johncons

Stikkord: Lambertseter

  • Min Bok 4 – Kapittel 68: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VII

    En gang, høsten 1993, (må det vel antagelig ha vært), da jeg jobba, på Rimi Karlsrud.

    Så satt jeg i kassa der da, aleine, (så jeg må nok ha jobba en tidligvakt vel, (eller noe), som ekstrahjelp/ringehjelp), mens ei mørkhuda dame, i begynnelsen av 20-åra vel, spurte meg, om hvor den og den skolen var, da.

    Og da måtte jeg ringe opp kontoret da, (var det vel), på callinga.

    For jeg hadde jo det i blodet, (nær sagt), at jeg skulle være høflig mot kundene og yte god kundeservice.

    Fra tiden på handel og kontor og på NHI.

    Og fra jobbing på CC Storkjøp og Matland/OBS Triaden.

    Men da bare kom det fra hu Liv, (som seinere ble butikksjef, i Rimi, i Grenseveien), husker jeg, at ‘åja, deeeen skolen ja’.

    For da skjønte nok hu Liv, at det her var ei flyktning-dame, som skulle på norsk-kurs, da.

    (På en nedlagt skole, (eller noe), vel).

    Så da var hu Liv skikkelig nedlatende da, (må jeg nok si).

    Siden det her var en farget person da, (vil jeg nok tippe på).

    Så hu Liv, hu var nok ikke en ‘kundeservice-person’, sånn som meg.

    Nei, hu var noe mer den lokale ‘nazi-jenta’, eller noe, (virka det som for meg, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under VM i friidrett, i Gøteborg, (som var i august 1995, så jeg på Wikipedia nå).

    Så hadde butikksjefen, på Rimi Nordstrand, (en jeg ikke husker hva heter nå), han hadde vunnet en reise, til VM i friidrett, i Gøteborg, da.

    Gjennom Rimi, (eller en av leverandørene til Rimi), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde vært på diverse fruktkurs, og etter at vi hadde lagt opp frukta selv, i et halvt år, (eller noe), på Rimi Nylænde.

    Så hadde nok distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, inntrykk av det, at jeg var flink i frukta, da.

    For hu spurte meg, (som kun hadde jobba som leder, på Rimi Nylænde).

    Om ikke jeg kunne jobbe en tidligvakt, på Rimi Nordstrand.

    Siden han sjefen der, hadde vunnet en tur, til Gøteborg.

    For de trengte bare en person der, som kunne legge opp frukta da, sa Anne-Katrine Skodvin.

    (Siden kundene på Nordstrand, kanskje var litt snobbete, da.

    Så måtte liksom frukta der se bra ut, da.

    Noe sånt).

    Og jeg ble kanskje litt smigra da, av å bli spurt om jeg ville jobbe en ledervakt, på en annen Rimi-butikk, da.

    Så det slo jeg til på, da.

    For da tenkte jeg vel også det, at jeg fikk litt ‘stjerne i boka’, siden jeg var en fleksibel Rimi-medarbeider, da.

    Sånn at dette kanskje ville hjelpe karrieren min, i Rimi, da.

    Siden jeg da også fikk erfaring, i å jobbe som leder, i fler Rimi-butikker, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg dro oppom Rimi Nordstrand der, da.

    Og fikk nøkler til butikken osv., av butikksjefen vel.

    Dagen før jeg skulle jobbe der, eller noe.

    Men jeg er jo b-menneske.

    Så det skar seg jo helt, på Rimi Nordstrand.

    For jeg klarte å starte alarmen der, husker jeg.

    Når jeg skulle låse meg inn der, da.

    Klokka sju om morgenen.

    Og etter det, så surra jeg litt, i frukta der og, husker jeg.

    For de hadde nemlig en kampanje på reddiker der.

    Nemlig reddiker i bunter.

    Som de hadde stukket ned, innimellom alle de andre grønnsakene der, da.

    Sånn at kun hodene på reddikene stakk opp, da.

    Men kvasten, på reddikene, de hadde visnet, da, (fant jeg ut).

    Mens reddikene så ok ut, da.

    Så jeg var ikke sikker på om jeg skulle ta ut de reddikene av disken, eller ikke, (husker jeg).

    Det samme med bananene.

    Det var ganske mange bananer, som var litt brune der da, husker jeg.

    (I en egen banan-sjokkselger, i tre, som de hadde der.

    Som jeg ikke hadde sett noe lignende av før, vel).

    Som jeg ikke var sikker på om jeg skulle ta ut, eller ikke, da.

    Og alarmen hadde jo gått og.

    Så jeg var nok litt ør i hue, da.

    Når jeg jobba der.

    Og jeg dreiv og tenkte på det her med de reddikene og de brune bananene da, (husker jeg).

    Så jeg hadde det ikke så morsomt, da jeg jobba der da, (husker jeg).

    Og de som jobba i kassa der.

    (Og muligens på gulvet).

    Det var noen karer i 30-årene kanskje.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    (For det pleide ikke å være mannfolk, såpass oppe i åra, som satt i kassa).

    Og de karene, de var nok vant til å bli utsatt for en annen lederstil, enn den strenge, som jeg hadde blitt tillært, nede på Rimi Nylænde.

    For jeg skjønte det, at medarbeiderne på Rimi Nordstrand der, de likte ikke at jeg fulgte med på hvordan de jobba, osv.

    For jeg lot blant annet døra til flaskerommet stå åpen, mens jeg tok flaskebordet der, da.

    For å prøve å følge med på om medarbeiderne der jobba, da.

    (For jeg syntes kanskje at det ikke var noe særlig fart i dem, da).

    Og da husker jeg det, at de medarbeiderne der, begynte å prate om det her da.

    (At jeg lot døra til flaskerommet stå åpen, mens jeg rydda flaskebordet).

    Så de medarbeiderne på Rimi Nordstrand, de var nok kanskje ikke like ‘kua’, som de medarbeiderne, nede på Rimi Nylænde, muligens var, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde surra rundt, på Rimi Nordstrand der, i noen timer.

    Og lagt opp frukta og rydda flasker, og sånn.

    Så dukka det opp en annen Rimi-butikksjef der.

    Og hvem var det?

    Jo, det mener jeg at var han butikksjef Rune Løvdahl, som jeg hadde vært på jobbintervju hos, på Rimi Klemetsrud, (som seinere ble bygget om til Rimi Mortensrud), den dagen, som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, i 1994, (var det vel).

    (Nemlig 13. januar 1994, så jeg at det var, på Wikipedia nå).

    Og han Rune Løvdahl, han var rimelig mutt og nesten litt aggressiv, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Kanskje han bar på noe nag til meg, etter det mislykkede jobbintervjuet, på Rimi Klemetsrud, cirka et og et halvt år, før det her?

    Hva vet jeg.

    Jeg oppdaterte ihvertfall han Rune Løvdahl, om ‘ståa’, i frukta der, da.

    Om at jeg ikke var sikker på, om jeg skulle ta ut de reddikene og de litt brune bananene, av fruktavdelingen der, da.

    Og så måtte jeg gå, da.

    For jeg skulle nemlig også jobbe seinvakt på Rimi Nylænde, den dagen.

    Og da gikk jeg vel bare, fra Rimi Nordstrand, og ned til Rimi Nylænde, (mener jeg å huske).

    For jeg visste ikke hvilken buss jeg skulle ta, (hvis det gikk noen sånn buss), oppi der.

    For å komme meg ned til Lambertseter, da.

    Så det var vel en gåtur, på en halvtime, eller noe, kanskje.

    Også jobba jeg seinvakta, på Rimi Nylænde, da.

    Hvor butikksjef Elisabeth Falkenberg, vel jobba tidligvakta.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han het vel forresten muligens Geir, han butikksjefen, på Rimi Nordstrand, tror jeg.

    (Men dette var ikke samme Geir, som fikk sparken, en tid før det her vel, for å ha tulla, med safen, på Rimi Karlsrud).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da hu Solveig, (som er fra like ved der Flo-brødrene er fra, på Vestlandet), skulle slutte.

    Så fikk jeg i oppdrag, av Hilde fra Rimi Hellerud, (var det vel), å gå opp til Lambertseter Senter, (eller Lambertseter Sentrum, som det vel egentlig heter), og kjøpe en bukett blomster, til Solveig, i blomsterbutikken der, da.

    Jeg forklarte bare til dama i blomsterbutikken, at buketten var til en medarbeider, som skulle slutte, (etter mange år i jobben, da).

    Og sa cirka hvor mye, som buketten skulle koste, da.

    (Nemlig et beløp som Hilde fra Rimi Hellerud vel hadde bestemt vel).

    Og da lagde hu blomsterbutikk-dama en skikkelig fin blomsterbukett, da.

    (Må man vel si).

    Som jeg måtte gi til hu Solveig, da.

    Og hu Solveig, hu skrøyt fælt av blomstene, da hu Hilde fra Rimi Hellerud, (var det vel), takket for samarbeidet da, (nede på spiserommet der, var det vel).

    (For jeg mener å huske det, at det var hu Hilde fra Rimi Hellerud, som sa mest.

    Og ikke butikksjef Elisabeth Falkenberg).

    For samarbeidet, mellom Solveig fra Vestlandet, og butikksjef Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud.

    Det hadde vel ikke gått så bra, vel.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så Solveig fra Vestlandet, hu flytta tilbake igjen, til Vestlandet, da.

    (Etter et par tiår vel, i Tigerstaden).

    Sammen med sin tenåringsdatter Belinda da, (som butikksjef Elisabeth Falkenberg kalte for Bellona).

    Sommeren/høsten 1994, (eller noe sånt), må vel det her ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 55: Mer fra Rimi Nylænde

    Før jeg skriver om julebordet 1995, så kan jeg ta med noen flere episoder, fra Rimi Nylænde.

    Hilde fra Rimi Hellerud, hu begynte jo å jobbe i Rema, like før jul, (var det vel), i 1994.

    Så det var Elisabeth Falkenberg og meg, som drev butikken, (som de eneste lederne), den jula, da.

    Og jeg husker det, at jeg måtte ta Stabburet-bestilling på julevarer, (må det vel ha vært).

    Også sier Elisabeth Falkenberg til meg, at vi burde bestille en spekeskinke og.

    For folk kom ofte og spurte om det, i jula, da.

    Og den spekeskinka, den ble hengende, inne på melkekjøla.

    For at den ikke skulle bli stjålet, (eller noe).

    Og der hang den, hele jula da, (husker jeg).

    Og jeg lurer på om det var noe rart med den skinka.

    For vanligvis, så ville vel prosessen vært sånn, ved et salg, av en sånn skinke.

    At først så ville det dukke opp en kunde i butikken som spurte om spekeskinke.

    Og så ville vi si det, at vi kan bestille en, sånn at du får den på tirsdag, (for eksempel).

    Og så ville vi sendt en faks, (for eksempel), til Stabburet som seinere ble Spis, da.

    Og så ville kunden fått spekeskinka si, uka etter da, (for eksempel).

