Muttern pleide å ha mange bobler og mini-morriser osv., på 70-tallet.
Da vi bodde i Mellomhagen, det må vel ha vært i 1976, eller noe, om våren, regner jeg med.
Eller på sommeren, i mai, eller noe, kan jeg tenke meg, så hadde vel stefaren min, Arne Thormod, bytta dekk på bilen da.
Og da drev muttern og trilla eller bærte de inn i boden da, som var like ved fjellet der hvor skogkattene pleide å være.
Det var ikke så mye å gjøre alltid på 70-tallet.
Så spurte jeg muttern om jeg kunne få låne et av dekka da, til å leke med osv.
Og det var greit, sa muttern.
Så rulla jeg det dekket ut i Mellomhagen da.
Og hvis man kjører fra Larvik, ut til Østre Halsen, så kjører man over en bro, som går over Lågen, er det vel.
Så tar man første vei til venstre, ut mot blokkene på Skreppestad osv., eller hva det heter, og som vel går videre til Tjølling og Sandefjord, eller noe sånt.
Og da er Mellomhagen, en vei som går opp til høyre, opp en bakke, noen hundre meter etter at man har tatt til venstre, etter brua, fra Larvik.
Jeg skal se om jeg finner det på Google:
Mellomhagen, er der hvor A-en er.
Vi bodde vel i Mellomhagen 15, hvis jeg husker riktig, som er like ved A-en der, kanskje litt nærmere riksveien der, riksvei 303, som også heter Tjøllingveien, står det.
(Kvælærn bodde forresten litt nærmere Kaupangveien der, på samme side av veien som vårs, på høyre side av veien, på Google Maps-kartet der).
Så leika jeg med dekket i Mellomhagen da.
Ned fra Mellomhagen, mot Tjøllingveien, så er det en ganske bratt bakke.
Og jeg tenkte jo, at hvis det skulle være noe gøy, å leike med det her dekket da, så måtte jeg jo få det til å rulle litt.
Jeg hadde såvidt begynte å leike med dekket, og var ikke helt vant til hvor mye man måtte dytte det og sånn.
Så det som skjedde, var at, det var ikke så mye som skulle til, jeg behøvde nesten ikke å rulle dekket, men så fortsatte det å rulle bortover, og så nedover den her ganske bratte bakken da.
Så prøvde jeg jo å få kontroll på dekket da, men det rulla ganske stødig, det var velbalansert, må man si.
Og til slutt så rulla dekket så raskt, at jeg ikke klarte å holde følge.
Så da stod jeg ganske øverst i bakken ned mot Tjøllingveien da, og så på at dekket rulla, veldig stødig og rett fram, fortere og fortere, ned mot Tjøllingveien da.
Den her Tjøllingveien, var jo en riksvei, som man kan se, på Google Maps der, så den var ganske bra trafikert, og det her var vel på ettermiddagen, når folk kjørte hjem fra jobb, for å spise middag, vil jeg vel tro.
Så da jeg stod øverst i bakken der, og så på at dekket rulla, så så jeg mange biler, som kom hele tida, på Tjøllingveien nedenfor da.
Så jeg lurte fælt på hvordan dette kom til å gå.
Det som skjedde, var at dekket, rulla over Tjøllingveien, når det ikke kom noen biler fra venstre, og like etter at en bil hadde passert fra høyre, så det traff altså ingen bilen.
Nedenfor Tjøllingveien, så var det en skråning, som var ganske bratt den og, og ganske vanskelig å gå ned.
Så det som skjedde, var at dekket rulla over veien, og fortauet, og hoppa gjennom lufta, og landa ganske langt ned i skråningen der da.
Og da var jeg bare seks år, eller noe, så det dekket var litt tungt, egentlig.
Så jeg bare gikk ned til fortauet der, og kikka ned i skråninga, og da kunne jeg se hvor dekket hadde landa da.
Så kikka jeg litt på dekket, og synes det her var litt rart da.
Så gikk jeg opp til muttern, og forklarte hu, at dette lå nede i skråninga, nedenfor Tjøllingveien da.
Så sa hu, at jeg fikk vente til Arne Thormod kom hjem, så fikk han hente det her dekket.
Så kom han hjem da, så dro jeg med han ned Mellomhagen da, og til Tjøllingveien der da, og viste han hvor dekket lå nede i skråninga da.
Jeg forklarte det her, at dekket hadde rulla fortere og fortere da, sånn at det ikke gikk ann å stoppe det.
At det var egentlig ganske umulig å stoppe.
Så gikk han ned i skråninga, og henta dekket da, så gikk vi hjem, så la han vel dekket tilbake i boden da.
Så var det vel middag etterhvert, men da tror jeg at jeg fant på noe annet å gjøre før middagen, enn å henge hjemme, eller inne, akkurat.
Det er det nok fare for.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå skreiv jeg på kartet hvor kvælærn bodde, og hvor dekket rulla osv:
Da jeg og søstra mi, og muttern og stefaren vår, Arne Thormod, bodde på Østre Halsen, så pleide vi, som vi også gjorde da vi bodde i Brundlandnes, og i Jegersborggate, i Larvik, å dra på søndagsbesøk, til bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.
Det her var vel sommeren 1976, eller 77, kan jeg tenke meg.
Vi pleide å spise en middag, som var nesten sermonell, med veldig vekt på maneerer og bordskikk osv., og bestemor brukte veldig lang tid på å spise, så middagen tok gjerne halvannen time deromkring, hvor vi måtte sitte stille da, og være høflige.
Så sånn var det.
Og etter middagen, gikk vi gjerne søndagstur, gjerne langt ut mot Mølen, eller Oddanesand, eller hva det heter igjen, jeg blanda de her navnene, vi bare fulgte etter bestemor Ingeborg og bestefar Johannes.
Så sånn var det.
En gang, når vi hadde vært og spist middag, og sikkert gått tur, så var det om sommeren, så da kjørte vi ned på havna, etter at vi hadde vært på besøk da, for å se på båtene og fjorden og sånn da.
Og da møtte Arne Thormod og muttern noen folk de kjente, så begynte de å prate med de, like ved brygga der da.
Så stod jeg og søstra mi, og venta på at de skulle bli ferdige.
Så så søstra mi kvælærn da.
Så sa hu ganske lavt til meg, at det er kvælærn.
Men jeg tror ikke muttern og Arne Thormod hørte det, de stod og prata med noen kjente eller noe, de hadde møtt da, om været og sånn sikkert.
Da stod kvælærn på scooteren sin da, like ved kiosken, rundt hjørne av inngangen til butikken nede på havna der da.
Så det var ikke sånn, at kvælærn bare var i Mellomhagen, han dukka opp på scootern sin i Nevlunghavn også gitt.
Nå kom jeg på, da vi flytta til Østre Halsen, på Mellomhagen, i 1975, eller 76, jeg og søstra mi, og muttern, og stefaren vår, Arne Thormod.
Da var det en som bodde nærmere fotballbanen der, i Mellomhagen, som kjørte på scooter osv., og han ble kallt ‘kvælern’, eller ‘kvælærn’ skrives det kanskje.
Så alt var ikke bare bra på 70-tallet heller, det er helt sikkert.
Det er kanskje noen, som lurer på hvorfor vi, som var fra Norge, var så ofte, i Sverige og Danmark, at man til og med nesten begynte å skjønne hva danskene sier.
Det er fordi, at vi bodde i Vestfold, altså, det landet som er vest for Oslofjorden, skal jeg se om jeg finner et kart.
Nå satt jeg et kryss, der hvor Vestfold er ca.
Fattern bodde jo på Berger, og det er ikke mange timene å kjøre til Sverige, og vi bodde nærme nok svenskegrensa, til å få inn to svenske TV-kanaler.
Og i Larvik, sør i Vestfold, der var det jo danskebåten, Petter Wessel, hvor det kun tok noen timer over til Danmark, i hvertfall på dagtid, når båten vel kjørte litt raskere.
Men jeg vil si, at Vestfold, egentlig er et av de mest sentrale stedene, i Skandinavia.
For det er kort vei, både til Sverige og Danmark.
De sier kanskje at Skagen, er midtpunktet i Skandinavia, men i Danmark, så har du jo ikke landegrense, til noen andre skandinaviske land.
Vi kunne jo bare kjøre over til Sverige.
Jeg vet det er bro over Øresund nå, men de er jo ganske langt fra Norge da, i Skåne.
F.eks. hvis man bor i Vestfold, i Larvik f.eks. nå, så er det bare ca. 3 timer med den nye båten til Danmark, og kanskje 3 timer med bil til Sverige.
Så sånn hadde det seg, at vi var mye i Sverige og Danmark.
Sånn at jeg begynte å skjønne hva dansker sa osv.
Jeg har jo også en dansk mormor, men hun har ikke bodd i Danmark, siden krigen, og da i København.
Så hun prater et dansk, som er mye lettere å forstå, enn moderne dansk, vil jeg si.
Enn f.eks. sånn de prater på Jylland, nå, det er nok vanskeligere for nordmenn å forstå, enn sånn de pratet i København, like etter krigen.
