Stikkord: Karen Ribsskog

Jeg skrev jo i det forrige kapittelet, om da søstera mi og jeg første gang så vår stefar, Arne Thomassen.

Og han var jo veldig tøff og morsk, så jeg fikk jo omtrent tunnell-syn, (eller hva man kaller det), og fikk vel omtrent sjokk, den første gangen mora vår tok med Arne Thomassen hjem, til oss, i Vestmarka.

Pia og jeg stod liksom samlet, i en ende av rommet, mens mora vår og Arne Thomassen stod i den andre enden, og prøvde å lokke oss, til å ta imot kremmerhusene med sjokolademus, fra Arne Thomassen.

Det var en skremmende opplevelse, må jeg nesten si, for Arne Thomassen var en fremmed kar og han var tøff med helskjegg og det hele.

Men men.

Vi flyttet etterhvert fra Vestmarka, til Storgata på Østre Halsen, våren eller sommeren 1974, tror jeg det må ha vært.

Altså like før jeg fylte fire år.

Det var et stort vertikalt-delt hus, hvor vi hadde den delen av huset som vendte ut mot Storgata da.

Det er kanskje det fineste huset i Storgata, på Østre Halsen, uten at jeg skal si det helt sikkert.

I den andre halvdelen av huset, bodde Herman og de.

Herman var en gutt som var litt yngre enn meg vel, og litt eldre enn Pia.

Noe sånt.

Herman var veldig stille av seg, og vi hadde ikke så mye med han å gjøre egentlig.

Mora mi og Arne Thomassen kjente foreldrene til Herman, og Pia og jeg var senere med, når Herman og mora bodde i Skreppestad-blokkene, også på Østre Halsen.

Herman ville da hoppe oppå magen til søstera mi, i senga.

Sånne ting.

Så Herman var en stille gutt, som var enebarn vel, og som kunne være voldelig.

Men men.

Allerede første dagen der, så gikk Pia og jeg rundt huset da, og utforsket hvordan man kunne gå en vei bak huset og, og komme ut i en sidegate til Storgata vel.

Noe sånt.

I nabohuset, på Hvittensand-siden, så bodde det ei jente på min alder, som het Inger Lise, eller noe sånn vel.

Hun lekte ikke jeg så mye med, men det kunne bli sendt spørsmål eller erting over gjerdet, mellom husene våre.

De hadde en stor hage.

Vi hadde også en hage, men ikke fullt så stor vel.

Men men.

På andre siden av Storgata lå Østre Halsen skole, (eller om det var på skrå over Storgata).

Men jeg hadde ikke engang fyllt fire år, så det var ikke snakk om å gå på den skolen da.

Selv om det hadde vært kort skolevei.

Men men.

Vi kjente Jorun, og mange andre jenter, som pleide å stå utafor døra våres, på formidagene eller ettermidagene, og rope på ‘Erik og Pia’.

Men men.

Det bodde også en gutt i nærheten, som var et år eldre enn meg vel, som het Morten.

Så sånn var det.

En gang Morten var på besøk hos oss, så gikk jeg inn i huset hele tida, og ville gå en bakvei ut.

Grunnen var det, at der stod det to kasser fra Grans.

En med brus og en med øl vel.

Jeg tok da med en flaske hver gang jeg gikk ut av huset, og vi hadde vel etterhvert en 4-5 flasker ute i hagen, eller noe.

Med både øl og brus vel.

Som vi åpna med en spiker og en stein vel, tror jeg.

Noe sånt.

Dette ble etterhvert gjennomskuet, tror jeg, av Arne Thomassen, tror jeg det var.

Selv om jeg ikke fikk så mye kjeft for det.

Men men.

Hvis man gikk opp på loftet i det huset, som var på to etasjer pluss loft da.

Så kunne man gå over på Herman og de sin side av loftet.

Og så ned en trapp, eller noe.

Og så var man hjemme hos Herman og dem.

Så sånn var det.

Men det var litt rart, så da gikk jeg bare tilbake til oss igjen.