    Så det Elisabeth Falkenberg gjorde jula 1994, da hu bestilte en sånn skinke, og bare lot den henge, inne på melkekjøla.

    Det var litt rart da, kan man vel si.

    Men dette var jo den første jula mi, som leder, i Rimi, så jeg måtte jo nesten høre på butikksjefen da, syntes jeg, når hu ville bestille en sånn spekeskinke.

    Jeg hadde ikke noe særlig erfaring med å bestille julevarer, så jeg bare hørte på henne da, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter jul, så skjedde det noe enda rarere, i forbindelse med den spekeskinka, da.

    Og det var at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det.

    At hu syntes ikke at vi kunne kaste en sånn stor spekeskinke.

    Så hu lurte på om jeg ville ha den, da.

    Og jeg hadde jo nettopp vært på en rep.-øvelse, hvor vi spiste et fenalår.

    Så jeg syntes at det hørtes artig ut da, og ha en sånn spekeskinke, i kjøleskapet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, etter jobben, på begynnelsen av 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg med meg den spekeskinka hjem, da.

    Siden hu butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde spurt meg, om jeg ville ha den, da.

    Så tenkte jeg at det måtte være greit, da.

    Jeg kunne nesten ikke si imot butikksjefen, syntes jeg.

    Jeg var jo helt fersk som assisterende butikksjef, og.

    Og den samme dagen, (for dette var en dag jeg hadde tidligvakt, da).

    Så dro jeg også innom Sparebanken NOR, (hvor jeg hadde lønnskonto, på den her tida), sin filial, på Bryn, husker jeg.

    (Der hvor det var et bankboks-ran en gang, vel).

    Og spurte de, om jeg kunne få et lån, for å kjøpe en leilighet, i høyblokka, på Lambertseter der.

    For de leilighetene, de kosta bare et par hundre tusen, på den her tida, (hvis ikke enda mindre).

    Men jeg fikk ikke noe lån da, husker jeg.

    Enda jeg ikke hadde hatt noe inkasso, eller noe sånt.

    (For jeg var jo egentlig for gammel til å bo på Ungbo, så jeg hadde vel sett i Aftenposten da, at de leilighetene, i høyblokka, på Lambertseter, var veldig billige, da.

    Sånn at til og med en med 140.000 i årslønn, (som jeg hadde, på den her tida), kunne hatt råd til å betjene et lån, på de vel.

    Selv om Magne Winnem vel advarte meg litt mot å bo der.

    For han mente at det var mye narkomane og sånn, som bodde der, var det vel.

    Så jeg var kanskje ikke helt overbevist selv, da jeg gikk i banken, for å høre om jeg kunne få lån, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og raritetene rundt den spekeskinka, de stoppa ikke der.

    For da Glenn Hesler etter en stund, fikk se den spekeskinka, liggende delvis oppspist, i kjøleskapet, på Ungbo der.

    Så fikk han sjokk, (må man vel si).

    Og banka på døra til rommet mitt, og lurte på hvor den skinka var fra, osv., da.

    Mens han så sjokkert ut i trynet vel.

    (Sånn som jeg klarte å tolke trynet og stemmen hans, ihvertfall).

    Så det var kanskje noe rart med den spekeskinka, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde, så begynte det også å jobbe et par, som het Line og Pål, der.

    (Som begge hadde lyst hår, husker jeg.

    Pål med gardinfrisyre, og Line med langt hår, da).

    Ihvertfall Pål begynte vel å jobbe der, allerede mens hu Hilde, fra Rimi Hellerud, jobba der, mener jeg å huske.

    En jobboppgave, som ingen av lederne var så glad i å vel.

    Det var å tømme papp-pressa.

    Men Pål, han jobba to dager, i uka, var det vel.

    To ettermiddager da, etter studier ved UIO, (var det vel).

    Og da fikk Elisabeth Falkenberg, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), de fikk Pål til å tømme papp-pressa, før han satt seg i kassa, de to kveldene, som han jobba, da.

    Så da lot vi bare papp-pressa stå der, til Pål kom på jobben da, tirsdag og torsdag, (eller om det var fredag), husker jeg.

    Og da trengte vel ikke noen andre, å tømme papp-pressa, mener jeg å huske.

    Så den rutinen, den var kanskje litt spansk, da.

    Men Pål var jo stor og sterk.

    Men det var kanskje litt utnytting da, muligens.

    (For Pål satt jo egentlig i kassa).

    Men Pål var grei, og klagde ikke da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Pål også slutta før Line.

    Og da lot jeg Pål få med resten av en bløtkake, som Rimi hadde fått, (av en eller annen grunn).

    Og da sa hu Line at hu også ville slutte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det skjedde også et par rare episoder, inne på tellerommet, på Rimi Nylænde der, husker jeg.

    Når jeg tenkte at det var best å holde kjeft.

    En gang, så var det hu Wenche Berntsen, som plutselig bannet, og sa ‘fitte’ høyt, inne på tellerommet der.

    Mens Henning Sanne og jeg, også var der, da.

    Og da kommenterte vel Henning Sanne det her, og sa noe sånt som, at det var så usjarmerende, med damer, som banna på den måten, og sa fitte da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var det Henning Sanne, Line og meg, som var inne på tellerommet der.

    Og da nevnte Henning Sanne det, at Line var modell, (mener jeg at det var).

    Men jeg ville fortsatt ikke blande meg for mye opp i hva mine ‘undersåtter’ dreiv med privat, da.

    Så jeg sa ingenting, da.

    For jeg ville ikke smiske heller, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kjøpte meg en billig bil, (som jeg skal skrive mer om seinere), noen uker etter at jeg fikk lappen.

    Så sa hu Line til meg, (mens hu så surt på meg, må man vel si), at ‘kunne du ikke heller ha kjøpt Pål sin bil, da?’.

    (Noe sånt).

    For da skulle visst Pål selge sin bil, da.

    Men det hadde ikke jeg hørt noe om, da.

    Men jeg visste at Pål hadde mye utgifter.

    For han klagde til meg, på at en kar, forlangte to-tre tusen, for å montere inn et stereoanlegg, i bilen hans, (ikke så lenge før det her, vel).

    Og da spurte Pål meg, om jeg ikke var enig med han, i at det var litt mye, (husker jeg).

    Men da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, for min første bilstereo, den kjøpte jeg i 1998, (må det vel ha vært), altså cirka tre år etter det her, da.

    Så da måtte jeg bare holde kjeft, da.

    Men jeg skjønte at Pål vel hadde dårlig råd da, antagelig.

    Og muligens også kamerater som lurte han.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg det, at Marianne Hansen hadde tatt på seg noen klær, som var i sånn skikkelig klovnemønster, eller noe, da.

    Både buksa og jakka hennes, så helt ‘klovnete’ ut da, (må man vel si).

    Så hu Line, hu begynte jo å le høyt, da hu så det antrekket, til hu Marianne Hansen da, husker jeg.

    Men da fortalte Marianne Hansen det, (til hu Line), mens jeg var på tellerommet der da, (må det vel ha vært), at hu ikke brydde seg noe om hvordan hu kledde seg, hvis hu bare skulle på jobb.

    Det var bare hvis hu skulle på byen, at hu brydde seg om hvordan hu gikk kledd, (sa hu Marianne Hansen da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en ungdom, som het Glenn, som jobba der, husker jeg.

    Han hadde mørkt, krøllete hår vel, og bodde like ved Rimi Nylænde der, tror jeg.

    Og en gang, som jeg hadde glemt, å ta med arbeidstøy, på jobben.

    (For jeg var vel litt stressa innimellom, den tida jeg jobba, på Rimi Nylænde der.

    Siden jeg jo hadde en ekstrajobb og tok kjøretimer, osv., innimellom jobbinga som assisterende butikksjef, da).

    Så var det eneste tøyet jeg fant, i garderoben der, som jeg kunne bruke.

    Det var skjorta til han Glenn da, husker jeg.

    Og den lukta det jo skikkelig deo av, (eller hva det var), husker jeg.

    Så det var ikke noe artig, å bruke skjorta hans da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Glenn han var det nesten at jeg måtte feste med, en nyttårsaften, husker jeg.

    (Muligens nyttårsaften 1994, da jeg endte opp på Snorre der.

    Eller om det var nyttårsaften 1995).

    Men det ble litt rart, for jeg kjente ikke han så bra, da.

    Så jeg klarte på en eller annen måte å komme meg ut av det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter, at vi på Rimi Nylænde, hadde vært på den Danmarksturen, forresten.

    Så dukka det opp en hel gjeng, fra Rema Karlsrud, på jobben vår, husker jeg.

    Mens vi dreiv og prisa varer osv., (for vi hadde ennå ikke fått skannere, i kassene, på Rimi Nylænde, da jeg slutta der, (for å begynne å jobbe på Rimi Bjørndal), våren 1996, da).

    Og jeg lurer på om det var sånn, at ei av damene på Rimi Nylænde, (Marianne Hansen?), hadde hatt et one night stand, med en av de karene, fra Rema Karlsrud, (som var en butikk, som lå kanskje en kilometer, fra der Rimi Nylænde lå da), som var på den samme danskebåt-turen, som oss, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 47: Mer fra Norsk Idrettshjelp

    Jobben hos Norsk Idrettshjelp, den var sånn, at sjefene, (som satt inne på et eget kontor), de ville nå og da, dukke opp, inne på de rommene, hvor telefonselgerne satt og ringte.

    Og så ville de legge ut noen nye lister, med telefonnumre, til folk som bodde i nærheten, av forskjellige idrettsklubber, opp i noen kurver da, (var det vel).

    Og da, (fant jeg ut etterhvert), så lønte det seg, å finne lister, hvor mange folk, hadde kjøpt forrige gang.

    (For dette stod markert på listene, da).

    Så etterhvert, så skjønte jeg det, at jeg måtte prøve å finne lister, hvor ihvertfall en person, hadde kjøpt dopapir, under den forrige ringerunden, da.

    (I navnet til den lokale idrettsklubben, da).

    For det var ofte sånn, at de som kjøpte forrige gang, de ville også kjøpe igjen, da.

    (Fant jeg ut etterhvert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De sjefene, som jobba der, de satt nok og lyttet, på samtalene, til de forskjellige telefonselgerne, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    For en gang, så ble jeg kalt inn på kontoret, til en av sjefene der, (husker jeg).

    Og da hadde jeg vel jobba, fra klokka 7 om morgenen, på Rimi Nylænde.

    (For jeg hadde en avtalte, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om at jeg kunne ha tidligvaktene på tirsdagene da, mens jeg jobba på Norsk Idrettshjelp).

    Og så begynte jeg vel på jobb igjen, klokka 16 eller klokka 17, (eller noe sånt), på Norsk Idrettshjelp, da.

    Og da ble det lange dager.

    Og jeg er jo b-menneske, så på de dagene, som jeg begynte å jobbe klokka 7, så var jeg ofte nesten ikke menneske da, (for å si det sånn).

