johncons

Stikkord: Karen Ribsskog

  • Min Bok 4 – Kapittel 9: Mer om Pia

    Pia er jo en marxist, (må man vel si, hun pleide å ha sosialistisk ungdom-plakater på veggen, da hu bodde på Sand, mener jeg å huske, ihvertfall), hun er en rebell, må man vel si, siden hu flytta opp fra Haldis og faren min, og til meg, (skoleåret 1988/89), og hu er feminist, (tror jeg), og afrikansk borgerrettighetsforkjemper, da.

    Hu er nesten som Krutsjov, (som banket med skoen sin, i bordet, i FN, på 60 eller 70-tallet), eller som Yngve Hågensen eller Gro Harlem Brundtland, som liksom skriker fælt da, ofte, istedet for å prate vel.

    En enda mer skrikete versjon av Gro Harlem Brundland, kan man vel kanskje kalle søstera mi.

    Mens jeg er mer som Kåre Willoch, da.

    Så Pia og jeg, vi er som hund og katt eller Kåre og Gro, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om Pia og jeg, er veldig forskjellige, så støttet jeg hennes opprør, mot faren min.

    For jeg syntes at faren min var så uansvarlig, siden han hadde latt meg bo alene, siden jeg var ni år, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden at begge mine foreldre hadde liksom støtt meg fra seg, da.

    Så prøvde jeg heller, (som ung voksen), å få det til sånn, at vi hadde et samhold, oss tre søsknene, Pia, Axel og meg.

    Siden jeg liksom hadde en slags tomhet da, i livet mitt.

    Siden jeg hadde et dårlig forhold, til begge mine foreldre, (må man vel si).

    Og siden jeg derfor heller ikke hadde så mye kontakt, med mine andre slektninger, annet enn søstera mi og broren min da, som begge bodde i samme by som meg, nemlig Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er altså sånn, (vil jeg si), at man liksom må tenke seg om, før man spør Pia om noe.

    For hu er sånn, at hvis man spør henne om noe hu ikke liker å prate om.

    Så begynner hu å hyle og skrike, da.

    Så man kan nesten ikke bare spørre henne om ting.

    Man må nesten vente og høre hva hu velger å fortelle selv, om forskjellig, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og man kan også si det, at Pia, er litt sjuskete.

    Når for eksempel mora vår, var på besøk hos oss, på Ungbo.

    Så husker jeg at hu sa det, at det var meg hu måtte låne reine håndklær av.

    Og at søstera mi ikke hadde noe særlig bra rutiner for å vaske klær da.

    (Noe sånt).

    Og en gang, som Pia vaska klær, (i en vaskemaskin, som vi på Ungbo, spleisa på å leie, fra Thorn, siden den vaskekjelleren var så upraktisk).

    Så lot Pia tøyet sitt ligge, i vaskemaskinen, i flere dager, da.

    Og da jeg turte å ta opp det, neste gang jeg så søstera mi.

    At hu måtte huske å ta ut tøyet etter seg, når hu vaska klær.

    Så ble søstera mi fly forbanna, og sa at jeg ikke måtte blande meg opp i hennes liv.

    Men jeg blanda meg bare opp i den vaskemaskinen, (som jeg var med å spleise på), egentlig.

    Så søstera ga et litt forvirra inntrykk, vil jeg si.

    Når hu mente at jeg blanda meg opp i hvordan hu levde sitt liv, bare fordi jeg mente at hu måtte ta ut tøyet etter seg, av vaskemaskinen.

    Men jeg blanda meg egentlig ikke opp i livet hennes.

    Men jeg blanda meg bare opp i hvordan hu brukte vaskemaskinen.

    Og den ble leid i mitt navn, fra Thorn, og jeg betalte like mye som henne, for å bruke den.

    Og så begynte Pia å overdramatisere da, (eller hva man skal kalle det), å si at jeg blanda meg opp i livet hennes.

    Så Pia har ikke beina på jorda, vil jeg si.

    Hun har en dårlig virkelighetsoppfatning da, (vil jeg si).

    (Hvis hu ikke bare spiller, da).

    Så det er nesten som et mareritt, å bo sammen med søstera mi, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 3: Grønland

    Noen uker etter at jeg var ferdig med militæret, så var Pia og jeg på et besøk, hos vår mor, Karen, som da bodde i en leilighet, på Borgheim, på Nøtterøy.

    Bestemor Ingeborg var også der, sammen med en dansk venninne, som jeg seinere har lurt på om var Bente Ravn, (og som jeg seinere har lest om, i Holger baron Adelers arveoppgjør-papirer, som jeg fikk tilsendt fra Rigsarkivet i Danmark, siden jeg drev med slektsforskning), at arvet Holger baron Adeler, (den siste slektning etter Cort Adeler), sammen med sin bror, Palle Ravn.