Men men.

Det var mange matbutikker der.

Det var Samvirkelaget like ved.

Og to andre butikker, som ikke var kjedebutikker.

Jeg pleide noen ganger å finne 10-øringer og sånn, her og der, i huset.

Og da fikk jeg lov av mora mi, til å gå gjennom Storgata, i retning Hvittensand, til den matbutikken hvor mora mi pleide å handle.

(Ihvertfall i førsten, pleide hun å handle der, husker jeg, for jeg satt oppi handlevogna der en gang, husker jeg og pirka av prislappen på en juice-kartong, mens mora mi handla.

Noe som skapte litt rabalder, når vi kom fram til kassa.

Men men).

Der solgte de karameller, i kassa, til 10-øre.

Det var fløtekarameller vel, som var pakket inn med folie, med forskjellig farge.

De var lyseblå vel, og gule kanskje, og andre farger.

Jeg lurer på om noen var svarte og, med lakrissmak da.

Det er mulig.

Det var jo noen biler som kjørte der, og bussen, men Pia og jeg fikk lov å gå rundt der, i Østre Halsen sentrum, selv om vi bare var 2-3-4 år gamle.

Men men.

Pia fikk kanskje ikke lov å gå alene til butikken, men hun fikk lov å gå, hvis jeg gikk sammen med henne.

Så sånn var det.

En gang, etter en høytid, eller noe, så ville mora mi at jeg skulle gå på Samvirkelaget, en morgen, for å kjøpe to liter melk.

Det fantes bare helmelk, på den her tiden, og jeg tror ikke det fantes 2-litere.

Så det var to enliter-kartonger med H-melk, som det var snakk om.

På Samvirklaget, så hadde de ikke melk sa de, for melkebilen hadde ikke vært der ennå.

Jeg gikk så til en annen butikk.

(Ikke der hvor jeg pleide å kjøpe karameller, men en som var litt lenger ned mot marinaen.

Det er mulig at melkebilen stod foran den butikken hvor jeg pleide å kjøpe karameller, og sperra, og at det var derfor jeg ikke gikk inn der.

Eller om det var på grunn av kjeften jeg fikk da jeg tulla med prislappen på juicekartongen.

Hvem vet).

Jeg spurte i den tredje butikken, (som var i et hvitmalt hus vel), om melkebilen hadde vært der.

Men nei, det hadde den visst ikke.

Da ble jeg rimelig lei, for å si det sånn.

Så jeg gikk tilbake til Samvirkelaget, og kjøpte goderi, for de tre kronene, som jeg hadde fått, av mora mi.

Jeg var jo bare 3-4 år, og hadde aldri kjøpt melk før, for å si det sånn.

Kun karameller og sånn vel.

Så godteri viste jeg hvordan man skulle kjøpe.

Jeg la godteriet på innsiden av gjerdet, til hagen, til Inger Lise og de.

Så gikk jeg inn i huset vårt, og sa det, at melkebilen ikke hadde vært der, og at jeg hadde mista pengene, ned i et sånt sluk, som er på siden av veien, like ved fortauet, for å få unna regnvann, osv., fra veien.

Så spiste jeg kanskje noen brødskiver da.

Så hadde mora mi prata med nabokona, eller noe, og det visste seg at hu Inger Lise da, hadde funnet en pose med godteri, som noen fylliker hadde lagt i hagen dems.

Da ble jeg litt irritert, må jeg innrømme.

Men men.

Arne Thomassen spurte meg også om det her, når han kom hjem fra jobben.

Og jeg forklarte igjen at jeg hadde mista de kronestykkene nedi et sånt sluk da, på veien tilbake fra Samvirkelaget.

Men men.

Så sånn var det.

Jorun var glad i Lovehearts.

Hun var kanskje 2-3 år eldre enn meg, og hadde brunt hår, tror jeg.

Hun leste på Lovehearts-ene, og sa til meg hva som stod på de.

En gang, så tok Jorun og en annen jente meg med til ei jente jeg ikke hadde hilst på før.

