg si, de Oslo-ungdommene.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var jo litt vant med å være i Oslo.
Siden jeg ganske ofte pleide å være hjelpegutt, når faren min, dreiv og leverte køyesenger, i Oslo da.
Så jeg tulla litt en gang, husker jeg, og la noe popcorn, var det vel, på en fisk, som lå i en kasse, utafor en fiskebutikk, ved Youngstorget vel.
Og da, så kom det en sinna, ung mann ut, av fiskebutikken, og sa at vi måtte ta bort potetgullet, (eller hva det var).
For dem skulle selge fisken da, og ingen ville kjøpe fisken, hvis det var popcorn på den.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi spiste også pizza, fire av oss, husker jeg, på en pizzarestaurant, som lå i Akersgata, (cirka ovenfor Deichmanske Bibliotek der, husker jeg).
Det kosta 40 kroner, husker jeg, for en pizza, som var større enn en Grandiosa-pizza, mener jeg.
Og det var mye ost på pizzaen, husker jeg.
Og kanskje skinke.
Det er mulig.
Noe sånt.
Jeg mener at Frode Holm, var med da, da vi kjøpte pizza der.
Og så måtte vi krangle med klasseforstander Aakvåg, i klassens time, eller noe, en gang, noen dager seinere da.
For vi fikk jo da spist, for ti kroner, per person.
Og vi syntes det var billig da.
Og da sa læreren at det var ‘lite mat’, på pizzaen vår, som vi hadde spist, (selv om han ikke hadde vært der).
Noe sånt.
Det var ‘mye ost’, sa Frode Holm.
(Var det vel).
‘Ost er billig det’, sa Aakvåg da, så han ville ikke gi seg.
Men men.
Det var noen italienere, (tror jeg ihvertfall, hvis jeg skulle tippe), som dreiv den her pizzarestauranten da.
Og vi tulla litt, da vi skulle gå.
For det kom ingen å henta betalingen.
Så vi stabla opp fire tikronesedler, med tannpirkere.
Sånn at det ble noe slags byggverk nesten.
Også bare stakk vi ut av restauranten der.
Før det kom noen for å hente betalingen da.
For vi var vel ikke så vant med det, noen av oss, å spise på restaurant.
Ihvertfall ikke på en, hvor det ikke var norske folk, som jobba.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, på en sånn Oslotur, så dro jeg med noen folk, i klassen, innom en sengebutikk, ved Youngstorget, som het 1001 natt, (eller noe).
For der hadde jeg vært med faren min, og levert senger, en gang.
Og da ville jeg vise det da, for de andre gutta i klassen, at faren min sine senger, ble solgt i den butikken.
Og jeg husker ikke, om jeg fant noen senger, fra Strømm Trevare, i den butikken.
Men hu dama som jobba der, hu sa det, at jeg skulle be faren min om å ringe henne, husker jeg.
(Uten at jeg veit hva det var, som hu lurte på).
Så jeg var nesten på jobb, for Strømm Trevare, i Oslo, kan man nesten si, på en klassetur da.
(Selv om jeg ikke veit om hu dama i den butikken, ble sur, fordi fire litt usnobbete Berger-ungdommer plutselig dukka opp der, i butikken hennes.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på).
I niende klasse, så hadde Espen Melheim og jeg, litt uflaks, i Oslo vel.
Vi kjøpte burgere, på en hamburgersjappe, ikke langt fra Gunerius der vel.
Men vi var ikke så heldige, som vi var, da vi kjøpte pizza, et år før vel.
For vi ville heller ikke denne gangen kjøpe drikke.
For vi ville at pengene våre skulle rekke lengst mulig da.
Så derfor kjøpte vi heller drikke, i matforretninger.
Også ba vi vel om et glass vann hver, i den pizzarestauranten, tror jeg.
Noe sånt.
Men i den hamburgersjappa, hvor det jobba en pakistaner, som var litt opp i åra vel.
Der turte vi vel ikke å be om gratis vann, mener jeg å huske.
Men vi ville ikke drikke da.
Og da, så tok han kokken på skikkelig mye krydder, på burgerne, mener jeg å huske.
Liksom som for å straffe Espen Melheim og meg da.
Som bare ville at pengene våre skulle rekke lengst mulig.
Så han pakistaneren, han ble sinna på oss ungdommene da, fra Svelvik, siden vi ikke ville kjøpe drikke hos han da.
Virka det som.
Og det var vel nytt for oss, at folk i restauranter ble sure, hvis du bare ville ha mat og ikke også brus.
Vi hadde jo ikke noen restauranter på Berger heller, for å si det sånn.
Det var bare to matbutikker og en kafe der.
Men jeg tror ikke det var sånn, på Berger-kafeen, at de damene der ble sure, hvis du bare kjøpte pølse i brød.
Og ikke også cola.
Det kan jeg ikke huske å ha hørt noe om, ihvertfall.
Så det var kanskje multikultur da, det greiene der.
Så hvis man kjøper mat av pakistanere, så kan visst dem bli sure, for ting som ikke nordmenn blir sure for da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Eirik Lund, han kjøpte jo pølse i brød, med rekesalat, på Berger-kafeen, for mine penger, da jeg kjøpte luftgeværet, til han og tvillingbroren Arnt Lund.
Våren da jeg gikk i niende klasse vel.
Noe sånt.
Og jeg kan ikke huske det, at hu dama på Berger Kafeen, ble noe sur da, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Et år, så dro vi også på en klassetur, nedover i Vestfold der.
Skolen hadde leid en buss da, som vanlig.
Vi dro til Sjøfartsmuseet, i Horten, husker jeg.
Og etter det, så skulle vi ikke gå rundt i Horten, (av en eller annen grunn).
Neida, vi skulle gå rundt i Tønsberg.
(Av en eller annen grunn).
Der havna vel hele klassen, (Ihvertfall gutta, mener jeg å huske), på en hamburgerrestaurant, som jeg ikke husker navnet på.
Dette må vel ha vært mens vi gikk i åttende klasse, vil jeg vel tippe på.
(Men det kan jo ha vært i sjuende eller i niende og).
Vi begynte jo på Svelvik Ungdomsskole, høsten 1983.
Og var ferdige der, våren 1986.
Så dette må ha vært mellom høsten 1983 og våren 1986 da.
Grunnen til at jeg tenker på dette med årstallet.
Det er at den hamburgerrestauranten, i Tønsberg, den solgte faktisk Cherry-cola(!), (altså Coca Cola med kirsebærsmak da).
Av en eller annen grunn.
(Cherry cola har vel aldri blitt solgt, i annet enn import-butikker, i Norge, (tror jeg ihvertfall)).
Men nesten alle gutta, i klasse, de skulle vel smake cherry-cola da, mener jeg å huske.
Noe som var godt, mener jeg å huske da.
Den hamburgrestauranten, (som jeg ikke husker navnet på nå).
Den hadde to etasjer, og også en video-jukebux, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har jo skrevet om det. at jeg og noen andre unger, (må jeg vel kalle oss), på Nedre, på Bergeråsen, hadde en gjeng, på begynnelsen av 80-tallet.
Dette var Tom-Ivar Myrberg, Gry Stenberg, Pia, Christell og meg.
Jeg husker at Pia flytta til Bergeråsen.
Da satt hu på, bak på Apache-sykkelen min, husker jeg.
Mens vi sykla rundt, i den gata, som Sylvia og Gry Johansen og Sissel Tysnes, og de, bodde i.
Pia satt på bak på sykkelen min.
Om Christell hadde sykkel, det husker jeg ikke.
Jeg kan vel ikke huske, å ha sett henne sykle, en eneste gang vel.
Selv om Gry Stenberg, hun hadde sykkel, husker jeg.
Men Pia, hun hadde ikke sykkel da, (ihvertfall ikke i starten), på Bergeråsen.
Så hu satt på bak på sykkelen min, husker jeg.
Og da trodde jeg det, at jeg kunne krasje i de andre da.
Men det ble jo vanskeligere å sykle, med Pia bakpå da.
For vi dreiv noen ganger og kræsja og.
(Selv om kanskje ikke jeg gjorde det).
Men Tore Myrberg, (som gikk i klassen under meg vel, og som var ganske lav/liten da), han kræsja en gang inn i siden, av sykkelen min, mens jeg sykla rundt, i den gata, med Pia bakpå sykkelen, husker jeg.
Så Tore Myrberg, han kunne manøvrere enklere da, siden han ikke hadde noe bak på sykkelen.
Og den smellen, den kjente jeg, sånn som jeg husker det.
Samtidig som at jeg ble litt skuffet, siden liksom Tore tok ‘innersvingen’ på meg, (og Pia), da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg pleide nemlig å være den som hoppet lengst, om vinteren, når vi hadde konkurranse, om å hoppe, på noen akekjelker, (som Haldis og mora til Myrberg-brødrene), kjøpte til oss, på sportsbutikken, på CC.
(Siden begge de jobbet på CC Elektro.
Jeg fikk faren min til å kjøpe en sånn kjelke for meg og.
For jeg ville ha det samme som de andre ungene da.
Jeg ble misfornøyd, og klagde, hvis jeg ikke fikk det.
Men men).
Og da, så pleide vi å kjøre, på de rattkjelkene, ned hele S-svingen noen ganger, husker jeg, om vinteren.
Noe som var veldig morsomt.
Men det var vel også farlig, vil jeg si.
Selv om vi aldri møtte noen biler, når vi kjørte sånn.
Men men.
Og nederst i Havnehagen.
(Ned mot stien til Ulviksletta og stranda der).
Så bygde vi hopp, en vinter.
Og da pleide alltid jeg å hoppe lengst, husker jeg.
(Kanskje fordi jeg veide mer, og fikk høyere fart, på kjelken.
I forhold til Tore og TOm-Ivar, som var ganske lave.
Hvem vet).
For da hadde vi en som målte hvor langt vi hoppa, og sånn da.
(Nemlig Tom-Ivar vel).
Så sånn var det.
Men men.
Og vi dro jo også på tur, til Svelvik, hvor Gry Stenberg dro oss med til bestemora si, dagen etter at Nicole vant Grand Prix, for Vest-Tyskland, som jeg har skrevet om tidligere.
Og vi lå også over, hos meg, noen ganger, i vannsenga, (med klær på da), og så videre.
Siden det ble sett på som kult da, å ha vannseng, på den her tida.
Så sånn var det.
Men men.
Men det som gjorde, at den her gjengen, tok slutt.
Det var det, at Christell en dag, skulle på kino, i Svelvik.
(For å møte noen gutter der, eller noe, vel).
Tom-Ivar sa det, at jeg måtte få henne til å ikke dra, eller noe.
Men jeg bare ga opp.
Jeg tenkte det var best å bare la henne få dra.
For ellers, så kom hu sikkert til å bli sur på meg, resten av livet, (eller noe).
Så jeg gjorde ikke noe.
Så sånn var det.
Men etter dette, så var det liksom ikke det samme da.
Med den her gjengen.
Så sånn var det.
Og Myrberg-brødrene, de flyttet så til Drammen, ikke så mange månedene etter det her vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, en sommer, så sa faren vår det, til Pia og meg, at vi måtte bli med mora vår, og hennes nye kavaler.
Som var en italiener.
På campingtur, med en campingbil, som han hadde da, (ifølge mora vår).
‘Campingbilen’, det viste seg å være en Folkevognbuss.
Og dit vi skulle dra, det var til en liten park/strand, (eller noe), i Tønsberg-distriktet, et sted vel.
Hvor det bare var vi som campa da.
Og Pia og jeg, vi hadde jo aldri møtt han italieneren før.
Så jeg ihvertfall mistrivdes, husker jeg.
En kar, som var ikke langt unna, der vi campet.
Nede ved vannet da.
Han tok fotografier av en danskebåt, (eller noe), som kjørte i Oslofjorden der da, husker jeg.
Det var en ferje som må ha kjørt fra Oslo, mener jeg.
For i Drammen og Holmestrand, (og i Tønsberg), så har dem jo ikke noen sånne bilferjer, (som går til Danmark osv. da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var skikkelig trangt, i den Folkevognbussen, husker jeg.
Når vi skulle sove, om kvelden.
Og mora vår, hu ville ikke ligge ved siden av han italieneren.
(Enda de liksom skulle være et par).
Så det var jo helt sykt.
Mora vår overlot til Pia og meg, å bestemme, hvem som skulle ligge ved siden av han italieneren.
Jeg tenkte det, at jeg måtte beskytte lille Pia, (som ikke hadde pupper eller noe enda da, sånn som jeg husker det).
Og ligge ved siden av han italieneren, jeg da, siden jeg var gutt.
Og siden mora mi var redd for han, virka det som, for meg.
Så burde vel ikke Pia ligge ved siden av han heller.
Tenkte jeg da.
Og det skjønner jeg, at mora mi ikke ville ligge ved siden av han.
For han begynte å ta meg på rumpa, mens jeg lå på magen der da.
Og så spurte han om jeg spilte fotball, siden jeg hadde så stramme muskler.
(Men grunnen til at jeg stramma musklene, det var at jeg var anspent da.
Siden jeg var sur på mora mi, siden hu ikke la seg ved siden av han kjæresten hennes da.
Men vi barna måtte ligge ved siden av han ukjente italienske mannen da.
Som jeg syntes var usymplatisk da.
Jeg sa vel ‘ja’, tror jeg.
Og etter det, så tok han henda til seg, han italieneren da.
Men Pia har seinere gjort narr av meg, for dette, et par år, (eller noe), etter det her da.
Men jeg tror nok at sjangsene er store, for at hu nok hadde blitt voldtatt, av han italieneren, hvis ikke jeg hadde lagt meg ved siden av han da.
Så jeg beskyttet liksom Pia da, (sånn som jeg tenkte det), mot han italieneren da.
Og hva fikk jeg igjen, av Pia?
Jo, det var bare latterliggjøring, noen år seinere.
Og mora mi, hu oppførte seg jo veldig dårlig da, syntes jeg, når hu ikke kunne ta seg av han kåte italieneren selv, på en campingtur, som hu hadde dratt med Pia og meg på.
Så søstera mi og mora mi, de var jo helt forstyrra, begge to, vil jeg nok si.
Når man tenker på oppførselen til mora vår, i den Folkevognbussen, til han italieneren.
Og når man tenker på latterliggjøringen, til søstera mi, noen år etter det her igjen da.
Så kan man vel si det, at kvinnene i min slekt, de er nok ikke så veldig snille, (kan man vel si).
Faren vår har nok kanskje ikke vært mann nok, til å få disse kvinnene i livet sitt, til å oppføre seg ordentlig da.
Samtidig med at jeg har vært ung da, og har vært et lett bytte, for å bli tullet med, av disse utspekulerte kvinnfolkene da, i slekta mi.
(Nemlig for det meste mora og søstera mi da).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så kjørte vi ned til Larvik.
(Hvor mora vår bodde, på den her tiden.
På Tagtvedt da).
Men vi kjørte ikke til mora vår.
Men vi dro innom en platebutikk, i Larvik Sentrum, for å kjøpe en bursdaggave, til meg.
(Som har bursdag 25. juli).
Og jeg ønsket meg, (den nye vel), Rock Steady Crew-kassetten.
Som den platebuikken hadde da.
Så sånn var det.
Men men.
(Det var den kassetten med ‘Hey you the Rock Steady Crew’ og ‘Uprocking’ på, husker jeg).
Viggo Snoghøj, (som da bodde i Køge, i Danmark).
Han hadde sendt Christell en videokassett, med masse musikkvideoer på, husker jeg.
For Snoghøj hadde MTV, i Køge, og hadde tatt opp musikkvideoer, til sin lillesøster, på Bergeråsen, da husker jeg.
Christell skrøyt av at Viggo var snill/grei, på grunn av dette da, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Og vi så disse musikkvideoene, oppe hos meg, i Leirfaret 4B da, siden de vel ikke hadde video enda, nede hos Christell da, tror jeg.
Og den ene videoen, syntes både Christell, Pia og jeg, at var kul da.
Og det var den ‘Hey you, the Rock Steady Crew’ da.
Rock Steady Crew, det var en Hip Hop-gruppe, fra New York da.
De var en ‘breake’-gruppe, (altså en dansegruppe), fra New York da.
Men de hadde problemer, med å finne bra musikk, til å danse til.
Så de begynte å lage musikken selv, husker jeg.
Og hu som sang det var søstera, til en av medlemene, i den dansegruppa, husker jeg.
Men hu breaka ikke da, hu som sang.
Men de lette etter ei som kunne synge da, og det kunne hu søstera da.
Så sånn var det.
Og dette hørte jeg vel på nærradioene, tror jeg.
Ulf Havmo, han spredde det.
For han så også på de her musikkvideoene, (sammen med oss).
Og det var da jeg gikk i sjuende klasse vel, tror jeg.
At vi, (Pia, Christell og meg), hadde sett på noen musikkvideoer, og plutselig så var det en video da, som vi ville se flere ganger.
Og det var som noe veldig rart, for Ulf da.
At man kunne like en sang, så mye, at man spolte tilbake.
Så Ulf hadde ikke hørt om å spole tilbake før, tydeligvis.
For han prata dritt, om Pia, Christell og meg, på grunn av den her tilbakespolinga som vi dreiv med da.
Så Ulf han var kanskje ikke en så veldig lojal kamerat, av meg, vil jeg vel si.
Siden han prata dritt om meg, og Pia og Christell, for ting, som andre folk kanskje hadde syntes at var noe som var ganske vanlig.
Nemlig at vi spolte tilbake, hvis det var en sang vi syntes var kul da.
Vi kjedet oss kanskje litt, på Bergeråsen, siden vi var vant til å dra mye på ferie, og så videre.
Og vi våknet kanskje ikke helt opp alltid, av TV, og så videre.
Hva vet jeg.
For Pia og jeg, vi hadde jo blitt kidnappet, for eksempel, på 70-tallet, av faren vår og onkel Runar da.
Da vi bodde i Mellomhagen.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så det var kanskje i sommerferien etter syvende klasse, (eller noe), at Pia og jeg, ble beordret på campingferie, med mora vår og han italieneren da.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi kjørte så ned til Lekeland, i Skien, mens vi hørte på den her Rock Steady Crew-kassetten da, på kassettspilleren, i den her Folkevognbussen da.
Så sånn var det.
Han italieneren, han sa det, at han syntes at den sangen, som het ‘Me and baby brother’, var så fin.
Men da hadde allerede Pia og jeg, vel blitt enige om det, at det var den ‘døveste’ sangen da.
(For jeg likte ikke det, at dem sang om ‘baby’, det syntes jeg var barnslig, husker jeg.
Men men).
Da vi gikk ut av bilen, på parkeringsplassen, ved Lekeland.
Så ble han italieneren borte, i en halvtime kanskje.
(Hvis jeg skal tippe, så var han vel på en do, på en bensinstasjon, og runka kanskje.
Noe sånt.
Men men).
Lekeland var ikke noe som hørtes så artig ut, i mine ører akkurat.
Jeg så vel på meg selv som en ungdom, siden jeg gikk på ungdomsskolen.
Og Lekeland, det var noe for barn, i mine ører.
Jeg hadde vel aldri vært der før heller.
Men jeg syntes det var artig, at de hadde mange Commodore-datamaskiner der, med spill osv., da.
For da kunne jeg bli ved datamaskinene der, mens de andre gikk rundt der, tenkte jeg.
Men så ikke.
Han italieneren, han dro meg bare med seg, i armen.
Jeg måtte subbe rundt der, i gruppe, sammen med han og mora mi og Pia da, skjønte jeg.
Så dette var jo en veldig ‘artig’ ferie, må jeg si.
Jeg ble befølt på rumpeballene, av en kåt og vel hårete italiener, i 40-50 årene vel.
Og jeg ble også dratt rundt på, som en bikkje, (eller noe vel), på et kjedelig Lekeland da, i Skien, dagen etter.
Så dette var skikkelig ‘hat’, som vi sa, da jeg var i militæret.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia og jeg, vi møtte han italieneren igjen, en gang, etter dette.
Dette var et år seinere vel.