Og vi var også i Tyskland et par ganger, og i Østerrike, og jeg og søstra mi, besøkte tanta vår, i Sveits.
Og kusina vår, Rahel, prater jo tysk, og noe dansk-aktig norsk, for hun har venner i Danmark.
Men jeg og søstra mi, og broren min Axel Thomassen, vi er altså ikke danske, vi er norske.
Moren vår, Karen Ribsskog, er født og oppvokst i Norge, og viste meg skøyteløp, på 70-tallet, vi kjørte opp på en høyde over Larvik, og da kunne vi se ned på EM i skøyter, var det vel, på Fram-banen.
Så sånn er det.
Og hun prøvde også være morsom, å si at hun forstod hva de sa, når det var nyheter på samisk, på radio.
Det var bare en radio-kanal omtrent, på den tiden, på 70-tallet.
Da hendte det hun satt seg ned i en stol, og skulle skjønne hva de sa da.
Hun vokste jo opp i Lofoten, så det er mulig hun lærte eller hørte noe samisk der, hva vet jeg.
Men men.
Og jeg dro jo mange ganger, på språkreise, til England, på 80-tallet.
Og en gang var vi på weekend-tur til Paris og, med STS Språkreiser, i 1985.
Og jeg så mye på Sky Channel, og Super Channel, da vi fikk det på Bergeråsen, i 1987 ca.
Og jeg pleide å høre på Radio Luxemburg, for jeg bodde aleine, på Bergeråsen, og det var ikke så mye på NRK osv. om natta osv., tror jeg.
Det var før nærradioene, med Radio 1 osv., kom.
Men da har jeg altså plukket opp litt språk her og der da, og vært en del på ferie og språkreise osv., i Europa.
Men det er ikke sånn at jeg er ikke er norsk fordet.
Det er jo bare at jeg har vært på ferie, i Danmark og England, osv., så da er jeg ganske vant til å være i utlandet da, kan man vel si.
I tilfelle noen tror at noe er galt, siden at jeg ikke får noe hjelp, fra Norge, selv om jeg er i England.
Jeg er jo norsk statsborger, men jeg ble jaget fra gården til onkelen min, i Larvik, i 2005, og det var noen som skulle skyte meg.
Og jeg hørte i 2003, i Oslo, at jeg var forfulgt av mafian.
Så, siden jeg ikke skjønte hvem det her var.
Så har jeg dratt til England, for jeg vet ikke hvem jeg kan stole på i Norge.
Men planen min, var å kontakte de innen politiet, i Norge, som var eksperter, på mafia, osv.
Kripos, var det, husker jeg Odd Einar Dørum sa, på nyhetene, da han var justisminister, i 2004.
Men det er mulig at Kripos ikke er enig med Dørum da, hva vet jeg.
Men jeg er i hvertfall norsk statsborger, så det burde være mulig å få rettighetene mine, uten å bli tullet med, i Norge, synes jeg.
Men dette virker det ikke som er mulig å få til.
Så hva som foregår, det vet ikke jeg, men jeg prøver å forklare litt på blogg i hvertfall da.
Stemmer det, Bjørg Eva Jensen, tok gull i OL i Lake Placid.
Det var Norges eneste gull, og hun var vel ikke favoritt, mener jeg å huske, det var vel søstra til Eric Haiden, eller noe.
Så da synes jeg det virka som at TV-kommentatorene osv., var veldig lettet, for det hadde vært veldig flaut, for Norge, å ikke fått et eneste gull, i OL.
Jeg bodde i Larvik, frem til 1979, og etter det, da flytta jeg fra moren min, til faren min, på Berger, nord i Vestfold.
Men jeg var ofte i Larvik i helgene, og besøkte muttern og søsteren min osv.
Om vinteren, det må vel ha vært vinteren 1981, vil jeg tippe, da var vi nede like ved togstasjonen der, jeg og noen kamerater.
Og da dukke det opp en engelsk journalist, som lurte på hvor Bjørg Eva Jensen bodde.
Det visste ikke jeg da, men jeg viste han skjerfet jeg hadde, blått og hvitt, som jeg hadde fått av farmora mi vel, etter at jeg ønska meg det til jul, eller noe, og forklarte at det var Everton skjerf.
Men han briten ble ikke så fornøyd, han ble sur siden vi ikke visste hvor Bjørg Eva Jensen bodde.
Men men.
Den gullmedaljen, som Bjørg Eva Jensen vant, den var skikkelig fin faktisk, det husker jeg, for den medaljen, var stillt ut, i en bank, eller noe, i Larvik, noen måneder etter OL, så det husker jeg at jeg så, en av helgene jeg var i Larvik.
Nå ringte jeg fattern, fordi han driver å ringer hele tida.
Vi har jo blitt enige om at vi skulle ha noe mer kontakt.
Fattern ville snakke om noe arv osv., en eiendom til mange millioner sa han, etter onklene hans på Holmsbu.
Men så han undersøkt og funnet ut at jeg hadde gjeld i Norge.
Jeg prøvde å få ut av han, hvorfor og hvordan han hadde sjekka om det.
Men det ville han ikke si.
Så ble vi enige om at han fikk bare stryke meg fra den arven, for ellers så ble det bare tull, pga. at jeg hadde gjeld i Norge osv.
Så det sa jeg, at det var det bare å gjøre.
Så spurte jeg fattern hvorfor jeg måtte bo aleine på Bergeråsen, fra jeg var ni.
Og det var fordi jeg var umulig og veldig utspekulert.
Så fattern klarte ikke å hanskes med meg.
Da jeg fikk telefon, da jeg var sånn 11-12 år, da ringte jeg hele tida, så fattern måtte stenge telefon.
Jeg ringte til kontakttelefonen osv., husker jeg.
Fattern sa han var der hele tida.
Så sa jeg at det var om morran, som fattern stakk innom leiligheten.
Det var bare noen minutter hver dag.
Men han skjønte kanskje ikke at jeg ikke synes det var noe artig å bo aleine.
Hva vet jeg.
Han lurte på hvorfor jeg ikke klagde på mora mi.
Så sa jeg, at men hu var vel sinnsyk.
Han sa også at han hadde skjønt det, hvis jeg klagde på Haldis.
Får ikke håpe at Haldis leser det her da, da får vel fattern problemer.
Men de problemene med de regningene, det var jo fordi at jeg ikke fikk studielånet, da jeg dro for å studere i Sunderland.
Så jeg mista kontrollen på alle regningene.
Men dette har jeg tatt opp med Larvik kommune, med en sånn gjeldsrådgiver-tjeneste, at jeg skal holde de oppdatert om inntektene mine osv.
Men men.
Og fattern sa også at jeg ikke skulle skrive mer på internett, så det er nok noen som har prata med fattern.
Jeg sa at jeg gjorde hva jeg ville.
Og jeg sa også det til fattern, at selv om barn på ni år, er utspekulerte og umulige, (jeg hadde jo bodd hos muttern, så jeg var liksom ikke helt rolig, etter å ha bodd der, for det var rimelig slitsomt, så jeg hadde trengt et par år, for å roe meg ned etter det, for jeg var litt bajas, den siste tida jeg bodde med muttern, for da sa muttern, at hvis jeg var umulig, så måtte jeg flytte til fattern, og jeg ville heller bo der, for muttern var så slitsom, og skreik og var hysterisk osv. hele tida, og jeg hadde vel egentlig ikke kommet meg over det, at muttern dro med meg og søstra mi, og flytta fra Bergeråsen).
Jeg sa til fattern, at selv om barn var umulige og utspekulerte, så burde man vel ikke la dem bo aleine, når dem var ni år osv.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Fattern sa også at jeg begynte å gå i min mors fotspor.
Han mente at jeg også begynte å bli sinnsyk.
Så da sa jeg vel, at han fikk bare tro hva han ville.
Jeg husker før søstra mi, Pia, begynte å henge sammen med frikene i Drammen og Svelvik.
Sånn som Cecilie Hyde og hun Camilla Skriung, som er leder for universitetsavisa ved universitetet i Oslo.
Og mange andre da, som hørte på musikk som ikke var Stock, Aitken & Waterman-musikk, som mye av musikken var, et par på på slutten av 80-tallet.
Den kommersielle musikken, ble nesten masseprodusert på 80-tallet, med artister som Rick Ashley og Kylie Minogue osv.
Så man ble ganske lei av den musikken etterhvert, hvis man hørte på det som ble spillt på radioen.
Det var ikke som på 90-tallet, når band som Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden osv., var ‘mainstream’-musikk.
Så søstra mi, begynte å henge sammen med frikene i Svelvik og Drammen da, som hørte på Depeche Mode og The Cure osv.
Det var vel egentlig ingen friker på Bergeråsen, untatt kanskje søstra mi ja, etterhvert.
Men før hun begynte å henge sammen med frikene da, så hang hun sammen med Eva Olsen og Tina, som ble kallt Tina Turbo.
Og de hørte på heavy.