    Så jeg ble kalt inn på kontoret, til en sjef der, (som var en nestsjef, (eller noe), der, tror jeg), i 20-årene vel.

    Og han sa det, at han likte ikke tonen som jeg hadde hatt, på telefonen, den kvelden.

    For jeg hadde visst hørtes for trøtt og sliten ut, da.

    Så han ba meg om å gå en runde rundt i nabolaget der, for å få meg litt frisk luft, og våkne opp, da.

    (Eller noe sånt).

    Noe jeg gjorde, da.

    (Uten å møte noen horer denne gangen.

    Det var vel først en del uker etter det her, at jeg møtte hu unge, blide hora, på vei hjem fra jobb, den gangen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ikke bare horer man møtte, på vei hjem, fra den her jobben.

    Jeg tok jo T-banen fra Jernbanetorget.

    Og en gang, så gikk jeg sammen med ei ung dame fra Skedsmo, (eller noe), som også jobba på Norsk Idrettshjelp der vel, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (For hu skulle ta toget hjem fra Oslo S., vel).

    Og på den her tida, så hang ikke de narkomane, på Plata ennå.

    Så da vi svingte inn i Karl Johans gate der, fra Dronnings gate.

    Så havna vi etter noen meter inn i en svær koloni, av heroinmisbrukere, da.

    Som nesten blokkerte hele Karl Johan, (må man vel si).

    (For de var ganske mange da).

    ‘Zombier’ og ‘levende døde’, husker jeg at jeg kalte de narkomane, da.

    Til hu fra Skedsmo, da.

    Og hu var vel litt enig, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En tirsdag, som jeg var tidlig ute, på jobb, på Norsk Idrettshjelp der.

    Så hadde ikke sjefene der, dukka opp ennå, da jeg kom på jobb.

    Så jeg stod i trappeoppgangen der, og venta, sammen med blant annet ei ung brunette, (var hu vel), som også jobba der, da.

    (Og som jeg vel såvidt hadde chatta litt med, en gang, før det her, vel).

    Og hu brunetta begynte å skryte av, at hu hadde blitt invitert, til gardeballet, da.

    Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, og ikke i Garden.

    Så hva det gardeballet egentlig var, det hadde ikke jeg noe særlig greie på, på den her tida da, (må jeg innrømme).

    (Selv om jeg vel såvidt har lest om det, i Aftenposten, eller noe, seinere).

    Så da sa jeg ikke noe selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han unge, lyshåra gutten, fra Oslo Vest, som en gang sa det, at han syntes det, at jeg var treig med å få meg lappen.

    Han ringte en privat samtale, fra Norsk Idrettshjelp der, en gang, (husker jeg).

    Han spurte ei dame om hu skulle bli med å feire St. Hans, ombord på en båt, (eller noe sånt), tror jeg at det var.

    (Noe sånt).

    Og han babla vel også noe om Quart-festivalen, (som vel var en veldig kul festival, på den her tida), en gang, mener jeg å huske.

    Og jeg pleide også noen ganger, å gå på McDonalds, i pausen der, og kjøpe med meg masse burgere, for mange av de ungdommene som jobba der da, husker jeg.

    For det hendte vel at det ble prata om, hva vi skulle spise, i pausene der, (tror jeg).

    Og jeg var så glad i burgere, da.

    Så da begynte nok jeg å prate om McDonalds og Burger King da, tror jeg.

    Og da ble det vel sånn, at jeg spurte sjefen der, (ihvertfall en gang), om jeg kunne gå til pause litt tidligere, da.

    For jeg hadde da blitt overtalt, til å kjøpe med meg masse burgere og sånn, for en del av kollegene min der, (og meg selv da), på McDonalds, (på Østbanehallen der), da.

    Og det sa han sjefen at var greit da, (mener jeg å huske, ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at et tema, som de ungdommene der prata om, en gang.

    Det var hvordan han ene sjefen der, klarte å få Dr. Martens-skoa sine, så blanke.

    For Dr. Martens-sko, de var skikkelig populære, på den her tida, da.

    Og jeg gikk også med sånne Dr. Martens-sko da.

    (Nemlig modell 10 størrelse 10, mener jeg å huske).

    For det var sånn, en gang, at hu Elin, på Rimi Nylænde, hadde sagt til Elisabeth Falkenberg og meg, at ingen av oss, hadde ‘ordentlige sko’, (eller noe).

    Men Cecilie Hyde, (fra Min Bok), hu pleide å ‘hype’ Dr. Martens, da.

    Så det blei til at jeg kjøpte meg et par sånne Dr. Martens-sko, til mellom fem hundre og tusen kroner da, i en skobutikk, i Grensen, (var det vel).

    Og de skoa, de var av den lave typen Dr. Martens, da.

    Og de hadde luft i sålen, var det vel.

    Så de var gode for føttene da.

    For jeg var vel også litt lei av, å få melkecontainerne, over joggeskoa, (eller hva jeg gikk i igjen), på jobb, da.

    Men med de Dr. Martens-skoa, så merka jeg nesten ikke at sånne ting skjedde, på jobb, da.

    (For de skoa var nesten som vernesko, (eller noe), vel.

    Selv om de ikke hadde ståltupper).

    Så jeg begynte å kjøpe kanskje et par sånne Dr. Martens-sko, i året, (eller noe sånt), fram til at jeg dro for å studere, i England, i 2004, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Elin, på Rimi Nylænde, hu sa også en gang, til meg vel.

    At Lambertseter, det lå liksom i sentrum, da.

    Mens Ellingsrudåsen, (der hvor jeg bodde), det var liksom langt utafor sentrum, da.

    Selv om det vel er diskuterbart, om Lambertseter ligger i sentrum, (eller ikke).

    For Lambertseter var jo Norges første drabantby.

    Og hvis Lambertseter hadde ligget i sentrum, så hadde de vel ikke kalt stedet for en drabantby liksom, (mener jeg).

    Og jeg bodde jo selv, et år, på Abildsø, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og Abildsø, det ligger jo rett nedenfor Lambertseter der, da.

    (Bare ned Lambertseterveien der, liksom).

    Men det var aldri sånn at jeg gikk til eller fra byen, det året, som jeg bodde der, da.

    Nei, det var nesten utenkelig, husker jeg.

    (Og jeg er ikke sikker på om jeg ville ha huska veien, heller, forresten).

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å si det vel, (det året), at Abildsø lå i sentrum.

    Selv om det nok hadde gått an å gått fra Abildsø og ned til Oslo sentrum.

    Men det hadde nok tatt et par timer, (eller noe sånt), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Eller, det var vel i en skobutikk, i Østbanehallen der, som jeg kjøpte de Dr. Martens-skoa, den første gangen.

    For de hadde vel noe kampanje for de skoa, med masse kule plakater og sånn da, mener jeg å huske.

    Men de skoa ble fort stygge da, når jeg brukte de, på jobb.

    Så jeg gikk og klagde da, husker jeg.

    Men det var vel ikke så mye å gjøre med det, tror jeg.

    Men de hadde noe sånn spesiell skopuss og sånn, som man kunne bruke til de, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 38: Mer fra Ungbo

    Det må vel ha vært i 1993 eller 1994 en gang.

    At Glenn Hesler, Axel og jeg, tok T-banen, til Lambertseter for å spille tennis.

    (En søndag vel).

    På T-banen, så satt det også en babe, (vil jeg si), som Glenn Hesler og jeg, kikka litt på da, mens vi gikk av T-banen, på Lambertseter T-bane-stasjon der.

    ‘Ser på damer på min alder’, smalt det fra Axel, (som var 15-16 år vel), da.

    Så Axel begynte å vokse opp, kunne det virke som.

    Og han ble visst til en slags moralist eller feminist, (eller noe), kunne det kanskje virke som.

    Ovenpå var han ihvertfall.

    Og hu dama, på T-banen, hu hadde pupper og alt hu, (ettersom hvordan jeg husker det, ihvertfall).

    Så hu var mer en babe enn en fjortiss, vil jeg si da.

    Og det angrepet fra Axel, det hadde jeg ikke forventa meg.

    For jeg var vel ikke vant til at Axel turte å være så frekk og direkte.

    (Ihverfall ikke om seksuelle ting).

    Men hverken Glenn Hesler eller jeg, svarte noe da, da Axel sa det her.

    Jeg vet ikke hvorfor Glenn Hesler ikke sa noe.

    Men jeg selv ble ganske paff, da.

    Når jeg kunne spille tennis med en gutt på 16 år, (nemlig Axel da), så kunne jeg vel se på en babe på 16-17-18 år også, skulle man vel tro.

    Men så ikke da, ifølge Axel.

    Som liksom plutselig var som Oslos svar på Taliban da, (eller Ottar var kanskje mer kjent, på den tiden).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel var også nedlatende, en gang, på Ungbo.

    (Et år eller noe etter det her vel).

    Glenn Hesler hadde besøk av Bengt Rune og Kalle, (de biljard-kameratene til Øystein Andersen, fra Min Bok 2).

    Og det er mulig at Øystein Andersen også var der.

    Det husker jeg ikke helt.

    Og så, så kom plutselig Axel på besøk, til meg, da vel.

    (Eller om det var til Pia).

    Og så kjefter han på Glenn Hesler og kameratene hans, som sitter og spiller et brettspill, som heter ‘Axis and Allies’ vel, (eller noe sånt).

    Og sier til alle de, at de må komme seg ut på byen, og få seg damer, (eller noe).

    Og jeg flytta jo fra Ungbo, i januar 1996.

    Og Axel er jo født høsten 1978.

    Så Axel kan ikke ha vært mer enn maks 17 år gammel, da han kjefta på Glenn Hesler og hele kameratgjengen hans.

    Så Axel ble mer og mer kjepphøy, da.

    Enda jeg hadde prøvd å advare han, det året jeg leide et rom av faren og stemoren hans, på Furuset.

    Om at han burde være mer forsiktig med kjeften sin.

    Hvis ikke så kunne han lett havne i bråk, (og sånn), seinere da, mente jeg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Kalle, (og kameratene hans), de begynte forresten å jobbe, med å drive en fiskebutikk, i Larvik.

    Ikke så lenge etter det her vel.

    (Fortalte Glenn Hesler meg, da).

    Og det var en fiskebutikk i Nansetgata, som jeg hadde pleid å sykle forbi, under oppveksten min, husker jeg.

    Og som jeg husker det, at det lukta vondt av.

    Og det kunne Glenn Hesler bekrefte, (mener jeg å huske).

    At Kalle og dem hadde sagt det, (til Glenn Hesler da), at de forrige eierne der, ikke var noe flinke, til å holde det reint, i butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle på byen, i Oslo.

    Så møtte jeg Bengt Rune, (fra Biljardhallen), ved Ellingsrudåsen T-banestasjon.

    (Faren til Bengt Rune, nemlig Kurt som Glenn Hesler kalte for Skurt.

    Han dreiv forresten også en pub, i Strømmen, på den her tida).

    Bengt-Rune, (aka. Benkern), han bodde jo på Rasta.