Altså sommeren etter at jeg var ferdig med åttende klasse kanskje.
Noe sånt.
Da var vi en del tøffere.
For vi gikk rund i Larvik Sentrum, hvor vi hadde bodd tidligere da.
Vi var på en kafeteria, ved Larvik Torg, (over Narvesen der), som het Carina, eller noe, vel.
Vi var vant til å gå der, med mora vår.
Pia og jeg, vi spilte på et kronespill der, som mora vår hadde latt oss spille på, da vi var små da.
(En sånn Røde Kors-automat).
Så sånn var det.
Men men.
Da vi skulle gå ut av kafeteriaen, og ned trappa der.
Så dukka han italieneren opp, fra et bord, litt inne i kafeteriaen der da.
Han hadde kjent oss igjen.
Men jeg hadde ikke lagt merke til han da.
Jeg var ikke vant til å stirre på folk akkurat, når jeg gikk rundt i Larvik Sentrum.
Jeg var mest opptatt av kronespill og godteri og sånn da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han italieneren, han sa det, at vi skulle hilse mora vår, (eller noe).
Vi svarte vel ikke noe, tror jeg.
Ihvertfall var det nok ikke mange ord vi sa, for vi likte ikke han italieneren noe særlig da.
(Ihvertfall ikke jeg).
Og så gikk vi ut igjen, fra den kafeteriaen.
Og vi prata vel ikke noe mer, om han italieneren, etter det her, tror jeg.
Før Pia latterliggjorde meg den gangen da, noen år seinere, i Leirfaret 4B, om at han italieneren hadde befølt meg da, eller noe.
Så sånn var det.
Men jeg lå ihvertfall på magen.
Så det var ihvertfall ikke pikken han tok meg på, for å si det sånn.
Og jeg hadde jo på meg underbukse, for å si det sånn.
Men jeg hadde visst det, at han italieneren, skulle begynne sånn.
Så hadde jeg vel ikke tatt av meg olabuksa, vil jeg tippe på.
Og jeg var vel også sur på faren min, etter det her, siden han hadde beordra meg til å være med på denne korte campingferien.
(Vi lå vel bare en natt, i den Folkevognbussen.
Og så dro vi hjem til mora vår, etter den Lekeland-turen, uten han italieneren vel).
Så jeg var nok sur på begge foreldra mine, etter den her turen.
På faren min, siden jeg måtte dra på ferie, sammen med en ukjent italiener, selv om jeg ikke hadde noe lyst, til å dra på ferie, i en Folkevognboble, som jeg må si, at jeg syntes er litt for smal, for fire personer, til å sove, uten at de ligger som sild i tønne, nesten.
Men men.
Og jeg var også sur på mora mi, siden hu ikke tok ansvar, som voksen, på å ligge ved siden av han kåtingen da, (må man vel kalle han).
Så jeg ble vel nesten seksuelt misbrukt, må jeg vel si.
Siden han tok meg på rumpa/låra, utenpå underbuksa, han kåte italieneren da.
(Som vel kanskje også var homo da.
Han satt sammen med en mann, på den kafeteriaen i Larvik ihvertfall, sånn som jeg husker det.
Men men.
Så sånn var det).
Så etter denne ferien, så har jeg vel ikke hatt så mye respekt, for noen av foreldrene mine, må jeg innrømme.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg må vel nesten ta med noe fra sommeren 1988 og, siden dette kapitellet egentlig er om denne sommeren.
Etter den gangen, som jeg ble slått ned, i Brighton, på Churchill Square der.
Så husker jeg en gang, helgen etter, eller noe.
Da lå det masse folk, med balltre osv., og gjemte seg, i flere timer, stille, i et blomsterbed, på den ene siden, (ned mot den gaten som går ned til spillehallene der), av Churchill Sq.
Jeg sa fra til kursleder Paul Wilkie vel.
Som var på torget der da vel.
Han visste om det ihvertfall, mener jeg å huske.
Men hvorfor de folka lå der, det veit jeg ikke.
Jeg veit ikke om det var den samme gjengen, som slo til meg, en uke før det her, eller noe.
Jeg gikk ned en trapp, der hvor de folka lå.
Så jeg hadde de rundt meg, på bakken, mens jeg gikk forbi da, en gang, husker jeg.
Så det var veldig spesielt, husker jeg.
Men de bare lå der, med balltrær osv. da., i flere timer vel, en lørdagskveld da, var det vel.
Det er mulig at dette var en annen gjeng, som skulle ta den første gjengen.
(Hvis de dukka opp).
Hva vet jeg.
Og hvorfor ingen ringte politiet, og fikk de til å fjerne den her gjengen, som man vel må si at oppførte seg truende vel.
Det vet jeg heller ikke.
Så det var rimelig spesielt, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå er klokka over halv et, her på hostellet.
Så jeg får avslutte skrivingen for i dag vel.
I morgen så må jeg vaske klær, og prøve å få gjort noe budsjettsarbeid.
Så jeg vet ikke om jeg får skrevet noe mer, på det her kapitellet, i morgen.
Jeg har flere notater her, ihvertfall.
Så jeg får ta ferdig de notatene, før jeg begynner å skrive om det siste året mitt, på videregående, da jeg var Gjerderuss, i skoleåret 1988/89.
Også får jeg skrive fra de siste notantene, (som ligger i en hylle, øverst i klesskapet mitt her, blant annet).
For det ble litt rot, i den notantblokka, som jeg har skrevet notater i.
Så jeg prøvde å rydde litt i den, og tok vekk noen sider derfra da, for å få den notatblokka til å bli mer oversiktlig.
Samtidig som jeg hele tiden kommer på flere ting, som skjedde, før jeg flyttet til Oslo, høsten 1989.
Og jeg har lyst til å ta alt fra den tiden, før jeg flyttet til Oslo, i Min Bok.
Også får det som skjedde, etter at jeg flyttet til Oslo, det får være i Min Bok 2.
Så det blir nok en del fler kapitler, i Min Bok, med erindringer osv., før jeg begynner på Min Bok 2.
Og det er også mulig at jeg tar en pause, etter at jeg er ferdig med Min Bok.
Jeg får se hvor sliten jeg blir, av all den skrivingen.
Vi får se.
Jeg får det vel til, på en eller annen måte, regner jeg med.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 25: Enda mer fra Leirfaret 4B
De første årene, mens jeg bodde på Berger.
Så pleide faren min å sitte oppe, i stua til Ågot og Øivind, i pauser fra verkstedet, og lese i Aftenposten da.
Og noen ganger, mens han leste i stillingsannonsene, i Aftenposten, så pleide han å si til meg, at han syntes det, at jeg burde flytte inn til Oslo, og gå på BI, når jeg ble ferdig med videregående.
Og så få meg en jobb, med 300.000 i begynnerlønn.
(Dette var vel i 1983 eller 1984 kanskje.
Noe sånt).
Som han leste om i avisa da.
Dette sa han vel, mens Ågot og Øivind også var i stua der, så alle var vel enige om det da, at jeg skulle gjøre det.
Faren min mente at det var for mye mas, å være selvstendig næringsdrivende.
Så sånn var det.
Så det var ikke sånn at faren min lærte meg opp, til å stille inn maskinene, og sånn, nede på verkstedet.
Neida, han fikk heller andre ungdommer, (ofte fra Berger, som Erik Thorhallson, Tage og Dag Furuheim), til å jobbe for seg, nede på verkstedet.
Og faren min lærte meg heller ikke å mekke på biler, (noe han ofte gjorde, ihvertfall på 60 og 70-tallet), av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev om, i et tidligere kapittel, at jeg pleide å være med Arne Thomassen, til Verningen, utafor Larvik, hvor han hadde to hester stående.
(Først en kaldblodshest vel, og så Nibs Star, som vel var en varmblodshest.
Noe sånt).
Og en gang, så fikk jeg være med, i en stor sulky vel, når Arne Thomassen var ute og kjørte med den kaldblodshesten vel.
Vi møtte noen folk som hadde en hund løs vel, og hesten ble litt stressa.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi kjørte vel på noen landeveier da, ute ved Verningen der da.
Så sånn var det.
Men men.
En søndag, (var det vel), som jeg var på besøk hos mora mi.
Så tok Arne Thomassen meg med ut til Verningen der.
For han gjorde noen en tjeneste vel, siden det var VM i travløp, på Jarlsberg vel, denne helgen.
Så en av stallens mest kjente travhester, skulle være med i VM for travkusker da.
Og da var kanskje ikke eieren så engasjert, (siden dette var for å finne den beste kusken, og ikke den beste hesten).
Så da sa Arne Thomassen til meg da, at jeg liksom måtte være stallgutt, og klappe og roe hesten da.
Og gi den litt høy og sånn da.
Så jeg ga vel den hesten litt høy da, og klappa den litt kanskje.
Og den hesten kom på en av de første plassene, mener jeg å huske, at jeg så i avisa, eller noe.
Eller om det var Arne Thomassen, som sa det.
Så sånn var det.
Dette var en svær hest, husker jeg, større enn hestene som Arne Thomassen hadde vel.
Den ene hesten, til Arne Thomassen, tråkka meg på foten, en gang.
Men jeg fikk ikke så utrolig vondt, så det er mulig, at den ikke la hele vekten, på den foten.
Det er mulig.
Men men.
Så sånn var det.
En kamerat av Arne Thomassen, hadde med en schafer-hvalp, til Verningen, en gang.
Og da pleide jeg å leike med den.
Den bikkja beit meg mye, i hånda, for den tenna dens vokste kanskje.
Noe sånt.
Men den lekte også med en ball som var der da.
Jeg syntes jeg så det, at Arne Thomassen og kameraten, lo litt av meg, som lekte med hunden, og ble bitt kanskje.
Hvem vet hva de lo av.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den første tida, som jeg bodde på Berger, så spurte jeg faren min, om han trodde på Gud.
Så sa faren min, at Gud fantes ikke.
Og han nevnte Midgardsormen, og Fenrisulven vel.
Men på bloggen hans, som jeg leste på, da jeg bodde i Liverpool, blant annet.
Så skriver han ‘GUD’, med store bokstaver.
Så om han jugde, da han sa det, at han ikke trodde på Gud, på begynnelsen av 80-tallet.
Det er vel mulig.
Så faren min kan man kanskje ikke alltid stole på, mistenker jeg.
Han tuller/juger noen ganger, virker det som.
Man må nok kanskje ta det han sier, med en klype salt, noen ganger, mistenker jeg.
Men men.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev i et tidligere kapittel, at Christell en gang stod nede ved postkassa til Haldis, (på begynnelsen av 80-tallet), sammen med Gry Stenberg, eller noen vel, og sa, at ‘vi leker horer’.
Men det er også mulig at hun sa, at ‘vi er horer’.
Det husker jeg ikke helt.
Så hva som egentlig foregikk da, det kan man lure på.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn er det.
En gang, mens jeg var på vei ned til Haldis og dem, en dag, for å se om de hadde noe iskrem i fryseren i garasjen kanskje.
(Noe jeg pleide å gjøre, noen ganger.
Jeg pleide å gå inn i garasjen til Haldis, for å se om de hadde iskrem, (eller noe annet godt, i fryserne der).
Spesielt på søndager, når jeg noen ganger gikk tom for mat jeg likte, og på søndager så var jo også butikken stengt.
Seinere så fant jeg også vifteovner, noen ganger, i garasjen til Haldis.
En mikrobryter/sikring, på vifteovnene, var utløst, og da hadde Haldis satt de ovnene, i garasjen, for da fikk de ikke de til å virke lenger.
Men jeg klarte å få de til å virke.
Så når mine vifteovner slutta å virke, så pleide jeg å hente en ny, i garasjen til Haldis.
Og jeg ble faktisk aldri tatt på fersken, mens jeg rappa is eller vifteovner, i garasjen til Haldis.
Så det var flaks.
Men men).
Men en gang da, mens jeg gikk ned Leirfaret.
Så så jeg plutselig det, at en gutt, stod i hagen til Aina og dem.
Og gjorde noe fanteri vel.
Jeg tror jeg banka opp han gutten, eller noe, ihvertfall fikk jeg han til å oppføre seg ordentlig.
Det var Tore Myrberg, lillebroren til Tom-Ivar Myrberg, som gikk i klassen min.
Myrberg-brødrene, (de hadde enda en bror, som var enda yngre enn Tore, som gikk i klassen til Aina vel).
De hadde nettopp flytta til Bergeråsen, fra Nord-Norge vel.
(Han yngste broren pleide å prate om ‘finn-saman’, så jeg tror at de kanskje var fra Finnmark, eller noe.
Hvem vet).
Jeg prata med Tom-Ivar, om at jeg hadde lyst til å banke Tore.
Men jeg fikk ikke lov av Tom-Ivar å banke opp Tore da.
Så sånn var det.
Så jeg måtte nesten bli kamerat med Tom-Ivar, for å prøve å kontrollere de yngre brødrene hans, som var helt ville da.
Og kasta stein og sånn, var det vel.
Så sånn var det.
For vi var ikke vant til å ha sånne gærne gutter, (som oppførte seg så ville), nedafor S-svingen, på Bergeråsen.
Men men.
Tore Myrberg hadde visst en gang klint pikken sin, inntill vinduet, fra utsiden, av huset til Haldis, mens Christell og Pia stod og så på, inne i huset, (rett på innsiden av vinduet da).
(Sa Christell vel.
Men men.
Så sånn var det).
Tore og jeg, vi spionerte en gang på Christell og Gry Stenberg vel.
(Hvis ikke det var Christell og Nina Monsen.
Det her var nok før søstera mi flytta til Berger).
Og da holdt Christell et slags masasjeapparat, mot innsiden av låret, utapå en stretch-bukse vel.
Noe sånt.
Så det så litt ‘porno’ ut da.
Og da kom Christells storebror Jan Snoghøj, og ferska oss, mens vi stod og så inn vinduet, på Pia sitt rom.
Og da forklarte vi det da, at hu masserte seg på en rimelig intim måte vel, (måtte man vel si), med et sånt massasjeapparat, som minna om litt om en dildo vel.
Så sånn var det.
Men men.
Da Pia flytta til Berger, så fikk Christell og Pia soverommet til Haldis og faren min, på deling.
Jan bodde der fortsatt, og hadde det midterste soverommet vel.
Mens faren min og Haldis hadde soverommet nærmest stua vel.
Noe sånt.
Pia sa seinere det, (husker jeg), at Tore og Tom-Ivar og dem, bare pleide å gå inn, på soverommet til Pia og Christell.
For de hadde en egen utgangsdør, fra soverommet, som var plassert der, av en eller annen grunn.
Hvem vet.
Hm.
Så søstera mi forklarte det, til en venninne en gang vel, at det var en stor overgang for henne, å flytte til Haldis og dem.
For mora var streng, når det gjaldt gutter vel, (jeg husker at mora mi ikke likte at søstera mi gikk med en spesiell lilla bukse vel, for da så visst guttene på henne, sa mora mi, til faren min, en gang han var der for å hente meg vel, mens jeg var på besøk der, mens de bodde i Jegersborggate, etter at jeg hadde flytta til faren min da).
Mens Haldis, (og faren min kanskje), de var veldig lite strenge, og brydde seg ikke om det, at Tom-Ivar og Tore, og dem, gikk inn på rommet til søstera mi og Christell, før de hadde stått opp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tom-Ivar pleide også å vekke meg, når vi gikk på ungdomsskolen.
Jeg var deprimert, (siden jeg bodde aleine), og pleide å sove på sofaen i stua, i minst et halvår vel, i 7. eller 8.-klasse vel.
For jeg orka ikke å ligge i vannsenga.
Og da pleide Tom-Ivar å vekke meg, før han gikk til skolebussen.
(For han var ganske tidlig ute).
Så stod jeg opp da, og tok på meg klær da, (hvis jeg ikke sov i de).
Og kom meg til bussholdeplassen jeg og da, kanskje 5-10 minutter etter Tom-Ivar da.
Så jeg trengte ikke vekkerklokke for å si det sånn, før Tom-Ivar og de flytta til Drammen da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Mora til Tom-Ivar og dem, hu jobba også på CC Elektro, sammen med Haldis.
Så det er mulig at det var Haldis som rådet dem, å flytte til Bergeråsen.
Hva vet jeg.
Dem hadde også ei bestemor, på Glassverket, (rett sør for Drammen), mener jeg.
Så sånn var det.
Tom-Ivar og dem, hadde også ei eldre søster, (som het Linda vel, og som gikk i klassen over meg vel), og som sa at katta mi, Kitty, lukta godt vel.
Og en seinere gang, så sa hu det, at katta ikke lukta godt, til ei venninne vel.
Katta pleide å gå rundt, ved postkassene, som lå i Hellinga vel, og sånne steder, og da pleide jeg å la den gå i fred.
Men de jentene pleide noen ganger å hilse på katta da.
Så sånn var det.
Men men.
Linda Myrberg måtte ha en egen lås, til døra, på rommet sitt.
(På grunn av brødrene sine, eller noe.
Dette var en type lås, som man kunne feste inni en vanlig husdør-lås.
Men de nøklene til innedørene, de var så vanlige, så Linda Myrberg, hun hadde en sånn smart lås, som man kunne ha inni låsen, på en sånn standard, (8-nøkkel), inne-dør da, husker jeg.
Men men.
Tom-Ivar og dem bodde i et hus, som lå over Havnehagen, for der Gry Stenberg og de bodde cirka.
Så Tom-Ivar og dem var altså mer naboer med Haldis og dem, enn de var med meg.
Men men.
Så sånn var det).
En gang jeg var på besøk hos Tom-Ivar og dem, så dreiv søstera hans og tok egg, i håret, eller noe.
For det var bra for håret, mente hu.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg kan skrive mer om hva som skjedde, da Pia flytta til Bergeråsen.
En dag, så var Pia plutselig nede hos Haldis og dem.
Pia hadde rømt fra mora mi, som da bodde i Hestehavna, på Tagvedt, i Larvik.
Pia hadde rømt til en eller annen dame, i Larvik.
Og faren min hadde kjørt til hu dama, og henta Pia, mener jeg.
Jeg ble kjempeglad, for at Pia skulle bo på Bergeråsen.
Og tok det for gitt, at Pia skulle bo i Leirfaret, sammen med meg.
Sånn at jeg endelig slapp å bo alene, som jeg hadde gjort, i mange år.
Så jeg sa til Pia, at om hun kunne si i retten, (for dette ble til en sak, i Larvik Tingrett), at hun ville bo på Bergeråsen.
Og det ville hun si, sa hun.
Hvorfor hun rømte, det er ikke så klart for meg.
Men men.
Men mora mi sa seinere det, da Pia og meg besøkte henne, på Tagtvedt, at hu trodde at Pia hadde falt i Lågen.
Og da svarte Pia ingenting.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det ble en rettsak, i Larvik Tingrett, etter at Pia hadde bodd på Bergeråsen, i kun noen få uker vel.
Larvik Tingrett, de holdt til i et litt anonymt hus, ikke langt fra Grand Hotell, Larvik Jernbanestasjon og kroa Ferdinand.
Så sånn var det.
Jeg fikk ikke lov å være med i retten, (som tilskuer da), men måtte stå på gangen der, husker jeg.
Jeg måtte være veldig snill, for å få leke med Pia og Christell, så jeg måtte bytte servietter og glansbider med de.
For jeg var så deppa, siden Pia heller ville bo nede hos Christell og dem.
Når jeg satt meg ned, utafor huset, til Haldis og dem, sammen med Pia og Christell, for å bytte servietter og sånn, så fikk Christell plutselig en slags reaksjon, og begynte å hyperventilere, eller noe.
(Kanskje fordi jeg var gutt).
Så jeg måtte sitte veldig rolig, for at Christell skulle tåle det, at jeg satt der, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Og da satt jeg rolig, for jeg var litt ensom og trist, så jeg orka ikke at Christell skulle begynne å reagere, på meg, og begynne å hyle, eller noe, sånn at jeg måtte gå hjem igjen.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde flyttet en skrivebordsplate, fra rommet mitt, til rommet til faren min, (som jeg brukte da).