Det var ei veldig pen jente med lyst hår, på min alder.

Hun lyste skikkelig opp, i forhold til de andre jentene, som jeg kjente der, som vel alle var brunhårede vel, kanskje med unntak av Inger Lise, hvis jeg ikke husker helt feil.

Så noen dager etterpå, så dristet jeg meg inn i den bakgården igjen da, og gjorde som Jorun hadde gjort, og stod og ropte på hu jenta.

(Vi var vel begge fire år da, tror jeg).

Mora kom ut i vinduet, i 2. etasje kanskje, og jeg spurte om hun jenta ville ble med ut og leke da, (eller noe).

Hu jenta med det pene lyse håret dukka opp igjen, og vi ble enige om å gå til skolen.

På veien, så fant hu jenta, en diger tyggegummiklyse, som hu plukka opp fra fortauet.

Den skylte hu så, i fontena, på Østre Halsen skole, (den fontena som man kunne se fra Storgata).

Så ga hu meg halve tyggegummi-klysa, som jeg tygde litt på da, for høflighets skyld.

Jeg var vel litt mer kresen enn henne, tror jeg, og var kanskje mer glad i karameller fra den ene butikken, enn ferdigtygde tyggegummiklyser.

Men men.

En høy mann stod vel forresten ved den butikken, hvor jeg pleide å kjøpe karameller, og så på oss to fire-åringene, mens vi gikk til skolegården da.

Sånn som jeg husker det.

Men han sa ingenting, han bare stod der vel.

Jeg fulgte henne så et stykke på veien hjem igjen.

Så spurte jeg om hun klarte å gå den siste delen hjem aleine.

Og det klarte hun, sa hun, og smilte kanskje litt.

Jeg tenkte jeg skulle besøke henne igjen, men jeg drøyde det litt.

Jeg fortalte ikke noe om det her til hverken mora eller søstera mi, (eller Arne Thomassen da).

Ikke til Jorun heller, jeg så vel ikke hu så mye mer etter det her.

For plutselig en dag, når Pia og jeg, stod i oppkjørselen og hagen, som hørte til huset vårt, så rygget det plutselig en stor flyttebil, inn i oppkjørselen vår.

‘Å nei, ikke igjen’, tenkte jeg, og begynte nesten å grine.

Men jo, det var visst sånn.

Vi skulle flytte, igjen.

Så sånn var det.

Så hu jenta så jeg aldri noe mer til, og det var vel litt synd, for hu må vel sies å ha vært en skjønnhet, ihvertfall sammenlignet med de andre jentene der, for hu hadde så fint lyst hår og vel pent smil osv., vel.

Hvis jeg husker det riktig.

Det var noe spesielt med henne ihvertfall, (husker jeg at jeg syntes, ihvertfall).

Men men.

En gang, mens vi bodde der, så hadde mora vår sendt Pia og meg på noe ærend da.

Vi skulle krysse Storgata, i fotgjengerfeltet.

Bussen stod på holdeplassen, like foran fotgjengerfeltet, og den drøyde og drøyde.

Pia og jeg stod og ventet og ventet, på at bussen skulle kjøre.

Til slutt, så følte jeg meg dum, ovenfor søsteren min kanskje, og begynte å gå ut i veien mens jeg leiet Pia i hånda, var det vel.

Så startet bussen.

Og Pia og jeg var så små, at bussjåføren vel ikke så oss.

Så en dame, på fortauet, på den siden av veien, som vi gikk mot, hun gikk ut foran bussen, og fikk sjåføren til å stoppe.

Men den følelsen jeg hadde, mens jeg gikk over fotgjengerfeltet leiende på Pia, mens bussen startet opp og begynte å bevege seg mot der vi gikk mot, nei den var forferdelig.

Det var jo i fotgjengerfeltet, så det var jo lov å gå der.

Men det må ha vært noe rart, tror jeg, for bussen drøyde så lenge, og begynte å kjøre, akkurat da Pia og jeg begynte å gå over gata.

