Nyttårsaften 1999.
(Altså den siste dagen, på 1900-tallet).
Så var jeg invitert av Axel, på et nyttårsparty, hos hans kamerat Lars-Petter, på Helsfyr.
Axel er jo kokk, så han lagde maten, da.
Og dette var vel det eneste stedet, som jeg var invitert, på denne store dagen.
(Siden det jo skulle bli år 2000, denne kvelden, da).
Så jeg dro alene til Helsfyr da, med en drosje, var det vel.
Hvis det ikke var med T-banen, da.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, for å være ærlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn på Rimi, forresten.
At de var redde for noe som het y2k-bug, (eller noe sånt).
Nemlig at frysediskene skulle slutte å virke, ved midnatt, år 2000, da.
Så Rimi hadde sendt et skriv, til butikksjefene, om at alle butikkene, måtte sjekkes, natt til 1. januar, da.
(Midt i år 2000-feiringa).
Så jeg betalte assistent Stian Eriksen, 500 kroner, (var det vel), av mine egne penger.
For at han, (som var på en fest på Lambertseter), skulle dra innom, på Rimi Nylænde, da.
For at sjekke at y2k-bug ikke hadde slått av fryserne og sånn der, da.
For det hadde blitt litt kronglete, for meg, som var invitert i middagsselskap, på Helsfyr, å fått til det da, liksom.
Så derfor så betalte jeg heller Stian noen penger, for å ordne med det, da.
Og det hadde heller ikke vært noe problem med fryserne, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.
Det var vel heller sånn at denne y2k-bug faren, var litt overdrevet, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det middagsselskapet hos Lars-Petter, på Helsfyr.
Så kan jeg ikke huske at Barbie-Heidi var, forresten.
Men Nesodden-Heidi var der, da.
Hu var vel min borddame, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Men Nesodden-Heidi, hu hadde ikke øyne for noen andre enn Axel da, (virka det som for meg, ihvertfall).
For jeg mener at jeg prøvde å veksle noen ord med Nesodden-Heidi, under den her middagen, da.
Men jeg fikk vel ikke så mye respons, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I det middagsselskapet, så var det også et par fra Hurum, (mener jeg å huske).
Og de prata om at de ikke hadde låst bilen sin da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For det var noe galt med døra da, (eller noe sånt).
Og han fra Hurum, han tok med hu dama fra Hurum, inn på badet der, da.
Midt under middagen, da.
For å ha sex, (eller noe sånt), må det vel ha vært.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter middagen, så gikk jeg rundt med et glass rødvin der, som jeg hadde fått til middagen, vel.
Og da tok han fra Hurum, og dytta til meg, sånn at jeg fikk vin, over hele den hvite skjorta mi, da.
Så da vaska jeg den skjorta, for hånd, inne på badet, til Lars-Petter, da.
(Som muligens bodde hos foreldra sine.
Det er jeg ikke sikker på.
Lars-Petter jobba som elektriker, forresten, så det er mulig at han hadde råd til å ha sin egen leilighet).
Og så tok jeg på meg skjorta igjen, da.
Og lot den tørke på kroppen, da.
For jeg hadde jo tenkt meg ut på byen, osv.
Siden det var år 2000 liksom, da.
For det var noe arrangement, nede ved rådhuset, som jeg hadde litt lyst til å se på, da.
Og jeg kunne nesten ikke feste på byen, med en skjorte på meg, som var nesten mer rød enn hvit, på grunn av en kjempestor rødvinsflekk, tenkte jeg vel, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker forresten ikke hva middagen var, den her kvelden.
Men til dessert, så var det iskrem, (husker jeg).
For jeg husker at Axel sa at: ‘Erik, det er is til dessert’, (eller noe sånt), til meg, mens vi satt ved middagsbordet der, da.
Og litt seinere, så sa Axel noe sånt som at: ‘De er så glade i is’, (mens han smilte eller gliste vel), til Lars-Petter, da.
(Og uten at jeg vet hvem Axel mente med ‘de’, forresten.
Men Axels far, Arne Thomassen, han var veldig glad i krokan-is da, husker jeg.
Så kanskje Axel liksom ikke så på seg selv som å være i slekt med sin far Arne Thomassen, da.
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en time før midnatt, (eller noe).
Så dro Axel, det paret fra Hurum og jeg.
Vi dro ned mot sentrum, da.
For jeg hadde lyst til å se det fyrverkeriet, ved rådhuset, og sånn, da.
Og vi tok vel T-banen tror jeg.
Eller om vi tok taxi.
(Det husker jeg ikke helt).
Men det var så tjukt av folk.
Når vi skulle gå, ned mot rådhuset der.
Så vi rakk bare fram til et kvartal bak Stortingsgata der, cirka.
Bak Theaterkafeen cirka.
(Noe sånt).
Og så stod vi der, da klokka passerte midnatt, da.