    Under middagen, så ble jeg spurt om det var tøft, i militæret, (eller noe sånt).

    Og jeg begynte å skulle fortelle om vinterøvelsen og alt det andre, som jeg har skrevet om i Min Bok 3.

    Men da utbrøt Bente Ravn, (eller hvem hu danske venninna av bestemor Ingeborg, egentlig var), at jeg måtte ikke snakke om militærtjenesten min, for den og den hadde vært i militæret på Grønland, sa hun, mens hun så på bestemor Ingeborg, for å forsikre seg om at hun hadde rett, da.

    Og da ble jeg litt paff, (må jeg innrømme), for jeg hadde jo ikke fått snakket noe særlig med hverken min mor eller mormor, om alt det som hendte i militæret.

    Og det var vanskelig for meg, som nordmann, å si noe om, hva som var tøffest, av Geværkompaniet, (som var en tøff og krevende tjeneste), og noe greier på Grønland, som jeg ikke skjønte helt hva var.

    Så da holdt jeg bare kjeft, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg har vel tenkt det seinere, at det kanskje var litt uhøflig av Bente Ravn, (eller hvem hun danske damen egentlig var), å begynne å ‘bable’ om noe danske greier, når hu var på besøk i Norge.

    For det er jo ikke sånn, at Danmark og Norge, er det samme landet lenger, liksom.

    Selv om det kanskje kunne virke sånn, i det her middagsselskapet, til min mor da, sommeren 1993.

    (Når hu Bente Ravn begynte å sammenligne Geværkompaniet med noe danske militærgreier, (må det vel ha vært), på Grønland, da).

    Og Grønland har jo vært norsk og, så det var vel kanskje et litt betent tema, å ta opp.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før middagsselskapet, til mora mi, så hadde jeg sitti i sofaen hennes, og lest på en bok, som hu hadde i bokhylla si.

    Og det var ‘Victoria’, av Hamsun.

    Men jeg hadde hørt den boka, på radioen, helt på begynnelsen av 80-tallet, på NRK vel.

    Så jeg bare skumleste, i den boka, (må jeg vel si).

    For jeg prøvde å bli ferdig med den, før toget mitt tilbake til Oslo, skulle gå da.

    For jeg orka ikke å låne den, for jeg ville vel ikke at det skulle bli noe mas da, om å levere tilbake den boka.

    Bestemor Ingeborg satt også i stua der, mens jeg leste den boka, husker jeg.

    Og jeg mener at hu klagde, til Bente Ravn, (var det vel), på at jeg leste for fort.

    Og at hu ikke likte den moderne måten, som jeg leste bøker på, da.

    Men det var ikke sånn, at jeg pleide å lese bøker så fort.

    Men det var fordi jeg ikke hadde lyst til å låne med meg den boka, og fordi at jeg hadde jo hørt den boka, på radioen før, så jeg kjente jo til mye av handlingen, da.

    Og samtidig så var jeg kanskje litt anspent, siden bestemor Ingeborg jo ikke hadde villet låne meg penger, det siste året, som jeg gikk, på NHI, når jeg hadde spurt henne, i et brev, om jeg kunne få låne noen penger, siden jeg hadde så mye å gjøre, på NHI da, (et par år før det her).

    Og kanskje fordi, at bestemor Ingeborg, hadde med seg en dansk venninne, som jeg ikke visste hvem var.

    Men som både søstera mi og mora mi tydelig visste hvem var da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter maten, så gikk vi alle fem, ned til sjøen, som ikke var så langt unna der mora mi bodde, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hun venninnen til bestemor Ingeborg, skulle dra hjem.

    Så var jeg fortsatt rimelig satt ut, etter den her ‘Grønlands-avbrytinga’ hennes, ved middagsbordet, da.

    Så jeg bare så på hva Pia gjorde.

    Og Pia kysset henne på kinnet, for å si hadet, da.

    Så da gjorde jeg det samme, husker jeg.

    Og da sa hu venninna til bestemor Ingeborg, at jeg var ‘europeisk’ da, husker jeg.

    Så det var tydeligvis feil, å kysse henne på kinnet, da, (fant jeg ut).

    Men jeg ble rimelig satt ut av den her Grønlands-pratinga hennes da.

    For det er jo ikke sånn i Norge, at det er vanlig, å prate om at den og den i slekta, har vært i militæret, på Grønland.

    Så hu Bente Ravn kunne nesten like gjerne ha snakka om at den og den hadde vært i militæret i Afrika, for min del.

    Så jeg ble litt satt ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom tilbake til Ungbo igjen.

    Så husker jeg det, at jeg nevnte det her med Grønland, for Glenn Hesler, som vel satt i stua der, når Pia og jeg kom tilbake, (mener jeg å huske).

    Glenn Hesler flytta seinere inn på Ungbo der, etter at han fikk meg, til å mase på Ungbo-dama, om han kunne få rom der, da.