Så hvis ikke hu dama hadde stoppa bussen, så hadde det nok gått galt, tror jeg.

Jeg lata som ingenting nesten, og Pia var vel bare to og et halvt år, eller noe, så jeg vet ikke om hun fikk med seg det som skjedde.

Men men.

Fælt var det ihvertfall.

Arne Thomassen hadde kontor i Nansetgata, i Larvik, sammen med en kollega.

Han jobbet som maler, har jeg blitt fortalt.

Om det var kunstmaler eller husmaler, det forstod jeg ikke helt.

Men han jobba med bygningsarbeid og sånn og, det husker jeg.

Så det firmaet var nok noe med bygningsarbeid da.

Huset de hadde kontor i, lå som nevnt i Nansetgata.

Det var på den samme siden, som det gamle Vinmonopolet i Larvik, men noen hundre meter lenger opp kanskje, mot det tidligere Nanset Marked, og Hovland-banen da, (der hvor Norbyen Kjøpesenter er nå).

Så sånn var det.

Det er mulig at Pia og jeg var med Arne Thomassen på jobben hans, enkelte ganger, allerede mens vi bodde i Vestmarka.

Vi måtte sitte stille, på kontoret der da, hele dagen, mens vi kanskje fikk lov å tegne eller noe.

Men midt på dagen, så ville Arne Thomassen ta pause, og ta med Pia og meg, over gata, til et konditori, som lå der, hvor vi fikk en flaske Solo og en pose boller på deling vel.

Det var en sånn 0.35 liter glassflaske, med Solo, hvis jeg husker riktig.

Men men.

En gang, så besvimte mora vår, på det kontoret.

Det var kanskje fordi Arne Thomassen hadde gått konkurs, eller noe.

Hva vet jeg.

Besvimte gjorde hu ihvertall.

Så sånn var det.

Vi gikk noen ganger på søndagskole, mens vi bodde på Østre Halsen.

Det var en søndagsskole ikke så langt unna, i retning Lågen, hvor mora vår ville ta oss med, på enkelte søndager da.

Mora mi tok vel også med meg på en musikkskole, for barn, i Larvik, et par ganger, hvis jeg ikke husker helt feil.

Så sånn var det.

Og jeg var også hos tannlegen, husker jeg.

Men men.

En gang kjørte vi også inn til Billingstad, for å gå på IKEA.

Pia og jeg ble plassert i barneparken der, og de unge damene som jobba der tulla fælt med oss.

De lot som at de ikke skjønte at jeg var fire år, og Pia to år, men bytta på sånne nummerdrakter, og lot meg ha et to-tall da.

Så sånn var det.

Så jeg ble nesten traumatisert av den dårlige behandlingen jeg fikk av de IKEA-damene der, husker jeg.

Det var helt som et mareritt.

Men men.

De var skikkelig ondskapsfulle mot meg, må jeg vel nesten si.

Ihvertfall hvis jeg skjønte det riktig.

Men men.

Det huset i Storgata var veldig stort, men likevel ikke så stort, at Pia og jeg kunne ha vært vårt rom.

Vi hadde rommet vårt i første etasje, ikke langt fra stua, hvor det stod en svart-hvitt TV vel, hvis jeg husker det riktig.

Men men.

Vi hadde en køyeseng, og jeg lå nederst og søstera mi øverst.

(For Pia veide mindre, sa mora mi, (for ei venninne av henne spurte om dette en gang, husker jeg), og det ville vært værre for henne om jeg falt gjennom sengen og ned på henne, enn omvendt).

Mora vår ville noen ganger få oss til å be aftenbønn, mens vi bodde i dette huset, (som da var brunt), på Østre Halsen.

Hun kunne også noen ganger synge sanger, (eller fortelle dikt), når vi skulle legge oss.

Det kunne være ‘Når Trollmor har lagt sine elleve små barn’ eller ‘Lille Persille’, av Inger Hagerup.

Men men.

