http://www.facebook.com/people/Alexander-Von-Der-Lippe/576432252?sk=info
Stikkord: Karen Ribsskog
-
Min Bok 2 – Kapittel 67: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo
Den sommeren jeg fikk så lite feriepenger, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), nemlig sommeren 1991.
Så dro Magne Winnem med ned til hybelleiligheten hans i Waldemar Thranes gate, (husker jeg), for å spille roulette, om penger.
Jeg forklarte at jeg hadde dårlig råd.
Og Magne Winnem sa at jeg kunne låne penger vel.
Men etter at vi hadde spilt, og jeg gikk i minus.
Så sa Winnem at ville ha pengene likevel, for ellers så var det ikke noe kult å vinne.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde, hun flytta til Oslo, et par år etter meg, (mener jeg).
Jeg husker ikke helt nøyaktig hvor hun bodde, men det var ved nederst i Maridalsveien, eller noe sånt vel.
Jeg husker at jeg var med min søster Pia, på besøk til henne, en gang.
Cecilie Hyde fortalte det at hun jobba med narkomane, i en avrusingsklinikk.
Det var visst en kjent musiker der og, som var narkoman.
‘Er _du_ narkoman/heroinist’, hadde visst Hyde spurt denne musikeren om, da hu begynte å jobbe der, (sa hu).
‘Ja’, (eller noe), hadde visst musikeren svart da.
Men Hyde fortalte det, at hu hadde taushetsplikt.
Så hu ville ikke si hvem denne musikeren var da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, før hu flytta til Oslo, så klagde forresten Hyde til meg, på at hu fikk så mange bøter, i posten, fra Oslo Sporveier.
Hu lurte på om det var Lill (Beate Gustavesen), som sa at hu het Cecilie Hyde, når hu ble tatt i kontroller.
Det visste ikke jeg noe om, så jeg svarte ikke.
Men jeg lo litt inni meg ihvertfall da.
For Cecilie Hyde var liksom litt sånn sjefete, (eller hva man skal kalle det).
Så det var litt morsomt, hvis noen tulla med henne og, syntes jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste gangen, som jeg så Hyde, det var vel noen år etter at hu fortalte at hu jobba på avrusningsklinikk.
Jeg dro inn på det utestedet, i Karl Johan, som lå over Manhattan/Underhuset der.
(Et sted Winnem og jeg hadde pleid å dratt på en del, det første året, som jeg bodde i Oslo).
Cecilie Hyde satt der, sammen med en tøff kar vel, som gikk bort fra bordet, en stund, vel.
‘Går du her?’, (eller noe), spurte Hyde.
Akkurat som at jeg var for kul til å være der, eller noe.
Jeg skjønte ikke helt hva Hyde mente.
Men jeg skjønte at jeg ikke var ønsket da.
Så jeg dro ut derfra igjen.
Det hadde kanskje vært litt hyggelig å tatt en prat.
Men når Hyde ikke ville prate engang så.
Så var det jo hundrevis av andre utesteder i Oslo, liksom.
Så jeg bare stakk derfra.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen år etter dette igjen forresten.
Rundt 1996 kanskje.
Så fortalte min søster Pia, til mora mi Karen, (mens jeg overhørte det), i Pia sin Ungbo-leilighet, i Tromsøgata, i Oslo.
At Cecilie Hyde hadde fortalt søstera mi Pia en gang, at hu hadde vært forelska i henne.
Så søstera mi fortalte det, til mora mi, (og meg), at Cecilie Hyde var lesbisk da.
(Eller ihvertfall bifil).
Og Pia sa at hu hadde fått sjokk da, (eller noe sånt), da hu hørte det, at Hyde hadde vært forelsket i henne da.
(For mora mi spurte kanskje hvordan det gikk med Cecilie Hyde da.
Også forklarte vel søstera mi, hvorfor hu ikke hadde noe mer med Cecilie Hyde å gjøre da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem hadde jo vært så mye hos meg, da jeg flytta til Oslo, et par år før det her.
Så jeg var en god del, hos Magne Winnem, da han fikk seg Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, våren/sommeren 1991, var det vel.
En gang, så var vel til og med Axel med, mener jeg å huske.
Det var en gang som Magne ville spille badminton, oppe på toppen av St. Hanshaugen der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, som søstera mi Pia og jeg, var på ute på byen, eller noe.
Sommeren 1991 kanskje vel.
Og hu ikke hadde noe sted å sove over.
Så dro jeg med henne opp til Rimi-leilighetene der, i Waldemar Thranes gate.
Også maste jeg på Magne Winnem, sånn at vi begge fikk lov, til å ligge over, hos han.
Pia sov i gangen der, og jeg på gulvet på soverommet hans vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg måtte jo flytte ut, fra Arne og Mette der.
Grunnet at Mette ikke ville at jeg skulle bo der lengre.
Og Pia hadde nok prata om, at hu skulle flytte inn, til Oslo da.
Så jeg prøvde å få med Magne Winnem, på å leie en leilighet, som han, Pia og meg, kunne spleise på da.
Men Winnem fortalte, (enten da, eller seinere), at søstera mi, hu ville han ikke bo sammen med.
Men han fortalte ikke hvorfor.
Og jeg klarte ikke å se noe galt, med søstera mi.
Så jeg skjønte ikke hva Winnem egentlig mente.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem var sånn delvis sammen med ei Rimi-dame med lyst hår og skakke tenner, da han bodde i Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gate der.
Winnem inviterte meg ut, for å møte hu med skakke tenner, på Aker Brygge der, en gang.
(Ved Beach Club der, eller hva det heter).
Det er noen sånne kurver, i bakken der, på Aker Brygge, hvor skateboard-ungdommene pleier å skate vel.
Ihvertfall så satt Winnem og så, i den retningen.
Og plutselig så smalt det fra han, at ei uteligger-kone hadde tatt hånda si opp i fitta, mens han så på da.
Og jeg tror det var sånn, at hu med de skakke tenna, også så dette.
Mens jeg måtte spørre om hva det var som foregikk da.
Mens vi satt der og drakk en halvliter vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg hadde festa, med Winnem og noen nord-norske Rimi-damer vel.
(De pleide å dra på et utested i Pilestredet, ved et tidligere bryggeri der, eller noe.
Men det er også mulig at vi bare festa i Rimi-bygget der, for det var vel ikke alltid at de gikk ut på byen vel).
Så skulle dem på en burger-sjappe, (drevet av noen utlendinger vel), i Waldemar Thranes gate, på søndagen, husker jeg.
Og jeg var så fyllesyk, at jeg klarte å knuse en cola-flaske der, husker jeg.
Men jeg var så vant til, fra å jobbe på OBS Triaden, å tørke opp flasker, som kundene knuste da.
Så jeg tørka opp den flaska selv, på den burger-sjappa der da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem fortalte meg forresten det seinere en gang vel.
(Muligens på innflyttingsfesten min, i Waldemar Thranes gate der, i 1996).
At i ‘gamle dager’, (sikkert på 80-tallet da), så hadde det nesten bare bodd mannlige butikksjefer, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate.
Og de hadde visst hatt en slags ‘avtale’, med noen sykepleierstudent-damer.
Om å møtes på utestedet La Boheme, i Bjerregårdsgate, hver lørdagskveld da.
Også hadde alle butikksjefene og sykepleierstudent-damene dratt tilbake til Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate der, og knulla, når La Boheme stengte da.
Fortalte Winnem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev om det, i et tidligere kapittel, at det var enkelt, å klatre, over til terrassen til naboen, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate der.
Men Winnem fortalte det, på begynnelsen av 90-tallet en gang.
At en gang, så hadde ei Rimi-dame falt/hoppet ned, fra femte-sjette etasje der, og dødd da, når hu traff lageret til Rimi Waldemar Thranes gate, (eller hva det er i det bygget igjen), under terrassene der da.
Så spurte jeg vel hvorfor hu Rimi-dama hadde drept seg selv vel.
Men da svarte vel ikke Winnem noe vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det året jeg bodde hos Arne og Mette der.
Så skulle Axel plutselig med skolen sin til Syden, husker jeg.
(Til Lanzarote, var det vel kanskje).
Og da ba Axel om å få låne et par solbriller av meg, som jeg hadde kjøpt i Brighton, sommeren før vel.
Og da han kom hjem fra ferien, husker jeg.
Så hadde han rota bort solbrillene mine da.
Men han hadde kjøpt med et par høretelefoner, til walkman, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel var jo bare 11-12 år, det året jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, husker jeg.
Men likevel, så fikk han damebesøk der, en gang, husker jeg.
Det var noen ungjenter da, som lurte på om ei av dem hadde sjangs vel.
Men Axel var ikke interessert da.
Men han mente vel at han hadde sjangs på penere jenter da, mener jeg at Mette Holter sa seinere vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en ny klage til NRK
Gmail – Oppdatering
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Oppdatering
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Sun, Feb 26, 2012 at 5:37 PM
To:
info@nrk.no
Cc:
PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>
Hei,jeg har jo ikke bodd i Norge, siden 2005, så jeg må prøve en del ganger for å prøve å få klagen min, på tweet4tweet, riktig.Altså, hvorfor tillater NRK Seltzer å tulle med en som bor i England, og som ikke får sett disse programmene, og ikke klarer å se, om hva slags mobbing dette var, for jeg har bare sett et lite utdrag av programmet, på YouTube.Seltzer sier at han blir hypnotisert, av å lese mine memoarer, på min blogg.Da lurer jeg på hvordan jeg skal tolke dette.Han sier også at jeg skriver 100 sider hver dag, noe som ikke stemmer.Og de i studio sier at jeg blander børs og katedral.Dette er jo bare tull, som jeg har forklart om tidligere.Altså, min mor, Karen Ribsskog, hun ville vel ha sagt det, om en som ble hypnotisert, av å lese memoarer.At denne personen var åndsvak.Hvorfor lar dere åndsvake være programledere i NRK?Hvorfor lar dere hun Skavlan være programleder, hun har åpenbart ikke kontrollen.Jeg har sendt klager til PFU tidligere, og vet at NRK er ansvarlig for det som blir sagt, i deres program.
NRK er ansvarlig redaktør.Så jeg må klage på NRK og ikke på Seltzer eller Skavlan.Det virker som at NRK prøvde å få meg til å virke skummel, siden man kan bli hypnotisert, av bloggen min.Dette er som sensur av min blogg, mener jeg.NRK/Staten vil ikke at Ola Nordmann skal lese johncons-blogg, og angriper meg og min integritet.Dere sier jeg selger godteri på min blogg, noe som er en løgn.Trekk tilbake dette, om at jeg selger godteri på min blogg og at man kan bli hypnotisert av å lese den.PFU dere har jeg egentlig null tillit til.Dere har tullet med meg før.Så jeg er irritert når jeg skriver det her.For det er som at Norge en dag later som om de er en flokk med skrudde, inavla kjærringer.
Mens neste dag så er de Turbojugend.Den kjøper ikke jeg altså.Her er det sleipheten som råder, i Norge.Dere får vise at dere har baller, både NRK og PFU og gjøre jobben deres, og slutte å være som en gjeng med firfisler.Som tuller med alt mulig.Jeg er den som roper ulv.Jeg har hørt jeg er overhørt av 'mafian', i Oslo, i 2003.Dere kan ikke kreve av meg at jeg også skal være en som roer ned folka i Norge, og duller med dere, og sier at nei, det var egentlig bare en søt liten puddel-hvalp.Nå er jeg lei av å bli kødda med i Norge.Det er jo som at det bare sitter gnomer rundt omkring i Norge.Ingen gjør jobben sin.Har dere flytta til hytta?Nei det her er for dumt altså.Jeg får håpe at Island tar over Norge, eller noe.For jeg vet ikke hvem som har kontrollen i Norge nå, men det er ikke nordmennene tror jeg.Jeg håper ikke nordmenn er så sleipe, som det inntrykket jeg har nå, etter å ha prøvd å få mine rettigheter, siden 2005.Lykke til med å behandle min klage på saklig måte, uten å gnome det til, eller pisse i motvind.Erik Ribsskog
-
Min Bok 2 – Kapittel 47: Mer fra leiligheten til Arne og Mette
I begynnelsen, da jeg bodde, hos Arne og Mette.
Så skulle inngangsdøra stå åpen, (husker jeg at Mette sa).
For vaskemaskinen, til de naboene, som hadde inngangsdør, rett ovenfor inngangsdøra, til Arne og Mette og dem, den virka ikke.
Så nabokona, hu skulle gå inn og vaske klær noen ganger, på badet da, sa Mette.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu nabokona hu fortalte meg også en gang, at hennes tenåringsdatter hadde blitt misbrukt seksuelt.
Og hu hadde hørt rykter om, (fortalte hu), at jeg hadde hatt en vanskelig oppvekst.
Og hu ville at jeg skulle fortelle om oppveksten min da.
Men dette hadde jeg jo vært gjennom, med Cecilie Hyde, et år eller to tidligere.
Da jeg bodde i Leirfaret.
Og Pia og Cecilie Hyde flytta inn hos meg, i noen måneder.
Så da sa jeg bare det samme, som Cecilie Hyde hadde sagt, på den tida.
Da jeg spurte henne, om ikke hu også skulle fortelle om sin oppvekst.
Så da sa jeg bare det, at jeg ikke hadde noe behov for å fortelle om oppveksten min.