Og der leika jeg med noen små plastfigurer av bondegård-dyr, og prøvde å få med Pia til å leke da.
(For å vise at jeg skulle være snill, hvis hun flytta opp til meg.
Men Pia ville ikke flytte opp til meg, uansett om jeg prøvde å være snill og veloppdragen.
Men men).
Mora mi satt på kafeteriaen, i andre etasje, på Domus, (forbrukersamvirke-bygningen), i Larvik Sentrum.
Dette var før rettsaken.
Mora mi satt der aleine, og jeg syntes synd på henne.
Jeg fortalte henne det, at Pia ville si det, i retten, at hun ville bo hos faren vår.
(For dette ble det snakka om, i bilen, på vei ned til Larvik).
Men jeg sa også det, at vi ville besøke henne da.
Så sånn var det.
Men men.
Mora mi mista også foreldreretten, til Axel.
Dette var vel i 1982 kanskje, så Axel var bare fire år gammel, eller noe.
Dette foregikk om sommeren, husker jeg.
Det kan også ha vært våren 1983, som dette foregikk.
Noe sånt.
(For jeg mener å huske det, at Pia og jeg, gikk samtidig, en kort stund ihvertfall, på Berger skole.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Så det er mulig at vi gikk samtidig, på Berger skole, de siste månedene jeg gikk i 6. klasse da.
Da hu og christell gikk i 4. klasse.
Noe sånt).
Og Nina Monsen hadde flytta til Oslo, før søstera mi flytta til Berger, mener jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg var nede hos Haldis, da det ble diskutert, om hvor Pia skulle bo.
Faren min ville at Pia skulle bo på Berger.
Men han ble trist, når han hørte det, at mora mi også kom til å miste Axel.
Da syntes han synd på mora mi.
Haldis sa noe sånt, til faren min, som at ‘er du klar over hva du sier nå’.
For Haldis syntes at det hørtes rart ut, at faren min mente det, at mora mi burde ha foreldreretten, for Axel, som var fire år.
Men ikke for Pia, som var 11-12 år kanskje da.
Haldis mente at hvis mora mi ikke kunne ha foreldreretten for Pia, som var 11-12 år, så burde hun heller ikke ha foreldreretten for Axel, som var mye yngre.
Men faren min var kanskje mer følelsesstyrt, og ble trist av dette da.
Så han hadde kanskje fortsatt følelser for mora mi.
Det er mulig.
Men men.
Jeg var litt bekymret, for mora mi, etter at hu mista foreldreretten, for Pia og Axel.
Så jeg ringte henne, på Tagtvedt, fra Ågot, ikke lenge etter rettsaken.
Og spurte om vi kunne besøke henne da.
Men da var mora mi rimelig rar, i tonen, husker jeg.
(Hu var kanskje langt nede).
Hva vet jeg.
Så da ville jeg ikke besøke henne likevel.
Men vi dro ned dit, til Tagtvedt, (Pia og jeg) på noen besøk, noen uker senere da, (og så et par-tre ganger i året kanskje. Noe sånt).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så sykla Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo, (var det vel), og meg selv, inn til Svelvik, for å se på damer vel.
‘Det er ihvertfall ikke deg dem ser på’, sa Carl, når jeg prata om noen damer, som så på oss, eller noe.
Så Carl, han var litt sånn ovenpå, kan man si, ovenfor meg da.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
En gang, så gikk jeg sammen med Espen Melheim, Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, i klassen min, hjem fra skolen.
Av en eller annen grunn, så gikk de sammen med meg, ned til Leirfaret der.
(Like ved der jeg bodde da).
Og da smalt det plutselig fra Carl, at ‘Erik har pult med søstera si’, eller noe.
Og da ble jo jeg dritflau.
Det var jo sånn som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, at søstera mi hadde lært av ei jente, som het Desire, i Larvik, at det og det hullet var til å ha tissen i da.
Så Pia satte plutselig bare rumpa i været.
Noe som jeg så på som en utfordring da.
Jeg ville ikke være feig liksom, så jeg måtte liksom prøve da, om det var det hullet, som Pia sa, at tissen skulle inn i.
(Men jeg fikk ikke tissen inn, for hullet til Pia var for lite, for å si det sånn).
Men jeg syntes jo at det her var veldig flaut da.
Jeg ville ikke at de andre i klassen min, (Espen og Ulf og dem), skulle vite om det her.
Jeg hadde jo hørt en gutt, (regna jeg med), som løp ned stien, fra huset vårt, i Hellinga 7B, mens Pia hadde rumpa i været der, på den sovesofaen, som faren min hadde for gjester, ikke langt fra kjøkkenet, i stua, i Hellinga der da.
Så da Carl begynte å si det her, så regna jeg med, at den gutten var Carl da.
Jeg ble så flau for dette, og ville ikke innrømme dette, så jeg sa bare det, at ‘Carl har pult Laura’.
Laura var hunden til Fallan-familien da.
Og da ble Carl veldig stille.
Så jeg vet ikke om det var noe i det.
Men men.
Så ble det ikke sagt noe mer vel.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var også mens jeg bodde i Leirfaret, at jeg begynte å runke.
Jeg hadde lest om runking, i mannfolkbladene til faren min kanskje.
Men ikke fått til det, å runke til jeg fikk orgasme da.
Men en gang, som jeg ikke ga meg da.
Så kjente jeg plutselig det, (som lyn fra klar himmel nesten), at jeg fikk min første orgasme da.
(Dette var en gang, som jeg var hjemme med ranselen, og skulle gå bort til Ågot da, på Sand).
Og dette var vel før jeg fikk hår på tissen, og kom ordentlig i puberteten, vil jeg si.
Men jeg hadde lest om runking og sånn, i pornobladene til faren min, var det vel, (eller om jeg hadde sett om det, i TV-serien ‘Kroppen’, med Trond Viggo Torgersen, som gikk på TV, på den her tiden. Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
I begynnelsen av 6. klasse, (det vil si høsten 1982), så dro klassen vår, på Berger skole, på leirskole, til Barnas Gård, ute ved Nesodden et sted, (eller noe), tror jeg.
Noe sånt.
Der var vi samtidig med en klasse, fra Grunerløkka.
Faren min hadde en kamerat, fra Grunerløkka, og tilfeldigvis, så hadde faren min dratt med meg, inn til han kameraten, noen dager før, at vi dro på leirskole.
Og dattera til han kameraten til faren min, hu var på min alder.
Så jeg kjente ei jente, som gikk i parallellklassen, til de vi var på leirskole med faktisk.
Jeg husker at vi satt i leiligheten deres.
Han kameraten til faren min, han hadde fabrikert noen kvitteringer, av en eller annen grunn.
Han sa til faren min, at her har jeg skrevet en kvittering, på baksiden av en barnetegning, osv.
Men jeg fikk ikke med meg hvorfor.
Men men.
Det må vel ha vært noe kriminelt antagelig, tror jeg.
Men men.
Hu jenta spurte om jeg ville lese noen Donald-blader, eller noe.
Men jeg ville heller sitte i sofaen, med de voksne der da.
Og etterhvert så begynte hu jenta å si det, til mora, at hu ville gå til en kiosk, som lå der og der da.
Men mora sa det, at hu jenta ikke fikk lov, for den kiosken lå på Ila.
Men da sa hu jenta det, at nei, den kiosken lå på Grunerløkka.
(For hu jenta, som vel også gikk i 6. klasse da, hu fikk bare lov til å ‘leike’, på Grunerløkka.
Så sånn var det).
Pia, Christell og jeg, hadde fått hvert vårt elektroniske spill, av Haldis, like før denne turen.
Så det var kanskje sommeren 1982, at Pia flyttet til Bergeråsen.
Det er mulig.
Men men.
Jeg husker at jeg satt på bussen, og spilte det tanks og fly-spillet, mens folka fra Grunerløkka gikk på da.
Og flere i den klassen, hadde også sånne spill da.
Jeg hang mest med Carl Fredrik Fallan, på Barnas Gård da.
De hadde bordtennisbord der, (som vi var vant med, fra Onsdagsklubben, eller hva den het), og Carl og jeg, vi spilte mot noen gutter, fra Grunerløkka da.
(Jeg klarte å tråkke på bordtennisballen, husker jeg, og måtte hente en ny ball.
Men men.
Hvis jeg husker riktig).
Det var masse hyggelig jente, (må jeg vel si), fra Grunerløkka der da.
Jeg husker ei kort mørkhåra ei.
Og ei høy med brunt, krøllete hår vel.
Jeg spurte ei jente, fra Carl.
Men da begynte bare hu Oslo-jenta, å synge på ei regle, sammen med venninna.
Den gikk sånn her:
‘Er du gæern er du gal.
Er du kjærringa til Carl?’.
Så etter det, så ble jeg litt skeptisk, så jeg ba ikke Carl om å sjekke opp noen damer for meg.
Men men.
Men på onsdagen, så var det min tur, til å være sånn at jeg serverte, ved et bord.
(For alle hadde sin dag da).
Og da, så satt jeg sammen med noen Grunerløkka-folk da, husker jeg.
Og henta mer kakao, og sånn, som vi fikk nesten så mye vi ville ha av, virka det som.
Men men.
Ei jente fra Grunerløkka, spurte om jeg var med å hoppe i høyet.
Men det var jeg ikke.
Jeg lå på rom med blant annet Erik Ree, som inrømte det, at han syntes, da han begynte i klassen, at Gry Stenberg var en av de peneste jentene i klassen, (husker jeg).
Hu hadde vel jeg tungekyssa med, i sofastolen ved siden av peisen der, i Leirfaret 4B, men det sa jeg ikke noe om.
Men men.
Noen ganger, så hoppa Erik Ree vel, ut av vinduet, for å fly rundt om natta, for å møte andre unger som også tulla rundt om natta der da.
Men men.
De hadde en kiosk der, som vi egentlig ikke fikk lov til å gå på vel.
Det var vel sånn, at vi fikk godteri, for fem kroner, hver dag, på den gården da.
Men men.
En dag, når jeg hadde stelling i fjøset, så stod jeg ved siden av en åpen møkkakjeller-lem.
Og en gutt, i den Grunerløkka-klassen, han så seg ikke for, og ramlet rett ned i møkkakjelleren.
Jeg ble helt paff, med en gang, men fikk spurt ei jente, i den Grunerløkka-klassen, (som også stod like ved da), om det ikke var en gutt, som falt ned der.
‘Jo’, sa hu jenta.
Og plutselig, (før vi fikk sagt fra til noen lærer, for det var ingen lærere akkurat der vi stod), så kom han gutten opp igjen, fra møkkakjelleren, og løp som søren, rett i dusjen, (fikk jeg høre etterpå).
Så sånn var det.
Men jeg vet ikke om hvor dyp den møkkakjelleren var.
Det hadde jeg ikke lyst til å finne ut, for å si det sånn.
Men men.
Den siste kvelden, som jeg var der.
(Jeg skulle nemlig dra derfra tidligere, for Haldis sin eldste sønn, Viggo Snoghøj, skulle være med i nordisk mesterskap, i bodybuilding, i København, på slutten av den uka, som klassen min skulle til Barnas Gård.
Og jeg hadde fått mast meg til det, fra faren min og lærer Allum, at jeg skulle få være med på Danmarksturen også.
Men men).
Men den siste kvelden, som jeg var der da.
Så var det to jenter, fra Grunerløkka-klassen, som kledde seg helt nakne.
Og de stod i dusjen, uten at gardinene var trekt for, og de løp også rundt i gangen der.
Lyset var på, i bygningen de bodde i.
(Jentebygningen, het det kanskje).
Så de ungene, som var ute, de kunne jo se de nakne jentene, veldig godt da.
De hadde begge allerede fått hår på fitta, (som man vel sier), husker jeg, (enda de bare gikk i begynnelsen av 6. klasse).
Lærer Allum, (fra Sand), så det her, husker jeg, og sa at det ikke var bra da.
Så han fikk vel kanskje stoppa de jentene, som løp nakne fram og tilbake der, på en eller annen måte.
Hva vet jeg.
Det var ihvertfall litt av et show, (sånn som jeg husker at jeg opplevde det, som gutt ihvertfall), det er helt sikkert.
Lærer Allum hadde også arrangert ‘kyss, klapp og klem’, (eller hva det heter), dagen før dette vel.
Og jeg ble klappa på et par ganger, ihvertfall.
Av noen Oslo-jenter vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så på fredagen, (var det vel), så var Allum sur på meg.
For vi skulle på noe orientering, (eller noe).
Og Allum sa at jeg måtte løpe ut i skogen, og orientere, eller noe, da.
Men jeg sa ‘nei’.
Også sa Allum, (som var litt gammeldags vel).
‘Hvorfor ikke det’.
Jo, for jeg hadde sett bilen, til faren min, (den svære amerikanske stasjonsvognen), som kom kjørende, på gårdsveien, opp til gården da.
For jeg fulgte med på om faren min og dem dukka opp der da.
Men det gjorde ikke Allum, han hadde kanskje glemt det, at jeg skulle dra derfra en dag eller to tidligere.
Det er mulig.
Men men.
Så dukka faren min opp der da.
Og den amerikanske stasjonsvogna, den hadde jo plass til mange folk.
Det var to eller tre, som kunne sitte foran.
Og så tre eller fire, som kunne sitte i baksetet.
Men så var det også plass til tre unger, i en sofagruppe, helt bakerst, i lastedelen, av bilen.
Så de som satt i bilen.
Det var vel faren min, Haldis, Jan Snoghøj, Erik Thorhallsson, Grande muligens, (en bodybuilder fra Bergeråsen), Pia og Christell da.
Noe sånt.
Så vi satt vel litt trangt, i baksetet der muligens.
(Jeg mener å huske at jeg satt der).
Og så satt vel Pia og Christell aleine bakerst kanskje.
Noe sånt.
Også kjørte vi fra Barnas Gård da.
Hvor alle ungene skulle være fram til søndag, eller noe vel.
Og det her var vel fredag, tror jeg.
Hvis ikke det var torsdag.
Det er mulig.
Vi kom fram til Danmark.
Og jeg husker at jeg skulle pisse på veien, og da bare sa jeg det, i bilen at ‘jeg skal bare lette litt på trykket’.
Som jeg hadde hørt at noen hadde sagt en gang.
Og da lo Jan Snoghøj vel, og de kamerata hans, som var en god del eldre enn meg da.
Sånn som jeg husker det.
Men men.
På fredagen, (var det vel), så husker jeg at vi var i en hall, i København, og så på bodybuilding-konkurranse da.
En kvinnelig bodybuilder, var så groggy, at hun måtte hjelpes av scenen, husker jeg.
Så det var visst noe med doping, har jeg sett senere, i et TV-program, på svensk TV vel.
Christell, Pia og jeg, vi satt på med Viggo Snoghøj, på vei tilbake til hans leilighet, i Køge, (hvor vi bodde, under oppholdet).
Viggo var sammen med en dansk flyvertinne, som het Greta, husker jeg.
De bodde i en leilighet i Køge sentrum da.
Viggo ble tatt igjen, av en politimann, på motorsykkel, på motorveien mellom København og Køge.
Viggo fikk så en fartsbot, av politimanne, husker jeg.
Men men.
Haldis ble sur, da jeg fortalte det høyt, at Viggo hadde fått fartsbot, husker jeg.
Så Viggo fikk kanskje en del penger av Haldis.
Det er mulig.
Men men.
Vi dro på et supermarked, der nede, husker jeg.
Og faren min kjøpte en type cola de hadde der, til meg, (når jeg maste vel), som het ‘Cola uden farve’.
Noe sånt.
Og vi dro i videobutikken.
Og faren min ble så overrasket over at de hadde så mange pornofilmer der.
(Det hadde de ikke i Norge, for å si det sånn, i videobutikken).
De tyske pornofilmene var de beste, sa Viggo, og så valgte han ut en for faren min da.
Han leide også en film, som het ‘the Thing’, samtidig, husker jeg.
(Dette var kanskje på lørdag formiddag).
For det skulle være gallamiddag, eller noe sånt, på lørdagen.
Og da ville vinnerne bli kjent.
Så på lørdagen så fikk ikke Pia, Christell og jeg, være med, inn til København.
viggo hadde en nabojente, som var 13-14 år, (altså et par år eldre enn meg da).
Dette var en veldig vakker og lyshåret danske jente.
Jeg ble jo rimelig skuffet, siden vi ikke fikk være med, på¨den siste konkurransen, (eller hva det var), i nordisk mesterskap, i bodybuilding da.
Vi så the Thing, som var en veldig bra skrekkfilm, husker jeg.
Det var noen norske forskere, som hadde funnet et slags monster, på en polekspedisjon, eller noe.
(Selv om filmen var amerikansk da).
Så det syntes vi var artig, husker jeg, at det var noen norske med.
Selv om de ble drept av monsterne da.
Men men.
Så ble det litt kjedelig, etter skrekkfilmen.
Og jeg måtte masse kjempelenge, på hu danske barnevakten, før vi fikk lov å se på pornofilmen også.
Det var en skikkelig sexy dame, som dansa rundt en sånn strippestang, mens noen soldater, (eller noe), runka, mens de så på henne, eller noe.
(En svær neger, eller noe, vel).
Vi fikk ikke se på hele filmen, tror jeg.
Vi fikk bare lov å se de første minuttene, sånn som jeg husker der.
Men jeg hadde kanskje de nakne Grunerløkka-jentene, fra leirskolen, i bakhodet.
Så det var kanskje derfor at jeg var så hypp på å se pornofilm.
Hvem vet.
Christell og Pia, de satt pent i sofaen, og de ville også se pornofilm, (sånn som jeg husker det).
Så det var oss tre, mot barnevakten da.
Så sånn var det.
Etter pornofilmen, så ville barnevakt-jenta, prate med meg, (eller noe), inne på badet.
Hu dro meg ihvertfall inn på badet.
Men hva hu ville der, det vet jeg ikke.
Jeg var veldig sent, i puberteten, og fikk ikke hår på tissen, (som man vel sier), før den sommeren jeg fylte 17 år, husker jeg.
Og dette var jo like etter at jeg fylte 12 år.
Og noen av gutta i klassen min, (sånn som han Steinar vel, som egentlig hadde slutta i klassen vår, men var med på leirskolen), de hadde jo hår på tissen, allerede i 6. klasse.
Så jeg var minst fem år seinere, i puberteten, enn de i klassen min, som var først i puberteten da.
Og jeg hadde alltid pleid å være den, i klassen, som var først i alt liksom.
Jeg var liksom klassens ‘racer’, når det gjaldt å bli fort ferdig med matte-oppgaver, og sånn.
Så jeg syntes at det var skikkelig flaut, å være så sein, med å komme i puberteten.
Så å vise fram tissen min, uten hår, til noen jenter.
Det var det siste jeg ville, for å si det sånn.
Så jeg hadde ikke noe sex i tankene, med hu pene barnevakt-jenta, i Danmark.
Men hva hu hadde i tankene, det veit jeg ikke.
Hu dro meg inn på badet der, av en eller annen grunn, husker jeg.
Men hvorfor, det skjønner jeg ikke.
Viggo vant gullmedalje, i Nordisk Mesterskap, for juniorer, det året.
Og han representerte vel Norge, tror jeg, selv om faren hans er dansk, og han bodde i Danmark, med dansk kone.
Så senere, så representerte Viggo Danmark, husker jeg.
Viggo kjefta på faren min, for at jeg hadde gjort noe galt, på søndagen.
Jeg hadde visst fått hu pene barnepike-jenta, til å gjøre noe galt.
Uten at jeg skjønner hva det kan ha vært.
Men det er kanskje noen andre som skjønner det.
Det er mulig.
På vei hjem, så skulle vi gjennom tollen, i Sverige vel.
Og da viste noen i bilen, bodybuilder-muskler, til noen tollere.
Og faren min lo.
Vi ble ikke stoppa, så det gikk visst greit.
Vi gjorde visst noe galt, skjønte jeg, på faren min og dem da.
Så vi hadde kanskje for mye sprit i bilen, det er mulig.
Sofagruppen bak i bilen, var vel egentlig ikke lov å bruke, heller.