Arne Thomassen, var ikke som noen far for oss, han var som en stefar, vil jeg si.

Det var ikke sånn at han noen gang fortalte eventyr for oss, for eksempel, for å prøve å forklare.

Mora vår bestemte det meste, når det gjaldt oss barna, vil jeg si.

Men men.

Vi besøkte vel ikke faren vår og dem, på Berger/Sand, i det hele tatt, (sånn som jeg husker det), den tiden vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

Østre Halsen var nesten som en liten by, og det var vel også noen få andre forretninger der, enn de nevnte tre matbutikkene.

Jeg husker lite fra vinteren der, det er mest fra våren og sommeren, som jeg har minner, derfra.

Vi hadde også der flere barnepiker.

Noen som bodde ut mot en øy, like ved marinaen der vel.

Og man kunne se sjøen, fra vinduet i stua vår.

En barnepike sa en gang, husker jeg, at det var en båt, som kjørte sikk-sakk, på sjøen.

Jeg visste ikke hva sikk-sakk var, så jeg spurte hva det var da, og barnepikene var greie og forklarte.

Jeg hadde en morsom tid der, husker jeg det som, siden vi hadde så mange lekekamerater, og jeg syntes også det var morsomt å gå i butikken og kjøpe karameller.

Så det var sånn at jeg nesten bare syntes alt var morsomt, og ikke brydde meg om ting som å knyte skolissene mine, for eksempel.

At jeg ikke tok det så nøye.

Og da begynte mora mi å klage på meg, at jeg var treg til å lære å knyte skolissene.

Men det var egentlig noe jeg kunne, men jeg tok det ikke så nøye da, jeg var kanskje litt ‘laid-back’.

Men mora mi kunne noen ganger klage på sånne ting.

Jeg klarte heller ikke å snyte meg ordentlig, og det måtte Arne Thomassen lære meg, husker jeg, (et par år etter det her), for det klarte ikke mora mi å forklare meg, hvordan man pussa nesa.

Men hu ba Arne Thomassen om å forklare meg det da.

Så mora mi tålte kanskje ikke gutter så bra.

En gang, flere år etter det her, mens mora mi bodde i Borgheim, ved Tønsberg, så forklarte hun meg det, at en fetter av henne, i Danmark, hadde voldtatt henne, (eller misbrukt henne, var det kanskje), som barn.

Uten at hun fortalte noe om hvilken fetter dette var.

Hennes lillebror, Martin, har jeg også blitt fortalt om, i 2005, av hans samboer, Grete Ingebrigtsen, at han var ‘veldig uhygenisk’.

Så det er mulig at min mor hadde bygget opp et slags hat, mot gutter/menn.

Hva vet jeg.

Noe rart var det nok ihvertfall, for jeg syntes hun var ganske ondskapsfull og slem, mot meg, noen ganger.

Men men.

En gang Pia gråt, så sa hun ‘pappa’, og ikke ‘mamma’, som var vanlig.

Pappa bodde jo på Berger, cirka ti mil unna.

Dette var mens min mor hadde en venninne på besøk.

Og jeg var innendørs, husker jeg, mens Pia var utenfor huset.

Jeg hadde også for vane, å si fra, til mora mi, hvis jeg skulle på do.

Det gjorde jeg en gang hun hadde en venninne på besøk, der i Østre Halsen.

Og da gjorde hun skikkelig narr av meg, ovenfor hun venninna da.

Det var siste gangen jeg sa fra om at jeg skulle på do, for å si det sånn.

Men men.

Så min mor var ikke så snill av seg alltid, vil jeg si.

Men men.

Det var også en annen barnepike vi hadde der, husker jeg, på Østre Halsen.

Det var ei som tok oss med på Samvirkelaget, antagelig våren/sommeren 1975.

(Like før vi flyttet derfra).

Hun fortalte det, til Pia og meg, at noen ganger var det snerk på isen.

Snerk, det var noe som kunne være på is som hadde ligger i fryseren lenge.

Men men.