    Så det er mulig at han hadde gått, fra Rasta og til Ellingsrudåsen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Hva vet jeg.

    Bengt-Rune, han skulle på Stedet, (som seinere skiftet navn til Tiger Tiger, vel).

    Og jeg pleide også å dra på Stedet, på den her tida.

    (Kanskje på grunn av at jeg ville unngå de ‘Snorre-folka’, altså de damene fra Bærum og han fra Ellingsrudåsen, som jeg traff på Snorre, nyttårsaften, 1994.

    Hvem vet).

    Så jeg møtte Bengt-Rune igjen, seinere den kvelden, på en bar, (som var inne i et ganske lite rom), inne på Stedet der, da.

    For Bengt-Rune, han kjente bartenderen der, da.

    Og bestilte masse forskjellige drinker og sånn, da.

    Men jeg syntes at det var kjedelig, å bare stå der, og prate med bartenderen og Bengt Rune, da.

    Så jeg gikk mest rundt på diskoteket der, og sjekka damer, da.

    Eller jeg prøvde vel ihverfall.

    For Stedet gikk vel gikk for å være et litt harry sted, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som Bengt-Rune og dem, var på besøk, hos Glenn Hesler, på Ungbo der.

    Så spurte jeg dem, om dem hadde sett noen bra filmer, i det siste.

    (Bare for å ha noe chatte om, da liksom).

    Og da sa Bengt-Rune det, at en film som het ‘Bad Boys’, var bra, da.

    Og da spurte jeg om det var en pornofilm.

    For jeg syntes at det hørtes litt rart ut, det filmnavnet, da.

    Men det var det visst ikke da, sa Bengt-Rune.

    Og jeg hadde nettopp fått en bærepose, (eller om det var to bæreposer), med dårlige VHS-pornofilmer, av Øystein Andersen.

    Ikke så lenge før det her, da, (var det vel).

    (Som en eller annen bare skulle kaste da, sa Øystein Andersen).

    Så det er mulig at det var derfor, at jeg lurte på, om den Bad Boys-filmen, var en pornofilm, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han hadde også en kamerat, fra Chile, (var det vel), som het Mariuano, (eller noe), husker jeg.

    Og de kom en gang, for å besøke meg, på Rimi Nylænde der, (husker jeg).

    (Fordi at Axel ville låne penger av meg vel.

    Hvis ikke det var etter at jeg ble butikksjef der da, (høsten 1998).

    Eller de var der kanskje flere ganger, det er mulig).

    Og en annen gang, så var dem på besøk hos meg, på Ungbo der, (husker jeg).

    Og da hadde jeg liggende en CD-singel, med Seigmen, (på rommet mitt), husker jeg.

    For vi hadde fortsatt ikke MTV, men den sangen, den hadde jeg sett, på ZTV, (eller noe sånt), da.

    Og den sangen, den satt Axel på, på stereoanlegget mitt da, mener jeg å huske.

    Og et år eller to seinere, (etter at jeg hadde flytta fra Ungbo vel), så fortalte Axel meg det, at Mariuano og han, de hadde fått lov til å være backstage, før en Seigmen-konsert, på Sentrum Scene, (eller noe sånt), vel.

    Og da hadde han ene i det bandet, han hadde liggi og knulla ei dame, rett foran alle de andre som var backstage der da, (fortalte Axel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En annen CD-singel, som jeg kjøpte, den siste tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Det var Oasis, med ‘Wonderwall’.

    (Etter at jeg hørte den på TV eller radio, vel).

    Og den første tida, etter militæret.

    Så kjøpte jeg forresten CD-en ‘Dirt’, med Alice in Chains, (husker jeg).

    Som var den CD-en, sammen med Red Hot Chili Peppers og ‘Blood Sugar Sex Magik’, som jeg hørte mest på, i 1993 og 1994, vel.

    Sammen med ‘The Stone Roses’, (het vel det albumet), med nettopp the Stone Roses da, (som jeg kjøpte på CD, et år eller noe, før jeg dro i militæret, vel).

    Og jeg hørte vel også en del på Pearl Jam, Nirvana og andre band som Stone Temple Pilots og Smashing Pumpkins, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4), da.

    Hildegunn, hu digga ‘Creep’, med Radiohead, (husker jeg).

    Og hu kjøpte også det nye Alice in Chains-albumet.

    (Nemlig ‘Jar of Flies’, husker jeg).

    Men det albumet, det likte ikke jeg så bra da, husker jeg.

    Og jeg syntes også, at ‘Creep’ etterhvert ble en litt kjedelig sang, da.

    (For den gikk så mye på TV også, da).

    Så Hildegunn og jeg, vi hadde ikke helt den samme musikksmaken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det ‘Dirt’-albumet, det kjøpte jeg brukt, husker jeg.

    Hos en brukthandel, ved Youngstorget der.

    Så det albumet, (som var et av mine favorittalbum da, på 90-tallet), det kjøpte jeg for bare 40 kroner, eller noe, da.

    Men det var nedgangstider, på den tiden.

    Og nå i det siste, så har jeg lurt på det, om det kan ha vært Thomassen, fra lag 1, i Geværkompaniet, som hadde solgt den CD-en, i den bruktbutikken.

    Hvis han fikk dårlig råd, etter militæret.

    For lag 1, de pleide å spille det ‘Dirt’-albumet, det siste halvåret cirka, som vi var i militæret da, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hørte også på Pulp og ‘Common People’, på den her tida, (mener jeg å huske).

    Så jeg fikk med meg ‘Brit Pop-bølgen’ da, selv om jeg jobba mye på Rimi, (og etterhvert også på Norsk Idrettshjelp), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 34: Mer fra Ungbo-tida

    Det må vel ha vært sommeren 1994, (hvis jeg skulle gjette).

    At Axel og jeg, var og spilte tennis, på de kommunale banene, på Lambertseter der, (som Magne Winnem hadde vist oss, da).

    Plutselig så slo Axel en tennisball, bort til ved grus-fotballbanen der.

    Og da jeg gikk for å hente tennisballen, så så jeg plutselig rett på Terje Sjølie, (fra Rimi Munkelia, og som seinere er mer kjent som nynazist, vel).

    ‘Er du her’, (eller noe), sa Sjølie, da.

    Jeg forklarte vel at jeg spilte tennis, sammen med lillebroren min, da.

    Sjølie var også der sammen med lillebroren sin, (virka det som, ihvertfall), nemlig en liten pjokk, (må man vel si), som han spilte fotball sammen med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (var det vel), i Stavern, så husker jeg at jeg så en musikkvideo, på en eller annen TV-kanal, hos henne da.

    (På begynnelsen av 90-tallet, vel).

    Og det var en musikkvideo, med et band som het Revenge, som var en avlegger av bandet New Order, da.

    Og etterhvert så kjøpte jeg det albumet, i en platebutikk, i Oslo, da.

    (Må det vel ha vært).

    Og på det cover-et, så var det bilde ev en dame, kledd i et sexy lærantrekk, (eller hva det var), da.

    Og den plata, den hang jeg opp på veggen, ved siden av speilet der, på rommet mitt, på Ungbo, da.

    For tapeten var litt flekkete der, så det var noen stygge flekker på veggen, og sånn, på den ene veggen der, da.

    (Som hadde vært der, da jeg flytta inn, høsten 1991, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Pia likte jo New Order.

    Hu ga meg jo en maxi-singel, (nemlig ‘True Faith’, vel), av det bandet, på den tida som hu flytta opp til meg, i Leirfaret 4B, like før jul, i 1988, (var det vel).

    Men jeg tror ikke at Pia hadde fått med seg det, at Revenge var et band, hvor et av medlemmene fra New Order var med.

    Så jeg er ikke sikker på hvor dypt musikkinteressen til Pia stakk, liksom.

    For da Pia så det platecoveret, på veggen min.

    Så så hu bare stygt på det vel, og lo litt av det vel, og sa ikke noe, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia bodde jo på Ungbo i cirka to år.

    Fra sommeren 1993 til hu fikk seg sin egen Ungbo-leilighet, (var det vel), i Tromsøgata, ved Sofienbergparken, (ved Grunerløkka), like etter at hun fødte sin sønn Daniel, sommeren 1995, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et par ganger, så stoppet Pia meg, i gangen på Ungbo, for å ha et slags møte, må jeg vel kalle det.

    En gang, så fortalte hu meg det, at negre ikke like å bli kalt for negre.

    Å, gjør de ikke det, (eller noe), sa jeg da.

    Neida, for det var rasistisk, da.

    (Eller noe sånt).

    Hva liker de å bli kalt for da, (eller noe), sa jeg da.

    (Noe sånt).

    Og Pia svarte at de likte å heller bli kalt for ‘afrikanere’, da.

    Men hvorfor Pia plutselig tok opp det her med meg, i gangen, på Ungbo der.

    (Og hvor hu fikk det fra.

    Var hun en slags talsmann for alle negre/afrikanere liksom, (eller hva man skal si), har jeg tenkt litt på seinere, da).

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit hu kanskje selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia stoppa meg også en annen gang, i gangen, på Ungbo der.

    Og fortalte meg plutselig det, mens hu smilte vel.

    At grunnen til at alle invandrerne, ville bo i Oslo, det var fordi at de ville bo i nærheten av hverandre.

    (Noe sånt).

    Men det virka kanskje litt for meg, som at dette var ironisk sagt da, (eller noe).

    (Husker jeg at jeg syntes, ihvertfall.

    At dette muligens ble som noe truende da, dette som Pia sa).

    Det er mulig.

    (Noe sånt, kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 24: Mer fra 1994

    Sommeren/høsten 1994, (må det vel ha vært), så kom Pia en natt til søndag, hjem til Ungbo, etter å ha vært på utestedet Baronen og Baronessen.

    Jeg er jo b-menneske, så jeg satt fortsatt oppe og så på TV, da Pia dukka opp.

    Så jeg la jo merke til det, at Pia hadde med seg en ny afrikaner hjem.

    Og dette var en som var større, (og vel også litt eldre), enn de tre, som hadde liggi over på Ungbo, da jeg sparka den fotballen i veggen der, tidligere dette året, da.

    Så Pia hadde nok en slags fetisj, for afrikanere, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Og den kraftige afrikaneren og Pia, de gikk nesten rett inn, på rommet til Pia, men de smilte vel bare såvidt, litt lurt, fra gangen der, før de gikk inn, på rommet til Pia da, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og senere i 1994, så kom det en ny overraskelse, fra Pia.

    Pia fortalte det, at hu var gravid med Keyton.

    Og da jeg foreslo det, at hu burde ta abort, siden hu og Keyton ikke hadde noe sted å bo, og Keyton var arbeidsledig.

    Og siden jeg jo var sikker på det, at dette med alle afrikanerne, bare var en slags fetisj, fra Pia, og at hun bare ønsket å leve ut sine seksuelle fantasier, før hun etablerte seg.

    (For Pia likte også ‘Like a Prayer’-videoen, til Madonna, forresten.

    Hvor de har med en afrikansk Jesus, som henger på korset, osv., vel).