Men men.
For bilen var registrert som stasjonsvogn og ikke minibuss da.
Så sånn var det.
Så faren min skulle egenltig ha sveisa, eller noe, sånn at den sofagruppen ikke kunne bli brukt.
Men tollerne i Sandvika var vel joviale, eller noe, da.
Det er mulig.
Men men.
Da jeg kom på skolen, neste uke, så sa Ronald Lund det, at de hadde fått så mye godt godteri, og sånn, på Barnas Gård, på lørdagen vel.
Noe sånt.
Så jeg ble litt misunnelig, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Våren etter, så skulle vi ha fest, sammen med den Grunerløkka-klassen, på Berger skole.
Vi skulle ha dansekonkurranse, i gymsalen.
Og i klasserommet vårt, (som var i musikk-klasserommet, det siste året).
Det var en skyvedør, mellom klasserommet vårt og gymsalen, så det ble et stort festlokale da, (eller hva man skal si).
Vi satt ved bordene der, husker jeg.
Og ei jeg ble såvidt kjent med, på Barnas Gård, hu hadde vært på Halv-Sju, eller Midt i Smørøyet, eller noe, i mellomtiden.
Og jeg tok opp masse, med videoen til faren min.
Så jeg hadde vel tatt opp hu også tror jeg.
Så hu var jo nesten som en stjerne, i gjengen vår, på Nedre.
(Det var Christell, Pia, Gry Stenberg, Tom-Ivar Myrberg og meg).
Ihvertfall Tom-Ivar og meg, vi huska henne godt.
Og hu brunetta, var hu vel, hu ville sitte ved siden av meg, husker jeg, på festen på skolen vår da.
Men hu sa noen negative kommentarer, om meg, siden jeg hadde tatt med det elektroniske spillet, som jeg hadde tatt med, på Barnas Gård.
‘Hvem er det som tar med spill på klassefest da’, (eller noe), sa hu.
Men men.
Så jeg snakket ikke mye med henne, for å si det sånn.
Men Tom-Ivar, han hadde driti seg ut.
For han sa til meg, (og Christell og Pia, og mange fler vel), at han hadde klina, med hu lave mørkhåra, fra Grunerløkka.
Og det visste vel hele klassen.
Så Tom-Ivar hadde ikke lyst til å dra på klassefesten.
Han var skikkelig redd, eller ihvertfall flau.
Men jeg fikk overtalt han.
Men på veien opp til Berger skole, (der hvor faren min hadde kjørt, med firehjulsdrevet bil, langt på utsiden av veien, sånn at det ble hjulspor, langt opp på en haug der, på skoleveien vår).
Så så Tom-Ivar, 3-4 biler, som kom kjørende, på rekke og rad da.
‘Der kommer dem’, sa Tom-Ivar, og ble enda reddere da.
(Eller flauere).
Men jeg fikk han med dit, (han hørte kanskje litt for mye på meg, det var liksom meg som var lederen, kan man vel si, i den gjengen vår og kanskje. Det er mulig).
Og på festen, så ville ingen prate med han da.
For da kunne hu lave, mørkhåra, hu kunne avkrefte det, at Tom-Ivar hadde vært sammen med henne da.
(Var det vel, som det var snakk om.
Men men).
Jeg var liksom klassens ‘musikksjef’, siden faren min hadde lært meg stereoanlegget hans.
Så jeg hadde tatt opp den ‘on the Ritz’-sangen, som var så populær, våren 1983 vel.
Fra ti i skuddet da.
Jeg hadde vel bare tatt opp den sangen, for folk sa at den var så kul da.
Men men.
Og damene som var med i dansekonkurransen.
De sa at det var greit.
(Noen Oslo-jenter vel).
Så de bare dansa til den samme sangen flere ganger da.
Så sånn var det.
Men men.
Så de var ikke så vanskelige å ha med å gjøre, egentlig, de jentene fra Grunerløkka.
Men men.
De jentene fra Berger, var egentlig stillere, vil jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men det ble kanskje litt mye for meg, på den festen.
For jeg hadde Tom-Ivar, som jeg liksom skulle beskytte litt, siden han hadde driti seg ut da, og nok ble prata dritt om, siden han hadde jugi, om hu lave jenta, med det mørke håret.
(Men hu så litt sånn rart på meg og, på bussen, når vi skulle kjøre fra Grunerløkka og til Barnas Gård, mener jeg å huske.
Så jeg skjønner det egentlig litt, hvis Tom-Ivar fantaserte litt, om hu jenta.
Men men).
Så sånn var det.
Også var det hu ‘Halv-Sju-jenta’, som jeg liksom skulle prøve å sjarmere da.
Men jeg ble kanskje litt sånn ‘star-struck’, av henne, siden hu hadde vært på Midt i Smørøye da, (eller hva det var igjen).
Så sånn var det.
Også skulle jeg samtidig ha ansvaret for musikken til dansekonkurransen.
Og jeg hadde jo bare tatt med en sang, så det med Tom-Ivar ødela kanskje litt av konsentrasjonen min, at han grua seg så fælt, til den her klassefesten da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg var litt stressa, på den festen, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Faren vår, Pia og jeg, var også på en annen Danmarkstur, jula 1982, må det vel ha vært.
Faren min hadde vært på en møbelmesse, på Sjølyst, eller Infor-Rama, eller noe, og hadde fått en ny sofa.
Jeg tror han fikk den nye sofaen gratis, mot å kjøre ned til Danmark, til en konkurrerende møbelfabrikk der, med en av stolene.
Det var en tre-fire seter sofa, og tre stoler.
Men den ene stolen, den kjørte vi ned med til Danmark da, faren min, søstera mi og jeg, i juleferien 1982 da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil, så var det den jula).
Pia må nok isåfall ha flytta til Berger, tidligere i 1982, vil jeg tippe på.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi kjørte vel faren min sin amerikanske stasjonsvogn igjen, vil jeg tippe på.
Den sofaen var trekt med lyseblå tøy, og det var ingen skarpe kanter på den, så det var derfor jeg begynte å sove i stua, som jeg skreiv om ovenfor vel.
Fordi den sofaen var så god å ligge på, med avrundede ender, osv.
Så sånn var det.
Så derfor var litt misfornøyd, med sofaen, som jeg hadde, da jeg bodde i Leather Lane, i Liverpool, fra 2006 til 2011.
For den var bare en to-seter, og den jeg hadde i Leirfaret 4B, det var ihvertfall en tre-seter.
Så man kunne ligge med bena ut på den, (ihvertfall da jeg var sånn 12-13-14 år da. Jeg var vel 1.70 høy i 7. klasse, hvis jeg husker riktig. Men men).
Og å ligge og sove i en sånn to-seter, det er ikke så artig, for da får man ikke strekt ut beina, og må ligge med de i høyden da.
Så beina får vel kanskje for lite blod og.
Så sånn er nok det.
Men men.
Så hvis jeg skal kjøpe meg en sofa selv en gang, og har en del penger, så blir ihvertfall ikke det en to-seter, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn er det.
Vi kjørte vel med Larvik Line sin ferje, Petter Wessel, fra Norge til Jylland da.
Faren vår tok en stopp, i Aalborg, hvor vi leide inn på et hotell da.
Det var bordtennisbord der, husker jeg, og jeg fikk såvidt med Pia, for å spille litt bordtennis.
Faren vår tok oss med, for å kjøpe burgere, var det vel.
Og noen horer, var det vel, stod i burgersjappa da, som kanskje var i Jomfru Anes gate, eller noe.
(En kjent gate i Aalborg).
Faren vår ble borte, i flere timer, den kvelden, (han løp kanskje etter de horene. Hvem vet).
Så det var da jeg dro med Pia for å spille bordtennis, nede i kjelleren der, var det vel.
Og de hadde også et veldig artig bad der, gjorde vel Pia meg oppmerksom på.
Det badet så nesten ut som et boblebad, men det var ikke et boblebad.
Men det var et ekstra stort badekar, med plass til to personer kanskje.
Men jeg prøvde det badekaret da, og det var vel ikke så spesielt.
Men jeg fikk tatt meg et bad ihvertfall.
Mens Pia så på TV vel, eller noe.
Og faren min var vel ute og fløy etter de horene som hang i den burgersjappa, vil jeg vel kanskje tippe på.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Dagen etter, så kjørte vi ned mot Randers, tror jeg.
Vi tok inn på et hotell der og.
Der hadde de et juletre, som det lå uåpnede gaver under.
Fra kommunen til hotellet, (ellet noe), stod det på de, husker jeg.
Men jeg skjønte ikke hvorfor ingen hadde åpnet de gavene.
Det var vel også på denne ferien, at Pia og jeg spilte på en enarmet banditt, på en kro.
Det var mine poletter vel, (eller om det var 25-øringer), som jeg hadde hatt med ned til Danmark, tror jeg, kanskje fra Køge-turen, høsten før.
Og så sa jeg til Pia, at du kan spille med mine penger, og så deler vi det, hvis du vinner.
Noe sånt.
Også vant Pia 200 kroner, eller noe, i danske 25-øringer og poletter da.
Så vi sleit vel hele den Danmarksturen, med å bruke opp de polettene igjen.
Dette var nord i Danmark, på en veikro, hvor vi stoppet for å spise middag, før vi kom til Aalborg da.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var jo også på den fabrikken da, ved Randers vel.
Fabrikkeieren, han hadde to sønner, som Pia og jeg, ble satt til å leke med.
Danmark hadde fått TV2 mener jeg.
For de guttene hadde et helt loft, hvor de kunne leke da, mens fedrene våre diskuterte business vel, nedenunder da.
Og de hadde TV der, og jeg så at Danmark hadde fått TV2, (hvis jeg ikke husker helt feil).
(Dette var vel i 1982, som tidligere skrevet).
Disse to guttene, de spurte meg da, om jeg ville spille ‘chess’.
For de hadde fått chess til jul da, (vil jeg tippe på ihvertfall, siden de sa ‘chess’ og ikke ‘sjakk’, eller ‘skakk’, eller hva de sier i Danmark).
Så vi spilte chess da, (jeg hadde jo sjakk som valgfag, et år, på Berger skole, og Pia kunne vel også spille sjakk, tror jeg. Ihverfall så lærte bestefar Johannes Pia og meg, å spille sjakk, da vi var små, og bodde hos mora vår, i Larvik da. Og Pia og jeg hadde også spilt sjakk, på biblioteket i Larvik, (som da lå ved siden av Munken kino), like etter at vi flyttet til Jegersborggate, det vil si i skoleåret 1978/79, altså drøye fire år tidligere vel. Så sånn var det).
Den møbelfabrikken, på Jylland, kunne kanskje minne litt om møbelfabrikken til farfaren min, Strømm Trevare, på Sand.
Men med noen små forskjeller da.
De danskene hadde det sånn, at de kunne gå gjennom en slags gang, (uten å behøve å gå utendørs), også kom de inn i fabrikken da.
(De to danske guttene viste Pia og meg fabrikken da, mens fedrene våre fremdeles satt og snakket business vel, i stua deres, i første etasjen, i huset deres da).
De to danske guttene, de forklarte meg, (og Pia da), at faren deres, hadde strømlinjeformet verkstedet deres.
(Dette var de ganske stolte av da.
Og det hørtes smart ut for meg og, må jeg innrømme).
Faren deres hadde gjort det sånn, at de fikk materialene inn på en side av fabrikken.
Også stod maskinene sånn at de ferdige møblene, de kom ut, på den andre siden av fabrikken.
Så det ble ikke så mye flytting, av elementer osv., fram og tilbake da.
Så det syntes jeg hørtes smart ut.
Sånn var det jo ikke på Strømm Trevare, for eksempel.
Der tok de materialene inn av den samme lagerporten, som de ferdige møblene ble levert ut av.
Så man kan si mye rart om dansker.
De klarer ikke å si ‘sjakk’, men å strømlinjeforme møbelproduksjon, det er de visst flinke til.
Selv om det vel kanskje var industrispionasje, (hvis man kan kalle det det), det som faren min og han faren til de to guttene drev med.
For de danskene, de skulle jo da ta fra hverandre, den stolen, som vi hadde med da.
Og studere hvordan konkurrenten deres lagde stolen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener også å huske det, at på hjemveien, så var vi innom en kro, i Fredrikshavn Sentrum.
(For danskebåtene pleide å gå til Fredrikshavn, og ikke Hirtshals, på den her tiden.
Av en eller annen grunn.
Men men).
Og i den kroa, så fikk Pia og jeg brukt opp de siste polettene vel, som vi vant, på den enarmede banditten, i den veikroa, som vi spiste i, når vi kjørte nedover til Randers da.
(Jeg husker ikke helt sikkert, om det var Randers.
Men det var et sted på Øst-Jylland, ihvertfall, (der hvor vi leverte den stolen da), det mener jeg å huske sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Og jeg husker også det nå, at vi var innom Aalborg, også på tilbakeveien.
Og da var vi innom en databutikk, som de hadde der.
For jeg hadde fått VIC-20 datamaskin, av faren min, sommeren før.
I en databutikk i Vika, i Oslo vel.
(Like ved der jeg gikk på Ingeniørhøgskolen, drøye 20 år seinere vel).
Men jeg ringte den databutikken, flere ganger, for å høre om de hadde fått inn kassettspiller, til den.
For det fulgte ikke med lagringsmedium, med den VIC-20-maskinen.
Så jeg måtte punche inn mange datalinjer, i programmeringsspråket Basic, for å kunne ha noe artig, med den maskinen.
Men når strømmen ble skrudd av, på den datamskinen, så måtte man skrive inn linjene igjen da.
(Sånne dataspill-programmer, de stod i noen datablader, som man kunne kjøpe i Narvesen.
Det var snakk om enkle spill da, på 10-20-30 linjer, og oppover da.
Og i en lærebok i Basic-programmering, som fulgte med datamaskinen, så stod det også listet mange spill, som man kunne taste inn da.
Og jeg leste også i den boken da, som fulgte med.
For datamaskiner, det var veldig kult, sommeren 1982 da.
For å si det sånn.
Og faren min mente det, at jeg burde lære data da.
Så sånn var det.
Men det var meningen at man skulle ha en kassettspiller, som passet til VIC-20.
Og på den så kunne man lagre dataspill, sånn at man slapp å punche inn de samme linjene, for hver gang man slo på maskinen.
Men jeg ble etterhvert ganske rask da, på å punche inn datakode.
Siden jeg ikke hadde kassettspiller, (for den databutikken i Vika, som jeg ringte til mange ganger, (høsten 1982, var det vel), de var alltid utsolgt da.
Men men).
Og jeg lærte jeg meg litt Basic, fra den læreboken og.
Så etterhvert, så lagde jeg egne, enkle spill da, i Basic.
Som kronespill og alarmklokke, mm.
(Krona gikk veldig, veldig hakkete, på det kronespillet, som jeg lagde.
Men den alarmen virka, husker jeg, og TV-en bråka skikkelig, og skjermen blinket da, når klokka var så mye, at jeg skulle stå opp da.
Når jeg sov på sofaen da, i stua).
Så sånn var det.
Men men.
Men i Aalborg, så hadde de den kassettspilleren på lager, i en databutikk da.
Selv om den vel kostet drøye hundre kroner mer enn i Norge.
(Den kostet vel 590 danske kroner, eller noe, tror jeg, i 1982, mens i Norge, så kosta den kassettspilleren fire hundre og noe vel.
Men de danske kronene var kanskje mindre verdt, på den tiden.
Det er mulig.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig.
Men men).
Jeg fikk ihvertfall den kassettspilleren av faren min da.
Noe som jeg syntes var artig.
Og de hadde også veldig mye artig fyrverkeri, (som jeg fikk lov å kjøpe der nede. De var ikke så strenge på sånt i Danmark, de solgte til og med vin, i godtebutikker og sånn, husker jeg. Men men).
Så jeg kjøpte noe artig fyrverkeri, som het heksehyl da.
Og som var ganske billige.
Man skulle bare tenne på en lunte, og så kom det et forferdelig hyl da.
Noe tolvåringer vel syntes var artig da.
Selv om kanskje ikke søstera mi syntes at de var så artige.
Det er mulig.
De hadde også en annen type morsomt fyrverkeri der, husker jeg, (dette var jo i romjula, hvis jeg ikke husker helt feil), som var artig.
Og det var noen sånne ‘snurrer’.
De tente man på, også snurra et sånt hjul rundt og rundt, på bakken.
Disse kjøpte jeg vel enda fler av, tror jeg, og jeg hadde vel med noen av de tilbake til Norge, tror jeg.
Det var vel litt snø i Aalborg, mener jeg å huske, så man kunne liksom putte fyrverkeri i snøen der da, (såvidt), hvis jeg ikke husker helt feil.
Men disse hjulene, de skulle man plassere et sted det var snøfritt da.
Også snurra de rundt og rundt ganske lenge da, mens de føyk gnister ut på sida av dem da.
Og de kosta vel kanskje en krone, eller enda mindre.
Noe sånt.
Og da kunne man også tuppe til de hjulene da, mens de snurra, og da føyk de bortover, (mener jeg å huske), og begynte å snurre videre, mange meter bortenfor da.
Så jeg tror ikke at Danmark var det værste stedet, som man kunne være, i romjula, hvis man var tolv år da, på 80-tallet.
Det tror jeg nok ikke.
Ihvertfall ikke hvis man hadde litt lommepenger.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
På fotballen, så var vi med i en turnering, oppe i Kongsberg, mener jeg å huske.
Jeg fikk en pin, for å være med, i den konkurransen da.
Jeg satt på med Ole og dem, tilbake til Berger da.
Og da vi kom til Leirfaret, så spurte Ole Christian Skjellsbekk meg, (husker jeg), mens han satt ved siden av faren sin, foran i bilen da.
Om det ikke var fælt å bo alene.
(Noe sånt).
Jeg ville ikke være pysete, så jeg sa at det var det ikke.
Men jeg klagde, for jeg fant ikke den pin-en, som vi fikk, i Kongsberg, for å være med i den cupen da.
Så det var litt ergelig, husker jeg.
Vi satte vel på lyset, bak i bilen der og, men jeg fant likevel ikke den pin-en.
Og jeg fikk ikke noe pin, av Ole og dem, seinere.
Så de fant vel ikke den, i bilen sin, tror jeg.
Men det var vel Geir Arne Jørgensen, (tror jeg), som satt bak i den bilen, sammen med meg.
Og som ble sluppet av på Sand da, der de bodde, i en ganske liten hytte, (enda de var to foreldre og tre unger vel. Geir Arne hadde to yngre tvillingsøsken vel, en gutt og en jente vel. Men men), i den gårdsveien, ned mot forsamlingshuset Snippen der da.
Faren min advarte jo Ågot mot at jeg ikke burde leke med Geir Arne Jørgensen, husker jeg.
Så det var vel antagelig han som hadde rappa den pin-en da.
Kanskje han hadde luska hånda si bort til mine ting der, i mørket, i bilen.
Hvem vet.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi hadde klassefest, hvert år, hos forskjellige elever da.
Jeg lurer på om vi hadde klassefest hos Ulf Havmo, en gang.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg spilte på et piano, i den delen av Havnehagen, en gang.
Men jeg fikk vel litt klager, tror jeg, for at jeg spilte for høyt, eller noe.
Men men.
En klassefest, var hos Espen Melheim og dem, litt lenger ned i Havnehagen da.
Og der syntes jeg at de hadde rydda og organisert hele huset, så fint og ordentlig, må man vel si.
Så jeg ble imponert over at de holdt huset sitt så fint og ryddig, må jeg si.
(Dette her var vel kanskje i femte klasse, eller noe, da.
Men men).
Og hver høst, så visste aldri hverken Ågot eller faren min, noe om når skolen begynte.
Var det 15. august eller 20. august liksom.
Så da syntes jeg, at jeg kunne ringe Espen Melheim og dem da, siden jeg hadde på klassefest hos dem, og dem hadde så det så ryddig og ordentlig liksom, i huset sitt da.
Så nesten hver august, så pleide jeg å ringe mora til Espen Melheim da, for å spørre når skolen begynte.