Men vi var ikke alene, om å ikke ha kommet fram, til rådhuset, innen midnatt, da.
To pene damer med nyttårskjoler og en flaske champagne og plastglass, stod like ved oss der, (husker jeg).
Og jeg dristet meg til å spørre, om jeg kunne få et glass champagne, av de her to pene damene da, (husker jeg).
For det var jo tross alt midnatt, år 2000.
Og de damene så ut som at de var aleine der, da.
Og jeg tenkte at de sikkert syntes at det var en like dum situasjon, å være i, ved midnatt år 2000, som det jeg syntes, da.
Å liksom befinne seg, (nesten fastlåst, i folkemassen), noen få hundre meter, fra der det liksom skjedde, da.
Så jeg tenkte at da ville de damene kanskje heller ha det litt morsomt, og skåle og sånn, da.
Så jeg fikk et glass champagne, av de her fine damene, da.
Og jeg ga de min nyinnkjøpte mobil.
Nemlig en Nokia 3210, som jeg hadde sett, at Jan Graarud også hadde, forresten.
En gang som jeg var på et butikksjefmøte, på Rimis hovedkontor, på Sinsen.
Og Wenche Berntsen og Jan Henrik hadde vært som katt og hund, i butikken, da.
Og ikke blitt enige om hvem som skulle sitte i kassa, (og sånn), da.
Så under det her møtet, (eller om det var under en pause), så rakte plutselig Jan Graarud meg sin Nokia 3210, (husker jeg), og ba meg prate med de her kranglebøttene, (eller hva man skal kalle dem), på Rimi Nylænde, da.
Og da jeg så den mobilen, til Jan Graarud, så husker jeg at jeg syntes at dette så ut som en kul mobil, da,
For den Nokia 3210-mobilen, den var liksom så kompakt og sånn da, (husker jeg, at jeg syntes).
Og uten at det var vanskelig å trykke på knappene, eller noe sånt, da.
Og den mobilen, den kosta rundt 2000 kroner, på den her tida da, (husker jeg).
Men hverken de pene nyttårsdamene, eller meg, visste hvordan man skulle få lagret telefonnummeret deres, på den nye mobilen min, da.
For jeg hadde ikke fått lært meg den nye mobilen ordentlig, da.
(Eller jeg huska ihvertfall ikke hvordan jeg lagret telefonnummer på den mobilen, i fylla, da).
Og plutselig, så skulle Axel og dem gå, da.
Og så gikk vi bort mot Nasjonalteateret T-banestasjon der, da.
Og plutselig, midt i folkevrimmelen, (cirka utafor Narvesen ovenfor Saga kino der).
Så ble Axel og dem borte for meg da, (husker jeg).
For jeg gikk vel og så litt på mobilen min og, (tror jeg).
For jeg prøvde vel å skjønne litt mer av den, da.
Og det var så mye folk overalt, så det var lett å komme bort fra hverandre, da.
Og mobilnettet var jo overbelastet, ved midnatt, år 2000.
Så det gikk ikke an å ringe hverandre med mobil heller, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg tenkte det, at selv om jeg ikke fant igjen Axel og dem.
Så fikk jeg prøve å finne på noe, da.
Siden det var år 2000 liksom, da.
Så jeg dro på utestedet Barock, (husker jeg), i Universitetsgata, da.
Og jeg traff ei dame fra Holmestrand der, som jeg prata en del med, da.
Men hu hadde en type der.
Som plutselig bare tok kvelertak på meg bakfra da, husker jeg.
(Mens jeg stod og prata med hu dama der, da).
Så jeg måtte nesten la hu Holmestrand-dama være i fred, tenkte jeg.
Selv om det var hyggelig å prate med noen som ikke var fra så langt unna hjemstedet mitt, da.
Men jeg ville ikke at han galningen skulle komme tilbake igjen, og slå meg i hue, med noe hardt, (eller noe sånt), da.
For han var ikke så sterk, han galningen, så jeg klarte å frigjøre meg fra det kvelertaket hans ganske lett, da.
Men han var så sjalu da, (han galningen), virka det som.
Siden jeg prata med dama hans, da.
Og jeg hadde ikke lyst til å lage noe drama der, liksom.
Så jeg bare lot dem være i fred, da.
(Etter at han galningen først hadde prøvd å kvele meg, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den neste gangen, som jeg prata med Axel, (må det vel ha vært).
Så fortalte han meg det, at det Hurum-paret og han, hadde tatt T-banen, tilbake igjen til Helsfyr, da.
(Noe sånt).
Og på den T-bane-turen, så hadde hu Hurum-dama fått et epilepsi-anfall da, (fortalte Axel).
Og da hadde han Hurum-karen bare stått og sett på, helt handlingslammet da, (fortalte Axel).
Så Axel måtte vel muligens gjøre et eller annet, da.
(Eller hvordan det her var igjen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