    Så jeg fikk jo sjokk, da Pia fortalte det, at hu var gravid.

    Jeg var jo fra Bergeråsen hvor det ikke bare var sånn, at det ikke fantes homo-er.

    Det fantes heller ikke negre der, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jula 1994, så var jeg invitert på julefeiring, i vannsengbutikken, i Drammen.

    Solveig, (telegrafisten fra Scandinavian Star-ulykken), var også der.

    Jeg var tidligere ute, enn vanlig, og det var vel ikke bare artig.

    For Haldis og Solveig og dem, de hadde bundet fast juletreet til veggen.

    Og jeg mente det, at hva hvis vi skulle gå rundt juletreet.

    (Som mora mi pleide å gjøre da).

    Men da sa Haldis at hu ikke trodde det, at vi skulle gå rundt juletreet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solveig klagde også på sin lokale kjøpmann, på Holmen, i Oslo Vest.

    For de ville alltid selge ut den melka, med dårligst dato, før de satt fram den, med bedre dato.

    Da fortalte jeg det, at man måtte selge ut den melka med dårligst dato først, for hvis ikke så fikk man svinn, som det het.

    Og da mente Solveig det, at matbutikkene, de fikk igjen pengene, fra meieriet, for melka, som fikk dårlig dato.

    Men da måtte jeg prøve å forklare det, at sånn var det ikke, dessverre.

    Så jeg var kanskje litt glad, for at jeg ikke jobba i en Rimi, på Oslo Vest.

    For så vanskelige var det sjelden, at kundene, på Lambertseter var, for å si det sånn.

    Men jeg forklarte jo også det, at hvis noen spurte, så gikk vi Rimi-medarbeiderne inn på melkekjøla, og henta en melkekartong, med bedre dato på, hvis kundene spurte om det.

    Men Solveig mente visst at det ikke var aktuelt da, å spørre om å få melk med den beste datoen på.

    Så dette ble nesten som en krangel, husker jeg.

    Men jeg husker jo det, fra å ha jobba i matbutikk, at når melka dukker opp, i butikken, så har den en holdbarhet, på 7-8 dager.

    Så om melka går ut om seks dager eller syv dager, så er vel kanskje ikke det verdens største problem, tenkte jeg kanskje, da.

    Når jeg bestilte melk selv, da.

    For man må jo prøve å passe på to ting.

    Nemlig at melka ikke går ut på dato.

    Og at det ikke blir utsolgt.

    (Som jo Claus ofte ‘dreit seg ut’ ved å gjøre, på OBS Triaden, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, og da ble baksnakket.

    Sånn som den gangen, som jeg nevnte det, for Knut Hauge, at OBS Triaden burde hatt ei ku, oppe på taket av Triaden-senteret, siden Claus så ofte glemte å bestille melk, da.

    (Noe Knut Hauge hadde fortalt meg, vel).

    Men den OBS Triaden-kua, den tenkte jeg ikke på, å fortelle Solveig om, da.

    Da hadde hu vel bare blitt enda surere, tror jeg.

    Hvem vet).

    Så når man bestiller melk, så må man ikke bestille for lite og ikke for mye.

    Så det er nesten som en kunst, (vil jeg kanskje si), å bestille melk, i matbutikker, da.

    (Ihvertfall i Oslo).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På julaften, så husker jeg det, at Christell skulle ha meg med, ut på en balkong, i andre eller tredje etasje, i vannsengbutikken der, for å ta en røyk.

    Men jeg hadde noen måneder før det her, slutta å røyke.

    Så det gadd jeg ikke, da.

    Viggo Snoghøj/Snowhill, han var også der, forresten.

    Og hans unge sønn Simon, som plutselig klinte til meg, midt på trynet, på julaften.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg måtte være julenisse, mener jeg å huske.

    Og Viggo sa også det, (til Jan Snoghøj da), at Simon pleide å si, ‘det er Jan’, når han så på TV, (i Danmark sikkert da), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også den jula her, at Viggo sa til faren min og meg, (når vi var ute og kjørte bil, eller noe, vel), at han ikke skjønte noe av den julekalenderen, som het ‘the Julekalender’.

    (Som vi på Ungbo syntes at var artig da.

    Ihvertfall Axel vel, som syntes at Hansi, (eller om det var Günter), var så morsom, for han hadde ‘the ugliest clothes and the longest face’.

    (Noe sånt).

    Viggo begynte å prate om det her, når den ‘Støveldance’-sangen var på radio, i en bil vi kjørte, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av min mor, så fikk jeg en bok, til jul, som het ‘En fantastisk mann’.

    Noe som friket meg ut litt, husker jeg.

    For det var jo litt rart, syntes jeg, å gi sin sønn, en bok, med en sånn tittel.

    Og den boka, den klarte jeg vel heller ikke å få med meg tilbake, til Ungbo, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk prata litt med Christell, husker jeg, på julaften, var det vel.

    Jeg nevnte vel, for Christell, at Pia, (som feira julaften, med mora vår og bestemor Ingeborg, enten i Stavern eller på Nøtterøy vel), hadde blitt gravid.

    Christell lurte vel også på, hva jeg hadde kjøpt til Pia, i julegave.

    (Eller om det var bursdaggave.

    For Pia har bursdag første juledag.

    Og hu skulle komme til Drammen, første juledag, da).

    Og det var en CD-singel, nemlig Cranberries, med ‘Zombie’, (en sang jeg syntes var bra selv), som jeg hadde kjøpt, til søstera mi da, husker jeg.

    Etter julemiddagen, så satt jeg i stua, til Christell der, etterhvert vel.

    Og hu bodde ut mot Konnerud.

    Men fortsatt i Drammen sentrum, da.

    Og Christell dro noen folk ned dit, som digga Pink Floyd, husker jeg.

    Og da hadde jeg nettopp sett en Pink Floyd-video, på TV vel, som het ‘High Hopes’, og som jeg syntes at var bra, da.

    Men den sangen, den tror jeg ikke han Pink Floyd-digger’n hadde hørt.

    (Selv om jeg vel ikke huska navnet på sangen selv da, så det er mulig at det var jeg som rota).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde stadig nye folk innom, hos seg, den jula, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det virka som at hu var i en gjeng, av sånne litt ‘halvklysete’ folk, kunne man kanskje ha sagt, hvis man ønsket å være litt ondsinnet, (ihvertfall muligens).

    Han ene kjøpte aviser tidlig første eller andre juledag, og la på bordet i stua vel.

    (Hvis ikke dette var da Christell bodde i Oslo.

    Ved Terningen Matcafe der.

    Og at jeg husker litt feil).

    Christell bestilte pizza, (på første eller andre juledag), når hu fikk lyst på det, vel.

    Og den dagen, så satt eller lå det, en del folk, i den gjengen, og så på tegnefilmer, (eller om det var en vanlig film), på TV-en, i stua til Christell der, da.

    Det var den stilen der, liksom.

    Og jeg sov på sofaen, i stua, til Christell der da, mener jeg å huske.

    Og det er mulig at hu Hege fra Rødgata også bodde der, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På første juledag, så måtte jeg liksom ut litt, for å få meg litt frisk luft, og litt tid, for meg selv.

    (Uten de her nesten ukjente folka, som jeg ikke kjente noe særlig, for å si det sånn).

    Så da, så gikk jeg, til den bensinstasjonen, som er ved siden av det bygget, hvor Strømsø Supermarked og den kjøreskolen, som jeg gikk på, da jeg bodde på Bergeråsen, ligger da.

    Og da, så kjøpte jeg brus og pølse med rekesalat og sånn vel, på den bensinstasjonen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg ville gjerne ha litt tid for meg selv, da.

    For jeg følte meg vel ikke akkurat så hjemme der, hos Christell, vil jeg vel si, med alle de her ukjente folka der, da.

    (Og Christell kjente jeg jo ikke heller så bra, på den her tida, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia dukka opp, hos Christell der, (var det vel), på første juledag.

    Så prøvde jeg, å få Christell, til å be Pia, om å ta abort.

    (For jeg var i sjokk, siden Pia skulle ha en negerunge, da).

    Men Christell hørtes ikke så overbevisende ut, i sine forsøk, på å overtale Pia, til å ta abort da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og Pia blåste i hva Christell sa, og hørte hverken på henne eller meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var de her dagene, at Christell forklarte meg det, at hu hadde vært på jorda rundt-reise, sammen med en venninne vel.

    De hadde vært i USA, under fotball-VM, og kjørt rundt i den bilen, som var i musikkvideoen, til det svenske VM-laget, nemlig ‘När vi gräver gull i USA’, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var visst i California, mener jeg å huske.

    Og Christell likte seg ikke der, for man måtte kjøre alle steder, mener jeg å huske.

    Og Christell hadde heller ikke likt seg, i New York, som hu ikke syntes, at var noe spesielt, men mer som alle andre steder, mener jeg at hu sa.

    (Noe sånt).

    Og hu advarte meg vel nesten, mot å dra til USA, tror jeg.

    (Det var ikke langt ifra, ihvertfall vel).

    Christell fortalte også, at på kamelreisen, i ørkenen, i Afrika vel.

    Så hadde hu blitt så vant, til å bruke venstrehånda si, som dohånd.

    Så da de kom til Singapore, (eller hvor det var), så hadde Christell bare fortsatt, å bruke venstrehånda si, som dohånd, på hotellet der, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde også vært i Austrialia, og der hadde hu jobba som servitør-dame, på en strippeklubb, (mener jeg at hu sa).

    Og hu hadde også vært i USA, (var det vel), under den kampen, da Norge spilte 0-0, mot Irland, vel.

    Og da hadde hu skammet seg så fælt, over å være norsk, (der hu satt aleine på en sportspub vel), siden Norge hadde spilt så kjedelig fotball, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På første juledag, så var det middagsselskap, i sengebutikken i Tordenskioldsgate, igjen.

    Jeg husker ikke om Solveig, fra Holmen, var der fortsatt.

    Men Jan og Viggo Snoghøj var der.

    Og Faren min og Haldis var der.

    Og Pia, Christell og jeg var der, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de spurte Pia, om hvorfor hun bare var sammen med afrikanere.

    Pia svarte det, at hu ‘bare hadde hatt to’, (eller noe).

    Og det var vel Negib fra Etiopia og Keyton fra Somalia, som hu mente, da, (tror jeg).

    Men da måtte jeg hoste litt, syntes jeg.

    (Sånn som man liksom gjorde, hvis det var noe, som ikke var sant, da.

    Som vel muligens Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å gjøre vel.

    Eller om jeg hadde det fra noen andre).

    For Pia hadde jo, som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapittelet, også hatt med seg en svær afrikaner, fra utestedet Baronen og Baronessen, med seg hjem, til Ungbo.

    Og hu hadde jo også hatt meg seg Keyton sine to kamerater, (var det vel), med seg hjem og også besøkt dem vel, en del ganger da.

    (Pia sa ihvertfall at de to spiste grisete, for de spiste med henda da, sa hu).