(Til nabokona og Mette Holter da, i stua til Arne og Mette der, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nabokona, hu kom også en gang på døra, og fortalte det, til Arne og Mette, at nå hadde det vært innbrudd, i en av kjellerbodene.
Så nå var det bare å sende skademelding, (eller hva det heter igjen), til forsikringsselskapet.
Hvis de ønska seg noen ekstra ‘grunker’.
Og Mette og Arne dikta opp da, og fant på at dem hadde blitt frastjålet en Kärcher høytrykksspyler, og slalomski, (eller hva det var igjen, alt sammen), for mange tusen kroner da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En fredag ettermiddag, da jeg kom hjem, fra jobb, på OBS Triaden, høsten 1990, (var det vel).
(Dette var den samme helgen, som Sentrumsløpet ble arrangert, mener jeg å huske.
Eller om det var et annet gateløp, i Oslo).
Så ble jeg tvunget, (må jeg si), av Arne Thomassen, til å bli med å jobbe, hos Forsvarets Overkommando, med å tømme et lager der.
Arne Thomassen var sjef, for tre unge karer, fra Tønsberg eller Sandefjord vel.
Og de her jobba i et flyttefirma, (eller noe), da.
Og dette var et hasteoppdrag.
Så jeg måtte være med å jobbe.
For ellers så frykta dem, at dem ikke ville rekke å bli ferdige, iløpet av helga da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg måtte jobbe som sjauer da, hele helga.
Enda jeg hadde jobba full uke på OBS Triaden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var ikke taklampe, på rommet jeg leide, av Arne og Mette.
Men på det lageret, til Forsvarets Overkommando, ved St. Olavs Plass der.
(Ikke så langt unna SAS-hotellet).
Så lå det mange taklamper, til å ha i kontorbygg da.
Jeg spurte Arne Thomassen om jeg kunne ta en av de lampene.
Og det sa han at jeg fikk lov til.
Så vi la en sånn lampe i bilen da.
Like etter så fant jeg en gammel tegning, som var rammet inn.
Det var en tegning av noen brannkonstabler, ved brannstasjonen i Oslo/Christiania.
Det var et utkast til en blå uniform, for dem, på 1800-tallet, eller noe.
Glasset var litt knust.
Så det var nok derfor, at den tegningen, hadde blitt plassert, på det ‘rote-lageret’ da.
Jeg spurte om jeg kunne få den tegningen.
Fordi den ligna på noen kart, som jeg hadde fått av mora mi og bestemor Ingeborg, omtrent på den samme tiden.
Rammen var liksom i det samme stilen, som det kartet, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg da.
Det var et fransk kart, over Norge og Sverige.
Og mora mi ga meg et Europa-kart.
Og da jeg skulle sjekke verdien av det Europa-kartet, så hadde visst noen malt en farge, på hvert av landene, sa en kar på et antikvariat, i Ullevållsveien vel.
Så det kartet var ikke verdt så mye da, sa han.
Jeg lurte da på, om mora mi hadde malt på det gamle kartet.
Jeg har jo også forresten sett på globuser osv., (for Ågot og Øivind hadde en, i et hjørne av spisestua si, i huset sitt, på Sand, som jeg noen ganger pleide å se litt på, som guttunge, på 70-tallet), og på de så er jo de forskjellige landene farget i forskjellige farger, (av en eller annen grunn).
Så det her som han antikvaren sa, det virka som noe litt dumt kanskje, for meg da.
(Eller som noe jeg undret meg over, ihvertfall).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var også sliten etter en lang uke, på OBS Triaden, og var ikke vant til å jobbe som sjauer.
Å jobbe som sjauer, det betydde forresten, at man måtte bære masse ting, og kaste dem i en container da.
Ihvertfall de tingene som Arne Thomassen mente at var skrot da.
Mens andre ting, de skulle til et annet lager da, hos Forsvarets Overkommando der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne Thomassen, han gikk og prata med noen karer, på et kontor, hos Forsvarets Overkommando der.
Og så ble jeg sikkerhetsklarert da.
(Sa Thomassen ihvertfall).
For Thomassen mente at man måtte være sikkerhetsklarert da, for å jobbe der.
Og en av de unge karene, fra Vestfold, han sa også det til meg, (husker jeg), at jeg ikke skulle løpe og jobbe.
Det var nok å gå og jobbe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For den her jobbinga, så fikk vi dobbel timelønn, eller noe.
Så jeg fikk vel drøye 5000 i lønn, for den her helga vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg ble bare dratt med på det her.
Det var ikke sånn, at jeg tagg meg til å være med, (eller noe).
Neida, det var heller sånn, at Thomassen sa det, at jeg skulle/måtte være med.
Så Arne Thomassen trodde kanskje at han var stefaren min ennå, (på den her tiden).
Så jeg vil si det, at det funka dårlig, at jeg leide et rom av dem der.
For dette ble jo som en dobbeltrolle.
Ikke bare var Arne Thomassen min hybelvert, han var også min arbeidsleder.
Så dette var jo som noe alvorlig tullball, vil jeg si.
Og hvordan Arne Thomassen, (som tulla sånn), fikk lov til å jobbe, med å lede arbeidet, med å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando.
Det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
På lørdagen, (var det vel), mens vi jobba, med den her sjauinga, på Forsvarets Overkommando der.
Så dro Arne Thomassen med meg, og de tre Vestfold-kara, til en restaurant, i en sidegate til Karl Johans gate der.
Det var muligens ved Savoy der, eller noe.
I Universitetsgata eller Rosenkrantzgate, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var også noe jeg ble tvunget med på da.
Jeg ville vanligvis ikke ha brukt nesten to hundre kroner, (eller hva det var igjen), på en middag.
(Jeg ville heller spist for kanskje halve prisen, på Burger King, eller noe da).
Men Thomassen mente det, at når jeg tjente så mye penger, så måtte jeg unne meg, å spise på restaurant da.
Så jeg prøvde å ikke klage, på den her ‘sløsinga’ da, (som jeg delvis tenkte på det her restaurantbesøket som da).
Dette var vel en norsk restaurant, tror jeg.
(Thomassen var jo fra Nord-Norge).
Så det var mat som kjøttkaker med poteter og grønnsaker, som stod på menyen da.
Jeg kjøpte vel kjøttkaker, eller noe sånt, da.
Og han ene Vestfold-karen.
Han begynte å klage.
På at han ikke fikk nok grønnsaker, til middagen sin.
Jeg var ikke så glad i kokte grønnsaker selv.
(Bestemor Ågot pleide ofte å gi meg ferske grønnsaker, som raspede gulerøtter, eller paprikaskiver, for eksempel, og sånt var jeg litt mer glad i da.
Men kokte grønnsaker, det var liksom ikke det helt store, for meg).
Så da han Vestfold-karen, begynte å klage, på at det var for lite grønnsaker, til middagen hans.
Så lot jeg han få grønnsakene mine da.
Som lå ved siden av potetene, (var det vel), på tallerkenen min da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg redda også livet, til Arne Thomassen, (må jeg vel si), den her arbeidshelgen.
Dette var vel på søndagen vel.
Thomassen og jeg, vi måtte stå oppå lasset på på en truck.
Som han ene Vestfold-karen, (han som var så glad i grønnsaker vel), kjørte.
Han kjørte trucken ganske raskt, inne hos Forsvarets Overkommando der.
Og det hang noen bjelker, (av metall eller betong vel), i taket der da.
Og det så ikke Arne Thomassen, (husker jeg).
Og han truckføreren, han bare kjørte på, i full fart da.
Så jeg måtte begynne å banke hånda mi, oppå toppen av det krøllete hue, til Arne Thomassen da.
For å få han til å skjønne det, at han måtte dukke da.
Og han dukka akkurat i tide da.
Og jeg måtte også dukke, husker jeg.
Og det var vel omtrent nesten sånn, at jeg den bjelken i taket, sneia huet mitt, (husker jeg).
For jeg fikk med meg det, at Thomassen rakk å dukke da, (husker jeg), før jeg selv også dukka da.
Så det var nære på, (husker jeg), at enten Arne Thomassen, eller meg selv, fikk den bjelken i hue da.
Og da hadde det nok vært vanskelig å blitt den samme personen igjen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).
Etter å eventuelt ha fått den bjelken i hue da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På søndag kveld, når vi endelig var ferdige, med all den her helge-jobbinga.
Så ble jeg behandla litt som en maskot, (eller noe sånt vel), av de her Vestfold-karene da.
Jeg var stuptrøtt, etter å ha jobba full arbeidsuke, hos OBS Triaden, og så etter å ha jobba 30 timer kanskje, for sjauefirmaet til Arne Thomassen, i frihelga mi da.
(Mot min vilje, må jeg si).
Så da de Vestfold-kara, fikk meg til å kjøre den trucken.
(Enda jeg ikke hadde trucksertifikat).
Inne i en gang, hos Forsvarets Overkommando der.
Så krasja jeg inn i en dørkarm der da, husker jeg.
Og det klagde Arne Thomassen på seinere, (husker jeg), at det hadde han måtte dekke, av egen lomme da.
(Noe jeg syntes at hørtes rart ut, siden vi jobba for et firma der da).
Og Arne Thomassen, han gikk jo sammen med oss der.
Og han var jo arbeidsleder.
Og jeg hadde jo ikke trucksertifikat engang.
Og jeg kjente jo ikke de her Vestfold-kara, (som var eldre enn meg), fra før.
Og jeg var jo veldig trøtt da.
Så dette at jeg kjørte den trucken, (som en slags maskott da), dette viste at jeg egentlig var litt kua der, som nybegynner da, i sjauer-yrket, vil jeg si.
Men Thomassen sa aldri det til meg, at han måtte betale for den dørkarmen.
Men jeg mener at jeg overhørte at han snakka om det, til Svein Martinsen, (eller noe), en gang da.
I stua til Arne og Mette der.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke den her ekstra lønninga, fra det sjauer-firmaet, til.
Da jeg fikk de pengene.
Men mens jeg hadde jobba for Hageselskapet vel.
Så hadde jeg sett litt på en rød-lilla høst/vinter-jakke, i den klesbutikken, på Oslo City, hvor jeg hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på, da jeg bodde på Abildsø.
Og den jakka var også i grønt, men jeg bestemte meg for den rød-lilla da.
(Av en eller annen grunn.
Dette var like etter 80-tallet.
Og moten var vel litt forskjellig, enn den som er nå for tiden.
Jeg hadde jo gått med litt sossete klær, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående og Gjerdes Videregående, noen år før det her.
Og den jakka så ganske voksen/forretningsmann-aktig ut da kanskje.
Og samtidig litt sossete ut vel).
Og den jakka, den kosta 3-4000 kroner da.
Men jeg kjøpte den da.
For jeg trengte vel en ny jakke da.
Og da hendte det, husker jeg.
At Arne Thomassen, (og Mette Holter), prata om, (husker jeg), at de syntes at den nye jakka mi, var fin da.
Og det hendte vel at Arne Thomassen også lånte den jakka.
En gang i blant, mener jeg.
(Noe som gjorde meg litt smigret da, (for å være ærlig).
For jeg var jo fra Bergeråsen, som lå ute på landet, må man vel si.
Så jeg hadde jo ikke så god peiling på klær da, som folk som bodde i Oslo, vel ofte hadde).
Og det var både do og bad, i den leiligheten, til Arne og Mette.
Og Arne Thomassen, han brukte do-en til å barbere seg, osv.
Og der lå alle barbersakene hans, (og sånn), i en ganske stilig toalettmappe da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så han var liksom som en sånn velkledd type, og ikke som en kar fra landet, (må man vel si), han Arne Thomassen da.
Han pleide ofte å gå i tweed-dress, på travbanen, på 70-tallet, (for eksempel), husker jeg.
Så han kledde seg vel som en forretningsmann, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne og Mette, de hadde forresten ikke nøkler stående, på innsida, av dørene, til badet eller do-en.
Så en morgen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden da.
Så gikk jeg inn på badet, for å stelle sveisen og sånn.
(Som jeg pleide å gjøre, før jeg dro på jobben.
Som var å sitte i kassa, på Matland/OBS Triaden der).
Og akkurat da jeg gikk inn på badet.
Så reiste Mette Holter seg opp fra doen.
Sånn at hu stod med rumpa si, (og hele ‘indrefileten’ da, hadde jeg nær sagt), rett i trynet på meg da, når jeg gikk inn døra der.
Mens hu hylte vel, (eller noe).
Så jeg lukka igjen badedøra da, fort som fanken.
(For å si det sånn).
Også gikk jeg inn på doen vel, (eller noe).
Og stelte meg litt der kanskje.
Før jeg hasta videre til bussen da, for å komme meg på jobb, på OBS Triaden der da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og en gang, like etter det her, så sa Mette Holter til meg, (husker jeg), en gang i leiligheten sin der.
At, ‘Så du rumpa mi, du da’.
så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hvorfor dem ikke låste dørene der, når dem var på badet, eller på do, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De Vestfold-kara, som jeg jobba sammen med, (under ledelse av Arne Thomassen da), med den sjaue-jobbinga, hos Forsvarets Overkommando.
De var litt sex-fikserte, forresten, sånn som jeg husker det.
Da vi hadde vært på den restauranten der, i den sidegata, til Karl Johan der, og spist, på den lørdagen vi jobba, (var det vel).