Og jeg var med søstra mi, og Eva Olsen en gang, på Skyline, et diskotek i Drammen.
Ungdomsdiskotek, var det vel.
Og når dem spilte Bon Jovi, osv., da skulle dem ‘head-bange’ da.
I hvertfall hun Eva, men jeg tror søstra mi også dreiv med sånn head-banging.
Så det bare kom jeg på nå, siden jeg skriver om nesten alt jeg kommer på, så kan jeg jo ta med det her og, når jeg tenkte på det her.
For jeg funderer litt på hu søstra mi, om hun er så veldig oppegående osv.
Jeg husker da vi hadde katt, hos muttern i Jegersborggate, og hun fikk også en katt, da hun flytta til Haldis, så fikk hun en ganske gammel katt, som jeg ikke vet helt hvor kom fra, men den skulle være Pia sin katt da.
Jeg vet ikke om det var noe mobbing av Pia, at hun skulle ha den gamle katten, siden Christell hadde Susi.
Det er vanskelig å si.
Men Pia var ikke sånn, at hun brydde seg så særlig om de kattene, tror jeg.
Sånn at hun tok seg av de og sånn.
Da den katten hennes, ble borte, på Tagtvedt i Larvik, noe som også var min skyld, siden jeg var treig å løpe for å finne den, siden de skreik sånn på meg, å løpe å finne katta.
Så var katta borte gitt, da jeg endelig kom meg uti skogen der.
Men det virka ikke som at søstra mi ble så bedrøvet akkurat.
Og da dem bodde på Stenseth Terrasse, ut mot Solbergelva vel, noen år før.
Da var det en annen familie, som tok til seg katta vår fra Mellomhagen, på Østre Halsen i Larvik, Pusi.
Dem turte ikke å gå hente katta igjen, Pia og muttern og Arne Thormod.
Enten det, eller så brydde de seg ikke.
Så jeg måtte gå å hente katta, da jeg var på besøk, på Stenseth Terrasse.
Hos noen som bodde en gate bortafor, eller noe.
Og etter det, så hadde jeg katta, på Bergeråsen.
Til den ble borte da, den ble vel drept.
Fettern min, Tommy, sa at katta lå nedafor bussholdeplassen, ved gamlehjemmet.
Og der lå det en død katt, som så lik ut som Pusi da.
Pusi var veldig fin norsk skogkatt.
Den hadde ikke rosa nese da, nesa var hvit, sa da var ikke jeg sikker på om det var riktig katt.
Og jeg bodde jo aleine der, i Hellinga, da jeg var ni år og til jeg var elleve, når jeg flytta til Leirfaret, for fattern kjøpte større leilighet, selv om det var bare meg som skulle bo der.
Jeg husker er dame spurte hvorfor vi skulle flytte, og da sa fattern at det var fordi det var ikke plass i skapene til alle klærna våres, i Hellinga, sa fattern, til ei dame som bodde på Bergeråsen da.
Men den katta var jo nesten som et familiemedlem for meg, som hadde bodd hos oss, i Larvik osv.
Det var kanskje litt slemt av meg, å ta med katta fra Drammen osv., det er mulig, men det var vel fordi jeg bodde aleine osv.
Og det var så mye bråk i Drammen, hos muttern, så jeg trodde ikke katta fikk ordentlig mat, eller at den fikk roa seg ned, for det var skriking hele tida.
Og katta trivdes bra på Bergeråsen.
Den satt på trappa, til leiligheten, i Hellinga, og venta, til jeg kom hjem fra skolen osv., for da fikk katta mat da.
Veldig fin norsk skogkatt, og veldig klok katt.
Og snill.
Vi fikk katta, da den var bare noen uker gammel.
Så, en kveld, i Mellomhagen, så var katta borte.
Så måtte jeg gå ut om kvelden, og leite etter katta.
Katta ble født, av noen skogkatter, som det var i Mellomhagen, i kjellern til naboen.
Som hadde tre sønner, som jeg krangla og var uvenn med da, hele tida.
Men men.
Så gikk jeg ut da, jeg var kanskje seks år eller noe da.
Så fant jeg katta, oppå et fjell, som var bak hagen våres.
Der hvor skogkattene pleide å være.
Og da klarte ikke katta å komme seg hverken opp eller ned da.
For katta stod på en sånn fjellhylle da.
Og kom seg ikke av flekken.
Og mjaua da.
Så etter det, så tror jeg katta trodde at jeg var mora dens, eller noe.
For den skulle alltid sutte på t-skjorta mi, osv.
Jeg begynte liksom å ta litt vare på katta da, etter at jeg fant den ute, i skogen nesten, bak hagen vår.
Før det, så var liksom katta noe som tilhørte muttern og søstern min.
Men etter at jeg fant den på den hylla i fjellet der, så ble den liksom min katt og da.
Så den katta var nesten som en i familien, så det var veldig trist når den døde.
Så sånn var det.
Det var også sånn med katta, da vi bodde i Jegersborggate.
Da var ikke muttern så flink til å ordne med mat til meg og søstra mi, og katta, alltid.
Men like ved der vi bodde, så var det en dame som het Fru Landhjem, tror jeg, som hadde en gammeldags kolonialforretning, på et hjørne i Jegersborgate, et par hus nærmere sentrum, enn der vi bodde.
Det kunne man få kjøpt nymalt kaffe osv., som jeg en gang måtte kjøpe for muttern og stefaren min, med mine penger da, husker jeg, for dem var blakke.
Men men.
Men hu dama, hu tok vare på katta, og den fikk lov å komme inn på pauserommet der osv.
Og hun dama, Fru Landhjem, hun dro også ut til Bergeråsen en gang, etter at jeg hadde fortalt at katta bodde der, en gang jeg var på ferie i Larvik.
Så da hilste hu på katta, som satt på trappa vår da, og så at katta hadde det bra da.
Hu ble med inn og så i leiligheten osv. da.
Så da var hu fornøyd.
Men når jeg fortalte hu, at katta til Pia hadde flitt borte, noen år seinere.
Da ble hu helt rar, og kom opp på Tagtvedt, å skulle sjekke at vi leita etter katta i skogen osv.
Jeg hadde en kamerat i Larvik, som het Jarle, som var broren til Sølvi, som var venninna til søstra mi, og som hadde gått i klassen min.
Sølvi var ikke der da, uten at jeg vet hvorfor.
Men jeg og Jarle, vi spillte fotball, i hagen til muttern.
Så så Jarle, at der kom fru Landhjem, eller hva hun het.
Da måtte jeg løpe inn i leiligheten, hvor søstra mi satt inne, av en eller annen grunn.
Og si, nå er fru Landhjem her, gå ut å let etter katta i skogen.
For da, når fru Landhjem fant huset til muttern, da lurte fru Landhjem på hvor Pia var da.
Og da kunne jeg si, at Pia var ute i skogen og leita etter katta.
For hu var helt rar, og skikkelig sinna, hu fru Landhjem.
Så hu hadde kanskje angrepet søstra mi, hvis hu hadde sett at hu satt i sofaen.
Hvem vet.
Så tok kanskje det katte-greiene, litt for alvorlig, like før hun ble pensjonist osv.
Men, før det, så var hun helt fin, da vi bodde i Jegersborggate osv.
Det er i hvertfall sånn jeg husker det.
Hun fortalte det, at når hun skulle kjøre fra Larvik, til Drammen, eller Oslo.
Da pleide hun ofte, å kjøre omvei, om Berger og Svelvik, altså å kjøre Svelvikveien, istedet for E18, mellom Sande og Drammen.
Og den veien er vel kanskje 2 mil, mellom Sande og Drammen, hvis man kjører E18.
Men hvis man kjører Svelvikveien, så er den veien minst 4 mil, hvis ikke fem, og med mye svinger.
Men hun synes det var så fint å kjøre om Berger og Svelvik, langs Drammensfjorden, for Svelvikveien, går nesten langs Drammensfjorden, hele veien mellom Sande og Drammen, og når jeg tenker tilbake, så kan jeg jo være enig i det, at selv om den veien er veldig svingete, så ser fjorden veldig fin ut, på sida av veien, så det finnes nok veier som har dårligere utsikt da, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå kom jeg på noe mer om den butikken til Fru Landhjem i Larvik.
Og det var, da jeg bodde i Jegersborggt. der da, fra 1977 til 1979, før jeg flytta til fattern.
Da ble jeg jo kjent med hun fru Landhjem, som hadde kolonialbutikken.
Så et par ganger, så ble jeg sent på postkontoret, i Larvik, for å hente pakker, som hu hadde fått.
Det var ofte bare reklame-plakater osv., så det var egentlig ikke ordentlige pakker, husker jeg at jeg syntes.
Med da fikk jeg en is eller noe da.
Men jeg var glad i å samle tomflasker, for stefaren min, Arne-Thormod, han tok meg med på travbanen, og da ble jeg lært av sønnen til en kamerat av han, at man kunne gjøre det der da.
Så det begynte jeg å gjøre i Larvik og, hvis jeg fant noen tomflasker da.