(Mens jeg gikk på barne og ungdomsskolen da.
Så sånn var det).
Og et år, så skulle vi sykle, fra ungdomsskolen i Svelvik, og så til Nesbygda, og så tilbake til ungdomsskolen.
Og da hadde noen vel stjålet den Apache-sykkelen, som jeg fikk av bestefar Johannes, i 1978 da, når jeg bodde i Jegersborggate.
Og racersykkelen til faren min, den virka ikke.
Og faren min sa det, at jeg måtte fikse den sykkelen, (som stod i uteboden, i Leirfaret 4B), selv.
Men det var noe med giret, som var ødelagt, så jeg klarte ikke å fikse det.
Den sykkelen var skikkelig proff, på den måten, at den sykkelen ikke hadde skjermer, over hjulene, så det var en skikkelig proff sykkel, som faren min hadde kjøpt, da han ble medlem av en sykkelklubb da, våren 1980 vel, (men han var bare med å syklet der, i et par måneder vel. Men men).
Men da sa Espen Melheim det, at jeg kunne låne racersykkelen til faren hans, (som var i Heimevernet forresten, husker jeg. Det var kjent på Nedre, at han hadde AG3 hjemme, selv om det ikke var sånn, at vi fikk se det maskingeværet, da vi var på klassefest der, eller noe. Men det var noen unger som fortalte meg det her da, at han var i HV. Men men).
Så jeg sykla på racersykkelen til faren til Espen Melheim da, (uten at jeg husker hvordan vi fikk med oss de syklene til Svelvik. Vi tok de kanskje med på bussen? Hm).
Og jeg var ikke vant, med å sykle på en racersykkel, med cirka ti gir da.
Jeg var ikke vant til å ha gir på sykkelen, for å si det sånn.
(Selv om vel kanskje Frode Kølner hadde en sykkel, i Larvik, med 2-3 gir på kanskje.
Det er mulig.
En blåfarget sykkel vel.
Selv om det ikke var racersykkel.
Men men).
Så sånn var det.
Så jeg knota med giringa da, og det gikk ikke så fort.
Så Ulf Havmo, som syklet på en mer gammeldags sykkel.
Han tok meg igjen da, og skrøyt fælt, til alle som ville høre, at han hadde sykla fortere enn meg, selv om jeg hadde racersykkel da.
Så sånn var det.
Men men.
Men det løpet, det var egentlig på ‘idealtid’, som lærerende kalte det.
Og vinneren, det ble Tone Heidi Bergum, (ei med rødt hår), i klassen vår da.
Ei som kanskje var den stilleste jenta i klassen.
Noe sånt.
Og som ikke var så veldig populær blant gutta i klassen.
Selv om jeg hørte det, noen år seinere, mens jeg gikk på videregående vel, at en kar, hadde tatt jomfrudommen til Tone Heidi Bergum og Vidis Tysnes, (lillesøstera til Sissel Tysnes, i klassen min), på den samme kvelden da. Så sånn var det. Men men.
Så det er mulig at det var jeg som sykla nærmest idealtid, av Ulf Havmo og meg.
Men han mente kanskje likevel at jeg var ‘driti ut’ da.
Hva vet jeg.
Han tok det her med syklinga litt vel nøye, syntes jeg.
Vi spilte jo egentlig fotball vi da, og pleide ikke å være med på noe organisert sykling.
Mne men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
I sjette klasse, så hadde vi klassefest, hos Erland Borgen, på Øvre.
Erland var sønn av rektor Borgen, og vår tidligere klasseforstander, Sissel, (eller Sidsel), Borgen.
Men ingen av foreldrene til Erland, var hjemme.
Jeg var jo nesten klassens ‘musikksjef’, siden jeg var mye i Drammen, med faren min, og jeg hadde kjøpt noen singler selv, allerede i fjerde-femte klasse vel, på Lyche platebar da, i Gågata, i Drammen.
Den første singelen jeg kjøpte, det var Jannicke, med ‘Svake mennesker’, husker jeg, etter å ha sett den på TV.
Og jeg kjøpte også en annen singel, året etter vel, som var Jan Teigen, med ‘Ja’, (en sang fra Grand Prix, et år da, i 1981 kanskje, eller noe).
Og Erland Borgen lånte vel disse singlene av meg, tror jeg, i sjette klasse vel.
Uten at jeg vet det, om hvordan han kunne vite det, at jeg hadde kjøpt disse singlene.
Men men.
Jeg fikk også lov av faren min, å være medlem av en plateklubb.
Så jeg fikk plater i posten, når jeg glemte å avbestille.
Og man fikk også velkomstgaver, i disse plateklubbene, så jeg hadde en del LP-er.
Klassikere av Beatles og Beach Boys, blant annet, husker jeg.
Og Casino Steel og the Kids, osv.
Men men.
Og faren min lærte meg å ta opp fra radio, på stereoanlegget hans, som han hadde fra før jeg flyttet til Berger.
Så jeg tok opp fra ‘Ti i skuddet’, et radioprogram, på NRK, som spilte de mest populære popsangene, som ungdom kunne stemme på da, om de likte eller ikke, i et platestudio, i Oslo vel.
Så sånn var det.
Så jeg hadde tatt opp en sang, med Prima Vera, som het ‘De gærne har det godt’.
Og da klikka alle i klassen min.
De hoppa opp og ned, i sofaen til Erland Borgen og dem, og skreik ut den sangen.
Når Erland spilte den sangen, på stereoanlegget, i stua dems da.
(For eksempel, så var Sten Rune i klassen helt med, og så helt gæern ut, husker jeg, mens den sangen var på.
Som de spilte om og om igjen, på ‘full guffe’ da.
Men men).
Så jeg følte meg litt som en voksen, som måtte være på en fest, sammen med masse unger, må jeg innrømme.
Men men.
Den sangen fikk ikke meg til å ‘ta av’, for å si det sånn.
Men det var kanskje fordi, at de andre ikke var vant til å være alene hjemme.
Mens jeg hadde bodd alene hjemme, allerede fra slutten av tredje klasse, cirka tre år før det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Berger, så begynte forresten folka i vår klasse, å si ‘er du helt fjern eller?’.
Istedet for ‘er du dust’, eller lignende.
Det var fordi, at den klassen, fra Grunerløkka, som vi var på Barnas Gård sammen med.
De sa ‘fjern’ hele tida da.
Så etter den leirskole-turen, så begynte vel mange på Bergeråsen også å si ‘fjern’, mener jeg.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
I sjette klasse, så hadde forresten Tom-Ivar Myrberg og meg, et valgfag, som jeg fikk med Tom-Ivar på å velge, siden jeg var rimelig lei av skolen da.
Så sånn var det.
Det valgfaget, det var husarbeid.
Man kunne hjelpe noen å rydde i heimen.
Kanskje mest eldre vel.
Jeg burde kanskje ha valgt husarbeid, i ‘min’ egen leilighet.
Men så langt tenkte jeg ikke.¨¨¨
Så jeg fikk med Tom-Ivar, på å gjøre husarbeid, for Ågot, borte på Sand.
Dette faget var to timer i uka vel.
Og den ene av oss, måtte vaske gulvet, på kjøkkenet, til Ågot.
Og den andre måtte støvsuge der.
Dette byttet vi på, annenhver uke.
En gang, som vi holdt på å drive med husarbeid der, borte hos Ågot.
Så hadde rektor Borgen, (tror jeg det var), fått Svelvik-avisa, til å lage en reportasje om det valgfaget da.
Så Svelvik-avisa, (som har hett forskjellige navn, opp gjennom tidende. Så om den avisa het Svelviks Tidende eller Svelvik Nytt, på den her tida, det husker jeg ikke. Men men), dem klinte et stort bilde av meg, med vaskeklut, (mens jeg gikk i sjette klasse da), øverst på førstesida.
Og Tom-Ivar som støvsugde, han kom nederst på førstesida.
(Hvis jeg husker riktig).
Så det var rimelig flaut, husker jeg, å måtte være på forsida av lokalavisa, med vaskefille, osv., en uke da.
Det var ikke så tøft liksom, for gutter som gikk i sjette klasse, osv.
Jeg valgte jo det valgfaget, fordi at jeg var litt skolelei, og ville slippe unna et par skoletimer da, sammen med trøtte og kjedelige lærere og/eller elever.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så tenkte jeg vel at Tom-Ivar og jeg ville få mye cola og godteri da, av Ågot, hvis vi gjorde det her da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Tom-Ivar kom jo mye før i puberteten, enn meg.
En gang, da TOm-Ivar og jeg, var på besøk hos Haldis og dem, og satt og så på TV, i stua hennes.
Så klagde Tom-Ivar over at det var så varmt i stua til Haldis, at håra han hadde fått på balla, begynte å klø, sa han.
Tom-Ivar ville også vise meg, hvordan sæd så ut.
Så han satt og runka, oppe i leiligheten, i Leirfaret 4B, og skulle liksom vise meg hvordan sæd så ut da, i dassen, eller noe.
Jeg var ikke så interessert vel, jeg hadde vel sikkert sett noen pornofilmer, eller pornoblader, med sæd i, så dette var liksom mer Tom-Ivar sin ide.
Men jeg var ikke så høy i hatten da, siden jeg var så sein i puberteten selv, så jeg turte ikke å be han slutte heller.
Jeg var litt ydmyk da, for når man er sen i puberteten, så får man ofte sent muskler og.
Så det er ikke så artig, for da taper man vel også de fleste slåsskampene, vil jeg si, mens man går på ungdomsskolen, osv.
Men men.
Så sånn var det.
Så selvtilliten min, den fikk seg en alvorlig knekk, ut på 80-tallet, siden jeg var den siste i klassen, (kanskje sammen med Ditlev Castellan vel), som kom i puberteten, og fikk hår på tissen, osv.
(Det var vel ikke før sommeren 1987, (den sommeren jeg fylte 17 år), at jeg kunne si det, at jeg hadde begynt å få mer enn noen dun på tissen.
Så sånn var det).
Men men.
Tom-Ivar var rimelig opptatt av sex, eller hva man skal si, og.
Så en gang, på den her tida, (når vi gikk i sjuende klasse kanskje).
Så skulle vi bade, i Berger-bukta, med fotball-laget, av en eller annen grunn.
Men men.
Og da sa Tom-Ivar det, til meg, mens vi bada, sammen med resten av fotball-laget, at det var så deilig, å ‘pule bunnen, av stranda’ da.
Noe sånt.
Så Roger Edvartsen, (som var et år eldre enn meg, og som bodde i arbeiderboligene, på Berger, og som alltid pleide å følge nøye med på meg, og kalte meg for ‘fingersprikeren’, siden jeg sprikte med fingra, (av fryd kanskje vel), når jeg holdt på å score, når vi spilte fotball, på grusbanen, på Berger skole), han slo til igjen.
Han sa at Tom-Ivar og jeg var ‘homo’, siden vi hadde shortsene våre, nede på knærna da, og stod litt for oss selv, må man vel si.
Men det var bare Tom-Ivar, som hadde lurt meg med, på å prøve å pule sandbunnen, i Bergerbukta der da.
Noe jeg ble med på, siden jeg syntes det var rimelig kjedelig, å bade der.
Christell pleide å dra meg med, for å bade, hver vår/sommer, seinest i juni-måned vel.
Så det var ikke sånn, at jeg syntes den her badinga, i Berger-bukta, (eller Blindsand, heter det vel kanskje), var så artig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, noen år seinere, så satt jeg på med noen, til Berger-kafeen vel.
Og da hadde jeg et belte, som var altfor langt, siden jeg var så tynn da, (i tenårene og i begynnelsen av 20-årene).
Så den ytterste delen av beltet, den hang ned foran, for beltet var så langt, at jeg måtte bøye enden av beltet tilbake igjen, (den delen etter beltespennen).
Så da ble tuppen av beltet hengende ned foran da, på buksa mi.
Og da sa Roger Edvartsen, husker jeg, (til en kamerat da. De hang oppe ved Berger-kafeen da, hvor jeg var for å kjøpe noe godteri vel).
At ‘jeg trodde det var pikken som han hadde hengende der’, (husker jeg at jeg overhørte), mens han gliste/lo da.
Så Roger Edvartsen, han hadde skikkelig ‘argusøyer’, på meg, vil jeg si.
Han la merke til ting som jeg ikke tenkte på selv engang.
– At jeg sprikte med fingra, i fryd, når jeg fikk en målsjangse, når jeg spilte fotball, på Berger skole.
(Antagelig fordi jeg syntes det var artig å spille fotball der.
På Torstrand skole, i Larvik, hvor jeg gikk før jeg begynte på Berger skole.
Der var det så møljefotball, på en liten asfaltbane, som de hadde der, så der klarte jeg bare å score en gang, i løpet av det drøye året, som jeg gikk der.
Og da begynte dem bare på nytt.
Uten at dem sa noe om hvorfor.
Mens på Berger skole, der scorte jeg flere mål hver måned, vil jeg si.
Man kan vel kanskje si at jeg scorte hver uke og, vil jeg kanskje si.
Jeg scorte på huet der og, husker jeg, i begynnelsen.
Men etterhvert, så ble jeg mindre tøff, husker jeg, og slutta å heade ballen.
Av en eller annen grunn.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
– Roger Edvartsen merka også det at jeg hadde for langt belte, og at Tom-Ivar fikk meg med på å tulle, med å knulle havbunnen, i Bergerbukta da.
Så sånn var det.
Så Roger Edvartsen, han trenger nok ikke å begynne med briller, tror jeg.
Han må nok ha hatt best syn av alle i klassen hans, vil jeg nesten tippe på.
Hvis ikke han var over gjennomsnittet interessert i gutter som hadde bodd i Larvik da, av en eller annen grunn.
Eller kanskje bestefaren hans også hadde jobba for Jebsen-familien, og var uvenn med min farfar, da begge bestefedrene jobba for Jebsen?
Hva vet jeg.
Jeg synes ihvertfall det, at han Roger Edvartsen, han var litt vel nærgående, syntes jeg, mot meg.
Andre folk på Berger, de kunne mobbe en, hvis en sa noe dumt.
Men han Roger Edvartsen, han brukte øya mer, enn de andre, på Bergeråsen, vil jeg si, for å finne mobbe-grunner.
Så hva det kom av, det veit jeg ikke.
kanskje han var av en annen kultur, enn de fleste andre på Berger?
Hva vet jeg.
Kanskje han var veldig kristen, eller noe?
Pleier veldig kristne folk, å ‘uglese’ folk, på den måten?
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Tom-Ivar, Christell, Gry Stenberg, Pia og meg, vi var jo så godt som en gjeng, vil jeg si.
Jeg ble jo kamerat med TOm-Ivar siden han hadde så ville småbrødre, og siden han var stekere enn meg, så måtte jeg nesten prøve å alliere meg med han.
For jeg fikk ikke lov av Tom-Ivar, til å banke opp lillebroren hans Tore, husker jeg.
Men men.
En gang, så husker jeg det, at Gry Stenberg, Tom-Ivar Myrberg og meg, var oppe på Ulvikfjellet.
Og da, så flørta Tom-Ivar og Gry Stenberg, rimelig mye.
Så Tom-Ivar begynte å rive av Gry genseren hennes, var det vel.
Og da, så stod jeg på den andre sida av Gry, og bare så på da.
Og da Tom-Ivar reiv opp genseren til Gry, så kunne jeg se det, at Gry Stenberg begynte å få litt pupper da, husker jeg.
Så sånn var det.
Men Tom-Ivar så vel ikke det selv, siden han stod bak Gry.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Tom-Ivar og dem flytta jo til Drammen, i syvende klasse, eller noe.
Og jeg husker det, at Gry Stenberg var på besøk hos meg en gang, i Leirfaret 4B, (hvor jo hun hadde bodd selv, før faren min kjøpte den leiligheten, av faren hennes).
Og da, så satt Gry oppå meg, husker jeg, i en stol, i sofagruppen, ved siden av peisen.
Og da mener jeg å huske, at vi tungekyssa ganske heftig vel.
Og i den samme stolen, så tungekyssa jeg også, med Nina Monsen, en gang hu var på besøk, fra Oslo vel.
Jeg syntes vel det, at Christell var litt penere, så jeg klagde på det, at Nina Monsen hadde en sånn kløft, på haka si.
Men da klagde hu tilbake, på at jeg også hadde en sånt kløft, visstnok.
Men men.
Også tungekyssa vi da, i den samme stolen, som jeg hadde klint med Gry Stenberg i da.
Så sånn var det.
Den siste uka, på ungdomsskolen, så skulle vi intervjue en klassekamerat, om våre ønsker, for fremtiden.
Og læreren sa at Gry og jeg, skulle intervjue hverandre.
Jeg ville dra til Oslo, for å studere og jobbe, fortalte jeg, var det vel, (noe faren min hadde sagt til meg, at jeg burde, og som Ågot og Øivind også hadde vært enige i vel).
Gry ville bli på Berger, sa hun vel.
Noe sånt.
Jeg fikk jo etterhvert en fjerde katt, av Christell.
Faren min tok med en veldig ung kattunge, opp til meg.
Christell hadde sagt at den het Kitty, sa faren min.
Men men.
Den katten var så ung, så jeg var ikke sikker på det, om den ville overleve.
Men dette var i sommerferien, så jeg tok meg av den katten natt og dag nesten da, og roet den ned, ved å klappe den da, og ga den melk, når den våkna.
Så den klarte seg, og vokste opp da.
Så sånn var det.
Men den ble kanskje litt vel knytta til meg da, det er mulig.
En gang, så Gry og Christell, var på besøk hos meg, så lå den katten, i fanget mitt da.
Og da sa Gry, noe sånt som, ‘se på katten da’.
Og jeg syntes det var greit at katta lå i fanget mitt.
Men at dem skulle kommentere det, det syntes jeg var litt drøyt.
Så jeg sa det da, at ‘den ligger på pikken min’.
For å få hu Gry Stenberg til å se et annet sted da.
Så sånn var det.
For jeg syntes hu var litt nærgående da.
Jeg var stort sett alltid alene der, med den katten, på den tiden.
Så at Christell og Gry plutselig skulle dukke opp der, og liksom kommentere om katta mi osv., og at den lå på fanget mitt.
Det syntes jeg var litt drøyt.
Jeg var litt forbanna, fordi at jeg alltid må bo der alene da, i Leirfaret 4B.
Og den katten var den eneste som holdt meg selskap der da.
Så sånn var det.
Men men.
En annen gang, som Gry Stenberg var på besøk, sammen med Christell og Pia, i Leirfaret 4B.
Så hadde Gry bare kødda og flørta, og var helt sånn gæern og tent da, må man vel si.
Så hu ville ikke høre, når jeg ba henne, om å holde kjeft, var det vel.
Jeg ba henne om å oppføre seg ordentlig da.
Så jeg kasta henne ut.
Men hu kjempa jo mot, som bare søren.
Så vi hadde den værste brytekampen, i gangen der, husker jeg.
Men hu måtte gi seg til slutt, for jeg var jo gutt, så jeg var litt sterkere da.
Vi gikk jo i samme klasse.
Så sånn var det.
Men etter det, så så jeg aldri Gry Stenberg mer vel, i Leirfaret 4B.
Det var ikke meninga, at hu skulle være ‘bannet’ derfra, for evig liksom.
Det var bare sånn, at jeg ikke likte hvordan hu oppførte seg, den ene gangen.
Men det skjønte kanskje ikke hu Gry Stenberg.
Hvem vet.
Det var jo jeg som bodde der, (selv om faren min eide leiligheten), så jeg hadde rett til å bestemme litt der, om hvem andre som skulle være der, mente jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg mobba Gry Stenberg en gang da, når jeg så at hu kom på sykkelen sin, et år eller to seinere vel.
Når hu hadde vært på Prima og kjøpt dopapir, blant annet.
Så møtte jeg henne, i stien ned fra ved Gamlehjemmet der.
Jeg var kanskje litt flau, siden jeg ikke hadde noen ordentlig sykkel, etter at Apache-sykkelen min ble rappa.