    Men det var etter at først ei Stovner-dame, (mener jeg det var), som het Hildegunn, flytta inn, på Inger Lise sitt gamle rom, (det nærmest stua).

    Og Pia fikk så sitt eget rom der, (nemlig Wenche sitt gamle rom).

    Og så fikk Glenn det rommet som var mellom Pia og mitt rom, (nemlig Anita og Ali sitt gamle rom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 3: Mer fra den første tiden på Terningmoen

    Jeg skrev jo om det, i det forrige kapittelet, av Min Bok 3, at det bodde folk med etternavn som begynte på ‘P’ og ‘R’, på det første rommet jeg bodde på, på Terningmoen.

    Men det er mulig at det også var folk med etternavn som begynte på ‘S’, som bodde der.

    Jeg mener at en ved navn Erik Solberg, fra Aurskog, også bodde på det samme åttemannsrommet, som Pettersen fra Fredrikstad, Prestsveen fra Brumundal, han idrettsmannen fra Bærum og meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solberg sa at Snorre Kompagniet, (der hvor jeg fikk massert pikken min, av ei brunette, som gikk forbi oss, da jeg var der sammen med Magne Winnem og Andre Willassen en gang, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), var det utestedet i Oslo, med de fineste damene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solberg, han slutta i Geværkompaniet, etter noen uker vel, for han skulle starte opp et firma, sammen med en kompis, og fikk da fritak for førstegangstjenesten da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Man ble nesten litt ko-ko, av å være inne på leirområdet, på Terningmoen, hele tiden, i begynnelsen.

    For de første par ukene, (var det vel), så fikk vi ikke lov å gå ut av leieren engang, (selv ikke etter at tjenesten var slutt, om kvelden).

    Så da vi endelig fikk helgeperm, etter noe sånt som en eller to uker der vel.

    Så ble det som noe veldig spesielt da, husker jeg.

    Og det var en fantastisk følelse, å kunne gå utafor leirområdet, i Elverum, som en fri person igjen, da.

    (Selv om denne friheten bare var for en helg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På permoppstillingen, på fredager, så måtte vi stille i permuniform da.

    Permuniformen, det var liksom en slags pynteuniform da.

    Vi hadde to feltjakker.

    En som vi skulle bruke når vi krøyp i gjørma.

    Og en som vi skulle ha på osv., når vi hadde perm.

    Og under den feltjakka, så hadde vi permuniform da, som var liksom fin-uniformen da.

    Og på skjorta, til permuniformen, så hadde vi birkebeiner-merket, på venstre skulder da.

    Og eventuelle skyttermerker, osv., foran på en skjortelomme da, (var det vel).

    Også hadde vi også to par feltstøvler, og det ene paret, det skulle vi bare bruke, når vi hadde perm.

    Så det paret, det så etterhvert mye finere ut da, enn de feltstøvlene vi hadde på oss, når vi krøyp i gjørma og sånn da.

    Og vi hadde også på oss en grønn beret, med olavsmerke på da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var jo sommeren 1992, at vi fikk vår første helgeperm, så vi hadde nok ikke på oss feltjakka.

    Jeg husker at Pettersen, fra Fredrikstad, og meg, vi gikk ned til en matbutikk, ved siden av postkontoret, i Elverum, (hvor vi pleide å heve lønnssjekkene våre, fra militæret da), og kjøpte avis og røyk og sånn vel.

    (Noe sånt).

    Også dro vi på et gatekjøkken like ved, og bestilte hamburgere da.

    Og da dukka det opp en mann og kona hans, og satt seg ved et annet bord, like ved Pettersen og meg da.

    Og det var vel kompanisjef Isefjær, og kona hans, tror jeg.

    Og jeg husker at jeg var litt sånn salig nesten, av å endelig få komme ut av den militærleiren igjen da.

    Så jeg husker at jeg prata med Pettersen om, at jeg lurte på om vi fikk mer draget på damene, siden vi hadde på oss militæruniformer, osv.

    For jeg hadde vel lest i et ukeblad, eller noe, at kvinner tente på menn i uniform da.

    Og det tror jeg at Isefjær må ha hørt, (at jeg prata om det her), hvis jeg ikke tar helt feil.

    For jeg var i en slags lykkerus da, over å endelig få litt frihet, fra militæret igjen da.

    Siden det å være under kommando, 24 timer i døgnet, i flere dager i strekk, var noe helt ukjent for meg da.

    Som hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, og var vant til å ha mye frihet da.

    Så det virka vel som at kompanisjef Isefjær spionerte på oss, synes jeg, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første helgepermene, så tenkte jeg sånn, at jeg må få noe avveksling, fra det her militærgreiene.

    For jeg syntes nesten at jeg ble hjernevaska av det da.

    (Noe sånt).