Så så vi ei dame, med en bikkje, men tynne bein, (var det vel).
‘Det er en sånn fittesleiker-bikkje’, smalt det fra han ene Tønsberg/Sandefjord-gutten da.
Til han andre da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens han som var så glad i grønnsaker.
(Var det vel).
Han betrodde seg til meg, en gang, i løpet av den her helga da.
Om at det å ha dame.
(Som han fikk sex av da da).
Det blei som ‘narkotika’, mente han.
At han måtte ha det da.
Så han klagde litt på det her da, på at han ble avhengig, av dama si, som han fikk sex av da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette, (og Axel), på Furuset der.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 38: Mer fra Stavern
Ove hadde også funnet en dress, borte hos Ågot på Sand, denne sommeren, som var veldig sånn ‘dandy’ eller jålete da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og som en av fedrene våre eller onkel Håkon, hadde brukt, sikkert på byen i Oslo, (eller noe), på 60-tallet da.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg var hos bestemor Ingeborg, i Stavern, denne sommeren.
Så skulle vi gå på tur, ute i Nevlunghavn, en dag.
Jeg husker ikke hvem som kjørte oss ut dit igjen.
Så man kan kanskje lure på hvem det var.
(Det var kanskje onkel Martin?).
Men vi gikk ihvertfall i flere timer, ut mot Oddane Fort der, (mener jeg at det var), fra Oddane Sand der, (hvor maleren Odd Nerdrum, har ‘heimen’ sin vel, mener jeg at mora mi, Karen Ribsskog, sa en gang, seinere på 90-tallet, eller noe).
Jeg husker det, at det var et veldig åpent landskap der, hvor vi gikk.
Bestående av fjell, med noen forblåste busker og sånn på da.
Så da vi endelig kom litt vekk fra fjellet der liksom.
(Eller raet, eller hva det kan ha vært igjen).
Så måtte jeg pisse, husker jeg.
Og de to 11-12 år gamle jentene, Rahel og Sophia, de var jo med, på denne turen.
Så jeg prøvde å kjappe meg litt da.
På veien tilbake til Nevlunghavn igjen.
Og gikk raskt over en liten bro som gikk over en bekk der, husker jeg.
For å pisse, i noe ganske høyt siv/gress, på den andre siden av den broen da.
Og mens jeg pissa der, (en del meter foran de andre i følget da).
Så hørte jeg plutselig en frese-lyd.
Og det var en huggorm, som snodde seg rimelig raskt avgårde, fra like ved der jeg stod og pissa, og i retning av Nevlunghavn da.
Så da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.
For den ormen bevegde seg rimelig raskt, husker jeg.
Og jeg hadde vel ikke akkurat gummistøvler på meg heller.
Men sikkert joggesko, eller noe.
Så det var bare flaks, at jeg ikke ble hugget, av den huggormen, (som jeg så på bare cirka en meters avstand, på det nærmeste vel, der den ålte seg avgårde, i gresset, i retning vekk fra meg, mens den freste da).
Så det er vel den eneste gangen, som jeg har sett en voksen huggorm, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg møtte Frode Kølner, (og en kamerat av han), ved et supermarked, som lå like ved havna, (og en minigolfbane og et tivoli), nede i Stavern Sentrum der.
Kølner gjorde et poeng av jakka mi.
(Som jeg hadde kjøpt på Kapp Ahl, på Oslo City, noen måneder før det her da).
Og spurte om jeg hadde fått meg bomber-jakke, (eller noe sånt).
Og så sa han det, at han også kunne få seg en sånn jakke.
(På en nesten truende måte vel).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Kølner, kameraten og jeg, vi var også ute langs strendene der, ute ved hytta til Kølner og dem, i Brunlanes da.
(Ikke langt fra Lydhus-stranda der, osv).
For å møte ei dame, som kameraten til Kølner kjente da.
Kølner hadde gjort det rimelig bra, i Larvik.
Jeg husker ikke hvordan skole han gikk på.
Men disse to kara, de hadde begge sommer/ekstra-jobb, med å kjøre brød, fra et bakeri, i Larvik, og inn til Sandefjord da.
‘Vi kjører mårrabrø’, svarte Kølner.
Da jeg spurte hva de jobba med.
Husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kølner hadde også blitt formann, i Larvik Unge Høyre, husker jeg.
Og jeg fortalte at jeg var litt forarget, over den valgordningen, som var i Norge.
At folk i Nord-Norge fikk flere representanter pr. stemme, enn i Sør-Norge da.
Jeg mente at dette ikke var demokratisk da, husker jeg, at jeg sa til Kølner da.
Så jeg hang meg kanskje litt mye opp i sånne ting, på den her tida da.
Som ung voksen da.
(Ting som jeg syntes at virka urettferdige da, for eksempel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle leite etter hu brunette-venninna, til han kameraten til Kølner, langs strendene, ute i Brunlanes der da.
Og vi fant ei ung brunette, husker jeg, som lå og sov toppløs da, (med rumpa stikkende ut vel), og som var veldig slank og smekker da.
Og som kameraten til Kølner lurte på om var venninna si da.
Men det var det ikke da.
Hu venninna hans var ikke så værst hu heller.
Men hu var ikke akkurat like smekker, som hu bade-nymfa, som vi hadde sett litt på, der hu lå og sov, i bare en liten bikinitruse, på den lange strand-strekningen, i Brunlanes der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg svømte ut, til en flytebrygge, hvor han kameraten til Kølner, og dama hans, lå og prata da.
(Bare for ikke virke for kjedelig kanskje).
Også svømte jeg tilbake igjen da, til land, hvor Kølner vel var hele tida da.
Så da hadde jeg visst med meg badeshorts.
Så jeg hadde kanskje finni en badeshorts, inne i Oslo, etter at Ove og jeg, hadde vært på stranda, på Sand der, helt i begynnelsen av denne ferien da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også et tivoli, i Stavern, denne sommeren da.
Hvor jeg ofte pleide å gå, fordi jeg kjeda meg.
Brighton-ferien hadde vel vært såpass tøff og stressende.
Og jeg hadde vært i Stavern, i 3-4 somre tidligere vel.
Så det var lite som vekte meg opp i Stavern, denne sommeren, for å si det sånn.
Jeg hadde vel planer om å gå ut på byen, i Larvik, noe jeg fortalte til Kølner om da.
Men da sa Kølner det, at jeg ikke kunne gå ut i Larvik, (av en eller annen grunn, som han ikke fortalte om), men kun i Stavern da.
(Noe som vel var litt spesielt å si vel.
Jeg hadde jo til og bodd i Larvik, en del år, på 70-tallet.
Så dette som Kølner sa, om at jeg ikke kunne gå ut i Larvik.
Det var noe som nesten gjorde at jeg fikk bakoversveis da.
Noe sånt).
Og Stavern var et litt kjedelig sted, syntes jeg, ihvertfall denne sommeren, etter å ha bodd inne i Oslo, i et års tid da.
Omtrent det eneste stedet, som det var litt liv på, det var det samme diskoteket, hvor Pia hadde møtt han kavaleren sin, som hu hadde fått herpes-sår på leppene av da, to-tre år tidligere da.
Og der kjente jeg jo ingen som gikk.
Så jeg ble bare stående i et hjørne der da, og kjede meg, husker jeg.
En gang, mens jeg stod der, og kjeda meg.
(På diskoteket, ved marinaen, i Stavern der altså).
Så kom det en ganske kraftig kar bort til meg, og sa noe sånt som at, ‘er det her det foregår?’.
Så etter det, så gikk jeg ikke så mye på det diskoteket igjen, akkurat.
Jeg husker jeg at såvidt prata med noen damer, utafor det diskoteket der.
Som sa at de likte jente-bandet Four Non Blondes vel, (eller noe).
Og jeg sa at den ‘Velvet’-sangen deres, (eller hva den het), var litt kjedelig da.
Men det var ikke de enige i da.
Jeg møtte også noen frikedamer, denne sommeren.
(Hvis det ikke var sommeren før da).
De fortalte at de ikke likte synth-ere, for de var så nøye med at hvert hårstrå var perfekt stylet, osv.
Og hu jeg prata med av dem, sa at hu likte Jokke og Valentinerne, osv.
Og jeg sa det, at det fantes en sånn frike-gjeng, i Drammen og, som pleide å henge på Cafe Lyche der da.
Så dette var kanskje noe som skjedde sommeren 1989, hvis jeg skulle gjette.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg gikk ut litt i Drammen, på den her tida vel.
Og da hadde Christell sin storebror, Viggo Snoghøj, (bodybuilderen, som er kjent som Viggo Snowhill, i USA).
Han hadde fått jobb, som dørvakt, på et diskotek, i Gågata, i Drammen.
Men der følte jeg meg ikke så hjemme, husker jeg.
Når DJ-en spilte en bestemt sang, av Frankie Goes to Hollywood.
Så¨begynte alle inne på det diskoteket, å synge den sangen høyt, i kor, husker jeg.
Så da følte jeg meg litt utafor, husker jeg.
Og de hadde vel også fått en pakistaner, (hvis jeg husker det riktig), med i den Lyche/Depeche-gjengen, mener jeg å huske.
(Hvis jeg husker det riktig da).
Som jeg ikke kjente da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde nok kjøpt meg en Boss-deo, på Fornebu, (eller noe), da jeg dro til Brighton, tidligere denne sommeren.
For jeg husker det, at Rahel og Sophia, de klagde på det, at jeg brukte for mye Boss-deo da.
Jeg spurte om jeg lukta vondt.
Men de sa bare at jeg lukta for sterkt vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, denne sommeren, (eller om det var sommeren før).
Så måtte jeg ligge på sofaen, hos bestemor Ingeborg der, i Stavern, husker jeg.
(Kanskje fordi at Martin var på besøk, eller noe).
Og en morgen, da jeg våknet.
Så var det sånn, at flere av Staverns kjøpmenn, fra nede ved havneområdet der vel.
(Som enten solgte eller gikk med Marin Alpin-moteklær vel).
De satt plutselig i stua, til bestemor Ingeborg, en morgen, når jeg våkna opp, på sofaen hennes.
Så det var en rimelig spesiell opplevelse, må jeg si.
At det liksom skulle være et møte, i det rommet, hvor jeg lå og sov.
Og at bestemor Ingeborg ikke hadde vekt meg, før disse forretningsfolka, (som de fleste av var en del år eldre enn meg vel, og som jeg ikke visste hvem var), dukka opp i stua hennes der da.
Så man måtte liksom undre seg litt over bestemor Ingeborg noen ganger, syntes jeg.
Hun var ikke alltid så lett å forstå seg på, må jeg vel si.
Men nå hadde det jo begynt, å bli en tradisjon, at jeg dro på besøk til henne, (enten sammen med Pia, eller alene), i sommerferiene, fra begynnelsen/midten av 80-tallet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som Pia var med til Stavern.
(En av somrene før det her da.
En gang når mora mi også var på besøk hos Ingeborg i Stavern, husker jeg).
Så husker jeg det, at Pia prata om at fargen Staverns-gul, som mange gamle trehus, i Stavern, var malt i, var en så fin farge da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg, hun pleide noen av de somrene, som jeg var på besøk hos henne, å anbefale meg noe lesestoff.
(Det var vel somrene to-tre år før det her vel).
En sommer, så anbefalte hun meg å lese novellen ‘Døden i Venedig’, i en novelle-samling-bok, husker jeg.
Jeg begynte da, å lese den første novellen i boken.
Men det var feil da, mente bestemor Ingeborg.
Jeg burde bare lese den beste novellen, mente hun.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen sommer, så fant bestemor Ingeborg fram Snorres Kongesagaer, (muligens på nynorsk, eller samnorsk, eller noe sånt), som jeg syntes at var en ganske interessant bok å lese da.
(Og som jeg jo hadde hørt om, på skolen, osv., men ikke lest noe i tidligere da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For å ta med litt mer om Ove og dem, (som jeg kom på, nå etter at jeg skrev om besøket hos dem, i Son, i et av de forrige kapittelene).
Så sa Ove en gang, (husker jeg), at han hadde tatt noen slags spesielle vitaminpiller, for å få skinnende hår og negler.
Men at han hadde slutta med det igjen da.
(Dette sa han en gang på midten eller slutten av 80-tallet vel).
Så Inger og Runar, (foreldrene til Ove), og dem, de var kanskje litt ‘New Age’ da, eller noe.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Inger fortalte meg også det en gang.
(Etter at jeg hadde fortalt det vel, at jeg ikke var så glad i melk da.
Som jeg har forklart mer om grunnen for, i Min Bok da).
At de heller ikke drakk så mye melk, hjemme hos dem, i Son da.
Melk var visst ikke så sunt heller, mente Inger, (av en eller annen grunn da).
Men de spiste kalktabletter da, husker jeg, at Inger sa.
Hu sa det, (husker jeg), at hvis man husket på å spise kalktabletter, så behøvde man ikke å drikke så mye melk da.
Noe jeg husket seinere, da jeg bodde i Oslo.
(I tiden etter militæret vel).
Og da hendte det, at jeg kjøpte enten kalktabletter, eller benmeltabletter da, (som var billigere), på apoteket, på Jernbanetorget, i Oslo, da.
For å få i meg nok kalk, siden jeg ikke drakk så mye melk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove var i militæret, på rundt den samme tida som meg vel.