Så jeg sa det, til Gry, at ‘skal du hjem og tørke deg i rumpa nå da’.
Og da svarte hu ikke noe.
Men hu gliste kanskje litt da.
Så sånn var det.
Men men.
Søstera mi var venninne med Gry Stenberg da.
Og søstera mi var noen ganger oppe hos meg, i Leirfaret 4B, uten at Christell eller Gry Stenberg var der.
Og Pia sa en gang det, at hu hadde vært på besøk, hos Gry Stenberg, en gang.
Og da måtte Pia, av en eller annen grunn, låne en ny truse, av Gry Stenberg.
Og da hadde det vært utflod, (sa Pia), i den trusa, som hu fikk låne, av Gry Stenberg da.
Og det var visst bare normalt, hadde visst Gry STenberg sagt.
Noe sånt.
Men men.
Det var vel også Pia som sa det, at Gry Stenberg hadde sagt det, at ‘voldtekt’ og ‘voldtatt’, ikke var det samme ordet.
Så Gry Stenberg var kanskje ikke så sterk i norsk da.
Og uten at jeg vet hvorfor hu lurte på det.
Jeg håper ikke at det var noe med meg.
Hvis det var noen som hadde voldtatt den andre, av Gry Stenberg og meg, så var det Gry Stenberg, (mener jeg), for hu løp fram en gang, og bare tok meg på pikken, når jeg var på besøk hos Christell og dem og bare var ti år vel.
Så Gry Stenberg burde vel vite hva ordet ‘ta’ betyr ihvertfall, siden hu tok meg på pikken, mener jeg.
Så _ta_ på pikken og _tatt_ på pikken, det betyr ikke det samme det da, ifølge Gry Stenberg, (ifølge Pia).
Så hva de jentene egentlig tulla med, det veit jeg ikke.
Men det er vanskelig å ta Gry Stenberg og Pia alvorlig, synes jeg, nå i ettertid, når de surra sånn, med møkkete truser og angående om ‘voldta’ og ‘voldtatt’ betydde det samme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Gry Stenberg ble så sammen med en kar, som var mye eldre enn henne vel, som bodde ovenfor huset mitt der.
(Aina og dem flytta, så det er mulig at han bodde der dem bodde).
Han hadde visst sagt, (ifølge noen i klassen min, på ungdomsskolen), at ‘det er ingenting som er bedre enn Gry’.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det siste jeg husker av Gry Stenberg, var fra det året jeg var russ.
Pia og jeg, vi tok bussen til Drammen, av en eller annen grunn.
Gry STenberg var på den samme bussen.
Og hun hadde kjøpt honør-billett, som 18-19 åring!.
‘Jeg sier bare en honør jeg’, sa Gry til søstera mi.
(Gry Stenberg ignorerte vel meg, av en eller annen grunn, vil jeg si, på den bussturen).
Så bussjåførene syntes kanskje at Gry Stenberg så sykelig ut da, eller noe, (tenkte jeg da).
Gry Stenberg, hu begynte vel ikke på videregående engang, tror jeg.
Så jeg husker at jeg syntes at hu var ganske rar, fra før av da, siden hu ikke ville ha seg artium, osv., da.
Men men, bare noe jeg tenkte på.
Så det var rimelig snålt, syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Før de eldste av oss begynte på ungdomsskolen.
Så var jo den Nedre-gjengen, (eller hva jeg skal kalle oss).
Nemlig Tom-Ivar, Christell, Pia, Gry og meg.
Vi var på en busstur, til Svelvik.
For jeg syntes at det ble litt kjedelig, på Bergeråsen da.
Så jeg prøvde å få med den gjengen, til Svelvik da.
Dette var dagen etter at Nicole, vant Melodi Grand Prix, for Vest-Tyskland husker jeg.
Det var kanskje våren 1982 da.
Noe sånt.
Like etter at Pia flytta til Bergeråsen.
Noe sånt.
Så tok vi bussen inn til Svelvik da.
Tom-Ivar han fikk ikke like mye lommepenger, som oss andre.
Men de jentene hadde en god del mynter.
Og siden vi var en gjeng, så spurte jeg dem, om de kunne låne penger, til Tom-Ivar da.
Og det var greit, sa de.
Så gikk vi av bussen, i Svelvik.
Og Gry sa da, at vi kunne besøke bestemora hennes, som bodde i Svelvik sentrum da.
Jeg syntes det var greit, for det var ikke akkurat sommeren enda, det var litt kjølig, det var vel mai-måned kanskje.
Noe sånt.
Vi var på terrassen til bestemora til Gry Stenberg, husker jeg.
Eller om det var en overbygd terrasse.
Noe sånt.
Bestemora til Gry Stenberg, hu bodde i et hvitmalt trehus vel, kanskje et steinkast fra det da nye ferjeleiet.
Noe sånt.
(Da jeg bodde i Liverpool, så leste jeg tilfeldigvis på tracking-cookie-programmet, på bloggen min, at Gerd Stenberg, var i noe ‘norsk undergrunn’, eller noe.
At noen i USA søkte om det.
Og jeg søkte mer på Gerd Stenberg, og hu var i noe pro-opertunist-greier vel, i Drammen.
Og det er neo rødstrømpe-greier, mer eller mindre vel, tror jeg.
Men men.
Så det er mulig at denne Gerd Stenberg, var Gry sin bestemor og at hun var rødstrømpe, eller noe.
Hva vet jeg.
Jeg ville ikke sett helt bort fra det ihvertfall.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Vi diskuterte Nicole sin sang, ‘Ein bichen frieden’ vel, som hadde vunnet Grand Prix, dagen før.
Hun sang jo på engelsk, tysk og fransk, sa jeg.
Å ja, hun sang jo på nederlandsk og, og italiensk.
Sa hun Gerd Stenberg da.
Noe sånt.
Så da jeg bodde i Liverpool, så lurte jeg på det, om hu Gerd Stenberg hadde bodd i Holland, (eller Amsterdam da), siden hu klarte å skille tysk og hollandsk, når hu Nicole sang da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg ble også valgt til tillitsmann, husker jeg, i fjerde klasse, var det vel.
Espen Melheim sa til noen andre, at de skulle stemme på meg vel.
(Mener jeg at jeg skjønte).
Og jeg stemte også på meg selv da, (av gammel vane, fra sånne avstemninger nesten, siden jeg var litt sånn, at jeg gjerne ville være best da).
Så jeg fikk fire eller fem stemmer da, noe som var nok til at jeg vant avstemningen, om å bli tillitsmann da.
Men Allum spurte så rart, at ‘vil du være tillitsmann’, eller noe.
Så jeg sa ‘nei’, for jeg likte ikke tonen han spurte på.
Han var så negativ liksom.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Så jeg var ikke tillitsmann, i fjerde klasse, men jeg vant avstemningen, ihvertfall.
Så sånn var det.
Uten at jeg vet der, om hvorfor Espen Melheim, fikk med seg folk, på å stemme på meg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg hadde jo snakka med faren min, da jeg var sånn ti år, eller noe, om han trodde på Gud.
Jeg trodde ikke på Gud selv, og det gjorde ikke faren min heller, sa han.
Så den enste jeg kjente, som trodde noe særlig på Gud, det var vel bestemor Ågot vel.
Vi måtte noen ganger tegne, i kristendomstimene, på barneskolen.
I fjerde klasse, eller noe sånt da.
Og da, så tulla jeg litt da.
Jeg skrev på tegneboka, på forsida, at det var ‘eventyr fra bestemors tid’, osv.
Og jeg tegna noen bombefly, (som jeg hadde sett på TV, i Hellinga 7B, i noe amerikansk program vel, fra krigen da).
Og så tegna jeg bomber da, som hang liksom sammen.
(For det hadde jeg sett på TV).
Men jeg syntes de ligna på Hubba Bubba tyggegummi-pakker, på tegningen.
Så da skrev jeg ‘Hubba Bubba’ på dem, eller noe, da.
Og så tulla jeg med at Jesus sa ‘følg meg’, og disiplene fulgte han.
Og så tegna jeg at Jesus falt ned i et hull i bakken da.
Og at disiplene da hoppa etter Jesus, ned i det hullet da.
Så sånn var det.
Det virka litt meningsløst for meg, at man bare blind skulle følge noen, på den måten.
Men men.
Men Allum, han ble sur og forbanna, når han så tegneboka mi, i Kristendom da.
(Eller hva man skulle kalle den boka).
Så han konfiskerte den boka, husker jeg.
Den andre gangen, som han ble sur, mens han bladde i den vel.
(Noe sånt).
Og da satt Carl Fredrik Fallan, ved siden av meg vel, i det første klasserommet vi hadde, på Berger skole.
(Nemlig det ved siden av kermaikkovn-rommet der.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Og den boka fikk jeg vel aldri igjen, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå begynner klokka å nærme seg halv tolv, her på hostellet.
Jeg glemte å publisere dette kapitellet, på bloggen, da jeg var på biblioteket, i dag.
Så dette kapitellet blir ekstra langt.
(Regner jeg med ihvertfall).
Men jeg bodde jo i Leirfaret 4B, helt fram til 1989.
Så det var fortsatt mye mer som skjedde, mens jeg bodde der.
Så vi får se om jeg klarer å få skrevet en ny del, på dette kapitellet, i morgen.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 24: Mer fra Leirfaret 4B
Et av de første årene, (må det vel ha vært), etter at faren min ble sammen med Haldis.
Så var det vel antagelig søstera mi Pia, (vil jeg tippe på), som viste meg tomlene til Christell.
Og viste meg det, at Christell kunne bevege det ytterste leddet, på tomlene sine, så godt som 180 grader da.
(Uten at dem sa noe om hvorfor de viste meg det her).
Mens jeg bodde i Liverpool, så spekulerte jeg jo på det, om at dette kunne bety, at Christell hadde noen Neanderthal-gener, eller noe.
(Eller om hun kanskje bare var litt innavla, (for å tulle litt).
Hvem vet).
Noe var det kanskje.
Men hvorfor jeg ble vist det her, det vet jeg ikke.
Det var vel ikke langt fra postkassa til Haldis der, tror jeg, (hvor vi var en gjeng, som noen ganger pleide å henge.
Men men).
Jeg kom også på det, her om dagen, at mora mi, hu pleide å si ‘gosh’, noen ganger, da vi bodde i Larvik.
Og det har jeg sett på TV her i England, at folk sier her.
(Folk som er litt snobbete kanskje).
Så det er mulig at mora mi la seg til å si gosh, da hu jobba som au-pair, i England, på slutten av 60-tallet vel.
Og det var kanskje for noen snobbete folk da, (hvis jeg skulle tippe), siden hu begynte å si ‘gosh’ der.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Den brusflaska, som kusina mi Susanne knuste, da hu og Ove, Heidi, Pia og meg, samla inn penger, i Vestby, på begynnelsen av 80-tallet en gang.
Det var vel kanskje ikke Solo Lett, som jeg skrev, i et tidligere kapitell.
Jeg tror den brusen, (som Susanne knuste), het ‘Solett’, på den tida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg bodde i Larvik, så hadde jeg kjøpt meg en artig vannpistol.
Den kunne man vri et hjul på, og så kunne vannpistolen skyte til en av sidene, eller på skrått.
En gang, som Frode Kølner, Pia og jeg, stod i det portrommet, som var ved siden av huset vårt, i Jegersborggate 16.
Så tulla jeg litt med Pia da, og sa at jeg skulle prøve å treffe porten.
Også stilte jeg på det hjulet, på vannpistolen.
Og ba Pia om å stå der og der da, på venstre side av meg, mens jeg skøyt.
Og da, så traff jeg Pia, midt i ansiktet, med vannstrålen fra vannpistolen da.
(Snakk om blinkskudd).
Noe både Frode Kølner og jeg, syntes var artig vel.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, et av de første årene, etter at jeg flytta til Berger.
Så diskuterte faren min og Øivind, om det het nettopp Berger, eller Svelvik, eller hva det het, på Sand der da.
‘Det heter Strømm’, sa Øivind, husker jeg, et par ganger.
(Nesten oppgitt vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker en episode, fra like etter at Pia flytta til Bergeråsen.
(Som jeg skal skrive mer om seinere).
Da gikk Pia og jeg sammen, nede ved postkassa til Haldis der.
Og like nedafor huset til Gry Stenberg og dem.
(Stenberg-familien flytta til nabohuset til nabohuset til Haldis og dem.
Så det lå et hus mellom huset til Haldis og huset til Roger Stenberg og dem).
Annika Horten stod nedenfor huset til Gry Stenberg og dem da.
(Altså ikke så veldig langt fra postkassa til Haldis.
Og Annika bodde jo egentlig oppe på Toppen, (like ved der faren og mora mi bodde, i Toppen 4, før de ble separert), så hva hu gjorde nede ved Haldis og dem, bare stående aleine der, det veit jeg ikke.
Men men).
Annika ignorerte meg vel, men snakka til søstera mi, (som hu gikk i samme klassen som, og Christell gikk også i den klassen da).
Og spurte om hu også hadde kutta ut Christell, (siden at Pia ikke ‘leika’ med Christell da, men hang sammen med meg).
(Noe sånt).
Så sa Annika det, om Christell, at hu hadde litt ‘fett hår’.
Så sånn var det.
Men men.
Det hadde ikke jeg visst om, fra før, men jeg var ikke helt på topp, for søstera mi flytta ikke opp til meg i Leirfaret 4B.
Neida, hu ville heller bo nede hos Haldis og dem.
Så jeg ble boende alene på Bergeråsen, også i en god del år, etter at søstera mi også flytta til Berger/Strømm.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og selv om jeg ikke kunne huske det, at Christell hadde fett hår, hvis jeg skulle være ærlig.
Men jeg husker det, at hu hadde en flekk, på en sånn stretch-bukse, som hu hadde på seg en gang, på Bergeråsen, like etter at jeg egentlig hadde flytta til Oslo, for å studere.
Men jeg var på et helgebesøk, hos Ågot og Pia, på Sand da.
Og så fortalte Pia meg, at jeg var ønsket borte hos Christell og dem, som gjest vel.
Og da var Christell der sammen med tre jenter, på hennes alder, fra Nesbygda.
Og alle fire hadde på seg sånne stretch-bukser da, i bomull da, i forskjellige farger.
Sånne bukser som det ble sagt om, hvis dem var for stramme, (husker jeg), at jentene like gjerne kunne ha gått nakne.
Men men.
Så sånn var det.
Så Christell gikk og skifta vel, eller hu ble ihvertfall borte, da jeg poengterte det, at hu hadde en flekk på buksa si, den gangen, i skoleåret 1989/90.
Men bortsett fra det, så kan jeg vel ikke huske det, at Christell har vært så veldig ‘sjuskete’ akkurat.
En jul, like etter at jeg hadde vært i militæret, så gikk Christell i joggebukse, på julaften.
Det var kanskje litt spesielt.
Men da var hu sur på broren sin Jan, husker jeg, siden jeg ble lokka dit, av Pia vel, med at hu som kom på tredje-fjerde plass, i frøken Norge, skulle være der, i jula.
Men Jan hadde visst skremt bort henne, så det var kun Christell der, som gikk rundt i joggebukse da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, den første tiden, som jeg bodde på Berger.
Så kødda Geir Arne Jørgensen med meg, da jeg gikk til Ågot, en gang, var det vel.
Han stod nedafor autovernet, like ved buss-skuret, ved Gamlehjemmet.
Og da var jeg uvenn med han, og det var nok for meg å se tryne hans, så angrep jeg han da.
(For faren min hadde advart meg mot han da).
Men da jeg kom til autovernet, så hadde jeg litt uflaks, og landa liksom med pikken oppå kanten av autovernet, da jeg skulle beine over det da.
Så da fikk jeg litt vond i pikken, i mange uker etterpå husker jeg.
Og når jeg har ståtiss nå, så er pikken litt skeiv, (og peker litt til venstre), må jeg innrømme.
Så det er mulig at dette kommer fra den gangen, som Geri lurte meg, til å kjappe meg etter han, og jeg hadde litt uflaks, når jeg skulle passere autovernet da.
Det er mulig.
Det har jeg lurt på ihvertfall.
(Her skriver jeg om alt).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ågot tippa hver uke, og en lørdag, så var jeg hos henne, da tipperesultatene dukka opp, på TV-en.
Ågot hadde åtte-ni rette, av de ti første tegnene, som hu fikk skrivi opp da.
Ågot hadde fortalt meg det en gang, at hu gikk bra overens med mora til Geir Arne Jørgensen.
Og at hu mora til Geri også tippa da.
Så jeg visste at hu tippa.
Og jeg syntes det var spennede, at Ågot kunne få elleve rette, eller noe.
Så sånn var det.
Men det fantes ikke internett da, så vi måtte vente, til Dagsrevyen, et par timer seinere, for å få med oss de siste tippetegnene, (som Ågot ikke rakk å skrive opp).
Men da var jeg ung og utålmodig, så jeg ville sykle bort til Håkon da, på Bergeråsen, (for faren min tippa ikke), for å få med meg de to siste tipperesultatene da.
Men da valgte jeg heller det, å sykle ned til Geir Arne og dem, (enda faren min hadde advart Ågot mot han, husker jeg).
Og jeg fikk de to siste tipperesultatene, av mora til Geir Arne, som var ei blid og hyggelig dame, må man vel si.
Hu hadde mørkt hår vel, og var kanskje litt lubben, (sånn som jeg husker det).
Men men.
Så sykla jeg bort til Ågot igjen.
(Det var mye kortere å sykle ned til Geri og dem, enn til Håkon og dem, så det var derfor jeg gjorde det sånn da.
Men men.
Jeg var skikkelig spent, på om Ågot hadde vinni masse penger, på tipping da.
Derfor gjorde jeg dette uvanlige, å banke på døra til Geri, (min fiende/uvenn), og dem).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Postnummeret til folk på Berger og Bergeråsen, det er ‘3075 Berger’.
(Ihvertfall så var det det, på den tida, som jeg bodde der, på 80-tallet).
Men det lønte seg å skrive ‘3075 Berger i Vestfold’, sa faren min.
Hvis ikke så kunne brevene havne i Bergen, sa han.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev jo at Strømm, det er navnet på den veste siden av Drammensfjorden.
Men så dukket jo ladestedet Svelvik opp, midt i Strømm, for et par hundre år siden vel.
Og Svelvik har jo nå bystatus.
Og det meste av Strømm ligger vel i Svelvik kommune.
Men Svelvik by, det er bare de hvitmalte skipperhusene, i Svelvik sentrum, mener jeg.
(Etter det som farfaren min Øivind har sagt, og etter det min grandonkel Idar Sandersen sa, da jeg ringte han, da jeg bodde i Liverpool.
Og etter det som jeg har lest meg til, på nettet, osv.).
Og da kan man vel kalle området, sør for Svelvik, for Søndre Strømm, mener jeg.
Berger skole, den ligger egentlig nærmere Bergeråsen, enn på Berger, mener jeg.
Så man kunne kanskje kalt den skolen, for Søndre Strømm skole da.
Og Berger IL, de har jo ikke bare folk fra Berger.
De har jo folk fra Bergeråsen og Sand også.
Så man kunne kanskje kalt det laget, for Søndre Strømm IL.
Noe sånt.
Jeg sier ikke at de skal gjøre det.
Men bare for å prøve å forklare mer, om navnene på stedene, sør for Svelvik da.
Berger var jo en industri-landsby, må man vel si.
Fabrikkeier Jebsen hadde to tekstilfabrikker på Berger, som fikk kraft fra elva Fossekleiva, som onkel Martin kjørte nedi med motorsykkel, på 70-tallet vel, og som renner ned fra Blindvann da.
Så sånn er det.
Jebsen bygde fotballbane, kirke og arbeiderboliger.
Kirken ga Jebsen-familien til kommunen seinere.
Og Jebsen-familien, de bygde også et gamlehjem, som ligger mellom Bergeråsen og Sand.
Etterhvert så ble det mer og mer slutt på tekstilproduksjonen på Berger, men de fleste av bygningene står der ennå.