    Så man kunne vel kanskje like gjerne sagt at hu hadde hatt fem afrikanere, som to.

    (Ville nok jeg tippet på, ihvertfall).

    Så derfor liksom hosta jeg fælt da, ved matbordet, mens den her pratinga pågikk, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av kveldene der, (enten julaften eller første juledag), så var det sånn, at Jan Snoghøj, han angrep meg bakfra, mens jeg satt på en stol, ved middagsbordet der, i andre eller tredje etasje, i sengebutikken, i Tordenskioldsgate.

    Jan tok kvelertak på meg, uten noen grunn, (som jeg klarte å forestille meg, ihvertfall).

    Jeg satt bare fredelig ved bordet, og hadde også drukket en del øl, til maten, osv.

    Og jeg ble sur, på Jan da, som også hadde kødda med meg, og liksom nesten startet slåsskamp, tidligere, like før middagen, på julaften, (var det vel).

    (Jan Snoghøj spurte meg om hva gjør du hvis jeg prøver å banke deg nå, eller noe.

    Og da hadde jeg bestikket, i hånda, for vi bedt om å hente det, eller noe.

    Så da sa jeg vel at jeg hadde kniv og gaffel der, til å forsvare meg med da.

    Noe sånt).

    Så jeg tok armene mine bak ryggen, og begynte å løfte på Jan, (som vel veide over hundre kilo, ihvertfall).

    (Siden han tok kvelertak på meg, da).

    Og jeg slang nesten Jan over ryggen, og opp på middagsbordet, da.

    Men så skreik Haldis, (var det vel).

    Så jeg satt ned Jan igjen.

    (Jeg hadde vel ikke tenkt å kaste han.

    For da kunne vel strupen min ha gått og kanskje, siden Jan Snoghøj liksom hadde kvelertak på meg, hele tiden, mens det her foregikk, da).

    Så jeg satt Jan ned igjen da.

    Og så heiste jeg han opp, og satt han ned igjen, enda en gang.

    (For jeg var litt full, da).

    Mens noen av damene ved bordet skreik muligens vel.

    Men det her var det Jan som startet og jeg er en fredelig kar, som ikke pleier å bråke i fylla.

    Men Jan Snoghøj var så bøllete da.

    Og Jan var også så redd, (lot han som ihvertfall), for at stolen, (en vanlig trestol vel), som jeg satt på, kunne ha blitt skadet, etter at jeg satt han ned, husker jeg.

    For jeg hadde kanskje fått en ganske sterk rygg da, etter å ha hatt ansvaret for kjølevarene, på Rimi Nylænde, en god del måneder, og etter å ha vært i Geværkompaniet, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når vi dro tilbake til Christell, denne kvelden, så tok jeg med en god del flasker øl, husker jeg, fra sengebutikken.

    For jeg var ganske full da, og lurte sikkert på om Pia, Christell og jeg skulle fortsette å drikke, borte hos Christell, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Haldis hu kommenterte det, den her jula, (må det vel ha vært).

    At den talende alarmklokka, (som sa tiden på engelsk, når man trykket på en knapp, og som også galte som en hane, når den varslet vekking), som jeg hadde kjøpt til henne og faren min, i julegave, jula 1989, da vi var på Highland hotell, på Geilo, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Den vekkerklokka, den hadde hu enda, på slutten av 1994, (altså fem år seinere da), fortalte hu.

    Og Haldis mente det, at den klokka, den var som en trøst, for henne, når hu var aleine hjemme.

    For da trykket hu bare oppå klokka, og så sa den klokka tiden på engelsk, og da følte hu seg ikke ensom lenger da, fortalte hu.

    Så Haldis må ha vært noe slags spesielt overfladisk mennesketype, tenkte vel jeg, da jeg hørte det, at Haldis sa det her.

    Men jeg lurte også på det, om Haldis fleipa, husker jeg.

    Men så godt kjenner jeg ikke min fars nye livspartner, at jeg kunne si det sikkert, om Haldis tulla eller ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 10: Skøyenåsen badmintonklubb

    Etter at Glenn Hesler flytta inn på Ungbo, (må det vel ha vært).

    Så foreslo jeg det, at vi kanskje kunne drive med badminton, om vinteren.

    (For vi spilte nemlig mye fotball og tennis, om sommeren).

    For jeg hadde jo vært på en trening, med Skøyenåsen badmintonklubb, det første året, som jeg jobba, på OBS Triaden.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg kjente til den klubben da.

    Og jeg ringte vel antagelig dem da, og spurte når treningstidene var, osv.

    Så etter dette, så begynte Glenn Hesler og jeg, (og noen ganger Magne Winnem), å trene badminton, med Skøyenåsen badmintonklubb, i Ekeberghallen, (på tirsdagkveldene), og i Haugerudhallen, (på lørdagene).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt tennis, så dro Magne Winnem med meg, en del ganger, for å spille tennis, på noen kommunale asfaltbaner, like ved Lambertseter Gård, (eller hva det heter der).

    Der var det gratis å spille, og det passet meg bra, som var delvis arbeidsledig, etter militæret, da.

    Og jeg mener at vi begynte å spille tennis der, allerede de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.

    For jeg husker det, at en pakistansk tenåring, på sykkel vel, begynte å mase på meg, om jeg hadde spilt fotball, like ved T-banen, på Lambertseter.

    Når jeg vel hadde spilt tennis og lånt racket av Magne Winnem.

    Og dette mener jeg at var mens jeg fortsatt var i Geværkompaniet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etterhvert, så pleide jeg å dra med Glenn Hesler og/eller halvbroren min Axel, for å spille tennis, på Lambertseter da, for eksempel i helgene, osv.

    Og vi pleide også å spille fotball der, noen ganger.

    Og jeg var så god i fotball, før jeg skada kneet, at jeg klarte å drible både Glenn Hesler og Axel, så lenge jeg ville, oppe på en gressplen, ved Lambertseter Gård der, husker jeg.

    Og Magne Winnem, han ville også noen ganger samle sammen en gjeng, med Rimi Karlsrud-folk, for å spille fotball der, på søndager.

    Og en gang, så spurte han assistenten der, Geir, (som seinere fikk sparken, for å ha tulla med safen), meg, om jeg var fotballspiller.

    Siden han syntes at jeg spilte så bra da.

    Og hu andre assistenten der, Liv, hu hadde en gang tårer i øynene og var veldig nølende, husker jeg, en gang som hu dukka opp der, for å spille fotball, med Rimi Karlsrud, en søndag, (husker jeg).

    Og Morten Jenker, han prøvde å skade meg der, en gang, virka det som for meg.

    Han liksom subba inn i akillesene mine, på en veldig bemerkelsesverdig måte, da.

    Som for å skade meg, husker jeg.

    Så da tok jeg og klinte til han i ryggen, husker jeg, med armen/albuen.

    (For han stod med ryggen mot meg da.

    Og subbet vel baklengs mot akillesene mine, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så da ljomet det ganske høyt, (husker jeg), sånn at man kunne høre det, på hele Lambertseter omtrent vel.

    For jeg var fortsatt forbanna på han, fra noe som hadde skjedd tidligere, da.

    For han hadde nemlig kødda, en gang, da jeg sa hadet, til hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, på en fest hos Geir, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og sa at hu hadde sagt det, at hu skulle ‘suge pikken min’.

    Noe som jeg syntes at hørtes rart ut, (at hu skulle si noe sånt, foran alle folka der).

    Og Jenker hadde også brukt meg som en slags slave, for å bære øllen sin, husker jeg, den kvelden.

    Så jeg var rimelig forbanna på han, før han i tillegg begynte å prøve å skade meg der, da.

    ‘Er det krig eller’, (eller noe), sa Jenker da etterhvert, når han fikk bøyd seg opp igjen, (etter det slaget mitt da), husker jeg.

    Men jeg sa ikke noe da.

    For da hadde jeg vel fått ut frustrasjonen min, da.

    Og holdt kjeft da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem og Elin fra Skarnes.

    De var jo naboer, med Morten Jenker, på den her tida.

    De hadde kjøpt seg en to roms leilighet, (var det vel), i Avstikkeren, på Bergkrystallen, like før jeg dimma, fra militæret, (tror jeg at det var).

    Og Winnem dro Glenn Hesler, Axel og meg, opp dit, for å spille fotball, (husker jeg).

    For Winnem hadde en grus-fotballbane, rett utafor blokka han bodde i, da.

    Og da var jeg i bra form, husker jeg.

    For Axel og jeg, vi slo Magne Winnem og Glenn Hesler, 10-0, i en fotballkamp, i Avstikkeren der, like etter at jeg hadde dimma, fra militæret da, husker jeg.

    (Selv om Axel, (som vel bare var 14-15 år, på den her tida), ikke hadde spilt så utrolig mye fotball, før det her, vel.

    (Så han spilte forsvar, da).

    Men Axel var også i god form, for han hadde trent en god del karate osv., i to-tre år, før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han også, dro meg forresten med, på å spille fotball.

    Dette var sammen med noen Lørenskog-folk, (som jeg visste hvem noen av var, fra før, siden tremenningen min Øystein Andersen, var fra Lørenskog, og siden jeg hadde jobba, på OBS Triaden), på en del søndager.

    De her folka, (lederen var vel forresten Tom, som jeg hadde spilt remis mot, i sjakk, en god del år før det her vel, mens jeg fortsatt bodde på Bergeråsen vel, men var med Øystein Andersen, på besøk til han, da), de spilte, på Ellingsrud, da.

    Ellingsrud, det lå like på nedsida, av Ellingsrudåsen.

    Så Glenn og jeg pleide vel å gå ned dit, noen ganger.

    (Og Axel var vel også med å spille der, noen ganger, tror jeg).

    Men Glenn, han var litt snobbete kanskje, siden han eide automatfirma, sammen med Øystein Andersen, da.

    Så Glenn tok taxi ned dit, en gang, (mener jeg å huske).

    Og da fikk han ‘tyn’, av Tom, (var det vel).

    Som mente at det ikke var sporty, å ta taxi, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å score en del mål, når jeg spilte fotball, sammen med de her folka, (husker jeg).

    Og Tom og dem kalte meg for ‘Giraffen’, (av en eller annen grunn).

    Jeg skjønte ikke hvorfor de kalte meg Giraffen, så jeg sa ingenting, når de kalte meg det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han karen, med det mørke håret, som jeg hadde jobba sammen med, i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden.

    Det siste halve året, (eller noe), som jeg jobba der.

    Han var også med å spille fotball, forresten.

    For han var i samme gjeng, som Tom da, (mer eller mindre, ihvertfall vel).

    Og en gang, som han hadde ballen, helt på sida av banen.

    Så tok jeg, (som hadde blitt litt sterkere, og i litt bedre form, av å være i Geværkompaniet, et år, vel), en skikkelig skuldertakling, på han tidligere ‘sjefen’ min nesten, da.

    Sånn at han mer eller mindre spratt ut av banen, (må man vel si).

    Og bare ga opp å kjempe om ballen, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så det var litt artig da, husker jeg.