Og han var MP, (altså militærpoliti), husker jeg.
Jeg vet ikke hvorfor han ble det, som hadde røyka marijuana i Amerika og kræsja bilen til mora si, i fylla, osv.
Men Ove hadde tidligere fortalt meg det, at han ville bli politi da.
Noe jeg ikke syntes at hørtes så kult ut liksom.
At en fetter av meg skulle bli politi.
Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes et lensmannskontor, engang.
Så det å se for meg Ove som politi, det gjorde meg litt stressa, må jeg innrømme.
Og jeg syntes ikke at det var noen koselig tanke da, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, da jeg bodde på St. Hanshaugen, på slutten av 90-tallet.
(I en hybelleilighet, som jeg leide av Rimi).
Så husker jeg at Ove kjefta på meg, fordi jeg hadde tatt over en film, som het Judge Dredd.
‘Det likte jeg ikke’, sa Ove da, (husker jeg), når han så det.
Så Ove var jo en veldig uhøflig fyr, som trodde han kunne være så nedlatende og sjefete, mot en Rimi-leder og Heimevernsmann da.
Men jeg møtte ikke Ove så ofte, som en gang i året, engang.
Så selv om han ofte satt meg ut, når jeg møtte han.
Så ble jeg liksom aldri ordentlig kjent med han igjen, (som voksen), heller.
Så jeg fikk aldri noen ordentlig anledning, til å ta opp denne uhøflige tonen hans da.
For den var ulik noen annen tone, (må jeg vel nesten si), som andre folk brukte mot meg da.
Så det ble jo som noe hinsides nesten, (når Ove begynte med de her uhøflige greiene, som jeg nok mye glemte fra gang til gang da, når jeg møtte han igjen, siden det kanskje skjedde mye ellers, på jobben og på fritiden, i livet mitt da.
Og jeg ikke møtte Ove så ofte da.
Og jeg hadde jo kutta ut faren min, så jeg var litt ambivalent, til dette, å møte Ove.
Siden han jo var en del av min fars slekt/familie, for å si det sånn.
Så derfor ble det mer som noe plikt, de gangene, som jeg hadde noe med Ove å gjøre.
Og jeg beit kanskje bare tenna sammen, og venta på at dette møtet med Ove skulle ta slutt da.
Sånn at jeg kunne gå tilbake til min vanlige liv, istedet.
For det ble litt spesielt, dette med at jeg hadde kontakt, med Ove, i Oslo.
Samtidig som jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min og hans slekt da.
Så det ble litt spesielt, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det hendte at jeg noen ganger ikke var sikker på om jeg hørte riktig, når jeg prata med Ove da.
For han kunne lire ut av seg de mest uhøflige setninger, noen ganger da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
I det neste kapittelet, så tenkte jeg at jeg skulle skrive om hva som skjedde, da jeg flytta til Axel og dem, på Furuset, i slutten av august-måned, i 1990 da.
Så får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Dette har jeg skrevet mye om før, på bloggen. Baron Adeler er en arvelig tittel, mener jeg
PS.
Her er mer om dette:
http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Adeler/Adeler.htm
PS 2.
Altså det temaet her, det har jo vært diskutert, i det lange og det breie, på bloggen tidligere.
Og det har jo stått ‘Baron’, foran navnet mitt, i et par år der nå vel.
Så dette temaet trodde jeg at var ferdig diskutert.
Jeg husker ikke alle detaljene om dette i hue lenger nå engang.
Men nå har det jo stått Baron Erik Ribsskog der, i et par år.
Og den tittelen har vel blitt visst mer enn en million ganger nå, vil jeg vel tippe på.
Så dette trodde jeg var et tilbakelagt tema.
Og jeg ser ikke helt poenget med å begynne å diskutere dette i detalj igjen.
For jeg husker ikke alle detaljene nå heller.
Så dette ble som noe på et litt feil tidspunkt, synes jeg.
Du har liksom ikke fulgt med helt i timen, du som kommenterte nå, vil jeg vel kanskje si.
Dette er et tema som de faste leserne av bloggen nok kjenner i detalj, og det er årevis siden at noen har klaget på at jeg kaller meg Baron nå.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Og hvordan jeg kom fram til dette, at jeg kunne kalle meg Baron.
Det var vel blant fordi at dette er min måte å opprettholde min lille hevd, på den baron-tittelen på da.
Jeg må jo få lov å holde litt med meg selv og.
Selv om jeg skjønner at det nok kan være diskuterbart, om jeg er baron, eller ikke.
Men da må jeg nesten stå opp for meg selv da, synes jeg, og argumentere for den versjonen som tilsier at jeg er baron da.
Det synes jeg at jeg må få lov til.
Og det finnes jo ingen baroner, i Norge, i dag.
Men jeg synes at jeg ihvertfall må markere det, på en eller annen måte, at både min mor, (Karen Ribsskog), og min mormor, (Ingeborg Ribsskog f. Heegaard), arvet baronesse Magna Adeler f. Nyholm og baron Holger Adeler da, (på slutten av 70-tallet).
Så dette med å kalle meg ‘Baron Erik Ribsskog’, på bloggen, (men ikke det virkelige liv, må jeg innrømme).
Det er min måte å markere denne arven fra baronesse og baron Adeler på da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 2 – Kapittel 13: Enda mer fra juleferien 1989/90, (del 2)
Like etter nyttår, 1990, så tog jeg toget, fra Oslo, til Tønsberg, for å besøke mora mi, Karen Ribsskog, som leide en leilighet, i Borgheim, på Nøtterøy.
Hu hadde noen år før, bodd på en institusjon, for psykisk syke vel, også i Borgheim da.
Så jeg lurte noen ganger på, husker jeg, om den leiligheten hu leide, hadde noe med den institusjonen å gjøre.
Men jeg tenker nå, at det kan jo bare ha vært, at kommunen der, hjalp henne, å finne en leilighet, etter at hu ble frisk nok, til å ha det da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel hatt noen dager, uten TV og video, (siden jeg hadde lånt bort de, til Magne Winnem, i denne juleferien da).
Men jeg hadde vel forsatt hatt stereoanlegget mitt, på Abildsø der da.
Så jeg lagde vel noen opptakskassetter, og sånn, på stereoannlegget mitt da, mener jeg, i disse dagene, før jeg dro ned for å besøke mora mi da.
Vanligvis, så ville min lillesøster Pia, også være med, når jeg dro på besøk, til mora mi.
Men Pia gikk jo det andre året på videregående, (på Drammen Gym), dette skoleåret.
Så hu hadde ikke like lang juleferie, som jeg hadde da, (som gikk på NHI).
(Men men).
Så det var ikke sånn at Pia var med, på dette besøket, hos mora mi.
Det var kun jeg som dro ned til Tønsberg der da, denne gangen.
(På et slags pliktbesøk, må man vel nesten kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi hadde en kaneseng, i gammel stil, eller noe, som hu babla om, tror jeg, i Tønsberg der da.
Men jeg sov vel på sofaen der, tror jeg.
Noe sånt.
Uansett, så skjedde det, den første natta der vel.
At mora mi vekte meg midt på natta.
For hu ville ha hjelp av meg, til å ommøblere leiligheten.
Hu ville at jeg skulle flytte en taklampe, dit og dit da.
(Istedet for der den hang da).
Og hu ville vel også det, at jeg skulle flytte noen møbler, (og sånn), hit og dit da.
Midt på natta da(!)
Så jeg skjønte jo da egentlig litt, grunnen til at mora mi pleide å være på institusjon og sånn da.
Hu var jo rimelig gæern da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg følte meg litt ovenpå.
Kanskje fordi jeg gikk på en fin, privat høgskole, som NHI.
Og kanskje fordi jeg nettopp hadde fått meg dame, (Laila Johansen), inne i Oslo da.
Så jeg spurte mora mi da, om ‘når ble du sånn?’.
(Jeg mente når hu ble sinnsyk da).
Mora mi svarte det, at en fetter av henne, i Danmark, hadde misbrukt henne seksuelt, (mener jeg at det var), da hu var tre år gammel, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ikke så artig, å bare sitte hjemme hos mora mi der, i leiligheten hennes, på Borgheim.
Så jeg tok noen ganger bussen, inn til Tønsberg Sentrum der da.
Bussens endestasjon, det var buss-stasjonen, som var ved et kjøpesenter der, som het Farmandstredet, (eller noe sånt vel).
Der traff jeg Kenneth Ek, fra Drammen, (som jeg også såvidt har skrevet om, i Min Bok).
Faren hans hadde jo blitt direktør, på fylkessykehuset, (for Vestfold), i Tønsberg der da.
Og han hang med noen Tønsberg-ungdommer, på en slags kafe eller ungdomshus, eller noe sånt, som var i et bygg, like ved det senteret der vel.
Så jeg satt på den kafeen der, i et par timer kanskje, sammen med dem da.
(Etter å ha blitt invitert dit, av han Kenneth Ek da).
Og prata om forskjellig da.
Ei jente der spurte om hvor jeg gikk på skole.
‘På Kjelsås’, svarte jeg, (hvor NHI lå like ved da).
Også trodde hu jenta, at Kjelsås var ved Tønsberg, tror jeg.
Så jeg måtte forklare at det var i Oslo da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ellers så kjente jeg jo ikke Kenneth Ek så godt.
Han var jo en kamerat av Thor-Espen, fra Åssiden, i Drammen, som var sammen med søstera mi, skoleåret før det her da.
Så jeg hadde vel bare møtt han Kenneth Ek, et par-tre ganger, i Drammen, skoleåret før det her da.
Jeg hadde vel heller ikke venta, å møte noen jeg kjente, nede i Tønsberg der.
Så jeg hadde vel på meg en boblejakke, (eller noe), som kanskje ikke var så veldig kul, akkurat.
Og noen støvletter, eller noe, vel.
Så jeg hadde ikke på meg de kuleste klærna mine akkurat.
Selv om jeg klarte å havna på en sånn her rimelig kul ungdomsklubb-kafe da.
(Eller hva man skal kalle det).
Men jeg hadde jo fått meg dame i Oslo, (må man vel si), like før det her da, så jeg var litt avslappa, på den her ferien, nede i Tønsberg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen dag, som jeg dro inn til Tønsberg Sentrum der, (var det vel).
Så ville Kenneth Ek, at jeg skulle kjøpe vin for dem, (var det vel), på Vinmonopolet, på Farmandstredet-senteret der da.
Og det var vel greit, tenkte jeg.
Jeg trodde at Kenneth Ek var atten år gammel da.
Men han var kanskje bare søtten da.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sov jo ikke så godt om nettene, hos mora mi der.
(Siden hu vekte meg opp, midt på natta, og sånn).
Så jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan dette var.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg dro tilbake til Oslo igjen, etter et par-tre dager, i Tønsberg vel.
Jeg husker at noen damer, på togstasjonen, i Tønsberg prata om meg.
Om at de ikke likte klærna mine, eller noe.
Men jeg hadde jo ikke på meg de kuleste klærna mine akkurat, husker jeg.
Så det syntes jeg ble litt dumt, dette her som jeg overhørte, på togstasjonen der, (husker jeg).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så husker jeg det, at hu Laila Johansen og jeg.
Vi dro på kino, på Saga Kino, i Oslo da.
Hu ville se en tegnefilm, eller noe sånt, (tror jeg det var).
(Noe sånt).
Og så dro hu med meg, på Cafe Sjakk Matt der, var det vel.
Etter kinoen da.
Hvor vi spiste noe spagetti bolognese, eller noe sånt, mener jeg det var.
(Som ikke var så utrolig dyrt faktisk, mener jeg å huske).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi gikk også gjennom gatene, i Oslo Sentrum, husker jeg.
Og da gikk jeg med den svarte jakka mi vel, som jeg hadde kjøpt, på KappAhl, på Oslo City der.
Men da oppførte hu Laila Johansen seg litt spesielt.
Hu ville byttelåne jakke med meg, husker jeg.
Så jeg hadde plutselig på meg hennes jakke, mener jeg, (mens vi gikk oppover Karl Johan der da).
(Jeg hadde vel muligens også lånt en jakke av henne, når vi gikk tur i Frognerparken, noen dager før det her og.
Siden jeg vel bare hadde på meg dress, når jeg gikk ut, på nyttårsaften muligens.
Det husker jeg ikke helt.
Men jeg lurer på om det kan ha vært sånn.
Hm).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Laila Johansen og jeg, vi gikk oppover Karl Johan der da, husker jeg.
(Fra ved Oslo S. der og opp mot Stortinget da).
Da vi kom ved den Narvesen-kiosken, like ved Stortorvet der.
Så syntes jeg at ei jente stod der, og så på oss.
Og vel også kom med et slags utbrudd, eller kommentar, vel.
Og det har jeg lurt på seinere, om det kan ha vært Nina Monsen, (husker jeg).
Men jeg var litt flau sikkert, siden jeg gikk med jakka til hu Laila Johansen da.
(Av en eller annen grunn så ville hu gå med min jakke).
Så jeg fikk ikke sett det ordentlig, om dette var Nina Monsen, (eller ikke).
Og det var kanskje litt mørkt også, siden det vel ble tidlig mørkt, på den her årstiden, i Oslo da.