Men da tok ikke fru Landhjem mot de flaskene, hvis ikke man kjøpte noe.
Og det var egentlig ganske kjedelig butikk hun hadde, så da gikk jeg vel heller å panta dem andre steder.
En gang, så fikk jeg en fotball pocket-bok, av Fru Landhjem, som hun ikke klarte å selge.
Og det var, hva het den serien igjen da, Super-Mac, eller noe?
Noe sånt.
Og da husker jeg at jeg klatra opp i det gamle og store morelltreet, som vi hadde i hagen der, i Jegersborggate, som jeg hadde bygd hytte i, og leste det hefte der da.
Da var det vel sommeren da antagelig.
Så det var nok værre steder å vokse opp, enn i Jegersborggate i Larvik, selv om muttern var litt sprø, som man vel må si.
Jeg kan ikke si at det var like artig, på Bergeråsen, selv om det også er veldig fint på Bergeråsen, med fjorden osv., og jeg hadde jo besteforeldra mine der osv.
Så det var ikke så ille, jeg slapp muttern, og skrikinga hennes, men jeg måtte bo aleine der da, og jeg likte meg også bra i Larvik, men jeg pleide å dra å besøke muttern og Arne Thormod, og søstra mi, og Axel og katta da, hver tredje eller fjerde uke da.
Noen tror jeg stjal penger, da jeg jobbet på Rimi, de 12 årene jeg jobbet der.
Men det gjorde jeg altså ikke.
Jeg var nok såpass kjedelig, at jeg prøvde å ha kontroll på økonomien, sånn at lønningen rakk, helt til slutten av måneden osv., sånn at jeg ikke behøvde å tulle med sånne ting.
Jeg har vært åpen om hva som har skjedd i løpet av oppveksten osv., og som jeg har skrevet om på bloggen.
Og da har jeg innrømmet, at da jeg var i begynnelsen av tenårene, og var på besøk i Larvik, hos muttern, så var jeg ganske kleptoman i de forskjellige bokhandlene osv. i byen.
Og de som gikk i klassen min, i syvende eller åttende klasse, var det kanksje.
De husker kanskje at jeg hadde noen sånne dyre sølv og gull-tusjer, som jeg skrev på pulten med.
Ulf, i klassen, var også med da jeg rappa de.
Det var i åttende klasse, tror jeg.
Da var Ulf med meg og søstra mi, til muttern.
Så fikk vi ikke noe mat, muttern hadde en litt eldre kar boende der, på det gamle rommet til søstra mi, av en uforklarlig grunn.
En som likte å hekle, eller noe sånn, men jeg tror ikke han var homo, uten at jeg skal si det helt sikkert.
Men samme det.
Men da fikk vi ikke noe mat, omtrent, hele helga.
Jeg og Pia, vi hadde jo bodd mange år med muttern, i Jegersborggt. og andre steder i Larvik, så vi var vant til, at maten til muttern, den var ofte såpass lite god, så den havna oftest i søppla, eller under bordet til katta.
Men sånn var det.
Men Ulf, var ikke vant til sånn her.
Så jeg fant på et triks, på veien hjem.
Fordi vi var sultne.
Så gikk vi på toget, i Larvik.
Så sa vi, at vi ikke hadde hatt tid å kjøpe billett.
Jeg hadde tatt toget alene til Larvik, mange ganger, så jeg kjente rutinene til konduktørene.
Da ville nemlig konduktøren, dukke opp, etter Sandefjord, og selge vårs billetter, på toget.
Men da fikk jeg med de andre på det her, så hoppa vi av toget i Sandefjord.
Så dro vi på en kafeteria, og kjøpte en pizza til 30 kroner, eller noe, for de pengene vi sparte på togbilletter, ved å lure konduktøren.
Men det var bare fire biter i den pizzaen.
Så det er mulig de andre ble litt sure, når jeg rappa den fjerde biten også.
Men det var ikke så store pizzabiter, så det var ikke så lett å dele dem heller.
Men det var kanskje litt uhøflig, det er umulig.
Så tok vi toget til Holmestrand da, og bussen hjem.
Egentlig sa vi på toget i Larvik, at vi skulle til Drammen.
For det gikk også ann, og så ta bussen fra Drammen.
Det her gjorde vi litt forskjellig, når vi besøkte muttern, ettersom hva vi synes hørtes artig ut osv.
Toget stoppa ikke i Sande, på 80-tallet, av en eller annen grunn.
Men men.
Og jeg rappa også litt på sånne datamesser osv., da jeg gikk på videregående.
Men, da jeg begynte på skole i Drammen, i 1988, så slutta jeg med de kleptomane tendensene da.
Jeg gjorde det vel mest for adrenalinkicket osv., for jeg pleide alltid å få penger av fattern.
Untatt en gang, så hadde jeg ikke penger til bussen, da jeg jobba på CC Storkjøp.
Det var sommeren 1989 vel.
Og da hadde jeg haika de tre milene hjem til Berger, hver dag.
Dette var vel etter at jeg hadde vært på ferie i Brighton, det var vel derfor jeg var så blakk.
Så hadde dem plassert meg ute i hallen, i CC-bygget i Drammen der.
For der hadde dem 10-kroners salg.
Så ble jeg stående alene der da, for å selge 10-kroners varene, som det gikk mye av.
Og noen ganger, så ga bare en kone meg noen tiere, mens jeg slo inn varene til ei kone som var foran i køen.
Så ble noen tiere liggende der da.
Så mangla jeg noen kroner til bussen da.
Så da må jeg innrømme at jeg rappa en tier gitt.
Det har jeg vel også skrevet om på bloggen før.
Jeg var ikke sikker på om de lurte meg, siden jeg måtte stå aleine ute i hallen der, og passe på ti-kroners salget, eller ikke.
Så jeg lurte litt på det her da.
Men etter det, etter at jeg flytta til Oslo, i 1989, så bestemte jeg meg, for at nå måtte jeg være voksen, å ha kontroll på økonomien osv.
At det var såpass stressende, å sitte på toget f.eks., hvis man ikke hadde billett.
På månedskort-vogna, til Drammen f.eks., og vente på at det skulle være kontroll.
Så da bestemte jeg meg for, at nå fikk jeg være voksen, og slutte med sånn sniking på toget og t-banen osv.
Og jeg kan ikke huske at jeg har stjålet noe, etter at jeg flytta til Oslo, i butikker, eller noe sånt.
Det tror jeg ikke.
Untatt smågodt, på Rimi og OBS Triaden, men det var fordi, at en sjef vi hadde, på OBS Triaden, sa at det var lov, å ta noe smågodt, en gang i blandt.
Hun finske eller svenske Helene vel.
Så da blei det en vane, at man gjorde det en gang i blandt, selv om jeg ikke spiste så mye smågodt i Rimi, men kanskje for 5 eller 10 kroner tilsammen eller noe, siden jeg huska den uvanen, fra OBS Triaden.
Dessuten, da vaskefirmaet kvalitetsrengjøring, skulle bone gulvet, i 1997 eller 1998, var det vel, på Rimi Bjørndal, så sa sjefen der, Kristian Kvehaugen, at da måtte jeg jobbe, den søndagen.
(Uten lønn da selvfølgelig, det var jo Rimi).
Men da kunne jeg ta is og brus, sa Kristian, under boninga, da var det lov.
Så det har jeg gjort et par ganger, når det har vært boning.
Men ellers, så kan jeg ikke huske at jeg har rappa noe.
Så hvis jeg har spist smågodt og is og brus, for kanskje 40-50 kroner da, i de 12 årene i Rimi, under boning osv., så tror jeg ikke det er så galt beløp.
Men om dette er lov eller ikke, det tror jeg ikke egentlig.
Men det er vel ikke lov, å la noen jobbe en hel søndag uten lønn heller.
Og butikksjefen sa jo, at dette var vanlig, at det var lov å ta en is og en brus, når det var boning.
Og hun sjefen på OBS Triaden, sa at det var lov å ta smågodt, en sjelden gang.
Så da festa vel dette seg på minnet da.
Og ofte, når jeg jobba i butikk, så var jeg veldig overarbeida, og jeg tok smågodt, når jeg jobba på Rimi Langhus, så var veldig sliten, og jobba kanskje aleine i butikken, etter stengetid.
Så da var det sånn, at det var vanskeligere å dy seg da.
Så huska man kanskje det hun sjefen hadde sagt på OBS Triaden da, at det var lov å ta et eller to godteri på slutten av dagen, en sjelden gang, så da må jeg vel innrømme at vel gjorde det på Rimi et par ganger og, spesiellt på Langhus, men da var jeg alstå veldig sliten, da jeg jobba der, etter å ha jobba som en slave omtrent, må man vel si, i Rimi, i mange år.
Jeg husker da Kronprins Haakon, og Mette-Marit, giftet seg.
I Oslo, på 90-tallet vel.
Skal jeg finne datoen.
25. august 2001, var det.
Og da skulle broren min ha meg med på byen, noe som ble sjeldnere og sjeldnere, utover slutten av 90-tallet.