Jeg fikk se på skiltet, over de forskjellige is-ene da, og ville ha en Snømann-is, husker jeg.

(Hvis det var denne gangen).

Snømann-is kostet en krone, husker jeg, og var vel den billigste isen.

Men men.

Jeg tror ikke det var noe snerk på den, ihvertfall.

Året før, så hadde mora mi og en annen barnepike, tatt meg med, til lekeplassen, som lå mellom Østre Halsen skole og veien Tjøllingbussen kjørte vel.

Mora mi bare dro meg med, og nå skulle jeg huske, uansett om jeg ville, eller ikke.

Jeg hadde ikke så lyst til å huske, for å være ærlig.

Jeg skjønte ikke hvorfor mora mi og barnepiken var så ivrige på at jeg skulle gjøre det.

Jeg var ikke sikker på om dette kunne være noe farlig.

Det var vel ikke meningen at foreldre skulle utsette barna sine for noe farlig?

Og mora mi hadde jo ikke spurt meg ordentlig om det, om jeg egentlig hadde lyst til å huske.

Jeg var liksom ikke med på det her.

Det foregikk over hodet på meg.

Men likevel, så satt jeg nå plutselig der, på en huske, (en sånn av en treplanke vel), og ble gitt fart da, av mora mi.

Dette hadde gått alt for fort frem, syntes jeg.

Jeg var ikke sikker på om dette kunne være noe farlig.

Det kunne vel ikke være noe farlig, hvis ikke mora mi spurte meg først, om jeg hadde lyst til det her, tenkte jeg.

Så jeg slapp plutselig bare taket i tauene på huska, og satt fortsatt på huska da, som gynget fram og tilbake, mens jeg holdt balansen da.

For jeg hadde vel ikke lyst til å falle, jeg skjønte vel det kanskje, at det kunne være farlig.

Men jeg hadde faktisk ikke blitt spurt om jeg ville huske.

Derfor slapp jeg taket, som en protest da.

Jeg holdt balansen, oppå huska, som fortsatt gynget fram og tilbake da.

Men mora mi var kanskje manisk da, siden hu bare dro meg med til lekeplassen, og satt meg oppå huska, og begynte å gi meg fart.

Uten å først spørre meg, om jeg hadde lyst til å huske.

Jeg var vel ikke helt våken tror jeg, enda, det var kanskje litt tidlig på dagen.

Så dette var litt spesielt, husker jeg.

Jeg husker at mora mi klage på Arne Thomassen, om at sluppet taket i huska da.

Men men.

Vi var også på et besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, som da hadde flyttet fra Klokkarstua, til et byggefelt, i Sætre.

Sætre ligger også i Hurum, men litt nærmere Røyken og Oslo, tror jeg.

Men men.

Jeg skulle sove på rommet til onkel Martin, i to netter, tror jeg det var.

Onkel Martin hadde mista en krone og en femti-øring, under senga, og jeg spurte om jeg kunne få de myntene da.

Noe jeg vel fikk lov til.

Min mormor Ingeborg var jo fra Danmark, og mye mer myndig, (må man vel Si), enn for eksempel min farmor Ågot, som jeg likte meg mye bedre hos, hvis jeg skulle være ærlig.

Da vi skulle tilbake igjen til Larvik, på søndagen, så skulle jeg handle for det kronestykket og den femtiøringen, i en kiosk, som holdt til i et lite trehus, like ved innkjøringa til det byggefeltet da.

Det som skjedde var at jeg stod inni den kiosken, i 15 minutter kanskje, uten å bli ekspedert, av de to unge damene, som stod bak disken.

Folk kom inn i kiosken hele tiden, og jeg ble bare oversett.

Dette var nesten traumatiserende, syntes jeg, og jeg ble ikke ekspedert, før mora mi kom inn i kiosken, etter kanskje et kvarters tid da.

Noe sånt.

Men men.

Vi var også på en ferietur, til Bergsjø Høyfjellshotell, med mora mi og Arne Thomassen, rundt den her tiden.