Jeg husker også det, at jeg var litt sånn ‘romlemantisk’, kanskje.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg sang på en Depeche Mode-sange, som het ‘A Question of Lust’, for hu her Laila Johansen da.
Mens vi av en eller annen grunn gikk bort mot Peppes Pizza der cirka, i Stortingsgata da.
(Det er mulig at hu Laila Johansen ville på utestedet Børsen, eller noe, i Stortingsgata.
Men at dette utestedet var stengt.
Noe sånt.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var fortsatt en del på besøk, hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, innimellom, (på den her tida da).
Og hu bodde aleine, etter nyttår vel.
Siden Pia fra Korea flytta opp til Sinsen da.
Lill Beate Gustavsen mente at jeg burde prøve å få med meg hu Laila Johansen, hjem til hybelen min, på Abildsø.
(For å få a i senga, da liksom.
Siden jeg vel hadde klagd på at mora hennes hadde vært i huset, mens jeg lå over hos hu Laila Johansen da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det kinobesøket, så ble jeg invitert, på middagsselskap, hjemme hos hu Laila Johansen og dem da.
Mora hennes, hu hadde en kjæreste, som jobbet som butikksjef, i Gullfunn.
Og han lagde middag, (mener jeg at det var).
Det var skinke i fløtesaus, eller noe.
Han Gullfunn-butikksjefen spurte meg, om hva jeg mente, om plasseringen, av stereo-anlegget, i stua der.
(For han og de to damene, de var visst uenige, om noe med stereoanlegget der da).
Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg svarte.
Men han Gullfunn-butikksjefen mente at jeg var ‘diplomatisk’ da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Laila Johansen, hu ble så litt sur på meg, (under middagen der), tror jeg.
Hu begynte å klage på at jeg ikke hadde peiling på biler og sånn.
(Eller hu begynte ihvertfall å prate om biler da.
Som jeg ikke var så opptatt av da.
Siden jeg var student og sånn, og ikke hadde fått meg lappen enda da.
Jeg syntes jo at det var et ganske bra kollektiv-tilbud, i Oslo.
Jeg var jo vant til å bo på Bergeråsen, hvor bussen til Drammen gikk annenhver time, osv.
Mens i Oslo, så gikk mange av bussene og trikkene hvert kvarter da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så spurte hu Laila Johansen da.
Om hu fikk lov av meg, til å fortelle om hva jeg hadde sagt, da vi hadde gått tur, i Frognerparken der, første nyttårsdag da.
(Om Holmenkollbakken da).
‘Har dere hoppbakke her?’, hadde jo jeg sagt da.
Så det fikk jeg høre igjen da.
Midt under middagen med mora og stefaren hennes, (eller om han bare var mora sin kjæreste, eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så sa jeg det, til hu Laila Johansen da.
At jeg også skulle be henne, på middag.
Siden jeg endelig hadde fått det studielånet mitt, osv., da.
(I et forsøk på å lure henne med hjem, til hybelen min på Abildsø der da).
Jeg hadde også vært på besøk, hos Magne Winnem, (på den her tida).
(Han inviterte meg vel).
Oppe på Kringså.
Hvor hans fetter Colin Dobinson, hadde lånt han sin hybel, i juleferien, til UIO.
Og ei dame, som bodde i det samme bofelleskap, som Colin Dobinson der.
(Og som studerte på UIO da).
Hu hadde gitt meg noen råd nemlig, om hvordan jeg skulle lage sånn her kyllingsalat da.
(Som jeg syntes at hørtes ganske enkelt ut å lage.
Og som også var en ganske populær rett, (mener jeg ihvertfall), på 80-tallet da).
‘Du kan også ha ananas oppi’, sa hu leilighet-venninna, til Colin Dobinson, (og Magne Winnem), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hu Laila Johansen, hu ville ikke spise middag, hjemme hos meg, på Abildsø.
(Sånn som hu Lill Beate Gustavsen, hadde sagt, at jeg burde prøve, å få til noe lignende av da.
Og hvor jeg også hadde vannseng og greier da).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg måtte love det, å heller dra hjem til hu Laila Johansen igjen da.
Og lage middag der, istedet.
Noe jeg gikk med på da.
(Selv om jeg ikke skjønte noe av, hvorfor hu Laila Johansen ikke ville besøke meg.
Men men).
Jeg kjøpte også med noen blomster til henne, i blomsterbutikken, utafor hovedinngangen, til Oslo City der.
(Som ikke var så dyre, men likevel).
Men det var så stor kø, utafor Vinmonopolet, i kjelleren, på Oslo City der.
Så jeg orka ikke å stå i kø der, i en time, (eller mer), for å kjøpe hvitvin da, (som vel hu Laila Johansen ville ha da).
Men siden jeg hadde gått markedsføringslinja, et par år før det her da.
Så pleide jeg å få med meg, i nyhetene og sånt vel, når det dukka opp nye produkter, i butikkene.
Så jeg kjøpte bare maten, (det vil si en hel, grilla kylling, og en loff vel, og noe thousand island-dressing vel, og en ananasboks da), på Oluf Lorentsen, på Oslo City der da.
Også tok jeg toget, ut til Skøyen vel.
(Mener jeg at det må ha vært).
Også fant jeg en ikke så stor matbutikk der da.
Hvor de solgte noe som het ‘Wine-cooler’ da.
(Som jeg lurte på om de kanskje kunne ha der da.
Siden jeg ikke rakk polet).
Og som var vin uten så mye alkohol i da.
For da slapp jeg å stå så lenge i kø, ved Vinmonopolet, på Oslo City der da.
Hvor det stod kjempemange folk og venta, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg ringte på, hos hu Laila Johansen da.
Og gikk litt feil muligens.
For jeg var ikke så kjent der.
Hu lo da, av, (eller med), meg.
Noe sånt.
Og så ga jeg henne de blomstene da.
Og da ble hu vel litt fornøyd tror jeg.
Hu sa ihvertfall det, at hu aldri hadde fått blomster noen gang før.
Hu fortalte det, (da eller en annen gang), at hu ‘karate-dama’, fra Radio 1 Club, (som dukka opp der), var ganske tøff.
Noe sånt.
Og hu karate-dama, hu dukka også opp der, husker jeg.
Og Laila Johansen og mora krangla litt, husker jeg.
Noe hu karate-dama ikke likte, at jeg kommenterte om, til henne, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var vel også den gangen, som hu Laila Johansen, satt på gulvet i stua deres der, med en sånn svart minikjole, rulla opp rundt livet.
Og kun iført en gjennomsiktig strømpebukse, (og uten å ha noen truse på seg vel), på underkroppen da.
Mens hu satt i spagaten da, (i ‘gutte/herre-spagaten’, tror jeg at det heter), på stuegølvet deres, på Skøyen der da.
Laila Johansen sa også det, (hvis ikke dette var på et av mine to tidligere besøk der da), at hu hadde sett en ‘UFO’, en gang som hu ‘hadde vært ute med hesten sin’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Laila Johansen var litt sur da, siden jeg ikke hadde fått kjøpt med noe vin da.
Men hu mente vel at den Wine-cooler-en, smakte ok etterhvert vel.
(Hvis jeg husker det riktig).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu ville også ut på byen da.
Noe jeg ikke hadde forberedt meg på.
Så jeg gikk bare i en genser vel.
Mens jeg vanligvis ihvertfall pleide å ha på meg en dressjakke, over en t-skjorte og olabukse, (minst), hvis jeg skulle ut på diskotek, i Oslo, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte å skjære opp kyllingen da, på kjøkkenbenken deres da.
Men det var visst helt feil da, fikk jeg høre, av hu Laila Johansen da.
For det var en fjæl der da, (som jeg skulle ha brukt da).
(Som liksom så litt ut som en kjøkkenskuff da).
Så jeg var veldig slem da, for jeg hadde drivi og lagd merker i kjøkkenbenken deres da.
Når jeg dreiv og skjærte i den kyllingen da.
Noe som ikke var meninga.
Men jeg var ikke så vant til å lage så mye annen mat enn Pizza Grandiosa da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg lurte på om jeg skulle ta på meg en sånn skinn-vest, som hu Laila Johansen hadde, når vi tre skulle ut på byen, husker jeg.
Men jeg droppa det.
Jeg var kanskje for vant, til å bo sammen med søstera mi og Cecilie Hyde, (i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, og hos Hyde og dem, i Svelvik, og også hos bestemor Ågot, på Sand), skoleåret før det her da.
Så de Oslo-damene syntes kanskje ikke at jeg oppførte meg så utrolig barskt da.
Siden jeg nok vel oppførte meg mot dem, cirka på samme måte, som jeg hadde pleid å oppføre meg, ovenfor søstera mi og Cecilie Hyde da.
Noe sånt.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
De jentene ville på byen da.
Som sagt.
Og de dro meg med, i Akersgata, tror jeg, bort mot Cafe de Paris der.
Altså i retningen av Akershus Festning da, fra Karl Johan.
Hvis det ikke var i gata nedenfor Akersgata da.
(Noe sånt).
En gjeng tenåringer, fra Pakistan vel, satt liksom i noen vinduskarmer, (eller på noen slags forhøyning), eller noe.
Og de Skøyen-damene, de ville gå forbi de pakistanerne da.
‘Du har to’, sa han ene av de pakistanske tenåringsguttene til meg da.
(Siden jeg gikk sammen med to damer der da).
Uten at jeg hadde sagt noe til de her pakistanerne da.
Så han yppa jo til bråk nesten da, (han pakistaneren), må man vel nesten si.
Og han satt der sammen med 3-4 kamerater da.
Så dem oppførte seg vel nesten litt truende da, må jeg vel nesten si).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var vel litt nedfor, tror jeg.
For hu Laila Johansen, hu hadde vel sagt det, før hu karate-dama dukka opp, på Skøyen der.
At hu, ‘bare ville være venner’.
Noe sånt.
Men det var egentlig greit for meg.
For jeg var egentlig litt skeptisk til henne, siden hu hadde sett UFO.
Og siden hu hadde jugd på alderen, på Radio 1 Club der.
Og siden hu hadde kalt pirat-drosje, for ‘privat-drosje’, liksom.
(Sånne ting).
Så det var helt greit liksom.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi skulle liksom gå ut, på byen, (også sammen med hu karate-dama), likevel da.
Så det var det vi holdt på med, da de her pakistanske ungdommene, slang dritt etter meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Laila Johansen, hu lånte vel en hundrelapp, (eller noe), av meg, tror jeg at det var.
Noe sånt.
Og så dro vi på Manhattan da.
(Hvor sted hvor jeg hadde pleid å gå ut mye, sammen med Magne Winnem, tidligere dette studieåret da).
Og vi tre, vi satt i en sånn ‘bås’, (eller hva man skal kalle det), der da.
Og vi dansa litt, på dansegulvet der da, husker jeg.
Laila Johansen, hu førte hånda mi, under kjolen sin, (etter at vi hadde satt oss ned igjen, etter at vi hadde dansa da).
For hu ville la meg kjenne, hvor svett hu var, på puppene.
Og hu hadde vel ikke BH på seg, (sånn som jeg husker det).
Så jeg kjente jo to sånne ganske faste og svette pupper da.
(Som hånda mi liksom sklei over da).
Under den her kjolen hennes da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men så skulle jeg liksom tåle, å sitte der da, mens de to damene, begynte å sjekke opp andre gutter/menn da.
To andre karer, ble også sittende der, i den båsen vår, etterhvert da.
Og de damene begynte å prate om Dokka igjen da.
Og om at det var et lite sted, hvor alle kjente alle da.
(Det samme som de hadde prata om, da Magne Winnem og meg, hadde møtt dem, den første gangen, på Radio 1 Club der.
På nyttårsaften 1989 da).
Og hvor de ofte pleide å dra, (til noe slekt, eller noe, vel), i ferier og i helger da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det ble litt vel mye for meg, dette her.
Det her ble litt ydmykende, syntes jeg.
Så jeg gikk ut på dansegulvet, når det kom en sang, som jeg digga litt, fra nærradioene, (var det vel).
Nemlig ‘Love Shack’, med B52’s.
Og da dansa jeg med ei dame, (om en ikke cheek-to-cheek men).
Men jeg jeg liksom rocka litt da, sammen med ei dame der da.
(Ei som jeg ikke visste hvem var da).
Ute på dansegulvet der, på Manhattan da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etterhvert, så ble det her opplegget, litt for spesielt, for meg, (husker jeg).
Så jeg bare stakk derfra etterhvert, og gikk på nattbussen, til Abildsø, (borte bak Stortinget der), husker jeg.
Men da kom hu Laila Johansen, og venninna, etter meg da.
Og hu Laila Johansen, hu var vel nesten på gråten vel.
(Noe sånt).
Også fulgte hu etter meg, inn på nattbussen der da.
Og så ga hu meg en femtilapp og noen mynter da.
(Som hu hadde igjen, av den hundrelappen, som hu hadde fått låne av meg da).
Så jeg skjønte ikke helt opplegget.
Men hu sa ihverfall noe sånt som at ‘du var snill mot meg du’.
(På nattbussen, var det vel).
Det var ihvertfall etter at vi gikk ut på byen, denne siste dagen, som jeg møtte henne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dro jeg innom hu Lill Beate Gustavsen der da.
På Grønland der.
Noen dager etterpå vel.
Og fortalte til henne, at det var slutt da, mellom hu Laila Johansen og meg da.