Rundt 1997-98, da pleide vi å gå ut ganske ofte.
Det var fordi, at da jeg jobbet på Rimi Bjørndal, som assistent, i 1996, tror jeg det må ha vært.
Så var vel broren min 18 år da.
Og da ville han møte meg på byen, sånn at jeg kunne hilse på dama hans.
En dame fra Son vel, som studerte jus, i Oslo, og som senere flyttet til Aker Brygge.
(Her er Aker Brygge. Når jeg og Pia og Daniel og Axel, kjørte ned til bursdagen til bestemor, i Nevlunghavn, sommeren 2001, må det vel ha vært, da var det noe problem med bilen min, så da måtte jeg leie en bil, på Statoil vel.
Og da hadde jeg en kamerat, som het Glenn.
Og en gang, i 1999, tror jeg, så var jo jeg og Glenn, nesten 30 år, og hadde vel blitt litt konforme, og kjedelige.
Så foreslo jeg da, skal vi prøve å røyke hasj Glenn, jeg er litt smådeppa, og kjeder meg litt for tida, og trenger å få noe ‘kick’, for å få meg til å fortsette, skal vi teste hvordan det er å røyke hasj osv?
Eller, jeg sa det vel ikke sånn.
Det var på irc det her, for jeg pleide å være rimelig sliten etter jobben som butikksjef osv., jeg var litt overarbeida.
Så forklarte jeg vel det da, at jeg hadde tenkt å kanskje kjøpe et gram eller to hasj da, for å teste det da, for å få et kick liksom.
Så foreslo Glenn at vi kunne spleise da.
Sånn var det vel.
Så fikk vi en som het Cilla, på irc., fra Bergen, og som kjente noen i Oslo, som het degos, eller noe, som hun kallte han, på irc, og som hadde en kamerat, på Majorstua, som skaffa da.
Jannicke, het hun jenta, fra Bergen.
Og hu hadde ei kusine i Oslo, husker jeg hu sa.
Som hu sa var hore.
Og jeg og Glenn sa, hvorfor gjør ikke foreldra noe.
Så sa hun Janniche bare, ‘at de kommer å henter henne, vet du’.
Så det var visst ikke noe som kunne gjøres, hvis noen gjorde dattra ens til hore, skjønte jeg.
Men jeg foreslo, at jeg hadde dratt til USA med familien da, hvis jeg hadde vært faren hennes.
Jeg hadde ikke funnet meg i det, at dem hadde brukt dattra ens som hore osv.
Det skjønte jeg meg ikke på, at det ikke var noe å gjøre med det.
Men det mente hun Janniche, at det ikke var da.
Så jeg vet da søren hva som foregår jeg, men det vet vel hun.
Her er hun Janniche.
Hun ser litt ung ut.
Men hun hang på #quiz-show, på ef-net, på irc.
Og der hang jeg også.
Og jeg likte egentlig ikke Magne og Pia og Axel og heller ikke Glenn så mye, når det gjaldt å prate åpent om ting osv.
De var mer sånne jeg omgangsvenner, enn ordentlige venner.
Så jeg prøvde å finne noen på internett, som jeg kunne prate ordentlig med da, nærmest, noen vanlige folk, som jeg tenkte det, siden jeg synes det var så anstrengt med de folka jeg kjente i Oslo, av venner og familie osv., så da jeg skjønte at man kunne chatte på internett, med folk over hele verden, i 1996, var det vel, så synes jeg det var en lettelse, for jeg savna egentlig det, å ha noen jeg kunne prate med, om alt mulig, på like vilkår liksom, for jeg synes egentlig ikke at jeg hadde det.
Så sånn var det.
Så da bare synes jeg det var artig å prate med alle forskjellige på internett da, for det var noe jeg savna fra Oslo, å ha ordentlige venner liksom.
Som man ikke måtte vokte hvert ord man sa for liksom, for at de ikke skulle drite deg ut, og sånne ting da.
Men men.
Her var hun Janniche ja:
Tanta mi, Ellen, hun har jo røyka hasj, siden 60-tallet.
Og da jeg og søstra mi, var å besøkte Ellen og Rahel og han afrikanske typen til Ellen, i Sveits, sommeren 1987, så fortalte jo tante Ellen, at hun dyrka noen frø, fra en fuglefrø-blanding, som de solgte i Sveits.
Så dyrket hun dette i hagen, så ble det en slags mild marijuana da.
Så sendte hun dette i posten til venner i Danmark også, og skrev på pakken at det var urtete, og det gikk så greit.
Og kusina mi, Rahel, som er kjent skuespillerinne i Berlin, og søstra mi, og broren min Axel, de er sånn, at de er veldig liberale til hasj osv., og har vel røyka det, siden de var 16, 17, 18 år da, i hvertfall søstra og broren min, Rahel vet jeg ikke, men jeg prata med henne, om han naboen til onkel Martin, som dyrker mariuana, og da sa hun, at nesten alle røyka det her i Berlin, så det var ikke noe big deal.
Så jeg følte meg litt utafor, i Oslo og i familien osv., siden jeg ikke hadde prøvd å røyke hasj osv.
Så vi kjøpte 5 gram, på deling, her i 1999, var det vel.
Jeg synes ikke det var så særlig kul rus, jeg foretrakk alkohol, for jeg likte ikke å bli så sløv.
Så jeg bare prøvde det en eller to ganger.
Men Glenn skulle kjøpe det en god del ganger da.
Og søstra mi, Pia, hadde noen kontakter da.
Så hun, fikk tak i for Glenn, de neste gangene vi kjøpte da.
Så måtte jeg spørre henne, om hun gadd å skaffe det da.
Til slutt, så ble jeg lei av det, så ba jeg Glenn ta det med Pia selv.
De hadde jo bodd sammen i Skansen Terrasse, da vi bodde der alle tre, og jeg var jo butikksjef osv., så jeg tenkte etterhvert, at jeg klarte meg bra, med lovlige stimuli, som alkohol og sigaretter, så jeg ville ikke ha noe mer med den her hasj-kjøpinga å gjøre.
Den siste gangen jeg kjøpte hasj for Glenn, må vel ha vært, da vi dro til Nevlunghavn, til bursdagen til bestemor, sommeren 2001, tror jeg det må ha vært.
Hvis ikke det var sommeren 2000.
Jeg hadde med noe vin jeg hadde fått av fetteren min Ove, som dem hadde brygga, som jeg ga til bruttern.
Pluss mye øl da.
Og Pia ga meg 5 g. hasj, som jeg kjøpte for Glenn da.
Som jeg la i hanskerommet.
Så plukka vi opp bruttern, som da bodde på Slemdal.
Det var vel en annen gang, som vi plukka opp bruttern på Aker Brygge da, det var kanskje året før.
Jeg hadde leid en bil, en VW golf, tror jeg, på Statoil, på Majorstua.
For det var noe feil med sierraen, som vanlig.
Så da vi var i Nevlunghavn, så var Ellen og Rahel og mange andre der.
Jeg tror bestemuttern måtte ha hatt noe rundt tall på bursdagen, 85 år kanskje.
Nå er hun 92.
Så da er det syv år siden.
Da var det nok sommeren 2001, det her.
Så hadde Rahel og Ellen, og noen venner av de, dra Tyskland.
De hadde teateroppvisning, på en holme, eller fjell, like ved sjøen, i Nevlunghavn.
Jeg lurer på om det var sommeren 2000, som det var sånn.
At Ellen hadde 50-års dag også.
Men de hadde teater-forestilling da, med Henrik Ibsens Peer gynt, og bukkerittet.
Og Rahel, og noen venninner av henne, fra Tyskland, eller noe, sang ‘My boy lollipop’, sang osv., veldig bra fremført.
Rahel er jo skuespillerinne i Tyskland, skal jeg se om jeg finner noe av henne.
Her er Aker Brygge forresten:
Her er kusina mi, som er ganske kjent skuespillerinne i Berlin, som griser med maten osv:
Skal jeg se om jeg finner noe fra Nevlunghavn:
Poenget var, at i Nevlunghavn, så lånte søstra mi nøkkelen til bilen, det må ha vært sommeren 2001, da vi hentet Axel på Slemdal.
Da var vi nede i Gurvika, og festet, i et lokale der, og det var en engelsk lord der osv., husker jeg.
Og noen ved bordet, pratet stygt om meg, noen venner av Ingeborg, som om de var redd meg, vel.
Hm.
Sommeren 2000, da var vi ved et fjell, ved en strand, på Nevlunghavn, forbi en hytte som ser ut som en ufo.
Og Axel drakk vinen som jeg hadde fått av fetteren min Ove.
Jeg drakk øl.
Noen tyske skuespillervenner av Rahel, snylta øl av meg.
Men da jeg hadde drukket opp all ølen, så fikk jeg en flaske Martini, av Rahel, som hun hadde kjøpt på flyet vel.
Men men
Det var også en dansk venninne av Rahel der.
Og også bestemors danske nevøer, i hvertfall en av de.
Med familie.