    Så da jeg kom med toget til Oslo, tidlig en fredag kveld, i juli/august vel, i 1992 da.

    Så ringte jeg søstera mi Pia, som hadde flytta inn i et bofelleskap, sammen med Siv fra Røyken og Monika Lyngstad, fra Røyken.

    I en leilighet, i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, i Oslo.

    For min kamerat, fra Gjerdes videregående, Magne Winnem han hadde jo blitt sammen med Elin, og hadde blitt festbrems da, (må man vel si).

    Og min tremenning, Øystein Andersen, han hadde jo vært nesten hatsk mot meg, for han mente at jeg ikke kom til å klare militæret og sånn da.

    Så vi hadde krangla skikkelig, og han skulle også i militæret, noen uker etter meg da.

    Han skulle på noe greier, i luftforsvaret vel, på Madla, ved Stavanger vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dessuten, så var det sånn i militæret, på den tida jeg var der, at det nesten ikke var noen damer der.

    Og Andre Willassen, han fortalte meg, på den dansketuren, som han og Magne Winnem og jeg, var på, mens han og Winnem begge var i militæret.

    At man ble kåt av å være i militæret.

    ‘Hvorfor det’, husker jeg at jeg spurte, på toget.

    Men da svarte dem ikke vel.

    Men det som var gjengs måte, å forklare om det her på da.

    Blant folk som var i militæret, osv.

    Det var å fortelle en vits, om noen karer, som var i militæret, ved grensa til Russland vel.

    Og da de var der, så var det mest kvinnelige de så, under hele tjenesten, det var en damesykkel.

    Og da de fant den, så hadde alle gutta løpt fram, for å lukte på setet.

    Denne vitsen fortalte vel både Winnem og Willassen vel, og også noen medsoldater, som jeg avtjente verneplikten sammen med, på Terningmoen da.

    Så man blir kanskje litt jentegæern, av å være i militæret da.

    Kanskje det også var litt derfor, at jeg ringte søstera mi, og spurte om jeg kunne besøke henne og venninnene hennes da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste ikke helt veien, til der hvor søstera mi bodde.

    Pia prata noe om restauranten ‘Den hvite hesten’, eller noe, muligens.

    Hvis ikke det var ei jeg spurte, som jobba på en Hydro-stasjon, nede i Maridalsveien vel.

    Men jeg fant fram til slutt da.

    Om enn ikke uten at noen karer, i en bil, som kjørte forbi meg, på veien, ropte ‘syl’ etter meg da.

    Syl det var noe, som erfarne soldater, kalte rekruttene da.

    Syl var forkortelse for ‘syltapp’.

    Hva nå det betyr igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi ble jo drevet så hardt, i Geværkompaniet, at noen ganger, så lukta jeg helt jævlig, når jeg kom opp til søstera mi og dem da.

    Så jeg måtte låne dusjen dems og sånn da, husker jeg.

    Og en gang, mens jeg lånte dusjen der, så husker jeg det, at min søsters venninne, Monica Lyngstad, (fra Røyken), hu spurte de andre der, (overhørte jeg), om de skulle ødelegge bereten min, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Siv fra Røyken, (som var en pen brunette), en gang krangla med en kar fra Røyken vel, (muligens Glenn kanskje), om hvem av de to det var, som hadde gått i fella til den andre.

    For de hadde hatt sex sammen da, virka det som for meg da.

    Men da ble jeg litt sjenert, tror jeg.

    For jeg kjente nesten ikke noen av de folka der.

    Unntatt søstera mi da.

    Og hu var jo søstera mi liksom.

    Så da holdt jeg bare kjeft, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kjøkkenet, i leiligheten deres, i Christies gate, så hadde Siv, Monica og søstera mi, en tegning, som forestilte de tre jentene, mens de gikk ned til stamstedet deres Jollys, i Storgata da.

    De jentene, de tok meg seinere med ned til Jollys, noen av de helgene, som jeg var på besøk hos dem.

    Og det visste seg det, at Jollys, det var et utested, hvor det nesten bare vanka afrikanere da.

    Så jeg kunne ikke gå på doen der, uten at noen afrikanere, spruta noe vann, eller piss, eller hva det kan ha vært, over i det avlukket, som jeg stod i da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens en av de da prata om at han ikke ville ha gått dit, hvis han var meg, (overhørte jeg, at det ble prata om, på engelsk da, mens jeg var inne på dassen der da).

    På grunn av noe med at de var utlendinger, eller kriminelle, eller noe sånt, kanskje vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv, hun var jo en brunette, som veide kanskje 40 kilo, eller noe vel.

    Hun var ganske lav da.

    Og hu hadde det miste soverommet der, husker jeg.

    Og hu var sammen med en svær, mørk neger, som nok veide bortimot fire ganger så mye som henne, hvis jeg skulle gjette.