Hu Lill Beate Gustavsen, hu spurte om jeg tok det her tungt vel.
Men jeg svarte det, at jeg ikke tok det så seriøst da.
(Noe sånt).
Så dette forholdet, mellom hu Laila Johansen og meg.
Det må vel sies, å ha vært enda mindre seriøst kanskje.
Enn da jeg var sammen med hu Sari Arokivi, (fra Finland), i Brighton, sommeren før det her.
(Selv om det ikke var sånn, at jeg så hu Sari Arokivi naken, på underkroppen og tok på puppa hennes, og fingra fitta henne, og sånn).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Selv om det forholdet til Laila Johansen og meg, hadde hatt en nesten litt dramatisk slutt vel.
Så tok jeg mot til meg, noen måneder etter det her.
I mai/juni-måned, (eller noe sånt), kanskje.
(Altså nesten et halvt år seinere da).
Og ringte hjem til hu Laila Johansen og dem, fra telefonkiosken, på Abildsø der.
(For jeg var ikke sikker på om jeg skjønte helt, hva hu Laila Johansen egentlig ville.
For jeg syntes det ble litt vel komplisert, når også hu karate-dama, skulle være med på middagen og på byen også.
(Noe sånt).
Men men).
Men da var det mora hennes som svarte, (husker jeg).
Og hu fortalte da, at hu Laila Johansen, hadde flytta til England.
(Uten at jeg vet noe om dette var tull, eller ikke).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mange år seinere, så gikk jeg opp Karl Johan der, fra Slottet, og i retning av Oslo S. der da.
Og da jeg kom opp til Egertorget der, så så jeg to damer, som gikk side ved side.
Og jeg kunne også såvidt høre, hva de prata om.
Det var, ‘der er han fra Radio 1 Club, (eller noe), lat som at du ikke ser han’.
(Noe sånt).
Og det tror jeg nesten at må ha vært hu Laila Johansen og hu karate-dama da.
Noe sånt.
(Dette kan vel ha vært rundt 1998 kanskje.
Etter at jeg hadde blitt butikksjef, i Rimi da.
(For jeg tok ikke det her så tungt, husker jeg, at de to her damene unngikk meg da).
Hvem vet).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Men etter det igjen, så har jeg aldri hørt noe mer, fra hu Laila Johansen da.
Så sånn var det.
Bare noe tenkte på.
Men men.
Men jeg møtte en del fler damer da, det siste halvåret, av dette studieåret da.
(Selv om de fleste av disse kanskje var litt mer ‘dundre-aktige’.
Det er mulig).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se når jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 12: Enda mer fra juleferien 1989/90
Mens Laila Johansen og jeg, var oppe på rommet hennes, etter pølse og lompe-middagen, til mora hennes, på første nyttårsdag, i 1990.
Så ville Laila Johansen prate om tidligere forhold.
Jeg fortalte det, at første gangen, som jeg hadde hatt sex, det var med Nina Monsen, på Bergeråsen, et drøyt år, før det her da.
Og at hu hadde hatt med bikkja si, og sånn.
Så det ble litt spesielt da.
Laila Johansen, hu fortalte det, at første gangen, som hu hadde hatt sex.
Det var mens hu gikk på Majorstua skole.
(I sjuende eller åttende klasse, eller noe, tror jeg).
En håndverker hadde drivi med å male skolen.
Og etter skolen, så hadde Laila Johansen gått tilbake dit, med en hund da.
Og så hadde dem hatt sex da, på Majorstua skole der et sted da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg lå oppå henne, i senga hennes, og fingra hennes.
Så spurte Laila Johansen, om jeg kunne kjenne det, at hu brukte bind, i trusa si.
Det hadde jeg ikke lagt merke til, for å være ærlig men.
Men Laila Johansen, hu fortalte det da, at hu var så våt, (i ferien vel), at hu måtte bruke bind da.
Jeg trodde på henne, for jeg hadde jo sovet på sofaen, hos Axel og dem, på Furuset, og også vel hatt ganske lite privatliv, på hotellet, i Geilo.
Så jeg var rimelig kåt selv, denne nyttårshelgen, for å si det sånn.
På grunn av mangelen på privatliv i jula da.
Og jeg tenkte at hu Laila Johansen kanskje hadde vært gjennom noe lignende, av ‘familietragedier’, (eller noe lignende), selv da, i juleferien.
Noe sånt.
Hvem vet.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg lå og fingra hu Laila Johansen der, i senga hennes.
Så var jeg inne på tanken, å dra fram kuken min igjen.
(Sånn som jeg hadde gjort, dagen før, i det avlukket der, inne på Radio 1 Club der da).
Men jeg huska det, at en kondom, som jeg hadde hatt på meg, den lå i lommeboka mi, som lå i dressjakka mi, som hang i gangen, i første etasje der da.
Dette var i 1990, og på slutten av 80-tallet, så var det nesten et hysteri, i Norge, når det gjaldt hvor skummelt Aids var, og sånn da.
Så jeg hadde ikke lyst til å prøve å knulle hu Linda Johansen uten kondom, husker jeg.
Jeg prøvde meg på en sånn ‘ekspedisjon’, ut på doen, i andre etasje der.
Det var nok sånn, at jeg egentlig da, ønsket å hente den kondomen, som jeg hadde i lommeboka mi, i entreen deres da.
Men mora til Laila Johansen var jo hjemme.
Så motet mitt sviktet nok litt, og jeg turte ikke å gå ned og hente den kondomen.
Mora ville kanskje ikke likt det, hvis hu hadde skjønt det, at jeg hadde sex med dattera hennes, (midt på dagen), i andre etasje, i terrasseleiligheten deres, (var det vel), mens hu selv var nede i etasjen under oss da.
Det er mulig.
Så godt kjente jeg hverken mora eller dattera, at jeg kunne vite hva de ville ha syntes om det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg lå og fingra hu Laila Johansen da.
Så spurte hu meg også om, ‘har du låst?’.
‘Nei’, svarte jeg’.
‘Du er gæern!’, eller noe, sa Laila Johansen da.
Men hvis jeg virkelig hadde vært gæern, så hadde jeg vel ihvertfall turt å gå ned og hente den kondomen da.
Og knulla henne litt, istedet for å bare fingre henne da.
Jeg var inne på tanken, på å prøve det ihvertfall.
Men jeg syntes det ble litt for flaut, å gå ned til første etasjen, der hvor mora hennes var da.
For å hente den kondomen min, i lommeboka mi der da.
Som hang i dressjakka mi, nede i første etasjen der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Laila Johansen dro meg så med, på en gåtur, i Frognerparken.
(Som lå like ved der de bodde).
Hu stakk innom en bekjent av seg, som hadde hund.
Og som bodde mellom der Laila Johansen, (og mora), bodde da, og Frognerparken.
Det var snø, sånn som jeg husker det.
Og mange folk gikk tur, i Frognerparken der da.
(På denne første nyttårsdagen da).
Laila Johansen tok meg med, bort til den broa, i Frognerparken, hvor Sinnataggen står.
Hu viste meg ei naken dame der, (på den andre sida av broa, enn der hvor Sinnataggen står vel), og forklarte meg det, at det her var bestemora hennes da.
Som Vigeland hadde brukt som modell da, før krigen en gang vel.
Jeg syntes vel det, (for å være ærlig), at hu Laila Johansen var litt mer sexy, enn hu bestemora hennes da.
Jeg hadde jo sett begge nakne, må jeg vel nesten si.
(Selv om jeg vel aldri så puppa til hu Laila Johansen, tror jeg.
Men jeg så henne naken på underkroppen et par ganger.
Og klådde jo på puppene hennes, både på Radio 1 Club og på Manhattan, en par uker seinere vel).
Så hvis jeg skal være ærlig, så var hu Laila Johansen en del finere enn bestemora si da.
For Laila Johansen var jo liksom en sex-bombe, må jeg vel nesten si.
Mens hu bestemora da, hu var vel ikke like slank og smekker, (vil jeg vel si), som hu Laila Johansen da.
Bestemora var kanskje litt kraftigere, må man vel si.
(Hvis ikke Vigeland hadde tulla da).
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Laila Johansen lurte så på hvor bikkja hadde løpt hen.
Og jeg måtte peke og si at bikkja var der og der da.
Det var mange folk i Frognerparken, og bikkja løp fram og tilbake.
Men det var en snill bikkje, tror jeg, som virka fornøyd, med at den fikk lov til å gå tur, i Frognerparken da.
Og den fant oss igjen, hele tida, etter å ha vært rundt på løpeturene sine da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Laila Johansen viste meg også noen litt skremmende monster eller øgle/drage-skulpturer, som stod litt bortgjemt kanskje, i Vigelandsparken/Frognerparken der da.
Det er mulig at Laila Johansen prata om noe mareritt, eller noe, når hu viste meg de skumle statuene da.
Som kanskje ikke var så lette å få øye på, i Frognerparken der da, ved første øyekast kanskje
(Så sånn var det).
Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, og de damene der.
De hadde vel babla litt om, å gå tur i en labyrint, i Frognerparken da.
Men det nevnte ikke hu Laila Johansen noe om da.
Men jeg har jo seinere sett hvor det er, og det er vel rundt Monolitten der, tror jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og det var vel heller ikke sånn, at dette var den første gangen, som jeg hadde vært i Frognerparken, tror jeg.
Jeg hadde kanskje vært der en eller to ganger før da.
(Noe sånt).
Det er mulig.
Jeg hadde vel kanskje tatt T-banen, opp til Majorstua, en gang, høsten 1989, og gått og kikket litt i Frognerparken, for meg selv en dag da kanskje.
Det er mulig.
Det husker jeg ikke helt sikkert.
Men men.
Men jeg mener å huske det, at jeg ikke følte meg helt fremmed, i Frognerparken der da.
Når jeg gikk rundt der, sammen med hu Laila Johansen da.
Så jeg hadde nok vært der ihvertfall en gang før, vil jeg nok tippe på.
Hvis jeg skulle gjette.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så festa vel Laila Johansen den bikkja, et eller annet sted da.
Og så dro hu med meg inn, på en kinarestaurant, som lå på Majorstua der da.
En restaurant som var hennes favorittrestaurant, eller noe, vel.
Hu ville vise meg det, at det var noen fine veggdekorasjoner, eller malerier, eller noe, der.
Noe sånt.
Hu snudde nesten i døra, og så dro hu meg med lenger bortover, i den samme gata, (som vel må ha vært Bogstadveien vel), i retning av Majorstua skole da.
Da vi nesten hadde kommet bort til Majorstua skole, (som var den skolen, som hu Laila Johansen hadde gått på da).
Så pekte jeg på en annen, litt mindre skolebygning da.
Og forklarte det, at ‘der går broren min’.
(Den skolen til Axel, den het vel Majorstua Spesialskole, eller noe sånt, tror jeg).
‘Å, er han sånn?’, (eller noe sånt), svarte hu Laila Johansen da.
Så hu likte visst ikke de elevene som gikk på den spesialskolen da, (som var like ved siden av hennes egen barne og ungdomsskole da), skjønte jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Av en eller annen grunn, så ville hu Laila Johansen også vise meg Majorstua skole da.
Hvor hu selv hadde gått på skole, og hatt sex med han maleren da, når hu var helt i begynnelsen av tenårene da, (var det vel).
Hu tok meg med inn i skolebygningen der.
(Noe jeg egentlig ikke ville.
Jeg syntes det var litt rart, å bare gå inn på en sånn barne og undomsskole, uten å egentlig ha noe ærend der).
Det foregikk noe undervisning, eller møte, eller noe, oppe i andre etasjen der da, (var det vel).
Vi gikk nesten opp dit.
Laila Johansen lyttet vel litt.
Og jeg hørte også noen stemmer der, av noen voksne folk, som prata vel.
Så prøvde hu å dra meg med, ned i kjelleren der, på Majorstua skole da.
Men jeg syntes det ble litt vel flaut, å være inne på en sånn barne og ungdomsskole da.
Så jeg ville ikke ble med henne, ned i kjelleren der da.
Så vi gikk ut igjen da.
Jeg tror at hu Laila Johansen også babla noe om, at hu kjente en frisør, som drev en frisørsalong, som het Agaton Sax, (eller noe).
(Kanskje fordi at jeg hadde klaget på det, at jeg hadde problemer med frisyren, eller noe).
Hu mente at jeg burde gå dit, og si at jeg kjente henne da.
Men jeg mener at hu også sa det, at han frisøren, var homo da.
Så jeg gadd aldri å prøve å finne den frisørsalongen.
For jeg var jo tross alt fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes en eneste homo da.
Så jeg syntes at alt som hadde med homo-er og sånt, å gjøre, det var veldig flaut da, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien tilbake, gjennom Frognerparken, så dreit jeg meg skikkelig ut, husker jeg.
Det var kanskje det, at hu Laila Johansen, ville dra meg med ned, i kjelleren, på Majorstua skole, som hadde gjort meg litt svimmel, (eller hva man skal kalle det).
Det er mulig.
Når vi gikk tilbake, gjennom Frognerparken, så pekte jeg ihvertfall på en hoppbakke, og sa ‘å, har dere hoppbakke her og’.
Også var det Holmenkollen(!).
Så jeg dreit meg jo skikkelig ut da.