Jeg lurer på om det kan ha vært den vinteren, som vi bodde i Storgatam, på Østre Halsen.

Den første dagen der, så blåste det så mye, at søstera mi og jeg, nesten blåste avgårde, når vi skulle gå på ski.

Den neste dagen var været bedre, og vi gikk en skitur, i noen kjedelige løyper der da.

Jeg gikk litt i forveien, og la meg så ned i snøen litt, for å hvile.

Men da ble mora mi og dem sure, når de tok meg igjen.

Men men.

De hadde en jukebox på det hotellet, hvor de spilte sanger som ‘Du og jeg og vi to, seilte i en tresko’, osv.

Den pleide mora mi å la meg velge, på jukebox-en, noen ganger.

Hun ga meg en krone da, (eller noe), for å høre på den sangen.

Så sånn var det.

Lørdagen, tror jeg det var, så tok Arne Thomassen meg med på en akekonkurranse.

Jeg ble bare sendt utafor en veldig bratt bakke, på et lånt akebrett, og var redd for å dette av.

Så jeg bare satt på akebrettet, ned hele bakken, og vant hele akekonkurransen.

(Enda jeg var den yngste som var med, tror jeg).

Jeg fikk et diplom utdelt, i forbindelse med middagen, den kvelden, mener jeg det var.

Nesten alle gjestene på hotellet, satt i en stor sal da, og spiste middag, ganske samlet vel.

Etter middagen, så var det dans, og Pia og jeg måtte danse sammen, sa mora mi.

Men men.

Det er mulig at dette kan ha vært et års tid senere.

Hva vet jeg.

Onkel Martin besøkte oss også, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

Han var kanskje 14 år da, (for han var en attpåklatt, kanskje cirka ti år yngre, enn mora vår).

Onkel Martin var litt bortskjemt, tror jeg, for han ville bare drikke melk, hvis han fikk ha O’Boy, (eller om det var Nesquick), i melka.

Dette var den første gangen, som jeg hadde sett sjokolademelk.

Og det var mulig at jeg fikk lov å smake et glass.

Det er mulig.

Ellers husker jeg ikke så mye mer fra besøket til onkel Martin der.

Men men.

Jeg husker at Arne Thomassen nesten hadde skremt meg, den jula vi bodde der, med julenissen.

Så da en julenisse dukka opp, med sekk og det hele, så ble jeg rimelig skremt, og gjemte meg under kjolen til mora mi.

Så sånn var det.

Det er mulig det var en nabo, eller noe, som var julenisse.

Hva vet jeg.

Det er mulig at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, var hos oss, den julen.

Jeg mener å huske at de satt i stua vår der, da julenissen kom, og jeg gjemte meg under kjolen til mora mi, i panikk vel, må man vel si.

Det er mulig.

Men men.

Pia og jeg så en gang et hvitt pinnsvin, i oppkjørselen, til huset vårt, i Storgata.

Det har jeg senere fortalt til en eller annen lærer eller lærerinne, på en av de tre barneskolene jeg gikk på.

Men det var visst ikke sannsynlig, fikk jeg høre, at pinnsvinn kunne være hvite.

Selv om jeg husker denne episoden godt enda.

(Og mener vel fortsatt at det pinnsvinnet var rimelig hvitt).

Men men.

Så det var kanskje litt rart.

Men men.

Men jeg husker det, at når den store flyttebilen rygget inn i oppkjørselen vår, en vår eller sommerdag der, i Storgata.

Nei, det var liksom en vond følelse, vil jeg si.

Skal vi flytte nå igjen, og fra Østre Halsen, hvor vi hadde så mange venner.

Nei, det var ikke så veldig morsomt.

Jeg var vel fortsatt bare fire år, og vi hadde jo flyttet to ganger, på de to siste årene da, allerede.

Men men.

Hvordan gikk det, hvor flyttet mora vår og Arne Thomassen og Pia og meg selv til, etter Østre Halsen.

Det skal prøve å skrive mer om i neste kapittel.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.