Og tante Unse, eller noe sånt, fra Danmark, vel.
Men det som skjedde, sommeren 2001.
Det var, at Pia lånte nøkkelen til bilen.
Og dagen etter, da jeg kom hjem, etter å ha levert bilen.
Så tenkte jeg, faen jeg glemte hasjen til Glenn.
Så dro jeg tilbake til Statoil, Majorstua.
Så var hasjen borte fra bilen.
Jeg tror kanskje Pia må ha rappa den hasjen.
Og at hun og Ellen osv, røyka den da.
Det er det jeg tror da.
Jeg kan jo ikke vite det her.
Men etter det her, så sa jeg bare til Glenn.
Jeg forklarte vel hva som skjedde, så forklarte jeg, at jeg ville ikke ha noe mer med det her å gjøre.
Så sa jeg han fikk ta det med Pia eventuellt.
Det var vel sånn det var.)
Hva het hun da.
Jeg husker ikke, men det var en pen dame med lyst hår.
Selv om jeg synes hun virka litt kald og overfladisk kanskje.
Men jeg traff jo bare hun et par ganger.
Men hun var et skikkelig high-class dame, må man vel si.
Så broren min var veldig flink til å få tak i damer, som klarte å få tak i en dame som var så pen osv.
Hun gikk i sånne DKNY klær osv., rundt 1997 vel.
Og broren min var også veldig kul.
Han gikk med Gant-klær osv., da han var sånn 16 år osv., så visste han om alle de kule mærkene, og var veldig kjent i Oslo, og tulla med turistene som var på interrail osv.
Så han var veldig kul, husker jeg.
Han er vel det enda, det er vel ikke det.
Selv om han kanskje jobber litt mye, og fester litt mye.
Han tjener visst 400.000 i året, eller noe, men han fester visst opp alt.
Untatt at han investerer i noe leilighet i Brasil da, var det visst, da jeg pratet med han sist, her tidligere i år vel.
Men jeg tror han er i litt ujavne miljøer osv., som vel tremenningen min Øystein ville ha sagt, i hvertfall på 80-tallet, så jeg vet ikke hvor smart det er, å ha for mye å gjøre med han.
Det skal jeg ikke si så mye om.
Men broren min, begynte å spørre meg da, hva jeg synes om dette bryllupet osv.
Jeg hadde ikke tenkt så mye på det.
Jeg var vel mer sånn, at jeg bare observerte hva som skjedde, og reflekterte ikke så mye kritisk over det.
Jeg bare tenkte sånn, ok han gifter seg en dame som har en fortid osv., ja da er vel det sånn som verden er nå da.
Sånn tenkte jeg da.
Nå ville jeg vel tenkt sånn.
Å faen, noen har en hardporno-film med Mette Marit, hva hvis de legger den på Piratebay f.eks.
Hva hvis KGB får tak i den, og bruker den til å presse de norske forhandlerne, om delelinjen i Barentshavet osv.
Sånn tenker jeg nå da.
Vi festa jo nesten ikke sammen på den tida, det ble sjeldnere og sjeldnere, at vi gikk på byen osv., etter år 2000 vel.
Men broren min ringte da, i 1996 vel, og spurte om jeg skulle møte han og hun dama, etter jobben da, en torsdag.
Og da skulle han møte meg på Snorre.
Et utested i Rosenkrantsgata.
Det var liksom ikke sånn, at vi skulle møtes Burger King, eller en kino, eller noe sånn.
Neida, inne på Snorre.
Så da trodde jeg han var så kul, og fin på det da.
At han bare ville møtes på byen og sånn da.
Så da pleide jeg å spørre om han skulle bli med å møtes på byen da.
Untatt noen ganger jeg hadde fest da.
Med folk fra jobben, som David Hjort og dama hans Linn, og Erik Dahl osv.
Men da dukka broren min opp, men han ville ikke feste med oss.
Fettern min, Ove, ville heller ikke feste med de her folka.
Som jeg ble kjent med da jeg jobba på Rimi Bjørndal osv.
Fettern min Ove, skulle være med på byen, så møttes vi på Grønland, så så han David og Linn, så bare stakk han.
Samme med bruttern, han bare stakk fra leiligheten min, han og.
David Hjort, sa en gang, til en kamerat, at han hadde møtt broren min oppe ved Ryen tror jeg en gang.
En nyttårsaften, eller noe.
På første halvdel av 90-tallet da, antagelig.
Og da hadde bruttern hatt sånn ‘pen-gun’, sa David til Roger, eller noe, mens jeg overhørte hva dem sa da.
Og da hadde han skutt på bilforretning eller noe.
Noe sånt.
Det er mulig jeg blander litt, men i store trekk, så var det sånn.
Sånn dreiv aldri bruttern med, når jeg var i nærheten.
Men han har jo vokst opp på Furuset da, med alle de tøffe utlendningene, og andre, der.
Selv om han har vokst opp på Røa, i Drammen, i Parkveien, på Risløkka også.
Det var vel de fleste stedene.
Untatt Larvik da.
Han bodde jo hos muttern, på Tagtvedt, i Larvik, til han var sånn 3-4 år vel.
Til rundt 1982, da søstra mi flytta til fattern, og Axel flytta til faren sin, i Oslo.
Jeg husker en gang, da jeg og søstra mi, og Axel, var å besøkte muttern, på Tagtvedt.
Jeg tror det må ha vært i 1984 kanskje.
Jeg tror vi var der, alle sammen, da Bobbysocks vant grand prix.
Jeg lurer på om det kan ha vært den gangen.
Tagtvedt, er like ved Nanset senter.
Hvor Nordbyen senter, ligger nå.
Det lå også et hestesenter der, hvor søstra mi pleide å gå, da hun bodde der, og også seinere, når vi besøkte muttern.
Skal vi se når Bobbysocks vant grand prix.
4 mai 1985 ja, i Gøteborg.
Og jeg lurer på om det var da.
Da var vel Axel seks år.
Hvis det ikke var året før da.
Jeg tror antagelig det var den lørdagen da, 4. mai 1985.
Og da skulle vi ut og gå tur.
Og da ville Axel sitte i barnevogna.
Og både muttern og Pia synes det her var greit da.
Og Axel synes det var kjempegøy.
Så trilla muttern på en 6-7 år gammel Axel på vei til butikken, eller byen, eller noe da.
Vi gikk rimelig lang tur.
Så dette var nesten, hva heter det, dette kan nesten symbolisere de helgene, som jeg dro, å besøkte muttern og dem, i Larvik, og Stenseth Terrasse, utenfor Drammen, etter at jeg flytta til fattern.
Det var som et galehus.
En blanding av galehus og barnehage, må man vel si, med Axel som var snørris, i mer eller mindre, traume, mener jeg å huske, fra da han var 2-3 år.
Masse skriking og stress.
Så katta var stressa, muttern var stressa, søstra mi var vel mest sur.
Men man ble nok ganske tøff, av å bo i den husholdningen.
Jeg var rimelig glad, ofte, at jeg ikke skulle være der mer enn noen dager av gangen.
Det var liksom ikke snobbete nok for meg, som var vant til å ha min egen leilighet, og å være mye borte hos besteforeldrene mine på Sand, hvor det alltid var stille og rolig, og bestemora mi, hadde alltid huset i perfekt nyvaska stand, og med de nyeste avisene og ukeblader og alt mulig sånt da.
Så da ble det å være hos muttern, det ble sånn, at da gikk man gjerne ut av huset, rimelig raskt om lørdag morgen, og kom tilbake om ettermiddagen, eller kvelden da.
Også var det stress og mas og krangling, på fredag og søndag.
Så tida gikk da, på et sett.
Men vi pleide å få lommepenger av fattern da, når vi besøkte muttern, så mye at tida, gikk til å gå rundt i Larvik sentrum, og kjøpe leker og godteri og sånn da, og også møte kamerater, fra da jeg bodde i Jegersborggate osv.
Så sånn var det.
Var det noen tråder jeg glemte å knyte nå da.
Jeg får lese igjennom det her og se.
Vi får se.
PS.
Jeg husker, da jeg og søstra mi, var i Sveits, og besøkte tante Ellen, og kusina vår, Rahel, der, sommeren 1987, var det vel.
Jeg var jo ganske hobby-kleptoman, da, noe som jeg slutta å være, da jeg flytta til Oslo, i 1989, da tenkte jeg, at jeg måtte prøve å oppføre meg litt voksent og ordentlig.
Men, når jeg og kamerater osv., besøkte muttern, i Larvik, på 80-tallet, og da jeg og en kamerat fra Bergeråsen, Kjetil Holshagen, dro på datamesser og sånn, seinere på 80-tallet, da var jeg rimelig kleptoman.
Jeg likte vel spenningen da, adrenalin-kicket.
Så jeg rappa noe joy-sticker og sånn fra Tanum, eller om det var Spaceworld i Oslo, i 1988, før jeg flytta til Oslo.
Og en datamus, vel året før, da de var ganske sjeldne, og ikke egentlig passa til Commodore 128, eller hva det var jeg hadde, i 1987 da, av datamaskin.