Og det fikk jeg høre seinere og, fra hu Laila Johansen da, når jeg var i et middagsselskap, hos mora og hvor også moras kjæreste var da, (en var butikksjef i Gullfunn vel), og også Laila Johansen da, som klagde litt på meg, under den middagen, (husker jeg), fordi jeg ikke var så god, på å prate om bilmodeller, (var det vel), og også fordi jeg hadde dumma meg skikkelig ut, når det gjaldt den Holmenkollbakken da.
(Så sånn var det).
Men jeg var litt i ørska da.
Hu Laila Johansen dro meg jo rundt på så mange forskjellige steder, så jeg ble vel litt svimmel etterhvert kanskje.
(Det er mulig).
Og jeg lurte vel kanskje på det, med at hu hadde dårlig syn, og ikke klarte å se bikkja og sånn da.
Så jeg måtte vel følge med på den bikkja også kanskje.
Noe jeg ikke var vant med da.
(Så sånn var det).
Så det ble kanskje litt vel mye nytt for meg, på en gang da.
Det er mulig.
Så sånn var nok kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hjemme hos mora igjen, så forklarte jeg vel det, at jeg ikke hadde noen penger igjen, av studielånet.
Men at Magne Winnem hadde prata om å låne meg noen penger da.
Mora fortalte det, at Laila Johansen, hu hadde egentlig tenkt å søke på jobb.
Men dette hadde ikke blitt noe av, likevel.
(Seinere dette året, så ringte jeg mora, og da hadde hu Laila Johansen flytta til England, sa hu da.
Så det var kanskje et eller annet i forbindelse med den flyttinga, som gjorde at hu Laila Johansen, ikke skulle søke på jobber, likevel.
Hvem vet.
Det er mulig).
Så jeg fikk med et sånt hefte, fra Arbeidsformidlingen, av mora til Laila Johansen da.
Og jeg fikk vel også låne litt penger, sånn at jeg kom meg med tog/t-banen, opp til Kringsjå, hvor Magne Winnem holdt til da.
Så fikk jeg vel låne en hundrelapp, eller noe, av han, tror jeg.
(Selv om jeg ikke husker det her, helt nøyaktig).
Også dro jeg hjem til hybelen min på Abildsø da.
Noe sånt.
Jeg husker også at jeg ringte hu Laila Johansen, noen dager seinere.
(Fra en telefonkiosk, på den andre sida av gata, av Abildsø-kiosken der cirka).
Og fortalte det at jeg bare hadde spist en loff, eller noe, (fra Norol/Statoil, på Abildsø kanskje), den dagen da.
(Etter at hu Laila Johansen hadde spurt om jeg hadde mat og sånn vel).
Men at jeg snart skulle dra opp til NHI, (en del dager, før skolen begynte).
For å hente studielånet mitt da.
(For jeg hadde hørt det, at kontoret på NHI, åpnet igjen, cirka en uke kanskje, før forelesningene der begynte igjen da).
Så jeg avtalte vel å gå ut på kino, med hu Laila Johansen, tror jeg.
Enten før eller etter, at jeg dro ned til Tønsberg, for å besøke mora mi, som da bodde på Borgheim.
For det rakk jeg også, før NHI begynte, husker jeg.
Siden NHI hadde så lang juleferie da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva som skjedde videre, i forholdet, (må man vel kanskje kalle det), med hu Laila Johansen.
Og hva som skjedde, da jeg var på ferie, hos mora mi, på Nøtterøy, (heter det vel, der hvor Borgheim ligger).
Det hadde jeg tenkt å skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 83: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 5)
En sankthansaften, før søstera mi flytta til Berger vel.
Så var Tom Ivar Myrberg og jeg oppe i S-Svingen, (om kvelden da), for å prøve å fange flaggermus.
Da skulle man ta en stein og binde fast i et hvitt lommetørkle.
Og så kaste steinen opp i lufta.
Og så ville flaggermusen bli fanget, inne i lommetørkleet da.
(Ifølge en eller annen kamerat av oss på Bergeråsen da sikkert).
Noe som ikke funka da selvfølgelig.
Men jeg tulla litt.
Også beit jeg to hull, i lommetørkleet.
Sånn at det så ut som at en flaggermus hadde biti i det.
Og plutselig så dukka Christell Humblen og Nina Monsen opp der.
(Kanskje de hadde vært hjemme hos Nina Monsen, som bodde like ved.
Hvem vet).
Og da viste jeg dem det lommetørkleet da.
Og sa at det var nære på, at vi hadde klart å fange en flaggermus.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så var jeg også i S-Svingen der, (noen år seinere da), og skulle skyte flaggermus, med luftgevær da.
En lørdagskveld vel.
Og da, så hadde onkel Håkon grillfest, (eller noe), like oppi der da, (hvor han bodde da).
Og Fru Løff, (Håkon sin svigermor, fra Drammen), var der.
Og det skjønte jeg, siden jeg plutselig hørte et høyt skrik.
Og noe om noe ‘gevær’ da.
Etterfulgt av at Håkon sa at ‘det er jo bare Erik, jo’.
(Eller noe).
Så dem trengte ikke briller, noen i den familien der, det er helt sikkert.
(Kanskje unntatt Fru Løff).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ved siden av S-Svingen der, så bodde Rolf og Edel Stenberg, (mener jeg at dem het).
Og Gry Stenberg, hu forklarte en gang, at hu hadde vært barnevakt der.
Og tarmen til baby-gutten, som hu var barnevakt for, pleide visst å falle ut.
Og da hadde visst Edel sagt til Gry Stenberg da, at da var det bare å dytte inn tarmen igjen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ågot viste meg noen gamle brev en gang, borte på Sand.
Og de brevene, (eller om det kan ha vært noen postkort), hadde poststed ‘Sandbu’ da, husker jeg.
(Og ikke ‘3075 Berger’, som det var, da jeg bodde der).
Postkontoret, (på den tida, som de her brevene var fra), var liksom butikken til Oddmund Larsen da, på Sand da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så der hadde det kanskje vært butikk også i gamle dager da, lurer jeg på nå.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den ene katten jeg hadde, som ble født nede hos Christell og dem, av Christell sin katt Susi.
Og som het Tiger, (noe Jan Snoghøj fortalte meg, da jeg fikk den katten).
Det navnet ‘Tiger’, det uttalte Jan Snoghøj på engelsk da.
Så da fortsatte jeg også med det da.
Siden jeg fikk en katt, av Jan og Christell og dem.
Og de sa at den katten het ‘Tiger’ da, med engelsk uttale.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på barneskolen, så skulle Berger Skole, på noe besøk, i Berger Kirke.
På lærerværelset, så hadde vel lærerne pratet sammen, og blitt enige om det, at vår klasse, (vi gikk vel i femte klasse da, tror jeg), var den stilleste, på skolen.
Så vi skulle sitte i andre etasje der da, i kirken, (i ‘sakrestiet’ da, eller hva det heter).
Men det hadde nok ikke vår klasse tenkt på før, at vi ble sett på som å være den stilleste klassen.
Så etter det, så begynte vi å bråke ganske fælt og bli en del villere vel.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Noe som varte ut ungdomsskolen, (ihvertfall), vel.
Jeg tror det var mange av gutta i klassen, som ikke ville ha på seg det, at vår klasse var den stilleste klassen på skolen da.
Noe sånt.
For vi fikk vel kjeft av klasseforstander Allum, fordi at vi hadde bråka, etter det her kirkebesøket da.
Så sånn var det.
(Ihvertfall sånn som jeg husker det).
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ditlev Castelan han ble en gang tatt for å ha rappa potetgull på Prima, husker jeg.
Det var vel Geir Arne Jørgensen, som sa det, eller noe, tror jeg.
Så han fikk ikke lov å handle på Prima, (i en periode ihvertfall), mener jeg å huske.
Noe som ikke kan ha vært så artig, tror jeg.
Siden Prima, (tidligere Oddmund Larsens kolonial), var den eneste butikken på Sand da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim.
De kom en gang på døra mi, i Leirfaret 4B, for å selge meg en klokkeradio.
(Dette var mens vi gikk på ungdomsskolen vel).
Carl hadde rappa klokkeradioen, fra bestemora si.
Og han trengte penger da.
Så de tagg meg om jeg kunne kjøpe den klokkeradioen da.
Siden de mente at jeg trengte en klokkeradio da.
Siden jeg vel ofte forsov meg på skolen da.
Så det ble til at jeg kjøpte den klokkeradioen, for 30-40 kroner vel.
Noe sånt.
Og den klokkeradioen, den var litt spesiell.
Den var sånn, at alarmen kun virket, hvis det siste tallet, på vekke-tidspunktet, var et ni-tall.
Så det var rimelig spesielt, husker jeg.
Så jeg måtte bare huske at det siste tallet måtte være et nitall da.
Når jeg stilte alarmen.
Noe jeg skjønte etterhvert vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på besøk hos mora mi i Larvik.
Da hu bodde på Tagtvedt.
Så hadde jeg kjøpt luftpistol da.
(En luftpistol som lå på Berger da).
Men det var seksten års aldersgrense, på luftpistol-kuler da.
Så jeg fikk med mora mi, til å bli med meg, i en sportsbutikk, som lå like ved Thorfinns der.
Like nedenfor Jegersborggate der, (i Larvik da).
Sånn at jeg fikk kjøpt luftgeværkuler da.
Mens vi likevel var i Larvik Sentrum liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ganger, (et år eller to før det her vel).
Så kunne mora mi dra meg med på lekebutikken, nedenfor Torget, i Larvik der.
For hu ville at jeg skulle kjøpe meg en smurf.
Mora mi mente det da, at jeg burde kjøpe mange smurfe-figurer da.
Dette hendte vel en 2-3-4 ganger, vil jeg vel si.
At mora mi dro meg med på den lekebutikken, for å kjøpe smurfefigurer da.
(Som vel kosta 6-7 kroner vel.
Eller noe).
Mora mi babla ihvertfall ofte om de her smurfene da.
Selv om jeg egentlig hadde vokst fra smurfer, og ikke syntes at de var så artige lenger vel.
Så det var vel ikke sånn at mora mi klarte å overtale meg, til å bruke så mange penger, på smurfer akkurat.
Men hu klarte ihvertfall å dra med Pia og meg, inn på den lekebutikken noen ganger da, for å se på de her smurfene da.
(Enda jeg vel egentlig gikk på ungdomsskolen, på den her tiden antagelig, og nok var litt for gammel for å leke med smurfer vel.
Men mora mi kunne være litt masete da, noen ganger).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig jeg har skrevet om det her før.
Men vi på Berger IL sitt guttelag, (eller noe).
Vi vant altså Vinn Sande Cup, mens vi gikk på ungdomsskolen.
Vi slo vel Vinn Sande i finalen etter å ha vunnet den første kampen mot Selvik, (eller noe), vel.
Og jeg redda på streken og redda også et frispark(!). (i sluttminuttene), husker jeg.
Odd Einar Pettersen scorte vinnermålet vårt mot Vinn Sande, mener jeg å huske.
(Kampen endte ved 1-0 til oss vel).
Selv om dette var mot alle odds, at vi fra Berger, (som var et ganske lite sted), skulle klare å slå Vinn Sande, (siden Sande var et større sted da).
(Og hendte også på hjemmebanen til Vinn Sande da.
I Sande).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da var også Ronald Lund, (som nettopp hadde flytta til Sande, sammen med sine et år eldre tvillingbrødre Arnt og Eirik.
Siden faren deres hadde gått konkurs vel.
Eller noe).
Han Ronald da, (i klassen vår), han spilte ikke på Berger IL.
Men han var tilskuer da.
Og gikk i lag med flere 3-4 unge Sande-frøkner, rundt banen vår da, før kampen, mener jeg å huske.
Så Ronald Lund hadde nok sjekketriksene i orden, vil jeg nok tippe på.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, før vi skulle ha gym, på ungdomsskolen.
Så hadde Stig Melling i klassen, (en idrettsmann som drev mye med ski og orientering).
Han hadde på seg en treningsbukse, som var så trang, at en blodåre, i tissen hans, var synlig.
Og da kom Jeanette Auli bort til oss gutta.
Fra jentene sin kø da.
(For vi måtte vente utafor gym-garderobene da, til gym-læreren låste opp).
For å chatte med Stig Melling da.
Og det var vel litt spesielt, må man vel si.
Hvorfor ville Jeanette Auli chatte med Stig Melling, akkurat når man kunne se tissen hans, gjennom treningsbuksa?
Nei, det var spesielt vil jeg si.
Jeanette Auli var jo hu som hadde tatt med seg en svært dildo på ungdomsskolen og.
(Som hu hadde fått i gave, av en kar fra Svelvik, som hadde kjøpt en sånn dildo hver til Jeanette Auli og Line Nilsen da.
Fortalte Jeannete Auli meg en gang, ihvertfall, da jeg møtte hu i gangen, på Svelvik Ungdomsskole da, mens hu gikk og bar på den her dildoen da.
Så sånn var det).
Og Jeanette var jo hu som stod utafor Sande Videregående, da jeg var innom der, en gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.
(Russeåret).
Og hadde et russekort, som det stod ‘Jeanette ‘låvedøra’ Auli’ på.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Frode Holm, han sa en gang, i et friminutt, på Svelvik Ungdomsskole, at på loftet hjemme hos dem.
Så hadde de funnet en bok, hvor det stod ‘jødelort’, osv.