    At jeg liksom hadde blitt sterkere enn han tidligere kollegaen min nesten, da.

    (På det året i Geværkompaniet).

    Enda han vel hadde vært litt spydig mot meg, og bedt meg om å holde meg unna, da han med blond hockeysveis, i ferskvaren der, hadde vist han jeg taklet, om hvordan et kjøttstykke, kunne bli som en fitte, hvis man skar et bestemt snitt i det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del mer som hendte, dette året, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 96: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo II

    Jeg var også ute på byen, med Andre Willassen, Magne Winnem og Elin fra Skarnes, på nyttårsaften, i 1991.

    Jeg husker ikke helt hvor vi var hen, på byen.

    Men vi var kanskje på Radio 1 Club/Hit House da.

    Det jeg husker best, det var at vi stod i taxikø, (for vi skulle vel alle sammen, på et slags nachspiel, oppe hos Winnem, i leiligheten over Rimi Nylænde, på Lambertseter), nede ved Oslo Plaza der.

    Og det som skjedde, det var at to unge damer, kom ut fra Oslo Plaza, (var det vel).

    Og spurte taxi-køen om hjelp, (sånn som jeg skjønte det).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    De hadde noen kåte, unge, svenske herremenn etter seg.

    Og ville ha hjelp til å slippe unna dem da.

    Ingen hjalp dem, så jeg sa til de svenskene, at hu ene var søstera mi.

    Noe som var en røverhistorie da.

    Men de svenskene ga seg etterhvert da.

    De to damene gikk så videre opp i Karl Johan vel.

    Og de spurte først Willassen og meg, om vi ville være med de.

    (Siden vi hadde hjulpet dem, med å bli kvitt de svenskene da, antagelig).

    Men jeg sa ‘nei takk’, for jeg syntes at det hadde vært nok dramatikk, den kvelden, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke helt hvordan, men Willassen og jeg, vi fant Elin fra Skarnes og Magne Winnem sitt sæddrepende glidemiddel, (mener jeg å huske ihvertfall), i leiligheten, til Winnem der, dagen etter denne nyttårsaftenen.

    Willassen og jeg, vi sov vel på hvert vårt sted, i stua der vel.

    Og Winnem og Elin fra Skarnes, de sov vel på et annet rom, eller noe, tror jeg.

    (Uten at jeg husker det nøyaktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Willassen fortalte også, før vi gikk ut på byen vel.

    At han hadde så lyst til å kjøpe hore.

    ‘Hvor mye koster det for det billigste’, pleide han visst å spørre horene om da, (fortalte han).

    Jeg husker at vi andre tre reagerte, for å kjøpe horer, det var liksom tabu, i våre kretser da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, seinere på 90-tallet, (var det vel), så fortalte forresten Willassen det, til Winnem og meg, at han hadde fått seg et stamsted i Drammen.

    Han pleide nemlig å sitte i baren på Park Hotell der, og dra med seg en ny dame hjem, hver lørdagskveld, (var det vel).

    Noe jeg syntes at var litt rart, for jeg huska jo godt den dårlige ånden, til Andre Willassen, fra russeåret, på Gjerdes videregående, hvor jeg satt ved siden av han, hver dag, i et skoleår da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et drøyt år etter denne nyttårsaftenen, så fikk jeg forresten vite svaret, på hvorfor Magne Winnem og Elin fra Skarnes, dreiv og kjøpte seg sæddrepende glidekrem.

    Både Magne Winnem og Elin fra Skarnes, de var begge to, fra veldig religiøse familier.

    (Ihvertfall så var Winnem det).

    Så de ville ikke ha barn, før ekteskapet da.

    Så hver gang, som kondomen til Magne Winnem sprakk.

    Så pleide han å kjøre nærmest i sjokk, (fortalte han), ned til det døgnåpne apoteket, på Jernbanetorget der.

    For å kjøpe mer sæddrepende glidekrem da.

    Og så tredde han en kondom, utapå tørkerullholderen deres da.

    (Som var laget i tre, mener jeg å huske).

    Også tok han sæddrepende krem, på kondomen, og kjørte den skikkelig langt oppi fitta på Elin da.

    Sånn at kremen skulle drepe sædcellene hans der da.

    Sånn at det ikke ble noe uønskede graviditeter, før ekteskapet, osv.

    Dette husker jeg at Magne Winnem fortalte meg, (utafor sammenhengen vel), når han og Elin fra Skarnes, ganske nylig hadde flytta til Oberst Rodes vei, på Nordstrand der, (mens jeg var i militæret, må vel dette ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem og Elin fra Skarnes, de ba meg til og med på rekemiddag, utendørs, våren 1993 vel, (eller noe sånt), i Oberst Rodes vei der.

    Og da måtte Elin hente tørkerullholderen, under måltidet, husker jeg.

    Mens vi spiste reker der da.

    Det var vel Magne Winnem, som ville at hu skulle hente den vel.

    Og da hadde jo Magne Winnem, under det forrige besøket mitt, (var det vel), fortalt meg den historien, om den tørkerullholderen da.

    Så dette ble et litt spesielt måltid, husker jeg, (for å si det sånn).

    Med den tørkerullholderen, foran oss på bordet der da.

    Og vel uten at hu Elin fra Skarnes, visste det, at jeg visste hvor den tørkerullholderen hadde vært hen da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at de bodde i Oberst Rodes vei, så flytta Elin og Magne Winnem, til Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    (Til en OBOS-blokk der, var det vel).

    Et sted hvor de var nabo, med Morten Jenker, som på den tiden jobbet som ambulerende butikksjef, i Rimi vel.

    Og jeg husker at på nyttårsaften, i 1992, så var jeg oppe i Avstikkeren der.

    Så da hadde vel Elin og Magne Winnem muligens flytta dit.

    Enten det, eller så var vi på fest hos Morten Jenker der, i nabooppgangen, eller noe.

    Så Elin og Magne Winnem, de bodde nok ikke så lenge, i Oberst Rodes vei der.

    Bare i noen få måneder vel.

    Mens jeg var i militæret, så fikk Magne Winnem og Elin fra Skarnes, låne videoen min.

    For jeg ville ikke at den skulle stå framme, i stua på Ungbo der, mens jeg var i militæret.

    For jeg var redd for at den skulle bli ødelagt da, eller noe.

    Men etter militæret, når jeg fikk tilbake videospilleren min.

    Så var den blitt så mye brukt, av Elin og Magne Winnem.

    At det var nesten bare å kaste den.

    Ihvertfall så hadde spillehuet blitt slitt ut da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Elin og Magne, de må ha leid videofilm hver kveld omtrent, (vil jeg tippe på, ihvertfall), mens de bodde i Oberst Rodes vei der da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 77: Enda mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Sommeren 1991, forresten.

    Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, hadde vært i Gøteborg, på campingferie.

    Så kjørte vi innom OBS, utafor Gøteborg, en siste gang, på veien hjem.

    Og da stakk jeg innom en informasjonsluke der, husker jeg.

    Etter at vi hadde gått ut kassa.

    For jeg ville vel markere det, at jeg jobba på OBS, i Norge da.

    Så da gikk jeg bort til den luka og spurte om det var mulighet til å få jobb der, hvis man jobba på OBS i Norge da, husker jeg.

    Og da fikk jeg vel med et skjema vel, mener jeg å huske.

    Etter at jeg hadde tulla litt da, (må jeg innrømme), og sagt at det var mulig at jeg skulle flytte til Sverige, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg satt i kassa på OBS Triaden, forresten.

    Så var det ei mørkhudet, (antagelig muslimsk vel), jentunge der, som handla sammen med den enda yngre broren sin vel.

    (Som handla for familien sin vel.

    Selv om det kanskje var litt rart, på Triaden, som er et stort kjøpesenter, og ikke en nærbutikk, akkurat).

    Og plutselig, så mista hu en en-litersflaske, i gulvet, så den knuste, like foran kassa mi, husker jeg.

    Jeg var redd for at hu jenta skulle få sjokk.

    Så jeg bare sa at hu kunne hente seg en ny flaske.

    Mens jeg måtte tørke opp den som hadde knust da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk hos Magne Winnem, mens han bodde over Rimi Nylænde, (på Lambertseter) der, vel.

    Så hadde ikke jeg så mye klær, husker jeg, som Magne Winnem, som var mye mer opptatt av klær da, enn meg.

    Så det hendte at jeg maste meg til å låne noen klær av han da.

    På en fest, så lånte jeg en gang en dress av han, husker jeg.

    En dress som var litt lys vel.

    På en fest som også Leif Jørgensen, i Rimi, var med på vel.

    Og en annen gang, som jeg var på besøk hos han, i Rimi-leiligheten hans, over Rimi Nylænde der, så fikk jeg mast meg til å låne, en Levis-genser, fra 80-tallet, som Winnem hadde, husker jeg.

    (Og som jeg syntes at var litt kul da.

    Selv om jeg var lei av Ball-gensere, med det samme mønsteret da).

    Og det var en Levis-genser med røde og hvite striper, husker jeg.

    Som egentlig var for lang på arma osv., for meg da.

    (Fant jeg ut seinere).

    Siden Magne Winnem var 1.99 høy, eller noe, da.

    Og den genseren ville vel egentlig ikke Magne Winnem låne meg vel.

    Men jeg fikk mast meg til å få låne den da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, over Rimi Nylænde der.

    Så ble jeg litt godtesjuk da.

    Også ville jeg gå på Rimi Nylænde der, og kjøpe godteri da.

    Også stoppa ikke Magne Winnem meg.

    (Dette må vel ha vært høsten 1991 vel, eller noe).

    Også klarte jeg ikke å finne noe godteri, inne på Rimi Nylænde der, (hvor jeg ble butikksjef selv, syv år seinere vel).

    Men jeg spurte en medarbeider der da.

    (Som jeg lurer på om var min seinere kollega der, Thomas Sanne).

    Om dem hadde noe godteri.

    Nei, vi har bare kokosboller, svarte Sanne.

    Og dette lo jeg vel litt av, (eller klagde kanskje litt på), til Magne Winnem da.

    Når jeg dukka opp, oppe hos han igjen, i etasjen over da.

    Og da fortalte Winnem det, at den butikken hadde en avtale, med kiosken ved siden av, at dem ikke skulle selge godteri der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta fra Mette Holter og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.

    Så sendte Mette Holter med meg noen røde og hvit-stripete gardiner, som hu hadde, (husker jeg).

    Hu sa at det var ‘sånne gardiner som ungdom liker’.

    (Noe sånt).

    Så jeg måtte nesten si ja takk, til å få de gardinene da, (husker jeg at jeg syntes).

    Men jeg lurer på om de var litt gjennomsiktige.

    Så da jeg flytta til Rimi-leiligheten, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, etter å ha bodd i fem år, på Ungbo der.

    Så kjøpte jeg meg gardiner selv, husker jeg.

    Nemlig noen mørke-blå gardiner, på Hansen og Dysvig vel.