Men jeg slutta med den her stjelinga, da jeg var sånn 18-19 år da, da synes jeg at jeg fikk prøve å vokse opp.
Men, da vi var i Sveits, sommeren 1987, så hadde ikke Ellen og Rahel og dem TV, av en eller annen anledning.
Og muttern likte heller ikke å se på TV, da hu bodde i Holterveien, i Drøbak, på slutten av 90-tallet.
Så jeg lurer på om det er noe hjernvask, med den her tv-en, jeg ville ikke sett bort fra det.
Jeg merker i hvertfall det, i England, med reklamene osv., at de ikke virker så sterkt på en her, som de gjorde på TV, i Norge, synes jeg, f.eks.
Men det kan jo være fordi at jeg har mye større leilighet i England, det er mulig.
Hvem vet.
Hva skulle jeg skrive.
Jo, så vi var i Basel, et par-tre ganger.
Noen ganger dro jeg dit alene, og noen ganger ble søstra mi med.
Så gikk jeg i en sånn elektisk forretning der da.
Så klarte jeg å rappe med meg en sånn mini-tv.
Som vel kosta 100 sveitserfranc, eller noe, sikkert minst.
Og den hadde jeg på loftet, hos tante Ellen, hvor jeg og Pia og Rahel, bodde sammen, av en eller annen anledning.
Men vi gikk vel greit sammen.
Alle synes det var morsomt å drive med søstra mi sin nye hobby, som var å røyke sigaretter, som vel ikke jeg og Rahel hadde testa før.
Enda jeg var vel 17 år, og rimelig streit vel.
Og søstra mi var vel 15 og et halvt.
Så jeg følte meg litt utfordret av henne, husker jeg.
Jeg hadde ikke så mye med henne å gjøre, for hun bodde i et annet hus.
Hos Haldis og dem.
Men vi skulle ta fly sammen, fra Fornebu vel, til Kastrup, og så til Zurich, og så til Basel.
Så det var en del fly.
Så da vi kom fram til Ellen, så ringte jeg fattern, så skulle jeg kødde da, for jeg var litt sånn at jeg ikke tok alt så alvorlig.
Så da bare, ‘hallå fattern, vi er på Kastrup’.
Det synes i hvertfall jeg var morsomt.
Men dem andre synes ikke det var så gøy da.
Men samme det.
Vi hadde jo vært på Kastrup, noen år før, da Viggo og Grethe, gifta seg, i Køge eller Danmark, rundt 1984, vil jeg tippe, så vi fant jo greit fram, både på flyplassen i København, og i Zurich.
Domestic, betydde innenlandsfly, skjønte jeg.
Så da fant vi koffertene våre, i Zurich.
I København trengte vi ikke det.
Så gikk vi på domestic.
Så fant vi flyet til Basel.
Det var en slags festdag i Sveits, for vi kunne se fyrverkeri fra flyet mellom Zurich og Basel, et lite Swissair fly vel, hvis jeg husker riktig.
Sommeren 1987.
På veien hjem, så satt Anette Bøe, og venta på å boarde det samme flyet som oss, til Zurich.
Med trang treningsbukse osv.
Så søstra mi prata litt om det da.
Men vi sa ikke hei.
Vi var liksom så kule, så vi synes nesten Anette Bøe var litt døv, selv om hun nettopp hadde vunnet noe VM i ski osv.
Noe sånt.
Vi synes Amerikanerne var skikkelige døve.
For på flyplassen der, i Strasbourg/Basel, tror jeg den het, så så vi noen feite amerikanere, som hadde problemer med billetten, og sa ting som, ‘you can’t do this to us, we’re american’.
Når de hadde problemer med billetten.
Og vi synes nordmenn var skikkelig døve, når hørte folk som klagde, på flyet tilbake fra Kastrup til Fornebu.
Vi hadde vært i Sveits i nesten to uker.
Og da var det sånn husker jeg.
At da jeg var tilbake i Norge, så var det veldig rart at man skulle norsk i butikker igjen, husker jeg, på Narvesen i Drammen osv.
Det var veldig rart.
For det var ikke så lett i Sveits og Basel osv.
For dem prata jo tysk.
Og jeg gikk tur med bikkja til Ellen, Moses, i Aesch osv., og da var det stadig noen som prata til meg på tysk.
Og jeg skjønte ikke et kvekk.
Men folka var hyggelige.
Så dem ble ikke sure pga. det.
Dem virka hyggelige og helt greie, egentlig,untatt dama i butikken da, som snøyt meg litt på noen småpenger.
Men da fikk Ellen meg til å slutte å gå i butikken.
Så om de hadde spredd noen rykter eller noe, det er mulig.
Men i Basel da, så rappa jeg en sånn mini-TV da.
Siden jeg savna å se på TV.
Men lyden passa ikke med bildet, så det var nok en demostrasjonsmodell.
Jeg fikk inn tv-serien Magnum osv., husker jeg, men ikke lyd, så det var ikke så artig.
Men tilbake i Norge, så nevnte Geir Arne Jørgensen, at jeg hadde rappa en TV i Sveits, så om det var søstra mi, som spredde det.
Eller eventuelt kameraten min, Kjetil Holshagen.
Et sted var det en lekasje i hvertfall, men sånn er det.
Men søstra mi ja.
Hun var så voksen pluteslig da.
Jeg hadde ikke så mye med hu og Christell og dem å gjøre på den tida.
Men da skulle plutselig søstra mi, sitte på ‘smoking’, på flyet til Kastrup, fra Fornebu.
Så da ville jo ikke jeg være kjedelig, så da sa jeg ok da, da vi sjekket inn.
Så fikk søstra mi, frista meg, til å teste å røyke jeg og.
Og det synes jeg nesten jeg måtte da, for jeg synes ikke, at søstra mi, kunne drive sånn, og være mer ‘voksen’, og røyke osv., enn meg, og være mer kul og sånn, og liksom få et overtak, eller hva man skal kalle det.
Så jeg testa det her jeg og da.
Jeg ville ikke at søstra mi, skulle si at jeg var kjedelig å sånn da.
Det var vel noe sånt.
Og søstra mi og Rahel, var jo jenter, så de var jo mer ‘close’ og sånn da.
Så da fikk søstra mi Rahel til å røyke og, enda hun er vel født i 1978.
Og vi var der i 1987.
Så da var vel hun ni år da.
Men hun hadde visst rappa røyk av Ellen før.
Noe sånt.
PS 2.
sveitsisk nasjonaldag
Sveits feirer nasjonaldagen sin 1. august. Da er det fortsatt sommerfeire på skolen. Men alle de voksne har også fri fra arbeidet denne dagen. På kvelden samler folk seg i parkene, tenner bål og ser på fyrverkeri.
Det var seint på natta, natt til 2. august 1987, da vi endelig kom fram til flyplassen i Basel, som egentlig ligger like over grensa til Frankrike, i Strasbourg vel.
Så kom tante Ellen, og møtte vårs, på flyplassen da, med bil da, og han afrikanske typen hennes, tror jeg.
Da vi tok flyet, fra Zurich, til Basel, så var kanskje klokka 22 eller 23, eller noe da kanskje.
Jeg husker at flyvertinna der, var nervøs.
Og søstra mi, trodde det var, fordi de brukte de flyvertinnene, som var minst dyktige, på de små flya da.
For vi satt i et sånt fly, med kanskje 40-50 seter, eller noe, uten at jeg skal si det nøyaktig.
Untatt at flyet var mye mindre, enn flyet vi tok fra Fornebu til Kastrup, og flyet vi tok fra Kastrup til Zurich.
Nå ser jeg jo, at det var sveits’ nasjonaldag.
Og det var seint på kvelden.
Kan flyvertinna ha vært nervøs, pga. at besetningen hadde feira nasjonaldagen, og tatt seg noen drammer?
Kan dette med flytidene, ha vært noe set-up, og at fattern er noe mafia, og ville bli kvitt oss, og ordna det sånn, at vi kom med flyet hvor kapteinen var alkis og sveitsisk patriot?
Sånn virker det litt for meg, at disse mafia-plotene er.
At de er veldig proffe og gjennomtenkte og utspekulerte.
Smarte folk, sitter sikkert oppe hele natta, og tenker ut lureri.
Noe sånt.
Jeg skal ikke si nøyaktig hvordan det er.
Men kan det være sånn, at det er en norsk, eller internasjonal mafia, som det ikke står om i avisa, og som eventuellt fattern er med i.
Jeg ville i hvertfall ikke utelukke det.
Så da får jeg skrive det da.
Det er nok flere og da.
Mafiaer, that is.
Uten at jeg kjenner dette i detalj.
Men siden fattern advarte om Jørgensen-familien, på Sand, på Berger.
Så lurer jeg på om det er to forskjellige mafiaer, eller noe, som var på Berger.
Kanskje en norsk mafia, og en kommunistisk mafia(?)
Dette blir mye spekulasjoner, så dette får bare tas som akkurat det, at det er noe jeg skriver, om hvordan jeg tror det kan være.