    Og en gang, som jeg var der, en helg, som jeg hadde perm, fra Geværkompaniet.

    Så var også mora mi, Karen Ribsskog, på besøk der, (husker jeg).

    (Fra Borgheim, på Nøtterøy, vel).

    Og mens mora mi, søstera mi og meg, var i stua, i Christies gate der.

    Så var Siv og negeren inne på rommet til Siv da.

    Hvor det bare var plass til en dobbeltseng, omtrent vel.

    Og sikkert kosa seg der da.

    Noe som virka rimelig spesielt og vel usømmelig, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De her tre jentene, de røyke også en del hasj.

    Og de hadde en cirka to liter, firkanta, tom saftflaske, som de hadde smurt inn med stearin, og som de brukte som en slags vannpipe da, viste de meg, da de flytta ut derfra, (var det vel).

    Og Monica Lyngstad solgte også hasj.

    Hun hadde en liten hasjvekt, husker jeg, som hu viste fram, da de flytta ut derfra, sommeren 1993, og broren hennes dukka opp der, med bil, for å kjøre tinga deres hit og dit da.

    Og noen måneder før det igjen, så var jeg med Pia og Monica Lyngstad, på et utested nederst på Grunerløkka, (som het Thorvalds muligens vel, eller noe sånt).

    Og der ble Monica Lyngstad kasta ut, for å ha prøvd å selge hasj da.

    Så Pia og jeg måtte også gå ut.

    Og da sparka Monica Lyngstad til en fakkelboks, (husker jeg), som stod utafor det utestedet da.

    Sånn at fakkelboksen traff søstera mi, Pia, i beinet, var det vel.

    Men når jeg spurte dem, om hvorfor Monica hadde sparka den fakkelboksen, på søstera mi.

    Så svarte ingen av dem noe forståelig vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste episodene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 106: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XII

    Fra da jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så husker jeg det, at noen lokale damer, stod og prata sammen, ved kassene, (hvor jeg satt og jobba), i butikken da.

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte, at de her damene sa, at Matland var kjent for å ha kjekke gutter, som jobba der.

    Hvis de hadde lyst til å se noen kjekke gutter liksom, så kunne de bare gå ned til Matland, husker jeg at jeg overhørte, at de her damene, i begynnelsen av 20-årene vel, prata om da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han var jo, (av en eller annen grunn), veldig kjent i Oslo, når jeg flytta dit.

    Og vi pleide å dra rundt på alle utestedene i byen, omtrent.

    Både i russetida, og i årene etterpå.

    Av den grunnen så hadde jeg vært på for eksempel Head On før det ble Head On og på So What før det ble So What.

    Og så videre.

    Winnem viste meg vel en gang noen utesteder ved Saga kino, tror jeg.

    Og en gang, etter at Winnem ble sammen med Elin, (og da ble festbrems, må man vel si).

    Så pleide jeg fortsatt å gå en del på sånne pub-til-pub-runder, i Oslo, men da uten Winnem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så gikk jeg og surra på de utestedene ved Saga kino, igjen da.

    Og jeg hadde havna på et sted, som jeg prøvde å skjønne, hva det var med da.

    (Jeg tror muligens at Winnem hadde ‘hypet’ dette stedet.

    Noe sånt).

    Og der jeg stod ved bardisken, og kjeda meg, så stod det også en litt kjedelig utseende mann, (må man vel si), som var 10-20 år eldre enn meg vel.

    Og som folk gratulerte og sånn.

    Og jeg lurte litt på, hva som var poenget med det her utestedet.

    Og på hva som var så spesielt med han karen.

    Jeg stod der og kjeda meg da.

    Så prøvde jeg å si noe greier til han karen da, som alle gratulerte.

    (Dette var et sted som spilte opera vel, av alle ting).

    Og han svarte meg, at ‘du er jo banal’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje et homsested det her.

    Noen lesber prata til meg der og, mener jeg å huske.

    (De trøsta meg vel, noen av de, siden jeg kjeda meg så mye der.

    Noe sånt).

    Og en av lesbene, prata til de andre, om meg, til andre, (hvis jeg husker riktig), og sa noe sånt som, at ‘jeg kjenner typen’, osv., om meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var vel ganske full da, og ikke så vant med damer, så jeg lot de vel bare prate dritt om meg da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere har jeg forresten lurt på, noen ganger, om han som ble gratulert så mye, om det kan ha vært forfatteren Ingvar Ambjørnsen, på et av sine vel sjeldne Oslo-besøk.

    Men det skal jeg ikke si sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, iløpet av første halvdel, av 90-tallet, når jeg oppholdt meg utafor et utested, i Universitetsgata, som vel var Barock vel.

    Så satt det ei norsk jente i slutten av tenårene vel, og grein der.

    (Ei med mørkt hår vel).