Fra før krigen da sikkert.
Men hvorfor Frode Holm fortalte meg det her, det veit jeg ikke.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var også på besøk hos mora mi, på Tagtvedt, den helgen som Bobbysocks vant Melodi Grand Prix.
Jeg husker at jeg gikk bort til Nanset Marked der, og kjøpte avisa.
For å ha noe å gjøre der.
Dette var vel i 1985, så jeg var altså bare 14 år da.
Men pleide nok å lese avisa nesten hver dag, allerede.
(Enten VG eller Dagbladet da, som jeg kjøpte selv, for penger jeg fikk av faren min.
Eller Aftenposten, Drammens Tidende og/eller Svelvik Nytt, borte hos Ågot da.
Siden hu abonnerte på de avisene).
Så aånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi hørte da på Axel, som jo var født i 1978.
Så han fylte syv år, seinere dette året da.
(Så Axel var seks og et halvt år da).
Likevel så ville Axel sitte i barnevogna da.
Når mora vår, Pia, Axel og jeg, skulle gå i butikken, for å handle mat, den helgen, (var det vel. Ihvertfall var dette på rundt den her tida, mener jeg).
Og jeg ble dritflau da, siden mora mi hørte på Axel.
Og gikk med på å kjøre Axel i barnevogna, enda Axel var 6-7 år.
Så det var jo som noe reinspikka galskap, mener jeg.
Jeg satt vel ikke i barnevogna, etter at jeg ble 2-3 år, mener jeg.
Så at en 6-7 åring skulle sitte i barnevogna.
Nei, det er det vel ingen som har hørt om før, (omtrent).
Ingen normale unger vil vel sitte i barnevogna, når de er 6-7 år?
Og ingen normale mødre vil vel adlyde en unge, på 6-7 år, som absolutt vil sitte i barnevogna?
Og ingen normale storesøstre vil vel synes at dette er normalt heller?
Men Pia klagde ikke da, på at Axel skulle sitte i barnevogna.
Og jeg ble flau husker jeg, over de her ‘galningene’ da, (må man vel kalle dem).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var med på et skoleball, på Svelvik Ungdomsskole, et år og.
Det var vel i syvende klasse, mener jeg å huske.
Jeg mener å huske at Carl Fredrik Fallan og jeg, vi prata litt om ei jente, (som også var på det her skoleballet da), fra Svelvik eller Nesbygda, (eller noe), med lyst hår vel.
Som ihvertfall Carl ‘sikla’ litt på vel.
Men jeg husker ikke om han turte å sjekke henne opp.
Og jeg sjekka vel heller ikke opp noen damer, på det her skoleballet, (som var i gymsalen, på Svelvik Ungdomsskole), tror jeg.
Men jeg var ihvertfall der da.
Et år ihvertfall.
Før jeg syntes at det ble for mye mobbing vel, på den skolen kanskje.
Noe sånt.
Så jeg tror ikke at jeg var med på noen skoleball der, i åttende og niende klasse.
(Hvis jeg husker det riktig).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, mens jeg bodde hos bestemor Ågot, den siste sommeren, før jeg flytta til Oslo.
(En lørdagskveld vel).
Så ringte Magne Winnem meg, og ville møte meg, i Drammen.
Så dro jeg inn til Drammen da, (med bussen), for å feste.
Vi dro på Rica, (eller hva det het. For Winnem ville vel dit da), ved den gamle brannstasjonen, på Bragernes da.
(Cirka der jeg hadde vært på den russekroa vel, hvor jeg møtte hu Hege Rønjom igjen da).
Så sånn var det.
Dette kan også ha vært på et helgebesøk, hos Ågot, som jeg var på en cirka 5-6-7-8 av kanskje, etter at jeg flytta inn til Oslo da.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Nå har jeg skrevet om alt jeg husker, fra tida før jeg flytta til Oslo.
Så nå er Min Bok ferdig, mener jeg.
Jeg planlegger også å skrive en Min Bok 2, om det skjedde mens jeg bodde i Oslo, fra 1989 til 2004.
Og så også en Min Bok 3, om det som skjedde, etter at jeg flykta fra Oslo, (etter å ha overhørt at jeg var forfulgt av noe kalte ‘mafian’ der), i 2004 da.
Så jeg regner med at jeg blir ferdig med begge de bøkene, neste år.
(Altså i 2012 da).
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 80: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 2)
En gang, mens jeg gikk på Berger skole, husker jeg.
Så tok jeg meg selv, i å prate Larvik-dialekt, til Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim vel.
Jeg sa ‘jeg hæler ikke’, istedet for ‘jeg orker ikke’.
Og ‘hæler’, det tror jeg ikke at dem sier på Berger egentlig.
Det var sånn som Jarle, en kamerat i Larvik, sa.
Han prata rimelig bred Larviksdialekt da.
Mens mora vår, (Karen Ribsskog), hu prata cirka riksmål da.
Så det som skjedde, det var vel at jeg, begynte å prate Larviksdialekt.
(Selv om jeg nok ikke prata så bredt som for eksempel han Jarle da og Frode Kølner).
Mens Pia, hu begynte ikke å prate dialekt.
Pia prata vel hele tiden riksmål, sånn som mora vår vel.
Et slags språk hvor man uttaler bokmål bokstavelig.
Noe sånt.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående.
Så hadde jeg prata høyt, eller noe, i Pascal-timen.
Og da kjefta Pascal-lærerinna på meg, husker jeg.
Hu var litt langt nede, etter at faren hennes hadde dødd.
Og jeg var nok litt høyt oppe, etter å ha kommet inn på den her samarbeidsavtalen, i Drammen, og etter å ha fått meg jobb på CC, osv.
Så jeg husker at hu Pascal-lærerinna sa at hu kunne ikke la være å kjefte, ‘fordi det er deg’.
Så hu Pascal-lærerinna, hu mente nok at jeg var spesiell da.
Det var nok fordi jeg var så flink i programmering, tror jeg.
Hvis jeg skulle gjette.
Men hu var som sagt litt langt nede, så hva som egentlig foregikk inne i huet hennes, det veit jeg ikke.
Hu var vel i 30-åra vel, og hadde lyst hår, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens vi gikk på ungdomsskolen vel.
Så dro Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og meg, inn til Drammen.
Da vi skulle hjem, så dro vi som vanlig bort til Rutebilstasjonen.
Da dukka det opp en eldre kar der, som sa at han måtte pisse.
Men han var sjenert for at dem skulle kunne se han, fra toget.
Så han lurte på om vi kunne stå liksom i en ring rundt han da.
‘Ja, så klart’, eller noe, sa Ulf Havmo da.
(Noe sånt).
Og Kjetil Holshagen anet heller ikke ugler i mosen da.
Jeg skjønte jo det, med en gang, at dette var noe rart.
Men Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de skjønte ikke noe da.
De var så glad for å hjelpe, virka det som.
Så dem bare fulgte etter da.
Og da måtte jeg nesten følge etter jeg og.
(Jeg dingla vel litt etter Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og han pedo-gubben vel).
Da vi kom fram til han mannen sitt spesielle ‘pisse/runke-sted’, bak Rutebilstasjonen da.
Så begynte jo han å runke, mens Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og jeg, stod der da.
Jeg skjønte vel at det var det han ville, ihvertfall.
For han prøvde liksom å stille oss opp, i en halvsirkel, (eller noe), da.
Men Kjetil Holshagen og Ulf Havmo, de skjønte ikke noe.
De var som hypnotiserte da, av han gubben da.
Som prata til dem på en kameratslig måte da.
Så jeg bare sa at jeg skulle sjekke når bussen gikk.
Også gikk jeg tilbake til der bussene gikk fra da.
(Uten å sjekke når bussen gikk da.
For det visste jeg jo fra før, mener jeg).
Så gikk jeg tilbake da, og sa til Ulf Havmo og Kjetil Holshagen og han gubben da.
At ‘bussen går nå, så nå må vi dra’.
For Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de var som forhekset da, og gjorde alt det han pedofile gubben ba dem om da.
Altså de lot han pedo-gubben utnytte dem da.
(Han pedo-gubben runka da, mens de gutta stod i ring rundt han da.
Bak Rutebilstasjonen der da.
Så sånn var det).
Sånn som jeg skjønte det.
Og de syntes at det var greit liksom.
De trodde kanskje at han pedo-gubben bare skulle pisse.
Hva vet jeg.
Så jeg fikk etterhvert med meg Kjetil Holshagen og Ulf Havmo da.
Og da banna vel Ulf og sa ‘fy faen’, eller noe.
Så det var litt sånn ‘bønda i byen’.
Det var kanskje fordi at jeg hadde bodd i Larvik Sentrum, på slutten av 70-tallet.
At jeg klarte å ignorere det han pedo-gubben sa da.
For han var ganske ‘hypnotiserende’, må man vel kanskje si.
Man kan jo prøve å spørre Ulf Havmo eller Kjetil Holshagen kanskje.
Som kanskje ikke er så flinke, til å uttrykke seg.
Så hva dem egentlig mente at foregikk.
Inni deres kanskje litt forvirrede sinn.
(For å fleipe litt).
Nei, det veit jeg ikke.
Dem ble sånn rare, av å bli prata til, av han pedo-gubben da.
(Det virka nesten som at dem bare syntes at det her var morsomt.
Ihvertfall Ulf Havmo vel.
Men men).
Så det var best å ikke prate noe mer om det her da, mente jeg nok.
Så vi var kanskje ikke voksne nok, til å dra med bussen, inn til Drammen, uten noen voksne.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skoleåret før jeg begynte å studere på NHI.
Så var Øystein Andersen på besøk hos meg, i Leirfaret 4B.
For jeg husker det, at han prata om et studie i Informatikk, ved UIO.
Og at han kjente masse folk, som studerte der.
Og at de folka fant på mye gæernt/sprøtt/morsomt da.
Noe sånt.
Men jeg hadde ikke lyst til å være i et milø, som Øystein Andersen, (mer eller mindre), kunne kontrollere.
Den der Informatikk-gjengen, ved UIO, den hørtes litt vel ‘svett’ ut, for meg.
Så jeg visste at det fantes et studie, i Informatikk, ved UIO.
Som jeg kunne ha gått på.
Men jeg likte ikke det som Øystein Andersen fortalte meg, om miljøet på det studiet.
Jeg så kanskje på meg selv som litt som en japp.
Og da likte jeg ikke å høre om sånne barnslige, ‘nerde-aktige’ greier, som Øystein Andersen fortalte meg om, fra Informatikk-studiet på UIO da.
Så det bydde meg imot, må jeg innrømme.
Så selv om Øystein Andersen fortalte meg om at det fantes et informatikk-studie, ved UIO.
Så hadde jeg ikke noe lyst til å gå der.
Så jeg prøvde ikke engang å søke meg til det studiet.
Etter de historiene som Øystein Andersen fortalte om derfra, når han var på besøk, i Leirfaret 4B da.
(Mens han gliste litt vel, mens han fortalte de her historiene).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev om i et tidligere kapittel.
At Tim Jonassen fra Hyggen og Gjerdes Videregående, ble kalt ‘Tingeling’, av Magne Winnem og dem.
Men det er mulig at det var ‘Timmelim’, som de Røyken-folka kalte han.
Winnem kalte også Tim Jonassen for ‘Timotei’, mener jeg å huske.
Så det var nok et eller annet rart, med Tim Jonassen, vil jeg nok tippe på.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var nok det.
Jeg husker at jeg følte meg litt sliten, en gang, våren 1989 vel, mens jeg gikk på Gjerdes Videregående da.
Dette prata jeg med Fred Bing, i klassen, om, husker jeg.
Jeg stakk innom en helsekost-forretning, i Gågåta, på Bragernes, i Drammen.
Også fant jeg noen slags vitaminer da, som var i et glass da.
Så prøvde jeg å finne Fred Bing igjen.
Gågata var full av folk.
Og jeg trodde at jeg så Fred Bing.
(Utafor Varemagasinet Lyche der vel).
Så jeg visste han det glasset med vitaminer, (som jeg nettopp hadde kjøpt), da.
Men så var det bare en annen kar, som hadde på seg den samme jakka osv., som Fred Bing da.
Og som trodde at jeg prøvde å selge narkotika, eller noe, vel.
Så det ble veldig dumt, husker jeg.
For jeg var rimelig sliten og, på den her tida.
Så jeg klarte ikke å få forklart meg noe heller.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg nevnte også for Øystein Andersen, da jeg bodde i Leirfaret 4B.
At jeg hadde lyst til å bo i Oslo, og ha MTV, osv.
(Viggo Snoghøj hadde jo kopiert en hel videokassett, (i Danmark), full av musikkvideoer, fra MTV, til Christell da, som hu pleide å ha med, opp i Leirfaret 4B da).
Da kalte Øystein Andersen MTV for ‘brainwash-channel’, husker jeg.
Noe jeg ikke skjønte så mye av vel.
(Av hvorfor Øystein kalte MTV for brainwash).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er jeg ferdig med den siste notatboka, som jeg kjøpte, i forbindelse med denne boka.
Men jeg har en eller to notatbøker igjen.
Hvor det står en del fler erindringer, som jeg ikke har klart å fått fletta inn riktig da, i de riktige kapitlene.
Så det blir nok et par kapittel-deler til, ihvertfall, på denne boka.
Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.
Vi får se.