Som for eksempel Gamlehjemmet da, som ihvertfall på 80-tallet var en flott og stor hvitmalt bygning, må man vel si.
Den kunne nesten blitt bygget om til en herregård, vil jeg nesten si.
Men men.
Noe i den stilen der.
Gamlehjemmet ble vel kalt for Strømm Gamlehjem, tror jeg, så Jebsen bygde ikke bare på Berger.
Gamlingene ble sendt til Sand.
Så det er kanskje derfor at Roger Edvartsen, fra Berger, tulla med meg, siden jeg var fra Bergeråsen, og spiste middag hos bestemora mi på Sand.
Folk fra Berger er kanskje vant til å se ned på folk fra Bergeråsen/Sand, siden det var dit de sendte ‘gamlingene’.
Hva vet jeg.
Noe var det nok ihvertfall.
Bare noe jeg tenkte på.
Det hadde vel kanskje vært plass til Gamlehjem på Berger og et sted, vil jeg tippe på.
Kanskje oppe ved kirken der, eller noe.
Men det var kanskje i tidens ånd da, at gamlingene, de skulle man gjemme litt bort.
Min tidligere klassekamerat, fra Markedsføringslinja, andre året på Sande videregående, Jan Ivar Lindseth.
Han selger plass på bygg, oppe ved Hellum gård, i Svelvik, til eldre folk, vel for å la yngre folk, bo i Svelvik sentrum.
Så noe av det samme er kanskje i tiden, nå også, å gjemme bort gamlingene litt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn er det.
Men men.
Det er mulig at Axel ble døpt hos bestemor Ingeborg sin andre bror, Louis Heegaard, som var stiftamtmann i Fyn.
Han bodde på Odense slott, og det kan også ha vært der, som Axel ble døpt, (for alt hva jeg vet).
Axel ble jo døpt sommeren 1980, mens faren min og Haldis og Christell og jeg, var på sommerferie, i Jugoslavia.
Jeg har skrevet det, i et tidligere kapittel, at Axel ble døpt hos min mormors eldste bror Anker Heegaard, (og hans kone Unse Heegaard), i Danmark.
Men jeg har senere kommet på det, at det også er mulig, at han ble døpt hos Louis Heegaard, bestemor Ingeborg sin yngste bror.
Det husker jeg ikke helt sikkert, for å være ærlig.
Men jeg mener å huske det, at Pia sa det, at det stedet som mora mi og dem var, da Axel ble døpt, var veldig flott.
Så da kan det jo ha vært hos Louis Heegaard, på Odense slott, som de arrangerte Axel sin dåp, har jeg tenkt.
For Odense slott må vel være rimelig flott, hvis jeg skulle gjette.
Men jeg var altså ikke med der, siden jeg bodde hos faren min på den tiden, og Axel og Pia bodde hos moren vår.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev også det, i et tidligere kapittel, at jeg møtte Unse, (og hennes sønner og noen av deres sønner igjen), hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, i 2002, på bestemor Ingeborgs 90-årsdag.
Men bestemor Ingeborg, hadde et stort selskap, i 1987, husker jeg, i Stavern.
Så da ble hun vel 70 år, tror jeg.
Og da ble hun 80 år, i 1997, (da jeg var i Nevlunghavn husker jeg, og mora vår, hadde leid rom for Pia, Daniel, (Pia sin sønn, født i 1995, som hun fikk med Keyton fra Somalia), og meg, på Nevlunghavn Gjestgiveri, heter det vel, husker jeg).
Så da ble nok bestemor Ingeborg 85 år, i 2002.
Og ikke 90 år, som jeg skrev, i et tidligere kapittel.
Så sånn var nok det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg spilte fotball, på Berger IL, så lærte vi også om offside, husker jeg, en gang, av trener Skjellsbekk.
Og da var det noe som het linjeoffside, husker jeg, at vi lærte om.
Og det var hvis bakerste forsvarer og en angriper, stod på linje.
Da var det offside.
(Hvis dette var inne på forsvarerlagets banehalvdel).
Så i en kamp, som jeg måtte være forsvarer, på Bergerbanen da.
Så stilte jeg meg på linje, som bakerste forsvarer.
Og da blåste dommeren for offside.
Også ropte han angriperen, fra Glassverket, eller noe da.
At ‘vi stod jo på linje jo’.
Så han hadde nok ikke fått opplæring om linjeoffside, kunne man skjønne da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Berger var jo et lite sted, så det var oftere at vi tapte kamper, enn at vi vant dem, for å si det sånn.
Et år, når det var ekstra ille, så lærte trener Skjellsbekk oss, at hvis laget var under press.
Så skulle vi bare spille ballen ut over sidelinjen.
Istedet for å spille ut over kortlinjen, til corner, for motstanderlaget.
Så kunne vi snu oss, og spille ut over langsida.
Og da ble det bare innkast, og presset tok av litt da.
For motstanderne fikk ofte mål mot oss, når vi var under press.
Så da var taktikken, å liksom klare å skape avbrudd i spillet litt, ved å spille ballen ut til innkast, hvis en av oss fikk ballen, mens vi var presset langt tilbake på banen da.
Og da husket jeg det i en kamp, og spilte ballen ut til innkast da, sånn som trener Skjellsbekk ville at vi skulle gjøre.
Det stedet på Bergerbanen, hvor jeg spilte ut ballen da, var vel omtrent der, som hjelpetrener Røkås, (eller hva han var), sendte meg ut, i et irregulært bytte, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), når motstanderlaget skøyt meg i bakhue, med ballen, mens jeg ga Røkås sine instrukser, om nye spilleplasser, videre til to lagkamerater da.
Så man kan nesten mistenke at det var noe ære-greier som foregikk der da.
At jeg liksom mistet æren min, siden jeg spilte ut ballen dumt da.
Når jeg egentlig bare gjorde som trener Skjellsbekk ønsket.
Men hvilken kultur dette er isåfall, det vet jeg ikke.
Det er vel ikke norsk kultur, tror jeg.
Kanskje det er noe samiske greier, eller noe djeveldyrker-greier.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Faren min kjente jo faren til Rune Kraft, fra Furuset.
Rune Kraft, (som jeg så på Sportsrevyen vel, at scorte for Furuset vel, i ishockey en gang), og broren, de hadde jo en bestemor, som bodde ikke langt unna Bergerbanen.
Så en gang, (før jeg flytta til Berger vel), så fikk de to Kraft-brødrene, Pia og meg, bort på Bergerbanen, og spilte litt fotball såvidt da, mens faren min var på besøk hos faren til de Kraft-brødrene da.
Så det er ikke bare meg, i slekta, som har spilt fotball på Bergerbanen.
Og ikke bare Ove og meg heller, (jeg tok jo med Ove, på en trening, på Bergerbanen en gang).
Men også Pia har trent litt fotball, på Bergerbanen, mener jeg å huske, (selv om dette var uorganisert da, og kanskje ikke var lov, siden ingen av oss spilte på Berger IL da), på 70-tallet en gang, var det vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
På Sand, så startet jeg opp en slags klubb, som jeg kalte for Olsenbanden, for meg selv og alle søskenbarna mine.
Vi hadde kodenavn da, som bare var navnet ens bakvendt.
Ove var Evo, jeg var Kire, Pia var Aip, Heidi var Idieh, Tommy var Ymmot, Lene var Enel, Susanne var Annesus, (hvis hu var med da), kattene mine var med Pusi var Issup, Pusi2 var Issup2 og Tiger var Regit.
Så sånn var det.
Pusi2 og Tiger var søsken.
De var ungene til Christell sin katt, Susi.
Jeg fikk Pusi2 den første sommeren jeg bodde i Leirfaret 4B vel.
Pusi2 hadde jeg bare i noen få dager.
Faren min ville ta meg med bort på Sand, (var det vel).
Faren min sa det, at de andre kattungene til Susi, de var utendørs, om dagen, så han mente det, at Pusi2 ville klare seg fint, utendørs, i Leirfaret 4B.
Men da vi kom hjem så var Pusi2 borte, og vi så aldri mer den katten, (som lignet på Pusi), igjen.
Da fikk jeg en annen katt, som Jan Snoghøj sa at het Tiger.
Den katten, den levde lenger enn Pusi2, men ble vel også borte, i Leirfaret 4B, etter noen måneder.
Uten at jeg vet hva som skjedde med den.
Så jeg ble mer og mer deprimert nesten, må jeg vel si, ettersom at tre katter jeg hadde, PUsi, Pusi2 og Tiger, forsvant, mens de var ute av huset da, når jeg bodde i Hellinga 7B og Leirfaret 4B.
Så sånn var det.
Vi gjorde ikke så mye, i Olsenbanden-klubben, vi leika vel Olsenbanden en gang ute vel, og var under en presenning, for noe materialer der vel, (og liksom hadde hemmelig hovedkvarter der, eller noe sånt), ved Jordet til Lersbryggen.
Men ellers så var det bare at mest Ove og jeg, diskuterte navna på medlemmene, og sånn, inne på kontoret, i huset til Ågot der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, like etter at Pia også flyttet til Bergeråsen vel.
Så dro Pia, Christell og meg, på kino, i Svelvik, en søndag.
Jeg husker ikke navnet på filmen vi så.
Men vi brukte opp busspengene, på godteri, mener jeg.
For jeg trodde det, at faren vår ville hente oss da.
Men det ville han vel ikke, tror jeg.
(Noe sånt).
Ihvertfall, så måtte vi gå tilbake til Bergeråsen, fra Svelvik da.
En distanse på cirka 5-6 kilometer vel.
Dette var om sommeren vel, så vi ble skikkelig tørste, husker jeg.
Oddmund Larsen hadde solgt butikken på Sand, (som da ble hetende Prima, mener jeg å huske), og hadde kjøpt et hus, på Grunnane, mellom Svelvik og Sand da.
Og siden vi hadde vært så gode kunder hos Oddmund Larsen, (min fars familie da), i alle år, så tenkte jeg det, at vi kunne spørre om å få et glass vann hver, hos dem.
Og det fikk vi også.
Oddmund Larsen og kona, satt utenfor huset sitt vel, og kona ga Christell, Pia og meg, hvert vårt glass med vann da.
Så det var snilt.
Selv om dem ble litt sjokkerte kanskje vel, hvis jeg tolka ansiktsutrykkene deres riktig.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev om Gamlehjemmet, mellom Bergeråsen og Sand.
Og noen unger, (antagelig Tom Ivar og dem), viste meg det, at der kunne man gå inn, gjennom en kjellerlem, eller noe, vel.
Og der stod det blant annet en rullestol, mener jeg å huske, på loftet der, eller noe.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Onkel Runar, han tok flytimer, i Oslo, på slutten av 70-tallet vel.
Og en gang, like etter at jeg hadde flytta til Berger vel, så dukka det opp et småfly, som kjørte rimelig lavt, over taket, til huset til Ågot og Øivind.
Sånn at alle vi som var i huset, (faren min, Ågot, Øivind og meg vel), vi gikk ut, for å se, hva det var, som bråkte.
(Noe sånt vel).
Og seinere, så fortalte Runar det, at det var han, som hadde kjørt lavt over huset til Ågot, med fly da.
Antagelig under en flytime.
Det er mulig.
Men men.
Runar hadde også drosjelappen, og kjørte drosje, inne i Oslo, for å finansiere studiene sine, på Tannlegehøyskolen vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og han fant visst mye rart bak i taxien, som folk glemte igjen da.
Hvis ikke det var Atle, (min fars kamerat, i Oslo), som gjorde det.
Jeg mener at Atle også kjørte taxi, hvis jeg ikke tar helt feil da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Et par år før jeg flytta til Berger, var det vel kanskje.
Så dro faren min og Runar, på ferie, til en casino-by, i Sør-Frankrike vel.
(Uten at jeg husker navnet på den byen nå).
Og da hadde visst Runar glemt fotoapparatet sitt, (eller noe), igjen på flyet.
Og en flyvertinne, (eller noe), hadde muligens rappa det, (var det vel), for jeg mener at det var sånn, at han ikke fikk det fotoapparatet tilbake, selv om han vel kom på det ganske raskt, at han hadde glemt det fotoapparatet.
Noe sånt.
Men men.
Da vi dro til Kiel, så mener jeg det var sånn, at Runar hadde glemt å sjekke datoen på passet sitt.
Så han måtte krangle fælt, mener jeg å huske, med noen tollere, eller noe vel, i Oslo, for å komme seg med Kiel-ferga.
Noe sånt.
Men han kom seg både til Tyskland og tilbake da, sånn som jeg husker det.
(Neida, jeg hadde vel huska det, hvis han ikke hadde vært med tilbake til Norge igjen.
Jeg bare fleiper litt).
Men det er mulig at Runar var litt stressa, rundt slutten av 70-tallet, (hvis jeg skulle tippe), siden han glemte fotoapparatet sitt på flyet, i Frankrike og siden han glemte å fornye passet sitt, før han dro med Kielferja, noen år seinere.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men, han hadde vel nok å gjøre, der i Oslo.
Han hadde ‘kjærring og ungær’, gikk på tannlegehøyskolen, og jobbet seinere som tannlege, i Ås da.
Han kjørte også drosje og tok flylappen.
Så Runar har vel vært den som har drivi med mest, av ungene til Ågot og Øivind, vil jeg kanskje si.
Selv om faren min vel også har drevet med mye.
Men Håkon har vel kanskje drevet med minst da, men han skada jo armen så.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ågot fortalte meg en gang det, på midten av 80-tallet kanskje.
At en gang, mens Runar studerte, på Tannlegehøyskolen, i Oslo.
Så hadde en mann, spurt Runar, om han ville selge narkotika.
Men Runar hadde svart ‘nei’, sa Ågot.
Så sånn var det.
Han burde vel kanskje ikke ha svart engang, har jeg tenkt litt på, seinere.
Men det er mulig, at det var en han kjente, eller noe.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens mora mi bodde på Stenseth Terrasse, utafor Drammen.
Så husker jeg det, fra en helg, som jeg besøkte henne og de andre der.
At mora mi hadde kjøpt seg en, (gammeldags), skrivemaskin.
Og at hun også hadde en bok om maskinskriving der.
Hun lærte seg det, å skrive uten å se på tastaturet, sa hun.
Dette lærte jeg jo meg selv, noen år seinere, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående, og vi hadde Maskinskriving, som fag, i første klasse.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
(Jeg fikk forresten karakteren ‘6’, Maskinskriving, noe som var beste karakter.
Bare noe jeg tenkte på.
Læreren var vel egentlig litt snill da, jeg var vel egentlig nærmere ‘5’ tror jeg.
Det var en lærer fra Tønsberg vel, det her, og han ga meg også karakteren ‘6’, i faget Korrespondanse og Dokumentlære.
Og jeg fikk også karakteren ‘6’, i Matte, det året.
Så jeg fikk tre 6-ere da.
666 kanskje?
Var det noen kristne som tullet med meg?
Hvem vet).
En gang, når jeg var med faren min, for å levere køyesenger, i Oslo, eller noe.
Så hørte vi på radioen, i bilen, på Svelvikveien, inn til Drammen da.
Og da dukket plutselig sangen ‘Ebony and Ivory’ opp, på den radiostasjonen, som vi hørte på.
Faren min digga med en gang den sangen, og spurte meg om vi skulle kjøpe den, i en platebutikk, i Drammen, husker jeg.
Ebony og Ivory er jo de svarte og hvite tangentene, på pianoet.
Så det er mulig at dette var noe ‘taoist-greier’, eller noe.
Hva vet jeg.
Men men.
Faren min og jeg, pleide å gjøre julehandel, på CC Storkjøp, (blant annet), i Drammen.
De hadde noen gode og billige vel, 2-liter isbokser, fra Henning Olsen is vel.
Og jeg husker det, at jeg pleide å få lov til å kjøpe en boks, med pistasj-is, (som var ny på 80-tallet, og som jeg syntes var god da), og også en boks med sjokolade-is vel, til jul.
En gang, når vi hadde kjøpt is og sånn, (til meg da), i Drammen, før jul.
Så kjørte faren min innom en bekjent, i Svelvik, sånn at isen smeltet en god del, før vi kom fram til Bergeråsen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Petter og Christian hadde visst vært med, på å tenne på en hytte, eller noe, oppe ved der hvor det senere ble bygget barnehage, på Bergeråsen, fortalte Christian meg en gang.
Mens de lekte med fyrstikker vel.
(Jeg vet ikke om dette stemte men.
Dette var før mora deres døde og de flyttet til Mexico da.
Så sånn var det.
Men men).
Noen gutter, fra Bergeråsen, hadde gått på jordbær-slang, hos familien Sand, på Sand, på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg at Carl Fredrik Fallan, (var det vel), fortalte en gang da.
Og da hadde visst bonden sand, tatt fra disse gutta skoa sine.
Sånn at de måtte gå hjem uten sko da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg flytta til Berger, så gikk jeg nede på Sand, og surra, en gang, som jeg skulle gå bort til Ågot.
Og da tenkte jeg det, at jeg kunne gå en gårdsvei, som gikk gjennom jordbæråkeren, til familien Sand da.
(For den gårdsveien så lik ut, som de andre gårdsveiene, nede på Sand der, for meg.
Men men).
Men da jeg var nesten oppe ved riksveien, så møtte jeg bondekona Sand.
Og hu sa at dem ikke lot folk gå på den veien, i jordbærsesongen.
Så jeg måtte gå sammen med henne, ned til gården dems igjen da.
Og så opp Sandsveien, eller en annen gårdsvei da, (må man vel kalle de uasfalterte veiene, nede på Sand der), for å komme meg til Ågot og Øivind og dem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg satt mye alene, den første tiden, i Leirfaret 4B, husker jeg.
Men noen ganger, så dukka Christell, Nina Monsen og Gry Stenberg opp der, i stua ‘mi’, i Leirfaret 4B da.
De ville noen ganger danse, foran reolen, hvor stereoanlegget til faren min stod, i spisestue-delen av stua, (hvor det ikke stod noe spisestuebord, forresten).
Og jeg hadde jo blitt advart, av Christian Grønli, mot Christell.
Men det var trist og kjedelig for meg, på Berger, etter at Petter og Christian, flytta til Mexico, og også etter at katta mi Pusi døde, noe som også gjorde meg deprimert.
Begge disse tingene skjedde jo i løpet av det siste halve året, som jeg bodde i Hellinga 7B.
Så jeg var fortsatt ganske langt nede, sommeren 1981.
Det ble jo ikke bedre av det, at jeg bodde alene, og måtte sitte alene, hver kveld, foran TV-en da, fra før jeg fylte ti år da.
Så jeg hadde det ikke helt bra, på den her tiden.
Men de tre jentene, som kom for å danse, hos meg, de vekte meg litt opp da.
Nina Monsen flytta vel til mora si, på Romsås, like etter det her.
Men hu var tilbake i enkelte ferier da, hos onkelen sin i Ulvikveien, noe jeg skal skrive mer om seinere.
Så jeg begynte å henge med de tre jentene litt, (litt som en erstatning, siden jeg pleide å henge med Petter og Christian da), etter at jeg flytta til Leirfaret, siden de kom opp til meg, og dansa osv., mens jeg var trist da, pga. av katta mi døde, mora til Petter og Christian døde, og Øivind ble også dårligere og dårligere.
Så sommeren etter, var det vel, så døde Øivind da, på sykehuset i Horten.
Vi var der nede en gang, før han døde og, mener jeg, på det sykehuset, hvor jeg husker det sånn, at det lukta vondt, som av noen kjemikalier, eller noe, i gangene.
Så sånn var det.
Men men.
Sand ligger jo i Drammensregionen, men også i Vestfold fylke.
Så man blir kjørt til sykehusene nedover i Vestfold ofte, selv om Drammen vel er nærmere da.
Så sånn er det.
Øivind fikk ikke engang havne på fylkessykehuset i Tønsberg, men havnet på et mindre sykehus, i Horten da, av en eller annen grunn.
Men men.
Den andre gangen vi var der nede, var etter at Øivind var død.
Faren min spurte meg, om jeg skulle være med å se den døde.