    Og noen tøffe utlendinger, sa til henne, at hu måtte bli med, en bestemt utenlandsk unggutt hjem da.

    Jeg turte ikke å si noe, for Oslo var nesten dominert av utlendinger, syntes jeg.

    Så jeg tenkte at det var sånn, at hvis jeg begynte å krangla med en eller tre av dem, så fikk jeg sikkert alle de andre etter meg og.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var hos onkel Runar, på tannlegetimer, i 1990, var det vel.

    Så nevnte onkel Runar det, at mine to fortenner, som ble skallet av, da Kjetil Holshagen, trøkte hue sitt opp i colaflaska mi, på første halvdel av 80-tallet, på Bergeråsen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    At de fortsatt så små ut.

    Onkel Runar hadde nemlig ikke gjort de fortennene mine like lange igjen, som de var, før de ble skallet av da.

    Fordi at han, (som han sa), trodde at de andre tennene mine ville bli slitt ned.

    Men på begynnelsen av 90-tallet, (altså kanskje 6-7 år etter at de tennene mine ble skallet av), så så fortsatt fortennene mine rimelig korte ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da mora mi, (Karen Ribsskog), bodde på Tagtvedt, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så fikk hu nye pupper, på statens regning, husker jeg.

    Hu skulle få løfta/stramma på dem, sånn at de ble mindre som hengepupper da, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Noe som jeg husker at jeg syntes at var rimelig spesielt og litt flaut, å tenke på da.

    Men men.

    Det at damene opererte puppene sine sånn, det var bare noe man leste om i ukeblader og sånn, (mer eller mindre tilfeldig), syntes jeg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det var vel Pia kanskje som fortalte om det her da.

    Og da prata jeg vel med mora mi om det da, i andre etasje, i huset dems, i Hestehavna, på Tagtvedt da.

    (Mener jeg å huske).

    En helg som jeg var på besøk der, fra Bergeråsen da.

    (Hvis det ikke var mora mi selv som begynte å fortelle meg om det her da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så var det ei ung dame, med mørkt hår vel, som jobba, i spesialvareavdelingen.

    (Det var kanskje derfor det var så mye rot med prislappene, på varene der, siden at hu dama kanskje var litt rotete?

    Hvem vet.

    Hm).

    En gang, da det var stille i kassa antagelig, så husker jeg det, at jeg gikk inn i spesialvareavdelingen der, for å finne en pris, eller noe.

    Og da stod hu tenåringsjenta, (var hu vel fortsatt), og chatta i en trådløs telefon der, husker jeg.

    ‘Nå kom det inn en høy og kjekk ung mann her’, sa hu på telefonen, når jeg kom inn der da.

    (Til venninna si da, eller hvem det kan ha vært).

    Så hu hadde jeg tydeligvis draget på da.

    Men det var ikke sånn, at jeg snakka så mye med henne, akkurat.

    Og jeg var jo rimelig sur på den spesialvareavdelingen, siden de rota så mye med prisene der da.

    (Og Lars Erik Koritov, (sjefen hennes), hadde vel kanskje blitt litt sur, hvis jeg hadde sjekka henne opp og.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg skrev det forrige kapittelet, igår, så har jeg kommet på en del fler episoder, som hendte, på OBS Triaden, med mere.

    (Fra tiden før jeg måtte inn til førstegangstjeneste).

    Så det blir nok ihvertfall et kapittel til, av Min Bok 2, som jeg skal prøve å få skrevet, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 84: Mer fra OBS Triaden, mm.

    I ferskvareavdelingen, (før den gikk konkurs), så jobba det også ei dansk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, husker jeg.

    Hu gikk i kassa mi en gang, husker jeg.

    (For å kjøpe lunsj, eller noe, vel).

    Og jeg prøvde å tulle-prate på dansk da.

    (Siden jeg hadde en dansk mormor da, (nemlig bestemor Ingeborg)).

    Så jeg prøvde å si ‘min bestemor er dansk’, med dansk-aktig uttale da.

    (Noe sånt).

    Og da, så sa hu danske, i ferskvaren, at da trodde hu det, at bestemora mi måtte være fra København.

    Og det var jo riktig da, bestemor Ingeborg var jo født og oppvokst på Sjælland, nemlig i Fredriksverk og i København da.

    I den danske overklassen, som datter av en fabrikkeier som eide en av Danmarks største fabrikker.

    (Nemlig jernverket i Fredriksverk da.

    Og hennes bestefar eller oldefar skjenket byen havnen der da.

    Og bestemor Ingeborg vokste opp herskapelig da, i en stor direktørbolig der.

    Og hun hadde privat-lærerinne, (sammen med sine søsken), har jeg lest på nettet.

    Og hun var etter adelige/kongelige og hennes morfar, (Anders Gjedde Nyholm), var også Chef for Generalkommandoen, tilsvarende det som heter forsvarssjef, i dag).