    Etter at vel også søstera mi Pia, hadde rådet meg, til å kjøpe mørke gardiner vel, en gang.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 75: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Høsten 1991, (må det vel ha vært), så ble Magne Winnem butikksjef, på Rimi Munkelia, ved Lambertseter.

    Han fikk seg ny Rimi-leilighet, i den leiligheten, som lå over Rimi Nylænde, (en annen butikk, på Lambertseter, hvor jeg selv ble butikksjef, i 1998).

    Et sted hvor det tidligere lå en butikk som het Balstad, som var ganske kjent.

    Lambertseter var jo Norges første drabantby, (og ble bygget etter krigen vel).

    Og Balstad var vel den første matbutikken der, tror jeg.

    Og de hadde også en prest, (har jeg lest på nettet), som bodde over Balstad der vel.

    Så Magne Winnem bodde vel i en tidligere prestebolig, tror jeg, i Nylænde der da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg besøkte Winnem, både på Rimi Munkelia og i hybelen hans da, i Nylænde.

    Jeg mener å huske at Winnem prata om at han hadde begynt å bruke fuktighetskrem, den første gangen, som jeg var på besøk der.

    Men det var ikke fordi at Winnem hadde blitt homo, (eller noe), viste det seg.

    For en gang, som jeg hadde avtalt å gå ut på byen, med Magne Winnem og min fetter Ove, (fra Son).

    Og når jeg var blakk men hadde avtalt å låne penger av Winnem da.

    Så ringte jeg Winnem, men han svarte ikke.

    Og da så fikk ikke Ove og jeg festa så mye vel.

    Og seinere, så fikk jeg høre det, av Winnem, at grunnen til at han ikke svarte.

    Det var fordi han lå og hadde sex, med hu dama han hadde fått seg ganske nylig da, nemlig Elin.

    (Som muligens var den første, (og eneste), dama han hadde/har hatt vel).

    Winnem hadde møtt Elin, (fra Skarnes), da han var innom en butikk på Nordstrand deromkring, (for å undersøke konkurransen i det området han selv var butikksjef i kanskje), og Elin satt i kassa der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen gang, som det var snakk om at jeg skulle låne penger av Winnem, (som jo jobbet som butikksjef, mens jeg var ‘fattig student’ da), husker jeg.

    Det var vel vinteren/våren 1992 vel, når jeg sendte brev til bestemor Ingeborg og, i Stavern, og lurte på om hun kunne låne meg noen penger.

    De pengene jeg skulle låne av Winnem, det var vel bare til jeg fikk meg lønning, tror jeg.

    Glenn Hesler og Øystein Andersen, de skulle kjøre meg, til Winnem da.

    I Nylænde der, på Lambertseter.

    Dette var kanskje for å ha råd til å henge på Biljardhallen, sammen med Glenn og Øystein, (hvor det vel gikk en del penger), hva vet jeg.

    Jeg husker at Magne Winnem sa noe i telefonen, eller noe, om at da så måtte han lage gjeldsbrev, hvis jeg skulle låne 1000 kroner, eller hva det var.

    Da reagerte Øystein og Glenn, husker jeg, når de fikk høre det, at Winnem hadde prata om gjeldsbrev.

    Fordi vi var liksom en kameratgjeng da.

    Og så skulle Magne Winnem lage gjeldsbrev på grunn av en tusenlapp eller to.

    Han hadde jo for eksempel fått låne TV-en og videoen min, i juleferien, et par år før det her, det året jeg bodde på Abildsø.

    Uten at jeg begynte å prate om å lage noe gjeldsbrev, (eller noe), for det lånet liksom.

    Så sånn var det.

    Jeg husker ikke helt hvordan det her endte, men jeg mener å huske at Øystein, Glenn og jeg vel kjørte til Nylænde der da, på Lambertseter.

    Og at jeg sikkert fikk låne noen penger, av Winnem da.

    Som han helt sikkert fikk tilbake, når jeg fikk lønning da.

    Men jeg så ikke noe til noe gjeldsbrev.

    Men jeg må vel si at Winnem vel dramatiserte litt, når han ville lage gjeldsbrev, for å låne meg, (som han hadde kjent siden 1988, det skoleåret vi var russ sammen, og vi hadde jo vært på ferie i Gøteborg, og på flere Danmarksturer, og på nesten utallige pub-til-pub-runder i Oslo, osv.), gjeldsbrev, for å låne tusen kroner, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at da Winnem bodde i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Så hadde han en sykkel der, husker jeg.

    Og da ville han at jeg skulle sitte på bak på sykkelen hans, mens han sykla til Schaushallen, eller noe, en sommerkveld vel.

    De drøye åtte årene, som jeg selv seinere bodde i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, (fra 1996 til 2004), så hadde jeg aldri sykkel der, for å si det sånn.

    Men jeg fikk sitte på bak på sykkelen til Magne Winnem da, husker jeg, sommeren 1991, må det vel ha vært.

    Mens vi sykla rundt, litt i fylla vel, i Oslo Sentrum da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så husker jeg at Axel prata om en tøffing.

    Og det var Jan Kvalen, som var vakt, på Tveita Senter.

    Han hadde jeg aldri hørt om før.

    Men Kvalen, han var tøff da, skjønte jeg, på Axel da.

    Som vel bare var 11-12 år, det året, som jeg leide et rom, av faren og stemora hans.

    Så Axel fulgte med på hva som skjedde, i Groruddalen, selv om han ikke var så gammel ennå da, dette året, som jeg leide av Arne og Mette og dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne og Mette kjente også en kar, som var grossist i dagligvarebransjen, mener jeg å huske.

    Nemlig en kar som ble kalt ‘Vaske-Bakke’, mener jeg at det var.

    At Mette Holter, (må det vel antagelig ha vært), fortalte meg om da, en gang, mens jeg bodde på Furuset der da.

    Så sånn var det.

    Baren noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, hu var også veldig oppsatt, på å starte bingo, det året, som jeg leide et rom av dem.

    Da regna hu med at ‘alle i familien stilte opp’, (eller noe), sa hu.

    Så da ville hu altså at jeg skulle slutte i min jobb, på OBS Triaden, for å jobbe på en bingo hu skulle starte opp da.

    Noe jeg absolutt ikke kunne tenke meg.

    Jeg syntes at bingo, inne i Oslo, virka litt lugubert.

    Og man fikk vel også bare tillatelse, for å drive bingo, for en viss tid av gangen, virka det som, for meg.

    Og man måtte også finne en veldedig organisasjon, som en del av inntektene skulle gå til da.

    Men å jobbe på bingo, det syntes jeg at virka som noe flaut, så det kunne jeg ikke tenke meg, å si opp jobben min på OBS Triaden, for å begynne å jobbe på bingo.

    (For å si det sånn).

    Og ihvertfall ikke en bingo, som Mette Holter skulle drive, for hu kunne være litt sånn spesiell/sjefete/dominerende da, som under den julemiddagen, på Furuset der, i 1990, da jeg ikke fikk lov til å prate hvordan linje-akevitten hadde fått navnet sitt, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der), så trente jeg vel ikke noe, tror jeg.

    Men jeg husker at jeg spilte squash en gang, på Sentrum Treningsstudio der, (som ligger i en sidegate av Akersgata/Ullevålsveien der), med Magne Winnem, som slo meg ganske enkelt vel, men jeg hadde en bra smash ihvertfall vel.

    Men det var nok kanskje et par måneder før at Winnem og jeg spilte squash.

    Nemlig våren 1991 kanskje, at jeg hadde lest i Groruddalens Avis, eller om det var Aker Avis.

    At det var en badmintonklubb, som het Skøyenåsen Badmintonklubb.

    Og da hadde ikke jeg trent noe, siden jeg hadde gym på Gjerdes Videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Altså et og et halvt år tidligere da.

    Så jeg følte meg nok litt daff i kroppen da.

    Så jeg bestemte meg for å prøve å spille badminton en gang da.

    Og fikk muligens låne racket, av Magne Winnem, det er mulig.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker det, at jeg klagde så fælt, til Marit, (eller hvem det var), i kassa på OBS Triaden, at jeg var så støl.

    Siden jeg hadde spilt badminton da.

    Så det at jeg dro til Oppsal der, for å trene badminton.

    Det var noe jeg bare gjorde en gang, må jeg innrømme.

    For kroppen min var liksom helt ødelagt, dagene etter den treninga.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert som jeg jobba lenger på OBS Triaden.

    Så fikk jeg prøve meg på en del forskjellig arbeid da.

    Jeg var jo avløser en del ganger.

    Jeg jobba på gølvet en del ganger, (når det var lite å gjøre i kassa).

    Og jeg begynte etterhvert også å jobbe fast, i ferskvaren, på lørdagene, faktisk.

    Med å skjære opp og veie kjøttpålegg og salater og å pakke inn fersk fisk, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting, som jeg gjorde, på OBS Triaden.

    Det var at jeg noen ganger måtte sitte i en bu der liksom.

    Og svare på telefonen.

    Og rope opp folk på callinga, osv.

    Den jobben var litt uvant for meg, husker jeg.

    Da satt man liksom på utstilling, litt høyt oppe, i en sånn bu da.

    Også var det noe jeg ikke fant der, en gang.

    Også var jeg ikke sikker på det, om jeg hadde lov til, å rote gjennom skuffene der.

    Siden jeg ikke var vant til å jobbe inne på kassaleder-kontoret der da, (eller hva det het igjen).

    Så da ropte jeg på hu Marit, (som var fra Gjelleråsen kanskje, eller om det var Blystadlia, eller noe. Ei som var i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene og jobba deltid der vel).

    Og hu fant det som jeg leita etter da, oppi en skuff der da, eller noe.

    Og sa hu et ordtak, som hu kunne, som het ‘den som leiter, han finner’.

    Men jeg hadde ærlig talt ikke prøvd å leite selv engang.

    For jeg var ikke sikker på det, om jeg hadde lov til å rote oppi de skuffene der, egentlig.

    I tilfelle det lå noe papirer der, eller noe, som bare kassalederne skulle se liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Marit, hu gjorde også en gang et stort nummer ut av det, at jeg kjøpte meg en ny tannbørste, husker jeg.

    Og hu gikk heller ikke med den blå OBS-buksa, på jobben, husker jeg.

    Hu gikk med en litt harry, syrevaska olabukse, husker jeg.

    (Nesten sånne olabukser, som jeg selv gikk med, når jeg bodde på Bergeråsen, og gikk markedsføringslinja, på Sande Videregående, en del år før det her da).

    Grunnen til at jeg husker det.

    Det var fordi jeg var litt frekk en gang, og tok henne med fingern, på låret hennes, husker jeg.

    En gang vi begge var i samme kasse, av en eller annen grunn.

    Kanskje i forbindelse med at det ble fylt opp røyk eller at det var pause-avløsing, eller noe.

    Men det likte visst ikke hu Marit, skjønte jeg.

    For hu hadde med typen sin, (var det vel), med på jobb, en gang seinere der da, husker jeg.

    Så hu var liksom opptatt da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.