Men Tone sa at jeg ikke burde være med på det, for det kunne være ekkelt, (eller noe).
Og jeg stolte ikke helt på faren min, (som jeg mente var uansvarlig, som far), så jeg hørte på Tone da.
Håkon fikk da et tøft/stivt uttrykk i øya vel, og så viste det seg, at Tommy også skulle være med å se liket av Øivind da.
I et eget rom som hørte til sykehuset i Horten der da.
Så sånn var det.
Og det visste jo ikke jeg, da jeg sa ‘nei’, at jeg ikke ville se den døde.
Så det ble litt flaut for meg, når fetteren min Tommy, som var fem år yngre enn meg, skulle være med å se den døde.
Enda mora hans jo var Tone, som advarte meg mot å gjøre det samme.
Så Tommy hørte kanskje ikke på mora si da, det er mulig.
Hvem vet.
Men men.
Vi kjørte etter likbilen, til Svelvik da, og en bil stoppet, ved Bergeråsen.
Det her kan ha vært noen år senere, for jeg mener det, at faren min hadde den gule Chevy-van-en da.
Og i mellomtiden så hadde han da hatt en blå Mercedes, E230, som han importerte selv, fra Tyskland.
Så sånn var det.
Nei, det var vel før han fikk Mercedesen, det her.
Dette var mens han fortsatt hadde den siste amerikanske stasjonsvognen, husker jeg nå.
Dette var vel sommeren 1982, vil jeg tippe på nå.
Så sånn var nok det.
Da vi besøkte Øivind, på sykehuset, før han døde.
Så kjørte vi en vei, fra Horten, og tilbake mot Sand, som gikk gjennom ganske mye skog.
Så da jeg ba faren min om å stoppe, fordi at jeg måtte på do.
Så stoppa faren min, i veikanten, langs en skog da.
Og jeg sparka til en stein, og under den så lå det en huggorm-unge, eller en snok, eller noe.
Jeg var vel litt utafor, tror jeg, for jeg putta den slagen, i lomma, i buksa mi.
Også satt jeg meg bakerst i bilen til faren min igjen, hvor også Ove, Heidi og søstera mi satt vel.
(Vi satt i en sofagruppe, som var bakerst i amerikaneren til faren min).
Vi kjørte vel bare en bil da, og Runar satt vel også i bilen, sånn som jeg husker det.
Jeg viste de andre ungene den ormen jeg hadde funnet da.
(Som var cirka 10-15 centimeter lang kanskje).
De syntes den var artig vel.
Men så ble jeg litt rett, for at det kunne være en huggorm, som vi hadde lært om, på skolen vel, at var giftige, alt fra de var små da.
Så jeg brukte en bryter, for å senke det elektriske vinduet, til bakdøra, i bilen til faren min da.
(Jeg mener å huske at vinduene i den bilen var elektriske, ihvertfall).
Også heiv jeg den slangen ut av bilen da, mens vi kjørte, husker jeg.
Halvveis i redsel, må man vel si.
Men jeg var nok ikke meg selv, for da hadde jeg nok ikke turt å ha den slangen i lomma.
Men Christell fant jo en fugl i Jugoslavia, noen år tidligere.
Og i Vestby, så fant vi jo en fugl en gang da og, (hvis det var før det her).
Så jeg syntes det var litt artig med en orm da.
Men jeg var like sikker på om faren min og onkel Runar ville ha syntes det.
Så derfor tok jeg den ormen ned i lomma da, på buksa mi.
Så jeg hadde nok litt flaks.
Hvis det hadde vært en huggorm, så kunne jeg jo ha blitt bitt, der det gjør mest vondt, for å si det sånn.
Men men.
I begravelsen til øivind, så begynte Heidi å grine, husker jeg.
(Ganske høyt.
Så noen sa vel det, at hu var for ung, til å gå i begravelser.
Noe sånt vel.
Men Tommy er jo på samme alder som Heidi, så Tommy var tøffere da, han så jo til og med på liket av Øivind.
Men men.)
Presten var fra Vestlandet vel, (eller noe), og sa ikke ‘Øivind Olsen’, men ‘Eivind Olsen’.
Så sånn var det.
Det lå fire-fem kranser, til syne, fremfor benkeraden jeg satt på, husker jeg.
Den største kransen var fra Jensen Møbler A/S.
Et firma som farfaren min produserte elementer, til madrasser for.
Et firma som seinere, (eller om det var på samme tiden), flytta til Sand, og som har tatt over mer og mer, av det industriområdet der da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg husker at jeg var litt misfornøyd, etter begravelsen.
Presten sa ‘Eivind’.
Heidi hadde grini.
Og jeg likte ikke det, at den største kransen, var fra et firma.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var fullt hus, hos Ågot, etter begravelsen.
Folk fikk kaffe og snitter vel.
Snittene var bestilt fra et catering-firma vel, og de hadde en slags plastikk-nål, stukket gjennom seg, for å holde pålegget samlet da.
Jeg husker at vi ungene fløy rundt i huset til Ågot, og spurte om vi kunne få de plastikk-nålene da, fra de eldre gjestene.
Så sånn var det.
Men men.
Så vi ungene var nok litt unge ennå da, vil jeg vel si.
Den dagen Øivind døde, så kom jeg bort til Ågot, og fikk høre nyheten av Ågot da.
‘Øivind er død’, sa Ågot.
Faren min og Håkon jobbet fortsatt nede på verkstedet, de hadde ikke noen samlingsstund, eller noe.
Så Ågot var aleine i huset sitt.
Jeg ringte bestefar Johannes, i Nevlunghavn, og fortalte nyheten.
For jeg syntes at jeg måtte gjøre noe.
Ågot brøyt også sammen, (må man vel si), og sa det, (om Øivind da), at ‘han var ikke noe snill mot meg’.
Håkon kom opp i huset, i en pause, og jeg fortalte Håkon om hva Ågot hadde sagt.
Jeg var bare tolv år da, eller noe.
Så jeg syntes ikke at jeg var voksen nok, til å trøste Ågot.
Så jeg prøvde å få Håkon, til å trøste Ågot.
(Siden Øivind ikke hadde vært noe snill mot henne da, som hun sa).
Men Håkon bare fnyste, (eller noe), og gikk ned på verkstedet igjen, uten å si noe da.
Så sånn var det.
Så dette var ikke noe artig dag, det er helt sikkert.
Jeg skulle liksom sove, i det ytterste soverommet, av en eller annen grunn, en dag, noen dager seinere.
(Enda jeg jo bodde på Bergeråsen).
Da drømte jeg det, at Øivind så inn et av vinduene, i utgangsdøra, i huset der, og at han smilte da.
Men men.
Bare noe jeg huska nå.
Så sånn var det.
Men men.
Bestemor Ågot ga meg også en minnemynt, (en ti-kronemynt), for frigjøringen vel, som hun sa at Øivind hadde funnet en gang.
Og at hun trodde at Øivind ville ha ønsket, at jeg skulle ha den mynten, (som det var litt jord på, husker jeg).
Så sånn var det.
Den mynten ligger sammen med tingene mine, hos City Self-Storage, i Oslo.
De tingene får jeg ikke tak i nå, siden jeg ikke har noen penger, og det firmaet vil ikke engang svare om, hvor disse tingene mine, fra St. Hanshaugen, er nå.
Men men.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den dagen Øivind døde, så dro jeg bort til Leirfaret 4B igjen.
Jeg spilte fotball med den vanlige gjengen i hagen.
Men ballen havnet hos naboen, (et eldre par), i Leirfaret 4A.
Og faren min dukka opp der, og skremte alle ungene, som jeg pleide å spille fotball med.
Og det var vel siste gang de ungene dukka opp for å spille fotball der, for å si det sånn.
‘Faren min er død’, sa faren min, som unnskyldning da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg lurer på om det var seinere den sommeren, at Petter og Christian Grønli, dukka opp på ferie, fra faren sin, som hadde flytta fra Mexico til Spania, i mellomtiden.
(Fra Acapulco til Malaga, mener jeg å huske.
Men men).
Petter Grønli skulle bo hos Paul, (en adoptert gutt vel, som pleide å gå i klassen hans vel), øverst i Havnehagen.
Og Christian skulle bo hos meg, i Leirfaret 4B.
Faren min hadde begynt å lage vannsenger, og hadde plassert en av dem, på ‘sitt’ rom, i Leirfaret 4B.
Men faren min sov vel ikke en eneste natt, i den senga.
(Enda han eide leiligheten i åtte år vel, fra 1981 til 1989).
Og jeg fikk lov til å sove der, (mener jeg å huske), så jeg tok over det rommet da.
Og Christian sov i mitt gamle rom da, i den uka, (eller hva det var), som han var på besøk hos meg da.
Dette var vel under Fotball-VM i 1982, tror jeg.
Noe sånt.
Vi spilte mye fotball, i hagen.
Og Christian skrev kjærestebrev, til Aina, som var ei jente med lyst hår, som bodde på andre siden av Leirfaret.
(Altså ovenfor utgangsdøra mi da).
De hadde gått i klasse sammen tidligere.
Et klassetrinn under meg.
Aina skrev kjærestebrev tilbake, til Christian.
Et kjærestebrev som Christian glemte igjen.
Og jeg gjemte det brevet, under en plast-krokodille, som hang på veggen, på det gamle rommet mitt da, som Christian Grønli hadde lånt da.
Christian dro meg også opp til Per Furuheim og de.
(Broren til han Thor Furuheim, som hadde dødd i hagen til Petter og Christian og dem, 3-4 år før det her vel).
Jeg likte ikke han Per Furuheim så bra.
Han var et år eldre enn meg, og rimelig tøff da.
(Han hadde sagt at jeg hadde gule tenner en gang, (som jeg satt i bilen til faren min, mens han besøkte Pers foreldre), husker jeg.
Men men).
Det lå en hageslange, i hagen til Per Furuheim og de.
Jeg kjeda meg, og han slang kanskje med leppa, mot meg.
Så jeg begynte å sprute vann på Per Furuheim da, (som var mye sterkere enn meg).
Jeg fikk spruta en del vann på han.
Men han var jo mye sterkere, så det endte med at alle klærna mine var gjennomvåte.
Men dette var om sommeren, så det var ikke så farlig.
Men men.
Men jeg husker at jeg gikk sammen med Christian, med helt våte klær, gjennom Havnehagen da, på vei tilbake igjen til Leirfaret.
(Og uten at jeg vet hva Christian skulle oppe hos Per Furuheim og dem, egentlig).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var vel såvidt innom Petter også, som bodde hos Paul da, på den andre siden av gata, for Havnehagen 4, hvor Petter og Christian hadde pleid å bo.
Så sånn var det.
Ellers spilte vi vel mye fotball, i hagen der, og drakk kanskje Soda Stream, (som Haldis hadde solgt, på CC Elektro, i Drammen), Christian Grønli og meg da.
Før dem dro tilbake til Spania igjen.
Da snakka jeg bare med Christian en gang til, mens jeg bodde på Bergeråsen.
Og det var en gang, som noen unger sa, at det var noe feil med telefonkiosken, (på Nedre), på Bergeråsen.
Sånn at man kunne ringe gratis.
Christell prata også med Christian, mener jeg å huske.
(Men hun snakka vel lavt, sånn at ingen kunne høre, hva hun sa.
Noe sånt).
Og Christian sa det, at han hadde sett en film på TV, i Spania, hvor en gutt hadde blitt skjært av tissen.
Noe sånt.
(Dette ville Christian at ingen andre skulle høre, at han sa.
Han sa at bare jeg skulle stå i telefonkiosken, når han snakka om det her.
Så kanskje Christell hadde sagt noe dritt om meg, og at dette var noe trussel, fra Christian?
Hva vet jeg.
Men men).
Christian sa også at Petter hadde kræsja på moped, nede i Spania, og brukket beinet, var det vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så kom Christell og Gry Stenberg, opp i Leirfaret 4B, og inviterte meg på noe selskap, eller noe, nede hos Christell og dem.
Jeg ble bedt om å gå ned dit, litt seinere vel.
Og da måtte jeg sitte under et bord, eller noe, på rommet til Christell.
Sammen med Christell og Gry Stenberg, og drikke te, (eller noe), fra noen små kopper vel.
Noe sånt.
Og så endte det med det, at Gry Stenberg gikk ut i stua, og Christell og jeg, vi endte opp, i senga til Christell.
Jeg hadde klint med Gry Stenberg i Leirfaret 4B, i den sofastolen, ved siden av peisen der, var det vel.
Og jeg klinte også med Christell, lenge da, i senga hennes.
Christell lå på ryggen, og jeg lå oppå henne.
Men vi hadde klær på da.
Også klinte vi med skikkelige tungekyss osv.
(En måte som jeg også klinte med Gry Stenberg og Nina Monsen vel.
Vi var liksom over den vanlige kyssinga, og hadde gått over til tungekyss da.
Så sånn var det.
Men men).
Jeg tenkte det, når vi var ferdige, (Christell var veldig varm å ligge oppå, husker jeg).
At nå har jeg virkelig noe å fortelle om til bestemor Ågot, osv.
Også akkurat da vi var ferdige, så klarte jeg å sikle, inni munnen til Christell.
En stråle sikkel skøyt ut, fra munnen min, (helt på slutten av klininga da), og inn i munnen til Christell da.
Jeg sa unnskyld, og Christell ble ikke sur, virka det som.
Men flere år seinere, så sa Pia det til meg, (etter at hu hadde flytta til Bergeråsen), at jeg hadde ‘spyttet’, inn i munnen til Christell.
Men det var ikke med vilje.
Og det var sikkel, (mener jeg), og ikke spytt.
Og jeg sa unnskyld.
Så at Christell skulle begynne å prate dritt om meg, på grunn av det, det syntes jeg var dårlig.
Hun virka fornøyd der hun lå, vil jeg si, før det her ihvertfall.
Men jeg tenkte sånn, at det var grenser for hvor lenge vi kunne la Gry Stenberg, (som jo var mer gjest der, enn meg, siden faren min også bodde der, må man vel si), være alene i stua.
Så jeg avbrøyt klininga da.
Og det var ikke sånn, at jeg tok Christell på fitta, eller noe.
For dette var mens både Christell og jeg gikk på barneskolen.
Og Christell hadde ikke pupper, da det her skjedde.
Så vi var for unge til å ha sex, syntes jeg.
Så jeg prøvde ikke å få Christell til å bli med på å ha sex, eller noe.
(Selv om vi nok kunne ha hatt tid til det.
Haldis, Jan og faren min, var jo ikke hjemme, og vi lå jo oppå hverandre, i senga til Christell.
Men vi var for unge, syntes jeg.
Og det ville jo blitt komplisert, siden foreldra våres var sammen.
Så det her var bare snakk om noe rimelig uskyldig klining da.
Og det her var kanskje planlagt, siden jeg fikk en sånn spesiell invitasjon av dem.
Jeg hadde jo ikke så særlig mange kamerater, på den her tiden.
Men var deppa, siden jeg måtte bo alene, så jeg var nok ikke så vanskelig å be.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Faren min begynte å abonnere på Vi Menn, som vi vel fikk i postkassa, nede i Hellinga, og ikke på Sand, av en eller annen grunn.
Der stod det om Sørstatene.
Og det stod også om russisk mafia.
Jeg fortalte faren min om det, at i Russland, så var det en mafia, som kappet av ansiktene til offerne sine, osv.
(Jeg leste fra Vi Menn da, mens faren min var på kjøkkenet.
Så sånn var det).
Jeg spurte om vi skulle på noen ferie, en sommer, eller noe vel.
Og faren min dro meg med til Karlstad, (av en eller annen grunn).
Der bodde vi på Stadshotellet, i en natt vel.
Faren min stoppa en god stund, utafor togstasjonen i Grue (Finnskog), på veien, husker jeg.
Men men.
Han prata også om elva, som gikk fra Norge til Sverige.
Klara elv, eller noe?
Noe sånt.
Hvem vet.
I Karlstad, så tok jeg bilde av en elefant, som gikk rundt i byen.
(Jeg ble sendt av faren min, for å bruke noen lommepenger der).
Det bildet ligger sammen med tingene mine hos City Self-Storage, i Oslo.
Ihvertfall la jeg det der, i 2004.
Før jeg flyktet til England.
Men men.
De hadde en spillehall der, hvor det satt masse unger, en ved hvert spill.
Så det var nesten litt som noe kommunalt, eller noe.
Jeg bare så inn døra, og fikk masse blikk på meg.
Det var vel ikke noen ledige plasser der heller.
Så jeg bare snudde i døra, og gikk ut, husker jeg.
Jeg fant vel også noen godtebutikker og sånn.
Faren min tok meg med, i en butikk.
Han ville kjøpe sørstatsflagg.
Og spurte meg, hva jeg syntes.
Jeg ville heller ha et vanlig USA-flagg.
Og da gikk faren min med på det.
Han kjøpte også en brun skinnjakke til meg, i den samme butikken, husker jeg.
(‘Bæsjebrun’, ville jeg kanskje kalt den skinnjakken.
Den hadde den samme fargen, som skinntøflene, til bestefar Øivind cirka, vil jeg si).
Men men.
Dagen etter, så sendte faren min meg ut i byen igjen, i et par timer.
Og jeg kjøpte et lodd, i en kiosk, (det her var vel en søndag vel).
Og jeg vant 20-30 svenske kroner, eller noe, tror jeg.
Noe sånt.
Ikke dårlig.
Vi spiste også middag, i resturanten, på Stadshotellet der, husker jeg.
En restaurant som hadde lite gjester, husker jeg.
Så det her var nok utenfor sesongen.
Men men.
Vi kjørte vel faren min sin amerikanske stasjonsvogn dit, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
På veien tilbake, så stoppet vi på en kafeteria, eller noe, i Sverige vel.
Men her hadde de også noe norsk pålegg, som Stabburet Leverpostei, og sånn, mener jeg å huske.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min hang opp det store, amerikanske flagget, på soverommet hans, som jeg jo da hadde overtatt.
Så jeg hadde et stort, amerikansk flagg, hengende på soverommet mitt der, i mange år, fra 1981 til 1989 vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min insisterte også på at jeg skulle bruke den brune skinnjakk, på skolen.
Jeg likte ikke den jakka.
Den var ukonfertabel, å gå med, syntes jeg.
Og den var varm, så jeg la den ved grusbanen, på Berger skole, en gang, som jeg spilte fotball, etter skolen.
Og da mener jeg å huske det, at Roger Edvartsen, fra Berger, og noen yngre søsken av han kanskje, ‘snuste’ litt, på den jakka.
Og så ble den borte, den samme dagen vel.
Men våren etterpå, (når jeg gikk i 6. klasse tror jeg muligens, for dette skjedde da vi satt i musikkrommet, ved gymsalen, husker jeg, et klasserom som var reservert for 6. klasse, ved Berger skole da. Men men), så kom plutselig Espen Melheim, inn i klasserommet, med en voksen, (mora hans?).
De hadde funnet en jakke, i skråningen ned fra fotballbanen, eller noe, vel.
Og jeg tok med den jakka, bort på Sand.
Men faren min ble bare sur, da han så jakka.
Den lå i en pose og hadde masse jord på seg, og det var også blitt hull i jakka.
Så den hadde fått hard medfart, på et par årstider, det er helt sikkert.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå får jeg vaske klær her, på hostellet, tenker jeg.
Jeg liker ikke han ene sjefen, på hostellet her, så bra, (må jeg vel si).
De er ‘veldig tøffe og veldig vennlige’, sa husvertinnen til meg, den første dagen, som jeg bodde her.
Så jeg spiser bare mat jeg kjøper selv, på rommet mitt.
Og jeg vasker også klærna mine, for hånd, i vasken, her på rommet mitt.
For jeg ønsker ikke å finne ut hvor tøffe og hvor vennlige, som de her folka, som holder til her på hostellet, kan være da, for å si det sånn.
(Det er mye kriminelle og narkomane og sånn, tror jeg).
Men men.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg får se om jeg får skrevet mer, om det som foregikk, da jeg bodde i Leirfaret 4B, i morgen.
(Jeg har mye mer notater her så).
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