    Men jeg svarte ikke noe, da hu danske i ferskvaren, spurte om min mormor var fra København.

    (Siden hu syntes at jeg snakket som en fra København da kanskje, når jeg tulle-snakket på dansk).

    For på den her tiden, så var jeg vel ikke helt sikker på, på hvilken øy, som Fredriksverk lå da.

    For alt hva jeg visste så kunne like gjerne Fredriksverk, (eller om det skrives Fredriksværk), ligge på Jylland eller Fyn, som på Skjælland.

    (For alt hva jeg visste, liksom).

    For det var ikke sånn at noen i slekta mi hadde dratt meg ned, for å se på den byen, Fredriksverk, som en av mine danske forfedre, hadde eiet et stort jernverk og skjenket byen havnen i.

    Nei, det var det aldri snakk om engang, at jeg skulle på noe ferie, eller noe sånt, ned dit.

    Kanskje fordi at bestemor Ingeborg sin far, han mistet jo dette jernverket.

    Fordi han ikke ville være ‘jovial’, som min mormor sa, når jeg ringte henne, her fra England, et år eller to, før hun døde, i 2009.

    For han eide visst det jernverket sammen med en svoger, som visst gjorde et eller annet slags ‘lureri’ nesten da, sånn at min oldefar mistet sin del av jernverket da.

    (Noe sånt).

    Og min danske oldefar, han begynte da etterhvert heller å jobbe som agent/grossist, i København, for noen store, tyske rederier, (var det vel), i mellomkrigstiden da.

    (Etter at min mormor og de først hadde bodd en stund i Tyrol, (fortalte min mormor, på telefonen).

    Etter at min oldefar mistet sin del av det berømte jernverket da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også ei nordlandsk dame vel, som jobba i den ferskvareavdelingen, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Jeg kunne vel ikke alt på rams, på den her tiden, om at min morfar, Johannes Ribsskog, hadde vært rådmann, oppe i Hadsel, (i Vesterålen), på 50 og 60-tallet.

    Men det er mulig at jeg huska det min mor noen ganger sa.

    På 70-tallet, osv.

    Nemlig at det bare fantes ‘en gate’, i Stokmarknes, (hvor hu vokste opp).

    Og at jeg eventuelt fortalte det her, til hu nord-norske, i ferskvareavdelingen da.

    Det kan tenkes.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, som jeg jobba, som ansvarlig, den første dagen, som sommer-spesialvare-avdelingen, var åpen, våren/sommeren, 1992.

    Så var det en veldig høy diff, i kassa, husker jeg.

    Som jeg vel fikk skylda for, (eller ihvertfall kjeft for), vel.

    Men de her spesialvaresjefene.

    (Det vil si Lars Erik Koritov, som var sjef for spesialvareavdelingen, på OBS Triaden da.

    Og en annen kar, som antagelig må ha vært sjefen for spesialvareavdelingen, på OBS Lillestrøm, (siden Forbrukersamvirket i Lillestrøm kjøpte opp OBS Triaden, etterhvert da, etter at han disponent Skjalg, slutta/fikk sparken vel).

    Disse kara, de var sikkert flinke, når det gjaldt spesialvarer.

    Men når det gjaldt kunnskap om kassaapparater, så var de ikke helt på topp, tror jeg.

    For dagen før jeg jobba der, (var det vel).

    Så hadde vi hatt et møte da, (som jeg har skrevet om tidligere. Da jeg sa at kassa burde være boltet fast, for den stod bare løst da, oppå et bord, eller noe).

    På det møtet, (eller hva man skal kalle det), så ble det foretatt en del prøveslag.

    For det var noen dyre varer, (som jeg ikke husker nøyaktig hva var, som ble solgt der.

    Bildekk muligens).

    Og jeg visste jo ikke hva som ble gjort, med den kassa, før jeg skulle jobbe i den avdelingen, dagen etter, eller noe.

    Men etter at det var en høy diff der da.

    Så skjedde det, at ei dame på kontoret, (ikke Klara, for hu mista vel jobben, omtrent da disponent Skjalg slutta, tror jeg), så på rullen.

    Og da så hu det, at det hadde blitt foretatt masse prøveslag da, på flere hundre kroner da, flere av de.

    Så det var jo grunnen til diffen da.

    At vi hadde testa kassa, dagen før.

    Uten at kassa hadde blitt nullstilt i mellomtiden.

    Fortalte hu kontordama meg, mens hu lo/smilte litt da, av at det gikk an liksom, å tøyse/rote sånn, liksom.

    Men jeg vet ikke om Lars Erik Koritov, skjønte hva som hadde skjedd.

    Når det gjaldt grunnen til at det ble så høy diff.

    Og når det gjelder han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm, så nok ikke han med seg det, tror jeg, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men han kjefta vel på meg, fordi at noen sedler hadde falt bak kassaskuffen, (mener jeg å huske).