Men det virker mer og mer sannsynlig, at det er sånn her, synes jeg, eller noe lignende, selv om jeg aldri har lest om noe sånt her, i avisene.
Men noe er det nok.
Så da blir det spennende å se om det dukker opp noe, om sånne her ting, i avisene etterhvert da.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 3.
Her er mer av Rahel og noe greier hun er med i, som heter Gutes tun osv., selv om nok ingen skjønner noe særlig av hva dem sier.
Men sånn er det.
PS 4.
Etter at jeg og Pia, hadde vært hos tante Ellen og Rahel da, i en uke ca., Aesch, ved Basel, i august 1987, så skjedde det noe rart.
Da skulle Rahel ta oss med, og besøkte faren hennes da, Reto Savoldelli, som bodde, i en slags stor gård, eller noe slikt, ca. en halvtime med buss, fra Aesch da, i en landsby, oppe i en ås, eller noe.
Det som skjedde, var at Rahel, trykte på knappen på bussen, eller dro i snora, da vi var i en landsby, som var midt mellom Aesch, og der faren til Rahel bodde.
Hun var jo bare ni år, eller noe, da.
Så vi gikk av bussen da, ved en butikk og noe da, men dette var en helt feil landsby.
Så Rahel, måtte ringe faren sin, så kom han og kjørte oss til dette, kollektivet, eller hva det var.
Der var det en del voksne som bodde, men som vi ikke pratet så mye med, og vi ble ikke bedt inn i huset, eller gården, og vi fikk ikke mat.
Det var noen barn der, en engelske gutt, og en tysk jente osv., begge på Rahels alder.
Og jeg hørte at han gutten baksnakket Rahel, til hun jenta da.
På engelsk da.
Men jeg hadde jo vært på språkreise, i Brighton, i 1985, og i Weymouth i 1986, så jeg skjønte jo hva han sa.
Og da prøvde jeg å forklare det her da til Rahel.
Som snakket mest tysk, men litt norsk fra moren sin Ellen, og litt dansk fra noen venner av Ellen som bodde i Danmark.
Så tror jeg hun skjønte det da.
At han engelske gutten, sa, at hun tyske jenta, hadde sagt, at hun ikke likte Rahel, men sa han engelske gutten, når Rahel dukket opp der, så lata jenta, som at hun var bestevenninna til Rahel.
Sa han gutten på engelsk da.
Det er omtrent det eneste jeg kommer på derfra.
Jeg vet ikke hvorfor vi ikke fikk lov å se på huset osv., og sånn, men det var jo i august, og i Sveits, så er det varmt i august, så vi var bare ute på gårdstunet da, eller hva det var.
Senere, så har jo Rahel fortalt meg, at hun har noen søsken, som har noe norsklignende navn.
Så han faren hennes, må ha vært sammen med noen fler norske damer, tror jeg.
Så det var litt rart.
Men hva han egentlig dreiv med, på den gården, det er vanskelig å si.
Det som skjedde, var at, før middag, mener jeg å huske, så ble jeg og Pia, skysset tilbake, til Aesch, og da satt den en manlig transvestitt med blond parykk foran, ved siden av Reto.
Så satt jeg og Pia bak.
Rahel kom tilbake til Ellen dagen etter, eller noe, tror jeg.
Noe sånt.
Men jeg prøvde å smile litt til Pia, i bilen, og ‘hehe’, se på den rare mannen, men hun var ikke helt på det.
Jeg gikk jo på handel og kontor, på Sande vgs. så sånne rare transvestitt-menner, med blond parykk osv., det skal jeg ikke akkurat si, at jeg var så vant med.
Så da reagerte jeg litt gitt.
Men søstra mi, reagerte ikke så mye, så kanskje hun hadde litt merkeligere klassekamerater, det er mulig.
Jeg var nettopp med første klasse handel og kontor, på Sande VGS.
Så da var vel Pia, nettopp ferdig, med åttende klasse da.
Pia skulle egentlig ha gått, et år under meg, men hun ble sendt hjem fra skolen, tror jeg, så begynte hun et år seinere i stedet, så hun gikk to år under meg.
Hun er født 25. desember, så da er hun født helt sist i året, så da synes vel lærerne, på Torstrand skole i Larvik, at det var greit at hun i klasse med de som var født i 72 da, siden hun var født helt sist i 71, det er mulig.
Noe var det vel.
Bare noe jeg kom på nå, at jeg lurte litt på hva det var med han faren til Rahel.
Siden han hadde så rare venner, og flere barn med norske damer virka det som, og siden, at det var litt uklart hva han egentlig jobba med der.
Men jeg får se om jeg kanskje kommer på noe mer.
Vi får se.
PS 5.
Her kan man se, at Rahel har noen norske halvsøstre av noe slag.
Det her skal være Aesch.
Men jeg kjenner ikke igjen noe der.
Jeg kan ikke huske at det var trikk der.
Men noe er det vel.
Det er jo over 20 år siden jeg var der, så dem har vel forrandra litt der da.
I går, så skrev jeg om at de på Domus-senteret, i Larvik, på 70-tallet, hadde en slags ‘kontor-kiosk’, hvor de drev noe slags kontor-arbeid, og solgte pastiller, på Domus (nå Mega eller noe slik), i Larvik.
Dette er den bygningen som er i to etasjer vel, og har flatt tak, med parkeringsplass oppå, på venstre side, hvis du går fra torger, i rettning jernbanestasjonen.
Nederst i en bakke der.
Et ganske firkanta bygg, som var moderne etter krigen osv.
Dette var da altså forbrukersamvirke, dette Domus, hvis jeg har skjønt det riktig.
Det var mange andre matforretninger, og kafeteriaer, som det het da, i Larvik.
Det var Torfinns matforretning, og Albert Bøe.
Og cafeteriaer, som muttern alltid skulle på, da var det en over Narvesen, ved torget der.
Det var en ved siden av Torfinns, borte mot Apoteket og forbi klokkeforretningen osv. der.
Det var vel en også på Albert Bøe, tror jeg, men der dro ikke muttern så ofte.
Også var det en kafeteria, over Domus der, og der hendte det muttern dro.
Men hun var mest på den over Narvesen ved torget, og på den ved siden av Torfinns, ved postkontoret der.
Og den over Narvesen, ved torget, var artig, for der hadde de kronespill.
På Torfinns, var det også kronespill.
Det var det også, på Domus, ved kafeteriaen der, i 2 etasje, ved heisen.
Og, også ved siden av jernbanestasjonen, der var det også kafeteria.
Der dro ikke muttern så ofte, der solgte de nok også øl, tror jeg.
Men der hadde de et slags kronespill, som man skulle spille flere ganger med en krone på.
Krona gikk en etasje ned, så fikk man spille en gang for hver etasje.
Det var vel tre etasjer, tror jeg.
Men det var vanskelig å vinne på det spillet, og det var ikke fra Røde Kors, så det var litt rart det spille.
Redningsselskapet hadde vel også kronespill, mener jeg å huske, men de var liksom ikke så morsomme.
Det var liksom ikke ordentlige kronespille det.
I Larvik, så var det de fra Røde Kors, som var mest populære.
Så sånn var det.
Men det som var i den ‘kontor-kiosken’, på Domus da.
Det var at der måtte man skrive opp navn og også adresse, mener jeg muttern måtte.
Jeg lurer på om det var, hvis du hadde pantelapp.
Så hvis man sier at forbrukersamvirke, det er jo noe med Arbeiderbevegelsen, som jeg ser det.
Litt i samme gata, som Folkets Hus osv.
Så hvis man sier at de er nesten som kommunister da, eller en slags skap-kommunister.
Man vet at Arbeiderpartiet, ikke er demokratisk styrt, for eksempel, men at det er masse obskure valg-komiteer, og slikt, som egentlig bestemmer.
Litt som det var i Kreml, osv.
Så man nesten mistenke, synes jeg, at kommunistene drev noe slags overvåkning, i Larvik, i denne ‘kontor-kiosken’ sin, i 1. etasje, på Domus, på 70-tallet.
Jeg husker muttern reagerte på denne adresse-skrivinga, eller hva det var.
Så det synes jeg også er rart nå, at man måtte skrive adressen, var det vel, hvis jeg husker riktig, for å levere en pantelapp.
Og jeg husker det satt en våken voksen dame der, og delte ut adresseboka, og solgte pastiller.
Så her tror jeg det kan ha vært noe lureri, for hvis det er en vanlig rutine-jobb, så hadde det vel passa bedre for ei som var litt sløv, eller litt treg, f.eks., og ikke er som var våken og oppegående.
Så her tror jeg det var noe overvåking, eller noe annen lureri, fra Arbeiderbevegelsen/kommunistene, eller ‘kommunistene’, på Domus i Larvik, på 70-tallet, det ville jeg nok ikke sett bort fra.
Så det her tenkte jeg såvidt på, i underbevistheten, da jeg våkna i dag, så det tenkte jeg, at jeg kunne kanskje skrive om.