    Fant vi ut, når vi tok oppgjøret, etter den første dagen da.

    Men dette var et kassaapparat, som jeg ikke var vant med.

    Og det var vel ikke drop-safe der heller, tror jeg.

    Så sedlene fløyt liksom, i kassa der da.

    Men hva skulle man gjøre, når det ikke var drop-safe der liksom?

    Nei, det var ikke så mye jeg kunne ha gjort da egentlig, (vil jeg si).

    Men han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm da.

    Han ble sur på meg, på grunn av de her tingene da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg fikk vel ikke lov å jobbe mer i den sommer-spesialvare-avdelingen, etter den første dagen der vel.

    Så det er mulig at jeg endte opp med å bli noe slags syndebukk, for de her problemene da.

    Jeg fikk ihvertfall ikke lov til å jobbe der mer enn en vakt, (eller noe), mener jeg å huske.

    Enda jeg egentlig ikke hadde noe imot å jobbe selvstendig heller.

    Sånn som det arbeidet, i den sommer-spesialvare-avdelingen var.

    For der, så var det bare jeg som jobba, det meste av tiden, på den nevnte vakta, som jeg jobba der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at Matland ble til OBS Triaden vel.

    Så hadde vi et slags smilekurs, på spiserommet der, (var det vel).

    En kar, fortalte oss det, at det var menneskelig å feile.

    Og at vi måtte godta det.

    Og innse at alle kunne gjøre feil, (husker jeg).

    Noe som jeg husker, at gjorde meg mindre stressa og anspent.

    At det liksom var lov til å gjøre feil da.

    Det hadde jeg vel ikke hørt så ofte før, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også muligens på det kurset, at vi i kassa, fikk beskjed, om å si ‘velkommen igjen’, til alle kundene.

    Noe som varte i en del uker vel.

    Før flere og flere slutta og si det da.

    Og tilslutt, så stod det en litt eldre fyr, oppå meg omtrent, i kassa, og skreik ‘velkommen igjen’, til meg, igjen og igjen da.

    Som på en slags ironisk måte da.

    Fordi det hadde vært noe feil prising, inne i butikken, eller noe.

    Så skulle han eldre, litt ‘gnom-aktige’ karen, (må man vel si at han var).

    Han skulle liksom hevne seg på meg da, ved å skrike gjentatte ganger, (som en ‘hårføner-aktig’ måte nesten), like ved der jeg satt og jobba da.

    På grunn av at jeg sa noe jeg hadde fått beskjed om å si, på det smilekurset da, (var det vel).

    Og fordi at noen på gølvet, i butikken, hadde rota med noe prismerking, (eller noe sånt), da.

    Så det var jo veldig artig, må jeg si.

    Å ha en sånn gal idiot, stående like ved en, i fem minutter kanskje, mens han uten stans ropte ‘velkommen igjen’ da, (eller om det var ‘takk for handelen’, eller noe sånt. Det var ihvertfall det som vi fikk beskjed om å si, på et sånt kurs da, som han ‘idioten’ ropte i flere minutter, inn i øra mine da, på en travel fredags eller lørdagsvakt, var det vel).

    (Mens jeg hadde øya til Fanney eller Liss vel, på meg, fra kassa bak meg vel.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • johncons-blogg har fått noen råd, fra folk fra Min Bok osv., om hvordan reklamene for Godtebutikken.net burde se ut. Først ut er Linn Ullmann

    kjøp godt

    PS.

    Her er Christell sin reklame:

    christell sin reklame

    PS 2.

    Her er Pia sin reklame:

    pia sin reklame

    PS 3.

    Her er min tremenning Øystein Andersen sin reklame:

    øystein sin reklame

    PS 4.

    Det her er Øystein sin kamerat Glenn Hesler sin reklame:

    glenn helser sin reklamer

    PS 5.

    Her er Axel sin reklame:

    axel sin reklame

    PS 6.

    Her er Magne Winnem sin reklame:

    magne winnem sin reklame

    PS 7.

    David Hjort fra Rimi får bli med og, (selv om han ikke har dukket opp i Min Bok-bøkene ennå):

    selges ikke i norge

    PS 8.

    Faren min, (Arne Mogan Olsen), har også lagd en reklame:

    som i usa

    PS 9.

    Mora mi, (Karen Ribsskog), har lagd reklame fra graven:

    som i london

    PS 10.

    Bestemor Ågot har også laget en reklame fra graven:

    karameller

    PS 11.

    Nå har jeg kontaktet Engleskolen, og de sier at prinsesse Märtha sier, at dette er bestemor Ingeborg sin reklame, fra graven:

    engleskolen

    PS 12.

    johncons-blogg har fått inn en melding om at også Jenny Skavlan har lagd en reklame:

    jenny skavlan lagd reklame